Avisene i undersøkelsen

De fire avisene som er med i undersøkelsen er valgt ut i forhold til flere kriterier. Det første er opplag og leserdekning; avisene hører alle til Norges største aviser. VG var med et opplag på 309.611 i 2007 nr. 1 på listen, Aftenposten (morgen) var samme år nr. 2 (opplag 250.179) og Dagbladet nr. 3 (opplag 135.611). Adresseavisen var nr. 7 (opplag 79.789 i 2007) 2. Det andre kriteriet er variasjon med hensyn til avistype og spredningsform: VG og Dagbladet er riksdekkende løssalgsaviser, Aftenposten og Adresseavisen er regionale storbyaviser, og begge er nr. 1 – aviser i sitt dekningsområde. En tredje faktor, og en spesiell grunn til å inkludere Adresseavisen i undersøkelsen, er avisens omfattende dekning av Obiorasaken.

Politisk-ideologisk er ulikhetene mellom avisene i dag relativt små. Aftenposten og Adresseavisen hadde engang nære bånd til Høyre, men er i dag konsensusorienterte, liberalkonservative aviser uten noen klar partiprofil. VG har ingen partihistorie, og pendler ideologisk trygt mellom Høyre og Arbeiderpartiets liberale, høyre fløy. Kriminalpolitisk har avisen tradisjonelt stått for en «lov og orden»-linje. Dette i motsetning til Dagbladet, en gang Venstre-avis, som i kriminalpolitiske spørsmål har en lang tradisjon som sosialliberalt organ – og til tider vært en tydelig politikritisk stemme i offentligheten.

Et fritekstsøk i Avisarkivet Retriever/A-tekst etter «Spesialenheten for politisaker» i den aktuelle perioden (1.1.2005 – 30.9.2008) resulterte i 1 503 treff i det som kalles papirkilder (inkludert artikler NTB har sendt ut til sine abonnenter). Bare 21 av over 150 aviser som kommer ut 2 – 7 ganger ukentlig er registrert med ett eller flere treff, noe som illustrerer at de fleste lokalaviser bare ser noen grunn til å dekke slike politisaker når forhold i eget distrikt er oppe til behandling. Det er de sjelden utenfor hovedstadsområdet og noen få andre byer. Det er illustrerende at selv om Obiorasaken har vakt nasjonal oppsikt, og blitt omfattende dekket i noen av riksmediene, er bare 19 aviser representert Retriever/A-tekstsarkivet når hans navn brukes som søkeord.

Den selektive medieinteressen dokumenteres også av at hele 58 prosent av artiklene der Spesialenheten nevnes finnes i de fire utvalgte avisene (skjønt Aftenposten-statistikken inkluderer her Aften-utgaven som reelt er en egen avis). Adresseavisen ligger (på grunn av Obiorasaken) på toppen av denne publiseringslisten. En begrensning med dette utvalget av aviser er selvsagt at vår undersøkelse ikke fanger opp dekningen utenfor the main stream press, men for dagspressens vedkommende gjelder det i disse sakene i første rekke to mindre aviser som Dagsavisen og Klassekampen. De artiklene som er med i utvalget bør imidlertid gi et representativt bilde av hvordan avislesere flest har møtt Spesialenheten for politisaker i spaltene.

Kvantitativ innholdsanalyse

Ettersom Retriever/A-tekst er et tekstarkiv der byråstoff i avisene heller ikke er med, har vi valgt å kartlegge de aktuelle artiklene gjennom søk i nettbladkiosken www.buyandread.com. PDF-utgaver av alle aktuelle avisutgaver er deretter kjøpt inn og avissidene som inneholder søkeordene er printet ut i A-4 format. Kodingsenheten i undersøkelsen er de artiklene som inneholder søkeordene. Artiklenes areal er beregnet ved å måle artikkelens flateinnhold i cm2, inkludert overskrift og bilde(r) 3. I tabellene er prosentene avrundet til nærmeste hele tall, summert til 100.

En kvantitativ innholdsanalyse er sjelden begrenset til elementer som uten noen problemer eller vurderinger lar seg telle. Enhver variabel forutsetter en kvalitativ definisjon av verdier, og noen av dem forutsetter dessuten også en tolkning av teksten eller elementer i teksten. I vår undersøkelse gjelder dette spesielt variablene der artiklenes vinkling er kodet. I slike tilfeller kan man, som Hvitfelt (1986: 11) uttrykker det, si at kvalitative observasjoner forvandles til kvantitative data. Vi tar opp noen av de metodiske problemene knyttet til dette i samband med drøftingen av de aktuelle tabellene.

Kodeboken inneholder 22 variabler, inkludert tre rene identifikasjonsvariabler. Kodingen er gjennomført av en forskningsassistent med solid erfaring fra liknende innholdsanalyser. For å øke påliteligheten er det for variabler som krever en viss tolkning gitt spesifikke instruksjoner i kodeboken om hva som skal kreves for å kode en bestemt verdi. Tvilstilfeller er diskutert med koder underveis. Undersøkelsen er kodet og analysert med hjelp av statistikkprogrammet SPSS. Cramer’s V er brukt som statistisk mål på styrken i korrelasjonen mellom to variabler 4.

I den kvantitative delen av innholdsanalysen har vi tatt med tre variabler om vinkling og formulert dem som spørsmål:

• Inneholder artikkelen kritikk av politiet/påtalemyndighetene?

• Inneholder artikkelen kritikk av Spesialenheten for politisaker?

• Inneholder artikkelen kritikk av politiske myndigheter?

Kodingen omfatter alle sjangrer. De variablene har alle tre verdier eller svaralternativer. Det første av dem er «Ja, kritisk hovedvinkling». Denne verdien brukes når kritikken mot f.eks. politiet framgår tydelig av selve oppslaget (tittel, ingress, bilde). Svaret «Ja, noe kritisk, men ikke kritisk hovedvinkling» brukes når det lengre ned i artikkelen er formulert direkte kritikk (for eksempel i en kommentar fra nyhetskilder eller et underordnet avsnitt i en kommentar eller debattinnlegg). Når ingen av disse kravene klart er til stede, er det kodet et nei-svar.

Kvalitativ tekstanalyse

I tillegg til den kvantitative innholdsanalysen har vi gjort en nærlesning av et utvalg artikler (nyheter, ledere og debattartikler) som vi oppfatter som sentrale for den etablerte diskursen om Spesialenheten og den kritiske offentlige debatten om politiets rolle. Hovedformålet er å gå nærere inn på noen av de sentrale sakene som tas opp og vurdere nyhetsinnramming, dramaturgi og argumentasjon. Et utvalg av fjernsynsprogrammene er trukket inn i analysen på samme måte.

I første del av denne analysen går vi nærmere inn på et utvalg nyhetstekster som kan konkretisere de bildene av politiet som formidles. Her prøver vi å svare på spørsmålet om hvilket bilde som formidles av Spesialenheten, spesielt i de artiklene som formidler enhetens avgjørelser.

Etter dette prøver vi å gi en skisse av de diskursene som etableres gjennom ledere, kommentarartikler og debattstoff (inkludert i fjernsynskanalene).

Fjernsynskanalene i undersøkelsen

Nyhetsinnslag fra to fjernsynskanaler, NRK og TV2, er inkludert i undersøkelsen. I NRK Fjernsynet ble Dagsrevyens hovedsending kl. 19.00 valgt som undersøkelsesenhet, mens det i TV2 Nyhetene ble valgt å ta utgangspunkt i hovedsendingene kl. 21. For begge kanaler ble det gjennom samarbeid med researchere i kanalene søkt i loggen for nyhetssendingene etter samme søkeord som for avisene. På grunn av denne studiens begrensete ressurser og stramme tidsfrist bestemte vi oss for å bestille opptak fra Nasjonalbiblioteket av hvert tredje nyhetsinnslag av denne typen i hver kanal. Utvalget omfatter 19 nyhetsinnslag fra TV2 Nyhetene og 23 fra NRK Dagsrevyen. Hoveddelen av materialet er innslag fra 2007, og i første rekke om Obiorasaken. I tillegg bestilte vi opptak av de debattprogrammer som tok opp saker som Spesialenheten for politisaker har behandlet. Debattprogrammene er TV2s program Tabloid(7.5.2007), Redaksjon EN i NRK (13.6.2007) og Standpunkt i NRK (18.9.2007).

Disse nyhets- og debattprogrammene vil bli primært trukket inn den kvalitative analysen av nyhetstemaer og debattdiskurser om politiet og Spesialenheten.

Nyhetssjangrene dominerer

Journalistiske sjangrer handler om hvilken oppbygning, språklig stil og fortellerteknikk som er brukt i artiklene. Sjangrer handler også om redaksjonelle signaler og leserforventinger: Vi forventer oss noe annet av en artikkel på typiske nyhetssider enn på ledersidene, i den engelskspråklige verden symbolisert med sjangerskillet mellom ‘news’ og ‘views’.

Grovt sett kan vi i avisjournalistikken skille mellom tre hovedsjangrer: nyhetssjangrene, de mer ‘litterært’ pregete featuresjangrene og de mange kommentarsjangrene (Allern 2001). I denne analysen har vi tatt utgangspunkt i disse tre hovedsjangrene, men delt kommentarsjangrene i to hovedgrupper: ledere/redaksjonelle kommentarer og debatt/leserbrev (skrevet av folk utenfor redaksjonen). Faste spaltister er regnet som redaksjonelle medarbeidere 6.

