5 Grunnleggende regnskapsprinsipper

5.1 Innledning

Det følger av mandatet punkt 3 at utvalget skal se på om det innenfor de rammer regnskapsdirektivet tillater, i større utstrekning enn i dag skal kreves eller åpnes for løsninger som følger av internasjonale regnskapsstandarder, og i den forbindelse om og i hvilken utstrekning regnskapslovens grunnleggende regnskapsprinsipper bør videreføres, eventuelt for hvilke grupper av regnskapspliktige. I dette kapittelet gis det en gjennomgang av tidligere utredninger som har drøftet dette temaet, av de direktivbestemmelser som har betydning for dette temaet og av de grunnleggende prinsipper som er inntatt i kapittel 4 i regnskapsloven.

Et vedlegg til kapittelet viser sammenhengen mellom de ulike bestemmelsene i form av et lovspeil.

5.2 Skal grunnleggende regnskapsprinsipper videreføres?

5.2.1 Bakgrunnen for lovfesting av grunnleggende regnskapsprinsipper

Gjeldende regnskapslov har et eget kapittel 4 som inneholder grunnleggende regnskapsprinsipper. Disse er inntatt i seks paragrafer. Paragraf 4-1 har samme overskrift som kapittelet, grunnleggende regnskapsprinsipper, og den omfatter overordnede prinsipper om transaksjonsmåling og periodisering av inntekter og kostnader. Paragraf 4-2 omhandler regnskapsestimater, som forutsettes å være «beste estimat, på bakgrunn av den informasjon som er tilgjengelig når årsregnskapet avlegges.» Det kreves dessuten at virkning av endring av regnskapsestimat resultatføres i perioden for endringen. Paragraf 4-3 omhandler kongruensprinsippet, som er en mekanisk sammenheng mellom resultatregnskap og balanse. Paragraf 4-4 er en bestemmelse om ensartet og konsistent prinsippanvendelse. Paragraf 4-5 krever at årsregnskapet utarbeides under en forutsetning om fortsatt drift, så fremt forutsetningen er realistisk. Paragraf 4-6 fastsetter at årsregnskapet skal være i samsvar med god regnskapsskikk.1

En referanse til regnskapslovens grunnleggende prinsipper kan således gjelde alle bestemmelsene i regnskapslovens kapittel 4 eller, mer snevert, bestemmelsene om transaksjonsmåling og periodisering i § 4-1 første ledd. Dette leddet inneholder fem prinsipper som er gjenstand for særlig omfattende omtale i lovens forarbeider: 1) transaksjonsprinsippet, 2) opptjeningsprinsippet, 3) sammenstillingsprinsippet, 4) forsiktighetsprinsippet og 5) sikringsprinsippet. Punktene 2) – 5) omhandler periodisering, dvs. den tidsmessige plassering av inntekter og kostnader i resultatregnskapet. Det første punktet, transaksjonsprinsippet, er av en noe annen kategori ettersom dette prinsippet handler om tidspunktet for måling, og hvordan målingen av transaksjonen skal skje: «Transaksjoner skal regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet.» I så måte kan det anføres at transaksjonsprinsippet har vel så mye slektskap med bestemmelsene i §§ 4-2 og 4-4 som med de øvrige punktene i § 4-1.

Et lovkapittel om grunnleggende regnskapsprinsipper ble foreslått av Regnskapslovutvalget 1990 i NOU 1995: 30. Utvalgets opprinnelige forslag ble riktignok noe omskrevet av Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 42 (1997–98), men det materielle innholdet kan ikke sies å ha blitt endret på noen vesentlig måte ved denne omskrivingen. Utvalget argumenterte for lovfesting av grunnleggende regnskapsprinsipper med at de ville utgjøre et formålstjenlig grunnlag for den videre utviklingen av regnskapspraksis (NOU 1995: 30 s. 24):

«Det er flere grunner til at regnskapspraksis og regulering av denne bør bygge på en samling av grunnleggende regnskapsprinsipper. Praksis er i stadig utvikling. Foretakene gjennomfører nye typer av transaksjoner og økonomiske forhold endres. Nærliggende eksempel er økt forståelse for ulike typer risiko, foretakenes håndtering i form av risikostyring og behandling av risiko og risikostyring i regnskapet. Stilt overfor nye problemstillinger vil en ved å fortolke og anvende de grunnleggende prinsipper kunne slutte seg til løsninger. Samtidig vil utviklingen av regnskapspraksis være bygget på et teoretisk grunnlag. Regnskapsreguleringen vil tilsvarende kunne begrenses når det gjelder enkeltbestemmelser i lovgivning eller regnskapsstandarder, men den regnskapsmessige behandlingen vil likevel være regulert av de grunnleggende prinsippene. Dermed bringes dynamikk og fleksibilitet inn i reguleringen. Samtidig vil enkeltbestemmelser i lovgivning og standarder bygge på de samme prinsippene.»

Utvalgets forslag til grunnleggende prinsipper var ikke et «hjemmesnekret» produkt, men i høy grad basert på solide internasjonale regnskapsfaglige kilder, som det, i noe varierende grad, er redegjort for i utredningen. Kildene kan inndeles i tre kategorier som til dels er overlappende. For det første ble det identifisert en del grunnleggende prinsipper i de to regnskapsdirektivene som utvalgets forslag var ment å implementere. Dette gjelder mest eksplisitt bestemmelsene om forsiktighetsprinsippet i 4-1 første ledd nr. 4, kongruensprinsippet i § 4-3, konsistent prinsippanvendelse i § 4-4 og fortsatt drift-forutsetningen i § 4-5.2 For det annet var det tankegods av grunnleggende karakter i etablert norsk regnskapsregulering og -praksis som utvalget ønsket videreført. Dette gjelder særlig periodiseringsbestemmelsen om sammenstilling i § 4-1 første ledd nr. 3, bestemmelsen om transaksjonsmåling i § 4-1 første ledd nr. 1 og bestemmelsen om opptjening i § 4-1 første ledd nr. 2. Dessuten gjelder dette den rettslige standarden «god regnskapsskikk», som riktignok også fikk en forankring i direktivets bestemmelse om rettvisende bilde. Den tredje kilden til lovkapittelet om grunnleggende regnskapsprinsipper er enkelte allmenne normer fra amerikansk og internasjonal regnskapsstandardutvikling. Dette gjelder i første rekke bestemmelsen om behandling av regnskapsestimater i § 4-2. I tillegg var den spesielle periodiseringsbestemmelsen om sikring i § 4-1 første ledd nr. 5 også påvirket av internasjonal regnskapsutvikling, selv om bestemmelsens utforming er vesentlig forskjellig fra det som gjelder for økonomisk sikring i for eksempel US GAAP og IFRS.

Grunnleggende prinsipper i gjeldende regnskapslov har tydeligst vært assosiert med de tradisjonelle bestemmelsene om transaksjonsprinsippet, opptjeningsprinsippet og sammenstillingsprinsippet. Disse var verken utledet fra regnskapsdirektivene eller fra amerikanske eller internasjonale regnskapsstandarder, men heller fra en noe eldre amerikansk regnskapstradisjon. En regnskapsregulering som er basert på prinsipper for innregning av inntekter og kostnader, omtales i regnskapsfaget som resultatorientert, og det er nettopp en resultatorientering som de grunnleggende prinsippene om opptjening og sammenstilling representerer. En resultatorientert regnskapsregulering angir prinsipper for innregning av inntekter og kostnader. Ideelt sett angir resultatorienteringen prinsipper for innregning av inntekt slik at inntektene fra periodens aktiviteter blir entydig bestemt. Utgifter som er medgått til å skape inntektene, innregnes som kostnad i samme periode som inntektene etter sammenstillingsprinsippet. I kombinasjon med kongruensprinsippet, som innebærer at periodens endring i egenkapital er lik periodens resultat korrigert for eventuelle overføringer mellom foretaket og eierne, følger det at balansens netto eiendeler blir en funksjon av resultatpostene. Motstykket til en resultatorientert regnskapsregulering er balanseorientert regnskapsregulering, hvor prinsipper for innregning av eiendeler og gjeld og endringen i disse gjennom kongruensprinsippet blir bestemmende for resultatet.

Dette utvalget ser ikke behov for å vurdere godheten i de valg som Regnskapslovutvalget 1990 gjorde ved å foreslå et resultatorientert regnskapsregime for Norge. Det må allikevel kunne konstateres at valget av en resultatorientert regnskapsregulering har vært kontroversielt i det norske regnskapsmiljøet, og det er særlig to grunner til dette. For det første var det allerede på 1990-tallet klart at de førende regnskapsregimene (USA, Storbritannia, samt den internasjonale standardsetteren IASC3) gikk inn for balanseorientering. Dette kom særlig tydelig til uttrykk ved de såkalte konseptuelle rammeverkene som ble vedtatt i disse regimene for å virke som en overordnet veiledning for standardsetting. Det amerikanske konseptuelle rammeverket som ble utviklet på 1970- og 1980-tallet, representerte en eksplisitt overgang fra resultatorientering til balanseorientering. IASC fastsatte sitt konseptuelle rammeverk i 1989, og det var en slags kortversjon av det amerikanske rammeverket, med den samme tydelige balanseorienteringen. Også den britiske standardsetteren ASB arbeidet på 1990-tallet med et balanseorientert rammeverk.

Den andre hovedgrunnen til at dette valget ble kontroversielt, var at lovfesting av slike prinsipper var et uprøvd virkemiddel. Periodisering gjennom sammenstilling var utvilsomt kjent gjennom lærebøker og regnskapsstandarder, men forarbeidene til regnskapsloven inneholder ikke noen henvisning til andre land som har slike bestemmelser i sin lovgivning. Allerede i høringen av lovforslaget fremkom det skepsis til bestemmelsene om grunnleggende regnskapsprinsipper som i og for seg ikke argumenterer mot resultatorienteringen, men mot forslaget om lovfesting.

Uenighet om lovfesting av de grunnleggende regnskapsprinsippene er dokumentert i kapittel 6.1 i lovproposisjonen om ny regnskapslov Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 81–83. Departementet tok uttrykkelig opp spørsmålet om lovfesting, og det fremgår i gjengivelsen av høringsinstansenes merknader at utvalgets forslag om lovfesting har fått både støtte og motbør. Fra høringsinstansene som uttrykker skepsis, reises det bl.a. spørsmål om konsekvensen av lovfestede prinsipper for dynamisk regnskapsutvikling, om etablert praksis som er på kant med prinsippene kan videreføres, og om grunnleggende prinsipper etablerer handleplikt for de regnskapspliktige. Departementet sluttet seg til forslaget om lovfesting av grunnleggende regnskapsprinsipper, men åpnet også for lovendring dersom internasjonal regnskapsutvikling skulle gå på tvers av disse prinsippene.

5.2.2 Evalueringsutvalgets gjennomgang av grunnleggende regnskapsprinsipper

Som redegjort for i kapittel 3.1 Et tilbakeblikk på utviklingen av norsk regnskapsregulering, ble regnskapsloven gjenstand for en evaluering etter tre år, og Evalueringsutvalget ble eksplisitt bedt om å vurdere

«om det er behov for en full eller begrenset gjennomgang av de grunnleggende regnskapsprinsippene i regnskapsloven kapittel 4 slik at disse blir basert direkte på eller tilpasset det begrepsmessige rammeverk for IAS.»

Evalueringsutvalget anbefalte i NOU 2003: 23 «Evaluering av regnskapsloven» å beholde grunnleggende regnskapsprinsipper i regnskapsloven. Utvalget vurderte både prinsippenes innhold og om de burde være lovfestet. Om lovfestingen foretar utvalget følgende avveining (s. 162):

«Lovfesting gir åpenbart mindre grad av fleksibilitet i forhold til endringer i prinsippene. Det er en tyngre og mer tidkrevende prosess å endre lov i forhold til endringer innenfor andre løsninger. Forholdet kan tilsi at det kan være mer hensiktsmessig at prinsippene fastsettes utenfor loven. På den annen side er prinsippene av så grunnleggende karakter for regnskapsavleggelsen at det kan hevdes at dette bør være et område for lovgiver. Prinsippenes autoritet og gjennomslagskraft vil være størst når de nedfelles i lov.

Etter utvalgets oppfatning er prinsippene av en slik karakter at de bør nedfelles i regnskapsloven. Regler som er av så grunnleggende betydning for norsk regnskapspraksis bør tilligge lovgiver og de prosesser som følger ved eventuelle endringer i regelverket. Videre bør prinsippenes autoritet tydeliggjøres ved en lovfesting.»

Evalueringsutvalget gjennomførte en høring med en del utvalgte instanser og rapporterte i utredningen (s. 161) at ingen av disse hadde negative erfaringer med de grunnleggende regnskapsprinsippene, men at noen likevel så behov for presiseringer. Evalueringsutvalget foreslo noen justeringer og tillegg i prinsippene for å unngå konflikter med IASBs regler og det balanseorienterte konseptuelle rammeverket.

Evalueringsutvalgets flertall foreslo for det første at det skal kunne gjøres unntak fra sammenstillingsprinsippet i § 4-1 første ledd nr. 3 når det er i samsvar med god regnskapsskikk, for å ivareta de de konflikter som kan oppstå når anvendelse av sammenstillingsprinsippet fører til innregning av eiendeler og forpliktelser som ikke tilfredsstiller definisjonene av eiendeler og forpliktelser etter IFRS. Et eksempel på en slik konflikt som utvalget peker på, er forbud mot balanseføring av en del immaterielle eiendeler. Evalueringsutvalget drøftet, men avviste, å løse denne motsetningen ved å ta inn et grunnleggende prinsipp som stiller krav om at balansepostene skal tilfredsstille definisjoner av eiendeler eller forpliktelser. Argumentet mot en slik løsning var at dette ville gi dårlig fleksibilitet for utviklingen av god regnskapsskikk.

Evalueringsutvalget foreslo for det annet en justering av § 4-2 om periodisering av virkning av endring i regnskapsestimater. Ordlyden i denne bestemmelsen var (og er) at resultatføring av virkning av endring i regnskapsestimat kan utsettes når det er i samsvar med god regnskapsskikk, mens utvalget mente det burde være plikt til slik utsatt resultatføring når det følger av god regnskapsskikk. Evalueringsutvalget gir ikke noen eksempler på situasjoner hvor en slik pliktbestemmelse hadde vært mer tjenlig, men det er nærliggende å peke på situasjonen med endring av estimat på gjenværende levetid for en avskrivbar eiendel. Den dominerende løsning i praksis er å periodisere virkningen over gjenværende levetid (den såkalte «knekkpunkts-løsningen»), men man kan ikke med utgangspunkt i lovens formulering pålegge noen denne løsningen gjennom regnskapsstandarder. For denne problemstillingen er lovens hovedregel umiddelbar resultatføring av virkningen.

Evalueringsutvalgets mandat inneholdt en eksplisitt anmodning om å vurdere lovens krav om ensartet prinsippanvendelse i selskaps- og konsernregnskapet. Bestemmelsen om prinsippanvendelse i § 4-4 lød: «Årsregnskapet skal utarbeides etter ensartede prinsipper, som skal anvendes konsistent over tid», og det var ingen unntak fra denne bestemmelsen. Ensartete prinsipper innebærer at en ikke kan bruke ulike prinsipper i ett og samme regnskap. Ettersom konsernregnskapet er ett regnskap, og det forutsettes å bygge på de konsoliderte foretakenes selskapsregnskaper, jf. § 3-6, har lovgiver forutsatt samme prinsipper for morselskapets selskaps- og konsernregnskap. Evalueringsutvalget argumenterte for at innføringen av IFRS for børsnoterte foretak etter den såkalte IAS-forordningen (1606/2002/EU) skapte en ny situasjon, og foreslo at § 4-4 fikk et nytt punktum om at prinsippanvendelsen i konsernregnskap og selskapsregnskap kan være forskjellig.

Evalueringsutvalget ville videre justere formuleringen av forutsetningen om fortsatt drift i § 4-5. Lovens ordlyd var (og er) at årsregnskapet skal utarbeides under forutsetning om fortsatt drift så lenge det ikke er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet. Evalueringsutvalget foreslo å erstatte sannsynlig med overveiende sannsynlig. På dette punktet påpekte utvalget en motsetning med fjerde direktiv som vilkårsløst krever at forutsetningen om fortsatt drift legges til grunn. Det foretas også en sammenligning med relevante formuleringer i det konseptuelle rammeverket til IASB (1989, 2010) og forslag til nytt rammeverk (2013), og en konkluderer med at «plikten til å forkaste fortsatt drift er mindre streng under IAS» (s. 168).

Evalueringsutvalgets forslag til omformulering av § 4-6 om god regnskapsskikk gjengis ikke her, men i drøftingen av god regnskapsskikk i kapittel 11.

Evalueringsutvalget nøyde seg imidlertid ikke med de ovennevnte forslag til justeringer av ordlyden i de eksisterende bestemmelsene. En nyskapning fra utvalget var et forslag om å ta inn en formålsbestemmelse. Forslaget var et svar på mandatets krav om en vurdering av behovet for en tilpasning til det konseptuelle rammeverket i IFRS. Evalueringsutvalget påpeker at rammeverket, i tillegg til definisjoner og innregningskriterier for eiendeler og forpliktelser, også inneholder opplisting av brukergrupper og deres informasjonsbehov og dessuten kvalitative krav til regnskapsinformasjon, slik som forståelighet, relevans, pålitelighet og sammenlignbarhet. Evalueringsutvalget konstaterer at forslag om lovfesting av slike kvalitative krav har vært vurdert i flere omganger uten å ha fått endelig tilslutning, men at både Sverige og Danmark har elementer av slike krav i sin lovgivning. Evalueringsutvalget skriver (s. 162):

«Ved utforming av de enkelte bestemmelser i regnskapsloven er det derimot viktig å ha i tankene alle potensielle brukergrupper og deres spesifikke informasjonsbehov. Det samme gjelder for en standardsetters arbeid. For å sikre at alle brukergruppenes interesser blir ivaretatt, og for å skape allmenn tillit til prosessen, kan det være hensiktsmessig å liste opp brukergruppene i en formålsbestemmelse. Det er også blitt vanligere nå enn tidligere å formulere lovens formål eksplisitt.

Det kan også være hensiktsmessig å lovfeste kvalitative krav til regnskapsinformasjon. Kvalitative krav til informasjon har først og fremst sin nytte i forbindelse med en strukturering av diskusjoner omkring regnskapets innhold og utforming. Krav som forståelighet, relevans, pålitelighet og sammenlignbarhet er på mange måter selvinnlysende og ukontroversielle. Utfordringen, som standardsetter og den enkelte regnskapspliktige i praksis står overfor, er å foreta en avveining av de kvalitative krav i løsningen av regnskapsmessige problemer. Her må det foretas et profesjonelt skjønn veiledet av lov og god regnskapsskikk. Rammeverket er i seg selv til liten hjelp.

I en formålsparagraf vil det likevel være naturlig å inkludere de viktigste kvalitative krav til regnskapet – relevans og pålitelighet. Dette vil understreke betydningen av informasjon som kan påvirke brukernes beslutninger, men at det samtidig må stilles strenge krav til informasjonens pålitelighet. Lovgiver og standardsetter må også vurdere opplysningskrav opp mot de kostnader som vil påløpe for å fremskaffe informasjonen. Det er lovens siktemål at regnskapet skal gi relevant og pålitelig informasjon innen de beskrankninger kostnad/ nytte testen setter. Utvalget er derfor kommet til at de kvalitative kravene til regnskapsinformasjon bør formuleres som lovens formål. Den enkelte regnskapspliktige skal ikke bruke slike avveininger til å overprøve lov eller god regnskapsskikk. Formålsbestemmelsen bør plasseres i kapittel 3 fordi den vil gjelde både årsregnskap og årsberetning.»

På denne bakgrunn foreslo Evalueringsutvalget følgende nye bestemmelse:

«Årsregnskapets og årsberetningens formål er å danne grunnlag for regnskapsbrukernes bedømmelse av foretakets utvikling, finansielle stilling, resultat og risiki. Regnskapsbrukerne er enhver som treffer beslutninger som kan påvirkes av den regnskapspliktiges forhold, herunder nåværende og mulige eiere, kreditorer, ansatte, kunder, alliansepartnere og offentlige myndigheter.

Bestemmelsene i lov om årsregnskapet og årsberetningen tar sikte på å oppnå at disse dokumentene gir opplysninger om forhold som er relevante for regnskapsbrukerne. Opplysningene skal dessuten være pålitelige i forhold til det som regnskapsbrukerne normalt forventer. Plikten til å gi opplysninger er fastsatt etter en vurdering av opplysningenes nytte for brukerne sammenholdt med kostnadene ved å fremskaffe dem.»

Departementet behandlet Evalueringsutvalgets forslag til endringer i de grunnleggende prinsippene i Ot.prp. nr. 39 (2004–2005) punkt 3.2. I likhet med utvalget gikk departementet inn for å beholde de grunnleggende prinsippene i loven, men avviste de fleste av Evalueringsutvalgets forslag til endringer i disse prinsippene. Avvisningen var i det vesentlige begrunnet med at departementet gikk inn for et såkalt tosporet regnskapsregime som ble beskrevet som følger i proposisjonen (s. 29):

«Departementet anser at også hensynet til løpende tilpasning til IFRS ivaretas mer forsvarlig innen et tosporet system som angitt ovenfor basert mer entydig på henholdsvis IFRS og regnskapsloven. Modellen innebærer et system med to parallelle regelsett. Ett regelsett basert på gjeldende bestemmelser i regnskapsloven med forenklinger for små foretak (historisk-kost-regnskap) og ett regelsett som består av vedtatte IFRS med forenklinger for andre enn børsnoterte konsern (i retning et verdiregnskap). Etter departementets vurdering gjennomføres denne løsningen mest hensiktsmessig etter følgende hovedlinjer:

Det foretas bare i begrenset grad ytterligere tilpasninger til IFRS i de enkelte bestemmelsene i regnskapsloven. De grunnleggende regnskapsprinsippene i regnskapsloven beholdes uendret. Tilpasninger til IFRS vurderes innen rammen av gjeldende grunnleggende regnskapsprinsipper og at regnskapsloven i det vesentlige fortsatt skal foreskrive et transaksjonsbasert historisk-kost-regnskap.»

Departementet fulgte likevel opp forslaget om endring av § 4-4 slik at det ble tillatt med ulik prinsippanvendelse i selskapsregnskapet og konsernregnskapet.

Departementet avviste også, med henvisning til den nylig vedtatte bestemmelsen i § 3-2a om at «årsregnskapet skal gi et rettvisende bilde av den regnskapspliktiges og konsernets eiendeler og gjeld, finansielle stilling og resultat», Evalueringsutvalgets forslag til ny formålsbestemmelse (s. 36):

«Departementet mener det vil være uheldig og bidra til unødig uklarhet å lovfeste en formålsbestemmelse i tillegg til kravet om rettvisende bilde. De grunnleggende kvalitetskrav til regnskaper om relevans, sammenlignbarhet og forståelighet må ligge til grunn for utarbeiding av regnskapsregler og regnskapsstandarder. På samme måte må det legges vekt på vesentlighet og en avveining av kostnader og nytte. Departementet anser ikke at lovfesting av slike hensyn eller brukergrupper vil kunne bidra til at hensynene blir oppnådd i større grad.»

5.2.3 Utvalgets vurderinger

Lovkapittelet om grunnleggende regnskapsprinsipper er en hjørnestein i gjeldende regnskapslov. Prinsippene er formulert på en generell og overordnet måte som gir dem anvendelse på alle økonomiske situasjoner som den regnskapspliktige involveres i, uavhengig av næringstype og formell organisering. Med denne utformingen har de grunnleggende prinsippene vært et egnet utgangspunkt for å løse regnskapsmessige spørsmål, for den enkelte regnskapspliktige så vel som for revisor, standardsetter, domstol og forvaltningsmyndighet. Målsettingen ved å lovfeste grunnleggende regnskapsprinsipper var nettopp å skape en solid plattform for regnskapsmessige tolkninger som var robust for skiftende økonomiske omstendigheter. Etter utvalgets oppfatning ble den målsetningen nådd.

Utvalget er likevel av den oppfatning at den typen grunnleggende regnskapsprinsipper som gjeldende regnskapslov inneholder, ikke bør være med i en ny generasjon regnskapslovgivning. Dette henger sammen med utvalgets overordnede syn på hva en regnskapslov skal tjene til, sammenholdt med de ambisjonene man hadde ved utarbeidelsen av regnskapsloven av 1998. Utvalget prioriterer at norsk regnskapspraksis skal konvergere mot internasjonal praksis, slik den blir utviklet gjennom IFRS innenfor rammene av EU-direktivet, jf. redegjørelsen for utvalgets prioriteringer i kapittel 3.3. Med denne ambisjonen er behovet for å videreføre et system som skal ligge til grunn for norske tolkninger, ikke lenger til stede. Som det fremgår av gjennomgangen under, har de mest inngripende av de grunnleggende prinsippene på enkelte områder stått i veien for en harmonisering av norsk god regnskapsskikk med internasjonale regnskapsstandarder, eller skapt tvil om en slik harmonisering er mulig. Beskrivelsen av utviklingen av norsk god regnskapsskikk under 1998-loven i kapittel 11.9 underbygger at utvalgets innstilling på dette punktet ikke representerer et brått skift i norsk regnskapsutvikling. Dersom utvalgets forslag om å prioritere internasjonal tilpasning i lovgivningen blir fulgt opp av lovgiver, vil det innebære en kodifisering av en utvikling som har funnet sted gradvis under gjeldende lov.

Selv om utvalgets hovedprioriteringer, utlagt i kapittel 3.3, tilsier at grunnleggende prinsipper av den typen som er i gjeldende regnskapslov ikke skal lovfestes, har en ikke med hovedprioriteringene utelukket at grunnleggende regnskapsprinsipper kan fastsettes i standard. I gjennomgangen av de enkelte prinsippene vil utvalget trekke konklusjoner mht. om noen av prinsippene bør ha plass i regnskapsstandard.

