11 Lønn mv.

11.1 Innledning

Lovutkastet kap. IV om lønn mv. samler bestemmelser om lønn og økonomiske forhold. Kapitlet gir bestemmelser om beregning av lønn og om utbetaling av, og adgangen til trekk i, lønn og feriepenger. Videre gis bestemmelser om lønn ved sykdom og skade, om rett til fri hjemreise samt om rederiets garantiplikt og inntreden i arbeidstakers rettigheter.

Sjømannsloven regulerer i kap. II avsnitt 2 (§§ 21 til 25), beregning og utbetaling av hyre. Hyre er i tillegg berørt i enkelte andre bestemmelser. Hyre ved skipsforlis er regulert i § 18 nr. 1 tredje ledd, mens hyre ved sykdom og skade er regulert i § 28 nr. 2. Andre økonomiske forhold, som rett til fri hjemreise, er regulert ulike steder i loven.

Mandatet legger ingen særskilte føringer for regulering av lønn og økonomiske forhold. MLC inneholder imidlertid enkelte økonomiske rettigheter som norsk lovgivning skal sikre. Visse økonomiske forhold er nærmere regulert i regel 2.5 om hjemreise og regel 2.6 om erstatning til sjøfolk ved skipsforlis. Disse forpliktelsene vil dekkes av lovutkastet §§ 4-5 og 4-6.

Som vist i punkt 7.5.5 går utvalget inn for at arbeidsgiver er den primært ansvarlige for å sørge for arbeidstakeres rettigheter, herunder for de økonomiske rettighetene. I tillegg forslår utvalget at rederiet er solidarisk ansvarlig for arbeidstakers økonomiske krav etter lovutkastet kap. IV om lønn mv. Se nærmere om arbeidsgivers og rederiets ansvar i punkt 9.

Mens sjømannsloven regulerer «hyre», regulerer arbeidsmiljøloven «lønn». MLC har ingen ensartet terminologi. Utvalget vil derfor først drøfte hvilken terminologi lovutkastet bør bygge på (punkt 11.2). Så drøftes de særlige spørsmål som vederlagsordningen i fiskerisektoren reiser (punkt 11.3). Dernest drøfter utvalget endringer i retten til lønn ved sykdom (punkt 11.4). Bakgrunnen er at organisasjonene på arbeidsgiversiden har reist krav om endring av sjml. § 28 nr. 2 om hyre ved arbeidsuførhet på grunn av sykdom eller skade. Til slutt gis spesielle merknader til de enkelte bestemmelsene i utkastet kap. IV (punkt 11.5).

11.2 Terminologi

Vederlag for arbeid på skip er i sjømannsloven betegnet som «hyre». Vederlag for arbeid på land er i arbeidsmiljøloven betegnet som «lønn». Tariffreguleringen i sjøfart er normalt knyttet til «lønn». MLC inneholder en rekke ulike termer, som «wages», «pay», «salary», «renumeration», «benefits» og «allowances». Den norske oversettelsen er ikke konsistent og inneholder termer som «lønn», «godtgjørelse», «vederlag», «lønnsrelaterte ytelser» og «tillegg». I tillegg kommer underbegreper som «basic pay»/«grunnlønn» og «consolidated wages»/«fastlønn».

Kjernen i begrepene hyre/lønn er den samme: det økonomiske vederlaget for en arbeidstakers arbeidsinnsats. Nivået på hyre/lønn er ikke regulert i lov, men følger av kollektiv eller individuell avtale. Innenfor lovens rammer vil partene ha frihet til å fastsette beregningsmåten nærmere. Praksis for hvordan beregning skjer, er noe ulik. Mens hyre vanligvis beregnes ut fra dager i arbeid om bord på skipet, blir lønn normalt beregnet månedsvis. Samtidig forekommer det også at lønn fastsettes på timebasis eller ved akkord.

Utvalget mener at «lønn» bør erstatte «hyre» i skipsarbeidsloven. Dette vil gi loven en mer moderne språkbruk og nedtone ulikheten mellom arbeid på land og på skip. Utvalget understreker at endringen i terminologi ikke er ment som noen realitetsendring.

Randsonen for lønnsbegrepet er uklart. Grensedragningen beror på hva reguleringen gjelder og hvilke hensyn som gjør seg gjeldende. For eksempel omfatter retten til lik lønn for likt arbeid i tillegg til arbeidsvederlag, «alle andre tillegg eller fordeler eller andre goder som ytes av arbeidsgiveren», jf. likestillingsloven § 5 fjerde ledd. Både lønn i ferie («feriepenger»), under sykdom («sykepenger») og permitteringslønn forstås snevrere. Variasjonen i språkbruken i MLC gjenspeiler at det kan være nyanser i ulike sammenhenger. Også i skipsarbeidsloven vil det nærmere innholdet av lønnsbegrepet kunne variere. Utvalget finner det derfor uhensiktsmessig å gi en definisjon av lønnsbegrepet i loven. Lønnsbegrepets konkrete innhold vil måtte fastlegges ved tolkning av den enkelte bestemmelse.

11.3 Vederlag i fiskeri

11.3.1 Bakgrunn

Vederlaget for arbeidet er i all hovedsak overlatt til partenes avtale, men sjømannsloven inneholder enkelte regler om utbetaling og beregning av hyre. Sjømannsloven får i utgangspunktet anvendelse for fiske- og fangstfartøyer. Virkeområdeforskriften gjør enkelte unntak, i første rekke for mindre fiske- og fangstfartøy.

For mindre fiske- og fangstfartøyer (under 100 brutto registertonn) gjelder de bestemmelsene som er særskilt nevnt i § 4, blant annet bestemmelsene om hyre i sjml. §§ 21, 23, 25 og 28. Slike fartøy er dermed unntatt fra reglene om utbetaling av hyren i sjml. § 22 og om fordeling av spart hyre i sjml. § 24. For større fiske- og fangstfartøyer (over 100 brutto registertonn) gjelder loven med enkelte begrensninger som er angitt i § 5. I tillegg kan Sjøfartsdirektoratet når særlige omstendigheter er tilstede, bestemme at grupper av personer på fiske- og fangstfartøyer helt eller delvis skal være unntatt fra loven, jf. § 6.

Vederlagsordningen i fiskeri er spesiell og skiller seg fra andre deler av sjøfarten. Vederlag for arbeidsinnsats gis i hovedsak i form av lott. Enkelte stillinger har en grunnhyre, men lott vil utgjøre hovedinntekten også i disse tilfellene.

Lott er en andel av det økonomiske utbyttet fra fisket. Lott fastsettes som en bestemt andel av fangstens bruttoverdi med fradrag for de driftsutgifter som knytter seg til den enkelte reise, det vil si til fangstens nettoverdi.1 Det varierer hvordan lotten utbetales. Dersom deler av lotten forskutteres gjennom månedlige utbetalinger, vil det skje en endelig avregning når resultatet av fisket er klart, vanligvis ved årets slutt.

Lotten beregnes altså ut fra arbeidsresultatet (fisket) og ikke ut fra arbeidsinnsatsen. I skattemessig sammenheng betraktes lott ikke som arbeidsinntekt, men som næringsinntekt. Vederlag i lott er likevel ikke til hinder for at fiskeren kan anses som arbeidstaker i relasjon til reglene i sjømannsloven. En fisker med vederlag i lott kan dermed anses som arbeidstaker etter arbeidsrettslige regler og som selvstendig næringsdrivende etter skatterettslige regler.

Der det er avtalt en grunnhyre, vil denne normalt knyttes til antall dager i fiske eller på sjøen. Vederlag i fiskeri er dermed grunnleggende annerledes enn i sjøfarten for øvrig. Her fastsettes lønnen vanligvis til et beløp pr. måned og løper uavhengig av vakt- og friperioder.

