2 Kapittelsammendrag

Kapittel 3 – Bakgrunn – forhåndsgodkjente virksomheters historie og rolle i dag

I kapitlet redegjøres det for utviklingen i arbeidsrettede virkemidler for personer med nedsatt arbeidsevne. Den systematiske innsatsen for å få flere personer med nedsatt arbeidsevne i arbeid startet med utbygging av virkemidler basert på en sosialmedisinsk modell og vernet sysselsetting.

Forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter (skjermede virksomheter) har hatt en sentral rolle i norsk arbeidsmarkedspolitikk gjennom de siste 30–40 årene. Disse tiltaksbedriftene har vært et viktig virkemiddel for å realisere samfunnets mål om å inkludere personer med nedsatt arbeidsevne i arbeidslivet. Tiltakene ble gradvis bygget ut for å fange opp ulike grupper med behov for arbeidsrettet bistand i form av attføring eller varig skjermet sysselsetting.

Det har gjennom årene vært stilt spørsmålstegn ved om de arbeidsrettede tiltakene er hensiktsmessig utformet for å kunne gi de ønskede resultater i forhold til det grunnleggende målet. Dette var bakgrunnen for gjennomgangen på 1980-tallet som førte til omlegging av støtte- og styringssystemet for bedriftene. Siden begynnelsen av 1990-tallet har det i mindre grad vært foretatt grunnleggende materielle endringer i regelverket. Myndighetene har i stor grad lagt vekt på å stille krav om kvalitet og resultater i forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter uten å endre de grunnleggende premisser og særtrekk ved systemet.

Kapittel 4 – Utviklingen på arbeidsmarkedet og kjennetegn ved arbeidsinkluderingspolitikken

Kapitlet gjennomgår viktige utviklingstrekk på det norske arbeidsmarkedet. Selv om utviklingen for de fleste arbeidstakere har gått i positiv retning, er det også trekk ved arbeidslivet som kan være utfordrende. Noen av de strukturelle endringene på arbeidsmarkedet, som økte produktivitets- og omstillingskrav som gir seg utslag i nedbemanninger, kan føre til økt risiko for helseproblemer, frafall og uførhet.

Sammenlignet med andre europeiske land har Norge høy sysselsetting og lav ledighet. Samtidig står en betydelig andel av befolkningen i arbeidsaktuell alder utenfor arbeidslivet. Mange av de som står utenfor arbeidslivet mottar helserelaterte ytelser. Dette skaper utfordringer som forsterkes av at andelen av befolkningen i yrkesaktuell alder avtar.

Arbeidsinkluderingspolitikken skal møte disse utfordringene ved å bidra til å få flere i arbeid og sørge for at personer med nedsatt arbeidsevne kan få et varig fotfeste i arbeidslivet. Norge er blant de OECD-land som bruker mest offentlige midler på arbeidsinkludering i form av aktive tiltak og ytelser som underbygger deltakelse og arbeidsrettet aktivitet. Målet om å få flere i arbeid og færre på trygd har vært sentralt for flere av reformene på arbeids- og velferdsområdet de siste årene; blant annet NAV-reformen, kvalifiseringsprogrammet, IA-avtalen, innføring av arbeidsavklaringspenger og satsing på arbeid og psykisk helse. I flere av disse satsningene inngår bruk av arbeidsrettede tiltak som viktige virkemidler.

Til tross for en betydelig satsing er det behov for stadig vurdering og videre utvikling av innsatsen for å gjøre den mer treffsikker og få til en bedre måloppnåelse.

Kapittel 5 – De arbeidsrettede tiltakene i dag

Kapittel 5 innholder en oversikt over de viktigste arbeidstrettede tiltakene, med fokus på tiltak for personer med nedsatt arbeidsevne.

Tiltakene skal bidra til at den enkelte øker sine muligheter for å få eller beholde arbeid. Arbeids- og velferdsetaten har ansvaret for å iverksette arbeidsrettede tiltak. Tiltakene kan ha kort eller lang varighet avhengig av behovet. Personer med varig nedsatt arbeidsevne kan tilbys tidsubestemte arbeidsrettede tiltak.