Med et forslag om ikke å videreføre systemet med grunnleggende regnskapsprinsipper i loven må det likevel tas hensyn til at en del av bestemmelsene i det gjeldende lovkapittelet om grunnleggende regnskapsprinsipper, implementerer bestemmelser i fjerde og syvende direktiv som er videreført i det nye direktivet. Utvalget foreslår at disse bestemmelsene, samt andre bestemmelser som følger av direktivene, samles i et nytt lovkapittel som kalles alminnelige prinsipper for utarbeiding av årsregnskapet.

Utskifting av overskriften grunnleggende prinsipper med overskriften alminnelige prinsipper er ment å representere noe mer enn bare endret terminologi. Mens grunnleggende prinsipper er skrevet med henblikk på at de kan danne basis for regnskapsmessige løsninger for ulike forhold, er utvalgets forslag til alminnelige prinsipper ikke ment å gi føringer ved løsningen av spørsmål som ikke er uttrykkelig regulert i loven. De alminnelige prinsippene utgjør etter utvalgets syn primært en yttergrense for lovlig regnskapspraksis. Den mer detaljerte veiledning som den regnskapspliktige og revisor har behov for i dette systemet, skal finnes i regnskapsstandarder som er etablert på basis av internasjonale regnskapsstandarder. Alminnelige regnskapsprinsipper i loven skal altså utfylles av standardsetter.

5.3 Grunnleggende prinsipper som ikke har utgangspunkt i direktivene

5.3.1 Transaksjonsprinsippet, opptjeningsprinsippet og sammenstillingsprinsippet

Som nevnt innledningsvis i dette kapittelet er begrepet «grunnleggende regnskapsprinsipper» sterkest forbundet med de tre første prinsippene i § 4-1 første ledd. Disse lyder:

«

1. Transaksjoner skal regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet (transaksjonsprinsippet).

2. Inntekt skal resultatføres når den er opptjent (opptjeningsprinsippet).

3. Utgifter skal kostnadsføres i samme periode som tilhørende inntekt (sammenstillingsprinsippet).»

Transaksjons- og sammenstillingsprinsippet oppfattes ofte som kjernen i en teori om historisk kost-regnskapet.4 Deres virkemåte kan illustreres med utgangspunkt i en tradisjonell forretningsvirksomhet som har som mål å skape fortjeneste i form av overskudd mellom det som anskaffes (kjøpes eller produseres) og det som selges til sluttkunde. Anskaffelse og salg skjer imidlertid ikke på samme tid, så overskuddets størrelse blir kjent først når salget finner sted. Transaksjonsprinsippet innebærer at både anskaffelsen og salget regnskapsføres når de finner sted, så når alle transaksjoner er gjennomført, er også overskuddet definert. Men transaksjonsprinsippet gir strengt tatt ingen anvisning på tidfestingen av inntekt og kostnad. Ved anskaffelsen blir spørsmålet om anskaffelsesutgiften blir en kostnad umiddelbart eller i en senere periode, og da vil en eventuell utsatt kostnadsføring innebære balanseføring. Sammenstillingsprinsippet gir svar på spørsmålet om hvordan anskaffelsesutgiften skal periodiseres ved å pålegge balanseføring inntil tidspunktet hvor inntekten oppstår. I den enkle forretningsmodellen kan vi anse at inntekten oppstår ved salg til sluttkunde, og sammenstillingsprinsippet vil da kreve kostnadsføring på salgstidspunktet av det som er anskaffet til salget. I varehandel vil for eksempel kjøpte varer balanseføres som lager inntil tidspunktet for videresalg, og på salgstidspunktet vil salgsprovenyet inntektsføres og uttaket av varelager (målt til anskaffelseskost) kostnadsføres.

Så lenge en ser på helt enkle virksomheter, står opptjeningsprinsippet ikke like sentralt i resonnementet. Opptjeningsprinsippet sier imidlertid at også inntekt skal periodiseres, så det er ikke nødvendigvis slik som i eksempelet ovenfor at inntekten tidfestes til transaksjonstidspunktet. Med utgangspunkt i opptjeningstidsprinsippet kan man blant annet resonnere seg frem til at inntekten i en langsiktig tilvirkningskontrakt (for eksempel bygging av en bro for en offentlig oppdragsgiver), skal skje gradvis etter hvert som broen ferdigstilles, såkalt løpende avregning. Gjennom sammenstillingsprinsippet får dette da også betydning for tidfesting av utgiftene til brobyggingen, som fortsatt skal følge «tilhørende inntekt».

Selv om de tradisjonelle prinsippene som oftest assosieres med historisk kost-modellen, er tilknytningen ikke absolutt. For det første er det slik at nødvendigheten av å regnskapsføre transaksjoner er uavhengig av regnskapsmodell. Alle transaksjoner innebærer et bytte av en type gode eller plikt med en annen type gode eller plikt, så ethvert regnskap som krever en inndeling av eiendeler og forpliktelser etter art, må registrere endringene i disse som følger av transaksjoner. Hvis en samtidig antar at normale transaksjoner skjer til markedsverdi, vil det som oftest ikke være noen motsetning mellom transaksjonsprinsippet slik det er formulert i gjeldende lov og en virkelig verdi-modell. På den annen side kan en med utgangspunkt i samme resonnement hevde at transaksjonsprinsippet er overflødig i en virkelig verdi-modell.

For det annet er sammenstillingsprinsippet ikke en nødvendig bestanddel av historisk kost-modellen. Historisk kost-modellen ble utviklet gradvis over flere hundre år, og i den prosessen ble det tatt i bruk metoder for å fordele utgifter over tid som ikke var begrunnet med sammenstilling, bl.a. systemet med systematisk fordeling av investeringsutgiften ved hjelp av avskrivning hvor det ikke forelå noe krav om at avskrivningsplan og -metode skulle ivareta krav om sammenstilling mot tilhørende inntekt. Derimot er det ingen tvil om at sammenstillingsprinsippet, som antas første gang formulert i William Paton og Ananias Littletons bok «An Introduction to Corporate Accounting Standards» fra 1940, ga grunnlag for en oppstramming og ensretting av regnskapspraksis under historisk kost-modellen. Uten den systematikken i historisk kost-modellen som særlig sammenstillingsprinsippet bidro til, ville det ikke ha vært grunnlag for den utviklingen av regnskapsstandarder en fikk i USA etter annen verdenskrig, og som utvilsomt har hatt stor betydning for utviklingen av effektive kapitalmarkeder.

Det er dessuten en forskjell mellom opptjeningsprinsippet og sammenstillingsprinsippet med hensyn til hvor godt de lar seg forene med en annen regnskapsmodell enn historisk kost. Slik for eksempel opptjeningsprinsippet er utlagt i norsk regnskapslitteratur (Johnsen og Kvaal 1999 s. 91 flg. og Handeland og Schwencke 2011 s. 131 flg.), skiller en mellom transaksjonsbasert og verdibasert inntekt (jf. også NRS’ diskusjonsnotat om inntektsføring). En verdibasert inntekt innebærer at urealisert endring i balansepostens markedsverdi resultatføres, og dermed er man per definisjon utenfor historisk kost-modellen. Samtidig er det vanskelig å se for seg at sammenstillingsprinsippet kan ha noen rolle når inntekten er verdibasert. Anta for eksempel at en virksomhet innen varehandel utarbeider et verdiregnskap. Ved vareinnkjøp balanseføres den kjøpte varen, ikke for å få til sammenstilling, men fordi varen er en eiendel. Mens varen ligger på lager, endres netto salgspris til kunde. Denne endringen skal da inngå i resultat, men det er ingen kostnad som kan sammenstilles med denne inntekten. Ved salg vil forskjellen mellom realisert netto salgspris og beregnet netto salgspris også være resultat. I et verdiregnskap er det naturlig å fokusere på nettoinntekten uten brutto kostnadsføring, på samme måte som en gjør ved regnskapsføring av børsnoterte verdipapirer til markedsverdi etter gjeldende lovgivning § 5-8.

De tre tradisjonelle prinsippene står utvilsomt svært sterkt i utredningen fra Regnskapslovutvalget 1990. Det er flere grunner til det. Den regnskapsloven som ble til på 1990-tallet, skulle ha historisk kost som hovedmodell, ettersom loven skulle implementere direktiver som forutsatte historisk kost. Et strategisk valg var da å ta inn grunnleggende prinsipper som ikke fulgte av direktivet, men som heller ikke var i strid med direktivet, for å få en historisk kost-modell som hadde best mulig funksjonsmåte. Regnskapslovutvalget 1990 har videre vist til en del litteratur som bygger opp under disse prinsippene. I ettertid kan riktignok litteraturutdraget i NOU 1995: 30 virke noe selektivt, for på den tiden utredningen ble skrevet fantes det en omfattende litteratur som var kritisk til historisk kost-modellen (for eksempel Hylton 1965, Sprouse 1973, Kam 1990, Hendriksen og van Breda 1992), og særlig mot sammenstillingsprinsippet og faren for at sammenstillingsprinsippet ble misbrukt til å rettferdiggjøre resultatutjevning (income smoothing), som en ikke ser mye spor av i utredningen. Valgene som ble gjort av Regnskapslovutvalget 1990 og departementet må også ses i lys av at alternativer til historisk kost var prøvd ut i relativt begrenset grad i moderne økonomier. Balanseorienterte konseptuelle rammeverk som la til rette for mer verdiregnskap, var på plass under US GAAP og IFRS, men de var på 1990-tallet fremdeles i liten grad omsatt i konkrete standarder.

Hovedinnholdet i argumentasjonen for de tre tradisjonelle prinsippene i NOU 1995: 30 var imidlertid å vise hvordan de kunne brukes til å utlede regnskapsmessige løsninger for konkrete forretningsmessige problemstillinger. Denne innfallsvinkelen følger logisk av utvalgets argumentasjon for lovfesting av grunnleggende prinsipper som er sitert i punkt 5.2.1 ovenfor. Mye av utredningen er viet til å vise hvordan innholdet i regnskapsstandarder og praksis ville kunne utvikles gjennom tolkning av de grunnleggende prinsippene.

Nærmere om transaksjonsprinsippet

Det hører med til den vurderingen som i dag må gjøres, at selv om de tre tradisjonelle grunnleggende prinsippene har vært ansett forenlige med direktivene, er de ikke friksjonsfrie i forhold til IFRS. Blant de tre er transaksjonsprinsippet det minst problematiske. Som anført ovenfor lar dette prinsippet seg forene med alle regnskapsmodeller, selv om det utvilsomt har en mye viktigere rolle for et historisk kost-regnskap enn for et verdiregnskap. IFRS har ikke noe generelt transaksjonsprinsipp, men transaksjonspris er definert og forklart i de standarder hvor transaksjonsforståelse er sentral for innholdet i standarden. Således heter det for eksempel i IAS 18 Driftsinntekter nr. 9 at «driftsinntekter skal måles til den virkelige verdien av det vederlag som virksomheten mottar eller har til gode»5, og tilsvarende sier IFRS for SMEs nr. 23.3:

«Et foretak skal måle driftsinntekter til den virkelige verdien av vederlaget som foretaket har mottatt eller har til gode. Den virkelige verdien av vederlaget som foretaket har mottatt eller har til gode, skal inkludere eventuelle forhandlerrabatter, kontantrabatter og volumrabatter som foretaket gir.»

Også IAS 16 Eiendom, anlegg og utstyr omtaler et transaksjonsprinsipp i definisjonsparagrafen nr. 6:

«Anskaffelseskost er det beløp i kontanter eller i kontantekvivalenter som er betalt, eller den virkelige verdien av et annet vederlag som er avgitt, for å anskaffe en eiendel på tidspunktet for eiendelens anskaffelse eller tilvirkning (…).»

Med så tydelig samsvar mellom ordlyden i regnskapslovens gjeldende transaksjonsprinsipp og beskrivelsen av transaksjon og transaksjonspris i relevante IFRS-standarder, kan det anføres at en videreføring av transaksjonsprinsippet ikke vil være til hinder for en tilpasning av norsk praksis til IFRS for SMEs eller IFRS. Imidlertid er gjeldende lovbestemmelse ledsaget av en omfattende og utdypende omtale i forarbeidene. Denne omtalen, som strekker seg over 13 sider i NOU 1995: 30, har som formål å forklare transaksjonsprinsippets anvendelse på ulike situasjoner og forhold, og utgjør dermed en tungtveiende rettskilde for forståelsen av prinsippet. Mye av omtalen er generell veiledning i å måle vederlagets virkelige verdi når det inneholder kompliserende elementer som tidseffekter, utenlandsk valuta eller ikke-monetære størrelser (tingsvederlag). Denne delen av omtalen er for det meste en praktisk anvendelse av veletablerte bedriftsøkonomiske prinsipper, og den har derfor et visst tidløst preg. Andre deler av omtalen inneholder utsagn som ikke nødvendigvis er i samsvar med IFRS, bl.a. fordi den berører forhold som ikke er ferdig regulert i IFRS. Det er ikke hensiktsmessig her å gå gjennom hele beskrivelsen av transaksjonsprinsippet i NOU 1995: 30, så en vil nøye seg med å peke på to viktige områder hvor drøftingene i forarbeidene har potensiale til å skape friksjon i forhold til IFRS: 1) egenkapitaltransaksjoner og 2) kontinuitetsgjennomskjæring.

I forarbeidene til nåværende regnskapslov er regnskapsmessig behandling av egenkapitaltransaksjoner gitt et nærmere innhold med referanse til transaksjonsprinsippet (NOU 1995: 30 s. 69 flg. og Ot.prp. nr. 42 (1997–98) punkt 6.2.5). Egenkapitaltransaksjoner kjennetegnes ved at transaksjonene skjer mellom foretaket og foretakets eier, at de er ensidige transaksjoner og at disse transaksjonene ikke er gjenstand for innregning av gevinst eller tap. I hovedsak er det fire typetilfeller av egenkapitaltransaksjoner: innskudd av egenkapital, tilbakebetaling av innskutt egenkapital, utdeling av oppnådde resultater og utdeling av merverdi. Transaksjonsprinsippet vil derfor spille en viktig rolle ved fastsetting av størrelsen og sammensetningen av egenkapitalen.

I IFRS er tilnærmingen derimot annerledes. Som omtalt tidligere er IFRS bygd på et balanseorientert konseptuelt rammeverk. Det betyr at elementer som innregnes i balansen må tilfredsstille definisjoner av eiendeler og gjeld. Egenkapitalen bestemmes residualt (IASB 1989 nr. 49 bokstav c). Skillet mellom egenkapital og gjeld kan være utfordrende og spesielt i de tilfeller hvor det foreligger finansielle instrumenter med trekk av å være både egenkapital og gjeld. IAS 32 «Finansielle instrumenter – presentasjon» angir kriterier for å skille mellom finansielle instrumenter som er eiendeler og gjeld og finansielle instrumenter som er egenkapital. Det sentrale her er innholdet i den kontrakten som ligger til grunn for det finansielle instrumentet. Spesielt vanskelig er klassifisering av kontrakter om mottak eller levering av selskapets egne egenkapitalinstrumenter. IAS 32 gir imidlertid anvisning på når slike kontrakter er å betrakte som egenkapital, og når de er å betrakte som finansielle forpliktelser eller finansielle eiendeler. I utkast til nytt konseptuelt rammeverk fra IASB (2013 nr. 5.30 flg.) er det presentert to nye tilnærminger for hvordan en kan trekke opp skillet mellom egenkapital og gjeld: «the narrow equity appoach» og «the strict obligation approach». Den første tilnærmingen gir mindre rom for hva som klassifiseres som egenkapital enn den siste tilnærmingen. For eksempel vil finansielle instrumenter som representerer en plikt til å levere egne egenkapitalinstrumenter, bli klassifisert som gjeld under den første tilnærmingen.

Transaksjonsprinsippet i regnskapsloven § 4-1 representerer således et annet utgangspunkt når det gjelder å identifisere egenkapital enn den tilnærmingen som ligger til grunn for IFRS. Under IFRS vil egenkapitalen representere en residual bestemt av differansen mellom eiendeler og gjeld, og det nærmere skillet mellom finansielle instrumenter som skal klassifiseres som egenkapital eller gjeld, vil være basert på egenskaper ved den kontrakten som ligger til grunn for det finansielle instrumentet. Dette kan lede til ulike løsninger dersom transaksjonsprinsippet videreføres i norsk lov.

I forarbeidene til regnskapsloven er kontinuitetsgjennomskjæring drøftet i relasjon til transaksjonsprinsippet (NOU 1995: 30 s. 64 flg. og Ot.prp. nr. 42 (1997–98) punkt 6.2.5). I omtalen av transaksjonsprinsippet trekkes det opp et skille mellom reelle transaksjoner og ikke-reelle transaksjoner eller transaksjoner med eller uten økonomisk innhold. Ikke-reelle transaksjoner eller transaksjoner uten økonomisk innhold kan bli gjenstand for kontinuitetsgjennomskjæring. Skillet klargjøres blant annet i denne beskrivelsen av kjennetegn ved transaksjoner i Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 87:

«Departementet viser til at flere høringsinstanser har etterlyst en klargjøring av transaksjonsbegrepet. Etter departementets forståelse består en transaksjon av en ytelse og et vederlag. Det regnskapsmessige transaksjonsprinsippet har anvendelse når partene i transaksjonen fatter beslutning på grunnlag av sammenhengen mellom ytelse og vederlag. Ved kjøp og salg innebærer det at partene hver for seg aksepterer prisen som et uttrykk for verdien av ytelsen. Regnskapsmessige transaksjoner skal ha et reelt innhold.»

Det er følgelig to dimensjoner som skiller reelle fra ikke-reelle transaksjoner. Den første dimensjonen gjelder egenskaper ved partene som er involvert i transaksjonen. De skal være nokså uavhengige ved at de «hver for seg» tar stilling til ytelse og vederlag. Den andre dimensjonen gjelder transaksjonens innhold. Det skal være et reelt bytte og det skal være en reell overføring av risiko og kontroll. I utgangspunktet skal både uavhengighetsdimensjonen og innholdsdimensjonen være tilfredsstilt for at det skal være en reell transaksjon som danner grunnlag for ny verdimåling. Kravet om uavhengighet kan imidlertid ikke betraktes som absolutt (Johnsen og Kvaal 1999 s. 24). Spørsmålet om uavhengighet kommer særlig opp ved transaksjoner mellom nærstående parter eller transaksjoner mellom parter hvor den ene er under den annen parts kontroll, eventuelt at begge er under samme kontroll. I slike tilfeller kan det være grunnlag for kontinuitetsgjennomskjæring. I NOU 1995: 30 s. 68-69 er dette drøftet for virksomhetssammenslutninger innad i konsern hvor det gis støtte til kontinuitetsgjennomskjæring. Det har imidlertid vist seg vanskelig å utvikle en regnskapsstandard som regulerer slike virksomhetsoverdragelser.

I IFRS er transaksjonsprinsippet å lese i enkeltstandarder (for eksempel IAS 2 «Beholdninger», IAS 16 «Eiendom, anlegg og utstyr», IAS 18 «Driftsinntekter» og IAS 38 «Immaterielle eiendeler»), men prinsippet er ikke inntatt som et grunnleggende prinsipp tilsvarende det i regnskapsloven § 4-1 nr. 1. Kontinuitetsgjennomskjæring er heller ikke utmyntet i standard eller tolkning. Likevel vil krav om kontinuitetsgjennomskjæring kunne utledes fra veiledningshierarkiet i IAS 8 «Regnskapsprinsipper, endringer i regnskapsmessige estimater og feil» i de tilfeller hvor transaksjonen ikke er regulert gjennom standard eller tolkning. I IAS 8 nr.10 er dette angitt nærmere:

«I mangel av en IFRS som gjelder særskilt for transaksjoner eller andre hendelser eller forhold, skal ledelsen utøve skjønn ved utarbeidingen og anvendelsen av regnskapsprinsipper som gir opplysninger som er

1. relevante for brukernes økonomiske behov når de tar beslutninger, og

2. pålitelige, ved at finansregnskapet

   1. på en troverdig måte gjenspeiler foretakets finansielle stilling, finansielle inntjening og kontantstrømmer,

   2. gjenspeiler det økonomiske innholdet i transaksjoner og andre hendelser og forhold (…).»

Her uttrykkes det eksplisitt at det skal legges vekt på det økonomiske innholdet i transaksjonen, noe som tilsier at økonomisk innhold fremfor juridisk form skal legges til grunn. Dette kan også leses ut av det tidligere konseptuelle rammeverket til IASB (1989 nr. 35): «The substance of transactions or other events is not always consistent with that which is apparent from their legal form.» Det konseptuelle rammeverket er under revidering og denne omtalen er tatt ut i de deler av rammeverket som ble vedtatt i 2010 og er heller ikke videreført i utkast til nytt rammeverk fra 2013. I omtalen av prinsippet om substans foran form i denne utredningen punkt 5.6.2 under fremkommer det at prinsippet om substans foran form fortsatt er en del av det konseptuelle rammeverket til IASB, men at prinsippet anses inneholdt i det kvalitative kravet om tro gjengivelse. Hvis det legges til grunn at kontinuitetsgjennomskjæring gir en mer tro gjengivelse av ikke-reelle transaksjoner enn ny verdimåling, vil kontinuitetsgjennomskjæring kunne utledes som løsning under IFRS. Det er imidlertid få regnskapsstandarder hvor dette er problematisert eksplisitt. For eksempel faller virksomhetsoverdragelser under samme kontroll6 utenfor virkeområdet til IFRS 3 «Virksomhetssammenslutninger» (IFRS 3 nr. 2 bokstav c). IASB har imidlertid satt i gang et prosjekt som skal ta for seg regnskapsmessig behandling av virksomhetssammenslutninger under samme kontroll, men prosjektet er i øyeblikket inaktivt. Det forhold at det ikke foreligger noen standard eller tolkning når det gjelder regnskapsmessig behandling av virksomhetsoverdragelser under samme kontroll, har ført til uensartet praksis.

Problematikken med å skille mellom transaksjoner som gir opphav til ny verdimåling og de som ikke gjør det, er altså til stede både under norsk regnskapslov og IFRS. Grunnlaget for å finne en løsning er imidlertid forskjellig. Etter gjeldende regnskapslov må en løsning baseres på en fortolkning av transaksjonsprinsippet, mens etter IFRS må den baseres på prinsippet om substans foran form. Potensielt vil en derfor kunne komme frem til ulike løsninger dersom transaksjonsprinsippet videreføres i norsk lov eller regnskapsstandard.

Nærmere om opptjeningsprinsippet

Opptjeningsprinsippet har en opprinnelse og et innhold som er mindre klar enn de andre to tradisjonelle prinsippene. I sin kommentarutgave til regnskapsloven skriver Johnsen og Kvaal (1999 s. 87):

«Formuleringen av opptjeningsprinsippet i lovteksten er ikke forklarende på samme måte som sammenstillingsprinsippet og bestemmelsen om sikring. Når egenskapen «opptjent» skal styre inntektsføringen, må det først og fremst forstås slik at periodiseringen ikke nødvendigvis er sammenfallende med gjennomført transaksjon. Dette er en betydelig utvidelse av den tradisjonelle historisk kost modellen, hvor transaksjonsbasert inntekt har fungert som ankerfeste for tilhørende utgifter (…).»

Basert på dette synspunktet er det ikke opplagt at opptjeningsprinsippet er uproblematisk i forhold til direktivene som har (og hadde) en uttalt hovedregel om historisk kost. Samtidig fremgår det av NOU 1995: 30 s. 46 at en ved formuleringen av prinsippet har basert seg på en liberal forståelse av bestemmelsen i fjerde direktiv artikkel 31 nr. 1 bokstav c aa) som er videreført i det nye direktivets artikkel 6 nr. 1 bokstav c i) og lyder: «Bare overskudd fastsatt på balansedagen kan innregnes». I direktivene er denne bestemmelsen nevnt som ett av tre typetilfeller som illustrerer innholdet i forsiktighetsprinsippet, jf. drøftingen i punkt 5.4.2 under, men Regnskapslovutvalget 1990 argumenterte for at implementeringen i andre land tilsier at bestemmelsen ikke står i veien for et mer rent formulert opptjeningsprinsipp. IFRS inneholder ikke noe som ligner på et opptjeningsprinsipp. Det nærmeste en kommer er definisjonen av inntekt i det konseptuelle rammeverket (1989 nr. 70 a) som sier at inntekt er

«increases in economic benefits during the accounting period in the form of inflows or enhancements of assets or decreases of liabilities that result in increases in equity, other than those relating to contributions from equity participants.»

Denne definisjonen inneholder imidlertid ikke noe mer enn kongruensprinsippet, som er omtalt i punkt 5.4.3 under. Systemet i IFRS og IFRS for SMEs er at inntektsføringen reguleres i hver enkelt standard, og den vil være historisk kost-basert eller verdibasert alt etter standardens innretning. Om opptjeningsprinsippet i gjeldende lov kolliderer med en mer overordnet IFRS-tilpasning av norsk regnskapspraksis, beror altså på om IASB for den enkelte standard velger historisk kost eller virkelig verdi basert på samme tankesett som opptjeningsprinsippet. Kriterier for IASBs valg av regnskapsmodell ved førstegangs måling og etterfølgende vurdering av ulike elementer i regnskapet er en del av det pågående rammeverksprosjektet som ikke er avsluttet når denne utredningen avgis. I 2014 vedtok IASB en ny inntektsstandard IFRS 15 «Revenue from Contracts with Customers» som erstatter IAS 18 «Driftsinntekter» og IAS 11 «Anleggskontrakter». I denne standarden har IASB forsøkt å utvikle innregningskriterier for inntekter i samsvar med balanseorienteringen, til forskjell fra IAS 18 som i all hovedsak anvender resultatorienterte innregningskriterier. Det er derfor lite som tyder på at IASB har planer om å utvikle noe som ligner på opptjeningsprinsippet.

