13 Politireserven og de sivile vernepliktige

13.1 Politireserven

Politireserveordningen er hjemlet i egen lov av 21. desember 1952, Lov om tjenesteplikt i politiet. I denne loven heter det i § 1 blant annet at menn som i henhold til sivilforsvarslovgivningen er pliktig til å gjøre tjeneste i Sivilforsvaret i stedet kan pålegges å gjøre tjeneste i politiet.

Politiet kan styrke sin kapasitet ved å trekke inn politireservemannskaper (§ 3)

• når militær beredskap eller mobilisering helt eller delvis er satt i verk

• for å avverge eller begrense naturkatastrofer eller andre alvorlige ulykker

• for å opprettholde samfunnsordenen når viktige allmenne interesser tilsier det

Mannskapene er tjenestepliktige som etter utført førstegangstjeneste utfører plikttjeneste i politiet i den resterende tjenestepliktstiden. Politireserven er i første rekke tenkt å skulle brukes til krigstidsrelaterte oppgaver.

Politireserven ble ved opprettelsen i 1952 betraktet som nødvendig for å styrke politiets kapasitet i en beredskapssituasjon, og ikke som en erstatning for mobiliseringsdisponert politipersonell avgitt til forsvaret.

Bruk av Politireserven krever i utgangspunktet kongelig resolusjon. Politireserven har hittil ikke blitt benyttet, bortsett fra tjeneste på frivillig basis i forbindelse med avviklingen av OL på Lillehammer i 1994.

Politireserven består i dag av 5450 mannskaper som er utskrevet til de forskjellige politidistriktene. Før 1984 ble det utdannet 2668 mannskaper, mens det i perioden 1984-1995 ble utdannet 2082 mannskaper. Opplæringsbehovet i 1996 var dermed på 700 mannskaper. Dette betyr at ca. halvparten av de totale mannskapene i politireserven gjennomførte sin grunnopplæring for 12 til 25 år siden.

Behov for en politireserve vil primært kunne oppstå i forbindelse med beredskaps- og krigssituasjoner, og ved terror- og sabotasjehandlinger. Hovedoppgavene for politireserven vil i slike situasjoner særlig være vakthold, personsikring, grensekontroll og ordenstjeneste samt evakuering og regulering.

Utvalget finner det ikke ønskelig at det i tillegg til de særlige forsterkningsledd som forskjellige fraksjoner i utvalget foreslår i kap. 10, inngår nye statlige organisasjoner som sekundære ressurser i redningsberedskapen. Samvirke- og ansvarsprinsippene medfører at det nødvendigvis vil bli mange deltagende instanser i redningstjeneste og katastrofeberedskap, men det er ikke ønskelig å utvide antallet aktører. Det anbefales derfor ikke at politireserven styrkes med tanke på å utgjøre en særskilt rednings- og katastroferessurs. Hvis politireserven beholdes som egen enhet, bør den derfor ta sikte på bare å dekke behovet innenfor de rene politioppgaver. Utvalget har ikke vurdert dette behovet.

Spørsmålet kan imidlertid stilles motsatt: Er en forsterkningsressurs for redningstjeneste og annen innsats ved ulykker og katastrofer, egnet til også å brukes i ekstraordinære situasjoner som krever politimyndighet? Også dette spørsmålet må besvares av andre enn utvalget. Besvares det imidlertid bekreftende, og det etableres en forsterkningsressurs under politiet, ser de av utvalgets medlemmer som går inn for at rednings- og beredskapsforsterkninger helt eller delvis legges under politiet få betenkeligheter ved at den i tilfelle får også slike oppgaver. Det forutsettes da at det ikke opprettes noen særskilt politireserve, men at alle forsterkningsressurser i politiet koples sammen til bruk i ekstraordinære situasjoner.

13.2 Sivile vernepliktige

Ordningen med sivile vernepliktige er hjemlet i lov av 19. mars 1965 Lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Tjenesten skal være av sivil karakter og uten forbindelse med militære innretninger eller foretakender. Ut over dette definerer ikke loven noe spesielt mål for tjenesten og gir heller ingen konkret angivelse av hvilke arbeidsoppgaver sivile vernepliktige kan avgis til. Myndigheten til å gi nærmere retningslinjer for siviltjenestens innhold er delegert til Justisdepartementet ved kgl. res. av 3. juni 1966.

På 1990-tallet varierte det årlige antall søkere mellom ca. 1900 og 2700.

I år 2000 var det 2364 søkere, og søkertallet var tilnærmet likt tallet for antall overførte mannskap, idet avslagsprosenten var på 0,4 %. Dette henger sammen med endringer i fritaksprosedyrene fra 1. januar 2000. Fra denne dato ble politiavhøret i militærnektersaker fjernet, og erstattet av et system med egenerklæring, der den enkelte kan bli fritatt for militærtjeneste ved å undertegne en erklæring om å fylle lovens vilkår for fritak.

Søknader om fritak for militærtjeneste ble tidligere avgjort av Justisdepartementet som førsteinstans, med «klageadgang» til domstolene. Behandlingen av sakene ble fra 1. januar 2000 overtatt av Vernepliktverkets regionale avdelinger (begrenset vedtakskompetanse) og siviltjenesteadministrasjonene som førsteinstans, med Justisdepartementet som klageinstans.

