5 De arbeidsrettede tiltakene i dag

5.1 Innledning

Temaet for dette kapitlet er de arbeidsrettede tiltakene i dag. Arbeidsrettede tjenester og tiltak skal bidra til at den enkelte øker sine muligheter for å få eller beholde arbeid. Arbeidsrettede tjenester gis av Arbeids- og velferdsetaten(NAV) og kan omfatte veiledning og oppfølging knyttet til blant annet jobbsøking, kartlegging av behov for bistand og informasjon om arbeidsmarkedet. Dersom disse tjenestene ikke er tilstrekkelige, kan Arbeids- og velferdsetaten tilby arbeidsrettede tiltak. Tiltakene kan omfatte blant annet avklaring av den enkeltes arbeidsevne, arbeidstrening, kvalifisering og oppfølging i form av motivering, veiledning eller opplæring. Arbeids- og velferdsetaten har ansvaret for gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken, herunder tildeling og iverksetting av arbeidsrettede tiltak. Tiltakene skal blant annet bidra til følgende:

• Gi deltakerne kvalifikasjoner det er behov for i arbeidslivet

• Motivere og bistå deltakere til å søke etter arbeid

• Bistå personer med nedsatt arbeidsevne slik at de kommer over i tilpassede jobber

• Minske arbeidsgivers usikkerhet i forbindelse med ansettelse

• Hindre at personer faller permanent ut av arbeidslivet

• Bidra til at personer beholder arbeidet

Formålet med dette kapitlet er å gi en kortfattet oversikt over arbeidsrettede tiltak. Først ser vi på hvem som får tilbud om arbeidsrettet bistand og hvem som tilbyr slik bistand. Deretter ser vi på innholdet i de ulike arbeidsrettede tiltakene og tjenestene som tilbys personer med nedsatt arbeidsevne, og noen evalueringer av tiltakene. Kapitlet omtaler også noen sentrale strategier og innsats overfor personer med nedsatt arbeidsevne.

5.2 Hvem får tilbud om arbeidsrettet bistand?

Fra og med 1. februar 2010 har alle som henvender seg til det lokale NAV-kontoret, og som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid, rett til å få vurdert sitt bistandsbehov, jf. arbeids- og velferdsforvatningsloven § 14 a. Bestemmelsen gir enkeltpersoner en rett til vurdering av behov for bistand for å beholde eller skaffe seg arbeid og rett til aktivitetsplan. Av loven fremgår det videre at alle som har behov for en mer omfattende vurdering av sitt bistandsbehov, har rett til å få en arbeidsevnevurdering. Gjennom en arbeidsevnevurdering skal brukeren få en skriftlig vurdering av:

• Sine muligheter for å komme i arbeid

• Hva slags arbeid som skal være målet

• Behovet for bistand for å komme i arbeid

• Om, og eventuelt hvor mye, arbeidsevnen er nedsatt

• Hvilken type bistand som kan være aktuell for brukeren

Ansvaret for å gjennomføre arbeidsevnevurderinger er lagt til de lokale NAV-kontorene. Brukere som har fått fastslått at de har et bistandsbehov, har rett til å delta i utarbeidelsen av en konkret plan for hvordan de skal komme i arbeid (aktivitetsplan).

For brukere som samtidig har krav på en individuell plan etter § 15 i arbeids- og velferdsforvaltningsloven, skal NAV-kontoret legge til rette for at aktivitetsplanen og den individuelle planen så langt som mulig blir samordnet. Individuell plan skal legge til rette for samordnet bistand til mennesker med behov for koordinerte tjenester fra flere instanser over tid. Planen skal sikre samarbeid mellom tjenestemottaker og tjenesteapparatet, og mellom de ulike tjenesteyterne. Det lokale NAV-kontoret skal ifølge arbeids- og velferdsforvaltningsloven samarbeide med andre tjenesteytere om individuell plan for å bidra til et helhetlig tilbud for den det gjelder, men loven pålegger ikke arbeids- og velferdsforvatningen noe koordineringsansvar.

Behovs- og arbeidsevnevurderingene skal bidra til en målrettet og entydig avklaring av brukers ressurser og barrierer, og peke mot de virkemidler som er nødvendige for at brukeren skal kunne komme i arbeid. Vurderingene angir hovedretningen på den bistanden som skal gis.

I etatens arbeid med å avklare den enkelte brukers arbeidsevne, forstås arbeidsevne som en relasjon mellom den enkeltes ressurser og begrensninger på den ene siden og omgivelsenes krav og forventninger på den andre siden. I vurderinger av arbeidsevne skal det derfor tas hensyn til hva brukeren kan og ikke kan, hvilke ressurser vedkommende har med hensyn til kompetanse, helse- og arbeidskapasitet, og forhold i arbeidsmiljøet som hemmer og fremmer deltakelse i arbeidslivet. En arbeidsevnevurdering består av både en egenvurdering og av en systematisk kartlegging og fremstilling av brukerens ressurser og hindringer. Ressursprofilen skal sikre at alle nødvendige faktaopplysninger og vurderinger blir vurdert i sammenheng.

Arbeidsledige med behov for arbeidsrettet bistand kan som hovedregel tildeles tiltak med kortere varighet. Personer med nedsatt arbeidsevne kan i tillegg få tilbud om tiltak av lengre varighet og tiltak som avholdes i skjermet sektor. Personer med varig nedsatt arbeidsevne kan også tilbys tidsubestemte arbeidsrettede tiltak.

Proba samfunnsanalyse har på oppdrag fra Arbeids- og velferdsdirektoratet gjennomført en evaluering av innføringen av arbeidsevnevurderingen som metodikk i Arbeids- og velferdsetatens arbeid med oppfølging av brukerne.1 I rapporten konkluderer Proba samfunnsanalyse med at metoden gir gode muligheter til å målrette innsatsen til brukernes behov og sikre brukermedvirkning, men at det er store variasjoner i praksis og kvalitet i arbeidet. Evalueringen viser at mange brukere får en arbeidsevnevurdering uten at det er gjort noen særlig kartlegging på forhånd, eller at behovsvurderingen er dårlig dokumentert og henvisningen dårlig begrunnet. Proba samfunnsanalyse understreker at det gjøres et godt arbeid ved flere kontorer og av en god del veiledere, men den store variasjonen medfører at totalbildet blir relativt negativt.

Det er utarbeidet et egenvurderingsskjema som brukeren kan benytte i sin egenvurdering. Siden skjemaet er en standard som benyttes for alle brukere, vil det imidlertid variere hvor relevant de enkelte spørsmålene er for brukernes situasjon. En veileder ved NAV- kontoret skal veilede brukeren knyttet til hva som er relevant å fylle ut. Evalueringen viser at det ofte ikke skjer. Videre er samtale med brukerne i løpet av prosessen en vesentlig forutsetning for å få til reell brukermedvirkning i arbeidsevnevurderingene. Imidlertid viser evalueringen at det i en del tilfeller ikke gjennomføres en samtale mellom veileder og bruker. Evalueringen tyder på at brukerens ressurser får en relativt sett liten plass i vurderingene og at helse- eller sosiale problemer er mer fremtredende.

Evalueringen indikerer at temaer knyttet til arbeidslivet blir berørt i samtaler mellom veiledere ved NAV- kontoret og bruker, men det er usikkert hvor konkret dette blir gjort. Arbeidsmarkeds-/arbeidslivsforhold blir til en viss grad inkludert i ressursprofilen, men en betydelig del av disse temaene behandles generelt og i liten grad knyttet til den enkeltes arbeidsevne. Veilederne selv vurderer temaer som arbeidsmarked samt krav og muligheter i arbeidslivet som områder der de har lav kompetanse.

Proba samfunnsanalyse angir tre årsaker til variasjon i kvalitet på arbeidsevnevurderingene. For det første er det ikke tilstrekkelig bevissthet om og forståelse av hensikten med arbeidsevnevurdering blant ledere og veiledere i NAV- kontorene. For det andre er det en for nær kopling mellom bruken av metoden og behandling av søknader om arbeidsavklaringspenger. For det tredje opplever mange NAV-kontorer en presset ressurssituasjon. Proba samfunnsanalyse anbefaler et kontinuerlig arbeid for å øke kvaliteten og få mer ensartet praksis i NAV-kontorene. Videre anbefaler Proba samfunnsanalyse tre tiltak: Tydeliggjøring av kvalitetskriterier, kompetanseutvikling og kvalitetssikring.

5.3 Oversikt over tiltakene

Nedenfor følger en oversikt over de ulike tiltakene, hvem som kan få tilbudet og hva det inneholder.

Forskrift om arbeidsrettede tiltak omfatter også tiltakene Bedriftsintern opplæring og Behandlingstilbud for personer med lettere psykiske og sammensatte lidelser. Disse tiltakene vil ikke bli behandlet videre.

Gjennom tiltaket Bedriftsintern opplæring kan virksomheter motta tilskudd til opplæring av egne ansatte ved større omstillinger eller ved markedssvikt. Opplæringen må komme i tillegg til bedriftens ordinære opplæring. Tiltaket er ment å opprettholde og styrke kompetansen til ansatte i bedrifter som har omstillings- eller strukturproblemer som er særlig alvorlige for arbeidsmarkedet. Utvalget mener at tiltaket ikke ligger innenfor mandatet.

Det finnes også et tilbud om utredning og behandling for personer med lettere psykiske og sammensatte lidelser. Hensikten med tilbudet er å redusere ventetiden på behandlingen slik at yrkesaktive kommer raskere tilbake i arbeid. Dette er ikke ansett som et arbeidsrettet tiltak, men et behandlingstilbud. Tilbudet finansieres med midler fra ordningen Raskere tilbake og ble overført fra Helse- og omsorgsdepartementet til Arbeidsdepartementet i 2009.

