Generelt

Danmark består av halvøya Jylland og 406 øyer. Samlet areal er 43.004 km², med en kystlengde på 7.300 km. Høyeste punkt over havflaten er 173 m. Landet har drøye 5,3 millioner innbyggere hvorav de fleste bor i byene. Landet er inndelt i 14 amt (amtskommuner) som ledes av en folkevalgt amtsborgmester, og 275 kommuner, hvorav København og Fredriksberg kommuner fungerer som amt i tillegg til de 14.

Redningstjenesten

Redningstjenesten deles inn i redningsberedskapen, sjøredningstjenesten og flyredningstjenesten.

Lovregulering:

• Redningsberedskapen reguleres av beredskapsloven av 23. desember 1992, som erstatter brandloven av 28. juli 1983, lov om civilforsvaret av 28. juli 1987 og lov om det civile beredskap av 3. juni 1985. Brannvesenet og sivilforsvaret ble med den nye loven slått sammen, og redningstjenesten ligger under samme lov i fred og krig. Loven skiller for øvrig mellom redningsberedskap og sivil beredskap, da det ikke på alle nivåer var mulig å integrere sivilberedskapet i en integrert beredskap.

  Beredskapsloven anvendes ikke i forbindelse med sjø- og flyredning, flyplassberedskap, ambulanseberedskap og miljøstyrelsens havneberedskap.

• Sjøredningstjenesten reguleres i alt vesentlig av de internasjonale retningslinjene fastsatt av International Maritime Organization.

• Flyredningstjenesten reguleres i alt vesentlig av de internasjonale retningslinjene fastsatt

• av International Civil Aviation Organization.

Danmarks redningstjeneste er ikke integrert i hovedredningssentraler slik som i Norge. Redningsbegrepet defineres imidlertid videre enn i Norge og omfatter i tillegg til ulykker hvor det er akutt fare for liv og helse, også rasulykker og andre naturkatastrofer, samt uhell med farlige stoffer.

Beredskapsstyrelsen har overtatt de oppgaver som tidligere var lagt til Statens Brandinspektion og Civilforsvarsstyrelsen, og leder nå den statlige redningsberedskapen. Etter delegering fra Innenriksdepartementet fører Beredskapsstyrelsen også tilsyn med den kommunale redningsberedskapen.

Redningsberedskapen er beredskapslovens samlede betegnelse for de organisasjonene som tidligere ble benevnt brannvesen og sivilforsvar. Brannvesenet og sivilforsvaret ble med virkning fra 1. januar 1993 slått sammen til et integrert, fleksibelt og enstrenget redningsberedskap, hvor de fredsmessige oppgavene danner grunnlag for løsning av oppgavene også i krig. Redningsberedskapen er inndelt i en statlig og en kommunal del.

Den statlige redningsberedskapen

Den statlige redningsberedskapen omfatter Beredskapsstyrelsen, som bl.a. har ansvaret for:

• utarbeidelse av overordnede retningslinjer mv. for den samlede redningsberedskapens virksomhet, eksempelvis veiledninger, utdanningsbestemmelser, taktiske retningslinjer for innsats mv.

• det landsdekkende atomberedskap

• det landsdekkende varslingssystemet med sirener

• overordnet ledelse av de statlige beredskapssentrene og redningsberedskapens skoler

Den statlige redningsberedskapen omfatter også en regional redningsberedskap (beredskapssentrene), som bl.a. har ansvaret for:

• utdanning av vernepliktige

• assistanseberedskap

• rådgivnings- og veiledningsoppgaver

• Beredskapsstyrelsens skoler

Beredskapskontorets arbeidsoppgaver på dette området omfatter bl.a.:

• Bestemmelser for organisasjon og ledelse

• Beredskapsbestemmelser og rapporteringsplaner

• Innsatstaktiske retningslinjer og samarbeidsprinsipper, herunder medvirkning til utarbeiding av:

  • veiledning for innsats ved akutte uhell med farlige stoffer

  • veiledning om håndtering av gassutslipp

  • veiledning om samarbeid på innsatssteder

  • veiledning om bekjemping av følgeskader

  • rådgivning vedrørende flyplassenes brann- og redningstjeneste

Den kommunale redningsberedskap

Ansvaret for den kommunale beredskap ligger hos kommunestyret. Beredskapen skal kunne yte en forsvarlig innsats mot skader på personer, eiendom og miljø ved ulykker eller katastrofer, herunder krigshandlinger. Redningsberedskapen skal videre kunne motta, innkvartere og forpleie evakuerte og andre nødstedte.

Som eksempler på ulykker og katastrofer kan nevnes brann, eller overhengende fare for brann, eksplosjonsulykker, ras, togulykker, flyulykker til lands, skipsulykker ved kai, naturkatastrofer og akutte uhell med farlige stoffer på land, i sjøer, i elver og havner.

Hvis en kommune ikke selv ønsker å utføre oppgaver innen kommunens redningsberedskap kan den inngå avtale med en annen kommune, med private redningsvesen eller andre. Slike avtaler skal godkjennes av Beredskapsstyrelsen.

De kommunale beredskaper skal tilkalle assistanse fra nabokommuner hvis det er behov for ekstra mannskap og materiell. Denne interkommunale assistanse sikrer at de kommunale ressursene utnyttes optimalt og at det er fleksibilitet i redningsberedskapen. Videre kan det rekvireres assistanse fra de statlige regionale beredskapssentre med beredskapskorps og de syv kommunale støttepunktsberedskaper, hvis dette vurderes som nødvendig.

Nivåinndeling mellom statlig og kommunal redningsberedskap

Nivå 1

Kommunene skal kunne yte forsvarlig innsats mot skader på personer, eiendom og miljø ved ulykker, katastrofer, eller krigshandlinger. Eksempler på ulykker kan være brann, togulykker, naturkatastrofer osv. Den kommunale redningstjenesten kan tilkalle assistanse fra nabokommuner hvis det er behov for ekstra mannskap og materiell. Dette sikrer at de kommunale ressurser utnyttes optimalt, og at det er fleksibilitet i redningsarbeidet.

Nivå 2

Det er visse ulykker og katastrofer, som kommunene ikke er forventet å klare alene, og hvor den statlige regionale beredskap i form av Beredskabsstyrelsens syv statlige beredskapssentre og syv kommunale støttepunktsstasjoner skal yte assistanse. Ved rekvirering skal assistansen være på plass innen ca. en time.

Ved miljøinnsatser er det ca. 50 beredskapsenheter med en utrykningstid på ca. 1/2 time plassert på beredskapssentrene og visse kommunale beredskapsstasjoner.

Nivå 3

Ved mannskapskrevende og langvarige redningsinnsatser, og/eller ved behov for spesialutstyr og spesialutdannet mannskap kan det settes inn statlige ressurser. Innsatsen ytes i disse tilfellene fra Beredskabsstyrelsens syv beredskapssentre. I krig utvides innsatsen med mobiliseringspliktig personell. Den statlige oppgaver vil i fredstid særlig være konsentrert om miljø og redningsinnsatser, og de syv sentrene har mulighet for å sette inn spesialutstyr til forurensingsbekjempelse.

Beredskapskorpsene yter assistanse ved større rednings- og branninnsatser. På sentrene er det en stående vaktstyrke klar til utrykning. Korpset utdanner vernepliktige som i tjenestetiden (3 eller 6 måneder) inngår i utrykningsvakten. Etter endt utdanning overføres de vernepliktige til mobiliseringsstyrken. Formålet med mobiliseringsstyrken er å ha mannskaper som kan løse oppgaver i forbindelse med store katastrofer i fred og i tilfelle krig. Beredskapskorpsets virksomhet er finansiert av det offentlige, og det er ikke fastsatt noen hjemmel for å kreve betaling for disse ytelsene. De av Beredskapskorpsets assistanser som omfattes av beredskapsloven stilles derfor vederlagsfritt til rådighet for samfunnet. Ut over dette kan det være relevant å bruke Beredskapskorpsets ressurser i situasjoner som ikke omfattes av beredskapslovens bestemmelser. I slike tilfeller utføres tjenesten mot betaling. Hvorvidt innsatsen er av den ene eller annen kategori vil alltid bli gjenstand for en konkret individuell bedømming.

Assistanse i akuttfasen for å forebygge, begrense eller avhjelpe skader på personer, eiendom eller miljø ytes pliktmessig. Det vil si at assistansen skal gis gratis hvis ressursene er tilstede. Det samme gjelder assistanse etter akuttfasens opphør, hvis nettopp Beredskapskorpsets innsats er nødvendig akkurat da. Assistanse etter akuttfasen, hvor Beredskapskorpsets innsats ikke er absolutt nødvendig for å få utført oppgavene, kan utføres mot betaling etter bestemte regler.

Alle offentlige myndigheter som har ansvar for beredskap og innsats ved ulykker og katastrofer kan rekvirere bistand fra den statlige regionale redningsberedskapen. Normalt skal den tekniske leder av innsatsen på skadestedet tilkalle assistanse fra annen kommunes redningsberedskap, den statlige regionale beredskap eller private redningsvesen, hvis det er påkrevd på grunn av ulykkens karakter og omfang. Den koordinerende ledelse (politiet) kan også rekvirere assistanse fra den statlige redningsberedskapen.

Beredskapsstyrelsen kan inngå avtaler med offentlige myndigheter som har ansvar for beredskap og innsats eller opprettholdelse av viktige samfunnsmessige funksjoner i tilfelle av ulykker eller katastrofer, om at den statlige regionale redningsberedskapen skal ivareta visse oppgaver og yte bistand, herunder oppgaver som normal tilligger den kommunale redningsberedskapen.

Enheter fra den statlige regionale redningsberedskapen er underlagt den tekniske lederen på skadestedet. De menige mannskapene er underlagt beredskapssentrenes egne befal og arbeider alltid under kommando av disse.

Beredskapssentrene inngår sammen med en rekke kommunale redningsberedskaper i beredskapen ved akutte uhell med farlige stoffer med trinn 2 materiell, og utrykningstiden er ca. 1/2 time. Trinn 3 dekkes utelukkende av den statlige redningsberedskapens materiell ved akutte uhell med farlige stoffer. Utrykningstiden for trinn 3 beredskapen er ca. 2 timer.

Ved olje- og kjemikalieforurensning på havet og i de kystnære deler av sjøterritoriet deltar det statlige regionale redningsberedskapet etter anmodning fra Søværnets Operative kommando, Forsvarskommandoen, eller kommunene når det gjelder den kystnære del av farvannet. Den statlige regionale redningsberedskapens befalsvakter og de mobile ledelsesapparater deltar også etter anmodning.

Den statlige redningsberedskapen er ansvarlig for strålevernberedskapen. Her inngår bl.a. det landmobile måleberedskap, som bl.a. i forbindelse med uhell i kjernekraftverk kan settes inn for å fastslå omfanget av forurensning. Statens Institut for Strålehygiene har inngått avtale med redningsberedskapen om rekvirering av målelag fra de statlige regionale beredskapssentrene. Slik rekvirering kan også gjøres av politiet og den kommunale redningsberedskapen.

Søk- og redningstjenesten (SAR) i Danmark er organisert i en sjøredningstjeneste og en flyredningstjeneste med ansvar for å assistere henholdsvis nødstedte skip, havanlegg og luftfartøyer. Erhvervsministeriet er forvaltningsorgan for sjøredningstjenesten, mens Trafikministeriet er forvaltningsorgan for flyredningstjenesten. Forsvarsdepartementet ivaretar ledelsen og driften av søke- og redningsorganisasjonen.

Farvandsvæsenet, som er en sivil virksomhet under Forsvarsdepartementet, driver som et ledd i den samlede danske sjøredningstjenesten 24 redningsstasjoner. Redningsstasjonenes ressurser og lokalkjente medarbeidere stilles til rådighet for Søværnets Operative Kommando i dennes rolle som hovedredningssentral i forbindelse med redningsoppgaver og assistanser.

I SAR-tjenesten er bare ledelsesfunksjonen og enkelte ressurser permanent etablert, den overveiende delen av materiell og personell stilles til rådighet for den enkelte redningsoperasjon av ministerier, styrelser mv., supplert med bidrag fra kommunale og private organisasjoner. Bl.a. kan materiell og personell fra Beredskapsstyrelsen, Fiskeridirektoratet, Farvandsvæsenet, politiet, Told- og Skattestyrelsen, kommuner og en rekke private og frivillige organisasjoner, herunder Falcks Redningskorps A/S inngå i disse bidragene.

Som det fremgår stilles ressursene i SAR-tjenesten til rådighet av en lang rekke myndigheter som organisatorisk er underlagt flere forskjellige ministerier. Som ansvarlig for ledelsen og driften av SAR-organisasjonen er det Forsvarsministeriets oppgave å få redningsberedskapen til å fungere med de ressurser som stilles til rådighet. Forsvarsministeriet er ikke gitt myndighet til å dimensjonere redningsberedskapen, herunder stille krav til andre ministerier, eller pålegge andre ministerier utgifter i forbindelse med tilveiebringelse av materiell eller personell til SAR-tjenesten. Forsvaret er utelukkende ansvarlig for koordinering på det operative nivået, hvor redningssentralene iverksetter, organiserer, leder og avslutter den enkelte redningsaksjon.

Sjøredningstjenestens daglige ledelse utøves fra skipsfartens redningssentral eller Maritime Rescue Coordination Center (MRCC) som er etablert og integrert i Søværnets Operative Kommandos hovedkvarter Århus.

Den sivile beredskapen

Den sivile beredskapens oppgaver er å planlegge og treffe foranstaltninger med henblikk på at samfunnets funksjoner kan videreføres under krise eller krig, samt yte støtte til de øvrige delene av totalforsvaret.

For å kunne ivareta administrasjonen på et regionalt nivå under en krise elle krig er en rekke amter utpekt til å kunne overta funksjonen som en særlig sivil regionsadministrasjon kalt sivilregion. Et av hovedformålene med sivilregionen er å kunne fremme samarbeidet mellom totalforsvarets myndigheter på regionalt nivå. Et annet er å prioritere og koordinere bruken av regionens sivile ressurser, samt samle og formidle informasjon om situasjonen innen den sivile beredskapen i regionen.

Det er 7 sivilregioner som har sammenfallende grenser med forsvarets-, politiets- og redningsberedskapens regioner. Innenriksministeren utpeker en amtmann som leder av sivilregionen. Sivilregionen er en stabsorganisasjon.

I fredstid består sivilregionen av noen få medarbeidere som har til oppgave å utarbeide en plan for etablering og aktivering av sivilregionen i krise eller krig, samt ivareta koordineringen av den sivile beredskapsplanleggingen med de øvrige regionale myndigheter, og med den kommunale og amtskommunale sivile beredskapsplanleggingen.

Kommunalbestyrelsen utarbeider en samlet beredskapsplan for å sikre en sammenhengende planlegging, og for kommunene innebærer den samlede beredskapsplanen, som skal gjelde både i fred og krig, en fullstendig integrasjon av planleggingen vedrørende både kommunens redningsberedskap og kommunens sivile beredskapsoppgaver. De ressurser som inngår i fredstidsberedskapen kan inngå i de samme funksjoner i krig.

Amtkommunene utarbeider en samlet beredskapsplan som dekker amtskommunale sektorer som helse- og sosialområdet, veivesen, miljø, transport, vannforsyning mv. Planen utarbeides i samråd med politi, beredskapssentra og sivilregion.

Bedriftsvern

Kommunene beslutter selv hvilke bedrifter som skal ha et bedriftsvern. Det er ikke lenger antall ansatte som er retningsgivende. Kriterier som legges til grunn er om virksomheten er brannfarlig, om den er samfunnsviktig eller om det er en offentlig myndighet.

Dersom en bedrift har sin virksomhet i flere kommuner med ulik praksis vedrørende bedriftsvern, kan Beredskapsstyrelsen gå inn og forhandle frem en felles løsning. Kommunene kan samarbeide med bedriftsvernet, men det foreligger ingen formaliserte avtaler om slokkeberedskap.

Oljeutslipp

Ved oljeutslipp til havs har staten ansvar for å gjøre det som er mulig for å hindre at oljen kommer på land. Når oljen er kommet på land, er den et kommunalt ansvar, men kommunen kan få refundert 50 % av utgiftene knyttet til oljeulykker.

Amtene kan gå inn og koordinere oljeulykker som omfatter flere kommuner, og de kan tilkalle det statlige kommandoapparatet.