3 Oversikt over domstolordningen i Norge

Hovedtyngden av domstolene i Norge utgjøres av de alminnelige domstolene:

• Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg - for hele landet

• Lagmannsrettene - én i hvert av våre seks lagdømmer

• Herreds- og byrettene - som hovedregel én i hvert av våre 87 domssokn

• Forliksråd - som hovedregel ett i hver av våre ca 450 kommuner

De alminnelige domstolene administreres av Justisdepartementet.

I tillegg til de alminnelige domstolene har vi særdomstoler, som Arbeidsretten og jordskifterettene. Særdomstolene administreres av forskjellige departementer.

Den dømmende virksomheten utføres både av fagdommere (juridiske dommere) og lekdommere. I Høyesterett er det bare juridiske dommere, og forliksrådene er sammensatt av lekdommere alene.

3.1 Innledning

I den sjette av konstitusjonskomitéens grunnsetninger i 1814 heter det at «Den dømmende Magt bør være adskildt fra den lovgivende og udøvende». Tilsvarende formulering ble ikke tatt inn i Grunnloven, men Grunnlovens del D har overskriften «Den dømmende Magt». Grunnloven nevner «Riksretten» og «Høiesteret», men for øvrig er det funksjonen og ikke domstolenes oppbygning med inndeling i instanser, geografisk spredning m v som behandles i Grunnloven.

Med det materielle begrepet «dømmende funksjon» mener kommisjonen det å avgjøre rettsspørsmål på bindende måte (d v s slik at avgjørelsen ikke kan omgjøres av andre organer) ved anvendelse av rettsnormer på kjensgjerninger. Dette er den vanlige begrepsbruken i juridisk teori.

Man kunne kanskje i praksis vente å finne samsvar mellom det materielle begrep «den dømmende funksjon» og det formelle begrep «domstoler», altså at det bare er domstoler som utøver dømmende funksjon, og at domstolene bare har dømmende funksjoner. Dette er ikke tilfelle. Vi har domstoler som også har funksjoner som ikke omfattes av det materielle begrepet dømmende funksjon. Som eksempel kan nevnes vigsler og registrering av partnerskap i herreds- og byrett. Likeledes finner man statsorganer som ikke er betegnet domstol, men som likevel har klare dømmende funksjoner, f eks Trygderetten og fylkesnemndene for sosiale saker.

Når kommisjonens mandat nevner «domstolenes administrative stilling», «utnevnelse av dommere», «dommeres uavhengighet» o s v, oppstår det avgrensningsspørsmål knyttet til forskjellen mellom de materielle og formelle begrepene ovenfor. Foran i kapittel 1 har kommisjonen redegjort for hvilke avgrensninger som det har vært naturlig og nødvendig å foreta. Det følger av det som der er sagt at kommisjonen vil konsentrere seg om spørsmål knyttet til de formelle domstoler og deres dommere. Domstoler i formell forstand er uttømmende oppregnet i domstolloven §§ 1-2, hvis man i tillegg tar med Arbeidsretten. Andre organer som har dømmende funksjoner i materiell forstand - domstolliknende organer - må stort sett falle utenfor mandatet, selv om kommisjonen gir uttrykk for enkelte synspunkter knyttet til disse organene. Kommisjonen har heller ikke til oppgave å vurdere om domstolene fortsatt skal ha en del ikke-dømmende oppgaver i form av forvaltningsfunksjoner, som vigsler, registrering av partnerskap, deler av arbeidet med registreringen av rettigheter i fast eiendom (tinglysing), innkreving av dokumentavgift og arveavgift og deler av forvaltningsarbeidet under skifte av boer. Dette utredes av Strukturutvalget for herreds- og byrettene som vil avgi sin utredning i mai 1999. Men i en oversikt over domstolordningen i Norge må man ha i mente at domstolene også har slike ikke-dømmende oppgaver.

I denne oversikten vil kommisjonen først og fremst rette søkelyset mot de alminnelige domstolene i domstolloven § 1: Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene og herreds- og byrettene. Også forliksrådene hører med blant de alminnelige domstolene, men skiller seg klart ut fra de øvrige domstoler både i sammensetting og funksjon. Det er de alminnelige domstolene som behandler det store antall og den store bredde av rettslige tvister, med både private borgere, foretak og statlige og kommunale organer som parter. Og idømmelse av straff kan bare foretas av de alminnelige domstolene. De alminnelige domstolenes oppbygning og organisering beskrives i punkt 3.2 nedenfor.

Særdomstolene er domstoler som er opprettet for å behandle spesielle, avgrensede sakstyper. Særdomstolenes oppbygning og organisering beskrives nedenfor i punkt 3.3.

3.2 De alminnelige domstolene

3.2.1 Instansordningen. Geografisk og saklig kompetansefordeling

De alminnelige domstolene er

• Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg på toppen

• seks lagmannsretter, en i hvert lagdømme

• 93 domstoler i gruppen herreds- og byretter, betegnet herredsrett, byrett, sorenskriverembete, byfogd, byskriver eller skifterett, fordelt på 87 distrikter - «domssokn» - som landet er delt inn i

• ca 440 forliksråd, vanligvis ett i hver kommune.

Domstolshierarkiet kan etter dette beskrives som et system med fire nivåer. Men fordi forliksrådene ikke er inne i bildet i straffesaker overhodet, og fordi det er en rekke unntak fra den formelle hovedregel om at sivile saker starter i forliksrådet, har det vært vanlig å betegne herreds- og byrettene som domstolenes første instans, lagmannsrettene som annen instans og Høyesterett som tredje instans. Denne terminologien vil bli brukt i det følgende.

Hvert av de fire nivåene dekker hele riket. På nederste trinn (forliksrådene) og på tredje trinn (lagmannsrettene) er det ingen domstolers områder som overlapper hverandre, verken geografisk eller saklig. På trinn nr 2 (herreds- og byrettene) finner vi noe geografisk overlapping, ved at det i de fire største byene er organisert separate domstoler for avgrensede deler av domstoloppgavene selv om hver av byene bare utgjør ett domssokn. I Oslo er herreds- og byrettsoppgavene fordelt mellom en byrett, et byskriverembete for tinglysing, et byfogdembete for namssaker og en skifterett. I Bergen, Trondheim og Stavanger er oppgavene delt mellom to domstoler: Byrett og byfogdembete.