5.4 Hvem tilbyr arbeidsrettede tiltak?

Arbeidsrettede tiltak arrangeres både i ordinære bedrifter og i forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter, se figur 5.1. Arbeids- og velferdsetaten anskaffer arbeidsrettede tiltak på tre ulike måter; gjennom direkte kjøp av tiltaksplasser fra forhåndsgodkjente leverandører i skjermet sektor, gjennom anbud etter regelverket for offentlige anskaffelser eller som enkeltplasser fra ordinære arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner. Tiltak i skjermet sektor er i utgangspunktet forbeholdt personer som har nedsatt arbeidsevne. Bedriftene skal ha attføring som sin primære virksomhet. De skal som hovedregel være organisert som et aksjeselskap med kommunal/fylkeskommunal aksjemajoritet. Overskuddet skal forbli i virksomheten og komme attføringsarbeidet og deltakerne til gode. Det skal ikke betales utbytte.2

De forhåndsgodkjente tiltaksbedriftene er organisert som såkalte attføringsbedrifter og vekstbedrifter. Hovedforskjellen mellom de forhåndsgodkjente tiltaksarrangørene ligger i hvilke tiltak de tilbyr. Attføringsbedriftenes hovedtilbud er avklaring og utprøving av arbeidsevne, kvalifisering og tiltaksplasser for tidsubestemt tilrettelagt arbeid. Vekstbedriftenes hovedtiltak er Varig tilrettelagt arbeid i skjermet virksomhet. Begge virksomhetene kan organisere Avklaring, Arbeid med bistand og Arbeidspraksis i skjermet virksomhet.

Arbeidspraksis, Lønnstilskudd, Varig tilrettelagt arbeid og utdanning arrangeres i ordinære virksomheter og i utdanningsinstitusjoner.

I tillegg til de nevnte tiltakene i skjermet og ordinær virksomhet, er det noen tiltak som anskaffes gjennom reglene for offentlige anskaffelser. Dette omfatter tiltakene Arbeidsmarkedsopplæring, Oppfølging, Avklaring og Arbeidsrettet rehabilitering. Disse arrangeres derfor både i ordinær og skjermet virksomhet avhengig av hvem som får oppdraget.

I det følgende gis en beskrivelse av arbeidsmarkedstiltakene. Inndelingen er valgt for å forsøke å skape en bedre forståelse for hva tiltakene inneholder og hvilket formål de har. Først presenteres tidligfasetiltakene. Dette er Avklaring og Arbeidspraksis i skjermet sektor, som har som formål å avklare brukerens behov for bistand på et tidlig tidspunkt. Deretter ser vi på opplæringstiltakene, både kurs og ordinær utdanning. Vi vil til sist beskrive arbeidspraksis som midlertidig og varig tiltak og formidlingsrettede tiltak.

5.5 Tiltak i tidlig fase

Når en person kommer i kontakt med Arbeids- og velferdsetaten, vil det skje en behovsvurdering og ved behov en arbeidsevnevurdering. Disse prosessene kartlegger vedkommendes ønsker/behov og kapasitet, og omfatter en vurdering av aktuelle tiltak. Veilederne ved NAV- kontoret skal først prøve å motivere og bistå vedkommende til å søke jobb, og gi råd og annen støtte i denne prosessen. Ofte vil veilederne se behov for at det legges mer ressurser i avklaring, motivering og hjelp til jobbsøking. Det er slike aktiviteter vi tenker på som tidligfasetiltak. Det omfatter tiltakene Avklaring, Arbeidspraksis i skjermet virksomhet og Arbeidsrettet rehabilitering.

5.5.1 Avklaring

Formålet med tiltaket Avklaring er å kartlegge og vurdere den enkeltes arbeidsevne og behov for bistand for å komme inn på arbeidsmarkedet eller beholde arbeidet. Avklaring kan også inngå som en del av en arbeidsevnevurdering. Tiltaket skal gi tilbud om avklaring av faglig og sosial kompetanse, systematisk kartlegging av arbeidsevne, avklaring av behov for ytterligere bistand, samt motivasjons- og mestringsaktiviteter. Tilbud om Avklaring kan gis til en person som har behov for bistand utover det Arbeids- og velferdsetaten kan tilby.

Avklaring kan vare i inntil fire uker med mulighet for forlengelse i inntil åtte uker. Målrettede avklaringer som konsentrerer seg om å vurdere bestemte former for kompetanse, for eksempel lese- og skriveferdigheter, kan ha en betydelig kortere varighet. Gjennomføring av tiltaket kan innebære at bruker i samråd med NAV- kontoret og tiltaksarrangør finner frem til et eller flere mulige yrker som deretter prøves ut hos tiltaksarrangøren. På bakgrunn av erfaringene fra disse utprøvingene, vil avklaringen benyttes for å avgrense hvilke yrker som er hensiktsmessige mål for attføringen. Andre vil ikke komme i mål med å finne frem til aktuelle jobber under avklaringstiltaket og vil ha behov for mer omfattende avklaringsbistand.

Tiltaket blir holdt i anbudsbaserte eller forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter. Avklaring er rettet mot personer som har problemer med å beholde eller komme i arbeid, og anskaffes etter lov om offentlige anskaffelser. Attføringsbedrifter og vekstbedrifter kan delta i anbudsprosess for anskaffelse av Avklaring som blant annet er rettet mot sykemeldte med behov for avklaringsbistand. Avklaring i forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter tilbys ellers kun personer med nedsatt arbeidsevne og finansieres med faste tilskudd.

I forbindelse med at det ble innført nytt regelverket for arbeidsmarkedstiltakene i 2002, gjennomførte ECON Analyse en evaluering som blant annet omfattet avklaringstiltaket (AMB fase 1).3 Gjennom avklaringstiltaket tilbys den enkelte bruker utprøvingsarenaer og individuell oppfølging. Med det nye regelverket ble tiltaket endret fra å være et avklarings- og arbeidstreningstiltak på inntil seks måneder, til et rent avklaringstiltak på maksimalt to måneder. Tilbakemeldingene fra både tiltaksarrangører og saksbehandlere var at varigheten i det nye avklaringstiltaket var for kort for de svakeste brukerne. Tiltaksarrangører og saksbehandlere etterlyste mulighet for forlengelse av varigheten for deltakere med spesielle behov. Varigheten på avklaringstiltaket ble utvidet fra inntil åtte uker til inntil tolv uker i forbindelse med endringen av tiltaksforskriften i 2006. Etter utvidelsen av tiltaket i 2006 har varigheten i mindre grad blitt diskutert. Dette må sees i sammenheng med at tiltaket Arbeidspraksis i skjermet virksomhet også benyttes til avklaring av brukere med behov for mer tidkrevende avklaring.

5.5.2 Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS)

Tiltaket Arbeidspraksis i skjermet virksomhetskal gi personer med redusert arbeidsevne tilrettelagt arbeidstrening med oppfølging for å prøve ut den enkeltes muligheter på arbeidsmarkedet. Det skal lages en opplæringsplan som blant annet kan inneholde sosial trening, veiledning og motivering. En overvekt av de som har deltatt i tiltaket har psykiske begrensninger og står ganske langt fra arbeidsmarkedet.4

Hovedmålsettingen for de fleste er avklaring av arbeids- og funksjonsevne, men også ulike former for forberedende trening for deltakelse i arbeidslivet. Avklaringen i Arbeidspraksis i skjermet virksomhet er mer omfattende enn i avklaringstiltaket, se redegjørelsen ovenfor. Deltakere i Arbeidspraksis i skjermet virksomhet har ofte behov for en lang periode med utprøving av arbeidsevnen og hensiktsmessige arbeidsoppgaver. Behovet for tilrettelegging og tilpasning av arbeidsoppgaver kan være omfattende. Det kan også være behov for opptrening og læring av basisferdigheter som er nødvendig for å kunne utføre arbeidsoppgaver.

Tiltaket benyttes en del i forbindelse med uføresøknader, hvor tiltaket har ulike formål. For minst halvparten av deltakerne er formålet å fremskaffe dokumentasjon til en slik søknad.5 Andre benytter tiltaket som et avklaringstiltak i kjølvannet av et avslag på søknad om uførepensjon. Formålet er da å avklare den enkeltes arbeidsevne for å finne et hensiktsmessig arbeid.

Tiltaket benyttes også for personer som har flere barrierer på arbeidsmarkedet, og som har behov for bistand fra flere instanser. Eksempelvis kan dette være brukere med behov for et arbeidsrettet lavterskeltilbud eller brukere som kombinerer arbeidsrettede tilbud og medisinsk behandling. Tiltaket kan vare i inntil ett år, med mulighet for forlengelse i ytterligere ett år. Tiltaket finansieres med fast sats til tiltaksarrangør.

5.5.3 Arbeidsrettet rehabilitering

Dette tiltaket var i utgangspunktet rettet mot sykmeldte, men ble i 2009 utvidet til også å omfatte personer med redusert arbeidsevne med behov for arbeidsrettet bistand. Arbeidsrettet rehabilitering skal gi et tilbud om rehabilitering til brukere med sammensatte og uklare lidelser, med behov for arbeidstrening i kombinasjon med opptrening og individuell oppfølging for å forbedre mestrings- og arbeidsevnen. Tiltaket kan vare i inntil 12 uker. Forskjellen fra Arbeidspraksis i skjermet virksomhet er at forskriften gir åpning for å ha et helsefokus som en del av innholdet. Dermed plasserer tiltaket seg som et bindeledd mellom medisinsk og yrkesrettet rehabilitering/attføring.

Tiltaket skal ha et arbeidsrettet fokus. Deltakerne skal lære å mestre arbeidssituasjonen i en tilbakeførings-/arbeidssøkerfase. Ved behov skal de veiledes for å finne strategier for å fungere i arbeidslivet til tross for sykdom og skade. Arbeidsrettet rehabilitering kan inneholde arbeidsforberedende trening, arbeidsutprøving, kontakt med arbeidslivet, generell opptrening, funksjonsfremmende trening, opplæring, motivasjon, trening i sosial mestring, livsstilsveiledning eller en kombinasjon av disse elementene. Deltakere kan henvises til døgnopphold der det ikke finnes egnet dagtilbud innen arbeidsrettet rehabilitering lokalt, der man vurderer at en miljøforandring er av vesentlig betydning for den enkeltes rehabilitering og/eller der deltaker har mer kompliserte eller tyngre helseplager.

