4 Årsregnskap, konsernregnskap og årsberetning

4.1 Gjeldende rett

Det følger av regnskapsloven § 3-1 at regnskapspliktige for hvert regnskapsår skal utarbeide årsregnskap og årsberetning, og av regnskapsloven § 3-2 tredje ledd at for morselskap består årsregnskapet av selskapsregnskap og konsernregnskap.1 Selskapsregnskapet danner grunnlaget for å vurdere utbyttekapasitet etter aksjelovene.

Gjeldende lovs system er således at regnskapsplikten har to bestanddeler: en plikt til å utarbeide årsregnskap (som kan inneholde både et selskapsregnskap og et konsernregnskap) og en plikt til å utarbeide årsberetning. Systemet var en nyvinning i forhold til tidligere regnskapslovgivning hvor regnskapsplikten innebar å utarbeide et årsoppgjør, jf. regnskapsloven 1977 § 4.2 Dette årsoppgjøret bestod av «resultatregnskap og balanse og i tilfelle årsberetning (…), konsernoppgjør (…)», samt eventuell redegjørelse fra styremedlemmer som måtte ha innvendinger til årsoppgjøret, jf. regnskapsloven 1977 § 14. Noter var ikke nevnt i denne bestemmelsen, men notekravene var formulert i en paragraf (§ 19 Tilleggsopplysninger til resultatregnskap og balanse) som gjorde det klart at de var en del av resultatregnskap og balansen. Kontantstrømoppstilling var ikke innført i 1977-loven, men notebestemmelsen inneholdt et krav om finansieringsanalyse for store foretak.

Begrepene som ble nedfelt i loven, hadde en funksjon ut over det fremstillingstekniske. Lovens rettslige standard «god regnskapsskikk» gjaldt hele årsoppgjøret, altså inkludert årsberetningen (og for så vidt også bokføringen), og revisors uttalelse i revisjonsberetningen gjaldt også hele årsoppgjøret.

Regnskapslovutvalget 1990 identifiserte tre dimensjoner i spørsmålet om valg av begreper (NOU 1995: 30 s. 30):

«Et viktig spørsmål er dermed om årsregnskapsbegrepet i den nye regnskapsloven skal avgrenses til regnskapsoppstillingene med noteopplysninger, eller om begrepet også skal omfatte årsberetningen. En annen dimensjon er om årsregnskapsbegrepet bare skal gjelde selskapsregnskapet, eller om det også skal inkludere konsernregnskapet. Det må også tas stilling til om regnskapsoppstillingene skal suppleres med en tredje oppstilling, kontantstrømoppstilling.»

I forhold til den første dimensjonen valgte Regnskapslovutvalget 1990 å skille mellom årsregnskap og årsberetning. Et viktig motiv for dette var å legge grunnlag for en klarere arbeidsdeling mellom noter og årsberetning. I forhold til den andre dimensjonen valgte en å videreføre systemet fra regnskapsloven 1977 hvor konsernregnskapet var en del av årsregnskapet. Begrunnelsen for dette var mer lovteknisk enn prinsipiell (NOU 1995: 30 s. 33):

«Utvalget mener at en i hovedsak bør holde fast ved den norske oppbyggingen av reglene. Årsregnskapet bør inkludere konsernregnskapet. Årsregnskapsreglene gjelder dermed både for selskapsregnskapet og konsernregnskapet. Eventuelt behov for ytterligere regler om konsernregnskapet begrenser seg til regler om regnskapsføring av konserndannelse og regnskapsføring av interne transaksjoner, samt regler om noteopplysninger og nødvendig tilpasning av oppstillingsplan. Tilsvarende skal bestemmelsene om årsberetningens innhold også omfatte konsernets årsberetning.»

Også i det siste spørsmålet valgte en å videreføre daværende regulering, slik at kontantstrømoppstillingen ble en del av årsregnskapet. Kontantstrømoppstillingen fikk likevel en mer prominent plass i reguleringen ved at den ble sidestilt med de grunnleggende regnskapsoppstillingene resultatregnskap og balanse.

Regulering av hvilke regnskapsoppstillinger et årsregnskap skal inneholde, følger av regnskapsloven § 3-2, og dette er nærmere omtalt i denne utredningen kapittel 7.

