7 Bør det gjelde begrensninger i adgangen til å opprette stiftelser?

7.1 Bør det innføres krav om at en stiftelse skal ha et samfunnsnyttig formål?

Det er et spørsmål om utvalgets mandat kan forstås slik at utvalget anmodes å vurdere om det bare er samfunnsnyttige stiftelser, dvs såkalte milde stiftelser, som bør gis tilbud om organisering innenfor en ny stiftelseslov, med andre ord om andre stiftelsesformer bør ekskluderes fra en ny stiftelseslov.

Utvalget har vurdert spørsmålet, og synes ikke det er nærliggende å oppfatte mandatet slik, men snarere som en anmodning om at det vurderes om enkelte stiftelsesformer, herunder familiestiftelser, andre stiftelser som på forskjellige måter begunstiger oppretteren og hans nærstående og næringsdrivende stiftelser - eller enkelte undergrupper av de sistnevnte - bør holdes utenfor en ny stiftelseslov.

For ordens skyld skal utvalget likevel komme med noen synspunkter på spørsmålet om innslaget av samfunnsnytte kan utgjøre et kriterium eller et moment i spørsmålet om adgangen til å opprette stiftelser.

Utvalget vil først peke på det som er utgangspunktet hos oss, nemlig at adgangen til å opprette stiftelser er fri. Det eksisterer ikke noe generelt forbud mot å opprette en stiftelse, og det kreves heller ikke konsesjon fra offentlig myndighet for å gjøre dette.

Rent prinsipielt stiller det seg problematisk å skille mellom samfunnsnyttige og ikke-samfunnsnyttige stiftelser, eventuelt mellom mer og mindre samfunnsnyttige stiftelser. Begrepet samfunnsnytte er i denne sammenheng så uklart at det ikke kan gi grunnlag for noen inndeling av stiftelsene, heller ikke som grunnlag for å ekskludere noen stiftelser fra stiftelsesloven.

Utvalget vil videre påpeke at det i stiftelsesretten er et overordnet synspunkt at man skal ha respekt for stifterens vilje og mening. Dette er i realiteten en side av prinsippet om disposisjons- og avtalefrihet som er grunnfestet i norsk rettstradisjon.

Når det i gjeldende norsk formuerett oppstilles begrensninger for private parters disposisjonsmuligheter, gjøres dette i første rekke for å beskytte svake kontraktsparter mot misbruk av avtalefriheten.

Det er således ikke vanlig at lovgiveren griper inn for å beskytte myndige og for øvrig handlingskompetente enkeltpersoner mot at de disponerer ufornuftig, eller for å sikre at deres disposisjoner fremstår som samfunnsnyttige. Utvalget kan vanskelig se at det akkurat på stiftelsenes område kan være behov for å innføre begrensninger i disposisjonsfriheten.

Mer spesielt kan det også nevnes at det hverken i Sverige, Danmark, Tyskland eller Sveits - for å nevne noen stater det er naturlig å sammenligne seg med - er oppstilt slike grenser for disposisjonsfriheten ved opprettelsen av stiftelser.

7.2 Bør familiestiftelser og andre stiftelser som har til formål å begunstige oppretterens og hans nærståendes økonomiske interesser forbys?

Helt uavhengig av spørsmålet om eventuell samfunnsnytte, kan det som foran nevnt spørres om visse typer stiftelser, blant annet familiestiftelser og andre stiftelsesformer hvor det er nære forbindelser mellom oppretteren og hans nærstående og stiftelsen, bør forbys.

Etter utvalgets mening er dette ikke den riktige veien å gå. Utvalget er imidlertid opptatt av at det særlig for disse stiftelsene er om å gjøre at stiftelsenes selvstendighet markeres. Disposisjoner som sikrer oppretteren eller hans nærstående en rådighet over formuesverdien etter at den er overlatt til stiftelsen, vil i realiteten innebære en selvbåndleggelse og dermed et brudd på selvstendighetskriteriet i stiftelsesloven, med den følge at stiftelsen av denne grunn ikke kan anses gyldig opprettet. Utvalget fremmer i utkastet forslag om flere nye regler som har til formål å underbygge selvstendighetskriteriet, jfr utredningen kapittel 8. Når det spesielt gjelder vern mot mulig misbruk fra oppretteren og nærstående, vises det til utkastet §§ 3-10 og 4-2.