ECON Analyse har kartlagt arbeidsrettede rehabiliteringstiltak.6 De elementene saksbehandlere ved NAV-kontorene vurderte som mest viktige i et arbeidsrettet rehabiliteringstilbud for målgruppa, omfatter grundig utredning/kartlegging, motiveringstiltak, tidlig kontakt med arbeidslivet og koordinering av medisinsk kompetanse, og arbeidsmarkedskompetanse.

Kartleggingen omfattet også case-studier av Attføringssenteret i Rauland, Friskgården Stjørdal, attføringsbedriften Durapart og Lærings- og mestringssenteret Sandefjord. Alle studiene viser at det legges vekt på fysisk aktivitet og på trening av mestringsevne. Mange av brukerne har sammensatte problemer som de trenger bistand til å løse. I tillegg til fysiske og psykiske plager, har en del deltakere store omsorgsoppgaver eller konflikter knyttet til barn og familie. En del har problemer med økonomi og en del har et konfliktfylt forhold til arbeidsgiver. ECON Analyse vektlegger behovet for fokus på hele livssituasjonen til brukerne, for å kunne bistå dem til å komme tilbake i arbeid.

5.6 Opplæring

Opplæring kan skje gjennom det ordinære utdanningstilbudet, gjennom spesialtilpassede kurs eller gjennom tiltaket Kvalifisering i arbeidsmarkedsbedrift. Opplæringstiltak skal bidra til at arbeidssøkere kvalifiseres til ledige jobber. Videre skal opplæringstiltak hindre utstøting av personer som står i fare for å falle ut av arbeidslivet eller er i en usikker sysselsettingssituasjon og har behov for kvalifisering.

5.6.1 Utdanning i ordinært utdanningssystem

Personer som har fått sin arbeidsevne nedsatt slik at vedkommende hindres i å skaffe seg eller beholde inntektsgivende arbeid, kan gis opplæring i form av ordinær utdanning. Ordinær utdanning skal forstås som offentlig eller privat utdanning som er åpen for alle og som gir formell kompetanse, det vil si kompetanse som er dokumentert i vitnemål eller andre offisielle papirer fra skole og utdanningsinstitusjoner.

Utdanningstiltaket er evaluert av Telemarksforsking.7 Hensikten med evalueringen var blant annet å belyse ulike sider ved bruken av ordinær utdanning som tiltak for yrkeshemmede. Evalueringen viser at brukerne er godt fornøyd. De har i stor grad valgt utdanning både ut fra hva de har hatt lyst til og ut fra hva som gir dem den jobben de ønsker seg. Evalueringen viser også at brukernes motivasjon er den viktigste faktoren ved saksbehandlernes vurdering av deres egnethet for tiltaket. Prosessen fram til vedtak om utdanningstiltak synes i hovedsak å være bestemt mer av frivillighet enn styring, mer av veiledning enn overtalelse. Det er svært få brukere som oppgir at de ble overkjørt av saksbehandleren – det store flertall fikk gjennomslag for sine ønsker, og det var rimelig god kommunikasjon mellom bruker og saksbehandleren. En god del av brukerne er imidlertid mer kritisk til det de vurderer som manglende oppfølging.

Reglene for å motta attføringsytelser til skolegang er endret på flere områder de siste årene. Fra 1. januar 2003 ble det satt et kostnadstak for stønad til dekning av skolepenger, semesteravgift og eksamensavgift. Det er mulig å ta utdanning med kostnader utover dette, men da forutsettes det egenfinansiering av differansen, for eksempel gjennom støtte fra Statens lånekasse for utdanning.

Fra 1. januar 2004 ble aldersgrensen for å motta attføringsytelser ved skolegang hevet. Mens søker tidligere måtte være fylt 22 år for å kunne motta attføringsytelser ved gjennomføring av utdanning som attføringstiltak, innebar det nye kravet at søker som hovedregel må være fylt 26 år. Opplæring i form av ordinær utdanning for tiltaksdeltakere under 26 år kan likevel gis dersom deltaker på grunn av sykdom, skade eller lyte er i en utdanningssituasjon som avviker vesentlig fra den som gjelder for annen ungdom.

Innstrammingene av reglene for utdanningstiltaket er evaluert av ECON Analyse.8 Analysen av kostnadstaket indikerer at det har vært en vridning fra bruk av private til offentlige skoler og fra dyrere til billigere utdanninger. ECON Analyse finner ingen tegn til at kostnadstaket har ført til at færre søker attføring, færre begynner på skoletiltak, at ventetiden før skolestart er økt eller at varigheten av skoletiltakene er endret seg. Analysen indikerer imidlertid at noen skoler har tilpasser prisene sine til kostnadstaket, uten å endre innholdet.

Analysen av at aldersgrensen for attføringsytelser under skolegang ble hevet fra 22 til 26 år indikerer at færre unge søker attføring, færre får innvilget attføring og færre begynner på skole som en følge av den nye aldersgrensen. En høyere andel blir i stedet kanalisert inn på tiltaket Arbeidspraksis. Samtidig indikerer analysen at unntaksbestemmelsene knyttet til aldersgrensen benyttes i en del saker. De fleste unntakene blir gitt til ungdom som på grunn av sykdom vil ha vesentlig høyere kostnader til utdanning enn annen ungdom, og/eller til ungdom som allerede har tatt en utdanning som de ikke kan nyttiggjøre seg på grunn av yrkeshemmingen.

5.6.2 Arbeidsmarkedsopplæring (AMO)

Arbeidsmarkedsopplæring i form av kurs er rettet mot personer med behov for kvalifisering og som har vanskeligheter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Opplæring i form av arbeidsmarkedskurs kan også tilbys for å opprettholde og styrke kompetansen til ansatte i bedrifter som har omstillingsproblemer av særlig alvorlig karakter. Med kurs menes relativt kortvarige opplæringstiltak spesielt utformet for personer med nedsatt arbeidsevne, eventuelt sammen med arbeidsledige. Arbeidsmarkedskurs er spesialtilpasset og ikke en del av det ordinære utdanningssystemet. Det kan være enkeltstående kurs i for eksempel regnskap eller kurs som leder frem til godkjente eksamener/sertifikater som datakortet og fagbrev. For en del av deltakerne kan opplæringen også inneholde en del praksis. Ofte brukes kurs i kombinasjon med andre tiltak. Opplæringen kan foregå i samarbeid med arbeidsgivere. Tiltaket anskaffes etter lov om offentlige anskaffelser. Arbeidsmarkedskurs kan ha en varighet på inntil ti måneder og kan forlenges i inntil seks måneder.

Arbeids- og velferdssektoren og utdanningssektoren har overlappende målgrupper som særlig omfatter personer med svak kompetanse. Program for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA) er et eksempel på et kompetansehevende tiltak som favner om både arbeids- og velferdssektoren og utdanningssektoren. Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk (Vox) som er knyttet til utdanningssektoren forvalter en ordning som er rettet mot arbeidstakere, hvor virksomheter eller kursleverandører kan søke om støtte til opplæring. Arbeids- og velferdsetaten forvalter en ordning for arbeidssøkere. Ordningen for arbeidssøkere er prøvd ut i Rogaland og Hedmark, hvor Arbeids- og velferdsetaten kjøper opplæringstjenester fra ulike kursleverandører og rekrutterer deltakere. ECON Analyse har evaluert programmet og målsettingen om å bidra til økte lese- og skriveferdigheter, ved å støtte opplæring som ellers ikke ville blitt gjennomført. Evalueringen konkluderer med at programmet har fungert etter hensikten, men at betydningen er begrenset på grunn av et relativt lite volum.9

5.6.3 Kvalifisering i arbeidsmarkedsbedrift (KIA)

Formålet med tiltaket er å gi deltakerne høyere reell og formell kompetanse gjennom tilrettelagt opplæring og arbeidstrening. Tiltaket skal gjennomføres i reelle bedriftsmiljøer. Med reelle bedriftsmiljøer menes at alle attføringsbedrifter som arrangerer tiltaket skal ha interne tilbud innen produksjon av varer og tjenester som bidrar til målet med tiltaket. Tiltaket retter seg mot personer som har fått sin arbeidsevne nedsatt i en slik grad at vedkommende hindres i å skaffe seg eller beholde inntektsgivende arbeid. Målet for tiltaket er formidling til ordinært arbeid eller overgang til egenfinansiert utdanning.

Deltakere i tiltaket er midlertidig ansatt i bedriften som arbeidstakere. Arbeidskontrakten avspeiler tiltakets varighet og deltakerne mottar ordinær lønn under gjennomføringen. Tiltaket kan vare i inntil to år, med mulighet for forlengelse dersom det er nødvendig for å oppnå fagbrev. Varigheten skal samsvare med den enkelte deltakers plan for attføringen. Tiltaksarrangørene kan leie ut ansatte ved Kvalifisering i arbeidsmarkedsbedrift til ordinært arbeidsliv i forbindelse med ekstern kvalifisering (opplæring/arbeidstrening) og formidling.

En evaluering fra Telemarksforsking viser at deltakerne ofte har sammensatte problemer.10 De anses likevel ikke for å ha spesielle vansker for å komme inn på arbeidsmarkedet. Hovedformålet for svært mange av deltakerne er nettopp å komme i ordinært arbeid. For mange er det også viktig å få økt kompetanse. Sannsynligvis er målet for mange både økt kompetanse og å komme i ordinært arbeid. Det er svært få som benytter Kvalifisering i arbeidsmarkedsbedrift til avklaring, men det benyttes i noen grad som et arbeidstreningstiltak.

I tillegg til at Kvalifisering i arbeidsmarkedsbedrift fremstår som et mangesidig tiltak, peker Telemarksforskning også på at deltakerne får ordinær lønn. Dette gir deltakerne en egen verdighet og tiltaket har derfor en spesiell status sammenlignet med andre tiltak med trygd som livsoppholdsytelse.

