2 Utvalgets sammensetning, mandat og arbeid
2.1 Oppnevning og sammensetning, endring i sammensetning
Gjennom kongelig resolusjon av 10. november 2000 nedsatte regjeringen Stoltenberg et utvalg for å gjennomgå landets operative rednings- og beredskapsressurser. Resolusjonen gjelder mandat for og sammensetning av utvalget.
Utvalget fikk følgende sammensetning (jf. vedlegg 2 til resolusjonen).
Lars Jorkjend (leder), lagdommer i Borgarting lagmannsrett
Karin Moe Røisland (nestleder), konstituert fylkesmann i Oslo og Akershus
Wenche Bertelsen Helgeland, rådgiver i Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Tor Suhrke, direktør i Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern
Lene Orsten, førstekonsulent i Forsvarsdepartementet
Kjellfrid Laugaland, sjeflege ved Fylkessjukehuset i Haugesund
Bjørn Hareide, Hovedredningssentralen i Nord-Norge, politimester i Bodø
Erik Nygaard, seksjonsleder i Norges Røde Kors
Bjørn Gran, avdelingsdirektør i Direktoratet for sivilt beredskap
Per Kristen Mydske, professor ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Ellen Stokstad, rådmann i Gran kommune
I februar 2001 ble Karin Moe Røisland erstattet av Mona Røkke, fylkesmann i Vestfold (jf. brev av 16. februar 2001 fra Justisdepartementet til fylkesmann Mona Røkke).
Utvalget har hatt et eget sekretariat. Hovedsekretær og leder for sekretariatet har vært utredningsleder Hans Knut Trælhaug. Øvrige medlemmer av sekretariatet har vært Liv Riseth, rådgiver i Direktoratet for sivilt beredskap, og Finn Jahr, sjefingeniør i Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Rådgiver i Justisdepartementet Arthur Gjengstø var medlem av sekretariatet til medio januar 2001, da han gikk over i annen stilling. Fra 1. august 2001 har utvalgets leder vært fritatt for andre arbeidsoppgaver for å prioritere utvalgsarbeidet.
2.2 Bakgrunn for oppnevningen
I vedlegg 1 til kgl. res. av 10. november 2000 er bakgrunnen for oppnevningen av utvalget beskrevet på følgende måte (del I).
«Samfunnet har behov for et rednings- og beredskapsapparat som ivaretar krav til funksjonalitet, kvalitet og samordning. På rednings- og beredskapsområdet er det i dag en rekke etater som har ansvar på ulike forvaltningsnivåer, noe som stiller store krav til samordning både sentralt og lokalt. I tillegg finnes det ordninger som har beredskapsansvar på særlige områder, som for eksempel innen strålevern og oljevern. Som ansvarlig departement for Sivilforsvaret og samordningen av redningstjenesten og det sivile beredskap ønsker Justisdepartementet en bred gjennomgang av rednings- og beredskapsområdet. Målet for gjennomgangen er å få en best mulig tjenesteyting på rednings- og beredskapsområdet ut fra en mest mulig enhetlig organisasjonsform og med basis i et samordnet overordnet lovverk.
Behovet for en slik utredning har vært signalisert i flere sammenhenger, blant annet St. meld. nr. 25 (1997-98) om hovedretningslinjer for det sivile beredskaps virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002 og NOU 1999:4 om utkast til ny lov om brann- og eksplosjonsvern og Statskonsults rapport «Helt stykkevis og delt?» Den nylig fremlagte rapporten fra Sårbarhetsutvalget gir en prinsipiell vurdering av beredskapsarbeidet i samfunnet, og signaliserer behov for en slik gjennomgang. Med utgangspunkt i blant annet disse utredningene, skal det gis en bredt anlagt vurdering av hvordan rednings- og beredskapsområdet i samfunnet bør organiseres.»
I vedlegg 1 til kgl. res. av 10. november 2000 er også hovedproblemstillingene drøftet nærmere (del II).
