3 Analyse av klagesaker innkommet til politiet i 2007

I utgangspunktet var det 677 klagesaker som var ferdigbehandlet i politiet/særorganene i 2007. Av disse har utvalget gått igjennom 218 saker (skjema). De 218 sakene ble valgt ut gjennom et stratifisert tilfeldig utvalg. Det ble først valgt ut et minsteantall saker fra hvert politidistrikt (4), og dernest ble det supplert proporsjonalt etter størrelse på politidistriktene. Slik blir for eksempel Oslo politidistrikt representert med 26 saker, mens Troms politidistrikt blir representert med 5 saker. Det faktiske utvalget av klagesaker fordelt på politidistrikt er vist i undervedlegg 1.

Sakene ble gjennomgått av utvalgets fem medlemmer og utvalgssekretær, og et relativt stort antall saker ble analysert av gruppen samlet i en periode på tre dager i Politidirektoratets lokaler i Oslo. Det ble benyttet et skjema i analysen som inneholder både kvalitativ og kvantitativ informasjon (se undervedlegg 1). Bruken av flere ulike personer som gjennomfører analysen medfører et reliabilitetsproblem knyttet til ulik tolkning av hvordan ulike sider ved en sak skulle registreres. Dette har vært diskutert i gruppen, og eventuelle avvik har vært forsøkt korrigert.

Enkelte forhold i skjemaet var også vanskelig eller umulig å registrere fordi sakspapirene i liten eller ingen grad inneholdt informasjon om disse forholdene. Dette gjelder spesielt hvorvidt saken har fanget medias interesse og fått dekning der.

Analysen er forsøkt gjort så beskrivende som mulig. Vurderinger og tolkninger av de enkelte funn er gjort av utvalget, og er å finne i NOUens hovedtekst.

3.1 Hvordan og hvorfor kommer klagesakene til politiet?

De aller fleste klagesakene kommer skriftlig direkte til politidistriktet. Tabell 3.1 viser noe mer detaljert hvordan klagesakene kommer inn til politidistriktet.

I kategorien annet ligger det en relativt stor variasjon, fra saker som sendes direkte til Politidirektoratet for så å videresendes til politidistriktet, eller klager som sendes justisminister eller stortingsrepresentanter.

Tabell 3.2 viser fordelingen på ulike typer klagesaker.

Tabellen viser klart at de vanligste forholdene som det klages på er atferd og saksbehandling/service. Da nesten alle sakene går skriftlig direkte til politidistriktet, er det ikke mulig å finne ut hvorvidt det er noen systematiske variasjoner knyttet til hvilke typer klager som kommer inn til politidistriktet gjennom hvilken kanal.

Kun et lite antall saker (6 eller 3 %) inneholder klage som går på etnisk diskriminering, mens enda færre saker (2 eller 1 %) inneholder klage på annen type diskriminering. I 194 av sakene var det mulig å identifisere klagerens kjønn. Av disse klagesakene kom 65 % av fra menn og 35 % fra kvinner. De 24 sakene der kjønn ikke var mulig å registrere, var det i hovedsak klager fra ulike institusjoner (sykehus, helse- og sosialetat i kommunen, frivillig organisasjon og lignende).

Ser vi nærmere på hvem som framsetter klagen, så er det vanligste at klagen kommer fra den som selv er involvert i saken. Tabell 3.3 viser hvem som vanligvis leverer inn klagen.

I de tilfeller der det er en annen part som leverer inn klagen, er dette i stor grad sammenfallende med at det er en institusjon som står for klagen.

I 11 % av sakene bistås klageren av advokat, mens det kun i 3 % er andre partsrepresentanter som bistår klageren. Det virker som om det er uklart hvorvidt det dreier seg om anmeldelse eller klage i 11 % av sakene, mens kun i 3 % av sakene er klager kontaktet for å avklare hvorvidt dette er en klage eller en anmeldelse. Det er ingen signifikante korrelasjoner mellom bistand fra advokat/partsrepresentant og type sak, noe som betyr at det i dette materialet ikke er noen systematiske variasjoner i bistand fra advokat/partsrepresentant og type sak.