5.7 Arbeidspraksis

Arbeidspraksis inngår som et element i mange tiltak. Tiltakene innenfor denne gruppen kan ha svært ulikt preg avhengig blant annet av om praksisen:

• Er i ordinær virksomhet eller i skjermet virksomhet

• Kombineres med kurs eller annen opplæring

• Kombineres med medisinsk behandling/rådgivning og yrkesfaglig støtte

• Det skjer en tilpasning av arbeidsplassen

Blant tiltakene kan man for eksempel finne prosjektlignende, midlertidige tiltak med produksjonsvirksomhet kombinert med kurs. Slike tiltak sikter mot å etablere gode arbeidsvaner og å styrke yrkesfaglig kompetanse. Dette er en type tiltak som har vært ganske mye brukt overfor arbeidsledig ungdom og unge med nedsatt arbeidsevne.11 Tiltakene kan også bestå av arbeidspraksis i forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter, i offentlig eller privat virksomhet. Det vises til omtalen av tiltaket Arbeidspraksis i skjermet virksomhet under avsnittet om tidligfasetiltak.

Arbeidspraksis kan enten være midlertidig slik som tiltaket Arbeidspraksis i ordinær virksomhet. Det kan også være varig, slik som tiltaket Tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift eller Varig tilrettelagt arbeid.

5.7.1 Arbeidspraksis i ordinær virksomhet

Tiltaket Arbeidspraksis i ordinær virksomhet skal gi deltakeren anledning til å prøve ut sine muligheter på arbeidsmarkedet, gi arbeidserfaring og styrke muligheten til å komme i arbeid.Det skal lages en opplæringsplan med et mål for praksisen. Planen skal følges opp av en fast kontaktperson. Tiltaket benyttes noe forskjellig overfor ulike deltakere. For noen fungerer tiltaket som en ren avklaring og utprøving av arbeidsevnen. Andre benytter tiltaket for å få relevant arbeidserfaring. Noen benytter tiltaket for å vise seg frem og som et springbrett til ordinært arbeid.12

Tiltaket kan vare i inntil ett år for personer som har vanskeligheter med å komme inn på arbeidsmarkedet eller beholde arbeidet. For personer som i tillegg har fått sin arbeidsevne nedsatt, kan arbeidspraksis i ordinær virksomhet forlenges med inntil to år.

Det er gjort få evalueringer av tiltaket. Fafo har gjort en evaluering av bruk av arbeidspraksistiltaket overfor innvandrere, hvor de finner at det gis relativt lite opplæring i tiltaket. En betydelig del av arbeidspraksistiltaket gjennomføres som tilbud om ufaglært arbeid.13 Samtidig finner Fafo at deltakere i arbeidspraksis som krever høyere utdanning vanligvis får noe mer oppfølging enn deltakere med praksis innen ufaglært arbeid. Opplæringsplanene som skal ligge til grunn for tiltaket har små praktiske konsekvenser. Arbeidsgivernes motiver for å ta inn deltakere på arbeidspraksis er sammensatte, men omfatter blant annet tilgang til gratis arbeidskraft, innsats for andre og tilgang til en rekrutterings- og opplæringskanal.

For personer med nedsatt arbeidsevne kan arbeidspraksis være en vei inn til ordinært arbeidsliv. En evaluering av et prosjekt med bruk av tiltaket Arbeidspraksis i overgangen skole- arbeid indikerer at tiltaket kan gi deltakere mulighet til å prøve seg ut i arbeidslivet, avklare egen arbeidsevne i reelle omgivelser og å vise seg frem for arbeidsgivere. Enkelte av deltakerne får også ansettelse. Noen arbeidsgivere har imidlertid negative erfaringer med at deltakere har omfattende behov for individuell oppfølging under gjennomføring av arbeidspraksisen.14

5.7.2 Tilrettelagt arbeid i Arbeidsmarkedsbedrift (TIA)

Noen personer har fått sin arbeidsevne varig og vesentlig nedsatt og har behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging. Mange av dem klarer seg ikke i det ordinære arbeidslivet, samtidig som de heller ikke kvalifiserer for eller ønsker uføretrygd. Disse personene kan få tilbud om Tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift. Hovedmålsettingen til deltakerne i tiltaket er sammensatte og omfatter blant annet at deltakerne skal ha et meningsfullt arbeid å gå til.15 Et eksempel på en gruppe som har denne målsettingen er eldre med nedsatt arbeidsevne som nærmer seg pensjonsalderen, og som ønsker et meningsfylt arbeid frem til de går av med pensjon. En annen gruppe i tiltaket er de som ikke er i stand til å få jobb andre steder, blant annet som følge av dårlig funksjonsevne, psykiske eller sosiale forhold og gjerne i kombinasjon med høy alder.

Fordi deltakerne i utgangspunktet har liten mulighet til å komme over i ordinært arbeid har ikke tiltaket noen tidsbegrensning. Formidling til arbeid i det ordinære arbeidslivet skal likevel vurderes jevnlig. I den forbindelse kan det benyttes arbeidsutleie til ordinært arbeidsliv i inntil seks måneder. Deltakerne får ordinær lønn under gjennomføring av tiltaket på samme måte som deltakerne som mottar Kvalifisering i arbeidsmarkedsbedrift. Å motta lønn gir i seg selv en verdighet i den forstand at de som ellers ikke greier seg på det ordinære arbeidsmarkedet, kan oppleve å ha en tilnærmelsesvis ordinær jobb i tiltaket. Tiltaket arrangeres av attføringsbedrifter.

5.7.3 Varig tilrettelagt arbeid (VTA)

Tiltaket Varig tilrettelagt arbeid er ikke tidsbegrenset og skal tilby personer arbeid i en skjermet virksomhet. Det er rettet mot personer som har eller i nær fremtid ventes å få innvilget varig uførepensjon etter folketrygdloven, og som har behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging. Psykisk utviklingshemming og psykiske lidelser er de to vanligste diagnosene blant tiltaksdeltakerne.16 Deltakerne har lavere utdanningsnivå enn befolkningen for øvrig.

Arbeidet skal bidra til å utvikle ressurser hos deltakerne gjennom tilrettelagte arbeidsoppgaver og kvalifisering gjennom produksjon av varer og tjenester. Med ressurser menes her personlige ferdigheter som er viktige i tilknytningen til arbeidslivet, både i arbeidet i tiltaket og ved eventuell overgang til andre tiltak og/eller ordinært arbeidsliv. Arbeidsoppgavene som tilbys må kontinuerlig evalueres og endres ut fra de behov og forutsetninger deltakerne har. De ansatte i bedriften har hovedsaklig yrkesfaglig kompetanse. Arbeidslederne og de fleste deltakerne mener de får benyttet sine ressurser, evner og utviklet sine ferdigheter gjennom tiltaksdeltakelsen.17 Overgangen fra Varig tilrettelagt arbeid til ordinært arbeid er relativt lav. Regelverksendringen fra 2006, som åpnet for å gjennomføre tiltaksplasser i ordinære virksomheter, ser ut til å ha blitt brukt i begrenset grad.

Arbeidsmarkedstiltakene Produksjonsverksted (PV), Arbeidssamvirke (ASV) og Arbeidssamvirke i offentlig sektor (ASVO) ble ved ikrafttredelsen av tiltaksforskriften i 2002 samlet under tiltaket Varig tilrettelagt arbeid (VTA). Finansieringsordningen for Produksjonsverksteder og Arbeidssamvirker ble samtidig lagt om fra tilskudd etter budsjett til tilskudd etter fast sats. Det ble gitt en egen forskrift om tilskudd til omstilling. Alle virksomhetene er nå omstilt, eller under omstilling til Varig tilrettelagt arbeid. Noen virksomheter har fått forlenget omstillingsperioden. Tiltaksarrangørene får i utgangspunktet driftsstøtte i form av fast sats per godkjent tiltaksplass. Arrangørene kan også få investeringstilskudd ved oppretting av nye plasser, tilskudd til teknisk tilrettelegging og tilskudd til omstrukturering.

Arbeidsdepartementet har i juni 2011 fremmet et lovforslag om å innføre krav om politiattest for ordinært ansatte i bedrifter som tilbyr tiltaket Varig tilrettelagt arbeid. Kravet vil gjelde for ansatte i skjermede virksomheter og i ordinære virksomheter med tilbud om VTA. Krav om politiattest vil være en sikkerhetsmekanisme for å forhindre ansettelse av uskikkede personer til denne type jobber. Arbeidsgiver skal vurdere om den ansattes jobbsituasjon gjør det påkrevet med politiattest. Kravet om politiattest vil kun gjelde for nyansatte. Kravet har ikke tilbakevirkende kraft.

5.8 Formidlingsrettede tiltak

Formidling er et av de sentrale virkemidlene for å integrere brukere i ordinært lønnet arbeid. Med formidling menes at en bruker får informasjon eller bistand knyttet til kontakt med aktuell arbeidsgiver, og med bakgrunn i mottatt informasjon eller bistand blir bruker ansatt hos arbeidsgiver. Med formidlingstiltak menes tiltak som er direkte rettet mot å gi brukere bistand og veiledning, med sikte på ansettelse i ordinært arbeidsliv.

5.8.1 Arbeid med bistand (AB)

Arbeid med bistand skal gi personer med nedsatt arbeidsevne oppfølgings- og tilretteleggingsbistand med sikte på integrering i ordinært arbeidsliv. Tiltaksarrangørene ansetter tilretteleggere som følger opp hver enkelt deltaker. Tiltaket kan bestå av kartlegging av den enkeltes arbeidsevne og bistand til å finne en egnet arbeidsplass. Det kan også omfatte tilrettelegging og oppfølging på arbeidsplassen, opplæring i arbeidsrelaterte og sosiale ferdigheter og veiledning av arbeidsgivere.