Som tabell 5.2 viser er sjangerprioriteringen i avisene svært lik; nyhetsartiklene er dominerende og featureartiklene er få. Til gjengjeld er de ganske store, så når artiklene veies i forhold til areal får featurestoffet en noe større plass og debattstoffet en lavere andel. VG er spesielt nyhetsorientert, mens Dagbladet gir noe mer rom for debatt enn løssalgskonkurrenten. Generelt er nyhetsorienteringen sterkere i dekningen av kriminalitet enn på andre stoffområder, og det gjelder også for de sakene som omtales her.

Nyhetsstoffet omfatter både klassiske actionorienterte hendingsnyheter (biljakt, skyteepisoder, dødsfall og drap – og demonstrasjoner), men også mer prosessuelle hendinger (etterforskning innledes, siktelser eller henleggelser offentliggjøres, rettssaker starter), samt en del nyhetsorientert opinionsstoff med politikere, politirepresentanter og politikritikere som intervjukilder.

Featurestoffet er i stor grad begrenset til personorienterte intervjuer og oppslag med sentrale aktører i Obiorasaken som lederen i Politiets Fellesforbund, Sør-Trøndelags avtroppende politimester, Obiorafamiliens advokat og aktivister som har engasjert seg i kritikken mot politiet. På grunn av Obiorasaken, senere også Ali Farah-saken fra Sofienbergparken i Oslo, er det fra forsommeren 2007 relativt hyppig kommentarstoff og mange innlegg på debattsidene.

Av de 707 store og små artiklene som (i løpet av 45 måneder i 2005 – 2008) trekker inn Spesialenheten for politisaker havnet 75 (10,6 prosent) på forsiden av avisene, 33 av dem var hovedoppslag på forsiden, dvs. at de den dagen ble vurdert som avisens høyest prioriterte nyhetshistorie. Det var her små ulikheter mellom avisene.

Kildene i dekningen av Spesialenheten

Kildene i journalistikken er en viktig nøkkel til journalistikkens innhold, og kan defineres som personer som gir opplysninger eller vurderinger til en redaksjonell medarbeider. Mange kilder er synlige i spaltene, andre holdes skjult, og noen ganger henviser tekstene til kilder som omtales uten å bli identifisert med navn. I de fleste tilfeller representerer ikke kilden bare seg selv, men en bedrift, organisasjon eller institusjon. Tradisjonelt er nyhetstekster dominert av representanter for institusjonelle eliter med profesjonalisert informasjonshandtering (Allern 1997). Relasjonene mellom journalister og kilder er derfor en sentral del av journalistikkens profesjonsetikk, bl.a. med krav om identifikasjon av kilder, samt kryssjekking av informasjon.

Kvaliteten på kildematerialet har stor betydning for journalistikkens innhold. McManus (1994) knytter bl.a. dette til indikatorer som omfanget av faktaorienterte sitater, antall siterte kilder og forekomsten av bakgrunnsopplysninger som gjør det mulig å forstå nyheten.

Vi skal her legge vekt på fire variabler: For det første skal vi se på antall kilder, for det andre på hovedkildens type/bakgrunn, for det tredje på hovedkildens kjønn og for det fjerde på omfanget av anonymiserte kilder.

Antall kilder i en artikkel kan isolert sett ikke si oss noe om en bestemt artikkels informasjonskvalitet. En av årsakene er at det kan finnes solide bakgrunnskilder som ikke oppgis, eller at den ene kilden som intervjues har solid kompetanse om det som tas opp. Det finnes også enquete-liknende oppslag med flere kilder som kan være overflatiske «meninger om mangt». Like fullt er antall kilder et viktig og interessant barometer: Oppgis ingenkilder bryter redaksjonen med elementære identifikasjonskrav, og for et større materiale vil artikler med flere kilder overveiende representere et grundigere og mer allsidig informasjonstilfang enn enkildejournalistikk.

Tabell 5.3 viser at artikler med bare én kilde representerer nesten en tredjedel av stoffet. I denne tabellen er altså artiklene veid i forhold til areal. Når vi ikke gjør det, får notisstoffet langt større betydning: av alle artikler (uansett størrelse) er ti prosent uten kildehenvisning og 39 prosent har bare én kilde.

Det er stort sett små forskjeller mellom avisene. VG utmerker seg med høyest andel flerkildejournalistikk, men Adresseavisen i dette selskapet er avisen med mest enkildejournalistikk. En tidligere innholdsanalyse av VG og Adresseavisen viste forøvrig det samme mønsteret (Allern 2001: 168). Generelt kan man si at flerkildejournalistikk er det typiske i de litt større oppslagene.

Som nevnt er et «topptungt» og institusjonelt kildeutvalg vanlig innen nyhetsjournalistikk, det gjelder i Norge så vel som andre land. Normalt er det altså direktører i næringslivet, rådmenn, politikere, representanter for helsevesen, politi, organisasjonsledere og eksperter som kommer til orde. En innholdsanalyse av ti norske aviser viste at 9 prosent av kildene representerte politiet og rettsvesenet (Allern 2001: 172). Innen kriminalstoffet er representanter for politiet/påtalemyndighetene og forsvarsadvokatene de to dominerende kildegruppene.

Tabell 5.4 viser hovedkilden i nyhets- og featureartikler, fordelt etter type eller kategori. Hovedkilden er definert som den viktigste informanten i artikkelen. Hvis ikke dette er lett å avgjøre, er kilden som nevnes først kodet som hovedkilde. Anonymiserte kilder er også kodet etter kategori når denne er oppgitt, slik at hvis det heter «sier en polititjenestemann» er dette kodet i kategorien «politi og påtalemyndighet». Artiklene er veid etter størrelse (redaksjonelt areal), dvs. at det gir en høyere andel å være hovedkilde i en stor artikkel enn for eksempel en notis.

Fire kildetyper skiller seg ut: Representanter for politi og påtalemyndighet og Spesialenheten for politisaker er de mest anvendte institusjonelle hovedkildene, med advokatene hakk i hæl. Spesielt tungt er denne typen kilder representert i Aftenposten, noe som kan tas som en bekreftelse på at avisen av tradisjon holder seg mest til «offisielle kilder», inkludert advokater som partsrepresentanter. VG og Dagbladet skiller seg ut ved å ha størst innslag av «grasrot»-kilder, her definert som personkilder uten noen spesiell institusjons- eller organisasjonstilknytning. Andelen «grasrot»-kilder er normalt noe høyere i løssalgsavisene (og i små lokalaviser) enn i de store regionavisene, men at henholdsvis 32 prosent (VG) og 40 prosent (Dagbladet) faller i denne kategorien er ekstraordinært. En årsak er utvilsomt at det i enkelte saker, spesielt knyttet til Obioras dødsfall, har vært et stort sivilt og folkelig engasjement – ikke minst blant ungdom – noe som har vært fulgt opp gjennom nyheter og reportasjer. En annen er at denne tabellen tar hensyn til artiklenes størrelse, og «grasrot»-kildene finnes spesielt ofte i større reportasjer og intervjuer. Når artiklenes ikke veies i forhold til redaksjonelt areal halveresandelen «grasrot»-kilder i de to løssalgsavisene.

Politikere er i svært begrenset grad brukt som kilde, noe som bekrefter inntrykket av at sakene som berører Spesialenheten sjelden er blitt så politisert at de har ført til nyhetsoppslag der politikere direkte trekkes inn. Oppsiktsvekkende nok gjelder det også Obiorasaken der et svært begrenset antall politikere engasjerte seg. I «øvrige kategorier» finner vi bl.a. eksperter, tjenestemenn, journalister, samt henvisninger til dokumentkilder og andre mediers rapporter. Henvisninger til dokumentkilder finnes for øvrig nesten bare i Aftenposten.

I en verden av menn

Pressens kjønnsbilder er, tross store endringer i samfunnet rundt mediene, kjent for å være svært mannsdominert. En lang rekke norske og internasjonale undersøkelser og innholdsanalyser har opp gjennom årene bekreftet dette. I den globale Media Watch-undersøkelsen (1995) var andelen kvinner brukt som kilder så lav som 17 prosent, noe høyere i TV enn i radio og aviser. Dette bildet endres lite selv når vi sammenligner tradisjonelt patriarkalske samfunn i Asia, Afrika og Latin-Amerika med Europa og Nord-Amerika. Ikke engang «feminiseringen» av sentrale offentlige institusjoner har ført til store endringer (Gjørven, Grønn og Vaagland 2000). En undersøkelse av kildene i ti norske aviser et tiår tilbake fant en kvinneandel på 19 prosent (Allern 2001: 192).

Tabell 5.5 viser hovedkildens kjønn i nyhets- og featureartikler med minst én synlig personkilde. Også her er artiklene veid i forhold til redaksjonelt areal. Som ventet er kildebruken dominert av menn i alle de fire avisene. Det gjelder også kriminaljournalistikk mer generelt: menn dominerer som gjerningsmenn, rettsvesenet og politietaten er fortsatt mannsdominert og av tradisjon er også kriminalreporteren ofte en mann. Kvinneandelen er i gjennomsnitt bare 19 prosent og er ekstremt lav (11 prosent) i Adresseavisen.

Dette har selvsagt en sterk sammenheng med typen kilder. Av politikildene var 89 prosent menn, av advokatkildene var 90 prosent menn. Bare «grasrota», med en kvinneandel på 37 prosent, brøt dette mønsteret. Det er utvilsomt en sterk sammenheng mellom løssalgsavisenes «grasrot»-orientering på reportasjeplass og deres noe høyere kvinneandel blant personkildene.

De anonymiserte stemmene

En anonym kilde kan defineres som en personkilde eller dokumentkilde som ikke er identifisert og navngitt. Innen pressen kan slike kilder spille en viktig rolle for å gi tips og bakgrunnsinformasjon på områder der «offisielle kanaler» er stengt. Dette er også bakgrunnen for pressens kildevern; informanter skal kunne slippe å stå fram med risiko for represalier fra overordnete.

