6 Nordisk rett

6.1 Innledning

Sjømannsloven av 1923 og 1975 kom i stand etter nordisk samarbeid. I 1923 ble det i det vesentlige oppnådd overensstemmelse mellom sjømannslovene i Norge, Finland, Danmark og Sverige. Det var imidlertid ikke mulig å oppnå tilsvarende overensstemmelse ved revisjonen i 1975. Årsaken til dette var at de nordiske landendes sjømannslover over en lang periode hadde fjernet seg fra hverandre, idet en i Norge, så vel som i de øvrige land, hadde måttet ivareta behov som hadde sammenheng med det strukturelle særpreg som landenes handelsflåter kunne sies å ha. På tross av dette er imidlertid sjømannslovene i Norge og Danmark forholdsvis like.

Her følger en kort oversikt over lovgivningen i andre nordiske land i den utstrekning utvalget har ansett den for å ha interesse for norsk lovgivning.1

6.2 Danmark

Den danske loven heter «Sømandsloven» og er fra 2005, jf. LBKG 2005-07-18. Den danske arbeidsmiljøloven (lov 7. september 2010 nr. 1072) gjelder bare sjøfart og fiske for så vidt angår lasting og lossing av skip, samt verftsarbeid om bord på skipet, jf. § 3 nr. 1 og 2.

Den danske sømandsloven er den nordiske loven som har flest likhetstrekk med den norske sjømannsloven. Sømandsloven inneholder regler om ansettelsesavtalen, herunder regler om beregning av lønn og om sykdom, om skipstjenesten, om tvister og straffebestemmelser. Dessuten er det eget kapittel om på- og avmønstring (kap. 4 a). Mønstring var tidligere regulert i egen lov, men ved lov 19. desember 1992 nr. 1004 ble mønstringsloven opphevet.

Sømandsloven er endret ved lov 12. mai 2010 nr. 493. Ved loven gjennomføres deler av direktivet 2009/13/EF av 16. februar 2009 om gjennomføringen av avtalen mellom ECSA og FST om MLC og endringen av direktiv 1999/63/EC. Loven har ikke trådt i kraft.

Ved lov 12. mai 2010 nr. 493 endres lovens tittel til «Lov om søfarendes ansættelsesforhold m.v.», og overalt i loven endres begrepet «sømand» til «søfarende», jf. for eksempel § 1. Med «søfarende» menes enhver person, bortsett fra skipsføreren, som er ansatt, forhyret eller arbeider om bord på et dansk skip, og som ikke utelukkende arbeider om bord mens skipet ligger i havn, jf. § 1 første ledd. I § 1 annet ledd er det inntatt en bestemmelse som regulerer de tilfeller der det er tvil om en person skal omfattes av loven. Slike spørsmål skal avgjøres av Søfartsstyrelsen etter høring av de organisasjoner for rederier og sjøfarende som spørsmålet vedrører. Søfartsstyrelsens avgjørelse kan bringes inn for domstolene.

I § 1 a er det inntatt en egen bestemmelse om rederiets plikter. Bestemmelsen tilsvarer den norske sjml. § 2, slik den lyder etter endring i 2008 (ikke i kraft). Videre er det inntatt en bestemmelse om rederiets plikt til å stille finansiell sikkerhet til dekning av hjemreiseutgifter, jf. § 73 a. Loven definerer imidlertid ikke rederiet. I forarbeidene er det imidlertid lagt til grunn at MLC og ISM-koden inneholder sammenfallende definisjoner av begrepet «rederi», som medfører at sertifikatet etter hvert regelsett skal utstedes til eieren av skipet eller en person eller organisasjon, som har overtatt ansvaret for driften av skipet. Som følge av dette, er det fastsatt i § 74 b at sertifikat og overenstemmelsesdokumentet etter MLC kan utstedes til den som overenstemmelsesdokument er utstedt til etter ISM-koden.

I § 3 om ansettelsesavtalen er arbeidsgiverens plikt endret til «rederens eller arbejdsgiverens» plikt i første ledd. I annet ledd er inntatt en bestemmelse om at den sjøfarende skal ha mulighet til å gjennomgå og søke råd om ansettelsesavtalens vilkår før ansettelsesavtalen underskrives.

I §§ 8 a til 8 f er det inntatt bestemmelser om forhyring og formidling for sjøfarende.

Overskriften til kap. 4 er endret fra «Tvist om tjenesteforholdet» til «Tvist om tjenesteforholdet og klagebehandling om bord».

Ved lov 30. mars 2011 nr. 251 gjennomføres de endringene som er nødvendige for å ratifisere The Work in Fishing Convention, 2007. Loven endrer tre bestemmelser i sømandsloven. Loven er ikke trådt i kraft.

