4 Operative rednings- og beredskapsressurser. Dagens ansvarsforhold og oppgaveløsning

4.1 Innledning

I dette kapittel gjennomgås landets operative rednings- og beredskapsressurser. Hva som ligger i dette begrep, fremgår av punkt 2.4. Gjennomgangen tar utgangspunkt i ansvar og oppgaver på lokalt nivå for å få fokus på innsatsressursene. For å få frem helheten i organiseringen av ressursene, blir også aktører på regionalt og sentralt nivå beskrevet. De fleste regionale og sentrale ledd er instanser som har overordnet ansvar for eller tilsyn med lokale ledd og deres oppgaveutførelse. Noen instanser har imidlertid direkte operativt ansvar for en region, et distrikt eller en landsdel, og disse er til dels beskrevet under oppgaver og ansvar lokalt.

Beskrivelsene nedenfor er til dels bygget på innspill fra de aktuelle etater og organisasjoner.

4.2 Oppgaver og ansvar lokalt

4.2.1 Politiet

Politiet i Norge er et rikspoliti som ledes av Justisdepartementet. Departementet har både det politiske ansvar og det overordnete faglige, operative og administrative ansvar for politiet, men det operative ansvar ligger i det alt vesentlige i ytre etat.

Politiets lokale apparat består av politistasjoner og lensmannskontorer. Etter den omorganiseringen som Stortinget vedtok i mai 2001, vil antallet bli 82 politistasjoner mv. og 354 lensmannskontorer, med i alt ca. 7 800 tjenestemenn. Den nærmere fordelingen blir det gjort rede for under omtalen av politidistriktene i punkt 4.3.1.

Det rettslige grunnlag for politiets oppgaver og plikter er angitt i politiloven § 1, 2. ledd, jf. Politiinstruksen § 2-1, 3. ledd, hvor politivirksomhetens mål angis:

Politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig.

§ 12-2 i politiinstruksen gir særskilte regler om politiets plikter i ulykkestilfelle:

Politiet plikter å sette iverk, lede og organisere ettersøkning- og/eller redningsaksjoner av en hvilken som helst art i samsvar med organisasjonsplan for redningstjenesten, fastsatt ved kgl. res. av 4. juli 1980.

Hvis ikke annen myndighet er pålagt ansvaret, skal politiet også ellers forestå redning av person eller gods som er eller står i fare for å bli skadet, og i tilfelle gjøre det som er mulig for å begrense skaden eller avverge faren, og for øvrig sørge for opprettholdelse av den alminnelige orden og sikkerhet på stedet. Så langt tjenesten og forholdene ellers tillater, kan politiet også bistå ved berging av gods.

Videre har politiet plikt til å ettersøke personer som er kommet bort under omstendigheter som gir grunn til å anta at det har skjedd eller kan skje en ulykke. Ved drukningsulykker plikter politiet å iverksette og lede sokning etter den forulykkede så langt det finnes rimelig og hensiktsmessig. § 10-6 kommer til anvendelse dersom noen er omkommet ved ulykken.

For øvrig påligger det politiet å varsle eller besørge varslet pårørende til personer som er saknet eller kommet til skade, med mindre dette ansvar tillegger annen offentlig myndighet eller institusjon.

Politiet har til i dag hatt ansvar for søk etter omkomne på land, i innsjøer og vassdrag mv. Behovet for en helhetlig ansvarsplassering har ført til at også ansvaret for søk etter omkomne på havet nylig er lagt til politiet, jf. også i denne forbindelse politiets plikt til å ta hånd om lik, underrettelsesplikt overfor pårørende, samt etterforskning av straffbare forhold og ulykker.

Innenfor territorialgrensen gjennomføres søk av vedkommende politidistrikt etter å ha blitt tildelt særskilte budsjettmidler fra henholdsvis politimesteren i Stavanger eller Bodø. Søk etter omkomne i norsk redningstjeneste sitt ansvarsområde utenfor territorialfarvannet gjennomføres av politimesteren i Stavanger eller Bodø, henholdsvis sør og nord for 65. breddegrad.

4.2.1.1 Politiets oppgaver i redningstjenesten

I henhold til politiloven § 27, 3. ledd tilligger det politiet å iverksette de tiltak som er nødvendig for avverge fare og begrense skade i ulykkes- og katastrofesituasjoner. Hjelpeinnsatsen organiseres og koordineres av politiet inntil annen myndighet overtar i henhold til sitt sektor- eller samordningsansvar, men da uten den sektorovergripende beslutningsmyndigheten som tilligger politimesteren, jf. retningslinjer for regionalt samordningsansvar ved kriser og katastrofer i fred, fastsatt ved kgl. res. av 12.12.97, samt Justisdepartementets kommentarer til retningslinjene.

Ansvaret gjelder inntil annen myndighet overtar, og under forutsetning av at overtakelse skjer på kortest mulig tid (12-24 timer).

Politiets hovedoppgaver i en krisesituasjon utover å koordinere fellesinnsats i akuttfasen består i å evakuere utsatte innbyggere, gi medisinsk førstehjelp, drive ettersøking og registrering av skadde, bevoktning og forestå avsperring og nødvendig trafikkreguleringer. Politiet skal også gi publikum løpende informasjon om krisen og hvilke forholdsregler som bør tas. Politimesteren har dessuten den operative ledelsen av Sivilforsvaret.

4.2.1.2 Politiet som skadestedsleder

Politiet vil i de fleste tilfeller være en av de første på et skadested, og vil i kraft av politiloven § 27, politiinstruksen og Direktiv for politiet om redningstjenesten i de aller fleste tilfeller ha ansvaret for å samkjøre og koordinere innsatsen på skadestedet, som skjer i et samvirke mellom flere nødetater, forsterkninger og frivillige organisasjoner.

I Direktiv for politiet om redningstjenesten beskrives skadestedsledelse (SKL) til å være koordinering og faglig ledelse av innsatsstyrkene på et skadested. I følge den generelle beskrivelsen av skadestedsleder skal vedkommende lede og koordinere innsatsstyrken på et skadested, herunder koordinere innsatsen til faglederne. Faglederne skal samarbeide med SKL. For SKL benyttes begrepene koordinere og lede om hverandre.

Skadestedslederen (SKL) utpekes av lokal redningssentral (LRS, se nedenfor under pkt. 4.3.1.) og vil normalt komme fra politiet med assistanse fra for eksempel en fagleder sanitet (helsevesenet) og fagleder brann (brannvesenet). Ved spesielle hendelser kan ytterligere fagledere være aktuelle. Det er etablert visse mønstre for hvorledes dette skal gjøres. Dette er et fleksibelt opplegg og kan tilpasses den konkrete ulykke.

4.2.2 Brannvesenet

4.2.2.1 Brannvesenets oppgaver

Brannvesenet er kjernen i kommunens ulykkesberedskap. Den operative beredskap dekker hele landet og kan settes i innsats på meget kort varsel. Tiden fra alarmering til utrykning med nødvendig materiell er ca. ett minutt i byer og større steder (kasernerte styrker) og 3-8 minutter i landet for øvrig. Første innsatsstyrke vil bestå av minimum 4 personer, og 10-15 minutter etter at førsteinnsats er iverksatt, vil det være tilgjengelig en styrke på minst 12-14 personer.

De kommunale brannvesen var tidligere innrettet så å si bare mot innsats mot ulykkestil-feller, særlig branner. Moderne brannvesen har store oppgaver også innenfor brannforebyggende arbeid, forurensningsulykker og innen teknisk redning - som for eksempel frigjøring av tilskadekomne.

De kommunale brannvesens organisering og oppgaver er regulert i lov av 5. juni 1987 om brannvern mv. I lovens § 5 heter det at departementet ved Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern er den sentrale myndighet for forvaltningen av loven. Direktoratet har til oppgave å påse at loven og tilhørende forskrifter blir fulgt opp, herunder føre nødvendig tilsyn. Videre kan direktoratet utføre inspeksjoner på ethvert sted og gi pålegg innenfor rammen av loven.

Kommunestyrets oppgaver er beskrevet i § 6. Her heter det at kommunestyret skal påse at kommunen har fastsatt brannordning etter § 7 og at brannvesenet utfører de gjøremål som loven fastsetter. Kommunestyret kan beslutte at en kommunal nemnd eller brannsjefen ivaretar kommunestyrets gjøremål etter denne lov. I forslaget til ny brannlov er dette forholdet foreslått harmonisert med delegeringsprinsippene i kommuneloven.

Kommunens brannordning er beskrevet i § 7. Her heter det at kommunens brannordning skal sikre at brannvesenet og feiervesenet er bemannet, organisert og utstyrt på en slik måte at de oppgaver som følger av loven til enhver tid kan gjennomføres i kommunen på en tilfredsstillende måte, og i samsvar med forskrifter fastsatt av departementet.

Brannordningen skal inneholde all nødvendig dokumentasjon, og vedtas av kommunestyret. Den vedtatte brannordning skal forelegges Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern som kan gi pålegg om endringer som finnes påkrevd i ordningen.

Brannvesenets oppgaver og bemanning er beskrevet i § 8. Her heter det at brannvesenet skal:

• gjennomføre oppgaver av brannforebyggende og kontrollerende art

• være innsatsstyrke i forbindelse med brannsituasjoner

• bistå med innsats ved andre akutte ulykkessituasjoner

• utføre andre oppgaver som legges til brannvesenet

• etter anmodning yte bistand i brann- og andre ulykkessituasjoner i sjøområder innenfor eller utenfor den norske territorialgrensen

Rekruttering av personell til brannvesenet bør fortrinnsvis skje ved tilsetting eller verving. For øvrig kan brannsjefen - for å sikre at brannvesenet til enhver tid har tilstrekkelig personell - foreta utskriving til tjeneste som befal eller mannskap i brannvesenet. Enhver person som er bosatt i kommunen kan pålegges slik tjenesteplikt.

I § 11 om gjensidig bistand heter det blant annet at dersom forholdene tilsier det, skal brannvesenet i enhver kommune, etter anmodning så langt som mulig under hensyn til egen beredskap, yte hjelp i branntilfeller og i andre akutte ulykkessituasjoner i andre kommuner.

I § 12 om samarbeid heter det blant annet at det kan treffes avtale om at oppgavene i en kommune helt eller delvis overtas av annet brannvesen. To eller flere kommuner kan dessuten inngå avtale om å ha felles kommunal nemnd eller brannsjef. Departementet kan gi pålegg om samarbeid mellom to eller flere kommuner, herunder treffe vedtak om interkommunale ordninger. Departementet kan også gi pålegg om felles kommunal nemnd eller brannsjef.

4.2.2.2 Brannvesenets ressurser og organisering lokalt

Det finnes om lag 400 kommunale brannvesen i Norge. 64 av landets kommuner har etablert felles brannvesen med en eller flere andre kommuner. I tillegg er samarbeid om forebyggende arbeid formalisert i ytterligere 27 kommuner. De aller fleste kommunene i landet har et brannvesen bemannet med deltidsansatt personell, mens større byer og tettsteder har heltidsansatt personell, eller en blanding av de to kategoriene. Det finnes 2785 brannfolk som arbeider på heltid, og 9690 brannfolk som arbeider på deltid.

Dimensjoneringen av de kommunale brannvesen skal være basert på en risikoanalyse og størrelsen på tettsted, dog skal enhver kommune, avhengig av størrelsen, ha følgende minimumsbemanning i brannvesenet:

• Samlet innsatsstyrke skal være minst 16 personer, hvorav minst 4 skal være kvalifisert som utrykningsledere. Beredskapen legges til et tettsted der slikt finnes.

• Et vaktlag består av 1 utrykningsleder og 3 brannkonstabler/røykdykkere. Støttestyrke er fører for tankbil og fører for snorkel-/stigebil.

• I spredt bebyggelse og tettsteder inntil 3.000 innbyggere kan beredskapen organiseres av deltidspersonell uten fast vaktordning.

• I tettsteder med 3.000-8.000 innbyggere er beredskapen organisert i lag bestående av deltidspersonell med dreiende vakt.

• I tettsteder med 8.000-20.000 innbyggere er beredskapen organisert i lag bestående av heltidspersonell med kasernert vakt innenfor arbeidstiden. Utenfor ordinær arbeidstid kan beredskapen dekkes av deltidspersonell med dreiende vakt, men utrykningslederen må ha brannvern som hovedyrke. Støttestyrken kan være deltidspersonell med dreiende vakt.

• I tettsteder med mer enn 20.000 innbyggere er beredskapen organisert i lag av heltidspersonell med kasernert vakt. Støttestyrken kan være deltidspersonell med dreiende vakt.

• Det skal være minst ett vaktlag og nødvendig støttestyrke i tettsteder fra 3.000 til 50.000 innbyggere. På steder med 50.000 til 100.000 innbyggere skal det være to vaktlag og støttestyrke. Dersom kommunen har over 100.000 innbyggere skal det være tre vaktlag og støttestyrke som økes med ett vaktlag og støttestyrke for hver 70.000 innbyggere utover 100.000.

Norges brannskole i Tjeldsund står for utdanningen av brannbefal og heltidspersonell, mens det ennå ikke er etablert en tilfredsstillende ordning for utdanning av deltidspersonell, delvis forårsaket av manglende kapasitet på brannskolen. Formell opplæring av deltidspersonell ble startet høsten 2001.

Mange større brannvesen har utdannede redningsdykkere som kan settes inn ved ulykker i sjø og vann.

I begrepet «Andre utrykninger og oppdrag» ligger trafikkulykker som i år 2000 utgjorde 3171 utrykninger, dvs. flere enn til boligbranner, vannskader/oversvømmelser, akuttforurensning, ambulanseoppdrag, trygghetsalarmer, brannhindrende tiltak og annen assistanse, og som det fremgår utgjør disse utrykningene hovedtyngden av brannvesenets utrykninger, og vesentlig mer enn utrykning til branner. «Unødvendige utrykninger» er falske alarmer og unødige alarmer. «Andre branner gjelder bilbranner, campingvogner og telt, fritidsbåter, pipebranner, gressbranner og annet.

De kommunale brannvesen er kjernen i den interkommunale beredskapen mot akutt kjemikalie- og oljeforurensning. Beredskapen er organisert i 34 regioner lokalisert til tilsvarende mange vertsbrannvesen på landsbasis. Disse er øvet og utstyrt for dette formålet. Beredskapsregionene styres av interkommunale utvalg mot akutt forurensning (IUA), (se pkt. 4.3.3).

Stortinget endret i juni 1993 lov om brannvern mv. slik at brannvesenet etter anmodning har plikt til å bistå ved branner og andre ulykkessituasjoner i sjøområder innenfor eller utenfor den norske territorialgrensen. Bistand fra brannvesen er først og fremst innrettet mot passasjerskipsbranner og hvor det etter anmodning kan være aktuelt å forsterke skipets egen organisering. Plikten er generell og gjelder alle brannvesen med kyst-tilhørighet. Siden 1995 har DBE hatt avtaler med noen kommuner om opplæring og utrustning av disses brannvesen for mer krevende oppgaver enn det den generelle bistandsplikten forutsetter. Ordningen kalles RITS - Redningsinnsats til sjøs. Ca. 200 brannfolk gjennomgikk i 1995 og 1996 kurs i redningsinnsats til sjøs ved Norges brannskole. Ca. 30 ledere i brannvesenene gjennomgikk i tillegg tre dagers ledelseskurs i redningsinnsats til sjøs ved Havarivernskolen i Borre. Det er samlet investert ca. fire millioner kroner i styrking av den kommunale brannberedskapen i de kommunene DBE har hatt avtale med.

For tiden har bare Larvik kommune slik avtale. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern mener imidlertid at en utvidet beredskapsordning for innsats mot branner til sjøs bør videreføres, og det er avsatt 500.000 kroner på statsbudsjettet for årene 1999, 2000 og 2001 til vedlikehold av ordningen.

4.2.3 Helsevesenet

4.2.3.1 Innledning

Helsevesenet i redningssammenheng betyr først og fremst den medisinske nødmeldetjenesten, ambulansetjeneste, legevakt og behandlere som kommer til skadestedet. Organisering, lovforankring og finansiering av den akuttmedisinske beredskap er behandlet i Stortingsmelding nr. 43 (1999-2000) Om akuttmedisinsk beredskap.

For helsevesenet har det skjedd en betydelig utvikling på akuttmedisinsk side de siste 20 år. Tidligere var det fokus på rask transport til sykehus, hvor behandlingen skulle starte. I dag flyttes sykehusets akuttmedisinske behandling i større grad ut til pasienten. Avhengig av situasjonen og avstanden til sykehuset, er målet å diagnostisere og stabilisere pasienten før og under transport.

4.2.3.2 Medisinsk nødmeldetjeneste

Medisinsk nødmeldetjeneste er et landsdekkende, organisatorisk og kommunikasjonsteknisk system for kommunikasjonsberedskap innen helsetjenesten. Hovedformålet er å sikre direkte kontakt mellom befolkning og helsepersonell, mellom helsepersonell i og utenfor sykehus, og mellom sykehusene i nødsituasjoner, slik at det skjer en effektiv varsling av riktig ressurs, samt veiledning av pasient og/eller den som har varslet, inntil profesjonell hjelp når frem.