Tabell 3.4 viser noe mer detaljert hva slags kontakt klageren har eller har hatt med politiet.

Det ser i liten grad ut til å være «kjenninger av politiet» som klager, og relativt få er under straffeforfølging samtidig. I 10 % av sakene har klager begjært spesielle undersøkelsesskritt, noe som er etterkommet i 4 % av sakene. I ca. halvparten av klagene er det kun ett skriv fra klager, mens det i 11 % er sendt to skriv og i ca 40 % er det sendt tre eller flere skriv.

Når det gjelder den innklagede, så dreier dette seg i godt over halvparten av tilfellene (62 %) om en eller flere identifiserte personer. Klagene retter seg som regel mot en identifisert person og sjeldnere mot flere. I de sakene der det er mulig å identifisere hvem det klages på (139 saker), så finner vi at det i all hovedsak er klager mot polititjenestemenn/kvinner (79 %). Ellers spres klagene nokså likt på politijurist, politimester, sivilt ansatt og andre funksjoner. I en del tilfeller klages det på flere ulike personer og funksjoner. Det vanligste er at det er polititjenestemenn/kvinner i ordenstjenesten det klages på, mens det også er relativt vanlig med klager på andre deler av politiets virksomhet, da i hovedsak trafikk og forvaltningstjeneste (service i forbindelse med pass, kvitteringer og lignende).

Klager uttrykker i noen av sakene (12 eller 6 % av totalt antall klager) mistillit til politiets behandling av klagen, mens dette bare i en – 1 – sak skjer fra den innklagedes side. Det er også uvanlig at klager uttrykker tillit til politiets klagebehandling (2 saker eller under 1 %), mens ingen innklagede eksplisitt har uttalt slik tillit.

3.2 Behandling av klagen i politidistriktet

Når klagen er kommet inn til politidistrikt, kan distriktet sette i gang visse undersøkelsesskritt. Tabell 3.5 viser hvor hyppig ulike undersøkelsesskritt tas.

Det ser ut til å være relativt vanlig å be om skriftlig rapport fra den det klages på, samtidig som sak og oppdrag vurderes. Derimot er det sjelden at det hentes inn ytterligere opplysninger fra klageren. Det er svært få signifikante korrelasjoner mellom type sak og ulike undersøkelsesskritt. Det foreligger en svak tendens til det i klager som angår atferd, så innhentes rapport – både muntlig og skriftlig – fra den det klages på noe oftere enn i andre typer saker, ellers er det ingen tendenser å spore.

Det kan også være interessant å se hvor mange saker det er der politidistrikt ikke har foretatt noen av de ovenstående undersøkelsesskrittene. For å kunne gjøre dette ble alle saker registrert som «missing» omkodet slik at de fremstår at det ikke er iverksatt noen undersøkelsesskritt. Dette virker rimelig, mange av de sakene som her er missing er saker som enten er oversendt til andre instanser eller som ikke er behandlet som klager. Analysen gir resultater som vist i tabell 3.6.

Det vanligste er å iverksette en eller flere former for undersøkelser (dette utgjør totalt sett 56 %), mens det ikke iverksettes noen undersøkelsesskritt i 44 % av sakene. Det er ingen signifikante korrelasjoner mellom type sak og antall undersøkelsesskritt som er iverksatt, bortsett fra en svak tendens til at det sjeldnere iverksettes noen undersøkelseskritt i saker som faller i kategorien «andre» (pearsons r = – .17).

I litt over halvparten av tilfellene er det politimester som fremstår som ansvarlig for klagen. I de 181 sakene der det var mulig å identifisere den ansvarlige sto politimesteren som ansvarlig i 53 % av sakene, politimesterens stedfortredende i 9 %, politiinspektør i 8 % av sakene mens de resterende fordelte seg på andre funksjoner/stillinger. I over en tredjedel av sakene fremstår altså en annen enn politimester/stedfortredende som ansvarlig for klagesaken.