Overførte mannskaper gjennomfører en førstegangstjeneste på 14 måneder. Etter endt førstegangstjeneste stilles en del mannskaper til disposisjon for Sivilforsvaret. Sivilforsvarets behov for personell avgjør om mannskapene må inn til aktiv tjeneste. Militærnekterloven gir hjemmel for å pålegge sivil repetisjonsøvelse, men dette har i praksis ikke vært gjennomført.

Arbeidsoppgaver for sivile vernepliktige har grovt sett vært kategorisert slik:

• helse- og sosialsektoren (sykehus, sykehjem, barnehager, vernehjem, fengsler, humanitært arbeid, mv. Sivile vernepliktige leger utplasseres i legestillinger etter prioritering fra Statens helsetilsyn.) Hovedtyngden av mannskapene tjenestegjør i slike oppdrag.

• natur- og miljøsektoren (natur- og miljøorganisasjoner, enkelte humanitære org., mv.)

• fredssektoren (voldsforebyggende tjeneste blant barn og unge, «fredsskapende» kulturarbeid, fredsforskning)

• sivilforsvarstjeneste (I 1987 ble det iverksatt en prøveordning der sivile tjenestepliktige skulle få avtjene siviltjenesten i Sivilforsvaret. Ordningen har omfattet ca. 60 tjenestepliktige pr. år. For øvrig stilles 80 % av mannskapene til disposisjon for Sivilforsvaret etter avtjent siviltjeneste)

Spørsmålet om tjenestens innhold ble senest tatt opp i St.meld. nr. 22 (1995-96) Om sivil tjenesteplikt. Departementet understreket at det bør legges vekt på at tjenesten, så langt det er mulig, bør gjøres vernerelevant. De sivile vernepliktige bør ansees som en ressurs for totalforsvaret, og som en følge av dette søkes krigsdisponert til sivile oppgaver.

Meldingen ble behandlet av Stortinget i mai 1996 i Innst.S. nr. 177 (1995-96) og har medført en viss omlegging av tjenestens innhold de senere årene. Stortinget mente at innholdet i tjenesten skal relateres til følgende sektorer:

• Helse- og sosialsektoren

• Natur- og miljøsektoren

• Fredsarbeid i inn- og utland

• Katastrofe og kriseberedskap i inn- og utland

Stortinget mente videre at følgende målformulering bør legges til grunn for innholdet i tjenesten:

«Siviltjenesten er en del av den alminnelige verneplikten. Den skal være vernerelevant i forhold til fredsskapende arbeid og i forhold til å forberede mannskapet på en mulig beredskapssituasjon. Det bør legges vekt på konfliktforebyggende, fredsbevarende og samfunnsnyttig arbeid i tjenesten.»

På bakgrunn av St.meld. nr. 22 og Innst.S. nr. 177 er det dermed forutsatt at:

• innholdet i siviltjenesten skal være i samsvar med målformuleringen

• siviltjenesten skal være en del av totalforsvaret. Alle mannskaper skal ha en tjeneste som leder frem til krigs- og krisedisponering

• det arbeidet mannskapene utfører i fredstid skal innebære en forberedelse til den funksjonen de skal fylle i en krigs- eller krisesituasjon.

Som en oppfølging av St.meld. nr. 22 (1995-96) Om sivil tjenesteplikt og Innst.S. nr. 177 (1995-96) har Justisdepartementet til nå gjennomført følgende tiltak når det gjelder innholdet i siviltjenesten:

• innført adgang til å avtjene siviltjenesten i utlandet (humanitært arbeid)

• laget nye regler for avgivelse til kulturelle og vitenskapelige oppdrag (de må ha et «fredsskapende» formål)

• sagt at alle oppdrag må kunne relateres til en av de fire ovennevnte sektorene

• opprettet flere prøveprosjekter for avgivelse av sivile vernepliktige til voldsforebyggende tiltak (VOKT-tjeneste blant barn og unge, Kameratstøtte blant skoleelever, Natteravntjeneste, Bypass-tjeneste i Oslo)

• fått lovfestet begrepet sivile vernepliktige om de som er fritatt for militærtjeneste av samvittighetsgrunner (skal bidra til å synliggjøre siviltjenesten som en del av den alminnelige verneplikten, og heve de sivile vernepliktiges status)

Som påpekt under ovenstående punkt, finner utvalget det ikke ønskelig at nye statlige organisasjoner inngår i redningsberedskapen i tillegg til særlige forsterkningsledd, heller ikke som en særlig krigsreserve. Det vil medføre en ytterligere fragmentering av beredskapsorganisasjonen. Utvalget mener imidlertid at sivile tjenestepliktige bør overføres til statlige forsterkningsorganisasjoner etter endt siviltjeneste, på samme måte som overføring til Sivilforsvaret skjer i dag. Det må være forsterkningsorganisasjonenes behov som må være styrende ved en slik ordning.

Siviltjeneste bør fortsatt kunne avtjenes i de frivillige organisasjoner som deltar i redningstjenesten.