Medisinsk nødmeldetjeneste er regulert i forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste av 20. august 1990, og består av:

• Medisinsk alarmtelefonnummer (113).

• Akuttmedisinske kommunikasjonssentaler (AMK-sentraler) i sykehus med akuttberedskap.

• Legevaktsentraler (LV-sentraler) i kommunehelsetjenesten.

• Felles kommunikasjonstjenester for helsepersonell.

• Driftsorganisasjon på alle tre forvaltningsnivåer.

Ansvaret for planlegging, etablering og drift av medisinsk nødmeldetjeneste er fordelt mellom forvaltningsnivåene. Sosial- og helsedepartementet har ansvar for å fastsette systemkrav som skal sikre funksjonsdyktighet, kvalitet og samordning av tjenesten på landsbasis, samt kommunikasjonsberedskap og -utstyr i luftambulansetjenesten. Statens helsetilsyn og fylkeslegene har rådgivning og tilsyn som oppgave. Fylkeskommunene er ansvarlig for medisinsk alarmtelefonnummer (113), AMK-sentraler i sykehus, samt kommunikasjonsberedskap og -utstyr for ambulansetjenesten. Kommunene er ansvarlige for LV-sentraler i sykehjem og helsesenter (ev. som interkommunalt samarbeid), kommunikasjonsberedskap og -utstyr for lege, hjemmesykepleier og jordmor, samt praktisk samordning med brannvesenet.

Det er besluttet at de fylkeskommunale funksjonene fra 2002 skal overtas av statseide regionale helseforetak og helseforetak innen den enkelte region. Fylkeslegen skal integreres i Fylkesmannsembetet fra 2003.

Regionsykehusene er tiltenkt en ledende rolle innen faglig og organisatorisk utvikling av nødmeldetjenesten i egen region. Et nasjonalt kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom) ble etablert i 1996 med midler fra departementet. KoKom er lokalisert i Bergen, og var i full drift fra 1998. KoKom driver rådgivning ovenfor sentrale helsemyndigheter og helsetjenesten om utvikling og vedlikehold av kommunikasjonsberedskap i helsetjenesten.

Nødmeldetjenesten er avhengig av samarbeid med berørte helsetjenester som ambulansetjenesten, legevakt, sykehus, pleie- og omsorgstjenesten, samt andre nødetater, rusmiddeletater, krisesentre, frivillige hjelpeorganisasjoner etc. Oversikt over samarbeidende parters organisasjon og funksjon, samt rutiner for alarmering og samhandling er derfor nødvendig.

4.2.3.3 Kommunehelsetjenesten

Den kommunale primærhelsetjenesten er i dag regulert i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene. I lovens § 1-5 om beredskapsplan heter det at kommunen plikter å utarbeide en beredskapsplan for sin helsetjeneste i samsvar med lov om helsemessig og sosial beredskap, og helseberedskapsloven har mer utfyllende krav til planene. Helseberedskapsplanen skal samordnes med kommunens øvrige beredskapsplaner.

Kommunehelsetjenesten har en lang rekke oppgaver, bl.a. organisering av allmennlegetjenesten, inklusive døgnkontinuerlig legevakttjeneste. Legevakttjenesten er aktiv 24 timer i døgnet, og helt vesentlig i oppstarten av håndtering av katastrofer, meldingsrutiner etc. Flere kommuner velger å etablere legevakt sammen med andre kommuner utenom ordinær arbeidstid .

Allmennlegene mottar ca. 4,5 millioner henvendelser om øyeblikkelig hjelp ved akutte sykdomstilstander per år (1996-tall). Ca. 90 prosent av disse blir vurdert og ferdigbehandlet i primærhelsetjenesten. De fleste av de ca. 410 000 som blir innlagt i sykehus som øyeblikkelig- hjelp- pasienter, blir innlagt etter vurdering i primærhelsetjenesten.

I henhold til forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste skal hvert legevaktdistrikt ha egen LV-sentral. I vertskommuner for sykehus anbefales at AMK-sentraler ivaretar denne oppgaven. LV-sentralene er normalt ansvarlige for kommunal legevaktformidling, formidling av oppdrag til hjemmesykepleiere og jordmødre og betjening av trygghetsalarm tildelt av offentlige instanser. De varsler også AMK-sentralene ved behov for ambulanse. Også mobilisering av kommunale psykososiale kriseteam bør skje gjennom LV-sentralene.

LV-sentralene skal normalt bemannes med sykepleier, men dispensasjoner fra dette kravet er utbredt.

LV-sentralene bør være det leddet andre samarbeidsinstanser i redningstjenesten kontakter for å varsle for eksempel kommunelege I. Dette forutsetter at kommunene selv har utarbeidet planer for videre varsling internt, samt varsling av nødvendige samarbeidspartnere.

Det finnes 230 LV-sentraler i Norge, samt 38 AMK-sentraler med LV-funksjon (per februar 2000). Antallet endrer seg imidlertid stadig på grunn av omlegginger, bl.a. i form av interkommunalt samarbeid. LV-sentralene holder enten til i egne lokaler eller er integrert i helseinstitusjoner som sykehus, sykestue/sykehjem og helsesentre.

En undersøkelse utført av akuttutvalget (NOU 1998:9) viste at det årlig skjer anslagsvis 2,2 millioner henvendelser til LV-sentraler, det vil si ca. 0,5 henvendelse per innbygger.

4.2.3.4 Ambulansetjenesten

I Norge utføres de fleste oppdrag av den fylkeskommunale ambulansetjenestens biler og båter, men Statens luftambulanse spiller en viktig rolle ikke minst i redningstilfelle og ved andre ulykker. Begge er utførlig omtalt i St.meld. nr. 43 (1999-2000) Om akuttmedisinsk beredskap.

I lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus mv. var ambulansetjenesten definert som en spesialisert helsetjeneste, nærmere angitt som «beredskap for eller transport i forbindelse med undersøkelse eller behandling av pasienter som på grunn av sykdom eller skade har behov for å bli transportert på båre eller som har behov for medisinsk behandling eller tilgang til medisinsk utstyr under transporten». Lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m - som 1. januar 2001 erstattet sykehusloven - definerer ikke de forskjellige tjenestene. Det fremgår likevel at ambulansetjenesten fortsatt skal være en spesialisthelsetjeneste, og dermed regulert av denne lov.

Ambulansetjenesten har følgende tre hovedoppgaver:

1. Utrykning til pasient/skadested for primær stabilisering av akutte skader og sykdomstilstander.

2. Transport av pasienter som skal innlegges i sykehus, eller overflytting av pasienter til sykehus med høyere omsorgsnivå for endelig behandling.

3. Transport av pasienter til, fra og mellom sykehus.

For år 2000 var det i hele landet 430 ambulansebiler i heldøgns drift, 96 ambulansebiler i drift deler av døgnet og 81 reserve- og suppleringsambulanser. I Oslo var det 15 ambulansebiler i heldøgns- og deldøgnsdrift i år 2000, mens det tilsvarende tallet for Nordland var 59 ambulansebiler. I år 2000 fantes det 46 ambulansebåter i landet.

De 526 ambulansene som var i drift, gjennomførte 413 073 oppdrag i år 2000. Bruken av ambulansetjenesten er økende. I 1994 ble det gjennomført 75 ambulanseoppdrag pr. 1000 innbyggere, mens tilsvarende tall for år 2000 er 92 oppdrag pr. 1000 innbyggere

Fylkeskommunenes samlede netto driftsutgifter til ambulansetjenesten var ca. 843,5 millioner kroner i 1999. Det har funnet sted en betydelig utgiftsøkning de siste år. En del av dette har sin forklaring i at de tidligere private ambulansetjenestene ble endelig avviklet i 1996. I tillegg har faktorer som økt aktivitet, bedre utdannet personell, flere tomannsbetjente ambulanser, bedre utbygget følgetjeneste, noen sentraliseringer av legevakt og nye funksjonsfordelinger blant sykehus, bidratt til utgiftsveksten i ambulansetjenesten.

Fylkeskommunene har valgt forskjellige former for organisering av ambulansetjenesten. Mens noen har etablert egen operativ ledelse av tjenesten, har andre basert seg på saksbehandlere med administrativ kompetanse. Alle fylkeskommunene har opprettet stilling for medisinsk ansvarlig lege, men utover dette varierer den medisinskfaglige ledelsen av ambulansetjenesten. I 12 fylkeskommuner er ansvaret fordelt mellom kommuneleger og sykehusleger, i én fylkeskommune ivaretas det av kommuneleger, og i fem fylkeskommuner finnes egen stilling for ambulanseoverlege.

Ambulansetjenesten er et fylkeskommunalt ansvar og eies og drives for en stor del av fylkeskommunene selv, men også på kontrakt med offentlige og private instanser som brannvesen, private selskaper, selvstendig næringsdrivende og frivillige organisasjoner (f.eks. Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Norske Kvinners Sanitetsforening).

I større byer er det vanlig at ambulansebiler er bemannet med to personer med ambulanseutdanning. På mindre steder finnes det fortsatt et betydelig antall enmannsbetjente ambulanser. Ved behov gjøres det imidlertid ofte bruk av ledsagere også i disse.

Det finnes pr. i dag ingen formelle krav til ambulansetjenesten, hverken når det gjelder bemanning, kompetanse eller responstid. Autorisasjonsordningen for helsepersonell etter Helsepersonelloven av 2. juli 1999 gjelder også ambulansepersonell. Det er etablert off. godkjent utdanning i ambulansefag som fører frem til fagbrev (som ambulansepersonell), noe som gir rett til autorisasjon. Verken autorisasjon eller fagbrev er imidlertid lov- eller forskriftsfestet som minimumskrav for ambulansepersonell.

I forskrift for ambulansebil av 14. februar 1970 nr. 1 og forskrift om godkjenning og registrering av utrykningskjøretøy av 27. mai 1986 nr. 1581 (hjemlet i vegtrafikkloven) stilles det imidlertid teknisk krav til kjøretøyene. Forskriftene blir nå gjennomgått med henblikk på å avklare hva som er å anse som henholdsvis kjøretekniske og helsefaglige krav og i lys av forpliktelser under EØS-avtalen.

Alle fylkeskommuner stiller likevel faglige minimumskrav til sine ansatte. Kravene er mest omfattende i de største tjenestene. Oslo og Akershus utdanner for eksempel sitt personell til det såkalte «paramedic»-nivå, som er en spesialutdanning/-trening til å utføre livreddende førstehjelp av til dels avansert art på delegasjon av lege.

I St.meld. nr. 43 (1999-2000) er det lagt føringer med hensyn til hva som bør være fremtidens krav, nemlig at hver ambulanse skal bemannes med minst en person med fagbrev og en person med minimum utdannelse i form av medisinsk kurs på ca. 120 timer og redningsteknisk kurs på ca. 40 timer. Det er også lagt føringer for et kompetansebevis for utrykningskjøring.

Forskriftsverket om tekniske krav til ambulansekjøretøyer er under vurdering med henblikk på så vel helsefaglig som kjøretekniske krav etter EØS-avtalen.

Statens luftambulanse ble etablert som landsdekkende tjeneste i 1988. Formålet med tjenesten er i første rekke å styrke det akuttmedisinske behandlingstilbudet utenfor sykehus, det vil si å bringe kompetent personell og medisinsk utstyr raskest mulig fram til alvorlig syke eller skadde pasienter og gi disse akuttmedisinsk diagnostikk, behandling og overvåking. Dernest er oppgaven å bringe pasienten til et adekvat behandlingsnivå i helsetjenesten. Det er også et formål å være en ressurs som kan settes inn i redningstjenesten for andre enn akuttmedisinske formål, for eksempel ved søk. Luftambulanser bemannet med klinisk og akuttmedisinsk erfaren lege, innebærer en betydelig forbedring av så vel redningstjeneste som det akuttmedisinske tilbud for øvrig. For redningstjenesten har den også ført til at situasjonen på de mer vanlige skadested har endret seg, idet primærmålet for redningsinnsatsen - å få tilskadekomne til adekvat behandling - nås på et tidligere tidspunkt enn hva som var vanlig før.

Det er fylkeskommunene som har ansvaret for den medisinske bemanningen av helikoptrene og ambulanseflyene. Det statlige ansvaret for inngåelse og oppfølging av kontrakter med sivile flyselskap for den flyoperative delen av tjenesten er delegert til Rikstrygdeverket.

Statens luftambulanse har 11 baser for ambulansehelikoptre og 6 baser for ambulansefly. I tillegg kommer 4 av basene i redningstjenestens 330-skvadron, som også utfører ambulanseoppdrag. Helikopterbasene er lokalisert til Arendal, Bergen, Brønnøysund, Dombås, Førde, Lørenskog, Stavanger, Trondheim, Tromsø, Ål og Ålesund. Flyene er lokalisert til baser ved Alta, Bodø, Brønnøysund, Kirkenes, Tromsø og Ålesund. 330-skvadronen er lokalisert til Banak, Bodø, Sola og Ørlandet.

4.2.3.5 Ressurser i sykehusvesenet

Ansvarsforholdene og strukturen i norsk sykehusvesen er under endring. I denne gjennomgangen av operative ressurser, nøyer utvalget seg med å peke på at man ved store ulykker ikke har avslørt noen ressursmangel ved sykehusene hva angår skadebehandling. Det er en generell erfaring at ved omfattende ulykker, utgjør alvorlig skadde et langt mindre antall enn lettere skadde (og eventuelt omkomne). Sykehusene må imidlertid ha planer også for krigstidshendelser, og kapasiteten er begrenset hva angår spesialiteter som brannskader og kjemikalieskader.

Antall sykehussenger er sterkt redusert over en tiårsperiode, og beleggsprosenten er i dag på 100-105. Pasientene som er innlagt i sykehus er dårligere enn før, og behandlingsoppleggene er blitt mer kompliserte med mer bruk av høyteknologi. Begge deler gjør det vanskeligere å flytte pasienter på kort varsel for å skaffe plass til nye i en krise/katastrofesituasjon. Ved færre sykehussenger og dårligere pasienter må man regne med økt behov for ekstraordinære løsninger som f. eks. feltsykehus ved katastrofer med mange skadde.

5. oktober 2001 ble det fremmet en stortingsproposisjon for å styrke den helsemessige beredskap mot atom-, biologiske og kjemiske våpen, jf. St.prp. nr. 3 (2001-2002) om endring av bevilgningen på statsbudsjettet for 2001. Helseberedskapen styrkes med til sammen 65 mill. kroner, blant annet til innkjøp av vernedrakter med utstyr for å beskytte helsepersonell ved behandling av pasienter som har vært utsatt for ABC- stridsmidler. Videre skal det kjøpes inn 15 stk. mobile dekontamineringsenheter, for å kunne rense personer som er forurenset av radioaktivt nedfall eller kjemisk agens, før de kan bringes til medisinsk behandling. Enhetene inneholder også nødvendig verneutstyr for innsatspersonell.

De tildelte midler skal også brukes på kompetansetiltak og opplæring av personell i bruk av utstyr og håndtering og behandling av pasienter.

Tiltakene skal settes i verk umiddelbart og utstyret vil bli utplassert på norske sykehus. Fordelingen avgjøres etter forslag fra Helsetilsynet.

4.2.4 Kommunenes ansvar

4.2.4.1 Primæransvaret

I tillegg til primærhelsetjeneste og brannvern, har kommunene ansvaret for en rekke andre viktige samfunnstjenester. Kommunene utgjør også fundamentet i det nasjonale planleggingssystem. Det er samtidig et utgangspunkt at kriser skal løses på et lavest mulig nivå. De aller fleste kriser og katastrofer som oppstår vil ramme en kommune. Ut fra sitt daglige ansvar vil kommunene spille flere viktige roller i en krisesituasjon. Kommunene har derfor i svært stor grad gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS) for å analysere det lokale risikobildet og konsekvensene ved ev. hendelser. Basert på slike analyser har de fleste kommuner gjennomført forebyggende og skadebegrensende tiltak, herunder beredskapsplanlegging innen konkrete fagområder, rutiner for å ivareta beredskapshensyn i samfunnsplanleggingen og kriseplanlegging.

