12 Organisering, forvaltning og representasjon utad

I utkastet kapittel IV foreslås det regler om stiftelsens organisering, forvaltning og representasjon utad. De viktigste og mest prinsipielle av de foreslåtte reglene i kapittelet gjelder styret og dets sammensetning, jfr utkastet § 4-2, styrets kompetanse og ansvar for stiftelsens forvaltning, jfr utkastet § 4-7, forholdet mellom styrets kompetanse og eventuelt annet organs kompetanse, jfr utkastet § 4-8, stiftelsens representasjon utad, jfr utkastet § 4-15, de ansattes representasjon i styret, jfr utkastet §§ 4-3 og 4-4, samt Stiftelsestilsynets myndighet til å oppnevne og avsette styremedlemmer, jfr utkastet § 4-18.

Utvalget legger opp til at reglene om de styrende organers kompetanse gjøres mer utførlige enn i gjeldende stiftelseslov. Dette gjelder både de personelle, prosessuelle og materielle reglene. At reglene foreslås mer utførlige, innebærer dels en lovfesting av prinsipper som i dag må antas å følge av ulovfestet rett og dels innføring av enkelte nye regler, jfr nedenfor.

Utvalget legger opp til at styret fortsatt skal være et obligatorisk organ i en stiftelse, og at det også skal være overordnet eventuelle andre organer, jfr utkastet § 4-7 første ledd. Gjeldende stiftelseslov har ikke generelle regler om styrets personelle kompetanse, dvs om dets sammensetning. I utkastet er det foreslått en slik regel i § 4-2. For å ivareta hensynet til selvstendighet, foreslås det her en hovedregel om forbud mot enestyre i stiftelser, jfr utkastet § 4-2 første ledd, et forbud mot at den som har avgitt formuesverdien er styrets leder, jfr utkastet § 4-2 tredje ledd, og et forbud mot at den som har avgitt formuesverdien og dennes nærstående mv utgjør styrets flertall, jfr utkastet § 4-2 fjerde ledd. I utkastet § 4-2 femte ledd er det inntatt en regel som tar sikte på å ramme omgåelser av regelen i fjerde ledd ved at stiftelsen opprettes av en juridisk person.

Utvalget har i denne sammenheng også vurdert om styret i stiftelsen bør kunne være selvsupplerende, slik hovedregelen er etter gjeldende rett. Med selvsupplerende styre menes det her at det er styret selv som utpeker nye styremedlemmer.

Ordningen med selvsupplering til styre kan umiddelbart fremstå som uheldig, og vil i praksis også kunne være det i mange tilfelle. Utvalget vil komme tilbake til dette like nedenfor. Først er det likevel grunn til å peke på at ordningen ikke med nødvendighet vil virke uheldig. Selvsupplering vil tvert imot kunne sikre at styret får nye medlemmer som det selv vet er kompetente, og som det selv vet har interesse for og kunnskaper om stiftelsen, dens formål og virksomhet. Selvsupplering vil også kunne bidra til at styrets handleevne effektivt opprettholdes, fordi det blir utpekt personer i styreverv som styret vet man kan samarbeide med.

Ordningen med selvsupplering kan likevel i praksis bli misbrukt ved at det blir oppnevnt personer til styret som står i et uheldig avhengighetsforhold til oppretteren og/eller de som allerede er medlemmer av styret, og at det derved rekrutteres fra for snevre miljøer. Den kan også føre til at det i praksis av disse grunner blir oppnevnt personer med for lav kompetanse, fordi styret legger større vekt på tradisjoner, personlige forbindelser mv enn hva stiftelsen egentlig trenger av ekspertise for å kunne drive i henhold til formålet. Det er ikke noen grunn til å unnslå at selvsupplering i praksis kan føre til uheldige sammensetninger av styrer i stiftelser.

Spørsmålet er imidlertid hva man kan oppnå ved å innføre et forbud mot selvsupplering, eller hva man kan oppnå ved å innføre regler som eventuelt tar sikte på å forhindre eller avdempe de uheldige følger selvsupplering kan ha.

Etter utvalgets mening er det for det første rimelig klart at et forbud mot selvsupplering ikke kan forhindre de ulemper ordningen kan føre med seg. Utvalget vil for det annet peke på at de positive sider prinsippet om selvsupplering tross alt vil kunne ha for en rekke stiftelser, jfr foran, vil bli rammet av et forbud mot selvsupplering. Utvalget vil derfor fraråde at det vedtas regler med forbud mot selvsupplering, og skal få begrunne dette nærmere.