«Landets samlede rednings- og beredskapsressurser består av nødetatene (politi, brann og helse), ressursetater som Sivilforsvaret og Forsvaret samt en rekke aktører med ulike forankring mot det offentlige og med ulike oppgaver og ansvar, herunder de frivillige hjelpeorganisasjoner og private selskaper. Redningstjenesten, som trer i kraft når liv og helse er truet, er et samvirke mellom disse ressursene. Andre hendelser som krever ulike former for innsats fordrer oppgaveløsning også fra andre etater eller organisasjonsledd.
De offentlige nødetatene er organisert på forskjellig vis og med ulik ansvarsplassering. Ansvaret lokalt/regionalt kan være fordelt både på statlig, kommunalt og fylkeskommunalt nivå med ulike former for rapportering til eller styring fra sentrale myndigheter. Et eksempel er det sivile beredskap, som under katastrofer i fred beror på innsats av sivilforsvar, fylkesmenn, virksomheters egenberedskap osv. Et annet eksempel er brannvesenet som er en rent kommunal innsatsstyrke for brann- og redningsinnsats under tilsyn av Kommunal- og regionaldepartementet v/Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.
Det er en målsetting at de samlede ressurser som blir involvert i alle typer hendelser som krever rednings- eller annen beredskapsinnsats er mest mulig samordnet. Ikke minst gjelder dette i forbindelse med utnyttelse av Sivilforsvarets ressurser i fredstid, hvor innsatsen kommer i berøring med allerede etablerte systemer for ivaretakelse av ulike typer beredskapssituasjoner (politi, brannvesen, helsevesen, frivillige organisasjoner og private selskaper).»
2.3 Mandatet
Utvalgets mandat er beskrevet i del III («En mer effektiv beredskap») i vedlegg 1 til resolusjonen:
«For å få til en mer effektiv forvaltningsstruktur, klare ansvarsforhold, en bedret oppgaveløsning ved større ulykker og katastrofer i fred og et styrket samvirke mellom de etater og organisasjoner som utgjør landets rednings- og beredskapsressurser, gis utvalget følgende mandat:
Utvalget skal beskrive dagens ansvarsforhold og oppgaveløsning innen landets operative rednings- og beredskapsressurser. Herunder skal utvalget beskrive ansvars- og myndighetsfordelingen på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Det skal gis en beskrivelse av de gråsoner som eksisterer i forhold til overføring av ansvar mellom redningstjenesten og de ulike akuttetater. Gjennomgangen skal omfatte alle ressurser som kan brukes i redningstjenesten eller i forbindelse med innsats ved katastrofer.
Utvalget skal gi forslag til eventuelle endringer i organiseringen av landets operative rednings- og beredskapsressurser.
Utvalget skal spesielt vurdere om det er hensiktsmessig å utvide redningstjenestens oppgaver til også å omfatte innsats i hendelser som ikke innebærer fare for liv og helse, og å vurdere gjeldende samvirkeprinsipp og alternative modeller for kostnadsdeling. (Prinsippet for en integrert land-, sjø- og luftredningstjeneste skal videreføres.)
Utvalget skal gi anbefalinger om hvordan Sivilforsvarets oppgaver og ansvar bør ivaretas i fremtiden. Næringslivets egenbeskyttelse som et element i dagens sivile beredskap og det tilhørende administrative system skal inngå i dette. Blant annet under hensyn til erfaringene fra øvrige land i Norden skal utvalget særskilt vurdere om det bør gjennomføres tiltak med sikte på en nærmere integrering av Sivilforsvarets og de kommunale brannvesens samlede ressurser. Utredningen skal rette seg mot ulykker og hendelser i fredstid. Når det gjelder vurderinger av fremtidig ivaretakelse av sivilforsvarsoppgaver, skal forholdet til krigsberedskap også vurderes.
Utvalget skal vurdere politireserven og sivile vernepliktige som en mulig fremtidig beredskapsressurs ved fredstidskatastrofer.