Arbeidsrettede tiltak kan omfatte blant annet avklaring av den enkeltes arbeidsevne, arbeidstrening, kvalifisering og oppfølging i form av motivering, veiledning eller opplæring.

Arbeidsrettede tiltak arrangeres både i ordinære bedrifter og i forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter samt enkelte tiltaksbedrifter som ikke er forhåndsgodkjente men baserer sin virksomhet på deltakelse i anbudskonkurranser utlyst av blant annet Arbeids- og velferdsetaten. Hovedtilbudet i forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter er avklaring og utprøving av arbeidsevne, kvalifisering, arbeidstrening og arbeid med bistand, samt varig tilrettelagt arbeid. Tiltakene Tidsbegrenset lønnstilskudd og Arbeidspraksis holdes i ordinære bedrifter. De er tilgjengelige for alle brukere med behov for arbeidsrettet bistand utover den bistanden Arbeids- og velferdsetaten kan tilby. Det kreves ikke at deltakeren har nedsatt arbeidsevne.

I beskrivelsen er tiltakene av pedagogiske grunner kategorisert som tidligfasetiltak, opplæring, arbeidspraksis og formidlingsrettede tiltak.

Tidligfasetiltak er tiltakene Avklaring og Arbeidspraksis i skjermet sektor. Disse tiltakene har som formål å avklare brukerens behov for bistand på et tidlig tidspunkt. Deretter beskrives opplæringstiltakene, som omfatter både kurs og ordinær utdanning. Tiltak knyttet til arbeidspraksis omfatter midlertidige tiltak med produksjonsvirksomhet kombinert med kurs. Slike tiltak sikter mot å etablere gode arbeidsvaner og å styrke yrkesfaglig kompetanse. Deretter beskrives formidlingsrettede tiltak. Dette omfatter tiltak om er direkte rettet mot å gi arbeidssøkere bistand med sikte på ansettelse i ordinært arbeidsliv.

Kapittel 6 – Brukerne av arbeidsrettede tiltak

Kapittel 6 beskriver brukerne av arbeidsrettet bistand basert på tilgjengelig statistikk. Formålet er å gi et grunnlag for å vurdere om arbeidsrettede tiltak brukes på rett målgruppe, om det er rett type tiltak de får og om vi oppnår de ønskede resultatene. Det vurderes også om deltakere på tiltak levert av forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter skiller seg fra deltakere på andre tiltak. Kapitlet ser også på kostnader knyttet til ulike tiltakstyper.

De største diagnosegruppene blant personer med nedsatt arbeidsevne er psykiske lidelser og muskel- og skjelettsykdommer. Tiltaksdeltakere med utviklingshemninger og sosiale eller rusrelaterte problemer deltar i større grad enn andre grupper i tiltak i forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter. Tiltaksdeltakere med nedsatt arbeidsevne har i gjennomsnitt lavere utdanning enn den øvrige befolkningen, ofte med grunnskole som høyeste fullførte utdanning.

Vente- og kartleggingstiden før og mellom tiltak utgjør en relativt stor del av tiltaksløpet, og ventetiden har økt i løpet av perioden som studereres. Det er store forskjeller på kostnadene av ulike tiltaksløp avhengig av hva som er hovedtiltaket. Dette gjelder både årskostnader og kostnader pr. tiltaksløp.

Under halvparten av de tidligere deltakerne er i arbeid ett år etter avgang fra tiltak. Overgang til arbeid varierer med hva som var hovedtiltaket, noe som trolig gjenspeiler variasjon i hvor langt deltakere i ulike typer tiltak står fra arbeidslivet.

Kapittel 7 – Rammebetingelser for samarbeidet mellom Arbeids- og velferdsetaten og forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter

Kapitlet beskriver føringer og rammer som virker styrende på den praktiske samhandlingen mellom tiltaksbedriftene og Arbeids- og velferdsetaten. Kapitlet tar blant annet for seg hvilke formelle krav som stilles til tiltaksarrangør og til gjennomføring av arbeidsrettede tiltak i forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter.