Som hovedregel kan en høyere instans ikke gi instrukser til lavere instans om behandlingen av en konkret sak. Det er heller ingen administrativ instruksjonsrett fra én domstol til en lavere domstol. Administrativt går linjen direkte fra den enkelte domstol ved domstolleder til domstoladministrasjonen i Justisdepartementet. Det er få unntak fra dette hovedmønsteret. Det viktigste unntaket er at lagmannsrettenes ledere kan tilkalle dommere fra førsteinstansdomstoler til å gjøre tjeneste i enkeltsaker. Sikkerhetsklarering av dommere foregår innenfor domstolshierarkiet, ikke under Forsvarssjefens øverste ledelse slik tilfellet er for personellsikkerhetstjenesten i den sivile forvaltning.

Svært mange sivile saker starter i forliksrådet, til obligatorisk mekling, og med en relativt omfattende mulighet for forliksrådet til å avsi dom dersom mekling ikke lykkes og rådet ikke finner saken for komplisert. Enhver sak kan bringes videre inn for herreds- og byrett, mens ankeadgang til lagmannsrett er begrenset til saker som gjelder spørsmål av en viss verdi. Høyesterett dømmer i siste instans, men Høyesteretts kjæremålsutvalg - som formelt er en egen domstol - kan innen vide rammer nekte å fremme en anke for Høyesterett. Sivile anker kan f eks nektes dersom utvalget «enstemmig finner det klart, at anken ikke vil føre frem» (tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr 1) «eller finner at anken ikke vil kunne gis medhold uten at Høyesterett fraviker den påankede avgjørelse i et punkt hvor det antas å ha vært av vesentlig betydning, at retten har hatt høve til umiddelbart å høre forklaringer av parter eller vidner eller til å foreta en granskning, som ikke kan foretas av Høyesterett» (§ 373 tredje ledd nr 2) - men også dersom man finner at «verken avgjørelsens betydning utenfor den foreliggende sak eller andre forhold gir grunn til at anken blir prøvd av Høyesterett» (§ 373 tredje ledd nr 4). Dessuten gjelder også for Høyesterett en begrensning etter hvilken økonomisk verdi saken gjelder.

Samtlige straffesaker starter i herreds- og byrettene som første instans. Bevisvurderingen under skyldspørsmålet kan maksimalt bli prøvet i to instanser, her er Høyesteretts kompetanse begrenset. Derimot kan straffutmåling, saksbehandling og lovanvendelse bringes videre inn for Høyesterett som tredje instans. Ankeadgangen til lagmannsrett er begrenset, bl a etter hvilken påstand om straff som er nedlagt. Høyesteretts kjæremålsutvalget kan dessuten nekte en anke til Høyesterett fremmet dersom den ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, med mindre det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvet i Høyesterett.

I tillegg til muligheten for overprøving av en underordnet domstols realitetsavgjørelse - ankeadgangen over dommer - kan enkeltstående prosessuelle avgjørelser underveis i en domstols behandling av en sak bringes inn for overordnet domstol - kjæremålsadgangen over kjennelser. Dette kan f eks gjelde kjennelse om plikt til å legge frem et spesielt bevis eller kjennelse om adgang til varetektsfengsling.

3.2.2 Nærmere om organiseringen innen den enkelte instans.

3.2.2.1 Forliksrådene

Det er vanligvis ett forliksråd i hver kommune, og forliksrådet består av lekfolk valgt av kommunestyret. Forliksrådsmedlemmene får i liten utstrekning tilbud om opplæring i prosess eller i materiell juss. Vanligvis vil heller ikke forliksrådets sekretariat disponere formell, juridisk kompetanse. Men fordi sekretariatet normalt består av en eller flere fast tilsatte medarbeidere, ofte med lang erfaring med forliksrådets saksbehandling, vil sekretariatene tilføre forliksrådene verdifull kompetanse. Til en viss grad gjelder det også de små kommunene hvor sekretærfunksjonen bare utgjør en mindre del av en stilling.

Forliksrådene behandler et meget stort antall saker hvert år, med en hovedvekt på kurante gjeldskrav hvor det egentlig ikke er noen uenighet mellom partene om at gjelden består. For å oppnå tvangsinndrivelse av kravet er det imidlertid ofte nødvendig at kravet er fastslått i en dom. Når skyldneren ikke har innvendinger mot kravet, vil han eller hun normalt unnlate å møte opp i forliksrådet, og en såkalt uteblivelsesdom er da et raskt og rimelig grunnlag for tvangsinndrivelse. I NOU 1992:35 Effektivisering av betalingsinnfordring m v er det foreslått at uimotsagte gjeldskrav kan tvangsinndrives med faktura o l som tvangsgrunnlag. Hvis dette forslaget gjennomføres, vil forliksrådenes saksmengde bli betydelig redusert.

Forliksrådenes saksmengde ligger rundt 100.000 saker årlig, etter at saksmengden sank betydelig i perioden 1988 til 1994. Ca 65 % av sakene pådømmes ved uteblivelsesdom, mens 10-15 % av sakene får en endelig løsning ved at forliksrådet går inn i sakens realiteter, og resultatet blir en realitetsdom eller forlik.

En nærmere beskrivelse av forliksrådene er gitt i kapittel 11.

3.2.2.2 Herreds- og byrettene

I 83 av de 87 domssoknene for herreds- og byrett finner man én herreds- eller byrett. Slike domstoler behandler alle typer saker og kalles fullfaglige domstoler. I de største byene er organiseringen annerledes. Som nevnt foran er det på herreds- og byrettsnivå organisert fire domstoler i Oslo og to i Bergen, Trondheim og Stavanger. Disse domstolene har ulike oppgaver som innen hver by til sammen utgjør ansvarsområdet til en fullfaglig domstol.

Domstolene på herreds- og byrettsnivå varierer sterkt i størrelse, med fra fem til over 130 tilsatte. Dette har først og fremst sammenheng med befolkningsmengden i domssoknet. Vi har sorenskriverembeter som dekker et innbyggertall på under 10.000, og vi har syv domssokn som dekker 100-500.000 innbyggere. Også geografisk varierer domstolenes domssokn sterkt i størrelse.

