6 Bestemmelser om innregning og måling av eiendeler og forpliktelser (vurderingsregler)

6.1 Innledning

Det følger av punkt 1 i mandatet at utvalget skal utrede hvilke endringer som er nødvendige for å gjennomføre forventede EØS-forpliktelser som svarer til EUs parlaments- og rådsdirektiv 2013/34/EU (det konsoliderte regnskapsdirektivet) i norsk rett. Gjeldende norsk rett er tilpasset fjerde og syvende direktiv, som ble erstattet av regnskapsdirektivet. Gjennom å sammenligne regnskapsdirektivet med fjerde og syvende direktiv synligjøres hvilke endringer som er påkrevd i norsk rett for å oppfylle Norges EØS-forpliktelser.

Videre følger det av mandatet punkt 2 at utvalget skal vurdere endringer utover de som er nødvendige som følge av det nye direktivet. På bakgrunn av dette er det også foretatt en gjennomgang av vurderingsreglene i gjeldende regnskapslov, heretter kalt reglene for innregning og måling. Det følger av mandatet punkt 2 at det i vurderingen skal legges til grunn at formålet med regnskapslovgivningen er å gi et mest mulig effektivt bidrag til at norske regnskapspliktige viser reelle perioderesultater og stilling etter sunne bedriftsøkonomiske prinsipper. Utvalget mener at løsninger i tråd med internasjonale regler vil gi regnskaper som viser reelle perioderesultater og stilling. Som redegjort for i kapittel 3.3 legger utvalget til grunn at loven skal ha en internasjonal orientering, som muliggjør implementering av IFRS for SMEs der løsningene i denne ligger innenfor regnskapsdirektivet. I tråd med formålet om å legge til rette for regnskaper som viser reelle perioderesultater og stilling, vil utvalget vurdere om det på enkelte områder er hensiktsmessig å åpne for regulering gjennom regnskapsstandard som innebærer valg utover de som følger av IFRS for SMEs. Det følger også av mandatet punkt 2 at offentlig regulering skal gjøres så enkel og lite byrdefull som mulig. I tråd med dette vil utvalget vurdere om det er hensiktsmessig på enkelte områder å gi føringer om regulering gjennom regnskapsstandarder for løsninger som er enklere enn de som følger av IFRS for SMEs. Etter mandatet punkt 2 skal det for eventuelle forslag til krav som går utover regnskapsdirektivets minstekrav foretas en særskilt kost/nytte-vurdering.

Både direktivets bestemmelser om innregning og måling og regnskapslovens vurderingsregler er formulert for eiendeler og forpliktelser med ulike kjennetegn. Direktivet inneholder imidlertid ingen definisjon av eiendeler og forpliktelser. Hva som er eiendeler og forpliktelser, bestemmes implisitt og omtrentlig av oppstillingsplanene og de alminnelige prinsippene, jf. direktivets vedlegg III og IV og artikkel 6.

Formuleringene som benyttes i lovbestemmelser om innregning og måling av eiendeler og forpliktelser, inneholder regnskapsfaglige begreper som står sentralt i norsk regnskapsfaglig terminologi. For det lovforslaget som utvalget utarbeider, anvendes i stor utstrekning den terminologien som er fastsatt for den offisielle norske versjonen av IFRS som gjengitt i forskrift, jf. kapittel 3.4 om utvalgets lovtekniske valg. For drøftingen som ligger til grunn for lovforslaget, har imidlertid utvalget en fremstillingsmessig utfordring, fordi begrepene brukes på forskjellig måte i ulike relevante kilder. Det er særlig to forhold som utvalget vil påpeke i så henseende. Det ene er overgangen fra bruken av begrepet «vurdering» i gjeldende regnskapslov til bruken av «innregning og måling» i forslaget til ny lovtekst. Det andre gjelder norsk oversettelse av det nye direktivet, og for så vidt fjerde og syvende direktiv, som med hensyn til begrepsbruk og fremstilling for øvrig har noe preg av manglende regnskapsfaglig innsikt.

