Generelt

Nederland har et areal på 41.526 km², og ca. 15,5 millioner innbyggere. Landet er delt inn i 12 delvis selvstyrte provinser som hver ledes av et folkevalgt provinsråd og en eksekutivkomite, samt en regjeringsoppnevnt kommissær. Provinsene er oppdelt i mer enn 500 kommuner av svært varierende størrelse. Hver kommune har et råd som øverste myndighet, mens den daglige driften av kommunen blir utført av en regjeringsoppnevnt borgermester sammen med 2-7 oldermenn (den kommunale eksekutivkomiteen).

Hvert departement har ansvar for beredskapsarbeid og krisehåndtering innen sine sektorer. Direktoratet for offentlig orden og sikkerhet under Innenriksdepartementet har en koordinerende funksjon på området, i tillegg til et generelt ansvar for beredskapsarbeid. Hovedtyngden av kriseplanleggings- og redningsarbeidet er imidlertid lokalt forankret, og kommunene har egen branntjeneste og politistyrke. Brannvesenet er kjernen i organisasjonsstrukturen, og har en koordinerende rolle i å forberede og implementere beredskaps- og krisehåndteringsplaner.

Den nederlandske beredskapsstrukturen har gjennomgått omfattende endringer siden nedleggelsen av sivilforsvaret i 1989 og etableringen av et redningssystem med basis i brannvesenet i 1993. Det er antatt at strukturen vil gjennomgå ytterligere endringer. Et element i dette er større lokal profesjonalisering og mindre avhengighet av frivillige i brannvesenet. Videre har politiet og helsetjenesten nylig gjennomgått flere sammenslåinger og endringer i den regionale strukturen. Disse endringene er ikke gjort gjeldende på brannvernsiden. Det er imidlertid lagt frem forslag om at de regionale branntjenestene skal organiseres på samme måte som politi og helsetjenester for å skape samsvar mellom de tre hovedelementene i beredskapsstrukturen.

Lovregulering og ansvar for brannvesen (redningstjenesten) og katastrofekontroll

Innenriksministeren har det overordnede ansvaret for bl.a. offentlig orden og sikkerhet. Dette innebærer bl.a. ansvaret for brannvesenet, katastrofekontroll og organisering av medisinsk assistanse ved katastrofer.

De sentrale lovene er:

• lov om brannverntjenester av 30. januar 1985

• katastrofeloven av 30. januar 1995

• lov om medisinsk assistanse ved katastrofer av 14. november 1991

• I tillegg kommer de internasjonale konvensjonene om SAR-tjenesten

De tre lovene overfører ansvaret på kommunene, som har ansvaret for:

• brannvesenet

• organisering, ledelse og oppgaver for brannvesenet

• oppbygging og vedlikehold av regionale brannvesen

• katastrofekontroll

• utarbeiding av beredskapsplaner og katastrofe håndteringsplaner

• å yte medisinsk hjelp ved katastrofer

Det er den kommunale eksekutivkomiteen som er ansvarlig for utarbeiding av politikken på disse områdene, men det er borgermesteren som har den overordnede koordinerende ledelsen ved brann- og redningsaksjoner. Den kommunale brannsjefen leder den operative innsatsen.

Brannvesenet (redningstjenesten)

Det nederlandske brannvesenet består i hovedsak av (frivillige) deltidsbrannmenn (ca. 22300) i landområdene, mens yrkesbrannmenn (ca. 4300) i byene utgjør resten av brannvesenet. De deltidsansatte må gjennomgå samme opplæring som yrkesbrannmennene. Forskjellen er at de deltidsansatte har annet arbeid utenfor brannvesenet. Staten er ansvarlig for utdanning av personellet.

I utgangspunktet skal hver kommune ha sitt eget brannvesen, ledet av en lokal brannsjef. Mange av de nederlandske kommunene er imidlertid små, noe som gjør at de har begrensede ressurser til å kunne yte en normal brannverntjeneste mv. innen kommunen. Dersom det oppstår en større ulykke må de derfor søke hjelp hos nabokommunene.

For å få en effektiv organisering av brannvesenets innsats og koordinering av assistansen ved større ulykker og katastrofer, er kommunene forpliktet til å samarbeide på regionalt nivå. Styringen av det regionale brannvesenet ligger hos borgermestrene i de samarbeidende kommunene. Den operative ledelsen ligger hos en regional brannsjef, som vanligvis er brannsjefen i den største kommunen i regionen. Det er for tiden 39 brannvernregioner med i alt 61 brannvesen i Nederland.

