10 Sivilforsvarsoppgaver i fremtiden

10.1 Sivilforsvarets kjerneoppgaver

Gjennomgangen i forrige kapittel viser at de tjenester og funksjoner Sivilforsvaret yter i dag er av svært forskjellig karakter. De kan kategoriseres slik:

1. Bistand med utskrevne mannskaper

2. Utstyr og materiell

3. Infrastruktur - skoler og øvelsesanlegg

4. Kompetanseutvikling av sivilforsvarspersonell

5. Administrativ bistand

6. Planleggingsbistand (til kommuner)

7. Kompetanseutvikling for andre (redningsetater, frivillige, forvaltning og næringsliv)

8. Øvelsesopplegg og - ledelse for andre

9. Offentlige tilsynsoppgaver (næringslivets egenbeskyttelse, tilfluktsrom, kommunale krigsflyttingsplaner)

10. Varsling

Sivilforsvarets viktigste ressurs er de utskrevne mannskapene, punkt 1 i listen. I fredstid utgjør mannskapene en forsterkningsressurs for andre etater, i krig vil de være den primære utrykningsstyrke dersom ulykke og skade er et resultat av krigshandlingene.

For at de utskrevne mannskapene skal kunne fylle funksjoner i fred og krig, trengs utstyr og materiell (punkt 2), skoler og øvelsesfasiliteter (punkt 3) og fagpersonell til undervisning og øvelser (punkt 4) og dessuten et administrativt apparat av fast ansatte. Dette er nødvendige sekundærressurser. Sekundærressursene kan benyttes, og blir også benyttet, til andre formål (punktene 5-10).

For å besvare spørsmålet om hvordan Sivilforsvarets oppgaver skal løses, har utvalget valgt å ta utgangspunkt i de oppgaver som de utskrevne mannskapene utfører i fredstid og skal utføre i krigstid. Det er et siktemål at ressursene, mannskaper og materiell, skal kunne utnyttes så vel i fred som i krig. Det er fastsatt i utvalgets mandat at en nærmere integrering av Sivilforsvarets og de kommunale brannvesens samlede ressurser skal vurderes. Også dette spørsmål bør besvares ut fra hvilke oppgaver det er behov for og hvem som best kan løse dem.

Det minnes om at utvalget i punkt 5.4 anbefaler at de instanser som i fredstid har ansvaret for ulike funksjoner i redningstilfelle og ved andre ulykker, også har dette ansvar i tilfelle krig. Man må imidlertid ha for øyet at Forsvaret som redningsressurs, og også som deltager i redningsledelse, faller bort i krigstilfelle.

Sivilforsvarets utskrevne mannskaper utfører særlig oppgaver innen:

• Sanitet

• Brann og teknisk redning

• Søk etter savnede

• Evakuering i fredstid

• Evakuering og utflytting i krig

• Annen innsats som opprydding, løft av sandsekker og annet som krever mange mannskaper, men som kan utføres uten særlig opplæring eller øvelse.

10.2 Behovet for forsterkninger

Nødetatene og kommunene har i ulik grad bygget opp sin egen krigsberedskap. Det har falt utenfor utvalgets oppgave å vurdere disse instansers krigsberedskap generelt, men det er på det rene at dersom disse får primæransvaret for redningstjeneste og annen bekjempelse av ulykker også i krigstid, vil de være avhengige av betydelige tilleggsressurser i en mobiliseringssituasjon. Dette må være en forsterkning der mannskapene har plikt til å tjenestegjøre. Det må innskytes at så vel etatenes ordinære mannskaper som forsterkningsressursene må være mobiliseringsdisponert for tjeneste i etaten.

Det er de ordinære etater som må ha ansvaret for å definere sitt forsterkningsbehov hva enten det gjelder krig eller fred. Utvalget mener likevel at nødetatene og kommunene også i fredstid har behov for bistand av forsterkninger til ulike funksjoner, jf. foran i punkt 8.4.2, der det også er beskrevet hvordan behovet i dag dekkes fra nabodistrikter, ved regionale ordninger, frivillige organisasjoner, Sivilforsvaret og Forsvaret.

