9 Virksomhetssammenslutninger og konsernregnskap

9.1 Innledning

Virksomhetssammenslutninger og konsernregnskap er regulert i en rekke bestemmelser i gjeldende regnskapslov. Som del av mandatet skal utvalget fremlegge forslag til implementering av nytt direktiv. Det nye direktivet inneholder bestemmelser om konsernregnskapsplikt, konsolideringsutelatelse, regnskapsføring av virksomhetssammenslutninger og utarbeidelse av konsernregnskap, samt bestemmelser om regnskapsføring av datterforetak, tilknyttet foretak og felleskontrollert virksomhet.

Dette kapittelet har følgende struktur. I 9.2, 9.3 og 9.4 behandles henholdsvis konserndefinisjon, konsernregnskapsplikt og konsolideringsutelatelse. Deretter følger 9.5 om virksomhetssammenslutninger og konserndannelse, samt 9.6 om prinsipper for utarbeidelse av konsernregnskap. Avslutningsvis behandles regnskapsføring av investering i datterforetak og tilknyttet foretak i 9.7 og felleskontrollert virksomhet i 9.8. Under hvert tema behandles først gjeldende rett, deretter EØS-rett og regulering under IFRS og IFRS for SMEs. Til slutt presenteres utvalgets vurderinger. Notekrav for konsernregnskapet er i all hovedsak behandlet i kapittel 8 om noteopplysninger.

9.2 Konserndefinisjonen

Gjeldende rett

Regnskapsloven § 1-3 definerer hva som skal forstås som konsern. Bestemmelsens første ledd lyder som følger: «Et morselskap utgjør sammen med et datterselskap eller datterselskaper et konsern». Videre sier § 1-3 at: «Regnskapspliktige etter § 1-2 som ikke faller inn under § 1-2 første ledd nr. 11 eller 13, er morselskap hvis vedkommende på grunn av avtale eller som eier av aksjer eller andeler har bestemmende innflytelse over et annet foretak». Bestemmelsen begrenser i første rekke den mengden regnskapspliktige som kan være morselskap. Den angir at regnskapspliktige etter § 1-2 første ledd nr. 11 eller 13 ikke kan anses å være et morselskap i et konsern etter regnskapsloven. Det første unntaket gjelder enkeltpersonforetak, og det siste unntaket gjelder utenlandsk foretak som utøver eller deltar i virksomhet her i riket eller på norsk kontinentalsokkel, og som er skattepliktig til Norge etter norsk intern lovgivning. Begge vil kunne ha regnskapsplikt, men de betraktes likevel ikke som morselskap i regnskapslovens forstand.

I § 1-3 annet ledd annet punktum gis det en nærmere anvisning på hvilke kriterier som må være oppfylt for at det skal foreligge et konsernforhold. De sentrale kriteriene er at morselskapet enten eier så mange aksjer eller andeler at de representerer flertallet av stemmene i det andre foretaket, eller at morselskapet har rett til å velge eller avsette flertall av medlemmene i det andre selskapets styre. Det første kriteriet kan ses på som det viktigste grunnlaget for bestemmende innflytelse. Morselskapet kan ha flertallet av stemmene uavhengig av hvor stor del av aksjekapitalen de stemmeberettigede aksjene utgjør. I visse tilfeller kan det imidlertid foreligge forhold som gjør at stemmeflertall ikke gir bestemmende innflytelse, for eksempel aksjonæravtale hvor øvrige aksjonærer er gitt omfattende vetoretter eller rett til å utpeke flertallet av styremedlemmene.

Når det gjelder ansvarlige selskaper, er hovedregelen at beslutninger krever enstemmighet, jf. selskapsloven § 2-12 første ledd annet punktum. I utgangspunktet må en dermed eie alle eierandelene for å ha bestemmende innflytelse. Det er imidlertid adgang til å avtale alminnelig flertallskrav også i slike selskaper, jf. selskapsloven § 2-12 første ledd tredje punktum.

Regnskapslovens kriterium om stemmeflertall inneholder et forbehold om at stemmeflertall ikke nødvendigvis er ensbetydende med bestemmende innflytelse. Dette forbeholdet ble tatt inn i 2005 for å søke å oppnå samsvar mellom konserndefinisjonen i regnskapsloven og den konserndefinisjonen som fulgte av dagjeldende IFRS-regulering, nærmere bestemt IAS 27 «Konsernregnskap og separat finansregnskap» nr. 13 (Ot.prp. nr. 39 (2004–2005) s. 57). Etter opprinnelig ordlyd i § 1-3 ville det alltid foreligge bestemmende innflytelse dersom morselskapet har stemmeflertall, eller dersom det har rett til å velge eller avsette et flertall av medlemmene i datterselskapets styrende organer (NOU 1995: 30 s. 113).

En forutsetning om at morselskapet er eier av aksjer eller andeler, følger derimot ikke av det andre kriteriet i § 1-3 annet ledd nr. 2. Her er det heller ikke noe forbehold. Det må tolkes som at kriteriet om bestemmende innflytelse alltid anses å foreligge, uavhengig av eierandelens størrelse, dersom selskapet har rett til å velge eller avsette et flertall av styremedlemmene i det andre selskapet. En slik rett kan følge av datterselskapets vedtekter eller av aksjonæravtale. Dersom datterselskapet er organisert som aksjeselskap, kan dette for eksempel være vedtektsbestemmelser som sier at en aksjeklasse skal ha rett til valg av medlemmene til styret, eller det kan foreligge en aksjonæravtale som gir en aksjonær eller aksjonærgruppe slik rett. Kriteriene i § 1-3 annet ledd kommer fra artikkel 1 nr. 1 bokstav a og b i syvende direktiv. Tilsvarende bestemmelse følger av artikkel 22 nr. 1 bokstav a og b i nytt direktiv. I artikkel 22 bokstav b foreligger det imidlertid et krav om at morforetaket skal eie aksjer eller eierandeler, noe som ikke fremkommer i den tilsvarende bestemmelsen etter artikkel 1 nr. 1 bokstav b i syvende direktiv. I artikkel 22 nr. 1 bokstav d er det en medlemsstatsopsjon som åpner for unntak fra krav om at morforetaket eier aksjer eller andeler, men dette unntaket synes kun å gjelde bestemmelsen under bokstav c og ikke den en finner under bokstav b.

I § 1-3 tredje ledd er det gitt en nærmere anvisning på hva som tas med i de stemmeretter som legges til grunn for vurdering av bestemmende innflytelse:

«Ved beregningen av stemmerettigheter og rettigheter til å velge eller avsette medlemmer til styret skal rettigheter som morselskapet og morselskapets datterselskaper innehar, regnes med. Det samme gjelder rettigheter som innehas av noen som handler i eget navn, men for morselskapets eller datterselskapets regning.»

Denne bestemmelsen synes å være bygd på artikkel 2 nr. 1 og 2 bokstav a i syvende direktiv. En tilsvarende bestemmelse finner en i artikkel 22 nr. 3 og nr. 4 bokstav a i nytt direktiv. Derimot er det ikke i § 1-3 tredje ledd tatt inn en bestemmelse om at aksjer og andeler som holdes som sikkerhet, samt morselskapets egne aksjer mv., ikke skal tas med i beregningen av de stemmeretter som kan gi grunnlag for bestemmende innflytelse. I NOU 1995: 30 s. 113 er det gitt en begrunnelse for det siste: «Det er overflødig å ta med en bestemmelse om at egne aksjer mv. ikke skal tas med ved beregning av stemmeandeler, etter som det etter aksjeloven ikke er stemmerett for slike aksjer.» Det forhold at egne aksjer ikke gir stemmerett gjelder fortsatt etter gjeldende aksjelovgivning, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 5-3 tredje ledd første punktum.

Slik lovbestemmelsen i § 1-3 er formulert, er det ikke klart at den dekker faktisk kontroll. I NOU 1995: 30 s. 113 er faktisk kontroll omtalt og konkretisert gjennom et eksempel med gjensidig aksjeeie:

«Faktisk kontroll må forutsettes å dekke en situasjon hvor bestemmende innflytelse er resultat av gjensidig aksjeeie. Et eksempel på en slik situasjon er når et selskap eier 41 pst. av aksjene i to selskap, som gjensidig eier 20 pst. av hverandres aksjer. Utenforstående eier flg. bare 39 pst. av hver av de to sistnevnte selskapene. Konstruksjonen gir stemmeflertall for det førstnevnte selskapet, selv om det matematisk ikke har stemmeflertall».

Regnskapslovutvalget 1990 pekte på at det ble vanskelig å konkretisere dette forholdet i en lovtekst (s. 113). Faktisk kontroll vil imidlertid ikke være begrenset til de situasjoner hvor det gjennom gjensidig aksjeeie kan oppnås kontroll. Faktisk kontroll er gjerne kjennetegnet ved at et selskap kan utøve kontroll eller har demonstrert kontroll uten at selskapet sitter med stemmeflertall. Forhold som kan gjøre dette mulig, er for eksempel gjennomgående lavt oppmøte på generalforsamlingen. Selv om § 1-3 kun dekker juridisk kontroll, vil det nærmere innholdet i bestemmende innflytelse utfylles av god regnskapsskikk, noe som åpner for at også faktisk kontroll kan legges til grunn for vurdering av bestemmende innflytelse (Ot.prp. nr. 42 (1997–98) punkt 8.2.5).

Kriteriet om bestemmende innflytelse er utdypet i NRS 17 «Virksomhetskjøp og konsernregnskap». I standarden brukes begrepet «kontroll» i stedet for «bestemmende innflytelse» ved omtale av kriteriene for når det foreligger et konsernforhold. Standarden legger til grunn at begrepet «kontroll» og «bestemmende innflytelse» i § 1-3 har sammenfallende meningsinnhold, jf. NRS 17 punkt 2. Kontroll er i standarden definert som «makt til å styre et selskaps finansielle og driftsmessige prinsipper i den hensikt å oppnå fordeler av selskapets aktiviteter», jf. NRS 17 punkt 2. Definisjonen av kontroll har ingen referanse til stemmeretter og skiller seg derfor fra hvordan kriteriet om bestemmende innflytelse er formulert i § 1-3. Definisjonen i NRS 17 legger i stedet vekt på at det foreligger makt til å kunne styre forretningsprosesser. Denne makten kan komme som følge av stemmeretter eller andre juridiske rettigheter, men ikke nødvendigvis. I tillegg til at det foreligger makt til å kunne styre forretningsprosesser, må denne makten kunne gi mulighet til å oppnå økonomiske fordeler av den virksomhet som bedrives i foretaket. I punkt 3 i standarden utdypes kontrollbegrepet:

«Kontroll antas å foreligge når morselskapet har eierandeler som direkte eller indirekte gir mer enn halvparten av stemmerettene i et selskap, med mindre det og bare i unntaksvise tilfeller, klart kan påvises at eierskapet ikke gir kontroll.

Kontroll kan også grunne i avtale, uavhengig av om eierskap som nevnt over foreligger.

Kontroll foreligger også når morselskapet har eierandeler som gir halvparten eller færre av stemmerettene i et selskap der morselskapet har

1. makt over mer enn halvparten av stemmerettene gjennom avtale med andre investorer,

2. makt til å styre selskapets finansielle og driftsmessige prinsipper i henhold til vedtekter eller avtale,

3. makt til å oppnevne eller fjerne flertallet av medlemmene i styret eller i tilsvarende styringsorgan, når kontrollene over selskapet ligger hos dette styret eller styringsorganet, eller

4. makt til å avgi flertallet av stemmene i styret eller i et tilsvarende styringsorgan, når kontrollen over selskapet ligger hos dette styret eller styringsorganet.»

Utgangspunktet i § 1-3 er at kontroll foreligger når morselskapet har eierandeler som direkte eller indirekte gir mer enn halvparten av stemmerettene, så sant det ikke klart kan påvises at kontroll likevel ikke foreligger. NRS 17 angir en rekke tilfeller hvor kontroll kan foreligge selv om morselskapet har eierandeler som representerer færre enn halvparten av stemmerettene. I de fleste av disse henvises det til juridisk kontroll definert gjennom avtale eller vedtekter. Derimot synes standarden i større grad enn loven å åpne for at faktisk kontroll omfattes av kontrollbegrepet. Dette støttes av at standarden henviser til at selskapet har «makt» og ikke «rett». I fortsettelsen av punkt 3 i standarden er det også omtalt forhold som kan gi grunnlag for faktisk kontroll, slik som eiersammensetning: «Kontroll kan også foreligge når selskapet eier en stor stemmeberettiget minoritetsandel og ingen annen eier eller eiergruppering har kontroll.» Det presiseres at ved vurderingen av om det foreligger kontroll må det gjøres en konkret vurdering av alle relevante forhold. Standarden presiserer også at potensielle stemmeretter skal medtas i vurderingen av kontroll, jf. standardens punkt 3:

«Et selskap kan eie tegningsretter, opsjoner eller konvertible instrumenter som, dersom disse utøves eller konverteres, øker selskapets stemmeandel. Når slike instrumenter gir reell mulighet for kontroll på balansedagen, skal disse medregnes».

Definisjonen av kontroll i punkt 2 i standarden og omtalen av kontrollbegrepet i punkt 3 synes i all hovedsak å falle sammen med den definisjonen og omtalen av kontroll en finner i tidligere IAS 27 nr. 4 og nr. 13.

I § 7-15 femte ledd er det en bestemmelse som gjelder opplysningsplikt i de tilfeller hvor det foreligger eierskap som gir stemmeflertall, men hvor det klart kan påvises at slikt eierskap likevel ikke gir bestemmende innflytelse. Bestemmelsen har følgende ordlyd:

«I konsernregnskapet skal det opplyses om navnet på foretak der den regnskapspliktige selv eller gjennom datterselskaper eier så mange aksjer eller andeler at de representerer flertallet av stemmene i foretaket, men som ikke er datterselskap fordi det klart kan påvises at slikt eierskap likevel ikke gir bestemmende innflytelse, jf. § 1-3 annet ledd nr. 1. Det skal opplyses om de forhold som påviser at slikt eierskap likevel ikke gir bestemmende innflytelse.»

Dette notekravet ble tatt inn i regnskapsloven i 2006 som følge av endringer i konserndefinisjonen i § 1-3. Notekravet gjelder de unntakstilfeller hvor det kan påvises særlige forhold som tilsier at bestemmende innflytelse ikke foreligger selv om foretaket har juridisk kontroll. Dersom et slikt tilfelle foreligger, skal dette opplyses og begrunnes i note.

EØS-rett

Nytt direktiv gir ingen eksplisitt definisjon av hva som skal forstås som konsern. En konserndefinisjon fremkommer derimot implisitt gjennom bestemmelsene om konsernregnskapsplikt i artikkel 21 og 22. Av artikkel 21 følger det at morforetakog dets datterforetak skal konsolideres. Den nærmere plikt til å utarbeide konsernregnskap følger av artikkel 22. Konsernregnskapsplikt utløses når et foretak har kontroll over et annet foretak. Kontroll omfatter formell (juridisk) kontroll og faktisk kontroll. Konsernpliktbestemmelsene i det nye direktivet faller i all hovedsak sammen med det som følger av artikkel 1 og 2 i syvende direktiv.

Artikkel 22 nr. 1 angir kriterier for juridisk kontroll. Direktivet pålegger ethvert foretak å utarbeide et konsernregnskap dersom foretaket (morforetaket):

«

1. sitter med flertallet av aksjeeiernes eller deltakernes stemmeretter i et annet foretak (datterforetak),

2. har rett til å oppnevne eller avsette et flertall av medlemmene i et annet foretaks (datterforetaks) administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan og samtidig er aksjeeier eller deltaker i dette foretaket,

3. har rett til å utøve en bestemmende innflytelse på et foretak (datterforetak) der det er aksjeeier eller deltaker, i henhold til en avtale med dette foretaket eller i henhold til en bestemmelse i foretakets vedtekter, når den lovgivning dette datterforetaket hører inn under, tillater at det er underlagt slike avtaler eller vedtektsbestemmelser.

   Medlemsstatene kan unnlate å bestemme at morforetaket skal være aksjeeier eller deltaker i datterforetaket. Medlemsstater hvis lovgivning ikke inneholder bestemmelser om slike avtaler eller vedtektsbestemmelser, skal ikke pålegges å anvende denne bestemmelse, eller

4. er aksjeeier eller deltaker i et foretak, og

   1. flertallet av medlemmene i dette foretakets (datterforetakets) administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan som har fungert i løpet av regnskapsåret og i det foregående regnskapsår og fram til tidspunktet for utarbeiding av konsernregnskapet, er blitt oppnevnt bare fordi morforetaket har utøvd sine stemmeretter, eller

   2. foretaket, i henhold til en avtale med andre aksjeeiere eller deltakere i dette foretaket (datterforetaket), alene kontrollerer et flertall av aksjeeiernes eller deltakernes stemmeretter i dette foretaket. Medlemsstatene kan fastsette nærmere bestemmelser om avtalens form og innhold.»

Kriteriene i bokstav b, c og d forutsetter at foretaket (morforetaket) enten er eier eller deltaker i det foretaket hvor det har bestemmende innflytelse (datterforetaket). Dette avviker fra den tilsvarende ordlyden i artikkel 1 nr. 1 bokstav b i syvende direktiv hvor det ikke var krav om at morforetaket skal eie aksjer eller andeler. Når det gjelder kriteriet i bokstav c i nytt direktiv, kan medlemsstatene bestemme at dette skal gjelde også når morforetaket ikke er eier eller deltaker i datterforetaket. Derimot er det ikke en tilsvarende adgang under bokstav b. Medlemsstatene har også adgang til å legge inn et tilleggskrav om at morforetaket skal sitte med minst 20 % av de samlede stemmeretter i datterforetaket for at kriteriet i bokstav d i) skal komme til anvendelse.

Det kan synes som om kriteriet i bokstav b er sammenfallende med kriteriet i bokstav d i), men her er det en viktig nyanseforskjell. I bokstav b omtales den potensielle rett foretaket (morforetaket) har til å oppnevne eller avsette et flertall av medlemmene i datterforetakets ledende organer. I bokstav d i) omtales det forhold at foretaket (morforetaket) har demonstrert sin makt til å kunne oppnevne flertallet i datterforetakets ledende organer.

Et konsern kan også kjennetegnes ved at det foreligger faktisk kontroll (de facto kontroll). Faktisk kontroll utvider de tilfeller hvor det foreligger kontroll over et annet foretak ut over de som følger av formell (juridisk) kontroll. Etter artikkel 22 nr. 2 kan kriteriet om faktisk kontroll komme i tillegg til kontrollkriteriene som følger av artikkel 22 nr. 1, dvs. de kriterier som beskriver formell (juridisk) kontroll. Medlemsstatene kan pålegge ethvert foretak å utarbeide et konsernregnskap når:

«

1. foretaket (morforetaket) har rett til å utøve eller faktisk utøver bestemmende innflytelse eller kontroll over et annet foretak (datterforetak), eller

2. foretaket (morforetaket) og et annet foretak (datterforetak) står under morforetakets felles ledelse.»

I artikkel 22 nr. 3 og 4 presiseres hva som skal forstås som rettigheter, herunder stemmerettigheter, ved vurdering av om et foretak har kontroll over et annet foretak. Etter artikkel 22 nr. 3 skal ethvert annet datterforetaks stemmeretter og rett til oppnevnelse og avsettelse av styret mv., og rettigheter til en person som handler i eget navn, men for morforetakets eller annet datterforetaks regning, legges til morforetakets rettigheter ved vurderingen av om det foreligger kontroll etter artikkel 22 nr. 1 bokstav a, b og d. Ved vurderingen skal de rettighetene som er knyttet til aksjer eller andeler som eies for annens regning, og rettigheter knyttet til aksjer (her er andeler utelatt) som holdes som sikkerhet eller «som holdes i forbindelse med utlån som ledd i vanlig forretningsvirksomhet, forutsatt at stemmeretten utøves i garantistens interesse», trekkes fra, jf. artikkel 22 nr. 2 bokstav a og b. Ved vurdering av stemmerettene etter artikkel 22 nr. 1 bokstav a og d skal det også trekkes fra de stemmerettigheter som gjelder aksjer eller andeler eid av morforetaket, morforetakets datterforetak eller av en person som handler i eget navn, men for morforetakets eller datterforetakenes regning, jf. artikkel 22 nr. 5. Bestemmelsene i det nye direktivet som angir det nærmere innhold i begrepet rettigheter, herunder stemmerettigheter, tilsvarer de som fantes i syvende direktiv artikkel 2 nr. 1 – 3.

IFRS og IFRS for SMEs

Konserndefinisjonen i IFRS følger av IFRS 10 «Konsernregnskap». Et konsern er definert som morforetak og dets datterforetak hvor morforetaket kontrollerer datterforetaket eller datterforetakene, jf. IFRS 10 vedlegg A. En tilsvarende definisjon finnes i IFRS for SMEs nr. 9.4 og i standardens ordliste. Det sentrale i konserndefinisjonen er følgelig om et foretak (morforetak) har kontroll over et datterforetak. I IFRS 10 er det en utførlig omtale av kontrollbegrepet. Denne omtalen er langt mer omfattende enn den som følger av tidligere IAS 27. For at en investor skal anses å ha kontroll i henhold til IFRS 10 nr. 7, må a) investor ha makt over enheten; b) investor må være eksponert for, eller ha rettigheter til, variabel avkastning fra sitt engasjement i foretaket som det er investert i; c) investor må ha mulighet til å bruke makten over enheten til å påvirke størrelsen på sin avkastning.

Det sentrale i definisjonen av kontroll er at det foreligger makt, dvs. en nåværende rett, til å styre de relevante aktivitetene, og at denne makten gir investor mulighet til å påvirke størrelsen på investors avkastning. Det følger av IFRS 10 nr. 10 at en «investor har makt over et foretak som det er investert i, når investor har eksisterende rettigheter som for øyeblikket gir denne mulighet til å styre relevante aktiviteter dvs. de aktivitetene som i betydelig grad påvirker avkastningen fra foretaket som det er investert i.» Det følger av dette at en vurdering av relevante aktiviteter og eksisterende rettigheter blir sentral. Standarden gir grundig veiledning når det gjelder vurderingen av de tilfeller hvor det foreligger kontroll. Denne veiledningen gjengis ikke her.

IFRS for SMEs har en omtale av kontrollbegrepet som er sammenfallende med den som fantes i tidligere versjon av IAS 27. I IFRS for SMEs kapittel 9 nr. 4 er kontroll forstått som «makt til å styre et foretaks finansielle og driftsmessige prinsipper i den hensikt å oppnå fordeler av foretakets aktiviteter.» Kontrollbegrepet utdypes videre i nr. 5 ved at kontroll «antas å foreligge når morforetaket eier, direkte eller indirekte gjennom datterforetak, mer enn halvparten av stemmerettene i et foretak». Det understrekes videre at denne antakelsen kan tilsidesettes i svært sjeldne tilfeller dersom det klart kan påvises at eierskapet ikke gir kontroll. IFRS for SMEs åpner også for at det kan foreligge kontroll når man eier halvparten eller mindre av stemmerettene i et annet foretak og i tillegg har a) makt over mer enn halvparten av stemmerettene gjennom avtale med andre investorer, b) makt til å styre foretakets finansielle prinsipper og driftsprinsipper i henhold til vedtekter eller avtale, c) makt til å oppnevne eller fjerne flertallet av styret eller et tilsvarende styrende organ, eller d) makt til å avgi flertallet av stemmene i styret eller et tilsvarende styrende organ. I alle disse tilfellene vil kontroll være etablert gjennom stemmeretter eller rett til å oppnevne eller avsette flertallet av styret, noe som kjennetegner juridisk kontroll. I IFRS 10 fremkommer det derimot klart at faktisk kontroll omfattes av kontrollbegrepet. IFRS 10 nr. B41 sier at en investor som ikke har flertallet av stemmerettene, likevel vil ha rettigheter som er tilstrekkelig til å gi han kontroll over enheten, dersom han i praksis har mulighet til å styre de relevante aktivitetene alene.

Utvalgets vurderinger

Direktivet har ingen eksplisitt formulert konserndefinisjon. Derimot er konserndefinisjonen implisitt formulert som en del av konsernregnskapsplikten og da i relasjon til kontrollbegrepet, jf. artikkel 21 og 22. Ved utarbeidelse av gjeldende regnskapslov ble det argumentert for at det kunne være hensiktsmessig å ha en konserndefinisjon i regnskapsloven. Denne er i dag å finne i § 1-3. Bestemmelsen inneholder ikke bare en definisjon av konsern, men den angir også kriterier for når det foreligger bestemmende innflytelse. En eksplisitt formulert konserndefinisjon synes å være hensiktsmessig. Den vil bidra til å angi kjennetegn ved et konsern og følgelig også rekkevidden av plikten til å utarbeide konsernregnskap. Gjeldende konserndefinisjon uttrykker at et morselskap og dets datterselskaper utgjør et konsern. Opplysningen om at morselskapet skal ha bestemmende innflytelse over ett eller flere andre selskaper for at det skal foreligge et konsern, kommer i annet ledd. Siden det forhold morselskapet har til datterselskapet er avgjørende for om det etableres et konsern, mener utvalget det er hensiktsmessig at bestemmelsen begynner med dette. Begrepet «bestemmende innflytelse» er benyttet i gjeldende regnskapslov og i norsk oversettelse av gjeldende direktiv. I NRS 17 brukes derimot begrepet «kontroll». Dette er også det begrepet som brukes i norsk oversettelse av IFRS 10 og synes også å være det begrepet som brukes under IFRS for SMEs. For å modernisere og harmonisere begrepsbruken foreslår utvalget at «bestemmende innflytelse» erstattes med «kontroll».