Det skal tilføyes at i prosessen frem til nytt konseptuelt rammeverk står spørsmålet om hvordan periodens inntekt skal splittes i den delen som inngår i resultatet og den delen som inngår i utvidet resultat (other comprehensive income, OCI) like sentralt som spørsmålet om inntekt er historisk kost-basert eller verdibasert. Opptjeningsprinsippet slik det er formulert i gjeldende norsk lov er noe perifert med hensyn til dette spørsmålet.

Nærmere om sammenstillingsprinsippet

Sammenstillingsprinsippet ble foreslått av Regnskapslovutvalget 1990, men det opprinnelige forslaget hadde en litt annen ordlyd enn i vedtatt lov. I NOU 1995: 30 var formuleringen: «Kostnader skal sammenstilles med inntekt for måling av resultat», mens i vedtatt lov er formuleringen: «Utgifter skal kostnadsføres i samme periode som tilhørende inntekt.» Endringen i formuleringen ble i Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 87 begrunnet med at det tydeligere skulle være en periodiseringsregel for utgifter. Ved den opprinnelige formuleringen var det betonet at sammenstillingsprinsippet er en bestemmelse om resultatmåling.

Sammenstillingsprinsippet er ikke omtalt i direktivene, men det er så tett forbundet med historisk kost-modellen at noen konflikt med direktivets hovedregel om historisk kost er lite tenkelig. Derimot kan det nok stilles spørsmål om hvordan et ufravikelig sammenstillingsprinsipp skal kunne gjelde når en benytter direktivets adgang til å fravike historisk kost-modellen gjennom artikkel 8 (virkelig verdi). Som anført ovenfor er det vanskelig å gi et fornuftig innhold til sammenstillingsprinsippet innenfor en virkelig verdi-modell.

Sammenstillingsprinsippet er omtalt i det konseptuelle rammeverket til IASB (1989), men da som et prinsipp som er underordnet de definisjoner som rammeverket angir for eiendeler og forpliktelser. Det heter i nr. 95 i rammeverket:

«Expenses are recognised in the income statement on the basis of a direct association between the costs incurred and the earning of specific items of income. This process, commonly referred to as the matching of costs with revenues, involves the simultaneous or combined recognition of revenues and expenses that result directly and jointly from the same transactions or other events; for example, the various components of expense making up the cost of goods sold are recognised at the same time as the income derived from the sale of the goods. However, the application of the matching concept under this Framework does not allow the recognition of items in the balance sheet which do not meet the definition of assets or liabilities.»

Av sitatet fremgår det at det potensielt er en konflikt mellom et overordnet sammenstillingsprinsipp og IFRS, og denne konflikten har materialisert seg i arbeidet med regnskapsstandarder i regi av Norsk RegnskapsStiftelse (NRS). Det er i kapittel 3.1 beskrevet hvordan NRS i stadig sterkere grad har tilstrebet samsvar mellom norske regnskapsstandarder og IFRS. Regnskapsstandarder, som er ment å uttrykke god regnskapsskikk, kan imidlertid ikke formuleres på en måte som er i strid med lovens bestemmelser. På noen punkter har imidlertid IFRS løsninger som prioriterer definisjonene for eiendeler og forpliktelser foran sammenstillingsprinsippet. På slike punkter har det oppstått konflikter mellom målsettingen om internasjonal harmonisering av regnskapsstandarder og formulering i lov og forarbeider. To eksempler hvor det potensielt er slike konflikter skal nevnes her: 1) periodisk vedlikehold og 2) immaterielle eiendeler.

Vedlikeholdsutgifter innregnes enten fortløpende som kostnad eller periodiseres hvis det skjer periodisk vedlikehold. Ved periodisk vedlikehold er det flere løsninger som er anvendt under god regnskapsskikk. En løsning som i praksis har vært mye anvendt, er å foreta en avsetning frem mot neste periodiske vedlikehold. Avsetningsmetoden går ut på at det bygges opp en avsetning til fremtidig vedlikehold som kostnadsføres etter hvert som avsetningen øker. Når vedlikeholdet først skjer, vil vedlikeholdsutgiften bli ført mot avsetningen og et eventuelt avvik vil bli kostnadsført umiddelbart. Denne løsningen er beskrevet i NRS 13 «Usikre forpliktelser og betingede eiendeler» punkt 7.6. I standarden omtales dette som en løsning som ikke bør brukes, fordi den gir opphav til en vedlikeholdsavsetning som ikke er en forpliktelse. Derimot innrømmes det i standarden at denne løsningen likevel ivaretar sammenstillingsprinsippet. Standarden kan neppe begrense det mulighetsrom som gjelder regnskapsmessige løsninger for periodisk vedlikehold på en måte som utelukker bruk av avsetningsmetoden. Metoden er utbredt i praksis, den representerer en skikk, og den er kvalitetsmessig god ved at den ivaretar sammenstillingsprinsippet. I forarbeidene til gjeldende regnskapslov er for øvrig avsetningsmetoden presentert som en mulig metode for periodisering av utgifter til periodisk vedlikehold (NOU 1995: 30 s. 80).

Det ble påpekt av Evalueringsutvalget at avsetningsmetoden vil være i konflikt med IFRS (NOU 2003: 23 «Evaluering av regnskapsloven» s. 164) fordi en slik avsetning ikke vil kunne tilfredsstille definisjonen av en forpliktelse. I IASBs konseptuelle rammeverk (1989 nr. 49b) er forpliktelser definert som:

«a present obligation of the entity arising from past events, the settlement of which is expected to result in an outflow from the entity of resources embodying economic benefits.»

Vedlikeholdsavsetningen er ikke en nåværende plikt til å yte økonomiske ressurser ettersom foretaket kan unnlate å gjennomføre vedlikeholdet (selv om en slik avgjørelse ikke nødvendigvis er økonomisk rasjonell). Etter IFRS skal periodisering av periodisk vedlikehold skje gjennom avskrivninger basert på at anleggsmiddelets anskaffelseskost dekomponeres (IAS 16 «Eiendom, anlegg og utstyr»). Forventede utgifter til fremtidig vedlikehold estimeres, skilles ut fra anleggsmiddelets anskaffelseskost og avskrives separat frem til første vedlikehold. Utgiftene som er pådratt i forbindelse med vedlikeholdet, balanseføres og avskrives frem mot neste planlagte vedlikehold. Dekomponeringsløsningen kan forsvares både under en resultatorientert regnskapsregulering og en balanseorientert regnskapsregulering.

Immaterielle eiendeler er identifiserbare, ikke-monetære eiendeler uten fysisk substans. Definisjonen av immaterielle eiendeler er nokså sammenfallende i NRS 19 «Immaterielle eiendeler» punkt 2.1.1 og IAS 38 «Immaterielle eiendeler» nr. 8. Det forhold at de immaterielle eiendelene er uten fysisk substans, gjør det vanskeligere å bekrefte ved fysisk inspeksjon om foretaket har eiendelen i sin besittelse eller ikke. Den immaterielle eiendelen må i stedet identifiseres ved at den enten er utskillbar, eller ved at den representerer en kontraktsrelatert eller annen juridisk rettighet (IAS 38.12). NRS 19 nevner ikke kontraktsrelatert eller annen juridisk rettighet som et mulig kriterium for identifiserbarhet. Likevel må det være underforstått at et slikt kriterium også gjelder under god regnskapsskikk ut fra formuleringen «en immateriell eiendel kan imidlertid være identifiserbar selv om den ikke er utskillbar» i punkt 2.1.1 i standarden.

Utfordringen den regnskapspliktige har når det skal tas stilling til balanse- eller kostnadsføring, er spesielt stor for egenutviklede immaterielle eiendeler, for eksempel eiendeler som er fremskaffet ved forsknings- og utviklingsaktiviteter. Her vil det være usikkerhet med hensyn til hvilke utgifter som skal tilordnes en eventuell immateriell eiendel, og fra hvilket tidspunkt en slik tilordning skal skje. I et resultatorientert regelverk vil sammenstillingsprinsippet innebære at utgiftene blir innregnet i balansen hvis de er forventet å generere fremtidige økonomiske fordeler. I et foretak som bruker på penger på aktiviteter (herunder forskningsaktiviteter) som forventes å gi økonomisk avkastning, vil følgelig hovedregelen være balanseføring. Utgiftene vil da bli periodisert ved at de sammenstilles med tilhørende inntekter. I et balanseorientert regelverk vil utgiftene ved slik tilvirkning bli innregnet i balansen bare hvis de representerer fremtidige økonomiske ressurser som tilfredsstiller definisjonen av en eiendel. I det konseptuelle rammeverket til IASB (1989 nr. 49 a) må en eiendel representere en økonomisk ressurs, og den må være kontrollert av foretaket som et resultat av tidligere hendelser. Kravet til innregning er derfor strengere etter det konseptuelle rammeverket til IASB (1989) enn etter de grunnleggende regnskapsprinsippene i regnskapsloven, og det skyldes først og fremst kravet om at eiendelen skal være kontrollert, jf. definisjonen under IFRS. Av den grunn kan det oppstå tilfeller hvor utgifter innregnes i balansen etter sammenstillingsprinsippet, men hvor disse ikke tilfredsstiller definisjonen av en eiendel i det konseptuelle rammeverket.

Den nærmere regulering av immaterielle eiendeler i NRS 19 og IAS 38 er imidlertid ganske sammenfallende. Årsaken til dette er at den norske standarden NRS 19 er utviklet med utgangspunkt i IAS 38. Det ser en blant annet tydelig ved at NRS 19 har balanseorienterte innregningskriterier. Det rom som gjelder innregning av utgifter til egen forskning- og utvikling er imidlertid mindre under IAS 38 enn NRS 19. Utgifter til egen forskning kan ikke under noen omstendigheter innregnes i balansen under IFRS (IAS 38 nr. 54). Innregning av slike utgifter kan imidlertid i unntakstilfeller forsvares under god regnskapsskikk. Om dette sier NRS 19 følgende i punkt 2.2.3:

«Forskningsaktiviteter vil normalt være på et så tidlig stadium og ha så høy usikkerhet knyttet til resultater at foretaket ikke vil kunne identifisere en immateriell eiendel som innebærer en sannsynlig økonomisk fordel for foretaket.»

Når det gjelder utviklingsutgifter, kan disse balanseføres etter nærmere angitte kriterier under IFRS (IAS 38 nr. 57). Disse kriteriene synes å være strengere enn de kriterier for innregning i balansen som er inntatt i NRS 19 punkt 2.2.3. Sammenstillingsprinsippet vil kunne kreve innregning av utgifter som ikke tilfredsstiller definisjonen av en eiendel, og i så måte vil prinsippet kunne lede til regnskapsmessige løsninger som er i konflikt med de balanseorienterte innregningskriteriene under IFRS. Konflikten er imdlertid dempet ved at NRS 19 i stor utstrekning er tilpasset prinsippene i IAS 38.

Eksemplene med vedlikeholdsutgifter og immaterielle eiendeler viser at en eventuell videreføring av lovbestemmelsen om sammenstillingsprinsippet vil kunne kollidere med ønsket om å føre norsk regnskapspraksis over på internasjonale regnskapsstandarder.

Utvalgets vurderinger

I samsvar med utvalgets syn på hva de alminnelige prinsippene skal tjene til, foreslår en at de tre tradisjonelle prinsippene som utgjør ryggraden av de grunnleggende prinsippene – transaksjonsprinsippet, opptjeningsprinsippet og sammenstillingsprinsippet – ikke videreføres i ny lovgivning. Som anført ovenfor er disse prinsippene tett assosiert med historisk kost-modellen som utvalget i det følgende vil argumentere for blir en obligatorisk hovedmodell for årsregnskapet. Det kan derfor fremstå som et paradoks at utvalget på den ene side foreslår lovfestet historisk kost-modellen, og på den annen side fjerner prinsipper som sterkt assosieres med denne modellen. Paradokset illustrerer at norske regnskapspliktige både etter 1998-loven og etter utvalgets forslag til ny lovgivning vil utarbeide årsregnskap med transaksjonsbasert periodisering som hovedregel, men transaksjonsmåling, opptjening og sammenstilling vil etter utvalgets forslag bare kunne finne sted innenfor rammer som defineres av norske regnskapsstandarder som er basert på internasjonale regnskapsstandarder. I et slikt system kan de tre tradisjonelle prinsippene ikke være overordnet andre prinsipper, og de bør derfor heller ikke være lovfestet. Av samme grunn bør de heller ikke fastsettes som overordnede prinsipper i regnskapsstandard.

5.3.2 Beste estimat

Bestemmelsen om regnskapsestimater i § 4-2 lyder:

«Ved usikkerhet skal det brukes beste estimat, på bakgrunn av den informasjon som er tilgjengelig når årsregnskapet avlegges.

Ved endring av regnskapsestimat skal virkningen resultatføres i den perioden estimatet endres, med mindre resultatføringen kan utsettes i samsvar med god regnskapsskikk.»

Første ledd er en bestemmelse om å bruke beste estimat ved usikkerhet. Det står ikke eksplisitt at dette er en bestemmelse om regnskapsmessig måling, men det er nærliggende å lese den som det, ettersom den omhandler beregning av beløp i en situasjon med flere mulige utfall. Det opprinnelige forslaget fra Regnskapslovutvalget 1990 hadde en litt annen ordlyd enn vedtatt lov: «Regnskapsestimater som er usikre skal settes til forventet verdi», og utvalget argumenterer generelt for forventningsrette estimater (NOU 1995: 30 s. 82). Forventningsrett estimat er et begrep hentet fra teoretisk statistikk. Johnsen og Kvaal (1999 s. 157) skriver om første ledd:

«Forventningsrett estimat er hentet fra statistisk begrepsbruk. I vanlige statistiske fordelinger er forventningsverdien et forventningsrett estimat. Forventningsverdien er lik den veide summen av de ulike utfallene, med sannsynligheten for hvert utfall som vekt. I mange tilfeller kan en slik algoritme være til lite hjelp, fordi selskapet ikke har noen begrunnet mening om sannsynlighetsfordelingen. Da må kravet om beste estimat være synonymt med et krav om å anvende beste skjønn. Det vil også kunne være tilfeller hvor beste estimat er det individuelt mest sannsynlige utfallet, for eksempel i et tilfelle med en rettstvist hvor selskapet enten vinner (med ett kjent utfall) eller taper (med et annet kjent utfall).»

Annet ledd er en periodiseringsbestemmelse. Virkningen av en endring av regnskapsestimat skal som hovedregel resultatføres i samme periode som estimatet endres. Det mest sentrale innholdet i denne bestemmelsen er at virkningen skal resultatføres og ikke føres rett mot egenkapitalen. Dette følger for så vidt også av kongruensprinsippet. Resultatføring av virkningen kan likevel utsettes når det er «i samsvar med god regnskapsskikk». Unntaket i siste komma ble som nevnt ovenfor tatt opp av Evalueringsutvalget som ønsket hjelpeverbet «kan» byttet ut med «skal». Det vises til omtalen av dette forslaget i punkt 5.2.2.

Kravet om å bruke beste estimat må ses i sammenheng med direktivets krav om et alminnelig forsiktighetsprinsipp. Forslaget om et slikt grunnleggende prinsipp kommer da også som konklusjon på drøftingen av forsiktighetsprinsippet i punkt 2.3.6 i NOU 1995: 30. Regnskapslovutvalget 1990 tilrådde at forsiktighetsprinsippet i regnskapsloven ble begrenset til nedskrivningsplikten i vurderingsreglene. I fortsettelsen av dette skriver utvalget (s. 82):

«Når det gjelder estimater, bør det heller presiseres i den nye regnskapsloven at disse skal være forventningsrette. Det krever at estimatene må revideres regelmessig og at det skal tas hensyn til ny informasjon mellom balansedagen og tidspunktet for avleggelse av regnskapet. Det vises til (…) formuleringen i den britiske regnskapsstandarden SSAP 2: «a best estimate in the light of the information available.»

Bestemmelsen om måling til beste estimat ble altså ikke oppfattet som å være i strid med direktivets forsiktighetsprinsipp. Dette kan ha sammenheng med at direktivets forsiktighetsprinsipp ved utarbeidelsen av ny regnskapslov ikke har vært oppfattet som en bestemmelse om måling. Teksten i det nye direktivet (jf. innledningssetningen til artikkel 6 nr. 1) levner imidlertid ingen tvil om at direktivets forsiktighetsprinsipp kan omfatte både innregning og måling.

En slags bekreftelse på at direktivets forsiktighetsprinsipp ikke er i strid med en bestemmelse og anvendelse av beste estimat, kan leses ut av det faktum at det nye direktivet i artikkel 12 nr. 12 tredje ledd krever at avsetninger måles til beste estimat, jf. omtale i punkt 6.2.5.

Verken IFRS for SMEs eller IFRS har noen overordnet bestemmelse om bruk av beste estimat, men det henvises til beste estimat i standarder som spesielt omhandler regnskapsføring av forhold som preges av usikkerhet. IAS 37 «Avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler» krever i nr. 38 at avsetninger måles til «det beste estimat av de utgifter som kreves for å gjøre opp den eksisterende plikten ved slutten av regnskapsperioden». Det samme følger av IFRS for SMEs nr. 21.7.

Bortsett fra kongruensprinsippet har direktivet ingen bestemmelse som vedrører problemstillingen som er regulert i annet ledd av § 4-2, regnskapsføring av virkningen av estimatendringer. Som anført ovenfor følger imidlertid obligatorisk resultatføring direkte av kongruensprinsippet, så annet ledd første komma er egentlig overflødig og dessuten forenlig med direktivet. Det er derfor egentlig bare annet komma som tillater utsatt resultatføring, som behøver en grundigere vurdering. Dette er en spesialregel om periodisering som går ut over direktivets bestemmelser. Den kan neppe være i strid med direktivet forutsatt at unntakene fra umiddelbar resultatføring er innenfor direktivets hovedregel om periodisering. Hvis en går tilbake til eksempelet om «knekkpunkts»-løsningen ved endring av avskrivningsplan som ble nevnt i omtalen av Evalueringsutvalget 2002s forslag i punkt 5.2.2, er antakelig både umiddelbar resultatføring (etter hovedregelen i annet ledd) og resultatføring fordelt over gjenværende levetid (som unntaket åpner for) innenfor historisk kost-modellen som direktivet påbyr (som hovedregel).

Bestemmelsen i annet ledd er imidlertid ikke helt i overensstemmelse med IAS 8 «Regnskapsprinsipper, endringer i regnskapsmessige estimater og feil» nr. 367 som lyder:

«Virkningen av en endring i et regnskapsmessig estimat, (…), skal innregnes fremadrettet ved at den inkluderes i resultatet for

1. den perioden endringen finner sted, dersom endringen bare påvirker denne perioden, eller

2. perioden da endringen finner sted og framtidige perioder, dersom endringen påvirker begge.»

Bokstav b) omfatter bl.a. situasjonen med endret avskrivningsplan når det gjenstår flere år av økonomisk levetid. IFRS påbyr altså en fordeling av estimatendringen, noe som er i samsvar med regnskapsloven bare dersom den regnskapspliktige velger unntaket i § 4-2 annet ledd annet komma. Det var dette misforholdet mellom regelsettene Evalueringsutvalget 2003 forsøkte å rydde opp i.

Ved den pågående revisjon av regnskapslovgivningen er det imidlertid mest nærliggende å stille spørsmål om en trenger § 4-2 annet ledd i det hele tatt. Hovedregelen om resultatføring følger av kongruensprinsippet, og mer spesifikke prinsipper for periodisering innenfor hovedregelen vil kunne følge av nærmere angitte regler i regnskapsstandarder.

Utvalgets vurderinger

Utvalget viser for det første til at direktivet ikke har et generelt krav om måling til beste estimat. Ut fra utvalgets hovedprioriteringer vil en ut fra dette ikke anbefale en videreføring av en lovbestemmelse som på generell basis krever anvendelse av beste estimat. Utvalget vil heller ikke anbefale at regnskapsstandard fastsetter et slikt overordnet krav fordi det kan skape konflikter i forhold til konkrete løsninger i internasjonale regnskapsstandarder. Det synes som en mer fornuftig strategi for standardsetter å fastsette krav om bruk av beste estimat på samme regelnivå som i IFRS for SMEs eller IFRS.

Utvalget ser ikke behov for å videreføre § 4-2 annet ledd om virkning av endring av regnskapsestimat. Hovedregelen følger av kongruensprinsippet, som foreslås videreført, jf. 5.4.3 nedenfor.

5.3.3 Sikring

Sikringsbestemmelsen i gjeldende regnskapslov § 4-1 første ledd nr. 5 lyder:

«Ved sikring skal gevinst og tap resultatføres i samme periode.»

At en bestemmelse om sikringsvurdering skulle inkluderes blant de grunnleggende prinsippene, ble opprinnelig foreslått av Regnskapslovutvalget 1990. Ordlyden i utvalgets forslag var imidlertid at «det skal tas hensyn til virkningen av sikring og porteføljestyring». Den delen som gjelder porteføljestyring ble ikke fulgt opp av departementet i Ot.prp nr. 42 (1997–98), og dette forholdet er omtalt i tilknytning til direktivets prinsipp om krav om enkeltvurdering i punkt 5.5.3 under. Forslaget om et grunnleggende prinsipp om sikringsvurdering ble imidlertid fulgt opp, men det ble omformulert som en periodiseringsregel. Sikringsbestemmelsen i gjeldende lov må leses som en spesialbestemmelse som går foran lovens generelle periodiseringsbestemmelser og vurderingsregler.

Terminologien som brukes i lovteksten, er ikke definert i forarbeidene, og den er heller ikke standardisert i annen regnskapslitteratur. Det som kalles «sikring» i lovteksten er ut fra alminnelig forståelse en type handling fra foretakets side som innebærer at den økonomiske virkningen av prisvariasjoner (som oftest i finansielle priser som renter og valutakurser, men også råvarepriser) blir dempet eller nøytralisert. Mye brukte synonymer til begrepet sikring er økonomisk sikring, sikringsforretninger eller sikringsrelasjoner. Sikring brukt i denne betydning er altså et forhold med en viss betydning for foretakets økonomiske forhold (for eksempel størrelsen på fremtidige kontantstrømmer), og denne betydningen er uavhengig av hvordan forholdet regnskapsføres.

Regnskapsføring av sikring går også under flere betegnelser, bl.a. regnskapsmessig sikring (jf. NRS 18 «Finansielle eiendeler og forpliktelser»), sikringsvurdering (NOU 1995: 30) eller sikringsbokføring (norsk oversettelse av IFRS). En annen ordlyd på regnskapslovens bestemmelse kunne derfor ha vært at når det foreligger en økonomisk sikring, skal det foretas sikringsvurdering.

Et enkelt eksempel kan anskueliggjøre hva dette dreier seg om. Et norsk foretak skal levere et produkt to perioder frem i tid med avtalt pris 100 USD. Hvis foretaket ikke foretar seg noe, vil det ha en valutarisiko for sin inntjening i norske kroner i den forstand at hvis dollarkursen går opp, vil kontantinngangen i norske kroner øke (sammenlignet med omregning til dagens spotkurs), og hvis dollarkursen går ned, vil kontantinngangen reduseres. For å eliminere denne risikoen kan foretaket selge 100 USD på termin med oppgjør om to perioder til en fast avtalt kurs. Siden leveranseoppgjøret og terminforretningen forfaller på samme tid, er den samlede kontantinngangen i norske kroner nå låst. Etter regnskapslovens ordlyd foreligger det da en «sikring», og denne sikringen tilsier sikringsvurdering, som vil innebære samtidig resultatføring av terminforretningen og salgstransaksjonen som ble sikret. Uten sikringsvurdering ville de to forretningsforholdene ses hver for seg, slik at gevinst og tap på terminkontrakten måtte resultatføres allerede i den første perioden.

På samme måte som forslaget om porteføljevurdering var forslaget om sikringsvurdering problematisk med hensyn til direktivets krav om enkeltvurdering, jf. omtalen i punkt 5.5.3 under. Synet til Regnskapslovutvalget 1990 var imidlertid at «en vurderingsenhet bestemt av felles kontantstrømmer som ikke er separable, ikke vil være i strid med prinsippet om individuell vurdering (…)» (NOU 1995: 30 s. 62). I eksempelet ovenfor vil en således ut fra dette synet anse at salgstransaksjonen og terminforretningen utgjør én felles vurderingsenhet.

Sikringsbestemmelsen er blitt videreutviklet gjennom NRS 18 «Finansielle eiendeler og forpliktelser» punkt 19 og 20, samt standardens vedlegg A. Standarden definerer to typer sikring: kontantstrømsikring og verdisikring. Kontantstrømsikring er «en sikringsrelasjon mellom et sikringsinstrument og et sikringsobjekt, der virkningen av endringer i kontantstrømmer fra sikringsinstrumentet effektivt reduserer virkningen av endringer i kontantstrømmen fra sikringsobjektet.» Eksempelet ovenfor er således en kontantstrømsikring, hvor leveranseoppgjøret er sikringsobjektet og terminforretningen sikringsinstrumentet. Verdisikring er ifølge standarden «en sikringsrelasjon mellom et sikringsinstrument og et sikringsobjekt, der virkningen av endringer i verdien av sikringsinstrumentet effektivt reduserer virkningen av endringer i verdien av sikringsobjektet.» Dette skillet mellom kontantstrømsikring og verdisikring er det samme som en finner i gjeldende IFRS om sikring, IAS 39 «Finansielle instrumenter – innregning og måling».8 Både IAS 39 og den norske standarden stiller krav til dokumentasjon av sikringsrelasjon og om sikringseffektivitet (som er et mål på hvor perfekt risiko blir eliminert) for at sikringsvurdering skal kunne benyttes.

