11 Næringslivets egenbeskyttelse i relasjon til ulykker og uønskede hendelser

11.1 Bestemmelser og myndigheter

Egenbeskyttelse er i utgangspunktet krigsberedskapstiltak som er regulert i sivilforsvarsloven kapittel 6. Der er egenbeskyttelse definert som sivilforsvar for den enkelte faste eiendom til beskyttelse av folk eller gods der. Eier og bruker av fast eiendom - offentlig eller privat - skal forberede og sette i verk egenbeskyttelsestiltak for eiendommen etter nærmere bestemmelse av departementet, og eier og bruker av fast eiendom plikter å betale utgiftene til tiltak. Kongen kan pålegge organisasjon eller institusjon å organisere og føre kontroll med egenbeskyttelsen ved bestemte bedrifter eller virksomheter. Utgifter som organisasjonen eller institusjonen herved påføres, kan den utlikne på og kreve betalt av vedkommende bedrifter eller virksomheter.

Egenbeskyttelsestiltak ved industrielle bedrifter mv. er regulert i egen forskrift av 29. november 1996. Forskriften pålegger Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) ved Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO) å organisere og føre kontroll med egenbeskyttelsen ved industri- og håndverksbedrifter som gjennomsnittlig sysselsetter 40 eller flere personer i året, samt en del andre virksomheter uavhengig av antall sysselsatte. De bedriftene som faller inn under bestemmelsene, plikter å forberede og iverksette egenbeskyttelsestiltak, industrivern, etter lov og forskrift, samt etter retningslinjer som godkjennes av Justisdepartementet.

NSO har også forvaltningsansvar etter forskrift av 6. desember 1996 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (Internkontrollforskriften), sammen med de øvrige HMS-etatene. Gjennom forskriften stilles det krav om at egenbeskyttelsen er en del av virksomhetenes systematiske HMS-arbeid.

Forskrift om tiltak for å avverge og begrense skadevirkningene av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer (storulykkeforskriften) ble fastsatt ved kgl. res. den 8. oktober 1999, og NSO ble da tillagt ansvar for oppfølging av forskriften, på like linje med de øvrige HMS-etatene. Forskriften har som formål å forebygge storulykker der farlige kjemikalier inngår, samt begrense de følger storulykker kan få for mennesker, miljø og materielle verdier, og derved sikre høy grad av beskyttelse på en enhetlig og effektiv måte.

Etter dette er industrivern og egenbeskyttelse også blitt en del av de samlete forskriftsbaserte plikter de aktuelle bedrifter har til å ivareta sikkerhet og beredskap i fredstid og i krig.

I noen større industriområder ivaretar industrivernpliktige bedrifter også oppgavene til det kommunale brannvesenet etter formell avtale med kommunen.

11.2 Virksomhetenes organisering

Utgangspunktet for egenbeskyttelsen er at den som har risikoen er den nærmeste til å håndtere den. Den enkelte virksomhet har et selvstendig sikkerhets- og beredskapsansvar.

Krav til forebyggende tiltak innebærer kartlegging og oppfølging av mulige uønskede hendelser. Med bakgrunn i kartlagte hendelser skal bedriften dimensjonere en beredskap for å håndtere hendelsene. De aktuelle bedriftene er inndelt i fire beredskapsklasser.

I beredskapsklasse I og II skal ledelsen ved virksomheten organisere en særskilt stab (kalt redningsstab) og som settes inn ved alvorlige hendelser i virksomheten. Redningsstaben skal etablere kontakt med ytre hjelpeapparat, ha ansvar for at informasjon, personaltjenester og samband/loggføring under hendelsen.

En rask reaksjon av virksomhetens eget innsatspersonell, som er kjent med anlegg og prosess, er kjernen i egenbeskyttelsen, men virksomheten skal også ha forberedt samarbeid med øvrig beredskap. Virksomheten skal også forberede seg på å hurtigst mulig å komme i produksjon igjen etter en hendelse ved opprydding, ved i forkant f. eks. å ha vurdert alternative leverandører for nødvendige produkter etc.

11.3 Ressurser

Virksomhetenes egenbeskyttelse representerer betydelige ressurser, også sammenlignet med brannvesenets ansatte. Totalt er nesten 23.000 mennesker involvert i egenbeskyttelsesarbeid landet over.