Utvalget skal vurdere eventuelle behov for lovendringer.
Utvalget skal gi en oversikt over de administrative og økonomiske konsekvenser av anbefalingene og fremme plan for gjennomføring av foreslåtte tiltak. Minst ett av forslagene skal innebære uendret ressursbruk på området.»
2.4 Utvalgets forståelse og avgrensing av mandatet
Blant annet ut fra den tid som utvalget har hatt til rådighet, har utvalget hatt fokus på hovedpunktene i mandatet. Alle mandatets punkter har vært behandlet ut fra det som det utvalget har sett som sin hovedoppgave: å vurdere hva som er en hensiktsmessig organisering av vår ulykkesberedskap - særlig med henblikk på at apparatet også skal kunne håndtere ulykker med katastrofeomfang.
De største ulykkene i Norge etter annen verdenskrig, målt etter antall omkomne, har vært ulykker med skip, passasjerfly og installasjoner på sokkelen med inntil 200 døde. Togkollisjonen på Lillestrøm i april 2000 og terrorangrepene i New York og Washington D.C. i september 2001 viser imidlertid at det foreligger en risiko for katastrofer av enda større omfang og at beredskapen må ta hensyn til det.
Utvalget har gjort sine vurderinger i et operativt perspektiv, jf. nedenfor under punkt 2.5.
Nedenfor kommenterer utvalget de syv punktene i mandatet.
2.4.1 Mandatets punkt 1 - Beskrive dagens ansvarsforhold og oppgaveløsning
Utvalget ser denne beskrivelsen som et utgangspunkt for vurderinger og anbefalinger etter mandatets øvrige punkter. Utredningen gir både en tekstlig beskrivelse og diagrammer/organisasjonskart. Utvalget har ikke hatt anledning til å foreta egne undersøkelser av problemområder, men har vært henvist til å bygge på medlemmenes innsikt og innspill fra etater, organisasjoner og enkeltpersoner utvalget har vært i kontakt med.
2.4.2 Mandatets punkt 2 - Foreslå eventuelle endringer i organiseringen av landets operative rednings- og beredskapsressurser
Dette er den oppgave utvalget ser som den mest sentrale. Det er nær sammenheng mellom dette og de etterfølgende punkter, slik at forståelsen av punkt 2 gir en avgrensningen også av de øvrige punktene.
Rammen for oppgaven ligger i begrepet «landets operative rednings- og beredskapsressurser». Utvalget forstår dette slik at det gjelder de etater, organisasjoner og virksomheter som har et ansvar eller representerer en reell innsatsressurs ved daglige redningstilfelle og ved andre større, akutte ulykker. Denne forståelsen understøttes av at akuttetatene, Sivilforsvaret, de frivillige organisasjoner og næringslivets egenbeskyttelse er særskilt nevnt som virksomheter som har førstelinjeoppgaver. Ut fra dette legger utvalget til grunn at utredningen skal fokusere på de hendelser som krever en samordnet innsats av flere ressurser, slik at aksjonsledelse blir en avgjørende faktor. Mange slike hendelser vil kunne involvere også aktører som det ikke er naturlig å betegne som «operativ rednings- og beredskapsressurs», for eksempel private leverandører av varer og tjenester som brukes i innsatsen og offentlige instanser som blir berørt, som vegvesenet ved rasulykker. Selv om utvalget i liten grad vil berøre denne type innsatsressurser, kan de spille en viktig rolle i enkelthendelser og etter omstendighetene ha en plass i planverk og øvelser.
Ikke enhver krisehåndtering faller inn under utvalgets mandat. Smittsomme dyresykdommer er en type hendelse som kan kreve en omfattende og samordnet innsats fra mange etater og virksomheter, men der dette bør skje under ledelse av den ordinære fagansvarlige myndighet. Slik utvalget ser det, ville dette vært den riktige organisering for eksempel dersom munn- og klovsyke hadde brutt ut i Norge.