Gjeldende § 1-3 angir to kriterier for når det foreligger bestemmende innflytelse. Disse kriteriene ble tatt inn for å implementere artikkel 1 nr. 1 og 2 og artikkel 2 i syvende direktiv. Nytt direktiv har kriterier for juridisk kontroll i artikkel 22 nr. 1 og faktisk kontroll i artikkel 22 nr. 2. I artikkel 22 nr. 1 er kontroll knyttet til de stemmerettigheter som innehas gjennom eierskap, vedtekter eller etter avtale. I tillegg er det i artikkel 22 nr. 2 kriterier for kontroll som kommer i tillegg til de som følger av juridisk kontroll. Dette gjelder i det tilfellet hvor morforetaket faktisk har kontroll over et annet foretak uten at dette følger av juridiske rettigheter.

Den gjeldende bestemmelsen i § 1-3 annet ledd inneholder som nevnt to kriterier for juridisk kontroll, men ingen for når det skal anses å foreligge faktisk kontroll. Kriteriene for juridisk kontroll er enten knyttet til stemmeretter ved eierskap eller til at det foreligger en rett til å kunne velge eller avsette et flertall av medlemmene i styret. Denne retten kan følge av eierskap med tilhørende stemmeretter, vedtekter eller avtale med andre aksje- eller andelseiere. Utvalget foreslår at omtalen av juridisk kontroll legges tettere opptil kriteriene i artikkel 22 nr. 1 i nytt direktiv.

Gjeldende lovtekst utrykker ikke eksplisitt at faktisk kontroll kan legges til grunn for vurdering av om et foretak har kontroll over et annet foretak. Derimot følger dette av NRS 17. I nytt direktiv er kriteriet om faktisk kontroll tatt inn i artikkel 22 nr. 2 som en medlemsstatsopsjon. Det følger av utvalgets prioriteringer at krav ut over direktivets minstekrav ikke skal følge av lov, men i stedet tas inn i regnskapsstandard. Som følge av dette foreslår utvalget å benytte medlemsstatsopsjonen etter artikkel 22 nr. 2 til å gi standardsetter hjemmel til å fastsette kriterier for faktisk kontroll.

Direktivet har også en medlemsstatsopsjon som gjelder kriteriet i artikkel 22 nr. 1 bokstav c annet ledd. Dette kriteriet sier at det vil foreligge kontroll over et annet foretak dersom foretaket (morforetaket) er eier eller deltaker og har rett til å utøve bestemmende innflytelse som følge av avtale med foretaket (datterforetaket) eller som følge av foretakets vedtekter. Når det gjelder dette kriteriet, kan medlemsstatene bestemme at morforetaket ikke behøver å være eier eller deltaker i datterforetaket. På samme måte som medlemsstatsopsjonen etter artikkel 22 nr. 2, foreslår utvalget at denne medlemsstatsopsjonen tas inn i loven som en adgang til å bestemme i regnskapsstandard at kontroll kan foreligge etter kriteriet i artikkel 22 nr. 1 bokstav c selv om morforetaket ikke er eier eller deltaker. Medlemsstatsopsjonene etter artikkel 22 nr. 1 bokstav c og nr. 2 er tenkt dekket av en bestemmelse som gir standardsetter adgang til å fastsette at regnskapspliktige skal anses å ha kontroll over et annet foretak i andre tilfeller enn det som følger av juridisk kontroll. Den regulering som standardsetter fastsetter på dette området, må uansett ligge innenfor de medlemsstatsopsjoner som gjelder etter direktivet.

Den gjeldende bestemmelsen i § 1-3 fjerde ledd angir hvordan stemmeretter skal beregnes. Dette er en implementering av artikkel 2 nr. 1 – 3 i syvende direktiv og er sammenfallende med artikkel 22 nr. 3 – 5 i nytt direktiv. Ved beregning av stemmerettene skal indirekte aksjeeie og rettigheter som andre har på vegne av morforetaket, tas med i vurderingen av de stemmeretter som kan danne grunnlag for kontroll. Utvalget mener at gjeldende § 1-3 fjerde ledd ivaretar dette direktivkravet på en god måte og foreslår en videreføring av denne bestemmelsen.

I samsvar med argumentasjonen i NOU 1995: 30 s. 113 kan det synes overflødig at egne aksjer mv. omtales eksplisitt i lovteksten, siden det etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 5-3 tredje ledd ikke er stemmerett for slike aksjer. Argumentet er imidlertid ikke treffende for utenlandske datterselskaper fordi det ikke kan utelukkes at disse kan ha stemmerett for egne aksjer.

Utvalget foreslår en egen lovbestemmelse som definerer morforetak, datterforetak og konsern. Her følger det også at regnskapspliktige som er enkeltpersonforetak eller norsk-registrert utenlandsk foretak, ikke er morforetak. Lovutkastet § 1-10 har følgende ordlyd:

Som morforetak regnes foretak som har kontroll over ett eller flere datterforetak, jf. § 7-3. Morforetak og dets datterforetak utgjør sammen et konsern.

Regnskapspliktige som nevnt i § 1-2 første ledd nr. 2 bokstav e og f er ikke morforetak.

Definisjonen av morforetak, datterforetak og er nært knyttet til definisjonen av kontroll. Utvalget foreslår en egen bestemmelse som angir kriterier for når det foreligger kontroll. Lovutkastet § 7-3 har følgende ordlyd:

En regnskapspliktig skal anses å ha kontroll over et annet foretak når minst ett av følgende kriterier er oppfylt:

1. den regnskapspliktige har flertallet av stemmerettene i et annet foretak,

2. den regnskapspliktige er eier eller deltaker og har rett til å oppnevne eller avsette et flertall av medlemmene i et annet foretaks styre,

3. den regnskapspliktige er eier eller deltaker og har kontroll som følge av avtale med foretaket eller som følge av foretakets vedtekter,

4. den regnskapspliktige er eier eller deltaker, og flertallet av medlemmene i dette foretakets styre som har fungert de to siste regnskapsår og frem til tidspunkt for utarbeidelse av konsernregnskapet, har blitt oppnevnt i kraft av den regnskapspliktiges bruk av stemmeretter,

5. den regnskapspliktige er eier eller deltaker som etter avtale med andre eiere eller deltakere i foretaket alene kontrollerer et flertall av stemmerettene i dette foretaket.

Regnskapsstandard kan fastsette at regnskapspliktig skal anses å ha kontroll over et annet foretak i andre tilfeller enn det som er følger av første ledd.

Ved beregningen av stemmeretter og rettigheter til å velge eller avsette medlemmer til styret skal rettigheter som morforetaket og morforetakets datterforetak innehar, medregnes. Det samme gjelder rettigheter som innehas av noen som handler i eget navn, men for morforetakets eller et datterforetaks regning. Likt med oppnevnelse eller avsettelse av medlemmer til et foretaks styre etter første ledd regnes oppnevnelse eller avsettelse til et foretaks administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan.

Stemmeretter som gjelder egne aksjer eller andeler, og aksjer og andeler som eies av datterforetaket eller av en person som handler i eget navn, men for datterforetakets regning, skal ikke tas med i beregningen av stemmeretter etter denne paragraf.

9.3 Konsernregnskapsplikten

Gjeldende rett

Årsregnskapet til et morselskap består av et selskapsregnskap og et konsernregnskap hvor konsernregnskapet skal omfatte morselskapet og alle datterselskapene, jf. § 3-2 tredje ledd. Regnskapspliktige etter § 1-2 første ledd nr. 11 eller nr. 13 anses imidlertid ikke som morselskap etter regnskapsloven og vil følgelig også være fritatt fra konsernregnskapsplikt, jf. § 1-3 annet ledd.

Regnskapsloven har en rekke unntak fra konsernregnskapsplikten, også i de tilfeller hvor et selskap er klassifisert som morselskap etter regnskapsloven. Et sentralt unntak gjelder foretak som på konsolidert basis klassifiseres som små foretak etter regnskapsloven, jf. § 3-2 fjerde ledd. For at unntaksregelen skal kunne anvendes, må konsernet oppfylle størrelseskriteriene etter § 1-6. I tillegg er det et vilkår i § 1-6 at morselskapet i konsernet ikke er definert som et stort foretak etter § 1-5. Siden unntaket fra konsernregnskapsplikt for små foretak er knyttet til konsernets størrelse, kan det være nødvendig å foreta en «prøvekonsolidering» for å kunne vurdere om unntaket gjelder.

Unntak fra konsernregnskapsplikt for morselskapet i små konsern gjelder imidlertid ikke hvis ett eller flere av selskapene i konsernet har aksjer, andeler, grunnfondsbevis eller obligasjoner notert på børs, autorisert markedsplass eller tilsvarende regulert marked i utlandet, jf. § 3-2 fjerde ledd annet punktum. Dette er en implementering av artikkel 6 nr. 4 i syvende direktiv som sier at unntaket fra konsernregnskapsplikt for morforselskapet i små konsern ikke gjelder dersom ett eller flere foretak som inngår i konsernet har verdipapirer notert i et regulert marked i en medlemsstat. Bestemmelsen slik den følger av regnskapsloven er ikke begrenset til at slik notering skal være i et regulert marked i en EØS- eller EU-stat. Den må derfor forstås å gjelde børsnotering generelt.

Regnskapsloven har flere unntak fra konsernregnskapsplikt. Ett unntak følger av § 3-2 femte ledd, og de øvrige følger av § 3-7. Unntaket i § 3-2 femte ledd lyder:

«Et morselskap kan unnlate å utarbeide konsernregnskap hvis samtlige av selskapets datterselskaper både hver for seg og samlet er av uvesentlig betydning, jf. § 3-2a.»

Henvisningen til § 3-2a gjelder kravet om at årsregnskapet skal gi et rettvisende bilde av den regnskapspliktiges og konsernets eiendeler og gjeld, finansielle stilling og resultat. Unntaket gjelder følgelig i de tilfeller hvor datterselskapene enkeltvis og samlet er uvesentlige. Henvisningen til § 3-2a viser imidlertid at det ved vurdering av vesentlighet i denne sammenhengen må ses hen til kravet om rettvisende bilde.

De øvrige unntakene fra konsernregnskapsplikten følger av § 3-7 og representerer en implementering av artikkel 7 og 8 i syvende direktiv om konsernregnskapsplikt i underkonsern. § 3-7 første ledd lyder:

«Plikten til å utarbeide konsernregnskap gjelder ikke for regnskapspliktig som selv er datterselskap dersom den regnskapspliktiges morselskap hører hjemme i en EØS-stat og utarbeider konsernregnskap som omfatter den regnskapspliktige og dennes datterselskaper, og dette konsernregnskapet er utarbeidet og revidert i samsvar med lovgivningen i denne staten. Dette konsernregnskapet skal være på norsk, med mindre departementet ved forskrift eller enkeltvedtak bestemmer noe annet.»

Unntak fra konsernregnskapsplikt for morselskap i underkonsern bygger på den tanken at informasjonsbehovet i et underkonsern primært er dekket dersom dette underkonsernet er inkludert i konsernregnskapet til et større overordnet konsern. Første ledd gir et generelt unntak fra konsernregnskapsplikt for morselskap i underkonsern dersom underkonsernets morselskap er hjemmehørende i en EØS-stat og utarbeider et konsernregnskap som inkluderer underkonsernet, og dette konsernregnskapet er utarbeidet og revidert i samsvar med lovgivningen i denne staten. Bestemmelsen i første ledd annet punktum er basert på en medlemsstatsopsjon som gir medlemsstaten rett til å kunne kreve at konsernregnskapet skal være på norsk, jf. artikkel 7 nr. 2 bokstav b i syvende direktiv. Departementet er gitt hjemmel til å fastsette ytterligere regulering av dette i forskrift og til å gjøre unntak fra kravet om at konsernregnskapet skal være på norsk ved enkeltvedtak. Forskriftshjemmelen er benyttet til å gi nærmere regler på dette punktet. Etter forskrift til utfylling og gjennomføring mv. av regnskapsloven § 3-7-1 kan konsernregnskapet omtalt i § 3-7 foruten å være på norsk være på svensk, dansk eller engelsk.

§ 3-7 annet og tredje ledd angir vilkår fra unntaket om konsernregnskapsplikt for morselskap i underkonsern i de tilfeller hvor det er nesten heleid, jf. annet ledd, eller i de tilfeller hvor det har en betydelig minoritetseier, jf. tredje ledd. Annet og tredje ledd lyder:

«Dersom den regnskapspliktige er foretak hvor en aksje- eller andelseier eier mer enn 90 prosent av selskapskapitalen gjelder adgangen til ikke å utarbeide konsernregnskapet bare dersom de øvrige aksje- eller andelseierne godkjenner dette.

Aksje- eller andelseiere som eier minst 10 prosent av selskapskapitalen kan kreve at det utarbeides konsernregnskap i tilfeller som omfattes av første ledd. Slikt krav må framsettes senest seks måneder før regnskapsårets slutt. Kravet kan sendes ved bruk av elektronisk kommunikasjon til den e-postadressen eller på den måten selskapet har oppgitt til dette formålet dersom det er benyttet en betryggende metode som autentiserer avsender og sikrer kravets innhold.»

Annet ledd gir sterke rettigheter til minoritetseier i de tilfeller hvor morselskapet i det overordnede konsernet sitter med mer enn 90 prosent av selskapskapitalen i morselskapet i underkonsernet. I slike tilfeller må et fritak fra utarbeidelse av konsernregnskap for underkonsernet godkjennes av samtlige øvrige aksje- eller andelseiere. Bestemmelsen i annet ledd er en implementering av artikkel 7 i syvende direktiv.

Etter tredje ledd må aksje- eller andelseiere som eier minst 10 prosent eller mer av selskapskapitalen, aktivt fremme krav om at det utarbeides konsernregnskap for underkonsernet innen seks måneder etter regnskapsårets slutt. Bestemmelsen i tredje ledd er en implementering av en medlemsstatsopsjon i artikkel 8 i syvende direktiv som gir medlemsstaten adgang til å fastsette et unntak fra konsernregnskapsplikt for ethvert underkonsern gitt nærmere vilkår, når minoritetseiere over en viss prosentandel ikke krever at konsernregnskap utarbeides. Regnskapslovutvalget 1990 valgte å gå inn for at minoritetseiere som representerte en vesentlig eierinteresse, kunne kreve utarbeidelse av konsernregnskap i de tilfeller hvor konsernet representerte et underkonsern. Om dette skriver utvalget følgende i NOU 1995: 30 s. 115:

«Minoritetseierne vil ha interesse av underkonsernets konsernregnskap når dette reflekterer deres direkte eierinteresse i virksomheten. Minoritetseierne har ingen direkte mulighet til å gripe inn og kreve informasjon ut over det loven sikrer. Hensynet til minoritetseierne er derfor et reelt argument for å beholde ukompliserte regler. Ut fra en samlet vurdering mener utvalget at minoritetseiere som representerer en betydelig eierandel, bør kunne kreve utarbeidet konsernregnskap.»

Det er åpnet for at kravet om å utarbeide konsernregnskap etter tredje ledd kan sendes ved bruk av elektronisk kommunikasjon til den e-postadresse eller på den måten selskapet har oppgitt til dette formålet. Vilkåret for dette er at det er benyttet en betryggende metode som autentiserer avsender og sikrer kravets innhold. Denne bestemmelsen ble tatt inn i 2001 med ikrafttredelse i 2002 som følge av endring av artikkel 8 i syvende direktiv.

I fjerde ledd er departementet gitt hjemmel til å fatte enkeltvedtak som gir unntak fra konsernregnskapsplikt når morselskapet i det overordnede konsernet hører hjemme i annen stat enn EØS-stat. Denne bestemmelsen er en implementering av artikkel 11 i syvende direktiv som gir adgang til å unnta underkonsern fra konsernregnskapsplikt selv om morselskapet som utarbeider konsernregnskapet, ikke er hjemmehørende i EØS-stat. Her er det et vilkår at konsernregnskapet utarbeides i henhold til direktivet eller etter et regelverk som vil gi et konsernregnskap som er i overenstemmelse med direktivet.

Av femte ledd følger det at regnskapspliktige som har aksjer, andeler, grunnfondsbevis eller obligasjoner notert på børs, autorisert markedsplass eller tilsvarende regulert marked i utlandet, ikke kan unntas fra konsernregnskapsplikt etter § 3-7. Denne bestemmelsen ble tatt inn i 2005 for å forhindre at det oppstod konflikt mellom regnskapsloven og IFRS. Etter dagjeldende IAS 27 nr. 10 bokstav b skulle foretak hvor morforetakets gjelds- eller egenkapitalinstrumenter omsettes i et offentlig marked, ikke unntas fra konsernregnskapsplikt. En nærmere omtale av denne endringen i § 3-7 er å finne i Ot.prp. nr. 39 (2004–2005) s. 58 – 59.

EØS-rett

Artikkel 22 nr. 1 inneholder en hovedregel for når det foreligger konsernregnskapsplikt etter direktivet: «Medlemsstatene skal kreve at ethvert foretak som hører under nasjonal lovgivning, utarbeider et konsernregnskap og en konsolidert årsberetning dersom dette foretaket (morforetaket) (…)». Konsernregnskapsplikten etter direktivet faller ikke helt sammen med konsernbegrepet. Direktivet har flere bestemmelser som unntar fra konsernregnskapsplikt. Disse unntakene følger av artikkel 23 nr. 1 – 8. I artikkel 22 nr. 7 bokstav a og b er det også adgang til å pålegge såkalte horisontale konsern å utarbeide konsernregnskap. Med horisontale konsern menes to eller flere foretak som er underlagt felles ledelse etter avtale eller vedtekter.

To av unntakene fra konsernregnskapsplikten er pliktige å implementere for medlemsstatene. Det følger av artikkel 23 nr. 1 at morforetaket i små konsern skal unntas fra plikten til å utarbeide konsernregnskap. Unntaket gjelder imidlertid ikke hvis konsernet har ett eller flere foretak av allmenn interesse. Med foretak av allmenn interesse menes foretak som har verdipapirer notert på et regulert marked, kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper, og ellers foretak som er utpekt av medlemsstaten som foretak av allmenn interesse ut fra virksomhetens art, størrelse eller antall ansatte, jf. artikkel 2 nr. 1. Det betyr at medlemsstatene skal kreve at slike morforetak i slike konserner utarbeider konsernregnskap. Etter artikkel 6 nr. 1 i syvende direktiv forelå det ingen plikt for medlemsstaten til å unnta morforetaket i små konsern fra konsernregnskapsplikt. Her var det valgfritt å innføre et slikt unntak.

Det andre pliktige unntaket gjelder morforetak i underkonsern som enten er heleid eller nesten heleid. Disse skal unntas fra konsernregnskapsplikt når underkonsernet er konsolidert inn i konsernregnskapet til et morforetak som er hjemmehørende i EU- eller EØS-området, jf. artikkel 23 nr. 3 og nr. 4.1 De øvrige unntakene fra konsernregnskapsplikt er medlemsstatsopsjoner.

Det obligatoriske unntaket fra konsernregnskapsplikt for små konsern i artikkel 23 nr. 1 er supplert med adgang for medlemsstaten til å unnta mellomstore konsern fra konsernregnskapsplikt i artikkel 23 nr. 2. Det betyr at unntak fra plikten til å utarbeide konsernregnskap kan utvides til også å gjelde morforetak i mellomstore konsern. Heller ikke dette unntaket kan omfatte foretak som etter direktivet er definert som foretak av allmenn interesse. Små og mellomstore konsern identifiseres ved hjelp av de terskelverdier som er angitt i artikkel 3 i direktivet. Terskelverdiene for små konsern er: 1) balansesum: 6 mill. euro, 2) salgsinntekter: 8 mill. euro og 3) gjennomsnittlig antall ansatte: 50, jf. artikkel 3 nr. 2 og nr. 5. Terskelverdiene for mellomstore konsern er: 1) balansesum: 20 mill. euro, 2) salgsinntekter: 40 mill. euro og 3) gjennomsnittlig antall ansatte: 250, jf. artikkel 3 nr. 3 og nr. 5). Terskelverdiene for konsern er drøftet sammen med terskelverdier for små foretak i kapittel 10.2.

I direktivets artikkel 23 nr. 3 – 8 er det flere unntak fra konsernregnskapsplikt for morforetak i underkonsern. Morforetaket i et underkonsern skal unntas fra konsernregnskapsplikt dersom det er et heleid datterforetak til et morforetak hjemmehørende i en EU- eller EØS-stat, og dette overordnede morforetaket utarbeider et konsernregnskap som konsoliderer inn underkonsernet etter medlemsstatens lovgivning eller etter internasjonale regnskapsstandarder i henhold til IAS-forordningen, jf. artikkel 23 nr. 3 bokstav a. Det samme gjelder dersom morforetaket i et underkonsern er et nesten heleid datterforetak av et morforetak hjemmehørende i EU- eller EØS-stat, jf. artikkel 23 nr. 3 bokstav b. Et nesten heleid datterforetak er her datterforetak hvor morforetaket eier 90 % eller mer av aksjene eller andelene. Unntaket etter nr. 3 bokstav b er imidlertid betinget av at de andre aksje- eller andelseierne i foretaket med unntak fra konsernregnskapsplikt godkjenner at det ikke utarbeides konsernregnskap. Unntaket etter artikkel 23 nr. 3 kan ikke gjøres gjeldende for et foretak som faller inn under artikkel 2 nr. 1 bokstav a, dvs. et foretak med verdipapirer notert på et regulert marked i en medlemsstat.

For at unntaket fra konsernregnskapsplikt for morforetak i underkonsern etter artikkel 23 nr. 3 skal gjelde, må ytterligere vilkår være oppfylt, jf. artikkel 23 nr. 4. For det første er det et vilkår at konsernregnskapet hvor underkonsernet inngår, er offentlig tilgjengelig, jf. samme artikkel nr. 4 bokstav c. I artikkel 30 i direktivet er det nærmere angitt hva som menes med offentlig tilgjengelig. I denne artikkelen henvises det videre til direktiv 2009/101/EU som blant annet gjelder opprettelse av et sentralt regnskapsregister. For det annet skal det i notene til årsregnskapet til foretaket med unntak fra konsernregnskapsplikt gis opplysninger om unntaket og navn og forretningskontor for det morforetak som utarbeider konsernregnskap hvor underkonsernet inngår, jf. samme artikkel nr. 4 bokstav d. Medlemsstatene kan kreve at konsernregnskapet hvor underkonsernet inngår og den tilhørende revisjonsberetningen oversettes til medlemsstatens2 offisielle språk, og at denne oversettelsen bekreftes.

Unntaket fra konsernregnskapsplikt kan etter artikkel 23 nr. 5 utvides utover det som fremkommer som pliktige unntak etter artikkel 23 nr. 3 og 4. Unntaket kan gjøres gjeldende for morforetak i alle underkonsern hvor underkonsernet inngår i et konsernregnskap utarbeidet etter medlemsstatens lovgivning eller internasjonale regnskapsstandarder i henhold til IAS-forordningen, forutsatt at vilkårene etter artikkel 23 nr. 4 om offentliggjøring mv. er oppfylt. Det siste representerer en endring fra artikkel 11 i syvende direktiv hvor vilkåret var at konsernregnskapet skulle være «i henhold til direktivet eller et regelverk som vil gi et konsernregnskap i overensstemmelse med direktivet».

Aksje- eller andelseiere som eier en viss minsteprosent av selskapskapitalen, kan fremsette krav om at det utarbeides konsernregnskap selv om foretaket i utgangspunktet er unntatt fra konsernregnskapsplikt etter artikkel 23 nr. 5. Denne minsteprosenten skal ikke overstige 10 % av selskapskapitalen for aksjeselskaper. For andre foretak kan minsteprosenten ikke overstige 20 %. Unntaket etter artikkel 23 nr. 5 kan imidlertid ikke gjøres gjeldende for et foretak som faller inn under artikkel 2 nr. 1 bokstav a, dvs. et foretak med verdipapirer notert på et regulert marked i en medlemsstat.

Unntaket fra konsernregnskapsplikt etter artikkel 23 nr. 3 og 5 kan også utvides til å gjelde de tilfeller hvor det overordnede morforetaket som utarbeider konsernregnskapet som inkluderer underkonsernet, ikke er hjemmehørende i EU- eller EØS-stat, jf. artikkel 23 nr. 8. Dette unntaket kan kun gjelde hvis konsernregnskapet som inkluderer underkonsernet, utarbeides i samsvar med direktivet, i samsvar med internasjonale regnskapsstandarder3 eller i samsvar med et regelverk som tilsvarer direktivet eller de internasjonale regnskapsstandardene. En nærmere klargjøring av hva som ligger i «tilsvarende regelverk» er å finne i artikkel 2 i forordning 1569/2007/EU. Med tilsvarende regelverk menes et regelverk som gir et regnskap som gjør det mulig for investorer å danne seg et bilde av foretakets eiendeler og forpliktelser, finansielle stilling, resultater og fremtidsutsikter som om regnskapet hadde vært utarbeidet etter direktivet eller etter internasjonale regnskapsstandarder.