Egenbeskyttelsen/industrivernet var i innsats hele 1770 ganger i løpet av 2000. Disse innsatsene spenner fra store ulykker ned til mindre personskader og branntilløp. I 27 % av virksomhetene var industrivernet i innsats i løpet av året.

Med bakgrunn i kartlagte risikoforhold skal industrivernet også organisere en eller flere av tilleggstjenestene: forsterket førstehjelp, forsterket brannvern, røykdykking eller kjemikalievern.

Forsterket brannvern er den tilleggstjenesten flest virksomheter har behov for, hele 354 virksomheter hadde organisert dette i 2000. Tjenesten innebærer bl.a. at antall personer i industrivernet må økes og det stilles utvidede krav til opplæring og slokkeutstyr.

11.4 Utvalgets vurderinger og anbefalinger

NSO er en del av Næringslivets Hovedorganisasjon, men regnes også for en av HMS-etatene 1 og utfører flere oppgaver som etter utvalgets mening er av samme karakter som de forvaltningsoppgavene de øvrige HMS-etatene utfører. Industrivern og annen egenbeskyttelse er slik utvalget ser det, en del av den offentlig regulerte rednings- og ulykkesberedskap, og NSOs oppgaver i den forbindelse er offentlige forvaltningsoppgaver. Det er derimot ikke NSOs rådgivende rolle overfor næringslivet i forbindelse med beskyttelse mot kriminelle handlinger.

Tilsyn med hjemmel i internkontrollforskriften og storulykkeforskriften utføres også av de statlige tilsynsetatene, og det burde etter utvalgets mening være et potensiale for samordning av ressursene på dette feltet. Statskonsult peker i sin rapport «Helt stykkevis og delt» på det store sammenfallet i virksomhetsrettede tilsynsoppgaver mellom DBE og NSO, og reiser spørsmålet om disse bør samorganiseres med DBE som overordnet myndighet. I St.meld. nr. 41 (2000-2001) Brann- og eksplosjonsvern bemerker Arbeids- og administrasjonsdepartementet at begge organisasjoner arbeider i forhold til mange av de samme målgruppene innen industri og næringsliv. Regelverket om brann- og eksplosjonsvern og retningslinjene for næringslivets egenbeskyttelse er på flere områder overlappende.

NSOs tilsyn med egenbeskyttelsen ved industrielle bedrifter er i utgangspunktet tilsyn med et sivilforsvarstiltak, men i dagens situasjon kan det ses på som tilsyn også med de aktuelle bedriftenes daglige brann- og redningsberedskap. Denne daglige beredskapen har direkte relevans i forbindelse med en vurdering av landets totale rednings- og beredskapsressurser, både personellmessig og hva angår innsatsmateriell. Ressursene er viktige uansett hvilket system man velger for organisering av redningstjenesten.

Hjemmel for bruk av disse ressursene i branntilfelle utenfor bedriftenes områder finnes i brannvernlovens § 17 andre ledd: «Eier eller bruker av brannvernmateriell, transportmidler eller annet utstyr, plikter i branntilfelle å stille dette og disponibelt personell til rådighet når brannsjefen forlanger det.» Loven sier i denne forbindelse ikke noe om redningsinnsats som ikke er branntilfelle, noe det bør gis hjemmel for slik utvalget ser det.

Til tross for den sammenheng det er mellom NSOs oppgaver etter lover og forskrifter og organisasjonens arbeid vedrørende kriminalitet rettet mot industrien, anbefaler utvalget at NSOs forvaltningsoppgaver i forbindelse med næringslivets egenbeskyttelse bør overføres til det foreslått direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap. Det samme gjelder NSOs oppgaver etter internkontrollforskriften og etter storulykkesforskriften. Landbasert industris ordinære ulykkesberedskap, storulykkesberedskap og krigsberedskap vil da bli samordnet på en hensiktsmessig måte.

Den fysiske redningsberedskapsorganisasjonen ved de aktuelle bedriftene bør beholdes i sin nåværende form, og legges under direkte tilsyn av direktoratet. Det bør gis en hjemmel for bruk av disse ressursene utenfor de aktuelle bedriftenes områder ved andre redningstilfeller enn brann, slik det også fremgår av utkast til ny lov om brannvern i §§ 5 og 12.