3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

Gjeldende stiftelseslov, lov 23 mai 1980 nr 11 om stiftelser mm, er den første helhetlige lov om stiftelser i Norge. Før denne var rettsbildet preget av spredte bestemmelser, sedvaner, administrativ praksis og domstolskapt rett. Foruten ny regulering bidro vedtagelsen av stiftelsesloven av 1980 til en opprydning, samt en kodifisering av gjeldende rett. Ved siden av loven utgjorde forskrift 4 desember 1981 nr 945 om næringsdrivende stiftelser og forskrift 10 oktober 1990 nr 797 om offentlige stiftelser de viktigste rettskilder for stiftelsene. Stiftelsesloven ble senest endret ved lov 7 april 1995 nr 14, ikraftsatt 1 januar 1997, hvor det ble gjort vesentlige endringer i lovens regler om regnskaps- og revisjonsplikt. Lovendringen førte også til at forskriften om næringsdrivende stiftelser ble opphevet, og det ble gjort visse endringer i forskriften om offentlige stiftelser.

3.2 Historikk

I norsk rett ble stiftelser omkring slutten av middelalderen anerkjent som juridiske personer. Begrepet hørte den gang under kirkeretten, og ble til dels knyttet direkte til de kirkelige eiendommer, idet vedkommende kirke eller helgen ble betraktet som eier. Også klostergods og de såkalte hospitaler, som vesentlig tok seg av syke og fattige, ble regnet som kirkelige institusjoner. Denne formen for overlapping av regler førte til at det oppsto ytterst uklare rettsforhold da kirkegodset ved reformasjonen ble trukket inn under kronens forvaltning, jfr NOU 1975:63 Stiftelser og omdanning, kapittel 2.3.4. De nevnte hospitaler fortsatte imidlertid sin virksomhet med statutter fastsatt av Kongen. Noen av dem eksisterer fortsatt som offentlige stiftelser. Stiftelsenes formål ble etterhvert mer mangesidig (utdanning mv) og det oppsto stiftelser (legater) som ikke var knyttet til fast eiendom.

Historisk må reglene om stiftelsene også vurderes i sammenheng med reglene om offentlige fond og andre institusjoner opprettet av det offentlige. Det er en flytende overgang mellom selvstendige institusjoner og fond som regnes som egne rettssubjekter og som tradisjonelt til dels har vært kalt stiftelser og til dels fond, og andre midler som bestyres særskilt, men som er statens direkte eiendom, jfr NOU 1975:63, kapittel 2.3.6.

Stiftelsene må historisk også ses i relasjon til reglene om stamhus og fideikommisser. Stamhus og fideikommisser har mange likhetstrekk med stiftelser. Det har således vært antatt at disse kan omdannes av Kongen. Mens styret i en stiftelse ikke regnes som eier av stiftelsens midler, betraktes en stamhusbesitter/fideikommissar derimot som eier av stamhuset/fideikommisset. Man benytter således ikke her begrepet juridisk person. Idag har disse rettsdannelsene liten praktisk betydning. Det er bare ett stamhus tilbake (Jarlsberg). I Grunnloven § 108 er det inntatt forbud mot opprettelse av nye stamhus og fideikommisser.

3.3 Kjennetegn

Det karakteristiske for stiftelsene er at de har sitt grunnlag i en disposisjon som stiller en formuesverdi selvstendig til rådighet for et bestemt formål. Stiftelsene er selveiende juridiske personer.

Stiftelsesloven § 2 første ledd lyder: En stiftelse opprettes ved at en formuesverdi ved testament, gave eller annen rettslig disposisjon selvstendig blir stilt til rådighet for et bestemt formål av ideell, humanitær, sosial, utdanningsmessig, økonomisk eller annen art.

Bestemmelsen er i praksis blitt oppfattet som en definisjon av en stiftelse, selv om den egentlig omhandler hvordan en stiftelse opprettes. Kjernen i bestemmelsen er det såkalte selvstendighetskriteriet, dvs at formuesverdien må være stilt selvstendig til rådighet for formålet, slik at ingen utenforstående har eierinteresser i stiftelsen. Stiftelsen er en selveiende og selvstendig juridisk person. En inngående behandling av selvstendighetskriteriet er gitt av Woxholth i Ånd og Rett, festskrift til Birger Stuevold Lassen, Oslo 1997, s 1089 - 1103.

Stiftelsen må ha en kapitalbase; en grunnkapital. For den tradisjonelle stiftelse vil grunnkapitalen utgjøre fundamentet for stiftelsens liv. Loven oppstiller ingen begrensninger i hva slags formuesverdier grunnkapitalen kan bestå av.