Herreds- og byrettene var 1 januar 1999 bemannet med 307 ordinære, faste dommere og 151 dommerfullmektiger. Ved siden av disse dømmende stillingene var det 863 ikke-juridiske stillinger som vanligvis betegnes funksjonærstillinger, selv om de omfatter både kontorstillinger, saksbehandlerstillinger og administrative lederstillinger. Av lederstillinger på kontorsjef/administrasjonssjefnivå er det bare opprettet ca ti, lagt til de største domstolene. Ved mindre domstoler er det i varierende grad lagt både formelle og reelle arbeidslederfunksjoner til høyere saksbehandlerstillinger.

Når det gjelder den interne organisering av den enkelte herreds- og byrett, er det karakteristisk at disse domstolene gjennomgående har en meget flat struktur. En dommer er alltid domstolens leder. Oslo byrett, Asker og Bærum herredsrett og Bergen byrett er organisert i flere avdelinger som hver ledes av en dommer/avdelingsleder, underordnet domstolens leder. Men for øvrig er det ingen form for mellomlederstillinger utenom de få kontorsjef/administrasjonssjefstillingene og noen saksbehandlerstillinger som er tillagt enkelte arbeidslederfunksjoner.

Domstolens leder (eller avdelingslederen) fordeler sakene mellom dommerne, men har ingen form for instruksjonsmyndighet i forhold til de enkelte dommere om hvordan de skal behandle og pådømme sine saker. Dette er en følge av at prinsippet om domstolenes og dommernes uavhengighet i den dømmende virksomhet ikke bare retter seg mot påvirkning utenfra, men også innebærer at den enkelte dommer skal være uavhengig i forhold til sin domstolleder og sine kollegaer. Derimot har domstolleder/avdelingsleder en tilsynsplikt når det gjelder dommernes saksavvikling, i tillegg til et alminnelig administrativt ansvar for riktig avvikling av ferie, tilstrekkelig tilstedeværelse på kontoret o s v.

Når det gjelder dommerfullmektigene - som man finner ved så og si alle domstoler i første instans - er forholdet til domstollederen noe annerledes på enkelte punkter. Noen instruksjonsrett om hvordan den enkelte sak skal avgjøres, foreligger ikke. Heller ikke kan det sies å være noen etterfølgende tilsyns- eller kontroll pliktnår det gjelder avgjørelsene. Domstollederen har imidlertid en opplærings- og veiledningsplikt, og det antas at fordeling av saker til dommerfullmektiger kan og skal skje under hensyn til dommerfullmektigens erfaring, faglige dyktig og modenhet o s v - i motsetning til fordeling av saker til dommere som vanligvis skal skje etter et tilfeldighetsprinipp.

Særlig etter at Justisdepartementet iverksatte et ledelsesutviklingsprogram i herreds- og byrettene, har det vært atskillig diskusjon innad i domstolene om hvilken myndighet en domstolleder har - og bør ha - overfor dommerne. Man kan tenke seg flere muligheter, helt fra en posisjon som «primus inter pares» som bare fordeler nye saker mellom dommerne og ellers beskjeftiger seg med slike administrative saker som ikke har med den enkelte dommer å gjøre - og over til en mer tradisjonell lederrolle, bare avgrenset mot instruksjon om hvordan den enkelte rettssak skal avgjøres. Utviklingen synes å gå i retning av at domstolledernes rolle får flere elementer av den tradisjonelle lederrollen. - Dette er et viktig spørsmål for domstolenes lokale administrasjon. Det er bare den sentrale domstoladministrasjon som nevnes uttrykkelig i mandatet, og domstolledernes posisjon blir derfor bare behandlet under synsvinkelen disiplinærmyndighet, i kapittel 10. I kapittel 7.5.1.3 foreslås en egen utredning om domstolledernes oppgaver og myndighet.

Overfor funksjonærene har domstolleder vanlig instruksjonsmyndighet og tilsynsplikt. Dette er ikke minst viktig når det gjelder arbeidet med tinglysing, skifte og tvangsfullbyrdelse, der funksjonærene utfører mye arbeid av selvstendig og kvalifisert art, og hvor det bare i begrenset utstrekning er gitt sentrale retningslinjer for hvordan dette arbeidet skal utføres. Det varierer imidlertid fra domstol til domstol i hvilken grad domstolleder har gitt detaljerte retningslinjer for funksjonærarbeidet, utarbeidet standardbrev til parter o s v.

Nedenfor gjengis de viktigste kategorier av saker og andre arbeidsoppgaver ved herreds- og byrettene. I tillegg oppgis ca sakstall (innkomne saker), hentet fra Forretningsstatistikken for 1998:

På en del felter er herreds- og byrettene avhengig av et hjelpeapparat utenfor domstolene. Forkynning av rettsdokumenter som domstolene ikke selv ordner via post, utføres av stevnevitner som vanligvis er tilsatt ved lensmannskontor, men som utenfor lensmannsdistriktene er kommunalt tilsatte. Innen skifte blir dødsfallsmeldinger mottatt av lensmannen i lensmannsdistrikter, og lensmannen står også for en del veiledning til etterlatte. Innen tvangsfullbyrdelse er det namsmannen (vanligvis lensmannen) som tar hånd om de fleste utleggsforretninger, gjennomfører tvangsforretninger i form av utkastelse o s v. Det er også lensmannen som har den forberedende behandling av gjeldsordningssaker.

3.2.2.3 Lagmannsrettene

Landet er som nevnt delt i seks lagdømmer som funksjonelt er identiske. Funksjonene må regnes som rent dømmende. De ikke-dømmende delene av herreds- og byrettenes arbeid med viglser, registrering, skiftearbeid m v finner man ikke igjen i lagmannsrettene.

I størrelse er det ikke så stor variasjon mellom lagmannsrettene som mellom domstolene i første instans, selv om én lagmannsrett - Borgarting - har mer enn tre ganger så mange dommere som Eidsivating, Agder, Frostating og Hålogaland. Borgarting hadde 1 januar 1999 50 dommere, mens de fire andre lå mellom 10 og 15 dommere. Gulating kom i en mellomstilling med 26 dommere. - Lagmannsrettene er ikke organisert med dommerfullmektigstillinger, men enkelte lagmannsretter har særlig fra slutten av 80-årene periodevis hatt midlertidige dommerstillinger for å nedarbeide restanser.

I tillegg til de 125 lagdommerstillingene hadde lagmannsrettene 84 funksjonærstillinger. Fordi lagmannsrettene ikke har like arbeidsintensive oppgaver på funksjonærnivå som herreds- og byrettene, er det forholdsmessig færre funksjonærstillinger pr dommerstilling enn i herreds- og byrettene.

Når det gjelder den indre organisering, har også lagmannsrettene tradisjonelt hatt en meget flat struktur. I tillegg til førstelagmennene som lagmannsrettenes ledere, er det opprettet lagmannsstillinger som opprinnelig ikke hadde lederfunksjoner, men som førstelagmennene i de senere år i varierende grad har trukket veksler på ved å delegere enkelte administrative oppgaver. I en særstilling kommer Borgarting lagmannsrett som i 1997 ble inndelt i tre avdelinger, ledet av en avdelingsleder/lagmann etter mønster av avdelingsinndelingen i Oslo byrett, Asker og Bærum herredsrett og Bergen byrett. På det administrative plan er det opprettet stilling som administrasjonssjef ved samtlige lagmannsretter.

Forholdet mellom førstelagmannen og dommerne når det gjelder saksfordeling m v, er organisert på samme måte som foran beskrevet for herreds- og byrettene.

Nedenfor nevnes de viktigste kategorier saker ved lagmannsrettene. Tallene for innkomne saker er gjengitt fra Forretningsstatistikken for 1998:

3.2.2.4 Høyesterett

Høyesterett dømmer i tredje og siste instans.

Høyesterett har 19 dommere inkludert justitiarius. Det er organisert et juridisk sekretariat med 14 stillinger for utredere, i tillegg til to protokollsekretærstillinger og ca 20 ikke-juridiske kontor/saksbehandlerstillinger. En direktørstilling for administrasjon er lagt direkte under justitiarius.

Forholdet mellom justitiarius og de øvrige dommere kan sammenliknes med de underordnede domstoler når det gjelder dommernes uavhengighet.

Saksstatistikken for Høyesterett for 1998 viser følgende:

Høyesteretts kjæremålsutvalg:

Høyesterett:

3.3 Særdomstolene

De fleste særdomstoler fremgår av domstolloven § 2. Riksretten faller utenfor utredningens ramme. De andre særdomstolene omfatter svært ulike organer: Vergemålsrettene er i praksis en del av herreds- og byrettene. Særskilte skjønnsretter, opprettet for enkeltstående kommuner, er det ikke mange igjen av. Av «overordentlige domstoler» (ekstraordinære domstoler) har vi bare Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Konsulrettene foretar bevisopptak m v i utlandet, og har ikke dømmende oppgaver i egentlig forstand. Arbeidsretten og jordskifterettene er de viktigste særdomstolene i praksis. Arbeidsretten, som behandler saker som gjelder kollektiv arbeidsrett, bl a tarifftvister, er opprettet i medhold av arbeidstvistloven. Jordskifterettenes hovedoppgave er å finne tjenlige løsninger på uhensiktsmessige eiendoms- og bruksforhold i et område. Adgangen til å opprette særskilte husleieretter er nylig opphevet.

I motsetning til en del andre land, bl a Sverige, spiller særdomstolene en beskjeden rolle i den norske rettspleien. Unntakene er Arbeidsretten og jordskifterettene/jordskifteoverrettene. Antall jordskifteretter er 41, mens det er fem jordskifteoverretter.

De meget forskjellige funksjonene som særdomstolene har, gjenspeiles bl a i deres geografiske virkeområder. Arbeidsrettens virkområde omfatter hele landet. Jordskifterettene/ jordskifteoverrettene dekker til sammen hele landet, men den enkelte domstol har et begrenset, regionalt virkeområde. Særskilte skjønnsretter opprettes bare for en enkelt kommune, men kan etter loven omfatte flere kommuner. Virkeområdet for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms er begrenset til disse fylkene. Konsulrettene er spesielle, idet deres virkeområde knytter seg til områder utenfor norsk territorium, nærmere fastsatt av Utenriksdepartementet.

Typisk for særdomstolene er at de har sterke innslag av lekdommere. Det gjelder bl a jordskifterettene/jordskifteoverrettene og Arbeidsretten. Men bortsett fra jordskifterettene/jordskifteoverrettene - som ifølge jordskifteloven skal ledes av personer med utdanning fra Norges Landbrukshøgskole - og konsulrettene, ledes alle særdomstoler av en jurist.

En konsekvens av at en institusjon er rubrisert som domstol i § 2, er at domstollovens regler kommer til anvendelse i den utstrekning det ikke er fastsatt særregler. Det er også vanlig at tvistemålslovens bestemmelser i stor utstrekning får tilsvarende anvendelse for særdomstolenes saksbehandling, selv om det her er ganske store variasjoner mellom de ulike særdomstoler. Overprøving av særdomstolenes avgjørelser skjer i hovedsak innenfor det ordinære domstolshierarkiet, og slik at særdomstolene fungerer som første instans. Det vil si at lagmannsretten kommer inn som annen instans. Men det er flere unntak her, bl a kan Arbeidsrettens dommer som utgangspunkt ikke påankes. Jordskifterettens dommer og rettsforlik kan påankes til lagmannsretten, og en del andre rettslige avgjørelser kan påkjæres til lagmannsretten, mens overprøving av andre avgjørelser som jordskifteretten treffer - og det er de fleste - skjer ved jordskifteoverretten. Jordskifteretten er den eneste særdomstol som er organisert i to instanser.

Det var tidligere langt flere særdomstoler enn i dag. Før domstolloven trådte i kraft, eksisterte det f eks særlige sjøretter, handelsretter og håndverksretter. En del særdomstoler forsvant ved innføringen av domstolloven, men mange ble avviklet senere.

En nærmere redegjørelse for særdomstolene er gitt i kapittel 12.

3.4 Domstolliknende forvaltningsorganer

Det er vanlig å karakteriserere enkelte forvaltningsorganer som domstolliknende, fordi de har særtrekk som minner om domstolene, bl a at de har som hovedoppgave å løse rettslige tvister, at deres avgjørelser er rettslig bindende, og at de i sin faglige virksomhet i betydelig grad er uavhengige i forhold til andre (overordnede) forvaltningsorganer. Men de avgjørelser som domstolliknende forvaltningsorganer treffer, kan overprøves av de alminnelige domstoler, vanligvis med herreds- og byretten som første instans. For saksbehandling ved de domstolliknende organer gjelder i stor grad forvaltningslovens bestemmelser, mens domstolenes saksbehandling er regulert gjennom prosesslovgivningen.

Som eksempler på domstolliknende organer kan Trygderetten nevnes og dessuten fylkesnemndene for sosiale saker og Forbrukertvistutvalget.

I en del sammenhenger er domstolliknende organer opprettet for å løse rettslige konflikter innenfor et spesielt område, som et alternativtil behandling ved de alminnelige domstoler og som alternativ til å opprette en særdomstol. Årsaken har bl a vært hensynet til rask saksbehandling og ønske om å utvikle spesialkompetanse.

En nærmere omtale av domstolliknende organer er gitt i kapittel 12.

3.5 Dommere

3.5.1 Innledning

Når kommisjonen bruker betegnelsen dommere, vil det normalt gjelde de som i lovgivningen er betegnet dommere og som er utnevnt, oppnevnt, tilsatt o s v på den måte som loven krever. Etter domstolloven § 52 omfatter dommerbegrepet de som har dømmende myndighet i en domstol, jf ovenfor i punkt 3.1.

Man skiller gjerne mellom fagdommere og lekdommere.

I utredningen blir betegnelsen «dommer» brukt i betydningen «fagdommer» dersom det ikke uttrykkelig er sagt eller fremgår av sammenhengen at man mener både fagdommere og lekdommere.

Grensen mellom fagdommere og lekdommere er ikke definert i domstolloven. Fagdommere i de alminnelige domstoler vil alltid være jurister, mens det i særdomstolene finnes dommere med annen faglig bakgrunn enn den juridiske, som er naturlig å regne med som fagdommere. Ofte vil man kunne regne alle fast tilsatte eller utnevnte dommere som fagdommere, mens de som trekkes eller oppnevnes til å gjøre tjeneste i en bestemt sak, er lekdommere - selv om enkelte av dem gjør tjeneste som lekdommer i kraft av faglig bakgrunn, f eks som sakkyndig meddommer. Men det finnes også fagdommere som er oppnevnt for en enkelt sak eller for en begrenset tid, jf domstollovens regler om Kongens adgang til å konstituere (fag)dommere i §§ 10, 20 og 55.

Felles for fagdommerne og lekdommerne gjelder domstollovens regler om habilitet, om taushetsplikt og om rettergangsansvar. Men det er til dels betydelige forskjeller mellom fagdommere og lekdommere i funksjon, måten de utpekes på m v. Kommisjonen har derfor funnet det riktig å behandle de to typer dommere hver for seg.

De spørsmålene vedrørende lekdommere som kommisjonen vil drøfte, er gitt en samlet behandling i kapittel 11.

3.5.2 Fagdommere

Hovedgruppen av fagdommere er de som utnevnes av Kongen i statsråd i fast, heldags dommerstilling, i tid bare avgrenset av reglene om aldersgrenser i staten. De får status som embetsmenn og nyter godt av vernet i Grunnloven § 22 mot oppsigelse og mot forflytning mot sin vilje - og av vernet mot avskjed på annen måte enn etter rettergang og dom. Disse rettighetene er det viktigste formelle vernet for dommernes uavhengighet av den utøvende makt. De utnevnte fagdommerne gjør tjeneste i herreds- og byrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Det er også en gruppe heldags fagdommere som ikke er utnevnt i statsråd. For det første finner man i de alminnelige domstoler dommere som er konstituert i statsråd for en begrenset periode, som vikarer for faste dommere p g a sykdom, skifte i stilling o s v, eller som ekstra dommere i en begrenset periode, p g a topper i arbeidsbelastningen eller ønske om nedarbeiding av restanser. Disse statsrådskonstituerte dommerne har status av embetsmenn etter tjenestemannsloven og antas å ha fullt stillingsvern innenfor sin periode. I de alminnelige domstolene er det for det andre dommere som er konstituert av Justisdepartementet eller av fylkesmannen for en begrenset periode, og som derfor har status av tjenstemenn og ikke embetsmenn. For det tredje er det i særdomstolene heldags dommere som er oppnevnt i statsråd for en begrenset periode (Arbeidsretten) eller tilsatt i statsråd i fast stilling (jordskifterettene). Disse har ikke status som embetsmenn og har neppe det spesielle stillingsvern som tilkommer utnevnte og statsrådskonstituerte dommere.

En siste gruppe dommere i heldags stilling er dommerfullmektigene i herreds- og byrettene. De skiller seg fra andre dommere i herreds- og byrettene både ved at de tilsettes av vedkommende domstolleder, at tilsettingen er tidsbegrenset til to år, og at det stilles vesentlig mindre krav til yrkeserfaring og livserfaring. Dommerfullmektigene har intet stillingsvern utover det ordinære vern for statens arbeidstakere etter tjenestemannsloven.

I tillegg til heldags dommere finnes det fagdommere som gjør tjeneste i enkeltsaker, eller hvor vedkommende domstol har en saksportefølje som innebærer at domstolen trer sammen etter behov:

• Ekstraordinære lagdommere, som i praksis er pensjonerte dommere som for ett år av gangen oppnevnes av Justisdepartementet til å gjøre tjeneste i en lagmannsrett i de saker som førstelagmannen bestemmer. De har ikke krav på å gjøre tjeneste i noe bestemt antall saker.

• Fagdommerne i Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, oppnevnt av Kongen i statsråd.

Felles for de fleste fagdommere gjelder at de arbeidsrettslig er statstilsatte. Arbeidsgiveransvaret ligger dels i Justisdepartementet og dels i andre fagdepartementer. Fagdommerne faller inn under en rekke lover og forskrifter som gjelder for alle arbeidstakere og under flere kollektive avtaler.

Dommeres utnevnelse/tilsetting m v gjennomgås nærmere i kapittel 7 om utnevnelse av dommere og kapittel 8 om midlertidige dommere.

I sin dømmende virksomhet nyter dommerne en viss immunitet mot krav om mortifikasjon av ærekrenkende uttalelse i dom eller kjennelse. Dessuten kan erstatningskrav som er knyttet til en dommers avgjørelse, ikke reises så lenge avgjørelsen ikke er opphevet eller forandret eller dommeren er kjent skyldig i straffbart forhold ved avgjørelsen, tvistemålsloven § 436. Men for øvrig kan dommere straffes for straffbare forhold i og utenfor tjenesten, og de kan bli erstatningsansvarlige for embetshandlinger og handlinger foretatt utenfor tjenesten, så lenge vilkåret i tvistemålsloven § 436 er oppfylt. - For høyesterettsdommere gjelder særregler ved at straffbare handlinger som disse dommere «som saadanne maatte gjøre sig skyldige i» skal avgjøres av Riksrett. Det er også antatt at erstatningskrav som er knyttet til en høyesterettsdommers dømmende virksomhet, bare kan fremmes for Riksrett, og bare i kombinasjon med påstand om straff.