11.3.2 Nærmere om forståelsen av dagens regler

Som det vil fremgå nedenfor bruker teorien begrepet løpende tidshyre som en motsats til lott, men tar ikke stilling til hvordan løpende tidshyre nærmere skal forstås.Utvalget forstår løpende tidshyre som den vederlagsordningen som er vanlig i sjøfarten for øvrig: Lønn som på forhånd er avtalt til fast beløp pr. måned eller annen tidsperiode, og som løper uavhengig av vakt- og friperioder. Med utvalgets terminologi kalles denne type vederlag løpende tidslønn.

Forskriften om sjømannslovens virkeområde indikerer at regler om hyre kommer til anvendelse på vederlag fastsatt i form av lott. I forskriften § 2 nr. 2 bokstav c heter det at hyre skal likestilles med «lønn eller annen godtgjørelse for arbeid utført i tjenesten, herunder lott eller annen prosentandel i fangst». Dette er imidlertid kun et utgangspunkt.

I teorien er det lagt til grunn at lovens bestemmelser om beregningen av hyre i § 21 forutsetter at det er avtalt løpende tidshyre og følgelig ikke får anvendelse på lott.2 Beregningen av lott fastsettes derfor fullt ut ved individuell eller kollektiv avtale. Mindre fiske- og fangstfartøyer er som nevnt unntatt fra reglene om utbetalingen av hyre i sjml. § 22. Reguleringen av adgangen til fradrag i hyren i sjml. § 23 omfatter alle former for arbeidsvederlag, dermed også lott.3 Bestemmelsen åpner imidlertid for at fradrag kan fastsettes i tariffavtale eller ved individuelt samtykke.

Loven gir enkelte regler om hyre i spesielle situasjoner. Etterlattes rett til en måneds hyre ved dødsfall etter § 25 er antatt også å gjelde der sjømannen er avlønnet med reisehyre eller lott.4 Det samme gjelder bestemmelsen om fordeling av spart hyre (kortmannshyre) i § 24.5 Mindre fiske- og fangstfartøyer er imidlertid unntatt fra bestemmelsen om kortmannshyre, jf. forskriften § 4.

Så langt utvalget kjenner til, tar teorien ikke uttrykkelig stilling til om retten til hyre ved arbeidsledighet på grunn av skipsforlis etter § 18 nr. 1 tredje ledd og sjømanns rett til hyre ved arbeidsuførhet etter § 28 nr. 2, omfatter lott og annen resultatbasert avlønning. Etter utvalgets erfaring praktiseres ikke disse bestemmelsene i fiskeri. Tariffavtalene i fiskeri gir imidlertid rettigheter som supplerer folketrygdens rettigheter ved sykdom.

Inntil nylig har det vært en egen forskrift om arbeidsledighetstrygd i fiskeri, men denne ble opphevet i 2011. Etter det utvalget forstår, får arbeidsledige fiskere i dag vanlige ytelser etter folketrygdeloven.

For fiskere gjelder en særskilt garantiordning etter forskrift 26. januar 1990 nr. 68 (garantiordningsforskriften). Formålet er å sikre en viss minsteinntekt ved fiske.6 Fiskere gis garantilott etter bestemte satser, på nærmere vilkår og etter søknad. Ordningen er finansiert over statsbudsjettet og administreres av Garantikassen for fiskere. Garantilotten er et minimumsbeløp som kan komme til utbetaling der fisket av ulike årsaker slår feil, men dekker ikke de som ikke deltar i fisket, for eksempel ved arbeidsuførhet.

På denne bakgrunn forstår utvalget sjml. § 18 nr. 1 tredje ledd (hyre ved arbeidsledighet på grunn av skipsforslis) og sjml. § 28 nr. 2 (arbeidsuførhet på grunn av sykdom og skade) slik at de ikke omfatter lott og annet vederlag som etter avtalen er betinget av faktisk utført arbeid.

11.3.3 Utvalgets vurdering

Utvalget ønsker at dagens praktisering av reglene skal kunne videreføres. Hensynet til brukervennlighet tilsier imidlertid en klargjøring av reglenes anvendelse i fiskeri.

Der bestemmelsene kommer til anvendelse på alle former for vederlag, herunder lott og annet resultatbasert vederlag, anser utvalget det tilstrekkelig å poengtere dette i merknadene. Dette gjelder utkastet §§ 4-2, 4-3 og 4-8. Det er gitt forskriftshjemmel der det kan være grunn til å fastsette visse særregler.

De bestemmelsene som forutsetter at det er avtalt løpende tidslønn, vil i praksis ikke komme til anvendelse på arbeidstakere på fiskefartøy ettersom vederlaget i all hovedsak er fastsatt i lott eller på annen måte er knyttet til faktisk utført arbeid. Dette gjelder utkastet §§ 4-1, 4-4 og 4-5.

At bestemmelsene har en slik begrenset anvendelse, bør etter utvalgets syn fremgå av lovteksten. Videre tar utvalget utgangspunkt i skillet mellom lott/resultatbaserte vederlag og vederlag i form av løpende tidslønn. Løpende tidslønn er en forhåndsavtalt fast godtgjørelse for arbeid i et bestemt tidsrom, se nærmere ovenfor i punkt 11.3.2.

Utkastet § 4-1 regulerer beregningen av lønn. Her finner utvalget det tilstrekkelig å klargjøre at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse ved beregning og utbetaling av lott i fiskeri. Beregningsreglene vil dermed gjelde på vanlig måte for andre vederlagsformer enn lott.

Utkastet §§ 4-4 og 4-5 regulerer lønn ved sykdom/skade og skipsforlis. Her finner utvalget det nødvendig å klargjøre at bestemmelsene som et utgangspunkt ikke kommer til anvendelse i fiskeri. Samtidig bør det fremgå at reglene får anvendelse på vanlig måte for stillinger i fiskeri der det er avtalt løpende tidslønn. For eksempel kan det tenkes at medarbeidere på særvilkårsavtale har fast månedslønn. Forslaget til lovtekst tar høyde for dette, se nærmere i de spesielle merknadene. Dette innebærer altså at det gjelder rett til lønn ved sykdom/skade og skipsforlis for de arbeidstakere i fiskeri som lønnes med et fast beløp pr. måned, uavhengig av vakt- og friperioder. Dersom en arbeidstaker får vederlag både i form av lott og løpende tidslønn, skal bestemmelsene gjelde for den delen av vederlaget som utgjør løpende tidslønn.

Bestemmelsen i § 4-7 om rederiets plikt til å stille garanti overfor visse arbeidstakere, har ingen aktualitet i fiskeri ettersom den kun gjelder skip som ikke kan drive lovlig fiske i Norge.

ILO-konvensjon nr. 188 gir enkelte bestemmelser om fiskeres vederlag og økonomiske rettigheter, se særlig art. 23, 24, 34, 38 og 39. Se nærmere om konvensjonen i punkt 5.2.4. Det er lagt til grunn at gjeldende lovgivning oppfyller konvensjonens krav.7 Ettersom utvalgets forslag tar sikte på å videreføre og klargjøre gjeldende rett, legger utvalget til grunn at lovutkastet er i overensstemmelse med konvensjonen.

11.4 Lønn ved sykdom og skade

11.4.1 Bakgrunn

Sjml. § 28 nr. 2 gir sjømann som er arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade, rett til hyre så lenge ansettelsesforholdet består. Ved vedtakelsen av sjømannsloven i 1975 var retten til hyre begrenset til maksimalt to eller tre måneder, avhengig av ansettelsestid. I dag faller retten til hyre bort i den utstrekning sjømannen har rett til sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8, jf. annet punktum. Denne begrensningen ble tatt inn i loven i 1978 i sammenheng med styrking av rett til sykepenger etter folketrygdloven.8

Bestemmelsen ble i 1975 begrunnet i at sjømenn var dårligere stilt enn arbeidstakere på land, der tariffavtalte sykelønnsrettigheter var under utvikling for store grupper arbeidstakere.9 Det var også vist til det «løsarbeidersystemet» som da gjaldt, med midlertidig ansettelse på det enkelte skip som hovedregel. Videre ga sjml. § 14 hjemmel for å avskjedige sjømann som ble arbeidsufør over lengre tid på grunn av sykdom og skade.

