5 Utvalgets syn på viktige prinsipper og hensyn for redningstjenesten

5.1 Innledning

Prinsipper og grunnleggende trekk ved dagens redningstjeneste er beskrevet foran i punkt 3.3.2. Det fremgår av utvalgets mandat at prinsippet om integrert redningstjeneste skal videreføres. I det følgende drøfter utvalget om de øvrige prinsipper og trekk også bør være basis for den fremtidige redningstjenesten. I tillegg fremhever utvalget sider ved ansvarsprinsippet som fortjener særlig oppmerksomhet og påpeker andre forhold og hensyn som er viktige for fremtidig organisering.

5.2 Liv og helse har første prioritet

I Norge kan redningstjenestens oppgaver sammenfattes som øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade. Innsats som ikke gjelder liv og helse faller således utenfor. Dette har vært et uttrykk for det prinsipp at liv og helse alltid skal gå foran andre hensyn og formål.

Kapittel 7 nedenfor behandler spørsmålet om redningstjenestens oppgaver skal utvides til å gjelde innsats i hendelser som ikke innebærer fare for liv og helse. Utvalget mener at uansett hvilke oppgaver som blir lagt til redningstjenesten, må det ikke være tvil om at liv og helse skal gå foran andre verdier og at dette skal være bestemmende for så vel organisering og beredskapstiltak som konkret innsats.

5.3 Samvirkeprinsippet

Prinsippet er beskrevet foran i punkt 3.3.2.2.

At det er mange aktører i norsk redningstjeneste og at de er organisert på ulike måter er til dels en konsekvens av samvirkeprinsippet. Mange viktige ressurser er ressurser som primært skal tjene andre formål enn redningstjeneste og som er innrettet etter hva som tjener primærformålet best. En del av forklaringen på det fragmenterte bildet som norsk redningstjeneste og ulykkesberedskap frembyr, ligge således i samvirketanken.

Utvalget anbefaler likevel at man i Norge også i fremtiden baserer seg på samvirkeprinsippet som utgangspunkt for redningstjenesten. Det vil sikre at alle tilgjengelige offentlige ressurser står til rådighet for redningstjenesten. Samvirkeprinsippet bidrar således til høy ressurseffektivitet. At offentlige etater har en plikt til å delta i redningsaksjoner fører til økt bevissthet i etatene om risikoforhold og bidrar til forebyggende innsats og riktig prioritering av ulykkesberedskap. Prinsippet kan derfor også forenes med god redningseffektivitet.

Utvalgets vurdering av prinsippene for kostnadsdekning i redningstjenesten fremgår av pkt. 7.8.

5.4 Ansvarsprinsippet

Ansvarsprinsippet og dets anvendelse i dag er beskrevet foran i punkt 3.3.2.3.

Utvalget mener at ansvarsprinsippet må være utgangspunktet for all beredskap, også den alminnelige beredskap mot fredstidskatastrofer og mindre ulykker. Den som kjenner et ansvarsområde fra en normalsituasjon, vil vanligvis være best rustet til å kunne håndtere en krise, katastrofe eller krigssituasjon.

Ikke minst når redningstjeneste og annen ulykkesberedskap baseres på samvirkeprinsippet, må det være klart at ansvarsprinsippet også må gjelde. Det er de enkelte deltagernes kompetanse og ressurser i normalsituasjonen som gjør dem egnet til innsats ved mer krevende uforutsette hendelser.

Utvalget anbefaler at det operative ansvaret for redningsinnsats og annen ulykkesinnsats i krigssituasjoner i sin helhet overføres til de myndigheter som har dette ansvaret i fredstid. Dette vil være i tråd med den omlegging av den sivile krigsberedskap som har funnet sted i andre land og som på andre områder er lagt til grunn i Norge. Prinsippet er som nevnt innført hva angår helsemessig og sosial beredskap, og i NOU 1999:4 er det foreslått lovfestet for brannvesenets del. Dette vil innebære at ressurser som er beregnet på anvendelse i krigstilfelle i større utstrekning blir tatt i bruk i fredstid.