Stiftelsen må ha et formål. Lovens oppregning av hvilke formål en stiftelse kan ha, er ikke uttømmende, jfr eller annen art. Formålet må være bestemt angitt i vedtektene.

Endelig er det et kjennetegn ved en stiftelse at den må ha en viss varighet. Innsamlingsaksjoner og lignende som gir støtte og utbetalinger til forskjellige gode, situasjonsbetingede formål er således i utgangspunktet ikke stiftelser.

3.4 Forskjellige typer stiftelser

Stiftelsesloven oppstiller et hovedskille mellom private og offentlige stiftelser, jfr kapittel III og IV. Skillet samsvarer ikke med vanlig språkbruk med hensyn til offentlig og privat. En offentlig stiftelse er en stiftelse som etter lovens § 14 er offentlig stadfestet, mens alle stiftelser som ikke er stadfestet er private stiftelser, jfr § 14 annet ledd. Vilkårene for offentlig stadfestelse fremgår av stiftelsesloven § 16. For å oppnå offentlig stadfestelse må stiftelsen blant annet ha et formål som har en viss allmenn interesse, jfr § 16 første ledd nr 1.

Forskjellen mellom private og offentlige stiftelser er i første rekke at de offentlige stiftelsene er underlagt strengere offentlig kontroll. Enhver stiftelse som oppfyller vilkårene i § 16 med tilhørende forskrifter kan stadfestes og således bli en offentlig stiftelse. Det er imidlertid valgfritt for stiftelsen om den velger å søke stadfestelse.

Det sondres videre mellom næringsdrivende og ikke-næringsdrivende stiftelser. Både offentlige og private stiftelser kan være næringsdrivende. Lovens kapittel V oppstiller særregler for næringsdrivende stiftelser. Blant de næringsdrivende stiftelsene skilles det mellom hoved- og binæringsdrivende stiftelser, foruten de såkalte holdingstiftelser, jfr § 24. En hovednæringsdrivende stiftelse er en stiftelse som har til formål å drive næringsvirksomhet selv, jfr § 24 første ledd nr 1, mens en binæringsdrivende stiftelse er en stiftelse som helt uavhengig av formålet driver næringsvirksomhet selv, jfr § 24 første ledd nr 2. En holdingstiftelse er en stiftelse som gjennom aksjer eller andeler har bestemmende innflytelse over næringsvirksomhet utenfor stiftelsen, jfr § 24 første ledd nr 3. Ettersom hvilken gruppe stiftelsen subsumeres under har dette betydning for krav til egenkapital (§ 25), vedtektenes innhold (§ 27), samt de ansattes representasjon (§ 29). For samtlige næringsdrivende stiftelser gjelder at de skal registreres i Foretaksregisteret, jfr § 26.

3.5 Organer og valgregler

Stiftelsen kan selv regulere hvilke organer og valgregler den skal ha. I praksis vil dette reguleres gjennom vedtektene. Loven stiller imidlertid krav om at stiftelsen skal ha et styre, jfr § 5 første ledd. Dette skal forutsetningsvis være stiftelsens øverste organ. Dersom overordnet kompetanse legges til annet organ enn styret, vil dette organ regnes som styre i stiftelseslovens forstand.

For de offentlige stiftelsene stilles det krav om at det skal være minimum to styremedlemmer, mens næringsdrivende stiftelser hvis grunnkapital overstiger én million kroner, skal ha minst tre.

I alle andre stiftelser kan det i prinsippet etableres enestyre. Dersom oppretteren selv utgjør enestyre, kan dette etter forholdene være i strid med selvstendighetskriteriet. I tilfelle foreligger ingen stiftelse.

Loven tillater ikke at styret er selvsupplerende i offentlige og i hovednæringsdrivende stiftelser, jfr henholdvis §§ 16 nr 7 og 27 første ledd nr 5. Forøvrig oppstilles det ingen konkrete krav til valgregler. Selvstendighetskriteriet vil imidlertid også her gi en ramme for hva som kan godtas.

3.6 Kapital, forvaltning og drift

Den typiske stiftelse har en formuesverdi som grunnlag for virksomheten. Det er kapitalens avkastning, i form av renter eller annet, som vil danne grunnlag for stiftelsens virksomhet for å fremme formålet. Det vil derfor være av betydning at kapitalgrunnlaget er av en viss størrelse, og at det forvaltes slik at det blir en tilfredsstillende avkastning. Kapitalgrunnlaget vil også være av betydning i forhold til eventuelle kreditorer. Stiftelsesloven bruker uttrykket grunnkapital. Dette er den kapitalen stiftelsen har ved opprettelsen, eventuelt med senere justeringer.