Når det gjelder tidsbruken i klagesaksbehandlingen, la skjemaet opp til en relativt detaljert tidsregistrering, men utvalget konsentrerte seg om tre mål på tidsbruk: 1) Dager fra saken er registrert for første gang i politidistriktet til første undersøkelsesskritt foretas, 2) dager fra første gang registrert i politidistriktet til klager får endelig svarbrev fra politidistriktet (total saksbehandlingstid i politidistriktet), 3) dager fra registrert som klage hos Politidirektoratet til klager får endelig svar fra direktoratet.

Tabell 3.7 viser gjennomsnittlig antall dager fordelt på de tre fasene i saksbehandlingen.

Legg merke til at det bare i 62 av sakene var mulig å registrere at – og eventuelt når – politidistriktet hadde iverksatt første undersøkelsesskritt. Samtidig var det kun i 7 saker at klage var sendt til Politidirektoratet, noe som gjør dette tallet svært usikkert. For alle tidsregistreringene gjelder et relativt stort avvik mellom gjennomsnitt og median. Dette skyldes at det i alle de tre tidskategoriene finnes «avvikende saker», det vil si saker som tar mye lenger tid enn andre. I en sak var for eksempel den totale saksbehandlingstid på 588 dager, noe som trekker gjennomsnittet kraftig opp. Medianen er derfor et bedre mål på det typiske antall dager politidistriktet bruker på å behandle en klage.

I alle fasene er det betydelige variasjoner. Total behandlingstid i politidistriktet varierer fra 0 til 871 dager, mens tiden fra klagen registreres i politidistriktet til første undersøkelsesskritt tas varierer mellom 0 til 487 dager. For å undersøke hvilke forhold som kan forklare variasjonen i tidsbruk, ble det gjennomført to multiple regresjoner der type sak ble benyttet som uavhengige variabler. Slik kan vi se om det er visse typer saker/sakskoder som politidistriktet bruker mer tid på enn andre eller der undersøkelser iverksettes raskere eller senere.

I tillegg ble ansvarlig for saksbehandlingen (1 = politimester, 0 = andre), om ett eller flere undersøkelsesskritt ble iverksatt, og om klager er bistått av advokat/partsrepresentant, inkludert i analysen. For å unngå at altfor mange enheter forsvinner ut av analysen på grunn av manglende verdi (missing), er variabelen «hvem fremstår som ansvarlig for saksbehandlingen» omkodet slik at «missing» er kodet som «andre». Dette kan skjule en mulig feilkilde ved at det kan være politimester som har behandlet saken, men dette kommer ikke fram i sakspapirene. I de fleste tilfeller vil missing her uttrykke at saken ikke er blitt behandlet, for eksempel ved at saken er oversendt annen instans.

Når det gjelder å forklare variasjonen i tidsbruk fra klagen registreres i politidistriktet til første undersøkelsesskritt tas, så hadde ingen av de ovenstående variablene noen forklaringskraft. Ingen av dem, verken alene eller sammen, kunne forklare noe av variasjonen i denne tidsbruken. Når det gjelder total saksbehandlingstid, var det én enkelt variabel som forklarte en liten del av variasjonen (R2justert = 0,03), nemlig hvor mange undersøkelsesskritt som var iverksatt. For hvert undersøkelsesskritt som iverksettes, øker saksbehandlingstiden med i gjennomsnitt 14 dager (B = 14,4, t-verdi = 2,78).

Ingenting av variasjon i saksbehandlingstiden kan altså ledes tilbake til ulike typer saker, til om klageren har bistand fra partsrepresentant eller til om det er politimester eller andre som framstår som ansvarlig.

3.3 Utfall av saksbehandlingen

Fordelingen på type avgjørelse er vist i tabell 3.8.

Den absolutt vanligste avgjørelseskategori er «ikke grunnlag for kritikk». Vi ser nærmere på hvilke typer saker det er som faller i de ulike avgjørelseskategorier, i tabell 3.9.