Ansvarsprinsippet innebærer at beredskapen må være slik bygget opp at innsatsmulighetene kan eskaleres fra innsats ved de små daglige ulykkene som krever begrensede ressurser, via større ulykker og katastrofer i fredstid, til full innsats med alle tilgjengelige ressurser i krigslignende situasjoner og krig. Et sted på denne skalaen vil eventuelle terroranslag mot befolkning og infrastruktur befinne seg, avhengig av hva slags terror det er snakk om. Bekjempelse av terror og sabotasje er et ansvar for politiet så lenge man ikke snakker om krigshandlinger. Forsvaret bistår med spesielle ressurser. Resulterer en terror- eller sabotasjehandling i en ulykke, vil redningstjenesten tre i funksjon når ikke anslaget representerer en hindring.

Det er behov for å presisere og utdype ansvarsprinsippet, særlig med hensyn til det som må gå forut for konkret innsats ved ulykker og katastrofer og det som må komme etter. Utvalget vil i følgende avsnitt omtale dette som prinsippet om ansvar for beredskap, erfaringstilbakeføring og læring.

5.5 Prinsipp om ansvar for beredskap, erfaringstilbakeføring og læring

Når krisehåndtering er basert på samvirkeprinsippet, vil de deltagende aktører ha ansvar for ulike funksjoner. Man kan skille mellom fagansvar, ansvar for samordning og ledelse og ansvar for støttefunksjoner. At en instans har ansvaret for samordning og ledelse fritar ikke de andre for ansvaret for utførelsen av sine oppgaver. På den annen side er ansvaret for samordning og ledelse et selvstendig ansvar for disse funksjonene, på linje med «fagansvaret».

Samvirkeprinsippet må ikke lede til uklarhet om hvem som har ansvaret for at planverk og ressurser foreligger og at personell er utdannet og øvet forut for den konkrete innsats. Særlig når det gjelder samordning, ledelse og støttefunksjoner er det en fare for at dette ansvaret pulveriseres mellom de etatene som er involvert i krisehåndteringen. At det finnes en instans som har ansvar for samordning, ledelse og fellesfunksjoner innebærer på den annen side en fare for at andre etater forsømmer sitt ansvar for planlegging, ressurstilgang, utdanning og øving på eget fagfelt.

Utvalget ønsker derfor - i forlengelsen av ansvarsprinsippet - å understreke at den etat som har ansvaret for en funksjon under redningsaksjon eller annen krisehåndtering, også har ansvaret for de forberedelser som må gjøres for at funksjonen kan ivaretas, at det er tilstrekkelig beredskap for dette. Dette kan kalles prinsippet om beredskapsansvar. Det må antas å gjelde også i dag, men særlig dersom det gjøres forandringer i oppgavefordelingen er det viktig å sikre at de som overtar nye oppgaver også tar beredskapsansvaret alvorlig - på lokalt, regionalt og sentralt nivå.

Hva angår ledelse og samordning, innebærer prinsippet at det er den etat som skal forestå aksjonsledelsen, som har ansvaret for

• at etaten har det planverk og de tekniske hjelpemidler som er nødvendige for å lede og samordne aktuelle typer aksjoner

• at eget personell har den nødvendige kompetanse innen ledelse og samordning

• at det blir avholdt øvelser der de som skal lede og de som skal ledes får øvet samspillet seg imellom

De etater og organisasjoner som skal delta i redningsledelse eller andre kollektive ledelsesorganer har ansvaret for at kompetente personer med de nødvendige fullmakter er tilgjengelige og at forbindelser til egen etat vil funksjonere.