4.2.4.2 Oppgaver i forhold til beredskap og kriseledelse

Typiske ansvarsområder for kommunen, relatert til samfunnskritiske oppgaver og krisebekjempelse, kan være (for sammenhengens skyld er også primærhelsetjeneste og brannvern tatt med):

Helse- og sosial omsorg:

• Forebyggende helsetjeneste

• Primærlegetjeneste inkl. legevaktordning

• Lokal legevaktsentral

• Smittevern

• Hjemmebasert omsorg

• Sykehjem

• Sosial omsorg

• Barnevern

Kommunalteknikk:

• Vegdrift, bruer og ferger

• Vannverk og ledningsnett (som eier)

• Fordeling av vann i kriser

• Renseanlegg for kloakk og ledningsnett

• Akutt forurensning

• Renovasjon

Brannvern:

• Forebyggende virksomhet

  • Brannsyn

  • Informasjon

  • Feiervesen

• Brannberedskap med vaktordninger, utrykningsstyrker og utstyr

• Ulykkesberedskap for akutte ulykker

  • Bilulykker

  • Togulykker

  • Farlig gods-ulykker

• Flyplasser har egen beredskapsstyrke for brannbekjempelse

Aktuelle beredskapsplaner i en kommune:

• Beredskap ved forurenset drikkevann

• Beredskapsplan ved langvarig strømbrudd, ev. rasjonering

• Beredskapsplan ved ras og vegbrudd

• Samlet beredskap ved større ulykker

• Beredskap ved omfattende boligbranner og skogbrann

• Beredskapsplan for rasjonering av matvarer

• Smittevernplan

• Beredskapsplan for rasjonering av oljeprodukter

• Beredskapsplan for helse- og sosialtjeneste

I en krisesituasjon bør kommunen være forberedt på blant annet følgende oppgaver:

• ta hånd om skadde personer

• yte bistand ved evakuering

• innkvartering og forpleining

• forsyningsstøtte til redningsmannskaper

• informasjon til pårørende, befolkningen og media

• sikre helsemesig trygge næringsmidler, inklusiv drikkevann

• sikre nødstrøm ved strømstans

• gjennomføre regulerings- og rasjoneringstiltak

• rette opp skader på kommunikasjoner og andre anlegg

• rydde et skadested og yte en innsats for å beskytte miljøet

• verne kulturelle verdier

Kriseledelsesplanen vil være et systematisk styringsverktøy, og tar sikte på å koordinere og lede alle kommunale tiltak når en krise oppstår. Dette gjelder imidlertid kun kriseledelse på overordnet nivå i kommunen, og ikke på selve skadestedet.

Den som har faglig og operativt ansvar i den daglige drift, har det også normalt i en krisesituasjon, men linjeledelsen er beredt til å ta raskere beslutninger. Ledelsen kan også ved behov i hver enkelt situasjon utvides med de representanter fra de fagområder som normalt ikke sitter i kommunal ledelse. Dette kan gjelde for eksempel Heimevernet, e-verket og lignende.

I en effektiv kriseledelse har ordfører, eller den som representerer denne, utvidede fullmakter til å ta beslutninger som normalt tilligger kommunestyret. Kriseledelse er videre avhengig av at prosedyrer, sjekkpunkter, rapportskjemaer og lignende er standardisert og gjort kjent i organisasjonen.

Typiske oppgaver ivaretatt i en kriseledelsesplan:

• Informasjon til befolkningen og media

• Innkvartering av redningsmannskaper og evakuerte

• Forpleining

• Planlegging og gjennomføring av krisetiltak av lengre varighet (ut over akuttfasen)

4.2.5 Sivilforsvaret

Sivilforsvarets oppgaver og organisasjon er nærmere beskrevet i kapittel 9. For fullstendighetens skyld gis det imidlertid her en kortfattet oversikt over Sivilforsvarets bistand ved redningsaksjoner og andre ulykkestilfelle i fred.

Sivilforsvaret har i økende grad de siste årene vært en ressursleverandør, hva angår både personell og materiell, og således støttet det ordinære hjelpeapparatet i håndtering og forebygging av større ulykker.

Til håndtering av denne type aktiviteter er Sivilforsvarets fredsinnsatsgrupper (FIG) opprettet. Det er etablert 119 slike grupper i like mange kommuner. Hver FIG er satt sammen av 20-25 personer som er rekruttert på lokalplanet av Sivilforsvaret. Til sammen omfatter gruppene omtrent 2 500 personer. Fredsinnsatsgruppene er opplært ved Sivilforsvarets skoler og trent innenfor områdene brann, redning, sanitet, omsorg, orden og samband. De er utrustet spesielt med tanke på fredsinnsats som en styrking av det lokale redningsapparatet. Personellet i gruppene får grunnleggende opplæring på en av Sivilforsvarets tre regionale skoler.

Politi og lensmenn, brann- og helsevesen kan rekvirere fredsinnsatsgruppene ved behov. Rekvirenten kan varsle FIG-en direkte. FIG-en er utstyrt med personsøkere for rask varsling, lette radiostasjoner som kan operere mot politi, brannvesen og andre hjelpeorganisasjoner.

Kommunene har ansvar for lagring av FIG-materiell, men staten dekker alle utgifter ved innsatsene.

FIG-ene bistår ved ulike typer hendelser, så som:

• Leteaksjoner/ettersøkinger

• Dør-til-dør-aksjoner

• Avsperringer

• Trafikkregulering

• Belysning av åsted

• Vakthold

• Mottakssenter ved større ulykker på sjø og land

• Assistanse ved branner/skogbranner

• Vannforsyning

• Flom (lensing)

• Samleplass for evakuerte ved større branner

• Bistand ved ekstreme snøfall

• Bistand ved strømstans

• Annen materiell-/utstyrsbistand

I tillegg til FIG-ene har Sivilforsvaret Innsatsgrupper på til sammen 15 000 personer som kan disponeres for fredstidsinnsats, for eksempel ved omfattende terroraksjoner og andre katastrofer. Dette er mannskaper med mindre omfattende opplæring og lengre varslingstid enn FIG-mannskapene.

4.2.6 Forsvaret

4.2.6.1 Forsvaret som ressursleverandør i redningstjeneste og annen ulykkesberedskap

Det er et grunnfestet prinsipp at Forsvaret skal yte støtte til det sivile samfunn i fredstid der dette er forenlig med de forsvarspolitiske mål og Forsvarets øvrige oppgaver, og i den grad støtten fremstår som en legitim og relevant anvendelse av de militære ressursene. Forsvaret yter i dag rutinemessig støtte til det sivile samfunn innenfor en rekke områder. I tillegg er Forsvaret en viktig bidragsyter innenfor redningstjenesten, og bistår det sivile samfunn ved ulike ulykker og katastrofer i fredstid. Det kan blant annet nevnes at Forsvaret var en sentral bidragsyter under orkanen på Nordvestlandet i 1992, flommen på Østlandet i 1995, Sleipner-forliset i 1999 og Åsta-ulykken i januar 2000.

Det er de to forsvarskommandoene i henholdsvis Sør-Norge (FKS) og Nord-Norge (FKN) som leder Forsvarets operasjoner, og øverstkommanderende i hver landsdel utøver operativ kommando over de enkelte avdelinger, fly og fartøyer. Forsvarskommandoene har oversikt over de militære ressurser som til enhver tid kan gjøres tilgjengelig for redningsoperasjoner.

Alle forsvarsgrener kan stille ressurser til disposisjon for redningstjenesten. Hæren har avdelinger tilgjengelig i store deler av året, og kan ved anmodning stille disse til disposisjon på kort varsel med ledelse, kommunikasjon og øvrig utrustning. I Sjøforsvaret utgjør alle fartøyer under kommando en redningsressurs. I tillegg har Sjøforsvaret spesialressurser slik som for eksempel dykkere og fjernstyrte undervannsfarkoster som kan benyttes til søk etter omkomne. Videre utgjør alle Luftforsvarets fly en søkeressurs. Deres fremste styrke er evnen til å nå alle steder i landet på forholdsvis kort tid. Det følgende vil spesielt omtale Kystvaktens oppgaver og ressurser, planen for kystberedskap og aksjonsledelse (KYBAL), redningshelikoptertjenesten og Heimevernet.

4.2.6.2 Heimevernet

Heimevernet (HV) er en integrert del av Forsvaret. I henhold til heimevernlovens § 13 har Heimevernet som en viktig oppgave å begrense eller avverge naturkatastrofer og andre alvorlige ulykker som måtte oppstå i fredstid, som bistandsressurs til politiet eller fylkesmannen. Heimevernets lokale forankring og tilstedeværelse over hele landet gjør Heimevernet spesielt egnet til å bistå sivile myndigheter ved ulykker og katastrofer i fredstid. Heimevernets styrke er å kunne stille mannskaper og ledelse til disposisjon på kort varsel på ethvert sted i landet. Heimevernet består i dag av en mobiliseringsstyrke på omkring 80 000 personer.

Heimevernet har et utstrakt samarbeid med sivile myndigheter og institusjoner, ikke minst gjennom de samarbeidsorganer som er opprettet. I kraft av samarbeidet i Landsrådet for Heimevernet, distriktsrådene, områdeutvalgene og de kommunale HV-nemndene, fungerer Heimevernet som et viktig bindeledd mellom Forsvaret og det sivile samfunn.

4.2.6.3 Kystvakten

Kystvakten utgjør en integrert del av det militære forsvaret. Kystvaktens oppgaver, ansvar og myndighet er regulert i kystvaktloven av 1997. Kystvaktens primæroppgaver i fredstid er å hevde norsk suverenitet i territorialfarvannet og norske suverene rettigheter i havområder under norsk jurisdiksjon. I tillegg fastslår kystvaktloven at Kystvakten skal delta i og gjennomføre søk og redningsaksjoner ved faresituasjoner og ulykker til sjøs, og at Kystvakten kan treffe nødvendige tiltak for å opprettholde ro og orden i redningsområder. Kystvakten skal videre rapportere om og eventuelt uskadeliggjøre drivende gjenstander som representerer en fare for mennesker, fartøyer eller miljøet, samt yte bistand til politiet og andre statsetater som har behov for fartøyer under utførelsen av sin virksomhet. Kystvakten utgjør således en viktig ressurs innenfor blant annet redningstjenesten.

Kystvakten består i dag av totalt 25 fartøyer. Fartøyene er av forskjellige typer og med ulike kapasiteter. I tillegg disponerer Kystvakten fly- og helikopterressurser. Åtte av Kystvaktens fartøyer er utrustet for å utføre oljevernoppgaver.

Kystvakten disponerer følgende ressurser:

• 3 Nordkapp-klasse helikopterbærende fartøyer

• 1 Svalbard-klasse helikopterbærende fartøy (fra januar 2002)

• 8 innleide havgående fartøyer

• 7 indre Kystvakt-fartøyer

• 7 bruksvaktfartøyer

• 6 Lynx helikopter (337-skvadron, Bardufoss

• Orion (333-skvadron, Andøya)

• 1 sivilt fly i KVNORD (stasjonert på Svalbard) og et i KVSØR (SFTs fly)

4.2.6.4 Kystberedskap og aksjonsledelse

Forsvaret spiller i dag en sentral rolle innen-for kystberedskapen i forbindelse med planen for kystberedskap og aksjonsledelse (KYBAL). KYBAL-planen innebærer at forsvarskommandoene skal kunne iverksette og innledningsvis lede aksjoner til sjøs for å redde vesentlige materielle og samfunnsmessige verdier før primæretaten har mulighet til å påta seg ansvaret. Det forutsettes imidlertid at fagetaten overtar aksjonsledelsen når den er klar for dette.

KYBAL består av to hovedelementer: Beredskap og aksjonsledelse. Beredskapselementet ivaretas av den døgnkontinuerlige beredskapen ved de to forsvarskommandoene, inkludert forsvarskommandoenes tilgang på militære overvåkingsdata. Aksjonsledelsen omfatter blant annet å sette inn de av Forsvarets ressurser som er mest hensiktsmessig i den enkelte situasjon. Forsvarskommandoene har oversikt over de ressurser som til enhver tid kan gjøres tilgjengelig for operasjoner.

4.2.7 Helikoptre i redningstjenesten

Helikoptre er i mange tilfelle et helt avgjørende verktøy i forbindelse med søk- og redningsarbeid. Redningshelikoptertjenesten er den viktigste ressursen i så måte. St.meld. nr. 44 (2000-2001) Redningshelikoptertjenesten i fremtiden gir en inngående vurdering av de samlede tilgjengelige helikopterressurser av betydning for redningstjenesten. Nedenfor gis en kort oversikt.

4.2.7.1 330-skvadronen

330-skvadronens redningshelikoptre er den eneste offentlige redningsressurs som på fast basis er stilt til hovedredningssentralenes disposisjon. Operatøransvaret ligger hos Luftforsvaret. Skvadronen har totalt 12 Sea King helikoptre fordelt på fire avdelinger og ett såkalt detasjement, en base uten der mannskapene ikke er fast stasjonert. Hver avdeling (Banak, Bodø, Ørland og Sola) er oppsatt med ett Sea King redningshelikopter med tilhørende besetning, men har ofte ett ytterligere helikopter tilgjengelig. Skvadronens detasjement er på Rygge og bemannes etter tur med mannskap fra de fire avdelingene. Skvadronens hovedsete er i dag Bodø, men er besluttet flyttet til Sola.

I St.meld. nr. 44 (2000-2001) foreslås det opprettet en redningshelikopterbase i Florø.

330-skvadronen er pålagt å ha ett Sea King redningshelikopter med besetning på én times beredskap på Sola, Ørland, Bodø og Banak til enhver tid. 330-skvadronens detasjement på Rygge har krav om at det skal være ett helikopter på beredskap minimum 85% av tiden. Gjennomsnittlig faktisk reaksjonstid på de ulike basene varierer mellom 20 og 50 minutter.

Bruk av 330-skvadronens Sea King helikoptre i luftambulansetjenesten er regulert i avtale mellom Forsvarsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet, og 330-skvadronen inngår som en del av den nasjonale luftambulanseplan. Forsvaret benytter også 330-skvadronens helikoptre til annen type beredskap som jagerflyberedskap og militære formål.

4.2.7.2 Forsvarets øvrige helikoptre

720-skvadronen på Rygge har totalt 6 Bell-helikoptre. Ett helikopter med besetning står på redningsberedskap på Rygge utenfor den normale arbeidstiden. Dette er påmontert redningsheis.

339-skvadronen på Bardufoss har totalt 12 Bell-helikoptre. Et helikopter med besetning står på ambulanseberedskap på Bardufoss til enhver tid, med besetning på en times beredskap. Maskinen har ikke redningsheis.

Selv med påmontert redningsheis er Bell-helikoptrene ikke fullverdige redningshelikoptre og lite egnet til sjøredningsoppdrag.

337-skvadronen («kystvakthelikoptrene») har totalt 6 Lynx-helikoptre. To helikoptre er på tokt med Nordkapp-klassen kystvaktfartøy mesteparten av året. Lynx-helikoptrene er små og utstyrt med heis, men middels godt egnet til sjøredningsoppdrag.

4.2.7.3 Andre helikopterressurser

Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern leier i sommerhalvåret inn ett helikopter for å ha beredskap for slokking av skogbrann. Helikopteret er meget godt egnet til brannslukking og kan droppe 2700 liter vann pr. tur. Helikopteret er ikke utstyrt for redningstjeneste. Helikopteret plasseres på Øst- eller Vestlandet avhengig av hvor faren for skogbrann vurderes størst.

Phillips Petroleum Company Norway har to helikoptre av typen Dauphin stasjonert på Ekofisk. På Frigg har Elf Petroleum Norge stasjonert et helikopter av samme type. Elf har besluttet å fjerne redningsmannen på dette helikopteret, slik at det ikke lenger vil ha redningskapasitet for personell i sjø eller på skip. Statoil har et Bell-helikopter stasjonert på Statfjord-feltet. Operatørselskapene har ett helikopter med besetning på 30 minutters beredskap på henholdsvis Ekofisk-, Frigg- og Statfjordfeltet. Antall utkallinger har vært få.

Sysselmannen på Svalbard har et søk- og redningsutrustet helikopter av typen Super Puma foruten et Bell helikopter som kan utstyres med redningsheis.

Helikoptre som inngår i luftambulansetjenesten deltar ofte i søk- og redningsoppdrag. Også andre helikoptre vil om nødvendig kunne delta i redningsaksjoner, men representerer ikke den samme ressurs som helikoptre som er dedikert eller innrettet mot redningsoppdrag. Særlig ved sjø- og fjellredning er man avhengig av helikoptre med spesielt utstyr og øvet bemanning.

4.2.8 Frivillige organisasjoner

Som påpekt foran i punkt 3.3.2.5 er rekken av frivillige organisasjoner et sentralt element i norsk redningstjeneste. Nedenfor gis en kort omtale av de viktigste organisasjonene. De tall som er oppgitt er innhentet fra de respektive organisasjoner. Tall for utrykninger og lignende kan omfatte også aksjoner som ikke er registrert i redningssentralene.

4.2.8.1 Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning

Norsk Selskab for Skibbrudnes Redning (NSSR eller Redningsselskapet) er en humanitær forening med formål å redde liv og berge verdier, samt å opprettholde og utføre rednings- og hjelpetjeneste langs den norske kyst og i tilstøtende havområder hvor det måtte oppstå behov for Redningsselskapets tjenester. Redningsselskapet skal også drive opplysningsarbeid og forebyggende virksomhet for å bedre sikkerheten for sjøfarende.