Ved lovendring i 1985 ble det innført en hovedregel om fast ansettelse i rederiet. Det ble også gitt et særskilt vern mot oppsigelse på grunn av sykdom og skade i sjml. § 14. Retten til sykehyre ble likevel opprettholdt med henvisning til at situasjonen for sjømenn ved sykdom og skade «kunne være så vidt spesiell at det ikke kan anses urimelig å opprettholde den noe høyere godtgjørelse som således har fulgt av sjømannsloven».10 I en lagsmannsrettsdom er det lagt til grunn at retten til sykehyre ikke faller bort ved utløpet av sykepengeperioden.11 Her fant retten videre at ikke bare sykepenger, men også andre trygdeytelser som kompenserer for lønn under sykdom, går til fradrag i retten til sykehyre. Der arbeidstaker ved utløpet av sykepengeperioden gikk over på attførings- eller rehabiliteringsstønad, ville arbeidsgiver altså måtte betale differansen mellom hyren og trygdeytelsen.

Fra 1. mars 2010 trådte det i kraft en ny forskrift om arbeidsavklaringspenger.12 Arbeidsavklaringspengene har erstattet tidsbegrenset uførestønad, attføringspenger og rehabiliteringspenger. Etter forskriften § 14 skal lønnsytelser fra arbeidsgiver trekkes fra arbeidsavklaringspengene, krone for krone. Arbeidsgivers fulle lønnsplikt så lenge arbeidsforholdet består etter sjml. § 28 nr. 2, innebærer at det ikke ytes arbeidsavklaringspenger til sjøfolk. Med andre ord har arbeidsgiver plikt til å yte lønn uavkortet når retten til sykepenger opphører.

MLC krever at sjøfolk skal være beskyttet mot de økonomiske følgene av sykdom, skade eller død i forbindelse med arbeidet, se regel 4.2 om rederes erstatningsansvar. Etter standard A4.2 nr. 4 skal hel eller delvis lønnskompensasjon minimum gis i en periode på 16 uker. Konvensjonen bygger imidlertid på et snevrere sykdoms- og skadebegrep enn sjømannsloven. Konvensjonens krav er knyttet til sykdom, skade eller død som inntreffer mens arbeidstakeren er i arbeid i henhold til en ansettelsesavtale, eller som oppstår som følge av ansettelsen i henhold til slik avtale, jf. regel 4.2 nr. 1. I standard A4.2 nr. 5 er det åpnet for at rederens ansvar kan avgrenses mot skade som ikke er pådratt i skipets tjeneste.

11.4.2 Utvalgets vurdering

Gjennomgangen ovenfor viser at det har utviklet seg et sterkt vern av sjøfolks økonomiske rettigheter ved sykdom og skade. Reglene innebærer at arbeidsgivere etter sjømannsloven har et vesentlig større økonomisk ansvar ved sykdom og skade enn arbeidsgivere ellers.

Mens ftrl. § 8-10 setter et tak på 6 G for sykepenger, setter sjømannsloven ingen begrensning for lønnens størrelse. Etter ftrl. § 8-19 har arbeidsgiver plikt til å yte sykepenger i en periode på 16 dager (arbeidsgiverperioden). Deretter yter trygden sykepenger, som hovedregel i inntil 250 dager, jf. ftrl. § 8-12. Etter sjømannsloven gjelder arbeidsgivers lønnsplikt så lenge ansettelsesforholdet består. Der sjømann har vært ansatt i minst fem år eller arbeidsuførheten er pådratt i forbindelse med tjenesten, er sjømannen vernet mot oppsigelse i 12 måneder. Arbeidsforholdet vil derfor ofte bestå ut over sykepengeperioden. Reglene om arbeidsavklaringspenger har ført til at arbeidsgiver har full lønnsplikt når retten til sykepenger faller bort. Det er ikke upraktisk at arbeidstakere på skip ikke har fullt medlemskap i folketrygden. Der trygdedekningen er begrenset, øker arbeidsgivers lønnsplikt tilsvarende.

Den betydelige forskjellen mellom arbeidsgiveres ansvar etter sjømannsloven og i arbeidslivet for øvrig, er bakgrunnen for at organisasjonene på arbeidsgiversiden har reist spørsmål om endring av reglene. Utvalget er enig i at det kan reises spørsmål om den økonomiske belastningen for arbeidsgivere i skipsfart er urimelig hard.

På den annen side taler hensynet til arbeidstaker mot å svekke deres rettigheter. I arbeidslivet for øvrig er det utviklet tariffregulering av sykelønnsrettigheter som kommer i tillegg til trygdeytelsene for store grupper arbeidstakere. Tariffreguleringen i skipsfart er tilpasset lovgivningen og gir normalt ikke supplerende sykelønnsrettigheter. Dette er et særtrekk ved skipsfart som utvalget mener det bør tas hensyn til. Videre har mange sjøfolk lønn som overstiger 6 G. En svekkelse av retten til lønn under sykdom vil derfor for mange redusere inntektssikringen ved sykdom betydelig.

Utvalget frykter imidlertid at dagens regler kan bidra til utstøting. Lønnsplikt så lenge arbeidsforholdet består kan bidra til at arbeidsforholdet bringes til opphør etter utløpet av verneperioden mot oppsigelse ved sykdom. Et fortsatt arbeidsforhold gir arbeidsuføre arbeidstakere bedre muligheter til å komme tilbake i arbeidslivet. Også arbeidstakere kan derfor være tjent med at det settes en grense for arbeidsgivers lønnsplikt.

Utvalgets flertall (Bull, Avløyp, Barstad, Berg, Dahl, Engeness, Hernes Pettersen, Kvam, Lem, Mordt og Thomassen) vil på denne bakgrunn foreslå at lønnsplikten begrenses til 12 måneder. Begrensningen er ment som et kompromiss mellom arbeidsgiveres behov for mer sammenlignbare vilkår og arbeidstakeres behov for å beholde et opparbeidet vern. Begrensningen støter ikke an mot minimumsvernet i MLC. Forslaget vil dessuten motvirke mulige utstøtingseffekter ved at lønnsplikten ved sykdom og skade gjelder i samme periode som arbeidstaker er vernet mot oppsigelse etter § 5-7. Se nærmere om flertallets forslag i de spesielle merknadene til § 4-4.

Utvalget minner om at sjml. § 28 nr. 2 forstås slik at den ikke omfatter lott eller annet resultatbasert vederlag i fiskeri. Utvalget går inn for å videreføre denne begrensningen, men foreslår at dette klargjøres i lovteksten, se nærmere i punkt 11.3.

Utvalgets mindretall (Bondi) ser med unntak av minimumsreglene som følger av MLC, ingen grunn til andre regler om rett til lønn under sykdom for sjøfolk enn det som gjelder for arbeidstakere på land. For arbeidsforhold som omfattes av arbeidsmiljøloven er arbeidsgivers lønnsplikt ved sykdom begrenset til arbeidsgiverperioden på 16 dager etter ftrl. § 8-19.

Både gjeldende bestemmelse i sjml. § 28 nr. 2 og flertallets forslag får meget urimelige utslag blant annet gjennom at det ikke er et krav om at det faktisk skal ytes sykepenger etter ftrl. kap. 8. I de tilfeller arbeidstakerne av ulike årsaker ikke har rett til sykepenger, innebærer flertallets forslag at arbeidsgiver uansett vil ha full lønnsplikt i en periode på inntil ett år. Det forhold at flertallet begrenser lønnsplikten til en periode på ett år i forhold til dagens ordning der plikten gjelder så lenge ansettelsesforholdet består, bidrar ikke til å gjøre dette mindre urimelig. Mindretallet vil også vise til at sjøfolkenes rettigheter blir styrket på en rekke områder i den nye loven for eksempel gjennom styrkingen av oppsigelsesvernet ved sykdom der vernetiden for oppsigelse som følge av sykdom økes til 12 måneder for alle ansatte. Videre har rettsutviklingen i den senere tid også bidratt til å styrke oppsigelsesvernet. I Rt. 2011 s. 596 ble det slått fast at varig tap av helseattest ikke utgjør noe selvstendig grunnlag for oppsigelse, så lenge årsaken til tapet av helseattest har sammenheng med årsaken til at sjømannen er sykmeldt. Før denne avgjørelsen fulgte det av lagmannsrettspraksis at varig tap av helseattest var selvstendig grunnlag for oppsigelse, selv om man var innenfor verneperioden etter sjml. § 14.