Det må understrekes at ledelsesleddets ansvar for ledelses- og samordningsberedskap ikke fritar fagetater som må samarbeide under innsats for ansvaret for at dette samarbeidet er forberedt og øvet. Å øve behandling av tilskadekomne under frigjøring er for eksempel et ansvar for de to involverte nødetater, helsevesen og brannvesen, ikke for redningsledelsen.

Hva angår støttefunksjoner, som for eksempel forsyning, forpleining og lignende, innebærer prinsippet at den som er tillagt ansvaret for slike funksjoner, er ansvarlig for at ressurser er tilgjengelige og at funksjonene bli utført etter forutsetningene. Ansvaret for slike funksjoner ligger i utgangspunktet særlig på redningstjenesten og kommunene, men oppgaveutførelsen vil i mange tilfelle være overlatt til andre - for eksempel frivillige organisasjoner og Sivilforsvaret.

Et utslag av prinsippet om beredskapsansvar er at den enkelte aktør er ansvarlig for at erfaringene fra konkrete hendelser blir tatt hensyn til i videre beredskap og ved nye hendelser. Utvalget har inntrykk av at det varierer mye i hvilken grad gjennomførte aksjoner aktivt blir evaluert. Der evaluering blir gjennomført, er det ikke alltid ressurser, rutiner og lignende blir endret selv om evalueringen skulle tilsi det. Erfaringstilbakeføring må følges opp med læring. Erfaringstilbakeføring og læring er viktig fordi det langt på vei er det beste middel til å få endret svakheter i beredskapet. Også her innebærer prinsippet om beredskapsansvar at den enkelte aktør har ansvaret for at erfaringstilbakeføring skjer og tas hensyn til. Og på samme måte som beskrevet ovenfor, må erfaringstilbakeføring med hensyn til ledelse, samordning og støttefunksjoner være en oppgave for de instanser som ivaretar disse funksjoner under aksjoner.

Et særlig aspekt ved erfaringstilbakeføring er at erfaringer er viktige ikke bare for den enkelte aktør. Svakheter i gjennomføringen av en aksjon vil være viktig kunnskap også for andre aktører for å unngå den samme svakhet hos disse. Som eksempel kan nevnes at dersom en lokal redningssentral opplever svakheter i sine kommunikasjonsrutiner, må både de andre ledd i kommunikasjonsskjeden, og også andre redningssentraler underrettes. Det må i utgangspunktet være vedkommende lokale redningssentrals ansvar å initiere dette, men som det påpekes nedenfor, er erfaringstilbakeføring til en hel etat eller på tvers av etatsgrensene en viktig oppgave for overordnete ledd.

Plikten til å evaluere oppgaveutførelse og å lære av evalueringen, gjelder også de positive erfaringer.

Det må understrekes at granskning, politietterforskning og annen undersøkelse og vurdering av utenforstående aldri kan frita berørte etater for plikten til selv å foreta erfaringstilbakeføring og læring.

Utvalget vil videre understreke at prinsippet om beredskapsansvar ikke bare legger dette ansvaret hos det enkelte utøvende ledd. Overordnete instanser og tilsynsmyndigheter har det samme ansvar som ellers for at dette prinsippet bli ivaretatt. Med hensyn til erfaringstilbakeføring er dette helt avgjørende. Som nevnt må også andre ledd enn det som gjorde erfaringen ta del i erfaringer og lære av dem. Det kan også pekes på at det ledd som eventuelt har gjort feil, kan være tilbakeholden med å informere andre om dette. I såfall må det overordnete ledd selv sørge for at erfaringstilbakeføring og læring skjer i alle ledd der dette er nødvendig for å forhindre at samme feil begås igjen.

5.6 Frivillige organisasjoners deltagelse ved redningsaksjoner og andre ulykker

Frivillige organisasjoner og deres plass i redningstjenesten er beskrevet foran i punkt 3.3.2.5.

