15 Rederiets og skipsførerens omsorgsplikter

15.1 Innledning

Lovutkastet kap. VIII omhandler de plikter rederiet og skipsføreren har overfor den som har sitt arbeid om bord i forbindelse med sykdom, skade og død og i forbindelse med at eiendeler tilhørende vedkommende blir skadet eller går tapt om bord eller blir etterlatt når vedkommende forlater skipet.

Bestemmelser om slike forhold finnes i sjml. §§ 27 til 31 og §§ 46 og 47. Det er snakk om omfattende og svært detaljerte bestemmelser. I tillegg har ssl. § 27 regler om legemidler og (rett til) behandling av syke, som supplerer reglene i sjømannsloven. Arbeidsmiljøloven inneholder – naturlig nok – ikke tilsvarende bestemmelser. I MLC er det først og fremst regel 4.1 og 4.2 som er av interesse. Disse reglene inneholder bestemmelser om medisinsk behandling om bord og i land og om rederiets erstatningsansvar, og går på mange måter på tvers av den inndelingen vi finner i sjømannsloven og skipssikkerhetsloven.

Utvalget har lagt til grunn at hovedtrekkene i den gjeldende lovgivningen kan videreføres. Samtidig er det behov for en betydelig forenkling og en bedre strukturering av bestemmelsene.

Siden både sjømannsloven og skipssikkerhetsloven i dag inneholder bestemmelser som gjelder behandling av syke, har utvalget vurdert om det er behov for en klarere grensegang mellom bestemmelsene, eventuelt om slike bestemmelser kan behandles samlet i én lov. Utvalget er kommet til at den fordelingen som i dag er mellom lovene er hensiktsmessig og bør opprettholdes. Omsorgspliktene hører derfor hjemme i skipsarbeidsloven og ikke i skipssikkerhetsloven, se også punkt 7.9.1.

Samtidig vil utvalget foreslå at overskriften til ssl. § 27 endres, slik at det klart fremgår at bestemmelsen handler om retten (kompetansen) til å behandle syke og ikke om rederiets og skipsførerens plikt til å sørge for sykebehandling. Det er ikke nødvendig med noen endring av ssl. § 27 annet ledd, siden det der går klart frem at bestemmelsen bare omhandler retten til å behandle syke.

Nedenfor diskuterer utvalget enkelte særlige problemer knyttet til ansvarsplasseringen (punkt 15.2) og rettighetssubjekt (punkt 15.3), før de spesielle merknadene til kapitlet (punkt 15.4).

15.2 Ansvarsplasseringen

Sjømannslovens bestemmelser legger i betydelig utstrekning omsorgsplikten ved en sjømanns sykdom og skade, og handlingsplikten ved en sjømanns død, på skipsføreren. Tilsvarende er skipsføreren pålagt ivaretagelsesplikten der sjømannen har etterlatt eiendeler om bord i det han forlater skipet. Utvalget har funnet det uheldig at slike plikter i første rekke legges på skipsføreren. I stedet bør de legges på vedkommendes arbeidsgiver eller på rederiet som driftsansvarlig for skipet. En annen ting er at skipsføreren bør ha en medvirkningsplikt, siden skipsføreren er om bord og dermed er den som ofte er nærmest til å handle i en akutt situasjon.

Når det gjelder spørsmålet om det er rederiet eller arbeidsgiveren som bør være ansvarlig for slike omsorgs- og handlingsplikter, finner utvalget at det bør være rederiet, som driftsansvarlig for skipet. Rederiet vil ha kommandomyndigheten over skipet og herunder instruksjonsmyndighet overfor skipsføreren. I tillegg kommer at de som har sitt arbeid om bord vil kunne ha forskjellige arbeidsgivere, og at det kan oppstå unødvendige komplikasjoner om flere arbeidsgivere skal involveres i forhold som knytter seg til skipets drift. Endelig kommer at arbeidsgiveren til den som har sitt arbeid om bord, ikke behøver å ha arbeidsgiveransvar og dermed instruksjonsmyndighet over skipsføreren.