Det er opprettet ni frivillige sjøredningskorps som rykker ut ved behov med hurtiggående redningsfartøyer. Disse korpsene finnes foruten langs kysten også ved Mjøsa og Femunden. 283 frivillige er aktive medlemmer av sjøredningskorpsene.

Redningsselskapet er mest kjent for den profesjonelle tjenesten. Langs hele Norges kyst, fra Hvaler til Vardø er det stasjonert i alt 36 redningsskøyter. Av disse er 29 i døgnkontinuerlig beredskap bemannet med faste mannskaper med utdanning innen maritim redning, dykking, røykdykking og førstehjelp. Fartøyene har brannslokkingsutstyr og mindre hurtiggående båter om bord.

Selskapet har en egen medlemstjeneste - Kystpatruljen - rettet inn mot fritidsflåten.

4.2.8.2 Norges Røde Kors Hjelpekorps

Norges Røde Kors Hjelpekorps (NRKH) er Norges største frivillige hjelpeorganisasjon og består av 325 hjelpekorps med til sammen ca. 12.000 autoriserte mannskaper. Organisasjonen er landsdekkende, fra Mandal i sør til Longyearbyen i nord. Lokalkjente folk deltar i de ulike typer oppdrag. Røde Kors Hjelpekorps har døgnberedskap og kan på kort tid rykke ut med nødvendig utstyr og mannskaper. Alle hjelpekorpsene deltar hvert år i gjennomsnitt i 3-4 leteaksjoner etter savnede personer, dvs. over 90 % av alle aksjoner der frivillige er involvert. Varslingen skjer vanligvis fra LRS.

Hjelpekorpsenes tjenester baseres på lokale behov og varierer derfor noe fra sted til sted. Alle hjelpekorps har god kompetanse innen ettersøkning, førstehjelp og sambandstjeneste. Etter behov spesialiserer hjelpekorpsene seg til redningstjeneste i bratt lende (klippe, fjellvegg), glatt lende (isbre), skred, sjø/vann (innaskjærs) og elv samt evakuering, transport, ambulansetjeneste og kriseomsorg. Hjelpekorpset baserer seg blant annet på medlemmer med spisskompetanse innen alle fagområdene. I tillegg har alle medlemmer grunnleggende kompetanse innen førstehjelp samt redning og beredskap. Røde Kors tilbyr dessuten ekstern førstehjelpsopplæring og driver forebyggende virksomhet i forhold til trygg ferdsel i naturen.

NRKH har depoter over hele landet, med komplett førstehjelpsutstyr, sambandsutstyr, utstyr for sokning, og redning i bratt/glatt lende. Hjelpekorpsene eier også flere typer transportmidler, både mannskapsbiler, ambulanser, snøscootere, båter, tilhengere og bårer.

Alle nye medlemmer gjennomfører en grunnopplæring med 30 timer førstehjelp og 10 timer samband og avsluttende prøve. Medlemmene tilbys deretter videregående kurs og spesialkurs innen de forskjellige fagområdene som f.eks. førstehjelp, redningstjeneste og operativ ledelse. Et ledd i opplæringen er regelmessige øvelser, ofte i samarbeid med den profesjonelle redningstjenesten, og årlige konkurranser. Alle medlemmene må tilfredsstille hjelpekorpsenes minimumskrav for å kunne stå på alarmplan og delta i operativ tjeneste. Kravene medfører bl.a. at alle medlemmer hvert 3. år må bestå en teoretisk og praktisk førstehjelpsprøve. Kun medlemmer over 18 år kan delta i søk- og redningsaksjoner.

Norges Røde Kors utfører ambulansetjeneste etter avtale med fylkeskommunene og hadde 47.000 ambulanseoppdrag i år 2000.

4.2.8.3 Norsk Folkehjelp Sanitet

Norsk Folkehjelp Sanitet (NFS) er den delen av Norsk Folkehjelp som driver med frivillig redningstjeneste. Organisasjonen består av ca. 950 autoriserte mannskaper fordelt på ca. 58 sanitetsgrupper over hele landet. Disse har døgnberedskap og kan rykke ut på kort varsel. I 1998 ble det utført mer enn 600.000 tjenestetimer av mannskapene. I 1999 deltok NFS med mannskaper i 69 redningsaksjoner. Varslingen skjer vanligvis fra LRS.

En av hovedoppgavene til Norsk Folkehjelp Sanitet er førstehjelp og ettersøking. NFS deltar også ved redningstjeneste i sjø/vann, snøskred, evakuering samt miljøberedskap. Organisasjonen tilbyr også ekstern førstehjelpsopplæring og mellommenneskelige aktiviteter som kommer samfunnet til gode, for eksempel aktiviteter for eldre og handikappede.

NFS har mye førstehjelpsutstyr, ambulanser, mannskapsbiler, snøscootere, beltebiler, båter og utstyr til bruk i redningstjeneste.

Gjennom intern utdanning satser Norsk Folkehjelp Sanitet på å gi en god innføring i tjenesten. Fagkurs og operative lederkurs innen de forskjellige fagfeltene bidrar til å sikre kvaliteten på arbeidet. I sin utdanningsmodell legger Norsk Folkehjelp Sanitet opp til å tilstrebe en innføring i denne type tjeneste gjennom fagkurs vinter, fagkurs skred, samt fagkurs lederskap operativ del vinter og skred. Øvelser arrangeres for å forberede mannskapene til de krav som blir stilt.

4.2.8.4 Norske Redningshunder

Norske Redningshunder (NRH) er en landsomfattende humanitær organisasjon hvis formål er å utdanne hunder til bruk i redningstjenesten, og å spre opplysning om hundens muligheter til å finne mennesker som er savnet. Det er i dag 91 godkjente lavinehunder og 93 godkjente ettersøkningshunder, samt 25 ruinsøkshunder med førere. Disse har døgnberedskap og kan rykke ut på kort varsel. Ved aksjoner blir hunder med førere utkalt direkte fra hovedredningssentralene, eller direkte fra de lokale redningssentralene eller lensmenn. I år 2000 deltok NRH i 160 aksjoner.

NRH deltar ved ettersøkning både sommer og vinter. Ca. 80 % av utrykningene skjer på barmark, resten er uttrykning til skred. Foruten hunder disponerer organisasjonen personlig utrustning og snøscootere. NRH samarbeider også med politiets hundeekvipasjer og de andre frivillige organisert i redningstjenesten.

Utdanningen omfatter både hund og fører. Medlemmenes grunnkurs består bl.a. av førstehjelp, bruk av kart og kompass og brukshundopplæring. Etter grunnopplæringen kan medlemmene fortsette til videregående klasse og til slutt til godkjenningsklasse (A). Man kan deretter spesialisere seg til ruinsøk.

4.2.8.5 Kontaktutvalget for de alpine redningsgrupper

Kontaktutvalget for de alpine redningsgrupper (KARG) har åtte grupper etablert i Tromsø, Svolvær, Bodø, Romsdal, Sunnmøre, Nord-Gudbrandsdalen, Ringerike og i Rogaland. Totalt består gruppene av ca. 150 kvalifiserte medlemmer, hvorav hver gruppe er på 20-24 deltakere. Disse har døgnberedskap og kan rykke ut på kort varsel. Samlet forutsettes disse gruppene å dekke behovet for alpin redning i Norge. KARG har gjennomført i alt 27 redningsaksjoner i 1999.

De alpine redningsgrupper er etablert for å drive redningsarbeid i bratt og utsatt terreng. De varsles gjennom det lokale lensmannskontor eller politikammer eller via hovedredningssentralene. Det er innledet et tett samarbeid med 330-skvadronen og enkelte andre helikopteraktører.

KARG har etablert et kvalitetsikringssystem som skal sikre høy kvalitet på medlemmer, utstyr, metoder og gjennomføring. Ledelse, gjennomføring av aksjoner og sikkerhetsmessig konsekvenstenkning er prioriterte arbeidsfelt for de alpine fjellredningsgruppene. Det er etablert egen medisinsk kommisjon, kvalitetskommisjon og metodekommisjon.

4.2.8.6 Norsk Aero Klubbs Flytjeneste

Norsk Aero Klubbs Flytjeneste (NAK) har som formål å tilby det offentlige samfunnsgagnlig flytjeneste som kan utføres med klubbens fly og av frivillige mannskaper. Å gi klubbens medlemmer mulighet til å utnytte sin flyfaglige utdannelse og erfaring til frivillig samfunnsrelaterte tjenester, gi bedre utnyttelse av klubbens fly og dermed gi mulighet til å opprettholde og utvikle sitt tilbud til lokalsamfunnet.

29 flyklubber deltar aktivt i NAKs flytjeneste. I disse klubbene er det til sammen nær 250 flygere. Flytjenesten har 24 timers beredskap 365 dager i året i de klubbens som står til disposisjon for redningstjenesten. Klubbene finnes fra Tromsø i nord til Kjevik i sør. Hele Sør-Norge opp til Namsos kan nåes innen 30 minutters flytid med fly fra organisasjonens klubber. NAK deltok i 39 redningsaksjoner i 1999.

NAKs styrke er bl.a. søk i åpent fjellterreng og områder med mye myr og vann, også søk langs veier og strender og i vanskelig tilgjengelig terreng, samt opprette eller transittere samband med mannskaper på bakken. Dessuten frakt av redningshunder til nærmeste flyplass, og etterforsyning av mannskaper i terrenget. Skogbrannvakt er vesentlig del av NAKs tjeneste.

Hver av flyklubbene som er med i flytjenesten har ett fly som primært benyttes til oppdrag. I tillegg har flyklubbene ca. 100 andre fly som kan stilles til disposisjon. For å delta som fartøysjef under redningsoppdrag kreves minimum 200 flytimer, i tillegg minimum 20 flytimer årlig. Det er vanligvis de mest erfarne flyverne som velges ut til å bli fartøysjef. Fartøysjefene går helkontinuerlig beredskapsvakter.

4.2.8.7 Norsk Grotteforbund

Norsk Grotteforbund (NGF) er et samarbeidsorgan for enkeltpersoner og lokalorganisasjoner som driver med grotting. NGF skal virke for å koordinere og vedlikeholde grotteredningstjenesten i Norge, formidle kontakt mellom norske og utenlandske grottere, arbeide med grottevern, utforskning og registrering av grotter. NGF består av 3 grotteklubber med et samlet medlemstall på ca. 150. Grotteredningstjenesten registrerer også personer med spesielle ferdigheter som ikke er medlemmer.

NGF dekker hele landet, med hovedvekt på Nord-Trøndelag, Nordland og Troms hvor 99 % av grottene i Norge er lokalisert. Redningstjenesten er bygd opp rundt HRS Nord-Norge og 330-skvadronen, begge lokalisert i Bodø.

NGF bidrar med funksjonell grotteredningstjeneste og forebyggende arbeid. Oppgaven under en reell aksjon er i hovedsak å få den skadede ut av grottesystemet. Slike aksjoner er meget ressurskrevende med bårelag, riggelag, sambandslag, førstehjelpslag og ledelse inne i og utenfor grotten. NGFs utstyr og kompetanse kan også komme til nytte i nedlagte gruver. Grotteredningstjenesten er tilknyttet et internasjonalt grotteredningstjeneste som gjør at man kan hente ressurser i utlandet ved større ulykker.

4.2.8.8 Norsk Radio Relæ Liga

NRRL er en organisasjon for radioamatører, og er organisert i 76 lokale grupper over hele landet. NRRL har som formål å yte reserve nød- og katastrofesamband til ansvarlig myndighet (dvs. politiet), ved å benytte radioamatørenes kompetanse og materiell. Tjenesten vil også kunne nyttes av de øvrige frivillige organisasjonene innen redningstjenesten når det foreligger avtale om det. Det foreligger egne retningslinjer for tjenesten.

NRRL er ingen selvstendig redningsorganisasjon, men en organisasjon med kvalifiserte medlemmer som disponerer store mengder sambandsmateriell, både privat og i gruppene. Radioamatørtjenesten disponerer en rekke frekvensbånd fra mellombølge- til mikrobølgebåndene som muliggjør samband over nær sagt en hver distanse og under alle forhold.

4.2.8.9 Frivilige Organisasjoners Redningsfaglige Forum

Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum (FORF) er et samarbeidsforum for frivillige organisasjoner som er engasjert i norsk offentlig redningstjeneste. FORF er et politisk uavhengig og nøytralt organ, og det kreves at medlemmene i de tilsluttede organisasjoner gjør sin tjeneste uten vederlag.

FORF tilstreber et godt samarbeid med Justisdepartementet, hovedredningssentralene, politi og lensmenn. Representanter for de respektive institusjoner inviteres til møter hvor det behandles saker av allmenn interesse.

Følgende organisasjoner er medlemmer i FORF:

• Norges Røde Kors Hjelpekorps

• Norsk Folkehjelp Sanitet

• Norske Redningshunder

• Kontaktutvalget for de alpine fjellredningsgrupper

• Norsk Aero Klubb

• Norsk Grotteforbund

• Norsk Radio Relæ Liga

4.2.9 Kystradiotjenesten

Norge har idag 9 døgnbemannede kystradiostasjoner fra Farsund i sør til Svalbard i nord. Kystradioene utfører en samfunnspålagt oppgave som består i overvåking av de inter- nasjonale nød- og sikkerhetskanalene for maritime brukere. I tillegg foretar Kystradioene manuell ekspedering av telefonsamtaler, telegram etc. fra og til skip.

Kystradioenes oppgaver er:

• Overvåking og opptak av de internasjonale nød- og kallekanaler på telefoni og telegrafi.

• Deltaking i sjøredningstjenesten etter gjeldende organisasjonsplan for rednings- tjenesten i Norge

• Formidling av toveis prioriterte tryggingsmeldinger mellom myndigheter og skipsfart, slik som navigasjonsvarsel, fyrmeldinger, meldinger om uregelmessigheter i navigasjonssystemer, skytevarsler, minemeldinger, ismeldinger og andre drivende gjenstander, storm- og kulingvarsler mv.

• Formidling av teletrafikk som radiotelefon, radiotelegram, radiotelex, mellom skip og land, tildels også mellom skip.

4.2.10 Ressursene ved lufthavnene

4.2.10.1 Luftfartsverkets brann- og havaritjeneste

Luftfartsloven fastsetter ingen spesielle krav til flyplassbrannvern. Dette reguleres ved internasjonale overenskomster gjennom International Civil Aviation Organization (ICAO), som Norge er tilsluttet. ICAOs anbefalinger er lagt til grunn for vårt regelverk «Bestemmelser for sivil luftfart» (BSL). Lufthavnens «Havari- og redningsplan» inngår i krisehåndteringsplanverket. Planen er en del av politiets «Redningsplan for luftfartsulykker» og er utarbeidet i samarbeid med stedlig politimester, kommunal brannsjef, fylkesmann, berørt flyselskap(er), region og andre aktører som er tildelt oppgaver i planverket.

Luftfartsverket har etablert egen brann- og redningstjeneste ved de fleste av statens lufthavner som har sivilluftfart, med unntak av enkelte plasser der forsvaret eller kommunalt brannvesen utfører denne tjenesten. Dimensjonering av brann- og redningstjenesten bestemmes av den lufthavn kategori lufthavnen er plassert i.

Ved flyplasser i lufthavnkategori 3 og høyere skal det utpekes en ansvarlig for utførelsen av brann- og redningstjenesten.

Utrykningsstyrken skal ledes av en utrykningsleder som skal ha en utpekt stedfortreder.

Enhver flyplass skal ha en utrykningsstyrke som skal være slik dimensjonert at de mengder slokkemidler som er fastsatt i henhold til plassens kategoriplassering kan bringes frem til havaristedet og tømmes innen fastsatt tid. Utrykningsstyrken er organisert i 4 eller 5 vaktlag som går skifttjeneste. De vil ha en minimum bemanning fra 2 mann på regionale plasser til maksimum 8-9 mann på stamruteplasser avhengig av lufthavnkategori.

Det er krav til minste antall utrykningskjøre-tøy avhengig av lufthavnkategori. Disse bilenemå oppfylle krav til hurtighet, krenging m.v., tank/slokkekapasitet, samt nødvendig frigjøringsutstyr mv.

Det skal være tilgjengelig på flyplassen:

• Sykebårer m/ulltepper i henhold til kategorikrav

• Bærbar peilemottaker for å kunne peile signaler fra nødpeilesender fra havarert luftfartøy (gjelder fra lufthavn kategori 5 og høyere).

I tillegg skal det ved flyplasser i lufthavnkategori 5 og høyere være lastet opp følgende utstyr:

• 1 stk. redningstelt, 40 m², m/varmeaggregat

• 1 stk. lysaggregat, teleskop, minimum 5 KW

Ved en rekke lufthavner som ligger til sjø eller vann inngår utrykningsbåt i brann- og redningstjenesten. Den skal ha nødvendig flåtekapasitet til å dekke antall passasjerer for dimensjonerende fly ved plassen.