Omfanget av frivillig innsats i redningstjenesten er trolig større i Norge enn i de fleste andre vestlige land. Uten denne innsats ville det offentliges eget apparat måtte ha helt andre dimensjoner og ny spesialkompetanse for å kunne opprettholde en forsvarlig redningstjeneste til sjøs og til lands. Å satse på de frivillige organisasjoner er derfor en rimelig investering. Det er også av andre grunner ønskelig at frivillige organisasjoner fortsatt skal ha en rolle i vår redningstjeneste. Blant annet er denne rollen viktig for det forebyggende arbeid organisasjonene utfører, idet den gir dem både kompetanse og legitimitet i dette arbeidet. I et bredere samfunnsperspektiv har det også egenverdi å opprettholde en frivillighetskultur der det stimuleres til at enkeltmennesket gjør en innsats for andre når det er nødvendig, enten gjennom aktiv deltagelse i organisasjoner og aksjoner eller gjennom støtte til organisasjonenes arbeid.

Skal en frivillig organisasjon fylle en funksjon ved redningsaksjoner og andre ulykker, må samspillet mellom organisasjonen og de aktuelle myndigheter blant annet oppfylle følgende betingelser:

• Ansvarlig myndighet må kjenne til organisasjonen, dens potensiale og begrensninger

• Organisasjonen må kunne oppgi forpliktende hva som kan stilles av personell og med hvilken kompetanse, av utstyr og med hvilken responstid

• Varslingsrutiner må være avtalt og øvet

• Det offentlige og organisasjonenes utstyr, rutiner og kompetanse må være samordnet

• Samspill med redningsledelse og andre innsatsstyrker må være øvet

Det er også viktig at organisasjonene faktisk blir tatt i bruk, dels fordi erfaring er den beste øvelse, men også fordi motivasjon og nyrekruttering svikter hvis behovet for organisasjonen ikke blir tydeliggjort.

Både det offentlige og organisasjonene selv har et ansvar for at betingelsene ovenfor er oppfylt. Det vil være et hensyn ved den fremtidige organiseringen av den offentlige redningstjeneste at betingelsene kan oppfylles i størst mulig grad.

5.7 Andre forhold som bør påvirke organisering av rednings- og beredskapsressursene

5.7.1 Innledning

Som påpekt flere andre steder i rapporten, har forskjellige land organisert redningstjeneste og katastrofeberedskap på ulike måter. Ulikhetene skyldes flere forhold. Ved siden av tradisjon på området og generell forvaltningstradisjon, er geografiske forhold, befolkningsstruktur, næringsstruktur og administrativ struktur faktorer av betydning.

I det følgende gis en beskrivelse av slike og andre forhold som etter utvalgets mening bør ha betydning for hvordan redningstjenesten organiseres her til lands.

Det som sies har i hovedsak gyldighet for katastrofeberedskap generelt.

5.7.2 Geografiske forhold

Norge har en lang og utsatt kystlinje og norsk redningstjenestes ansvarsområde omfatter store havområder med omfattende ferdsel og næringsvirksomhet. Redningstjenesten må derfor være innrettet slik at den kan utføre omfattende søk- og redningsoperasjoner til sjøs.

Til lands er det store ubebodde fjell- og skogstrekninger, men også her foregår det ferdsel. Redningstjenesten må kunne utføre søk- og redningsaksjoner også i disse områdene, blant annet avansert fjellredning.

Ekstreme værforhold er ofte årsak til ulykker og har også forårsaket naturkatastrofer i form av orkan, flom, stormflo og ras. Samfunnet, herunder redningstjenesten, må være forberedt på slik hendelser.

Klimaet i Norge kan også, på samme måte som store avstander og topografiske forhold, begrense mulighetene for transport og annen kommunikasjon under en redningsoperasjon. Dette tilsier at innsatsressursene i atskillig grad må være desentralisert og at transportmidlene og kommunikasjonsutstyret er hensiktsmessig.

