12 Kunnskapsbasert erfaringslæring

12.1 Erfaringslæring som forebygging

Klager og anmeldelser utgjør et viktig materiale som i neste omgang kan brukes for å forebygge uønskete hendelser, redusere konflikter mellom politi og publikum og forbedre polititjenestens kvalitet. Dette kalles erfaringslæring. Erfaringslæring ligger i ordet: Å lære av erfaring. Hvis det innarbeides rutiner for å lære av erfaringene, kan vi snakke om systematisk erfaringslæring. Erfaringslæring er å dreie reaktiv kontroll mot en mer proaktiv kontroll, ved å benytte erfaringer fra hva man har gjort (reaktivt) for å unngå å gjøre samme feil igjen (proaktivt).

Det har tidligere i rapporten kommet fram at politidistriktene håndterer egne klagesaker og avgjørelser fra Spesialenheten på ulike måter. Variasjonene er store. Etter å ha nærmere presisert hva erfaringslæring er, vil kapitlet redegjøre for ordninger og metodikk for erfaringslæring i norsk politi som utvalget har fått kjennskap til.

12.2 Erfaringskunnskap og erfaringslæring

Erfaringslæring bygger på erfaringskunnskap. Erfaringskunnskap bygger på deltakelse og dialog mellom mennesker, den søker en helhetsforståelse, bygger på praktiske eksempler og øvelser som høstes gjennom personlig erfaring og læring. Erfaringskunnskap er ofte skjult for den som utøver den. Det finnes derfor mye «taus kunnskap» som innehas både av den enkelte yrkesutøver og av virksomheten yrkesutøvelsen inngår i.

Erfaringslæring er en kontinuerlig læringsprosess der mange elementer er knyttet sammen i en læringssirkel som inneholder fire faser som ikke er strengt atskilte, men likevel angir en bestemt tidsrekkefølge (Lindøe 2003:22 ff):

Fokus: Man setter seg bestemte mål for hva man vil oppnå på området. Slike mål eller visjoner kan for eksempel beskrives i en handlingsplan.

Intervensjon: I denne fasen settes planen ut i livet gjennom praktiske tiltak for å nå målene.

Vurdering og refleksjon: Tiltakets virkninger gjennomgås, vurderes og drøftes.

Nødvendigekorrigeringer: Avhengig av hvordan tiltakene har virket, iverksettes korrigerende tiltak.

Læringssirkelen forteller at erfaringslæring og evaluering henger sammen. Lindøe bruker evaluering som et felles ord for å etter-tenke og etter-prøve det som skjer underveis i endringsprosessen. Formålet med evaluering er å få kunnskap om tiltak som er satt i verk virker etter sin hensikt. I en evaluering legger man gjerne en viss distanse til den umiddelbare erfaringen som skjer i tiltaksfasen for å få et balansert perspektiv på erfaringene.

Læring kan analyseres på flere ulike nivå. Individuell læring er den læring som enkeltindivider gjennomgår. Organisatorisk læring dreier seg om at en hel organisasjon lærer av det enkeltmennesker eller grupper har lært, mens systemisk læring finner sted når et helt sett av organisasjoner innenfor samme virksomhet lærer av det en organisasjon i systemet har lært. Utvalget har gjennom sitt arbeid lite grunnlag for å uttale seg om læring på individ- og organisasjonsnivå (den enkelte polititjenestemann/-kvinne eller det enkelte politidistrikt). Fokus vil settes på hvordan systemisk læring kan fremmes, det vil si hvordan hele «politi-Norge» kan lære av det som finner sted i de enkelte politidistrikter.

12.2.1 Kunnskapsbasering

For at erfaringskunnskap skal bli erfaringslæring, må den kobles sammen med teoretisk kunnskap, både om hendelser det skal trekkes lærdom fra og teoretisk kunnskap om hvordan mennesker lærer og endrer handlemåter. Vanligvis blir det nevnt som en av erfaringslæringens begrensninger at erfaringslæring bygger på kunnskap man allerede har og praksis som allerede er kjent. Erfaringslæring kan bidra til en gradvis utvikling, men derfor sjelden til at man klarer å tenke helt nytt. Utvalget er av den mening at noe av denne begrensningen kan oppveies ved å gjøre erfaringslæringen kunnskapsbasert.

Kunnskapsbasert politiarbeid blir i norsk politi beskrevet som systematisk og metodisk innhenting av relevant informasjon og kunnskap som analyseres med formålet å kunne treffe strategiske og operative beslutninger om forebyggende og bekjempende tiltak. Det ligger i kunnskapsbasert politiarbeid en forventning om at politiet skal forholde seg aktivt til og anvende andre typer kunnskap enn sin egen erfaringsbaserte. Tverrfaglig samarbeid, respekt for og det å ta hensyn til andre profesjoners kunnskap er derfor avgjørende for at politiarbeidet blir kunnskapsbasert (Finstad 2000:22). Målet er å kombinere erfaringsbasert kunnskap med analytisk og vitenskapelig fundert kunnskap (Gundhus 2006:12). Denne definisjonen av kunnskapsbasert politiarbeid innebærer å legge vekt på refleksjon over erfaringsbasert kunnskap (Gundhus 2008:45 – 46). Når utvalget videre tar opp hvordan erfaringslæringen kan styrkes på utvalgsmandatets områder, siktes det til kunnskapsbasert erfaringslæring.

12.2.2 Fra «fiendtlige handlinger» til nyttig informasjon for politiet

Klager og anmeldelser er publikumshistorier om misnøye, med rette eller urette. Tradisjonelt har politiet sett slike anklager som «fiendtlige handlinger», kanskje som unødvendig «tull og tøys». Et element i den nye måten å tenke forbedring av politiet på, er å se klager og anmeldelser som viktig informasjon for politiets ledelse fordi det gir annen informasjon enn det politiet selv kan framskaffe (jf. for eksempel Walker 2005). Klager og anmeldelser handler derfor om noe mer enn den selvsagte rett enhver borger har til å uttrykke sin misnøye med offentlig myndighetsutøvelse.

Kontrollorganer i land som gjerne framheves som foregangseksempler, som England, er at politiet har egeninteresse i å se publikums misnøye som nyttig informasjon. Anklager fra publikum blir innspill til å reflektere over egen yrkespraksis og heve politiarbeidets kvalitet. At politiet kan lære noe av alle anklager, understrekes også i menneskerettskommissærens uttalelse. Selv om klageren/anmelderen ikke får medhold, er det likevel mulig å lære noe om forholdet mellom politi og publikum, f.eks. når det gjelder konflikter i et lokalmiljø eller om et anspent forhold mellom politiet og bestemte publikumsgrupper. Hvilke lærdommer som trekkes av bestemte hendelser er derfor viktig for tillitsbyggingen og for et bedre samarbeid med publikum i kriminalitetsbekjempelsen. Behandles anklager seriøst og tas hensyn til, også når det gjelder anklager fra personer og miljøer som har et anstrengt og kanskje fiendtlig forhold til politiet, er tanken at det legges bedre til rette for at publikum i neste omgang vil hjelpe politiet med å oppklare kriminalitet.