En skjermet virksomhet er i henhold til forskrift om arbeidsrettede tiltak en virksomhet med produksjon av varer eller tjenester som er etablert med sikte på å tilby personer med nedsatt arbeidsevne arbeidstrening, kvalifisering eller varig tilrettelagt arbeid. Forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter må oppfylle en rekke krav nedfelt i tiltaksforskriften. Mange av de arbeidsrettede tiltakene kan bare arrangeres av forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter. Det finnes om lag 400 slike virksomheter.

Samarbeidsarenaene er i stor grad knyttet til oppfølging av avtalen og kravspesifikasjon, samt oppfølging av deltakere. På sentralt nivå gjennomføres det møter for å gi styringssignaler og drøfte utfordringer i samhandlingen mellom de forhåndsgodkjente tiltaksbedriftene og Arbeids- og velferdsetaten. På lokalt nivå er samhandlingen knyttet opp mot oppfølging av godkjenningen, avtalen, kravspesifikasjon og tiltaksdeltakerne.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har stilt krav om at godkjente tiltaksarrangører for arbeidsmarkedstiltak i skjermet sektor skal ha et sertifisert kvalitetssikringssystem for primærvirksomheten (attføring eller varig tilrettelagt arbeid). Systemet skal revideres periodisk av ekstern revisor. Bransjeforeningen Attføringsbedriftene har etablert et samarbeid med Arbeidssamvirkenes Landsforening (ASVL) om innføring av kvalitetssikringssystemet European Quality in Social Services, EQUASS.

Kapittel 8 – De forhåndsgodkjente tiltaksbedriftene – anskaffelse og struktur

Kapittel 8 beskriver dagens modeller for anskaffelse av arbeidsmarkedstjenester i Arbeids- og velferdsetaten, samt betydning av anskaffelsesform for pris og kvalitet. Kapitlet inneholder også en gjennomgang av de skjermede virksomhetenes organisering og økonomi, og det blir sett nærmere på kjennetegn ved anbudsmarkedet for anskaffelse av arbeidsrettede tiltak for personer med nedsatt arbeidsevne.

Arbeids- og velferdsetaten anskaffer i dag arbeidsrettede tiltak via avtaler med forhåndsgodkjente leverandører, via avtaler som er inngått etter bruk av anbudskonkurranse og ved kjøp av enkeltplasser (inngåtte enkeltavtaler). I 2010 ble om lag 3,3 milliarder kroner brukt til overføringer til forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter, noe som er tilnærmet 44 prosent av utgiftene til alle arbeidsmarkedstiltak. Forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter er i tillegg aktive i anbudsmarkedet for arbeidsrettede tiltak.

Den økonomiske utviklingen i de forhåndsgodkjente tiltaksbedriftene i perioden 2000 til 2007 har vært relativt stabil og god. Majoriteten av virksomhetene økte driftsresultatene og hadde høyere egenkapitalandel enn gjennomsnittet i Fastlands-Norge i perioden fra 2000 til 2007. Av samlede inntekter til attføringsbedriftene utgjorde tilskudd fra Arbeids- og velferdsetaten 45 prosent i 2008. For arbeidssamvirkene var den tilsvarende andelen nær 50 prosent. Andelene har vært stabile over tid.

Kapittel 9 – Arbeidsrettet bistand i andre land

Kapittel 9 tar opp den arbeidsrettede bistanden i blant annet USA, Belgia, Danmark, Nederland, Storbritannia, Sverige og Tyskland. Det gjøres rede for utformingen av arbeidsrettede tiltak i de aktuelle landene og forskjeller mellom landenes innsats for å fremme inkludering av personer med nedsatt arbeidsevne i arbeidslivet.

Det er en gjennomgående tendens at landene har søkt å utvikle arbeidsrettede tiltak som skal bidra til inkludering i det ordinære arbeidsmarkedet og da i størst mulig grad på ordinære ansettelsesbetingelser. Bruken av ansettelser i skjermet sektor er sterkt varierende.