Behovet for forsterkninger endrer seg over tid og må vurderes fortløpende. Som eksempel kan nevnes at utviklingen av moderne akuttmedisin reiser spørsmål om Sivilforsvarets kapasitet og kompetanse på sanitetssiden samsvarer med helsevesenets behov forsterkninger så vel i fredstid som i krigstid. Man kan i mindre grad enn før satse på annet enn fagutdannet personell til andre oppgaver enn den elementære førstehjelp som alt redningspersonell må kunne. Det er imidlertid på det rene at ved omfattende ulykker med mange skadde og vanskelig tilgjengelig skadested, vil helsevesenet også i fremtiden være avhengig av ekstern bistand til å drive samleplasser, til enklere medisinsk bistand, omsorgsoppgaver og til forsyning og annen logistikk. I en krigssituasjon vil behovet for forsterkninger øke dramatisk, samtidig som frivillige organisasjoner kan bidra i mindre grad enn i fredstid fordi mange av deres mannskaper er mobiliseringsdisponert til andre formål.

Så vel hensynet til krigsberedskap som behovet i fredstid tilsier etter dette at det offentlige organiserer særlige forsterkningsressurser som sammen med andre bistandsressurser kan bistå ansvarlige fagmyndigheter med de oppgaver som er nevnt ovenfor. Ved omfattende ulykker vil en offentlig og uniformert innsatsstyrke skape trygghet og best sikre at de som er berørt av hendelsen og publikum ellers medvirker til at redningsarbeidet går best mulig. Blant annet reduksjonen i tallet på militære mannskaper tilsier at andre tjenestepliktige mannskaper organiseres, utdannes, utstyres og øves for innsats så vel i fredstid som krigstid.

10.3 Alternative modeller for organisering av offentlige forsterkninger

Å etablere nye forsterkningsressurser basert på utskrevne mannskaper etter alminnelig tjenesteplikt kan karakteriseres som omorganisering av Sivilforsvaret, i den forstand at på samme måte som de viktigste sivilforsvarsoppgavene, må den tilhørende kompetanse og de nødvendige ressurser videreføres i en ny organisasjon. Det må imidlertid understrekes at de anbefalinger som gis nedenfor også innebærer endrete ansvarsforhold og oppgaver. Forsterkningsressursene vil ikke som dagens sivilforsvar være en krigsberedskap som utnyttes i fredstid. Den eller de instanser som får ansvaret for forsterkningsressursene må settes i stand til, i samråd med alle berørte brukere, å dimensjonere, utdanne, utstyre og øve mannskapene for alle funksjoner der statlig forsterkning er påkrevet, både i fred og krig.

Når primæretatene overtar det fulle ansvar for redningsinnsats også i krig, er det i første rekke disse etatenes ansvar å se primærressurser og forsterkningsressurser i større sammenheng. Hva angår utstyr og materiell, vil dette kunne føre til rasjonalisering og besparelser. For eksempel bør systemene for bruk av beredskapslagret medisinsk materiell i helsevesenet før holdbarhetstiden går ut, videreutvikles. Eventuelt overflødig beredskapsutstyr bør dessuten komme brannvesen og frivillige organisasjoner til gode.

Offentlige forsterkningsressurser kan tenkes organisert på flere måter. Ett alternativ er å samle dem i en felles organisasjon som da utgjør forsterkningen for alle aktuelle brukere. Dette tilsvarer langt på vei det som er situasjonen for bruken av Sivilforsvarets mannskaper i fredstid i dag. Stikkord for fordelene ved denne modellen kan være allsidighet, fleksibilitet og god ressursutnyttelse. Et annet alternativ er at mannskaper dedikeres de enkelte fagmyndigheter, som da administrerer og har ansvaret for sine egne forsterkningsressurser. Stikkord for denne løsningens fortrinn kan være spesialisering, høyere kompetanse og klare ansvarslinjer. Mellom disse ytterpunkter finnes mellomløsninger der én eller flere fagetater har sin egen organiserte forsterkning med tjenestepliktige mannskaper, mens en annen forsterkning med tjenestepliktige dekker de øvrige fagetaters behov.

Utvalget ser det ikke som hensiktsmessig at hver etat som har behov for forsterkninger i sin totale beredskap, skal ha og administrere sin egen ressurs. For noen ville det bety små og lite slagkraftige forsterkninger. Men utvalget har delt seg med hensyn til om det bør være én stor felles ressursorganisasjon eller to, der den ene innebærer en samordning av statlige og kommunale brannvernressurser på regionalt nivå.

Det er også delte oppfatninger med hensyn til ressursorganisasjonens tilhørighet til andre etater og direktorater. Utvalget viser til at det vurderes en omorganisering av direktoratsstrukturen, med samling i ett direktorat av flere ansvarsområder som vedrører beredskap og sikkerhet, herunder DBEs ansvar for brannvernområdet og DSBs ansvar for samfunnssikkerhet. Det vil være et alternativ å legge ansvaret for forsterkningsressursene helt eller delvis til et slik direktorat, og i det følgende vil bli omtalt som et direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap (DSSB). Et annet alternativ vil være å legge ansvaret for forsterkningsressursene helt eller delvis under Politidirektoratet.

Det er etter dette tre fraksjoner i utvalget som gir hver sin anbefaling, og disse presenteres i det følgende. Spørsmålet om en egen politireserve for politiets behov for forsterkninger i form av personell med politimyndighet, behandles særskilt i kap. 14.

10.4 Flertallsforslag: Én forsterkningsressurs som en del av politiet

Utvalgets flertall, medlemmene Jorkjend, Hareide, Gran, Orsten, Helgeland, Laugalandog Mydske, anbefaler at de av Sivilforsvarets oppgaver som er basert på bruk av utskrevne mannskaper, videreføres i én samlet organisasjon under Politidirektoratet. Forslaget tar utgangspunkt i den vellykkete utvikling av Sivilforsvaret som fredstidsressurs som har funnet sted de siste 10 år.

Flertallet mener at i komplekse og omfattende ulykkessituasjoner, ved alvorlige terroranslag og i krig, der behovet for forsterkninger er stort, vil en samlet forsterkningsorganisasjon ha størst slagkraft. Den vil være fleksibel med hensyn til hvilke oppgaver den kan utføre, og de logistiske utfordringene kan møtes mest mulig samordnet. Terrortrusselen medfører nye utfordringer som tildels er felles for så vel nødetatene som for forsterkningene, for eksempel beskyttelse av innsatsmannskaper, og en felles forsterkningsorganisasjon vil kunne møte slike utfordringer samlet og koordinert.

Disse medlemmer ser også andre fortrinn ved å samle oppgavene i én organisasjon:

• Det blir bedre ressursutnyttelse ved at de samme mannskaper vil bli brukt ved flere typer innsats

• Risikoen for at den statlige forsterkningsressursen blir en «sovepute» for kommunene blir mindre

• Det blir et klarere skille mellom statlig og kommunalt ansvar

• Man unngår en konkurranse mellom to organisasjoner om bevilgninger

• Det allsidige FIG-konseptet kan beholdes

• Utskriving, rulleføring og annen administrasjon forenkles

• Forholdet mellom frivillige organisasjoner og offentlige forsterkninger blir mer enhetlig

Etter flertallets modell vil Politidirektoratet ha det overordnete ansvar for forsterkningen som for politiet for øvrig. Hvert politidistrikt vil ha sin forsterkningsenhet. I motsetning til Sivilforsvarskretsene, vil rednings- og beredskapsforsterkningen være en del av politidistriktets organisasjon og ikke bare underlagt politimesteren som sjef. Forsterkningene skal likevel ikke være en del av den ordinære politistyrke, men et eget ledd innen politiorganisasjonen.

Etter flertallets syn taler særlig følgende forhold for at ansvaret legges til Politidirektoratet:

• det operative behov bli best ivaretatt når ansvaret legges til den etat som også har ansvaret for redningstjenestens operative ledelse

• Politiet vil i motsetning til DSSB og fylkesmennene være direkte bruker av forsterkningene på samme måte som politiet er største bruker av Sivilforsvaret i dag.

• Politiets rolle i redningstjeneste er blant annet koordinering og tilretteleggelse for annen faginnsats, og politiet kjenner derfor andre etaters oppgaver og behov

• Politiet/redningstjenesten kan tilpasse forsterkningene til de frivillige organisasjoners kompetanse og kapasitet

• Politiet har en etablert og egnet organisasjon på sentralt, regionalt og lokalt nivå

• En forsterkningsorganisasjon og innsatsmannskaper som er underlagt samfunnets ordensmakt vil ha autoritet og legitimitet, noe som er påkrevet særlig ved situasjoner som terroranslag og i krig.