Brannsjefen i kommunen er ansvarlig overfor kommunale myndigheter for ledelsen av brannvesenets virksomhet innen kommunen, det være seg husbrann, flybrann m.m. eller brannteknisk kontroll ved lufthavnen.

Ved en rekke lufthavner er det inngått avtale med kommunal brannsjef om slokkeansvar innenfor lufthavnens avgrensede område for boligbrann. Det er også på enkelte plasser gjort avtale om slokkebistand i kommunen (utenfor lufthavnen).

4.2.10.2 Lufttrafikktjenesten

Lufttrafikktjeneste er en fellesbetegnelse for flygeinformasjonstjeneste, alarmtjeneste og flygekontrolltjeneste. Sistnevnte omfatter områdekontrolltjeneste, innflygingskontrolltjeneste og tårnkontrolltjeneste. Luftfartsverket er ansvarlig for utøvelse av lufttrafikktjenesten, mens kravene til utøvelse av tjenesten fastsettes av Luftfartstilsynet som myndighetsorgan.

Kontrolltårnets oppgave er å regulere trafikken på selve flyplassen og i flyplassens nærområde. I praksis betyr det at kontrolltårnet regulerer trafikk som det er mulig å observere visuelt. I tillegg har kontrolltårn også tilgang på radarinformasjon og benytter radar i trafikkreguleringen. En kontrollsentral dirigerer flytrafikken ved hjelp av radar. Kontrollsentralen har ansvaret for flyene underveis mellom flyplassene. Det finnes 4 kontrollsentraler i Norge. 3 av dem er plassert ved flyplassene i Bodø, på Værnes og Sola, mens Oslo kontrollsentral ligger i et eget anlegg i Røyken i Buskerud.

Det er flygeledere ved alle norske stamruteflyplasser, militære flyplasser og ved kontrollsentralene. Flygelederne har som sine fire hovedoppgaver å forhindre sammenstøt, besørge en effektiv trafikkavvikling, gi råd og informasjon og varsle og bistå redningstjenesten.

4.2.10.3 Ressursene ved Oslo Lufthavn

Oslo Lufthavn eies og drives av et eget aksjeselskap. Lufthavnen har en egen brann- og redningsavdeling med en utrykningsseksjon og en forebyggende seksjon. Det er to brannstasjoner pga. de store avstandene mellom rullebanene, og krav om at man skal være i enden av rullebanen på 120 s ved et havari.

Utrykningen har 4 vaktlag med 18 personer på hvert vaktlag. Forebyggende seksjon har 6 personer som følger opp brannvernrunder, objektsyn, brannsyn med kommunen, brannverndokumentasjon og brannvernopplæring.

Avdelingen har fire flyplassbiler med 13 000 l vann - 1 000 l skum og to med 8 300 l vann - 300 l skum, en mannskapsbil med et fullt røykdykkerlag for husbranner, en redningsbil med vanntank, en bil som går til livreddende førstehjelp og bilbranner i parkeringshusene, en beltevogn og en lift, samt en stigebil.

Primæroppgaven er utrykning til flyhavari på lufthavnen og i nærområdet rundt, men også ved brann i bygninger, ulykker og miljøskader i samme område. OSL rykker imidlertid ut ved brann andre steder etter anmodning, og rykket bl.a. ut til propanbrannen på Lillestrøm. Dette kan gjøres ved innkalling av ekstra ressurser eller omdisponering av rådende ressurser. Slike utrykninger vil medføre ekstrakostnader.

OSL har samarbeidsavtaler om brannslokking med Ullensaker og Nannestad kommuner. Disse avtalene innebærer at OSL tar all førsteinnsats på lufthavnen og bistår i nærområdet rundt. Plan for et utvidet samarbeid mellom alle kommunene på Øvre Romerike og Oslo lufthavn er under utarbeidelse.

4.2.11 Ressurser i næringslivet

4.2.11.1 Bedrifter med industrivern

Etter sivilforsvarsloven er større bedrifter pålagt å ha en egen ulykkesberedskap. Slikt industrivern er først og fremst innrettet mot innsats i den aktuelle bedrift i fred og i krig, men ressursene tas i bruk også utenfor bedriftens område når det er nødvendig. At bedrifter som representerer en særlig risiko har et egenbeskyttelsessystem, påvirker dessuten dimensjoneringen av offentlige ressurser i vedkommende kommune.

Industrivernet og ressursene er nærmere beskrevet i kap. 11 Næringslivets egenbeskyttelse i relasjon til ulykker og uønskede hendelser.

4.2.11.2 Petroleumsindustriens ulykkesberedskap

Forskrift av 18. mars 1992 nr. 173 om beredskap i petroleumsvirksomheten pålegger den som driver slik virksomhet å ha egen beredskap mot helseskader og forurensing, og om nødvendig å gjennomføre redningsaksjoner. Virksomheten på kontinentalsokkelen faller likevel innenfor den offentlige redningstjenestes ansvarsområde. De to systemene supplerer hverandre, og de private redningsressurser i tilknytning til virksomheten på kontinentalsokkelen er en viktig tilleggsressurs for redningstjenesten, særlig ved hendelser til havs.

4.2.11.3 Privat beredskap mot akutt forurensning - diverse ordninger

Hva angår forurensningsberedskapen har operatørene på sokkelen etablert Norsk Oljevernforening for Operatørselskaper (NOFO), som disponerer 5 oljeverndepoter langs kysten, beredskapspersonell og fartøyer innrettet for oljevernformål. NOFO ivaretar på vegne av selskapene den fysiske beredskapen. Denne beredskapen skal dekke all petroleumsvirksomhet på norsk sokkel. Operatørselskapenes aksjons- og beredskapsplikt dekker hav-, kyst- og strandområder som kan bli berørt av akutt forurensning fra selskapenes virksomhet.

De forskjellige oljeselskapene har inngått en avtale om gjensidig samarbeid og assistanse i forbindelse med uhell ved transport av oljeprodukter på land, dvs. hovedsakelig tankbiltransport. Avtalen innebærer at hvert selskap kan benytte hengere med nødvendig innsatsutstyr som er plassert ved 22 depoter rundt om i landet. Investeringsutgiftene er fordelt mellom oljeselskapene etter markedsandel.

Selskapet som eier depotet er ansvarlig for at hengeren til enhver tid inneholder det nødvendige utstyret, og betaler vedlikehold og oppradering av dette, mens selskapet som benytter en henger etter et uhell, betaler for det utstyret som et blitt brukt eller kassert i forbindelse med innsatsen. Systemet virker slik at det selskap som er assosiert med uhellet (oljeprodukter transporteres så å si utelukkende med leietransport), rykker ut med hengeren fra nærmeste depot. Dersom et av de andre selskapene er vesentlig nærmere ulykkesstedet, kan dette rykke ut i første omgang for å få utstyret på plass ved ulykkesstedet. Er det behov for omlastning av produkter fra havarert tankbil, så hjelper selskapene hverandre med dette.

Ressursbedrifter for gjensidig assistanse (RFGA) er et samarbeid mellom 10 store prosessbedrifter om utveksling av beredskapsutstyr og personell med spesialkompetanse ved inntrådte uhell, brann eller katastrofe på en av bedriftene. I dette samarbeidet deltar også Hovedredningssentralen i Sør-Norge, 335-skvadronen på Gardermoen (transportfly), Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO).

Avtalen innebærer at ved en langvarig brann eller katastrofe på en av virksomhetene som omfattes av ordningen, så vil denne melde behovet for assistanse til HRS i Sør-Norge som vil kontakte aktuelle RFGA-bedrifter og rekvirere assistanse. Assistansen flytransporteres om nødvendig med 335-skvadronen til nærmeste flyplass. NSO er sekretariat for ordningen.

Norsk Teknisk LPG komite som omfatter bedriftene Statoil Norge, Norske Shell, Hydrogas Norge AS, AGA as og Progas har utviklet et beredskapsnettverk og laget informasjonsmateriell om sikkerhet og uhellsoppfølgning ved tankuhell ved transport av propan på vei eller jernbane. Nettverket omfatter bl.a. 10 distribusjonsssteder i Norge. Informasjonsmateriellet beskriver både nettverket, forbygging av uhell og oppfølgning ved eventuelle uhell, inkludert varslingstelefoner, tiltak ved uhell og oversikt over lagret hjelpeutstyr.

4.2.11.4 Kommersielle aktører

I tillegg til de etater, organisasjoner og virksomheter som i henhold til lover, forskrifter og inngåtte avtaler, eller frivillig er knyttet til redningstjenesten både i snever og utvidet forstand, finnes det en rekke kommersielle aktører med omfattende ressurser som kan komme til nytte i redningsaksjoner. Det er umulig å komme med en uttømmende liste over slike aktører, men som eksempler kan nevnes:

• Bergingsselskaper

• Spesialfartøyer

• Utleiere av maskiner eller transportmidler

• Bilbergingsfirmaer

• Sivile helikoptre av ulik art

• Transportselskaper

For alle vil det gjelde at de skal ha betaling for sin innsats, både i aksjoner som eventuelt omfatter liv og helse, og ved bruk i aksjoner som bare berører miljø og materielle verdier.

4.3 Regionale og fylkesvise ledd

4.3.1 Politidistrikter og lokale redningssentraler

Politiet er pr. i dag organisert i 54 politidistrikter.

I St.meld. nr. 22 (2000-2001) Politireform 2000 Et tryggere samfunn foreligger det forslag til en reduksjon av antall politidistrikter samt en del andre omorganiseringer, som også vil kunne få direkte eller indirekte konsekvenser for organisering av den fremtidige redningstjenesten.

Stortinget behandlet St.meld. nr. 22 (2000-2001) i mai 2001. I Innst.S. nr. 241 (2000-2001) gikk flertallet i justiskomiteen inn for at det opprettes 27 politidistrikt (se tabell 4.3).

Hvert politidistrikt i landet, og Sysselmannen på Svalbard, utgjør en lokal redningssentral (LRS). LRS blir benyttet i tilfeller hvor det er aktuelt å koordinere aksjoner. LRS ledes av politimesteren, og består ellers av representanter fra brannvesen, helsevesen, losvesen, havnevesen, Forsvaret, Sivilforsvaret og Telenor, avhengig av art og omfang av ulykkeshendelsen. Sentralene bemannes med politiets tjenestemenn og andre personer det kan være hensiktsmessig å ha med i den enkelte redningsaksjon (rådgivere utpekt av politimesteren).

Selv om LRS har den overordnete ledelse av en redningsaksjon fratar ikke kommunen ansvaret for å begrense de materielle skadene. Kommunen har også ansvar for å skaffe til veie de ressurser redningsledelsen ber om og for å ta hånd om mennesker som rammes, herunder sørge for innkvartering av evakuerte personer dersom det blir nødvendig.

Hver enkelt redningssentral skal ha en redningsplan som beskriver organisering av den lokale redningssentralen og de ressurser sentralen kan trekke på. Videre utarbeides normalt spesifikke innsatsplaner for aktuelle redningsoppgaver.

4.3.2 Sivilforsvarskretsene

Pr. i dag er Sivilforsvaret organisert med 40 kretser på landsbasis (se boks 4.1).

Politimestrene er kretsledere for sivilforsvarskretsene, mens fylkesmannen har samordningsansvaret for kretsene i hvert enkelt fylke. Sivilforsvarets ressurser er nærmere beskrevet i kapittel 9.

4.3.3 Interkommunale utvalg mot akutt forurensning (IUA)

Den interkommunale beredskapen mot akutt forurensning ble etablert for å ivareta forurensning både fra olje og andre kjemikalier, og den dekker sjø, land og vassdrag, samt er en landsdekkende beredskap. Beredskapen bygget på de 52 etablerte oljevernutvalgene.

Den kommunale beredskapen er organisert i 34 beredskapsregioner som dekker alle landets kommuner. Hver region ledes av et interkommunalt utvalg mot akutt forurensning (IUA). I utvalget sitter vanligvis havnesjef, brannsjef, politimester, fylkesmannens miljøvernavdeling og representant fra beredskapspliktig industri. Utvalget er ansvarlig for driften av beredskapen og vil også lede aksjoner mot akutt forurensning innen regionen.

IUA disponerer lettere beredskaps- og saneringsutstyr, og kan rekvirere beredskapspersonell fra lokale etater og bedrifter. Kommunene har ikke etablert en stående beredskap utover den som følger av de enkelte kommunenes brannordning. I hver region har SFT, i samråd med DBE, utpekt en vertskommune. Vertskommunen har en meget sentral plass i beredskapen, både administrativt og operativt og det ble lagt stor vekt på at de rette kommuner ble utpekt.

SFT krever å få fremlagt kommunal beredskapsplan til godkjenning. Alle beredskapsregionene har i dag godkjent beredskapsplan. Beredskapsplanen beskriver blant annet organisasjonen, dens ansvar og oppgaver. Etablering av beredskap mot akutt forurensning medførte i varierende grad investeringer i nytt utstyr for landets kommuner. Spesielt var innsatsutstyr for andre kjemikalier enn olje mangelvare.

Noe av utstyret er plassert i de enkelte kommuner, men med hoveddepot og størst ressurstilgang hos vertskommunen. Svært mange kommuner manglet også den nødvendige kompetanse innen kjemikalievern slik at et eget kurstilbud ble utviklet og gjennomført ved SFT i Horten fra 1992. Tilsvarende tilbud er gitt ved Norges brannskole fra 1998.

4.3.4 Fylkesmennene

Instruks for fylkesmannen er gitt ved kgl. res. av 7. august 1981 med senere endringer. Fylkesmannen er Kongens, regjeringens og departementenes representant i fylket og skal arbeide for at Stortingets og regjeringens vedtak, mål og retningslinjer blir fulgt opp. Embetet er administrativt underlagt Arbeids- og administrasjonsdepartementet. De enkelte departementer har imidlertid direkte instruksjonsmyndighet over fylkesmannen innen vedkommende departements ansvarsområde.

Fylkesmannen har ansvar for viktige fagområder, blant annet innenfor områdene miljøvern, barne- og familiesaker, sosial omsorg, plan- og byggesaker, sivilt beredskap, justissektoren og landbruk. Fylkesmannen har også samordnings- og helhetsansvar for den statlige virksomhet i fylket. Samordningsansvaret gjør seg særlig gjeldende i forhold til kommunesektoren.

Fylkesmennene har en sentral plass både når det gjelder beredskapsforberedelser og samordning ved katastrofer, kriser og krig. De fleste fylkesmenn har egne beredskapsavdelinger. Embetet mottar på dette området oppdrag fra fagdepartementene og Direktoratet for sivilt beredskap, men det er Justisdepartementets ansvar å prioritere mellom fylkesmennenes beredskapsoppgaver.

Fylkesmannens ansvar for beredskapsforberedelser er nedfelt i kgl. res. av 21. september 1979. Ifølge instruksen skal fylkesmannen:

• forestå beredskapsplanleggingen og gjennomføre beredskapstiltak innen sektorer som direkte hører inn under fylkesmannen

• samordne og føre tilsyn med all sivil beredskapsplanlegging i fylket, også den planlegging som fylkeskommunen og kommunene har ansvaret for

• yte hjelp med planleggingsarbeidet til statlige, fylkeskommunale og kommunale organer

• samordne den sivile beredskapsplanleggingen med Forsvarets planer og behov, og være rådgiver for Forsvaret i sivile spørsmål

• medvirke ved forberedelse av militære og sivile rekvisisjoner

• delta i planlegging av leveranser av varer og tjenester til militære og sivile myndigheter og av spredning av varebeholdninger fra utsatte områder

• hjelpe de sentrale myndigheter ved planlegging og gjennomføring av beredskapstiltak for å sikre og ordne fylkets forsyninger med varer og regulere forbruket under knapphetssituasjoner som ikke har sammenheng med krig eller krigsfare

• gi råd og veiledning i sivile beredskapsspørsmål

• holde seg orientert om det arbeid som pågår innenfor de forskjellige sektorer av sivilt beredskap innen fylket

• planlegge og lede beredskapsøvelser og kurs innen fylket

Fylkesmannen har også det øverste ansvaret for Sivilforsvaret innen fylket, og kan koordinere ressurser (personell og materiell) til hele fylket ved kriser i fredstid og i krig. Embetet er også tillagt ansvar for tilsyn med og samordning av all sivil beredskapsplanlegging i fylket. Fram til 1990-tallet var planleggingen mer eller mindre ensidig rettet inn mot krig, men i de senere årene er det lagt betydelig større vekt på beredskapsplanlegging og forberedelser for å møte katastrofer og større ulykker i fredstid.

I hvert fylke er det et fylkesberedskapsråd som skal drøfte beredskapsspørsmål og være et forum for gjensidig orientering om arbeidet på de forskjellige beredskapsområdene. I tillegg til fylkesmannen, fylkesberedskapssjefen og statlige og fylkeskommunale etatsjefer med beredskapsansvar, skal fylkesordføreren, fylkesrådmannen, en oppnevnt politimester og en representant for Sivilforsvaret være representert i rådet. Også Forsvaret bør normalt være representert. Når fylkesmannen har etablert samordningen ved katastrofer og kriser i fredstid, vil fylkesberedskapsrådet bli sammenkalt for å skape enighet om hvilke tiltak som bør iverksettes. Sammensetningen av fylkesberedskapsrådet vil være avhengig av hvilken type krise som er oppstått.

Fylkesmannen skal veilede og støtte kommunens beredskapsarbeid. I tillegg utfører fylkesmennene en rekke andre oppgaver, bl.a. innenfor atomberedskap og flyktningeberedskap, gjennomføring av øvelser, bygningsrekvisisjoner, fritaksordninger, leverings- og produksjonsplanlegging, rasjonering, kartlegging av ressurssituasjonen, bygg- og anleggsberedskap, koordinering av Sivilforsvarets virksomhet, tilsyn med utbyggingen av tilfluktsrom og planer for evakuering.

Instruksen fra 1979 inneholder også regler om utvidete fullmakter for fylkesmennene under «krig, krigsfare og lignende forhold». Disse fullmaktene bygger på beredskapsloven og kan derfor bare benyttes i situasjoner hvor denne lovens fullmaktsbestemmelser kommer til anvendelse. Instruksen gir derfor ikke fylkesmennene noen særlige fullmakter under katastrofer og kriser i fred.

Etter storflommen på Østlandet i 1995 ble det ved kgl. res. av 12. desember 1997 fastsatt retningslinjer som pålegger fylkesmannen å samordne fagmyndighetenes håndtering av kriser og katastrofer i fred på regionalt nivå. Retningslinjene bygger blant annet på det prinsipp at kriser i fred skal håndteres på lavest mulig nivå. Fylkesmannen skal skaffe til veie og videreformidle ekstra ressurser til kommunene i fylket. Ved ressursknapphet skal fylkesmannen prioritere fordelingen av tilgjengelige ressurser. Anmodning om ressurser fra Forsvaret, ut over de ressurser Heimevernet kan stille lokalt, samt sivilforsvarsressurser ut over de som er disponible lokalt, skal uten unntak rettes til fylkesmannen.

Retningslinjene gjelder ikke samordning under sikkerhetspolitiske kriser og krig eller for redningsaksjoner.

Behovet for samordning av krisehåndtering kan oppstå når et organ på fylkesnivå eller kommune(ne) anmoder om det eller ikke makter å håndtere situasjonen alene. Politimesteren har det operative ansvar for samordningen i en krise- eller katastrofesituasjon inntil fylkesmannen treffer beslutning om å overta samordningsansvaret. Fylkesmannen har ikke hjemmel i fredskrisesituasjoner til å treffe beslutninger på tvers av den myndighet som tilligger det enkelte fagorgan. Ved uenighet må fylkesmennene fremme saken for Justisdepartementet.

En av fylkesmennene i hver landsdel er blitt oppnevnt til landsdelsberedskapsfylkesmenn. Dette gjelder fylkesmennene i Hedmark, Vest-Agder, Hordaland, Sør-Trøndelag og Nordland. Landsdelsberedskapsfylkesmannen skal i fred ta opp beredskapsoppgaver som berører eller krever innsats fra flere fylker. Slike oppgaver er forutsatt løst ved samarbeid mellom de berørte fylkesmenn. I fredstid har ikke landsdelsberedskapsfylkesmannen noen instruksjonsmyndighet over de øvrige fylkesmennene. I krig er imidlertid landsdelsberedskapsfylkesmennene gitt fullmakt til å avgjøre tvister mellom fylkene, og til å foreta sivile prioriteringer i landsdelen. Ordningen er for tiden under vurdering.

4.3.5 Fylkeskommuner/Helseregioner

Etter lov 2. juli 1999 om spesialisthelsetjenesten har fylkeskommunene ansvar blant annet for sykehustjenester og akuttmedisinsk beredskap. Fylkeskommunen skal også sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted i fylket tilbys medisinsk nødmeldetjeneste og ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt. Det heter dessuten generelt i loven at fylkeskommunen plikter å yte hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner i fylket.

Den nærmere omfang og organisering av det akuttmedisinske tilbud fra fylkeskommunen, og samordningen med primærhelsetjenesten, er beskrevet foran i pkt. 4.2.3.

Med virkning fra 1. januar 2002 skal ansvaret for spesialisthelsetjenesten overføres til staten. Dette er nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) Om lov om helseforetak m.m. De plikter som er nevnt ovenfor, vil bli overført til statlige helseforetak som også vil få ansvaret for luftambulansetjenesten.

4.3.6 Hovedredningssentralene

Politimestrene i hhv. Bodø og Stavanger er ansvarlige for Hovedredningssentralen Nord-Norge og Hovedredningssentralen Sør-Norge. Grensen for ansvarsområdene går ved 65. nordlige breddegrad i sjøområdene, og på land langs grensen mellom Namdal og Helgeland politidistrikt.

Politimestrene i Bodø og Stavanger er sentralens ledere. Disse er formenn i et kollektivt ledelsesapparat - Redningsledelsen - som innkalles og fatter beslutninger ved store og langvarige aksjoner. I tillegg til politimesteren består denne av representanter fra Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Lufttrafikktjenesten, Telenor (kystradio) og Helsevesenet.

Hovedredningssentralene har fast tilsatt personell som sørger for sentralens daglige drift og døgnbemanning. Hver sentral har tilsatt en administrasjonssjef (daglig leder), en redningsinspektør for operative funksjoner, en redningsinspektør for plan, opplæring og utvikling, 13 redningsledere og 11/2 stillingshjemmel for kontorfunksjonærer. Vaktstyrken holdes på minimum 2 redningsledere døgnet rundt. Disse koordinerer aksjoner på egen hånd opp til et visst nivå. Det foreligger rutiner for når overordnede påkalles.

Sentralenes oppgave er operativ koordinering av redningsaksjoner. Etter at en nødmelding er mottatt, blir situasjonen raskt vurdert og nødvendige tiltak iverksatt. Den påfølgende redningsaksjon blir deretter ledet fra HRS eller oppgaven blir delegert til en lokal redningssentral (LRS).

Ved større ulykker vil HRS mobilisere store ekstra personellstyrker. Politimesteren med hele den kollektive ledelse vil bli innkalt sammen med ekstra redningsledere, forskjellige rådgivere og tjenestemenn fra politiet. Profesjonelle informasjonsmedarbeidere, som er utpekt og skolert på forhånd, vil bli innkalt så hurtig som mulig. Sentralene har således et meget fleksibelt personelloppsett som ved behov kan utvides etter forberedte planer. På denne måten får vi et kost - effektivt system.

De ansatte ved HRS er mobiliseringsdisponert ved HRS. I en krigssituasjon vil HRS opphøre å fungere som Hovedredningssentral i forhold til LRS. De ansatte i HRS vil bli overført til henholdsvis Reitan (Bodø) og Jåttå (Stavanger). Det vil da være Forsvaret som disponerer og prioriterer de ressurser som er i HRS.

HRS har to viktige «forlengende armer». Dette er Lufttrafikktjenestens enheter, som har varslings- og sambandsoppgaver når luftfartøy kommer i nød, og det er Kystradioene, som lytter på de maritime nødfrekvenser og formidler samband ved nødsituasjoner til sjøs.

4.4 Sentrale ledd

4.4.1 Innledning

Den følgende beskrivelse tar sikte på å angi hvordan de lokale og regionale ledd med operative oppgaver i redningstjeneste og annen ulykkesberedskap er underlagt sentralmyndighetene. Med unntak av redningssentralene, er de operative ledd underlagt et direktorat. Alle direktorater står ansvarlig overfor et departement, Oljedirektoratet overfor flere departementer. Hvilket direktorat en etat, en offentlig tjeneste eller en funksjon er underlagt, er bestemmende også for hvilken statsråd som har det konstitusjonelle ansvaret for vedkommende etat, tjeneste eller funksjon.

Kriseutvalget for atomulykker er ikke et eget direktorat, men likevel en sentralmyndighet som systematisk hører hjemme i dette kapittel. Justisdepartementet ivaretar direktoratsfunskjonene hva angår blant annet redningssentralene og har også et overordnet koordineringsansvar. Noen direktorater, som SFT og Sjøfartsdirektoratet, har selv et direkte operativt ansvar for ulykkesbekjempelse. Alle disse forhold er nærmere beskrevet nedenfor.

Gjennomgangen nedenfor tar først og fremst sikte å påvise ansvarslinjene fra det operative nivå til sentrale myndigheter. Det gis likevel også en noe nærmere omtale av de enkelte direktoraters samlede oppgaver og til dels også organisatoriske oppbygning. Det er angitt for hvert direktorat hvilket departement de er underlagt. Dette fremgår også av tabellen nedenfor.

Gjennomgangen gjelder organiseringen slik den er i dag. Det pågår for tiden en vurdering av direktoratsstrukteren.

4.4.2 Justisdepartementets ansvar for redningstjenesten og samordningen av alminnelig samfunnssikkerhet

I henhold til gjeldende organisasjonsplan, nedfelt i kgl. res. av 4. juli 1980, har hovedredningssentralene og de lokale redningssentralene det operative ansvaret for redningstjenesten i Norge. Justisdepartementet har på sin side ansvaret for den administrative samordningen av redningstjenesten i Norge og det administrative ansvaret for hovedredningssentralene og de lokale redningssentralene. I departementet lå denne funksjonen tidligere i Politiavdelingen, men den ble i 1996 flyttet til den nyopprettede Rednings- og beredskapsavdelingen. Ved opprettelsen av Politidirektoratet fra januar 2001 ble det ikke gjort endringer i dette.

Det ovennevnte er bakgrunnen for at Justisministeren anses som konstitusjonelt ansvarlig for Redningstjenesten, og dermed står ansvarlig på regjeringens vegne overfor Stortinget. Ansvaret for de enkelte fagetater som deltar i redningstjenesten, hviler imidlertid på den ansvarlig fagstatsråd. Eksempelvis er det helseministeren som har ansvaret for at helsetjenesten fyller sin funksjon såvel i redningstjenestesammenheng som i annen beredskapssammenheng.

Justisdepartementet har et helhetlig, sektorovergripende samordningsansvar for planleggingen av den sivile beredskapen. Samordningsansvaret er nedfelt i kgl. res. av 16. september 1994. Samordningsansvaret omfatter utarbeidelse av overordnede retningslinjer, tilretteleggelse av rammebetingelser og fastsettelse av prinsipielle vedtak. Samordningsansvaret gjelder i fred, ikke i en beredskaps- eller krigssituasjon. Ansvaret skal utøves i samråd med berørte departementer.

Justisdepartementets samordningsansvar endrer ikke fagdepartementenes beslutningsmyndighet og fagstatsrådenes konstitusjonelle ansvar. Dersom et fagdepartement vil avgjøre saken i strid med Justisdepartementets uttalelse, kan imidlertid Justisdepartementet legge saken frem for regjeringen.

4.4.3 Politidirektoratet

Politidirektoratet ble offisielt etablert 1. januar 2001 og er et forvaltningsorgan underlagt Justisdepartementet. Dets hovedansvar ble fastlagt gjennom Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 7 (1999-2000) om den sentrale politiledelsen. Politidirektoratet skal:

• Innenfor sitt ansvarsområde lede utviklingen av politiet med basis i de strategiske og ressursmessige rammer som er gitt av departementet

• Utvikle hensiktsmessige styringsvirkemidler tilpasset politiforvaltningen

• Utvikle nødvendig styrings- og ledelseskompetanse i ytre ledd

• Initiere, understøtte og sørge for at etaten har hensiktsmessig kompetanse innen ledelse, organisasjonsutvikling og politifaglige disipliner

• Utvikle informasjonsstrategier for politiet, forestå intern og ekstern profilering i samarbeid med politidistriktene og særorganene

• Bidra til at politilovgivningens bestemmelser blir fulgt opp i etaten, blant annet gjennom regelverk, tilsyn, kontroll, informasjon og veiledning

• Koordinere og fremme politifaglige synspunkter overfor andre direktorater, institusjoner og berørte organisasjoner

• Videreutvikle det politioperative sentrale beredskaps- og krisehåndteringsapparatet

• Foreta analyser, drive metodeutvikling, kartlegge og evaluere politiets operative virksomhet

• Samordne og koordinere særorganenes virksomhet

• Spesielt ansvar for å legge planer og gjennomføre operasjoner/tiltak innenfor «organisert kriminalitet»

• Koordinere og følge opp Norges engasjement som deltaker i internasjonale politistyrker

• Være sentral når det gjelder Norges deltakelse i internasjonalt politisamarbeid

Politidirektoratets ansvar vil følgelig være knyttet til den overordnede, faglige ledelsen av politi- og lensmannsetatens virksomhet, herunder fordeling av ressurser og resultatoppfølging.

Kriminalpolitisentralen, Utrykningspolitiet, Politihøgskolen, ØKOKRIM, Politiets materielltjeneste og Politiets datatjeneste er direkte underlagt Politidirektoratet.

4.4.4 Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern

Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) er underlagt Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD), og er en nasjonal fagmyndighet som skal påse at både enkeltindividets og samfunnets trygghetsbehov blir ivaretatt. Ansvarsområdet omfatter forebyggende og beredskapsmessige tiltak i forbindelse med brann, eksplosjon, landtransport av farlig gods samt væsker og gasser under trykk.

DBE behandler saker som hører inn under:

• lov om brannvern mv.

• lov om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk

• lov om eksplosiver

DBE ble omorganisert pr. 01.10.2000 og består nå av 6 fagenheter og en seksjon for tilsyn og kontroll med trykkpåkjent utstyr, samt juridisk fagsjef som er tillagt et overordnet ansvar i forhold til regelverk som etaten utvikler, enhet for personal og arkiv, samt enhet for plan og økonomi:

• Enhet for farlige stoffer og produkter har ansvaret for DBEs arbeid med krav til oppbevaring, transport, lasting, lossing, erverv, handel, innførsel utførsel, overføring , bruk og tilintetgjøring av brannfarlige og eksplosive varer, samt for væsker og gasser under trykk. I tillegg har enheten ansvaret for området transport av farlig gods på veg eller jernbane.

• Enhet for risikoobjekter og virksomheter har hovedansvaret for oppfølging av brann- og eksplosjonsvern i risikoobjekter og virksomheter, både private og offentlige, herunder prosessindustri som raffinerier, petrokjemisk industri, annen prosessindustri og ilandføringsterminaler for olje og gass. Enheten følger også opp det brannforebyggende arbeidet i særskilte brannobjekter, og er kontakt enhet til Statens bygningstekniske etat og Riksantikvaren.

• Enhet for tilsyn har ansvar for strategiutvikling på tilsyn innen brann- og eksplosjonsområdet, utvikling av egnede tilsynsmetoder og -instrumenter, risikoklassifisering av tilsynsobjekter, resultatmåling og effektmåling av gjennomførte tilsyn, samordning mot andre tilsynsetater inkl. brannvesenet og gjennomføring av tilsyn sammen med ansatte i fagenhetene (ansvaret for det fysiske tilsynet ligger i de respektive fagenhetene).

• Enhet for beredskap og kommunal forvaltning har sin hovedfokus på beredskap og forebyggende arbeid i kommunene, og hovedoppgavene omfatter organisering og drift av brannvesenet, samordning av offentlig og privat beredskap, nødalarmeringstjenesten (110) og samband, regional kjemikalievernberedskap (IUA), redningsinnsats til sjøs (RITS), skogbrannberedskapen, kompetanseoppbygging i kommunene og kontakt mot Norges brannskole.

• Enhet for utredning og dokumentasjon er ansvarlig for etatens utredninger, og tilrettelegger grunnlaget for strategiske beslutninger. Enheten er etatens senter for statistikk, grunndata, bibliotek og FoU-koordinering.

• Enhet for informasjon og samfunnskontakt er samarbeidspartner og bidragsyter i forhold til fagenhetenes informasjon til publikum og samarbeider med disse om kampanjer mv. Enheten har for øvrig ansvaret for informasjonsvirksomhet overfor allmennheten, mediekontakt, elektronisk publisering, grafisk tilrettelegging og sentralbord/resepsjon.

• Seksjon for trykkpåkjent utstyr er en videreføring av det forvaltningsområdet som tidligere ble ivaretatt av Arbeidstilsynets Kjelkontroll. Den etablerte distriktsordningen er opprettholdt for å gi et distriktsorientert tilbud til næringslivet og andre brukere av trykkpåkjent utstyr. For å unngå mulig rollesammenblanding mellom forretning og forvaltning er det besluttet å fase ut forretningsvirksomheten fra 31.12.02.

Direktoratet arbeider for effektiv utnyttelse av de ressurser samfunnet investerer i forebyggende tiltak og beredskap. Direktoratet har videre tilsynsmyndighet overfor det kommunale brannvesen, hvor det spesielt kontrolleres at kommunene har en brannordning som gjør dem i stand til å utføre de lovpålagte oppgavene. Det gjennomføres ca. 110 tilsyn i året, noe som innebærer at den enkelte kommune får tilsyn hvert 4. år. DBE er også tilsynsmyndighet overfor 25 store industribedrifter som faller inn under storulykkesforskriften, 250 mindre og mellomstore behandlingsbedrifter for brannfarlige varer, samt flere hundre anlegg for brannfarlig væske, brannfarlig gass mv. I tillegg kommer en rekke stykkgodslagre, registreringspliktige kjelanlegg, kloranlegg og ammoniakkanlegg, samt avsendere, transportører og mottakere av farlig gods.

DBE representerer Norge i en rekke internasjonale fora, bl.a. for standardiseringsarbeid og regelverksutvikling, og er ansvarlig for oppfølging av en rekke direktiver som skal gjennomføres som norske forskrifter.

Fra 01.01.02 blir Produkt- og elektrisitetstilsynet (PE) slått sammen med DBE under navnet Direktoratet for brann- og elsikkerhet. Det nye forvaltningsområdet vil inkludere elsikkerhet, produktsikkerhet og sikkerhet ved forbrukertjenester i tillegg til dagens forvaltningsområde for DBE.

4.4.5 Norges brannskole

Norges brannskole (NBSK) er et nasjonalt kompetansesenter for utdanning av landets brann- og feierpersonell. NBSK er direkte underlagt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF), og skolen er ikke en del av brannvesenet i Norge. Kursvirksomheten ved skolen gjennomføres i hovedsak etter læreplaner som er godkjent av KUF. Departementsansvaret er imidlertid besluttet overført til Arbeids- og administrasjonsdepartementet med virkning fra 1. januar 2002. Faglig og administrativt vil skolen bli lagt under Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.

Norges brannskole ble etablert under 2. verdenskrig i et samarbeid mellom Oslo brannvesen og Norges Brandkasse. Staten overtok driften av skolen i 1968. I 1993 flyttet skolen til anleggene til Nordnorsk opplæringsenter for oljepersonell (NNO) i Tjeldsund i Nordland. Etter en utbygging til vel 40 millioner kroner ble den nye brannskolen offisielt åpnet 19. oktober 1994.

Skolen har 40 medarbeidere, hvorav 14 er undervisningsledere knyttet direkte til den pedagogiske virksomheten. Aktiviteten ved skolen omfatter en rekke kurs av varierende lengde, fra ukeskurs til fem-ukers kurs og brevkurs. I år 2000 gjennomførte ca. 1550 elever brann- og feierkurs ved skolen, ca. 350 elever gjennomførte markedsrettede kurs og 1043 elever gjennomførte brevkurs. Det var ca. 16.500 overnattinger ved skolen dette året.

I tillegg til egne lærekrefter har skolen de siste årene benyttet ca. 350 innleide instruktører medregnet regionale kurs. Dette er personer som har faglige kvalifikasjoner i kraft av sin stilling eller erfaring. Instruktørene er hentet fra DBE, brannvesen, feiervesen, politi osv. Norges brannskole har oversikt over og vurderer kvalifikasjonene til den enkelte lærer.

Norges brannskole vil utvide omfanget av utdanningsvirksomheten for heltidsbrannpersonell. I henhold til forskrift av 3. mai 1995 om organisering og dimensjonering av brannvesen, stilles det også kompetansekrav til deltids brannpersonell. Disse bestemmelsene er inntil videre ikke satt i kraft, jf. § 1-8. I dag er det ca. 7000 deltids brannpersonell som mangler opplæring i henhold til kommende krav. Læremidler for utdanningen er nå ferdig utarbeidet og opplæringen igangsatt.

4.4.6 Statens helsetilsyn

Statens helsetilsyn har det overordnete tilsyn med all helsetjeneste i Norge, og ivaretar forvaltningsoppgaver knyttet til utøvelse av tilsynet. Statens helsetilsyn er et uavhengig tilsynsorgan, og skal sammen med fylkeslegene fremme kvalitet og rettssikkerhet i helsetjenesten og pasientbehandlingen. Gjennom helsefaglig rådgivning og veiledning til politiske myndigheter, helsetjenesten og befolkningen skal Helsetilsynet medvirke til trygge helsetjenester for alle. Statens helsetilsyn består i dag av følgende avdelinger:

• Avdeling for primærhelsetjeneste

• Avdeling for spesialisthelsetjeneste

• Avdeling for helserett

• Avdeling for samfunnsmedisin

• Administrasjonsavdelingen

Innen beredskap har Helsetilsynet ansvar for å sikre forsvarlig beredskap av bl.a. legemidler og en del medisinsk utstyr i tilfelle krise og krig. Helsetilsynet samordner tiltak som skal forberede helsevesenet på å kunne håndtere ulykker, katastrofer og kriser. Pr. i dag er det Statens helsetilsyn og de 19 fylkeslegene som til sammen utgjør det statlige helsetilsynet. Hele helse-Norge gjennomgår for tiden en større omorganisering, som blant annet vil medføre sammenslåing av en rekke mindre statlige etater, opprettelsen av et Sosial- og helsedirektorat og Nasjonalt folkehelseinstitutt, samt endringer innad i Statens helsetilsyn slik at tilsynsoppgavene tydeliggjøres og styrkes. Fylkeslegen skal integreres i fylkesmannsembedet fra 01.01.03.

Lov av 23. juni 2000 Om helsemessig og sosial beredskap trådte i kraft 1. juli 2001. Formålet med loven er å verne befolkningens liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp og sosiale tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid. Med utgangspunkt i risiko- og sårbarhetsanalyser skal virksomheten sørge for nødvendige forebyggende tiltak, samt utarbeide beredskapsplaner tilpasset virksomhetens art og omfang. Beredskapsplanene skal omfatte prosedyrer for ressursdisponering og omlegging av drift som sikrer nødvendig tjenesteytelse ved ulike interne og eksterne hendelser (kriser/katastrofer). Videre skal virksomheten ved en krise eller katastrofe kunne organisere egen drift med sikte på å treffe beslutninger om egen virksomhet og være bindeledd til overordnede ledd. Beredskapsplanene skal også omfatte viktige informasjonstiltak. Loven sier også at virksomheten skal ha tilfredsstillende forsyningssikkerhet av viktig materiell og utstyr.

Lov om helsemessig og sosial beredskap er en ramme- og fullmaktslov som fastsetter innretning og omfang av for beredskapsarbeidet i helse- og sosialsektoren. Den ordinære lovgivningen på helse- og sosialområdet ligger fortsatt til grunn for beredskapsarbeidet. Lov om helsemessig og sosial beredskap er imidlertid tenkt å danne en felles overbygging for beredskapsarbeidet innenfor sektoren. Loven pålegger pliktsubjektene «ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og for den utøvende tjeneste, herunder finansiering, under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid, med mindre noe annet er bestemt i eller i medhold av lov» (§ 2-1).

Den fremtidige beredskapen skal således hvile på at tilbydere av helse- og sosialtjenester selv skal sørge for å kunne fortsette sin produksjon dersom en krise eller katastrofe skulle oppstå. Gjennomførte risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser) skal danne grunnlaget for gjeldende beredskapsplaner. I fremtiden vil derfor den statlige beredskapen bl.a. bestå av de tiltak som det ikke er rimelig å forvente at den utøvende helsetjenesten selv ivaretar. Beredskapslovens krav om å gjennomføre ROS-analyser og utarbeide beredskapsplaner vil på sikt gi en bedret planplattform for den statlige beredskapen.

Når det gjelder ulike typer helsemateriell, kan dette grovt sett deles i to:

Utstyr av eldre dato (oppbygd på 1950- og 1960-tallet):

• 325 sykehusenheter (inkludert senger)

• 128 pleieenheter

• 89 kirurgiske enheter

Utstyr av nyere dato (oppbygd på 1980- og 1990-tallet):

• 12 NorHosp pleieenheter og 7 NorHosp kirurgiske enheter

• 1524 NorHosp bårer

• 130 stk 100-10-enheter for etterfylling av medisinsk forbruksmateriell til sykehus og feltsykehus

• 1 Recovery Camp (nødhjelpsleir) for 500 personer

• senger, telt, aggregat, belysning etc.

4.4.7 Statens forurensningstilsyn

Statens forurensningstilsyn (SFT) ble opprettet i 1974, og er underlagt Miljøverndepartementet. Direktoratet har ca. 300 medarbeidere, og er organisert i en samfunnsavdeling, en lokalmiljøavdeling, en næringslivsavdeling, en beredskaps- og kontrollavdeling og en organisasjonsavdeling. Hovedkontoret ligger på Helsfyr i Oslo. I tillegg har SFT kontorer i Skien, Horten, Bergen og Tromsø.

SFT skal bidra til å skape en bærekraftig utvikling gjennom å arbeide for at forurensning, skadelige produkter og avfall ikke skal føre til helseskade, gå ut over trivselen eller skade naturens evne til produksjon og selvfornyelse. SFT har et særlig ansvar for hav- og vannforurensning, helse- og miljøfarlige kjemikalier, avfall og gjenvinning, klimaendringer, luftforurensninger og støy samt internasjonalt miljøvernsamarbeid og miljøvernbistand. De ulike samfunnsektorene har ansvaret for å integrere miljøhensyn i arbeidet sitt. SFT arbeider for å gjøre dette ansvaret tydelig. Stadig flere av SFTs enkeltsaker blir nå overført til regionalt nivå.

SFT har ansvaret for å følge opp forurensningsloven og produktkontrolloven. Etaten gir blant annet utslippstillatelser, og kontrollerer at tillatelser og forskrifter som er gitt med hjemmel i nevnte lover følges. SFT er den sentrale myndigheten når det gjelder landets beredskap mot akutt forurensning. Hovedoppgavene er:

• å påse at private aktører og kommunene etablerer beredskap og aksjonerer mot akutt forurensning

• at det er etablert et statlig beredskapsapparat mot akutt oljeforurensning fra skipstrafikken og ukjent kilde

• at privat, kommunal og statlig beredskap er samordnet i et nasjonalt beredskapssystem

SFT har en egen beredskapsorganisasjon som er bygget opp rundt 15 utstyrsdepoter langs kysten med tilhørende depotstyrker (10 personer), personellet i SFTs beredskaps- og kontrollavdeling (Horten), på bistandsavtaler med private og offentlige instanser og på lovfestet bistandsplikt hos private og kommunale beredskapsorganisasjoner til staten ved statlig aksjon. De 15 utstyrsdepotene er lokalisert i Longyearbyen, Vadsø, Hammerfest, Tromsø, Lødingen, Bodø, Sandnessjøen, Ørland, Ålesund, Fedje, Solund, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Horten.

SFT eier betydelige mengder utstyr for å samle opp og fjerne akutt oljeforurensning fra miljøet:

• Ca. 9000 meter oljelenser til bruk i skjermet farvann

• Ca. 22 000 meter oljelenser for kystfarvann

• Ca. 10 000 meter oljelenser for bruk i åpent hav

• Om lag 100 innretninger for opptak av olje fra sjøen

• Personlig bekledning for om lag 1000 personer

• Strandrensingsmateriell, lysutstyr, mindre båter med mer

I tillegg eier SFT 4 oljevernfartøyer som til daglig disponeres av Kystverket. Disse fartøyene seiler med SFTs oljevernutstyr om bord. De kan gå til skadestedet på kort varsel. Videre har SFT inngått avtale med Forsvaret om at 8 kystvaktfartøyer seiler med SFTs oljevernutstyr (lenser og oljeopptakere) om bord. Fartøyene vil i den utstrekning det er mulig av hensyn til pågående oppdrag, umiddelbart begi seg til skadestedet.

Ved større tilfeller av akutt oljeforurensning fra skip eller ukjent kilde vil SFT vanligvis aksjonere med sin beredskapsorganisasjon. Normalt vil en oljevernaksjon bli ledet fra Senter for Marint Miljø og Sikkerhet i Horten, hvor SFTs beredskapspersonell er lokalisert.

SFTs beredskapsorganisasjon er primært bygget opp for å håndtere sjøgående innsats og kystgående innsats parallelt og under en ledelse. Strand eller kystgående innsats er i stor grad basert på den kommunale aksjonsplikten og deres bistandsplikt til staten. SFT har ansvaret for at kommunene settes i stand til å løse sine bistandsoppgaver til staten under aksjoner ledet av staten.

SFT har inngått en rekke samarbeidsavtaler med instanser som bistår under statlige aksjoner mot akutt oljeforurensning. Det gjelder:

• Sjøfartsdirektoratet og Kystdirektoratet (samarbeid ved skipsuhell)

• Forsvaret (tilgang på kystvaktfartøyer og kystvaktpersonell)

• Eiere av sivile fartøyer

• Sivilforsvaret (tilgang på saneringspersonell)

• Arbeidsmarkedsetaten (tilgang på saneringspersonell)

• Direktoratet for naturforvaltning, Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet og Polarinstituttet (miljørådgivning)

• Fjellanger Widerøe (overvåkingsfly)

• Det Norske Meterologiske institutt (oljedrift)

• Sysselmannen på Svalbard (oljevern på Svalbard)

• Interkommunalt utvalg mot akutt forurensning (IUA) i Vestfold og ESSO (samarbeid om bekjempelse av store oljeutslipp i Oslofjorden)

• Interkommunalt utvalg mot akutt forurensning (IUA) i Bergensområdet, Statoil Mongstad og Norsk Hydro Stureterminalen (samarbeid om bekjempelse av store oljeutslipp i Fensfjorden)

4.4.8 Kriseutvalget for atomulykker

Kriseutvalget for atomulykker er underlagt Sosial- og helsedepartementet. Kriseutvalget for har ansvaret for utvikling av den løpende atomulykkesberedskapen. I akuttfasen av en atomulykke skal Kriseutvalget beslutte iverksetting av tiltak. Under senfasen av en ulykke skal Kriseutvalget ha rollen som rådgiver for myndighetene. Hovedmålet med innsatsen er å beskytte liv, helse, miljø og viktige samfunnsinteresser.

Ved en atomulykke har Kriseutvalget fullmakt til å innhente informasjon, data og prognoser, og utvalget skal sørge for samordnet informasjon til myndigheter, publikum og media. Kriseutvalget har fullmakt til å iverksette noen forhåndsbestemte tiltak i akuttfasen av en atomulykke.

Kriseutvalget kan:

• pålegge akutt evakuering av små lokalsamfunn

• pålegge sikring av områder som er sterkt forurenset

• pålegge kortsiktige tiltak/restriksjoner i produksjon av næringsmidler

• pålegge/gi råd om rensing av forurensede personer

• gi råd om innendørsopphold

• gi råd om opphold i tilfluktsrom

• gi råd om bruk av jodtabletter

• gi kostholdsråd

• gi råd om andre dosereduserende tiltak

Tiltakene skal avklares med ansvarlig departement dersom tiden tillater det. Tiltak med hjemmel i politiloven skal alltid avklares med Politidirektoratet.

Kriseutvalget har sine operasjonslokaler hos sekretariatet, Statens strålevern på Østerås i Bærum.

Kriseutvalget og de faglige rådgivere har som oppgave å bygge opp, vedlikeholde og koordinere atomulykkesberedskapen gjennom:

• kontakt med myndigheter på alle nivåer

• informasjonsutveksling mellom medlemsinstitusjonene

• vurdering av trusselbildet

• avholdelse av øvelser

Kriseutvalgets faglige rådgivere er satt sammen av representanter fra 14 sentrale institusjoner og etater med oppgaver og spesiell kompetanse innen atomulykkesberedskapen. Ved en atomulykke skal de faglige rådgiverne være et faglig støtteapparat for Kriseutvalget ved å

• innhente og bearbeide informasjon og måledata

• utarbeide prognoser og oversikt over situasjonen

• fremme forslag til tiltak

• sørge for samordnet informasjon til myndigheter, publikum og medier

Statens strålevern er sekretariat for Kriseutvalget og dets faglige rådgivere. Sekretariatet har en rekke oppgaver i det løpende beredskapsarbeidet, blant annet gjennomføring av kurs, øvelser og oppbygging av gode kommunikasjonslinjer i beredskapsorganisasjonen. Sekretariatet samarbeider tett med Kriseutvalget og Kriseutvalgets ledelse. Ved atomulykker utfører Strålevernet stabsfunksjoner for Kriseutvalget.

Det er bygget opp en egen informasjonsgruppe (KU-info) som skal bistå Kriseutvalget med informasjonshåndtering under en atomulykke. Medlemmene i gruppen er hentet fra Kriseutvalget og de faglige rådgiveres institusjoner. I tillegg kan regjeringens kriseinformasjonsenhet (Kriseinfo) anmodes om bistand.

4.4.9 Direktoratet for sivilt beredskap

Direktoratet for sivilt beredskap (DSB) er faglig og administrativt underlagt Justisdepartementet. DSB skal bistå departementet med den overordnede samordningen av det sivile beredskapsarbeidet. Direktoratet er videre et kompetanseorgan for beredskapsarbeidet generelt og skal fastsette krav og retningslinjer for planleggingen i fylkeskommunene og kommunene. DSB gir videre retningslinjer og veiledning for arbeidet med omstillingsplaner og kriseplanlegging på ulike nivåer. I tillegg er direktoratet tillagt et tilsynsansvar. Dette tilsynet vil i fremtiden gjennomføres som et systemrettet tilsyn og forutsetter at de enkelte virksomheter har kvalitetsstyringsprosesser for sitt beredskapsarbeid.