Den kreativitet med hensyn til direktivet som Regnskapslovutvalget 1990 måtte utvise for å få plass til en sikringsbestemmelse i den norske regnskapsloven, er ikke lenger like påkrevet. Sammenlignet med fjerde direktiv inneholder det nye direktivet medlemslandsopsjoner til å fastsette regler om sikring i overensstemmelse med IAS 39. I samsvar med direktivets system fremkommer disse som unntak fra den overordnede historisk kost-modellen som påbys i artikkel 6. Artikkel 8 nr. 5 lyder:

«Som unntak fra artikkel 6 nr. 1 i) kan medlemsstatene med hensyn til alle eiendeler og forpliktelser som kan betegnes som sikringsobjekter i henhold til et system for sikringsbokføring til virkelig verdi, eller bestemte deler av slike eiendeler eller forpliktelser, tillate måling til det bestemte beløp som nevnte system krever.»

Denne bestemmelsen åpner altså opp for at sikringsobjekter kan måles til virkelig verdi, mens sikringsinstrumenter i form av derivater eller andre finansielle instrumenter kan vurderes til virkelig verdi etter artikkel 8 nr. 1 bokstav a (medlemslandsopsjon). Simultan vurdering til virkelig verdi av både sikringsobjekt og sikringsinstrument, er systemet som gir sikringsvurdering for virkelig verdi-sikring etter IAS 39.

Når det gjelder kontantstrømsikring er systemet i IAS 39 at sikringsinstrumentet vurderes til virkelig verdi, men at verdiendringene ikke føres over resultatet, men mot egenkapitalen i form av utvidet resultat (other comprehensive income, OCI). Vurdering til virkelig verdi av sikringsinstrumentet muliggjøres i direktivet av den samme artikkel 8 nr. 1 bokstav a som allerede er nevnt, og føring av sikringsinstrumentets verdiendringer mot egenkapitalen muliggjøres av artikkel 8 nr. 8 bokstav a. De relevante delene av denne bestemmelsen lyder:

«Uten hensyn til artikkel 6 nr. 1 bokstav c) skal en endring i verdien resultatføres når et finansielt instrument måles til virkelig verdi, bortsett fra i følgende tilfeller, der slike endringer skal føres direkte i et fond for virkelig verdi:

1. instrumentet som regnskapsføres, er et sikringsinstrument i et system for sikringsbokføring som tillater at en del av eller hele verdiendringen ikke resultatføres, (…).»

Gjeldende sikringsbestemmelse i § 4-1 første ledd nr. 5 er en skal-bestemmelse som i prinsippet gjelder all økonomisk sikring. Både den norske regnskapsstandarden og IAS 39 presenterer på samme måte sikringsvurdering som en plikt når visse kriterier er oppfylt. En mulig konsekvens av dette systemet er imidlertid at regnskapspliktige velger seg inn eller ut av sikringsvurderingen ved å anse kriteriene som oppfylt eller uoppfylt. Illustrasjonsforetaket som er beskrevet ovenfor, skal etter lovens ordlyd foreta sikringsvurdering, men kan i praksis unndra seg ved å innta det standpunkt at dokumentasjonen for sikringsforholdet er utilstrekkelig. Følgen av å unndra seg sikringsvurdering vil være at sikringsinstrumentet blir vurdert til kost eller virkelig verdi, alt etter hva vurderingsreglene for finansielle instrumenter tilsier, og resultatføringen blir som for en enkeltstående finansiell plassering. I praksis ser en ofte at foretak opplyser at de har en konkret sikringsstrategi for eksempel for valutarisiko, men at de unnlater å foreta sikringsvurdering. Et mulig syn er derfor at sikringsvurdering både under IFRS og norsk god regnskapsskikk er en valgadgang for regnskapspliktige som oppfyller de nødvendige kriteriene, og at det derfor er misvisende å klassifisere sikringsbestemmelsen som et grunnleggende regnskapsprinsipp.

Utvalgets vurderinger

Det grunnleggende prinsippet om sikring i gjeldende lov er formulert som en overordnet og ubetinget plikt til sikringsvurdering av økonomisk sikring. Verken direktivet eller IFRS for SMEs / IFRS har en slik overordnet plikt, men de har begge bestemmelser om sikring på et lavere regelnivå. Utvalget tilrår at en ikke viderefører gjeldende lovbestemmelse om sikring, men at en i stedet benytter medlemslandsopsjonene i artikkel 8 til å kunne fastsette bestemmelser om sikringsvurdering i regnskapsstandard.

5.4 Grunnleggende prinsipper som har utgangspunkt i direktivene

5.4.1 Innledning

Som nevnt er en del av de grunnleggende regnskapsprinsippene avledet av fjerde og syvende direktiv. Sortert i samsvar med regnskapslovens rekkefølge gjelder dette bestemmelsene om forsiktighetsprinsippet i § 4-1 første ledd nr. 4, kongruensprinsippet i § 4-3, konsistent prinsippanvendelse i § 4-4 og fortsatt drift-forutsetningen i § 4-5. I tillegg var kravet om at årsregnskapet skulle utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk i § 4-6 delvis begrunnet med implementering av direktivets krav til rettvisende bilde. God regnskapsskikk drøftes i et eget kapittel (kapittel 11) og blir derfor ikke omtalt her.

Ved den pågående revisjonen av regnskapslovgivningen er det ikke lenger fjerde og syvende direktiv som gjelder, men det nye konsoliderte regnskapsdirektivet. Det er derfor uansett behov for å ta stilling til om de norske lovbestemmelsene ivaretar formuleringene i det nye direktivet. Men utvalget mener at det er hensiktsmessig ved denne revisjonen å gjøre en grundigere vurdering enn bare å se på konsekvensen av språklige endringer i direktivene. Det har gått nær 20 år siden regnskapslovens metodikk for implementering av direktivene ble foreslått, og utvalget ser grunn til å gjøre en kritisk gjennomgang av de valgene som ble gjort.

For å lette gjennomgangen er det i vedlegg satt opp et lovspeil som viser formuleringene i de to gamle direktivene og det nye direktivet i parallelloppsett sammen med de implementerende bestemmelsene i regnskapsloven. Lovspeilet viser bare hovedbestemmelsene i direktivene og ikke alle unntak som er knyttet til dem.

I de gamle direktivene var det artikkel 31 i fjerde direktiv som i hovedsak inneholdt bestemmelsene som gjenfinnes i paragrafene i regnskapslovens kapittel 4. Bestemmelsene i artikkel 31 omtales som «alminnelige prinsipper», som språklig sett kan sies beslektet med regnskapslovens formulering «grunnleggende prinsipper». Det eneste vesentlige tillegget til artikkel 31 er syvende direktiv artikkel 29 nr. 1 og 2 bokstav a for det som gjelder bestemmelsen om ensartet prinsippanvendelse i § 4-4. Innholdet i artikkel 31 er i det vesentlige videreført i det nye direktivets artikkel 6. Noen språklige forskjeller mellom de norske direktivversjonene som det refereres til her, er ikke forårsaket av endringer i engelsk originaltekst, men skyldes at norsk oversetter med årene har fastsatt en annen regnskapsterminologi enn det en anvendte ved de første oversettelsene som kom etter inngåelse av EØS-avtalen i 1994. Utvalget vil derfor peke ut de endringer mellom gammel og ny direktivtekst som innebærer realiteter.

Det fremgår ikke av lovspeilet at gammel artikkel 31 og ny artikkel 6 har ulik overskrift og innledning. Artikkel 31 i fjerde direktiv bar overskriften «Verdsettingsregler» (Valuation rules), og innledningen i punkt 1 hadde teksten: «Medlemsstatene skal sørge for at verdsettingen av postene oppført i årsregnskapet gjøres i samsvar med følgende alminnelige prinsipper: (…).» Artikkel 6 i det nye direktivet har overskriften «Generelle prinsipper for finansiell rapportering», og innledningen til nr.1 lyder: «Postene som presenteres i årsregnskapet og konsernregnskapet, skal innregnes og måles i samsvar med følgende generelle prinsipper: (…).» At man har erstattet «verdsetting» med «innregning og måling» er en tilpasning til IFRS-terminologien, men det innebærer også en realitetsforskjell i form av at den nye artikkelen har et noe videre nedslagsfelt enn den gamle. Alle bestemmelsene fra artikkel 31 som ble implementert gjennom grunnleggende prinsipper, jf. tabell i vedlegg, har således fått et videre anvendelsesområde i det nye direktivet. I og for seg kan man kanskje si at det gjør dem likere de grunnleggende prinsippene som er tenkt å ha betydning for all regnskapspraksis, ikke bare verdsettingen.

5.4.2 Forsiktighetsprinsippet

Når det gjelder teksten om forsiktighetsprinsippet, har det nye direktivet to materielle endringer i forhold til teksten i 1995-versjonen av fjerde direktiv. Punkt ii) krever at det skal tas hensyn til alle forpliktelser som er oppstått i løpet av regnskapsåret, mens den tidligere teksten inkluderte alle «forventede forpliktelser og mulige tap». Den sistnevnte formuleringen representerer en større mengde enn den førstnevnte, og den har med forhold som ligger utenfor definisjonen av forpliktelser i IFRS. Denne innstrammingen av direktivets forsiktighetsprinsipp ble gjennomført ved direktivendring i 2003, og samtidig ble det innført en medlemsstatsopsjon som nå står i artikkel 6 nr. 5 til å «tillate eller kreve at alle forventede forpliktelser og mulige tap som oppstår i løpet av det berørte regnskapsår eller i et tidligere regnskapsår, innregnes selv om disse forpliktelsene eller tapene først blir kjent i tidsrommet mellom balansedagen og det tidspunkt da balansen settes opp.»

Den andre materielle endringen i teksten om forsiktighetsprinsippet er at henvisningen til «avskrivninger» (depreciation) i den gamle teksten er erstattet med en henvisning til «alle verdijusteringer». Det nye direktivets engelske tekst henviser her til «all negative value adjustments». Utvalget antar at man her har foretatt en begrepsmessig opprydding som bringer teksten nærmere det som hele tiden har vært intensjonen med denne bestemmelsen.

Bortsett fra disse mindre endringene er bestemmelsen om forsiktighetsprinsippet i det nye direktivet en videreføring av den gamle bestemmelsen, jf. tabell i vedlegg. Innregning og måling skal foretas i henhold til forsiktighetsprinsippet, og innholdet i prinsippet er illustrert med tre typetilfeller: i) bare «profits made» kan innregnes, ii) forpliktelser oppstått i regnskapsåret som blir kjent etter balansedagen, skal hensyntas, og iii) alle verdijusteringer skal innregnes uansett om resultatet er positivt eller negativt. Punkt ii) og iii) er selvsagte plikter som vanligvis ikke assosieres med forsiktighetsprinsippet. Punkt i) reiser spørsmål om hva en mener med «profits made». Hvis «profits made» er det som til enhver tid innregnes som resultat, er bestemmelsen uten innhold. Men det kan også tenkes å uttrykke et realisasjonsprinsipp, men i så fall blir det vanskelig å se hvordan et slikt prinsipp skal kunne gjelde under anvendelse av verdireguleringsmodellen i artikkel 7 eller virkelig verdi-modellen i artikkel 8.

Ingen av tekstendringene som har kommet med revisjon av direktivet, påvirker den norske implementeringen av forsiktighetsprinsippet på noen avgjørende måte. Det som imidlertid kommer tydelig til syne ved denne språklige sammenstillingen med direktiv-tekstene er hvor annerledes det norske forsiktighetsprinsippet er formulert. At «urealisert tap skal resultatføres» kan sies å ivareta punkt iii) i artikkel 6 nr. 1 bokstav c og antakelig også punkt ii), mens punkt i) vanskelig kan sies å være gjengitt i den norske versjonen av forsiktighetsprinsippet. Uansett er de tre underpunktene i direktivet skrevet som typetilfeller av forsiktighetsprinsippet, som ikke nødvendigvis er uttømmende. Semantisk omtaler direktivet et uspesifisert forsiktighetsprinsipp som bl.a. kommer til uttrykk i de tre typetilfellene.

Det fremgår av Regnskapslovutvalget 1990s drøfting i NOU 1995: 30 at en bevisst har tilstrebet en snever tolkning av forsiktighetsprinsippet (s. 82):

«Forsiktighetsprinsippets plass i den nye regnskapsloven bør begrenses til nedskrivningsplikten i de generelle vurderingsreglene. Nedskrivning må betraktes i en økonomisk sammenheng (…). Nedskrivningsplikten i de generelle vurderingsreglene inkluderer også plikten til å regnskapsføre tap på kontrakter, selv om ikke kontrakten balanseføres. For at det ikke skal være tvil om plikten til å avsette for tap på kontrakter, foreslår utvalget en bestemmelse om at urealisert tap skal resultatføres.»

Når det gjelder direktivets tre typetilfeller, anså Regnskapslovutvalget 1990 dem som uklare (s. 48):

«Forsiktighetsprinsippet har uten tvil en sentral plass i direktivet. (…). Forsøkene på presisering i de tre underpunktene er imidlertid ikke klargjørende. Det første underpunktet er et prinsipp for inntektsføring. Det neste har, når det blir sett i sammenheng med andre bestemmelser i direktivet, et usikkert innhold. Det siste underpunktet om at avskrivning skal gjennomføres uavhengig av resultat, er en selvfølgelighet.»

Departementet sluttet seg til utvalgets forslag, men det fremgår av Ot.prp. nr. 42 (1997–98) at det har vært noe uenighet i høringen om forslaget representerte en tilstrekkelig gjennomføring av direktivet. Departementet hevdet at forsiktighetsprinsippet ikke er svekket ved forslaget og så det bl.a. i sammenheng med aksjelovenes bestemmelser om utbyttebegrensning og kravet i § 4-2 om å bruke beste estimat ved usikkerhet. Ifølge departementet vil beste estimat uansett måtte ligge innenfor det skjønnsintervall som er tillatt etter et uspesifisert forsiktighetsprinsipp. Bestemmelsen i § 4-2 er drøftet i punkt 5.3.2 over. Videre skriver departementet (s. 91):

«Samtidig vil departementet gi støtte til en del av de synspunkter som framkommer fra de høringsinstanser som ønsker lovfestet et eget forsiktighetsprinsipp. Det må være klart at forbudet mot grunnløs optimisme i regnskapsførselen ikke skal være svekket ved lovframlegget.»

Uenigheten om gjennomføringen av direktivets forsiktighetsprinsipp i regnskapsloven 1998 reflekterer en grunnleggende usikkerhet om prinsippets innhold. Mulige forståelser av forsiktighetsprinsippet er at det gjelder innregning, verdimåling, opplysningspraksis eller en kombinasjon av disse. Forsiktig innregning ville innebære at det er viktigere med rettidig innregning av «dårlig nytt» (for eksempel et uventet tap) enn «godt nytt» (for eksempel inntektsvirkningen av en ny kundekontrakt). Forsiktig verdimåling ville innebære (selv i en kombinasjon med plikt til å bruke beste estimat) at det er mer alvorlig å overvurdere en eiendel (eller undervurdere en forpliktelse), enn å undervurdere en eiendel (eller overvurdere en forpliktelse) med samme beløp. Forsiktig opplysningspraksis har samme asymmetri med hensyn til godt og dårlig nytt som forsiktig innregning, men viser seg som mer omfattende opplysninger i notene. Departementets uttalelse som er sitert ovenfor går på forsiktighet i målingen, og for så vidt er koblingen i NOU 1995: 30 mellom bestemmelsen om beste estimat og forsiktighetsprinsippet en illustrasjon på at forsiktig måling har vært en del av vurderingstemaene i forbindelse med lovarbeidet.

Rammeverket inneholdt inntil 2010 en tekst om forsiktighet (prudence) i tidligere nr. 95 som inneholdt elementer av innregning, måling og opplysningsplikt:

«The preparers of financial statements do, however, have to contend with the uncertainties that inevitably surround many events and circumstances, such as the collectability of doubtful receivables, the probable useful life of plant and equipment and the number of warranty claims that may occur. Such uncertainties are recognised by the disclosure of their nature and extent and the exercise of prudence in the preparation of the financial statements. Prudence is the inclusion of a degree of caution in the exercise of the judgements needed in making the estimates required under conditions of uncertainty, such that assets or income are not overstated and liabilities or expenses are not understated. However, the exercise of prudence does not allow, for example, the creation of hidden reserves or excessive provisions, the deliberate understatement of assets or income, or the deliberate overstatement of liabilities or expenses, because the financial statements would not be neutral and, therefore, not have the quality of reliability.»

I endret rammeverk (IASB 2010) og utkast til nytt rammeverk (2013) har en ikke tatt med «prudence» som en kvalitativ egenskap, men det nye rammeverket er ikke ferdigstilt, og diskusjonen om forsiktighetsprinsippets plass i det nye rammeverket har pågått under hele denne prosessen.

Det er påpekt (bl.a. i EFRAGs publikasjon om Prudence fra 2013) at gjeldende IFRS-standarder inneholder en rekke asymmetriske regler om innregning og måling som vanskelig kan forstås som noe annet enn uttrykk for et forsiktighetsprinsipp. Under IAS 37 «Avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler» skal en betinget eiendel ikke innregnes uten at den er tilnærmet sikker, mens en betinget forpliktelse skal innregnes ved et mye lavere sannsynlighetsnivå. Det er tilsvarende asymmetrier mellom innregning av utsatt skatt-eiendeler og utsatt skatt-forpliktelser i IAS 12 «Inntektsskatt», og det er et forbud mot neddiskontering av utsatt skatt som kan ses som et hinder mot undervurdering av forpliktelser. Nedskrivingsbestemmelsene i IAS 36 «Verdifall på eiendeler» har maksimumsgrenser for kontantstrømmer som kan tas i betraktning ved beregning av bruksverdi, som på samme måte kan ses som hinder mot overvurdering av eiendeler.

Selv om det, mens denne utredningen skrives, er uklart om forsiktighetsprinsippet skal gjelde i IFRS, er det på det rene at forsiktighetsprinsippet er en del av IFRS for SMEs. Prinsippet er i denne standardens nr. 2.9 utlagt om lag som i det tidligere konseptuelle rammeverket. I utkast til ny IFRS for SMEs (2013) er prinsippet foreslått videreført med samme ordlyd som i IFRS for SMEs (2009). Det er i og for seg ikke ulogisk om man ender opp med en situasjon hvor forsiktighetsprinsippet gjelder for ikke-børsnoterte foretak, men ikke for de børsnoterte, ettersom presisjonskravet til informasjonen fra de sistnevnte rimeligvis må være størst. Det at både direktivet og IFRS for SMEs inneholder et forsiktighetsprinsipp, gir også holdepunkt for at disse regelsettene er kompatible, og det gir hjelp til å gi et akseptabelt innhold i direktivets forsiktighetsprinsipp. Utvalget gir med dette ikke uttrykk for noe syn på om spørsmålet om forsiktighet bør være en del av det nye konseptuelle rammeverket i IFRS eller ikke.

Utvalgets vurderinger

Ambisjonen om en tydelig direktivimplementering tilsier at det bør være en lovbestemmelse om forsiktighetsprinsippet. Utvalget foreslår at den helt enkelt får som ordlyd at innregning og måling skal foretas i samsvar med forsiktighetsprinsippet.

Det er et problem med lovfesting av forsiktighetsprinsippet at en ikke kan gi en presis beskrivelse av hva det går ut på. Forsiktig regnskapspraksis, som i engelsk språkdrakt dels omtales som «prudence» og dels som «conservatism», har en svært lang forhistorie; enkelte historikere har omtalt det som verdens eldste regnskapsprinsipp.9 Prinsippet har imidlertid ikke alltid hatt det samme innholdet. Ut fra ett perspektiv er forsiktig regnskapsførsel beslektet med tradisjonelle normer om etisk adferd i forretningsforhold. I dette perspektivet vil det for eksempel være umoralsk å lokke til seg investorer ved å vise fiktive inntekter. Et annet slektskap er med den risikoaverse beslutningstaker i neoklassisk økonomisk teori. I dette perspektivet vil overoptimistiske vurderinger bidra til uoptimale investerings- og utdelingsbeslutninger. Den risikojustering som gjøres ved verdsetting gjennom neddiskontering av estimerte kontantstrømmer (enten i form av et risikofradrag i kontantstrømestimatene eller i form av et risikopåslag i diskonteringsrenten) kan ses som et tilfelle av anvendelse av et slikt forsiktighetsprinsipp. En tredje forbindelseslinje er med teorier om asymmetrisk informasjon, hvor innsidere kan ha egeninteresse i å skjule informasjon for utenforstående, de være seg investorer eller kreditorer. Eksistensen av skjulte verdier i foretaket gir innsiderne urimelige fordeler ved kjøp av foretakets aksjer.10

Selv om utvalget ikke er i stand til å beskrive innholdet i forsiktighetsprinsippet presist, vil en påpeke at direktivene har inneholdt dette prinsippet i nær et halvt århundre, og at det derfor er etablert oppfatninger av hva som er en akseptabel forståelse av det. Utvalget mener at det er den til enhver tid rådende internasjonale forståelse av direktivets forsiktighetsprinsipp som vil gjelde også for innholdet av forsiktighetsprinsippet i norsk lovgivning. Etter utvalgets syn er den forståelsen av forsiktighetsprinsippet som kommer til uttrykk i IFRS for SMEs, og som er gjengitt på norsk i NRS høringsutkast til ny norsk regnskapsstandard punkt. 2.9, en god beskrivelse av gjeldende oppfatning av forsiktighetsprinsippet blant regnskapskyndige:

«Den usikkerheten som nødvendigvis omgir mange hendelser og omstendigheter kommer til uttrykk ved å opplyse om deres art og omfang og ved å utøve forsiktighet ved utarbeidingen av finansregnskapet. Forsiktighet er å utvise en viss varsomhet ved vurdering av nødvendige estimater ved usikre forhold, slik at eiendeler eller inntekter ikke overvurderes, og forpliktelser eller kostnader ikke undervurderes. Utøvelse av forsiktighet rettferdiggjør imidlertid ikke en bevisst undervurdering av eiendeler eller inntekter, eller en bevisst overvurdering av forpliktelser eller kostnader. Kort sagt, forsiktighet rettferdiggjør ikke skjevheter.»

I samsvar med denne beskrivelsen vil utvalget understreke at en henvisning til forsiktighetsprinsippet ikke kan legitimere noen form for uetisk adferd som tar sikte på å skjule informasjon med det formål å tjene noen interesser på bekostning av andre interesser.

Man kan likevel ikke uten videre legge til grunn at gjeldende forståelse vil ligge helt fast over levetiden til en norsk lov. Som andre tilsvarende normer vil regnskapslovgivningens forsiktighetsprinsipp være en dynamisk norm, som vil kunne påvirkes av en spesifikk regnskapsmessig utvikling eller av en mer allmenn normutvikling.

Medlemslandsopsjonen i artikkel 6 nr. 5 til å «tillate eller kreve at alle forventede forpliktelser og mulige tap som oppstår i løpet av det berørte regnskapsår eller i et tidligere regnskapsår, innregnes selv om disse forpliktelsene eller tapene først blir kjent i tidsrommet mellom balansedagen og det tidspunkt da balansen settes opp», bør etter utvalgets syn ikke benyttes. De forhold som er nevnt i denne artikkelen var del av direktivets forsiktighetsprinsipp inntil 2003, men de ble deretter tatt ut av hovedregelen etter som de innebar obligatorisk innregning av forpliktelser som ikke ville være forpliktelser etter IFRS. For eksempel vil tradisjonell avsetning til fremtidig vedlikehold representere en slik «forventet forpliktelse», og konflikten med IFRS-definisjonen av forpliktelser for en slik avsetning er forklart i omtalen av sammenstillingsprinsippet i punkt 5.3.1. Utvalget mener samtidig at det kan være hensiktsmessig at standardsetter har mulighet til å lage bestemmelser som fraviker IFRS-tankegangen, bl.a. for små foretak. Ettersom direktivet selv ikke har noen definisjon av forpliktelse, og det heller ikke foreslås noen definisjon i ny lov, har standardsetter ikke behov for noe slikt utvidet forsiktighetsprinsipp for å lage regler for norske regnskapspliktige som strider mot forpliktelsesdefinisjonen i IFRS. Artikkel 12 nr. 12 annet ledd inneholder en praktisk adgang til å utvide bruken av avsetninger som bør implementeres (jf. omtale i kapittel 6.8), og ellers vil det være direktivets hovedregel om historisk kost som setter rammene for hva standardsetter kan foreta seg mht. dette.

5.4.3 Kongruensprinsippet

I det nye regnskapsdirektivet er kongruensprinsippet formulert ved at «åpningsbalansen for hvert regnskapsår skal tilsvare sluttbalansen for det foregående regnskapsår», og denne teksten er tilnærmet lik teksten i den opprinnelige oversettelsen av fjerde direktiv. Også de engelske tekstene er like, bortsett fra at et «must» er blitt erstattet med «shall».

Regnskapslovens tekst i § 4-3 er at «alle inntekter og kostnader skal resultatføres», og dette er identisk med ordlyden i forslaget fra Regnskapslovutvalget 1990. Utvalget har ikke begrunnet hvorfor en valgte en ordlyd som er så forskjellig fra direktivets ordlyd, men det er nærliggende å tro at valget om å formulere kongruensprinsippet som et krav om resultatføring av alle inntekter og kostnader har sammenheng med den konsekvente resultatorienteringen som utvalget gikk inn for. Regnskapslovutvalget 1990 ga følgende utfyllende beskrivelse av prinsippet (s. 83):

«Kongruensprinsippet betyr at summen av de enkelte perioderesultatene skal være lik totalresultatet over foretakets levetid. Formulert på en annen måte skal alle endringer i egenkapitalen, unntatt kapitalinnskudd og uttak, føres over resultatregnskapet.»

Både i NOU 1995: 30 og i Ot.prp. nr. 42 (1997–98) dreier drøftingen av kongruensprinsippet seg om behovet for lovfesting og om hvilke unntak som skal gjelde. Adgangen til å gjøre unntak var forankret i fjerde direktiv artikkel 31 nr. 2 som hadde følgende ordlyd:

«Fravik fra disse alminnelige prinsipper skal være tillatt i unntakstilfeller. Fravikene skal angis i notene til årsregnskapet og behørig begrunnes, med angivelse av deres innvirkning på aktiva og passiva, den økonomiske stilling og resultatet.»