Tiltaket er basert på tanken om at arbeidstrening og kvalifisering er mer effektivt når det skjer i et ordinært arbeidsforhold, «first place, then train». Forskningslitteraturen tyder på at en slik fremgangsmåte samlet sett gir bedre resultater enn når man bruker opplæring og arbeidstrening i skjermede bedrifter og deretter plasseres ut i ordinære bedrifter, «first train, then place». Undersøkelser konkluderer med at de yrkeshemmede i stor grad når målene sine om jobb i det ordinære arbeidslivet mens de er i tiltaket, og at arbeidsgiverne mener de gjør en tilfredsstillende jobb. Begge parter legger vekt på betydningen av den personlige oppfølgingen av en tilrettelegger i tiltaket.18 Samtidig var det indikasjoner på at tiltaket ble benyttet som avklaringsinstans for uførepensjon. Videre ble det stilt spørsmål om deltakerne var for kort tid i tiltaket etter at de er formidlet til en jobb, og at bistanden fra tilretteleggerne i for liten grad var rettet mot hjelp til å beholde en jobb.

Det er en relativt liten andel av deltakerne som er i stabilt ordinært arbeid etter at tiltaket er slutt, mens en stor andel får uførepensjon.19 Det er flere årsaker til dette.20 For det første er deltakerne gjennomgående en svak gruppe, noe som tilsier at måloppnåelsen må forventes å være relativt lav. Dessuten varierer kvaliteten på selve tiltaket mye og den jobben tilretteleggerne gjør kan være helt avgjørende for utfallet. Det er store ulikheter i hvor mye deltakerne og arbeidsgiverne blir fulgt opp, og mange av deltakerne er bare i arbeid en liten del av den tiden de er registrert i tiltaket. I mange tilfeller blir tiltaket avsluttet uten at deltakeren har vært i mer langvarige arbeidsforhold. Undersøkelsen konkluderte blant annet med at det var et behov for klargjøring av målsettingene for tiltaket, og for en felles standard for innholdet og kvaliteten i tiltaket.

På bakgrunn av undersøkelsene over, ble retningslinjene for Arbeid med bistand endret i 2006. Heretter skulle tiltaket benyttes som et formidlingstiltak, ikke et avklaringstiltak. Videre skulle tiltaket kunne brukes av alle yrkeshemmede, ikke bare være et tiltak for yrkeshemmede med omfattende problemer. Målgruppa ble derfor utvidet fra å omfatte personer med særlige behov for tett og bred bistand for å få eller beholde arbeid til å omfatte alle personer med nedsatt arbeidsevne med behov for oppfølging og tilrettelegging. Det vil derfor være større variasjon i bistandsbehov hos deltakerne enn det som var tilfellet tidligere.

Det ser ut til at saksbehandlerne i Arbeids- og velferdsetaten langt på vei har fulgt opp intensjonene med regelverksendringene, samtidig som intensjonene ikke har nådd helt ut til alle tiltaksarrangørene. Tiltaksansvarlige i bedriftene legger mer vekt på avklaringsfunksjonen i Arbeid med bistand enn saksbehandlerne i Arbeids- og velferdsetaten.21 Tiltaket benyttes først og fremst som et formidlingstiltak, men det benyttes også til en viss grad som et avklaringstiltak og i noen grad som et arbeidstreningstiltak. Videre benyttes det opp mot uføretrygd, enten for å reaktivisere uføretrygdede eller som en avklaringsarena for en søknad om uføretrygd eller avklaring for deltakelse i tiltaket varig tilrettelagt arbeid. Deltakerne i tiltaket står ganske langt fra eller et stykke fra arbeidsmarkedet. De har sammensatte problemer, men det er en overvekt av personer med psykiske problemer.

Arbeid med bistand har en maksimal varighet på tre år. Dersom tiltaket brukes ved overgang fra skole eller soning i institusjon kan varigheten forlenges med inntil seks måneder. Tiltaket finansieres ved at tiltaksarrangøren mottar tilskudd etter en fast sats til dekning av lønn for tilretteleggeren, samt driftsutgifter knyttet til tiltaket.

Tiltaket Arbeid med bistand har også blitt sammenliknet med tilsvarende innsats i andre land. En studie viser at innsatsen tar utgangspunkt i samme arbeidsmetodikk, men er ulik med hensyn til organisering, finansiering og gjennomføring.22 Videre har kvalitet og kvalitetskriterier i forhold til tiltaket blitt diskutert.23 Diskusjonen har blant annet tatt for seg hvordan bruker og arbeidsgiver sikres god oppfølging knyttet til etablering av et arbeidsforhold og opprettholdelse av arbeidsforholdet etter ansettelse.

I en studie av Arbeid med bistand og liknende tiltak i Norden, argumenteres det for at innsatsen er definert og implementert på ulike måter, med bakgrunn i arbeidsmarkedsmyndighetenes kunnskap og finansiering, samt tjenesteleverandørenes interesser, insentiver og kompetanse. Innsatsen er i liten grad basert på evidensbasert forskning knyttet til arbeidsmetodikken. I studien konkluderes det blant annet med at innsatsen må rettes inn mot en faglig forståelse og kvalitetsbasert praksis knyttet til internasjonal evidensbasert forskning.24

5.8.2 Oppfølging

Personer som har behov for formidlings- og oppfølgingsbistand utover det Arbeids- og velferdsetaten tilbyr, kan få tilbud om videre oppfølging gjennom eksterne tjenester i samarbeid med etaten. Formålet med tiltaket Oppfølging er å gi den enkelte deltaker individuelt tilrettelagt oppfølgingsbistand som er nødvendig for å beholde arbeid, øke mulighetene for innpass i arbeidslivet eller for å kunne gjennomføre et arbeidsrettet tiltak.

På arbeidsplassen kan tiltaket omfatte råd og veiledning til både arbeidstaker og arbeidsgiver, samt bistand til tilrettelegging av arbeidet og arbeidssituasjonen. For deltakere uten et arbeidsforhold skal oppfølgingstiltaket bidra til å styrke deltakerens jobbsøkermotivasjon, jobbsøkerkompetanse samt bistand til å finne fram til jobbsøkingsstrategier. Arbeids- og velferdsetaten kan kombinere oppfølgingstiltaket med andre arbeidsrettede tiltak, slik som opplæring, arbeidspraksis og lønnstilskudd når dette er hensiktsmessig.

Hvis en bruker har et unikt behov for oppfølging som ikke kan dekkes gjennom en allerede inngått avtale om oppfølgingstiltak eller gjennom tiltaket Arbeid med bistand, kan vedkommende få en fadder. En fadder kan bistå i forbindelse med gjennomføring av et arbeidsrettet tiltak eller i et arbeidsforhold. Det er en støtteperson som kan hjelpe med praktisk bistand, veiledning, faglig bistand, oppfølging og tilrettelegging, spesialpedagogiske tiltak og spesialundervisning/støtteundervisning ved gjennomføring av et arbeidsrettet tiltak. Fadderen kan støtte og ha sosial oppfølging av deltakeren ved den praktiske gjennomføringen av tiltaket.

Oppfølging kan ha en varighet på inntil seks måneder. Tiltaket kan forlenges med ytterligere seks måneder, og ved særlige behov i inntil tre år. Tiltaket anskaffes etter lov om offentlige anskaffelser.

5.8.3 Tidsbegrenset lønnstilskudd

Tidsbegrenset lønnstilskudd gis til arbeidsgivere som ansetter personer som har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet på ordinære lønns- og arbeidsvilkår med sikte på et varig arbeidsforhold. Tiltaksdeltakerne skal utføre ordinære oppgaver i en offentlig eller privat virksomhet, i hel- eller deltidsstilling. De skal få individuell oppfølging og bistand underveis. Deltakerne får lønn fra arbeidsgiveren.

Lønnstilskuddet gis i form av en prosentvis lønnsrefusjon i en begrenset del av ansettelsestiden som skal kompensere for arbeidstakerens lavere produktivitet i denne perioden. Tidsbegrenset lønnstilskudd kan maksimalt utgjøre 50 prosent av lønnen i inntil ett år. For personer som har fått sin arbeidsevne nedsatt slik at vedkommende hindres i å skaffe seg eller beholde inntektsgivende arbeid kan det tidsbegrensede lønnstilskuddet maksimalt utgjøre 60 prosent av lønnen i inntil tre år.

ECON Analyse har evaluert betydningen av lønnstilskuddets størrelse og varighet blant annet for personer med redusert arbeidsevne.25 Personer som er under attføring eller ferdig attførte har fordel av et mer langvarig lønnstilskudd enn andre arbeidssøkergrupper. ECON Analyse fant at hvem som tar initiativ til et lønnstilskudd varierer. Bruker kan selv henvende seg til etaten for å forhøre seg om mulighetene for et lønnstilskudd. En arbeidsgiver kan ta kontakt med etaten, enten for å søke om tilskudd for en bestemt person, eller for å melde en generell interesse. Etaten kan ta initiativ, enten ved å oppmuntre en arbeidssøker til å finne seg en plass på egenhånd, eller ved at etaten går aktivt ut til aktuelle bedrifter.

ECON Analyse fant en betydelig variasjon i tilskuddets varighet og sats, også for deltakere knyttet til attføring. Videre fant ECON Analyse at en høy tilskuddssats gir lavere jobbsannsynlighet. Dette forklares med at deltakerne som står sterkest på arbeidsmarkedet og i utgangspunktet har høyest jobbsannsynlighet er de som får lavest sats. I disse tilfellene er en relativt lav sats tilstrekkelig for å få opprettet tiltaksplassen. I de tilfellene der arbeidsgiveren hadde tatt initiativ til lønnstilskuddet, hadde deltakerne betydelig høyere sannsynlighet for å være i jobb på et senere tidspunkt. Videre fant ECON Analyse at de arbeidssøkerne som begynte på lønnstilskudd på grunn av påtrykk fra etaten, hadde lavere jobbsannsynlighet enn andre. Etter ECON Analyses vurdering manglet disse tiltaksdeltakerne trolig den motivasjonen som kreves for at tiltaket skal være vellykket.