Samtidig er det åpenbart at kilder som gjerne vil forbli anonyme kan ha en rekke mindre edle motiver. I noen tilfeller vil de forsøke å plante negative opplysninger om en motstander, eller spre rykter og halvsannheter. Anonymiserte «lekkasjer» kan være et maktmiddel i kampen om opinionen, og brukes for eksempel i enkelte kriminalsaker både av advokater og etterforskere. Derfor er kravet til kildekritikk spesielt stort når kilden ikke vil stå fram. I pressetiske retningslinjer som Vær-Varsom-plakaten er dette erkjent, men markedskonkurransen mellom mediene fører jevnlig til at informasjon fra anonymiserte stemmer blir brukt direkte i spaltene, uten kryssjekking og verifikasjon fra åpne kilder. Det er da gjerne tatt med en kvasi-identifikasjon gjennom at kilden knyttes til en etablert institusjon (som politiet), dette for å øke utsagnenes autoritet.

I artiklene i dette utvalget er det brukt en eller flere anonymiserte kilder i 19 prosent av artiklene, mest i Dagbladet og VG, minst i de to regionavisene (tabell 5.6). De to løssalgsavisene har også høyest andel artikler der hovedkilden er anonymisert, noe som knapt forekommer i Aftenposten. Av de anonyme hovedkildene er mange «identifisert» som politifolk, den andre store anonymiserte kategorien er personer uten institusjonell tilknytning, altså «grasrota».

Kritisk vinkling?

At kritiske perspektiver mot politi- og påtalemyndighet er framtredende er som nevnt å vente all den stund utvalget av artikler er knyttet til saker der Spesialenheten for politisaker på en eller annen måte er involvert. Hvor tydelig det politikritiske perspektivet er kan vurderes gjennom en analyse av det journalister kaller artiklenes «vinkling». Utrykket er beslektet med medieforskernes begrep «innramming», dvs. de tekstelementene (spesielt overskrift, ingress og bilde) som innprenter en viss tolkning av sakens karakter og knytter det til et gjenkjennelig narrativ. Å «vinkle» en nyhetsfortelling betyr å velge perspektiv og fokusere på et aspekt ved saken som oppfattes som viktig, f.eks. som i VG-saken fra Larvik der det framheves at politimannen som skjøt «ikke hadde noe valg». Dagbladets toppoppslag i Larvik-saken (19. 5.2005) hadde en helt annen vinkling, der refereres venner i sorg: «- Han fortjente ikke å dø».

I den kvantitative innholdsanalysen av materialet har vi (som nevnt i kap. 3) vurdert om artiklene inneholder kritikk av politiet/påtalemyndighetene. I tilfelle ja har vi skilt mellom artikler der denne kritikken er et vesentlig element som kommer direkte til uttrykk i selve oppslaget (normalt gjennom overskriften) og artikler der kritikken bare finnes som underordnet element (for eksempel som et kritisk intervjuutsagn i brødteksten). Et eksempel på et oppslag med kritisk hovedvinkling er f.eks. en forsidehenvisning i Dagbladet 1. november 2005: «Politiskandale. Solgte pass til kriminelle».

Tabell 5.7 viser fordelingen av artikler med ulike innslag av kritikk mot påtalemyndigheter og politi innen alle hovedsjangrer i de fire avisene samlet. Det er ikke store forskjeller mellom de ulike sjangrene, men artikler med en kritisk hovedvinkling er mest typisk på nyhets- og debattplass. Om lag en tredjedel av artiklene inneholder ikke en slik kritikk. Mange av disse siste artiklene er redegjørelser og svar fra politiet om hvorfor man måtte gjøre som man gjorde eller korte, nøkterne saksbeskrivelser.

Den kritiske hovedvinklingen er, som tabell 5.8 viser, tydeligst i de to løssalgsavisene, der over halvparten av artiklene faller i denne kategorien. Legger vi til artikler med en viss, men mer begrenset kritikk, er summen over femti prosent i alle de fire avisene, men lavest i Adresseavisen. Vi minner samtidig om at Adresseavisen har flere artikler med omtale av Spesialenheten enn de tre andre avisene.

Sakene som tas opp kan – grovt sett – deles i to hovedkategorier. I den ene kategorien finner vi saker der Spesialetaten er pålagt å etterforske det som har skjedd, også når det ikke foreligger mistanke om at det har foregått noe kritikkverdig eller straffbart. Dette gjelder for eksempel aksjoner med skuddveksling, biljakt som har endte med ulykker og dødsfall under transport eller varetektsfengsling. Denne rutinemessige etterforskningsplikten brukes i debatten om Spesialenheten som et argument for at det nødvendigvis må bli mange avgjørelser om at det ikke er grunn til noen straffereaksjon.

I den andre kategorien finner vi alle de sakene der politifolk er anklaget eller anmeldt for noe kritikkverdig, for eksempel for unødvendig brutalitet under arrestasjoner, eller der det direkte foreligger mistanke om mer personlige lovbrudd i tjenesten i form av korrupsjon, tjuveri, promillekjøring og seksuell trakassering. Noen ganger er det sammenfall mellom de to kategoriene, som etter Eugene Obioras død.

Politiets «råtne epler»

Vi skal først gå litt inn på den sistnevnte kategorien, dvs. saker der politifolk direkte anklages for lovbrudd og derfor etterforskes. I samband med slike saker blir det, ikke minst fra etatens faglige tillitsvalgte, understreket at også politifolk «er mennesker», de kan komme opp i problemfylte situasjoner og de gjør personlige feil. Dette er selvsagt riktig, men underkommuniserer at politifolks normbrudd – og lovbrudd – lett oppfattes som ekstra kritikkverdig fordi bruddet mellom «liv og lære» er ekstra synlig. I all mediert skandalisering er dette et viktig moment. En vanlig småtjuv har vanligvis begrenset offentlig interesse, en politibetjent som stjeler vil straks bli definert som en nyhetssak.

En systematisk gjennomgang av nyhetsoppslagene (de som er publisert før Spesialenheten har trukket noen konklusjon) viser som ventet ikke et spesielt flatterende bilde av politietaten. Eller mer presist: De dokumenterer at de som er opptatt av politiets renommé og tillitskapital stadig får nye utfordringer. Et knippe oppslag kan illustrere bredden av problemer:

• Politifolk i Haugaland og Sunnhordland etterforskes for salg av politiets ammunisjon til sivile (TV2 Nyhetene 19.10.2005)

• Penger borte fra politihuset. Politiet frykter utro tjener (Aftenposten 19.9.2005)

• Politi stjal og solgte nødpass (VG 1.11.2005)

• Politikvinne siktet for underslag (Aftenposten 8.11.2005)

• Politimann fyllekjørte til jobben (Dagbladet 24.12.2005)

• Politi pågrep promillemistenkt i fylla (VG 24.3.2006)

• Polititopp etterforskes: – Hadde sex med kvinne i varetekt (VG 10.11.2006)

• Narkobaron advart etter at politiet lekket (VG 10.9.2007)

• Sjikanerte kvinnelig underordnet med sex og religion (VG 23. 11. 2007)

• Degraderer politileder etter sex-trakassering (Adresseavisen 22.2. 2008)

• Arrestforvarere lekte politi (VG 26.6.2008)

Noen av disse sakene fikk store overskrifter og mange medieoppslag, andre ble omtalt i notiser. Uansett representerer slike personlige overtredelser, som ikke er knyttet direkte til selve utøvelsen av politigjerningen, et lite mindretall av nyhetsoppslagene. De fleste sakene som tas opp handler mer direkte om hvordan polititjenestemenn skjøtter sin jobb når de utfører tjenesteoppdrag, og da i første rekke om anklager og kritikk knyttet til dette.

Som nevnt i innledningen blir det i debatten om Spesialenhetens avgjørelser ofte trukket fram at kriminelle har for vane å anmelde eller klage på politifolk «som bare gjør den jobben de av samfunnet er satt til å gjøre». Det bør da legges til at også personer som er mistenkt eller dømt for lovbrudd kan bli utsatt for overgrep som det er all grunn til å anmelde. Men den alminnelige påstanden er altså uansett at slike anmeldelser er mange og at de overveiende fremmes på et tynt eller usaklig grunnlag.

Vårt materiale gir selvsagt ikke noe grunnlag for å bedømme dette, men vi kan si noe om mediedekningen i samband med slike saker. Er det typisk at de som «får oppslag» i nyhetsmediene om slike saker selv er i konflikt med rettsapparatet eller politiet?

Etter en systematisk gjennomgang på artikkelnivå har vi funnet svært få eksempler på dette. Et av de få tilfellene som kanskje kan plasseres i denne kategoriene er denne: En polititjenestemann som skjøt mot ranerne i NOKAS-saken (denne skytingen ble i sin tid gransket og henlagt av SEFO) blir senere koblet til et hundedrap og framstilles av en kilde som «en cowboy som gjerne tyr til våpenbruk». En av NOKAS-ranernes advokater mener så at dette kan få betydning for den rettslige behandlingen av saken (Dagbladet 17.4. 2005) 7. Et annet eksempel er et oppslag i VG (11.7.2005) som forteller at Seydahmet Tulun (50) ble «SKAMSLÅTT etter kamp med politiet». Dette skjedde etter melding om «husbråk» (en evfemisme for mistanke om hustrumishandling) i en leilighet på Furuset i Oslo. Politiet siktet på sin side Tulun for vold mot offentlig tjenestemann. Et tredje eksempel er at en av de tiltalte i NOKAS-saken anmeldte Oslo politidistrikt for brudd på taushetsplikten gjennom en lekkasje til Dagbladet (VG 4.9.2006). Et fjerde og siste eksempel er at Arfan Quader Batti – i mediene omtalt som «terroristen» i samband med mistanker om planlagt attentat mot den jødiske synagogen – anmeldte politiet i Sør-Trøndelag for muslimhets (Dagbladet 21.9.2007) 8.