12.2.3 Eksemplet England

Erfaringslæring, eller «learning the lesson», har i de siste årene blitt en del av det internasjonale vokabularet i kontrollen av politiet. Erfaringslæring i form av statistisk og empirisk utredning og saksanalyse utpekes som selve forutsetningen for å opprettholde og utvikle et demokratisk og ansvarlig politiarbeid. Det legges til grunn at erfaringslæring først og fremst er å undersøke og evaluere mønstre for politiarbeid, altså ha et fokus på praksis og mulige systemproblemer.

Noen land har kommet lengre enn andre når det gjelder erfaringslæring i politiet, og England trekkes ofte fram et positivt eksempel. En av IPCCs oppgaver er å bruke organets virksomhet i endringsfremmende øyemed, jf. kapittel 3.3.3.

12.3 Erfaringslæring i Norge

Utvalget har forsøkt å få oversikt over hvilken erfaringslæring som foregår i politiet i dag. Siden det ikke finnes noen instans som har oversikt over all lokal erfaringslæring, har utvalget ikke kjennskap til alt som måtte foregå lokalt i politidistrikter og særorganer. Det utvalget kan legge til grunn, er at erfaringslæring foregår både i klagespor og straffespor, og at Spesialenheten avgjørelser utgjør et nyttig utgangspunkt for erfaringslæring. Utvalget legger også til grunn at det i dag ikke finnes et etatsovergripende system for erfaringslæring som nasjonal erfaringslæring.

12.3.1 Spesialenheten og erfaringslæring

I løpet av de første fire årene har Spesialenheten sluttbehandlet i alt ca. 3 100 saker. Spesialenheten har etter hvert et omfattende materiale om politiets tjenesteutøvelse. Kunnskapen er i første omgang knyttet til enkelthendelser som Spesialenhetens får kjennskap til gjennom anmeldelser fra publikum, men også gjennom ulykkesetterforskningen. At Spesialenheten begrunner alle vedtak på en detaljert måte innebærer at påtalevedtakene representerer en unik «kunnskapsbank» for erfaringer.

Enkelte forskere mener at eksterne reaktive ordninger bare kan «behandle symptomer» (jf. Lewis 1999:2). Utvalget er ikke enig i dette, og vil peke på det positive potensial i at kritikkverdige eller straffbare forhold, slik det framkommer i enkeltsaker, brukes for erfaringslæring.

Spesialenheten framstår for utvalget som et organ som identifiserer problemer. Antallsmessig skjer dette i flere henleggelser enn positive påtaleavgjørelser. Klarest kommer Spesialenhetens problemidentifiserende rolle fram i påtaleavgjørelser oversendt politimestrene til administrativ vurdering og andre avgjørelser som inneholder kritikk. Utvalget registrerer, både gjennom informasjon fra politiledere og fra Spesialenheten, at enhetens kompetanse og kunnskap er etterspurt av politidistriktene. Det finnes flere eksempler på at politidistrikter har endret systemer, rutiner og instrukser som følge av Spesialenhetens påtaleavgjørelser.

Slik utvalget ser det, gir Spesialenhetens saksportefølje og virksomhet et godt kunnskapsmessig fundament for vurdering av systemer, rutiner, opplæring og yrkeskulturer i politiet. I neste omgang vil vedtak i beslektede saker eller med sammenfallende temaer kunne brukes til å reise mer generelle problemstillinger. Erfaringslæring handler ikke bare om å lære av enkeltstående hendelser, men også om å se dem i sammenheng og peke på uhensiktsmessige eller uheldige forutsetninger og rammebetingelser som bidrar til kritikkverdig eller straffbar tjenesteutøvelse. Spesialenhetens faktiske og potensielle rolle som kunnskapsbank for erfaringslæring skiller seg vesentlig fra SEFOs tidligere virksomhet.

Utvalget mener det er grunn til å oppsummere at Spesialenheten i stadig større grad er blitt opptatt av enhetens potensial når det gjelder å tematisere bestemte problemstillinger med sikte på erfaringslæring. Utvalget har fått verdifulle og sentrale innspill fra Spesialenheten når det gjelder eksempler på viktige temaområder som har betydning for politiarbeidets kvalitet selv om praksis ikke er straffbar. Bruk av hund og håndjern er slike eksempler.

Internt i Spesialenheten eksperimenteres det med ulike arbeidsformer som skal tilrettelegge bedre både for Spesialenhetens og politiets erfaringslæring. Region Vest-Norge har for eksempel satt i gang prosjektarbeid på tvers av saker og etterfors­kere, særlig saker som har likhetstrekk og hvor erfaringslæring har vært et siktemål, for eksempel om taushetspliktbrudd og lekkasjer. Prosjektarbeidet er lagt opp slik at tre personer har sett på saker sammen: Er det fellestrekk i sakene? Er det rutiner på tjenestestedet som innebærer risiko for at svikt kan skje? Også personer på verv trekkes inn. Selv om enkeltsaker må løses separat, er begrunnelsen at det er viktig å løfte problemstillingene opp på et mer generalisert nivå som kan gi økt kunnskap og også klargjøre om dette bør innebære endringer i instrukser og annet regelverk.

Utvalget er av den oppfatning at prosjektarbeid i Spesialenheten er en god arbeidsmåte for å tilrettelegge for erfaringslæring. Prosjektarbeidet er nyttig for enhetens egne undersøkelser og etterforskning i bestemte sakskomplekser, og vil i neste omgang kunne peke på risikoelementer i politiets rutiner og virkemåte. Grunnen til at etterforsk­ningsavdeling Vest-Norge i større grad enn de to øvrige regioner har kunnet prioritere prosjektarbeid og erfaringslæring, er at virksomheten i Øst-Norge og Midt-/Nord-Norge har vært preget av restanser og saksavvikling for å korte ned behandlingstiden. Spesialenhetens mulighet for å bidra til systematisk erfaringslæring slik at det kommer politiet til gode på en konstruktiv måte, angår derfor Spesialenhetens ressurser og dimensjonering, jf. kapittel 6.

12.3.2 Samarbeid mellom Spesialenheten, Politidirektoratet og politidistriktene

Det er både et formelt og uformelt samarbeid mellom politidistriktene og Spesialenheten når det gjelder erfaringsutveksling. Den formelle kontakten foregår særlig i forbindelse med politisjefmøtene der Spesialenheten årlig legger fram informasjon om virksomheten til politimestre og sjefer for særorganer og tar opp bestemte temaer som egner seg bl.a. for erfaringslæring. På politisjefmøtet i 2008 tok Spesialenheten for eksempel opp temaer som notoritet om beslutninger i arrest, bruk av politihund i alminnelige polititjeneste og bruk av Spesialenhetens avgjørelser i opplæringsøyemed. På politisjefmøte i 2009 tok Spesialenheten bl.a. opp dødsfall i arrest. Spesialenheten har imidlertid informert utvalget om at bortsett fra halvårlige møter med politimestrene, er samarbeidet mer ad hoc.