Fordi stiftelsen er uten eiere, vil det være naturlig at noen som står den nær; styret eller et annet organ i stiftelsen, forestår oppnevningen av styremedlemmer. Det nærliggende alternativet vil være at et annet organ i stiftelsen forestår oppnevningen til styret. For mange stiftelser kan dette være en hensiktsmessig ordning, og i praksis ser man også forholdsvis ofte at det er utformet regler om dette i vedtektene. Utvalget mener likevel at det er å gå for langt å lovfeste et krav om at valgforsamlingen skal utgjøres av et annet organ i stiftelsen enn styret. Representantene her vil ofte ha et så personlig forhold til både stiftelsens styre og til mulige pretendenter til nytt styre, at båndene kan bli like nære som om stiftelsens styre selv oppnevner nye styremedlemmer. Og man vil ved en slik alminnelig regel frata stiftelsens styre mulighetene til å foreta oppnevninger til styreposisjoner, selv om det i det konkrete tilfellet kan være aldri så velbegrunnet og til stiftelsens beste å la styret selv få ha og gjøre bruk av en slik myndighet.

Et alternativ til ufravikelige regler som legger oppnevningskompetansen til annet organ i stiftelsen enn styret selv, kunne selvsagt være at intet organ innenfor stiftelsen gis kompetanse til å forestå valg til stiftelsens styre. F eks kunne det i lovs form vedtas et pålegg om at valgforsamlingen skal ligge utenfor stiftelsen. Dette vil imidlertid være en lite skjønnsom løsning i praksis. Det vil kunne falle svært vanskelig å finne frem til utenforstående eller grupper av slike med tilstrekkelig innsikt i den konkrete stiftelsens formål og interesse for og kompetanse til å forestå valg til dennes styre. Til dette kommer at en slik ordning nok av mange med en nær tilknytning til stiftelsen vil bli oppfattet som en ubegrunnet mistillit til dem selv som aktivt og i regi av stiftelsen, med innsikt bidrar til å arbeide for å fremme stiftelsesformålet.

Utvalget vil også nevne at prinsippet om selvsupplering er så vanlig i praksis at en endring vil skape problemer for organiseringen av en rekke stiftelser.

Alle hensyn tatt i betraktning mener utvalget på denne bakgrunn at det i stiftelsesloven hverken er grunnlag for et generelt forbud mot selvsupplering, eller ufravikelige regler som tar sikte på å etablere alternativer til selvsupplering. Utvalget nevner for ordens skyld at heller ikke i Danmark eller Sverige er det innført regler om dette.

Utkastets regulering av styrets materielle kompetanse finnes i § 4-7. Som overordnet organ kan styret i utgangspunktet forberede og treffe vedtak i ethvert anliggende som vedrører stiftelsen. Gjeldende lov legger opp til at stiftelsen kan ha andre organer enn styret. Hva spesielt angår daglig leder, er det foreslått uttrykkelige regler om daglig leder og dennes kompetanse i utkastet §§ 4-9 og 4-10.

I praksis har det reist seg enkelte problemer vedrørende kompetansefordelingen mellom styret og annet organ, og dette er noe utvalget vil kommentere nærmere.

Det er ikke uvanlig at stiftelser organiseres med ett eller flere organer i tillegg til styret og eventuelt daglig leder. Annet organ kan f eks tildeles myndighet til å velge styret, godkjenne eller nedlegge veto mot visse styrebeslutninger, omdanne stiftelsen, vedta virksomhetsplan, budsjett mv. I en del tilfelle har organet bare stilling som et tilsynsorgan, som i hovedsak ser til at styret holder seg innenfor den kompetanse som følger av loven og vedtektene, samt forvalter stiftelsens midler forsvarlig.

Utvalget går inn for at muligheten for å organisere stiftelsen med andre organer enn styret må holdes åpen, men at det bør oppstilles faste regler for den kompetansen slikt organ kan ha. Grunnen til dette er nettopp de uklare forhold rundt myndighetsfordelingen som på dette punkt foreligger i mange stiftelser. I enkelte tilfeller har stiftelser gått så langt i retning av å legge myndighet til andre organer enn styret, at det vil stride mot lovens prinsipp om at styret skal være overordnet organ i stiftelsen. Annet organ er f eks tillagt budsjettvedtaksmyndighet og annen kompetanse som ligger under den sentrale formuesforvaltningen. At organet i realiteten da får stilling som styre, med det ansvar loven pålegger styret, er noe få er kjent med. Det forhold at man i disse tilfellene vil ha to styrer; det stiftelsen regner som styre og det som i realiteten etter loven må anses som styre, er etter utvalgets mening så uheldig at det må unngås. Dette er bakgrunnen for utvalgets forslag i utkastet § 4-8 om å begrense den myndighet et annet organ kan ha.