5.8.4 Forsøk med Tidsubestemt lønnstilskudd (TULT)

I 2007 ble det igangsatt forsøk med Tidsubestemt lønnstilskudd. Tidsubestemt lønnstilskudd skal bidra til å øke mulighetene for ordinært arbeid blant personer med varig og vesentlig nedsatt arbeidsevne, samt bidra til å forebygge uførepensjonering. Personer som omfattes av forsøket skal tilsettes på ordinære lønns- og arbeidsvilkår med sikte på et varig arbeidsforhold. Arbeidsgiverne får kompensert for deltakernes reduserte arbeidsevne i form av et lønnstilskudd. Størrelsen på tilskuddet vurderes i hvert enkelt tilfelle og skal bidra til å redusere den økonomiske risikoen arbeidsgiver påtar seg ved å ansette personer med varig og vesentlig redusert arbeidsevne. Forsøket ble gjort landsomfattende i 2008.

Forsøket med Tidsubestemt lønnstilskudd har blitt evaluert av AFI.26 En relativt liten andel av deltakerne hadde uførepensjon når de fikk innvilget Tidsubestemt lønnstilskudd. Det er derfor rimelig å tro at ordningen i begrenset grad bidrar til å reintegrere uføretrygdede i arbeidslivet. En betydelig andel av deltakerne på tiltaket hadde en tilknytning til arbeidsmarkedet før de kom inn i ordningen. En hovedkonklusjon i rapporten er at alternativet for en del av deltakerne ville vært uførepensjon.

Det har også blitt gjennomført en evaluering av effektene av Tidsubestemt lønnstilskudd.27 Effektevalueringen gir ikke et klart svar på spørsmålet om Tidsubestemt lønnstilskudd bidrar til å redusere sjansene for å bli uførepensjonert eller ikke. Evalueringen indikerer at Tidsubestemt lønnstilskudd bidrar til å utsette uførepensjon, det vil si å forlenge arbeidsdeltakelsen for eldre arbeidstakere.

Våren 2011 la regjeringen fram en proposisjon med forslag til ny uførepensjon, som skal tre i kraft i 2015. I proposisjonen framgår det at Regjeringen ser behov for en grundig gjennomgang av erfaringene med Tidsubestemt lønnstilskudd som forsøksordning i Norge og de internasjonale erfaringene. Videre framgår det at Regjeringen vil komme nærmere tilbake til Stortinget med en vurdering av dette spørsmålet.

5.9 Andre forsøk med subsidiert sysselsetting

Subsidiert sysselsetting i ordinært arbeidsliv omfatter primært kompensasjon for nedsatt arbeidsevne og produktivitet. I tillegg til Tidsubestemt lønnstilskudd er det gjennomført flere forsøk rettet mot å integrere personer med nedsatt arbeidsevne i ordinært arbeid samt motvirke varig utstøting. De mest sentrale forsøkene omfatter:

• Fleksibel jobb

• Reaktivisering av uførepensjonister

• Uførepensjon som lønnstilskudd

Fleksibel jobb var et femårig prosjekt i Aetat som ble startet 1. juli 2000. Det ble igangsatt for å prøve ut et nytt attføringstiltak rettet mot ordinære bedrifter. Tiltaket gikk ut på å gi bedrifter lønnstilskudd i inntil fem år for å ta inn en arbeidssøker med varierende og nedsatt yteevne. Det var krav om at deltakeren skulle få fast ansettelse, men ved behov kunne deltakerens funksjonsevne prøves ut ved midlertidig ansettelse i ett år. Tiltaksdeltaker ble fulgt opp individuelt av Aetat.

Forsøket ble evaluert av Arbeidsforskningsinstituttet.28 Deltakerne som ble intervjuet, var svært fornøyde med tiltaket. De oppfattet det langvarige lønnstilskuddet som et insentiv til arbeidsgiverne, som gjorde at man lettere fikk innpass i det ordinære arbeidsmarkedet. Lønnstilskuddet ga økt fleksibilitet ved at arbeidstaker og arbeidsgiver fikk en «prøveperiode» der begge parter kunne vurdere om arbeidsforholdet gikk bra. Av de arbeidsgiverne som ble intervjuet, var vel halvparten svært godt fornøyde med arbeidstakeren fra Fleksibel jobb. Kun halvparten av de tiltaksdeltakerne som ble intervjuet, følte seg imidlertid sikre på at jobben de hadde ville bli fast. Konklusjonen var at det ikke er noen automatikk i at lønnstilskudd av lengre varighet for personer med nedsatt yteevne fører til fast jobb. Suksesskriteriet til fast jobb ved bruk av langvarig lønnstilskudd er i følge evalueringen den individuelle oppfølgingen av både arbeidstaker og arbeidsgiver.

I 2002 ble det iverksatt et samarbeid mellom Aetat og trygdeetaten om Reaktivisering av uførepensjonister. Det viktigste innsatsområdet i dette arbeidet var samtaler med uførepensjonister der muligheter, motivasjon og informasjon stod sentralt. Innsatsen ble evaluert av Agderforskning.29 Innsatsen medførte at et moderat antall ble reaktivisert og kom over i ordinært arbeidsliv.

For å styrke innsatsen med å få flere uførepensjonister tilbake til arbeid, ble ordningen Uførepensjon som lønnstilskudd iverksatt i fem prøvefylker fra 2005. Målgruppen for ordningen var uførepensjonister som har fått innvilget uførepensjon før 1. januar 2004. Arbeidsgiver kunne motta deltakernes uførepensjon som tilskudd, begrenset oppad til 90 prosent av lønnen, i inntil tre år.

Prøveordningen Uførepensjon som lønnstilskudd ble evaluert av ECON Analyse.30 Ordningen fikk langt mindre omfang enn antatt, til tross for at både Trygdeetaten og Aetat la ned et betydelig arbeid i ordningen. Etatene samarbeidet godt på informasjonssiden, mens samarbeidet i enkeltsaker ble hemmet av ressursmangel. Det var en stor markedsføringsaktivitet i fylkene, men responsen fra de uføretrygdede og arbeidsgiverne uteble. De viktigste årsakene til lavt omfang på ordningen synes å være manglende interesse og manglende økonomiske insentiver for uførepensjonistene. Også manglende interesse hos arbeidsgivere og manglende ressurser til arbeidet med ordningen lokalt synes å ha bidratt til et lavt omfang.

5.10 Noen sentrale strategier og innsatser

Det er også iverksatt innsats som har hatt betydning for bistanden rettet mot personer med nedsatt arbeidsevne. Innsatsen omfatter blant annet Avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse (2007–2012) samt Jobbstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne.

5.10.1 IA-avtalen

Regjeringen og partene i arbeidslivet ble i februar 2010 enige om å videreføre og videreutvikle samarbeidet om å øke inkluderingen og forebygge utstøting og frafall fra arbeidslivet. I tillegg til ny IA-avtale ble det undertegnet en egen protokoll med en rekke tiltak for raskere og tettere oppfølging av sykmeldte som skal gjelde for hele arbeidslivet og bidra til å redusere sykefraværet. De tre delmålene på nasjonalt nivå fra tidligere IA-avtaler er videreført. IA-avtalen bygger på erfaringer fra tidligere innsats; tett oppfølging av den sykmeldte fra sykmelder, Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsgiver, samt økt tilrettelegging. I tillegg understrekes i større grad betydningen av forebyggende innsats og systematisk HMS- arbeid i virksomhetene. Samtidig har tillitsvalgte fått styrket sin rolle som part i avtalen.

IA-avtalen for perioden 2001–2009 er evaluert av SINTEF i samarbeid med NTNU.31 I evalueringen konkluderes det blant annet med at nasjonale mål kun er innfridd for delmål 3 om å øke forventet pensjonsalder med seks måneder. Forventet pensjonsalder har økt med et halvt år, men det er vanskelig å si hvor mye IA-avtalen har betydd. Det gode arbeidsmarkedet i denne perioden kan ha vært viktigere. Sykefraværet går ned i IA-virksomhetene etter at de har inngått avtalen. Effekten er størst i privat sektor, dernest i kommunal sektor. Avtalen har liten betydning for sykefraværsutviklingen i statlige og fylkeskommunale virksomheter. For delmål 2 om tilsetting av flere med redusert funksjonsevne går det et skille mellom de som er innenfor arbeidsmarkedet, og de som er utenfor. Rapporten konkluderer med at IA-avtalen har fungert for dårlig som et virkemiddel for å inkludere personer som er utenfor arbeidsmarkedet.

Virkemidlene knyttet til IA-avtalen er: Egen kontaktperson for IA-bedrifter ved NAV Arbeidslivssenter, tilretteleggingstilskudd fra Arbeids- og velferdsetaten og utvidet bruk av egenmelding. En sentral satsing er sykefraværsoppfølging, med bidrag fra NAV Arbeidslivssentre.