Det er et ytterligere vilkår for unntak fra konsernregnskapsplikt etter artikkel 23 nr. 8 at konsernregnskapet som inkluderer underkonsernet, er revidert etter bestemmelsene i den nasjonalstat som morforetaket som utarbeider konsernregnskapet, er hjemmehørende i, jf. artikkel 23 nr. 8 bokstav c. Videre vil de krav som gjelder offentliggjøring og noteopplysninger mv. etter artikkel 23. nr. 4 bokstav d, gjelde tilsvarende.

IFRS og IFRS for SMEs

IFRS har som utgangspunkt at et morforetak har konsernregnskapsplikt, jf. IFRS 10 nr. 4. Et morforetak er et foretak som kontrollerer ett eller flere andre foretak, jf. IFRS 10 Vedlegg A. Etter IFRS 10 er det to unntak. Det første unntaket følger av IFRS 10 nr. 4 a og lyder:

«Et morforetak trenger ikke presentere konsernregnskap dersom alle følgende vilkår er oppfylt:

1. morforetaket er et heleid datterforetak, eller er et deleid datterforetak til et foretak og alle dets andre eiere, herunder dem som ellers ikke har stemmerett, er informert om og har ingen innvendinger mot at morforetaket ikke presenterer konsernregnskap,

2. morforetakets gjelds- eller egenkapitalinstrumenter omsettes ikke i et offentlig marked (på en innenlandsk eller utenlandsk børs eller i et marked utenom børs, herunder lokale og regionale markeder),

3. morforetaket har ikke innsendt, og er heller ikke i ferd med å innsende, sitt finansregnskap til et børstilsyn eller en annen reguleringsmyndighet i den hensikt å utstede en klasse av instrumenter til et offentlig marked, og

4. foretakets overordnede eller mellomliggende morforetak utarbeider konsernregnskap som er offentlig tilgjengelig og i samsvar med relevante IFRS-er.»

Bestemmelsen åpner for unntak fra konsernregnskapsplikt for morforetak i ikke-børsnoterte underkonsern gitt visse vilkår. Det stilles krav om at alle ikke-kontrollerende eiere i morforetaket i underkonsernet er informert om og ikke har innvendinger mot at det ikke utarbeides konsernregnskap. Morforetaket i underkonsernet har ingen gjelds- eller egenkapitalinstrumenter omsatt på børs eller annet regulert marked, og underkonsernet inngår i konsernregnskap utarbeidet etter IFRS av «foretakets overordnede eller mellomliggende morforetak».

I tillegg til dette unntaket for morforetak i visse underkonsern er det i IFRS 10 nr. 4 c et unntak fra konsernregnskapsplikt for investeringsforetak. Dette unntaket kom inn i 2012 og er ennå ikke godkjent av EU/EØS. Unntaket gjelder bare hvis investeringsforetaket måler alle datterforetak til virkelig verdi over resultat.

IFRS for SMEs har et tilsvarende utgangspunkt som IFRS når det gjelder konsernregnskapsplikt. Et morforetak skal presentere et konsernregnskap hvor det konsoliderer sine datterforetak, jf. kapittel 9 nr. 2. Etter IFRS for SMEs er det på samme måte som etter IFRS to eksplisitte unntak fra konsernregnskapsplikt. Disse unntakene er imidlertid formulert annerledes enn i IFRS 10, jf. kapittel 9 nr. 3. Det første unntaket gjelder morforetak i underkonsern. Disse er unntatt fra konsernregnskapsplikt hvis følgende vilkår er oppfylt: 1) morforetaket er selv et datterforetak, og 2) det overordnede morforetaket eller et mellomliggende morforetak utarbeider konsernregnskap i samsvar med IFRS eller IFRS for SMEs. Det andre unntaket gjelder datterforetak som er kjøpt opp med intensjon om midlertidig eie. Dette unntaket gjelder dersom morforetaket kun har ett datterforetak som ble anskaffet med den intensjon at det skal selges eller avhendes innen ett år. Morforetaket skal regnskapsføre dette datterforetaket til virkelig verdi med verdiendringer over resultat, forutsatt at virkelig verdi på aksjene kan måles pålitelig, eller til anskaffelseskost fratrukket eventuelle verdifall. Dette unntaket har ingen parallell i IFRS 10.

Når det gjelder unntaket i IFRS for SMEs som gjelder konsolidering i det tilfellet hvor morforetaket midlertidig eier ett datterforetak, vil dette unntaket også kunne følge av § 3-8 første ledd. Etter § 3-8 annet ledd kan et datterselskap utelates fra konsolidering hvis utelatelsen ikke har betydning for konsernets stilling og resultat, jf. omtale i kapittel 9.3 nedenfor. Det følger også av § 3-2 femte ledd at morselskapet kan unnlate å utarbeide konsernregnskap dersom samtlige datterselskaper både hver for seg og samlet er av uvesentlig betydning. Et tilsvarende eksplisitt unntak fra konsernregnskapsplikt på grunnlag av uvesentlighet foreligger verken under IFRS eller IFRS for SMEs. Derimot vil et slik unntak følge implisitt av vesentlighetsprinsippet. I IFRS for SMEs er vesentlighetsprinsippet uttrykt i kapittel 2 nr. 6. Etter IFRS er det et tilsvarende vesentlighetsprinsipp i det konseptuelle rammeverket, jf. nr. QC 11.

Vilkårene for unntak fra konsernregnskapsplikt i direktivet er ikke sammenfallende med de unntak som følger av IFRS eller IFRS for SMEs. Direktivet stiller krav om at konsernregnskapet er offentlig, og at det gis visse opplysninger i note i årsregnskapet til det foretaket som har unntak fra konsernregnskapsplikt. IFRS og IFRS for SMEs har ikke slike krav. Etter IFRS og IFRS for SMEs er det til gjengjeld krav om at konsernregnskapet som inkluderer underkonsernet, er utarbeidet i samsvar med IFRS eller IFRS for SMEs. Etter direktivet skal dette konsernregnskapet være utarbeidet etter direktivet, IFRS eller «et liknende regelverk».

Utvalgets vurderinger

Utvalget har i kapittel 4.4 foreslått å endre definisjonen av årsregnskap. Årsregnskapet er ikke lenger foreslått å omfatte selskapsregnskap og konsernregnskap. I stedet er det foreslått å likestille årsregnskap med selskapsregnskap. Det betyr at det etter ny lov vil være en selvstendig årsregnskapsplikt og konsernregnskapsplikt. Regnskapspliktige som er enkeltpersonforetak eller som er utenlandske foretak som driver virksomhet på norsk kontinentalsokkel, er ikke å anse som morforetak etter gjeldende lov. Utvalget foreslår å videreføre dette, noe som betyr at de heller ikke får konsernregnskapsplikt. Som følge av at konsernregnskapet ikke lenger omfattes av årsregnskapsbegrepet, foreslår utvalget en egen bestemmelse som fastsetter konsernregnskapsplikten. Lovutkastet § 7-1 lyder:

Regnskapspliktig som er morforetak skal for hvert regnskapsår utarbeide konsernregnskap i samsvar med bestemmelsene i denne lov, med mindre unntakene i § 7-4, § 7-5 eller § 7-6 gjelder.

Direktivets unntak fra konsernregnskapsplikt følger av artikkel 23 nr. 1 – 8. Unntaket fra konsernregnskapsplikt i artikkel 23 nr. 1 som gjelder morforetaket i små konsern, er obligatorisk for medlemsstatene, men det har ikke anvendelse for foretak av allmenn interesse. Det betyr at medlemsstaten skal kreve konsernregnskap for små konsern hvor ett eller flere av konsernselskapene er av allmenn interesse. Foretak av allmenn interesse er ifølge artikkel 2 nr. 1 i direktivet foretak som har omsettelige verdipapirer opptatt til notering på regulert marked, kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og foretak utpekt av medlemsstatene som anses å ha betydelig allmenn interesse ut fra virksomhetens art, størrelse eller antall ansatte. Forslag til lovbestemmelse som definerer foretak av allmenn interesse er drøftet i kapittel 10.2.

Artikkel 23 nr. 2 gir medlemsstaten adgang til å utvide unntaket fra konsernregnskapsplikt til morforetak i mellomstore konsern, unntatt for konsern som inkluderer foretak av allmenn interesse. En implementering av artikkel 23 nr. 2 ville langt på vei medføre at det kun utarbeides konsernregnskap for børsnoterte foretak, kredittinstitusjoner og forsikringsselskaper. I så fall utelukkes konsernregnskap for mange betydelige foretak som det er naturlig å forvente har regnskapsbrukere som vil etterspørre konsernregnskapsinformasjon. Samtidig er dette foretak som normalt har større ressurser og mer kompetanse når det gjelder regnskapsproduksjon enn små foretak. Ut fra en kost-nytte-vurdering synes det derfor å være fornuftig å videreføre konsernregnskapsplikten for denne klassen av regnskapspliktige. Utvalget foreslår i lovutkastet § 7-4 følgende bestemmelse:

Plikt til å utarbeide konsernregnskap gjelder ikke for morforetak i små konsern, med mindre et av foretakene i konsernet er definert som foretak av allmenn interesse, jf. § 1-7.

Unntaket i artikkel 23 nr. 3 er obligatorisk for medlemsstatene. Morforetaket i et underkonsern skal unntas fra konsernregnskapsplikt dersom dette morforetaket er et heleid eller et nesten heleid datterforetak (eier 90 % eller mer av selskapskapitalen) til et morforetak hjemmehørende i en EU- eller EØS-stat, og dette morforetaket utarbeider et konsernregnskap som inkluderer underkonsernet etter medlemsstatens lovgivning eller etter internasjonale regnskapsstandarder i henhold til IAS-forordningen, jf. artikkel 23 nr. 3 bokstav a. Når det gjelder unntaket fra konsernregnskapsplikten for et nesten heleid datterforetak som er morforetak i underkonsern, er det en forutsetning at de øvrige aksje- eller andelseierne i morforetaket godkjenner fritaket.

Gjeldende § 3-7 har et unntak som samsvarer med de unntak som er i artikkel 23 nr. 3, 4, 5 og 8 i nytt direktiv. Lovbestemmelsen er formulert som et generelt unntak fra konsernregnskapsplikt dersom underkonsernet inngår i et konsernregnskap utarbeidet av et selskap hjemmehørende i en EØS-stat.

Utvalget foreslår å øke rekkevidden av unntak fra konsernregnskapsplikt for morforetak i underkonsern. Forslaget tar utgangspunkt i artikkel 23 nr. 8 som, gitt visse vilkår, gir adgang til å unnta morforetak i underkonsern fra konsernregnskapsplikt dersom den regnskapspliktiges morforetak utarbeider konsernregnskap som omfatter den regnskapspliktige og dennes datterforetak. Konsernregnskapet hvor underkonsernet inngår, må utarbeides i samsvar med direktivet, etter internasjonale regnskapsstandarder etter IAS-forordningen eller på tilsvarende måte. I tillegg er det krav om at konsernregnskapet er offentlig tilgjengelig etter de krav til offentlighet som følger av artikkel 30, og at det i notene til årsregnskapet til foretaket med fritak opplyses om fritaket og navn og forretningskontor på det foretak som utarbeider konsernregnskapet som inkluderer underkonsernet. Krav om offentliggjøring innebærer at konsernregnskapet som omfatter underkonsernet, innsendes til Regnskapsregisteret. Utvalget går ikke inn for at det skal kreves at konsernregnskapet som omfatter underkonsernet oversettes til norsk, og at oversettelsen bekreftes, som det er adgang til å pålegge etter artikkel 23 nr. 4 bokstav d.

Når én aksje- eller andelseier eier mer enn 90 % av selskapskapitalen i morforetaket i underkonsernet, gjelder adgangen til ikke å utarbeide konsernregnskap kun dersom de øvrige aksje- og andelseierne godkjenner dette. Videre kan aksje- eller andelseiere som eier minst 10 % av selskapskapitalen, kreve at det utarbeides konsernregnskap for underkonsernet. Forutsetningen er at et slikt krav fremsettes senest seks måneder før regnskapsårets slutt. Utvalget foreslår følgende bestemmelse i lovutkastet § 7-5 om unntak fra konsernregnskapsplikt for underkonsern:

Plikten til å utarbeide konsernregnskap gjelder ikke for regnskapspliktig som selv er datterforetak dersom den regnskapspliktiges morforetak utarbeider konsernregnskap som omfatter den regnskapspliktige og dennes datterforetak, og dette konsernregnskapet er utarbeidet i samsvar med direktiv 2013/34/EU, internasjonale regnskapsstandarder vedtatt etter forordning 2002/1616/EU eller på tilsvarende måte.

Unntak etter første ledd gjelder bare dersom konsernregnskapet som omfatter underkonsernet etter første ledd, er revidert og offentlig tilgjengelig, jf. § 10-1, og det gis opplysning i note tilsvarende det som følger av § 6-39.

Dersom den regnskapspliktige er foretak hvor en aksje- eller andelseier eier mer enn 90 prosent av selskapskapitalen, gjelder adgangen til ikke å utarbeide konsernregnskap etter første ledd bare dersom de øvrige aksje- eller andelseierne godkjenner dette.

Aksje- eller andelseiere som eier minst 10 prosent av selskapskapitalen, kan kreve at det utarbeides konsernregnskap i tilfeller som omfattes av første ledd. Slikt krav må fremsettes senest seks måneder før regnskapsårets slutt.

9.4 Konsolideringsutelatelse

Gjeldende rett

Regnskapsloven har som utgangspunkt at morselskapet og alle dets datterselskaper skal konsolideres i konsernregnskapet, jf. regnskapsloven § 3-2 tredje ledd. I § 3-8 er det flere unntak fra konsolidering. Bestemmelsen i § 3-8 lyder:

«Et datterselskap skal utelates fra konsolideringen etter § 3-2 tredje ledd hvis aksjene eller andelene i datterselskapet er anskaffet med sikte på midlertidig eie og holdes i påvente av salg.

Datterselskap kan utelates fra konsolideringen dersom utelatelsen ikke har betydning for å bedømme konsernets stilling og resultat. Når det er flere datterselskaper som hver for seg kan utelates etter første punktum, skal de likevel tas med i konsolideringen dersom de samlet er av betydning for konsernets stilling og resultat.»

Første ledd er en implementering av artikkel 13 nr. 3 bokstav b i syvende direktiv som sier at et selskap ikke skal konsolideres i konsernregnskapet dersom aksjene i selskapet utelukkende eies i påvente av salg. Intensjonen om midlertidig eie må foreligge allerede på tidspunktet for etableringen av konsernforholdet. En senere beslutning om salg av et datterselskap gir ikke grunnlag for konsolideringsutelatelse, jf. Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 158. Det betyr at et datterselskap som er konsolidert, men besluttet solgt, skal konsolideres frem til salget av datterselskapet faktisk skjer. Hvis derimot et datterselskap ved etableringen av konsernforholdet ble klassifisert som midlertidig eie, og intensjonen senere skulle endres til langsiktig eie, må konsolideringen gjennomføres fra tidspunktet intensjonen er endret. Innholdet i begrepet «midlertidig eie» er nærmere beskrevet i NRS 17 punkt 2:

«Midlertidig eie foreligger når morselskapet allerede på oppkjøpstidspunktet har intensjon om eller er forpliktet til å avhende datterselskapet innen tolv måneder.»

Etter NRS 17 punkt 13 er det likevel inntil videre adgang for «investeringsselskaper» til å unnlate konsolidering av datterselskaper selv om det legges til grunn eierskap utover 12 måneder vurdert på oppkjøpstidspunktet:

«For investeringsselskaper trer denne standarden punkt 5 og definisjonen på midlertidig eie i punkt 2, i kraft på det tidspunkt som Norsk RegnskapsStiftelse senere fastsetter. Dette innebærer at investeringsselskaper kan legge til grunn at midlertidig eie vil omfatte investeringer med lenger tidshorisont enn definert i punkt 2, i tråd med etablert praksis. Tidligere anvendelse av punkt 5 og definisjonen på midlertidig eie i punkt 2 er tillatt.»

Annet ledd i § 3-8 er en implementering artikkel 13 nr. 1 og nr. 2 i syvende direktiv. Ifølge nr. 1 kan et datterselskap utelates fra konsolidering hvis det er uvesentlig for at konsernregnskapet skal gi et rettvisende bilde av konsernselskapene. Ifølge nr. 2 skal datterselskaper som isolert sett er uvesentlige, likevel konsolideres dersom de er vesentlige for konsernregnskapet.

I § 7-15 fjerde ledd er det et krav om at det skal opplyses om og begrunnes i noter hvis datterselskap er utelatt fra konsolidering etter § 3-8 (se omtale av denne bestemmelsen i punkt 8.2.12).

EØS-rett

Nytt direktiv inneholder flere bestemmelser om konsolideringsutelatelse. Utgangspunktet i direktivet er at morforetaket og alle dets datterforetak skal konsolideres i konsernregnskapet, jf. artikkel 21. De typetilfeller som kan gi grunnlag for konsolideringsutelatelse er: 1) svært tidsmessig vanskelig og uforholdsmessig kostbar informasjonshenting, 2) hindringer når det gjelder innflytelse, 3) midlertidig eie og 4) uvesentlighet. Alle disse unntakene er formulert som foretaksopsjoner, ikke medlemsstatsopsjoner.

Etter artikkel 23 nr. 9 bokstav a kan morforetaket i ytterst sjeldne tilfeller la være å konsolidere datterforetaket i konsernregnskapet hvis innhenting av nødvendige opplysninger ikke kan gjøres uten uforholdsmessige store kostnader og innen en rimelig frist. Her må direktivets tekst «ikke inngå» bety at det ikke er plikt til å konsolidere datterforetaket, men at aksjene eller eierandelene i datterforetaket i stedet oppføres som investering i aksjer eller investering i eierandeler i konsernregnskapets balanse. Dette unntaket fra konsolidering er en videreføring av artikkel 13 nr. 3 bokstav b i syvende direktiv.

Nytt direktiv gir også adgang til å utelate datterforetak fra konsolidering dersom datterforetakets aksjer eller eierandeler utelukkende eies med sikte på senere avhendelse, jf. artikkel 23 nr. 9 bokstav b. Denne bestemmelsen er en videreføring av en tilsvarende bestemmelse i artikkel 13 nr. 3 bokstav c i syvende direktiv. I et slikt tilfelle er ikke datterforetaket en langsiktig strategisk investering, men i stedet en kortsiktig investering, noe som gjør det hensiktsmessig at datterforetaket innregnes, måles og presenteres på en annen måte enn om investeringen hadde vært et datterforetak ment for langsiktig eie.

Etter direktivet skal det også gis adgang til å utelate datterforetak fra konsolidering dersom det er alvorlige og langvarige begrensninger som i vesentlig grad er til hinder for at morforetaket utøver sine rettigheter i datterforetaket, jf. artikkel 23 nr. 9 bokstav c. I slike tilfeller vil det typisk også oppstå usikkerhet med hensyn til om kontrollkriteriet er oppfylt. Dersom det viser seg at kontrollkriteriet ikke er oppfylt, skal datterforetaket utelates fra konsolidering. Denne bestemmelsen er en videreføring av en tilsvarende bestemmelse i artikkel 13 nr. 1 i syvende direktiv.

Nytt direktiv angir også to tilfeller av konsolideringsunntak som leder til unntak fra konsernregnskapsplikt, jf. artikkel 23 nr. 10. Det ene tilfellet er hvis datterforetakene både enkeltvis og samlet er uvesentlige, jf. nr. 10 bokstav a, og det andre tilfellet er hvis alle datterforetakene kan unntas fra konsolidering fordi ett eller flere av vilkårene nevnt i artikkel 23 nr. 9 er oppfylt, jf. nr. 10 bokstav b. Det første unntaket har sin parallell i artikkel 13 nr. 2 i syvende direktiv, men ordlyden er litt forskjellig. Det andre unntaket har ikke en parallell i syvende direktiv.

I syvende direktiv var det flere bestemmelser om konsolideringsutelatelse som ikke er videreført i nytt direktiv. Etter artikkel 13 nr. 1 kunne et datterforetak utelates fra konsolidering «når det er av uvesentlig betydning» for at konsernregnskapet skulle gi et rettvisende bilde. Trolig vil en også under gjeldende direktiv komme frem til at uvesentlige datterforetak kan utelates fra konsolidering. Det følger av artikkel 6 nr. 1 bokstav j at «kravene fastsatt i dette direktiv med hensyn til innregning, måling, presentasjon, offentliggjøring av opplysninger og konsolidering trenger ikke å oppfylles dersom virkningen av oppfyllelsen er uvesentlig». Direktivets vesentlighetsprinsipp er drøftet i kapittel 5.

Syvende direktiv hadde også en bestemmelse i artikkel 14 om konsolideringsutelatelse av datterforetak med forskjellig virksomhet. Konsolideringsutelatelsen var begrunnet i kravet om å gi et rettvisende bilde. Etter denne bestemmelsen kunne datterselskap utelates fra konsolidering når de hadde så forskjellig virksomhet at konsolidering ville ført til et konsernregnskap som ikke ga et rettvisende bilde. Denne adgangen til konsolideringsutelatelse ble ikke implementert i gjeldende lov.

Syvende direktiv hadde videre en bestemmelse i artikkel 15 nr.1 som gav medlemsstatene adgang til å utelate morforetaket fra konsolidering, slik at konsernregnskapet kun bestod av datterforetakene. Det var en forutsetning for slik konsolideringsutelatelse at morforetaket utelukkende var et holdingselskap uten selvstendig produksjons- eller salgsvirksomhet. Denne bestemmelsen ble heller ikke implementert i gjeldende lov.

IFRS og IFRS for SMEs

IFRS for SMEs har bestemmelser om konsolideringsutelatelse. I nr. 9.3 følger det at et datterselskap kan utelates fra konsolidering dersom det anskaffet med intensjon om salg innen 12 måneder. I bestemmelsen står det «ett datterselskap», men IASB har ikke hatt som intensjon at dette unntaket bare skal gjelde i de tilfeller hvor morforetaket eier kun ett datterforetak.4 IFRS har ikke tilsvarende konsolideringsunntak. Her vil det imidlertid være aktuelt å presentere datterforetaket som holdt for salg etter IFRS 5 dersom vilkårene for slik klassifisering er til stede. Det betyr imidlertid ikke at datterforetaket er unntatt fra konsolidering. Imidlertid må det både etter IFRS og IFRS for SMEs være adgang til å utelate uvesentlige datterforetak fra konsolidering. Dette følger av vesentlighetsprinsippet i IFRS for SMEs kapittel 2 nr. 6 og i det konseptuelle rammeverket under IFRS (QC 11).

Utvalgets vurderinger

Nytt direktiv har på samme måte som tidligere syvende direktiv en rekke bestemmelser som gjelder konsolideringsutelatelse. Disse er formulert som foretaksopsjoner. Gjeldende § 3-8 har en bestemmelse om konsolideringsutelatelse i det tilfellet hvor datterforetaket er anskaffet med sikte på midlertidig eie og holdes i påvente av salg, og i det tilfellet hvor datterforetaket ikke har betydning for å bedømme konsernets stilling og resultat. Dette representerer en implementering av artikkel 13 nr. 1 og nr. 3 i syvende direktiv. Etter nytt direktiv må det inntas bestemmelser om unntak fra konsolidering i disse tilfellene.

I tillegg må det formuleres bestemmelser om konsolideringsutelatelse i de tilfeller hvor det er tidsmessig svært vanskelig og uforholdsmessig kostbart å hente inn informasjon, og i de tilfeller hvor det er alvorlige og langvarige begrensninger som i vesentlig grad er til hinder for morforetakets utøvelse av sine rettigheter. Når det gjelder det første av disse to unntakene, presiseres det at dette unntaket kun vil gjelde i ytterst sjeldne tilfeller. Dette kan vanskelig forstås som en pliktbestemmelse for det enkelte foretak. Unntaket må ta utgangspunkt i den kostnaden som påløper ved konsolidering av datterforetak. Det kan være vanskelig å se i hvilke situasjoner adgangen til å utelate et datterforetak fra konsolidering skal skje på bakgrunn av vanskelig informasjonsinnhenting. Konsernregnskapet skal som utgangspunkt settes opp på grunnlag av et eksisterende konsernforhold. Det forhold at morforetaket definisjonsmessig har kontroll over datterforetaket må innebære at det kan pålegge datterforetaket rutiner for rapportering til morforetaket slik at morforetaket kan ivareta fristen for utarbeidelse av konsernregnskapet. Det synes derfor ikke å være noe prinsipielt grunnlag for å unnta datterforetak fra konsolidering i de tilfeller hvor det er tidsmessig vanskelig å innhente informasjon. Like fullt er dette i direktivet formulert som en foretaksopsjon som må implementeres i nasjonal rett. Når det gjelder hva som menes med uforholdsmessige store kostnader, må denne vurderingen ses i forhold til den nytten som informasjonen representerer. Denne vurderingen vil strengt tatt være en vesentlighetsvurdering som dekkes av et generelt vesentlighetsprinsipp. For å ivareta målsettingen om direktivlojal implementering, vil utvalget uansett foreslå å implementere også dette unntaket fra konsolidering i lovbestemmelsen.

Et ytterligere unntak fra konsolidering i direktivet gjelder hindringer i morforetakets innflytelse i datterforetaket. Også dette unntaket kan synes å være dekket av den vurdering som gjøres av om morforetaket har kontroll over datterforetaket. Dersom det foreligger hindringer i den innflytelsen som morforetaket har over datterforetaket, må dette vurderes opp mot kontrollkriteriet. Men på samme måte som over vil en direktivlojal implementering tilsi at dette unntaket fra konsolidering tas inn i lovbestemmelsen.