11.5 Adgang til lønnstrekk ved rettsstridig fratreden

Sjømannsloven inneholder ingen hjemmel for lønnstrekk for erstatningskrav som følge av rettstridig fratreden. Aml. § 14-15 annet ledd bokstav e åpner for lønnstrekk når det gjelder erstatning for tap eller skade når arbeidstaker rettsstridig fratrer sin stilling.

Utvalgets flertall (Bull, Barstad, Bondi, Dahl, Engeness, Hernes Pettersen, Kvam, Lem og Thomassen) går inn for en tilsvarende bestemmelse i skipsarbeidsloven. Flertallet viser til at rettstridig fratreden fra arbeidsforhold på skip kan skape betydelige problemer. En adgang til lønnstrekk for et erstatningskrav vil kunne ha en preventiv effekt. Utvalgets forslag til lov innebærer på en rekke punkter en styrking av arbeidstakers rettigheter, begrunnet i ønsket om tilsvarende rettigheter som på land. Flertallet finner det da rimelig med en harmonisering med arbeidsmiljøloven også når det gjelder arbeidsgivers adgang til lønnstrekk.

Selv om det kan være enkelt å fastslå om arbeidstaker har fratrådt tjenesten, kan spørsmålet om fratreden var rettsstridig, by på tvil. Flertallet minner om at rederiet etter forslaget er solidarisk ansvarlig for arbeidstakers krav på lønn mv., jf. § 2-4 tredje ledd. Dersom en arbeidsgiver gjennomfører urettmessig trekk begrunnet i påstått rettsstridig fratreden, vil arbeidstaker kunne rette krav mot rederiet. For øvrig vises det til at overtredelsesgebyr etter § 12-3 også kan være en aktuell sanksjon mot misbruk av trekkadgangen, se punkt 19.5. Flertallet mener derfor at lovforslaget inneholder tilstrekkelige sanksjonsmuligheter mot mulig misbruk av trekkadgangen.

Utvalgets mindretall (Avløyp, Berg og Mordt) er uenig i at det i skipsarbeidsloven innarbeides en ny regel for trekkadgang rettet mot arbeidstakers rettstridige fratreden. Det er innledningsvis grunn til å bemerke at til tross for at bestemmelsen eksisterte i arbeidsmiljøloven, ble den ikke innarbeidet ved lovendringen i 1985 da en foretok en harmonisering mellom sjømannsloven og daværende arbeidsmiljølov. Det var ønskelig å foreta en begrensning i den relativt vide trekkadgang som forelå da sjømannsloven fikk sin hovedrevisjon i 1975.

Til tross for denne innstrammingen har praksis likevel vist at det ikke er uvanlig at arbeidsgiver foretar trekk i hyre i strid med reglene i sjml. § 23 nr. 1 bokstav c. Denne åpner ikke for trekk på grunn av rettstridig adferd, men gir anledning til fradrag i hyren av visse årsaker forutsatt at dette er skriftlig erkjent av sjømannen eller fastsatt ved dom. Arbeidstakerorganisasjonene har til gode å se at arbeidsgiver har sikret seg dom før trekk foretas. Denne praksisen innebærer at arbeidstaker er den som må reise søksmål for å få utbetalt sitt tilgodehavende. Størrelsen på trekket er også vilkårlig. Mindretallet frykter at en utvidelse av trekkadgangen vil medføre økt misbruk. En stor andel av sjøfolkene på skip i NOR og særlig i NIS, er utenlandske statsborgere. Disse har minimale muligheter til å forfølge et krav i Norge grunnet kostnadene, ikke minst kravet om sikkerhetsstillelse for saksomkostninger etter tvisteloven § 20-11. I NIS er månedslønningene for utenlandske sjøfolk langt lavere enn norske lønnsnivåer og disse kan ikke forventes å dekke egne saksomkostninger ved engasjement av advokat i Norge. Utlendinger som blir utsatt for slike trekk, vil i praksis være rettsløse ved at de er uten midler til å få trekkets lovlighet rettslig prøvet.

Videre anfører mindretallet at det fra arbeidsgiversiden ikke er gitt noe grunnlag for innføring av denne regel, annet enn at den er fornuftig.

Utkastet inneholder hjemmel for forvaltningstiltak, overtredelsesgebyr og straff. Mindretallet mener at slike sanksjoner ikke vil være virkningsfulle og i praksis bare vil ramme de mest alvorlige tilfeller av systemfeil. Noen preventiv virkning i forhold til den enkelte overtredelse av forbudet mot trekk i lønn vil de foreslåtte sanksjonene ikke ha.

Å ha en erstatningsregel som kan gjøres gjeldende i en innfordringssituasjon vil etter mindretallets syn være langt mer effektivt og vil åpenbart kunne virke preventivt.

En erstatningsregel vil på samme måte som i stillingsvernssaker kunne omfatte et bredt spekter av hensyn hvor vel det velferdsmessige tap arbeidstaker lider ved å ikke motta opptjent lønn tillegges stor vekt. Man kan tenke seg gjort gjeldende konsekvenstap av uteblitt lønn og man kan tenke seg den rene oppreisning. Selve innkrevingen av den tilbakeholdte lønn vil rimeligvis falle utenfor erstatningsbestemmelsen idet det er et ordinært formueskrav. På samme måte som i stillingsvernssaker (utkastet § 5-11 annet ledd) og i diskrimineringssaker (utkastet § 10-9 første ledd) vil en slik erstatningsregel i praksis ha et objektivt grunnlag da det ikke vil være nødvendig å fastslå uaktsomhet på arbeidsgivers side. Ved at urettmessig trekk etter § 4-3 fastslås, vil grunnvilkåret for erstatningsplikt være oppfylt. På samme måte som i stillingsvernssaker vil det da i realiteten dreie seg om utmåling av erstatning. Som det fremgår av forslaget nedenfor vil subjektive forhold hos begge parter da inngå som elementer i utmålingen.

Mindretallet foreslår på denne bakgrunn et nytt fjerde ledd til utkastet § 4-3:

Arbeidstaker kan kreve erstatning dersom arbeidsgiver har foretatt urettmessig trekk etter denne bestemmelse. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten finner rimelig under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgivers og arbeidstakers forhold og omstendighetene for øvrig.

11.6 Spesielle merknader til kapittel IV

Kapittel IV Lønn mv.

Til § 4-1 Beregning av lønn

I utgangspunktet er lønnsnivå og beregningsmåte overlatt til individuell og kollektiv avtale. Bestemmelsen regulerer enkelte sider ved lønnsberegningen og er en forenklet videreføring av sjml. § 21.

Første ledd viderefører sjml. § 21 første ledd, men er noe enklere formulert. Det kan ikke avtales at lønnen løper fra et senere tidspunkt enn fra og med den dagen arbeidstakeren tiltrer tjenesten. Dette vil normalt være når arbeidstakeren tiltrer arbeidet om bord på skipet. Dersom arbeidstaker reiser under arbeidsgivers instruks for å nå frem til skipet, innebærer det at lønnen senest løper fra og med den dagen reisen starter.

Annet ledd regulerer beregningen av lønn pr. dag der månedslønn er avtalt. Bestemmelsen viderefører sjml. § 21 tredje ledd.

Tredje ledd regulerer lønnsberegningen der det er avtalt et bestemt beløp i lønn for en reise, og reisen får en annen varighet enn forutsatt i ansettelsesavtalen. Med mindre annet er avtalt har arbeidstaker krav på hele beløpet ved kortere reise og et forholdsmessig tillegg ved lengre reise. Dette er en videreføring av sjml. § 21 femte ledd.