Oppfølging av sykmeldte: Fra 1. juli 2011 er det gjort endringer i folketrygdloven og arbeidsmiljøloven som skal sikre tidlig og tett oppfølging av sykmeldte. Arbeidsplassen er den viktigste arenaen for forebygging og oppfølging av sykefravær. Arbeidsgiver har ansvaret for å tilrettelegge og følge opp sykmeldte på arbeidsplassen, og arbeidstaker plikter å samarbeide om å finne løsninger som bidrar til å kunne stå i arbeid. Også sykmelder, bedriftshelsetjenesten (BHT) og tillitsvalgt/verneombud har roller i oppfølgingsarbeidet. Arbeidsgiver skal ta initiativet til å lage en oppfølgingsplan sammen med arbeidstaker senest innen fire ukers sykmelding. Oppfølgingsplanen skal sendes sykmelder. Hvis arbeidstakeren har vært sykmeldt helt eller delvis i syv uker, skal arbeidsgiver innkalle til dialogmøte. Dersom virksomheten er tilknyttet BHT, skal BHT delta i møtet. I tillegg kan den sykmeldte ta med seg tillitsvalgt om ønskelig. Både arbeidsgiver og arbeidstaker kan innkalle sykmelder til dialogmøtet. Sykmelder plikter da å delta, men skal ikke delta dersom den sykmeldte ikke ønsker det. Hvis sykmeldingen forlenges, skal Arbeids- og velferdsetaten innkalle til et dialogmøte 2 senest innen 26 uker. Både arbeidstaker og arbeidsgiver er pliktig til å delta, sykmelder og annet helsepersonell skal delta hvis det er hensiktsmessig. Oppfølgingspliktene gjelder uavhengig av om arbeidstaker er helt eller delvis sykmeldt. Hvis pliktene ikke overholdes, vil arbeidsgiver kunne ilegges sanksjoner for hvert pliktbrudd, arbeidstaker risikerer stans i sykepengene, og sykmelder risikerer å bli ilagt et overtredelsesgebyr ved manglende oppmøte på syv dialogmøter. Sykmelder risikerer også å miste retten til å skrive sykmeldinger.

NAV Arbeidslivssenter er ressurs- og kompetansesentre for et inkluderende arbeidsliv. Sentrene er et viktig virkemiddel overfor virksomheter med IA-avtale. Arbeidslivssentrene skal bistå IA-virksomhetene i å sette seg klare mål og utvikle gode handlingsplaner for sitt arbeid i tråd med inngåtte avtaler. Alle IA-virkomheter får utnevnt en fast kontaktperson ved NAV Arbeidslivssenter. Kontaktpersonen er IA-virksomhetens kontaktledd i Arbeids- og velferdsetaten, og har ansvar for å informere om og koordinere Arbeids- og velferdsetatens og andre myndigheters tilbud til virksomhetene. Tilretteleggingstilskudd, utvidet bruk av egenmelding samt tilskudd til godkjent bedriftshelsetjeneste er virkemidler som er særskilt forbeholdt IA-virksomheter. Evalueringen av IA-avtalen i perioden 2001–2009 viste at virksomhetene er godt fornøyd med NAV Arbeidslivssenter.32

Raskere tilbake: På bakgrunn av Sykefraværsutvalgets innstilling høsten 2006 ble partene i IA-arbeidet enige om at det skulle innføres en ordning for sykmeldte som omtales som Raskere tilbake.33 Formålet er å få sykemeldte arbeidstakere raskere tilbake i arbeid og dermed å redusere sykefraværet. Ordningen omfatter både helse- og rehabiliteringstjenester gjennom de regionale helseforetakene og tjenester innen avklaring, oppfølging, arbeidsrettet rehabilitering og behandling/utredning av personer med lettere psykiske og sammensatte lidelser i regi av Arbeids- og velferdsetaten. Finansieringen av Raskere tilbake fordeles mellom Arbeids- og velferdsetaten og helseforetakene, henholdsvis om lag 1/3 til etaten og 2/3 av midlene til helseforetakene.

Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) har evaluert ordningen Raskere tilbake.34 De finner signifikante tiltakseffekter for kirurgisk og medisinsk behandling. Brukere som har deltatt på Raskere tilbake tiltak har i gjennomsnitt 4,3 dager kortere sykepengeperioder sammenliknet med personer som mottar slik behandling gjennom det ordinære behandlingstilbudet ved sykehusene. Drivkraften bak resultatene er imidlertid ikke at behandlingen i seg selv reduserer sykefraværet, men at Raskere tilbake bidrar til å redusere ventetidene på behandlingen. Når det gjelder tiltak i regi av Arbeids- og velferdsetaten, så har SNF ikke kunnet gjennomføre tilfredsstillende analyser med det foreliggende datamaterialet. Beregningene fra SNF tyder på at Raskere tilbake samlet sett trolig ikke er en suksess i samfunnsøkonomisk forstand, fordi reduksjonen i sykefraværet er for liten. Imidlertid har ordningen bidratt til at grupper av sykmeldte har kommet betydelig raskere til behandling, det vil si at ventetiden har blitt redusert sammenliknet med de som venter på ordinær behandling.

I videreføringen av avtalen satses det på bedre oppfølging av avtalen på sentralt hold. Partene i arbeidslivet og myndighetene skal rapportere om innsats og resultater i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Det er nedsatt en egen oppfølgingsgruppe og utarbeidet en handlingsplan for oppfølging av IA-avtalen i samarbeid med partene i arbeidslivet. En partssammensatt faggruppe er nedsatt for å rapportere om utviklingen i overordnede mål og delmål i avtalen.

5.10.2 Strategiplan for arbeid og psykisk helse (2007–2012)

Regjeringen lanserte høsten 2007 Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse. Strategien skal støtte opp under arbeids- og velferdsforvaltningens arbeid overfor personer med psykiske lidelser og innsatsen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), og supplere Stortingsmelding nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering. Hovedmålgruppen for denne satsingen er unge personer med psykiske lidelser eller problemer under 35 år. Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse bygger på erfaringene fra «Vilje Viser Vei – satsingen på arbeid og psykisk helse i NAV». Strategien gjelder alle med psykiske lidelser og vansker, også de som i tillegg har rusmiddelproblemer eller andre utfordringer. En studie fra Folkehelseinstituttet viser at om lag halvparten av den norske befolkningen vil rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet. Forekomsten av psykiske lidelser i Norge er omtrent på nivå med det vi finner i andre vestlige land.35 Dette medfører betydelige utfordringer for arbeidslivet.

Erfaringer fra tidligere prosjekter og Vilje viser vei har vist at det er et behov for et kontinuerlig veilednings- og oppfølgingstilbud til personer med psykiske problemer og lidelser. Det er derfor opprettet egne veilednings- og oppfølgingsloser for denne gruppen som et av tiltakene i strategiplanen. En av de sentrale arbeidsoppgavene for losen er oppfølging og veiledning av den enkelte bruker med psykiske vansker. Losene bistår også arbeidsgivere og andre som samhandler med personer med psykiske lidelser eller vansker. Ordningen med Veilednings- og oppfølgingsloser skal evalueres i løpet av 2011. Sluttrapport fra evalueringen vil foreligge i 2012.

Gjennom prosjektet Vilje viser vei og Nasjonal Strategi for arbeid og psykisk helse, har det blitt opprettet fylkeskoordinatorer i hvert fylke. Formålet med ordningen har vært å implementere kunnskap og metoder om arbeid og psykiske lidelser i Arbeids- og velferdsetaten. Ordningen med fylkeskoordinatorer har blitt evaluert av Telemarksforsking. Evalueringen tar blant annet opp spørsmålene om fylkeskoordinatorenes forankring på fylkesnivået, styringssystemet og bruken av øremerkede tiltaksmidler. Evalueringen pekte på at fylkeskoordinatorene etter hvert ble bedre integrert i fylkesleddet og fikk bedre forutsetninger for å påvirke implementeringen av nye tiltak i etaten. En hovedkonklusjon er derfor at fylkeskoordinatorenes pådriverrolle er viktige med tanke på å spre nye tiltak i Arbeids- og velferdsetaten.36

Erfaringer viser at også alvorlig psykisk syke kan jobbe med tilpasset oppfølging og tilrettelegging. Forsøk med tiltaket Jobbmestrende oppfølging er rettet mot å gi personer med psykiske lidelser eller problemer bistand rettet mot å mestre symptomene, hverdagen og jobben. Ansatte og ledere i bedrifter som har hatt deltakere i forsøket har fått økt kunnskap om psykiatri, og bistand rettet mot å håndtere psykisk sykdom. Forsøk med tiltaket Jobbmestrende oppfølging er evaluert. De foreløpige forskningsresultatene fra SINTEF Helse indikerer at brukerne som deltar i tiltaket opplever en sterkere reduksjon i symptomer på en rekke psykiske plager enn personer med samme problematikk som ikke mottar dette tilbudet.37 Uni helse har fått i oppdrag å effektevaluere tiltaket. Resultatene vil foreligge i 2012. Det er derfor for tidlig å si noe sikkert om eventuelle effekter knyttet til forsøket.

Evalueringer har vist at det er viktig med oppfølging underveis for de som får utdanningstiltak under attføring. Ofte vil barrierene på arbeidsmarkedet ikke kun være knyttet til formelle kvalifikasjoner, men også forhold rundt arbeidssøkerne. I en del tilfeller må utdanning kombineres med oppfølging og knyttes til andre tiltak som sikrer oppfølging i jobbsøkerprosessen og etter at arbeidsforholdet er etablert.38 Studier med Støtte (SMS) er et oppfølgingsprogram for personer med psykiske lidelser som ønsker å ta høyere utdanning. Tilbudet gis til Arbeids- og velferdsetatens brukere med behov for oppfølgings og tilretteleggingsbistand under gjennomføring av utdanning ved de største utdanningsinstitusjonene.

Forsøket med Arbeidsgiverlos ble etablert i 2009 og gjennomføres i regi av Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse. Ni loser er ansatt ved sju av NAVs Arbeidslivssentre. Deres oppgave er å støtte arbeidsgivere som møter utfordringer med personer med psykiske lidelser, samt å være fagstøtte for ansatte på Arbeidslivssentrene. Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) foretar følgeevaluering av forsøk med Arbeidsgiverlos ut 2012. En delrapport fra AFI viser at arbeidsgivere som har fått bistand fra arbeidsgiverlos er svært fornøyde med den faglige støtte og kompetanseheving som blir gitt både i vanskelige enkeltsaker og på systemnivå. Evalueringen viser imidlertid at det er stor variasjon i hvilken form for bistand arbeidsgiverlosene har gitt til arbeidsgivere. Arbeidsgiverlosen representerer en type kompetanse som er etterspurt fordi den ofte ikke finnes på arbeidsplassen.39

Som en del av innsatsen i strategien er det utarbeidet en kompetansepakke for arbeidslivet. Gjennom NAV Arbeidslivssenter kan bedrifter delta på ulike kurs. Målet med disse kursene er å skape gode og inkluderende arbeidsmiljø og bidra til økt kunnskap om psykisk helse på arbeidsplassen. NAV Arbeidslivssentre tilbyr blant annet kurset «Sees i morgen!» der arbeidsgivere kan lære mer om arbeid og psykisk helse. Kursene retter seg mot ledere, mellomledere og tillitsvalgte i alle typer virksomheter. Temaer på kursene er blant annet arbeidets betydning for den psykiske helsen og de vanligste psykiske helseplagene.