Direktivet har også et unntak fra konsolideringsplikt i de tilfeller hvor det foreligger midlertidig eie. En tilsvarende bestemmelse i syvende direktiv er tatt inn i § 3-8 første ledd i gjeldende lov. Denne bestemmelsen foreslås videreført. I § 3-8 annet ledd er det ytterligere et unntak som gjelder uvesentlige datterselskaper. Dette unntaket vil strengt tatt følge av anvendelsen av et vesentlighetsprinsipp. Bestemmelsen foreslås videreført, om enn i noe annen språkdrakt. Utvalget foreslår i lovutkastet § 7-7 følgende bestemmelse:

Et datterforetak kan utelates fra konsolidering i følgende tilfeller:

1. det er særlig vanskelig og uforholdsmessig kostbart å hente inn informasjon om datterforetaket,

2. det foreligger alvorlige og langvarige begrensninger som i vesentlig grad er til hinder for morforetakets utøvelse av sine rettigheter,

3. aksjene eller andelene i datterforetaket er anskaffet med sikte på midlertidig eie og holdes i påvente av salg.

Som nevnt har direktivet to tilfeller av konsolideringsunntak som leder til unntak fra konsernregnskapsplikt. Det ene er hvis datterforetakene både enkeltvis og samlet er uvesentlige, jf. artikkel 23 nr. 10 bokstav a, og det andre er hvis alle datterforetakene kan unntas fra konsolideringsplikten, fordi ett eller flere av vilkårene nevnt i artikkel 23 nr. 9 er oppfylt, jf. artikkel 23 nr. 10 bokstav b. Det første unntaket er tatt inn i gjeldende § 3-2 femte ledd, mens det siste unntaket verken har en parallell i syvende direktiv eller i gjeldende lov. Utvalget foreslår i lovutkastet § 7-6 følgende bestemmelse:

Plikt til å utarbeide konsernregnskap gjelder ikke dersom samtlige av foretakets datterforetak både hver for seg og samlet er uvesentlige, eller samtlige av foretakets datterforetak kan utelates fra konsolidering etter § 7-7.

9.5 Virksomhetssammenslutninger og konserndannelse

Gjeldende rett

Virksomhetssammenslutninger er et begrep som verken er benyttet i regnskapsloven eller i tidligere eller gjeldende norske regnskapsstandarder. Begrepet benyttes imidlertid i norsk oversettelse av syvende direktiv og i nytt direktiv. I tillegg benyttes begrepet i norsk oversettelse av IFRS og IFRS for SMEs. I regnskapsloven og i regnskapsstandarder benyttes i stedet begreper som kan anses som typetilfeller av virksomhetssammenslutninger, slik som fusjon, jf. § 5-14, og konserndannelse ved kjøp av aksjer eller andeler, jf. § 5-19.5 Et sammenfall mellom begrepet virksomhetssammenslutninger i IFRS og IFRS for SMEs og fusjon eller konserndannelse etter GRS forutsetter at det skjer overtakelse av en virksomhet slik denne er definert i IFRS 3 «Virksomhetssammenslutninger» og IFRS for SMEs. I NRS 17 anvendes begrepet virksomhetskjøp. I omtalen av gjeldende rett kommer virksomhetskjøp til å bli benyttet med mindre en sikter til typetilfeller av virksomhetskjøp som konserndannelse ved kjøp av aksjer eller andeler eller fusjon. I det noe mer omfattende begrepet omorganisering vil også fisjon inngå. Siden fusjon og fisjon med fordel kan diskuteres i sammenheng, vil også fisjon bli omtalt i dette kapittelet.

Den regnskapsmessige behandlingen av konserndannelse ved kjøp og fusjon og fisjon kan utledes fra transaksjonsprinsippet, jf. NOU 1995: 30 og Ot.prp. nr. 42 (1997–98). Den regnskapsmessige løsningen vil følge av en tolkning av egenskaper ved transaksjonen (innholdskrav) og egenskaper ved partene som er involvert i transaksjonen (uavhengighetskrav). Hvis virksomhetskjøpet tilfredsstiller kravene til en transaksjon, vil den danne grunnlag for ny verdimåling. Hvis ikke, vil virksomhetskjøpet bli regnskapsført til kontinuitet, dvs. at regnskapsmessige verdier videreføres. Det siste omtales som kontinuitetsgjennomskjæring. Selv om den regnskapsmessige løsningen kan utledes fra transaksjonsprinsippet, er det tatt inn egne bestemmelser for fusjon og konserndannelse i §§ 5-14 og 5-19 (se omtale i NOU 1995: 30 s. 163 og Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 148). Det er også tatt inn en unntaksbestemmelse for små foretak i § 5-16 som gjør at små foretak kan regnskapsføre fusjon og fisjon til kontinuitet. Til forskjell fra kontinuitetsgjennomskjæring som kan sies å være en løsning som følger av en anvendelse av transaksjonsprinsippet på en ikke-transaksjon (negasjon til transaksjonsprinsippet), vil bestemmelsen for små foretak være et kontinuitetsunntak som gjelder også når det faktisk foreligger en transaksjon.

I opprinnelig versjon av regnskapsloven fra 1998 var det flere bestemmelser som regulerte virksomhetskjøp ut over de som er i gjeldende lov. Dette gjaldt blant annet § 5-15 om kontinuitetsunntak ved sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser og § 5-20 om kontinuitetsunntak ved konserndannelse. Begge bestemmelsene om kontinuitetsunntak hadde sin opprinnelse i det IFRS-regimet som gjaldt da loven ble utredet, jf. bl.a. NOU 1995: 30 s. 166. Bestemmelsene ble opphevet med virkning fra 1. januar 2006, og også denne lovendringen var begrunnet med IFRS-tilpasning, jf. Ot.prp. nr. 39 (2004–2005) punkt 3.6.6.

Ved konserndannelse ved kjøp, fusjon og fisjon er det følgelig to regnskapsmessige løsninger som er gjeldende i norsk regnskapsrett. Gjeldende regnskapslov og regnskapsstandarder legger oppkjøpsmetoden til grunn som hovedregel ved regnskapsmessig behandling av konserndannelse ved kjøp, og fusjon og fisjon som tilfredsstiller kriteriene for en transaksjon. I de tilfeller hvor det ikke foreligger en transaksjon, skal kontinuitetsmetoden benyttes. I regnskapsloven kan oppkjøpsmetoden leses ut av bestemmelsen om konserndannelse ved kjøp av aksjer eller eierandeler i § 5-19. Bestemmelsen lyder:

«Ved konserndannelse som gjennomføres ved kjøp av aksjer eller andeler m.v., skal investeringens anskaffelseskost i konsernregnskapet tilordnes datterselskapets identifiserbare eiendeler og gjeld samt goodwill.»

Bestemmelsen uttrykker at konserndannelsen må skje ved kjøp av aksjer eller andeler. En konserndannelse kan imidlertid skje uten at det foreligger et kjøp. For eksempel kan det ha skjedd en rettet kapitalnedsettelse som gjør at et foretak får bestemmende innflytelse over et annet foretak, og at det dermed finner sted en konserndannelse. Ved kjøp kan vederlaget være i form av kontanter, andre eiendeler enn kontanter, egne aksjer (andeler) i overtakende foretak eller i form av utstedte aksjer (andeler) i overtakende foretak. I mange tilfeller kan det også være en kombinasjon av flere former for vederlag.

Bestemmelsen sier at anskaffelseskost ved kjøp av aksjer eller andeler skal tilordnes identifiserbare eiendeler og gjeld og eventuell goodwill. Det er imidlertid ikke angitt til hvilken verdi denne tilordningen skal skje. Regnskapslovutvalget 1990 uttalte at tilordningen skal skje til virkelig verdi. Det ble også påpekt at regnskapsmessig behandling av konserndannelse, fusjon og fisjon ville følge av transaksjonsprinsippet i regnskapsloven § 4-1 første ledd nr. 1, og at egne bestemmelser om konserndannelse, fusjon og fisjon strengt tatt ville være overflødig, jf. NOU 1995: 30 s. 163. Hvis konserndannelsen er en transaksjon, mente Regnskapslovutvalget 1990 at det ville følge direkte av transaksjonsprinsippet at vederlaget og identifiserbare eiendeler og gjeld i overtatt foretak måles til virkelig verdi, jf. NOU 1995: 30 s. 164. Tilordning av anskaffelseskost skjer dermed på bakgrunn av virkelig verdi på identifiserbare eiendeler og gjeld. Tidspunktet for målingen vil være transaksjonstidspunktet, dvs. det tidspunktet hvor morselskapet får bestemmende innflytelse over datterselskapet, noe som normalt vil være kjøpstidspunktet.

Som følge av at den regnskapsmessige behandlingen av konserndannelsen følger et enhetssyn, skal eiendeler og gjeld i datterselskapet innregnes med sin fulle verdi i konsernbalansen selv om datterselskapet kun er et deleid datterselskap. Dette er nærmere drøftet i NOU 1995: 30 s. 165:

«Ved oppkjøp av 100 pst. av aksjene er tilordningen av anskaffelseskost entydig. Ved oppkjøp av mindre enn 100 pst. kan tilordningen foretas på flere måter. Balanseføring av forholdsmessig andel av identifiserbare eiendeler og gjeld i datterselskapet, såkalt proporsjonal konsolidering eller bruttometoden, er et ytterpunkt. Konsernregnskapets formål, å vise de konsoliderte selskapene som en enhet, blir ikke ivaretatt ved proporsjonal konsolidering. Dette innebærer at 100 pst. av datterselskapets eiendeler og gjeld skal balanseføres, selv om det er minoritetsinteresser.»

Når det kommer til innregning av merverdier ved oppkjøp av deleid datterselskap, tar ikke Regnskapslovutvalget 1990 noe endelig standpunkt til dette; det bare understrekes at valg mellom innregning av fulle merverdier og proporsjonale merverdier vil ha betydning for regnskapsføringen av minoritetsinteresser, goodwill og ved trinnvise kjøp av datterselskap (NOU 1995: 30 s. 165).

Den nærmere regulering av konserndannelse ved kjøp av aksjer eller andeler er å finne i NRS 17. Denne standarden regulerer virksomhetskjøp både for tilfellet at det overdratte foretaket har virksomhet, og at det ikke har virksomhet, jf. NRS 17 punkt 1. Virkeområdet for NRS 17 er derfor annerledes enn etter IFRS og IFRS for SMEs hvor det stilles krav om at foretaket som overdras i forbindelse med virksomhetssammenslutningen har virksomhet (jf. for eksempel IFRS 3 nr. 2).

Oppkjøpsmetoden er nærmere beskrevet i punkt 6.1 i NRS 17. Metoden presenteres i form av fire trinn: 1) identifikasjon av overtakende part, 2) identifikasjon av oppkjøpstidspunkt, 3) måling og tilordning av anskaffelseskost og 4) regnskapsføring av goodwill eller negativ goodwill. Konserndannelse hvor datterselskapet ikke har virksomhet, skal regnskapsføres i samsvar med angitte trinn 1) – 3), dvs. at det i utgangspunktet ikke er adgang til å regnskapsføre goodwill eller negativ goodwill. Det er likevel adgang til å regnskapsføre goodwill som oppstår som følge av at utsatt skatt måles til nominell verdi og ikke til nåverdi. Når det gjelder måling og tilordning av anskaffelseskost, skal merverdier og mindreverdier innregnes fullt ut selv om oppkjøpet gjør at morselskapet eier mindre enn alle aksjer eller andeler i datterselskapet, jf. NRS 17 punkt 6.1.4.

Som ledd i tilpasning til IFRS 3 åpner standarden for enten å måle minoritetsinteressene til virkelig verdi eller til forholdsmessig andel av virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og forpliktelser, jf. NRS 17 punkt 6.1.6 og 6.1.10. I det første tilfellet vil det bli innregnet «full» goodwill ved at både majoritetens og minoritetens andel innregnes i konsernbalansen. I det siste tilfellet vil kun majoritetens andel av goodwill bli innregnet i konsernbalansen. Det er ikke opplagt at alternativet med innregning av «full» goodwill er i samsvar med §§ 5-7 og 5-19. Det kan for øvrig bemerkes at alternativet med «full» goodwill ikke er i samsvar med IFRS for SMEs. Der tillates kun innregning av den andelen av goodwill som kan henføres til kontrollerende eierinteresse, jf. kapittel 19 nr. 22. Se for øvrig omtale av måleregelen for goodwill i punkt 6.2.2 over.

Negativ goodwill identifiseres på samme måte som goodwill ved anvendelse av oppkjøpsmetoden i forbindelse med et virksomhetskjøp. Negativ goodwill vil foreligge dersom anskaffelseskost er lavere enn andelen av identifiserbare eiendeler og gjeld målt til virkelig verdi på overtakelsestidspunktet. Denne innregnes i balansen som negativ eiendel under NRS 17. Hvis det derimot foreligger goodwill fra tidligere virksomhetskjøp, følger det av NRS 17 at goodwill skal presenteres netto. Etter standarden skal negativ goodwill inntektsføres enten i takt med realiserte tap eller underskudd som var forventet på oppkjøpstidspunktet, eller systematisk over fem år.

Konserndannelse kan også skje ved trinnvise kjøp. NRS 17 regulerer slike kjøp i punkt 6.2. Etter standarden skal anskaffelseskost ved trinnvise kjøp utgjøre summen av virkelig verdi av tidligere eierandeler på oppkjøpstidspunktet og anskaffelseskost for siste kjøp. Denne verdien legges til grunn ved beregning av goodwill på oppkjøpstidspunktet. Ved beregning av virkelig verdi på tidligere eierandeler, skal det tas hensyn til eventuell kontrollpremie. Dersom tidligere eierandeler har økt i verdi, føres verdiendringen mot opptjent egenkapital i konsernregnskapet. Dersom verdiendringen derimot er negativ, føres denne som nedskrivning over resultat. Det tillates derfor ikke etter NRS 17 å føre verdiøkningen på tidligere eierandeler som gevinst i resultatregnskapet. Årsaken er at verdiøkningen på eierandelene ikke anses opptjent av konsernet.

Fusjoner skal på samme måte som konserndannelse ved oppkjøp regnskapsføres etter transaksjonsprinsippet, jf. NOU 1995: 30 s. 160–162. I § 1-9 er det en egen definisjon av fusjon som får betydning for virkeområdet av bestemmelsene som gjelder regnskapsmessig behandling av fusjon i §§ 5-14 og 5-16. Definisjonen i § 1-9 lyder:

«Som fusjon regnes sammenslåing som nevnt i aksjeloven § 13-2 og allmennaksjeloven § 13-2, samt sammenslåing som omfatter annen regnskapspliktig og som gjennomføres på tilsvarende måte. Som fusjon regnes også sammenslåing som nevnt i allmennaksjeloven §§ 13-25 til 13-36, jf. aksjeloven § 13-25, om fusjoner over landegrensene når kontantvederlaget som ytes til aksjeeierne i det overdragende selskapet ikke overstiger 20 prosent av det samlede vederlaget.»

I aksjelovgivningen stilles det opp to kriterier for en aksjerettslig fusjon: Fusjonen omfatter samtlige eiendeler, rettigheter og forpliktelser i det overdragende selskapet, eventuelt de overdragende selskapene, og minst 80 prosent av vederlaget til aksjonærene i det overdragende selskapet består av aksjer i det overtakende selskapet, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 13-2. I forarbeidene til gjeldende regnskapslov synes sistnevnte kriterium å være viktigst, jf. Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 216:

«Etter departementets syn er det avgjørende kriteriet som følger av nevnte bestemmelse i aksjelovgivningen at det ved sammenslåingen ikke foretas utdeling av midler til tredje part utover de terskelverdier som er nevnt. Utstedelse av egenkapitalinstrumenter fra de berørte foretakene regnes ikke her som utdeling av midler.»

Tilleggsvederlaget på maksimalt 20 prosent kan være penger eller andre eiendeler som enten deles ut fra det overtakende eller det overdragende foretaket. Definisjonen av fusjon i regnskapsloven § 1-9 er imidlertid ikke begrenset til fusjon mellom aksjeselskaper eller allmennaksjelselskaper. Utgangspunktet er at fusjoner som inkluderer andre regnskapspliktige foretak enn aksjeselskaper eller allmennaksjeselskaper behandles etter regnskapslovens regler om fusjon. I tillegg omfatter også § 1-9 annet punktum fusjoner mellom selskaper over landegrensene etter nærmere angitte vilkår, jf. Ot.prp. nr. 78 (2006–2007) og Innst.O. nr. 127 (2007–2008).

Den regnskapsmessige behandlingen av fusjoner etter § 1-9 er regulert i § 5-14. Bestemmelsen lyder:

«Fusjon skal regnskapsføres som egenkapitaltransaksjon med overdratte eiendeler og gjeld som tingsinnskudd i det overtakende foretaket. Ved fusjon ved stiftelse av nytt foretak skal eiendeler og gjeld i et overdragende foretak som i realiteten må anses som et overtakende foretak, likevel videreføres til balanseførte verdier.»

Bestemmelsen tydeliggjør at fusjoner skal regnskapsføres som egenkapitaltransaksjon hvor det som er overdratt i fusjonen blir tingsinnskudd i overtakende foretak. Det overdragende foretaket oppløses ved fusjonen. Vederlaget i fusjonen vil i hovedsak være aksjer eller andeler i det overtakende foretaket i form av egne aksjer eller andeler, og/eller aksjer eller andeler som utstedes i forbindelse med fusjonen. Overdratte eiendeler og gjeld er innskutt egenkapital i overtakende foretak og regnskapsføres som aksjekapital og overkurs. Regnskapsføring av overtakelsen innebærer måling av vederlaget og overdratte eiendeler og gjeld til virkelig verdi. En eventuell differanse mellom anskaffelseskost og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld anses som goodwill. Syvende direktiv inneholder ikke bestemmelser om regnskapsmessig behandling av fusjon eller fisjon. Derimot har artikkel 20 i syvende direktiv en omtale av kontinuitetsmetoden som setter visse føringer for anvendelse av den ved konserndannelse og fusjon.

Fusjon som skjer ved stiftelse av nytt foretak er regulert i § 5-14. En slik fusjon innebærer at ett av de juridisk overdragende selskapene reelt sett er overtakende selskap. Bestemmelsen angir at overtatte eiendeler og gjeld i formelt overdragende, men reelt overtakende foretak, skal videreføres til balanseførte verdier. Denne overstyringen av juridisk struktur i fusjonen bygger på prinsippet om at økonomisk substans snarere en formell form styrer den regnskapsmessige behandlingen. I slike tilfeller skal det ikke skje ny verdimåling av eiendeler og gjeld i juridisk overdragende foretak. Tilsvarende må gjelde også ved konserndannelse hvor juridisk overdragende er reelt overtakende ved konserndannelsen, jf. NRS 17 punkt 6.1.9.

NRS 9 «Fusjon» gir nærmere regulering mht. den regnskapsmessige behandlingen av fusjon. Fusjon som er å betrakte som en regnskapsmessig transaksjon, skal regnskapsføres etter oppkjøpsmetoden, mens fusjon som ikke er å betrakte som regnskapsmessig transaksjon, skal regnskapsføres etter kontinuitetsmetoden, jf. NRS 9 pkt 4. Oppkjøpsmetoden etter NRS 9 har et innhold som i all hovedsak sammenfaller med omtalen av oppkjøpsmetoden under NRS 17. NRS 9 krever at kontinuitetsmetoden benyttes i alle vertikale fusjoner og i alle horisontale fusjoner under samme kontroll hvor det foreligger kontroll over mer enn 90 % i hvert av de fusjonerende selskapene.6 Kontinuitetsmetoden skal også benyttes i alle fusjoner mellom selskaper med identisk eiersammensetning. I visse tilfeller er det ikke klart om fusjonen skal regnskapsføres som transaksjon eller kontinuitet. Standarden nevner to eksempler hvor metodevalget ikke er åpenbart: Horisontal fusjon mellom selskaper under samme kontroll hvor det foreligger kontroll over 90 % eller mindre av stemmerettene i ett eller flere av de fusjonerende selskapene, og fusjon mellom selskaper hvor det i fusjonen er særlige forhold som tilsier at ny verdimåling ikke nødvendigvis skal gjøres, for eksempel hvis vederlaget som ytes ikke reflekterer underliggende virkelig verdi.

Regnskapsloven har ikke en generell lovbestemmelse om fisjon. Derimot er det en bestemmelse i § 5-16 som gjelder regnskapsmessig behandling av fisjon i små foretak. Denne bestemmelsen inneholder et kontinuitetsunntak som gjør at små foretak kan regnskapsføre alle fisjoner (og fusjoner) etter kontinuitetsmetoden.

Regnskapsmessig behandling av fisjon må derfor følge av en tolkning av transaksjonsprinsippet og det som følger av god regnskapsskikk på området. NRS(F) «Fisjon» gir nærmere regulering. Her skilles det mellom ren fisjon og fisjonsfusjon. Ren fisjon er en fisjon som ikke berører andre verdier enn de som er gjenstand for deling. Det normale i en ren fisjon er at det blir stiftet ett eller flere nye selskaper som er overtakende i fisjonen. Fisjonsfusjon er fisjon hvor et eksisterende selskap er overtakende selskap, og dette selskapet representerer andre verdier enn de som er gjenstand for deling. Disse to fisjonstypene kan skje ved jevndeling og skjevdeling. Jevndeling er fisjon hvor aksjeeierne i det overdragende selskapet får aksjer i hvert av de overtakende selskapene i samme forhold som deres aksjeeie i det overdragende selskapet, mens skjevdeling menes at aksjeeierne i det overdragende selskapet ikke deltar i samme forhold i alle de fisjonerte selskapene. Fisjoner med skjevdeling skal alltid anses som transaksjon uavhengig av om fisjonen er en ren fisjon eller en fisjonsfusjon. Ren fisjon med jevndeling skal regnskapsføres til kontinuitet, mens fisjonsfusjon med jevndeling skal regnskapsføres som transaksjon, unntatt ved uendret eierskap.

EØS-rett

Nytt direktiv har to bestemmelser som regulerer virksomhetssammenslutning. Den ene bestemmelsen, artikkel 24 nr. 3 og 4, gjelder virksomhetssammenslutninger som i norsk terminologi omtales som konserndannelse. Denne bestemmelsen er i all hovedsak sammenfallende med den tilsvarende bestemmelsen i artikkel 19 i syvende direktiv. Den andre bestemmelsen i artikkel 25, som gjelder virksomhetssammenslutninger innad i konsern, har i noen grad en parallell i artikkel 20 i syvende direktiv. Artikkel 25 i nytt direktiv og artikkel 20 i syvende direktiv har hver sin bestemmelse om bruk av kontinuitetsmetoden, men virkeområdet for de to bestemmelsene er forskjellig.

Artikkel 24 nr. 3 bokstav a og b beskriver regnskapsføringen ved konsolidering av datterforetak:

«Den bokførte verdi av aksjene eller andelene i kapitalen til foretakene som inngår i konsolideringen, skal regnes mot den andel denne verdien representerer i vedkommende foretaks egenkapital og andre fond, i samsvar med følgende:

1. Unntatt for aksjer eller andeler i morforetakets kapital som eies av morforetaket selv eller av et annet foretak som inngår i konsolideringen, som skal behandles som egne aksjer i samsvar med kapittel 3, skal slik motregning foretas på grunnlag av bokført verdi på det tidspunkt foretaket for første gang inngikk i konsolideringen. De differanser som framkommer ved motregning, skal så langt det er mulig fordeles direkte på de poster i den konsoliderte balanse som har en høyere eller lavere verdi enn den bokførte verdi.

2. Medlemsstatene kan tillate eller kreve at motregningen foretas på grunnlag av verdien av identifiserbare eiendeler og forpliktelser på det tidspunkt aksjene eller andelene ble ervervet, eventuelt dersom de ble ervervet på forskjellig tidspunkt, på det tidspunkt da foretaket ble et datterforetak.»

Virksomhetssammenslutning kan skje på mange måter og er ikke avgrenset til konserndannelse. Slik artikkel 24 er formulert er det noe uklart om den er begrenset til å gjelde konserndannelse ved kjøp av aksjer eller andeler eller ikke. Ordlyden i innledningen på nr. 3 kan tyde på at den gjelder for konserndannelse mer generelt: «Den bokførte verdi av aksjene eller andelene i kapitalen til foretakene som inngår i konsolideringen (…)». Her er det kun referert til «inngår i konsolideringen», noe som må bety at kriteriet for konserndannelse er oppfylt. Det sies imidlertid ikke noe om på hvilken måte det er oppnådd kontroll, dvs. om dette har skjedd ved kjøp av aksjer eller andeler eller på annen måte. I nr. 3 bokstav b er det derimot henvist til ervervede aksjer eller andeler, noe som kan tyde på at rekkevidden av bestemmelsen kun gjelder konserndannelse ved kjøp av aksjer eller andeler.