4.2 EØS-rett

Gjeldende regnskapslov implementerer to direktiver, fjerde direktiv som regulerte «årsregnskapet» og årsberetningen, og syvende direktiv som regulerte «konsoliderte regnskaper» og «konsolidert årsberetning». Årsregnskapet i fjerde direktivs terminologi er det samme som er kalt selskapsregnskapet i norsk regnskapslovgivning, mens konsolidert regnskap i syvende direktiv er det som hos oss er kalt konsernregnskap. De to direktivene, og tilsvarende det nye direktivet, er formelt sett å betrakte som pålegg overfor medlemsstatene mht. hva regnskapsreguleringen overfor aksjeselskaper mv. skal inneholde. Pliktene fremkommer dels i fortalene til direktivene og dels i enkeltbestemmelser. Fjerde direktivs pålegg om årsregnskap og årsberetning skulle gjelde alle aksjeselskaper og andre foretak omfattet av direktivet, mens syvende direktivs pålegg om konsoliderte regnskaper og konsolidert årsberetning gjaldt aksjeselskaper som etter nærmere definisjon er morforetak (artikkel 1). Fjerde direktiv har en historie som går tilbake til tidlig på 1970-tallet, mens syvende direktiv kom i 1983 og hadde en mer moderne språkdrakt. Begge var imidlertid preget av en tung fremstillingsform, som ble forsterket av de mange gjentakelser og krysshenvisninger som fulgte av separate regelsett for selskapsregnskap og konsernregnskap.

Fjerde og syvende direktiv ble erstattet av nytt konsolidert direktiv i 2013. I den norske oversettelsen av direktivet er «konsolidert regnskap» som nevnt i syvende direktiv nå erstattet med «konsernregnskap», men det er et rent oversettingsgrep som ikke reflekterer endringer i betegnelser i den engelske originalteksten. For øvrig er redigeringen av det nye direktivet noe nærmere fremstillingen i norsk regnskapslovgivning ved at de fleste enkeltbestemmelser gjøres gjeldende både for årsregnskapet og konsernregnskap. På den måten har en unngått de mange gjentakelsene som preget fjerde og syvende direktiv.

Direktivet inneholder ikke noen bestemmelse som direkte sier at regnskapspliktige skal utarbeide årsregnskap, årsberetning, konsernregnskap og konsolidert årsberetning. Dette følger imidlertid av direktivets bestemmelse om hvilke foretak som er omfattet av direktivet, jf. artikkel 1 nr. 1, og av direktivets bestemmelser om årsregnskap, årsberetning, konsernregnskap og konsolidert årsberetning. Direktivet er strukturert slik at kapittel 2 Alminnelige bestemmelser og prinsipper (artikkel 4 til 8) og kapittel 3 Balanse og resultatregnskap (artikkel 9 til 14) regulerer det som benevnes årsregnskapet, kapittel 5 regulerer årsberetning (artikkel 19 og 20), mens kapittel 6 Konsernregnskaper og konsoliderte årsberetninger (artikkel 21 til 29) regulerer konsernregnskapet og den del av årsberetningen som omhandler konsernet. Det følger av artikkel 24 nr. 1 i kapittel 6 at kapittel 2 og 3 får anvendelse på konsernregnskaper, idet det tas hensyn til de nødvendige justeringer som følger av de særlige forhold som skiller konsernregnskaper fra årsregnskaper. Artikkel 29 om den konsoliderte årsberetningen bygger også på artikkel 19 og 20 om årsberetningen, og inneholder visse justeringer som skal gjøres i opplysningene som følger av disse artiklene.

Direktivet inneholder ikke definisjoner av begrepene årsregnskap og konsernregnskap, men stiller krav til hva disse skal inneholde, og hvordan de skal utarbeides. Det kan i alle fall slås fast at årsregnskapsbegrepet brukes på en annen måte i direktivet (og for så vidt i fjerde og syvende direktiv) enn i gjeldende regnskapslov. Direktivets årsregnskap tilsvarer regnskapslovens selskapsregnskap, og direktivets konsernregnskap tilsvarer regnskapslovens konsernregnskap. Regnskapslovens årsregnskap har derimot ikke noen parallell i direktivet. Det vises til denne utredningen kapittel 7 for en nærmere omtale av hvilke regnskapsoppstillinger et årsregnskap i direktivets forstand skal omfatte, til kapittel 5 og 6 når det gjelder hvordan årsregnskapet skal utarbeides, og til kapittel 9 for en nærmere omtale av konsernregnskap. Delutredning II vil behandle innholdet i årsberetningen.

