9 Arbeidsgiverens og rederiets plikter

9.1 Innledning

Lovutkastet kap. II definerer hvem som er arbeidsgiver og hvem som er rederi, og angir deres alminnelige plikter og ansvar etter loven.

I punkt 7.5 har utvalget drøftet ansvarsplasseringen etter skipsarbeidsloven. Her drøftes det nærmere innholdet i arbeidsgiverens og rederiets alminnelige plikter og ansvar.

Utvalget har kommet til at den som har inngått arbeidsavtalen med arbeidstaker – arbeidsgiver – skal være den som primært er ansvarlig for at lovens krav overholdes. I tillegg har utvalget, blant annet på bakgrunn av de kravene MLC stiller, gått inn for at driftsansvarlig selskap – rederiet – pålegges et medansvar.

Utvalget forslår ingen bestemmelse om arbeidstakers alminnelige plikter. Skipsarbeidsloven er en vernelov som i all hovedsak fastsetter rettigheter for arbeidstakere, med tilhørende plikter for arbeidsgiver/rederi. Utvalget har derfor ikke funnet det nødvendig med en egen bestemmelse om arbeidstakers alminnelige plikter. En plikt til å bidra til at arbeidsgiver kan etterleve lovens krav vil uansett følge av lojalitetsplikten som gjelder i arbeidsforhold. For øvrig er arbeidstaker i enkelte bestemmelser pålagt visse plikter, se for eksempel § 3-6 annet ledd bokstav a om plikt til å varsle at fortrinnsrett gjøres gjeldende og § 6-1 fjerde ledd siste punktum om plikt til å møte i forhandlinger.

Arbeidsgivers primære ansvar drøftes først (punkt 9.2). Deretter drøftes de enkelte elementene i rederiets medansvar; rederiets påse-plikt (punkt 9.3), rederiets solidaransvar (punkt 9.4) og rederiets sørge for-plikter (punkt 9.5). Til slutt gis spesielle merknader til de enkelte bestemmelsene (punkt 9.6).

9.2 Arbeidsgiverens ansvar

Utvalget har lagt til grunn at arbeidsgiver skal ha det primære ansvaret for å oppfylle skipsarbeidslovens krav overfor arbeidstaker, se punkt 7.5.5 og 7.5.6. Videre følger det av stillingen som part i arbeidsavtalen at arbeidsgiver skal oppfylle pliktene etter avtalen.

Frem til lovendringen i 2008 (ikke i kraft) har sjømannslovens rederibegrep blitt forstått slik at det tilsvarer arbeidsmiljølovens arbeidsgiverbegrep, se punkt 7.5.3. Løsningen er derfor en videreføring av ansvarsplasseringen etter sjømannsloven.

Det er viktig for brukervennligheten at arbeidsgivers primære ansvar kommer klart frem i loven. Dette gjelder særlig ettersom skipsarbeidsloven i tillegg legger et betydelig ansvar på rederiet, forstått som den driftsansvarlige. Utvalget mener at arbeidsgivers alminnelige plikter og ansvar bør beskrives nærmere i loven på en slik måte at forskjellen mellom arbeidsgivers og rederiets ansvar og plikter kommer klart frem.

Utvalget går videre inn for å definere arbeidsgiverbegrepet i loven på en tilsvarende måte som etter arbeidsmiljøloven, som den som har ansatt arbeidstaker. Definisjonen vil dermed tydeliggjøre at det primære ansvaret for arbeidstakerens rettigheter er knyttet til arbeidsavtalen, se merknadene til § 2-2.

Arbeidsgivers ansvar er derfor utformet som en plikt til å «sørge for» at bestemmelser i loven og i arbeidsavtalen oppfylles. Ansvaret gjelder generelt for alle lovens bestemmelser, med unntak av de bestemmelsene der plikten uttrykkelig er lagt til rederiet, se punkt 9.5. For øvrig vises det til merknadene til § 2-2.

9.3 Rederiets påse-plikt

9.3.1 Bakgrunn

Som vist i punkt 7.5.4 bygger MLC på at ett rettssubjekt – rederiet – er ansvarlig for konvensjonens krav. For å ivareta rederiets overordnede ansvar etter MLC foreslår utvalget en overordnet påse-plikt for rederiet. Plikten innebærer et overordnet ansvar til å påse at arbeidstakernes rettigheter både etter arbeidsavtalen og skipsarbeidsloven ivaretas. Påse-plikten innebærer en utvidelse av rederiets ansvarsområde sammenlignet med MLC, ettersom skipsarbeidsloven fastsetter et langt sterkere vern enn MLCs minimumskrav.

9.3.2 Påse-plikt i annen lovgivning

Både skipssikkerhetsloven, sikkerhetslovgivningen i petroleumsvirksomhet og allmenngjøringsloven gir bestemmelser om påse-plikt. Ved vurderingen av hvordan skipsarbeidslovens påse-plikt nærmere skal utformes, har utvalget sett hen til disse bestemmelsene. Utvalget vil derfor innledningsvis kort redegjøre for påse-plikten etter denne lovgivningen.

Skipssikkerhetsloven bygger på det samme påse-begrepet som petroleumsvirksomhetens sikkerhetslovgivning.1 Rederiet har etter ssl. § 6 første ledd en «overordnet plikt til å påse at byggingen av skipet skjer i samsvar med reglene gitt i eller i medhold av denne loven, herunder at skipsføreren og andre som har sitt arbeid om bord, etterlever regelverket».

Påse-plikten betyr ikke at det er rederiet selv som må sørge for oppfyllelsen av kravene.2 Rederiet har bare plikt til å «sørge for» oppfyllelse av lovens krav der denne plikten ikke er lagt til andre, se ssl. § 6 annet ledd. Påse-plikten innebærer først og fremst en plikt for rederiet til å følge opp og kontrollere at lovens bestemmelser etterleves. Rederiet kan ikke nøye seg med å legge forholdene til rette for at andre oppfyller sine plikter, men må aktivt kontrollere at dette faktisk blir gjort, og kan heller ikke overlate påse-plikten til andre.3 Påse-plikten kan ivaretas på flere måter, blant annet gjennom budsjett og økonomiske beslutninger.4

Påse-plikten i skipssikkerhetsloven er altså et overordnet ansvar til å følge opp at alle lovens krav etterleves. Påse-plikten er imidlertid av en annen karakter enn den selvstendige plikten til å sørge for oppfyllelse av kravene, som kan være lagt på andre enn rederiet. Skipssikkerhetslovens påse-plikt er i første rekke en plikt til å påse at skipsføreren og andre arbeidstakere som har sitt arbeid om bord på skipet, oppfyller sine forpliktelser etter loven.