Innledningsvis i artikkel 24 nr. 3 beskrives eliminering av internt aksjeeie hvor aksjene eller andelene som morforetaket har i datterforetaket skal elimineres mot den andel disse aksjene eller andelene representerer av egenkapitalen i datterforetaket. Denne elimineringen, omtalt som «motregning» i norsk oversettelse av direktivet, kan skje på to måter: enten på grunnlag av «bokført verdi» etter nr. 3 bokstav a eller på grunnlag av «verdien av identifiserbare eiendeler og forpliktelser» etter nr. 3 bokstav b. Alternativet etter nr. 3 bokstav b er en medlemsstatsopsjon til å tillate eller kreve denne løsningen. Differanser som fremkommer ved elimineringen, fordeles så langt dette er mulig på de poster i konsernbalansen som har høyere eller lavere verdi enn balanseført verdi. Den løsningen som skisseres i nr. 3 bokstav b synes i stor grad å sammenfalle med oppkjøpsmetoden etter § 5-19, IFRS for SMEs kapittel 19 og overtakelsesmetoden i IFRS 3.7

I artikkel 24 nr. 3 bokstav a og b angis to ulike tidspunkt for når denne merverdianalysen skal utføres. I bokstav a refereres det til «det tidspunktet foretaket første gang inngikk i konsolideringen», mens i bokstav b refereres det til «det tidspunktet aksjene eller andelene ble ervervet».

Eventuell differanse etter at det er foretatt eliminering etter artikkel 24 nr. 3 bokstav a og b, skal etter nr. 3 bokstav c i samme artikkel innregnes i konsernbalansen som goodwill. Goodwill, metodeanvendelsen og eventuelle endringer i forhold til tidligere regnskapsår skal angis i note. Dersom nettopresentasjon av positive og negative differanser, dvs. goodwill og negativ goodwill, tillates, skal disse presenteres brutto i note. En nærmere omtale av disse notekravene finnes i punkt 8.2.11 over.

Bestemmelsen i artikkel 24 nr. 3 bokstav a beskriver også hvordan aksjer og andeler i morforetak eid av morforetaket selv og/eller av et datterforetak skal behandles ved elimineringen. Dersom et datterforetak har aksjer eller andeler i morforetaket, overtar konsernet disse aksjene eller andelene som ledd i den foretatte overtakelsen, og aksjene blir derfor å betrakte som morforetakets egne aksjer.

Bestemmelsen i artikkel 25 åpner for at medlemsstatene kan kreve eller tillate bruk av kontinuitetsmetoden ved virksomhetssammenslutninger innad i konsern. Bestemmelsen lyder:

«

1. Medlemsstatene kan tillate eller kreve at den bokførte verdi av aksjene eller andelene i kapitalen til et foretak som inngår i konsolideringen, bare skal regnes mot den tilsvarende andel i kapitalen, forutsatt at foretakene i virksomhetssammenslutningen i siste hånd kontrolleres av den samme part både før og etter virksomhetssammenslutningen, og at denne kontrollen ikke er av forbigående art.

2. Enhver differanse som framkommer ved anvendelse av bestemmelsene i nr. 1, skal henholdsvis legges til eller trekkes fra de konsoliderte reserver.

3. Anvendelse av metoden beskrevet i nr. 1, endringene i reservene dette medfører og navn og forretningskontor for de foretak det gjelder, skal angis i notene til konsernregnskapet.»

Vilkåret for at denne bestemmelsen kan tas i bruk, er at foretakene som inngår i virksomhetssammenslutningene kontrolleres av den samme part både før og etter virksomhetssammenslutningen, og at kontrollen ikke er forbigående. Differansen som oppstår mellom anskaffelseskost på aksjene eller andelene og balanseført verdi på andelen av nettoeiendeler, skal føres mot egenkapitalen i konsernet. Ved anvendelsen av kontinuitetsmetoden skal de endringene i egenkapitalen bruk av denne metoden medfører, opplyses i note til konsernregnskapet. Det samme gjelder navn og forretningskontor på de foretakene som virksomhetssammenslutningen gjelder. For nærmere omtale av dette notekravet, se punkt 8.2.2 over.

Direktivet omhandler i liten grad konserndannelse ved trinnvise kjøp. Det eneste stedet hvor det refereres til trinnvise kjøp er i artikkel 24 nr. 1 bokstav b hvor trinnvise kjøp omtales i forbindelse med tidspunktet for måling av verdien på identifiserbare eiendeler og forpliktelser. Bestemmelsen lyder: «Medlemsstatene kan tillate eller kreve at motregningen foretas på grunnlag av verdien av identifiserbare eiendeler og forpliktelser på det tidspunkt aksjene eller andelene ble ervervet, eventuelt dersom de ble ervervet på forskjellige tidspunkt, på det tidspunkt da foretaket ble et datterforetak.» Ut over dette følger det ingen bestemmelser i direktivet om trinnvise kjøp.

Artikkel 25 kan sammenlignes med artikkel 20 i syvende direktiv. Etter artikkel 20 kunne medlemsstatene kreve eller tillate anvendelse av kontinuitetsmetoden i visse tilfeller. Etter artikkel 20 nr. 1 ble virkeområdet for kontinuitetsmetoden begrenset til å gjelde de konsernforhold hvor morforetaket eier minst 90 % av datterforetaket, og hvor vederlaget ved konserndannelsen utgjorde aksjer eller andeler fra morforetak eller annet konsernforetak, og maksimalt 10 % av vederlaget var kontanter. Bestemmelsen var derfor begrenset til de tilfeller hvor virksomhetssammenslutningen ble gjennomført som egenkapitaltransaksjon (for eksempel fusjon), og hvor morforetaket har en svært høy eierandel i datterforetaket. Artikkel 25 i nytt direktiv stiller derimot krav om at virksomhetssammenslutningen skjer mellom foretak under samme kontroll, og at kontrollen ikke er forbigående. Det foreligger derfor ingen nærmere krav om høy eierandel ut over det som kreves for å inneha kontroll, og heller ingen krav hva gjelder det vederlaget som blir overført ved virksomhetssammenslutningen. Det opplagte typetilfellet av virksomhetssammenslutning som faller inn under virkeområdet til artikkel 25, er mellom foretak innad i et konsern. Men det kan også tenkes tilfeller hvor slike virksomhetssammenslutninger skjer under samme kontroll uten at det foreligger et konsern, for eksempel ved at de foretak som inngår i virksomhetssammenslutningen kontrolleres av en fysisk person. I overskriften til artikkel 25 er det derimot angitt at dette gjelder virksomhetssammenslutninger innad i konsern, noe som avgrenser bestemmelsens virkeområde til konsernforhold. Artikkel 25 setter også som vilkår at den kontrollen som foretaket har over de foretak som inngår i virksomhetssammenslutningen, ikke er av forbigående art.

IFRS og IFRS for SMEs

Regnskapsføring av virksomhetssammenslutninger er regulert i IFRS 3. Virksomhetssammenslutninger innenfor virkeområdet til IFRS 3 skal regnskapsføres etter overtakelsesmetoden som innebærer at det overtakende foretaket skal innregne den overdragende virksomhetens8 eiendeler og forpliktelser til virkelig verdi. For at en virksomhetssammenslutning skal falle inn under standardens virkeområde, må overtakelsen oppfylle definisjonen av en virksomhetssammenslutning. IFRS 3 nr. 2 nevner transaksjoner eller andre hendelser som faller utenfor virkeområdet til standarden: 1) etablering av felleskontrollert virksomhet,9 2) sammenslutning av foretak eller virksomheter under samme kontroll, for eksempel horisontal fusjon mellom datterforetak, og 3) overtakelse av en eiendel eller gruppe av eiendeler som ikke utgjør en virksomhet slik denne er definert i IFRS 3.

Etablering av felleskontrollert virksomhet må i stedet følge IFRS 11 «Felleskontrollerte ordninger». Når det gjelder regnskapsmessig behandling av sammenslutning av foretak eller virksomheter under samme kontroll, finnes det ingen egen standard eller tolkning under IFRS. Her må i stedet den regnskapsmessige løsningen utledes ved anvendelse av veiledningshierarkiet i IAS 8 «Regnskapsprinsipper, endringer i regnskapsmessige estimater og feil».

Aksjekjøp som ikke representerer overtakelse av virksomhet, faller også utenfor standardens virkeområde. Et eksempel kan være kjøp av alle aksjene i et selskap som kun eier en tomt uten at det er tilstrekkelig aktivitet i foretaket til at foretaket kan sies å ha virksomhet. I stedet for å behandle en slik transaksjon som kjøp av virksomhet, blir den behandlet som kjøp av tomt og regnskapsført etter en relevant IFRS-standard, for eksempel IAS 16 «Eiendom, anlegg og utstyr» eller IAS 40 «Investeringseiendom».10 IFRS 3 «Virksomhetssammenslutninger» vedlegg A har følgende definisjon av virksomhetssammenslutning:

«En transaksjon eller annen hendelse der et overtakende foretak oppnår kontroll over en eller flere virksomheter. (…).»

Sentralt i definisjonen av virksomhetssammenslutning ligger kravet om at det som overdras, tilfredsstiller definisjonen av virksomhet. En virksomhet er et (IFRS 3 vedlegg A):

«(…) integrert sett av aktiviteter og eiendeler som utføres og styres med henblikk på å frambringe en avkastning i form av utbytte, lavere utgifter eller andre økonomiske fordeler direkte til investorer eller andre eiere, medlemmer eller deltakere.»11

Et annet sentralt element i definisjonen av virksomhetssammenslutning er identifisering av overtakende foretak. Dette er et foretak som oppnår kontroll over den eller de virksomheter som overdras ved virksomhetssammenslutningen. Kontrollbegrepet innebærer at den som har kontroll er eksponert for eller har rettigheter til variabel avkastning og har mulighet til å påvirke denne avkastningen. En nærmere omtale av kontrollbegrepet i IFRS i relasjon til konserndannelse er gitt i kapittel 9.2 over og gjentas ikke her.

Alle virksomhetssammenslutninger som faller innenfor standardens virkeområde, skal regnskapsføres etter overtakelsesmetoden, jf. IFRS 3 nr. 4. Overtakelsesmetoden vil ha vesentlige likhetstrekk med oppkjøpsmetoden etter NRS 17 og IFRS for SMEs kapittel 19. Overtakelsesmetoden innebærer følgende, jf. IFRS 3 nr. 5: 1) identifikasjon av overtakende foretak, 2) identifikasjon av overtakelsestidspunkt, 3) innregning og måling av identifiserbare eiendeler og overtatte forpliktelser og eventuelle ikke-kontrollerende eierinteresser i det overtatte foretaket, og 4) innregning og måling av goodwill eller gevinst ved kjøp på gunstige vilkår.

Regnskapsmessig behandling av virksomhetssammenslutninger må følge prinsippet om substans fremfor form. Dette understekes i IFRS 3 B19 – B24 i omtalen av omvendt overtakelse. Ved slik overtakelse vil formelt overtakende foretak være reelt overdragende foretak, mens formelt overdragende foretak vil være reelt overtakende foretak. Det betyr videreføring av regnskapsmessige verdier i det foretaket som er formelt overdragende, mens det skjer ny verdimåling av eiendeler og forpliktelser i reelt overdragende foretak.

Overtakelsestidspunktet er det tidspunkt hvor overtakende foretak oppnår kontroll over den overtatte virksomheten, jf. IFRS 3 nr. 8. Normalt vil dette være det tidspunktet hvor det overtakende foretaket overfører vederlaget og overtar eiendeler og forpliktelser, dvs. oppgjørstidspunktet. Overtakelsestidspunktet kan imidlertid være senere eller tidligere enn oppgjørstidspunktet dersom dette for eksempel følger av skriftlig avtale som fastsetter et slikt tidligere eller senere overtakelsestidspunkt. På overtakelsestidspunktet skal det overtakende foretaket innregne identifiserbare eiendeler, overtatte forpliktelser, ikke-kontrollerende eierinteresser og eventuell goodwill. Identifiserbare eiendeler og overtatte forpliktelser skal verdsettes til virkelig verdi med mindre det foreligger unntak, jf. IFRS 3 nr. 18. IFRS 3 nr. 21 – 31 har noen nærmere angitte unntak som ikke gjengis her.

Goodwill måles som det overskytende av a) og b) nedenfor (jf. IFRS 3 nr. 32):

«Summen av:

1. Vederlaget overført ved virksomhetssammenslutningen,

   1. verdien av eventuelle ikke-kontrollerende eierinteresser i den overdragende virksomheten, og

   2. virkelig verdi på overtakelsestidspunktet av tidligere holdte egenkapitalinteresser i den overdragende virksomheten.

2. Nettoverdien av anskaffede eiendeler og overtatte forpliktelser på overtakelsestidspunktet målt til virkelig verdi.»

Negativ goodwill eksisterer ikke lenger i IFRS-terminologien. I stedet omtales negativ goodwill som «gevinst fra et kjøp på gunstige vilkår». Gevinst fra et kjøp på gunstige vilkår skal inntektsføres umiddelbart. Det er ikke adgang til å innregne et kreditbeløp i balansen for senere inntektsføring. Årsaken er at et slikt kreditbeløp ikke vil tilfredsstille definisjonen av en forpliktelse.

Ikke-kontrollerende eierinteresser omfatter både direkte og indirekte eierinteresser. Målingen av ikke-kontrollerende eierinteresser skjer med utgangspunkt i juridiske eierinteresser og ikke de stemmeretter som eierinteressene representerer, jf. IFRS 10 B 89. Ved måling av ikke-kontrollerende eierinteresser på overtakelsestidspunktet kan det velges to alternative løsninger: Ikke-kontrollerende eierinteresser kan måles til virkelig verdi, noe som medfører at eventuell goodwill i konsernbalansen vil inkludere både kontrollerende og ikke-kontrollerende eierinteressers andel av goodwill, eller de kan måles til andelen av identifiserbare eiendeler og overtatte forpliktelser, noe som medfører at kun kontrollerende eierinteresses andel av goodwill innregnes i konsernbalansen, jf. IFRS 3 nr. 19. Etter IFRS for SMEs skal ikke-kontrollerende eierinteresser måles til andelen av identifiserbare eiendeler og overtatte forpliktelser, jf. nr. 19.14. Det betyr at kun kontrollerende eierinteressers andel av goodwill innregnes i konsernbalansen. Negativ goodwill eller overskytende skal innregnes umiddelbart over resultat etter nr. 19.24.

IFRS 3 har egne bestemmelser for trinnvise kjøp i nr. 41 og nr. 42. Av nr. 42 følger det at det overtakende foretaket skal måle sin eierinteresse i det overtakende foretaket på nytt på overtakelsestidspunktet. Dersom verdien på den tidligere eierinteressen har økt (falt), skal differansen føres som gevinst (tap) i resultat. IFRS for SMEs synes å ha en regnskapsmessig regulering for trinnvise kjøp som sammenfaller med hva som følger av IFRS. Kapittel 14 nr. 8 bokstav h i regulerer opphør av bruk av egenkapitalmetoden. Av den bestemmelsen følger det at tidligere eierinteresser skal måles til virkelig verdi ved konserndannelsen. På samme måte som under IFRS skal det innregnes en gevinst (tap) hvis den tidligere eierinteressen har økt (falt) i verdi.

Når det gjelder fisjon, finnes det ikke en egen standard eller tolkning under IFRS. Regnskapsmessig behandling av fisjon må derfor utledes av veiledningshierarkiet i IAS 8. Når det gjelder fusjon, vil den regnskapsmessige behandlingen følge IFRS 3 så sant fusjonen faller inn under standardens virkeområde. For fusjon under samme kontroll finnes det heller ingen eksplisitt regulering. Her må også de regnskapsmessige løsningene utledes av veiledningshierarkiet i IAS 8. Tilsvarende gjelder for IFRS for SMEs som ikke har en eksplisitt regulering av fisjon eller fusjon under samme kontroll. På samme måte som under IFRS må de regnskapsmessige løsningene derfor utledes av veiledningshierarkiet i nr. 10.4 til 10.6 i standarden.

Utvalgets vurdering

Gjeldende bestemmelser om fusjon og konserndannelse er i §§ 5-14 og 5-19. Verken syvende direktiv eller nytt direktiv har særskilte bestemmelser som gjelder fusjon eller fisjon. Derimot har nytt direktiv bestemmelser om konserndannelse generelt og virksomhetssammenslutning innad i konsern spesielt. I samsvar med utvalgets prioriteringer av direktivlojal tilpasning og at ytterligere krav til innregning og måling ikke skal inntas i lov, men i stedet utvikles i regnskapsstandard, foreslås det ikke å videreføre gjeldende bestemmelse om fusjon i § 5-14. Det foreslås heller ikke å videreføre unntaksbestemmelsen for små foretak når det gjelder fusjon og fisjon i § 5-16. Utvalget mener likevel at fusjon og fisjon er viktige områder å regulere, og utvalget har derfor en forventning om at det utarbeides regulering i regnskapsstandard for regnskapsmessig behandling av fusjon og fisjon.

Det er behov for en egen lovbestemmelse om konserndannelse for å implementere artikkel 24 i nytt direktiv. Artikkelen kan forstås å være avgrenset til konserndannelse ved kjøp av aksjer eller andeler. Nr. 3 bokstav b, som er en medlemsstatsopsjon, beskriver en regnskapsmessig løsning for konserndannelse ved kjøp av aksjer eller andeler som ligger tett opptil oppkjøpsmetoden i IFRS for SMEs og overtakelsesmetoden i IFRS 3. Under denne bestemmelsen kan medlemsstaten tillate at målingen skjer på det tidspunktet hvor aksjene eller andelene ble ervervet. Det er denne løsningen som sammenfaller med IFRS og IFRS for SMEs. Ut fra utvalgets prioritering om å velge direktivløsninger som er kompatible med IFRS for SMEs, mener utvalget at målingen skal kunne skje på tidspunktet for overtakelsen, dvs. tidspunktet for når morforetaket får kontroll over datterforetaket, men at dette av hensyn til behovet for en robust lov som kan møte eventuelle fremtidige endringer i IFRS for SMEs, ikke kommer til uttrykk i lovteksten. Gjeldende lovtekst i § 5-19 synes på en god måte å ivareta behovet for implementering av artikkel 24 i nytt direktiv. Utvalget foreslår følgende bestemmelse i lovutkastet § 7-8:

Ved konserndannelse som gjennomføres ved kjøp av aksjer eller andeler, skal investeringens anskaffelseskost tilordnes det overtatte foretakets identifiserbare eiendeler og forpliktelser, og eventuelt goodwill.

I tillegg fremkommer det i direktivet at de metoder som anvendes for å beregne goodwill og eventuelle større verdiendringer i regnskapsåret, skal forklares i noter, jf. artikkel 24 nr. 3 bokstav d. Det skal også gis nærmere opplysninger om goodwill i noter i de tilfeller hvor medlemsstaten tillater nettopresentasjon av goodwill og negativ goodwill, jf. artikkel 24 nr. 3 bokstav e. Se nærmere omtale av dette notekravet i punkt 8.2.11.

Negativ goodwill skal innregnes i resultatet i samsvar med artikkel 24 nr. 3 bokstav f, som viser til de generelle reglene om innregning og måling i direktivets kapittel 2. Direktivets formulering gir ikke noen klar anvisning på hvordan inntektsføring av negativ goodwill skal skje. Etter IFRS og IFRS for SMEs skal «overskytende» (negativ goodwill) innregnes umiddelbart over resultat. Negativ goodwill skal etter NRS 17 resultatføres i takt med fremtidige tap eller planlagte kostnader hvis den kan knyttes til slike tap eller kostnader. Resterende negativ goodwill skal resultatføres systematisk over fem år. Den norske løsningen harmonerer i liten grad med de løsninger som finnes internasjonalt, og bør ikke videreføres når målet er tilpasning mot IFRS for SMEs. Utvalget foreslår ikke en egen bestemmelsen for inntektsføring av negativ goodwill. Denne forutsettes regulert i regnskapsstandard.

I artikkel 25 følger det at medlemsstaten kan tillate eller kreve at virksomhetssammenslutninger som skjer mellom foretak innad i konsern, skal regnskapsføres etter kontinuitetsmetoden. Det følger av bestemmelsen at foretakene som inngår i virksomhetssammenslutningen kontrolleres av samme part før og etter virksomhetssammenslutningen. Siden det i overskriften til bestemmelsen er «Virksomhetssammenslutninger innenfor et konsern», må denne parten være et foretak, noe som gjør at virksomhetssammenslutninger som skjer mellom foretak som kontrolleres av samme fysiske person utelukkes fra virkeområdet til bestemmelsen.

For å sikre direktivlojal implementering foreslås det fra utvalgets side å innta en bestemmelse i ny lov om virksomhetssammenslutninger innad i konsern. Bestemmelsen i artikkel 25 er formulert slik at det kan tillates eller kreves at kontinuitetsmetoden kan anvendes ved virksomhetssammenslutninger mellom datterforetak i konsern. I gjeldende rett vil dette kunne følge av transaksjonsprinsippet og krav om kontinuitetsgjennomskjæring. Det har imidlertid vist seg vanskelig å kunne angi en nærmere rettledning på dette problemområdet i regnskapsstandard. Det nærmeste en kommer en regnskapsstandard på dette området i norsk rett, er et diskusjonsnotat som gjelder omorganiseringer (NRS(D) «Regnskapsføring i selskapsregnskapet av overdragelser mellom selskaper i samme konsern»). I IFRS og IFRS for SMEs er det ingen spesifikk regulering av virksomhetssammenslutninger under samme kontroll. Slike virksomhetssammenslutninger faller for eksempel utenfor virkeområdet til IFRS 3 (angitt i nr. 2) og IFRS for SMEs (angitt i kapittel 19 nr. 2). En regnskapsmessig løsning under IFRS og IFRS for SMEs må derfor utledes av veiledningshierarkiet i henholdsvis IAS 8 og IFRS for SMEs kapittel 10. Utvalget har ikke tatt nærmere stilling til om anvendelse av veiledningshierarkiet under IFRS og IFRS for SMEs vil lede frem til en kontinuitetsmetode i de tilfeller hvor virksomhetssammenslutninger skjer mellom foretak under samme kontroll.

Utvalget foreslår at virksomhetssammenslutninger mellom foretak under samme kontroll i konsern skal følge kontinuitetsmetoden, med mindre annet følger av regnskapsstandard. Det betyr at annen metodeanvendelse kan reguleres i standard for alle eller visse virksomhetssammenslutninger mellom foretak i samme konsern. Det må også fremkomme av bestemmelsen at den kontroll som foretaket har over de foretak som inngår i virksomhetssammenslutningen ikke er av forbigående art. Siden virkeområdet til artikkel 25 er begrenset til virksomhetssammenslutninger innad i konsern, vil dette innebære at «konsernforholdet» ikke er av forbigående art.

Artikkel 25 setter også som vilkår at den kontrollen som foretaket har over de foretak som inngår i virksomhetssammenslutningen, ikke er av forbigående art.

Direktivet har i tillegg et krav om at det inntas opplysninger i noter om de endringene i konsernets egenkapital som anvendelse av kontinuitetsmetoden medfører, og navn og forretningskontor for de foretak det gjelder. En nærmere omtale av dette notekravet finnes i punkt 8.2.2.

Utvalget foreslår en bestemmelse som tas inn blant lovbestemmelsene som gjelder innregning og måling i ny lov. Bestemmelsen vil ha interesse for årsregnskapet (selskapsregnskapet) siden virksomhetssammenslutninger mellom foretak i samme konsern uansett ikke får konsekvens for konsernregnskapet, ut over det notekravet som følger av artikkel 25. Utvalget foreslår følgende lovbestemmelse i lovutkastet § 4-19:

Ved virksomhetssammenslutninger mellom foretak under samme kontroll innregnes overtatte eiendeler og forpliktelser til balanseførte verdier, med mindre annet følger av regnskapsstandard. Konsernforholdet kan ikke være av forbigående art.

9.6 Prinsipper for utarbeidelse av konsernregnskap

Gjeldende rett

Regulering av konsernregnskapet i gjeldende regnskapslov er basert på bestemmelsen om årsregnskapets innhold i § 3-2 som i tredje ledd sier at for morselskap består årsregnskapet av selskapsregnskap og konsernregnskap. De generelle grunnleggende prinsipper og vurderingsregler kommer til anvendelse på konsernregnskapet, med mindre annet følger av særregler. Regnskapsloven har noen slike særregler. Krav om eliminering av konserninterne transaksjoner er regulert i § 3-2 tredje ledd, regnskapsvaluta, presentasjonsvaluta og språk i § 3-4, vilkår for bruk av delårsregnskap for konsolideringsformål i § 3-6, regnskapsmessig behandling av oppkjøp av datterselskap i § 5-19, og presentasjon av minoritetsinteresser i § 6-5. I tillegg er det særskilte notekrav til konsernregnskapet i lovens kapittel 7. NRS 17 gir nærmere rettledning når det gjelder regnskapsføring av konserndannelse og utarbeidelse av konsernregnskap.

§ 3-2 tredje ledd, tredje og fjerde punktum krever at det i konsernregnskapet gjøres en eliminering av konserninterne transaksjoner:

«Konsernregnskapet skal vise disse foretakene som en enhet (konsolidering). Transaksjoner mellom konsoliderte foretak skal ikke regnskapsføres i konsernregnskapet».

Bestemmelsen er en implementering av artikkel 26 nr. 1 i syvende direktiv. Her gis en rekke eksempler på interne elimineringer som er nødvendige for å sikre at de konsoliderte selskapene fremstår som en økonomisk enhet i konsernregnskapet. Transaksjoner eller mellomværende mellom konsernselskapene er ikke reelle transaksjoner eller reelle mellomværende for konsernet. Disse må derfor elimineres for å kunne ivareta formålet om at konsernregnskapet skal presentere konsernet som en økonomisk enhet.