4.3 IFRS for SMEs

IFRS og IFRS for SMEs fastsettes av International Accounting Standards Board som ikke har noen form for lovgivningskompetanse i noen jurisdiksjon. I disse regelsettene finner man således ikke plikter til å utarbeide f.eks. årsregnskap som er sammenlignbart med det man finner i en nasjonal lov. IASBs selvstendige myndighet i forhold til et foretak som utarbeider regnskaper, begrenser seg til å definere hva som skal til for at det kan erklære dets regnskap å være i samsvar med IFRS eller IFRS for SMEs. I tillegg får IASB myndighet delegert fra nasjonale lovgivere når et land f.eks. bestemmer at dets foretak skal følge IFRS. Denne sammenhengen er uttrykt bl.a. i forordet til IFRS for SME (nr. P13): «Decisions on which entities are required or permitted to use the IASB’s standards rest with legislative and regulatory authorities and standard-setters in individual jurisdictions. This is true for full IFRSs and for the IFRS for SMEs.» I nr. 3.3 heter det også:

«An entity whose financial statements comply with the IFRS for SMEs shall make an explicit and unreserved statement of such compliance in the notes. Financial statements shall not be described as complying with the IFRS for SMEs unless they comply with all the requirements of this IFRS.»

IFRS for SMEs anvender begrepene finansregnskap, separat finansregnskap og konsernregnskap. De er definert på følgende måte i ordlista til standarden:

Finansregnskap: «En strukturert framstilling av foretakets finansielle stilling, finansielle inntjening og kontantstrømmer.»

Konsernregnskap: «Finansregnskapet til et morforetak og dets datterforetak presentert som regnskapet til én enkelt økonomisk foretaksenhet.»

Separat finansregnskap: «Finansregnskap som presenteres av et morforetak, en investor i et tilknyttet foretak eller en deltaker i et felleskontrollert foretak, der investeringene regnskapsføres på grunnlag av den direkte egenkapitalinteressen i stedet for på grunnlag av de rapporterte resultatene og nettoeiendelene til foretakene som det er investert i.»

I disse definisjonene er «finansregnskap» bare brukt som en generisk betegnelse og ikke som et legalt dokument. Konsernregnskap i IFRS for SMEs tilsvarer det som kalles konsernregnskap både i regnskapsloven og direktivet. Sammenhengen mellom separat finansregnskap i IFRS for SMEs på den ene side og regnskapslovens selskapsregnskap / direktivets årsregnskap på den annen side er ikke fullt så opplagt. Det som fremgår av definisjonen, er at separat finansregnskap er et ukonsolidert regnskap som kan være aktuelt for bl.a. et morforetak. Ut fra den generelle innrettingen av IFRS, som ikke inneholder selvstendige regnskapsplikter, er det derfor nærliggende å lese dette slik at morforetakets selskapsregnskap kan være et separat finansregnskap i IFRS for SMEs-forstand, hvis det oppfyller den reguleringen som er beskrevet for separat finansregnskap. IFRS for SMEs sier ikke at et slikt morselskap skal la være å utarbeide et selskapsregnskap etter andre regler, men da kan det altså ikke betegnes som et IFRS for SMEs-regnskap.

Når IFRS for SMEs stiller krav om utarbeidelse av konsernregnskap i nr. 9.2,3 må det således forstås slik at et foretak som oppfyller kriteriene for et morforetak etter standarden, og som samtidig velger, eller blir pålagt gjennom nasjonal lovgivning, å utarbeide regnskap i samsvar med IFRS for SMEs, skal utarbeide et konsernregnskap som konsoliderer inn dets datterforetak. IFRS for SMEs krever ikke at det utarbeides separat finansregnskap verken for morforetaket eller de enkelte datterforetak, jf. nr. 9.24. Derimot gjøres det klart i nr. 9.26 at dersom et morforetak mv. (underforstått frivillig eller som følge av nasjonal regulering) avlegger et separat finansregnskap som hevdes å være i samsvar IFRS for SMEs, skal dette regnskapet følge alle standardens regler, med et forbehold for foretaksinvesteringene som i konsernregnskapet konsolideres eller vurderes etter egenkapitalmetoden mv.; disse skal i det separate finansregnskapet vurderes til kost eller virkelig verdi.4