Allmenngjøringsloven hjemler i § 12 forskrift om informasjons- og påseplikt for oppdragsgivere. Bestemmelsen om informasjonsplikt ble tatt inn ved lovendring i 2006 og utvidet med en påse-plikt ved lovendring i 2007. En egen forskrift om informasjons- og påse-plikt og innsynsrett gjelder der det utføres arbeid innenfor virkeområdet til en allmenngjøringsforskrift, jf. § 2.5 Forskriften gir bestemmelser om påse-plikt i § 6. Hovedleverandør har påse-plikt overfor sine underleverandører, og bestiller har påse-plikt overfor sine leverandører, jf. § 6 første og annet ledd. Også eier eller driver av petroleumsanlegg har påse-plikt overfor sine leverandører og underleverandører, jf. tredje ledd.

Påse-plikten knytter seg til de lønns- og arbeidsvilkår som er fastsatt ved allmenngjøringsforskrifter. Mer konkret innebærer påse-plikten at det «skal iverksettes systemer og rutiner for å undersøke og om nødvendig følge opp at allmenngjøringsforskrifter etterleves», jf. fjerde ledd. Videre er det særskilt nevnt at plikten for eksempel oppfylles «ved at det tas inn kontraktsklausuler om at arbeidstakere minst skal ha de lønns- og arbeidsvilkår som følger av allmenngjøringsforskrifter, og at dette følges opp gjennom innhenting av dokumentasjon på arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår».

Formålet med påse-plikten er at oppdragsgiver skal iverksette systemer og rutiner som bidrar til å sikre at arbeidstakere i kontraktskjeden får den lønnen de har krav på. Begrunnelsen er hensynet til vern av arbeidstakere som er ansatt hos en underleverandør lengst ned i kontraktskjeden.6

Det er Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet som fører tilsyn med at påse-plikten etterleves.

Påse-plikten innebærer imidlertid ikke at oppdragsgiver selv får et direkte ansvar for lønnsutbetalingen. Dette ansvaret ligger i utgangspunktet på arbeidsgiver,7 se likevel nedenfor i punkt 9.4.2 om solidaransvaret etter allmenngjøringsloven.

Også påse-plikten etter allmenngjøringsloven er altså et overordnet ansvar til å følge opp at krav fastsatt i medhold av loven etterleves. Her er det sentrale å skille påse-plikten fra det direkte ansvaret overfor arbeidstakeren, som i utgangspunktet ligger hos arbeidsgiveren.

Arbeidsmiljøloven oppstiller ingen påse-plikt, men etter aml. § 2-2 skal arbeidsgivere sørge for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø for alle som jobber i tilknytning til arbeidsgivers aktiviteter, også andre enn egen arbeidstakere. Videre skal visse personer som utfører arbeid på annet rettslig grunnlag enn avtale, anses som arbeidstaker i forhold til flere av lovens bestemmelser. Sett i sammenheng har virksomhet som er omfattet av loven i realiteten et ansvar for grunnleggende krav til arbeidsmiljøet for alle som utfører arbeid i tilknytning til virksomheten.

Ingen av de nevnte lovene oppstiller en plikt til å påse at stillingsvernbestemmelser som opphør av ansettelsesforhold, fortrinnsrett, midlertidig ansettelse, permisjon mv. oppfylles overfor andre enn egne arbeidstakere.

9.3.3 Utvalgets vurdering

Ved utformingen av påse-plikten har utvalget bygget på de lignende pliktene etter skipssikkerhetsloven og allmenngjøringsloven. Utvalget foreslår derfor en påse-plikt av offentligrettslig karakter. Formålet med påse-plikten er å sikre at ett rettssubjekt – rederiet – får et generelt ansvar for å se til at arbeidstakers rettigheter overholdes. Påse-plikten skal motvirke at arbeidsgiveransvaret pulveriseres ved bruk av useriøse bemanningsselskap og legge til rette for et hensiktsmessig tilsyn.

I skipsarbeidsloven legges påse-plikten på rederiet. Plikten skal gi rederiet et overordnet ansvar for å se til at rettighetene til arbeidstakere på skipet oppfylles. Påse-plikten må derfor for det første omfatte alle arbeidstakere som utfører arbeid om bord på skipet. Videre må påse-plikten gjelde både arbeidstakers rettigheter etter skipsarbeidsloven og rettighetene etter arbeidsavtalen. Rederiet skal ikke kunne unndra seg påse-ansvaret ved å delegere det til andre.

I skipsarbeidsloven må det skilles mellom rederiets påse-plikt og arbeidsgivers plikt til å sørge for oppfyllelse av rettigheter i lov og arbeidsavtale. Påse-plikten innebærer at rederiet må følge opp og kontrollere at arbeidsgiver oppfyller rettighetene til sine arbeidstakere. I de tilfellene der rederiet er arbeidsgiver vil påse-plikten ikke få selvstendig betydning; det er da uansett dette rettssubjektet som er ansvarlig for å oppfylle arbeidstakers rettigheter.

Påse-plikten innebærer et krav om systemer og rutiner for å undersøke og følge opp at rettighetene til arbeidstakerne på skipet ivaretas. Påse-plikten er altså et krav om systemkontroll. Plikten kan ivaretas på ulik måte, avhengig av hvilke rutiner og systemer rederiet finner hensiktsmessig.

Rederiet er pålagt å ha et system for undersøkelse og behandling av klager skipstjenesten og arbeidsforholdet for øvrig, se utkastet § 9-7. Dette systemet vil inngå som et viktig ledd i rederiets oppfyllelse av påse-plikten. Etter § 9-7 annet ledd skal rederiet sørge for tilstrekkelige undersøkelser og etablere prosedyrer om bord for rettferdig, effektiv og rask behandling av klager. Innkomne klager vil være en viktig kilde til informasjon om når arbeidstakernes rettigheter er mangelfullt ivaretatt. Klagebehandlingen vil dessuten i seg selv være en viktig form for oppfølgning av at arbeidstakernes rettigheter ivaretas.