Ved en ulykke blir assistanse først gitt av de kommunale brannvesen innen samme region. Dersom disse ressursene ikke er tilstrekkelige, kan borgermesteren rette en forespørsel til den regjeringsoppnevnte kommissæren, og be om assistanse fra andre regionale brannvesen innen samme provins. Hvis dette viser seg utilstrekkelig kan man be om assistanse fra andre provinser. Kommissæren vil i så fall be innenriksministeren ta de nødvendige foranstaltninger.

SAR-tjenesten

Sjøredningstjenesten og flyredning til sjøs er etablert gjennom og ivaretas av kystvakten i Nederland. Det organisatoriske overbygget for sjøredning i Nederland er fordelt på forskjellige avdelinger innen Forsvarsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Landbruks- og fiskeridepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Innenriksdepartementet. Disse inngikk i 1995 en avtale om at kystvakten skulle ligge operativt under marinen, og at det tidligere kystvaktsenteret i Ijmuiden skulle integreres i marinens overkommando i Den Helder, men bemannes hovedsakelig med sivilt personell. Kystvakten ble i 2000 samlokalisert med marinen i Den Helder og ledes nå av den nederlandske marinen.

Kystvakten er tillagt en rekke oppgaver som grovt kan deles i to kategorier:

• Opprettholdelse av maritime lover (polititjeneste, tollovervåking, grensekontroll, miljøovervåking, fiskerioppsyn, trafikkovervåking og kontroll med sjødyktighet)

• Serviceoppgaver (SAR-tjenesten, nød- og sikkerhetssamband, begrensning av og innsats ved ulykker og katastrofer, fyr og merker, VTS (Vessel Traffic Services) og føring av trafikkstatistikk mv.)

Kystvaktens ansvarsområde dekker territorialfarvannet (over og under vann) samt den nederlandske delen av kontinentalsokkelen inkludert luftrommet over. For maritim assistanse og SAR dekker arbeidsområdet også innlandsfarvannene Ijsselmeer, Waddenzee og elveutløpene i Syd-Holland og Zeeland.

Kystvaktsenteret mottar alle meldinger og rapporter vedrørende kystvaktens oppgaver, og disse sendes direkte til de departementene som berøres. Kystvaktsenteret koordinerer all aktivitet med hensyn til SAR-tjenesten, og fungerer som en operativ kommandosentral.

Kystvaktdirektøren (en marineoffiser) har myndighet til å lede alle operasjoner og bruke alle ressurser som er nødvendig for å utføre kystvaktens plikter. Han kan således dirigere en enhet som er involvert i en spesifikk tjeneste til å assistere i andre oppgaver om nødvendig. Han gjør dette etter følgende prioritering:

• SAR

• Begrensning av og innsats ved ulykker til sjøs

• Etterforskning, behandling av og rettsforfølgelse av straffbare handlinger

• Håndtering av andre episoder som oppstår

• Overvåkning og kontroll vedrørende brudd på maritime lover og forskrifter

• Rutinemessige kontroller

• Andre aktiviteter

Alle enheter holder kystvaktsenteret underrettet og oppdatert med hensyn til posisjoner og bevegelser, slik at kystvaktsenteret alltid er i stand til å plotte statlige maritime og aeronautiske ressurser.

Sjøredningen i Nederland er i liten grad basert på bruk av helikoptere. Luftforsvaret synes å ha en mer begrenset rolle enn i Norge. Helikopterne er mindre enn våre, og har sin primærrolle i å redde egne jagerflygere, samt etter anmodning fra sivile myndigheter å foreta ambulanseoppdrag til de Frisiske øyene. Bruken av disse ressursene går gjennom egne kanaler og koordineres bare unntaksvis av den sjømilitære redningssentralen i Den Helder.

Katastrofekontroll og krisehåndtering

Nederlenderne skiller mellom katastrofekontroll og krisehåndtering.

Katastrofeloven definerer en katastrofe som en fysisk hendelse i stor skala, som er en alvorlig trussel for liv og helse til mange mennesker, og/eller hvor særlige materielle interesser er alvorlig truet, hvor det er påkrevet å ha en koordinert innsats fra forskjellige tjenestemyndigheter og organisasjoner.

Definisjonen dekker derved store hendelser som nødvendiggjør bruk av forskjellige nødtjenester som brannvesen, politi og helsevesen. Det grunnleggende prinsippet er at katastrofer skal håndteres av de etater som har hovedansvaret for innsatsen i en normalsituasjon.