Dette er noen av de få nyhetsoppslagene med kilder av denne typen som vi har klart å finne i et omfattende materiale. Hvis vi tar som et premiss at det leveres svært mange hevnaktige anmeldelser mot politiet, så må konklusjonen bli at slike saker svært sjelden får mediedekning. Det finnes kanskje heller noen ukjente saker av denne typen som hadde fortjent større offentlig oppmerksomhet. Det eneste problemet for politiets renommé må her være at anmeldelsene (som stort sett henlegges) statistisk sett bidrar til å befeste inntrykket av at Spesialetaten sjelden kritiserer politiet.

Til dette kan det tilføyes at det også er eksempler på anmeldelse motsatt vei. En polititjenestemann i Trondheim som ble anmeldt til Spesialenheten etter kollisjon med en syklist svarte umiddelbart med å anmelde syklisten for brudd på veitrafikkloven (Adresseavisen 19.1.2006). Sør-Trøndelag politidistrikt fant grunn til raskt å henlegge denne motanmeldelsen (Adresseavisen 26.1.2006).

Et kritisk søkelys mot Spesialenheten for politisaker?

Et mer åpent spørsmål er hvor ofte Spesialenheten for politisaker selv blir utsatt for kritikk i nyhetsmediene?

Tabell 5.9 dokumenterer at det – som man kunne forvente – skjer i mindre omfang enn når det gjelder politiet. Det reises imidlertid en eller annen form for kritikk mot enheten i nesten hvert femte oppslag. I artikler som bare representerer 5 prosent av oppslagene veid i forhold til areal, er det en kritisk hovedvinkling. Det er her nesten ingen forskjeller mellom avisene. Svært mange av disse artiklene er imidlertid, direkte eller indirekte, knyttet til Obiorasaken, i form av kronikker og debattartikler.

Den kritikken som ble rettet på nyhetsplass handlet i stor grad om lang behandlingstid, noe som spesielt har irritert politiet:

• Brukte to år på politivoldsak (ulovlig pågripelse, endte med foretakstraff for Asker og Bærum politidistrikt) (VG 14.8.2006).

• Pengekrise i Spesialenheten, politisaker støver ned (VG 11.11. 2006)

• Tillitskrise for politigranskere. 27 politimestere slår alarm (VG 28.10.2007)

Kritikken rammer altså ikke selve ordningen, men kommer fordi politietaten er frustrert over at saksbehandlingen er sen, noe som skaper utrygghet og usikkerhet for de personene og enhetene som etterforskes.

At Spesialenheten for politisaker ble opprettet i 2005 som en erstatning for SEFO var et politisk grep, og skjedde etter en offentlig debatt der mistanker eller beskyldninger om laugsmentalitet og kameraderi innen politiet var viktige ingredienser. At regjeringen vel tre år senere har nedsatt et offentlig utvalg for å vurdere Spesialenhetens arbeid, er et tegn på at den medierte debatten om hvordan kritikkverdige forhold i politiet etterforskes og forfølges fortsatt finnes og at den har politiske ringvirkninger.

Det er imidlertid ikke så ofte at det i pressen rettes noen direkte kritikk mot politiske myndigheter i en slik sammenheng. I 2005 – 2008 er det i de fire avisene registrert åtte oppslag med en kritisk hovedvinkling mot politiske myndigheter (fire i Adresseavisen, tre i Dagbladet og ett i VG). I 24 andre artikler finnes det noen elementer av kritikk. Til sammen representerer disse 32 artiklene bare litt over 5 prosent av det redaksjonelle arealet av artiklene i de fire avisene.

Spesialenheten – en underrapportert myndighet?

Et av forskningsspørsmålene i denne analysen av mediedekningen er om Spesialenheten først og fremst får publisitet knyttet til henleggelsen av saker, og ikke oppmerksomhet om de sakene der politiet ilegges bøter, foretaksstraff eller siktes? Det er selvsagt ikke gitt at Spesialenheten, når noen siktes, alltid får medhold av domstolene, men oppmerksomhet om rettssaker og domsavsigelser hører med i dette bildet.

Vi har gransket denne problemstillingen gjennom en systematisk gjennomlesning av alle saker i de to løssalgsavisene, VG og Dagbladet. Her har vi skilt mellom artikkelstoff som tar opp saker som vil bli etterforsket eller er under etterforskning på den ene siden og nyhetsoppslag der det meldes om en eller annen avgjørelse eller reaksjon fra Spesialetatens side på den andre siden. Ettersom avisene i den første fasen av en sak ofte har flere artikler om samme tema er det innlysende at man kan forvente flest artikler i «vil bli etterforsket»-kategorien.

I de to avisene fant vi 144 store og små oppslag i den første kategorien og 59 i den andre, altså etter at Spesialenheten har konkludert. I praksis betyr dette at det relativt jevnlig rapporteres om Spesialenhetens avgjørelser (samt riksadvokatens og domstolenes oppfølging), men – som nevnt – ikke nødvendigvis om saker som tidligere har fått oppmerksomhet av den enkelte avis. Mange av disse artiklene er synlig oppslått. Grovt sett faller de i tre grupper: Henleggelser, henleggelser koblet med former for kritikk og en straffereaksjon eller siktelse.

Omlag halvparten av artiklene kan knyttes til den siste kategorien, altså straffereaksjoner, de øvrige fordeler seg på de to andre. Noen eksempler på artikler om straffereaksjoner:

• Politimannens jobb var å avsløre korrupsjon. Nå er han selv siktet (VG 13.12.2005)

• Politimann sextiltalt (VG 21.1.2006)

• Politimann tiltalt. Skal ha beslaglagt automater og tatt pengene i egen lomme (VG 19.10.2006)

• Politimann stjal klokke fra mann i nød. Må i fengsel, fradømt jobben (Dagbladet 20.10.2007)

• Politi dømt for overgrep (Dagbladet 15.9.2007)

• Skal skjenke henne full og ta henne. Politisjef siktet for sex-trakassering (Dagbladet 23.11.2007)

• Politiet fikk bot (våpensak i Telemark) (Dagbladet 18.12.2007)

• Politisjef siktet, oppfordret kriminell til å ta livet av kollega (Dagbladet 20.1.2008)

• Politimann stjal våpen. Tiltalt av Spesialenheten (Dagbladet 6.3.2008)

• Politiansatt tiltalt; kalte afrikaner ape (Dagbladet 8. 4.2008)

• Politisjefer tatt for grov korrupsjon, siktet av Spesialenheten (Dagbladet 19.5.2008)

• Politimann siktet for trygdejuks (VG 21.5.2008)

• Politimann dømt. Ga informasjon til kriminell kamerat (VG 17. juni 2008)

I disse sakene er det ingen tvil om at Spesialenheten har reagert og sakene har fått konsekvenser for de berørte. Noen medial fortielse av saken kan man definitivt ikke tale om, og en gjennomgang av Aftenposten og Adresseavisen bekrefter dette bildet. Adresseavisen slår f.eks. opp (14.6.2006) at «-Eks-politi fikk for mild straff». Saken dreier seg om politibetjenten som rykket ut i tjenestebil etter at det ble meldt om farlig kjøring, samtidig som han selv hadde 0,67 i promille. Tingrettens straff ble betinget fengsel i 30 dager, 25 000 kroner i bot og tap av førerretten. Mannen hadde selv sagt opp sin stilling. Spesialenheten anket likevel saken for å få en strengere straff. Noen måneder senere samme år slår avisen opp at «21 politifolk fjernet fra jobbene sine. Vold. Fyllekjøring. Tyveri. Kikking» (Adresseavisen 18.9.2006). Tallene gjelder tiden siden Politidirektoratet ble opprettet i 2001 og avisen legger til at Sør-Trøndelag politidistrikt nå forbereder en ny avskjedssak.

I fjernsynskanalenes nyhetsprogrammer er det imidlertid en langt mer begrenset dekning av slike saker, noe som innebærer at det først og fremst er de store, omdiskuterte nyhetene (som Obiora-saken) som får oppmerksomhet.

I innledningen refererte vi en kritikk som professor Tor-Geir Myhrer (Politihøgskolen) rettet mot mediene i Dagbladet (15.5.2007) for deres fokusering på Obiorasaken, sammenlignet med det han kaller «det nesten fullstendige fraværet av oppmerksomhet om en voldstiltale mot flere tjenestemenn som har versert i rettsapparatet i nesten to år». Nå vil mange mene at en arrestasjon med døden til følge kommer i en egen klasse. Men at en sak er blitt neglisjert betyr ikke at den alltid vil forbli usynlig: Under overskriften «Politi slo iraker med hodelykt» fortalte Dagbladet (13.9.2007) at Høyesterett i en kjennelse har opphevet Eidsivating lagmannsretts frifinnelse for politimannen som slo, dvs. nettopp den saken Myhrer omtaler. Det var Spesialenheten som hadde anket frifinnelsen. Irakeren fikk et åpent sår av slaget og Høyesteretts førstevoterende konkluderer med at polititjenestemannen har «gått ut over grensene for lovlig maktutøvelse». Som tidligere nevnt ble saken på ny behandlet av Eidsivating lagmannsrett, som frifant tjenestemannen. Spesialenheten anket saken, men den ble forkastet av Høyesterett (se fotnote 1).

