13 Tvister om arbeidsforhold

13.1 Innledning

Lovutkastet kap. VI Tvister om arbeidsforhold inneholder prosessregler. Kapitlet gir bestemmelser om rett til å kreve forhandlinger, søksmålsfrister samt om fristforlengelse og oppfriskning. Videre inneholder kapitlet særlige prosessregler om rettens behandling av tvister om arbeidsforhold i Norge og enkelte særlige bestemmelser om tvister i utlandet om arbeidsforhold.

Sjømannsloven gir i § 20 enkelte regler om tvist om usaklig oppsigelse. Reglene er utdypet i forskrift om tvistebehandling på norske skip.1 Forskriften kap. 1 gjelder tvistebehandlingen i avskjeds- og oppsigelsessaker, mens kap. 2 regulerer utenrikstjenestemanns behandling av tvist mellom skipsfører eller rederi og besetning. Tvist mellom skipsfører og mannskap i utlandet er særlig regulert i sjml. § 50.

I arbeidsmiljøloven er tvister om arbeidsforhold mer utfyllende regulert i kap. 17. Kapitlet inneholder blant annet bestemmelser om en egen tvistløsningsnemnd, rett til å kreve forhandlinger, søksmålsfrister, fristforlengelse og oppfriskning i visse situasjoner samt bestemmelser om meddommere.

I mandatet heter det at utvalget skal vurdere om en revidert lov bør inneholde prosessregler ved oppsigelse, slik som arbeidsmiljøloven gjør. Behovet for en utbygging og klargjøring av prosessreglene er derfor drøftet nedenfor i punkt 13.2. Utvalget er uttrykkelig bedt om å videreføre prinsippene om avgjørelse av tvist mellom skipsfører og mannskap i utlandet som i dag fremgår av sjml. § 50. Særregulering av tvist i utlandet er drøftet i punkt 13.3 og spesielle merknader gis i punkt 13.4.

13.2 Utbygging og klargjøring av prosessregler

Sjml. § 20 gir enklere prosessregler ved tvister om opphør av arbeidsforhold enn aml. kap. 17. Nærmere bestemmelser er fastsatt i forskrift.

Prosessreglene ved tvister om arbeidsforhold er praktisk viktige for partene. Hensynet til brukervennlighet tilsier at de sentrale prosessreglene fremgår av selve lovteksten. Utvalget går derfor inn for å bygge ut lovens prosessregler etter mønster av aml. kap. 17.

Sjml. § 20 regulerer etter ordlyden tvist om usaklig oppsigelse. Det følger av § 16 nr. 5 at bestemmelsen får tilsvarende anvendelse ved tvist om avskjed. Videre er det lagt til grunn at bestemmelsen får anvendelse ved oppsigelse eller avskjed i prøvetiden og ved tvist om arbeidsforholdet er fast eller midlertidig.2

Etter utvalgets syn bør det fremgå klart av loven i hvilke tvister prosessreglene gjelder. Utvalget vil derfor klargjøre i lovteksten i hvilke tvister det gjelder en rett til forhandlinger og når særlige søkmålsfrister kommer til anvendelse.

I sjml. § 20 nr. 2 er den særlige søksmålsfristen to måneder fra forhandlingenes avslutning eller, dersom det ikke har vært holdt forhandlinger, fra tidspunktet for oppsigelsen. Etter aml. § 17-4 første ledd er den tilsvarende fristen satt til åtte uker. En frist på to måneder er to til tre dager lengre enn åtte uker. Forskjellen kan ikke begrunnes i særlige forhold i skipsfart. At fristen etter arbeidsmiljøloven løper ut litt før sjømannslovens frist, kan føre til at enkelte saker «presses» inn under sjømannsloven. På denne bakgrunn mener utvalget at nyanseforskjellen i fristenes lengde er unødvendig og uheldig. Utvalget vil derfor foreslå en harmonisering med arbeidsmiljøloven, slik at fristen settes til åtte uker.