Et motiv for å la en disposisjon fremstå som en stiftelse, kan være å unndra formuesverdier fra oppretterens kreditorer. Utvalget legger til grunn at de regler som eksisterer allerede etter gjeldende rett, og som motvirker slike disposisjoner, er tilstrekkelige virkemidler i forhold til dette, jfr særlig reglene i dekningsloven kapittel 3 om private beslagsforbud.

Sammen med de regler som utvalget foreslår om kravet til selvstendighet, jfr foran, anser utvalget deknings- og konkurslovgivningens regler som hensiktsmessige og tilstrekkelige virkemidler for å hindre at oppretteren og nærstående misbruker stiftelsesformen.

7.3 Bør det oppstilles begrensninger i hvilke formål en stiftelse kan ha?

Selv om det legges til grunn at stiftelseslovgivningens regler om kravet til selvstendighet er overholdt, kan det mer generelt reise seg spørsmål om det bør oppstilles begrensninger i hvilket formål en stiftelse bør ha.

Gjeldende stiftelseslov oppstiller ikke noe forbud mot å opprette stiftelser med spesielle formål. Den forutsetter tvert imot at det ikke skal oppstilles noen stiftelsesrettslige begrensninger i formålet, jfr § 2. Derimot finnes det enkelte mer almene begrensninger med hensyn til hva som kan bestemmes ved opprettelsen av en stiftelse, og dette får i noen grad også betydning for hvilket formål en stiftelse kan ha.

For det første kan en stiftelses formål ikke stride mot lov eller ærbarhet, jfr NL 5-1-2. Det innebærer dels at formålet ikke kan være helt ørkesløst eller direkte gå ut på ødeleggelse av samfunnsverdier. For stiftelser opprettet ved testament følger dette direkte av arveloven § 64. Dels innebærer det at formålet ikke kan gå ut på å støtte straffbare handlinger mv.

For det annet følger det av Grunnloven § 108 - som direkte gjelder et forbud mot å etablere såkalte fideikommisser og stamhus - at det gjelder visse skranker for adgangen til å opprette familiestiftelser.

Det er alminnelig enighet om at grensene i praksis må oppstilles slik: Uten å komme i konflikt med forbudet mot fideikommisser kan arvelateren som suksessive arvinger innsette så mange levende familiemedlemmer han ønsker, og dessuten bestemme at arven deretter skal tilfalle et ennå ufødt medlem av familien. Suksesjonsbestemmelser ut over dette rammes av grunnlovens forbud, jfr NOU 1975:63 Stiftelser og omdanning, s 24.

For det tredje må en stiftelses formål heller ikke være umulig, dvs at formålet etter en normal betraktningsmåte må anses som oppnåelig. Dette er likevel ikke det samme som at formålet må kunne realiseres umiddelbart; det er tilstrekkelig at dette lar seg gjøre over noen tid.

Til dette kommer at det vil oppstå meget vanskelige avveininger både rettspolitisk og lovteknisk, dersom visse formål skal godtas, mens andre skal diskvalifiseres. De rettspolitiske hensyn som kan tale for å forby visse formål er heller ikke uforanderlige, men snarere avhengig av oppfatninger som kan endre seg over tid. En begrensning som refererer seg til de formål stiftelsene kan ha, vil i et slikt perspektiv lett kunne fremstå som trend- eller motepregede.

Utvalget vil endelig vise til den adgang som foreligger både etter gjeldende rett og etter utkastet til å omdanne stiftelser. Denne gir muligheter til å endre stiftelsens formål gjennom omdanning. Selv om omdanningsreglene ikke kan tas i bruk bare fordi det finnes andre formål som i og for seg må anses mer fornuftige eller samfunnsgavnlige, følger det av gjeldende lovs § 35 første ledd nr 4 at omdanning kan skje når bestemmelsen er blitt åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig, se også utkastet § 6-2 første ledd bokstav d.