Bruken av arbeidsrettede virkemidler i Sverige og Danmark har i betydelig grad basert seg på økonomiske insentiver til arbeidsgivere gjennom lønnstilskudd. Dansk politikk er i tillegg tuftet på arbeidsmarkedsopplæring, fortrinnsvis i ordinære bedrifter. Sverige har i større grad satset på arbeidsmarkedskvalifisering og sysselsetting i skjermet sektor.

Av de ikke-nordiske landene har Belgia hatt en særlig stor satsning på arbeidsrettede tiltak i skjermet sektor. Målet for disse belgiske tiltakene er oftest å øke livskvaliteten til bruker, bare i mindre grad er målet overgang til ordinært arbeid. Tyskland har særlig satset på kvoteordninger hvor bedrifter har vært forpliktet til å ansette personer med nedsatt arbeidsevne. Nederland har hatt et insentivbasert regime for å sikre størst mulig grad av sysselsetting og forhindre tidlig avgang fra yrkeslivet for personer med funksjonsnedsettelser. Storbritannia og USA har i større grad enn andre land i utvalget hatt en hovedinnretning mot ikke-diskrimineringsvern i arbeidslivet. Storbritannia har samtidig også gjennomført større endringer i inntektssikringssystemene for å øke de økonomiske insentivene til å ta lønnet arbeid.

Kapittel 10 – Evalueringer av arbeidsrettede tiltak – en gjennomgang

Kapittel 10 gjennomgår både brede evalueringer av arbeidsrettede tiltak generelt, kjeder av arbeidsrettede tiltak og evalueringer av enkelte tiltakstyper. Kapitlet omhandler både norsk og internasjonal forskning. Det er lagt spesiell vekt på effektevalueringer

Gjennomgangen gir ikke grunnlag for å trekke sikre konklusjoner. Det er allikevel en tendens til at de tiltakene som er sterkest knyttet opp mot ordinært arbeidsliv vurderes som mest effektive for overgang til ordinær tilsetting. Oppfølging av brukerne synes viktig. Studier kan tyde på at samme type tiltak kan gi svært forskjellige effekter. En konklusjon er at kvaliteten på gjennomføringen av tiltakene sannsynligvis har stor betydning for resultatet uavhengig av hvilken type tiltak som benyttes.

Kapittel 11 – Forholdet til reglene for skatt, statsstøtte, offentlige anskaffelser og skatt

Den juridiske gjennomgangen i kapittel 11 viser at forholdet mellom statsstøtteregelverket og regelverket for offentlige anskaffelser og systemet med forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter er et komplisert og uoversiktlig juridisk terreng. Regelverket er av svært generell karakter og det foreligger lite relevant rettspraksis. Gjennomgangen som ble gjort av Kluge Advokatfirma reiser tvil om dagens system på alle punkter samsvarer med det som følger av EØS-avtalen. Kluge nevner i denne sammenheng særlig kravet om systemer for å motvirke eventuell overkompensasjon av tiltaksarrangører.

Utvalget anbefaler at departementet utreder videre forholdet til statsstøttereglene og reglene for offentlig anskaffelser. Utvalget viser også til at Kluge Advokatfirma anbefaler notifisering av tiltakene hos EFTAs overvåkingsorgan, ESA.

Kapittel 12 – Metodiske utfordringer og behov for tiltaksforenklinger

I kapittel 12 diskuteres for det første hvilke faglige tilnærminger som gir best resultat for den enkelte bruker og hva som samlet sett er en hensiktsmessig tiltaksstruktur. De ulike faglige tilnærmingene klassifiseres i forhold til to dimensjoner: Vektlegging av kvalifisering og arbeidstrening med skjermet virksomhet som arena versus vektlegging av arbeidstrening og kvalifisering med ordinært arbeidsliv som arena. Ulike tiltakstyper og styrker og svakheter ved de ulike tilnærmingene diskuteres innenfor denne rammen.

Det andre spørsmålet er hvordan man på en best mulig måte kan realisere utviklingen av ønskede tiltak og en ønsket tiltaksstruktur. Utvalget har blant annet vært opptatt av om tiltaksstrukturen er forenlig med målet om individuell tilpassing og effektiv gjennomføring av tiltaksløpene.