Det er grunn til å understreke at i disse sakene – og i medienes rapporter om dem – spiller Spesialenheten en (rett nok tilbaketrukket og diskret) rolle som etterforsker av mulige politiovergrep – med vilje til å forfølge sakene, også gjennom anker av frifinnende dom.

Hva da med de andre sakene, spesielt de tilfeller der Spesialenheten går inn for å henleggesaken fordi etterforskerne konkluderer med at intet straffbart har skjedd eller på grunn av «bevisets stilling»? Disse nyhetsfortellingene finnes selvsagt også, men hvis vi legger antalletkonkrete nyhetsoppslag om henleggelser til grunn finnes de – litt overraskende – i et relativt begrenset omfang. Noen eksempler på slike nyheter:

• Ikke straff etter biljakt (VG 6.7.2007)

• Ikke sex-trakassering. Spesialenheten mener de kriminelle kan ha misoppfattet trøst (VG 14.9.2007)

• Begikk selvmord i fengslet. Saken henlagt (VG 24.10.2007)

• Lommemannens bror bad om å bli avhørt. Spesialenheten har ikke fått opplysninger som tyder på noe straffbart (Dagbladet 25.1.2008)

• UP-mann frifunnet etter 39 fartsmålinger. Ikke kontrolltrakassering (VG 7.6.2008)

• Døde i politiarrest (Narvik). – Fikk ikke tilstrekkelig tilsyn mener sakkyndig. Riksadvokaten har henlagt saken. (Dagbladet 17.12.2008)

Det mest interessante med denne gjennomgangen er etter vårt syn at Spesialenhetens avgjørelser rett nok dekkes usystematisk (ingen journalister i de aktuelle mediene ser ut til å ha dette feltet som sitt «nyhetsbeite»), men det finnes ingen tegn på noen systematisk «skjevhet» i materialet når vi ser på mangfoldet av saker som presenteres. At mange innen politi og påtalemyndighet (og etatens fagforeningsapparat) har inntrykk at det bare er henleggelsene som nyhetsprioriteres, skyldes etter alt å dømme et helt annet forhold. I et svært begrenset antall saker finner mange i offentligheten – og i nyhetsmediene – grunn til å tro at det som har skjedd er et resultat av grov politibrutalitet. Enda verre blir det hvis det er mistanke om at overgrepet kan knyttes til mer allmenne former for diskriminering, for eksempel på grunn av hudfarge og nasjonal eller etnisk bakgrunn. En slik sak vurderes alltid som en «test-case» i offentligheten og kan – i opinionen – få langt større betydning for hvordan politiet og Spesialenheten oppfattes enn mange titalls andre avgjørelser og saker. Obiora-saken er i den perioden vi har vurdert et helt enestående eksempel på dette, og vi vil derfor behandle den i et eget kapittel.

Når politiet dreper

Et typisk eksempel på saker som Spesialenheten måetterforske er allerede nevnt; politiskuddene som drepte den unge vietnamesiske mannen i Larvik. Her skal vi gå nærmere inn på en annen skyteepisode. Våren 2006 var toppoppslaget i VG viet en politiaksjon ved Skui i Bærum som fikk dødelig utgang: «Hagledesperado såret politimann: SKUTT!» (VG 23.4.2006). Reportasjen er stort oppslått, billedlagt og dramatisert, men stiller ingen kritiske spørsmål ved politiets handlemåte. Inni avisen er en av avisens hovedkilder angående etterforskningen av politiaksjonen, Johan Martin Welhaven fra Spesialenheten, som VG utnevner til «sjef for Politiets spesialenhet region øst». Også Dagbladet og Aftenposten har samme dag bred omtale av saken. Den dekkes også med innslag i NRK Dagsrevyen og TV2 Nyhetene.

Noen måneder senere meldte Dagbladet (ikke VG) i en liten notis at polititjenestemennene er «frikjent etter skuddrama», men la til at politiet har fått kritikk for ikke å ha sjekket at det var folk hjemme i bolighus de skjøt mot under jakten på mannen (Dagbladet 1.8.2006). Aftenposten (1.8.2006) gir Spesialenhetens avgjørelse større plass og en annen vinkling. Overskriften er denne: «Kritisk til bruk av skytevåpen. Ingen straff etter hodeskudd». Det går fram av ingressen at kilden til kritikken er advokat Harald Stabell og et av hans utsagn er framhevet ved siden av overskriften: «Hvorfor treffer politiet i så mange tilfeller vitale organer? Er det fordi de sikter på dem?» I intervjuet understreker han at det er problematisk å forsvare at man dreper en person for å avverge en annen fare eller skade. «Det er ikke dødsstraff for å bevege seg ned på en vei og oppføre seg farlig der». Bare nødverge kan forsvare å drepe en person, mener han.

Begrunnelsen for skuddet framføres i den samme artikkelen av politimester Torodd Veiding i Asker og Bærum som sier at «politiet prøvde forgjeves å uskadeliggjøre haglemannen uten å drepe», men til slutt ble det «skutt mot det eneste synlige – hodet». Avisen referer at Spesialenheten henviser til at politiet kan skyte for å uskadeliggjøre i en slik situasjon. Sjefen for Spesialenheten (Aftenposten 1.8.2006) sier, med en henvisning til våpeninstruksen, at «det var en enkel avgjørelse å henlegge saken ut fra den situasjonen politifolkene befant seg i da de besvarte skudd fra 33 åringen – på 15 meters hold».

Dagen etter dette oppslaget intervjuer Aftenposten (2.8.2006) lederen for Politiets Fellesforbund, Arne Johannesen, som kaller Stabells kritikk «et slag under beltestedet». Han uttrykker full tillit til Spesialenheten, men tar likevel til orde for at væpnete politiaksjoner bør granskes av en uhildet politikommisjon på linje med Statens Havarikommisjon, der det gis en «bred politifaglig vurdering av innsatsen». Advokat Stabell sier i en knapp uttalelse at han står ved kritikken, men ikke vil avvise ideen om en spesialkommisjon, og Aftenposten (3.8.2006) gir støtte til dette forslaget på lederplass.

Ikke alle synes at en skyteepisode med dødelig utgang kan være «en enkel sak» å klarere. Litt over en måned senere knyttes politiet til et dødsfall som i årene framover skal komme til å sette et voldsomt preg både på debatten om politiet – og Spesialenheten.

To konkurrerende diskurser

I praksis kan vi snakke om to skarpt ulike og konkurrerende medierte diskurser om Obiorasaken. Den ene etableres, representeres og opprettholdes av representanter for politiet, politiets faglige tillitsvalgte og de involverte politifolkenes advokat, den andre av Obioras familie og venner, deres advokat, samt av representanter for norskeafrikanske organisasjoner og miljøer, anti-rastiske ungdomsgrupper og ledelsen for LO i Trondheim. Litt forenklet kan vi snakke om en politidiskurs – og en rasismediskurs. Vi skal her først se på hvordan diskursene etableres i mediene – og utfordres gjennom sakens ulike faser.

Politidiskursen tar som utgangspunkt at politiet gjør en viktig og vanskelig samfunnsjobb der det dessverre også er nødvendig å bruke vold. Arbeidet er farlig og de politibetjentene som er i «frontlinjen» kan risikere både liv og helse. Noen ganger vil det skje beklagelige uhell og ulykker som rammer de som skal pågripes. Obioras død tolkes som en følge av ulykkelige omstendigheter. Politifolkene var nødt til å gripe inn, men dessverre gjorde Obiora så voldsom motstand da han måtte fjernes fra sosialkontoret at politifolkene var nødt til å ta nakkegrep, legge Obiora i bakken og påføre han håndjern.

Et av de rendyrkete eksemplene på denne virkelighetsbeskrivelsen er VGs første oppslag om saken (11.9.2006). Overskriften er denne: – Kjempet for livet. Tolkningsrammen befestes gjennom ingressen: «Polititjenestemennene følte at de kjempet for livet da en 48-åring døde under pågripelse i Trondheim torsdag». Polititjenestemennenes advokat, Jens-Ove Hagen, er hovedkilden i oppslaget og sier at hans klienter handlet i nødverge. Problemet under pågripelsen var at Obiora satte seg voldsomt til motverge: «Han var fryktelig sterk. Med et slag med albuen klarte han å brekke tre ribbein hos en av politimennene. Han skal ha kjempet seg gjennom lokalet mens en politimann hang i hver arm». I siste del av artikkelen refereres det kort til at vitner ved Servicekontoret som har blitt intervjuet av Adresseavisen mener politifolkene overreagerte kraftig. Men det var altså, ifølge VG, politimennene, ikke Obiora, som «kjempet for livet».

Denne framstillingen står i en klar kontrast til Adresseavisens innledende førstesideoppslag om saken noen dager før: – De tok kvelertak. 48-døde etter at han ble pågrepet av politiet. Kilder er to unge menn som var på Østbyen servicekontor under pågripelsen. Deres versjon er slik: «- En mann av utenlandsk opprinnelse kom og satte seg alene ved et bord og ventet, da politiet gikk bort til han og ba om legitimasjon, forteller de to guttene. Etter å ha sjekket identiteten hans ville politiet ha ham ut, sier Iversen Haugen. Men mannen skal ikke ha vært villig til å gå, slik at de to politifolkene grep han i hver sin arm og førte han mot døren. Da skal 48-åringen ha virket redd og reagert kraftig. – Han ble rabiat. Egentlig så han utsultet ut, men han løftet politimennene opp fra gulvet mens de hang i armene hans, forteller Iversen Haugen». De to ungdommene føyer til at politiet senere tok kvelertak mens han lå på bakken: «Det hørtes ut som om han ikke fikk luft og beina begynte å sprelle».