Flere politidistrikter har funnet det hensiktsmessig at én bestemt eller noen få bestemte personer håndterer klager, saksflyt i anmeldelser og har kontakt med Spesialenheten. Når saksporteføljen håndteres og overvåkes av de samme personer, er det også lettere å se om noen problemer er gjennomgående og om rutiner og praksis bør endres i politidistriktene.

Etterforskningsavdeling Vest-Norge har faste møter med politidistriktene i sin region der ikke bare politimestrene involveres, men også operasjonsledere og politihøyskolestudenter i 2. studieår («praksisåret»), der juss og metodebruk har blitt drøftet. Spesialenhetens ambisjon er at alle tre etterforskningsavdelinger gjennomfører årlige møter med alle politidistrikter i avdelingenes geografiske ansvarsområde. Hittil er det etterforskningsavdeling Vest-Norge som har innført dette som systematisk og fast praksis, og det er et siktemål at tilsvarende møterutiner etableres også i de øvrige regionene. Utvalget mener dette er en god arbeidsmetode for erfaringslæring.

12.3.3 Erfaringslæring i utdanningen

Politihøgskolen arbeider nå med å systematisere og utgi viktige og prinsipielle avgjørelser fra SEFO i tiden 2002 – 2004 og Spesialenhetens avgjørelser fra 2005 – 2007. Dette skjer i samarbeid med Spesialenheten og riksadvokaten. Dette tiltaket vil gjøre materialet ved undervisning, opplæring, instruksjon m.v. lettere tilgjengelig, og være et bidrag til at opplæring skjer med basis i de normer og retningslinjer som rettsavgjørelsene trekker opp. Politihøgskolen har også andre utviklingsprosjekter, jf. kapittel 9. Rapporten Å kunne vurdere, forklare og beklage er nylig utgitt ved Politihøgskolen (Dahl og Myhrer 2009). Rapporten bygger på seminar med praksisveiledere i 2008/2009 om makt og etikk, og representerer et nytt refleksjons- og undervisningsmateriale.

Det er utvalgets mening at Spesialenheten i større grad bør trekkes aktivt inn som forelesere og ressurspersoner på Politihøgskolen. Det må tilrettelegges ressursmessig for at Spesialenheten får mulighet til å ha en synligere rolle i utdanningssammenheng. I tillegg til sakskompetanse, legger utvalget vekt på at Spesialenheten er i en gunstig posisjon når det gjelder å gjøre studentene kjent med juridiske og yrkesmessige standarder som alle politiutdannete må regne med å bli vurdert i forhold til. Spesialenhetens synligere og tydeligere rolle i utdanningssammenheng vil også styrke politiutdanningens menneskerettsfokus.

12.3.4 Erfaringslæring i klagesakene

Klagesaksinstruksen fastsetter at politidistriktene og særorganene årlig skal rapportere til Politidirektoratet om saksbehandlingen. Dessuten skal politidistriktene gjøre rede for hvilke tiltak som ble satt i verk for å hindre kritikkverdige forhold. Når politidistriktene blir bedt om å redegjøre for hva som er gjort for å hindre kritikkverdige forhold, betyr dette at klageinstruksen er ment å ha et erfaringslærende siktemål.

Fordi klageordningen først ble innført i 2006, har det hittil bare vært tre slike årlige rapporteringer. I nasjonal rapportering for 2007 og 2008 har alle 27 politidistriktene og to av særorganene rapportert om klagesaker. Utvalget registrerer at bare 11 politidistrikter og ingen av de to særorganene har beskrevet hva som gjøres for å hindre kritikkverdige forhold, slik det kan leses ut av Politidirektoratets rapport til departementet datert 2.4.2008. Dette skal neppe tolkes som at det erfaringslærende siktemål overhodet ikke er fulgt opp, men utvalget er samtidig noe forundret over at 16 politidistrikter og de to særorganene som har rapportert klagesaker, trolig ikke har funnet grunn til å redegjøre for lokal oppfølging og tiltak på en slik måte at det reflekteres i nasjonal klagerapportering.

Utvalget mener det er nærliggende å oppsummere at nasjonal klagerapportering tyder på de samme lokale variasjoner som i saker Spesialenheten oversender til administrativ vurdering: Det er ulike grader av fokus og forskjellig oppfølgingspraksis i politidistriktene. Blant politidistrikter som melder inn hva man har gjort, finnes det eksempler på politidistrikter som gjør mye og har et klart fokus på læringsutbytte av klagesakene. Andre har tatt opp klageordningen på ledermøter og gjennomført samtaler mellom klager, politimester eller driftsenhetsleder. Gjennom annen informasjon har utvalget fått kjennskap til politidistrikter som kanaliserer problemer man har sett i klager og anmeldelser gjennom undervisningsenheten som sørger for at dette blir tatt inn i den interne opplæringen. Utvalget har imidlertid ikke landsdekkende oversikt over hva de enkelte politidistrikter konkret gjør og hvilke systemer erfaringslæringen er satt i. En slik landsdekkende oversikt har heller ikke Politidirektoratet. Det framkommer i nasjonal klagerapportering at det er vanskelig å få informasjon fra alle politidistrikter, til tross for purringer. Det er nærliggende å oppsummere at mange politidistrikter ikke ser ut til å prioritere informasjon til nasjonal klagerapportering.

Utvalgets oppgave er ikke å redegjøre i detalj for hva som faktisk gjøres lokalt, men å vurdere de ordninger man har for å gjøre erfaringslæring til «nasjonal eiendom». Slik metodikken i nasjonal klagerapportering fungerer i praksis i dag, er utvalget av den mening at det er vanskelig å få et helhetsbilde av hva de ulike politidistriktene gjør med hensyn til erfaringslæring i politiet og hvordan arbeidet er organisert. Politidirektoratets rolle i klagesakene framstår som å være begrenset til å samle og systematisere rapportene som kommer inn fra politidistriktene.

12.3.5 Politidirektoratets rolle i saker oversendt fra Spesialenheten til administrativ vurdering

Politidirektoratets praksis innebærer at relevante saker skal gjennomgås for å identifisere forhold direktoratet bør rette fokus på i sin kontakt med politidistriktene. Retningslinjene som direktoratets har fastsatt for oppfølging av saker som er oversendt fra Spesialenheten, innebærer at en saksbehandler gjennomgår sakene etter påtaleinstruksens § 34 – 7, 2. ledd og rapporterer de forhold som kan ha prinsipiell interesse. Sakene skal være ferdig etterforsket og eventuelt rettskraftige. Disiplinære reaksjoner i politidistriktet som følge av etterforskningen, skal være avgjort.