Utvalget understreker at et system for klagebehandling i tråd med § 9-7 ikke er tilstrekkelig for å oppfylle påse-plikten. Rederiet må i tillegg ha systemer for oppfølgning dersom man på annen måte enn ved klage blir oppmerksom på at arbeidstakernes rettigheter er mangelfullt ivaretatt.

Påse-plikten er ment å være av offentligrettslig karakter. Det vil derfor være tilsynsmyndighetene som i første rekke kan iverksette sanksjoner mot et rederi som bryter påse-plikten. Brudd på offentligrettslige krav kan imidlertid danne grunnlag for erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler.8 Utvalget antar derfor at brudd på påse-plikten etter omstendighetene også kan få erstatningsrettslige konsekvenser.

Tilsynet med arbeids- og levevilkår på skip er lagt opp slik at pålegg og andre forvaltningstiltak primært rettes mot rederiet, se nærmere i punkt 19.3. Det vil derfor være i rederiets egeninteresse å påse at andre arbeidsgivere oppfyller sine plikter. I første omgang er tilsynet lagt opp til å omfatte de områder i MLC som konvensjonen krever skal inspiseres/sertifiseres. Her vil tilsynet skje i forkant som ledd i sertifiseringen. Dette innebærer at de kravene som inngår i sertifiseringen i praksis vil ligge i kjerneområdet for rederiets påse-plikt.

Påse-plikten skal imidlertid også omfatte de delene av loven som ikke inngår i sertifiseringen, som for eksempel stillingsvernsbestemmelser, permisjonsrettigheter og diskrimineringsvern. Retten til å fremsette klage etter § 9-7 gjelder alle sidene av arbeidsforholdet, og klagen kan fremsettes overfor tilsynsmyndigheten, jf. § 9-7 fjerde ledd. Det er dermed forutsatt en viss type tilsyn også med disse delene av loven. Utvalget antar at det på dette området vil bli tale om tilsyn basert på stikkprøver eller etter klage.

Et viktig formål med påse-plikten er å gi rederiet et incitament for å samarbeide med seriøse arbeidsgivere som ivaretar arbeidstakernes rettigheter. Der rederiet har et kontraktsforhold med arbeidsgiveren, bør rederiet ta inn bestemmelser i denne avtalen om at arbeidstakernes rettigheter skal oppfylles. Dersom arbeidsgiver bryter sine plikter, vil det kunne få konsekvenser for kontraktsforholdet med rederiet.

Rederiet har ikke nødvendigvis et direkte kontraktsforhold med arbeidsgiveren. For eksempel kan både rederiet og arbeidsgiveren ha hver sin kontrakt med en oppdragsgiver, som er skipets eier eller befrakter. Sett fra rederiets side vil det være risikofylt å ha lovpålagt påse-plikt dersom ikke kontrakten sikrer muligheter til å ivareta plikten. Utvalget legger derfor til grunn at rederiet i sin kontrakt med oppdragsgiver vil sikre seg at oppdragsgiveren tar inn de nødvendige klausuler i kontrakten med arbeidsgiver.

Utvalget viser til at det pågår et arbeid i BIMCO med standardavtaler som er tilpasset MLC og kravet om at rederiet har et overordnet ansvar for arbeidsforholdene til arbeidstakerne på skipet. BIMCO er en internasjonal organisasjon som blant annet utformer standardkontrakter for managementavtaler mv. i skipsfart. BIMCO har standarder både for situasjonen der managementselskapet handler på vegne av rederiet (Crewman B) og for situasjonen der manager er arbeidsgiver for mannskapet (Crewman A). Disse standardavtalene benyttes i stor utstrekning i utenriksfart. MLC og den norske gjennomføringen kan gjøre det nødvendig med endringer av BIMCOs standarder og også gjøre det hensiktsmessig med nye standarder. BIMCO fikk i april 2012 mandat til å arbeide med tilpasning av avtalene til MLC og den norske gjennomføringen. Forslag er ventet fremlagt i november 2012.

9.4 Rederiets solidaransvar

9.4.1 Bakgrunn

Arbeidstakere kan være ansatt av en annen arbeidsgiver enn rederiet. Som ansvarlig for driften av skipet har rederiet kontroll over risikofaktorer og utøver faktisk styring og kontroll med arbeidet. I praksis har rederiet dermed stor innflytelse over arbeidsforholdet. Samtidig er det arbeidsgiveren som primært er ansvarlig for å oppfylle arbeidstakerens rettigheter. At en annen enn den som i utgangspunket er ansvarlig har stor innflytelse over arbeidsforholdet, kan skape en spesiell situasjon for arbeidstaker.

Hensynet til vern av arbeidstaker tilsier at arbeidstakers rettigheter ikke bare skal sikres formelt, men også i praksis. Videre følger det av MLC at ansvaret for sjøfolks minimumsrettigheter skal ligge på rederiet, se punkt 7.5.4. Reglene om beregning og utbetaling av lønn i standard A2.2 forutsetter at rederiet er ansvarlig for utbetaling av lønn. Rederiet er videre pålagt ansvar for fri hjemreise i en del situasjoner (standard A2.5), for erstatning til sjøfolk ved skipsforlis (standard A2.6), og for de økonomiske følgene av sykdom, skade eller død (standard A4.2).

Et samlet utvalg går inn for at rederiet skal være solidarisk ansvarlig med arbeidsgiveren for visse økonomiske rettigheter, se punkt 7.5.6. Formålet er å bidra til bruk av seriøse bemanningsselskap og gi større sikkerhet for at arbeidstakere får den lønn og de økonomiske rettighetene de har krav på. Solidaransvaret vil dessuten sikre at arbeidstaker kan gjøre rettighetene etter MLC gjeldende direkte overfor rederiet. Utvalget har imidlertid delt seg ved vurderingen av hvilke økonomiske rettigheter solidaransvaret bør omfatte, se nedenfor i punkt 9.4.3.