Utvalget foreslår derfor – i tråd med hovedsystemet i skipssikkerhetsloven – at rederiet pålegges sørge for-plikten i disse situasjonene. Det betyr at rederiet både vil ha selve handlingsplikten og det økonomiske ansvaret som oppstår i forbindelse med gjennomføringen av denne plikten. Utvalget forutsetter likevel ikke at rederiet skal sitte med den endelige belastningen ved å gjennomføre sin sørge for-plikt. Rederiet er gitt hjemmel til å søke tilbake sine utlegg fra arbeidsgiveren til den som har sitt arbeid om bord, og som er blitt syk eller skadet, eller i verste fall er død. Om arbeidsgiveren for sin del skal sitte med den endelige belastningen avhenger av om det finnes offentlige trygdeordninger som gir dekning av slike utgifter. Utvalget har ikke funnet det nødvendig å kartlegge i hvilken utstrekning slike ordninger finnes i de land som er mest aktuelle. For norske arbeidsgivere vil folketrygden i betydelig utstrekning dekke utgifter som kan oppstå.

15.3 Rettighetssubjekt

Sjømannsloven anvender begrepet «sjømann» for å angi hvem som har rettigheter etter de regler det her er tale om. Samtidig fremgår det av sjømannslovens virkeområdeforskrift at de fleste av de relevante bestemmelsene også er gitt anvendelse på selvstendige næringsdrivende.

Skipssikkerhetsloven betegner personer som er beskyttet av lovens regler som «den som har sitt arbeid om bord». Dette omfatter flere enn de som i dag faller inn under sjømannsloven. Utvalget har funnet det riktig å anvende det videre begrepet i dette kapitlet. De plikter kapitlet oppstiller, bør komme alle til gode som har sitt arbeid på skipet, uavhengig av om de er arbeidstakere eller ikke, og uansett om de ellers anses å falle utenfor lovens virkeområde, slik dette er beskrevet i § 1-2. En slik løsning gir god sammenheng mellom reglene i skipsarbeidsloven og skipssikkerhetsloven på områder som ligger i grenseflaten mellom de to lovene. Se om dette også i punkt 7.4.5.

15.4 Spesielle merknader til kapittel VIII

Til § 8-1 Omsorgsplikten ved sykdom og skade

Bestemmelsen er langt på vei en videreføring av sjml. § 27 første til tredje ledd, jf. § 28 nr. 1 første, annet og tredje punktum og regulerer rederiets og skipsførerens plikter dersom den som har sitt arbeid om bord er blitt syk eller er kommet til skade. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 8-3, som regulerer selve omkostningsdekningen ved gjennomføringen av plikten, og gir rederiet rett til å kreve sine omkostninger dekket av arbeidsgiveren.

Første ledd første punktum fastslår rederiets plikt til å sørge for forsvarlig sykepleie, dersom den som har sitt arbeid om bord er blitt syk eller kommet til skade under tjenesten. Bestemmelsen svarer i hovedsak til sjml. § 27 første og annet ledd. Pliktsubjektet er likevel rederiet og ikke skipsføreren. Om valget av rederiet som pliktsubjekt, se punkt 15.2. Rettighetssubjekt er den som har sitt arbeid om bord. Det betyr at lovutkastet her anvender et annet rettighetssubjekt enn i de fleste bestemmelser ellers i loven. Om valget av den som har sitt arbeid om bord som rettighetssubjekt, se punkt 15.3.

Uttrykkene «syk eller er kommet til skade» vil også omfatte psykiske forhold. Det er uten betydning om sykdommen eller skaden er selvforskyldt. Uttrykket «sykepleie» er nærmere forklart i bestemmelsen, og vil omfatte både legehjelp, legemidler og underhold. Retten til legehjelp er likevel underkastet en viss begrensning, se annet punktum. Det skal være snakk om «forsvarlig» sykepleie, noe som indikerer både en nedre og en øvre grense for hva som kan kreves. Forsvarligheten må vurderes ut fra hvilken sykdom eller skade vedkommende har fått. Den forsvarlige sykepleien kan kreves både om bord og i land, se annet ledd, som angir tidsrommet nærmere.

Annet punktum viser at det i retten til forsvarlig sykepleie også ligger en rett til å bli undersøkt av lege. Retten til legehjelp forutsetter imidlertid at to vilkår er oppfylt. Det skal være grunn til å tro at sykdommen eller skaden innebærer fare for vedkommende selv eller for andre om bord. Fare vil her innebære fare for livet eller fare for en vesentlig forverring, som i verste fall kan medføre en risiko for en betydelig uførhet. For andre om bord er fare først og fremst aktuelt hvis vedkommende har fått en alvorlig smittsom sykdom. Det ligger i tillegg et mulighetsvilkår i bestemmelsen. Det må være praktisk mulig å skaffe relevant legehjelp innenfor en forsvarlig økonomisk ramme. Ved denne avveiningen vil faresituasjonen og risikoen for omfattende skader stå sentralt.