Politidirektoratet tilskriver vedkommende politimester/politisjef og ber om vedkommendes vurdering og om det er satt i verk tiltak eller at den omtalte hendelsen fant sted. Saksbehandler i direktoratet skriver forslag basert på sak fra Spesialenheten og politimesterens svar om Politidirektoratet skal foreta seg noe i forhold til politidistriktene, for eksempel ved å sende ut rundskriv. Saksbehandleres gjennomgang skal følges opp i linjen i direktoratet. Dette drøftes og avklares i juridisk seksjon, og avhengig av sak trekkes andre seksjoner inn, for eksempel beredskap og krisehåndtering (operativ opplæring) eller etatsledelse og tilsyn (arresttilsyn). Dette har bl.a. resultert i rundskriv til alle politidistrikter om pågripelse med barn til stede og bruk av håndjern på barn og at arresttilsyn skal sjekke rutiner for beslag i arrest, jf. kapittel 9.

Retningslinjene tilrettelegger for en systematisk oppfølging med sikte på å forebygge system- og rutinesvikt. Likevel mener utvalget at fokus på erfaringslæring må bli bedre og at Politidirektoratet må tilføres ressurser slik at erfaringslæring foregår mer systematisk. Det er særlig ett konkret sakskompleks som gjør at utvalget ser et klart forbedringspotensial, og utvalget henviser her til kapittel 9 om dødsfall i arrest der Politidirektoratet først etter tre år vurderte sakskomplekset med sikte på nasjonal erfaringslæring. Utvalget mener dette er meget uheldig.

12.3.6 Politidirektoratets tilsynsrolle overfor politidistrikter og særorganer

Politidirektoratet ivaretar funksjoner når det gjelder oppfølging av politidistriktene i forbindelse med ulike tilsynsoppgaver. De institusjonelle ordningene er sentrale og lokale arresttilsyn (jf. kapittel 5 og 9), samt direktoratets ordinære og problemorienterte tilsyn med politidistriktene og særorganene.

Høsten 2008 arbeidet fem personer i Politidirektoratet med ordinært tilsyn. Ordinært tilsyn, i motsetning til problemorientert tilsyn, inngår i en fast plan som obligatorisk og rutinemessig avholdes ved alle landets politidistrikter og særorganer, med unntak av Politiets sikkerhetstjeneste. Tilsynene gjennomføres i en 3-årssyklus og varer ca. en uke. Varigheten er avhengig av politidistriktets og særorganets størrelse. Hovedfokus er ledelse, organisering og forvaltning.

Tilsynet er en del av Politidirektoratets etatsledelse og har som hovedformål å bidra til en best mulig oversikt over politidistriktenes og særorganenes samlede drift. Tilsynsrapportene blir fortløpende sendt den aktuelle politimester eller sjef for særorgan, politidirektøren med kopi til justisdepartementet, Riksrevisjonen og aktuelle statsadvokatembeter. Det blir også laget en samlet årsrapport. Ved tilsynene i 2007 ble det lagt vekt på 1) struktur og rammeforutsetninger (som organisering, ledelse, ressursfordeling, planverk og instrukser, personaladministrasjon og personalpolitikk, økonomi- og materiellforvaltning) og 2) oppgaveutførelse og tjenesteproduksjon (som forebyggende politiarbeid, straffesaksbehandling, operativt politiarbeid, forvaltningssaker og sivile gjøremål).

Det er sjelden Politidirektoratet gjennomfører problemorientert eller begrenset tilsyn. Dette er tilsyn som har opphav i et bestemt problem eller konflikt. Utvalget har fått opplyst at det ikke ble gjennomført begrenset tilsyn i 2007 og 2008.

Tilsyn og erfaringslæring er ikke det samme, men erfaringslæring kan likevel være et tema i tilsynet. Tilsyn kan føre til erfaringslæring, men erfaringslæring i utvalgets forståelse handler om erfaringslæring som et eksplisitt formål bygget på en bestemt metodikk (jf. læringssirkelen). Det kan likevel være en aktuell idé at håndtering av klager/anmeldelser og erfaringslæring blir inkludert som tema i det ordinære tilsynet. Utvalget tror at dette vil klargjøre betydningen av politimestrenes fokus på saksområder som klager, anmeldelser og ulykker representerer. Tilsyn bare hvert tredje år framstår imidlertid som sjeldent for erfaringslæringens formål.

12.4 Politidirektoratets metodikk for erfaringslæring

12.4.1 Håndbok i krisehåndtering

Politidirektoratet har en metodikk for erfaringslæring selv om metodikken etter utvalgets mening ikke i tilstrekkelig grad har satt et systematisk preg på oppfølging av klagesaker og anmeldelser. Direktoratets metodikk for erfaringslæring er forankret i Seksjon for politiberedskap og krisehåndtering. Seksjonen samarbeider med og gir oppdrag til Politihøgskolen. Håndbok i krisehåndtering er et resultat av at Politidirektoratet i 2006 tok initiativ til å samordne og forenkle politiets planverk for beredskapshåndtering av krevende hendelser. Boken er ment som en veileder, en normgiver, et oppslagsverk og en lærebok for politiet innen beredskap, redningstjeneste og krisehåndtering. En viktig del av dette arbeidet omfatter forebygging av uønskede hendelser. Håndboken er i utgangspunktet beregnet på ekstraordinære hendelser, men det formidles at den også vil være nyttig ved mindre hendelser. Utvalget vil imidlertid peke på at også mindre hendelser kan være ekstraordinære.

Evaluering utpekes som et viktig hjelpemiddel for å få kunnskap om effektivitet, måloppnåelse og resultater. Det oppfordres til at politiet jevnlig gjennomfører systematiske evalueringer for å kvalitetssikre politiets håndtering av krevende situasjoner. Evaluering av politiinnsats skal ha et positivt pedagogisk formål, nemlig å lære mest mulig av det som er gjort. «Evalueringen skal konsentrere seg om forhold som kan ha betydning for fremtidig oppgaveløsning og må ikke få karakter av gransking for å avdekke feil og finne syndebukker» (s. 111). Det erfaringslærende siktemål framstår derfor som helt sentralt.

Utvalgets syn er at Politidirektoratets metodikk for erfaringslæring legger godt til rette for å brukes også på de områder der utvalgets rapport formidler at det finnes forbedringspotensial.

12.4.2 Eksempler på erfaringslæring i Politidirektoratets regi

Politiets metodikk for erfaringslæring er tatt i bruk, og med Politidirektoratet i sentral rolle, i flere tilfeller der politiets tjenesteutøvelse har ført til død eller alvorlig skade.

Etter Eugene Obioras død laget Politidirektoratet et nytt rundskriv om faremomenter ved mageleie, og saken fikk også konsekvenser for opplæring i arrestasjonsteknikker på Politihøgskolen. Direktoratet innhentet informasjon fra andre land og fra medisinsk hold, jf. kapittel 9. I en tidligere sak fra SEFOs tid, der Robert Aconcha Kohn døde av kvelning fordi han ble påsatt en anorakkhette da han skulle transporteres til legevakt, ble det laget et nytt rundskriv som understreker at politiet alltid må se ansiktet til den som transporteres og forvisse seg om at vedkommende puster. Denne saken avdekket også svikt i rutiner for ledelse i ordensoppdrag, da det ikke var utpekt en eldstemann i oppdraget.

Politidirektoratet arbeider dessuten med en annen og mer kunnskapsbasert rapportering ved bruk av skytevåpen. Tidligere var dette i hovedsak ren statistikkrapportering. Hvis et politidistrikt ønsket oversikt over i hvilke situasjoner våpen brukes oftest og hvordan mønsteret eventuelt varierer over tid, har det hittil ikke vært mulig å få informasjon om dette på en enkel måte. Det arbeides nå med en rapportering for bruk av skytevåpen som er bedre egnet for erfaringslæring. Politidirektoratet har i møter med utvalget signalisert at flere temaer kunne vært gjenstand for erfaringslæring. Dette er utvalget enig i.

Utvalget vil også trekke fram at politiets metodikk for erfaringslæring ikke er begrenset til områdene som behandles som kriser i Håndbok for krisehåndtering. Erfaringslæring gjennom internkontroll har lang tradisjon i Norge når det gjelder HMS-arbeid, også etter hvert i politiet. Ved hjelp av systematisk arbeid med hensyn til kartlegging, oppfølging av risikoområder og korrigerende tiltak vil virksomheten utføre et forbedringsarbeid gjennom systematisk gjennomføring av tiltak. Også HMS-metodikk bør derfor, etter utvalgets mening, kunne være et nyttig hjelpemiddel i politiets erfaringslæring på klagenes og anmeldelsenes områder.

12.4.3 Arbeidsgiveransvaret for å lage god systematikk

Politimestrenes arbeidsgiveransvar er heldekkende og handler ikke bare om personalansvar. Erfaringslæring handler ikke om de umiddelbare administrative vurderinger arbeidsgiver må gjøre, og heller ikke om disiplinærtiltak. Det ble påpekt i kapittel 7 at ledelsens grad av involvering i saker oversendt til administrativ vurdering signaliserer viktighet. Wathnes rapport (vedlegg 6) formidler dessuten at grad av involvering av ansatte med hensyn til å finne gode løsninger er en indikasjon på virksomhetens læringsklima. Positive enkelteksempler som signaliserer både viktighet og fokus på læringsklima finnes, men rapporten om sakene som ble oversendt til administrativ vurdering viser samtidig et forbedringspotensial. Det er grunn til å framheve at rapporten også viser politimestrenes interesse for og ønske om forbedring og erfaringslæring.

Delprosjektet om oppfølging av saker oversendt til administrativ vurdering viser at det oppstår spesielle lederutfordringer i saker som har preg av å handle om godtatt fortolkning og praktisering av regler og rutiner i et politidistrikt; en praksis som ikke er straffbar, men problematisk eller uheldig. En politimester som opplever det vanskelig å håndtere dette vil i mindre grad ha mulighet til å få til varige endringer. I slike tilfeller kan trolig en avgjørelse fra Spesialenheten være god faglig drahjelp i et nødvendig endringsarbeid, og særlig hvis politidistriktet ikke står alene i arbeidet. Kanskje kan man si at kunnskapsbasert erfaringslæring i politiet handler om å tydeliggjøre «nasjonale spilleregler». Spilleregler er viktig for å vise hva man ønsker å oppnå. Spilleregler må være kjent for alle parter, og de må jevnlig tas opp til revisjon for å avklare om de passer med virksomhetens behov og utvikling. Anmeldelser og klager kan i denne forbindelsen sees som eksempler på at også publikum har meninger om spillereglene, noe politiet må forholde seg aktivt til.

Erfaringer fra politidistrikter som på eget initiativ har utarbeidet hensiktsmessige rutiner for arkivering, håndtering og erfaringslærende oppfølging av saker fra Spesialenheten, har ansatser til å være en «handlingsplan» på klagenes og anmeldelsenes område. Utvalget legger til grunn at det finnes mye god lokal kunnskap i politidistriktene som fortjener å bli kjent også i politidistrikter som hittil ikke har laget en god nok systematikk på dette området. Region Midt-/Nord-Norge etterforsket for eksempel tre hendelser med sykdom i arrest i samme politidistrikt i løpet av kort tid. Selv om etterforskningen ikke avdekket straffbart forhold, foretok politidistriktet deretter en grundig gjennomgang og vurdering av opplæring og rutiner for å kunne håndtere mulig helserisiko i arrest. Så vidt utvalget er kjent med, ble denne gjennomgangen først og fremst dette politidistriktets private eiendom. Utvalget vil understreke den betydningen det har at alle politidistrikter får tilgang til erfaringslæring som et annet politidistrikt gjennomfører.

Når politimestrenes arbeidsgiveransvar legges til grunn, som også er politiets egen begrunnelse for hvorfor for eksempel behandling av klagesaker skal forankres hos politimestrene, er det behov for en tydeligere konkretisering av hva arbeidsgiveransvaret omfatter i de temaer som utvalgets evalueringsrapport omhandler. En viktig del av arbeidsgiveransvaret handler om å planlegge for og iverksette god systematikk, og ikke bare i de mest alvorlige sakene.

12.4.4 Kommunikasjonens betydning

Det er ødeleggende for tilliten at politiet får gjentatt kritikk for å ha vært arrogante og uhøflige eller ikke kan dokumentere hjemmelsgrunnlaget for pågripelser og innbringelser. Dette er stadig tilbakevendende temaer i klagesaker. Utvalget mener det er mulig å gjøre mer for å forebygge både «små» og alvorligere hendelser, selv om ikke alt kan forebygges. Selv om politiet følger boka til punkt og prikke og er ytterst sofistikert i publikumsbehandlingen, kan for eksempel en del publikummere oppleve det annerledes eller ha en mindre saklig grunn for å klage eller anmelde. Men i en god del tilfeller er det mulig å forebygge uønskete hendelser og kritikk hvis man har økt oppmerksomhet mot erfaringslæring.

Utvalget legger til grunn at det finnes mye «taus kompetanse» i de ulike politidistriktene og at kloke løsninger får altfor liten oppmerksomhet og nedslagskraft på landsbasis hvis det ikke legges vekt på at erfaringslæring har overføringsverdi til andre politidistrikter. Hvis erfaringslæring skal være en gjennomgående aktivitet for alle politidistrikter og særorganer, er det utvalgets mening at en overordnet instans må tilrettelegge og styre arbeidet.