Flertallet vil understreke at én statlig forsterkningsressurs ikke vil være til hinder for at beredskapsressurser kan utnyttes av alle primæretatene, og de vil i den enkelte aksjon være operativt underlagt vedkommende etat.

Av flertallet mener medlemmene Gran, Orsten og Helgeland at forsterkningsorganisasjonen bør betegnes som Sivilforsvaret. Flertallsforslaget innebærer en videreutvikling, herunder en ny administrativ forankring, av dagens sivilforsvar som en bistands- og kompetanseressurs i så vel fred som krig. Gran og Orsten mener dessuten at betegnelsen er godt innarbeidet og har en positiv valør.

Medlemmene Jorkjend, Hareide, Laugaland og Mydske mener man bør gå bort fra betegnelsen «sivilforsvar» som indikerer både at forsterkningen er særlig innrettet mot krigstid og at den har et primæransvar. Disse medlemmer har ingen sterk oppfatning av hva som vil være den beste betegnelsen, men vil foreslå Statens rednings- og beredskapsforsterkning - forkortet RBF.

Det samlete flertalls syn på organisering av redningstjeneste og offentlige beredskapsforsterkninger fremgår av figur 10.1.

10.5 Mindretallsforslag: Forsterkningsressurser fordelt på brann og politi/helse

Utvalgets medlemmer Nygaard, Suhrke og Stokstadanbefaler at de oppgaver Sivilforsvaret i dag utfører som bistand til brannvesenet, blir lagt til en interkommunal brann- og ulykkesressurs som kalles Statens Brannforsterkning og resterende oppgaver legges til en enhet som kan benevnes Statens Politi/helseforsterkning.

Disse medlemmer foreslår at det etableres interkommunale regioner, ledet av et vertsbrannvesen, men slik at i noen regioner vil innsatsenheter kunne være lokalisert flere steder av hensyn til risiko og avstander. Statens Brannforsterkning skal som navnet indikerer kunne være en forsterkning ved akuttoppgaver som kommunene utfører gjennom brannvesenet, herunder bekjempelse av akutt forurensning. En samordning med IUA er nærliggende, også fordi IUA bygger på en tilsvarende organisatorisk modell.

En egen statlig brannforsterkning vil bli samordnet med den kommunale brann- og ulykkesberedskapen. Disse medlemmene vil peke på at i Sverige og Finland har man integrert kommunale og statlige redningsressurser og lagt det grunnleggende ansvar til de kommunale brannvesen.

Brannforsterkningen vil kunne samordnes med RITS-ordningen og må også være de kommunale brannvesens krigsreserve.

Ved oppgaver knyttet til leteaksjoner, skadesteds- og samleplassarbeid, skred, psykisk førstehjelp, utdeling av varme klær, brensel, mat og drikke og lignende, mener disse medlemmer at de frivillige organisasjoner er best egnet som første forsterkningsressurs. De frivillige organisasjoner har en organisasjon, kompetanse og et system for å vedlikeholde kompetanse som gjør dem best egnet for nevnte oppgaver.

Statens Politi/helseforsterkning skal ha ansvar for forsterkning av redningsinnsats som ikke dekkes av brannforsterkningen eller de frivillige organisasjoner. Dette gjelder for eksempel evakuering, fellesfunksjoner som forsyning og annen logistikk eller større søk etter savnede. Politi/helseforsterkningen må også dekke helsevesenets behov for samleplasser og annen bistand ved svært omfattende ulykker. I tillegg vil politi/helseforsterkningen ha ansvar for Sivilforsvaroppgaver som ikke legges til brannforsterkningen. Politi/helseforsterkningen vil hovedsakelig være innrettet mot de store ulykker og krigstid, der redningstjenestens behov ikke blir dekket gjennom ordinære enheter og de frivillige organisasjoner.

Politi/helseforsterkningen bør legges under politiet på samme måte som utvalgets flertall har foreslått hva angår en større felles redningsforsterkning.

Etter disse medlemmers forslag vil både Statens Brannforsterkning og Statens Politi/helseforsterkning høre under etater som har operativt primæransvar.

Staten forutsettes å finansiere den statlige brannforsterkning og den statlige politi/helseforsterkning. I tillegg må staten ivareta sentrale funksjoner som utskriving og rulleføring av begge forsterkningsenhetene.

Disse medlemmer anbefaler to forsterkningsorganisasjoner og utstrakt brukt av frivillige organisasjoner av følgende grunner:

• Ansvarsprinsippet vil bli fulgt opp for begge organisasjoner, det vil si at den myndighet som har ansvar for en sektor eller funksjon til daglig også har ansvar for å iverksette tiltak i kriser og krig. Dette er gyldig også for omfattende ulykkessituasjoner og terroranslag.

• Enhetlig ledelse av forsterkningsressursen og primærressursen vil gi raskere mobilisering av store ressurser ved større ulykker.

• Samordning av statlige og kommunale ressurser for brann og teknisk redning er den mest ressurseffektive løsning og øker utnyttelsesgraden. Økt bruk av frivillige som primærforsterkning vil også være rednings- og ressurseffektivt.

• Brannforsterkning knyttet til et brannvesen med et regionalt ansvar vil innebære gode muligheter for å kunne sette inn riktige og tilstrekkelige ressurser på et tidlig tidspunkt ved større ulykker.

• Brannforsterkning knyttet til en region vil bidra til å styrke det interkommunale samarbeidet innenfor brannvernområdet, med de fordeler det har for utnyttelse av kompetanse og ressurser.

• Kommunenes behov for forsterkninger i andre beredskapsfunksjoner enn redningstjeneste vil bli best dekket av en interkommunal ressurs.

• Frivillige organisasjoners rolle som forsterkning for redningstjenesten blir mer sentral idet politi/helseforsterkningen vil være reservert for de særlig mannskapskrevende operasjoner.

• Gjennom IUA-systemet ligger det administrativt til rette for en egen brannforsterkning, og en kombinasjon av brannforsterkning og IUA vil bidra til at også IUA blir mer slagkraftig.

• To forsterkningsressurser vil øke muligheten til å løse kriser på lavest mulig nivå.

• De frivillige mannskaper er svært motivert og godt egnet for innsats. Denne løsningen sikrer de frivillige organisasjonene forutsigbarhet med hensyn til hvilke oppgaver de skal løse.

Disse medlemmers syn på organisering av redningstjeneste og offentlige beredskapsforsterkninger fremgår av figur 10.2.

Forslaget om at Sivilforsvarets viktigste oppgaver fordeles mellom Statens Brannforsterkning og Statens Politi/helseforsterkning innebærer at det må foretas en fordeling av Sivilforsvarets utstyr og materiell mellom de to forsterkningsorganisasjoner. Fordelingen må ta utgangspunkt i forsterkningsmannskapenes behov for utstyr og materiell for å utøve sine oppgaver. Disse medlemmer forutsetter at såvel brannforsterkning som politi/helseforsterkning skal kunne yte materiellbistand til de primært ansvarlige etater når behovet overstiger det som kreves for primæretatenes innsats med eget personell eller når det er tale om kostbart spesialutstyr. Fordelingen må bygge på at utstyr og materiell skal følge oppgavene. Utstyr som er beregnet til mer enn ett formål må fordeles i forhold til de to forsterkningsorganisasjonenes størrelse og behov, og disse medlemmer foreslår at antall mannskaper som dedikeres for tjeneste i fredstid brukes som mål for dette forholdet.

Fylkesmannens rolle i forhold til kommunene når det gjelder samordning, koordinering, beredskapsplanlegging, veiledning og tilsyn endres ikke. Denne modellen innebærer heller ikke at fylkesmannen får en annen rolle i akuttfasen.

10.6 Mindretallsforslag: Sivilforsvaret videreføres som felles forsterkningsressurs under et direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap

Utvalgets medlem Røkke anbefaler at en slik felles forsterkningsressurs videreføres som egen etat under betegnelsen Sivilforsvaret og legges under et DSSB med fylkesmennene som ansvarlige på regionalt nivå.

Dette medlem er enig i at det i komplekse og omfattende ulykkessituasjoner og i krig, vil være behov for forsterkninger og at en samlet forsterkningsorganisasjon vil ha størst slagkraft.

Både hensynet til krigsberedskap og behovet i fredstid, tilsier at det offentlige må organisere særlige forsterkningsressurser, som sammen med andre bistandsressurser, kan bistå ansvarlige fagmyndigheter i ulike krise- og katastrofesituasjoner. Gjennom en statlig forsterkningsstyrke oppnås det en forutsigbarhet ved at styrken også vil være tilgjengelig ved sikkerhetspolitiske kriser og ved terroranslag.

Ved omfattende ulykker vil en offentlig og uniformert innsatsstyrke skape trygghet og best sikre at de som er berørt av hendelsen og publikum for øvrig, medvirker til at oppgavene løses best mulig. Sivilforsvaret har i dag en slik identitet.

Dette medlem er også enig med utvalgets flertall når de anbefaler at de av Sivilforsvarets oppgaver som er basert på utskrevne mannskaper, videreføres i en organisasjon.

Dette medlem kan imidlertid ikke si seg enig at denne statlige forsterkningsressursen, Sivilforsvaret; organiseres som en del av politiet. Dette medlem er av den mening at ved å legge Sivilforsvaret til et nytt direktorat for sikkerhet og beredskap, vil en oppnå flere fordeler.

Fordi det i dette direktoratet er grunn til å regne med at en rekke andre beredskapsfaglige miljøer (brann og redning, akutt forurensning, atomulykkesberedskap m.m.) vil inngå, vil fragmentering av ansvars- og oppgavedeling i beredskapsmiljøet reduseres. En slik organisering vil også kunne videreutvikle Sivilforsvaret, som forsterkningsressurs, i tett samarbeid med kommunale redningsressurser innen akutt forurensning, brann, redning m.m.

Dette medlem legger videre til grunn at en slik modell legger til rette for et mer samordnet og enhetlig miljø og krisehåndteringsapparat på regionalt nivå i den utstrekning det nye direktoratet får en sterk forankring mot fylkesmannen. Det vil gi muligheter for en kraftsamling av rednings- og beredskapsressursene på regionalt nivå ved at fylkesmannen får ansvar for forvaltning og utvikling av sivilforsvaret.

En slik organisering vil kunne gi 18 regionale sivilforsvarsledd integrert hos fylkesmennene og under sentral ledelse av det nye direktoratet for sikkerhet og beredskap. Innsatsetatene (politi, brann og helse) vil etter behov kunne tilkalle aktuelle sivilforsvarsressurser etter samme mønster som i dagens situasjon.

Det vil være både kostnadseffektivt og gi stor fleksibilitet og handlefrihet ved å kraftsamle samfunnets behov for en statlig forsterkningsressurs på regionalt nivå. En slik organisering gir mulighet for å innsette nødvendige ressurser der behovet oppstår. En slik fleksibel og mobil redningsstyrke vil også lett kunne innsettes over fylkesgrensene eller mellom landsdeler dersom behovet skulle oppstå.

Fylkesmannen har allerede i dag en rekke oppgaver knyttet til sikkerhet og beredskap, og er DSBs viktigste ledd i arbeidet med å styrke beredskapen i fylkene på planleggingssiden, det være seg overfor kommunene, statlige etater i fylket, eller fylkeskommunen. Fylkesmannen har videre et operativt ansvar for koordinering og samordning under katastrofer og kriser i fred, jf. Retningslinjer for regional samordning (kgl. res. av 12.12.1997).

Ved å organisere Sivilforsvarets redningsressurser på regionalt nivå i tilknytning til fylkesmannsembetene, vil man i tillegg til å utvikle et kostnadseffektivt og fleksibelt konsept også sikre at Sivilforsvarets andre viktige oppgaver knyttet til både fredsberedskap, herunder arbeidet med forebyggende beredskap (ROS, kriseplanlegging mv.) og krigsberedskap blir godt ivaretatt, fordi en slik organisering vil forsterke beredskapsmiljøet og kompetansen ved embetene.

Faren for krig er fortsatt til stede, og det er derfor viktig at tiltak for å beskytte og ivareta sivilbefolkningen under en sikkerhetspolitisk krise og krig, ivaretas og videreutvikles. Sivilforsvaret har i dag tiltak som tilfluktsrom, varsling av befolkningen (både for fred og krig), hjelpestyrker (både for fred og krig), informasjon, evakuering og krigsutflytting

Fylkesmannen har en helhetlig tilnærming i sitt beredskapsarbeid, da det spenner fra fred til krig og omfatter alt fra operativ krisehåndtering til veiledning, informasjon, pådriverrolle mv., for beredskapsplanlegging, samfunnsutvikling og utbygging i fylket. Det burde i så måte være en fordel å utvide Fylkesmannens ansvar til også å gjelde organisering og forvaltning av Sivilforsvaret i fylket. Andre modeller kan svekke samfunnets beredskap mot sikkerhetspolitiske kriser og krig, da det ikke er andre enn fylkesmannen som har dette i sin daglige oppgaveportefølje.