Direktoratet for sivilt beredskaps hovedoppgaver er å

• være en pådriver og tilrettelegger for økt samfunnssikkerhet og beredskap gjennom metodeutvikling, faglig veiledning og rådgivning

• bidra aktivt til utredninger og formidling av erfaringer, metoder og modeller for beredskapsarbeid på sentralt, regionalt og lokalt nivå

• være et ressurs- og kompetansesenter som bidrar til at virksomheter med samfunnsansvar får tilført kunnskap og kompetanse for å forebygge og håndtere større ulykker og katastrofer i fred

• være et kompetansesenter for sikkerhetspolitiske kriser og krig, herunder koordinere det sivile beredskapssystem

• ha ansvaret for prioritering av oppgaver og etatsstyring av fylkesmennene på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet

• føre tilsyn med sikkerhets- og beredskapsplanleggingen i departementer og ved fylkesmannsembetene på vegne av Justisdepartementet

• være den sentrale ledelsen av Sivilforsvaret

• være rådgiver og stabsorgan ved eventuell krisehåndtering etter anmodning fra Justisdepartementet

• ha ansvaret for å koordinere det sivil-militære samarbeid

• koordinere Norges deltakelse i den sivile del av NATO og EUs handlingsprogram for sivilt beredskap samt organisere og lede Sivilforsvarets internasjonale støtteteam til bruk ved krig og katastrofer

DSB er organisert med to fagavdelinger:

Plan- og tilsynsavdelingen er et ressurs- og kompetansesenter for beredskapsarbeidet på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Innen rammen for totalforsvarskonseptet skal avdelingen gjennom faglig bistand og målrettet kompetanseutvikling bidra til at kvaliteten på landets evne til å forebygge og håndtere katastrofer, kriser og krig stadig bedres.

Sivilforsvarsavdelingen har på direktoratets vegne den overordnede ledelse av Sivilforsvaret. Dette innebærer initiering av planlegging og gjennomføring av sivile forsvarstiltak, som bl.a. varsling, tilfluktsrom, krigsutflytting, utrykningsstyrker og egenbeskyttelse, samt bruk av sivilforsvarsressurser i forbindelse med ulykker og katastrofer i fredstid. Sivilforsvarets innsats i fredstid omfatter også bistand internasjonalt.

Det vises for øvrig til kap. 9 om Sivilforsvaret.

4.4.10 Forsvarets overkommando

Forsvarets overkommando (FO) er Forsvarssjefens apparat for å planlegge og styre virksomheten i Forsvaret. FO ledes av Stabssjefen, som også er Forsvarssjefens stedfortreder og nestkommanderende i Forsvaret. FO har sitt hovedkvarter på Huseby i Oslo, der det arbeider omkring 1400 personer.

FO er inndelt i flere ulike fagstaber og grenstaber. De fire generalinspektørene for Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet er ansvarlig for styrkeproduksjon i sine respektive forsvarsgrener og Heimevernet, og støttes i denne sammenheng av sine staber. Fellesstaben er ansvarlig for helhetlig planlegging og styring av Forsvaret.

Forsvarskommando Nord-Norge i Bodø og Forsvarskommando Sør-Norge i Stavanger er Forsvarssjefens utøvende operative ledd. Forsvarskommandoene ledes av en øverstkommanderende i hver landsdel. Øverstkommanderende planlegger og leder den operative bruken av militære styrker i sin del av Norge. Under behandlingen av St.prp. nr. 45 (2000-2001) har Stortinget besluttet at dagens forsvarskommandoer skal legges ned. I stedet vil det bli etablert ett nasjonalt Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) i Stavanger og en landsdelskommando i hver landsdel, Landsdelskommando Nord (LDKN) i Bodø og Landsdelskommando Sør (LDKS) i Trondheim.

Stortinget har videre besluttet at FO skal legges ned innen utgangen av 2004, og at det skal opprettes en forsvarsstab til støtte for Forsvarssjefen i hans rolle som sjef for Forsvarets militære organisasjon. Forsvarsstaben vil bli samlokalisert med Forsvarsdepartementet, men vil ikke inngå som en del av departementet.

4.4.11 Oljedirektoratet

Oljedirektoratet ble opprettet i 1972 og har ca 350 stillinger. Det er underlagt Olje- og energidepartementet i ressursforvaltnings- og administrative saker og Kommunal- og regionaldepartementet i spørsmål om sikkerhet og arbeidsmiljø. Innenfor saksområdet CO₂-avgift utøver direktoratet myndighet på vegne av Finansdepartementet.

Oljedirektoratets viktigste oppgaver er å ha best mulig kunnskap om petroleumsressursene på den norske kontinentalsokkelen, føre tilsyn med at rettighetshaverne forvalter ressursene på en effektiv og forsvarlig måte og føre tilsyn med at regelverket overholdes slik at det etableres, opprettholdes og videreutvikles et forsvarlig sikkerhetsnivå og arbeidsmiljø. Oljedirektoratet har også en viktig rolle når det gjelder å påvirke industrien til å utvikle løsninger som er til beste for samfunnet. Oljedirektoratet gir råd til foresatte departementer og er delegert myndighet til å fastsette forskrifter og fatte vedtak om samtykke, pålegg, fravik og godkjennelser etter regelverket.

Oljedirektoratet skal medvirke til at de norske petroleumsressursene blir forvaltet på en god og forsvarlig måte. Direktoratet setter rammer for petroleumsvirksomheten og fører tilsyn med at regelverket blir fulgt, slik at sikkerheten og arbeidsmiljøet på sokkelen blir fullt forsvarlig.

Når det gjelder sikkerhet og beredskap på kontinentalsokkelen, ligger området «sikkerhet og arbeidsmiljø» under Kommunal- og regionaldepartementet, men tilsyn med dette området i petroleumsvirksomheten på sokkelen er delegert til Oljedirektoratet

Forskrift om beredskap i petroleumsvirksomhetenav 18. mars 1992 setter krav til etablering, vedlikehold og utvikling av beredskap, for å sikre et forsvarlig sikkerhetsnivå for mennesker, miljø og økonomiske verdier i petroleumsvirksomheten.

I forskriftens § 3 er beredskap definert som alle tekniske, operasjonelle og organisatoriske tiltak som hindrer at en inntrådt faresituasjon utvikler seg til en ulykkessituasjon, eller som hindrer eller reduserer skadevirkningene av inntrådte ulykkessituasjoner.

I § 11 om generelle krav til beredskap heter det at beredskapen skal etableres, vedlikeholdes og utvikles på en styrt og organisert måte. Arbeidet med beredskap skal integreres i alle faser av virksomheten.

I § 12 omtales spesielle krav til beredskap mot akutt oljeforurensning. Det skal etableres en beredskap mot akutt oljeforurensning dersom virksomheten innebærer en risiko for slik akutt forurensning, det vil si risiko for akutte, ikke planlagte utslipp som ikke omfattes av utslippstillatelsen. Operatørens beredskap skal blant annet inngå i den felles oljevernorganisasjon som staten og kommunene etablerer for å ivareta oppsamlingen av akutt oljeforurensning dersom den truer kysten eller når land.

I § 13 omtales spesielle krav til helsemessig beredskap. Den helsemessige beredskapen skal sikre at personellet får nødvendig behandling og pleie ved inntrådte fare- og ulykkessituasjoner. Operatøren skal samordne virksomhetens helsemessige beredskap med øvrig helsetjeneste.

4.4.12 Sjøfartsdirektoratet

Sjøfartsdirektoratet har den sentrale ledelse av det statlige arbeidet for høy sikkerhet for liv, helse, eiendom og det marine miljø i tilknytning til skip, fiskefartøy, flyttbare oljeplattformer og fritidsfartøy. Direktoratet er organisert i 3 områder; Sjømannsavdeling, 4 fartøysavdelinger under ledelse av en sikkerhetsdirektør og inspeksjonsavdeling med Skipskontrollen, samt en administrasjonsavdeling.

Staben bistår Sjøfartsdirektøren i overordnede forvaltningsspørsmål og vedrørende intern og ekstern informasjon bl.a. ved redaksjonen av etatens publikasjon «Navigare». Staben koordinerer dessuten bistand til utviklingsland innenfor maritim sektor.

Kvalitetssjefen bistår sjøfartsdirektøren, øvrige ledere og ansatte i direktoratet ved kvalitetssikring og kvalitetsforbedring (intern revisjon og korrigerende tiltak) av Sjøfartsdirektoratets egen virksomhet (regelverksutvikling, informasjon, kontroll/tilsyn, service/velferd, etatsutvikling/støttefunksjoner).

Direktoratet har en egen beredskap for skipsulykker som organisasjonsmessig er en integrert del av direktoratets Inspeksjonsavdeling. Vaktberedskapen ivaretas av avdelingsleder, den operative beredskapsrådgiveren og 4 aksjonsinspektører. De sistnevnte er plassert ved direktoratets stasjoner langs kysten. Alle meldinger fra SFT, hovedredningssentralene og fra Forsvaret går til vakthavende aksjonsinspektør som utenom kontortid har hjemmevakt. Aksjonsinspektøren er direktoratets representant på havaristedet. Vedkommende skal påse at alle tiltak vedrørende sikring av havarist og bergingsoperasjoner utføres i henhold til direktoratets retningslinjer og de direktiver som blir gitt. Normalt vil det være Sjøfartsdirektoratet via aksjonsinspektør på havaristedet som leder en nødlosseoperasjon. Direktoratet leder sine aksjoner fra sin aksjonssentral i Oslo, eller er samlokalisert med SFTs aksjonsorganisasjon, dersom det pågår nødlossing og oljevernaksjon på samme tid.

For å styrke beredskapen har Sjøfartsdirektoratet inngått en avtale med Kystvakten (KV) om at KV skal bistå innenfor direktoratets ansvarsområde. Normalt vil inngrep kun skje etter anmodning fra direktoratet, men i unntakstilfeller som nærmest er nødstilfeller vil KV kunne aksjonerer direkte innenfor Sjøfartsdirektoratets ansvarsområde overfor skip som representerer en fare for akutt forurensning og som ikke vil eller kan iverksette tilstrekkelig forebyggende tiltak. KV vil orientere direktoratet om utviklingen av situasjonen og utøve myndighet på eget initiativ inntil direktoratet som primærmyndighet er klar til å overta som aksjonsleder. KV vil deretter i henhold til avtalen bistå direktoratet med utstyr, personell og fartøyer. Dette handlingsmønsteret er i samsvar med prinsippene i Kystvaktloven og instruksen for KV.

4.4.13 Luftfartsverket

Luftfartsverket er statens fagorgan i alle sivile luftfartssaker og inngår som et viktig element i totalforsvaret. Luftfartsverket er organisert som forvaltningsbedrift, og ivaretar samfunnets behov for et organisert luftfartssystem under politisk styring. Luftfartsverket har ansvaret for at sikkerheten i luftfartssystemet blir opprettholdt. Luftfartsverkets styre har spesielt ansvar for at den tjenesteproduserende virksomhet blir drevet effektivt og i samsvar med fullmakter og forretningsmessige prinsipper slik at fastsatte mål blir nådd.

Samtlige norske lufthavner med rutetrafikk, enten de er eid av Luftfartsverket eller har private eiere, har i dag et krisehåndteringsplanverk som er bygd opp på samme måte og inneholder de samme hovedelementer. Krisehåndteringsplanverket inneholder følgende elementer:

• varsling

• havari- og redningsplan

• sikkerhetsplan

• beredskapsplan

• delplan evakuering

• delplan omsorg

• totalforsvarsaspektet

• risiko- og sårbarhetsanalyse

• instruks og sammensetning av beredskapsutvalg

• lufthavnens forhold til media

Sikkerhetsplanen beskriver hvilke tiltak som skal utføres og hvilke forhold som gjelder ved trusselsituasjoner, flykapring og sabotasjeanslag. Luftfartsverkets nåværende beredskapsplan er utarbeidet på bakgrunn av Sivilt Beredskapssystem. Alle lufthavner av en viss størrelse skal ha en evakueringsplan.

Intensjonen er at det skal være gjennomført risiko- og sårbarhets-analyser ved samtlige lufthavner innen utgangen av 2001.

Beredskaps- og sikkerhetsutvalg (BSU) har erstattet tre tidligere grupper (Havariplanutvalg, Lokale sikkerhetsutvalg og Beredskapsgrupper) som skulle følge opp de tre planområdene (ulykke/katastrofe, terror/sabotasje og beredskap/krig). Det er utarbeidet instruks som beskriver oppgaver, sammensetning og bruk av BSU.

4.4.14 Telenor

Telenor A/S plikter i henhold til konsesjon fastsatt av Samferdselsdepartementet (02.03.99) å gi ytelser til nød- og sikkehetstjenesten (kystradioen). I samsvar med forutsetninger i St.prp. nr. 70 (1995-96) skal Telenors kostnader ved ytelser til nød og sikkerhetstjenesten dekkes som statlige kjøp over Justisdepartementets budsjett. Telenor skal ivareta behovet for nød- og sikkehetskommunikasjon innenfor redningstjenestens ansvarsområde og kystradioens dekningsområde som omfatter «internasjonalt farvann» og «norsk farvann inklusive norsk kontinentalsokkel». Tjenesten drives i tillegg til den kommersielle delen av kystradioen. Hovedredningssentralene er hovedmottaker av nød- og sikkerhetstjenesten.

Hovedredningssentralen i Sør-Norge og Rogaland radio (kystradioen) vil bli samlokalisert innen kort tid. Det tas sikte på en tilsvarende samlokalisering mellom Hovedredningssentralen i Nord-Norge og Bodø radio i 2003-2004.

Se punkt 4.2.9 for en nærmere beskrivelse av kystradiostasjonene.

4.4.15 Næringslivets sikkerhetsorganisasjon

Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO), tidligere Industrivernet, ble etablert i 1938 av Norges Industriforbund med det formål å organisere og føre kontroll med industriens sivilforsvarstiltak. NSO er administrativt underlagt Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og inngår i landets totalforsvarskonsept. Lovhjemmel er sivilforsvarsloven med tilhørende forskrifter og retningslinjer som omhandler krav om egenbeskyttelse gitt av Justisdepartementet samt krav etter beredskapslovverket for håndtering av mulige krigssituasjoner. Justisdepartementet er overordnet departement.

NSO har pr. 23.08.01 registrert 1209 industrivernpliktige bedrifter med ca. 180 000 ansatte og en samlet industrivernstyrke på ca. 20 000 personer. Landets politimestre har som kretssjefer i sivilforsvarsområdene fullmakt til å rekvirere industrivernstyrkene i en krisesituasjon.

NSOs ansvarsområde er:

• å organisere og kontrollere egenbeskyttelsen(industrivern) ved offentlige og private industri- og håndverksbedrifter.

• å være tilsynsmyndighet etter forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (Internkontrollforskriften), etter forskrift om egenbeskyttelsestiltak ved industrielle bedrifter og Storulykkeforskriften

• iverksette og følge opp opplæring/kurs om egenbeskyttelsestiltak for bedriftens industrivernledelse, både innenfor fagområdene HMS og security.

• å være sekretariat for Næringslivets Sikkerhetsråd(NSR) som gir råd om beskyttelse mot spionasje, sabotasje, terrorisme, datakriminalitet og organisert kriminalitet.

NSO er organisert ved:

• adm. dir. som følger opp daglig ledelse i NSO, strategi for organisasjonen i samråd med styret og NHO og er sekretariat for NSR

• fagavdeling HMS/security som er ansvarlig for kurs/opplæring/seminar mv. for industrivernpliktige bedrifter og frivillige medlemmer, utvikling av faghefter innen egenbeskyttelse og bistår tilsynsavdeling ved kontroller.

• tilsynsavdeling som har ansvar for kontroll med de industrivernpliktige bedriftene, herunder tilsyn på bedriftene og innhenting av årlig rapport som bearbeides og besvares, kontakt og samarbeid med sivilforsvarskretser for oppfølging av bedrifter.

• administrasjonsavdeling har det overordnede ansvar for regelverk og utredninger for organisasjonen. Videre administrerer og bistår avdelingen ved forberedelser til kurs mv., deltar ved tilsyn og følger opp øvrig administrasjon av NSO.

• stabsfunksjon informasjonssjef med ansvar for kommunikasjon med virksomheter og andre målgrupper

I alt er det 19 medarbeidere i NSO. Organisasjonen mottar ikke statstilskudd, men finansierer virksomheten delvis gjennom tilskudd som industrivernpliktige bedrifter er pålagt å yte i medhold av sivilforsvarsloven.

Næringslivets egenbeskyttelse er nærmere behandlet i kapittel 11.