5.7.3 Befolknings- og næringsstruktur

Folketettheten i Norge varierer sterkt. I noen deler av landet er den høy, mens andre deler av landet har spredt bosetting og etter europeiske forhold en meget lav folketetthet. Også i de tynt befolkede deler av landet er det imidlertid lokalsamfunn som skal ha vanlig tilgang på offentlige tjenester, herunder redningstjeneste og annen kriseinnsats fra det offentliges side.

Omfanget og karakteren av næringsvirksomhet varierer også sterkt fra lokalsamfunn til lokalsamfunn og fra landsdel til landsdel. Omfanget og dermed ulykkesrisiko forbundet med slik virksomhet, er normalt størst der folketettheten er høyest. Slike tett befolkede områder har på den ene side et stort skadepotensial ved at store ulykker kan ramme mange personer og store verdier. På den annen side er det normalt også her man finner de største ressurser til skadebekjempelse.

Utvalget vil likevel peke på at det finnes omfattende og risikofylt virksomhet også utenfor de store befolkningskonsentrasjoner. Til havs er fiske og petroleumsvirksomhet virksomheter som er ulykkesutsatt eller har stort skadepotensial. Til lands finnes det i flere små lokalsamfunn med begrensete offentlige ressurser næringsvirksomheter med stort ulykkespotensial. Det kan også pekes på at forskjellige former for samferdsel til lands, til sjøs og i luften innebærer en risiko for ulykker med stort omfang, og at slike ulykker kan inntreffe langt fra steder som har store innsatsressurser.

Samfunnets rednings- og katastrofeberedskap må kunne møte forskjellige trusler og ta hensyn til at risiko, skadepotensial og ressurstilgang varierer sterkt. Ressursene på ulike steder må være tilpasset det lokale risikobilde og skadepotensial. Næringsvirksomhet som representerer en særlig risiko, må ha et eget ansvar for at rednings- og beredskapsressurser er tilgjengelig.

5.7.4 Administrativ struktur

Kommunene har ansvaret for de fleste offentlige funksjoner og tjenester, herunder dem som ikke uttrykkelig er tillagt fylkeskommunene eller staten. Som følge av geografiske og demografiske forhold har vi en svært heterogen kommunestruktur i Norge. Kommunene varierer i størrelse, og slik at det langt på vei er omvendt proporsjonalitet mellom areal og befolkningstall. Det er ikke nødvendigvis slik at en liten kommune har tilsvarende lite behov for rednings- og ulykkesberedskap. Mange kommuner er avhengige av interkommunalt samarbeide for å oppnå en tilfredsstillende beredskap, også innen de kommunale nødetatene brannvesen og primærhelsetjeneste. Etter utvalgets oppfatning må kommunenes egen beredskap også i fremtiden suppleres av statlige og frivillige ressurser som er tilpasset variasjonene fra kommune til kommune.

Ulykker til sjøs skjer ofte utenfor kommunenes ansvarsområde. Den norske stat har forpliktet seg til å yte redningstjeneste også utenfor territorialgrensen. Hva angår forurensning til sjøs, er territorialgrensen også grense for norsk jurisdiksjon for alt annet enn norske skip og petroleumsaktivitet på norsk sokkel. Ulykkesberedskapen til havs er således et statlig, ikke kommunalt ansvar. Et unntak er brannvernlovgivningen hvor kommunene er pålagt en bistandsplikt i brann- og ulykkessituasjoner i eller utenfor norsk territorialgrense. Kommunene har det samme ansvar som ellers for sjø- og strandområder innenfor kommunegrensen.

Den mest nærliggende trussel om atomulykke som vil ramme Norge, er stråling og forurensning som følge av reaktorulykke i utlandet. Ansvaret for samordning og overordnet ledelse i en slik situasjon må tilligge staten, men slik at også kommunene må ha en egenberedskap mot de lokale virkningene.