Ved utgangen av 2010 hadde over 14 000 arbeidsgivere og tillitsvalgte deltatt på kurs om arbeid og psykisk helse – «Sees i morgen!». Erfaringene fra fylker uten arbeidsgiverlos er at de i mindre grad har hatt spisskompetanse til å følge opp bedriftene i etterkant av kursene. Rapporteringer fra Arbeids- og velferdsetaten indikerer at mange bedrifter etterspør bedriftsinterne kurs og/eller prosesser i tillegg til bistand i enkeltsaker overfor ansatte med et særlig tilretteleggingsbehov med psykisk helseproblematikk.

Fagutviklingsprogrammet Mestringsveier til arbeid – rus og psykisk helse skal gjennom ulike piloter i syv deltakende fylker prøve ut mulige mestringsveier mot jobb for personer med dobbeltdiagnose rus- og psykisk lidelse, primært i aldersgruppen 18–35 år. Pilotvirksomheten skal initiere, prøve ut og videreutvikle tilpassede arbeidsrettede tiltak og oppfølgingsmetoder som kan bidra til at målgruppen kan få nyttiggjort sin arbeidsevne helt eller delvis gjennom arbeid og aktivitet, være en pådriver for økt samarbeid og nettverksbygging med det øvrige hjelpeapparatet, og på en systematisk måte styrke kunnskapsgrunnlaget på feltet. Programmet Mestringsveier til arbeid – rus og psykisk helse evalueres av SINTEF Helse. SINTEF Helse har levert en delrapport som skal styrke det videre arbeidet i fagutviklingsprogrammet.

5.10.3 Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne

Regjeringen lanserte høsten 2011 en jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Mennesker med nedsatt funksjonsevne kan møte store utfordringer når de skal ut i arbeidslivet. Regjeringens jobbstrategi er en målrettet innsats for å få flere i jobb og færre på stønad, og er en direkte oppfølging av Soria Moria II og regjeringens forpliktelse koblet til delmål 2 i IA-avtalen.

IA-arbeidet har hatt som mål å øke sysselsettingen blant personer med nedsatt funksjonsevne. For å vurdere utviklingen i dette delmålet blir det benyttet flere målindikatorer. Se IA-Faggruppens rapport for utviklingen i disse indikatorene.40

Personer med funksjonshemming har lavere sysselsettingsrate (42 prosent) enn befolkningen i alt (74 prosent). Forskjellen har ikke endret seg signifikant i de senere årene. Utvalget er av den oppfatning at sysselsettingsraten må ses i sammenheng med at 38 prosent av de funksjonshemmede mottar uførepensjon. Tilsvarende er andelen utenfor arbeidsstyrken høyere blant personer som anser at de har en funksjonshemming. Sysselsettingsandelen blant funksjonshemmede er stabil over aldersgrupper (40–50 prosent), men faller sterkt ved 60 år. Andelen sysselsatte som jobber deltid er langt høyere blant funksjonshemmede (47 prosent) enn i alt (26 prosent).

Selv om sysselsettingsandelen er lav, er arbeidsledigheten blant personer med nedsatt funksjonsevne lavere enn for befolkningen for øvrig. Ledighetsprosenten i 2011 var 2,5 prosent for personer med nedsatt funksjonsevne mot 2,8 for den øvrige befolkningen.41 Noe av årsaken til dette er at det ikke er nok å ønske å komme i arbeid for å bli definert som arbeidsledig, i henhold til SSBs definisjon. I Arbeidskraftsundersøkelsen blir respondentene som svarer at de ikke har arbeid, først spurt om de ønsker arbeid. Svarer man ja på dette er kriteriet for å bli definert som arbeidsledig at man også svarer ja på om man har aktivt søkt arbeid de fire siste ukene og kan starte i jobb i løpet av de to påfølgende ukene. I andrekvartal 2011 var det 95 000 personer totalt som ble definert som arbeidsledig, mens 154 000 personer som ønsket arbeid. Blant de som anser at de har en funksjonshemming ble 13 000 personer klassifisert som arbeidsledige, mens 78 000 personer svarte de ønsket arbeid. Det er derfor ikke spesielt for denne gruppen at antallet som ønsker arbeid er større enn antall som er arbeidsledige. Derimot er forholdet mellom ønsket arbeid og ledige noe større. Dette kan ha sammenheng med at mange med funksjonshemminger har vanskeligere med å finne seg arbeid, og at mange derfor har tilpasset seg en tilværelse utenfor arbeidslivet.

I 2012 retter strategien seg særlig mot unge under 30 år med nedsatt funksjonsevne. Gjennom jobbstrategien velger regjeringen å rette innsatsen mot fire barrierer som kan gjøre det vanskelig for personer med nedsatt funksjonsevne å komme i arbeid: Diskrimineringsbarrieren, kostnadsbarrieren, produktivitetsbarrieren og informasjons- og holdningsbarrieren. Dette er barrierer som både arbeidssøkerne og virksomhetene/arbeidsgiverne er opptatt av. Tiltak i 2012:

Tiltak for å redusere diskrimineringsbarrieren. Regjeringen arbeider med forslag til ny diskrimineringslovgivning som oppfølging av Diskrimineringslovutvalgets innstilling. Det arbeides med en revisjon av tjenestemannsloven, som bl.a. omfatter regler for innkalling til intervju og eventuell ansettelse i statlig sektor.

Tiltak for å redusere kostnadsbarrieren. Det er etablert et nytt forsøk med tilretteleggingstilskudd for arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne. Et igangsatt forsøk med funksjonsassistanse styrkes. Et igangsatt forsøk med arbeids- og utdanningsreiser blir videreført i 2012. Det er utformet nytt regelverk for bruk av mentorer, for å styrke oppfølgingen av personer med nedsatt funksjonsevne ute i virksomhetene. Videre legges det opp til utvidet bruk av tilretteleggingsgarantier for at arbeidsgivere og arbeidssøkere skal få en fast kontaktperson i Arbeids- og velferdsetaten og sikres trygghet og forutsigbarhet med hensyn til hva man kan forvente av økonomisk støtte og hjelpemidler.

Tiltak for å redusere produktivitetsbarrieren. Det avsettes 500 tiltaksplasser til strategiens hovedmålgruppe. Dette gir rom for økt bruk av arbeidspraksis og lønnstilskudd. Dette gir også rom for utvikling av et opplegg med bruk av mentorer for oppfølgingsformål. Videre legges det til rette for økt innsats for at flere skal fullføre videregående opplæring.

Tiltak for å redusere informasjons- og holdningsbarrieren. Arbeids- og velferdsetatens arbeidslivssentre styrkes med 20 nye stillinger, for blant annet å gjøre strategien kjent utad og bistå arbeidsgivere som tar inn personer fra hovedmålgruppen i virksomhetene. Videre satses det på informasjonsarbeid utad, og fag- og kompetanseutvikling innad i Arbeids- og velferdsetaten. Arbeids- og velferdsetaten tilføres 20 prosjektleder- eller koordinatorstillinger som vil ha oppgaver blant annet knyttet til informasjonsarbeid og fagutvikling internt i etaten.

Nært samarbeid med private og offentlige virksomheter er avgjørende for å lykkes med jobbstrategien. Gjennomføringen av regjeringens jobbstrategi er et felles anliggende for partene i arbeidslivet, funksjonshemmedes organisasjoner, virksomhetene, arbeidsgiverne, Arbeids- og velferdsetaten og andre offentlige tjenesteytere, og for den enkelte arbeidssøker med nedsatt funksjonsevne.

5.11 Oppsummering

I dette kapitlet har innholdet i de arbeidsrettede tiltakene blitt beskrevet. De arbeidsrettede tiltakene skal bidra til å styrke tiltaksdeltakernes muligheter til å få eller beholde arbeid. Brukere med nedsatt arbeidsevne har tilgang til et bredt spekter av arbeidsrettede tiltak. Dette kan blant annet omfatte avklaring, oppfølging, kvalifisering og arbeidspraksis. Overgang til arbeid er målet med denne innsatsen.

Tiltakene omfatter også tilbud til brukere som har få muligheter på det ordinære arbeidsmarkedet. Tilbudet omfatter arbeidsoppgaver tilpasset den enkeltes arbeidsevne. Arbeidet skal bidra til å utvikle deltakerne gjennom kvalifisering og tilrettelagte arbeidsoppgaver.

Omtalen av de arbeidsrettede tiltakene tok utgangspunkt i tidligfasetiltakene. Dette er Avklaring og Arbeidspraksis i skjermet sektor, som har som formål å avklare brukerens behov for bistand på et tidlig tidspunkt. Deretter ble opplæringstiltakene omtalt, som omfatter både kurs og ordinær utdanning. Arbeidspraksis finnes som element i flere tiltak, men også som et eget tiltak som kan arrangeres både i forhåndsgodkjente tiltaksbedrifter og i bedrifter i det ordinære arbeidsmarkedet. Slike tiltak sikter mot å etablere gode arbeidsvaner og å styrke yrkesfaglig kompetanse. Deretter ble formidlingsrettede tiltak beskrevet. Dette omfattet tiltak som er direkte rettet mot å gi arbeidssøkere bistand og veiledning med sikte på ansettelse i ordinært arbeidsliv.

Tidsubestemte tiltak som Tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift eller Varig tilrettelagt arbeid har også blitt omtalt. Disse tiltakene er for personer som har fått sin arbeidsevne varig og vesentlig nedsatt og har behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging.