Generelt

Finland har et areal på 338.145 km², og landet har ca. 5,2 millioner innbyggere. Landet er delt inn i 6 län, inkludert Åland, som utgjør et delvis selvstyrt landskap, samt ca. 450 kommuner. Det foreligger en Riksdagsbeslutning om kommunesammenslåinger pga de mange små kommunene, og antallet reduseres stadig. Det er for øvrig vanlig at kommunene går sammen for å løse større oppgaver, og kommunene samarbeider for tiden i 270 regioner, såkalte særkommuner og landsdelsforbund, hvor det skal være utpekt en regional brannsjef som har ansvaret for å samordne planlegging og ved behov lede redningsinnsatsen ved større ulykker.

Länene administreres av statsutnevnte länshövdinger (fylkesmenn), mens kommunene er selvstyrte. Åland styres internt av et valgt landsting på 30 medlemmer og en landskapsstyrelse som er ansvarlig overfor landstinget. Staten er representert på øygruppen ved en landshövding.

Redningstjenesten

Redningstjenesten deles inn i den alminnelige redningstjenesten, sjøredning og flyredning.

Lovregulering:

• Den alminnelige redningstjenesten reguleres av Lag om räddningsväsendet av 30. april 1999, som erstatter de tidligere Lag om brand- och räddningsväsen (1975) og Befolkningsskyddslagen (1958), og derved innfører samme lovgivning i fred og krig for redningsvesenet.

  Lag om räddningsväsendet tillempes ikke i forbindelse med vannforurensning forårsaket av fartøy, bekjempning av oljeskader på land, sjøredningstjenesten eller flyulykker og lignende. Innsats ved slike ulykker reguleres av:

• Sjøredningstjenesten reguleres av Lag om sjöräddningstjänst av 20. august 1982

• Flyredningstjenesten reguleres av Luftfartslag av 3. mars 1995.

• I tillegg kommer de internasjonale konvensjonene om SAR-tjenesten

• Oljeforurensning til sjøs reguleres av Lag om förhindrande av vattens förorening, förorsakad av fartyg av 16. mars 1979.

• Oljeforurensning på land reguleres av Lag om bekämpande av oljeskador som uppkommer på land av 24. mai 1974.

Finlands redningstjeneste er ikke integrert i hovedredningssentraler slik som i Norge, og selve redningsbegrepet defineres videre enn i Norge. Med redningsvirksomhet forstår man i Finland øyeblikkelige tiltak som iverksettes for å beskytte og redde mennesker, eiendom og miljø i forbindelse med ulykker, samt for å begrense skadene og følgene av slike. Dessuten inkluderer redningsbegrepet befolkningsbeskyttelse i krig og lignende.

Innenriksdepartementet har den øverste ledelsen, koordineringen og tilsynet med redningstjenesten i Finland, og skal forestå redningsvesenets riksomfattende forberedelser og organisering samt samordne oppgaver som hører til forskjellige departementers forvaltningsområder.

På länsnivå tilligger tilsvarende oppgaver länsstyrelsens redningsbyråer.

Andre myndigheter som er pliktige til å delta i redningsvirksomhet innen de respektive virksomhetsområdene er:

• Politiet

• Grensevaktvesenet

• Forsvaret

• Sosial- og helsemyndighetene

• Miljøvernmyndighetene

• Myndigheter mv. som svarer for jord- og skogbruk

• Myndigheter som svarer for passasjer- og godstrafikk eller datakommunikasjon

• Værtjenesten

• Strålingssikkerhetssentralen (sakkyndig myndighet i forbindelse med utslipp av radioaktivitet)

Det er imidlertid kommunene som har det grunnleggende ansvaret for redningstjenesten, mens länsstyrelsen fører tilsyn med at de kommunale redningsvesen holder det nødvendige servicenivå.

Utgangspunktet for redningstjenesten i Finland er at man i en ulykkessituasjon skal kunne utnytte alle egnede ressurser, dvs. offentlige myndigheter, frivillige organisasjoner og privatpersoner. Dette samvirkeprinsippet er tilsvarende det som ligger til grunn for den norske redningstjenesten.

Brannvesenet er grunnstammen i den finske redningsorganisasjonen, og har den koordinerende ledelsen ved brann, eksplosjon, trafikkulykker, gass- og væskeutslipp, oljeutslipp på land og innsjøer, radioaktivt utslipp, ras, oversvømmelser og andre naturulykker. Brannvesenet deltar også ved søk etter personer som er forsvunnet, og ved bekjempelse av oljeutslipp til sjøs. Ansvarlig myndighet ved bekjempelse av oljeutslipp og lignende til sjøs er imidlertid Miljøverndepartementet.

Brannsjefen har ledelsesansvaret ved de fleste typer ulykker. Unntaket er sjøulykker, hvor redningsinnsatsen ledes av grensevaktvesenet og flyredning som ledes av luftfartsverket. Den koordinerende ledelsen ved søk etter luftfartøy utføres av flyredningssentralene i Tampere og Rovaniemi. Fire grensevaktseksjoner og tre sjøbevoktningsseksjoner er innen sine områder ansvarlig for de oppgaver som tilligger grensevaktvesenet. Grensevaktvesenets flyavdeling deltar i forbindelse med SAR-tjenesten og aksjoner i forbindelse med forurensninger til havs.

Politiets ansvarsområde innen redningstjenesten er å opprettholde alminnelig orden og sikkerhet på skadestedet, sperre av ulykkes- eller fareområder, trafikkstyring, evakuering, identifisering av ofre, samt undersøke ulykkesrisikoer. Politiet har den koordinerende ledelsen knyttet til søk etter forsvunnene personer på land og innsjøer. Ved trafikkulykker hvor det ikke er behov for assistanse fra brannvesenet er det politiet som har ansvaret for redningsinnsatsen.

Kommunens helsesentral er ansvarlig myndighet for førstehjelp, akuttpleie og ambulansetjeneste. Nesten alt redningspersonell har førstehjelpsutdanning og førstehjelpsutstyr. Etter avtale med helsesentralene drives ambulansetjenesten enten av brannvesenet, private ambulanseselskaper eller av Finlands Røde Kors.

Hver kommune skal ha et brannvesen og en heltidsansatt brannsjef. Brannvesenet kan være kommunens eget, eller et frivillig brannvesen, eller et industribrannvesen og lignende som har inngått avtale med kommunen. Kommunene kan samarbeide med hensyn til utføring av redningsvesenets oppgaver, og brannsjefen kan også være felles for flere kommuner.

Finland har ordinære kasernerte brannvesen (heltid) i ca 60 av de største kommunene, i de øvrige kommunene er det deltidsbrannvesen eller frivillige- og avtalebrannvesen. Av personellet i brannvesenet er ca. 4700 fulltids brannmenn, 4300 deltids brannmenn og 10800 frivillige brannmenn. Det er ingen private brannvesen i Finland.

Når det gjelder organisering og dimensjonering av brann- og redningsvesenet så skal det foretas risikoanalyser for å bestemme redningstjenestens servicenivå, hvor det også skal inngå tiltak for å forebygge ulykker. Loven om redningsvesenet gir i § 15 visse allmenne prinsipper for dimensjonering av redningsvesenet, og i tillegg er det gitt retningslinjer fra Innenriksdepartementet.

Organisasjoner som er virksomme på redningsvesenets områder kan av redningsmyndighetene betros oppgaver i forbindelse med utdanning, rådgivning og opplysning. Frivillige personer og organisasjoner kan bistå redningsvesenet med deres oppgaver, dog ikke i oppgaver som innebærer utøving av offentlig myndighet. Ved ulykker har redningsvesenet en koordinerende rolle for ulike myndigheter og frivillige.

Ved store ulykker vil det være den regionale brannsjefen som tar ledelsen, og det er også mulig at Innenriksdepartementet kan overta ledelsen i forbindelse med en stor ulykke.

I enkelte kommuner har brannvesenet ansvaret for ambulansetjenesten, og på landsbygda er det en ordning med medisinsk førsteutrykning med brannbil før ambulansen kommer.

Staten dekker ca. 20-50 % av kostnadene til materiellanskaffelser til brannvesenet, som for øvrig ikke kan ta betalt for andre tjenester enn feilalarmer fra brannalarmsystemer. Staten sørger dessuten for yrkesutdanningen i redningsvesenet, og utdanning av ledende og spesialisert personell i befolkningsbeskyttelsen. Kommunene plikter å sørge for at deltids- og avtalebrannvesen har tilstrekkelig utdanning.

Organisering av krisehåndtering

Krisehåndteringssystemet er basert på den generelle nivåinndelingen i samfunnsstrukturen, og ved behov flyttes håndteringen av en hendelse oppover i systemet. Ved kriser er det først og fremst kommunene som har ansvaret for krisehåndteringen. Det finnes et koordineringssenter for kriser i hver kommune, og et eventuelt redningsarbeid ledes av brannsjefen. Et hjelpemiddel for de lokale krisehåndteringsorganisasjonene er nødsentralene som mottar nød- og ulykkesmeldinger 24 timer i døgnet. Disse nødsentrene er telekommunikasjonssentraler for redningstjenesten, og formidler melding videre til kommunene. For de kommunene som samarbeider om nødtjenestene vil felles ressurser benyttes til å få kontroll med situasjonen.

Länene og de sentrale myndighetene støtter opp om tiltakene som iverksettes lokalt. Er flere kommuner berørt, ved omfattende konsekvenser og dersom ulike virksomhetsområder deltar i redningsoperasjonen, kan disse myndighetene overta kriseledelsen. Ved større hendelser kan krisehåndteringen deles opp i virksomhetsområder, sektorer og andre ansvarsområder etter behov. Fokus for kriseledelsen vil være å skape samarbeid mellom de ulike sektorene. Länsstyrelsen eller de sentrale myndighetene kan i denne sammenhengen trekke inn representanter fra de ulike sektorene og eksperter i kriseledelsen.

Kriser, som f.eks. atomulykker, vil umiddelbart håndteres på sentralt nivå. Som ved andre kriser, er Innenriksdepartementet øverste koordinerende myndighet for håndteringen. Oppgavene er å overvåke og koordinere redningsaktivitetene, holde andre sentrale myndigheter oppdatert om utviklingen i krisehåndteringen, opprettholde forbindelsene og gi informasjon til sentraladministrasjonen, samt være knutepunkt for eventuell internasjonal kontakt.

For å bedre kommunikasjonsmulighetene har redningsmyndighetene satt i verk byggingen av verdens første digitale radionett basert på TETRA-standarden 1. Dette nettverket er planlagt ferdigstillet i 2003, og vil bli benyttet av redningsmyndighetene, politiet, grensevakter, forsvaret, sosial- og helsetjenesten, samt andre sikkerhetsorganisasjoner.

Nødsentralene

Den finske regjeringen besluttet 21. juni 2000 at landet skal inndeles i 13 nødsentralkretser som skal dekke hele landet, med unntak av kommunene Esbo, Helsingfors, Grankulla, Kyrkslätt, Sjundeå og Vanda, hvor loven om nødsentraler ikke gjelder. Geografisk plassering av sentralene ble også besluttet. De nye sentralene skal være etablert innen år 2006.

Pr. 2001 er det 31 varslingsregioner i Finland for brann, ulykker og lignende, samt 24 politialarmeringsområder og 4 statlige forsøkssentraler. Alle disse skal erstattes av de nye sentralene.

Det er kommunene som er ansvarlige for driften av nødsentralene for brann, ulykke og ambulanse. Nødnummeret er 112 (det europeiske nødnummeret). Driften av sentralene forestås av brannvesenet, men sentralen behøver ikke alltid å ligge i en brannstasjon. Meldinger til politiet blir direkte videreformidlet. Sentralene har ansvar for å iverksette de nødvendige tiltak på bakgrunn av mottatt melding.