2.4.3 Forholdet til alminnelig beredskap, samfunnssikkerhet og forebygging
«Sivilt beredskap» har hittil vært den vanlige betegnelse på de sivile myndigheters samlede tiltak for å styrke samfunnets motstandskraft mot krise- og krigssituasjoner og planleggingen av hvordan ressursene skal benyttes i en slik situasjon. Termen «beredskap» i mandatet er et snevrere beredskapsbegrep, og utvalgets mandat omfatter bare en mindre del av den sivile beredskap eller det som med et mer tidsmessig ord kalles samfunnssikkerhet. Beredskap mot ulykker og katastrofer faller innenfor mandatet. Utenfor faller for eksempel svikt i forsyning av vann, elektrisitet eller viktige matvarer. En annen sak er at slik svikt i ytterste fall kan medføre akutt fare for liv og helse eller andre katastrofelignende forhold - slik at vi står overfor hendelser som skal håndteres også av det apparat denne utredning gjelder.
Det faller i utgangspunktet også utenfor utvalgets mandat å behandle den mer ordinære forebygging av ulykker som gjøres så vel av den enkelte virksomhet som av offentlige myndigheter i form av tilsyn eller på annen måte. Utvalgets tema er det apparat som skal tre i funksjon når en ulykke er inntruffet. I noen tilfelle er det likevel en glidende overgang mellom spørsmålet om hvordan det offentlige bør organisere og regulere arbeidet med å forebygge og forhindre at ulykker inntreffer, og spørsmålet om hvordan den skadebegrensende innsatsen skal organiseres når ulykken eller krisen er inntruffet. Utvalget vil dessuten understreke at den beste måte å håndtere ulykker og kriser på, er å forhindre at de oppstår.
I mange tilfelle er det et definisjonsspørsmål når man anser at en ulykke er inntruffet. En skipsulykke kan starte med at skipet kommer i drift, for deretter å grunnstøte mens olje noen tid senere lekker ut. Innsats for å forhindre at skipet grunnstøter kan ses på som forebygging av miljøskader, men også som aksjon for å berge verdier etter en inntruffet ulykke. Evakuering på grunn av skredfare vil i noen tilfelle anses som forebygging, i andre tilfelle som redningsaksjon. Det kan også pekes på at ved leteaksjoner aksjonerer redningstjenesten før det er på det rene om liv og helse er truet.
Forebygging av ulykker og kriser er en oppgave som er aktuell i de fleste virksomheter, så vel innen næringsliv som i offentlig virksomhet. Organiseringen av denne oppgaven må tilpasses den enkelte virksomhet. Organiseringen av beredskap og operativ innsats når ulykken er et faktum, må derimot først og fremst ta utgangspunkt i behovet for samordning og klare ansvarslinjer.
For utvalget representerer forholdet mellom på den ene side forebygging og på den annen side innsats ved inntruffet hendelse flere utfordringer. Det må være klare kriterier for når det særskilte, offentlige apparat for håndtering av krisen trer i funksjon. Dessuten kan dette apparat, som skal være innrettet for å håndtere krisen på best mulig måte, ikke organiseres uavhengig av hvordan det forebyggende arbeid innenfor vedkommende felt er ordnet. Særlig må det tas hensyn til at offentlige etater har et ansvar også i den forebyggende fase, noe som ivaretas blant annet gjennom regelverk, tilsyn og holdningsskapende arbeid. Den kompetanse på de forskjellige felter som ligger i de ulike fagetater, vil være kompetanse det er behov for også når en katastrofe eller mindre ulykker inntreffer.
Hvordan det offentlige har organisert det øvrige arbeid med samfunnssikkerhet og forebygging er således ikke uten betydning for hva som er en hensiktsmessig organisering av samfunnets ulykkes- og katastrofeberedskap. Flere sider ved organisering av sikkerhet og beredskap er under vurdering som en del av oppfølgingen av Sårbarhetsutvalgets utredning, og sentrale aktører som politi og helsevesenet er gjenstand for omorganiseringer som i hovedsak skal ivareta andre hensyn. Det har også representert en usikkerhet for utvalget at organisering av regionale og sentrale organer som inngår i rednings- og ulykkesberedskapen er til særskilt vurdering i sentraladministrasjonen.