Utvalget har det generelle inntrykk at Politidirektoratet bør gå mer aktivt og målrettet inn i dette arbeidet. Dette etterlyses også av flere politidistrikter. Politidistriktene er i stor grad avhengig av å lære av hverandre på uformelle måter eller i forbindelse med møter som i utgangspunktet ikke har erfaringslæring som mål.

Utvalget registrerer for eksempel, på grunnlag av gjennomlesning av et stort antall klagesaker og også anmeldelser, at mye publikumsmisnøye kunne vært håndtert i selve situasjonen der konflikten oppsto og eskalerte. Det er nærliggende å oppsummere at et betydelig antall klagesaker og anmeldelser aldri burde ha kommet så langt at det blir saker i klagespor eller straffespor. Evne og motivasjon til å forklare, smidighet og høflighet er politiets viktigste kompetanse når det gjelder å styrke «samarbeidsprosjektet» med publikum (jf. kapittel 4.6). Betydningen av kommunikasjon som en forutsetning for å ha nødvendig autoritet overfor klienter og publikum, framheves også av operativt personell i ordenstjenesten (Wathne m.fl. 2008a). I mange sammenhenger vil politiets evne til å gjøre «det lille ekstra» fungere positivt overfor personer og grupper som er skeptiske til politiet og også overfor spesielt sårbare personer.

En systematisk analyse og bruk av klagesaker og Spesialenhetens avgjørelser vil, slik utvalget ser det, vise at kommunikasjon er et nøkkelelement for om en sak utvikler seg til en anmeldelse eller klage. Utvalget er av den oppfatning at en analyse av alle klagesaker og påtaleavgjørelser med sikte på å systematisere kommunikasjonens betydning bare er ett av mange eksempler på temaer som, gjennom analyse og refleksjon, vil gjøre det operative politiarbeidet enda bedre. Utvalget henviser også til drøftingen av diskrimineringssaker i kapittel 10, som også egner seg for erfaringslæring.

Utvalget vil peke på om det er de sakene som tilsynelatende ikke er så alvorlige, som er viktigst for å bygge tillit. Mange bagatellmessige saker kan oppfattes som å ha liten betydning når de sees isolert. Sett over tid blir også «små» saker større og kanskje også viktigere for tilliten. Hver eneste gang en borger mener seg utsatt for krenkende tjenesteutøvelse fra politiets side og forteller om opplevelsen til andre, begynner nemlig snøballen å rulle. Det politiet ser på som en «fillesak», kan borgeren oppleve som dypt urettferdig. Dette kan for eksempel gjelde ved stopp og sjekk på mistanke. Den enkeltstående dårlige opplevelse får ringvirkninger og problematiske konsekvenser for tilliten til politiet. Dette illustrerer betydningen av at også «små» saker blir gjenstand for erfaringslæring.

Utvalget er, både fra politihold og Spesialenheten, blitt presentert for synspunkter på at det finnes ulike arbeidskulturer innad i politiet og dermed variasjoner med hensyn til hvordan det publikumsnære politiarbeidet blir håndtert. Dette gjelder for eksempel operative normer for «å gå høyt» eller «lavt» ut. Risikoforståelsen kan i en noen sammenhenger være høyere enn det reelle trusselbildet som politiansatte legger til grunn. Går man «høyt ut» av hensyn til egensikkerheten, kan det føre til unødig eskalering av en situasjon. Siden det i mange sammenhenger er slike eskalerende situasjoner som resulterer i klager og anmeldelser, er politiets eget fokus på deeskalerende metoder derfor en viktig kontrollmekanisme. Det er ikke tilfredsstillende om det brer seg oppfatninger om at «det som ikke er straffbart, er lov».

12.5 Betingelser for læring og endring

Utvalget ønsker å knytte enkelte kommentarer til betydningen av at ansatte trekkes inn i erfaringslæringen på en måte som tar hensyn til deres kunnskapstradisjon. Utvalget henviser i denne sammenheng til boken Erfaringslæring og evaluering (Lindøe 2003) som inneholder refleksjoner som også er aktuelle for politiet.

Boken tar opp at når fatale eller uønskete hendelser har skjedd, har løsningen ofte vært nye rundskriv og instrukser. Dette er en metode som gir godt potensial for detaljert etterprøving og evaluering gjennom administrative beslutninger, men ansattes utbytte i form av læring og utvikling blir gjerne magert. For hver ny ulykke eller uønsket hendelse blir nye prosedyrer og rutiner innført for å forebygge at det samme skal skje igjen. Ofte blir nye regler lagt til de påbud og forbud som allerede finnes i organisasjonen, uten at noen av de gamle er fjernet. Over tid fører dette til at organisasjonens handlingsmuligheter snevres inn, og at man «for å få gjort jobben» begynner å «kutte hjørner» og bryte noen av påbudene. Når man ikke følger vedtatte prosedyrer og instrukser til punkt og prikke, vil risikoen for at noe galt skal skje igjen øke, den kan til og med øke dramatisk, fordi «brudd på slike klønete regler og prosedyrer ofte ikke blir delt med andre i organisasjonen» (Olsen 2003:142).

I politiet kan man tenke seg at dette settes på spissen i frykt for «å snakke på seg en straffesak». Sirkelen blir risikofylt og uheldig: Erfaringslæring gjennom rundskriv og nye instrukser begrenser det som offisielt er tillatt og bidrar til risikofylte brudd på gjeldende prosedyrer. De som arbeider i organisasjonen lærer altså hvordan de kan og noen ganger må bryte regler som skulle gjøre arbeidet sikrere for å få gjort oppgaven.

Når instruksverk blir omsatt i yrkespraksis, kan det dessuten vise seg å være et misforhold mellom det formelle instruksverket og slik det har blitt forstått uformelt og gjenfortalt i kollegafellesskapet. Politiforskningen viser at kollegafellesskapet er en viktig læringsarena, antakeligvis den aller viktigste. «Småpraten» politikolleger i mellom er spesielt viktig som opplærende og styrende for politifolks normer og praksis (jf. også kapittel 3.4.4.6). Det er i den uformelle samtalen man utfors­ker handlingsrom og hvilke sanksjoner som følger hvilke normbrudd. Det er gjerne i småpraten man utvikler felles oppfatninger for eksempel om hvordan en frifinnende dom skal tolkes eller brukes. I gjenfortellingen, som kan gå gjennom flere ledd, er det rimelig at det er frifinnelsen det legges vekt på og ikke den kritikk som retten i flere frifinnelsessaker også har uttalt. En frifinnelse kan i småpraten, dersom samtalen ikke veiledes, føre til at den aktuelle atferd blir oppfattet som både lovlig og rettmessig. Gode systemer for erfaringslæring vil redusere denne risikoen. Erfaringslæringens formål er et helt annet enn å avklare om en tjenestemann er skyldig i straffbart forhold eller ei.