Lovens utgangspunkt er at grunnkapitalen ikke er bundet. Det er med andre ord intet lovmessig til hinder for at grunnkapitalen brukes til utdelinger. Grunnkapitalen i offentlige stiftelser skal imidlertid være urørlig, jfr § 16 første ledd nr 4, og dette innebærer at det ikke kan foretas utdelinger som berører grunnkapitalen.

I alle stiftelser kan grunnkapitalen bindes gjennom vedtektene, og stiftelsens formål kan ofte legge sterke bindinger på forvaltningen av grunnkapitalen.

Det følger av § 2 at grunnkapitalen må være stilt til rådighet for formålet, før stiftelsen er å anse som opprettet. For næringsdrivende stiftelser følger det videre av § 26 annet ledd at grunnkapitalen må være innbetalt senest ved registreringen av stiftelsen i Foretaksregisteret.

Stiftelsesloven opererer ikke med et generelt minstekrav til grunnkapitalens størrelse, men krever at hovednæringsdrivende stiftelser skal ha en minste grunnkapital på kr 200 000, jfr § 25. Tilsvarende må grunnkapitalen være minst kr 200 000 for at stiftelsen kan stadfestes som offentlig stiftelse, jfr forskrift om offentlige stiftelser § 1.

I utgangspunktet står stiftelsen fritt i plasseringen av grunnkapitalen. Men for offentlige stiftelser gjelder forskriftsfastsatte regler om plasseringsplikt, se forskrift om offentlige stiftelser §§ 4 til 9.

Utdeling av stiftelsens midler vil i praksis være regulert gjennom formål og vedtekter. Her vil det fremgå hvem som skal være destinatarer, dvs som kan motta utdelinger. Hvis vedtektene ikke har regler om utdelinger, vil det eventuelt være opp til styret å fatte vedtak om hvor mye som skal utdeles, og hvem det skal utdeles til.

Alle stiftelser har regnskapsplikt etter regnskapsloven, jfr stiftelsesloven § 10 første ledd. En ytterligere presisering av denne plikten følger av regnskapslovgivningen. Etter stiftelsesloven § 11 har stiftelsene revisjonsplikt etter revisorloven. Dette innebærer blant annet at enhver stiftelse som hovedregel skal ha registrert eller statsautorisert revisor.

3.7 Tilsyn og kontroll

Offentlige stiftelser er underlagt tilsyn av fylkesmannen, jfr § 17 med tilhørende forskrift 10 oktober 1990 nr 797 § 2. Også private stiftelser er underlagt fylkesmannens tilsyn. Utgangspunktet for tilsynet er registeret som føres av fylkesmannen i medhold av § 18. Fylkesmannens tilsyn består i å etterse at stiftelsen driver i samsvar med lov og vedtekter. Det sentrale i fylkesmannens tilsynsfunksjon er å påse at stiftelsens formål blir etterlevet.

3.8 Omdanning

Stiftelsesloven har i kapittel VI regler om omdanning av stiftelser mm. Dette er dels regler om endringer i det materielle innholdet i stiftelsesgrunnlaget eller vedtektene, og dels regler om saksbehandlingen i de tilfeller hvor slike endringer ønskes gjennomført.

Enhver vedtektsendring innebærer i prinsippet en omdanning. Dette betyr at alt fra de mest ubetydelige endringer i regler om møteinnkallinger der slike er inntatt i vedtektene, til vedtak om fusjon eller opphevelse, omfattes av reglene om omdanning.

Loven oppstiller materielle begrensninger i adgangen til å foreta omdanninger, jfr § 35. Er det tale om omdanning av en bestemmelse som ikke gjelder formålet med stiftelsen, og det ellers må antas at det ved opprettelsen ikke er lagt vesentlig vekt på den, kan omdanning skje når bestemmelsen på grunn av endrede forhold viser seg å være uheldig eller uhensiktsmessig, jfr § 35 annet ledd. I motsatt fall, dvs hvor bestemmelsen gjelder formålet eller det må antas at det ved opprettelsen er lagt vesentlig vekt på den, må ett av de alternative vilkårene i § 35 første ledd nr 1 til nr 4 være oppfylt.

Den som skal ha myndighet til å foreta omdanning kan utpekes i opprettelsesdisposisjonen, jfr § 37. Dette kan være styret, en utenforstående eller oppretteren selv. I siste tilfelle setter loven skranker for hva omdanningen kan gå ut på, se §§ 35 og 36.

Etter § 32 har også Kongen kompetanse til å foreta omdanning av stiftelser. Kompetansen er ved resolusjon 4 desember 1981 delegert til Justisdepartementet, som har delegert en del av sin kompetanse videre til fylkesmannen. Kongen har bare rett til å beslutte omdanning dersom det foreligger en søknad om dette, jfr § 33.