2.4.4 Forholdet til gjenoppbygging og annet etterarbeid
På samme måte som det er en overgang fra forebygging til krisehåndtering, er det en overgang fra krisehåndtering til håndtering av konsekvensene av hendelsen. Det siste faller utenfor utvalgets mandat. Likevel kan også de oppgavene som oppstår etter en krise, hva enten den er avverget eller gjennomlevd, stille krav til krisehåndteringsapparatet og hvordan det er organisert. Blant annet vil det ofte være påkrevet at oppgaver som har karakter av restverdisikring, gjenoppbygging eller annet etterarbeid påbegynnes mens krisen pågår. Dette kan kreve samordning med den pågående krisehåndtering, og i noen tilfelle bør slike tiltak kunne initieres av aksjonsledelsen.
Det er viktig med klare ansvarsforhold også i overgangen mellom aksjon og etterfølgende oppgaver. Det må foreligge rutiner og ansvarsforhold som ikke skaper uklarhet om ansvaret fortsatt ligger hos en koordinerende aksjonsledelse.
Utvalget vil understreke at ansvar for innsats og krisehåndtering også omfatter ansvaret for å evaluere og dra nytte av de erfaringene som blir gjort. Dette er ikke den type etterarbeid som kan overlates til andre. Hvordan erfaringstilbakeføring og læring best kan ivaretas, faller inn under mandatet.
Etterarbeid i form av søk etter omkomne antas å falle utenfor utvalgets mandat, men gjeldende ordning blir kort beskrevet.
2.4.5 Mandatets punkt 3 - Utvidelse av redningstjenestens oppgaver?
Den norske redningstjenesten er i hovedsak et organisert samvirke mellom flere aktører, og dens oppgaver er knyttet til hendelser som truer liv og helse. Utvalget forstår mandatets punkt 3 slik at det skal vurderes i hvilken grad dette prinsippet skal opprettholdes og om redningstjenesten - med de endringer utvalget ellers foreslår - skal ha ansvaret også i andre akutte ulykkessituasjoner, særlig de som truer miljø eller omfattende materielle verdier.
Gjeldende samvirkeprinsipp betyr også at offentlige etater selv må bære sine kostnader ved redningsinnsats, og dette må vurderes - både i forhold til tradisjonell redningsinnsats for å verne liv og helse og i forhold til eventuelle nye oppgaver som legges til redningstjenesten.
2.4.6 Mandatets punkt 4 - Sivilforsvarets oppgaver og ansvar
Utvalget peker på at mandatet på dette punkt fokuserer på oppgavene, ikke Sivilforsvaret som organisasjon. Utvalget har likevel vært seg bevisst at mandatet berører etaten og dens ansatte i en helt avgjørende grad og at Sivilforsvaret har store materielle ressurser og kompetanseressurser som det er viktig å anvende på hensiktsmessig måte.
Utredningen beskriver hvilke oppgaver Sivilforsvaret er pålagt eller har påtatt seg i dag. Noen oppgaver er av mindre betydning i dag, men ligger nedfelt i lov. Utvalget må etter mandatet ta stilling til om oppgaver kan bortfalle og hvem som best kan ivareta hver enkelt av de øvrige oppgaver. Det må også vurderes om det er hensiktsmessig å samle flere av disse oppgavene i en organisasjon. Integrering av Sivilforsvarets og de kommunale brannvesens samlede ressurser er én av flere alternative løsninger på en viktig oppgave for dagens sivilforsvar og én av flere mulige anvendelser av Sivilforsvarets ressurser. Utvalget oppfatter mandatet slik at også andre alternativer skal vurderes.