Denne bestemmelsen, som altså gjelder spesifikt for direktivets alminnelige prinsipper, er ikke videreført i det nye direktivet. Derimot inneholder det nye direktivets artikkel 4 nr. 4 en adgang til i unntakstilfeller å fravike enhver bestemmelse i direktivet (for å kunne gi et rettvisende bilde), og denne fraviksbestemmelsen omfatter også en medlemslandsopsjon til å gi generelle unntak. Bestemmelsen lyder i sin helhet:

«Når det i unntakstilfeller viser seg at anvendelsen av en bestemmelse i dette direktiv er uforenlig med plikten fastsatt i nr. 3, skal bestemmelsen fravikes for å gi et pålitelig bilde av foretakets eiendeler, forpliktelser, finansielle stilling og resultat. Ethvert slikt fravik skal angis i notene til finansregnskapet og behørig begrunnes, med opplysning om fravikets innvirkning på foretakets eiendeler, forpliktelser, økonomiske stilling og resultat.

Medlemsstatene kan angi unntakstilfellene nærmere og fastsette de særlige regler som skal få anvendelse på disse tilfellene.»

De konkrete unntak fra kongruensprinsippet som regnskapsloven påbyr i § 4-3 annet ledd er:

«Virkning av endring av regnskapsprinsipp og korrigering av feil i tidligere årsregnskap skal føres direkte mot egenkapitalen. Andre unntak fra kongruensprinsippet skal gjøres når det er i samsvar med god regnskapsskikk.»

Man kan nok si at unntakene fra kongruensprinsippet som de er formulert i regnskapsloven § 4-3 annet ledd, passer bedre til den åpne fraviksbestemmelsen i artikkel 31 nr. 2 i det gamle direktivet enn til den mer kvalifiserte fraviksbestemmelsen i det nye direktivet artikkel 4 nr. 4 hvor fravik begrunnes med krav om rettvisende bilde. Første punktum i § 4-3 annet ledd innebærer at Norge som EØS-stat har definert to unntak (ved prinsippendring og ved korrigering av feil i tidligere årsregnskap), og det passer til begge direktivformuleringene. De uspesifiserte unntakene fra kongruensprinsippet etter god regnskapsskikk i andre punktum lar seg imidlertid ikke like lett forene med ordlyden i det nye direktivets artikkel 4 nr. 4 annet ledd.

Kongruensprinsippet slik det er formulert i regnskapsloven, har ikke gitt opphav til tvil eller diskusjon som utvalget er kjent med, og har således fungert godt. Det kan likevel reises spørsmål ved om den valgte ordlyden er den mest pedagogiske måten å formulere kongruensprinsippet på. Sett i sammenheng med opptjeningsprinsippet og sammenstillingsprinsippet, som i regnskapsloven definerer resultatelementene inntekter og kostnader, får bestemmelsen om kongruensprinsippet et visst preg av tautologi. Formuleringen har imidlertid ikke vært noe sentralt tema, verken ved det opprinnelige lovvedtaket eller evalueringen i 2003.

Utvalgets vurderinger

Det hersker ikke tvil om at regnskapsloven skal inneholde en bestemmelse om kongruensprinsippet. Utvalget mener at det er hensiktsmessig å velge en formulering for kongruensprinsippet som ligger tettere opp mot direktivets formulering enn den som er i gjeldende regnskapslov. Etter utvalgets syn bør kongruensprinsippet formuleres ved at inngående balanse for hvert regnskapsår skal tilsvare utgående balanse for foregående regnskapsår. Endringer i netto egenkapital i løpet av året vil da skyldes resultat, poster i utvidet resultat, og innskudd og utdeling av egenkapital.

Gjeldende lov har i annet ledd et unntak fra kongruensprinsippet for virkning av endring av regnskapsprinsipp og korrigering av feil i tidligere årsregnskap, som skal føres rett mot egenkapitalen. Dette unntaket samsvarer med unntak fra kongruensprinsippet i IFRS og IFRS for SMEs. Som nevnt i drøftingen ovenfor, må en eventuell videreføring av dette unntaket hjemles i medlemslandsopsjonen i artikkel 4 nr. 4 til å gi bestemmelser om generell fravikelse av direktivbestemmelsene for å kunne gi et rettvisende bilde. Det er ikke problematisk å hevde at etablert praksis med å føre virkning av prinsippendring og korrigering av feil mot egenkapital er innført for å sikre at resultatregnskapet gir et rettvisende bilde, ettersom resultatføring av slike virkninger ville kunne tilsløre de egentlige finansielle prestasjoner fra periodens forretningsaktiviteter. På den annen side ville et ufravikelig unntak fra kongruensprinsippet for virkning av prinsippendring og feil med henvisning til kravet om et rettvisende bilde, umuliggjøre den adgang til resultatføring av slike virkninger som i dag gjelder for små foretak etter regnskapsloven § 4-3 tredje ledd.

Utvalget mener at det er sterkt ønskelig ut fra forenklingshensyn at denne adgangen til resultatføring for små foretak kan videreføres. Adgangen til ubetinget resultatføring innebærer at små foretak i stor grad kan slippe å foreta vanskelige grensedragninger mellom prinsippendring og estimatendring, og mellom feil som burde ha vært oppdaget i et tidligere regnskapsår og andre feil.

Utvalget har kommet til at bestemmelsen om kongruensprinsippet gis et generelt unntak for virkning av prinsippendring og feil, med et tillegg om at det i regnskapsstandarder kan unntas fra unntaket. Denne løsningen er valgt for å ivareta tre prioriteringer: direktivlojal implementering, informativ lovtekst og enklest mulig regler for små foretak. Det generelle unntaket for virkning av feil og prinsippendring begrunnes med plikten til å gi et rettvisende bilde i artikkel 4 nr. 3, og medlemsstatsopsjonen i artikkel 4 nr. 4 til å gi generelle bestemmelser om dette. Kravet om å gi et rettvisende bilde er utlagt som et dynamisk krav som ikke nødvendigvis er en konstant, og som vil henge sammen med den regnskapspliktiges forhold. Utvalget anser at det ligger innenfor mulighetsområdet for kravet om et rettvisende bilde at foretak med mer omfattende virksomhet og kompleks struktur må gi mer presis regnskapsinformasjon enn foretak med mer begrenset virksomhet og oversiktlig struktur. Det skulle derfor være forenlig med kravet om et rettvisende bilde at det gis et alminnelig påbud om å føre virkninger av prinsippendring og feil mot egenkapitalen, som kombineres med en adgang til unntak etter regnskapsstandard.

Det følger av bestemmelsene i artikkel 4 nr. 3 og 4 at unntak fra kongruensprinsippet må opplyses i note.

5.4.4 Ensartet og konsistent prinsippanvendelse

Som det fremgår av tabellen i vedlegg er bestemmelsen om ensartet og konsistent prinsippanvendelse i § 4-4 knyttet til fjerde direktiv artikkel 31 nr. 1 bokstav b og syvende direktiv artikkel 29. Den førstnevnte av disse bestemmelsene gjaldt konsistens, som altså innebærer å holde seg til samme prinsipp over tid, og denne bestemmelsen er videreført med noe endret ordlyd i nytt direktiv artikkel 6 nr. 1 bokstav b. Omformuleringen er her primært at «verdsettingsmetodene» fra det gamle direktivet er erstattet med «regnskapsprinsippene og målegrunnlagene» i det nye, og endringen må ses i lys av det som er sagt om hele innrettingen av ny artikkel 6 i begynnelsen av dette avsnittet. Den andre språklige endringen som fremkommer i de norske tekstene er simpelthen et annet ordvalg for å oversette «apply consistently», som det heter i engelsk originaltekst i begge versjoner.

Artikkel 29 nr. 1 i syvende direktiv gjelder ensartet prinsippanvendelse i konsernregnskapet. Denne er videreført i det nye direktivets artikkel 24 nr. 10. Også i denne bestemmelsen ligger det en begrepsendring ved at «verdifastsettes» erstattes med «måles». De øvrige endringer i de norske tekstene skyldes utelukkende en modernisering og standardisering av norsk oversetters terminologi. Etter artikkel 29 nr. 2 bokstav a i syvende direktiv skal morselskap bruke samme prinsipp i sitt eget selskapsregnskap som i konsernregnskapet, men med en medlemslandsopsjon til å gjøre unntak fra dette. Videreføringen av denne bestemmelsen i det nye direktivet artikkel 24 nr. 11 har samme type begrepsendring som nr. 10.

Det går frem av Regnskapslovutvalget 1990s drøfting av de grunnleggende prinsipper at forslaget om ensartet prinsippanvendelse som generell hovedregel egentlig går ut over hva direktivet regulerer (NOU 1995: 30 s. 88):

«I de tilfeller lovgivning og standarder tillater valgfrihet, bør det enkelte foretak anvende ensartede regnskapsprinsipper for like transaksjoner og hendelser. Prinsippet om ensartethet i anvendelsen av regnskapsprinsipper er utledet av kvalitetskravet om sammenlignbarhet, og er av like stor betydning for sammenlignbarheten som det grunnleggende konsistensprinsippet. Prinsippet om ensartethet bør derfor inngå i samlingen av grunnleggende regnskapsprinsipper.

Dette prinsippet er en del av det konseptuelle rammeverket både for IASC og FASB. Prinsippet er derimot ikke inkludert blant de alminnelige prinsippene for vurdering i artikkel 31 i direktivet.»

En problemstilling i tilknytning til bestemmelsen om prinsippanvendelse fikk særlig stor oppmerksomhet både i Regnskapslovutvalget 1990s utredning og i proposisjonen, og det var om det skulle kreves lik prinsippanvendelse i konsernregnskapet og morselskapets selskapsregnskap. Utvalget foreslo at medlemstatsopsjonen til å tillate ulik prinsippanvendelse skulle benyttes og begrunnet dette bl.a. med bindingen mellom selskapsregnskapet og skatteregnskapet og med en eventuell fremtidig adgang til å utarbeide konsernregnskap i samsvar med IFRS. Departementet konkluderte med at medlemstatsopsjonen til å tillate ulik prinsippanvendelse ikke skulle benyttes, men åpnet for en ny vurdering av dette spørsmålet dersom internasjonal utvikling førte til større adgang til å bruke IFRS i konsernregnskapet for børsnoterte foretak, jf. Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 101. Loven ble på dette punktet vedtatt i samsvar med departementets forslag. Som det er redegjort for i det foregående punkt 5.2.2, ble det i 2005 foretatt lovendring slik at det likevel ble adgang til ulik prinsippanvendelse i selskapsregnskapet og konsernregnskapet.

Det følger av lovens forarbeider at prinsippendring fra en regnskapsperiode til en annen bare skal skje dersom det nye prinsippet gir bedre periodisering, og at hva som skal regnes som bedre periodisering må avgjøres både ut fra grunnleggende prinsipper og ut fra konkrete forhold hos den enkelte regnskapspliktige (Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 100).

Etter IFRS for SMEs nr. 10.8 skal et foretak endre regnskapsprinsipper bare dersom endringen enten kreves som følge av endringer i standarden, eller dersom den medfører at finansregnskapet gir pålitelig og mer relevant informasjon om virkningen av transaksjoner og andre hendelser og forhold på foretakets finansielle stilling, finansielle inntjening eller kontantstrømmer.

Utvalgets vurderinger

Det følger av direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav b at regnskapsprinsipper skal anvendes konsistent over tid, og det følger videre av artikkel 24 at prinsippene som anvendes i konsernregnskapet skal være ensartet. Innholdet i disse bestemmelsene har vært implementert i gjeldende regnskapslov § 4-4 som lyder: «Årsregnskapet skal utarbeides etter ensartede prinsipper, som skal anvendes konsistent over tid. Prinsippanvendelsen i konsernregnskapet og selskapsregnskapet kan være forskjellig.» Det går frem av forarbeidene og bestemmelsens ordlyd at ordet ensartet har en tverrsnittdimensjon (i betydningen ensartet for like forhold på et gitt tidspunkt), mens ordet konsistent har en tidsdimensjon (fastholdelse av samme prinsipp over tid). Det kan kanskje hevdes at regnskapslovens bestemmelse går noe lengre enn direktivet, idet den må forstås å påby ensartethet ikke bare for konsernregnskapet, men også for morforetakets årsregnskap. På den annen side er det lite tvil om at lik regnskapsmessig behandling av like forhold ville være en underforstått norm uavhengig av lovregulering.

IAS 8 «Regnskapsprinsipper, endringer i regnskapsestimater og feil» omtaler «konsistent anvendelse av regnskapsprinsipper» i nr. 13: «Et foretak skal velge og anvende sine regnskapsprinsipper konsistent for ensartede transaksjoner og andre hendelser og forhold, (…)». Ordet «konsistent» er her en oversettelse av engelsk «consistently». Språklig sett er det ingen ting som tilsier at det engelske begrepet her skal forstås bare å gjelde tidsdimensjonen. Etter utvalgets syn er det klargjørende for innholdet at en, som i gjeldende lov, anvender hvert sitt begrep på henholdsvis tverrsnitts- og tidsdimensjonen, og innholdet i gjeldende hovedbestemmelse synes å samsvare helt med innholdet i IAS 8 nr. 13.

Adgangen til ulik prinsippanvendelse i konsernregnskapet og årsregnskapet er noe som direktivet åpner eksplisitt for i artikkel 24 nr. 11. Utvalget viser til at gjeldende regnskapslov opprinnelig krevde lik prinsippanvendelse for morforetaket og konsernet, men at dette forholdet etter noen år ble oppmyket på grunnlag av den erfaring man hadde vunnet. Utvalget går inn for å opprettholde adgang til ulik prinsippanvendelse i konsernregnskapet og årsregnskapet.

Verken direktivet eller lovbestemmelsen om prinsippanvendelse inneholder noen adgang til å endre regnskapsprinsipp. Det er imidlertid klart at loven forutsetter at slik endring kan forekomme, ettersom gjeldende § 4-3 annet ledd omtaler hvordan virkning av prinsippendring skal regnskapsføres og gjeldende §§ 7-3 og 7-35 inneholder krav til noteopplysning ved prinsippendring. Johnsen og Kvaal (1999 s. 177) nevner tre mulige årsaker til prinsippendring: 1) plikt til prinsippendring, for eksempel ved endring av lov, regnskapsstandard eller god regnskapsskikk, 2) behov for prinsippharmonisering som følge av endring i den regnskapsrapporterende enheten, for eksempel ved fusjon eller oppkjøp, og 3) endring til et «bedre» prinsipp. IFRS for SMEs nr.10.8 sier som nevnt over at et foretak bare skal endre prinsipp når det kreves av standarden, eller endringen medfører pålitelig og mer relevant informasjon. Til tross for at direktivets bestemmelse om prinsippanvendelse ikke inneholder eksplisitt omtale av noen adgang til å skifte regnskapsprinsipp, oppfatter utvalget det slik at konsistent prinsippanvendelse kan forstås å gi rom for skifte av regnskapsprinsipp i de situasjoner som er beskrevet over. Etter utvalgets vurdering er det derfor ikke behov for noe unntak gjennom regnskapsstandard i lovbestemmelsen om ensartet og konsistent prinsippanvendelse.

Utvalget går inn for å videreføre en bestemmelse med samme ordlyd som gjeldende § 4-4 første punktum. Som en følge av beslutningen om at bestemmelsene om konsernregnskapet samles i et eget kapittel, jf. omtale i utredningen kapittel 4, foreslår utvalget at innholdet i gjeldende § 4-4 annet punktum videreføres i en bestemmelse i dette kapittelet, jf. omtale i utredningen kapittel 9.

5.4.5 Fortsatt drift

Fortsatt drift-bestemmelsen i § 4-5 er en implementering av fjerde direktiv artikkel 31 nr. 1 bokstav a som i det nye direktivet er videreført i artikkel 6 nr. 1 bokstav a. Den engelskspråklige 1995-versjonen av fjerde direktiv og det nye direktivet har identisk tekst, bortsett fra at ordet «company» er skiftet ut med «undertaking». Øvrige endringer i de norske tekstene skyldes endret terminologi hos oversetter.

Regnskapslovutvalget 1990 konstaterte at direktivbestemmelsen bare inneholder en enkel formulering om at foretaket skal antas å fortsette sin virksomhet, og uttaler om dette (s. 86):

«Implementering av direktivbestemmelsen som den er, har liten hensikt. Forutsetningen må ha et visst reelt grunnlag. Formuleringen til Henderson og Peirson om å anta fortsatt drift «in the absence of evidence to the contrary», kan gjenspeile hvordan forutsetningen blir tatt i praksis. Formulert på denne måten kan forutsetningen om fortsatt drift betraktes som en nullhypotese. Spørsmålet er hvor sterke indikasjoner det skal være på det motsatte, før nullhypotesen, forutsetningen om fortsatt drift, skal forkastes.»

Utvalgets forslag til lovtekst var: «Årsregnskapet skal utarbeides under forutsetning om fortsatt drift så lenge det ikke er mest sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet». I den etterfølgende lovbehandlingen var det sannsynlighetsnivået i den foreslåtte bestemmelsen som hadde mest fokus. Formuleringen «mest sannsynlig» ble forstått å indikere grensen for sannsynlighetsovervekt, altså 50 % sannsynlighet. Ut fra denne forståelsen skulle altså den regnskapspliktige ikke legge fortsatt drift til grunn dersom sannsynligheten for dette var mindre enn 50 %. Departementet anså at dette var for strengt og endret nivået fra «mest sannsynlig» til «sannsynlig». I tillegg så departementet det som klargjørende (s. 103):

«(…) å supplere fortsatt drift forutsetningen med en bestemmelse om hvordan regnskapet skal utarbeides dersom forutsetningen ikke er til stede. Etter departementets forslag skal eiendeler og gjeld vurderes til virkelig verdi ved avvikling dersom det er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet.»

En annen del av den foreslåtte bestemmelsen som det var fokus på i den etterfølgende lovbehandlingen, var om fortsatt drift gjelder foretaket som helhet eller virksomhet i foretaket, da et foretak kan drive ulike typer virksomhet. Om dette skriver departementet følgende i Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 103:

«Departementet mener i likhet med Kredittilsynet og NSRF at fortsatt drift forutsetningen gjelder den relevante regnskapsenheten, som er en juridisk enhet ved selskapsregnskapet og en økonomisk enhet ved konsernregnskapet. Det betyr at fortsatt drift forutsetningen er oppfylt hvis det ikke er sannsynlig at den enheten som regnskapet gjelder, må avvikles. Det foranstående må gjelde selv om det skulle være aktuelt å avvikle et virksomhetsområde.»

En sammenligning av direktivtekstene og lovteksten viser at de har et noe forskjellig innhold. Fortsatt drift-forutsetningen i direktivet er ubetinget, mens den norske lovteksten krever at den skal være realistisk for å kunne legges til grunn. Den reelle forskjellen på de to bestemmelsene kan illustreres med et aksjeselskap hvor det er sannsynlig at det vil bli åpnet konkurs. Etter direktiv-bestemmelsen skal selskapet likevel utarbeide årsregnskap basert på fortsatt drift, mens det etter norsk lov skal utarbeides et årsregnskap der eiendeler og gjeld vurderes til virkelig verdi ved avvikling. Fortsatt drift-forutsetningen i norsk lov er likevel ikke i strid med det gamle fjerde direktiv. Dette skyldes at fjerde direktiv hadde en bestemmelse i artikkel 31 nr. 2 som åpnet for adgang til å fravike de generelle prinsippene i unntakstilfeller. Det nye regnskapsdirektivet har ikke noen generell bestemmelse om adgang til fravik fra de generelle prinsippene i unntakstilfeller. Dersom et betinget fortsatt drift-prinsipp skal videreføres, må dette gjøres med grunnlag i artikkel 4 nr. 4. Artikkel 4 nr. 4 slår fast at når en bestemmelse i direktivet i unntakstilfeller er uforenlig med plikten til å utarbeide et årsregnskap som gir et rettvisende bilde, så skal bestemmelsen fravikes. Direktivet krever ved slike fravikelser noteopplysninger, og åpner for at medlemsstatene kan angi unntakstilfellene nærmere og fastsette regler som skal gjelde i disse tilfellene.

Ved en vurdering av fortsatt drift kan det tenkes tre utfall: Fortsatt drift er sikker, avvikling er sikker og fortsatt drift er usikker.

Når fortsatt drift er sikker, utarbeides regnskapet etter fortsatt drift, jf. regnskapsloven § 4-5. Regnskapsloven § 7-2 krever noteopplysninger om anvendte regnskapsprinsipper. Det er også krav om bekreftelse i årsberetningen av at forutsetningen om fortsatt drift er til stede, jf. regnskapsloven §§ 3-3 tredje ledd nr. 1 og 3-3a syvende ledd nr. 1.

Når avvikling er sikker, skal foretaket ikke legge fortsatt drift-prinsippet til grunn i årsregnskapet, jf. regnskapsloven § 4-5. I prinsippnoten må det opplyses om at avvikling er lagt til grunn, jf. regnskapsloven § 7-2. Regnskapsloven §§ 3-3 tredje ledd nr. 4 og 3-3a syvende ledd nr. 4 krever at det i årsberetningen redegjøres for hvordan virkelig verdi ved avvikling er beregnet, dersom dette ikke fremgår av notene til regnskapet.

Når det er tvil om den regnskapspliktige kan fortsette virksomheten, må den regnskapspliktige foreta en vurdering av om det er realistisk at virksomheten kan fortsette. Dersom det er realistisk at virksomheten kan fortsette, utarbeides regnskapet etter fortsatt drift, jf. regnskapsloven § 4-5. I prinsippnoten må det opplyses om at fortsatt drift er lagt til grunn. I tillegg vil det være behov for opplysninger om at fortsatt drift er forbundet med usikkerhet etter fanebestemmelsen i regnskapsloven § 7-1 annet ledd, og bakgrunnen for denne usikkerheten. Dersom det ikke er realistisk at virksomheten kan fortsette, legges ikke fortsatt drift til grunn i regnskapet, jf. regnskapsloven § 4-5. I prinsippnoten må det opplyses om at avvikling er lagt til grunn, jf. regnskapsloven § 7-2. I tillegg vil det være behov for opplysninger etter fanebestemmelsen i regnskapsloven § 7-1 annet ledd om at det er usikkerhet om fortsatt drift og bakgrunnen for at avvikling er lagt til grunn. Regnskapsloven §§ 3-3 tredje ledd nr. 4 og 3-3a syvende ledd nr. 4 krever at det i årsberetningen redegjøres for hvordan virkelig verdi ved avvikling er beregnet, dersom dette ikke fremgår av notene til regnskapet. Når det er tvil om den regnskapspliktige kan fortsette virksomheten, krever også regnskapsloven §§ 3-3 tredje ledd nr. 2 og 3-3a syvende ledd nr. 2 at det skal redegjøres for dette i årsberetningen. Dersom styrets handleplikt ved tap av egenkapital har inntrådt i henhold til aksjeloven eller allmennaksjeloven § 3-5, skal det også i årsberetningen opplyses om det er besluttet eller satt i verk tiltak for å sikre selskapets drift, eventuelt å oppløse selskapet.

At avvikling er sikker, vil ha bakgrunn i at foretaket er besluttet oppløst. Et foretak har etter regnskapsloven regnskapsplikt frem til oppløsningstidspunktet, jf. regnskapsloven § 1-7 siste ledds anvisning om at ved oppløsning slutter regnskapsåret på oppløsningstidspunktet. Aksjeloven og allmennaksjeloven kapittel 16 har bestemmelser om oppløsning og avvikling for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Oppløsning og avvikling kan skje etter beslutning av generalforsamlingen, etter kjennelse fra tingretten og ved dom etter krav fra aksjeeier. Selskapsloven § 2-37 til § 2-42 har regler om avvikling av ansvarlige selskaper og kommandittselskaper, samvirkeloven kapittel 10 har regler om oppløsning og avvikling av samvirkeforetak og stiftelsesloven § 42 har regler om opphevelse av stiftelser.

Regelverket som gjelder for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper ved oppløsning og avvikling, beskrives nærmere under. Aksjeretten har dannet mønster også for den regulering som finnes i de andre lovene nevnt over. Dersom oppløsning og avvikling skjer etter beslutning av generalforsamlingen, gjelder reglene i aksjeloven og allmennaksjeloven kapittel 16 I. Generalforsamlingens beslutning skal straks meldes til Foretaksregisteret, som kunngjør beslutningen; i tillegg skal alle kreditorer med kjent adresse så vidt mulig varsles særskilt av foretaket. Foretaket kan fortsette sin virksomhet under avviklingen i den utstrekning det er ønskelig for en hensiktsmessig gjennomføring av avviklingen. Under avviklingen skal årsregnskapet avlegges og sendes til Regnskapsregisteret etter samme regler som ellers, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 16-5 tredje ledd. Avviklingsstyret lager en fortegnelse over foretakets eiendeler, rettigheter og forpliktelser, og skal gjøre opp en balanse med henblikk på avvikling, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 16-6. Eventuelle eiendeler og rettigheter som ikke oppfyller regnskapslovens krav til innregning, medtas i en slik avviklingsbalanse. Verdiene er de foretaket venter å få inn eller må betale som følge av avviklingen. Balansen med revisors erklæring skal sendes til alle aksjeeiere med kjent adresse, mens både fortegnelsen og balansen skal legges ut på selskapets kontor til ettersyn for aksjeeierne. Etter avsluttet utdeling skal det fremlegges et revidert oppgjør for generalforsamlingen, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 16-10. Dette skal vise hvordan avviklingsstyret har disponert over foretakets eiendeler, rettigheter og forpliktelser som fremgikk av den tidligere utarbeidede avviklingsbalansen. Når generalforsamlingen har godkjent oppgjøret, meldes det til Foretaksregisteret at foretaket er endelig oppløst. Oppløsningstidspunktet er tidspunktet for generalforsamlingens beslutning om endelig oppløsning og melding til Foretaksregisteret om dette (Handeland 2012). På dette tidspunktet opphører foretakets regnskapsplikt.