Krise defineres som en hendelse der fundamentale sosiale verdier og standarder eller den sosiale strukturen i seg selv er truet.

Organisering av katastrofekontroll

Hovedansvaret for katastrofekontrollen ligger hos kommunene. Borgermesteren har ledelsen, og får råd fra en stab som inkluderer representanter fra brannvesenet, politiet og helsetjenesten. Avhengig av type katastrofe kan andre institusjoner eller organisasjoner også bli inkludert i den kommunale katastrofestaben. Borgermesteren konfererer ikke bare med disse operative tjenestene, men også med andre relevante myndigheter (for eksempel miljømyndighetene, vannverk og lignende) avhengig av katastrofens type og omfang.

Brannsjefen får vanligvis den operative ledelsen av innsatsen og gir oppgaver til de forskjellige innsatsstyrkene.

Katastrofer strekker seg ofte utover kommunegrensen, eller den er av et slikt omfang at de kommunale redningsressursene ikke strekker til. I slike tilfeller er det nødvendig med hjelp fra omkringliggende områder, og kommunal innsats blir oppgradert til regional innsats, slik at de operative enhetene kan bli organisert med hensyn til den større sammenhengen.

Selv om en katastrofe vanligvis berører mer enn en kommune, så vil hver enkelt borgermester være ansvarlig for håndteringen av sin egen lokale myndighet. Borgermestrene som er involvert kan beslutte at en av dem skal virke som en koordinator som skal koordinere all virksomhet med hensyn til katastrofekontroll i det berørte området, men han vil ikke ha noen større myndighet enn de øvrige borgermestrene.

Brannvernregionene med sine regionale brannsjefer er ansvarlige for koordinering av felles forberedelser for katastrofekontroll, og kan dessuten forsyne berørte kommuner med ekstra ressurser ved behov.

Den regionale helsetjenesten korresponderer i alt vesentlig med brannvernregionene, og loven om medisinsk assistanse ved katastrofer fastslår at kommunene må følge felles regler for medisinsk innsats.

Politiet er oppdelt i 25 regioner, og det regionale politiet kan yte nødvendig assistanse innen disse regionene. I tillegg er det en nasjonal styrke som utfører spesielle tjenester og kan støtte de regionale styrkene ved behov.

Hvis en katastrofe går ut over grensene for en region, vil organiseringen bli trappet opp til provinsnivå. I en stor katastrofe kan den regjeringsoppnevnte kommissæren i provinsen gi direktiver til borgermestrene om hvordan katastrofen skal håndteres. Han kan overta både den administrative og den operative kontrollen. Dersom sikkerheten eller lov og orden må organiseres på nasjonalt nivå, vil innenriksministeren koordinere slik innsats gjennom statens koordineringssenter i Innenriksdepartementet.

Reell katastrofekontroll

De forskjellige operative tjenestene settes inn i henhold til sine daglige funksjoner for å kontrollere en katastrofe kosteffektivt og sikre en hurtig gjenoppretting av normale tilstander. Brannvesenet, politiet, helsetjenesten og andre hjelpetjenester har ansvaret for hvert sitt felt, men godt samarbeid er likevel absolutt nødvendig.

Brannvesenet

Brannvesenet spiller en nøkkelrolle i redningsetatenes samlede innsats i katastrofer. I prinsippet gir borgermesteren brannsjefen operativ kommando over innsatsen på skadeområdet. Brannsjefen er med i den kommunale katastrofestaben. Han holder borgermesteren informert om i hvilken utstrekning det forskjellige innsatspersonellet samarbeider, og fordeler operative oppgaver. En kommandosentral blir opprettet for å koordinere den direkte innsatsen på katastrofestedet.

Brannvernregionene har en generell og en teknisk funksjon. Ved store ulykker kan som nevnt det kommunale brannvesen rekvirere assistanse fra de regionale brannvesen, og den regionale brannsjefen overtar koordineringen. Regionene har også tungt redningsutstyr som om nødvendig kan suppleres med forsyninger fra det nasjonale logistikksenteret i Zoetermeer. Dette er en del av Innenriksdepartementet.

Politiet

I forbindelse med katastrofekontroll er politiet en av hovedaktørene. I likhet med brannvesenet inngår de i katastrofekontrollstaben. Politiet har en rekke oppgaver når en katastrofe inntreffer, bl.a. må de etablere en sikkerhetssone rundt katastrofeområdet, sørge for kontroll med allmennheten og føre kontroll med trafikken, sørge for identifisering av ofre mv.