Sjømannsloven gir tvistelovens regler om oppfriskning i §§ 16-12 til 16-14 tilsvarende anvendelse i tvister om arbeidsforhold. Arbeidsmiljøloven gir i § 17-5 mer detaljerte regler om fristforlengelse i visse saker og egne regler om oppfriskning. Når det gjelder fristforlengelse mener utvalget det er naturlig med en harmonisering med arbeidsmiljøloven. Utvalget har imidlertid valgt å videreføre sjømannslovens enklere løsning for oppfriskning.

Utvalget har vurdert en ordning med tvisteløsningsnemnd for visse saker tilsvarende aml. § 17-2. Tvistløsningsnemnda behandler tvister etter aml. §§ 10-3, 12-14 og 14-3, det vil si enkelte tvister om arbeidstid, tvist om permisjonsrettigheter etter kap. 12 og tvist om fortrinnsrett for deltidsansatte. Sjømannsloven inneholder ingen bestemmelser om tvisteløsningsnemnd, men i permisjonsforskriften § 8 nr. 11 er det fastsatt at tvist om delvis permisjon kan bringes inn for tvisteløsningsnemnda.

Utvalget har kommet til at det ikke er behov for ordningen med tvisteløsningsnemnd i skipsfart. Siden arbeidstid er regulert i skipssikkerhetsloven, er det uansett ikke naturlig å regulere tvister om dette i skipsarbeidsloven. Fortrinnsrett for deltidsansatte har så liten praktisk betydning i skipsfart at en egen tvisteløsningsordning anses unødvendig. At dagens adgang til å bringe tvist om permisjon inn for nemnda er begrenset til delvis permisjon, ser utvalget som et uttrykk for at det ikke er behov for tvistenemndsbehandling av andre saker om permisjon. Spørsmålet som da gjenstår, er om dagens ordning med tvistenemndsbehandling av tvist om delvis permisjon bør videreføres. En enklere og bedre løsning er etter utvalgets syn å gi arbeidstaker en rett til å kreve forhandlinger der det gjøres gjeldende at en nektelse av permisjon er ulovlig. Dette sikrer en arena for behandling av konflikter om permisjon innenfor lovens ordinære system.

13.3 Særlig om tvister i utlandet

I sjml. § 50 er det fastsatt egne regler for avgjørelse av tvist mellom skipsfører og mannskap i utlandet. I mandatet er utvalget bedt om å videreføre prinsippene i § 50 for avgjørelse av slike tvister.

Bestemmelsen regulerer etter ordlyden «tvist mellom skipsføreren og noen av mannskapet om avregningen, skipstjenesten eller ansettelsesforholdet for øvrig», jf. første ledd første punktum. Det følger motsetningsvis av virkeområdeforskriften § 3 at sjml. § 50 ikke gjelder mannskap som utfører arbeid om bord som selvstendig oppdragstakere. Det er imidlertid forutsatt i tvistebehandlingsforskriften § 11 at bestemmelsen omfatter tvist mellom mannskapet og «rederiet». Videre er det lagt til grunn at bestemmelsen gjelder tilsvarende ved tvist mellom mannskapet og annen arbeidsgiver enn rederiet.3

På denne bakgrunn forstår utvalget bestemmelsen slik at den gjelder tvister både mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, mellom arbeidstaker og rederiet og mellom arbeidstaker og skipsfører. Utvalget ser det hensiktsmessig å klargjøre dette i bestemmelsens ordlyd. Ettersom rederiet i lovutkastet skal forstås som det driftsansvarlige selskapet, må skipsfører i denne sammenhengen kunne anses som en representant for rederiet. Det anses derfor ikke nødvendig å nevne skipsfører særskilt.

Temaet for tvisten er bredt angitt som «avregningen, skipstjenesten eller ansettelsesforholdet for øvrig». Det omfatter alle tvister som springer ut av ansettelsesforholdet, enten det dreier seg om rettigheter som følger av loven eller av arbeidsavtalen. Utvalget finner det mer hensiktsmessig å betegne dette som tvister om arbeidsforhold.