Dersom kjennelse fra tingretten beslutter selskapet oppløst, skal foretaket avvikles etter reglene i konkursloven og dekningsloven. Det samme gjelder dersom dom beslutter selskapet oppløst. Kjennelse og dom har begge virkning som kjennelse om konkursåpning etter konkursloven. Tidspunktet for kjennelse om konkursåpning anses som oppløsningstidspunkt etter regnskapsloven § 1-7. Foretaket har følgelig ikke regnskapsplikt etter at kjennelse om konkursåpning foreligger.

Styremedlemmer i samtlige foretak er underlagt en straffesanksjonert plikt til å begjære oppbud etter straffeloven § 284. Vilkåret er at foretaket «er insolvent» og enten at a) «unnlatelsen medfører at en disposisjon eller et utlegg ikke kan omstøtes, og dette forringer fordringshavernes dekningsutsikt betydelig», eller at b) «skyldnerens næringsvirksomhet klart går med tap og skyldneren må innse at han ikke vil kunne gi fordringshaverne oppgjør innen rimelig tid.» Unnlatelse av å begjære oppbud kan dessuten innebære erstatningsansvar for de enkelte styremedlemmene overfor eksempelvis kreditorer, men et ansvar kan tenkes å inntre på et langt tidligere tidspunkt enn plikten til å begjære oppbud. Av særlig betydning her er styrets handleplikt ved tap av egenkapital etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-5 som blant annet innebærer at styret overfor aksjeeierne må gi en redegjørelse for «selskapets økonomiske stilling» og hvilke tiltak som eventuelt vil bli satt i verk for å sikre selskapets drift. Det er på det rene at det kan være ansvarsbetingende for styret å drive selskapet videre uten å sørge for tilstrekkelig finansiering, jf. Rt. 1991 s. 119 og det løpende kravet til forsvarlig egenkapital og likviditet i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-4.

Det følger av revisorloven § 5-1 første ledd at revisor blant annet skal vurdere om opplysninger i årsberetningen og forutsetningen om fortsatt drift er i samsvar med lov og forskrifter. Videre følger det av revisorloven § 5-6 fjerde ledd at revisor i revisjonsberetningen blant annet skal uttale seg om årsregnskapet etter revisors mening gir et rettvisende bilde, og om opplysninger i årsberetningen og forutsetningen om fortsatt drift er i samsvar med lov og forskrifter. ISA 570 «Fortsatt drift» gir rettledning for hvordan revisor skal foreta sin vurdering av foretakets bruk av og opplysninger om forutsetningen om fortsatt drift, og for rapportering av resultatet av hans arbeid.

Når fortsatt drift er sikker, skal foretaket legge forutsetningen om fortsatt drift til grunn i årsregnskapet, og det skal gis opplysninger i årsregnskapet og årsberetningen som beskrevet over. Revisor vil, om alt annet også er i orden, avgi en normal revisjonsberetning. En normal revisjonsberetning bekrefter blant annet at årsregnskapet gir et rettvisende bilde, samt at opplysninger i årsberetningen og fortsatt drift er i samsvar med lov og forskrifter.

Når avvikling er sikker, skal foretaket ikke legge forutsetningen om fortsatt drift til grunn i årsregnskapet, jf. regnskapsloven § 4-5. Revisors rapportering vil avhenge av hvordan foretaket har opplyst om situasjonen. Opplysningspliktene er beskrevet over. Dersom det tydelig fremgår at regnskapet er utarbeidet under forutsetning om at selskapet skal avvikles, og det er klart beskrevet hvordan verdiene er beregnet, vil revisor vanligvis, om alt annet også er i orden, avgi normal revisjonsberetning, jf. ISA 570 A26. Revisor kan imidlertid finne det hensiktsmessig eller nødvendig med en revisjonsberetning med et presiseringsavsnitt, for å gjøre brukeren oppmerksom på den spesielle situasjonen.

Når fortsatt drift er usikker, men forutsetningen om fortsatt drift etter revisors vurdering er riktig, vil revisors rapportering avhenge av hvordan foretaket har vurdert og opplyst om situasjonen. Opplysningskravene i en slik situasjon er beskrevet over. Om foretaket vurderer situasjonen på samme måte som revisor og gir tilstrekkelige opplysninger, vil revisor normalt avgi en beretning med presisering, jf. ISA 570 nr. 19. Om det etter revisors vurdering ikke gis tilstrekkelig informasjon, vil dette resultere i en revisjonsberetning med forbehold eller en revisjonsberetning med negativ konklusjon, jf. ISA 570 nr. 20. Revisor skal angi i revisjonsberetningen at det foreligger vesentlig usikkerhet som kan skape tvil av betydning om foretakets evne til fortsatt drift. Om foretaket vurderer det slik at fortsatt drift ikke er usikker, vil dette også gi seg utslag i et årsregnskap eller en årsberetning som etter revisors vurdering ikke inneholder tilstrekkelige opplysninger, noe som vil gi en revisjonsberetning med forbehold eller en revisjonsberetning med negativ konklusjon.

Utvalgets vurderinger

Som det fremgår av drøftingen ovenfor, har både direktivet og gjeldende regnskapslov en bestemmelse om fortsatt drift, men de er formulert noe forskjellig. Direktivet har en ubetinget fortsatt drift-forutsetning, mens gjeldende regnskapslov definerer hva som skal til for at forutsetningen er realistisk, og angir dessuten hva den regnskapspliktige skal gjøre dersom forutsetningen forkastes.

Helt siden gjeldende regnskapslov ble utredet og fastsatt, har det vært diskusjon om innholdet i betingelsen for fortsatt drift-forutsetningen, jf. bl.a. Evalueringsutvalgets drøfting av dette (NOU 2003: 23 «Evaluering av regnskapsloven» s. 167–168 og Ot.prp. nr. 39 (2004–2005) punkt 3.2). Spørsmålene som har vært reist, går på sannsynlighetsnivået for fortsatt drift, hvordan dette skal beregnes, hvilken tidshorisont som skal legges til grunn, og om forutsetningen for fortsatt drift gjelder foretaket som juridisk enhet eller virksomhet i foretaket.

Det er særlig situasjonen der fortsatt drift er usikker, som har vært utfordrende for de regnskapspliktige. Når fortsatt drift er usikker, har det etter dagens lovgivning vært behov for å foreta en vurdering av om fortsatt drift-forutsetningen skal legges til grunn i regnskapet eller ikke.

Utvalget har kommet til at en på dette punktet vil legge seg tettere opp til direktivet og foreslå krav om å forutsette fortsatt drift for utarbeidelse av årsregnskapet, med mindre oppløsning er besluttet. En slik bestemmelse er enklere å forholde seg til for de regnskapspliktige, uten at regnskapet etter utvalgets syn vil gi mindre nyttig informasjon til regnskapsbrukerne, forutsatt at opplysningskravene i situasjonen med usikkerhet om fortsatt drift videreføres. Utvalget mener at de regnskapspliktige ikke må tvinges til å foreta kompliserte skjønnsmessige vurderinger som ikke tjener et fornuftig formål. Utvalget foreslår at ordet oppløsning benyttes i lovbestemmelsen, i stedet for ordet avvikling som benyttes i gjeldende regnskapslov. Dette vil etter utvalgets syn på en bedre måte få frem det som også er innholdet i dagens bestemmelse, nemlig at fortsatt drift-forutsetningen gjelder den relevante regnskapsenheten, eller sagt på en annen måte, at den vedrører likvidasjon av juridisk struktur og ikke avvikling av virksomhet i foretaket.

At et foretak er besluttet oppløst, vil være et ubestridt faktum, ikke noe det må foretas vanskelige skjønnsmessige vurderinger for å komme frem til. Når et foretak er besluttet oppløst, finner utvalget det lite hensiktsmessig å kreve at forutsetningen om fortsatt drift skal legges til grunn, dersom et årsregnskap må avlegges i avviklingsperioden. Som beskrevet i kapittel 3.2, er formålet med et regnskap hovedsakelig å gi beslutningsnyttig informasjon som grunnlag for prediksjon av fremtiden. Når oppløsning er besluttet, vil det normalt være best i samsvar med dette formålet at oppløsning legges til grunn i årsregnskapet. Direktivet artikkel 4 nr. 4 gjør det mulig for utvalget å foreslå en modifisering av direktivets ubetingede fortsatt drift-prinsipp i artikkel 6 nr. 1 bokstav a. Forslaget innebærer at eiendeler og forpliktelser vurderes til verdien ved oppløsning, dersom oppløsning er besluttet.

Som det fremgår av forslag til lovbestemmelse, er det ikke bare vilkåret for å forkaste fortsatt drift-forutsetningen som foreslås endret, men også det måleprinsipp som skal brukes i regnskapet når forutsetningen fravikes. Mens gjeldende bestemmelse påbyr vurdering til «virkelig verdi ved avvikling», er ordlyden i utvalgets forslag «verdien ved oppløsning». At «avvikling» erstattes med «oppløsning» følger logisk av at det er vedtak om oppløsning som skal være den utløsende faktor for å fravike fortsatt drift. At en har fjernet adjektivet «virkelig» henger sammen med at en gjennomgående har forsøkt å gjøre begrepet «virkelig verdi» til en mer direkte parallell med det engelske «fair value» slik dette brukes både i direktivet og i IFRS for SMEs / IFRS, jf. bl.a. omtalen om nedskrivningsbestemmelsen for anleggsmidler i punkt 6.3.3. Det kan nok uansett anføres at «virkelig verdi ved avvikling» er et selvstendig begrep i forhold til «virkelig verdi» for eksempel i gjeldende § 5-8, og det illustrerer nettopp at ordlyden kan endres uten tap av mening.

For det annet vil utvalget presisere at en med det nye begrepet «verdien ved oppløsning» ikke tilstreber en annen måleadferd enn det som gjelder under det gjeldende begrepet «virkelig verdi ved avvikling». Et foretak som etter reglene må fravike fortsatt drift-forutsetningen, skal i alle tilfelle lage en realistisk beregning av hva det vil få av inn- og utbetalinger ved en forretningsmessig avvikling av all aktivitet, og en slik beregning vil nødvendigvis påvirkes av omstendighetene som ligger til grunn for fraviket. I regnskapet vil utfallet av disse beregningene vises som oppskrivning eller nedskrivning av eiendeler og nedskrivning eller oppskrivning av forpliktelser, dersom den forventede realisasjonsverdien er forskjellig fra balanseførte verdier.

Substans foran form-betraktninger kan også få betydning for hvordan de regnskapspliktige skal praktisere bestemmelsen om regnskap etter at oppløsning er besluttet. Et eksempel på dette kan være et heleid foretak som vedtas fusjonert inn i et annet heleid konsernselskap uten vederlag. Det vil antakelig være naturlig å betrakte slike fusjoner som omorganisering av virksomhet og avlegge det siste pliktige årsregnskapet for foretaket uten å forkaste fortsatt drift-forutsetningen selv om fusjonsvedtaket egentlig innebærer at overdragende foretak oppløses. Forholdet må i så fall opplyses om i note.

Som beskrevet i kapittel 3.3, ønsker utvalget regulering som legger til rette for internasjonalisering av norsk regnskapspraksis. IFRS for SMEs har denne reguleringen av fortsatt drift:

«3.8 Ved utarbeiding av finansregnskapet skal ledelsen i et foretak som bruker denne IFRS foreta en vurdering av foretakets evne til fortsatt drift. Et foretak har evne til fortsatt drift med mindre ledelsen enten har til hensikt å avvikle foretaket eller legge ned virksomheten, eller ikke har noe realistisk alternativ til dette. Ved vurdering av om forutsetningen om fortsatt drift passer eller ikke, skal ledelsen ta hensyn til all tilgjengelig informasjon om framtiden, som minst er, men ikke er begrenset til, tolv måneder fra rapporteringstidspunktet.

3.9 Dersom ledelsen, når den foretar sin vurdering, har kjennskap til vesentlige usikkerheter knyttet til hendelser eller forhold som sår betydelig tvil om foretakets evne til fortsatt drift, skal foretaket opplyse om denne usikkerheten. Når et foretak ikke utarbeider finansregnskapet under forutsetning om fortsatt drift, skal det opplyse om dette sammen med grunnlaget for utarbeidingen av finansregnskapet og årsaken til at foretaket ikke anses å ha evne til fortsatt drift.»

IAS 1 Presentasjon av finansregnskap nr. 25 har denne reguleringen av fortsatt drift:

«Ved utarbeiding av finansregnskapet skal ledelsen foreta en vurdering av et foretaks evne til fortsatt drift. Finansregnskapet skal utarbeides under forutsetning om fortsatt drift, med mindre ledelsen enten har til hensikt å avvikle foretaket eller legge ned virksomheten, eller ikke har noe realistisk alternativ til dette. Dersom ledelsen, når den foretar sin vurdering, har kjennskap til vesentlige usikkerheter knyttet til hendelser eller forhold som kan så betydelig tvil om foretakets evne til fortsatt drift, skal det opplyses om denne usikkerheten. Når finansregnskapet ikke er utarbeidet under forutsetning om fortsatt drift, skal det opplyses om dette og om grunnlaget som finansregnskapet er utarbeidet etter.»

Utvalget oppfatter det slik at IFRS for SMEs i motsetning til IAS 1 ikke inneholder noe krav om å forkaste fortsatt drift-prinsippet ved utarbeidelsen av regnskapet når ledelsen enten har til hensikt å avvikle foretaket eller legge ned virksomheten, eller ikke har noe realistisk alternativ til dette. IFRS for SMEs oppfattes kun å inneholde opplysningskrav når vurderingen viser at det er tvil om foretakets evne til fortsatt drift eller foretaket ikke utarbeider regnskapet etter fortsatt drift. Når ordlyden i full IFRS og IFRS for SMEs er forskjellig, mener utvalget det følger av IFRS for SMEs’ status som en selvstendig standard at det er rom for å tolke innholdet i denne på en annen måte enn innholdet i full IFRS. Utvalgets forslag til bestemmelse om fortsatt drift vil ikke være til hinder for en standard som gjengir bestemmelsene om fortsatt drift i IFRS for SMEs, slik høringsutkastet til ny norsk regnskapsstandard fra april 2014 gjør.

Som omtalt over, følger det av revisorloven § 5-1 første ledd at revisor blant annet skal vurdere om opplysninger i årsberetningen og forutsetningen om fortsatt drift er i samsvar med lov og forskrifter. Revisor vil ha de samme oppgaver også etter forslaget til ny bestemmelse om fortsatt drift. Vurderingen av om forutsetningen om fortsatt drift er i samsvar med lov og forskrifter, vil etter utvalgets forslag bli betydelige enklere enn etter gjeldende lov. Det vil som før være behov for å vurdere om fortsatt drift er sikker eller usikker. Dersom fortsatt drift er usikker, vil det ikke lenger være behov for noen vanskelig vurdering av om det er riktig at fortsatt drift er lagt til grunn, alternativt at fortsatt drift er forkastet. Revisor vil her kunne nøye seg med å kontrollere om foretaket er besluttet oppløst eller ikke. Er foretaket ikke besluttet oppløst, er det riktig av foretaket å legge fortsatt drift til grunn i en situasjon der det er usikkerhet om fortsatt drift.

5.5 Generelle prinsipper i de gamle direktivene som ikke er implementert i norsk lov

5.5.1 Innledning

I tillegg til de «alminnelige prinsipper» i fjerde direktiv som har fått en motsvarende bestemmelse i det norske lovkapittelet om grunnleggende regnskapsprinsipper, er det en rekke bestemmelser som har et tilsvarende overordnet preg, men som ikke er inntatt i loven. De fleste av disse er også videreført i det nye direktivet. Tabellen i vedlegg viser disse bestemmelsene.

5.5.2 Periodiseringsbestemmelsen

Etter fjerde direktiv artikkel 31 nr. 1 bokstav d skal det «tas hensyn til inntekter og kostnader for regnskapsåret uansett innbetalings- eller utbetalingstidspunkt for inntektene eller kostnadene.» I det nye direktivet er denne bestemmelsen videreført i artikkel 6 nr. 1 bokstav d med en litt annen ordlyd: «Beløp som innregnes i balansen og resultatregnskapet, skal beregnes ved bruk av periodiseringsprinsippet.»

Regnskapslovutvalget 1990 uttalte om artikkel 31 nr. 1 bokstav d (s. 45):

«Innholdet av bestemmelsen om periodisering er ganske enkelt at inntekter og kostnader skal resultatføres uavhengig av betalingstidspunkt. Bestemmelsen er i realiteten ikke noe annet enn et alminnelig forbud mot å anvende kontantprinsippet og er overflødig. Bestemmelsen er uten innhold om grunnleggende prinsipper for inntekts- og kostnadsføring.»

Denne avvisningen av direktivbestemmelsens relevans må kanskje ses på bakgrunn av at Regnskapslovutvalget 1990 faktisk foreslo periodiseringsbestemmelser (opptjeningsprinsippet og sammenstillingsprinsippet) som forhindret kontantbasert regnskapsføring. I så måte ble direktivbestemmelsens innhold faktisk ivaretatt selv om det ikke ble inntatt en periodiseringsbestemmelse med ordlyd tilsvarende den en finner i artikkel 31 nr. 1 bokstav d. Det må imidlertid anføres at til tross for Regnskapslovutvalget 1990s utsagn, har bestemmelsen utvilsomt et innhold. Spørsmålet om å ta med en bestemmelse om periodisering for å implementere artikkel 31 nr. 1 bokstav d ble ikke drøftet i de etterfølgende lovforarbeider.

Utvalgets vurderinger

Utvalget anser at direktivets bestemmelse om periodiseringsprinsippet i artikkel 6 nr. 1 bokstav d, som sier at «beløp som innregnes i balansen og resultatregnskapet, skal beregnes ved bruk av periodiseringsprinsippet» i og for seg er dekket ved det påbud om å bruke historisk kost-modellen med nærmere spesifiserte unntak som utvalgets lovforslag innebærer. Med periodisering menes (som det fremgikk av ordlyden i det tidligere direktivet) at den tidsmessige plasseringen av inntekter og kostnader ikke følger av tidspunktet for betalingen. Motstykket til periodiseringsprinsippet er således kontantprinsippet. Selv om både historisk kost-regnskapet og verdiregnskapet er noe prinsipielt annet enn et kontantregnskap og således ivaretar direktivets periodiseringsprinsipp, mener utvalget ut fra sin generelle holdning til tydelig direktivimplementering at det er mest hensiktsmessig å inkludere en bestemmelse om bruk av periodiseringsprinsippet. En passende ordlyd for dette kan være at beløp som innregnes i resultatregnskap og balanse, skal være periodisert.

5.5.3 Krav om enkeltvurdering

I fjerde direktiv artikkel 31 nr. 1 bokstav e het det at: «De enkelte komponenter av postene for aktiva og passiva skal vurderes særskilt.» I det nye direktivet sier artikkel 6 nr. 1 bokstav f at «de enkelte komponenter av postene for eiendeler og forpliktelser skal verdsettes særskilt.»

Regnskapslovutvalget 1990 legger i sin drøftelse av artikkel 31 nr. 1 bokstav e vesentlig vekt på spørsmålet om et krav om enkeltvurdering er entydig med hensyn til aggregeringsnivå, og på forholdet mellom porteføljevurdering og enkeltvurdering. Utvalgets konklusjon lyder (s. 56):

«Utvalget vil sterkt fraråde at porteføljevurdering blir avvist formelt på grunnlag av artikkel 31, og anbefaler at spørsmålet avgjøres på faglig grunnlag. Det er så stor usikkerhet rundt individualitetsprinsippet i artikkel 31 nr. 1 e og forholdet til både prinsippfraviksbestemmelsen i artikkel 31 nr. 2 og overstyringsprinsippet i artikkel 2 nr. 5, at direktivbestemmelsen i artikkel 31 nr. 1 e ikke bør implementeres direkte i norsk regnskapslovgivning.»

Utvalgets avvisning av kravet om enkeltvurdering har også sammenheng med andre deler av utvalgets lovforslag. Utvalget foreslo som et grunnleggende prinsipp at «det skal tas hensyn til virkningen av sikring og porteføljestyring» (jf. NOU 1995: 30 s. 256), noe som forutsetter at ellers separable elementer kan ses under ett. Utvalgets syn på hva som skulle være vurderingsenhet ved nedskrivning av anleggsmidler (kontantgenererende enhet), ville også kunne oppfattes som problematisk i forhold til direktivbestemmelsen.

I de etterfølgende lovforarbeider har implementering av direktivbestemmelsen om enkeltvurdering ikke vært et sentralt vurderingstema. Departementet avviste forslaget om pliktig regnskapsføring på porteføljenivå og foreslo i stedet en bestemmelse om regnskapsføring av sikring som en modifikasjon av de øvrige periodiseringsprinsippene og da særlig forsiktighetsprinsippet. Denne bestemmelsen er drøftet ytterligere i punkt 5.3.3 over. Om det var behov for å implementere kravet om enkeltvurdering i daværende artikkel 36 nr. 1 bokstav e, ble ikke drøftet ytterligere i forarbeidene.

Utvalgets vurderinger

Som redegjort for ovenfor ble direktivets krav om enkeltvurdering av eiendeler og gjeld ikke implementert som en egen bestemmelse i gjeldende regnskapslov, og begrunnelsen for denne utelatelsen var at det rådet stor usikkerhet om kravets innhold. I samsvar med den generelle linjen som en har lagt seg på når det gjelder forholdet til direktivet, vil utvalget tilrå at enkeltvurderingskravet lovfestes, selv om det kan være tvil om dets innhold.

Etter utvalgets syn dreier enkeltvurderingskravet seg om et viktig spørsmål som er vanskelig å regulere, nemlig spørsmålet om hva som er rett vurderingsenhet (eller «unit of account» på engelsk). At identifikasjon av vurderingsenhet i det hele tatt kan være et spørsmål, henger sammen med at det ikke finnes noen entydig oppdeling av eiendeler og forpliktelser. En transportør som anskaffer en flåte med kjøretøyer, kan anse hele kjøretøyflåten som en eiendel (fordi hele flåten benyttes som en enhet til å løse ulike transportoppdrag), eller hvert enkelt kjøretøy som eiendel (fordi kjøretøyet i seg selv innebærer en naturlig fysisk avgrensning), eller komponenter av kjøretøyet (dekk, motor, karosseri) som separate eiendeler med ulik levetid.11 I mange tilfeller oppstår det ikke noe slikt spørsmål fordi det er etablert en klar konvensjon med hensyn til praksis for valg av vurderingsenhet. Men slike konvensjoner kan likevel variere mellom næringer, og de kan ha ulikt aggregeringsnivå avhengig av hvilken regnskapsmessig vurdering som foretas.

Variasjon i aggregeringsnivå for vurderingsenhet mellom næringer kan illustreres ved å sammenligne detaljhandel med offshore oljeproduksjon. I varehandel er i prinsippet hver enkelt vare som forbrukeren kommer i butikken for å kjøpe, en separat vurderingsenhet. Gulosten som Peder Ås kjøper på supermarkedet på onsdag kveld har en registrert innkjøpspris fra leverandør (anskaffelseskost), og differansen mellom salgspris og innkjøpspris er avanse i detaljhandelen. Riktignok kan det også i detaljhandel være praktiske tilordningsalgoritmer i bruk for å sammenstille anskaffelseskost for innkjøpte varer med solgte varer, men i prinsippet er det spesifikk tilordning av den enkelte vare, og den enkelte vare utgjør da en vurderingsenhet (jf. formuleringen i gjeldende regnskapslov § 5-5).

I offshore oljeproduksjon er den dominerende internasjonale (og norske) praksis at et helt oljefelt med fysiske installasjoner (produksjonsplattformer, tanker, serviceplattformer) utgjør én vurderingsenhet. Regnskapsføring av oljeproduksjon under IFRS og god regnskapsskikk er sterkt påvirket av amerikansk regnskapspraksis, som omfatter egne «industry standards» som regulerer dette. Den regnskapsmessige logikken ved den omfattende aggregeringen i denne næringen henger sammen med at fokus er på den geologiske strukturen som inneholder oljereserven. De enkelte fysiske installasjoner på feltet kan i og for seg være separable, men det er som komponenter i den store helheten det har økonomisk mening å fremstille dem. Det er den samme logikken som leder til at en ved bilkjøp oftere vil ende opp med bilen enn med dens komponenter (dekk, motor og karosseri) som vurderingsenhet.

Det tydeligste eksempelet på variasjon i aggregeringsnivå som skyldes vurderingsfunksjon, gjelder avskrivning og nedskrivning av (materielle og immaterielle) anleggsmidler. Avskrivning av anleggsmidler er en planlagt periodisering av anskaffelseskost over anleggsmidlets levetid (jf. gjeldende regnskapslov § 5-3 annet ledd). Siden forskjellige bestanddeler av et anleggsmiddel kan ha ulik fysisk levetid og derfor må skiftes ut med ulike tidsintervaller, kan periodiseringen av anskaffelseskost bli mer presis ved en dekomponering av anleggsmiddelet for avskrivningsformål. Slik dekomponering er obligatorisk etter IAS 16 «Eiendom, anlegg og utstyr» og har etter hvert også fått innpass i norsk praksis, jf. NRS(V) «Anvendelse av IFRS-løsninger innenfor god regnskapsskikk» punkt 2.3.