§ 3-6 inneholder ytterligere bestemmelser som gjelder sammenhengen mellom konsernregnskapet og de konsoliderte selskapenes selskapsregnskaper. Den lyder:

«Konsernregnskapet skal bygge på de konsoliderte foretakenes selskapsregnskaper.

Selskapsregnskap som ikke er avlagt i samsvar med anvendte prinsipper i konsernregnskapet, skal for konsolideringsformål omarbeides i samsvar med de prinsipper som er anvendt i konsernregnskapet. Dersom datterselskap følger et annet regnskapsår enn morselskapet, skal konsernregnskapet bygge på delårsregnskap som avgis ved regnskapsårets slutt.

Er avviket tre måneder eller mindre, er det tilstrekkelig at datterselskapets årsregnskap korrigeres for vesentlige transaksjoner og hendelser i den mellomliggende perioden.»

Bestemmelsen innebærer at selskapsregnskapene skal summeres som grunnlag for utarbeidelse av konsernets resultatregnskap og balanse. Regnskapslovens alminnelige regler for innregning og måling, oppstillingsplan, noter mv. vil gjelde også for konsernregnskapet. Ved utarbeidelse av konsernregnskapet må det likevel skje en eliminering av konserninterne transaksjoner, jf. § 3-2 tredje ledd, innregning av mer- og mindreverdier ved oppkjøpet, jf. § 5-19, og presentasjon av minoritetsinteresser, jf. § 6-5. Dersom det benyttes ulike prinsipper i konsernregnskapet og i selskapsregnskapene, skal det skje en omarbeiding slik at de samsvarer med de prinsipper som er anvendt i konsernregnskapet.

§ 3-6 tredje ledd angir at dersom datterselskapet følger et annet regnskapsår enn morselskapet, skal konsernregnskapet bygge på et delårsregnskap som avgis ved regnskapsårets slutt. Er avviket tre måneder eller mindre, er det tilstrekkelig at datterselskapets årsregnskap korrigeres for vesentlige transaksjoner og hendelser i den mellomliggende perioden.

Regnskapsloven har også andre bestemmelser som gjelder utarbeidelse av konsernregnskapet. I § 3-4 er det en bestemmelse som regulerer regnskapsvaluta, presentasjonsvaluta og språk i konsernregnskapet. Den lyder som følger:

«Regnskapsvaluta for årsregnskapet skal være norske kroner eller den valuta virksomheten i hovedsak er knyttet til (funksjonell valuta). Morselskap kan anvende funksjonell valuta i konsernregnskapet og norske kroner i selskapsregnskapet. Ved endring av regnskapsvaluta kan omregning skje til kursen på gjennomføringstidspunktet.

Årsregnskapet kan presenteres i norske kroner, euro eller regnskapsvalutaen.

Årsregnskapet og årsberetningen skal være på norsk. Departementet kan ved forskrift eller enkeltvedtak bestemme at årsregnskapet og/eller årsberetningen kan være på et annet språk.»

NRS 20 «Transaksjoner og regnskap i utenlandsk valuta» gir nærmere rettledning mht. utarbeidelse av regnskap i fremmed valuta. Denne standarden samsvarer i stor grad med IAS 21 «Virkningene av valutakursendringer». Regnskapsvaluta er regnskapets faktisk måleenhet, jf. punkt 4 i NRS 20, mens funksjonell valuta er den valutaen som virksomheten i all hovedsak er knyttet til. Presentasjonsvalutaen er den valutaen som regnskapet presenteres i. Presentasjonsvalutaen kan være en annen enn regnskapsvalutaen, noe som gjør at det oppstår et omregningsbehov.

Regnskapsloven har ikke særskilte bestemmelser som regulerer regnskapsføring av trinnvise kjøp av datterselskap, kjøp og salg av aksjer eller eierandeler i datterselskap etter konserndannelse og utgang datterselskap. I NOU 1995: 30 s. 165 flg. er det gitt en kort drøfting av trinnvise kjøp, salg av aksjer eller eierandeler i datterselskap og utgang datterselskap. Ved trinnvise kjøp understrekes det at eiendeler og gjeld skal måles til virkelig verdi på tidspunktet for konsernetablering, men at goodwill skal regnskapsføres for hvert kjøp. Det skal ikke foretas ny måling av eiendeler og gjeld dersom det etter konsernetablering skjer et salg av aksjer eller eierandeler i morselskapet som ikke medfører opphør av konsernforholdet. Ved utgang datterselskap skal det vurderes om denne skal regnskapsføres som transaksjon eller ikke.

I NRS 17 punkt 7.6 er det gitt nærmere rettledning når det gjelder regnskapsføring av endret eierandel for datterselskap. Siden balanse- og resultatposter i datterselskapet skal inkluderes fullt ut i konsernregnskapet uavhengig av om datterselskapet er heleid eller deleid, vil endret eierandel i datterselskap være en egenkapitaltransaksjon for konsernet. Det betyr at det ikke skal regnskapsføres noen gevinst eller tap i konsernregnskapet. Standarden gir nærmere rettledning ved endret eierandel for morselskap i de tilfeller goodwill er innregnet med majoritetens eller både majoritetens og minoritetens andel, jf. punkt 7.6. Ved innregning av kun majoritetens goodwill, skal det innregnes ny goodwill ved etterfølgende kjøp av eierandeler. Dette er det ikke adgang til ved bruk av «full» goodwill-metode. Den nærmere reguleringen som standarden gir, gjengis ikke her.

Utgang datterselskap er nærmere omtalt i punkt 7.7 i NRS 17. Utgang skjer når kontroll opphører. Gevinst eller tap ved utgang datterselskap skal måles på tidspunktet for opphør av kontroll. Dersom utgang datterselskap skjer ved salg av aksjer eller eierandeler, skal salget anses som transaksjon. Utgang datterselskap som skjer som følge av rettet emisjon, fusjon, fisjon eller kapitalnedsettelse i datterselskapet, anses som transaksjon for konsernet. Den nærmere regulering på dette området gjengis ikke her. Det vises i stedet til NRS 17 punkt 7.7.

EØS-rett

Artikkel 24 nr. 1 bestemmer at de prinsipper som gjelder for årsregnskapet (selskapsregnskapet), og som følger av kapittel 2 og 3 i direktivet, også får anvendelse for konsernregnskapet. Prinsippene i kapittel 2 og 3 omfatter alminnelige prinsipper, bestemmelser om innregning og måling og bestemmelser om presentasjon, dvs. oppstillingsplaner for resultatregnskap og balanse.

I tillegg til henvisningen til generelle prinsipper i artikkel 24 nr.1 har direktivet egne bestemmelser for utarbeidelse av konsernregnskapet i artikkel 24 nr. 2 – 14 som i all hovedsak kan utledes fra konsernregnskapets formål. Konsernregnskapet skal vise de konsoliderte selskapene som en økonomisk enhet. Dette er stadfestet i artikkel 24 nr. 2 som krever at alle eiendeler og forpliktelser til foretak som konsolideres, skal inngå i sin helhet i konsernbalansen. I samme artikkel nr. 5 stadfestes tilsvarende for inntekter og kostnader når det gjelder konsernresultatet. Aksjeeie mellom konsernselskapene skal elimineres, alle interne transaksjoner og interne gevinster og tap som ikke er opptjent eller pådratt for konsernet, skal elimineres, og alle fordringer og all gjeld mellom konsernselskapene skal elimineres. Behovet for slike elimineringer uttrykkes i artikkel 24 nr. 7. Aksjer eller andeler i datterforetak som eies av andre enn konsernforetakene, skal presenteres særskilt i balansen som ikke-kontrollerende eierinteresser, jf. artikkel 24 nr. 4. Tilsvarende skal den delen av konsernresultatet som tilhører de ikke-kontrollerende eierinteressene, presenteres særskilt, jf. artikkel 24 nr. 6.

Artikkel 24 nr. 8 inneholder nærmere regulering av konsernets regnskapsår og balansedag. Utgangspunktet er at konsernregnskapet skal ha samme balansedag som morforetakets årsregnskap (selskapsregnskap). Det er likevel adgang til å tillate eller kreve at konsernregnskapet har en annen balansedag dersom de fleste eller de mest betydningsfulle selskapene som inngår i konsolideringen, har en annen balansedag. I så fall må avvikende balansedag angis og begrunnes i note til konsernregnskapet, jf. artikkel 24 nr. 8 bokstav a. Det må også tas hensyn til eller gis opplysning om viktige hendelser som berører eiendeler og forpliktelser, den finansielle stillingen og resultatet til et foretak som inngår i konsolideringen, og som har funnet sted mellom balansedagen til foretaket og balansedagen til konsernet, jf. artikkel 24 nr. 8 bokstav b. Dersom det tidsmessige avviket i balansedag for selskapsregnskapet og konsernregnskapet er mer enn tre måneder, må konsolideringen skje på bakgrunn av et delårsregnskap som er utarbeidet på balansedagen til konsernregnskapet. Dette er en videreføring av artikkel 27 nr. 1 – 3 i syvende direktiv.

Som det fremgår gjelder bestemmelsen i artikkel 24 nr. 8 (og artikkel 27 i syvende direktiv) bare for det tilfellet at konsernets balansedag avviker fra morselskapets balansedag. Regnskapslovutvalget 1990 bemerket at denne bestemmelsen hadde liten praktisk betydning ettersom morselskapet i et slikt tilfelle kunne søke om avvikende regnskapsår og på den måten få samsvarende balansedag med konsernet, jf. NOU 1995: 30 s. 199. Regnskapsloven § 3-6 annet og tredje ledd som omhandler tilfeller hvor datterselskap har annet regnskapsår enn morselskapet, bygger således ikke på artikkel 27 i syvende direktiv.

Konsernregnskapet skal utarbeides ved bruk av de samme målegrunnlag som årsregnskapene (selskapsregnskapene) til morforetak og datterforetak, jf. artikkel 24 nr. 11. Det er imidlertid åpnet for at det kan tillates eller kreves at det ved utarbeidelse av konsernregnskapet brukes andre målegrunnlag. Ved anvendelse av slike unntak må dette angis nærmere i noter til konsernregnskapet og begrunnes, jf. artikkel 24 nr. 11. Dersom eiendeler og forpliktelser er målt etter et annet målegrunnlag i årsregnskapet (selskapsregnskapet) enn det som skal brukes ved konsolideringen, skal slike eiendeler og forpliktelser måles på nytt, jf. artikkel 24 nr. 12. Det kan ved særskilte tilfeller være tillatt å fravike dette kravet. Slike fravik skal angis i noter til konsernregnskapet og begrunnes, jf. artikkel 24 nr. 12. Målingen skal skje ensartet (og konsistent), jf. artikkel 24 nr. 10. Ved vesentlig endring av sammensetningen av konsernet skal det utarbeides en justert sammenlignbar balanse og et justert sammenlignbart resultatregnskap, artikkel 24 jf. nr. 9. En nærmere omtale av dette notekravet er gitt i punkt 8.2.2 over.

Når det gjelder utsatt skatt, skal denne kun innregnes i konsernbalansen dersom det er sannsynlig at et av konsernselskapene får en slik utgift i overskuelig fremtid, jf. artikkel 24 nr. 13.

Gjeldende direktiv har ikke konkrete bestemmelser som regulerer regnskapsføring av endret eierandel i eksisterende datterforetak og utgang datterforetak. Direktivet inneholder derimot en bestemmelse som gjelder trinnvise kjøp. Artikkel 24 nr. 3 gir nærmere regulering for regnskapsføring ved konserndannelse og er tidligere omtalt i kapittel 9.5. Bokstav b i denne bestemmelsen lyder:

«Medlemsstatene kan tillate eller kreve at motregning foretas på grunnlag av verdien av identifiserbare eiendeler og forpliktelser på det tidspunkt aksjene eller andelene ble ervervet, eventuelt dersom de ble ervervet på forskjellig tidspunkt, på det tidspunkt da foretaket ble et datterforetak.»

Denne bestemmelsen gir adgang for medlemsstatene til å kreve eller tillate at elimineringen av internt aksjeeie skjer på det tidspunktet hvor aksjene eller andelene ble ervervet, eller dersom det er trinnvise kjøp, på det tidspunktet hvor foretaket ble et datterforetak, dvs. tidspunktet for konserndannelse.

IFRS og IFRS for SMEs

IFRS 10 nr. B86 inneholder bestemmelser som spesifikt gjelder utarbeidelsen av konsernregnskapet. Her er det angitt en fremgangsmåte for hvordan utarbeidelsen skal skje: 1) poster for eiendeler, forpliktelser, egenkapital, inntekter, kostnader og kontantstrømmer i morforetaket slås sammen med tilsvarende poster i datterforetakene, 2) morforetakets investering i datterforetakene elimineres mot morforetakets andel av egenkapitalen i hvert av datterforetakene og 3) konserninterne eiendeler, forpliktelser, egenkapital, inntekter, kostnader og kontantstrømmer elimineres fullt ut. I IFRS 10 nr. 19 og nr. B87 er utgangspunktet at det foreligger ensartet prinsippanvendelse i morforetakets og datterforetakenes regnskaper, men hvis ulike prinsipper er benyttet, må det skje en omarbeiding til konsernregnskapets prinsipper før konsolidering.

IFRS 10 regulerer også konsolideringen når konsernregnskapet og selskapsregnskapene ikke har sammenfallende rapporteringsperiode. Hovedregelen i IFRS 10 nr. B92 er at konsernregnskapet og selskapsregnskapene skal ha samme rapporteringstidspunkt. Dersom rapporteringstidspunktet er forskjellig, skal datterforetaket med rapporteringstidspunkt som avviker fra rapporteringstidspunktet til konsernregnskapet, utarbeide ytterligere regnskapsinformasjon for konsolideringsformål. Dersom dette ikke er praktisk mulig, og under forutsetning av at avviket i tid ikke er mer enn tre måneder jf. nr. B93, skal konsolideringen skje på bakgrunn av siste regnskap fra datterforetaket justert for virkningen av betydelige transaksjoner som har skjedd i perioden mellom foretakets og konsernets rapporteringstidspunkt.

Konsernregnskapet kan presenteres i en hvilken som helst valuta, jf. IAS 21 nr. 38. Det betyr at konsernregnskapet kan legge til grunn morforetakets funksjonelle valuta eller annen valuta som presentasjonsvaluta. Dersom det anvendes ulike valutaer i konsernregnskapet og selskapsregnskapet, må det skje en omarbeiding til felles valuta før konsolidering.

IFRS 10 regulerer endret eierandel i eksisterende datterforetak og utgang datterforetak. Endret eierandel i eksisterende datterforetak regnskapsføres som egenkapitaltransaksjon i konsernregnskapet. Morforetaket øker sin eierandel ved kjøp av eierandeler fra ikke-kontrollerende eierinteresser.12 Differansen mellom kjøpesummen for eierandelen og balanseført verdi av eierandelen slik denne er inkludert i konsernregnskapet, føres mot konsernets egenkapital, jf. IFRS 10 nr. B96. Det er ikke adgang til å innregne ytterligere goodwill ved slike kjøp. Dette avviker fra NRS 17 hvor det skal innregnes ytterligere goodwill i de tilfeller hvor det på overtakelsestidspunktet ikke er benyttet «full» goodwill-metode, jf. NRS 17 punkt 7.6. Morforetaket reduserer sin eierandel ved salg av eierandeler til ikke-kontrollerende eierinteresser. Differansen mellom salgssummen for eierandelen og balanseført verdi av eierandelen i konsernregnskapet, føres mot konsernets egenkapital.

Utgang datterforetak skjer når morforetaket ikke lenger har kontroll over datterforetaket. På det tidspunktet skal ikke lenger datterforetaket konsolideres i konsernregnskapet. På samme måte som etablering av et konsernforhold kan skje på mange måter, kan også opphør av kontroll skje på mange måter. For eksempel kan dette skje ved salg av eierandeler, rettet kapitalforhøyelse mot en annen part enn morforetaket eller rettet kapitalnedsettelse mot morforetaket som gjør at morforetaket ikke lenger har kontroll. Dersom det skjer salg av eierandeler som medfører tap av kontroll, må eventuell gevinst eller tap innregnes i konsernresultatet, jf. IFRS 10 nr. 25 og IFRS 10 nr. B97– B99. Gevinst eller tap beregnes som differansen mellom salgssummen tillagt virkelig verdi av gjenværende eierinteresser og balanseført verdi av ikke-kontrollerende eierinteresser fratrukket balanseført verdi av datterforetakets eiendeler og forpliktelser slik disse er inkludert i konsernregnskapet.13 Dersom morforetaket ikke selger alle sine eierandeler, skal de gjenværende eierandelene måles til virkelig verdi og innregnes med ny anskaffelseskost, jf. IFRS 10 nr. 25b. Denne eierandelen kan bli klassifisert som tilknyttet foretak, jf. IAS 28 «Investeringer i tilknyttede foretak og felleskontrollert virksomhet», felleskontrollert ordning mv. jf. IFRS 11, eller annen investering i eierandeler jf. IAS 32 «Finansielle instrumenter – presentasjon» og IAS 39 «Finansielle instrumenter – innregning og måling».

IFRS for SMEs har egne bestemmelser for utarbeidelse av konsernregnskap i standardens kapittel 9. Her er det gitt en nærmere regulering av oppkjøpsmetoden, konsoliderings-prinsipper og utgang datterforetak. Bestemmelsene synes i stor grad å falle sammen med IFRS 3 og IFRS 10. Det er imidlertid ikke adgang til å måle ikke-kontrollerende eierinteresser til virkelig verdi etter IFRS for SMEs. Det er ikke egne bestemmelser som gjelder trinnvise kjøp av datterforetak eller endret eierandel i eksisterende datterforetak. I den grad de regnskapsmessige løsningene ikke kan utledes av enhetssynet, beskrevet i kapittel 9 nr. 13, må de utledes av veiledningshierarkiet i kapittel 10 nr. 4 – 6. IFRS for SMEs har også en bestemmelse som gjelder avvikende rapporteringsperiode. Denne synes å avvike fra den tilsvarende bestemmelsen i IFRS 10. I kapittel 9 nr.16 følger det at «finansregnskapet til morforetaket og dets datterforetak som brukes ved utarbeidingen av konsernregnskapet, skal utarbeides på samme rapporteringstidspunkt med mindre det ikke er praktisk mulig».

Utvalgets vurdering

Utvalget har foreslått å tilpasse terminologien til direktivet ved at årsregnskap erstatter selskapsregnskap som begrep (se omtale i kapittel 4). Dette legger til rette for at loven kan struktureres slik at alle bestemmelser om konsernregnskap samles i et eget kapittel. Det følger av dette at de bestemmelser som gjelder for konsernregnskapet, ikke nødvendigvis vil følge av de bestemmelser som gjelder for årsregnskapet. Det vil derfor være nødvendig med en egen bestemmelse som angir konsernregnskapets innhold. Utvalget foreslår følgende første ledd i lovutkastet § 7-2 om konsernregnskapets innhold:

Konsernregnskapet skal inneholde balanse, resultatregnskap og noteopplysninger. Andre regnskapsoppstillinger skal utarbeides dersom dette følger av regnskapsstandard.

De bestemmelsene som er sentrale når det gjelder prinsipper for utarbeidelse av konsern-regnskapet ut over konserndannelse, er å finne i gjeldende §§ 3-2 og 3-6. I tillegg er det en bestemmelse som gjelder språk i § 3-4, en bestemmelse som gjelder presentasjon av minoritetsinteresser i § 6-5, og en rekke særskilte notebestemmelser i lovens kapittel 7 som ikke omtales her. For omtale av notebestemmelsene se kapittel 8. Utvalget foreslår en videreføring av gjeldende bestemmelse i § 3-2 tredje ledd annet punktum som sier at konsernregnskapet skal vise foretakene som inngår i konsernet som en enhet, og tredje punktum som sier at transaksjoner mellom konsoliderte foretak ikke skal regnskapsføres i konsernregnskapet. Dette vil ivareta artikkel 24 nr. 7 som sier at konsernregnskapet skal vise eiendeler, forpliktelser og resultatet som om foretakene var et enkelt foretak, samt artikkel 24 nr. 2 og nr. 5 som sier at alle eiendeler, forpliktelser, inntekter og kostnader til foretak som konsolideres inn i konsernregnskapet, skal tas med i henholdsvis balansen og resultatregnskapet. Utvalget foreslår følgende annet ledd:

Konsernregnskapet skal vise morforetaket og datterforetakene som en økonomisk enhet. Transaksjoner og mellomværende mellom konsoliderte foretak skal ikke innregnes i konsernregnskapet

Utvalget foreslår en videreføring av § 3-6 første ledd. Dette er en bestemmelse som sier at konsernregnskapet skal bygge på de konsoliderte foretakenes årsregnskaper (selskapsregnskaper). Dette følger indirekte av artikkel 24 nr. 7 som viser til en rekke elimineringer som må foretas ved utarbeidelse av konsernregnskapet. Utvalget foreslår følgende tredje ledd:

Konsernregnskapet skal bygge på de konsoliderte foretakenes årsregnskaper.

Utvalget foreslår også en videreføring det materielle innholdet i § 3-6 annet ledd. Det betyr at konsernregnskapet og årsregnskapet (selskapsregnskapet) skal utarbeides etter samme regnskapsprinsipper. Det presiseres i ny bestemmelse at det skal foretas en omarbeiding av regnskapstallene før konsolidering i de tilfeller hvor årsregnskapet (selskapsregnskapet) er utarbeidet etter andre prinsipper enn konsernregnskapet. Dette følger av artikkel 24 nr. 12. Forskjellig prinsippanvendelse i konsernregnskapet og i årsregnskapet utløser et notekrav som er omtalt i punkt 8.2.2 over. Utvalget foreslår følgende ordlyd på femte og sjette ledd:

Prinsippanvendelsen i konsernregnskapet kan være forskjellig fra prinsippanvendelsen i morforetakets årsregnskap.

Årsregnskap som ikke er avlagt i samsvar med anvendte prinsipper i konsernregnskapet, skal for konsolideringsformål omarbeides i samsvar med de prinsipper som er anvendt i konsernregnskapet.

Artikkel 24 nr. 8 sier at konsernregnskapet skal settes opp på samme dag som morforetakets årsregnskap. I forlengelsen av denne bestemmelsen er det en medlemsstatsopsjon som gir adgang til å tillate eller kreve at konsernregnskapet har en annen balansedag dersom de fleste eller de mest betydningsfulle foretakene i konsolideringen har en annen balansedag enn morforetaket, jf. omtale av direktivet ovenfor. Som nevnt ovenfor anså Regnskapslovutvalget 1990 at denne medlemslandsopsjonen var uten praktisk betydning.

Hovedregelen om at morforetakets årsregnskap (selskapsregnskap) og konsernregnskap, skal ha samme balansedag må implementeres. Gjeldende § 3-6 tredje ledd inneholder ikke en eksplisitt bestemmelse om dette. Dette er heller ikke nødvendig siden årsregnskapet omfattet både selskapsregnskapet og konsernregnskapet. Utvalget foreslår derimot at direktivets terminologi legges til grunn, noe som gjør at det konsernregnskapet ikke lenger utgjør en del av årsregnskapet. Utvalget viser imidlertid til at den problematikken som medlemsstatsopsjonen omhandler, nemlig ulike balansedager for de konsoliderte foretakene, ikke er forbeholdt en situasjon som beskrevet i artikkel 24 nr. 8, hvor det er morforetaket og konsernet som har ulike balansedager. Situasjonen med avvikende regnskapsår i andre konsoliderte foretak er i dag regulert i § 3-6 annet og tredje ledd. Denne reguleringen har etter utvalgets syn virket hensiktsmessig. Den følger imidlertid ikke av direktivet, og standardsetter vil ha adgang til å videreføre bestemmelser som i § 3-6 annet og tredje ledd om det synes hensiktsmessig. I IFRS for SMEs er det åpnet for at konsernselskapene kan ha avvikende rapporteringstidspunkt hvis noe annet ikke er praktisk mulig. Denne bestemmelsen gjelder kun adgangen til å ha avvikende rapporteringsperiode og sier ikke noe om hva som må gjøres hvis adgangen benyttes. Utvalget foreslår i lovutkastet § 7-2 fjerde ledd følgende bestemmelse som regulerer avvikende balansedag:

Konsernregnskapet skal ha samme balansedag som morforetakets årsregnskap. Dersom de fleste eller mest betydningsfulle foretak som konsolideres har en annen balansedag enn morforetaket, kan denne likevel være konsernregnskapets balansedag. Konsernregnskapet skal i så fall bygge på et delårsregnskap for morforetaket som har konsernregnskapets balansedag. Er avviket mellom balansedagene for konsernregnskapet og morforetakets årsregnskap tre måneder eller mindre, er det tilstrekkelig at det korrigeres for vesentlige transaksjoner og hendelser i den mellomliggende perioden.