Helt til slutt vil utvalget også fremholde følgende når det gjelder mulige begrensninger i en stiftelses formål: Organisasjonsformen stiftelse har som foran nevnt i den senere tid utviklet seg fra det mer ensidige i å forvalte en kapitalmasse til det mangfoldige, herunder til å realisere ulike aktivitets- og kulturformål, jfr utredningen kapittel 4. Etter utvalgets oppfatning er dette en utvikling det er grunn til å legge forholdene til rette for, ikke motarbeide gjennom regler som oppstiller begrensninger i det formål en stiftelse kan ha.

Utvalgets konklusjon er etter dette at det ikke bør innføres begrensninger med hensyn til hvilke formål en stiftelse kan ha.

7.4 Bør det oppstilles begrensninger i adgangen til å opprette næringsdrivende stiftelser, og bør det gis særregler for slike stiftelser?

Utvalget har vurdert om det bør oppstilles begrensninger i adgangen til å opprette næringsdrivende stiftelser og skal i det følgende redegjøre for sitt syn.

Motivene for å opprette en stiftelse som på en eller annen måte kan komme til å drive eller være involvert i næringsvirksomhet kan være forskjellige.

For det første kan det være et ønske om at stiftelsen skal ha til formål å drive næringsvirksomhet. I tilfelle er det tale om en hovednæringsdrivende stiftelse, jfr lovens § 24 første ledd nr 1. Målet kan være gjennom aktiv kapitalforvaltning å oppnå optimal gevinst, slik det ofte er for næringsvirksomhet som organiseres i selskapsformer. Men noen utdeling til utenforstående i kraft av eierinteresser kan ikke skje, da dette bryter med selvstendighetskriteriet. Enkelte hovednæringsdrivende stiftelser foretar imidlertid utdelinger til destinatarer, undertiden også til forskjellige ideelle formål. Andre foretar overhodet ikke utdelinger. Her vil hovedformålet kunne være å generere kapital.

For det annet er det opprettet en rekke stiftelser hvor det ikke er noe formål i seg selv å drive næringsvirksomhet, men hvor stiftelsen rent faktisk driver næringsvirksomhet for å kunne realisere et ideelt eller lignende formål. Det kan f eks være tale om forskningsstiftelser, forlagsstiftelser og stiftelser som skal ivareta forskjellige omsorgsfunksjoner. Disse blir betegnet som binæringsdrivende stiftelser, jfr lovens § 24 første ledd nr 2.

For det tredje plasserer en del stiftelser sin formue i aksjer eller andre selskapsandeler. Dette kan være et ledd i stiftelsens alminnelige kapitalforvaltning, ved at avkastningen av aksjene skal tilgodese stiftelsesformålet. Men det kan også være slik at oppretteren eller styret av en eller annen grunn ønsker å støtte den næringsvirksomheten investeringen gjøres i. I ingen av disse tilfellene foregår det noen næringsvirksomhet i stiftelsens egen regi; denne skjer der stiftelsen har eierinteresser. Stiftelser som dette kan betegnes indirekte næringsdrivende stiftelser, eller vanligere; holdingstiftelser, jfr lovens § 24 første ledd nr 3.

Utvalget vil mer generelt peke på at en organisering av næringsvirksomhet som stiftelse vil kunne bidra til å skape varighet, stabilitet og kontinuitet i virksomheten. Hovedårsaken til dette er at stiftelser er selveiende. Dermed kan man unngå mange av de problemer som erfaringsmessig oppstår ved eierskifte, herunder generasjonsskifte, i virksomheten. Oppretteren kan ved å bruke stiftelsesformen sikre seg at virksomheten i fremtiden drives ut fra de motiver og ønsker han opprinnelig har hatt med opprettelsen. Dette vil være vanskelig i selskaper hvor selskapsandeler kan omsettes med den følge at forholdene ligger til rette for både en endring av virksomhetens karakter og at nye eierinteresser kommer inn. Utvalget vil også fremheve at stiftelsesformen i praksis kan bli valgt fordi den sikrer at stiftelsen utad blir oppfattet som uavhengig som følge av at den ikke har eiere. Dette er f eks en av flere grunner til at Det Norske Veritas er organisert som stiftelse.