Sjml. § 50 gir en detaljert regulering. Et hovedprinsipp er at tvist mellom skipsfører og mannskap i utlandet ikke skal bringes inn for utenlandsk myndighet, jf. første ledd annet punktum. Tvisten kan i stedet forelegges for norsk utenriksstasjon, som skal avgjøre saken etter å ha innhentet partenes forklaring, jf. første ledd første punktum og annet ledd. Avgjørelsen er bindende, men kan innen seks måneder bringes inn for retten i Norge, jf. tredje ledd. Hovedprinsippet har sammenheng med flaggstatsprinsippet, se punkt 7.2.

Dette utgangspunktet er imidlertid begrenset på flere måter.

For det første er det lagt til grunn i rettspraksis at partene ikke har en ubetinget plikt til å forelegge tvister som oppstår i utlandet for norsk utenriksstasjon. Partene står fritt til å anlegge sak for de alminnelige domstoler i Norge.4

For det andre er det en viss åpning for å anlegge sak i annen stat. Bestemmelsen skal ikke være til hinder for at sak reises i annen stat når adgang til dette følger av Luganokonvensjonen av 2007, jf. første ledd siste punktum. Videre kan søksmål mot en sjømann som ikke har verneting i Norge, eller mot sjømann med flere verneting, reises i den rettskrets der skipet har sitt hjemsted, jf. tredje ledd tredje og fjerde punktum. Skipets hjemsted er regulert i sjøloven § 8.

For det tredje er utenriksstasjonens avgjørelsesmyndighet begrenset i visse saker. Erstatning for yrkesskade kan ikke bringes inn for utenriksstasjonen; søksmål må anlegges ved domstol i Norge, jf. første ledd tredje punktum. Det følger av tvistebehandlingsforskriften § 12, jf. § 11 at utenriksstasjonen ikke kan treffe «realitetsavgjørelse» i saker om avskjed eller oppsigelse etter sjml. §§ 15 og 19, samt §§ 13 nr. 1 og 14. I slike saker skal utenrikstjenestemannen kun forberede saken og lede forhandlinger etter forskriftens bestemmelser. Dessuten følger det av arbeidstvistloven at utenriksstasjonen ikke kan avgjøre tvister som faller inn under Arbeidsrettens domsmyndighet. Utenriksstasjonen skal altså ikke avgjøre rettstvister knyttet til tariffavtale, brudd på fredsplikt eller spørsmål om erstatning ved brudd på tariffavtale, jf. arbtvl. § 33 annet ledd.

Utvalget vil videreføre disse prinsippene, men mener at det er behov for forenkling og klargjøring.

Luganokonvensjonen gjelder som norsk lov og har forrang foran annen lovgivning, jf. tvisteloven § 4-8, jf. § 19-16 første ledd og § 1-2. Begrensningen i sjml. § 50 første ledd siste punktum har derfor en ren opplysningsfunksjon.5 Utvalget har funnet det unødvendig å videreføre denne.

Begrensningen i utenriksstasjonens adgang til å treffe realitetsavgjørelse er av stor praktisk betydning. Utvalget mener derfor at begrensningen bør fremgå av lovteksten.

Sjml. § 50 inneholder i fjerde ledd bestemmelser om utenriksstasjonens adgang til å bestemme at det beløp avgjørelsen gjelder skal deponeres ved utenriksstasjonen. I femte og siste ledd gis hjemmel for å fastsette forskrift om behandlingen av saker etter bestemmelsen, herunder begrensninger i adgangen til bruk av fullmektig etter forvaltningsloven og at bestemmelsen ikke får anvendelse for visse saker.

Utvalget mener det vil være i tråd med prinsippene i § 50 å overlate til forskrift å fastsette bestemmelser om saksbehandlingen ved utenriksstasjonen.

13.4 Spesielle merknader til kapittel VI

Til § 6-1 Rett til å kreve forhandlinger

Bestemmelsen regulerer forhandlinger om tvister om arbeidsforhold. Bestemmelsen er utformet etter mønster av aml. § 17-3, men viderefører samtidig deler av sjml. § 20 og tvistebehandlingsforskriften.

Det er foreslått adgang til å fravike bestemmelsen i tariffavtale for NIS-skip, se punkt 20.5.