Dagen etter, 9. september 2006, har Adresseavisen et nytt toppoppslag om saken: – Vitner mot politiet. I dette tilfellet er vitnet en ungdom (17) som sier han vil melde seg til Spesialenheten for å vitne om at han «så den avdøde 48-åringen bli slått bevisstløs, mens politiet holdt han i et jerngrep».

Mot denne bakgrunnen kan VGs artikkel virke som et «motoppslag» der polititjenestemennenes advokat forsøker å tegne et annet bilde av det som skjedde under pågripelsen, i skarp kontrast til den virkelighetsbeskrivelsen som Adresseavisen innledningsvis formidler. 11. september har også Adresseavisen et intervju med advokat Jens-Ove Hagen der han sier det samme som til VG.

I en senere fase av saken blir lederen i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, den viktigste representanten for denne diskursen. I intervjuer og TV-debatter gjentar og gjentar han sitt hovedpoeng: Politifolk som jobber i frontlinjen har en vanskelig og utsatt jobb. Maktbruken er legitim, men av og til kan det gå galt. I et portrettintervju i Dagbladet (30.9.2006) med tittelen «Tungebevæpnet» får Johannessen, med henvisning til Obiorasaken, spørsmålet om hvordan slikt kan skje? Hans svar er: «Det skjer og det vil skje i framtida. Med tøffere kriminalitet, mer vold mot politiet, flere som setter seg til motverge og færre til å gjøre jobben, kan det dessverre bli flere slike situasjoner». I et intervju med Klassekampen våren 2007 bruker han karakteristikken «godt politiarbeid» om pågripelsen av Obiora. I det klimaet som debatten om saken da har fått blir dette av mange oppfattet som svært provoserende og Johannessen velger noe senere å beklage uttalelsen.

Rasismediskursen etableres

I de første dagene etter dødsfallet er Eugene Obiora fortsatt ansiktsløs og anonym, bare alderen (48) og «av utenlandsk opprinnelse» identifiserer. Noe senere blir han navngitt og lørdag 16. september trykker pressen en personlig nekrolog skrevet av norske venner. Bildet av Obiora i studentlue (han var registrert som student ved NTNU da han døde) blir en gjenganger i omtalen av saken. Avdøde blir ikke lenger «mannen som døde» eller «48-åringen», han får et ansikt i offentligheten; det legges fram opplysninger om hans liv i Norge, om skilsmissen og hans møter med sønnen, om hans hissige gemytt og om hans gamle vennskapsbånd i kristne miljøer. I et tre siders spesialoppslag i Dagbladet samme høst («Historien om Eugene. Kvalt til døde?», 17.11.2006) er hovedbildet et privat vennebilde av en smilende ung Obiora i skiløypa for mange år siden. Visualiseringen understreker budskapet: Han var ingen fremmed, men en av våre nye landsmenn; til og med glad i den «norskeste» av alle fritidssysler.

Politiets egen beskrivelse og tolkning av det som skjedde er fra første stund omdiskutert, men innledningsvis er det kontrasten mellom «nødvendig vold» og «unødvendig politibrutalitet» som preger nyhetsdekningen. Allerede 11. september introduserer Adresseavisen en ny dimensjon: mistanken om at rasistiske holdninger er en del av bildet og at Obiora ble taklet ekstra brutalt av politiet fordi han var svart. I et intervjuoppslag slår avisen fast at sørgende innvandrere i Trondheim er opprørt over dødsfallet. De forlanger nå åpenhet og dialog. Intervjupersonene fra innvandrermiljøet har selv erfart holdninger hos enkeltpersoner i politiet som gjør at de ikke er veldig overrasket over det som har skjedd. Michael Bekoe, sosionom i Trondheim kommune, sier det slik: «Jeg tror politimester Marum forsøker å gjøre noe med holdningene, men måten en del politifolk snakker til deg på er helt hårreisende, forteller Bekoe. Han forteller at han selv har opplevd å bli tatt kvelertak på, og hatt andre ubehagelige opplevelser med politiet på grunn av hudfargen».

Denne oppfatningen, at nasjonal bakgrunn og hudfarge har spilt en rolle for politiets atferd, blir i løpet av kort tid etablert som en alminnelig holdning blant de mange som protesterer mot dødsfallet, spesielt hos ungdom og andre aktivister som er engasjert i arbeidet mot rasisme og diskriminering. I alle protestmøter om saken som pressen refererer, og som fjernsynskanalene viser opptak fra, spiller anti-rasistiske slagord og symboler en synlig og viktig rolle. Denne diskursen, der rasisme er nøkkelordet, blir det viktigste alternativet til det vi har kalt politidiskursen.

I den kvantitative innholdsanalysen av avisene er en av variablene et spørsmål om Obiorasaken har en tolkningsramme der saken knyttes til en fortelling om rasisme og/eller diskriminering av minoriteter? Svaralternativene er ja eller nei. For å kode ja må innrammingen være eksplisitt og tydelig gjennom tittel/ingress, bilde/billedtekst og narrativt ledemotiv i fortellingen.

Tabell 5.10 viser at knapt en fjerdedel av oppslagene (veid i forhold til redaksjonelt areal) i avisenes samlet har en slik innramming og vinkling. Minst dominant er den i Adresseavisen, aller mest markert i løssalgsavisene, spesielt i Dagbladet. På ny minner vi om det store omfanget av Adresseavisens dekning av Obiorasaken. Avisen hadde mange oppslag med en slik tolkningsramme, og brukte til og med mer plass på dem enn de tre andre avisene, men fordi avisen dekket saken så omfattende og bredt blir andelen likevel relativt lav.

I praksis er rasismediskursen enda mer tydelig enn denne tabellen viser rett og slett fordi tellingen bare inkluderer artikler der denne tolkningsrammen er helt eksplisitt. Svaret «nei» i tabellen omfatter de artiklene som alternativt kan knyttes direkte til politidiskursen, i tillegg kommer alle saksorienterte artikler om sakens prosessuelle utvikling, medisinske spørsmål knyttet til dødsfallet og rekonstruksjonen, samt artikler der spørsmålet om diskriminering er med som et moment, men ikke gjort til et hovedpoeng.

Når saker kan lenkes til hverandre

Et vesentlig moment når medierte diskurser etableres er at den enkeltsaken som står i fokus kan lenkes til beslektede saker som gjennom medieringen oppfattes som beslektede. En sak om politivold vil alltid bringe fram minner om tidligere eksempler på det samme. Parallellene styrker straks den tolkningsrammen som er i ferd med å bli etablert. Det skjer også i Obiorasaken. I tillegg kan nye hendinger som vekker oppsikt bli knyttet til den opprinnelige skandalen, en legger vekt på mulige felles trekk og dimensjonene blir straks større. Vi skal trekke fram fire slike eksempler.

Den første viktige «lenken» publiseres tidlig og blir gjenstand for oppslag i flere av avisene. På ny er det lokalavisen i Trondheim, Adresseavisen, som er først ute med nyheten (12.9.2006): Politimannen som skal ha tatt halsgrep på Obiora «var involvert i Baidoo-saken», en nyhetshistorie fra 1999 som vakte stor oppmerksomhet, også utenfor Trøndelag. Sophia Baidoo, en kvinne med opprinnelse i Ghana, var renholder og kom til å utløse ransalarmen i banken på Heimdal der hun skulle vaske. Da politiet kom til banken, kunne hun ikke identifisere seg, og ble bedt om å sette seg på en stol. Da hun ikke etterkom dette, eller ikke forstod beskjeden, oppstod det i følge Adresseavisen et «basketak». Renholderen havnet på glattcelle og hevdet at politimannen hadde kalt henne «faens svarting». Politibetjenten svarte at han hadde sagt «svarte faen» – og at hun hadde bitt han. Han fikk først en bot på 3000 for språkbruken, men ble senere frikjent i retten og boten ble annullert. I et intervju med Dagbladet (13.9.2006) sier Baidoo at «hvis det er den samme politimannen som er involvert i denne hendelsen, er jeg ikke overrasket».

Denne vinklingen fikk en fortsettelse. I midten av oktober 2006 rekonstruerte Spesialenheten for politisaker pågripelsen som endte med Obioras død med de fire involverte politibetjentene som deltakere. Dagen etter (16.10.2006) trykte VG et lite bilde fra rekonstruksjonen. Hovedbildet i oppslaget er imidlertid ikke fra denne, det er tatt av et overvåkingskamera og viser en politimann som tar et halsgrep på en mørk kvinne. Billedteksten er slik: «Pågrep vaskehjelp. På denne måten pågrep politimannen vaskehjelpen Sophia Baidoo i 1999. Nå er han voldsmistenkt etter at en 48-åring døde under pågripelse i Trondheim». Tittelen er et sitat fra Baidoos advokat, Venil Katharina Thiis: «Dette er en politimann som trenger korreksjon». Hun sier også at hun ikke tror det er noen tilfeldighet at han er under granskning igjen. Politibetjentenes advokat, Jens-Ove Hagen, nøyer seg i en kommentar med å si at «Jobber du i en ordensavdeling kommer du i skarpe oppdrag».

Den andre «lenken» som knyttes til Obiora-saken er knyttet til en tidligere pågripelse med døden til følge. Dødsfallet i 2004 gjaldt en svensk statsborger (med far fra Latin-Amerika), Robert Michael Agoncha-Kohn (44). 12. juni 2007 kunne Dagsavisen opplyse at han ble kvalt da politiet i forbindelse med en arrestasjon på Ansgar hotell i Oslo surret en anorakkhette rundt hodet hans, samtidig som han var iført fotlenke. Det daværende SEFO fant intet å utsette på politiets handlemåte og henla saken. Etter klage fra den arrestertes foreldre og intervensjon fra en svensk advokat tok riksadvokaten saken opp til ny vurdering. Resultatet var at Oslo-politiet ble ilagt en bot på 50.000 kroner. Men ingen informerte offerets familie om vedtaket.