I tillegg til de ordinære strafferettslige og sivile tiltak, gir domstolloven særregler om såkalt rettergangsstraff og erstatningsansvar for aktører i rettsvesenet, herunder dommere. Bot kan idømmes for forsømmelig eller annet utilbørlig forhold under rettergang, domstolloven § 200. Domstolloven gir også særregler for dommeres erstatningsansvar, §§ 200-201.

Dommere kan som nevnt avskjediges ved dom, og både avskjed i sivil sak og fradømmelse av stilling i straffesak er aktuelt, straffeloven § 29 nr 1. Etter Grunnloven § 22 annet ledd kan Kongen i statsråd suspendere en dommer. Dette er i praksis et innledende tiltak før avskjedssak anlegges dersom forholdene gjør det påkrevet at dommeren fratrer stillingen umiddelbart.

Tjenestemannsloven gir regler om ordensstraff for statens tjenestemenn og embetsmenn. En ordensstraff er en disiplinærreaksjon som ikke er straff i Grunnlovens forstand, f eks nedsettelse i lavere stilling. Disse reglene er ikke anvendelige overfor dommere som er embetsmenn, tjenestemannsloven § 14. Dommere som ikke er embetsmenn, antas derimot å falle inn under tjenestemannslovens bestemmelser om ordensstraff.

Etter Grunnloven har Justisdepartementet på vegne av Regjeringen en tilsynsrett og - plikt overfor dommere ved de alminnelige domstoler og også overfor dommere ved de særdomstoler som administreres av dette departementet, men denne retten/plikten avgrenses av hensynet til dommernes uavhengighet i deres dømmende funksjon. Det er alminnelig antatt at Justisdepartementet i kraft av sin tilsynsfunksjon har en viss disiplinærmyndighet overfor dommere, f eks i form av tilrettevisning. Departementet vil også kunne gi en dommer advarsel. - Det må antas at de departementer som administrerer særdomstoler, har en tilsvarende tilsynsrett, tilsynsplikt og disiplinærmyndighet overfor dommerne ved disse domstolene.

Reglene om straff, erstatning, avskjed og disiplinærtiltak mot dommere er nærmere gjennomgått i kapittel 10 om disiplinærtiltak og god dommerskikk.

Dommere har en stor grad av frihet til å påta seg sidegjøremål, d v s verv, oppdrag og andre engasjementer utenom dommerstillingen, så lenge det ikke går utover arbeidet i denne stillingen. Dommere kan imidlertid ikke utøve advokatvirksomhet. Ved en del domstoler er det praksis at en dommer forespør domstolens leder før hun/han påtar seg sidegjøremål. Høyesterett har utarbeidet egne, midlertidige regler om høyesterettsdommeres sidegjøremål, som bl a har bestemmelser om registrering av slike gjøremål.

En mer utførlig redegjørelse for gjeldende rett og for praksis med hensyn til sidegjøremål er gitt i kapittel 9.

3.5.3 Lekdommere

Lekdommerinnslaget er betydelig i de alminnelige domstoler, særlig i strafferettspleien: Medlemmer av forliksrådet, meddommere i herreds- og byretten, i lagmannsretten og i særdomstolene samt skjønnsmenn. Formelt er ikke lagrettemedlemmene dommere etter domstolloven, men reelt sett må også lagrettemedlemmene betraktes som lekdommere.

Forliksrådet består utelukkende av lekdommere. Hovedregelen er at meddommeredeltar i sivile saker i herreds- og byretten og i lagmannsretten, dersom partene krever krever det eller retten finner det ønskelig. Meddommerne er alltid i flertall. Meddommerne er også i flertall når de deltar ved behandling av straffesaker ved disse domstolene. I herreds- og byretten deltar alltid meddommere ved behandling av ordinære straffesaker (d v s saker som ikke behandles i forhørsretten), og meddommere deltar også i de fleste straffesaker som behandles i lagmannsretten. I visse alvorlige straffesaker settes lagmannsrett med ti lagrettemedlemmer i tillegg til fagdommerne, og denne lagretten avgjør skyldspørsmålet alene. Fire av de ti lagrettemedlemmene gjør deretter tjeneste som ordinære meddommere ved straffutmålingen. Skjønnsmenn skal delta i alle skjønn. - I Høyesterett behandles alle saker uten lekdommere.

Felles for lekdommere ved de alminnelige domstoler er at de vanligvis er folkevalgte, d v s at meddommere, lagrettemedlemmer og medlemmer av forliksrådet velges av kommunestyret, mens skjønnsmennene velges av fylkestinget. Valgperioden er fire år. I utgangspunktet har alle personer både rett og plikt til å påta seg vervet som lekdommer, forutsatt at de fyller lovens vilkår for å bli valgt. Valgbarhetsvilkårene er stort sett de samme for de ulike kategorier av lekdommere.

En lagmannsretts embetskrets, lagdømmet, er delt i flere lagsokn. Embetskretsen for en herreds- eller byrett er domssoknet. For lagmansrettssaker velges det to utvalg av meddommere og lagrettemedlemmer i lagsoknet for henholdsvis kvinner og menn, og to tilsvarende utvalg i hvert domssokn for herreds- og byrettssaker. Skjønnsmennene velges til fylkesvise utvalg. Kongen kan bestemme at det i en kommune også skal være et eget utvalg av meddommere som besitter særlig sakkyndighet på visse områder.

De meddommere og lagrettemedlemmer som skal tjenestegjøre i en bestemt sak, tas ut ved loddtrekning, som foretas av vedkommende domstol. Men lovens ordning er at medlemmer av eventuelle sakkyndige utvalg som hovedregel oppnevnes etter tur. I praksis oppnevnes de sakkyndige medlemmer som anses best kvalifisert til å delta i den enkelte sak. Skjønnsmenn oppnevnes av vedkommende domstol fra skjønnsmannsutvalget. Forliksrådets medlemmer er faste gjennom hele funksjonsperioden. I motsetning til meddommere, lagrettemedlemmer og skjønnsmenn oppnevnes/trekkes de ikke i tilknytning til den enkelte sak.