9.4.2 Solidaransvar i annen lovgivning

Et solidaransvar for oppdragsgivere er fastsatt i allmenngjøringsloven. I arbeidsmiljøloven er et solidaransvar for innleier vedtatt, men ikke trådt i kraft. Ved den nærmere utformingen av et solidaransvar for rederiet i skipsarbeidsloven har utvalget sett hen til disse bestemmelsene. Utvalget vil derfor innledningsvis kort redegjøre for solidaransvaret etter denne lovgivningen.

I allmenngjøringsloven (allmgjl.) ble et solidaransvar for oppdragsgivere tatt inn ved lovendring i 2009 og trådte i kraft i 2010. Ansvaret bygger videre på oppdragsgiveres påse-ansvar, som ble føyd til ved lovendring i 2006 og forskrift i 2008, se punkt 9.3.2. Både påse-plikten og solidaransvaret har til formål å gi arbeidstakere større sikkerhet for de lønns- og arbeidsvilkårene de har krav på og samtidig gi oppdragsgivere en sterkere motivasjon til å velge seriøse underleverandører.9

Etter allmgjl. § 13 første ledd er leverandører og underleverandører som setter ut arbeid eller leier inn arbeidstakere, solidarisk ansvarlig med arbeidsgiveren for bestemte økonomiske rettigheter overfor arbeidstakere ansatt hos virksomhetens underleverandører. Solidaransvaret omfatter utbetaling av lønn og overtidsbetaling og opptjente feriepenger. Ansvaret vil gjelde innenfor virkeområdet til en allmenngjøringsforskrift.

Det er presisert i lovteksten at den solidarisk ansvarlige «hefter på samme måte som en selvskyldnerkausjonist». En selvskyldnerkausjonist er en kausjonist som har frasagt seg retten til å kreve at kreditor først må gå til tvangsinndrivelse mot hoveddebitor før han retter krav mot kausjonisten. Solidaransvaret etter allmenngjøringsloven inntrer dermed så snart arbeidstakers krav er misligholdt.10 Arbeidstaker kan rette krav mot oppdragsgiveren straks arbeidsgivers mislighold er et faktum. Oppdragsgiverens ansvar er objektivt og uten skyld. 11 Den solidaransvarlige kan imidlertid kreve regress av arbeidsgiveren og, dersom arbeidsgiver ikke innfrir regresskravet, fra andre oppdragsgivere i kontraktskjeden.12

Solidaransvaret er betinget av at arbeidstaker fremmer skriftlig krav senest innen tre måneder etter lønnens eller feriepengenes forfallsdato, jf. annet ledd første og annet punktum. Solidaransvaret innebærer en plikt til å betale kravet innen tre uker etter at det har kommet frem, jf. annet ledd tredje punktum. Øvrige ansvarlige leverandører og underleverandører skal snarest og senest innen to uker varsles om kravet, jf. annet ledd siste punktum.

Solidaransvaret er begrenset for de åpenbare misbrukstilfeller: Dersom arbeidstakeren visste at forutsetningen for arbeidsoppdraget var at en solidaransvarlig skulle dekke kravet, kan den solidaransvarlige nekte å dekke det, jf. tredje ledd.

I arbeidsmiljøloven ble det i juni 2012 vedtatt en ny bestemmelse om solidaransvar for innleier i aml. § 14-12c. Bestemmelsen skal tre i kraft 1. juli 2013.

EUs vikarbyrådirektiv var bakgrunnen for innføringen av nye bestemmelser om innleie. Formålet med direktivet er å sikre beskyttelse av innleide arbeidstakere, og å bedre deres vilkår gjennom å innføre et prinsipp om likebehandling. Likebehandlingen innebærer at de grunnleggende arbeids- og ansettelsesvilkår for den utleide arbeidstakeren minst skal tilsvare de vilkår som ville gjelde ved direkte ansettelse i innleievirksomheten.13 Slik sett bekrefter direktivet utgangspunktet i norsk rett: at det er utleier som er arbeidsgiver for arbeidstaker som leies ut til annen virksomhet14.

Selve likebehandlingsprinsippet gjennomføres i ny aml. § 14-12a (ikke i kraft). Ansvaret for å sørge for at utleid arbeidstaker minst sikres vilkår som om arbeidstakeren hadde vært ansatt hos innleier, ligger på arbeidsgiver, som er utleievirksomheten. Det er nærmere fastsatt i første ledd hvilke arbeidsvilkår likebehandlingsprinsippet gjelder.

I tillegg er det vedtatt et solidaransvar for innleier i ny aml. § 14-12c, utformet etter mønster av allmgjl. § 13. Formålet med solidaransvaret er å effektivisere likebehandlingsprinsippet ved å styrke arbeidstakers mulighet til å få utbetalt den lønn mv. som man har krav på.15

Solidaransvaret omfatter utbetaling av lønn, feriepenger og eventuell annen godtgjøring etter kravet om likebehandling i § 14-12a.

For øvrig er solidaransvaret utformet etter mønster av allmgjl. § 13. Det er presisert at innleier «hefter på samme måte som en selvskyldnerkausjonist». Også dette ansvaret inntrer dermed så snart arbeidstaker har misligholdt. Videre er det gitt tilsvarende bestemmelser om at arbeidstaker må fremme kravet skriftlig innen tre måneder etter forfall, og om at solidaransvarlig må dekke kravet innen tre uker, jf. § 14-12c annet ledd. En parallell til begrensningen for åpenbare misbrukstilfeller følger av tredje ledd.16

Felles for solidaransvaret etter allmgjl. § 13 og aml. § 14-12c er altså at en annen enn arbeidsgiver blir ansvarlig direkte overfor arbeidstaker for nærmere bestemte økonomiske rettigheter i arbeidsforholdet.

9.4.3 Utvalgets vurdering

Utvalgets flertall (Bull, Barstad, Bondi, Dahl, Engeness, Hernes Pettersen, Kvam, Lem og Thomassen) går inn for at rederiet blir solidarisk ansvarlig for lønn og økonomiske krav etter skipsarbeidsloven kapittel IV. Flertallet viser til vurderingene i punkt 7.5.6.