Uformell erfaringslæring foregår på alle lavere nivåer i et arbeidshierarki, og er i utgangspunktet en positiv kraft. Uformell erfaringslæring kan også bidra til nytenkning nettopp fordi den ikke er styrt og ofte heller ikke kan styres. Det er den problematiske uformelle erfaringslæringen i kollegafellesskapet som må veiledes, for eksempel ved at lederen kommenterer en frifinnende dom på en måte som er i tråd med «beste praksis» og god politiskikk. Ringvirkninger av rettsavgjørelser vil alltid forekomme. Virkninger av frifinnelser under tvil når det gjelder politiets tjenesteutøvelse har imidlertid helt andre virkninger enn i straffeforfølging for øvrig nettopp fordi det handler om normer i samfunnets maktapparat.

Utvalget har mottatt innspill som tyder på at lederens veilederrolle oppfylles i varierende grad, muligens fordi økonomi og effektivitet er lettere å måle enn kvalitet. Dette kan føre til at mellomledere i mindre grad vurderes i forhold til hvordan tjenesten utføres så lenge oppdragene løses innenfor budsjettrammene. Det er avgjørende, ikke minst i starten av karrieren, at den enkelte politiansatte får forståelsen av at det er viktig og betyr noe for den overordnete og for egne karrieremuligheter, at det på alle måter gjøres et kvalitativt godt og korrekt arbeid. Utviklingen av en slik «god politiskikk» krever veiledning, regelmessig tjenstlig tilrettevisning når noe ikke er tilfredsstillende og ikke minst anerkjennelse når noe er håndtert godt. Også norsk politi har noe å strekke seg etter i denne forbindelse. En undersøkelse om vilkår for oppgaveløsning i politiet tyder på at operativt personell i ordenstjenesten ikke opplever tilstrekkelig anerkjennelse i arbeidet (Wathne m.fl. 2008b, AFI-rapport 11/08).

Hvis man skal kunne lære som gruppe eller organisasjon, må erfaringene settes ord på og de må deles. Også i erfaringslæring handler det derfor om tillit (jf. Olsen 2003:135ff). Det er ikke uvanlig på en arbeidsplass at man bare vil dele problematiske erfaringer med noen man har tillit til. Utvalget er også blitt gjort kjent med at det kan være vanskelig å bruke konkrete henleggelser eller frifinnende dommer til erfaringslæring fordi man ikke ønsker å påføre involverte politiansatte ytterligere belastninger. Dette kan føre til at saker som i seg selv er egnet til erfaringslæring, blir lagt til side.

Et arbeidsmiljø der ansatte tør å vise menneskelige og faglige svakheter setter ekstra store krav til åpenhet og tillit særlig internt, men også i hvordan man kommuniserer med omverdenen. De man deler erfaringene med i omverdenen må også ha tillit til det politiet forklarer og formidler; hvis ikke, blir informasjonen nokså verdiløs. Derfor er relasjoner viktig i erfaringslæring, enten det er mellom kolleger, mellom ledelse og ansatte eller mellom politiet og samfunnet. Tillit blir vanligvis forsterket gjennom toleranse og åpenhet, men henger også sammen med hvordan man oppfatter «den andres» kompetanse. God tillitsbygging forutsetter derfor at politi og publikum klarer å utvikle et tilstrekkelig felles språk. Ord som «kvalitet» må oversettes til politiansattes og publikums hverdag. Utvalget vil også framheve betydningen av å finne et språk som gjør at politi og publikum kan snakke bedre sammen ved påstander om diskriminering.

12.6 En ny systematikk

Uten refleksjon og bevisst evaluering av erfaringer vil erfaringslæringen bli tilfeldig. Det er dette inntrykket av en viss tilfeldighet utvalget sitter igjen med ut fra den oversikten utvalget har om politiets erfaringslæring når det gjelder klager, anmeldelser og i forbindelse med ulykkesetterforskning. Det framstår som en hovedutfordring å utnytte, systematisere og utvikle erfaringer fra de mange kontrollmekanismene man allerede har, enten de befinner seg innenfor eller utenfor politiet. Dette omfatter også erfaringer som for eksempel sivilombudsmannen og Likestillings- og diskrimineringsombudet har fått gjennom behandling av klagesaker som angår politi- og pålemyndighet.

12.6.1 Spesialenheten som kompetansesenter

Som et etterforsknings- og påtaleorgan har Spesialenheten et hovedfokus på individuell straffeforfølging. Dette handler delvis om informasjon om hva som er straffbart eller ei, men også om at Spesialenheten har forutsetninger for å rette et kunnskapsbasert og kritisk blitt på problematisk rutinemessig yrkesutøvelse som politiet selv tar for gitt. Spesialenheten har omfattende innsikt i politiets metodebruk. Spesialenheten har dessuten mye kunnskap om de ulike politidistriktene. Imidlertid har trolig Spesialenheten, ut fra hensynet til at enheten ikke skal være et alminnelig kontrollorgan for politiets metodebruk, vært noe tilbakeholden med hensyn til å generere overordnete temaer med utgangspunkt i konkrete saker med tematiske likheter. Utvalget legger til grunn at Spesialenhetens påtalevedtak både er systematisk produksjon av eksempler om grensedragninger mellom straffbar og straffri tjenesteutøvelse og påtalevedtak som belyser grenser for hva som anses som uheldig og kritikkverdig.

Spesialenhetens rolle i erfaringslæring er imidlertid noe uklar, sett i forhold til enhetens instrukser og rammeverk. Slik utvalget ser det, er ikke Spesialenhetens mandat godt nok avklart når det gjelder hvordan enheten skal bidra til erfaringslæring i politiet. Spesialenhetens kompetanse framstår nærmest som et paradoks: Spesialenheten har god kompetanse ut fra sitt tildelte mandat, men har minst like mye kompetanse når det gjelder hvordan politiet kan forbedre tjenesteutøvelsens kvalitet. Spesialenhetens rolle som kunnskapskilde for erfaringslæringsformål bør formaliseres tydeligere i enhetens mandat.

12.6.2 Politidirektoratet som kompetansesenter

Politidirektoratet er styringsorgan og kompetansesenter for norsk politi. Det ligger i direktoratets mandat å ha oversikt over helheten for å kunne sette erfaringslæring bedre i system. Politidirektoratet og politiet ellers har bred erfaring med ulike operative løsninger, og er heller ikke bundet av Spesialenhetens straffbarhetsvurderinger. Det kan derfor være hendelser hvor Spesialenheten ikke har vurdert hendelsesforløpet verken som straffbart eller kritikkverdig, men hvor politiet selv vil vurdere aktsomhetskriteriene på en annen måte. Det er derfor viktig å finne ordninger som gjør at Politidirektoratet og politidistriktene får innsikt i mulig gråsoneproblematikk som kan foranledige endringer i systemer, rutiner og opplæring.