Annet ledd angir det tidsmessige omfang av rederiets omsorgsplikt etter første ledd, og viderefører i hovedsak dagens praksis. Bestemmelsen svarer til sjml. § 28 nr. 1 første, annet og tredje punktum. Utgangspunktet er at plikten til sykepleie varer så lenge vedkommende er i tjeneste om bord, se første punktum. Er vedkommende fortsatt syk eller skadet ved fratreden, gjelder det samme i inntil 16 uker etter fratreden, se annet punktum. Fratreden vil i denne forbindelse si fratreden om bord, se for så vidt sjml. § 28 første ledd femte punktum. Omfanget av plikten er i prinsippet den samme som i perioden om bord, men vil i praksis normalt bli bestemt gjennom det som foreskrives av lege. Er vedkommende medlem av folketrygden eller av tilsvarende offentlig trygdeordning i sitt hjemland, opphører rederiets forpleiningsplikt i den utstrekning trygdeordningen overtar plikten. Dette er en videreføring av dagens praksis. Det er et vilkår at vedkommende faktisk er medlem av en slik ordning; på dette punkt var løsningen en annen etter sjml. § 28 første ledd fjerde punktum.

Tredje ledd, somi hovedsak svarer til sjml. § 27 tredje ledd, angir rederiets plikt dersom den syke eller skadede blir etterlatt i utlandet. I så fall skal rederiet primært sørge for at omsorgen overtas av norsk utenrikstjenestemann, se første punktum. Er dette ikke praktisk mulig, for eksempel fordi det ikke er norsk utenriksstasjon på stedet, skal rederiet sørge for at det på annen måte skaffes forsvarlig pleie, se annet punktum. Omfanget av en slik forsvarlig pleie er i prinsippet den samme som etter første ledd og har en tidsmessig utstrekning som i annet ledd, se likevel avsnittet over. Rederiet har i tillegg en underretningsplikt i forhold til de nærmeste pårørende, men en slik plikt forutsetter at vedkommende selv ber om det.

Fjerde ledd pålegger skipsføreren en plikt til å medvirke til at rederiets omsorgsplikt etter bestemmelsen blir gjennomført. Ofte vil det være naturlig at det er skipsføreren som enten på egen hånd eller etter instruksjon fra rederiet treffer de nødvendige tiltak ved sykdom eller skade, siden vedkommende er til stede på skipet. Men også hvor rederiet tar ledelsen i den praktiske oppfølgningen kan det være nødvendig for skipsføreren å bistå med konkrete oppgaver.

Femte ledd inneholder en hjemmel for departementet til å gi utfyllende forskrifter om de forhold paragrafen omhandler.

Til § 8-2 Omsorgsplikten ved dødsfall og begravelse

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak sjml. § 30, men er noe forenklet i forhold til den. Den må ses i sammenheng med § 8-3, som angir at omkostninger som rederiet pådrar seg ved utøvelse av sin omsorgsplikt etter § 8-2, kan kreves dekket av arbeidsgiveren.

Første ledd tilsvarer sjml. § 30 første ledd, men sørge for-plikten er lagt på rederiet, se punkt 15.2. Bestemmelsen angir rederiets plikter ved dødsfall hos den som har sitt arbeid om bord. Rederiets omsorgsplikt forutsetter at vedkommende enten er i tjeneste om bord eller har rett til sykepleie etter § 8-1 (se annet ledd) eller er under reise for rederiets eller arbeidsgiverens regning. Plikten omfatter to forhold: underretning til nærmeste pårørende og begravelse; i stedet for begravelse kan det være aktuelt med hjemsendelse av båren.

Annet ledd er nytt, og pålegger skipsføreren en plikt til å medvirke til at rederiets omsorgsplikt etter første ledd blir gjennomført. Spesielt hvor dødsfallet skjer om bord vil skipsføreren være den nærmeste til å ta seg av de praktiske spørsmål som oppstår, enten på eget initiativ eller etter instruksjon fra rederiet.

Til § 8-3 Omkostningsdekning

Bestemmelsen er en videreføring av hovedtrekkene i dagens ordning, slik denne fremgår av sjml. §§ 27, 28, 29, 30 og 31. Bestemmelsen er likevel betydelig forenklet.