Ved utformingen av rederiets solidaransvar har flertallet sett hen til solidaransvaret etter allmgjl. § 13 og ny aml. § 14-12c (ikke i kraft). Ansvaret vil imidlertid ikke fullt ut være en parallell til disse bestemmelsene.

Etter flertallets syn er det åpenbart at ansvaret må omfatte utbetaling av lønn og opptjente feriepenger. Lønnen er arbeidstakers viktigste økonomiske rettighet, og må omfattes for å sikre arbeidstakeres rettigheter i praksis. Dessuten forutsetter MLC at rederiet er ansvarlig for utbetalingen av lønnen.

For å sikre at ansvaret dekker rettighetene etter MLC må ansvaret i tillegg omfatte økonomiske rettigheter knyttet til hjemreise, skipsforlis og sykdom, skade eller død. Disse rettighetene er samlet i lovutkastet kap. IV om lønn mv. Kap. IV viderefører imidlertid også bestemmelser fra sjømannsloven som på enkelte punkter gir bedre rettigheter enn det som følger av MLC, se for eksempel utkastet § 4-4. Flertallet er likevel kommet til at de økonomiske rettighetene i kap. IV er en hensiktsmessig avgrensning av solidaransvaret.

I sin vurdering har flertallet på den ene siden sett hen til de praktiske problemene det ville føre med seg å avgrense ansvaret til MLCs minimumsnivå. På den annen side tilsier hensynet til den internasjonale konkurransesituasjonen at solidaransvaret ikke omfatter rettigheter som ikke er nærmere regulert i MLC, som fortrinnsrett til ny stilling og vernet mot usaklig oppsigelse. Et solidaransvar for lønn og økonomiske rettigheter i lovens kap. IV gir etter flertallets syn en god balanse mellom disse hensynene.

Utvalgets flertall vil poengtere at solidaransvaret gir en vesentlig styrking av sjøfolks rettigheter. I tillegg til at alle rettigheter etter skipsarbeidsloven kan gjøres gjeldende overfor arbeidsgiver, får sjøfolk vern ved at også rederiet kan holdes ansvarlig for de sentrale økonomiske rettighetene i arbeidsforholdet.

Solidaransvaret innebærer at arbeidstaker kan gå på rederiet umiddelbart ved arbeidsgivers mislighold, på samme måte som etter allmgjl. § 13 og ny aml. § 14-12a. Utvalget har vurdert om solidaransvaret skal gjøres betinget av at arbeidstaker har gjort krav gjeldende mot arbeidsgiver og det er er gått en viss tid uten at arbeidsgiver har betalt, men har kommet til at dette ikke er hensiktsmessig. Det er imidlertid ikke funnet grunn til å ta inn i ordlyden at rederiet «hefter på samme måte som en selvskyldnerkausjonist». Etter utvalgets syn er dette en terminologi som ikke passer godt for et lovhjemlet solidaransvar.

Utvalgets mindretall (Avløyp, Berg og Mordt) mener at utvalgets flertall foretar en begrensning i rederiansvaret som strider mot MLC. I den forbindelse vil mindretallet fremheve følgende:

Det er enighet om å definere rederi på samme måte i skipsarbeidsloven som i skipssikkerhetsloven. Dermed opptrer lovene med samme begrep og definisjon. Begge lovene griper inn i og regulerer det totale bilde for en arbeidstakers arbeidsmiljø og arbeidsvilkår. Men i tillegg til rederiet (ISM-selskapet) innfører skipsarbeidsloven også begrepet arbeidsgiver som er den personlige eller juridiske person sjømannen inngår arbeidskontrakt med. Særlig i utenriksfart og for skip registrert i NIS, er driftskonseptet av et skip splittet opp i mindre fragmenter ikke minst med hensyn til ansvar.

I MLC art. II er det inntatt definisjoner og retningslinjer for implementering. Konvensjonen kjenner ikke begrepet arbeidsgiver, men bare skipseier eller den person eller juridisk person som uttrykkelig har tatt over ansvaret for skipet på vegne av eier (rederiet).

Som en konsekvens fastsetter MLC at ansettelseskontrakt skal inngås mellom rederiet og sjømannen, jf. standard A2.1 bokstav a. I standard A2.1 nr. 4 gir MLC bestemmelser om hva ansettelseskontrakten skal inneholde. Bokstav g inneholder stillingsvernet, bokstav j tariffavtale og bokstav k andre rettigheter etter nasjonal lovgivning. Etter sikker norsk rettsoppfatning danner ansettelseskontrakten rammen for rettigheter og plikter i et ansettelsesforhold. Når utgangspunktet i MLC er at rederiet skal være part i ansettelseskontrakten, må konsekvensen bli at rederiet også må ha det hele ansvaret etter avtalen om rederiet velger å overlate funksjonen arbeidsgiver til annen person eller juridisk person.

I Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) ble det foreslått endringer i nåværende sjømannslov for å gjennomføre MLC. Endringene ble vedtatt i Stortinget. I § 2 ble følgende lovtekst vedtatt:

Ǥ 2. Rederiets og arbeidsgivers plikter

Rederiet skal sikre at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven oppfylles, herunder når det gjelder de forhold som er regulert av ansettelsesavtalen.

Første ledd gjelder også dersom arbeidsgiveren er en annen enn rederiet. I slike tilfeller er arbeidsgiveren likevel ansvarlig overfor sjømannen i henhold til ansettelsesavtalen, jf. § 3, og bestemmelser i denne loven som regulerer ansettelsesforholdet, uten at det berører rederiets plikter etter første ledd.

Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om pliktene i første og annet ledd.»

Det ble ved lovens vedtakelse ikke innført noen begrensning overfor sjømannen i forhold til sjømannslovens bestemmelser som regulerer ansettelsesforholdet. Slik utvalgets mandat er formet, er det intet til hinder for at dette videreføres i ny sjømannslov. I mandatet heter det uttrykkelig at utvalget «bør legge til grunn en videreføring av hovedprinsippene i de vedtatte lovendringene, men skal vurdere hvordan disse best mulig kan innarbeides i den nye lovgivningen». Den vedtatte bestemmelse om ansvar for rederiet i 2008 støtter mindretallets syn.