Første ledd fastsetter når arbeidstaker kan kreve forhandlinger med arbeidsgiver. I likhet med aml. § 17-3 fremgår det uttrykkelig av ordlyden i hvilke konfliktsituasjoner arbeidstaker har krav på forhandlinger.

Etter bokstav a kan forhandlinger kreves dersom det gjøres gjeldende at oppsigelse eller avskjed er ulovlig. Dette er i samsvar med ordlyden i sjml. § 20 nr. 1 og § 16 nr. 5.

Bokstav b klargjør at forhandlingsretten gjelder der arbeidstaker gjør gjeldende at lovbestemt fortrinnsrett er brutt.

Bokstav c omfatter lovligheten av midlertidig ansettelse og suspensjon. Sjml. § 20 nr. 1 har vært forstått slik at den omfatter midlertidig ansettelse, og utvalget mener at dette bør fremgå av ordlyden. Suspensjon er tatt inn fordi skipsarbeidsloven inneholder en ny bestemmelse om suspensjonsadgang i § 5-13.

Bokstav d presiserer at forhandlingsretten omfatter de tilfellene der arbeidstaker kun vil gjøre gjeldende at det foreligger krav om erstatning. Samme presisering er gitt i aml. § 17-3 første ledd siste punktum.

Bokstav e er ny og gir rett til forhandlinger der arbeidstaker gjør gjeldende at permisjon er ulovlig nektet. Forhandlingsretten er ment å erstatte dagens ordning med at visse saker om permisjon behandles i arbeidsmiljølovens tvisteløsningsnemnd, se punkt 13.2.

Annet ledd setter frist og formkrav for arbeidstakers krav om forhandlinger. I samsvar med aml. § 17-3 annet ledd skal kravet fremsettes skriftlig og innen en frist på to uker. Dette innebærer en endring fra sjml. § 20 nr. 1 fjerde punktum. Her skal kravet fremsettes «uten ugrunnet opphold, senest innen 14 dager», mens det ikke stilles krav om skriftlighet. Skriftlighetskravet er ikke ment å forstås strengt og må anses oppfylt dersom kravet er sendt i e-post.

Utgangspunktet for fristen er nærmere regulert, i likhet med aml. § 17-3 annet ledd annet punktum. Fristen skal regnes fra oppsigelsen eller avskjeden fant sted (bokstav a), fra arbeidsgiver avslo krav om fortrinnsrett eller permisjon (bokstav b), fra arbeidstaker fratrådte ved tvist om ulovlig midlertidig ansettelse (bokstav c), eller fra suspensjonens opphørstidspunkt (bokstav d).

I oppsigelse- og avskjedstilfellene innebærer dette at fristen regnes fra meddelelsen om oppsigelse eller avskjed er kommet frem til arbeidstaker. Det er ikke noe krav om at arbeidstaker har lest meddelelsen.6 I fortrinnsretts- og permisjonstilfellene vil fristen imidlertid regnes fra avslaget er mottatt av arbeidstaker. 7

I tilfeller med tvist om midlertidig ansettelse er ulovlig, regnes fristen fra arbeidstakers fratreden. Det avgjørende er altså det faktiske, ikke det avtalte, tidspunktet for fratreden. På lignende vis regnes fristen i suspensjonstilfellene fra suspensjonens opphørstidspunkt.

I aml. § 17-3 annet ledd heter det i siste punktum at det ikke gjelder noen frist for å kreve forhandlinger ved tvist om det foreligger ulovlig midlertidig ansettelse eller suspensjon. Bestemmelsen forstås slik at fristene i det foregående punktumet ikke begynner å løpe så lenge arbeidsforholdet fortsatt består. Etter utvalgets syn er arbeidsmiljølovens formulering egnet til å misforstås og er uansett ikke nødvendig. At fristen løper fra fratreden/opphørstidspunkt må naturlig forstås slik at fristen ikke løper mens arbeidsforholdet består. Retten til å kreve forhandlinger om ulovlig midlertidig ansettelse gjelder med andre ord uavhengig av fristen mens arbeidsforholdet består. Tilsvarende gjelder så lenge suspensjonen løper.