Etter utvalgets oppfatning viser bruken av formen næringsdrivende stiftelse i praksis, jfr foran, at det er et reelt behov for at stiftelsesformen kan anvendes til å organisere forskjellige former for næringsvirksomhet. Etter utvalgets syn bør denne organisasjonsformen fremdeles fremstå som et tilbud for organisering av næringsvirksomhet. Utvalget finner ikke grunn til å gå inn på en detaljert redegjørelse for dette. De argumenter som kan anføres i så måte, er tidligere vurdert i NOU 1975:63 Stiftelser og omdanning, og Ot prp nr 3 (1979-80) kapittel 4.

Utvalget kan ikke se at det har skjedd noe vesentlig som endrer grunnlaget for de vurderinger som ble foretatt den gang. Utvalget vil vise til de overveielser som er gjort i de nevnte kilder, og fastholder med bakgrunn i dette at det heller ikke i dag er grunn til å gjøre begrensninger i adgangen til å opprette næringsdrivende stiftelser.

For utvalget har spørsmålet etter dette i første rekke vært om næringsdrivende stiftelser kan reise særlige spørsmål lovgivningsmessig. Dette må i noen grad besvares bekreftende. Utvalget anser imidlertid at den beste måten å løse disse spørsmålene på er at det utformes særlige bestemmelser for de næringsdrivende stiftelsene, når det ikke er hensiktsmessig eller tilstrekkelig utelukkende å bygge på utkastets regler om alminnelige stiftelser.

Utvalget har på denne bakgrunn foreslått enkelte særregler om næringsdrivende stiftelser som langt på vei innebærer en regulering som svarer til den som gjelder for annen næringsvirksomhet, i første rekke næringsvirksomhet som er organisert som aksjeselskaper. For utvalget har det vært av egenverdi at reglene for organisering av foretak som driver næringsvirksomhet er enhetlige, slik at det så langt som mulig gjelder samme regler for alle næringsdrivende.

Utvalget vil nevne at det, så langt utvalget kan se, ikke reiser seg særlige spørsmål om misbruk av stiftelsesformen for næringsdrivende stiftelser. Spesielt kan det påpekes at det ligger i stiftelsesformen som sådan at ingen med grunnlag i eierskap kan råde over stiftelsens kapital. F eks kan oppretteren eller dennes nærstående ikke overføre stiftelsens midler og overskudd til seg ved utdelinger eller ved oppløsning. En eventuelt rettsstridig tapping av stiftelsens kapital ved overføringer som nevnt reiser ikke andre spørsmål i næringsdrivende enn i alminnelige stiftelser.

Utvalget mener i det hele at de forslag om regler som utvalget mer generelt fremmer mot misbruk av stiftelsesformen - særlig reglene som understøtter selvstendighetskriteriet, jfr utredningen kapittel 8.3, i tilstrekkelig grad også gir et vern mot misbruk i næringsdrivende stiftelser.

Hertil kommer at de alminnelige reglene i straffe- og næringslovgivningen som mer generelt kan brukes for å håndheve overtredelser av denne lovgivningen selvsagt også kan få anvendelse i forhold til næringsdrivende stiftelser.

På dette punkt viser utvalget også til at det har foreslått særlige regler om straff for overtredelse av stiftelsesloven, jfr utkastet § 7-3 og spesialmotivene til lovutkastet kapittel 7, som også gjelder for næringsdrivende stiftelser.

Alt i alt er det på denne bakgrunn utvalgets oppfatning at utvalgets forslag og gjeldende lovgivning gir tilstrekkelig med handlings- og sanksjonsregler som kan motvirke forskjellige former for misbruk i næringsdrivende stiftelser.