Nedskrivning av anleggsmidler blir aktuelt dersom et investeringsprosjekt går dårligere enn planlagt. Den regnskapspliktige må da gjøre en økonomisk vurdering av om virkelig verdi av det som prosjektet kan innbringe (ved bruk eller salg) er lavere enn den balanseførte verdien (netto etter avskrivninger), jf. gjeldende regnskapslov § 5-3 tredje ledd og NRS(F) «Nedskrivning av anleggsmidler». Ved nedskrivningsvurderingen bestemmes vurderingsenheten etter egne kriterier som kan innebære et høyere aggregeringsnivå enn ved andre regnskapsmessige vurderinger. Det heter om dette i den norske standarden punkt 4.1:

«Grensene for vurderingsenhet ved vurdering av verdifall bestemmes av det laveste nivået hvor det er mulig å identifisere inngående kontantstrømmer som er uavhengige av inngående kontantstrømmer fra andre grupperinger av anleggsmidler. Vurderingsenheten kan således være det enkelte anleggsmiddel (som i sin alminnelighet er vurderingsenhet ved vurdering etter regnskapsloven § 5-3) eller en gruppe av anleggsmidler som ellers vurderes individuelt. Kost-nytte betraktninger kan være relevant for å fastsette størrelsen på vurderingsenheten. For mindre foretak med ett enkelt forretningsområde vil det ofte kunne være slik at foretaket som helhet er den naturlige vurderingsenheten.»

Et annet eksempel på at aggregeringsnivå for vurderingsenheten avhenger av den regnskapsmessige sammenhengen, gjelder vurdering av aksjer. I utgangspunktet er en aksje en eiendel som innregnes og måles individuelt. En aksje som inngår i en investering som klassifiseres som et tilknyttet foretak, vil vurderes under ett sammen med de andre aksjene som inngår i investeringen.

Spørsmålet om å gi generelle retningslinjer for å fastsette vurderingsenheten, har vært vurdert av IASB i forbindelse med rammeverksprosjektet. I høringsnotatet fra 2013 konkluderer en imidlertid med at vurderingsenhet er noe som må vurderes for hver regnskapsstandard (punkt 9.38):

«The IASB’s preliminary view is that deciding which unit of account will provide the most useful information to existing and potential investors, lenders and other creditors will normally be a decision for projects to develop or revise particular Standards, rather than a decision that can be resolved conceptually for a broad range of Standards. In making that decision, the IASB will consider the qualitative characteristics of useful financial information.»

Utvalget vil sammenfatte sitt syn som følger: Direktivet fordrer at det lovfestes et krav om enkeltvurdering av eiendeler og forpliktelser. Det er imidlertid ikke entydig hva som er de enkelte eiendeler og forpliktelser, for aggregeringsnivået kan avhenge av type virksomhet og regnskapsmessig sammenheng. Et lovfestet enkeltvurderingskrav gir dermed ikke noen presis anvisning på hvilket aggregeringsnivå den regnskapspliktige skal bruke for ulike forhold. Forståelsen av et lovfestet enkeltvurderingskrav blir dermed at vurderingsenheten skal vurderes i samsvar med de løsninger som er nedfelt i gjeldende regnskapsstandarder.

Direktivets ordlyd er at «de enkelte komponenter av postene for eiendeler og forpliktelser skal verdsettes særskilt». Gitt det som er anført om vurderingsenhet ovenfor, kan ikke utvalget se at ordet «komponenter» bidrar til økt presisjon på meningsinnhold. Ordet «verdsettes», som ikke inngår i gjeldende definerte regnskapsterminologi, passer heller ikke helt i en norsk lovtekst. Utvalget viser til at hele artikkel 6 nr. 1 ifølge den innledende setningen omhandler innregning og måling. Basert på dette anbefaler utvalget at enkeltvurderingskravet formuleres som at de enkelte eiendeler og forpliktelser skal innregnes og måles særskilt.

Utvalget viser videre til at hensynet til en fornuftig regulering av sikringsvurdering var en viktig begrunnelse for Regnskapslovutvalget 1990 til å avvise enkeltvurderingskravet. Slik direktivet nå er formulert, åpnes det opp for sikringsvurdering etter modellen i IAS 39 «Finansielle instrumenter – innregning og måling». Utvalget viser til omtalen av ulike vurderingsenheter for ulike regnskapsmessige sammenhenger, og mener at forslaget til bestemmelse om enkeltvurdering ikke er til hinder for sikringsvurdering. Regulering av plikt eller adgang til sikringsvurdering skal skje gjennom regnskapsstandard, jf. omtale i denne utredningen kapittel 6.7.

5.5.4 Forbud mot motregning

I fjerde direktiv artikkel 7 het det at: «Enhver motregning mellom poster oppført under aktiva eller passiva eller mellom poster for inntekter og kostnader er forbudt.» I det nye direktivet sier artikkel 6 nr. 1 bokstav i at «enhver motregning mellom eiendeler og forpliktelser og mellom inntekter og utgifter skal være forbudt». Endringene i teksten skyldes helt og holdent norsk oversetters modernisering av begrepsbruken.

Med hensyn til motregningsforbudet har det likevel inntruffet en betydelig realitetsendring i og med overgangen fra fjerde direktiv til det nye regnskapsdirektivet. Det nye direktivet inneholder i artikkel 6 nr. 2 et unntak fra forbudet som lyder:

«Uten hensyn til nr. 1 bokstav g) kan medlemsstatene i særlige tilfeller tillate eller kreve at foretak foretar motregning mellom eiendeler og forpliktelser eller mellom inntekter og utgifter, forutsatt at beløpene som motregnes, angis som bruttobeløp i notene til finansregnskapet.»

Om motregningsforbudet skrev Regnskapslovutvalget 1990 (s. 173):

«Tilsynelatende gjelder bestemmelsen i artikkel 7 på et høyere aggregeringsnivå enn bestemmelsen om individuell vurdering av «de enkelte komponenter av postene» som omtales i artikkel 31. Men i så fall er artikkel 7 uten selvstendig innhold. Når prinsippene for måling av transaksjonsprisen og identifikasjon av vurderingsenheten er fastlagt, følger forbudet mot motregning av oppstillingsplanens spesifikasjonskrav. Uansett ordlyden i artikkel 7 kan motregning ikke foretas uten en uttrykkelig bestemmelse om adgang til å fravike oppstillingsplanen. Utvalget velger å oppfatte artikkel 7 som en slik ekstra påminnelse til medlemsstatenes lovgivere om hvordan oppstillingsplanens innhold må forstås. Det skulle være overflødig å ta med en slik overlappende bestemmelse i norsk lov.»

Departementet uttalte seg meget knapt om motregningsforbudet i Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 166 og valgte å følge utvalgets tilrådning.

Regnskapslovutvalget 1990 har ikke begrunnet sin uttalelse om at motregningsforbudet tilsynelatende gjelder på et høyere aggregeringsnivå, men en kan formode at den bygger på plasseringen av artikkel 7 i direktivet under overskriften «Alminnelige bestemmelser om balansen og resultatregnskapet». Resonnementet må da ha vært at hver post i resultatregnskap og balanse som er angitt i oppstillingsplanen, består av summer av enkeltvise posteringer som, ifølge direktivet, skulle vurderes (eller innregnes) enkeltvis. Når en slik aggregert post forelå, kan den, i henhold til denne forståelsen av motregningsforbudet, ikke motregnes mot en annen post. Regnskapslovutvalget 1990 og departementet anså altså at dette motregningsforbudet allerede følger av en pliktig oppstillingsplan.

Hvis denne forståelsen er riktig – noe en i og for seg ikke behøver ta stilling til nå – har rettstilstanden endret seg. Motregningsforbudets plassering er endret slik at det nå står som en del av «generelle prinsipper for finansiell rapportering» i artikkel 6, sammen med bl.a. kravet om enkeltvurdering. Med denne plasseringen må det legges til grunn at kravet om enkeltvurdering og forbudet mot motregning gjelder på det laveste nivået for innregning av eiendeler, forpliktelser, inntekter og kostnader.

Utvalgets vurderinger

Utvalget foreslår en lovbestemmelse for å ivareta det som i det ovenstående er omtalt som forbud mot motregning av eiendeler og forpliktelser, og inntekter og kostnader. Det er imidlertid nødvendig å klargjøre hva dette forbudet er og hva det ikke er.

I norsk juridisk terminologi brukes motregning som oftest i betydningen at et krav avregnes i en forpliktelse, slik at kravet og forpliktelsen faller bort så langt de dekker hverandre beløpsmessig.12 Når en regnskapsbestemmelse omhandler motregning, må det ha et annet meningsinnhold, simpelthen fordi en regnskapsregulering ikke skal ha noen direkte innvirkning på rettighetsforhold. Regnskapets formål er å bidra til finansiell informasjon, og regnskapsreguleringen skal sørge for at informasjonen genereres gjennom bestemmelser om innsamling, prosessering og publisering av data.

Den mest inngripende betydning av motregning som en kan tenke seg at en regnskapsbestemmelse regulerer, ville være en samordnet innregning (og måling) av en eiendel og en forpliktelse, slik at bare nettoposisjonen ble ansett som en eiendel eller forpliktelse, avhengig av fortegn. Et forbud mot slik motregning skulle da formodentlig bety at den underliggende eiendelen og forpliktelsen måtte innregnes hver for seg. Sett i kombinasjon med enkeltvurderingskravet er det imidlertid vanskelig å se at en slik betydning av motregningskravet ville ha en selvstendig mening. Enkeltvurderingskravet regulerer jo nettopp en slik situasjon, og det forutsetter nettopp enkeltvis innregning og måling av underliggende eiendel og forpliktelse. Riktignok er det da slik, som drøftet ovenfor, at eiendeler og forpliktelser er udefinerte størrelser, så enkeltvurderingskravet gir oss ikke et tydelig svar på hva som kan slås sammen og hva som må deles opp. Spørsmålet om to motgående krav kan ses som ett nettokrav blir da på nytt et spørsmål om vurderingsenhet. I det konkrete eksempelet som ble nevnt her, vil partenes eventuelle avtale om gjensidig motregningsrett kunne være et element som måtte tas i betraktning når en tar stilling til rett vurderingsenhet.

Basert på dette resonnementet mener utvalget at direktivets motregningsforbud ikke dreier seg om innregning, kun presentasjon. Motregningsforbudet vil med andre ord bety at den regnskapspliktige må vise eiendeler og forpliktelser, inntekter og kostnader brutto i det endelige årsregnskapsdokumentet som legges frem for generalforsamlingen eller andre styrende organer.

Denne forståelsen av innholdet i motregningsforbudet understøttes av hvordan det er plassert i IFRS. IFRS inneholder definisjoner av eiendeler og forpliktelser, inntekter og kostnader, men det inneholder som nevnt i drøftingen av enkeltvurderingskravet ingen generell bestemmelse om vurderingsenhet. Derimot inneholder IAS 1 «Presentasjon av finansregnskap» en bestemmelse om motregning (nr. 32–33):

• «32. Et foretak skal ikke motregne eiendeler og forpliktelser eller inntekter og kostnader med mindre det kreves eller tillates i henhold til en IFRS.

• 33. Et foretak rapporterer separat både eiendeler og forpliktelser samt inntekter og kostnader. Motregning i enten oppstillingene over andre inntekter og kostnader eller i balanseoppstillingen eller i det separate resultatregnskapet vil, unntatt i de tilfellene der motregning gjenspeiler innholdet i en transaksjon eller en annen hendelse, redusere brukeres mulighet både til å forstå de transaksjoner og andre hendelser og forhold som har oppstått, og å vurdere foretakets framtidige kontantstrømmer. Måling av eiendeler netto etter verdiregulering, for eksempel fradrag for ukurante beholdninger eller fradrag for tap på tapsutsatte fordringer, er ikke motregning.»13

Både plassering av motregningsforbudet i en standard om presentasjon og de eksemplene som brukes som illustrasjon, viser at bestemmelsen ikke gjelder innregning, kun presentasjon i de publiserte oppstillingene.

Merk likevel at bestemmelsen om motregning i IAS 1 inneholder en åpning for unntak som reguleres gjennom regnskapsstandard. IFRS for SMEs nr. 2.52 har et motregningsforbud som ligner på det i IAS 1, og det har også en tilsvarende fraviksbestemmelse. Påbud om eller adgang til motregning finnes i flere standarder. Etter IAS 19 «Ytelser til ansatte» nr. 57 skal foretaket vise pensjonsforpliktelsen i en ytelsesbasert pensjonsordning som et nettobeløp av brutto pensjonsforpliktelser fratrukket pensjonsmidler,14 og i nr. 131 reguleres motregning av eiendeler i én ordning mot forpliktelser i en annen ordning. I IAS 32 «Finansielle instrumenter – presentasjon» nr. 42–50 reguleres motregning av finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser. IAS 12 «Inntektsskatt» nr. 71–76 pålegger motregning av eiendeler og forpliktelser ved henholdsvis periodeskatt og utsatt skatt innenfor hver enkelt skattejurisdiksjon. For at regnskapspliktige som følger norsk regnskapslov skal kunne tilpasse seg internasjonale standarder, er det følgelig behov for at motregningsforbudet skal kunne fravikes når det følger av regnskapsstandarder. En slik generell fraviksbestemmelse må forankres i artikkel 6 nr. 2.

Direktivet, IAS 1 og IFRS for SMEs formulerer alle motregningsforbudet som et forbud. Det er mulig å oppnå det samme ved å formulere et påbud om at eiendeler og forpliktelser, inntekter og kostnader skal presenteres brutto (med mindre noe annet følger av regnskapsstandarder). Utvalget foreslår at lovbestemmelsen om bruttopresentasjon formuleres på denne måten. En slik formulering vil også tydeliggjøre at denne bestemmelsen dreier seg om presentasjon.

5.5.5 Hovedregel om historisk kost

Fjerde direktiv artikkel 32 hadde følgende ordlyd:

«Postene oppført i årsregnskapet skal verdsettes i samsvar med artikkel 34 til 42, som er basert på prinsippet om anskaffelseskostnad eller tilvirkningskostnad.»

Det nye direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav i lyder:

«Poster som innregnes i årsregnskapet, skal måles på grunnlag av prinsippet om anskaffelseskostnad eller tilvirkningskostnad.»

I NOU 1995: 30 kommenteres artikkel 32 hovedsakelig i innledningen til utredningskapittelet om vurderingsregler på s. 120. Det sies ikke direkte at artikkelen ikke skal implementeres, for antakelig har en ment at artikkelen ble implementert i og med de historisk kost-vurderingsregler som ble foreslått for lovens kapittel 5. Lovproposisjonen inneholder heller ikke noen ytterligere avveininger om dette.

Dette utvalget har som oppfatning at direktivets hovedregel om historisk kost hovedsakelig har en lovteknisk funksjon som motpol for de alternative målegrunnlagene i artikkel 7 (verdiregulering) og artikkel 8 (virkelig verdi), jf. omtale i kapittel 6. Utenfor disse områdene gjelder historisk kost. Dette er i store trekk samme lovtekniske løsning som er valgt i gjeldende regnskapslov.

Utvalgets vurderinger

For å få fullt samsvar med direktivet, anbefaler utvalget at en velger direktivets lovtekniske løsning med historisk kost som uttrykt hovedregel. Utvalget foreslår en hovedregel om at eiendeler og forpliktelser skal måles til anskaffelseskost i samsvar med historisk kost-prinsippet, og at denne regelen skal fremgå av lovens kapittel om betemmelser om innregning og måling. Dette er dels begrunnet med behovet for å implementere bestemmelsen i artikkel 6 nr. 1 bokstav i, og dels er det et lovteknisk valg. Gjeldende regnskapslov har for så vidt også bestemmelser som forbindes med historisk kost som generelle regler, men det er ikke like klart som i direktivet at en har en hovedregel om historisk kost som alltid gjelder med mindre uttrykte unntaksregler kommer til anvendelse. Unntakene som direktivet åpner for, er virkelig verdi-måling for nærmere avgrensede tilfeller (artikkel 8) og verdiregulering (herunder oppskriving) etter en særskilt modell for dette (artikkel 7). Disse unntakene er medlemsstatsopsjoner, og i hvilken utstrekning de skal benyttes i norsk lovgivning drøftes i kapittel 6 nedenfor.

Lovfesting av at eiendeler og forpliktelser skal måles til anskaffelseskost i samsvar med historisk kost-prinsippet, går semantisk sett ut over direktivbestemmelsen i artikkel 6 nr. 1 bokstav i som strengt tatt bare regulerer måling ved førstegangs innregning og etterfølgende måling, altså balanseføring til anskaffelseskost og eventuelt etterfølgende avskrivning. Historisk kost-prinsippet forstås å inkludere både innregning ved anskaffelse og fraregning med resultatføring ved salg eller avhendelse. Noe tydelig formulert inntektsføringsprinsipp har direktivet ikke, men det ene typetilfellet som er nevnt under forsiktighetsprinsippet (artikkel 6 nr. 1 bokstav c i) om at bare «profits made» kan innregnes, kan forstås som et transaksjonsbasert inntektsføringsprinsipp (selv om Regnskapslovutvalget 1990 valgte en videre tolkning). Etter utvalgets syn gir det best mening å bruke en henvisning til historisk kost-prinsippet for å implementere artikkel 6 nr. 1 bokstav i sett i en helhetlig sammenheng.

5.6 Nye «generelle prinsipper» i direktivet

5.6.1 Innledning

Det nye direktivets «generelle prinsipper» i artikkel 6 inneholder to bestemmelser som er nye i den forstand at de ikke fantes i den versjon av fjerde direktiv som lå til grunn for forrige regnskapslov. De finnes heller ikke direkte uttrykt i gjeldende regnskapslov. Ingen av dem er imidlertid nye på den måten at de bringer inn noe nytt med hensyn til hva som skal forstås som fullverdig regnskapsføring. De er heller en kodifisering av en etablert forståelse.

5.6.2 Substans foran form

Artikkel 6 nr. 1 bokstav h lyder:

«Postene i resultatregnskapet og balansen skal føres og presenteres slik at det tas hensyn til innholdet i de berørte transaksjoner eller forhold.»

I motsetning til de øvrige bestemmelsene i artikkel 6 ledsages bestemmelsen av en vid unntaksbestemmelse i artikkel 6 nr. 3: «Medlemsstatene kan unnta foretak fra kravene i nr. 1 bokstav h).» Ut fra ordlyden i denne unntaksbestemmelsen ser det ut til at en medlemstat kan unnta alle regnskapspliktige eller spesifiserte grupper av regnskapspliktige fra kravet i artikkel 6 nr. 1 bokstav h.

Det som omtales i artikkel 6 nr. 1 bokstav h betegnes i norsk regnskapsfaglig språkdrakt som prinsippet om «(økonomisk) substans foran (formell) form» eller prinsippet om «innhold fremfor formalia». Tanken er at forhold som økonomisk sett representerer det samme, skal regnskapsføres på samme måte, uavhengig av forskjeller i formell form. Som det vil fremgå i det følgende, er det klart at prinsippet om substans foran form har vært innforstått i norsk lovgivning selv om prinsippet ikke har vært kodifisert.

En bestemmelse om å vektlegge økonomisk substans foran formell form i regnskapsrapporteringen omtales gjerne som et trekk ved prinsippbasert regnskapsregulering. Et annet trekk ved slik regulering er at regnskapsmessige løsninger er utledet med utgangspunkt i de formål, de kvalitative krav og de prinsipper som er lagt til grunn for regnskapet (Maines m.fl. 2003, Schipper 2003). Et ytterligere trekk er kravet om at regnskapet skal gi et rettvisende bilde (se omtale i avsnitt 11.5 og 11.6). Typisk vil prinsippbasert regnskapsregulering fordre et større innslag av egne vurderinger fra regnskapsprodusentens side og dermed et større innslag av profesjonelt skjønn (Johnsen 2005). I stedet for at det foreskrives en bestemt regnskapsmessig løsning, slik tilfellet gjerne er med regelbasert regnskapsregulering, kan det under prinsippbasert regulering foreligge flere alternative løsninger som ivaretar det underliggende prinsippet. Regelbasert regnskapsregulering er på mange måter motsatsen til prinsippbasert regnskapsregulering. Regelbasert regnskapsregulering kjennetegnes ved at det ikke foreligger overordnede prinsipper av typen økonomisk substans foran form. De regnskapsmessige løsningene som foreskrives er ikke nødvendigvis utledet av de formål, de kvalitative krav og de prinsipper som er lagt til grunn for regnskapet, og typisk vil det være angitt kvantitative terskelverdier eller annen spesifikk regulering som gir lite rom for valgmuligheter og tolkningsrom (Maines m.fl. 2003, Schipper 2003, Nobes 2005). Britisk regnskapstradisjon har gjerne vært vist til som eksempel på prinsippbasert regnskapsregulering, mens amerikansk regnskapstradisjon gjerne har blitt vist til som eksempel på regelbasert regnskapsregulering. For eksempel var inntektsføring under amerikansk regnskapsrett inntil nylig regulert i ikke mindre enn 200 standarder og uttalelser som angav en mengde detaljregler.15 Enron-skandalen som ble utløst i 2001, er av noen eksperter tilskrevet mangelen på prinsippbasert regulering. Argumentet deres er at detaljregler gjorde det mulig å rettferdiggjøre regnskaper som ikke reflekterte underliggende økonomiske forhold. 16 I en uttalelse fra American Accounting Association (2003) uttrykkes følgende i kjølvannet av Enron-skandalen:

«We believe that the economic substance, not the form, of any given transaction should guide financial reporting and standard setting, and that concepts-based standards represent the best approach for achieving this objective.»

Her oppfordres det til at økonomiske substans og ikke formell form legges til grunn for regnskapsføringen, noe som fordrer mer prinsippbasert regulering. Den kontinental-europeiske regnskapstradisjonen som opprinnelig ligger til grunn for EUs regnskapsdirektiver, er imidlertid regelbasert, og det er symptomatisk at kravet om å gi et rettvisende bilde kom inn i fjerde direktiv etter Storbritannias inntreden i EU i 1973.17 Begge de to kravene om rettvisende bilde og substans foran form har lang tradisjon i britisk regnskaps- og rettspraksis med få paralleller i andre jurisdiksjoner. Hvorfor det ene britiske prinsippet ble importert i EU-retten 30 år etter det andre, finnes det ikke noe åpenbart svar på.

Som det fremgår av kapittel 11 om god regnskapsskikk og rettvisende bilde, inneholder IFRS et krav om at regnskapet skal gi en dekkende fremstilling (jf. IAS 1 Presentasjon av finansregnskap nr. 15 flg.). Dette kravet er formulert som en overstyringsbestemmelse, som av enkelte anses å ha en høyere terskel for å sette til side en regnskapsmessig løsning i IFRS-standard eller IFRS-fortolkning enn direktivets bestemmelse om rettvisende bilde (Evans 2003). Hvis dette legges til grunn, kan det oppstå krav om å overstyre etter direktivet selv om slik overstyring ikke skal skje etter IFRS. Det forhold at overstyring skjer i ytterst sjeldne tilfeller både etter krav om rettvisende bilde i direktivet og krav om dekkende fremstilling i IAS 1, tilsier imidlertid at dette for det meste har teoretisk interesse.

Når det derimot gjelder prinsippet om substans foran form, må dette anses som en del av IFRS selv om vektleggingen av dette prinsippet synes å ha blitt svakere over tid. Prinsippet om substans foran form er eksplisitt beskrevet i IASBs konseptuelle rammeverk fra 1989, som var det som gjaldt på den tiden gjeldende regnskapslov ble til. Rammeverket inneholdt en omfattende beskrivelse av de kvalitative egenskaper som stilles til regnskapsinformasjon. Det ble listet opp fire primære kvalitative krav (paragraf 24): forståelighet, relevans, pålitelighet og sammenlignbarhet. Substans foran form var i dette rammeverket nevnt som en undermengde av det kvalitative kravet pålitelighet, sammen med tro gjengivelse, nøytralitet, forsiktighet og fullstendighet. Beskrivelsen av substans foran formell form i paragraf 35 i det gamle rammeverket lød:

«If information is to represent faithfully the transactions and other events that it purports to represent, it is necessary that they are accounted for and presented in accordance with their substance and economic reality and not merely their legal form. The substance of transactions or other events is not always consistent with that which is apparent from their legal or contrived form. For example, an entity may dispose of an asset to another party in such a way that the documentation purports to pass legal ownership to that party; nevertheless, agreements may exist that ensure that the entity continues to enjoy the future economic benefits embodied in the asset. In such circumstances, the reporting of a sale would not represent faithfully the transaction entered into (if indeed there was a transaction).»

Rammeverket til IASB er nå under revidering. De delene som gjelder regnskapets formål, brukergrupper og kvalitative krav ble erstattet med nye deler i 2010. Ved revisjonen av rammeverket i 2010 ble pålitelighet erstattet med tro gjengivelse (faithful representation). Substans over form som tidligere inngikk som et element i kravet om pålitelighet, ble tatt ut. IASB har her inntatt det syn at kravet om substans over form er innbakt i det overordnede kravet om tro gjengivelse, og at det derfor er overflødig å ha uttrykt et eksplisitt krav om substans over form i rammeverket. I begrunnelsesvedlegget til de nye rammeverkskapitlene fra 2010 heter det (BC 3.26):

«Substance over form is not considered a separate component of faithful representation because it would be redundant. Faithful representation means that financial information represents the substance of an economic phenomenon rather than merely representing its legal form. Representing a legal form that differs from the economic substance of the underlying economic phenomenon could not result in a faithful representation.»18

Ettersom både tro gjengivelse og substans foran form var inkludert i det tidligere rammeverket, innebærer denne teksten en kritikk av det tidligere redaksjonelle arbeidet, uten at det påberopes noen endring i synspunkter. Prinsippet om substans foran form synes etter det som står skrevet å gjelde like mye under det nye rammeverket som under det tidligere rammeverket. I så måte må en kunne legge til grunn at det ikke er noen motsetning mellom IFRS og regnskapsdirektivet på dette punktet. Substans foran form er eksplisitt omtalt i IFRS for SMEs, jf. nr. 2.8 som lyder:

«Transaksjoner og andre hendelser og forhold skal regnskapsføres og presenteres i overensstemmelse med deres innhold, og ikke bare deres juridiske form. Dette styrker finansregnskapets pålitelighet.»