Tredje ledd pålegger arbeidsgiver å sørge for at forhandlingsmøte blir holdt raskt. Møtet skal finne sted snarest mulig og senest to uker etter at kravet er mottatt. Bestemmelsen tilsvarer aml. § 17-3 nr. 3 og tvistebehandlingsforskriften § 3.

Fjerde ledd regulerer arbeidsgivers rett til å kreve forhandlinger med arbeidstaker. Bestemmelsen tilsvarer aml. § 17-3 fjerde ledd og sjml. § 20 nr. 1 tredje punktum, jf. tvistebehandlingsforskriften § 4.

Arbeidsgivers har rett til å kreve forhandlinger når arbeidstaker reiser søksmål eller varsler at søksmål vil bli reist uten at forhandlinger er holdt, se første punktum. Dersom arbeidstaker ikke krever forhandlinger i medhold av første ledd, kan arbeidsgiver følgelig kreve det. På tilsvarende vis som der arbeidstaker krever forhandlinger, må kravet fremsettes skriftlig og innen en frist på to uker, se annet punktum. Her regnes imidlertid fristen fra arbeidsgiver er underrettet om at søksmål er eller vil bli reist.

Etter tredje punktum skal arbeidsgiver sørge for at forhandlingsmøtet blir holdt i tråd med kravene i tredje ledd. Dersom søksmål er reist skal arbeidsgiver etter fjerde punktum gi retten skriftlig underretning om at det skal forhandles. Retten får dermed mulighet til å ta hensyn til dette i planleggingen av saken. Det er uttrykkelig sagt i femte punktum at arbeidstaker plikter å møte til forhandlingene.

Femte ledd gjelder selve forhandlingene og er i samsvar med aml. § 173 femte ledd og sjml. § 20 nr. 1 fjerde punktum, jf. tvistbehandlingsforskriften §§ 7, 8 og 9.

Bestemmelsen gir begge parter rett til å la seg bistå av rådgiver, se første punktum. Forhandlingene skal sluttføres senest innen to uker etter datoen for det første møtet, med mindre partene blir enige om å fortsette forhandlingene, se annet punktum. For å sikre notoritet om innholdet i forhandlingene er det i tredje punktum stilt krav om at det settes opp protokoll som underskrives av partene og eventuelle rådgivere. Det er forutsatt at protokollen legges frem for retten ved et senere søksmål som en del av bevisføringen dersom den inneholder opplysninger av betydning for tvisten.8

Sjette ledd gir hjemmel for forskrift med nærmere bestemmelser om forhandlinger, blant annet om forhandlingssted, dekning av utgifter, og forhandlinger ved norsk utenriksstasjon og protokollformular.

Til § 6-2 Søksmålsfrister

Bestemmelsen regulerer søksmålsfrister. Den bygger i det vesentlige på aml. § 17-4, men er noe annerledes bygget opp. Bestemmelsen har også paralleller i sjml. § 20 nr. 2.

Det er foreslått adgang til å fravike bestemmelsen i tariffavtale for NIS-skip, se punkt 20.5.

Første ledd setter en minste søksmålsfrist på åtte uker for bestemte tvister.

Fristen på åtte uker gjelder tvist om oppsigelse og avskjed (bokstav a), brudd på lovens regler om fortrinnsrett (bokstav b) og tvist om det har skjedd ulovlig midlertidig ansettelse eller suspensjon (bokstav c). Søksmålsfristen gjelder dermed i hovedsak samme type tvister som retten til å kreve forhandlinger etter § 6-1. Ved tvist om nektelse av permisjon gjelder rett på forhandlinger etter § 6-1 første ledd bokstav e, men ikke søksmålsfristen på åtte uker.

Den særskilte fristen på åtte uker har sammenheng med ugyldighetsvirkningene ved denne type tvister. Etter § 5-11 skal en usaklig oppsigelse som den store hovedregel kjennes ugyldig, noe som innebærer at arbeidsforholdet består. Bestemmelsen gjelder tilsvarende ved suspensjon, jf. § 5-13 fjerde ledd. En hovedregel om ugyldighet gjelder videre ved urettmessig avskjed, jf. § 15-14 tredje ledd. Ved ulovlig midlertidig ansettelse skal retten som hovedregel avsi dom for at det foreligger et fast arbeidsforhold eller at arbeidsforholdet fortsetter, og ved brudd på reglene om fortrinnsrett skal retten som hovedregel avsi dom for ansettelse i stillingen, jf. § 3-5 første ledd og § 3-8 første ledd. I alle disse tilfellene vil det altså kunne avsies dom for at arbeidstaker skal tre inn i stillingen igjen. Hensynet til alle involverte, herunder personer som fungerer midlertidig i stillingen, tilsier dermed en rask avklaring.9

Fristens lengde er satt til åtte uker. Fristen er den samme som i aml. § 17-4 første ledd, men innebærer en liten endring sammenlignet med sjml. § 20, se punkt 13.2.

I likhet med aml. § 17-4 første ledd er det åpnet for at partene i den enkelte sak kan bli enige om en lengre frist.

Annet ledd setter søksmålsfristen til seks måneder der arbeidstaker kun krever erstatning. I slike tilfeller er det ikke behov for rask avklaring av om arbeidstaker skal gjenninntre i stillingen; fristen er derfor lengre enn etter første ledd. Fristen på seks måneder stemmer med sjml. § 20 nr. 2 tredje punktum og aml. § 17-4 første ledd annet punktum.

Tredje ledd fastsetter utgangspunktet for fristberegningen på tilsvarende måte som i aml. § 17-4 annet ledd. Dersom det er holdt forhandlinger, regnes fristen fra forhandlingenes avslutning. Dersom forhandlinger ikke er holdt, løper fristen fra samme tidspunkt som § 6-1 annet ledd.

Fjerde ledd setter unntak fra søksmålsfristene i foregående ledd på tilsvarende måte som i aml. § 17-4 tredje ledd og sjml. § 20 nr. 2 siste punktum.

Fristene gjelder likevel ikke ved brudd på formkravene i § 5-3 første, annet og tredje ledd. Dette innebærer for eksempel at det ikke løper noen søksmålsfrist der arbeidsgiver har gitt oppsigelsen muntlig eller har unnlatt å informere om arbeidstakers rett til å kreve forhandlinger og gå til søksmål. Hovedregelen om at formuriktig oppsigelse skal kjennes ugyldig, er imidlertid betinget av søksmål innen fire måneder etter at oppsigelsen har funnet sted, jf. § 5-4.

I aml. § 17-4 fjerde ledd heter det at det ikke gjelder noen søksmålsfrist ved tvist om det foreligger ulovlig innleie, midlertidig ansettelse eller suspensjon. Bestemmelsen skal forstås slik at det ikke gjelder noen søksmålsfrist for slike tvister så lenge arbeidsforholdet fortsatt består. Etter utvalgets syn er bestemmelsen uheldig og unødvendig. Det følger av tredje ledd at søksmålsfristen løper fra fratreden/opphørstidspunkt og dette må naturlig forstås slik at fristen ikke løper mens arbeidsforholdet består. Retten til å gå til søksmål om at midlertidig ansettelse eller suspensjon er ulovlig, gjelder dermed uavhengig av fristen mens arbeidsforholdet består eller suspensjonen løper. Se også merknaden til § 6-1 ovenfor.

Femte ledd setter en søksmålsfrist på åtte uker for krav om rett til å fortsette i stillingen etter § 5-10. Fristen skal regnes fra tidspunktet for arbeidstakers fratreden eller forhandlingenes avslutning.

Løsningen stemmer med det som i aml. § 17-4 femte ledd er bestemt for oppsigelse i prøvetid og av innleid arbeidstaker og midlertidig ansatt, jf. aml. § 15-11 tredje ledd. Her er rett til å fortsette i stillingen regulert på lignende måte som i utkastet § 5-10, se nærmere i punkt 12.3.6.