I dag har Politidirektoratet begrenset oversikt over Spesialenhetens påtaleavgjørelser. I dag framstår det for utvalget som at Politidirektoratet ikke har god nok oversikt over politidistriktenes oppfølging av klager og anmeldelser. Dermed blir Politidirektoratets mulighet til å inspirere til og rettlede erfaringslæringen også for begrenset. Utvalget foreslo derfor i kapittel 8 at Politidirektoratet rutinemessig får kopi av alle påtaleavgjørelser for å ha et bredest mulig grunnlag for erfaringslæring og ikke bare et bestemt utvalg saker.

Utvalget er blitt gjort kjent med at direktoratet er i gang med å utvikle metodikken for erfaringslæring også på andre områder enn det som gjelder ekstraordinære hendelser og kriser, og samarbeidet med politidistriktene og Politihøgskolen vektlegges. Dette er positivt.

Det er avgjørende at kritikkverdige og uønskete forhold som Spesialenheten eller politiet oppdager, fanges opp i et spor for erfaringslæring. Ut fra hensyn til ansvarliggjøring og virksom kontroll, må dette være politisporet. Det er naturlig at Politidirektoratet, som har den nødvendige autoritet og «linje» til underliggende virksomheter i politiet, får denne rollen. En tilsynsmyndighet som Politidirektoratet, som har kontroll av politiet som én av flere oppgaver, vil imidlertid være sårbar for personellmessige utskiftninger og svekkelse av kontinuerlig kompetanse dersom oppgaven ikke er øremerket gjennom tilstrekkelige ressurser av personellmessig og faglig karakter. Direktoratet må derfor tilføres ressurser for å gjøre oppgaven. Det foregår i tillegg relevant forskning på Politihøgskolen og ved andre høyskoler og universitet som i sine temaer har direkte konsekvenser for politiets mulighet til å lære av tjenestefeil og forebygge dem. Dette er gjerne forskningsmateriale som må rendyrkes, komprimeres og «oversettes» for at det skal kunne bli brukskunnskap i politiets tjenesteutøvelse. Det framstår for utvalget som naturlig at Politidirektoratet i samarbeid med Politihøgskolen, får en tydeligere rolle også i denne forbindelse. Det er utvalgets syn at Politidirektoratet har gode forutsetninger for å bruke klager, anmeldelser, ulykkesetterforskning og politirelevant forsk­ning til erfaringslæring i større grad, siden ansvaret for klager på politiet, beredskap og ansvar for operativ opplæring og ulike tilsynsfunksjoner tilhører samme avdeling i direktoratet.

Politidirektoratets overordnete rolle innebærer dessuten nær kontakt med instanser i andre land, i og utenfor politiet, som er fokusert på erfaringslæring og forebygging av uønskete hendelser. Politidirektoratets ambisjon bør være at det bygges opp et kunnskapsmiljø og tilrettelegges for et læringsmiljø som gjør at erfaringer blir aktiv kunnskap i bruk i politidistrikter og særorganer.

12.7 Anbefalinger

Utvalget har drøftet om det bør opprettes en «Komité for erfaringslæring» etter mønster fra England. Utvalget har motforestillinger til denne måten å organisere erfaringslæringen på. Utvalget ser ikke for seg hvilken institusjonell tilknytning og status en slik komité vil ha. Et alternativ er å forankre ordninger for erfaringslæring i det hierarkiske og ordinære politisystemet. Med en slik forankring kan erfaringslæringen organiseres som et prosjektarbeid, både sentralt og lokalt. Utvalget vil her henvise til et innspill fra et politidistrikt som så for seg at politidistriktet knyttet til seg en «kontrollgruppe» med kompetente eksterne personer som kom sammen noen ganger i året for å se på klagenes innhold med sikte på å forbedre rutiner og organisering. Samtidig er det viktig at den institusjonelle ordningen for erfaringslæring finner en form som gjør aktiv bruk av Spesialenhetens kompetanse.

Utvalget fremmer intet forslag i denne forbindelse, og anbefaler at hvordan erfaringslæringen bør organiseres, drøftes av de instanser som skal behandle denne rapporten.

Utvalget har ellers disse anbefalingene:

• Spesialenhetens rolle som kompetanseorgan med sikte på erfaringslæring må framheves og presiseres i enhetens mandat og instruks. Utvalget foreslår at påtaleinstruksen får en ny § 34 – 10 som lyder: « Spesialenheten skal videreformidle den erfaringskunnskap enheten får gjennom sin behandling av enkeltsaker og som kan være av interesse for andre deler av politiet enn det distrikt eller særorgan som er direkte berørt. Spesialenheten formidler i første omgang erfaringskunnskapen til Politidirektoratet som tar stilling til hvordan det skal forholdes videre i hvert enkelt tilfelle».

• Spesialenheten må tilføres ressurser til å utarbeide temarapporter om bestemte temaer etter mønster bl.a. fra IPCC om de temaer Spesialenheten anser det som viktig å systematisere.

• Politidirektoratets ansvar for erfaringslæring styrkes ved at justisdepartementet supplerer rundskriv G-97/00 med følgende bestemmelse: « Politidirektoratet skal ha hovedansvaret for den kunnskapsbaserte erfaringslæringen i politiet og politiets særorganer. Slik erfaringslæring skal tillegges betydelig vekt i det kontinuerlige arbeidet med å forbedre politiets kvalitet. Spesialenheten har som oppgave å holde Politidirektoratet løpende underrettet om påtaleavgjørelsene som treffes. Dessuten skal Spesialenheten videreformidle de generelle erfaringer enheten får i sin behandling av enkeltsaker. Politidirektoratet skal videre holde seg løpende underrettet om klagesakene i politiet og nyttiggjøre seg den kunnskap av generell karakter som disse kan gi. Der det er naturlig skal direktoratet innhente faglige råd fra andre organer både i og utenfor politiet. Den erfaringskunnskap som politiet kan ha nytte av skal presenteres på hensiktsmessig måte for politiet og særorganene».

• Det bør opprettes en intern database som sikrer alle politiledere, politiansatte og Spesialenheten enkel elektronisk tilgang på oppdatert instruksverk. Det vurderes samtidig hva som bør legges på åpent nett slik at berørte og interesserte utenfor politiet og Spesialenheten som ønsker informasjon, får tilgang på det.

• Det bør opprettes en elektronisk og søkbar kunnskapsbank for alle Spesialenhetens påtalevedtak som kan ha interesse ut over den konkrete sak, for eksempel på Lovdata.

• Spesialenhetens og klagebehandleres kompetanse for å fremme «god politiskikk» må utnyttes bedre i både grunnutdanningen og etter- og videreutdanningen på Politihøgskolen.

• Det må legges vekt på utvikling av politiet som en lærende organisasjon der ansattes egen kunnskapstradisjon i det daglige kollegafellesskapet settes i fokus.