Begrunnelsen for en regionalisering av Sivilforsvaret integrert hos fylkesmannen er:

• fleksibilitet og mobilitet i bruk av forsterkningsressurser for redning

• styrking av fylkesmannens helhetlige tilnærming i arbeidet med sikkerhet og beredskap

• kosteffektiv organisering og bruk av nødvendige forsterkningsressurser for redningsberedskapen.

• sikre at samfunnets behov for beredskap i sikkerhetspolitiske kriser og krig ivaretas på en god måte

• tilrettelegge for erfaringsoverføring mellom operativ innsats og forebyggende virksomhet

Dette medlem går derfor inn for en løsning basert på at Sivilforsvaret legges til et nytt direktorat for sikkerhet og beredskap og at fylkesmannen får ansvar for forvaltning og utvikling av sivilforsvarsressursene i fylket. Den daglige ledelse av Sivilforsvaret må da integreres i fylkesmennenes beredskapsavdelinger som en uniformert enhet.

10.7 Øvrige sivilforsvarsoppgaver

Det samlete utvalg anbefaler at visse sivilforsvarsoppgaver som ikke er ren forsterkning eller bistand til kommuner og nødetater, blir lagt til en statlig forsterkningsressurs - enten under Politidirektoratet eller under DSSB. Dette er oppgaver som enten en slik ressurs vil ha spesielle forutsetninger for å utføre, eller er så spesialiserte at det ikke er hensiktsmessig at de blir lagt til kommunene eller andre.

Følgende oppgaver foreslås lagt til en slik forsterkningsorganisasjon:

• Anskaffelse av spesialutstyr som brukes av flere primæretater (for eksempel innen ABC-vern), kompetanseoppbygging og opplæring av berørte etater vedrørende slikt utstyr

• Måling av radioaktivitet, evakuering, dekontaminering og annen innsats ved atomulykker

• Flyktningemottak ved massetilstrømning - som supplement til det som ikke dekkes av Utlendingsdirektoratets ordinære apparat eller gjennom humanitære organisasjoner

• Sirenevarsling og tilfluktsrom - i samarbeid med fylkesmennene

• Evakuering og utflytting i krig (ved ulykker og terroraksjoner vil dette være politioppgaver der organisasjonen uansett vil være forsterkningsressursen)

• Hjelpestyrker ved naturkatastrofer, krigstidshendelser osv.

• Drift av øvelsesanlegg for nødetatenes felles bruk, når det ikke en annen etat peker seg klart ut i kraft av «største bruker-prinsippet».

• Internasjonal bistandsvirksomhet tilsvarende den som nå ytes av Sivilforsvaret.

Utvalget har i punkt 6.5.4 pekt på at det må vurderes om Sivilforsvarets skoler, Politihøgskolens og Norges brannskoles samlete kapasitet overstiger det behov offentlige etater har for utdanning innen redningsfag og krisehåndtering. Behovet som følge av krigsberedskap må inngå i en slik vurdering. Det samme må forsterkningsressursenes behov.

Følgende oppgaver som Sivilforsvaret utfører i dag, foreslås lagt til andre instanser:

Bistand til kommuner, andre offentlige instanser og næringslivet ved planlegging og øvelser og i form av kompetanseutvikling og rådgivning: Dette er oppgaver som de ansvarlige instanser bør utføre selv. Dette er likevel ikke til hinder for at forsterkningsressursen bidrar og medvirker til øvelser, kompetanseutvikling osv. når fagetetaten ønsker det.

Dambruddsvarsling: Disse oppgaver bør overføres til eierne av damanleggene.

Informasjon til befolkningen om private beredskapstiltak: Denne funksjonen, som i dag har mindre praktisk betydning for Sivilforsvaret, bør tilligge fagetater og overordnete beredskapsmyndigheter, eventuelt i samarbeid med Statskonsult.