Mandatet nevner særskilt at forholdet til krigsberedskap skal vurderes hva angår Sivilforsvaret. Utvalget har også ellers hatt krigsberedskap for øyet, idet det vil fremgå at man slutter seg til prinsippet om at den som har ansvar for en funksjon under normale forhold, også ha ansvaret for den i krise og krig.
Hva angår næringslivets egenbeskyttelse, har utvalget konsentrert sine vurderinger om de offentligrettslige oppgaver knyttet til dette, særlig om Næringslivets sikkerhetsorganisasjon fortsatt bør ha slike oppgaver.
2.4.7 Mandatets punkt 5 - Politireserven og sivile vernepliktige som katastroferessurs
Politireserven og de sivile vernepliktige er vernepliktige mannskaper som i utgangspunktet skal utføre annen tjeneste enn rednings- og katastrofeinnsats. Ved spørsmålet om de bør være en katastroferessurs tar utvalget utgangspunkt i hvilke oppgaver det er behov for å løse, ikke i hva personellressursene kan egne seg til.
2.4.8 Mandatets punkt 6 - Behov for lovendringer
Utvalget ser det som sin oppgave å identifisere behov for lovendringer, ikke å utforme konkrete lovforslag. Utvalget drøfter likevel om det er ønskelig med en egen redningslov og hvilke elementer en slik lov i tilfelle bør inneholde. Det flertallet som ønsker å utvide redningstjenestens oppgaver, har dessuten forslag til endringer i politiloven.
2.4.9 Mandatets punkt 7 - Administrative og økonomiske konsekvenser og plan for gjennomføring
Utvalget har sett det som sin hovedoppgave å foreslå hvor ansvaret for de forskjellige oppgaver skal plasseres. Administrative konsekvenser fremgår direkte av utvalgets anbefalinger. Med den overordnete ramme for utredningen som utvalget har lagt til grunn, er omfanget av oppgavene og nødvendige ressurser, og dermed de økonomiske konsekvenser, bare i liten grad berørt.
Utredningen angir hvilke videre skritt som må tas for å gjennomføre en omorganisering etter de linjer utvalget anbefaler.
2.5 Utvalgets innfallsvinkler
Utvalgets mandat og sammensetning har ført til at særlig stor vekt er lagt på redningstjenestens organisasjon. Utvalget har i denne forbindelse tatt utgangspunkt i de oppgavene som utføres på et skadested og organisering av disse. Organiseringen må ta sikte på at innsatsen på skadestedet blir så effektiv som mulig. Utvalget har lagt større vekt på det som kan kalles redningseffektivitet enn på ressurseffektivitet. Målet med organiseringen må først og fremst være å berge liv og forhindre personskade. Det er likevel slik at høy ressurseffektivitet vanligvis vil være en forutsetning for høy redningseffektivitet, og organiseringen må ta sikte på begge deler. Også ved vurderingene av hvordan annenlinjefunksjoner og overordnete nivåer bør være organisert har utvalget lagt vekt på redningseffektiviteten, dvs. at organisasjonen på nivåene over skadestedet skal bidra til at innsatsen på skadestedet lykkes best mulig. Perspektivet er således nedenfra og opp.
Også ved vurderingen av annen ulykkesberedskap enn redningsberedskap har perspektivet vært det samme.
Utvalget har samtidig hatt for øyet at organisasjonen på overordnet nivå også skal være samordnet.
Utvalget har ikke analysert bestemte ulykkesscenarier, verken for redningstilfelle eller andre typer ulykker. Utvalget har likevel drøftet problemstillinger i tilknytning til katastrofer som den som nesten inntraff etter togkollisjonen på Lillestrøm i april 2000 og terrorangrepene mot New York og Washington D.C. i september 2001. Som det vil fremgå, mener utvalget at prinsippet om at den som under normale forhold har ansvaret for en funksjon, også har ansvaret for funksjonen i kriser og krig. Organiseringen må derfor være egnet til å møte alt fra de mindre ulykker, via terrorhandlinger og andre katastrofer, til krig.
