1 Sammendrag

1.1 Hovedlinjene i utvalgets anbefalinger

Utvalget anbefaler ikke noen gjennomgripende omstrukturering av rednings- og beredskapsressursene i Norge. Ansvarsprinsippet - at den som har ansvar for en funksjon under normale forhold også har ansvaret for den i krise og krig - bør være et prinsipp for organisering av all beredskap mot ulykker og katastrofer. I Norge vil det offentliges ansvar for operativ håndtering av ulykker og kriser, i utgangspunktet ligge på de såkalte nødetatene, politi, brannvesen og helsevesen. Kommunene vil også ha et alminnelig ansvar hva angår det som skjer innenfor kommunegrensene. Det offentliges ansvar for redning og annen ulykkesinnsats til havs, hviler i første rekke på redningstjenesten, Sjøfartsdirektoratet og Statens forurensningstilsyn.

Utvalget anbefaler ikke at det etableres en generell, sentral krisehåndteringsmyndighet som overtar det operative ansvaret når en krise får et visst omfang eller alvor, og heller ikke at det innføres et formelt katastrofe- eller unntakstilstandsbegrep. Dette er ikke til hinder for at det skjer en sterkere samordning på sentralt nivå av statens overordnete funksjoner innenfor så vel ulykkesberedskap som alminnelig samfunnssikkerhet.

Utvalget anbefaler imidlertid at de særskilte operative ordninger for atomulykkesberedskap, redningstjeneste og forurensningsberedskap opprettholdes i hovedtrekk. Dette er ordninger spesielt tilpasset hendelsenes karakter, og de legger i varierende grad operativt ansvar også til sentrale ledd.

Det understrekes likevel at kommunale myndigheter har ansvar og funksjoner også ved disse typer hendelser.

Redningstjenesten bør fortsatt bygge på prinsippet om samvirke mellom offentlige etater og frivillige organisasjoner og slik at all offentlig virksomhet som har egnete ressurser, plikter å stille disse til rådighet for redningstjenesten. Frivillige organisasjoner vil fortsatt være et ønskelig og nødvendig ledd i redningstjenesten. Et flertall foreslår at redningstjenesten får ansvar for samordning og ledelse av akuttinnsats ved alvorlige ulykker som truer store materielle verdier eller som betyr fare for alvorlig miljøskade, mens et mindretall mener at redningstjenestens oppgaver fortsatt bør være begrenset til innsats som gjelder liv og helse.

Det samlete utvalg mener det bør utarbeides en egen redningslov der blant annet samvirke- og ansvarsprinsippene nedfelles og der regler som i dag bare gjelder i kraft av instrukser blir lovfestet. En slik lov må være samordnet med blant annet helselovgivningen, politiloven og brannvernlovgivningen.

Utvalget anbefaler at staten benytter tjenestepliktige mannskaper som forsterkning for de ordinære rednings- og beredskapsressurser, med tilsvarende oppgaver i fred som i krig. Slike forsterkninger bør i enda større grad enn dagens sivilforsvar være innrettet også mot fredstidshendelser. Det vil gi en bedre utnyttelse av de samlede beredskapsressurser. Dessuten viser både nesten-katastrofen på Lillestrøm i april 2000 og terroraksjonene i USA i september 2001 at man i fredstid må være forberedt på ulykkesscenarier som kan sammenlignes med resultatet av krigshandlinger. Forsterkningsressursene bør også ha ansvar for en del tradisjonell sivilforsvarstiltak.

Det er delte meninger i utvalget om den nærmere organisering av forsterkningene. Et flertall foreslår at de organiseres som én enhet som skal forsterke nødetatene og andre offentlige instanser etter behov. Innen dette flertall foreslår ett medlem at forsterkningen organiseres som en egen etat under et fremtidig direktorat som har ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap, de øvrige at den blir en enhet innen politiet. Et mindretall foreslår at det opprettes to forsterkningsorganisasjoner, én som en interkommunal brann- og ulykkesforsterkning og en annen som en egen enhet under politiet.

Utvalget anbefaler ikke at sivile vernepliktige tillegges oppgaver som forsterkning for redningsberedskapen. Det samme gjelder politireserven dersom denne opprettholdes som egen enhet. Et flertall åpner imidlertid for at politireserven kan gå inn i den samlede forsterkningsressurs dersom denne forsterkningsressursen helt eller delvis legges til politiet.

1.2 Sammenfatning av de enkelte kapitler

I kapittel 2 gjengis utvalgets mandat, og det gjøres rede for hvordan utvalget oppfatter det. Utvalget ser som sin sentrale oppgave å vurdere endringer i organiseringen av landets operative rednings- og beredskapsressurser, og utvalget tar utgangspunkt i organiseringen av innsatsen på skadestedet og vurderer den øvrige organisasjon ut fra skadestedets behov. Andre viktige punkter i mandatet er spørsmålet om redningstjenesten bør få oppgaver ved ulykker som ikke truer liv og helse og spørsmålet om hvem som skal utføre Sivilforsvarets oppgaver i fremtiden.