Regnskapslovutvalget av 1990 har ikke drøftet noen kodifisering av prinsippet om økonomisk substans foran formell form, og det var da heller ikke påkrevet ut fra innholdet i daværende fjerde direktiv. Utvalget siterer imidlertid forfattere som hevder at substans foran form inngår i kravet om at regnskapet skal gi et rettvisende bilde (true and fair view), se NOU 1995: 30 s. 35. Dessuten fremgår det flere steder i teksten (bl.a. s. 25 og 64) at substans foran form gjelder ved forståelsen av transaksjonsprinsippet. Ettersom Regnskapslovutvalget av 1990 mente at kravet om rettvisende bilde kunne dekkes av kravet om god regnskapsskikk, følger det at prinsippet om substans foran form også måtte anses dekket av god regnskapsskikk slik disse sammenhengene ble presentert i NOU 1995: 30.

Norsk RegnskapsStiftelse har vist til prinsippet om substans foran form i flere av sine uttalelser, bl.a. i diskusjonsnotatet om regnskapsføring av inntekt (opprinnelig utgitt i 1996), den gjeldende veiledningen om inntektsføring (2010) og i standardene om fusjon og fisjon. Siden de norske regnskapsstandardene forutsettes å være en operasjonalisering av god regnskapsskikk, er disse regnskapsstandardenes henvisninger til prinsippet om substans foran form ytterligere en stadfestelse av at prinsippet har vært ansett som en del av god regnskapsskikk.

Utvalgets vurderinger

Utvalget viser til at prinsippet om substans foran form til nå har vært ansett som en egenskap som er omfattet av kravet om god regnskapsskikk. I det nye direktivet forutsettes det derimot implementert som en egen bestemmelse, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav h. Som forklart ovenfor finnes det en adgang for medlemstatene til å gjøre unntak fra dette kravet, men det er ikke opplagt at det er problemfritt å anvende en slik unntaksbestemmelse. Uansett vil utvalgets vurdering av om prinsippet om substans foran form skal lovfestes eller ikke, avhenge av om god regnskapsskikk videreføres som egen bestemmelse.

Utvalget mener at prinsippet om substans foran form åpenbart skal videreføres i norsk regnskapsrett; spørsmålet er bare hvordan prinsippet rettslig sett bør komme til uttrykk. Når en norsk standardsetter fastsetter regnskapsstandarder som har et innhold som samsvarer med IFRS eller IFRS for SMEs, må en forstå det slik at substans foran form allerede er hensyntatt fra IASBs side. Uttalelsene fra rammeverkene som det er vist til ovenfor, tyder på at en anser substans foran form å være innbakt i kvalitetskravet tro gjengivelse, som er en av de kvalitetskravene standardene skal ivareta, i tillegg til at substans foran form er nevnt som en av de kvalitative egenskapene ved finansregnskap i IFRS for SMEs. Derfor vil det etter utvalgets syn ikke være noen motstrid mellom en norsk bestemmelse om substans foran form – det være seg eksplisitt eller innbakt i en bestemmelse om god regnskapsskikk – og fastsettelse av norske regnskapsstandarder som gjengir internasjonale regnskapsstandarder.

Når et norsk standardsettende organ fastsetter regnskapsstandarder som avviker fra IFRS eller IFRS for SMEs – for eksempel for ideelle organisasjoner – må det sørge for at prinsippet om substans foran form blir ivaretatt. Dette kan for eksempel ha betydning ved regnskapsføring av transaksjoner med nærstående.

Utvalget har i kapittel 11 foreslått at god regnskapsskikk ikke videreføres som rettslig standard. Når en samtidig mener at prinsippet om substans foran form som til nå har vært ansett som inkludert i god regnskapsskikk, skal videreføres, må prinsippet nedfelles i en egen bestemmelse. En egen bestemmelse vil også uten videre harmonere med direktivet.

Dersom lovgiver kommer til at god regnskapsskikk skal videreføres som egen bestemmelse (mot utvalgets tilrådning), blir den lovtekniske avveiningen når det gjelder substans foran form vanskeligere. Det kan da anføres som uheldig å ha to bestemmelser med overlappende innhold, og det vil være vanskelig å trekke klare skillelinjer mellom god regnskapsskikk, rettvisende bilde og substans foran form. Alternativet til å fastsette en bestemmelse som forutsatt i direktivet, vil være å anvende medlemslandsadgangen til å unnta alle norske regnskapspliktige fra denne bestemmelsen. Når utvalget samtidig mener at prinsippet om substans foran form skal videreføres i norsk regnskapsrett, må det da gjøres klart at anvendelsen av direktivets unntaksbestemmelse ikke skal forstås som noen endring av prinsippets plass innenfor god regnskapsskikk. Pedagogisk sett blir dette en såpass krevende øvelse at utvalget vil tilrå lovfesting av prinsippet om substans foran form uansett om bestemmelsen om god regnskapsskikk videreføres eller ikke.

Selv om det virker å være stor enighet om prinsippet som sådan, kan det være uklart hvor langt prinsippet egentlig rekker: prinsippet kan klart nok ikke benyttes til å se bort fra enhver legal form. Det som har vært norsk forståelse av substans foran form, som utvalget mener det er grunnlag for å videreføre, har heller vært at avviket mellom realitet og formalitet skal være tydelig, før man setter formell form til side. Et eksempel på dette fra norske regnskapsstandarder er i NRS(F) Fisjon hvor man for regnskapsføringen av en utskilling må finne frem til hvilken del av det opprinnelige selskapet som skal regnes som reelt sett overdragende og hvilken del som skal regnes som reelt sett overtakende. Om dette sier standarden (punkt 18) at som hovedregel skal sondringen følge fisjonsplanen (dvs. at den regnskapsmessige klassifiseringen er lik den aksjerettslige), men at i noen tilfeller vil «den aksjerettslige sondringen kunne være regnskapsmessig misvisende». Deretter angir standarden kriterier (som ikke gjengis her) for å gjenkjenne de særskilte tilfellene hvor aksjerettslig klassifisering skal settes til side. For norsk retts del er det dessuten grunn til å fremheve at åpenbare omgåelser av krav til regnskapsføring i de fleste tilfeller kan håndheves uten at man har lovfestet et krav til substans foran form. Utvalget antar også at det vil være enighet om at dersom foretaket har mottatt et beløp fra sin eier som partene har kalt «egenkapital», vil ikke partenes begrepsbruk være avgjørende for regnskapsføring hvis foretaket må betale renter og har en ubetinget tilbakebetalingsplikt. Det siste eksemplet kan også begrunnes i kravet til «rettvisende bilde» og at et grunnleggende formål med regnskapet må være å beskrive de underliggende økonomiske realiteter.

Et vanskeligere tema er når de juridiske forhold som ligger til grunn for regnskapsføringen, bygger på en materiell vurdering, typisk om noe anses som en utdeling i aksjelovens forstand, jf. aksjeloven § 3-6 annet ledd. For eksempel vil salg av en eiendel fra et selskap til sin eneeier til en pris som er langt under markedsverdi, i aksjelovens forstand være en utdeling, jf. aksjeloven § 3-6 annet ledd som definerer utdeling som «enhver overføring av verdier». Spørsmålet er da om dette forholdet også skal regnskapsføres som utbytte. Det kan ikke med sikkerhet sies at aksjelovens substans foran form-betraktning automatisk genererer en tilsvarende substans foran form-betraktning for regnskapsføringen, men mye vil nok tale for at den vil det. Vurderingsmomentene vil i stor grad være sammenfallende med den aksjerettslige vurderingen, og terskelen for å tilsidesette formalia er antakelig lavere ved den regnskapsmessige betraktningen. Utbytteeksemplet er i og for seg en del av et større problemkompleks hvor prinsippet om «substans foran form» reiser mange kompliserte problemstillinger og avgrensninger, nemlig egenkapitaltransaksjoner og konserninterne overføringer. Konseptet om såkalt kontinuitetsgjennomskjæring, se for eksempel forutsetningen i aksjeloven § 2-7 tredje punktum, bygger i realiteten på en substans foran form-betraktning, men har i gjeldende lov vært utviklet med grunnlag i transaksjonsprinsippet, jf. også drøftelsen i punkt 5.3.1 foran. Siden utvalget går inn for at lovbestemmelsen om transaksjonsprinsippet ikke skal videreføres i den nye loven, må den videre utviklingen av dette området forankres i den nye lovbestemmelsen om substans foran form.

Prinsippet om substans foran form vil i mange tilfeller innebære økte byrder for de regnskapspliktige sammenlignet med en regnskapsføring som er basert på den legale formen. Et eksempel her er aksjebasert betaling som etter regnskapsloven § 5-9a første ledd skal regnskapsføres «til virkelig verdi på transaksjonstidspunktet». Bestemmelsen kom inn i loven i 2004 og hadde sin bakgrunn i at norsk regnskapspraksis knyttet til aksjebasert betaling mv. frem til dette tidspunktet hadde vært varierende. Det ble samtidig erkjent at beregning av virkelig verdi av aksjebasert betaling kan være komplisert, og det ble derfor gjort et begrenset unntak for små foretak, dvs. at slike foretak kan «unnlate å kostnadsføre aksjeverdibasert avlønning», jf. § 5-9a annet ledd.

Utover det som er sagt ovenfor, antar utvalget at prinsippet om substans foran form bør utvikles i lys av utviklingen innenfor EU og den klargjøring av begrepet som eventuelt vil skje der, men legger samtidig til grunn at gjeldende norsk praksis om substans foran form som det har vært alminnelig enighet om i det norske regnskapsmiljøet, i utgangspunktet kan videreføres under direktivet.

Når det gjelder utformingen av lovbestemmelsen om substans foran form, er det naturlig å ta utgangspunkt i direktivets utforming, jf. gjengivelsen av artikkel 6 nr. 1 bokstav h over. Bestemmelsen i direktivet er imidlertid ikke utformet slik at substans/innhold (alltid) skal gå foran legal form. Direktivbestemmelsen krever bare at poster skal «føres og presenteres slik at det tas hensyn til innholdet i de berørte transaksjoner eller forhold». På en måte kan man si at bestemmelsen er innholdsløs fordi det neppe vil være noen som mener at regnskapet ikke skal ta hensyn til de økonomiske realiteter i for eksempel en transaksjon. Det kompliserte spørsmålet er hvilken vekt substans/innhold skal ha sammenlignet med legal form, men her gir bestemmelsen ingen veiledning. På den annen side er det heller neppe mulig å regulere på en presis måte det nærmere innholdet i substans foran form-prinsippet i en lovbestemmelse; det er en opplagt fare for at man i så fall sier for mye.

Etter utvalgets syn bør en lovbestemmelse om substans foran form gi uttrykk for det sentrale med prinsippet. I dansk rett er dette hensyntatt ved at bestemmelsen gir uttrykk for at man ved utarbeidelsen av årsrapporten skal ta hensyn til «reelle forhold frem for formaliteter», men det er samtidig presisert at det bare er formaliteter «uden reelt inhold» som skal overstyres av de reelle forhold. Slik utvalget forstår det innebærer denne presiseringen en kraftig innskrenkning av gjennomslagskraften til prinsippet om substans foran form. Utvalget har ikke funnet holdepunkt i andre kilder for en så radikal avgrensning av prinsippet som det er lagt opp til i Danmark, men tar det samtidig til inntekt for sitt eget syn om at avviket mellom realiteter og formaliteter skal være svært tydelig før man plikter å se bort ifra de formelle forholdene.

Ved utformingen av en lovbestemmelse er det også nødvendig å ta hensyn til at prinsippet om substans foran form må virke dynamisk. Det forventes at regnskapspliktige med omfattende virksomhet og kompleks organisering i større grad tar hensyn til prinsippet om substans foran form enn regnskapspliktige med mindre og enklere virksomhet. Utvalget anser derfor ikke at det er behov for noe unntak fra prinsippet med tanke på små foretak slik artikkel 6 nr. 3 åpner for.

Basert på ovennevnte betraktninger er utvalget kommet til at den beste løsningen vil være å fastsette en lovbestemmelse som ligger nær opp til ordlyden i direktivet, men samtidig i lovteksten gi en viss veiledning med hensyn til hvor mye som skal til før de underliggende økonomiske realiteter overstyrer de formelle forhold, jf. § 3-10 i utkastet til lov i kapittel 15.

5.6.3 Vesentlighetsprinsippet

Artikkel 6 nr. 1 bokstav j lyder:

«Kravene fastsatt i dette direktiv med hensyn til innregning, måling, presentasjon, offentliggjøring av opplysninger og konsolidering trenger ikke å oppfylles dersom virkningen av oppfyllelsen er uvesentlig.»

Denne bestemmelsen ledsages av et delvis unntak i artikkel 6 nr. 4: «Medlemsstatene kan begrense virkeområdet for nr. 1 bokstav j) til presentasjon og offentliggjøring av opplysninger.»

I norsk regnskapsterminologi er innholdet av bestemmelsen i artikkel 6 nr. 1 bokstav j kjent som vesentlighetsprinsippet. Vesentlighetsprinsippet er ikke kodifisert, men det er allment underforstått som en del av god regnskapsskikk.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav j klassifiseres her som en ny bestemmelse, men den har likevel røtter i de gamle direktivene. Etter syvende direktiv artikkel 26 nr. 3 var det et unntak fra plikten til korrekt konsolidering for «beløp av uvesentlig betydning i forhold til formålet» om å gi et rettvisende bilde. En tilsvarende avgrenset adgang til å fravike en hovedregel finnes i samme direktiv artikkel 29 nr. 3 for plikten til ensartet prinsippanvendelse i konsernet. Fjerde direktiv artikkel 43 nr. 1 annet ledd åpner for at visse noteopplysninger kan utelates hvis de i forhold til formålet om å gi et rettvisende bilde «bare er av ubetydelig interesse». Et vesentlighets-prinsipp er således reflektert også i de gamle direktivene, men slik de er fremstilt i direktivteksten har de et mindre omfattende virkeområde enn vesentlighetsprinsippet i det nye direktivet.

Regnskapslovutvalget 1990 drøftet disse bestemmelsene under ett i et omfattende kapittel om begrepet «true and fair view» (NOU 1995: 30 punkt 2.3.4). Utvalget konkluderer (s. 43) «at regelfravik på grunn av uvesentlighet er en del av god regnskapsskikk, og at det er overflødig med egne lempningsregler for den type fravik.»

Vesentlighetsprinsippet er også uttrykt i IFRS. Dets funksjon kommer til uttrykk gjennom bestemmelsene under overskriften «Vesentlighet og sammenslåing» i IAS 1 «Presentasjon av finansregnskap» nr. 29–31, en bestemmelse om vesentlighet ved prinsippanvendelse i IAS 8 «Regnskapsprinsipper, endringer i regnskapsmessige estimater og feil» nr. 8 og en definisjonslignende beskrivelse av vesentlighet i det konseptuelle rammeverket.

IAS 1 inneholder generelle bestemmelser om opplysninger som skal gis i hovedoppstillingene resultatregnskap, balanse, kontantstrømoppstilling, egenkapitaloppstilling og noter. Under vesentlighet og sammenslåing er hovedregelen (nr. 29) at «poster av forskjellig art eller med forskjellig funksjon skal presenteres separat med mindre de er uvesentlige», og dette begrunnes slik (nr. 30):

«Finansregnskap er resultatet av bearbeiding av et stort antall transaksjoner eller andre hendelser som er slått sammen i klasser etter art eller funksjon. Siste trinn i sammenslåings- og klassifiseringsprosessen er presentasjonen av sammenslåtte og klassifiserte data som utgjør poster i finansregnskapet. Dersom en post ikke anses som vesentlig i seg selv, kan den slås sammen med andre poster enten i disse regnskapsoppstillingene eller i notene. En post som ikke er vesentlig nok til å bli spesifisert som egen post i disse regnskapsoppstillingene, kan likevel være tilstrekkelig vesentlig til å bli presentert separat i notene.»

IAS 8 omhandler blant annet den regnskapspliktiges valg av regnskapsprinsipper. Hovedregelen uttrykt i nr. 7 er at man skal velge prinsipp i samsvar med den IFRS som gjelder det konkrete forholdet. I nr. 8 fritas en imidlertid for dette dersom anvendelsen har uvesentlig virkning:

«I IFRS-er fastsettes regnskapsprinsipper som ifølge IASB gir finansregnskap som inneholder relevant og pålitelig informasjon om de transaksjoner og andre hendelser og forhold som standardene gjelder for. Det er ikke nødvendig å anvende disse prinsippene når anvendelsen av dem har en uvesentlig virkning. Det er imidlertid ukorrekt å foreta eller unnlate å korrigere uvesentlige avvik fra IFRS-er for å oppnå en bestemt framstilling av et foretaks finansielle stilling, finansielle inntjening eller kontantstrømmer.»

Anvendelse av disse bestemmelsene fordrer en klar forståelse av vesentlighet. I gjeldende rammeverk (som i rammeverket fra 1989) er vesentlighet klassifisert som en undermengde av relevans, og den gis følgende beskrivelse (QC11):

«Information is material if omitting it or misstating it could influence decisions that users make on the basis of financial information about a specific reporting entity. In other words, materiality is an entity-specific aspect of relevance based on the nature or magnitude, or both, of the items to which the information relates in the context of an individual entity’s financial report. (…)»

Utvalgets vurderinger

Som omtalt over, er vesentlighetsprinsippet et nytt prinsipp i det nye direktivet, i den forstand at det ikke fantes noe overordnet vesentlighetsprinsipp i de gamle direktivene, bare fragmentariske henvisninger til det i enkeltbestemmelser. Regnskapslovutvalget 1990 ga uttrykk for at vesentlighetsprinsippet gjelder for utarbeidelse av årsregnskapet uten uttrykkelig kodifisering, og dette utvalget er i og for seg enig i det. En lovbestemmelse om vesentlighetsprinsippet foreslås likevel i tråd med utvalgets hovedprioritering om en tydelig og lojal implementering av direktivet, jf. omtale i kapittel 3.3.

Vesentlighetsprinsippet kan karakteriseres som regnskapsreguleringens toleransegrense for mangelfull rapportering. Praktisk regnskapsføring er basert på informasjonsgrunnlag, prosedyrer og kompetanse som aldri vil være perfekte, og slike imperfeksjoner genererer mangler og unøyaktigheter i rapporteringen. Vesentlighetsprinsippet setter et skille mellom vesentlige forhold, hvor mangler ved rapporteringen ikke skal forekomme, og uvesentlige forhold hvor mangler kan forekomme. Etablert språkbruk her er at forhold som ikke er vesentlige er uvesentlige; det finnes altså ingen mellomkategori.

Vesentlighetsprinsippet kan også forstås ut fra perspektivet om beslutningsnyttig informasjon. Hvis informasjonen er uvesentlig, er den uten relevans og beslutningsnytte. Av den grunn er det ikke nødvendig, og heller ikke ønskelig, å presentere denne informasjon særskilt i regnskapet.

Det følger av direktivteksten at vesentlighetsprinsippet har anvendelse på «innregning, måling, presentasjon og offentliggjøring av opplysninger og konsolidering», og hva disse ulike anvendelsene innebærer, har betydning for å kunne ta stilling til medlemslandsopsjonen i artikkel 6 nr. 4 som tillater at vesentlighetsprinsippet begrenses til presentasjon og offentliggjøring av opplysninger. IFRS-teksten om vesentlighet er helt annerledes formulert, men det kan påvises at den også gjelder innregning, måling og presentasjon. IFRS har generelt ikke bestemmelser om offentliggjøring.

I relasjon til innregning og måling vil vesentlighetsprinsippet ha betydning for feil anvendelse av regnskapsprinsipp eller feil tolkning av fakta. Et eksempel på feil anvendelse av regnskapsprinsipp er at regnskapsstandarden foreskriver vurdering av en bestemt type verdipapir til virkelig verdi, mens den regnskapspliktige som eier et slikt verdipapir, vurderer det til kost. I dette tilfellet er det utvilsomt gjort en feil som helst burde ha vært unngått, men om feilen er akseptabel eller ikke, avhenger altså av forholdets vesentlighet. Et eksempel på feil tolkning av fakta er at den regnskapspliktige feilaktig rapporterer som en eiendel noe som er under anskaffelse (ufullført transaksjon), eller at elementer som etter bestemmelsene skal inngå i anskaffelseskost, er blitt utelatt eller kostnadsført. I IAS 8 «Regnskapsprinsipper, endringer i regnskapsmessige estimater og feil» nr. 42 trekkes et skille mellom vesentlige og uvesentlige feil, hvor det bare er de vesentlige feilene som kreves rettet med tilbakevirkende kraft.

I relasjon til presentasjon har vesentlighetsprinsippet betydning for adgangen til å redusere spesifikasjonsgraden i regnskapet. En oppstillingsplan for balansen kan for eksempel kreve spesifisert ulike typer fordringer på egne linjer, men hvis beløpene på de enkelte poster er uvesentlige, kan de slås sammen. Tilsvarende kan også noteopplysninger unnlates hvis opplysningene er uvesentlige.

Som nevnt gjelder direktivets vesentlighetsprinsipp også bestemmelsene om offentliggjøring av opplysninger. Det må forstås slik at reglene om offentliggjøring kan fravikes dersom det er nærmest uten betydning om informasjonen offentliggjøres eller ikke. Hva som skulle kjennetegne en slik situasjon, synes utvalget det er vanskelig å uttale seg om. Det kan for eksempel neppe uten videre være slik at offentliggjøring av regnskapet er uten betydning for selskaper som er tomme eller uten aktivitet.

Direktivet gir altså medlemsstatene anledning til å begrense vesentlighetsprinsippet til de to sistnevnte anvendelsesområdene, altså presentasjon og offentliggjøring av opplysninger. Utvalget anser imidlertid ikke en slik begrensning av vesentlighetsprinsippet som meningsfull, og tilrår at medlemslandsopsjonen i artikkel 6 nr. 4 ikke benyttes.

Skillet mellom vesentlig og uvesentlig er viktig og problematisk. Direktivet inneholder ingen nærmere klargjøring av begrepet. Følgende beskrivelse følger av IFRS for SMEs nr. 2.6:

«Informasjon er vesentlig – og har derfor relevans – dersom utelatelse av den eller en feilaktig opplysning kan påvirke økonomiske beslutninger som brukere tar på grunnlag av finansregnskapet. Vesentlighet avhenger av størrelsen på posten eller feilen vurdert ut fra de særlige omstendighetene rundt utelatelsen eller den feilaktige opplysningen (…).»

IFRS-rammeverket definerer vesentlig informasjon kvalitativt som noe som har potensiale til å påvirke regnskapsbrukernes beslutninger (IASB Conceptual Framework nr. QC 11), og definisjonen i US GAAP er tilnærmet lik (FASB Statement of Financial Accounting Concepts No. 2 nr. 132). Med et slikt abstraksjonsnivå i regelverket har det presset seg frem mer håndfaste vesentlighetskriterier innen regnskapsprofesjonen. Det er særlig revisjonsbransjen og tilsynsmyndigheter som har hatt behov for en slik konkretisering. I Staff Bulletin No. 99 Materiality (1999) uttalte staben i det amerikanske finanstilsynet Securities and Exchange Commission (SEC) seg om bruken av referanseverdier for å avgjøre vesentlighet, bl.a. en mye brukt grense på 5 % av resultat (etter skatt). SEC-staben fremholdt at slike kvantitative grenser kan være et første utgangspunkt for vurdering av vesentlighet, men at den endelige vurdering må ses i lys av de samlede omstendigheter. Dokumentet nevner flere forhold som gjør at små (dvs. under grensen) feilrapporteringer blir vesentlige: at de gjelder feilmåling av noe som relativt enkelt kunne måles presis, at de tilslører en trend som ellers vil være tydelig, at de skifter et resultat fra negativt til positivt eller omvendt, at de påvirker oppfyllelsen av regulatoriske krav eller krav i lånekontrakter, mv. Dokumentet understreker også at forsettlig feilrapportering er ulovlig, og at vesentlighetsprinsippet derfor ikke kan påberopes for forsettlige feil. Den internasjonale revisjonsstandarden ISA 320 «Vesentlighet ved planlegging og gjennomføring av en revisjon» angir retningslinjer for revisor som er sammenfallende med det som er uttalt fra SEC. Denne standarden gir uttrykk for god revisjonsskikk når det gjelder revisors vurdering av vesentlighet ved planlegging og gjennomføring av revisjonen.

Også det europeiske verdipapirtilsynet European Securities and Markets Authority (ESMA) publiserte i 2011 et høringsdokument om vesentlighet: Considerations of materiality in financial reporting (ESMA/2011/373). Bakgrunnen for høringsdokumentet var tilsynsmyndighetenes behov for en klarere forståelse av vesentlighet i forbindelse med kontrollen med børsnoterte selskapers finansielle rapportering. Et flertall av høringsinstansene ga imidlertid ikke ESMA støtte til å utgi retningslinjer for vesentlighetsprinsippet. I 2013 besluttet ESMA å oversende saken til IASB som rette vedkommende til å forklare vesentlighetsprinsippet videre (ESMA/2013/218).

Utvalget anser at ytterligere klargjøring av vesentlighetsprinsippet ville være velkommen, men at slik klargjøring må komme i en form som legitimerer en felles forståelse i alle land som anvender IFRS. Dersom IASB skal komme med en slik klargjøring, burde den ha vært på agendaen for rammeverksprosjektet. Slik det nå ser ut, er klargjøring av vesentlighetsprinsippet ikke en del av dette prosjektet.

Direktivteksten om vesentlighetsprinsippet i artikkel 6 nr. 1 bokstav j uttrykker at kravene i direktivet ikke trenger oppfylles «dersom virkningen av oppfyllelsen er uvesentlig». Utvalget anser at meningen i prinsippet kommer tydeligere frem ved å uttrykke at (nærmere angitte) bestemmelser kan fravikes dersom virkningen av fravikelsen er uvesentlig.

Vedlegg til kapittel 5. Lovspeil for grunnleggende prinsipper i direktivene.