Administrative inndelinger er for noen statsetaters vedkommende fastsatt uavhengig av kommune- og fylkesgrenser. Dette utgjør et problem i forhold til samvirkeprinsippet. Den instans som har ansvaret for samordning og ledelse kan måtte forholde seg til mange forskjellige enkeltledd av samvirkende aktører, til dels i ulike kombinasjoner, avhengig av hvor hendelsen skjer. Organiseringen av redningstjenestens lokale og regionale ledd må være slik at dette problemet blir minst mulig. Administrative inndelinger må dessuten ikke være til hinder for at det er rutiner og mekanismer for utnyttelse av ressurser på tvers av slike inndelinger. Slike rutiner og mekanismer vil uansett være nødvendige når en hendelse berører mer enn ett lokalområde eller ressursene der er utilstrekkelige.

De primære funksjonene i dagens redningstjeneste er fordelt på kommuner, fylkeskommuner og staten. Foruten ansvaret for brannvesen og primærhelsetjenesten, har kommunene også sitt generelle ansvar. Fylkeskommunen har ansvaret for spesialisthelsetjenesten, herunder ambulanser og sykehus, men dette vil etter planen blir overført de statlige helseregioner fra 1. januar 2002. Politiet er statlig. I alle kommuner har både brannvesen, primærhelsetjeneste, ambulanse og politi døgnkontinuerlig vakt, selv om vakttjenesten kan ligge utenfor kommunen.

Den administrative struktur legger i seg selv ikke avgjørende føringer på hvilken instans som skal ha samordnings- og ledelsesansvaret i redningstjenesten og under katastrofer. Dette må avgjøres ut fra etatenes øvrige funksjoner og faglige forutsetninger.

5.7.5 Enhetlig beredskap tilpasset lokale behov

Mandatet forutsetter at utvalget anbefaler en mest mulig enhetlig organisering av redningsberedskapen. Til en viss grad er det motsetninger mellom dette og den variasjon av trusler, aksjonstyper, ressurser og fysiske betingelser som er beskrevet i dette kapitlet, jf. også pkt. 3.6.1. Utvalget mener imidlertid at organiseringen kan være enhetlig selv om for eksempel planverk og operative ressurser varierer og er tilpasset lokale behov.

Spesielt med tanke på katastrofer av slikt omfang at lokale og regionale ressurser ikke er tilstrekkelige, er en enhetlig organisering og et felles operativt konsept nødvendig. Forsterkninger fra andre steder vil kunne utføre sine oppgaver best om de kan arbeide innenfor den samme rollefordeling og samordnings- og ledelsesstruktur som de gjør lokalt. Også utstyr og utdannelse bør være enhetlig for at innsatsenhetene skal være til størst mulig nytte ved innsats utenfor eget geografiske ansvarsområde.

Det må understrekes at en enhetlig organisering, utdannelse og utstyrsstandard ikke må være til hinder for at de enkelte enheter har kompetanse og det utstyr som dekker behovet lokalt. Dagens redningsberedskap er i stor grad tuftet på lokale tilpasninger. Slike tilpasninger gjøres innen den enkelte etat, men også gjennom avtaler med andre aktører nettopp for å sikre best mulig utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Organiseringen i fremtiden bør stimulere til fortsettelse og utvidelse av denne praksis. Det gjelder ikke bare de primære nødetatene, men også de statlige forsterkninger og frivillige organisasjoner.

5.7.6 Tidsfaktoren

I mange redningsaksjoner vil det være personer som er alvorlig skadet. I slike tilfelle vil det overordnete mål være å få den tilskadekomne under kvalifisert medisinsk behandling så raskt som mulig. Moderne akuttmedisin understreker sterkt betydningen av tidsfaktoren. Jo tidligere alvorlig skadede personer kommer til medisinsk diagnostikk og behandling, jo større er sjansen for overlevelse og helbredelse med minimum av senskader

I denne forbindelse kan nevnes at det i St.meld. nr. 44 om Redningshelikoptertjenesten blir anbefalt at man i fremtiden setter ned reaksjonstiden for redningshelikopterne gjennom døgnkontinuerlig tilstedeværelse av personellet.

