4 Behovet for ny lovgivning

Siden stiftelsesloven ble vedtatt 23 mai 1980 har det skjedd en betydelig utvikling innenfor det livsområde den regulerer.

Den tradisjonelle stiftelsen som loven tar sikte på å regulere driver passiv kapitalforvaltning og har utdeling til begunstigede (destinatarer) til formål. I den senere tid har utviklingen imidlertid gått mer i retning av at stiftelsene også brukes som organisasjonsform for forskjellige formål, hvor det sentrale ikke er å forvalte en formuesverdi med grunnlag i avkastning og foreta utdeling, men å forestå en aktivitet, f eks å bevare de verdier grunnkapitalen består i (kulturverdier mv), eller å gi servicetilbud (barnehager, sosialinstitusjoner mv). Et annet utviklingstrekk er at stiftelsene i større grad brukes til å organisere næringsvirksomhet enn før. Disse forholdene har ført til at gjeldende stiftelseslov ikke lenger er helt à jour med det livsområde den tar sikte på å regulere.

Et annet forhold er at det gjennom tilsynspraksis og på annen måte er kommet for dagen tilfeller hvor stiftelsesformen brukes på en måte som er uforenlig med stiftelsenes status som selvstendige og selveiende rettssubjekter. Det kan skje ved at de eierinteresser som sto bak formuesverdien før den ble stilt til stiftelsens disposisjon, i større grad enn det loven gir grunnlag for, søker å påvirke forvaltningen av formuesverdien. Selv om det er et grunnleggende krav etter stiftelsesloven § 2 at formuesverdien skal være stilt selvstendig til rådighet for formålet, er loven bare i liten grad utstyrt med materielle regler og en tilsynsordning som kan motvirke misbruk av denne typen.

Når det gjelder det offentliges tilsyn med stiftelsene, har utviklingen i retning av et mangfold av stiftelsesformer og stiftelsenes høyst forskjellige formål og organisasjon, ført til at tilsynsmyndighetene stadig møter nye utfordringer. Det kan spørres om tilsynsmyndighetene har et godt nok lovverk å holde seg til, både når det gjelder hjemler til å utføre tilsynet effektivt og rettssikkert, og når det gjelder beskrivelsen av de oppgaver tilsynet består i. Det kan i denne forbindelse stilles spørsmål ved om det i dag fortsatt er en tilfredsstillende ordning at tilsynet, i samsvar med loven, gjennomføres ulikt avhengig av om det gjelder en privat eller en offentlig stiftelse. Det er også et spørsmål om tilsynsmyndigheten er organisert på en måte som tilfredsstiller de krav som må stilles i dag, ikke minst i lys av den utvikling som det foran er vist til.

Også helt uavhengig av utviklingen, er det punkter hvor stiftelseslovens regler ikke er hensiktsmessige, jfr f eks at det i stedet for å utforme spesialregler for stiftelser på en del punkter bare er vist til aksjelovens regler for aksjeselskap.

Det som foran er fremhevet, er de viktigste grunnene til at det nå er behov for å vurdere nærmere om stiftelsesloven bør endres, og det er de nevnte spørsmål som utvalget har lagt hovedvekten på i sitt arbeid.

Utvalget har i innstillingen kommet til at det bør fremmes forslag om endringer som er så vidt prinsipielle og som berører så mange av lovens bestemmelser, at det mest hensiktsmessige er å fremme forslag til ny lov om stiftelser, noe utvalget i samsvar med mandatet legger opp til.