Til § 6-3 Fristforlengelse og oppfriskning

Bestemmelsen er ny og regulerer fristforlengelse og oppfriskning. Reguleringen av fristforlengelse er i samsvar med aml. § 17-5 første og annet ledd og retter seg både mot fristen for å kreve forhandlinger og fristen for å ta ut søksmål. Reguleringen av oppfriskning er en videreføring av sjml. § 20 nr. 2 annet punktum.

Det er foreslått adgang til å fravike bestemmelsen i tariffavtale for NIS-skip, se punkt 20.5.

Første ledd forlenger fristene ved tvist om en oppsigelses rettmessighet ved sykdom. I slike tilfeller løper fristen som hovedregel ikke fra oppsigelsen fant sted, jf. § 6-1 annet ledd bokstav a (frist for å kreve forhandlinger) og § 6-2 tredje ledd (søksmålsfrist). Fristene løper i stedet fra det tidspunktet forbudet mot oppsigelse opphører etter § 5-7, det vil si 12 måneder etter at arbeidsuførheten inntrådte.

Annet ledd forlenger fristene ved oppsigelse under fravær på grunn av barns sykdom, barnepassers sykdom eller pleie av nære pårørende etter §§ 7-8 og 7-9. I disse tilfellene forlenges fristene med antallet fraværsdager etter at oppsigelsen fant sted.

Tredje ledd regulerer oppfriskning. Oppfriskning betyr at den som har oversittet en frist eller unnlatt å møte i et rettsmøte, av retten får fastsatt en ny frist eller berammet et nytt rettsmøte. Tvistelovens bestemmelser om oppfriskning får ikke anvendelse på søksmålsfrister, med mindre det er særskilt hjemlet.10 Sjømannsloven gir slik hjemmel i § 20 nr. 2 annet punktum, som viser til tvisteloven §§ 16-12 til 16-14. Bestemmelsen viderefører denne løsningen.

Aml. § 17-5 tredje ledd regulerer særskilt rettens adgang til å gi oppfriskning for fristoversittelse ved oppsigelse under permisjon ved svangerskap, fødsel, adopsjon, omsorg for små barn eller militærtjeneste, dersom arbeidstaker krever det og retten finner det rimelig. Utvalget mener at tvistelovens alminnelige oppfriskningsadgang er tilstrekkelig. Blant annet kan retten etter tvl. § 16-12 tredje ledd gi oppfriskning dersom nektelse av videre behandling ville være urimelig, blant annet under hensyn til forsømmelsens karakter og partens interesse i søksmålet.

Til § 6-4 Tvister i Norge om arbeidsforhold

Bestemmelsen er ny og gjelder rettens behandling av tvister om arbeidsforhold. Den tilsvarer i hovedsak aml. §§ 17-1 og 17-7, men er noe forenklet.

Det er fremhevet i overskriften at bestemmelsen gjelder tvister i Norge. Dette har sammenheng med at det i § 6-5 er gitt særregler om behandlingen av tvister i utlandet om arbeidsforhold.

Utvalget har funnet det unødvendig å henvise til at domstolsloven og tvisteloven i utgangspunktet gjelder, slik det er gjort i aml. § 17-1 første ledd. Domstolslovens og tvistelovens regler gjelder for tvister om arbeidsforhold i skipsfart med de særreglene som er fastsatt i skipsarbeidsloven. Særreglene gjelder for avgjørelse av rettigheter og plikter etter loven. I utgangspunktet må det derfor trekkes en grense mot krav som kun bygger på den individuelle avtale eller på tariffavtale. Bestemmelsen gir imidlertid en kumulasjonsadgang i første ledd som gir mulighet for å innlemme enkelte krav.

Første ledd regulerer kumulasjon. I samsvar med aml. § 17-1 annet ledd åpnes det for at retten i forbindelse med søksmålet om rettigheter og plikter etter skipsarbeidsloven, også kan behandle krav om oppgjør av lønn, feriepenger og andre krav som står i sammenheng eller kommer i stedet for det kravet søksmålet gjelder. Vilkåret er at kumulasjonen ikke vil være til vesentlig ulempe. Det er presisert at rettens avgjørelse av kumulasjonsspørsmålet ikke kan angripes.