Direktivet har ingen bestemmelser når det gjelder regnskapsvaluta, presentasjonsvaluta og funksjonell valuta i konsernregnskapet. Utvalget mener imidlertid at de samme reglene om valuta som gjelder for årsregnskapet (selskapsregnskapet), skal gjelde for konsernregnskapet. Det betyr at § 2-3 om regnskapsvaluta mv. vil gjelde for konsernregnskapet. Første ledd i denne bestemmelsen sier at regnskapsvalutaen kan være norske kroner eller funksjonell valuta. Den samme valgadgangen skal gjelde for konsernregnskapet. Det er ikke noe krav om at regnskapsvalutaen skal være den samme i konsernregnskapet og i morforetakets årsregnskap. Utvalget har ikke gjort noen realitetsvurdering av innholdet i bestemmelsen om regnskapsvaluta utover å ta stilling til at den gjelder parallelt for årsregnskapet og konsernregnskapet. Valutabestemmelsen vil bli nærmere vurdert av utvalget i delutredning II (se omtale i kapittel 1). Utvalget har i lovutkastet videreført ordlyden i gjeldende § 3-4.

Utvalget mener på samme måte at reglene som gjelder regnskapsåret og fastsettelse av årsregnskapet, skal gjelde tilsvarende for konsernregnskapet. Videre er det nødvendig å stadfeste at bestemmelsene i kapittel 3, 4, 5 og 6 i ny lov også gjelder for konsernregnskapet med de tillegg og unntak som følger av kapittel 7 om konsernregnskap. Utvalget foreslår følgende syvende ledd:

Bestemmelsene i § 2-3, § 2-4 og § 2-5, samt kapittel 3, 4, 5 og 6, gjelder for konsernregnskapet med de tillegg og unntak som følger av dette kapitlet.

Direktivet har en spesiell bestemmelse når det gjelder utsatt skatt i artikkel 24 nr. 13. Syvende direktiv hadde en bestemmelse om skatt i artikkel 29 nr. 4, men denne nevner ikke utsatt skatt og ordlyden kan snarere synes å peke på periodeskatt enn på utsatt skatt. Bestemmelsen i det nye direktivet sier at utsatt skatt ikke skal innregnes i konsernbalansen med mindre det er sannsynlig at et av konsernforetakene får en slik utgift i overskuelig fremtid. I kapittel 6.7 som omhandler vurderingsregler for forpliktelser, har utvalget kommentert denne bestemmelsen. Den oppfattes slik at det skal regnskapsføres utsatt skatt i konsernregnskapet, men at direktivet ikke krever utsatt skatt i årsregnskapet (selskapsregnskapet). Lojal direktivimplementering tilsier da en lovbestemmelse om utsatt skatt for konsernregnskapet, og så må standardsetter ta stilling til hvordan skatt skal regnskapsføres i årsregnskapet (selskapsregnskapet). Utvalget foreslår i lovutkastet § 7-11 følgende ordlyd for bestemmelsen om utsatt skatt:

Utsatt skatt skal regnskapsføres i konsernregnskapet hvis det er sannsynlig at skatten vil komme til oppgjør for et av de konsoliderte foretakene i overskuelig fremtid.

Direktivet har i tillegg en bestemmelse i artikkel 24 nr. 9 som sier at det ved vesentlig endring av sammensetningen av konsernet skal utarbeides sammenlignbare tall for resultatregnskap og balanse. Se nærmere omtale av dette notekravet i punkt 8.2.5.

Utvalget foreslår å videreføre det materielle innholdet i § 6-5 som gjelder presentasjon av minoritetsinteressens andel av egenkapital og årsresultat. Denne bestemmelsen vil ivareta implementering av artikkel 24 nr. 4 og nr. 5. Lovutkastet i § 7-10 har følgende ordlyd:

Dersom aksjer eller andeler i et datterforetak eies av andre enn de konsoliderte foretakene, skal deres andel av egenkapitalen og årets resultat presenteres særskilt som ikke-kontrollerende eierinteresser. I resultatregnskapet vises årsresultatet før og etter ikke-kontrollerende eierinteresser.

9.7 Investering i tilknyttet foretak og datterforetak

Gjeldende rett

Et tilknyttet selskap kjennetegnes ved at en investor har betydelig innflytelse. Regnskapsloven § 1-4 har følgende definisjon av tilknyttet selskap:

«Som tilknyttet selskap regnes foretak hvor den regnskapspliktige har betydelig innflytelse, men som ikke er datterselskap eller felles kontrollert virksomhet, jf. § 5-17 første ledd. Betydelig innflytelse skal normalt anses å foreligge når den regnskapspliktige eier så mange aksjer eller andeler at de representerer minst 20 prosent av stemmene i foretaket.»

Inntil lovendring i 2005 hadde siste punktum et tillegg som sa: «(…) med mindre aksjene eller andelene er anskaffet med sikte på midlertidig eie og holdes i påvente av salg». Bakgrunnen for endringen er kommentert nedenfor.

Definisjonen av tilknyttet selskap har betydning for hvilke vurderingsregler som gjelder. Hvis selskapet er et tilknyttet selskap, vil § 5-17 komme til anvendelse. Hvis investeringen derimot er å anse om felleskontrollert virksomhet, vil § 5-18 komme til anvendelse. Selv om definisjonsbestemmelsen gjelder tilknyttet selskap, er det ikke tilsiktet noen begrensning i begrepet «selskap». Investeringen kan gjelde ethvert foretak uansett juridisk form. Definisjonen er i samsvar med definisjonen i fjerde direktiv artikkel 59 (som gjelder selskapsregnskapet) og syvende direktiv artikkel 33 (som gjelder konsernregnskapet).

Det sentrale kriteriet for at investeringen skal kunne anses som tilknyttet selskap, er at investor har betydelig innflytelse uten at dette gir grunnlag for at investeringen er et datterselskap eller en felleskontrollert virksomhet. Investeringen vil være et datterselskap hvis investor har bestemmende innflytelse, jf. § 1-3 annet ledd, mens investeringen vil være en felleskontrollert virksomhet hvis ingen deltaker alene har bestemmende innflytelse, men har felles samarbeid og kontroll ved avtale, jf. § 5-18 første ledd. Betydelig innflytelse innebærer at investor reelt sett kan utøve og påvirke viktige beslutninger i selskapet. Slik innflytelse anses normalt å foreligge når den regnskapspliktige eier så mange aksjer eller andeler at de representerer minst 20 prosent av stemmene i foretaket, jf. § 1-4.

NRS(F) «Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felles kontrollert virksomhet» punkt 3.1 gir en nærmere beskrivelse av når det anses å foreligge betydelig innflytelse. Her presiseres det at kriteriet om betydelig innflytelse også gjelder dersom to eller flere konsernselskaper har slik innflytelse over et annet selskap. Standarden åpner også for at slik innflytelse kan foreligge selv om investor har mindre enn 20 prosent av den stemmeberettigede kapital i foretaket. Hvis så skal være tilfelle, må dette sannsynliggjøres ved at det foretas en konkret vurdering av faktisk innflytelse. Standarden peker også på tilfeller hvor en eierandel på 20 prosent eller mer av den stemmeberettigede kapital likevel ikke er tilstrekkelig for å tilfredsstille kravene til et tilknyttet selskap, jf. punkt 3.1:

«

1. Det er tvil om transport av eierinstrumenter vil bli godkjent.

2. Investor prøver, men får ikke styrerepresentasjon i det tilknyttede selskap.

3. En annen dominerende eier eller eiergruppering styrer det tilknyttede selskapet på en slik måte at investor er uten innflytelse i selskapets styrende organer.

4. Det foreligger varige restriksjoner som forhindrer at innflytelsen kan utøves.»

Selv om én investor har bestemmende innflytelse over et annet selskap, vil ikke dette ifølge standarden nødvendigvis utelukke at andre kan ha betydelige innflytelse over det samme selskapet. I slike tilfeller må det foretas en grundig vurdering av om investor har betydelig innflytelse for eksempel med utgangspunkt i avtaler, styresammensetning mv., jf. punkt 3.1.

§ 5-17 regulerer regnskapsføring av tilknyttet selskap i konsernregnskapet og selskapsregnskapet. Bestemmelsens første ledd lyder:

«Investering i tilknyttet selskap skal vurderes etter egenkapitalmetoden eller generelle vurderingsregler i selskapsregnskapet. Investering i tilknyttet selskap skal vurderes etter egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. Egenkapitalmetoden kan likevel ikke anvendes for midlertidig investering i tilknyttet selskap. (…).»

Bestemmelsen er en implementering av artikkel 59 nr. 1 i fjerde direktiv og artikkel 33 nr. 1 i syvende direktiv. I artikkel 59 forelå det en medlemsstatsopsjon til å tillate eller kreve at investering i tilknyttet selskap eller datterselskap skulle regnskapsføres etter egenkapitalmetoden. I det opprinnelig lovvedtaket var egenkapitalmetoden obligatorisk for vurdering av tilknyttet selskap i selskapsregnskapet, men dette ble endret til gjeldende valgadgang ved lovendring i 2005. Artikkel 33 i syvende direktiv inneholdt en plikt til å påby anvendelse av egenkapitalmetoden i konsernregnskapet ved regnskapsføring av investering i tilknyttet selskap. Regnskapslovutvalget 1990 argumenterte for at egenkapitalmetoden gir en riktigere periodisering av avkastningen på investering i tilknyttet selskap og datterselskap enn kostmetoden, og at det er like relevant å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet som i konsernregnskapet (NOU 1995: 30 s. 148).

Etter § 5-17 første ledd tredje punktum skal egenkapitalmetoden likevel ikke anvendes for midlertidig investering i tilknyttet selskap. Dette unntaket kom inn ved lovendring i 2005. I det opprinnelige lovvedtaket fra 1998 sa definisjonen av tilknyttet selskap at aksjekjøp som var gjort med sikte på midlertidig eie, ikke kvalifiserte som tilknyttet selskap, jf. kommentar over. Evalueringsutvalget påpekte at definisjonen av tilknyttet selskap i IFRS ikke hadde et unntak for midlertidig eie (NOU 2003: 23 s. 194):

«Ifølge IAS 28.4 foreligger det en presumpsjon for betydelig innflytelse ved 20 pst. eie, uavhengig av om andelen er anskaffet midlertidig eller ei. Midlertidig eie skal likevel ikke regnskapsføres etter egenkapitalmetoden i konsernregnskapet, men i samsvar med IAS 39 (IAS 28.8).

Regnskapsloven § 1-4 bør etter utvalgets oppfatning endres, slik at unntaket for midlertidig eie fjernes. På denne måten unngås konflikt mot IAS/IFRS. Forslaget forutsetter at regnskapsloven i en bestemmelse for vurderingsregler, fastsetter at midlertidig investering i tilknyttet selskap ikke kan regnskapsføres i samsvar med egenkapitalmetoden (se nærmere om bruk av virkelig verdi for slike investeringer i avsnitt 10.2). Videre forutsetter løsningen at standardsetter utfyller innholdet i begrepet midlertidig eie (…).»

Forslaget ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 39 (2004–2005). Norsk RegnskapsStiftelse justerte også regnskapsstandarden om tilknyttet selskap tilsvarende. For praktiske formål var imidlertid regnskapsstandardens konkretisering av midlertidig eie i forhold til bruken av egenkapitalmetoden den samme før og etter lovendringen, nemlig å unnta investeringsselskaper fra pliktig anvendelse av egenkapitalmetoden. I gjeldende versjon av standardens punkt 3.1 heter det:

«Egenkapitalmetoden kan ikke anvendes for midlertidig eie. Midlertidig eie foreligger når investor allerede på investeringstidspunktet har intensjoner om eller er forpliktet til å selge investeringen innen kort tid. Investeringen anses midlertidig selv om det på investeringstidspunktet er sannsynlig at det tar lenger tid å avhende investeringen som følge av omstendigheter som investor ikke kan påvirke.

Noen selskaper har som formål utelukkende å kjøpe andeler i, og eventuelt utvikle, andre selskap for å realisere gevinster ved salg. Slike selskaper omtales ofte som investeringsselskaper. For slike selskaper kan egenkapitalmetoden gi et misvisende bilde av selskapets investeringer. Selskapene det er investert i har ofte en relativt begrenset tilknytning til investor selv om investor bidrar med kompetanse og ressurser. For investeringsselskaper vil midlertidig eie omfatte investeringer med lenger tidshorisont enn definert i forrige avsnitt. Det er en forutsetning at denne type investeringer er selskapets kjernevirksomhet, og at investeringsporteføljen behandles som omløpsmidler.»

§ 5-17 annet ledd regulerer også regnskapsføring av datterselskap i morselskapets selskapsregnskap. Bestemmelsen lyder:

«Investering i datterselskap skal vurderes etter egenkapitalmetoden eller generelle vurderingsregler i selskapsregnskapet. Egenkapitalmetoden kan likevel ikke anvendes for midlertidig investering i datterselskap.»

På samme måte som for tilknyttet selskap foreligger det en adgang til å velge mellom egenkapitalmetoden og kostmetoden ved regnskapsføring av datterselskap i selskapsregnskapet. Tilsvarende som for tilknyttet selskap kan ikke egenkapitalmetoden anvendes for midlertidig investering i datterselskap, og dette unntaket kom inn ved lovendring i 2005.

En nærmere beskrivelse av egenkapitalmetoden følger av § 5-17 tredje ledd som har følgende ordlyd:

«Vurdering etter egenkapitalmetoden innebærer:

1. Investeringen skal vurderes til den regnskapspliktiges andel av egenkapitalen, og resultatandelen skal inntektsføres eller kostnadsføres.

2. På kjøpstidspunktet skal investeringen vurderes til anskaffelseskost.

3. Resultatandelen fratrukket utdelinger fra selskapet skal tillegges investeringen i balansen. Ved beregning av resultatandelen skal det tas hensyn til mer- eller mindreverdier på kjøpstidspunktet og interngevinster.»

Beskrivelsen av egenkapitalmetoden er en implementering av artikkel 59 nr. 2, 4, 5 – 7 og artikkel 33 nr. 2, 4 – 7. Den nærmere regulering når det gjelder anvendelsen av egenkapitalmetoden, er å finne i NRS(F) punkt 3.3. I samsvar med bestemmelsen i § 5-17 skal investeringen regnskapsføres til investors andel av egenkapitalen etter egenkapitalmetoden. Resultatandelen skal inntektsføres hvis positiv resultatandel og kostnadsføres hvis negativ resultatandel. Resultatandelen fratrukket utdelinger tillegges investeringen i balansen, og ved beregning av resultatandelen skal det tas hensyn til merverdi eller mindreverdi på kjøpstidspunktet og eventuelle interne transaksjoner mv. mellom investor og tilknyttet selskap, jf. punkt 3.3 og 3.6.

EØS-rett

Artikkel 9 nr. 7 og artikkel 27 i nytt direktiv erstatter henholdsvis artikkel 59 i fjerde direktiv og artikkel 33 i syvende direktiv. Artikkel 9 nr. 7 gir anvisning på anvendelsen av egenkapitalmetoden i årsregnskapet for investeringer som klassifiseres som kapitalinteresser etter direktivet. Kapitalinteresser er nærmere definert i artikkel 2 nr. 2 som

«(…) rettigheter i andre foretaks kapital, i form av verdipapirer eller annet, som ved å skape en varig tilknytning til foretakene er beregnet på å bidra til foretakets virksomhet. En eierandel i et annet foretaks kapital skal anses å utgjøre en kapitalinteresse når det overstiger en prosentandel fastsatt av medlemsstatene som er lavere enn eller lik 20 %.»

Direktivets begrep kapitalinteresse er en investering hvor eierandelen overstiger en grense som høyst kan være 20 prosent, som tilsvarer det som normalt anses som grense for å kunne klassifisere en investering som et tilknyttet foretak.14 Det stilles også krav om en viss varighet på investeringen jf. ordlyden «varig tilknytning». Definisjonen av tilknyttet foretak finnes i artikkel 2 i gjeldende direktiv:

«(…) ‘assosiert foretak’ er et foretak som et annet foretak har en kapitalinteresse i, og der dette andre foretak utøver en betydelig innflytelse på driften og den finansielle politikk. Et foretak kan sies å utøve en betydelig innflytelse over et annet foretak når det sitter med 20 % eller mer av aksjeeiernes eller deltakernes stemmeretter i dette andre foretaket.»

Definisjonen av en kapitalinteresse innebærer at både tilknyttet foretak og datterforetak normalt blir å anse som kapitalinteresse. Definisjonen av kapitalinteresse kan også under tvil tenkes å dekke felleskontrollert virksomhet. Artikkel 9 nr. 7 bokstav a representerer en medlemsstatsopsjon hvor det kan tillates eller kreves anvendelse av egenkapitalmetoden som fastsatt i artikkel 27 ved regnskapsføring i selskapsregnskapet av investering som klassifiseres som kapitalinteresse. Bestemmelsen omfatter flere medlemsstatsopsjoner med varianter av egenkapitalmetoden som ikke omtales nærmere her.

Det nye direktivets formuleringer om «kapitalinteresse» svarer om lag til formuleringene i fjerde og syvende direktiv. Som investeringsklasse har «kapitalinteresse» antakelig liten praktisk betydning. I NOU 1995: 30 s. 145 omtales begrepet kapitalinteresse som en historisk overlevning fra tiden før syvende direktiv trådte i kraft. Det er likevel én side ved definisjonen av kapitalinteresse som har betydning, nemlig henvisningen til «en varig tilknytning» mellom investor og investeringsobjektet. Den tidligere utelukkelsen av midlertidig eide aksjer i definisjonen av tilknyttet foretak, som ble fjernet ved lovendring i 2005, kan ha hatt en sammenheng med denne definisjonen, selv dette ikke ble uttrykkelig uttalt i NOU 1995: 30, heller ikke problematisert i NOU 2003: 23.

Reguleringen av egenkapitalmetoden for regnskapsføring av tilknyttet foretak i konsernregnskapet følger av artikkel 27. Her er det også gitt en nærmere beskrivelse av selve metoden. Denne metodebeskrivelsen gjelder også for anvendelsen av egenkapitalmetoden i årsregnskapet med de ytterligere krav som følger av artikkel 9 nr. 7.

Egenkapitalmetoden eller en variant av denne (gitt anvendelse av medlemsstatsopsjoner) skal anvendes ved regnskapsføring av alle tilknyttede foretak i konsernregnskapet. På kjøpstidspunktet vil hovedregelen om anskaffelseskost gjelde (jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav i).

Etter artikkel 27 nr. 2 kan investeringen ved førstegangs anvendelse av metoden enten balanseføres til bokført verdi etter direktivets kapittel 2 og 3 (bokstav a), eller investeringen kan balanseføres med den del investeringen representerer av det tilknyttede foretakets egenkapital (bokstav b). Differansen mellom verdien etter bokstav a og verdien etter bokstav b «skal angis særskilt i den konsoliderte balansen eller i notene til konsernregnskapet» uansett hvilken av bokstavene som anvendes. Differansen skal beregnes på det tidspunkt hvor metoden ble anvendt for første gang eller på det tidspunktet hvor aksjene eller andelene er kjøpt. En eventuell positiv differanse som ikke kan henføres til identifiserbare eiendeler eller forpliktelser, skal behandles i samsvar med bestemmelsene som gjelder for goodwill, jf. artikkel 27 nr. 5. Ordlyden i artikkel 27 er om lag den samme som i artikkel 33 i syvende direktiv.

Verken norsk eller engelsk versjon av artikkel 27 gir noe sikkert holdepunkt for at den egenkapitalmetoden som beskrives i direktivet, er nøyaktig som egenkapitalmetoden kjent fra internasjonale regnskapsstandarder. Heller ikke Regnskapslovutvalget 1990 har noe klart utsagn om dette. Den varianten av egenkapitalmetoden vi kjenner fra norsk praksis, passer til direktivet dersom vi leser bokstav a som aksjenes anskaffelseskost og bokstav b som andel balanseført egenkapital i foretaket det er investert i. Differansen mellom a og b skal da fordeles på mer- og mindreverdier, og residualen, som også omtales i artikkel 27 nr. 5, er da goodwill. Ordlyden i artikkel 27 åpner imidlertid for en annen variant av gjennomføring av egenkapitalmetoden som ikke utledes her.

I artikkel 27 nr. 4 er det en nærmere beskrivelse av anvendelsen av egenkapitalmetoden etter førstegangs innregning og måling av investeringen. Bestemmelsen lyder:

«Den bokførte verdi nevnt i nr. 2 bokstav a) eller andelen av det assosierte foretakets egenkapital og andre reserver nevnt i nr. 2 bokstav b), skal økes eller reduseres med et beløp tilsvarende den endring som har funnet sted i løpet av regnskapsåret, i den andel av det assosierte foretakets egenkapital og andre reserver som kapitalinteressen representerer; verdien skal reduseres med kapitalinteressens andel i utbyttet.»

Resultatandelen skal tillegges investeringen i balansen, andel av kapitaluttak og utbytte skal redusere investeringen i balansen, og andel av kapitalinnskudd skal tillegges investeringen i balansen. Resultatandelen skal presenteres særskilt som en post i resultatregnskapet til konsernet, jf. artikkel 27 nr. 6.

Transaksjoner mellom investor og datterforetak eller tilknyttet foretak kan inneholde interngevinster mv. som må elimineres ved beregning av resultatandel. I artikkel 27 nr. 7 henvises det til de elimineringer som gjelder ved utarbeidelse av konsernregnskapet slik disse er omtalt i artikkel 24 nr. 7. Artikkel 24 nr. 7 gjelder eliminering av fordringer mellom foretakene, inntekter og kostnader i forbindelse med transaksjoner mellom foretakene og gevinst og tap ved transaksjoner mellom foretakene. Slik eliminering er imidlertid kun nødvendig i den utstrekning de aktuelle opplysningene for å gjennomføre elimineringen er kjent eller tilgjengelig. I artikkel 27 nr. 9 er det et unntak fra å anvende bestemmelsene i artikkel 27 når kapitalinteressen i det tilknyttede foretaket er uvesentlig for konsernet.

IFRS og IFRS for SMEs

I IFRS reguleres regnskapsføring av tilknyttet foretak i selskapsregnskap og i konsernregnskap i henholdsvis IAS 27 «Separat finansregnskap» og IAS 28 «Investering i tilknyttet foretak og felleskontrollert virksomhet». Definisjonen av tilknyttet foretak etter IAS 28 synes i stor grad å være sammenfallende med den definisjon som følger av gjeldende lov og nytt direktiv. Etter IAS 28 nr. 3 er et tilknyttet foretak et foretak der investor har betydelig innflytelse. Ved vurdering av om det foreligger slik innflytelse er det gitt nærmere veiledning i standarden nr. 5 – 9. Her heter det blant annet:

«Dersom et foretak direkte eller indirekte (for eksempel gjennom foretak) kontrollerer 20 prosent eller mer av stemmerettene i foretaket som det er investert i, antas det at foretaket har en betydelig innflytelse, med mindre det klart kan godtgjøres at dette ikke er tilfellet. Motsatt gjelder at dersom et foretak direkte eller indirekte (for eksempel gjennom datterforetak) kontrollerer mindre enn 20 prosent av stemmerettene i foretaket som det er investert i, antas det at foretaket ikke har noen betydelig innflytelse, med mindre det klart kan godtgjøres at foretaket har slik innflytelse. (…).»

Den nærmere regulering av egenkapitalmetoden er gitt i standarden nr. 10 – 15. Denne reguleringen synes i all hovedsak å sammenfalle med hvordan egenkapitalmetoden er regulert i norsk regnskapsrett, jf. § 5-17, og synes også å være forenlig med artikkel 27 i nytt direktiv. Standardens beskrivelse av egenkapitalmetoden gjengis ikke her.

Metoder for regnskapsføring av tilknyttet foretak kan være forskjellig i selskapsregnskapet og i konsernregnskapet. Utgangspunktet for regnskapsføring av tilknyttet foretak er egenkapitalmetoden, jf. IAS 28 nr. 16. Dette gjelder imidlertid ikke hvis investeringen regnskapsføres i separat finansregnskap, jf. IAS 28 nr. 44. Separat finansregnskap er definert som «finansregnskap som presenteres av et morforetak (dvs. en investor med kontroll over et datterforetak) eller en investor med felles kontroll over, eller betydelig innflytelse på, et foretak som det er investert i, der investeringene blir regnskapsført til anskaffelseskost eller i samsvar med IFRS 9 Finansielle instrumenter»15 (jf. IAS 27 nr. 4). Et selskapsregnskap er antakelig å oppfatte som et separat finansregnskap etter IFRS (og kan bruke denne betegnelsen) dersom det oppfyller kravene i IAS 27. I separat finansregnskap skal investering i tilknyttet foretak regnskapsføres etter kostmetoden, egenkapitalmetoden eller til virkelig verdi.

I konsernregnskapet skal egenkapitalmetoden benyttes. Det er gitt unntak fra anvendelse av egenkapitalmetoden i noen tilfeller, jf. IAS 28 nr. 17 – 21. Et sentralt unntak er plikten til å anvende IFRS 5 for investeringer som holdes for salg.

IFRS for SMEs regulerer regnskapsføring av tilknyttet foretak i standardens kapittel 14. Definisjonen av tilknyttet foretak synes i all hovedsak å være sammenfallende med den tilsvarende definisjonen i gjeldende regnskapslov, jf. kapittel 14 nr. 2. Den synes også å være i samsvar med direktivets definisjon av tilknyttet foretak. Det samme kan sies om omtalen av «betydelig innflytelse» i kapittel 14 nr. 3 i standarden. Reguleringen av selve egenkapitalmetoden synes i stor grad å samsvare med den som finnes etter gjeldende lov.