Det totale antall saker i flere av sakskategoriene er såpass lite at få enheter gir svært store prosentmessige utslag. Tabellen må derfor leses med forsiktighet, og kolonnene som omhandler «generelle klager» (med tre saker) og manglende visning av ID (kun én sak) kan ikke tolkes fornuftig som uttrykk for tendenser. En klar trend i tabell 3.9 er at saker som gjelder klager på atferd eller maktbruk oftere faller i kategorien «ikke grunnlag for kritikk» enn andre sakstyper. Klager på service får derimot klart flere avgjørelser om kritikkverdig enn andre typer saker.

Videre kan det undersøkes hvorvidt saksbehandlingstiden varierer etter avgjørelseskategori, noe som er vist i tabell 3.10.

Kortest saksbehandlingstid innenfor de to første saksbehandlingstidene finner vi i kategorien «grunnlag for kritikk». Dette kan tyde på at dette er saker som til en viss grad er prioritert innad i politidistriktene. F-tester viser likevel at forskjellene i saksbehandlingstid på ulike avgjørelseskategorier ikke er signifikante (F = 1,4 for kolonne 1, F = 1,1 for kolonne 2 og F = 0,4 for kolonne 3), slik at man ikke kan tillegge forskjeller i saksbehandlingstid for mye vekt.

Kommunikasjonen med klager er i gjennomsnitt på litt under en side ( side), mens medianen er en halv side. En korrelasjonsanalyse viser ingen tendens til samvariasjon mellom avgjørelseskategori og omfanget på begrunnelsen. I 17 % av sakene har politiet hatt annen kontakt med klager. Kontakten med den det er klaget på er liten. Bare i 14 saker (6 %) opplyses det at den innklagede har fått kopi av avgjørelsen, mens det i noen færre saker (12) er opplyst om at den innklagede har fått annen informasjon om avgjørelsen.

I 23 av 174 saker (13 %) har politiet i sitt brev til klager opplyst om klagemuligheter (til Politidirektoratet), og et fåtall klager er formidlet videre til direktoratet (7). I kun 2 saker inneholder sakspapirene opplysninger om at Politidirektoratet har foretatt egne undersøkelsesskritt. Alle de klagene Politidirektoratet behandler, gir støtte til politidistriktets avgjørelse.

Kun i et fåtall saker (4) er det opplyst at saken har fått konsekvenser for polititjenestemenn/kvinner, mens det i noen flere saker (8) er dokumentert at dette har fått konsekvenser for rutiner i politidistriktet.

I 19 % (42 saker) av totalt antall saker har politiet beklaget hendelsen. I kun 2 saker var denne beklagelsen muntlig, ellers var det skriftlig eller en kombinasjon av skriftlig og muntlig beklagelse. Tabell 3.11 viser beklagelser fordelt på ulike avgjørelseskategorier.

I noen saker (5) der det er funnet grunnlag for kritikk er det ikke mulig å se ut fra sakspapirene at politiet har beklaget hendelsen. Likevel er beklagelse det vanlige i denne avgjørelseskategorien. I kategorien «uheldig» er det mye større variasjon i hvorvidt beklagelse gis. I enkelte saker ser vi også at politiet gir en beklagelse selv om det er konkludert med at det ikke er grunnlag for kritikk. Det kunne vært interessant å se hvilke politidistrikter som foretar beklagelse i saker som faller i kategorien «uheldig» og hvilke som ikke gir beklagelse når saken faller i kategorien «grunnlag for kritikk». Antallet saker er dessverre så lite at dette ikke gir noen mening. Alt for mange politidistrikter ender opp med bare en eller to saker i den aktuelle kategorien.

I kun 6 saker er det opplyst at saken har vært viet interesse fra media, i fire av disse tilfellene er interessen kommet fra lokale medier. Kun i 3 saker er det ut fra sakspapirene mulig å se at politidistriktet har uttalt seg til media, og det går ikke fram av papirene om politiet eller andre har sendt ut pressemeldinger om saken. Mediedekningen i disse sakene er forsvinnende liten.

Undervedlegg 1

Klagesaker i utvalget fordelt på politidistrikter