Fjerde ledd er ny og klargjør at bestemmelsen ikke får anvendelse for beregning og utbetaling av lott for arbeidstakere på fiskefartøy. Denne presiseringen minner om § 4-4 fjerde ledd og § 4-5 annet ledd.

Sjml. § 21 regulerer bare beregningen av ulike former for løpende tidshyre og kommer følgelig ikke til anvendelse på lott.13 I praksis får bestemmelsen derfor ikke anvendelse i fiskeri, der det avtalte vederlaget normalt er knyttet til resultatet av fisket (lott) eller til antall dager med faktisk utført fiske. Utvalget har funnet det hensiktsmessig å klargjøre uttrykkelig at beregningsreglene i utgangspunktet ikke kommer til anvendelse for arbeidstakere på fiskefartøy, se punkt 11.3. I de tilfellene der det er avtalt løpende tidslønn, vil bestemmelsene i § 4-1 komme til anvendelse på vanlig måte. Dersom for eksempel en kantineansatt på en fisketråler har fast månedslønn (ikke lott), gjelder beregningsreglene i første og annet ledd.

Utvalget finner det unødvendig å videreføre bestemmelsen i sjml. § 21 annet ledd som regulerer hvor lenge hyren løper. Lønnen er vederlaget for arbeidstakers personlige arbeidsytelse. Der det er avtalt løpende tidslønn, vil det følge av avtalen at lønnen i utgangspunktet løper til og med den dagen arbeidsforholdet opphører, med mindre noe annet er særskilt fastsatt. En fast månedslønn påvirkes altså ikke av om arbeidsgiver for eksempel skulle avlyse eller utsette en utreise, med mindre det er avtalt noe særskilt om dette.

Under arbeidsforholdets gang kan lønnsplikten midlertidig falle bort ved fravær fra arbeidet. For eksempel vil permisjon fra arbeidet ikke gi rett til lønn, med mindre det er særskilt fastsatt i lov, tariffavtale eller individuell avtale. Lønnsplikt faller også bort ved ulovlig fravær, se nedenfor.

Arbeidsforholdet opphører etter oppsigelsesfristens utløp, etter avskjed eller ved avtalt fratredelsestidspunkt. Dersom arbeidsforholdet opphører ved konkludent adferd, vil det faktiske fratredelsestidspunktet være avgjørende.

Videre er det etter utvalgets syn ikke grunn til å videreføre bestemmelsen i sjml. § 21 syvende ledd om at sjømannen ikke har krav på hyre for den tid han ulovlig unndrar seg tjeneste. At lønnen kan avkortes ved ulegitimert fravær, må i alminnelighet anses forutsatt i avtalen.

Det anses heller ikke nødvendig med bestemmelser om beregning av hyre når mannskap forulykker eller om hyre ved dødsfall, tilsvarende sjml. § 21 sjette ledd og § 25. For mange arbeidstakere følger økonomiske rettigheter for etterlatte i dag av tariffavtalte forsikringsordninger.

Til slutt er sjml. § 24 om fordeling av spart hyre uheldig og bør oppheves. Bestemmelsen regulerer fordeling av lønnskostnader som spares inn ved å benytte mindre mannskap enn forutsatt. I dag stiller skipssikkerhetsloven krav til bemanning som er begrunnet i hensynet til sikkerheten til sjøs, se særlig ssl. § 15. Loven bør ikke gi arbeidstakerne økonomiske fordeler ved brudd på slike krav. Dersom skipet er bemannet ut over skipssikkerhetslovens krav er det ikke naturlig at innsparinger ved justeringer i bemanningen skal tilfalle arbeidstakerne.

Til § 4-2 Utbetaling av lønn og feriepenger

Sjml. § 22 gir detaljerte regler om utbetaling av hyre som ikke fullt ut passer dagens forhold. Bestemmelsen gir derfor en forenklet regulering av utbetaling av lønn og feriepenger. Samtidig ivaretas de kravene som MLC stiller til utbetalingen.

Første ledd krever at lønn utbetales minst én gang i måneden. Dette er i tråd med MLC standard A2.2 nr. 1.

Av opplysningshensyn vises det til at utbetalingen av feriepenger reguleres av ferielovene med tilhørende forskrifter. Mens det gjelder en egen lov om ferie for fiskere, gjelder den alminnelige ferieloven for andre arbeidstakere på skip. I medhold av ferieloven er det imidlertid gitt en egen forskrift 22. desember 1989 nr. 1285 om ferie for arbeidstakere på skip, som gir enkelte særregler. Med hjemmel i ferielovene og forskriften er det er inngått tariffavtaler i skipsfart som avviker noe fra lovens løsninger.

I dag skjer utbetaling normalt ved overføring til arbeidstakers lønnskonto. Store kontantbeholdninger om bord på skipene kan utgjøre en sikkerhetsrisiko og bør unngås. En del havnestater krever også at skip ikke har større kontantbeholdning for å innklarere skipet. For enkelte arbeidstakere, særlig utenlandske, kan det være mest hensiktsmessig med kontant utbetaling. Utvalget forutsetter at arbeidstaker skal kunne kreve kontant utbetaling der det er et særskilt behov for det. Utvalget anser det hensiktsmessig at slike regler gis i forskrift etter fjerde ledd.

Annet ledd gir rett til skriftlig lønnsoppgave med bestemte opplysninger. Bestemmelsen viderefører sjml. § 21 åttende ledd og er i tråd med MLC standard A2.2 nr. 2.

Tredje ledd gir arbeidstaker rett til å kreve lønnen helt eller delvis overført til andre via bank. Dette er en videreføring av sjml. § 22 fjerde ledd og er i tråd med MLC standard A2.2 nr. 3 og 4.

Fjerde ledd hjemler forskrift for nærmere krav og for særregler for fiskeri. Ettersom vederlagsformen i fiskeri er spesiell, antar utvalget at det kan være behov for enkelte særregler. Som nevnt ovenfor forutsetter utvalget videre at det gis forskrift som sikrer at arbeidstaker kan kreve kontant utbetaling der det foreligger et særskilt behov.

Til § 4-3 Trekk i lønn og feriepenger

Bestemmelsen regulerer adgangen til motregning ved trekk i arbeidstakers krav på lønn og feriepenger. Den bygger på sjml. § 23 og aml. § 14-15 annet til fjerde ledd. Hvorvidt det er adgang til motregning i andre krav arbeidstaker måtte ha på arbeidsgiver, som krav på refusjon av utlegg, beror på alminnelige motregningsregler.

Bestemmelsen er generell og kommer til anvendelse på alle former for vederlag, herunder lott og annen resultatbasert avlønning. Dette er i tråd med hvordan sjml. § 23 er forstått i teorien.14

Første ledd fastsetter en hovedregel om forbud mot trekk i lønn og feriepenger. Formålet er å sikre forutsigbarhet for arbeidstaker for slike ytelser, ettersom de blant annet skal dekke arbeidstakers levekostnader. Trekk er derfor kun tillatt i bestemte situasjoner. I tilfeller der trekkadgang ikke er særskilt hjemlet, vil de ulovfestede reglene om condictio indebiti kunne gi grunnlag for et tilbakebetalingskrav. Arbeidstaker kan altså ha plikt til tilbakebetaling selv om arbeidsgiver ikke har adgang til å gjennomføre en motregning ved hjelp av lønnstrekk.

Etter bokstav a tillates trekk der det er uttrykkelig lovhjemlet.

Etter bokstav b tillates tariffavtalte trekk. En generell adgang til tariffavtalte trekk er en videreføring av sjml. § 23 nr. 1 bokstav b. Arbeidsmiljøloven hjemler en mer begrenset adgang til tariffavtalte trekk i § 14-15 annet ledd bokstav d. Ved tariffavtale kan det for eksempel fastsettes hvilke utgifter som skal trekkes fra i den endelige avregningen av lott.

Bokstav c åpner for at adgang til trekk kan avtales individuelt. Adgangen er betinget av at avtalen er skriftlig og inngått før trekket er aktuelt. Skriftlighetskravet er i tråd med sjml. § 23 nr. 1, som åpner for at sjømannen skriftlig kan samtykke til trekk i hyren. Kravet om at avtalen er inngått på forhånd er nytt og tilsvarer aml. § 14-15 annet ledd bokstav c. Vilkårene er ment å bidra til forutsigbarhet og motvirke at arbeidstaker utsettes for press. Det vil være naturlig at partene ved inngåelse av arbeidsavtalen tenker gjennom hvilke trekk som er aktuelle og regulerer disse nærmere. Et eksempel på avtalt trekk er trekk ved feilutbetaling av lønn. I fiskeri vil det være naturlig å avtale hvilke utgifter som skal trekkes fra i den endelige avregningen av lott, dersom dette ikke er tariffregulert.

Adgangen til å gjennomføre trekk på grunnlag av forhåndsavtale etter arbeidsmiljøloven er i praksis tolket innskrenkende. For eksempel har Sivilombudsmannen lagt til grunn at forhåndsavtale bare kan danne grunnlag for trekk dersom det foreligger en erkjennelse fra arbeidstaker om at arbeidsgiver har det kravet trekket skal dekke.15 Utvalget legger til grunn at generelle forhåndsavtaler om adgang til lønnstrekk også etter skipsarbeidsloven vil kunne tolkes innskrenkende, avhengig av de konkrete omstendighetene.

Bokstav d gir adgang til trekk for visse erstatningskrav og skal forstås i tråd med aml. § 14-15 annet ledd bokstav e. Kravet må gjelde erstatning for skade eller tap som arbeidstaker har voldt forsettlig eller grovt uaktsomt i tjenesten. Skyldkravet er satt strengere enn etter alminnelige erstatningsrettslige regler. I tillegg kreves at skade eller tap er voldt «i tjenesten». Skade voldt ved alminnelig simpel uaktsomhet eller som ikke har sammenheng med tjenesten, kan gi grunnlag for erstatningsansvar for arbeidstaker, men erstatningskravet faller da utenfor trekkadgangen. Dersom en feilaktig lønnsutbetaling skyldes svik fra arbeidstakers side, kan trekk hjemles i denne bestemmelsen, uavhengig av om trekkadgang er skriftlig avtalt etter bokstav c.

Trekk etter bokstav d er videre betinget av at ett av tre alternative vilkår er oppfylt. Alternativene er at arbeidstaker skriftlig erkjenner erstatningsansvaret, at erstatningsansvaret er fastslått ved dom eller at arbeidstaker rettsstridig fratrer sin stilling.

Kravet om skriftlig erkjennelse er i arbeidsmiljøloven begrunnet i at det kan være tvil knyttet til en påstand om ansvar, og at arbeidsgiver derfor ikke skal kunne ta seg til rette ved lønnstrekk uten å få dette fastslått. Utvalget antar at det må fremgå av en skriftlig erkjennelse, ikke bare at det foreligger et erstatningsansvar, men at det foreligger et ansvar som nevnt i bestemmelsen. Kravet er derfor at arbeidstaker må erkjenne at skaden eller tapet er voldt med kvalifisert skyld og i tilknytning til tjenesten.

Rettstridig fratreden er i aml. § 14-15 annet ledd bokstav e likestilt med skriftlig erkjennelse eller dom. Dette anses dermed som en de facto erkjennelse av erstatningsansvar. Se nærmere i punkt 11.5.

Lønnstrekkadgangen omfatter både erstatning for fysisk skade og for rene formuestap, jf. «skade eller tap». Ettersom selv små feil kan utløse store økonomiske tap, er det idag antatt at det skal relativt mye til før en arbeidstaker blir pålagt erstatningsansvar. Tap som oppstår i næringsvirksomhet vil i stor utstrekning anses som en driftsomkostning som må bæres av arbeidsgiver.16

Skaden eller tapet må være påført virksomheten, som i utgangspunktet vil være arbeidsgivers virksomhet. Dersom skaden rammer tredjemann og arbeidsgiver hefter på grunnlag av arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven § 2-1, vil arbeidsgiver kunne motregne med sitt regresskrav.17 På denne måten kan også skade som påføres andre enn arbeidsgiver, for eksempel rederiet, lede til lønnstrekk.

Aml. § 14-15 annet ledd hjemler i tillegg trekk for arbeidstakers egenandel til tjenestepensjonsordninger (bokstav b), når det ved tariffavtale er fastsatt regler om lønnstrekk for fagforeningskontingent mv. (bokstav d) og når det på grunn av gjeldende rutiner ikke er praktisk mulig å ta hensyn til arbeidskamp i avregningsperioden (bokstav f). Utvalget ser ikke grunn til å lovfeste tilsvarende bestemmelser. Utvalget antar at den generelle adgangen til å hjemle trekk i tariffavtale etter bokstav b i praksis vil dekke de fleste slike situasjoner.

Annet ledd fastsetter en grense for trekkadgangen. Trekk etter første ledd bokstav c og d må ikke overstige det beløpet arbeidstaker med rimelighet trenger til underhold for seg og sin husstand.

I sjml. § 23 nr. 1 bokstav c er en lignende begrensning kun knyttet til trekk for erstatningskrav. Etter aml. § 14-15 tredje ledd gjelder begrensningen også avtalte trekk. Utleggsadgangen etter dekningsloven § 2-7 er begrenset på tilsvarende måte. Utvalget mener vernehensyn tilsier at arbeidstakers underhold bør beskyttes og foreslår at begrensningen skal gjelde både avtalte trekk (bokstav c) og trekk for erstatningskrav (bokstav d). I praksis vil kravet ivaretas dersom det trekkes et mindre beløp over flere lønnsutbetalinger. Arbeidsgiver må utvise et rimelig skjønn med hensyn til hvilket beløp arbeidstaker med rimelighet trenger, men trenger ikke foreta en detaljert gjennomgang av arbeidstakers økonomiske stilling.

Tredje ledd viderefører sjml. § 23 nr. 2 første ledd og setter krav om drøfting før gjennomføring av trekk i medhold av bokstav d.

Utvalget har ikke funnet grunn til å videreføre sjml. § 23 nr. 2 annet ledd. Bestemmelsen regulerer den spesielle situasjonen der arbeidstaker har krevd at lønn overføres til andre, jf. § 4-3 tredje ledd og et trekk er aktuelt. I så fall skal trekk «fortrinnsvis skje i hyre som utbetales sjømannen med mindre han bestemmer noe annet». Etter utvalgets syn er det ikke nødvendig å lovregulere dette. Det er mer hensiktsmessig at partene blir enige om i hvilken del av lønnen det skal trekkes.

Til § 4-4 Lønn ved sykdom og skade

Bestemmelsen regulerer rett til lønn ved arbeidsuførhet på grunn av sykdom eller skade. Bestemmelsen viderefører sjml. § 28 nr. 2 og nr. 4, men setter en ny yttergrense for lønnsplikt på 12 måneder.

Første ledd svarer til sjml. § 28 nr. 2 første punktum. «Hyre» er erstattet med «lønn» i tråd med vurderingene i punkt 11.2.

Annet ledd setter de objektive grensene for lønnsplikten. Etter første punktum gjelder ikke lønnsplikten i den utstrekning arbeidstaker har krav på sykepenger eller tilsvarende ytelser. Dette er en videreføring av begrensningen i sjml. § 28 nr. 2 annet punktum.

Annet punktum er nytt, og begrenser lønnsplikten til 12 måneder fra uførheten oppstod. Denne nye begrensningen er nærmere begrunnet i punkt 11.4. Etter dette tidspunktet vil det være aktuelt med trygdeytelser som skal kompensere for inntektsbortfall og stimulere til annet arbeid.

Dersom arbeidstakeren blir arbeidsfør i en kort periode før vedkommende igjen blir arbeidsufør på grunn av samme sykdom eller skade, må situasjonen ses i sammenheng. En kort periode som arbeidsfør skal altså ikke utløse en ny 12-måneders periode eller 16-ukers periode med rett til lønn. Hva som utgjør en kort periode må være gjenstand for en konkret vurdering. Det er ikke gitt at denne vurderingen vil være den samme som etter utkastet § 5-7.

Tredje punktum viderefører hovedtrekkene i sjml. § 28 nr. 2 tredje punktum, men er litt annerledes formulert. Det er tatt hensyn til at MLC krever dekning i minimum 16 uker.

Tredje ledd tilsvarer sjml. § 28 nr. 4 og setter en subjektiv grense for lønnsplikten. Dersom skaden eller sykdommen er svikaktig fortiet ved ansettelsen, eller er pådratt forsettlig etter ansettelsen, faller lønnsplikten bort.

Utvalget legger til grunn at fortielse av skade eller sykdom vil være svikaktig dersom det dreier seg om helsekrav som skal være oppfylt etter ssl. § 17. For øvrig følger det av ulovfestede personvernprinsipper og vernet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne at arbeidsgivere i utgangspunktet ikke kan kreve helseopplysninger ved ansettelse. Hva som anses som svikaktig må forstås i samsvar med slike regler.

Dersom retten til sykelønn faller bort etter tredje ledd, kan arbeidstakeren likevel ha rett til sykepenger etter folketrygden. Trygdeytelser kan imidlertid holdes tilbake eller stanses dersom mottakeren er skjødesløs med sin helse etter ftrl. § 21-8. Dette gjelder blant annet dersom arbeidstaker uten rimelig grunn nekter behandling mv.

Fjerde ledd er ny og klargjør at bestemmelsen i utgangspunktet ikke kommer til anvendelse i fiskeri. Klargjøringen er en parallell til § 4-5 annet ledd og minner om § 4-1 fjerde ledd. Utvalget forstår sjml. § 28 nr. 2 slik at den ikke kommer til anvendelse for lott og annet resultatbasert vederlag som er dominerende i fiskeri, se punkt 11.3. Videre er det klargjort at bestemmelsen kommer til anvendelse for arbeidstakere i fiskeri som har løpende tidslønn. Retten til lønn ved sykdom og skade gjelder altså i den utstrekning arbeidstakere i fiskeri har fast månedslønn.

For arbeidstakere i fiskeri med avlønning i lott og annet resultatbasert vederlag som blir arbeidsuføre på grunn av sykdom eller skade, gjelder bestemmelsene i folketrygdloven. I tillegg er det i tariffavtale fastsatt supplerende rettigheter.

Til § 4-5 Lønn ved skipsforlis

Bestemmelsen regulerer rett til lønn ved skipsforlis.

Etter første ledd har arbeidstaker rett til lønn ved skipsforlis i en måned etter oppsigelsesfristens utløp. Etter sjml. § 18 nr. 1 tredje ledd har sjømann, ved arbeidsledighet som følge av skipsforlis, rett til hyre i inntil en måned etter oppsigelsesfristens utløp. MLC regel 2.6 fastsetter rett for sjøfolk til tilstrekkelig erstatning for skade, tap eller arbeidsledighet som følge av at skipet forliser. I retningslinje B2.6 nr. 1 er det fremhevet at erstatningen bør tilsvare den avtalte lønn, betales for de dagene sjømannen faktisk er arbeidsledig, og ikke begrenses til mindre enn to månedslønner. Ettersom rett til lønn i en måned kommer i tillegg til kravet på lønn i oppsigelsestiden, er MLCs krav tilfredsstilt.

Bestemmelsen gir i seg selv ikke grunnlag for oppsigelse. Om skipsforliset utgjør saklig grunn for oppsigelse, beror på § 5-6.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 5-2 femte ledd om oppsigelsesfrister ved skipsforlis. Til sammen innebærer dette at arbeidstaker normalt har rett til to måneders lønn etter oppsigelse på grunn av skipsforlis. For skipsførere gjelder en lengre oppsigelsesfrist på tre måneder, disse vil derfor ha rett til fire måneders lønn til sammen.

Annet ledd er ny og klargjør at bestemmelsen ikke får anvendelse for arbeidstakere på fiskefartøy med mindre det er avtalt løpende tidslønn. Klargjøringen er en parallell til § 4-4 fjerde ledd og minner om § 4-1 fjerde ledd. På samme måte som etter § 4-4, vil bestemmelsen komme til anvendelse på vanlig måte i den utstrekning arbeidstakere i fiskeri har fast månedslønn. Se nærmere i punkt 11.3.

Til § 4-6 Rett til fri hjemreise

Bestemmelsen samler og forenkler dagens regler om rett til fri hjemreise. Det er gjort enkelte justeringer som følge av kravene i MLC.

Sjømannsloven regulerer rett til fri hjemreise ved arbeidsforholdets opphør i sjml. § 6 annet ledd flg., etter lengre tids tjeneste i § 8, og ved fratreden av særlige grunner i § 12 nr. 2 første ledd annet punktum, etter skipsforlis i § 18 nr. 1 annet ledd og ved sykdom og skade i § 28 nr. 3 og 5.

MLC regel 2.5 fastsetter rett til hjemreise uten egen kostnad i situasjoner som er nærmere angitt i standard A2.5. Etter MLC standard A2.5 skal fri hjemreise sikres blant annet når sjømannen har sagt opp ansettelsesavtalen «med gyldig grunn» (nr. 1 bokstav b) og «når sjøfolkene ikke lenger er i stand til å utføre sine arbeidsoppgaver etter ansettelsesavtalen eller ikke kan forventes å utføre dem under de rådende forhold». Utvalget forstår kravet i tråd med presiseringene i retningslinje B2.5 nr.1. Utvalget legger derfor til grunn at MLC krever fri hjemreise i enkelte andre situasjoner enn det som følger av dagens regler. Dette kommenteres nærmere nedenfor.

Første ledd første punktum angir hovedregelen: Arbeidstaker har rett til fri hjemreise når arbeidsgiver har brakt arbeidsforholdet til opphør. Etter rettspraksis kan arbeidstakers oppsigelse etter omstendighetene betraktes som arbeidsgivers oppsigelse dersom den er gitt under sterkt press mv.18 I så fall vil opphøret gi rett til fri hjemreise til bostedet. Med bosted menes avtalt bosted, det vil si det bostedet arbeidstaker hadde ved inngåelsen av arbeidsavtalen. Arbeidsgiver har altså ikke risikoen for at utgiftene ved hjemreise blir høyere fordi arbeidstaker flytter.

En følge av retten til fri hjemreise er at arbeidsgiver ikke kan kreve inn forskudd fra arbeidstaker for å dekke reiseutgiftene. Denne forståelsen samsvarer med MLC standard A2.5. nr. 3.

Fri hjemreise innebærer at arbeidsgiver skal sørge for reise fra fratredelseshavn og til arbeidstakers bosted og dekke utgiftene til reisen og til nødvendig underhold under reisen. Det er lagt opp til at nærmere krav presiseres i forskrift, jf. siste ledd bokstav d.

I annet punktum regnes det i bokstav a til h opp enkelte andre situasjoner der arbeidstaker også har rett til fri hjemreise.

Bokstav a viderefører sjml. § 8 første ledd om rett til fri hjemreise ved lengre tids tjeneste.

Bokstav b gir rett til fri hjemreise ved opphør av midlertidig ansettelsesforhold. Bestemmelsen tilsvarer i hovedtrekk sjml. § 6 annet ledd første punktum, annet og tredje alternativ. Denne retten går lenger enn MLC ettersom den gjelder uavhengig av om skipet er utenriks ved opphøret.

Retten til fri hjemreise etter sjml. § 6 annet ledd er betinget av at det ikke er avtalt noe om fratredelseshavn. Etter MLC skal rett til fri hjemreise sikres uavhengig av om fratredelseshavn er avtalt. Denne betingelsen er derfor ikke videreført.

Bokstav c gir rett til fri hjemreise ved uttak av svangerskaps- og fødselspermisjon etter §§ 7-2 og 7-4. Dette er en videreføring av det som i dag følger av § 11 i permisjonsforskriften.