IFRS for SMEs gir adgang til at en investor kan regnskapsføre alle sine investeringer i tilknyttede foretak etter kostmetoden, egenkapitalmetoden eller til virkelig verdi, jf. kapittel 14 nr. 4. Hvis investor utarbeider separat finansregnskap, må investering i datterforetak, tilknyttet foretak eller deltakelse i felleskontrollert foretak regnskapsføres etter kostmetoden eller til virkelig verdi, jf. kapittel 9 nr. 26.

Utvalgets vurdering

Gjennomgangen over av gjeldende rett, EØS-rett og IFRS og IFRS for SME dekker to tema: definisjonen av tilknyttet foretak og bruk av egenkapitalmetoden.

Definisjonen av tilknyttet foretak i direktivet har ikke blitt endret ved overgangen til nytt direktiv. Også definisjonen som anvendes i IFRS har vært uendret over tid. Gjeldende formulering av § 1-4 synes godt tilpasset disse kildene. Direktivet gir, som nevnt, dekning for å bestemme at tilknyttet foretak bare kan gjelde en varig tilknytning, men utvalget ser ikke behov for at dette på nytt skal presiseres. Utvalget foreslår i lovutkastet § 1-9 følgende definisjon av tilknyttet foretak:

Som tilknyttet foretak regnes foretak hvor den regnskapspliktige har betydelig innflytelse, men som ikke er datterforetak eller felleskontrollert virksomhet. Betydelig innflytelse skal normalt anses å foreligge når den regnskapspliktige eier så mange aksjer eller andeler at de representerer minst 20 prosent av stemmene i foretaket.

Nåværende artikkel 9 nr. 7 og artikkel 27 regulerer egenkapitalmetoden i årsregnskapet og konsernregnskapet. I artikkel 9 nr. 7 er det en adgang til å kunne anvende kostmetoden eller egenkapitalmetoden for tilknyttet foretak og datterforetak i årsregnskapet. Dersom egenkapitalmetoden anvendes, må den positive differansen mellom investeringens balanseførte verdi etter egenkapitalmetoden og anskaffelseskost avsettes til et bundet egenkapitalfond. Dette er i dag ivaretatt gjennom fond for vurderingsforskjeller i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-3. I konsernregnskapet er det pliktig anvendelse av egenkapitalmetoden for tilknyttede foretak, jf. artikkel 27.

IFRS for SMEs åpner opp for regnskapsføring av datterforetak, tilknyttet foretak og felleskontrollert virksomhet til virkelig verdi med verdiendringer over resultat. Et spørsmål er om dette alternativet er i samsvar med nytt direktiv. Det er naturlig å vurdere dette i forhold til artikkel 8. Etter artikkel 8 nr. 1 skal medlemsstatene «tillate eller kreve at alle foretak eller visse kategorier av foretak måler finansielle instrumenter til virkelig verdi (…).» Det er rimelig å tolke finansielle instrumenter slik etter direktivet at også investering i datterforetak, tilknyttet foretak og felleskontrollert virksomhet inngår i begrepet «finansielle instrumenter».

I artikkel 8 nr. 4 bokstav c følger det at bestemmelsen i artikkel 8 nr. 1 bokstav a ikke får anvendelse for «andeler i datterselskaper, assosierte foretak og felleskontrollerte virksomheter mv.» Det betyr at bestemmelsen om bruk av virkelig verdi ikke får anvendelse for investering i datterforetak mv. I artikkel 8 nr. 6 er det derimot en medlemsstatsopsjon som gir adgang til å velge å innregne, måle og presentere finansielle instrumenter etter EU-godkjent IFRS, noe som betyr at investering i datterforetak, tilknyttede foretak og felleskontrollert virksomhet likevel vil kunne regnskapsføres til virkelig verdi i separat finansregnskap, jf. IAS 27 nr. 10. Det spørsmålet som imidlertid melder seg, er om artikkel 8 nr. 6 skal forstås slik at alle finansielle instrumenter da må regnskapsføres etter IFRS, eller om den også gir adgang til at enkeltposter regnskapsføres etter IFRS, for eksempel investering i datterforetak mv.

I ny versjon av dansk regnskapslov er det lagt til grunn at artikkel 8 nr. 6 representerer et sporvalg hvor sporvalget innebærer at alle finansielle instrumenter skal innregnes, måles og presenteres etter IFRS. Etter dansk lov er det også adgang til å oppskrive investering i datterforetak, tilknyttet foretak og felleskontrollert virksomhet. Denne oppskrivningsadgangen er imidlertid ikke forankret i artikkel 8 nr. 6, men i artikkel 7 om verdiregulert beløp. Oppskrivning innregnes ikke i resultat, men avsettes til et eget oppskrivningsfond. Det betyr at denne modellen er annerledes enn den virkelig verdi-modellen som for eksempel følger av IFRS for SMEs for investering i datterforetak mv.

Ny versjon av britisk selskapslov med tilhørende forskrift synes å legge til grunn en annen tolkning hvor investering i datterforetak, tilknyttet foretak og felleskontrollert virksomhet kan regnskapsføres til virkelig verdi med verdiendringer over resultat uten at dette er betinget av at alle finansielle instrumenter skal regnskapsføres etter IFRS. Det er også gitt adgang til at investering i datterforetak, tilknyttet foretak og felleskontrollert virksomhet regnskapsføres til virkelig verdi, men da etter en modell som ligner den oppskrivningsmodellen som følger av dansk lov.

Utvalget foreslår at medlemsstatsopsjonen etter artikkel 8 nr. 6 tas inn i ny lov. Denne formuleres slik at det kan fastsettes gjennom regnskapsstandard at finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser kan måles i samsvar med internasjonale regnskapsstandarder vedtatt i samsvar med forordning 2002/1606/EU. Standardsetter kan gjennom dette åpne for at den regnskapspliktige kan anvende reglene om innregning, måling og opplysninger om finansielle instrumenter fra IFRS i stedet for de regler som for øvrig framgår av regnskapsstandarden.

Etter utvalgets vurdering vil bruk av artikkel 8 nr. 6 innebære at alle finansielle instrumenter i så fall innregnes, måles og opplyses om i samsvar med EU-godkjent IFRS. Det fremstår ikke som en rimelig tolkning at det skulle være anledning til å velge ut kun enkelte finansielle instrumenter. Dette ville medføre at begrensningene i artikkel 8 nr. 3 og 4 fremstår som lite meningsfylte. Se for øvrig omtale av dette i punkt 6.3.8 over.

Gjeldende lov forbyr anvendelse av egenkapitalmetoden for midlertidig investering i tilknyttet foretak. En slik bestemmelse er det ikke dekning for i direktivet. Som nevnt over gir direktivet adgang til å unnta midlertidige investeringer fra definisjonen, men ikke fra metodebruken. Et slikt unntak har imidlertid noen praktiske anvendelsesområder. Ett slikt område gjelder virksomhet under avvikling eller avhendelse, som etter IFRS skal følge reguleringen i IFRS 5 Anleggsmidler holdt for salg og avviklet virksomhet. Et annet anvendelsesområde som nevnt i NRS(F) «Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felles kontrollert virksomhet» gjelder regnskapsføring av investeringer i investeringsforetak. Utvalget ser det ikke som forenlig med direktivet med et unntak for midlertidig eie som i gjeldende lov.

Den nærmere metodebeskrivelse er i direktivet regulert i artikkel 27 nr. 2 – 8. Omtalen av egenkapitalmetoden er nærmest identisk med den tidligere omtalen som fantes i artikkel 33 i syvende direktiv. Her er det angitt to metoder for førstegangs innregning etter egenkapitalmetoden, hvorav ett alternativ synes å samsvare med egenkapitalmetoden slik den er beskrevet i gjeldende lov og IFRS og IFRS for SMEs. Gjeldende omtale i § 5-17 tredje ledd av egenkapitalmetoden ligger således innenfor mulighetsområdet for artikkel 27 nr. 2 – 8. I artikkel 27 nr. 9 er det et unntak fra å anvende bestemmelsene i artikkel 27 når kapitalinteressen i tilknyttet foretak er uvesentlig for konsernregnskapet (eventuelt årsregnskapet). Dette unntaket følger ikke av § 5-17 til tross for at dette unntaket var en del av artikkel 33 nr. 9 i syvende direktiv. For å sikre implementering av direktivet, foreslår utvalget at dette unntaket inngår i ny lovbestemmelse. Utvalget foreslår følgende lovbestemmelse for konsernregnskapet i lovutkaset § 7-9:

Investering i tilknyttet foretak regnskapsføres etter egenkapitalmetoden i konsernregnskapet, med mindre investeringen er uvesentlig.

I årsregnskapet (selskapsregnskapet) vil tilknyttet foretak og datterforetak kunne regnskapsføres etter egenkapitalmetoden eller kostmetoden, jf. lovutkastet § 4-18. Utvalget har i denne paragrafen videreført beskrivelsen av egenkapitalmetoden i gjeldene § 5-17.

9.8 Deltakelse i felleskontrollert virksomhet

Gjeldende rett

En felleskontrollert virksomhet kjennetegnes ved at det foreligger en avtale mellom to eller flere deltakere som gir disse felles kontroll over virksomheten, jf. § 5-18 første ledd første punktum. En nærmere omtale av den avtalen som regulerer felles kontroll, er gitt i NRS(F) «Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felles kontrollert virksomhet» punkt 3.2. Avtalen vil normalt regulere aktiviteten og varigheten av samarbeidet, valg av styre og deltakernes stemmerett, kapitalinnskudd fra deltakerne og deling av produksjon, inntekter, kostnader eller resultatet av virksomheten mellom deltakerne. Den felleskontrollerte virksomheten kan være organisert som et selskap eller bare regulert gjennom den avtalen som foreligger mellom deltakerne. Regnskapsloven § 1-4 som definerer tilknyttet selskap, bestemmer at en felleskontrollert virksomhet ikke samtidig kan være et tilknyttet selskap eller datterselskap. Ifølge Handeland og Schwencke (2011 s. 159) avviker definisjonen av felleskontrollert virksomhet som synes å ligge til grunn for syvende direktiv, fra den som er følger av §§ 1-4 og 5-18. Artikkel 32 i syvende direktiv bruker betegnelsen «felles ledelse», ikke «felles kontroll».

Den regnskapsmessige behandlingen av deltakelse i felleskontrollert virksomhet er regulert i § 5-18:

«Dersom to eller flere deltakere ved avtale i fellesskap kontrollerer en virksomhet (felleskontrollert virksomhet), skal deltakelse i virksomheten regnskapsføres etter generelle vurderingsregler, bruttometoden eller egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Deltakelse i felleskontrollert virksomhet skal regnskapsføres etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. Midlertidig deltakelse i felleskontrollert virksomhet kan likevel ikke regnskapsføres etter egenkapitalmetoden eller bruttometoden.

Regnskapsføring etter bruttometoden innebærer at deltakeren regnskapsfører sin andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld.»

Bestemmelsen over er en implementering av artikkel 32 i syvende direktiv. Denne artikkelen inneholdt en medlemsstatsopsjon som gav medlemsstatene adgang til å tillate eller kreve at en deltaker i felleskontrollert virksomhet regnskapsfører deltakelsen etter bruttometoden i konsernregnskapet. Artikkelen bruker ikke begrepet felleskontrollert virksomhet, men inneholder formuleringen «leder et annet foretak sammen med ett eller flere foretak» hvor dette «annet foretak» er blitt tolket som felleskontrollert virksomhet (NOU 1995: 30 s. 149). Det at artikkelen kun gjelder for konsernregnskapet tilsier at den kun gir adgang til bruk av bruttometoden i konsernregnskapet og ikke i selskapsregnskapet. Like fullt foreslo Regnskapslovutvalget 1990 å tillate bruttometoden også i selskapsregnskapet. Om dette skriver utvalget (NOU 1995: 30 s. 151):

«Etter utvalgets syn må en skille mellom to tilfeller. Når den felles kontrollerte virksomheten ikke er et selskap, må anvendelsen av bruttometoden i selskapsregnskapet og konsernregnskapet være fullt ut forenlig med direktivene. I de tilfellene hvor den felles kontrollerte virksomheten er et selskap, er det tvilsomt om det er i samsvar med fjerde direktiv å anvende bruttometoden i selskapsregnskapet. Derimot kan egenkapitalmetoden nyttes i dette tilfellet. Utvalget har kommet til at det bør være valgadgang mellom egenkapitalmetoden og bruttometoden for regnskapsføring av felleskontrollert virksomhet både i konsernregnskapet og selskapsregnskapet. Dette innebærer at det skal være tillatt å anvende bruttometoden i selskapsregnskapet også i det tilfellet at den felles kontrollerte virksomheten er et selskap. På dette punktet foreslås det dermed en regulert overstyring av direktivet.»

Det følger av § 5-18 at felleskontrollert virksomhet kan regnskapsføres etter kostmetoden, egenkapitalmetoden eller bruttometoden i selskapsregnskapet. I konsernregnskapet kan egenkapitalmetoden og bruttometoden benyttes. Midlertidig deltakelse i felleskontrollert virksomhet kan likevel ikke regnskapsføres etter egenkapitalmetoden eller bruttometoden. Begrensningen for midlertidig deltakelse var ikke en del av det opprinnelige lovvedtaket, men kom inn ved lovendring i 2005 med samme begrunnelse som forbudet mot anvendelse av egenkapitalmetoden på midlertidige investeringer i tilknyttet foretak, se omtale i kapittel 9.7 over.

De regnskapsprinsipper som gjelder for bruk av bruttometoden, er de samme som gjelder for bruk av egenkapitalmetoden, jf. § 5-17, og ved full konsolidering, jf. § 3-2 tredje ledd. Det betyr at deltakerens andel av inntekter og kostnader skal ta hensyn ved avskrivning av mer- og mindreverdier. Tilsvarende som for egenkapitalmetoden og ved full konsolidering skal det foretas eliminering av interne gevinster mv.

Ved bruk av bruttometoden reflekteres deltakerens andel av aktivitet og finansielle stilling i den felleskontrollerte virksomheten i deltakerens regnskap. Deltakeren regnskapsfører sin andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld. Spesifikasjon i deltakers regnskap kan foretas på to måter, jf. NRS(F) punkt 3.4. Det ene alternativet er å innarbeide andelen av regnskapspostene linje for linje i deltakers regnskap. Eksempelvis inkluderes andel av avskrivninger i posten avskrivninger i deltakers resultatregnskap og andel av kontanter og bankinnskudd inkluderes i deltakers tilsvarende post i balansen. Det andre alternativet er å spesifisere andelen som egen post for hver hovedgruppe. Eksempelvis vises andel av driftsinntekter på egen linje i gruppen driftsinntekter og andel av omløpsmidler på egen linje i gruppen omløpsmidler. Selv om det siste alternativet bare spesifiserer andel for hovedgrupper, er det ikke nødvendig med ytterligere spesifikasjon som noteopplysning. De to spesifikasjonsmåtene anses for likeverdige etter standarden.

EØS-rett

Artikkel 32 i syvende direktiv inneholdt en medlemsstatsopsjon til å regnskapsføre deltakelse i felleskontrollert virksomhet i samsvar med bruttometoden. Sammenholdt med artikkel 59 i fjerde direktiv og artikkel 33 i syvende direktiv gav dette rom for å tillate å regnskapsføre deltakelse i felleskontrollert virksomhet etter kostmetoden eller egenkapitalmetoden i årsregnskapet (selskapsregnskapet) og etter egenkapitalmetoden eller bruttometoden i konsernregnskapet. Som omtalt over ble det i regnskapsloven tatt inn en adgang til å tillate bruttometoden også i selskapsregnskapet ved regulert overstyring av direktivet. Artikkel 32 er nærmest identisk med artikkel 26 i gjeldende direktiv. Artikkel 26 lyder:

«

1. Dersom et foretak som inngår i konsolideringen leder et annet foretak sammen med ett eller flere foretak som ikke inngår i konsolideringen, kan medlemsstatene tillate eller kreve at dette andre foretaket tas forholdsmessig med i konsernregnskapet i forhold til de rettigheter foretaket som inngår i konsolideringen, har i dets kapital.

2. Artikkel 23 nr. 9 og 10 og artikkel 24 får tilsvarende anvendelse på den forholdsmessige konsolidering nevnt i nr. 1.»

Artikkelen er avgrenset til å gjelde foretak hvor et foretak som inngår i konsolideringen leder et annet foretak sammen med ett eller flere foretak som ikke inngår i konsolideringen. I motsetning til definisjonen av tilknyttet foretak (assosiert foretak i direktivteksten) er det i bestemmelsen om felleskontrollert virksomhet ingen referanse til direktivets begrep «kapitalinteresse».

På samme måte som i artikkel 32 i syvende direktiv gis det her en medlemsstatsopsjon til å kunne regnskapsføre deltakelse i felleskontrollert virksomhet etter bruttometoden i konsernregnskapet. Det er derimot noe uklart om felleskontrollert virksomhet kan regnskapsføres etter egenkapitalmetoden i årsregnskapet (selskapsregnskapet). Som redegjort for i kapittel 9.7 inneholder artikkel 27 en plikt til å regnskapsføre tilknyttet foretak etter egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. Regnskapslovutvalget 1990 la til grunn, uten videre drøfting, at egenkapitalmetoden også kunne anvendes i konsernregnskapet for felleskontrollert virksomhet (NOU 1995: 30 s. 150). Dette bygger muligens på en tolkning av hva som ligger i tilknyttet foretak («assosiert foretak» i direktivteksten), men det passer i så fall dårlig med den valgte definisjonen av tilknyttet foretak som utelukker noen form for overlapping mellom de to kategoriene. Det er ikke opplagt at anvendelse av egenkapitalmetoden i konsernregnskapet gjelder for de foretak mv. som er under «felles ledelse» etter artikkel 26. Når det gjelder adgang til å anvende egenkapitalmetoden for felleskontrollert virksomhet i årsregnskapet (selskapsregnskapet), må dette vurderes ut fra om felleskontrollert virksomhet er å betrakte som kapitalinteresse, jf. artikkel 2 nr. 2 i nytt direktiv.

IFRS og IFRS for SMEs

I IFRS skilles det mellom felleskontrollert driftsordning og felleskontrollert virksomhet, jf. IFRS 11 nr. 6. Tidligere ble dette omtalt som felleskontrollert virksomhet som var regulert etter IAS 31 «Andeler i felleskontrollert virksomhet». Samlebetegnelsen på felleskontrollert driftsordning og felleskontrollert virksomhet er felleskontrollert ordning. En felleskontrollert ordning er en ordning der to eller flere parter har felles kontroll. En slik ordning har følgende kjennetegn: Partene er bundet av en avtale som gir to eller flere av disse partene felles kontroll over den felleskontrollerte ordningen, jf. IFRS 11 nr. 5.

Et sentralt kriterium er at det foreligger felles kontroll over ordningen. Med felles kontroll menes kontroll som følger av avtale, og som bare eksisterer hvis beslutningene knyttet til relevante aktiviteter krever enstemmig tilslutning fra partene som deler kontroll. Kravet om enstemmig tilslutning er tilfredsstilt når partene i ordningen i fellesskap har kontroll, og ingen av partene alene har kontroll over ordningen.

Investeringer i felleskontrollert virksomhet skal regnskapsføres ved bruk av egenkapitalmetoden, jf. IFRS 11 nr. 24 og IAS 28 nr. 16 med mindre investeringen faller inn under de unntak som følger av IAS 28 nr. 17 – 18. Deltakelsen i den felleskontrollerte virksomheten kan regnskapsføres etter kostmetoden, egenkapitalmetoden eller til virkelig verdi i separat finansregnskap, jf. IAS 27 nr. 10. Bruttometoden var tillatt etter IAS 31, men er ikke et tillatt alternativ etter IFRS 11. En nærmere omtale av egenkapitalmetoden under IFRS er gitt i kapittel 9.7 og gjentas ikke her.

Deltakere i felleskontrollert driftsordning skal regnskapsføre sine eiendeler, forpliktelser, inntekter og kostnader i driftsordningen, samt sin andel av driftsordningens felles eiendeler, forpliktelser, inntekter og kostnader, jf. IFRS 11 nr. 20. Denne regnskapsmessige løsningen minner om bruttometoden etter tidligere IAS 31, men de er ikke identiske. Ved bruk av bruttometoden blir deltakernes forholdsmessige andel av eiendeler, forpliktelser, inntekter og kostnader innregnet. Her legges det implisitt til grunn at alle eiendeler, forpliktelser mv. er felles, og hver deltaker regnskapsfører en konstant andel av disse. Etter IFRS 11 nr. 20 skal det i stedet legges til grunn de rettigheter mv. som deltakeren faktisk har i de enkelte eiendeler mv. i den felleskontrollerte ordningen.

I IFRS for SMEs er felleskontrollert virksomhet definert som en kontraktsmessig avtale der to eller flere parter deltar i en økonomisk aktivitet som er underlagt felles kontroll, jf. kapittel 15 nr. 2. Felles kontroll er definert på samme måte som i IFRS 11. Felleskontrollert virksomhet kan være felleskontrollert drift, felleskontrollerte eiendeler eller felleskontrollerte foretak, jf. kapittel 15 nr. 3. Denne inndelingen samsvarer med den som fantes i tidligere IAS 31. Felleskontrollerte eiendeler eller felleskontrollerte drift skal regnskapsføres etter bruttometoden eller en metode som ligner bruttometoden, jf. nr. 5 og nr. 7. Felleskontrollert foretak skal enten regnskapsføres etter kostmetoden, egenkapitalmetoden eller til virkelig verdi, jf. nr. 9. Dersom investor utarbeider separat finansregnskap, må deltakelse i felleskontrollert foretak regnskapsføres etter kostmetoden eller til virkelig verdi, jf. kapittel 9 nr. 26.

Utvalgets vurdering

Direktivet har en medlemsstatsopsjon i artikkel 26 som åpner for bruk av bruttometoden for felleskontrollerte foretak, eller mer presist foretak som er under felles ledelse, og som ikke er konsolidert inn i konsernregnskapet. Slik direktivbestemmelsen er formulert, er det mest nærliggende å legge til grunn at det ikke er adgang til å anvende bruttometoden i årsregnskapet (selskapsregnskapet). Gjeldende regelverk for felleskontrollerte ordninger er forskjellig under regnskapsloven, IFRS og IFRS for SMEs. Dette gjelder klassifiseringen av disse ordningene og de regnskapsmessige løsninger som gjelder for hver ordning. Bruttometoden er ikke lenger tillatt etter IFRS, men den skal fortsatt benyttes for felleskontrollert drift og felleskontrollerte eiendeler etter IFRS for SMEs.

I samsvar med utvalgets prioriteringer skal det søkes en direktivlojal implementering, og loven skal ha tilleggskrav ut over direktivets minstekrav. Tilleggskrav bør i stedet fremkomme gjennom regnskapsstandard. Utvalget foreslår derfor en adgang til å kunne regnskapsføre felleskontrollert virksomhet etter bruttometoden i konsernregnskapet med mindre annet følger av regnskapsstandard. Det foreslås ingen bestemmelse om regnskapsføring av felleskontrollert virksomhet i årsregnskapet. Det foreslås heller ikke nærmere omtale av selve metodeanvendelsen i lovbestemmelsen. Den nærmere regulering av denne vil i stedet følge av regnskapsstandard.

Gjeldende unntak for midlertidig deltakelse har ikke noen naturlig berettigelse i lovbestemmelsen. Om nødvendig kan en slik begrensning pålegges i regnskapsstandard.

Utvalget foreslår ikke å videreføre «bruttometoden» som betegnelse på den metoden som kan benyttes for felleskontrollerte foretak. I IFRS og IFRS for SMEs brukes ikke denne betegnelsen. I tidligere IAS 31 ble «forholdsmessig konsolidering» benyttet som betegnelse, og utvalget foreslår at denne betegnelsen brukes i ny lovbestemmelse.

Felleskontrollerte ordninger er også omtalt med en rekke ulike betegnelser med noe forskjellig meningsinnhold. Gjeldende regnskapslov bruker betegnelsen felleskontrollert virksomhet. Under IFRS skilles det mellom felleskontrollerte driftsordninger og felleskontrollerte virksomheter med felleskontrollert ordning som samlebetegnelse. Etter IFRS for SMEs skilles det mellom felleskontrollert foretak, felleskontrollert drift og felleskontrollerte eiendeler, med samlebetegnelsen felleskontrollert virksomhet. Utvalget holder fast på den innarbeidede betegnelsen felleskontrollert virksomhet, men legger til grunn at det nærmere innholdet i dette begrepet vil følge av regnskapsstandard. Siden bestemmelsen er bygd på en medlemsstatsopsjon, kan adgangen til å anvende forholdsmessig konsolidering helt eller delvis fjernes ved regnskapsstandard.

En konsekvens av utvalgets forslag er at egenkapitalmetoden ikke lenger vil kunne anvendes i for regnskapsføring av felleskontrollert virksomhet i konsernregnskapet. Utvalget vil likevel påpeke at det i mange tilfeller vil være et betydelig innslag av skjønn ved klassifiseringen av en investeringen som felleskontrollert virksomhet eller tilknyttet foretak. Klassifisering som tilknyttet foretak innebærer anvendelse av egenkapitalmetoden.

Lovutkastet § 7-10 lyder:

Dersom to eller flere deltakere ved avtale i fellesskap kontrollerer en virksomhet som ikke er tilknyttet foretak eller datterforetak, skal deltakelse i virksomheten konsolideres forholdsmessig i konsernregnskapet, med mindre annet følger av regnskapsstandard.

Vedlegg til kapittel 9 – Lovspeil