I nr. 9.25 omtales spesialtilfellet med et foretak som ikke skal utarbeide konsernregnskap, fordi det ikke har datterforetak, men som likevel har tilknyttede foretak eller deltar i en felleskontrollert virksomhet. Dette foretakets finansregnskap etter IFRS for SME skal anvende konsernregnskapsreglene på sine investeringer i tilknyttet foretak og felleskontrollert virksomhet, altså egenkapitalmetoden e.l., og ikke spesialreglene som gjelder for separat finansregnskap:

«Finansregnskapet til et foretak som ikke har et datterforetak, er ikke et separat finansregnskap. Derfor presenterer et foretak som ikke er et morforetak, men er investor i et tilknyttet foretak eller har en deltakers interesse i en felleskontrollert virksomhet, sitt finansregnskap i samsvar med henholdsvis kapittel 14 eller kapittel 15. Det kan også velge å presentere separat finansregnskap.»

Dersom nasjonal lovgivning krever eller tillater at et foretak skal avlegge selskapsregnskap etter IFRS for SMEs, vil således selskapsregnskapet til et morforetak, til en investor i et tilknyttet foretak og til en deltaker i felleskontrollert virksomhet samtidig kunne være et frivillig separat finansregnskap, dersom det oppfyller reguleringen som gjelder i IFRS for SMEs for dette. Selskapsregnskapet til et foretak som verken er morforetak, investor i tilknyttet foretak eller deltaker i felleskontrollert virksomhet, vil imidlertid ikke kunne være et separat finansregnskap i henhold til IFRS for SMEs.

4.4 Utvalgets vurderinger

Etter forslag i NOU 1995: 30 ble det i norsk rett som en følge av direktivets oppbygning innført et skille mellom årsregnskap og årsberetning. Utvalget har ikke funnet grunn til å se på denne problemstillingen på nytt, og foreslår at dette skillet videreføres.

Fjerde og syvende direktiv brukte begrepet årsregnskap for det som i norsk lov benevnes selskapsregnskapet, og det nye regnskapsdirektivet viderefører begrepsbruken fra de tidligere direktivene. Å bryte med direktivets begrepsbruk var et helt bevisst valg fra Regnskapslovutvalget 1990 sin side, jf. omtalen i kapittel 4.1 over. Årsregnskap brukes i regnskapsloven som samlebetegnelse på et morforetaks selskapsregnskap og konsernregnskap, jf. regnskapsloven § 3-2 tredje ledd. Selskapsregnskap er ikke definert i loven. Det er likevel ikke tvil om at dette er den juridiske enhetens individuelle regnskap, der et morforetaks investering i datterforetak blir behandlet som en aksjeinvestering. I konsernregnskapet som morforetaket utarbeider, erstattes aksjeinvesteringen med datterselskapets eiendeler og forpliktelser, slik at konsernregnskapet fremstår som om morforetaket og datterforetak var en økonomisk enhet. Morforetakets plikt til å avlegge et årsregnskap vil ikke være oppfylt før både selskapsregnskap og konsernregnskap er avlagt, og begge presenteres vanligvis i samme dokument. Loven er imidlertid ikke til hinder for at selskapsregnskap og konsernregnskap presenteres i to atskilte dokumenter.

Etter utvalgets vurdering er det hensiktsmessig å tilpasse seg direktivets terminologi, ved at begrepet årsregnskap erstatter begrepet selskapsregnskap, og slik at konsernregnskapet ikke er en del av årsregnskapet. Dette legger til rette for at loven kan struktureres slik at alle bestemmelser om konsernregnskapet samles i et eget kapittel, som kun foretak som har konsernregnskapsplikt behøver å forholde seg til. Dette vil gi en enklere fremstilling av regelverket som kommer alle foretak som ikke er konsernregnskapspliktige til gode. Utvalget legger også vekt på at de fleste andre EØS-stater har lagt direktivets begrepsinndeling til grunn for nasjonal lovgivning, slik at utvalgets forslag innebærer et element av internasjonal harmonisering. Utvalget vil dessuten nevne som et argument for forslaget at et formelt skille mellom årsregnskap og konsernregnskap vil gjøre det lettere å utforme separate reguleringer og veiledninger for hver av dem. Forslaget er ikke til hinder for at morforetakets årsregnskap og konsernregnskap som i dag presenteres i samme dokument.