Til ytterligere støtte vises til departementets vurderinger i Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) s. 16:

«Under forhandlingane blei det elles lagt til grunn at reiarlaget var ansvarleg arbeidsgivar, noko som er reflektert i standard A2.1 nr. 1 bokstav a, og som også følgjer som føresetnad av standard A2.5 nr. 4

Det følgjer som nemnt av definisjonen av «reiarlag» i konvensjonen at dette selskapet har ei plikt til å oppfylle dei pliktene som går fram av lova og forskrifter gitt i medhald av lova, sjølv om eigaren har overlate ansvaret for ein del av pliktene til eit anna selskap, for eksempel ein annan arbeidsgivar enn reiarlaget. Under forhandlingane i ILO ønskte ein å komme til livs den situasjonen at sjømannen ikkje oppnår rettane sine dersom arbeidsgivaren ikkje maktar å oppfylle skyldnadene sine. Dette er då også reflektert i konvensjonen.

Formålet med å setje reiarlaget som det sentrale pliktsubjekt er altså ikkje å ta frå sjømannen rettar overfor arbeidsgivaren eller å frita arbeidsgivaren for plikter overfor sjømannen. Mens det er ein føresetnad at den normale situasjonen vil vere at sjømannen i første omgang har kontakt med arbeidsgivaren i spørsmål som gjeld hyre, oppseiing og liknande, opnar framlegget til lovtekst for at sjømannen sjølv kan velje kven han skal ha kontakt med. Departementet går ut frå at det i praksis vil liggje føre ein avtale mellom arbeidsgivaren og det ISM-ansvarlege selskapet som regulerer forholdet dei imellom.»

En begrensning av rederiets solidaransvar overfor arbeidstakeren til bare det som hevdes uttrykkelig nevnt i MLC og som flertallet angir i lovutkast kap. IV, er etter mindretallets oppfatning ikke i henhold til vår forståelse av mandatet. Videre er flertallets forslag en innskrenkende fortolkning i forhold til MLC om rederiets ansvar etter ansettelseskontrakten (regel 2.1 og standard A2.1) og en uheldig løsning av hvilket rettssubjekt som er ansvarlig overfor arbeidstaker. Rederiets ansvar overfor arbeidstaker vil etter flertallets forslag variere alt etter hvilken bestemmelse det er tvist om. Rettsteknisk sett er både det offentlige og arbeidstaker best tjent med at ett rettssubjekt er ansvarlig i begge situasjoner, selv om driftsselskapet har benyttet underleverandør til enkelte funksjoner i driften av skipet. Dette er situasjonen også etter skipssikkerhetsloven, et prinsipp vi mener ble gjennomført i sjømannsloven ved 2008-endringen. Formålet med en hovedansvarlig som arbeidstakeren kan forholde seg til i relasjon til tjenesten om bord og som er ansvarlig overfor arbeidstaker for at hans rettigheter, det være seg økonomiske som miljømessige, blir oppfylt, var det bred enighet om ved vedtakelsen av MLC. På arbeidstakersiden er MLC kalt seafarer`s bill of rights. Arbeidstakersiden ønsket å skape klare regler for ansvaret overfor arbeidstakere til sjøs ved å unngå ansvarsfraskrivelse, bruk av postboks selskaper, bemanningsselskaper med svak økonomi, selskaper rettslig vanskelig tilgjengelig ved søksmål osv. Uansett skulle et selskap kunne holdes ansvarlig, nemlig det selskap som hadde erklært å overta eiers ansvar. For eksempel: Klageretten i utkastet § 9-7 retter seg mot rederiet. Klager vil nødvendigvis ikke bare gjelde lønnsforhold eller andre økonomiske godtgjørelser eller goder, men også grunnleggende individuelle rettigheter i arbeidsforhold som vern mot usaklig oppsigelse etter kap. V. Om denne retten skal ha noen mening overfor arbeidstakeren, må rederiet som ansvarlig for driften og alle avgjørelser som foretas knyttet til forholdene om bord, være ansvarlig på lik linje med arbeidsgiver.

Et differensiert ansvar som foreslått av flertallet vil skape uklarhet og medvirke til å pulvisere ansvaret som normalt hører til den ansvarlige for skipets drift. En arbeidsgiver kan være både personlig og juridisk person, være seg bemanningsagent eller eget selskap innenfor et konsern hvis eneste formål er å være arbeidsgiver i navnet. Slike arbeidsgivere vil være uten reell innflytelse på den daglige drift av skipet, ei heller utøve instruksjonsmyndighet på arbeidsplassen. Det skjer ved det driftsansvarlige ISM-selskapet.

Mindretallet anser det særdeles viktig at både det offentlige og den ansatte har samme rettsubjekt å forholde seg til ved ansvar for brudd på regelverket og at rettsubjektet fremstår som samme både i MLC, skipssikkerhetsloven og ny skipsarbeidslov. Dermed skapes en identitet av ansvarlig for det totale ansettelsesforhold (arbeidsmiljø, lønns- og arbeidsvilkår) uavhengig av hvilken lov forholdet refereres til.

Departementet anførte følgende ved 2008-endringen:

«Det skal såleis vere eitt og same rettssubjekt som har det overordna ansvaret for å ta hand om desse skyldnadene. Reiarlagomgrepet i konvensjonen er dessutan knytt til drifta av skipet. Arbeidsgivaren er derimot verken definert eller uttrykkjeleg nemnd i konvensjonen.»

Under henvisning til våre anførsler ovenfor, treffer ikke flertallets forslaget slik det nå foreligger i § 2-4 tredje ledd.

Mindretallet er sterkt uenig i flertallets påstand om at solidaransvaret slik det blir foreslått av deres medlemmer gir en vesentlig styrking av sjøfolks rettigheter. Mindretallet peker på at endringen i sjømannsloven i 2008 gjennomførte rederiets solidaransvar i sin helhet, se Ot.prp. nr. 70 (2007-2008). Dersom flertallets forslag blir gjennomført medfører dette en vesentlig svekkelse av sjøfolks mulighet til å forfølge sine individuelle rettigheter i ny skipsarbeidslov i forhold til det som er blitt vedtatt på Stortinget og som forventes å tre i kraft 20. august 2013.