Fordi lekdommere er folkevalgte, og ikke tilsatte, har de ikke det samme stillingsvernet som fagdommere har. Siden vervet er et ombud, innebærer dette at lekdommere i utgangspunktet har rett til å fungere i vervet ut den periode de er valgt for. Men hvis de f eks taper et av valgbarhetsvilkårene, har de ikke lenger adgang til å fungere. At lekdommerne er ombud, innebærer også at de som hovedregel har plikt til å fungere ut valgperioden. De kan ikke - som fagdommere - gå til oppsigelse/søke avskjed i nåde.

Lekdommere kan, i likhet med fagdommere, straffes for lovbrudd som de begår som dommere. De samme straffebestemmelser gjelder, også regelen i straffeloven § 29 om tap av stilling ved straffedom og om rettergangsbot i domstolloven § 200. Lekdommere kan dessuten pådra seg erstatningsansvar, og står også her i prinsippet i samme stilling som fagdommere.

Lovgivningen har en del spesielle regler om bruk av meddommere ved de alminnelige domstoler, relatert til bestemte sakstyper, bl a i arbeidsrettssaker, jf arbeidsmiljøloven §§ 61 B og C. Meddommere som skal delta i en arbeidsrettssak, oppnevnes av retten blant personene i et utvalg som er oppnevnt av departementet. I motsetning til de forannevnte meddommere er disse altså ikke folkevalgte. Det finnes også spesielle regler om bruk av skjønnsmenn, jf bl a kommuneinndelingsloven § 8.

Særdomstolene har også et stort innslag av lekdommere, jf punkt 3.3 foran. Deres rettslige stilling er i det alt vesentlige den samme som for lekdommere ved de alminnelige domstoler. Reglene om oppnevningen av lekdommere kan imidlertid bryte noe med de generelle regler som gjelder for de alminnelige domstoler, bl a ved at det i noen tilfelle ikke eksisterer noe utvalg av meddommere. F eks består vergemålsretten av fagdommer pluss to av forliksrådets medlemmer.

En nærmere redegjørelse for valg/oppnevning av lekdommere og deres rettigheter/plikter er gitt i kapittel 11.

3.6 Den sentrale administrasjonen av domstolene

3.6.1 Administrasjon av de alminnelige domstolene

Ansvaret for den sentrale administrasjon av domstolene er lagt til Justisdepartementet for de alminnelige domstolenes del. Det er fra 1996 organisert en egen Domstolavdeling for å ta seg av disse oppgavene. Domstolavdelingen er organisert som en ordinær avdeling i departementet, slik at en del fellesfunksjoner og det koordinerende budsjettansvaret er lagt til Plan- og administrasjonsavdelingen, og slik at de prinsipielt viktigste saker avgjøres lenger opp i linjen, av departementsråd eller politisk ledelse.

I det følgende nevnes hovedelementene i den sentrale administrasjon av domstolene. En mer detaljert fremstilling er gitt i kapittel 6.2.

Økonomiforvaltning. Budsjettarbeidet utgjør en viktig del av økonomiforvaltningen. Man følger den vanlige budsjettprosessen i staten, og domstolenes budsjett inngår i forslaget til samlet statsbudsjett i St prp nr 1. Oppfølgningen består bl a i fordeling av den samlede bevilgning til den enkelte domstol og bearbeidelse av regnskapsrapporter fra domstolene gjennom budsjettåret. I noen utstrekning foretas justeringer eller tilleggsbevilgninger, men dette skjer i vesentlig mindre utstrekning enn tidligere. En del av oppfølgningen er også innhenting og bearbeidelse av statistikk for saksmengden og saksavviklingen i domstolene. Data for saksbelastning og saksavvikling er viktige data ved vurderingen av ressursanvendelsen og av riktig fordeling av stillinger og andre ressurser. Disse dataene er også viktige i den administrative styringen generelt. Nedenfor gir kommisjonen en særskilt omtale av målstyring, planlegging og effektivisering - Departementet utgjør også bindeleddet mellom Finansdepartementet og domstolene når det gjelder det generelle regelverket for regnskapsføring og lokal økonomiforvaltning.

Med dagens domstolstruktur med mange små domstoler, har man valgt å legge det vesentlige av arbeidet med anskaffelse/leie av kontorlokaler til den sentrale domstoladministrasjon i Justisdepartementet. Forvaltningen av statseide lokaler ligger under Statsbygg.

Når det spesielt gjelder EDB-siden er det organisert en egen forvaltningsenhet utenfor departementet, RIFT (Rettsvesenets IT- og fagtjeneste), som har det operative ansvaret både når det gjelder anskaffelser, installasjoner, systemutvikling og -forvaltning/vedlikehold, sikkerhetsopplæring og brukerstøtte. (I tillegg har RIFT overtatt et sentralisert regnskapsføreransvar for de domstolene som ikke har eget regnskapsføreransvar etter det nye økonomireglementet.) Den sentrale grunnboksdatabasen drives av et eget statseiet selskap, Norsk Eiendomsinformasjon AS.

Personalforvaltning. På dette feltet arbeider departementet dels med generelle oppgaver, først og fremst utvikling av en personalpolitikk, utvikling av tekniske systemer for avlønning, utvikling av personalreglement m v - og dels med enkeltsaksbehandling. Når det gjelder tilsettingssaker, er saksbehandlingen begrenset til dommerstillingene, mens tilsetting i andre stillinger skjer lokalt. Lønnsforhandlinger gjennomføres sentralt for alle arbeidstakergrupper for de aller fleste domstolers vedkommende.

Organisasjonsutvikling og kompetanseutvikling.Den sentrale domstoladministrasjon tar initiativ til og sørger for oppfølgning av organisasjonsutvikling ved enkeltdomstoler og utvikling av organisasjon, geografisk struktur og arbeidsområde for domstolene. I de senere år har man i den statlige sektor sett klarere den betydning som organisering og ledelse har for måloppnåelse og ressursutnyttelse i en virksomhet. Også den sentrale domstoladministrasjonen har gitt prioritet til organisasjonsutvikling og ledelsesutvikling og har på flere punkter gitt til dels omfattende tilbud til domstolene om deltakelse i prosjekter, om bistand og om økonomisk støtte. Når det gjelder ledelsesutvikling og utvikling av domstolenes indre organisasjon, har det vært en markert satsing siden midten av 80-årene, mens arbeidet med utvikling av den ytre organisasjon m h t regulering av domssokn m v har pågått med varierende styrke i mange år. Når det for øvrig gjelder kompetanseutvikling, er et hovedansvar lagt til opplærings/etterutdanningsråd for henholdsvis dommere og funksjonærer. Rådene har medlemmer både fra domstolene/organisasjonene og fra departementet.