Kapittel 13 – Tidsubestemte arbeidsrettede tiltak

Kapittel 13 omhandler arbeidsrettede tiltak for personer med vesentlig og varig nedsatt arbeidsevne. Med tidsubestemte tiltak menes tiltak hvor forskriften ikke angir noen maksimal varighet. Historisk har de arbeidsrettede tiltakene til personer med varige begrensinger i arbeidsevnen vært arrangert av og i forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter. Hovedtyngden av deltakere har vært personer med utviklingshemminger.

Utvalget mener at lokalt næringsliv i større grad enn nå bør kunne brukes som arena for tiltaksgjennomføringen. Dette vil kunne øke mulighetene for å tilpasse arbeidstilbudet til hver enkelt deltakers behov og ønsker, samtidig som det gir bedre muligheter for overgang i det ordinære arbeidslivet. Dette kan blant annet gjøres ved å legge til rette for ordninger som gjøre det mulig å kombinere arbeid i skjermede omgivelser med periodevis arbeid i ordinære virksomheter. Utvalget mener videre at man bør øke bruken av tiltaket Varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet, og styrke oppfølgingen.

Det er indikasjoner på at det er et udekket behov for VTA-plasser. En utredning om behovet for tiltaksplasser i VTA er ventet til sommeren 2012. Utvalget anbefaler at man på bakgrunn av denne, blant annet vurderer om flere brukere som i dag er i kommunale dagsentre bør få tilbud om plass i VTA.

Utvalget ser behov for en ny og samlet vurdering av de tidsubestemte tiltakene i lys av den nye uførepensjonsreformen. Ny uføretrygd som gjør at det økonomisk blir tryggere å prøve seg i lønnet arbeid, endrer noen av forutsetningene ved bruk av dagens arbeidsrettede tiltak. Dette gjør at det er behov for en ny vurdering av hvordan de arbeidsrettede tiltakene virker sammen med reglene for ny uføretrygd. Nærmere bestemt bør man se på om den nye uføretrygden åpner for endringer i den arbeidsrettede bistanden som gjør at flere med varige begrensninger i arbeidsevnen kan delta i det ordinære arbeidslivet. En slik gjennomgang bør omhandle ulike lønnstilskuddsordninger, ulike tilretteleggings- og oppfølgingstiltak i tillegg til ulike måter å kombinere trygd og arbeid på. Bruken av tidsubestemt lønnstilskudd bør vurderes både med tanke på effekten for den enkelte bruker, for arbeidsgivere og eventuelle uintenderte negative effekter på samfunnsnivå, for eksempel mulige fortrengningseffekter eller kostnadsoverveltning.

Utvalget er delt i synet på fremtidig regulering av tiltaket Tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift (TIA). Utvalgets flertall foreslår at tiltaket fases ut. Disse medlemmene mener at alle med arbeidsevne bør vurderes og prøves i forhold til mer direkte arbeidsinkluderende løp i kombinasjon med andre type tiltak som kompenserer for svekket arbeidsevne eller andre utfordringer den enkelte eller arbeidsgiveren har. Et mindretall av medlemmene ønsker å videreføre tiltaket. Disse medlemmene mener TIA er et godt tilbud til de gruppene som bruker tiltaket i dag, blant annet fordi deltakerne får lønn istedenfor uførepensjon. Disse medlemmene ser TIA som et naturlig ledd i en utviklingstrapp mellom VTA og TULT. Disse medlemmene ønsker videre at TIA åpnes for nye brukergrupper. En aktuell gruppe er unge mennesker med varig lyte som er innvilget uføretrygd. Flere av disse vil kunne ha utviklingsmål som gjør at de opparbeider en arbeidsevne hvor de kan forsvare lønn i stedet for uføretrygd, men vil fortsatt ha behov for sterk faglig oppfølging.