På denne bakgrunn mener mindretallet at følgende lovtekst er best egnet til å oppfylle kravene i MLC og videreføre den lovgivningen som ble vedtatt i 2008:

§ 2-4 tredje ledd:

Rederiet er solidarisk ansvarlig med arbeidsgiveren for de økonomiske krav arbeidstaker som har sitt arbeid på skipet har etter loven eller etter forskrifter gitt med hjemmel i loven eller etter ansettelsesavtalen.

9.5 Rederiets sørge for-plikter

I tillegg til rederiets påse-plikt og solidaransvar for sentrale økonomiske rettigheter har utvalget funnet grunn til å pålegge rederiet enkelte mer spesifikke plikter. Plikten til å sørge for at lovens krav oppfylles er i disse tilfellene lagt direkte på rederiet. Utvalget har gått inn for at rederiets sørge for-plikt omfatter bestemmelser om omsorg for personer og eiendeler som befinner seg om bord, om organiseringen av arbeid på skipet og om ivaretakelse av individets rett til ikke å bli diskriminert, se nærmere om begrunnelsen i punkt 7.4.5. Dette er regler som har til formål å beskytte alle som utfører arbeid om bord på skipet. Slike plikter bør legges på rederiet og eventuelt på skipsføreren som de ansvarlige for driften av skipet og forholdene om bord. I tillegg kommer rederiets garantiplikt etter § 4-7.

Rederiet skal følgelig sørge for oppfyllelse av visse omsorgsplikter ved skade, sykdom eller dødsfall og ansvar for eiendeler om bord (kap. VIII), visse plikter knyttet til skipstjenesten (kap. IX), plikt til ikke-diskriminering (kap. X) og garantiplikten i § 4-7. Det nærmere innholdet i pliktene drøftes i tilknytning til det enkelte kapitlet, se punkt 15, 16 og 17, samt i merknadene til § 4-7.

9.6 Spesielle merknader til kapittel II

Til § 2-1 Arbeidsgiveren

Bestemmelsen er ny og definerer arbeidsgiver. Arbeidsgiver er skipsarbeidslovens primære pliktsubjekt. Arbeidsgiver er den som har ansatt arbeidstaker for arbeid om bord på skip. Med dette menes at arbeidsgiver i utgangspunktet er den som er part i arbeidsavtalen med arbeidstaker. Dette svarer til hvordan definisjonen av arbeidsgiver i aml. § 1-8 annet ledd første punktum er forstått, se punkt 7.5.3. Loven bygger altså på at ansvaret for arbeidstakerens rettigheter i utgangspunktet er knyttet til arbeidsavtalen.

Det er presisert at arbeidstaker må være ansatt for arbeid «om bord på skip». Formålet er å tydeliggjøre at arbeidsgiver er den som har ansatt en arbeidstaker som faller inn under skipsarbeidslovens virkeområde, jf. § 1-2.

Utvalget har ikke funnet det nødvendig å fastsette uttrykkelig at arbeidsgiver må ha ansatt arbeidstaker «i sin tjeneste», slik det heter i aml. § 1-8 annet ledd. Denne ulikheten i lovenes definisjoner er ikke ment å ha materiell betydning. Hva som utgjør en arbeidsavtale skal vurderes på samme måte som etter arbeidsmiljøloven. Dette gjelder både hvordan en arbeidsavtale skal skilles fra andre typer avtaler, og hvordan grensen trekkes mot andre relasjoner der arbeid utføres.

Til § 2-2 Arbeidsgivers alminnelige plikter og ansvar

Bestemmelsen angir arbeidsgivers alminnelige plikter og ansvar og innebærer at arbeidsgiver er den som primært er ansvarlig for å sørge for at lovens krav overholdes. Bestemmelsen har i første rekke en pedagogisk funksjon, ettersom dette også følger av de enkelte bestemmelsene i loven.

Forslaget er i realiteten en videreføring av ansvarsplasseringen etter sjømannsloven. Frem til lovendringen i 2008 (ikke i kraft), har sjømannslovens rederibegrep blitt forstått som et arbeidsgiverbegrep, se punkt 7.5.3.

Første ledd beskriver arbeidsgivers alminnelige ansvar som en plikt til å sørge for at bestemmelser i lov og arbeidsavtale blir overholdt. Arbeidsgivers sørge for-plikt gjelder så langt plikten ikke er lagt på rederiet, jf. § 2-4 annet ledd. Dette innebærer at arbeidsgiver ikke har plikt til å sørge for oppfyllelse av omsorgspliktene i kap. VIII, bestemmelsene om skipstjenestene i kap. IX eller garantiplikten i § 4-7. Plikten til ikke-diskriminering etter kap. X gjelder imidlertid både for arbeidsgiver og for rederiet.

Andre ledd gir en presisering av ansvaret. Det poengteres at arbeidsgiver er ansvarlig overfor egne arbeidstakere for at de får oppfylt økonomiske krav og rettigheter etter både loven og arbeidsavtalen. Dette følger strengt tatt av første ledd og stillingen som part i arbeidsavtalen. Utvalget har av pedagogiske grunner likevel ønsket å understreke at arbeidsgiver alltid er ansvarlig overfor egne arbeidstakere for de økonomiske krav og rettigheter som følger av lov, forskrifter og arbeidsavtalen. At rederiet i § 2-4 tredje ledd er pålagt et solidarisk ansvar for en rekke slike rettigheter, er altså ikke ment å redusere arbeidsgivers ansvar.

Til § 2-3 Rederiet

Bestemmelsen definerer rederiet. Definisjonen viderefører sjml. § 1A, som ble vedtatt i 2008, men som ikke har trådt i kraft.

Første ledd definerer rederiet som den som etter ssl. § 4 er å anse som rederi. Definisjonen samsvarer dermed med rederibegrepet i skipssikkerhetsloven og skal forstås i tråd med det.

Annet ledd gir forskriftshjemmel som tilsvarer § 4 fjerde ledd i skipssikkerhetsloven.

Til § 2-4 Rederiets alminnelige plikter og ansvar

Bestemmelsen angir rederiets alminnelige plikter og ansvar.