Dagsavisens oppslag ble tatt opp av en rekke andre nyhetsorganisasjoner. I en lederartikkel skrev Dagbladet (13.6.2007): «Vi har etter hvert fått flere eksempler på at visse politigrep er farlige for arrestantene. Etter Obiora-saken har forsøk vist at mageleie er et slik farlig grep. Halsgrep er et annet. Den svenske mannen som ble pågrepet i 2004 fikk i tillegg en anorakkhette over ansiktet, slik at polititjenestemennene ikke lenger kunne se at mannen skiftet ansiktsfarge og ikke pustet lenger.»

Redaksjon EN i NRK Fjernsynet tok 13. juni 2007 opp saken til debatt og den ble innledningsvis direkte assosiert med Obiorasaken. Programmet resulterte i en skarp ordveksling, bl.a. med advokat Tor-Erling Staff, stortingsrepresentant Gunnar Ballo (SV) og leder Arne Johannessen fra Politiets Fellsforbund som deltakere. Ballo kritiserte bl.a. Johannesen for å vise liten vilje til å gå kritisk inn på overgrep fra politiets side, og trakk i debatten inn polititillitsmannens tidligere uttalelse om Obiorasaken som et eksempel på «godt politiarbeid».

Den nye avsløringen av en ‘gammel’ sak vakte ikke bare oppsikt blant folk flest – og fornyet kritikk fra de som fra før var skeptiske til politiets metoder – saken rystet også mange politikere. I Dagbladet (14.juni) er justisminister Knut Storberget (AP) bekymret for tilliten til politiet, og avisen opplyser at han har innkalt det som kalles «toppene i Justis-Norge» til et hastemøte for å drøfte et knippe av tiltak. Tidligere har han varslet at han vil evaluere Spesialenheten. Nå sier han at han «ønsker også en drøfting av både opplæring og instruks om metodene og grepene politiet bruker ved pågripelser». Dagbladets journalist minner i artikkelen om at det for noen uker siden deltok flere tusen i flere norske byer i demonstrasjoner mot politiet etter henleggelsen av Obiorasaken.

Den tredje «lenken» vi skal ta opp knytter Obiorasaken til en nyhet TV2 17. juli 2007 presenterte som en ny politiskandale: Politiet i Trondheim pyntet våren 2007 kantina med en tegning som viser at en av etatens ansatte blir kokt av kannibaler som danser rundt gryta. I tillegg opplyste tv-kanalen at politiet også hadde hengt opp en Mohammed-karikatur (profeten med bombe i turbanen) i arresten. Dagen etter har Adresseavisen (18.7.2007) et førstesideoppslag om avsløringen, der det slås fast at Organisasjonen mot offentlig diskriminering er «rystet over veggpynten hos politiet». På spørsmålet om det er overraskende at slike bilder finnes hos politiet i Trondheim, svarer lederen Akhenaton de Leon slik: «Det som er overraskende er at dette oppdages nå. Blant annet fordi politiet der har hatt flere belastende saker som omhandler dette temaet, som Baidoo og Obiora-saken».

Dagen etter (19.7.2007) forfølger avisen saken gjennom en stort oppslått artikkel der det heter at tegningene i kantina ble tatt ned for en stund siden fordi britisk politi reagerte på tegningene. I juni arrangerte nemlig politiet en stor konferanse om mangfold, med britiske kolleger som gjester. De spurte hvorfor bildet hang der. «Vi følte at gjestene reagerte negativt på bildet, og det ble en slik situasjon at vi valgte å ta det ned», opplyser en representant for politiets ledelse. I et intervju sier advokaten til de etterlatte i Obiorasaken, Abid Q. Raja, at han syns det er utrolig at slike bilder har fått henge på politistasjonen etter Obiorasaken. Ingrid Heggø (AP) i Stortinget justiskomité sier hun er «sjokkert over at saken om de krenkende tegningene kommer opp i et politidistrikt som allerede har skaffet seg et frynsete rykte i Obiora-saken».

Dermed har saken om tegningene (som altså allerede var tatt ned) kommet opp på et politisk plan, og Trondheims fungerende ordfører, Knut Fagerbakke (SV), tar i et intervju opp at han mener politiet i byen må jobbe aktivt for å luke ut rasistiske holdninger. Advokat Christian Wiik er også intervjuet og erklærer at han på sin side aldri «har merket noen form for rasisme hos Trondheimspolitiet» (Adresseavisen 20.7.2007). Adresseavisen har dagen etter (21.7.2007) en leder om saken der avisen skriver at «det virker dessverre som om man har gått glipp av en viktig lærdom i Baidoo-saken og Obiora-saken».

I en annen sammenheng og politisk klima ville kanskje tegningene blitt tolket som et utslag av dumhet eller smakløshet (eller til og med forsvart som legitime former for spøk – mot all venstreorientert «politisk korrekthet»). Nå blir de i stedet – både av journalister og politikere – tolket som en bekreftelse på at Trondheimspolitiet har problemer med rasistiske holdninger.

Den fjerde og siste «lenken» som fikk betydning for medienes dekning av Obiorasaken (og vice versa) eksploderte i begynnelsen av august 2007. Da ble Ali Farah (37), norsksomalier, slått ned i Sofienbergparken i Oslo. Han endte blodig og forslått i asfalten, med store hodeskader. Ambulanse ble tilkalt, men Ali fikk ikke bli med. Han hadde reist seg opp, urinert på seg selv og på skoene til en av sjåførene. Vitner hevdet at ambulansefolkene hadde reagert svært negativt, at de sa «jævla gris», «bare la han ligger der å sprelle» og «der mistet du sjansen din» (referert i VG 9.8.2007). Det kom også politi til stede, men Ali Farah og samboeren måtte til slutt dra i taxi til Legevakten. På Ullevål universitetssykehus ble det konstatert hjerneblødning.

Saken vakt voldsom oppsikt og førte til kraftige reaksjoner. Den ble raskt knyttet til Obiorasaken, som del av et mønster. I VG (9.8.2007) skrev en kommentator på ledersiden (Ole Kristian Strøm) om «Den skjulte rasismen. Norge har et problem. Det kalles institusjonell diskriminering». Han minnet samtidig om Obiorasaken. Hos Dagbladets kommentator Trude Ringheim (9.8. 2007) var språket enda krassere. Etter å ha kommentert og kritisert ambulansesjåførenes opptreden, knytter også hun behandlingen av «det blødende voldsofferet Ali» til Obiorasaken, en sak som dagen før har vært diskutert på Øya-festivalen i Oslo. Tema: «Har norsk politi et rasismeproblem? Trengs det et uavhengig granskningsorgan for å gjenvinne tilliten?» Da Ali Farah-saken ble diskutert i NRK Fjernsynets program Standpunkt 18. september 2007 ble saken innledningsvis rammet inn som en diskusjon om ambulansesaken kunne tolkes som et eksempel på rasisme, med Obiorasaken som et av referansepunktene 11.

Samlet sett er det ingen tvil om at disse «lenkene» til tidligere og samtidige saker bidro til å befeste rasismediskursen i opinionen. Som i andre tilfeller der én bestemt tolkningsramme blir dominerende ble det også i nyhetsmedienes dekning lagt mest vekt på vitneprov og opplysninger som bekreftet den rammen som var valgt.

Fra politiskandale til politikkskandale

En skandale kan, slik Bokmålsordboka gjør det, defineres som noe som vekker forargelse og oppsikt. Den franske filosofen René Girard (2007: 318) beskriver den sjokkerte indignasjonen under skandaler som et hektisk begjær etter å kunne skille mellom skyldige og uskyldige, avsløre den skjendige handlingen og sørge for at den ansvarlige får en straff som fortjent. Når skandaler utvikles til mediedrev, spiller nyhetsmediene en sentral rolle både som arena og aktør.

Medierte skandaler kan forekomme på mange samfunnsområder. Alle samfunnsinstitusjoner med normer og regler, og forventinger om en bestemt adferd, kan utsettes for skandalisering. En skandale er alltid knyttet til et normbrudd (noen ganger til mistanke om et lovbrudd) som blir kjent, som er egnet til å sjokkere og som fører til reaksjoner i offentligheten (Thompson 2000).

At noen dør i politiets varetekt, eller under en arrestasjon, er alltid en potensiell skandale og Spesialenhetens rutinemessige etterforskning kan sånn sett vurderes som et institusjonelt, politisk grep for å hindre at skandaliseringen tar av. Problemet for politiet i Obiorasaken var både de mange vitnene til det som skjedde, vitner som i stor grad reagerte mot det de så, samt en årvåkenhet i mange miljøer mot forskjellsbehandling og diskriminering.

Allerede fra første stund hadde denne saken, slik vi drøftet i forrige kapittel, kimen i seg til å bli noe annet og mer enn en isolert politiskandale, dvs. noe som først og fremst berørte involverte parter og personer innen politiet som institusjon. Den truet også med å bli en politikkskandale, dvs. et eksempel på et normbrudd som kunne knyttes til politiske myndigheters manglende kontroll med tendenser til institusjonell rasisme i det offentlige liv, og farligere enn noe annet, innen politiet.

De medierte diskursene om Obiorasaken utviklet seg derfor samtidig på to plan: Det ene var den obligatoriske juridiske prosessen med rutinemessig etterforskning og ansvarsvurdering innen Spesialenheten og hos riksadvokaten. Her finnes det bestemte regler og prosedyrer som skal følges, og konklusjonene som trekkes er grunnleggende basert på en juridisk vurdering av sakens fakta og ansvarsforhold i forhold til lovgivningen og politiets retningslinjer. Det andre planet var det politiske, med møter og protester i det offentlige rom, mobilisering av sivile organisasjoner og en omfattende politisk debatt i aviser, nettmedier, fjernsyn og radio.