Kapittel 14 – Forhåndsgodkjente tiltaksbedrifters plass i arbeidsmarkedspolitikken

I kapittel 14 drøftes arbeidsfordelingen mellom Arbeids- og velferdsetaten og eksterne aktører som etaten kjøper tjenester fra. Kapitlet drøfter fordeler og ulemper med at etaten kjøper tjenester eller utfører tjenestene selv. Noen av utvalgets medlemmer ønsker at etaten selv skal drive mer oppfølging av brukerne, mens andre medlemmer mener at etaten, når det gjelder brukere med mer sammensatte behov, først og fremst bør fokusere på forvaltningsoppgavene og oppfølgingsoppgavene knyttet til samarbeidet med de eksterne tiltaksarrangørene.

Kjøp av tjenester kan gjøres på ulike måter, for eksempel åpent anbud eller anbud begrenset til virksomheter som oppfyller bestemte vilkår. Det kan også skje ved direkte kjøp av enkeltplasser. Det vanligste i dag er kjøp uten anbud fra forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter (skjermede virksomheter). I kapitlet drøftes mulige fordeler og ulemper ved de ulike innkjøpsformene. Utvalget er ikke enige om anbefaling av innkjøpsform, noe som reflekteres i de ulike modellene i kapittel 17.

Videre gjennomgås kravene for å bli definert som forhåndsgodkjent tiltaksbedrift. Disse kravene må sees i sammenheng med regelverket for offentlige anskaffelser og regelverket for statsstøtte. Blant annet av den grunn er det vanskelig å drøfte vilkårene enkeltvis. Vurdering av vilkårene må eventuelt gjøres i sammenheng med en nærmere gjennomgang av forholdet til statsstøtteregelverket og regelverket for offentlige anskaffelser.

Avslutningsvis drøftes kort koordinering av tjenester mellom arbeidsmarkedsmyndighetene og utdannings- og helsemyndighetene. Dette er viktige men kompliserte spørsmål, som utvalget ikke har hatt anledning til å behandle inngående. Utvalget mener ungdom i størst mulig grad bør gjennomføre ordinære utdanningsløp. For ungdom med behov for tilrettelagt videregående opplæring kan det være aktuelt å kombinere opplæringen med tiltak i det ordinære arbeidslivet. Det bør også være mulighet for å gjennomføre opplæring internt i en forhåndsgodkjent tiltaksbedrift.

Utvalget vil anbefale at det gjøres en helhetlig gjennomgang av samordningsutfordringene i skjæringspunktet mellom helsetjenester, utdanning, Arbeids- og velferdsetaten og de arbeidsrettede tiltakene.

Kapittel 15 – Kvalitet i arbeidsrettede tiltak

Kapittel 15 ser nærmere på kvalitet i arbeidsrettede tiltak. I en analyse av Arbeids- og velferdsetatens kvalitetsarbeid ved arbeidsrettede tiltak finner forskningsinstituttet AFI at kvalitetsarbeidet og kvalitetskontrollen knyttet til bestilling, oppfølging og resultat av tjenestene ikke er nok til å sikre god kvalitet på tiltaksleverandørenes tjenester. I tillegg peker AFI på både fordeler og ulemper med kvalitetssikringssystemet EQUASS.

Norsk og utenlandsk forskning som er gjort på anskaffelser av arbeidsmarkedstjenester viser så langt ingen klar sammenheng mellom anskaffelsesform, pris og kvalitet. I Norge skriver en gruppe forskere fra Econ Pöyry og Proba samfunnsanalyse at avtalen som ligger i bunn i tillegg til konkurransesituasjonen i den enkelte anbudsprosessen har størst betydning. De peker på at både anskaffelser fra forhåndsgodkjente leverandører og anskaffelser via anbud har forbedringspotensiale.

Ulike virkemidler kan brukes for å stimulere til økt resultatoppnåelse, som for eksempel benchmarking og forskjellige finansieringsordninger. Brukerbasert kvalitet og kjennskap til brukeren og tilbakemelding fra bruker er også sentralt for kvalitetsstyring.