Dersom arbeidstakerne på skipet er ansatt i rederiet, vil rederiet være arbeidsgiver og ha plikter etter § 2-2. Rederiets plikter etter bestemmelsen i § 2-4 vil derfor bare ha selvstendig beytdning der rederiet ikke samtidig er part i arbeidsavtalen med arbeidstaker.

Skipsarbeidsloven viderefører utgangspunktet om at arbeidsgiver er den primært ansvarlige for å sørge for at loven oppfylles overfor arbeidstaker, se § 2-2. Rederiets plikter og ansvar etter bestemmelsen kommer i tillegg til arbeidsgivers ansvar. Dette innebærer dermed en vesentlig styrking av arbeidstakervernet.

Rederiets plikter og ansvar har tre elementer: En overordnet påse-plikt (første ledd), plikt til å sørge for oppfyllelsen av visse bestemmelser i loven (annet ledd) og et solidaransvar for arbeidstakerens lønn og sentrale økonomiske rettigheter (tredje ledd).

Første ledd fastsetter rederiets påse-plikt. Rederiet har plikt til å påse at bestemmelser i lov, forskrift og arbeidsavtalen oppfylles overfor en arbeidstaker som har sitt arbeid om bord.

Bestemmelsen viderefører hovedprinsippet i 2008-endringen i sjml. § 2, jf. § 1A (ikke i kraft) om at driftsansvarlig selskap – rederiet – skal ha et overordnet ansvar for lovens krav, se punkt 7.6.5. Dette ansvaret er konkretisert etter mønster av påse-pliktene etter skipssikkerhetsloven og allmenngjøringsloven, se punkt 9.3.

Plikten omfatter alle arbeidstakere som har sitt arbeid om bord på skipet, jf. § 1-2 første ledd og gjelder både arbeidstakers rettigheter etter skipsarbeidsloven og rettighetene etter arbeidsavtalen. Et viktig formål med påse-plikten er å gi rederiet et incitament for å samarbeide med seriøse arbeidsgivere som ivaretar arbeidstakernes rettigheter. Rederiet skal ikke kunne unndra seg påse-ansvaret ved å delegere det til andre.

Påse-plikten er et krav til systemkontroll. Rederiet må ha systemer og rutiner for å undersøke og følge opp at rettighetene til arbeidstakerne på skipet ivaretas. I prinsippet kan rederiet selv bestemme hvilke rutiner og systemer som er hensiktsmessige. Ettersom rederiet etter § 9-7 er pålagt å ha et system for undersøkelse og behandling av klager om skipstjenesten eller andre sider ved arbeidsforholdet, vil dette bli et viktig element i rederiets påse-plikt. I tillegg må rederiet ha systemer for å undersøke og følge opp brudd på arbeidstakernes rettigheter som oppdages på annen måte enn ved klage.

Påse-plikten har offentligrettslig karakter. Brudd på plikten vil i første rekke kunne utløse reaksjoner fra tilsynsmyndighetene. Tilsynet er lagt opp slik at det i første omgang omfatter de kravene som er ledd i sertifiseringen etter MLC. I praksis vil derfor de kravene som inngår i sertifiseringen utgjøre kjerneområdet for rederiets påse-plikt. Se om hvilke krav som er omfattet av sertifiseringen i punkt 19.2. Det skal imidlertid også føres tilsyn med rederiets påse-plikt når det gjelder øvrige deler av loven. Se om utvalgets vurderinger av øvrig tilsyn med loven i punkt 19.3. For øvrig vises det til punkt 9.3.3.

Annet ledd viser til at rederiet har plikt til å sørge for oppfyllelsen av plikter etter loven der det er særskilt fastsatt. Som nevnt ovenfor er det i utgangspunktet arbeidsgiver som skal sørge for å oppfylle lovens krav overfor arbeidstaker. Plikten til å sørge for at lovens krav oppfylles er imidlertid i enkelte bestemmelser lagt på rederiet, se punkt 9.5. I disse tilfellene er rederiet direkte ansvarlig overfor arbeidstaker og andre som har sitt arbeid om bord. Rederiets plikt er nærmere begrunnet og beskrevet i tilknytning til de enkelte bestemmelsene, se punkt 15, 16, 17 og merknadene til § 4-7.

Tredje ledd pålegger rederiet et solidaransvar for de sentrale økonomiske rettighetene i arbeidsforholdet. Solidaransvaret innebærer at arbeidstaker kan rette sitt økonomiske krav direkte mot rederiet. Rederiet kan på sin side gjøre gjeldende de samme innsigelsene mot kravet som arbeidsgiver.

Ansvaret gjelder overfor arbeidstaker som har sitt arbeid på det skipet rederiet er driftsansvarlig for. Dette skal forstås slik at ansvaret omfatter krav om knytter seg til arbeidstakerens arbeid på dette skipet.

Solidaransvaret omfatter arbeidstakers krav på lønn, opptjente feriepenger og de økonomiske rettighetene som er fastsatt i lovutkastet kap. IV. Ansvaret omfatter altså lønn ved sykdom og skade, lønn ved skipsforlis og dekning av hjemreise i visse situasjoner.

Solidaransvaret inntrer ved arbeidsgivers mislighold på tilsvarende måte som etter allmgjl. § 12 og ny aml. § 14-12c. Arbeidstaker kan derfor rette krav mot rederiet straks etter at kravet er forfalt. Ansvaret er objektivt og uten skyld. Rederiet vil kunne kreve regress fra arbeidsgiveren etter § 4-8 og etter alminnelige regler.

Fjerde ledd inneholder hjemmel til å gi forskrift om hvordan rederiets solidaransvar skal gjøres gjeldende. Utvalget har ikke funnet grunn til å gi nærmere bestemmelser om frist for å gjøre krav gjeldende overfor rederiet, frist for rederiets oppfyllelse av kravet og for rederiets mulighet til å nekte å dekke kravet i åpenbare misbrukstilfeller, tilsvarende allmgjl. § 12 annet og tredje ledd og ny aml. § 14-12c annet og tredje ledd. Dersom det viser seg å bli behov for slike bestemmelser, mener utvalget at slike kan gis i forskrift.