Fokus har vært på fordeling av ansvar og oppgaver. Dimensjonering av de enkelte operative rednings- og beredskapsressursene faller inn under den enkelte myndighets ansvar, både med hensyn til å vurdere behovet og å sørge for at det blir dekket. Utvalget har ikke hatt mulighet til å foreta egne beregninger av ressursbehov og kostnader og har således ikke grunnlag for å si noe om dimensjoneringen og de konkrete ressursene er tilfredsstillende. Utvalget er likevel av den oppfatning at Norge har omfattende og gode redningsressurser totalt sett. Det er viktig at de organisert godt, med hensyn til både redningseffektivitet og ressurseffektivitet, og det må vurderes fortløpende om de er riktig fordelt.
2.6 Utvalgsarbeidet
I resolusjonens vedlegg 1 heter det at utvalgets innstilling skal forelegges Justisdepartementet innen 1. august 2001 i form av en rapport. Straks utvalget var oppnevnt forlenget Justisdepartementet muntlig denne fristen til 1. oktober 2001, og ved departementets brev av 27. september 2001 ble fristen etter utvalgets anmodning forlenget til 1. november 2001.
Utvalget holdt sitt første møte 13. desember 2000, og sitt siste møte 23. oktober 2001. I alt ble det avholdt 18 utvalgsmøter, hvorav to var to-dagersmøter. Flere av utvalgsmøtene ble avholdt hos aktører innen redning og beredskap. Dette gjelder Hovedredningssentralen på Sola, Sivilforsvarets skole i Trondheim, Næringslivets sikkerhetsorganisasjon, Fylkesmannen i Vestfold og Norges brannskole.
I løpet av arbeidet fikk utvalget orienteringer fra representanter fra følgende aktører: Hovedredningssentralen på Sola, Sjøfartsdirektoratet, Statens forurensningstilsyn, Lenvik kommune, Grenland sivilforsvarskrets, Sivilforsvarets skole i Trondheim, Norges Sivilforsvarsforbund, Forsvaret, Politidirektoratet, Statens strålevern, Statens helsetilsyn, Næringslivets sikkerhetsorganisasjon, medlemsorganisasjonene i Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum, Fylkesmannen i Vestfold, politimesteren i Nord-Jarlsberg, Gran kommune, Svelvik kommune, Norges brannskole, Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og operativ uteledelse/skadestedsledelse, politiet i Oslo.
Medlemmer av utvalget og utvalgets sekretariat hadde et møte med representanter for Nasjonalt kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom).
I tillegg har utvalgsmedlemmer og sekretariatsmedlemmer deltatt på ulike faglige seminarer.
I vedleggets del IV til resolusjonen heter det at utvalgets rapport også skal inneholde en beskrivelse av organiseringen av rednings- og beredskapsressursene i øvrige nordiske land, Nederland og eventuelt andre land man ønsker å knytte sammenlikning til. Ungarn pekte seg ut som et land som nylig har gjennomført en gjennomgripende omorganisering av sin katastrofeberdskap, og utvalget har vært på studiereiser til Nederland og Ungarn.
I Nederland besøkte utvalget flomreguleringsverket i Oosterschelde, og møtte representanter fra Innenriksdepartementet, brannvesenet, Det nasjonale koordineringssenteret (som er en del av Innenriksdepartementet), Crisis Resarch Team (et forskningsinstitutt) og The Netherlands Organisation for Applied Scientific Research (en forskningsorganisasjon). Representanter fra Innenriksdepartementet og Helse-, sosial- og sportsdepartementet orienterte om to store ulykker i Nederland de senere år (brannen i en fyrverkerifabrikk i Enschede og brannen i et diskotek i Volendam).
I Ungarn møtte utvalget representanter fra Innenriksdepartementet, Direktoratet for krisehåndtering, Nitrokemia (en stor kjemisk fabrikk lokalisert ved Balaton-sjøen) og Veszprém fylke.