Målstyring, planlegging og effektivisering er det siste element i administrasjon. Mål- og resultatstyring har fremstått som stadig viktigere både for domstolene og for annen statlig virksomhet. Utgangspunktet har vært en økende bevissthet i Stortinget og i Regjeringen når det gjelder en bedre ressursutnyttelse. Både statlige virksomheters ambisjonsnivå og publikums ønsker og behov har økt fra år til år innenfor de fleste deler av offentlig sektor. Dette har gjort det stadig mer nødvendig å sikre at offentlige midler brukes på en optimal måte. Dette innebærer at offentlig virksomhet generelt må drives på en mest mulig økonomisk måte. Men like viktig er det å ha et bevisst forhold til hvilke mål virksomheten skal arbeide mot og til at det arbeid som utføres, realiserer målene på den beste og mest kostnadseffektive måte.

Med dette utgangspunktet har Stortinget fra midten av 80-årene forutsatt at alle statlige virksomheter skal utarbeide virksomhetsplaner som omfatter presisering av virksomhetens mål, analyse og valg av virkemidler, konkret plan for hvilke tiltak som skal iverksettes, hvem i organisasjonen som er ansvarlig og hvor store ressurser som skal settes inn. Virksomhetsplanlegging eller målstyring omfatter også jevnlig oppfølgning underveis i planperioden samt evaluering av måloppnåelse og ressursbruk etter utløpet av perioden. Som grunnlag for et budsjettvedtak for et virksomhetsområde krever Stortinget en vurdering av virksomhetens mål for den kommende budsjettermin og en redegjørelse for oppnådde resultater i den forrige terminen.

Kravet om virksomhetsplanlegging ble også gjort gjeldende for domstolene, men Justisdepartementet la opp til en noe forenklet form, kalt driftsplanlegging. I dag brukes ofte begrepet virksomhetsplanlegging også for domstolsområdet, men forutsetningene - og praktiseringen - er ikke endret i forhold til det opprinnelige driftsplanleggingsbegrepet.

Stortinget har selv vurdert og sluttet seg til de overordnede mål for saksavviklingen i domstolene, og følger dem opp i den årlige behandlingen av budsjettet.

I et samarbeid mellom domstolene og Justisdepartementet er det i tillegg fastsatt mer generelle målsettinger for kvalitet, rettssikkerhet m v. For Høyesterett gjelder Høyesteretts eget hovedmål; å arbeide for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. Det slås fast i de årlige tildelingsbrev at Høyesterett selv formulerer mål og resultatkrav og planlegger driften innenfor de gitte budsjettrammer.

De beskrevne hovedelementene i den sentrale administrasjon må for øvrig ses på bakgrunn av den omfattende delegering av administrative oppgaver og myndighet til den enkelte domstolleder som har funnet sted de siste 10-15 årene. Tilsetting av dommerfullmektiger besluttes fra 1990 av domstolleder alene, og tilsetting av funksjonærer skjer i regionale tilsettingsråd etter innstilling fra domstolleder. Domstolleder har etter budsjettreformen i staten i 1986 fått betydelig frihet til å disponere årets bevilgning etter eget skjønn, i samarbeid med lokale tillitsvalgte. Budsjettmidler til lønn og drift fordeles nå i form av ett samlet beløp uten øremerking. Det kan foretas overføring av midler til neste budsjettår med inntil 5 % av årets bevilgning, og det kan forskutteres tilsvarende fra kommende budsjettår. I samarbeid med lokale tillitsvalgte kan domstolleder fastsette lønnsplassering for funksjonærstilling ved ledighet. Avgjørelser etter ferieloven, innvilgelse av permisjon til andre enn dommere m m er også delegert. Sikkerhetsklarering av dommere skjer innenfor domstolene, med justitiarius i Høyesterett som øverste klareringsmyndighet.

Det er ikke organisert noe egentlig regionalt ledd i domstoladministrasjonen. Fylkesmannen hadde tidligere en del administrative funksjoner for domstolene. Noe av dette er bortfalt, f eks formannsvervet i tilsettingsråd for domstolenes funksjonærer. Andre oppgaver er knyttet til myndighet som har ligget ubenyttet i en årrekke, f eks myndighet til å innvilge feriepermisjon for domstolledere og til å konstituere dommere for inntil tre måneder. I forhold til forliksrådene gjelder fortsatt domstolloven § 58 annet ledd om at «fylkesmannen fører tilsyn med forliksrådets virksomhet». Noe tilsyn i egentlig forstand har knapt vært ført i de senere år, men i enkelte fylker organiserer eller samordner fylkesmannen et visst opplæringstilbud for forliksrådene.

Lagmannsrettene har noen få funksjoner i forhold til herreds- og byrettene i lagdømmet, men kan ikke regnes som et regionalt, administrativt ledd.

3.6.2 Administrasjon av særdomstolene

Det administrative ansvaret for særdomstolene følger ingen enhetlig modell. Vergemålsrettene er som nevnt en del av herreds- og byrettene og omfattes av det ansvaret som er lagt til Justisdepartementets Domstolavdeling. Den «overordentlige domstol» Utmarkskommisjonen for Nordland og Tromsadministreres også av Domstolavdelingen i Justisdepartementet. Når det gjelder skjønnsrettene, blir de juridiske fagdommerne (formennene) oppnevnt av Justisdepartementet. Et statlig administrativt ansvar for øvrig ivaretas av Kommunal- og regionaldepartementet, men i praksis er det også et lokalt, kommunalt ansvar. Konsulrettene har som nevnt en ren bevisopptaksfunksjon som utføres av ordinære ledd i utenrikstjenesten, underlagt Utenriksdepartementets administrative myndighet. Dermed er det bare Arbeidsretten og jordskifterettene som er organisert med et enhetlig sentraladministrativt organ, henholdsvis i Kommunal- og regionaldepartementet og Landbruksdepartementet. P g a antall enheter og antall tilsatte er det først og fremst jordskifterettsadministrasjonen som et stykke på vei har utbygd spesialfunksjoner på linje med Domstolavdelingen i Justisdepartementet.