Etter annet ledd er krav som har vært gjenstand for forhandlinger etter § 6-1 unntatt fra mekling i forliksråd. Det samme gjelder krav som er kumulert etter første ledd. Dette svarer til aml. § 17-1 tredje ledd.

Tredje ledd er et pålegg til retten om påskynde og om nødvendig beramme utenom tur søksmål som nevnt i § 6-2 første og annet ledd. Retten er dermed forpliktet til en særlig rask behandling av søksmål om avskjed, fortrinnsrett, midlertidig ansettelse og suspensjon. Bestemmelsen er i samsvar med aml. § 17-1 fjerde ledd.

Fjerde og femte ledd regulerer oppnevning av meddommere på en noe enklere måte sammenlignet med aml. §§ 17-6 og 17-7.

Etter fjerde ledd skal retten settes med to meddommere ved hovedforhandling og ankeforhandling i lagmannsrett. Meddommerne oppnevnes av dommeren etter forslag fra partene i saken. Dommeren oppnevner meddommerne etter domstolloven § 94 dersom det ikke kommer forslag innen en frist som dommeren har bestemt, eller dersom partene ikke blir enige.

Meddommerne kan gjerne hentes fra de særskilt arbeidslivskyndige meddommerutvalgene som oppnevnes av Domstolsadministrasjonen etter aml. § 17-6, men det er ikke påkrevet. For øvrig svarer dette i det vesentlige til aml. § 17-7 første, annet og tredje ledd.

Femte ledd tilsvarer aml. § 17-7 fjerde ledd og åpner for at retten settes uten meddommere. Dette kan bare skje dersom retten og partene er enige om at meddommere er unødvendig.

Til § 6-5 Tvister i utlandet om arbeidsforhold

Bestemmelsen viderefører prinsippene i sjml. § 50 for behandling av tvister i utlandet om arbeidsforhold, se punkt 13.3.

Første ledd bestemmer at tvister om arbeidsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver eller mellom arbeidstaker og rederiet mens skipet er i utlandet, ikke skal bringes inn for utenlandsk myndighet. Dette er en videreføring av sjml. § 50 første ledd annet punktum og er en understrekning av at flaggstatsprinsippet skal legges til grunn selv om tvisten er oppstått mens skipet er i utlandet. Dersom en arbeidstaker i strid med bestemmelsen bringer saken inn for utenlandsk myndighet, vil det være avskjedsgrunn etter § 5-14.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at sak kan reises i annen stat når Luganokonvensjonen gir adgang til dette. Henvisningen til Luganokonvensjonen i sjml. § 50 første ledd siste punktum er ikke videreført ettersom dette allerede følger av tvisteloven § 4-8 jf. § 19-16 første ledd og § 1-2.

Annet ledd åpner for at tvister som oppstår mens skipet er i utlandet, kan forelegges norsk utenrikstjenestemann. Bestemmelsen viderefører prinsippene i sjml. § 50 første, annet og tredje ledd.

Bestemmelsen får anvendelse for tvister som oppstår etter at skipet har forlatt Norge, jf. «mens skipet er i utlandet». Utenrikstjenestemannen har myndighet til å avgjøre saken etter å ha innhentet partenes forklaring. Nærmere bestemmelser om saksbehandlingen er overlatt til forskrift, jf. fjerde ledd. Avgjørelsen er rettslig bindende, men kan bringes inn for retten i Norge innen seks måneder fra den ble truffet. Utenrikstjenestemannen har ikke myndighet til å treffe realitetsavgjørelse i tvister som angår avskjed eller oppsigelse. Vedkommende kan likevel forberede og lede forhandlinger i samsvar med § 6-1. Prinsippet i tvistebehandlingsforskriften § 12, jf. § 11 er her løftet opp i lovteksten.

Tredje ledd overlater til departementet å gi forskrift om utenrikstjenestemannens behandling av tvist etter annet ledd. Dette er en videreføring av hovedprinsippet bak sjml. § 50 femte og sjette ledd.