I atskillig grad kan det samme sies om hendelser som medfører akutt fare for skader på miljø eller materielle verdier. Om en brann eller et utslipp får tid til å spre seg, øker risikoen for omfattende skader radikalt.

Ved all ulykkesberedskap er tidsfaktoren sentral. Det er ikke utvalgets oppgave å stille krav til responstid og lignende. Slike krav er den enkelte etats ansvar, og samordning av slike krav er en oppgave for den etat som har ansvaret for samordning og ledelse. Utvalget vil likevel fremheve at også organisering og ansvarsfordeling må ha tidsfaktoren for øyet. Den tilsier at organisering og ansvarsfordeling er oversiktlig og klar, men også at det åpnes for fleksibilitet og at revirtenkning unngås. Videre tilsier den korte varslingskjeder.

5.7.7 Informasjonsbehovet

Informasjon utad, til dem som ikke er en del av rednings- eller krisehåndteringsapparatet, er viktig både før, under og etter ulykker og kriser.

Informasjon før og etter er dels spørsmål om forebygging, etterarbeid og gjenoppbygging. Dette faller som nevnt i punkt 2.4 utenfor utvalgets mandat. Men informasjon om ulykkesberedskap er i seg selv et nødvendig beredskapstiltak, og informasjon om en utført aksjon er en viktig del av erfaringstilbakeføring og læring. I tråd med prinsippet om beredskapsansvar må enhver aktør her ha ansvar også for informasjon om sin egen funksjon. Dette innebærer videre at den instans som har ansvar for samordning og ledelse, har ansvaret for informasjon om beredskap og erfaringstilbakeføring på dette felt.

Under en pågående krise eller aksjon vil informasjon alltid være en sentral oppgave, men hva slags informasjonsbehov som foreligger og hvordan det bør dekkes, vil variere etter aksjonens karakter og omfang. Å dekke informasjonsbehovet kan være en vanskelig og ressurskrevende oppgave, men informasjon vil ofte også være et viktig verktøy i aksjonen. Ved leteaksjoner er informasjon til allmennheten om at noen er savnet ofte det som fører til at de savnete blir funnet. Informasjon til dem som er berørt av en hendelse er nødvendig for at disse selv kan gjøre mest mulig for å begrense skadene. Det er i denne sammenheng viktig å tenke vidt med hensyn til hvem som er berørt.

Bevisstheten om hvilken rolle informasjon spiller har vært økende i både offentlige etater og frivillige organisasjoner.

Publikum og mediene viser stor interesse for dramatiske hendelser, og i vårt mediesamfunn kan selv begrensete ulykker få stor medieoppmerksomhet. Når informasjon er et verktøy for krisehåndtering, blir mediene en positiv ressurs. Likevel vil mediehåndtering kunne representere et problem, ikke bare med hensyn til kriseapparatets kapasitet og kompetanse, men også med hensyn til organisering og ansvarsfordeling.

Informasjon må anses som en del av funksjonene i alle ledd i en redningstjeneste eller et kriseapparat. Å informere om fagfunksjonen er i utgangspunktet en del av denne funksjonen. På samme måte er det en del av oppgaven med samordning og ledelse av en krisehåndtering, å samordne og lede informasjonen. Det er ikke utvalgets oppgave å gi retningslinjer for samordning og ledelse av informasjonshåndteringen under en redningsaksjon eller lignende, og både informasjonsbehovet og informasjonskravet varierer sterkt. Likevel må informasjonshåndtering være en viktig del av planverk, utdanning og øvelser. Dette gjelder også den enkelte fagetat, for samordning av informasjonen under en krise må ikke bety monopolisering. Særlig viktig er det at faglig informasjon gis av kompetente personer.