Etter bokstav d har arbeidstaker som har rett til å fratre tjenesten om bord etter § 9-5, også rett til fri hjemreise. Dette er en videreføring av sjml. § 12 nr. 2.

Bokstav e gir rett til fri hjemreise ved skipsforlis. Sjml. § 18 nr. 1 annet ledd gir rett til fri hjemreise ved skipsforlis dersom arbeidstaker ikke kan omplasseres til tjeneste på annet skip. MLC anbefaler rett til hjemreise ved «skipbrudd», uavhengig av omplasseringsmuligheter, jf. retningslinje B2.5 nr.1 bokstav b, ii. Utvalget foreslår derfor at retten skal gjelde ubetinget ved skipsforlis. Dette er ikke til hinder for at arbeidstaker kan velge å akseptere omplassering til tjeneste på et annet skip.

Rett til fri hjemreise etter bokstav f gjelder dersom arbeidstaker på grunn av sykdom, skade mv. ikke kan utføre sine arbeidsoppgaver. Hovedregelen etter sjml. § 28 nr. 3 er at fratredelse på grunn av sykdom eller skade gir rett til fri hjemreise. Det er gitt detaljerte regler som blant annet legger enkelte plikter på staten. Utvalget finner det mest hensiktsmessig at hovedregelen fremgår av loven og at statens plikter fastsettes i forskrift, jf. siste ledd bokstav e. I MLC stilles et mer generelt krav om fri hjemreise «når sjøfolkene ikke lenger er i stand til å utføre sine arbeidsoppgaver etter ansettelsesavtalen», jf. standard A2.5. nr. 1 bokstav c. Utvalget legger til grunn at forpliktelsen gjelder når sykdom, skade eller annen medisinsk tilstand krever hjemreise, jf. retningslinje B2.5 nr.1 bokstav b, i. Bestemmelsen er formulert i tråd med dette.

Bokstav g er ny og skal sikre gjennomføring av MLCs krav. Standard A2.5 krever rett til fri hjemreise der arbeidstaker sier opp med «gyldig grunn». Hvilke situasjoner som gir slik «gyldig grunn», presiseres ved retningslinje B2.5. nr. 1 bokstav b, iii. Situasjonen der arbeidsgiver er insolvent eller av andre grunner ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser overfor arbeidstaker, er ikke dekket av de øvrige bokstavene. Bokstav g oppstiller derfor rett til fri hjemreise også i denne situasjonen.

Bokstav h er ny og gir rett til fri hjemreise ved suspensjon. Lovutkastet § 5-13 åpner for arbeidstaker kan suspenderes der virksomhetens behov tilsier det og det er grunn til å anta at det foreligger avskjedsgrunn. Suspensjon er et pålegg fra arbeidsgivers side om å fratre umiddelbart. På suspensjonstidspunktet er det ikke avklart om det faktisk foreligger avskjedsgrunn. Utvalget har funnet det rimelig at arbeidsgiver som benytter seg av suspensjonsadgangen, må sørge for fri hjemreise, se punkt 12.3.8.

Annet ledd oppstiller et unntak fra retten til fri hjemreise. Dersom arbeidsgiver har avsluttet arbeidsforholdet ved avskjed i tråd med § 5-14, kan arbeidsgiver kreve at arbeidstakeren selv dekker kostnadene. Unntaket gjelder kun kostnadene, arbeidsgiver vil fremdeles ha plikt til å sørge for selve hjemreisen. Dette tilsvarer hovedtrekkene i sjml. § 6 annet ledd, som gir rett til fri hjemreise ved oppsigelse, men ikke ved avskjed.

Tredje ledd gir forskriftshjemmel for nærmere regler om retten til fri hjemreise.

Bokstav a til c gjelder hjemreise til annet sted enn bosted, unntak fra kravet om seks måneders tjeneste i første ledd bokstav b, og særlige regler for unge arbeidstakere. Disse forholdene er i dag delvis lovregulert i sjml. § 6 tredje ledd og delvis omfattet av forskriftshjemler i sjml. § 8, men er etter utvalgets syn mest hensiktsmessig å regulere i forskrift.

MLC gir i retningslinje B2.5 nr. 3 nærmere anbefalinger om hvilke utgifter mv. som bør omfattes. Bokstav d åpner for at slike presiseringer kan gis i forskrift.

MLC standard A2.5 forutsetter at staten har plikt til å sørge for, og dekke kostnadene ved, hjemreise i visse situasjoner, se særlig nr. 5. Enkelte plikter for staten gjelder allerede etter sjømannsloven. Bokstav e åpner for at slike regler fastsettes i forskrift.

Bokstav f åpner for at det gjøres unntak for arbeidstakere på fiske- og fangstfartøy. Disse arbeidstakerne er omfattet av ILO-konvensjon nr. 188. Konvensjonen er foreløpig ikke ratifisert av Norge og stiller ikke like omfattende krav som MLC, se punkt 5.2.4. Det er derfor hensiktsmessig at det foretas en gjennomgang om det skal gjøres unntak for visse sider ved retten til fri hjemreise. Utvalget viser til at det ikke er praksis for fri hjemreise etter avsluttet sesongfiske, men overlater til departementet å vurdere behovet for unntak for rett til fri hjemreise etter første ledd bokstav b.

Til § 4-7 Rederiets garantiplikt

Bestemmelsen regulerer rederiets plikt til å sørge for at det stilles garanti for bestemte ytelser og krav knyttet til arbeidsforholdet og viderefører sjml. § 32 med tilhørende forskrifter av 18. mai 2005 nr. 145 og 146. Utvalget mener at lovbestemmelsen bør vise klarere hvilke grupper arbeidstakere garantien skal dekke. Bestemmelsen er derfor bygget opp på en annen måte og omfatter enkelte forhold som i dag er forskriftsregulert. Flere sider ved garantiforpliktelsen, blant annet garantienes omfang og innhold, overlates fremdeles til forskrift.

Plikten til å sørge for at garanti blir stilt, innebærer ikke nødvendigvis at rederiet selv må stille garanti. For eksempel er garanti fra skipseiende selskap en betingelse for registrering i NIS.

Garantiordningen har til formål å sikre arbeidstakere som faller utenfor den norske lønnsgarantiordningen, regulert i lønnsgarantiloven og lønnsgarantiforskriften. I praksis stilles slik garanti ofte av rederiets bankforbindelse eller Norges Rederiforbund, på vegne av sine medlemmer.

Første ledd tilsvarer sjml. § 32 første ledd, jf. forskrift nr. 145 kap. 1 og 2 og forskrift nr. 146. Plikten etter dette leddet gjelder kun overfor arbeidstaker som ikke er omfattet av norske trygdeordninger eller av EØS-avtalens trygdeforordning, og som er ansatt om bord på skip registrert i NIS. Her sikres de arbeidstakere som verken er omfattet av norske trygde- og lønnsgarantiordninger eller tilsvarende ordninger i andre EØS-land.

Annet ledd tilsvarer sjml. § 32 første ledd, jf. forskrift nr. 145 kap. 3. Overfor arbeidstaker som omfattes av EØS-avtalens trygdeforordning er garantiplikten avgrenset til å gjelde arbeidstaker som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomheten om bord på turistskip, registrert i NOR.

Tredje ledd tilsvarer sjml. § 32 tredje og fjerde ledd, men likevel slik at forskriftshjemlen er mer konkretisert.

Til § 4-8 Rederiets inntreden i arbeidstakers rettigheter

Bestemmelsen regulerer situasjonen der rederiets solidaransvar etter § 2-4 er aktualisert, og rederiet har dekket arbeidstakers krav på lønn mv. Rederiet trer da inn i arbeidstakers krav på lønn mv. overfor arbeidsgiver, men også i sjøpanteretten etter sjøloven § 51. Dette er en videreføring av sjml. § 54A (ikke i kraft), som tar sikte på å gjennomføre forpliktelsene etter MLC.