I kapittel 3 gjøres det rede for hovedtrekkene ved vår ulykkes- og katastrofeberedskap. Kommunenes ansvar fremheves. Redningstjenesten, atomulykkesberedskapen og beredskapen mot akutt forurensning beskrives og vurderes særskilt.

I kapittel 4 gjennomgås de operative rednings- og beredskapsressurser og deres oppgaver. Gjennomgangen tar utgangspunkt i oppgaver og ansvar lokalt, men beskriver også regionale og sentrale ledd.

I kapittel 5 slås det fast at redningstjenesten fortsatt må bygge på at liv og helse alltid har prioritet foran andre, materielle eller ideelle, verdier og bør baseres på et samvirke, på deltagelse av frivillige organisasjoner, på at den som har et ansvar under normale forhold også har dette ansvaret i kriser og krig. Utvalget understreker at dette ansvaret også innebærer et ansvar for å ha tilstrekkelig beredskap i form av ressurser, planverk og øvelser samt å evaluere og ta i bruk erfaringer fra konkret innsats og øvelser. Kapitlet redegjør også for andre hensyn som må tas ved organisering av redningstjenesten.

I kapittel 6 slår utvalget fast at redningstjenesten nyter stor tillit, men peker på en del problemområder. Det gis også uttrykk for at atomulykkesberedskapen er organisert på en hensiktsmessig måte og at forurensningsberedskapen har fått en vesentlig kvalitetsheving gjennom etableringen av interkommunale regioner. Utvalget mener at redningstjenesten og katastrofeberedskapen totalt sett har tilfredsstillende operative ressurser, men anbefaler blant annet at overordnete myndigheter stiller konkrete og bindende krav til øvelsesfrekvens og øvelsesinnhold.

I kapittel 7 behandles spørsmålet om redningstjenestens oppgaver bør utvides til å omfatte innsats i hendelser som ikke gjelder liv og helse. Et flertall på 7 medlemmer anbefaler en utvidelse slik at redningstjenesten får ansvaret for akuttinnsats for å begrense alvorlig skade på miljøet eller berge store materielle verdier. Et mindretall på 4 medlemmer anbefaler at redningstjenesten beholder sitt nåværende ansvarsområde.

I kapittel 8 behandles redningstjenestens organisasjon. Utvalget går inn for at hovedtrekkene ved dagens ordning beholdes. Systemet med skadestedsledelse, lokale redningssentraler og to hovedredningssentraler foreslås opprettholdt, men hovedredningssentralene anbefales lagt inn under Politidirektoratet. To utvalgsmedlemmer foreslår at betegnelsen «skadestedsleder» erstattes av «skadestedskoordinator».

I kapittel 9 beskrives Sivilforsvarets oppgaver, organisasjon og ressurser i dag. De tradisjonelle sivilforsvarsoppgavene er knyttet til beskyttelse av det sivile samfunn i krig, men Sivilforsvaret utfører også oppgaver i fredstid på vegne av andre, sivile myndigheter.

I kapittel 10 anbefaler utvalget at noen av Sivilforsvarets oppgaver blir overført til andre fagmyndigheter. Forsterknings- og bistandsoppgaver for nødetater og kommuner som blir utført av utskrevne mannskaper, organiseres på like linje i fred og i krig. Et flertall på 7 medlemmer foreslår at dette organiseres som én felles ressurs under politiet. 4 av disse medlemmer foreslår at ressursen betegnes som Statens rednings- og beredskapsforsterkning, mens 3 foreslår at betegnelsen Sivilforsvaret beholdes. Et mindretall på 3 medlemmer foreslår at det organiseres en Statens brannforsterkning som forsterkning for brannvesenet og en Statens politi- og helseforsterkning under politiet for andre forsterkningsoppgaver. Ett medlem foreslår at Sivilforsvaret videreføres som én felles forsterkningsressurs under et direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap og fylkesmennene.

I kapittel 11 beskrives systemet for næringslivets egenbeskyttelse i krig. Utvalget anbefaler at Næringslivets sikkerhetsorganisasjons forvaltningsoppgaver blir lagt til statlige myndigheter.

I kapittel 12 gjøres det rede for Forsvarets rolle i redningstjenesten i fremtiden. Strukturendringene i Forsvaret vil bare i begrenset grad påvirke innsatsen i redningssammenheng.

I kapittel 13 redegjøres det for politireserven og for ordningen med sivil verneplikt. Utvalget anbefaler at politireserven og de sivile vernepliktige ikke inngår som særskilte elementer i en rednings- og katastrofeberedskap. De av utvalget som mener at hele eller deler av en forsterkningsressurs skal underlegges politiet, åpner for at en slik ressurs også kan utføre oppgaver som krever politimyndighet ved ekstraordinære behov.

I kapittel 14 peker utvalget på behov for endret lovgivning. Særlig fremheves behovet for endringer i lovgivningen om Sivilforsvaret. Utvalget anbefaler også at det gis en egen redningslov.

I kapittel 15 pekes det på nødvendige tiltak for å gjennomføre utvalgets anbefalinger.

I kapittel 16 oppsummeres de organisatoriske konsekvensene av anbefalingene. Det pekes også på mulige økonomiske konsekvenser.