Det som skjedde på de to planene var selvsagt ikke upåvirket av hverandre. Både medier og aktivister reagerte på Spesialenhetens og riksadvokatens ulike avgjørelser, og det er liten tvil om at begge disse instansene – og Justisministeren – måtte ta hensyn til omfanget av og temperaturen i den politiske debatten.

I praksis førte dette til at Obiorasaken i stor grad ble mediert som en politikkskandale, og med skandalens journalistiske dramaturgi:

I første akt blir det skapt en medieramme for historien, ofte knyttet til et kjent kulturelt narrativ. I dette tilfellet ga det nærmest seg selv: Politimennene var skurkene, Obiora offeret. Forsøkene fra politimennene og deres advokat på å framstille en ubevæpnet sosialklient som et brutalt, aggressivt monster slo dårlig an, spesielt på grunn av tilgangen på alternative vitneprov. Allerede i den innledende fasen er det klart at rasismediskursen fikk et betydelig gjennomslag i mediene, og debattspaltene bar preg av det.

I andre akt er det rom for svar og tilsvar, krav og motkrav, det skjer en slags dragkamp om kontrollen over opinionsbildet. For de som representerte politidiskursen, med politiet i Sør-Trøndelag og fagforeningslederen Arne Johannessen i spissen, ble det defensive hovedargumentet å henvise til selve prosessen: Spesialenheten etterforsker saken, og en sak under etterforskning debatter man ikke. Ja, det er et overgrep mot politifolkenes rettssikkerhet at de angripes og henges ut på nettsteder og navngis offentlig som drapsmenn.

Annen akt blir lang, ikke minst fordi Spesialenheten bruker lang tid på å etterforske den. Våren 2007 lager bandet Samvirkelageten låt med en kraftig kritikk av politifolkene i Obiorasaken, der en av tjenestemennene også navngis. Det fører til kraftige motreaksjoner fra politi og advokater, og en betydelig mediedekning. Spørsmålet om navnepublisering blir en egen sak i saken, ikke minst fordi en av tjenestemennene også navngis på et nettsted (VG 2.4.2007).

Tredje akt i en mediert skandale er normalt en utløsning med dom, skyldfordeling og soning: Den som er anklaget trekker seg, blir avsatt – eller straffet på annen måte. Spesialenhetens offentliggjøring tidlig i mai 2007 om at saken mot polititjenestemennene henlegges, har i praksis motsatt effekt: Den tenner en ny brann. Som det heter i et nyhetsoppslag i Dagbladet (5.5.2007): «Innvandrermiljøet i Trondheim reagerer med sjokk på henleggelsen av Obiora-saken, og mener politiet alltid går fri.» Adresseavisen (5.5.2007) oppsummerer i sitt toppoppslag på side 1: «Skarpe fronter etter frifinnelsen», og avisen kaller på lederplass henleggelsen «problematisk». Familien til Obiora anker umiddelbart saken til riksadvokaten. Det blir organisert demonstrasjoner flere steder i landet. Det er nå den offentlige debatten om Obiorasaken tar av for fullt i leserspaltene og på kommentatorplass i avisene. Før Spesialenhetens avgjørelse våren 2007 var slike innslag ganske begrenset.

I praksis fører dette til at tredje akt bare blir en fortsettelse og intensivering av dramaet, ikke en avslutning. 29. juni melder VG over en helside at riksadvokaten «SLAKTER spesialenhetens avhør». Han vil ha nye avhør av både de mistenkte polititjenestemennene og vitner. VG publiserer også utsnitt av henvendelsen til riksadvokaten fra advokat Abid Q. Raja, som påpeker at de fire polititjenestemennene ikke bare har hatt samme advokat. De har også hatt gode muligheter til å samordne sine forklaringer. Selv om Riksadvokatembetet i intervjuer prøver å avdramatisere avgjørelsen, oppfattes den likevel som en «halv seier» av de som har vært kritiske til Spesialenheten – og tas som en bekreftelse på at etterforskerne i Trondheim har gjort et overflatisk arbeid.

VG (30.6.2007 og 1.7.2007) bringer også en rekke bilder fra rekonstruksjonen av pågripelsen («Slik døde Obiora») og slår med utgangspunkt i vitneavhør (gitt til Spesialenheten) fast at Obiora ble fraktet til sykehuset liggende på magen med ansiktet ned, og hendene på ryggen, iført håndjern på. «Stillingen fornærmede lå i strider mot alt det jeg ville gjort har en av sykepleierne sagt i avhør».

Samtidig kommer det kritiske reaksjoner, også fra politikere, over at det er den samme regionen innen Spesialenheten som skal etterforske saken videre. I et intervju med Dagsrevyen (2.7.2007) uttrykker blant annet Elisabeth Aspåker (H) fra Stortingets justiskomité at dette er uklokt. I et NTB-intervju gir privatetterforsker Tore Sandberg utrykk for samme oppfatning (Dagbladet 6.7.2007). To måneder senere melder VG at Spesialenheten har fått nye etterforskere til å foreta avhør. «Det kan være nyttig at nye øyne kommer inn, sier leder for Spesialenheten for politisaker, Jan Egil Presthus» (VG 4.9.2007).

Også i denne prosessen kommer det nyhetsoppslag som vekker oppsikt. TV2 Nyhetene melder (19.11.2007) at de to politimennene som la Obiora i bakken har 14 anmeldelser for vold mot seg fra tidligere. De har i tre år vært et team i hundepatruljen. Det blir også en nyhetssak at Spesialenheten ikke har hatt adgang til det sentrale Straffesaksregisteret slik at denne typen forhold har kunnet bli sjekket.

Polititjenestemennene som granskes velger etter hvert å gå mer offensivt ut, og gjør det gjennom Adresseavisen, samtalene med avisens medarbeidere blir trykt som en serie intervjuer (15.-19.9.2007). De «beklager at Obiora døde», «føler seg satt i en gapestokk», mener at «Obiora-saken har ingenting med rasisme å gjøre» og ønsker selv en evaluering av hele saken.

Like før jul 2007 offentliggjør riksadvokaten sin avgjørelse: Saken henlegges. Det fører som ventet til protester og demonstrasjoner, både umiddelbart og på nyåret. I en reportasje i Dagsrevyen 22.12.2007 avspeiles kontrastene i saken: Polititjenestemennene føler seg renvasket, er lettet over henleggelsen, men sier at de ikke vet om de vil tilbake i patruljevirksomhet. De to tjenestemennene som intervjues er anonyme og står med ryggen til kamera. Samtidig intervjues en av Obioras venner; han uttrykker forbannelse over de som «drepte han» og karakteriserer riksadvokatens avgjørelse som feig. En annen av de unge som har engasjert seg i saken uttrykker at avgjørelsen fører til mindre respekt for politiet.

I TV2 Nyhetene (27.12.2007) intervjues justisminister Knut Storberget. Han gjør det klart at Obiorasaken, uansett henleggelsen av saken mot polititjenestemennene, har fått og vil få følger og henviser bl.a. til det skal skje en total evaluering av Spesialenheten og politiets behandling av klager.

Litteratur

Allern, Sigurd (2001): Nyhetsverdier: Om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. Kristiansand: IJ-forlaget.

Allern, Sigurd (1997): Når kildene byr opp til dans. Oslo: Pax forlag.

Ericsson, Richard, Patricia Baranek & Janet B.L. Chan (1989): Negotiating Control: A Study of News Sources. Milton Keynes: Open University Press.

Dahlgren, Peter (1987): Pressens bild av brottsligheten.Stockholm: BRÅ:information 1987:1.

Girard, René (2007): Syndabocken – en antologi.Stockholm: Themis Förlag.

Gjørven, Julie, Margunn Grønn og Helle Vågland: «Det tapte tiåret. Om kvinnebildet i dagspressen ved inngangen til år 2000». I Eide, Elisabeth (red.): Narrespeil. Kjønn, sex og medier.Kristiansand: Høgskoleforlaget.

Hvitfelt, Håkan (1986): På förste sidan. En studie i nyhetsvärdering. Stockholm: Beredskapsnämnden för psykologisk försvar.

Høst, Sigurd & Gunnar Bodahl-Johansen (2001): Kulturforskjell og tilpasning: journalisters forhold til politi, påtalemyndighet og domstoler. Fredrikstad: Institutt for Journalistikk.

McManus, John H. (1994): Marketdriven journalism: Let the Citizen beware. Thousand Oaks: Sage.

Nærø, Gry Scholz (1990): «Kriminalreportasjen og politivold». I: Norsk Juridisk Tidsskrift nr.1, 1990, s. 44 – 52.

Pollack, Ester (1995): «Bovar och bomber: om relationen mellan skildrare och bekämpare av den folkhemska brottsligheten». I: Ekecrantz, J. Olsson T & K. Widestedt (red) Nittonhundrafemtiofem. Journalistiken och folkhemmet. Skriftserie 1995:2: Stockholms universitet.

Pollack, Ester (2001): En studie i MEDIER OCH BROTT. Stockholm: JMK, Stockholms universitet.

Pollack, Ester (2009, kommer): «Polisen i nyhetsjournalistiken». I: Nylander, Lotta (red.) Bilder av polisen. Stockholm: Polismuseét.

Surette, Ray (2006): Media, Crime, and Criminal Justice. Images and Realities. New York: Wadsworth.

Thompson, John B. (2000): Political Scandal. Power and Visibility in the Media Age. Cambridge: Polity Press.