Under gjennomgangen av Arbeids- og velferdsetatens kvalitetsarbeid ved arbeidsrettede tiltak pekes det på at kvalitetsregimet ved arbeidsrettede tiltak for personer med nedsatt arbeidsevne i hovedsak bygger på sikring av kvalitet i forkant av tiltaket. Å støtte seg for mye til kvalitetssikring i forkant via godkjenning og legge for lite vekt på kvalitet i senere ledd kan gi for stort fokus på systemet, og for lite fokus på innhold i og gjennomføring av tiltakene. Kvalitetsarbeidet bør inkludere hele tjenesteytingsprosessen og omhandler kvalitet i flere faser, underveis (prosesskvalitet) og kvaliteten på sluttresultatet.

Kapittel 16 – Finansiering av tiltak rettet mot personer med nedsatt arbeidsevne/ forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter

Kapitlet gjennomgår tre hovedtyper finansieringssystemer. Dette er dagens tilskudd- og støttesystem, finansiering etter regelverk for offentlige anskaffelser (anbudskonkurranse) og resultatbasert finansiering.

I gjennomgangen av dagens støtte- og tilskuddssystem peker utvalget på behovet for å harmonisere dagens satser, blant annet med tanke på å unngå kryssubsidiering mellom tiltak. Videre peker utvalget på behovet for at satsene baserer seg på en kostnadsmodell i tråd med regelverket for statsstøtte og forpliktelsene som følger av EØS-avtalen når det gjelder bruk av statsstøtte. I kapitlet foreslås derfor en ny beregningsmodell som både harmoniserer dagens satser og som kan oppfylle unntaksbestemmelsene når det gjelder statsstøtte.

En norsk undersøkelse peker på at anbudskonkurranser generelt bidrar til at leverandørene strekker seg lengre. I følge undersøkelsen kan anbudskonkurranser imidlertid også bidra til å øke administrasjonskostnadene og til å svekke leverandørens insentiver til å investere i kompetanse. Internasjonale studier viser også at erfaringene med konkurranseutsetting av arbeidsmarkedstiltak i et utvalg europeiske land er blandet.

Gjennomgangen av erfaringer med resultatbaserte finansieringsmodeller viser at det internasjonalt er utviklet flere varianter som i ulik grad baserer finansieringen på oppnådde resultater. Internasjonale erfaringer med slike finansieringsmodeller ser også ut til å ha positive virkninger. Erfaringer med tilsvarende forsøksordninger i Norge er derimot mindre entydige. På bakgrunn av en gjennomgang av de ulike finansieringsmodellene, foreslår utvalget et finansieringssystem basert på en kostnadsberegningsmodell og en anbudsmodell. Videre peker utvalget på behovet for ytterligere uttesting av en resultatbasert finansieringsmodell tilpasset norske forhold.

Kapittel 17 – Konklusjoner og alternative modeller

I kapittel 17 presenteres utvalgets hovedvurderinger og forslag. Først presenteres noen hovedkonklusjoner utvalget er enige om, deretter presenteres tre ulike modeller. De tre modellene er også kort gjengitt i innledningen til kapittel 17.

Utvalget er delt i valget av modeller. Presentasjonen av de tre modellene er formulert av de medlemmene som stiller seg bak de ulike modellene. Skillelinjene går blant annet på:

• I hvilken grad man ser det som ønskelig og mulig å øke bruken av ordinære virksomheter som arena for den arbeidsrettede bistanden.

• I hvilken grad Arbeids- og velferdsetaten selv skal produseres tjenester for de brukergruppene som i dag er i tiltak i forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter.

• I hvilken grad det skal åpnes for andre aktører enn forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter.

Kapittel 18 – Økonomiske og administrative konsekvenser

Kapittel 18 behandler økonomiske og administrative konsekvenser. Modellene som er foreslått i kapittel 17 angir ulike mulige retninger for hvordan tiltakene man organiseres i framtiden, men forslagene vil kreve nærmere konkretiseringer før det er mulig å tallfeste de økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene. Utvalgets drøftinger har imidlertid skjedd i tråd med mandatets forutsetninger om at forslagene skal være kostnadsnøytrale eller innsparende for staten samlet sett.