Utvalget har, på den ene side; i lys av den praksis som foreligger og som det er grunn til å videreføre, og på den annen side; i lys av de hensyn som er nevnt foran og som kan tilsi en begrensning i annet organs kompetanse, kommet til at det er grunn til åpne for at annet organ kan tillegges følgende oppgaver:

• velge, og når vilkårene i utkastet § 4-18 annet ledd er til stede, avsette styremedlemmer; dette gjelder likevel ikke styremedlemmer valgt av de ansatte

• fastsette styremedlemmenes godtgjørelse

• føre tilsyn med stiftelsens virksomhet

• avgi uttalelse om årsoppgjøret

• beslutte granskning

• velge stiftelsens revisor

• beslutte omdanning av stiftelsen etter forslag fra styret

• avgi uttalelse til styret eller annet organ i stiftelsen

Det vises til utkastet § 4-8 annet ledd.

Når det spesielt gjelder alternativet om å føre tilsyn med stiftelsens virksomhet, bemerkes at dette også må omfatte det at organet nedsetter et utvalg eller annet organ som rapporterer til organet.

Forutsetningen er i alle tilfelle at det i vedtektene er gitt hjemmel for at organet tillegges disse oppgavene. Annen kompetanse kan ikke legges til organet, jfr utkastet § 4-8 tredje ledd.

Utvalget vil presisere at det ikke er et rent hensiktsmessighetsspørsmål hvilken myndighet annet organ tillegges, fordi dette ikke må komme i strid med styrets stilling som øverste organ. Utvalgets forslag ligger innenfor de rammer som i så måte kan oppstilles. Utvalget vil fraråde at annet organ tillegges en videre kompetanse, særlig hvis denne går ut på at organet får myndighet vedrørende formuesforvaltningen, idet dette er det sentrale område for styrets kompetanse.

Utkastets regulering av de prosessuelle kompetansereglene for styret finnes i §§ 4-11 (Styrets leder. Styremøter mv), 4-12 (Vedtaksførhet), 4-13 (Flertallskrav) og 4-14 (Inhabilitet).

Reglene om vedtaksførhet i § 4-12 har ingen parallell i gjeldende stiftelseslov, men bygger på anerkjente, ulovfestede prinsipper. Bestemmelsene om flertallskrav i utkastet § 4-13 er dels en videreføring av gjeldende rett og dels en nyordning, ved at det foreslås særlige regler om relativt flertall ved valg, jfr utkastet § 4-13 annet ledd. Disse samsvarer med alminnelige organisasjonsrettslige prinsipper. I alle andre saker er det forutsetningen at det ordinære prinsipp om alminnelig flertall skal gjelde, jfr utkastet § 4-13 første ledd. Inhabilitetsregelen i utkastet § 4-14 er en presisering og videreføring av gjeldende rett.

Utvalget har vurdert om det som etter gjeldende rett, skal være en forutsetning at det avvikles styremøter der medlemmene er fysisk til stede, eller om det kan åpnes for telemøter, dokumentsirkulasjon mv.

Etter 1997 aksjeloven § 6-19 første ledd er hovedregelen fortsatt den at styret skal behandle saker i møte, men det er med loven innført et unntak om at saker kan forelegges skriftlig eller behandles på annen betryggende måte, noe som prinsipielt åpner for mer uformell saksbehandling.

Utvalget antar at det ikke er grunn til å innføre et slikt unntak for stiftelser, fordi det vanligvis ikke er behov for samme hyppige møtefrekvens i stiftelser som i selskaper.

Hertil kommer at utvalget er opptatt av at forvaltningen av stiftelser på mange måter forutsetter en mer formell saksbehandling enn forvaltning av selskaper. Mens selskaper har eiere som i egeninteresse vil sørge for møtebehandling når dette trengs, vil noe tilsvarende ikke uten videre gjelde for stiftelser som er selveiende rettssubjekter som ikke er underlagt kontroll av utenforstående.

Utvalget har etter dette kommet til at den ordning med plikt til å avvikle styremøter der medlemmene fysisk er til stede som gjeldende lov forutsetter, bør videreføres i en ny stiftelseslov.

Utvalget nevner til slutt at det i utkastet §§ 4-3 og 4-4 foreslås regler om ansattes representasjonsrett i stiftelsers styre og i konserner og grupper av foretak, bygget over samme lest som de tilsvarende reglene i aksjeloven, jfr nærmere spesialmerknadene til utkastet §§ 4-3 og 4-4.