Første punktum fastslår at omkostninger som rederiet eller skipsføreren pådrar seg ved gjennomføringen av sine omsorgsplikter etter §§ 8-1 og 8-2, kan rederiet kreve dekket av arbeidsgiveren. Indirekte fastslår bestemmelsen dermed at rederiet i tillegg til selve omsorgsplikten etter §§ 8-1 og 8-2, også har det økonomiske ansvaret for omkostninger ved gjennomføringen av sin egen og skipsførerens plikter. I praksis vil imidlertid ofte de offentlige trygdeordningene i Norge eller utenlands komme inn og dekke omkostningene direkte, slik at det ikke oppstår noe krav mot rederiet.

Annet punktum gir arbeidsgiveren rett til å kreve dekning hos folketrygden eller tilsvarende offentlig ordning i arbeidstakerens hjemland for de omkostninger som påføres etter første punktum. En forutsetning for slik dekning er at reglene for slike ordninger tillater det. I Norge vil en stor del av de omkostninger arbeidsgiveren pådras etter første punktum, bli dekket av det offentlige.

Til § 8-4 Erstatning for eiendeler

Bestemmelsen tilsvarer sjml. § 47, men er betydelig forenklet.

Første punktum fastslår at rederiet er erstatningsansvarlig dersom eiendeler som tilhører den som har sitt arbeid om bord går tapt eller blir skadet. På samme måte som i de øvrige bestemmelser i dette kapitlet er dermed rederiet ansvarssubjekt, mens den som har sitt arbeid om bord er rettighetssubjekt, se punkt 15.2 og 15.3. Det er snakk om et ansvar uten skyld.

Annet punktum innebærer et unntak fra første punktum: Skade på eller tap av gjenstander som vedkommende bærer på seg, herunder klær, er ikke omfattet av det lovfestede erstatningsansvaret.

Tredje punktum inneholder en lempningsadgang. Ved spørsmålet om lempning kan det først og fremst ses hen til skadelidtes eget forhold, som for eksempel at skaden eller tapet i betydelig utstrekning kan føres tilbake til vedkommendes egen uaktsomhet. I tråd med vanlige regler for lempning står domstolene fritt i sin vurdering av om og i hvilken utstrekning lempning skal finne sted, og da slik at ansvaret eventuelt kan settes til null.

Til § 8-5 Eiendeler som etterlates om bord

Bestemmelsen tilsvarer i det vesentlige sjml. § 46.

Første ledd fremhever rederiets sentrale plikt ved etterlatte eiendeler: å sørge for å ta vare på dem. Plikten gjelder både når vedkommende har forlatt skipet ved arbeidsforholdets opphør og på et annet tidspunkt. At eiendelen er etterlatt, innebærer at den er gjenglemt og at hensikten ikke har vært å kaste den. Her kan det imidlertid i praksis oppstå tvil, og ut fra hensikten med bestemmelsen er det viktig at rederiet utviser et forsiktig skjønn, eventuelt ved å spørre om hvilke ønsker vedkommende måtte ha.

I fortsettelsen av plikten til å ta vare på den etterlatte eiendelen, pålegger bestemmelsen også en plikt til å ettersende eiendeler. Denne plikten er imidlertid ikke absolutt. Ved siden av de begrensninger som annet ledd oppstiller, fremgår det av første ledd at eiendeler «eventuelt» skal ettersendes. Dette peker på at rederiet må ha rett til å vurdere om den etterlatte eiendelen kan bære de samlede omkostninger som en ettersendelse vil innebære, og unnlate fremsendelse med mindre vedkommende selv påtar seg omkostningene.

Annet ledd oppstiller begrensninger i rederiets ivaretagelsesplikt etter første ledd. Rederiet har rett til å selge ting som ikke tåler oppbevaring eller forsendelse, typisk matvarer, eller som ikke kan oppbevares uten vesentlig omkostning eller ulempe, se første punktum. Men bestemmelsen går videre og oppstiller en sistetid for plikten til oppbevaring, knyttet til eierens egen aktivitetsplikt. Har eieren ikke innen ett år etter at vedkommende forlot skipet gjort krav på eiendelene, kan rederiet la dem selge. Selv om det ikke er sagt uttrykkelig, må rederiets rett til å selge også omfatte en rett til å destruere eiendelene, typisk hvor et salg vil innebære omkostninger som helt eller for en stor del ikke lar seg dekke av salgssummen.

Tredje ledd fremhever at skipsføreren har plikt til å medvirke til gjennomføringen av omsorgsplikten etter første og annet ledd. Dette er både praktisk og hensiktsmessig, siden skipsføreren befinner seg om bord og derfor enkelt vil kunne se til at etterlatte eiendeler behandles på den måten som bestemmelsen forutsetter.