Politiet ble omorganisert i begynnelsen av 90-årene, og politiet er som tidligere nevnt inndelt i 25 politiregioner og en nasjonal styrke. Ved store katastrofer og kriser kan politiet i de omliggende regionene yte assistanse. Den totale politistyrken kan omgjøres til 45 antioppløpsavdelinger fra de forskjellige regionene.

Helsetjenesten

Redning av mennesker er første prioritet ved katastrofer, og det arbeidet utføres av brannvesenet, men deretter må skadede få medisinsk behandling så hurtig og tilfredsstillende som mulig. Den første timen etter at en katastrofe er inntrådt er av helt avgjørende betydning.

Førstehjelp, transport av skadede og behandling i sykehusene er alle en del av den medisinske hjelpekjeden. Medisinsk hjelp på skadestedet blir utført av ambulansesykepleiere og traumalag med leger og sykepleiere fra sykehusene. Disse blir støttet av grupper fra Nederlandske Røde Kors, som kan stille på kort varsel. Til sammen danner de den såkalte medisinske kombinasjonen. Denne ledes av en person som er forhåndsutnevnt av den kommunale helsetjenesten med slik ledelse for øyet, og som også er ansvarlig for koordinering av skadetransporten. Om nødvendig kan medisinske kombinasjoner og ambulanser fra andre regioner tilkalles.

Andre aktører

Brannvesen, politi og helsetjenesten er kjernen i katastrofekontrollen, men Forsvaret inkludert Kystvakten fungerer som et sikkerhetsnett. Hvis kapasiteten ikke strekker til vil Forsvarsdepartementet hjelpe til. Det er Forsvarets plikt å handle i nødsituasjoner i henhold til katastrofeloven, og de kan stille både tungt ingeniørmateriell og spesialutdannet ingeniør- og helsepersonell til rådighet.

Andre aktører kan bli trukket inn avhengig av katastrofetype. I forbindelse med oversvømmelser spiller vannmyndighetene en viktig rolle, mens miljømyndigheter og private selskaper kan bli trukket inn i andre tilfeller.

Krisehåndtering

Nederland hadde tidligere en sivilforsvarsorganisasjon som hovedsakelig var rettet mot en krigssituasjon, men regjeringen avskaffet 1. mai 1991 Innenriksdepartementets sivilforsvarsstab som tidligere hadde koordinert sivilforsvarsoppgaver. I stedet skulle hvert departement inkludere krisehåndtering i sin policy, mens ansvaret for å koordinere ble overført til Brannvesenavdelingen i Direktoratet for orden og sikkerhet. Krigstrusselen er redusert, men risikoen for andre typer kriser har økt, og det ble derfor besluttet å innføre et nytt konsept for handling i forbindelse med ulike typer av uønskede hendelser. Konseptet ble kalt krisehåndtering.

Krisehåndteringskonseptet tar ikke utgangspunkt i forskjellige typer trusler, men fokuserer på beskyttelse av vitale interesser for landet og samfunnet. Disse omfatter bl.a. nasjonal og internasjonal lov og orden, og opprettholdelse av person- og økonomisk sikkerhet i landet. Når en eller flere av disse interessene berøres, må regjeringen iverksette de nødvendige tiltak.

Scenarier

Scenarier brukes for å øve og drille beslutningstakerne i å være forberedt på forskjellige kriser, slik at de kan tenke gjennom hvilke tiltak som er nødvendige for å få kontroll over situasjonen dersom en tilsvarende situasjon skulle oppstå. Innenriksdepartementet fører kontroll med denne type forberedelser.

Beslutningstaking under kriser

Hvis et angrep på samfunnet er alvorlig eller plutselig, vil de normale linjene for beslutningstaking ikke strekke til. I slike tilfeller må beslutningene tas innen en struktur som er tilpasset med henblikk på en slik situasjon. Hvert departement har derfor sitt eget koordineringssenter.

Strukturen for beslutningstaking under kriser må ligge så tett opp til de normale beslutningslinjene som mulig. Mindre kriser kan håndteres av ett departement, mens alvorlige krise krever innsats fra flere departementer. Kommunikasjonen med provinsrådene og kommunene skjer imidlertid gjennom det nasjonale koordineringssenteret i Innenriksdepartementet.

Hvis det skulle oppstå en meget kompleks, alvorlig krise som trekker i langdrag, blir hele regjeringen involvert. Beslutningstakingen vil da være integrert, og ansvaret felles.