6.3 Sverige

Den svenske loven er sjömanslagen (1973:282). Loven inneholder definisjoner av begreper, regler om tjenesteavtalen, mønstring, sjømannens krav på hjemreise og lønn og pleie ved sykdom, tvangsmidler, ansvar samt regler om arbeidet om bord på skipet.

I tillegg til sjömanslagen er arbeidsmiljøloven (1977:1160) gjort gjeldende for skipsfarten. Loven gjelder enhver virksomhet hvor arbeidstakere utfører arbeid for arbeidsgiverens regning, jf. § 2 første punktum. I § 2 annet punktum heter det: «I fråga om fartygsarbete gäller lagen även när svenska fartyg används till sjöfart utanför Sveriges sjöterritorium».

Begrunnelsen for at arbeidsmiljøloven også skulle gjelde skipsfarten, var at EU de siste årene hadde kommet med en rekke arbeidsmiljødirektiver som både gjelder forhold på land og til sjøs. Dessuten var forskjellene mellom arbeidsmiljøet til sjøs og til lands mindre enn før. Riktignok måtte man fremdeles ha enkelte særregler om arbeidsmiljøet til sjøs, men disse ville være såpass få at det ikke lenger var nødvendig å unnta skipsfarten fullstendig fra arbeidsmiljøloven. Loven legger i hovedsak ansvaret på arbeidsgiver for å sørge for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og for å ivareta arbeidstakers fysiske og psykiske helse. Pga. behovet for enkelte særregler, ble det besluttet å gi et eget kapittel i fartygssäkerhetslag (2003:364) om arbeidsmiljø på skip, jf. kap. 4. Her er det regler om bl.a. innredningen om bord, om kost, om skipsførerens plikter og om verneombud.

I Regjeringens proposisjon 2011/12:35 2006 års sjöarbetskonvention anbefalte regjeringen å ratifisere MLC, og la frem forslag til endringer i sjömanslagen.

Rederiet er imidlertid ikke definert i utkastet til ny lov. Årsaken til dette er at lovgiverne fant det meget vanskelig å definere begrepet «rederi», all den tid det privatrettslige begrepet kan skille seg fra det offentligrettslige begrepet.2 Begrepet må tolkes konkret i hvert enkelt tilfelle for å avgjøre hvem som i konvensjonens forstand er å anse som rederiet.3

Selv om Sverige ikke skulle ratifisere MLC, må direktivet 2009/13/EF av 16. februar 2009 om gjennomføringen av avtalen mellom ECSA og FST og endringen av direktiv 1999/63/EC uansett gjennomføres i svensk rett. Lovendringen trer i kraft når MLC trer i kraft.

6.4 Finland

Sjömanslag 7. juni 1978/423 ble opphevet ved lov 17. juni 2011/756 om sjöarbetsavtal, som trådte i kraft 1. august 2011. Bakgrunnen for lovendringen var MLC og direktivet 2009/13/EF om gjennomføringen av avtalen mellom ECSA og FST om MLC og endringen av direktiv 1999/63/EC.

Lov om sjöarbetsavtal regulerer langt flere forhold enn de øvrige nordiske lovene. Loven er inndelt i 13 kapitler; arbeidsavtalen (kap. 1), arbeidsgiverens forpliktelser (kap. 2), retten til fri hjemreise (kap. 3), arbeidstakerens forpliktelser (kap. 4), familiepermisjon (kap. 5), pemittering (kap. 6), allmenne bestemmelser om opphør av arbeidsavtalen (kap. 7), grunner for å bringe ansettelsesavtalen til opphør (kap. 8), heving av arbeidsavtalen (kap. 9), saksbehandlingsregler ved opphør av arbeidsavtalen (kap. 10), fartøykommisjoner (kap. 11), erstatningsansvar (kap. 12) og særskilte bestemmelser (kap. 13), bl.a. retten til foreningsfrihet og straffebestemmelser. Videre skiller den finske loven seg fra de øvrige nordiske lovene ved at den har implementert mange av arbeidsrettsdirektivene fra EU, for eksempel om virksomhetsoverdragelse, deltid og midlertidig ansatte.

I kap. 13 § 17 er det oppstilt en bestemmelse om rederiets ansvar for arbeidsgiverens forpliktelser. I bestemmelsen heter det at «Även om en arbetstagare står i anställningsförhållande till någon annan arbetsgivare än rederiet, ansvarar rederiet utöver den andra arbetsgivaren för arbetstagarens fria hemresor och arbetstagarens egendom som blivit kvar ombord samt för arbetstagarens sjukvård och begravning». Loven definerer imidlertid ikke «rederiet».