Begrepet «vurdering» er sentralt i gjeldende regnskapslov. Selve lovkapittelet heter «Vurderingsregler», og verbet «vurderes» brukes i mange av enkeltbestemmelsene. Etter §§ 5-2, 5-3, 5-7, 5-8, 5-9 og 5-17 skal henholdsvis omløpsmidler, anleggsmidler, goodwill, finansielle instrumenter, pengeposter i utenlandsk valuta og investering i tilknyttet selskap og datterselskap «vurderes» på nærmere angitt måte. Ordet vurdering ble ikke brukt i årsoppgjørsbestemmelsene i aksjeloven 1976, men i formen «vurderingsregler» ble det brukt som paragrafoverskrift i de parallelle bestemmelsene i regnskapsloven 1977. Skrivemåten «oppføres med» ble brukt i selve ordlyden i bestemmelsene i de to sistnevnte lovene. Vurderingsreglene i gjeldende regnskapslov er blant annet forutsatt å implementere en rekke bestemmelser i fjerde direktiv del 7, som har overskriften «verdsettingsregler» (engelsk valuation rules). I fjerde direktiv brukes ordet «verdsettes» ganske konsekvent, for eksempel i beskrivelsene av regnskapsføringen av anleggsmidler i artikkel 35 og omløpsmidler i artikkel 39.

I de norske versjonene av IFRS brukes ikke ordet «vurdering» overhodet. Langt på vei må ordet vurdering som det er brukt i gjeldende lov anses erstattet av ordet «måling», som er en direkte oversettelse av engelsk «measurement». IFRS-reguleringen trekker opp et relativt tydelig skille mellom beslutningen om å oppføre noe i resultatregnskap og balanse, som omtales som «innregning», og fastsetting av det beløp den innregnede eiendel eller forpliktelse skal oppføres med, som omtales som «måling». Når det gjelder måling, trekkes det et skille mellom måling ved første gangs innregning og etterfølgende måling. «Vurdering» i gjeldende regnskapslovs ordbruk omfatter både førstegangs- og etterfølgende måling. «Vurdering» må antakelig også omfatte det som i IFRS-terminologi omtales som innregning og fraregning.1

Det nye direktivet anvender en litt haltende IFRS-terminologi. De alminnelige prinsippene som er omtalt i denne utredningen kapittel 5.4, 5.5 og 5.6, gjelder innregning og måling, jf. den innledende setningen til artikkel 6. Den tidligere «verdsetting» til kost av anleggsmidler og omløpsmidler etter fjerde direktiv er i det nye direktivet blitt «måling» til kost etter artikkel 6 nr. 1 bokstav i. I det nye direktivet fremkommer i tillegg ytterligere regulering av førstegangs- og etterfølgende måling i artikkel 12 som har overskriften «Særlige bestemmelser for visse poster i balansen». Her brukes imidlertid ordet «verdijustering» (value adjustments) for å beskrive etterfølgende måling for eksempel i form av avskrivninger.

Selv om utvalget har fastlagt en linje som innebærer en begrepsmessig overgang fra vurderingsregler til regler om innregning og måling, betyr ikke det at begrepet vurdering skal anses ribbet for ethvert regnskapsfaglig innhold. Utvalget anvender begrepet i bestemmelsen om enkeltvurdering (lovforslaget § 3-5) og i omtalen av vurderingsenhet i drøftingen av denne bestemmelsen. Begrepet vurdering brukt i denne sammenhengen er ment å ha det samme meningsinnholdet som i gjeldende regnskapslov. Utvalget anvender også begrepet sikringsvurdering.

Den andre fremstillingsmessige utfordringen gjelder norsk oversettelse av direktivet som på noen punkter har fått en ordlyd som ikke korrekt reflekterer direktivets regnskapsfaglige innhold. Oversettelsene av fjerde og syvende direktiv har tilvarende svakheter, og disse ble påpekt av Regnskapslovutvalget 1990 i NOU 1995: 30. Det er derfor beklagelig at kvaliteten på oversettelsen ikke har blitt bedre. Det mest graverende tilfellet i de bestemmelser som blir drøftet i dette kapittelet gjelder begrepet anskaffelseskost (og tilsvarende tilvirkningskost) som i direktivet omtales som «anskaffelseskostnad» («tilvirkningskostnad»). Anskaffelseskost er et sentralt målebegrep i historisk kost-terminologien, og det har ingen ting med resultatbegrepet «kostnad» å gjøre. Også den norske oversettelsen av fjerde direktiv hadde denne språklige defekten, og det ble påpekt i NOU 1995: 30 s. 123 og 126. I det følgende brukes de korrekte begrepene i utvalgets egen tekst, mens sitatene gjøres ukorrigert. Det er også fremstillingsmessige utfordringer knyttet til direktivenes formulering av nedskrivningsplikt for anleggsmidler «til den lavest mulige verdi de kan ha på balansedagen» (artikkel 12 nr. 6 bokstav b), jf. merknad i NOU 1995: 30 s. 125 vedrørende tilsvarende oversettelse av fjerde direktiv.2 Også her velger utvalget å anvende sin egen terminologi i drøftingen, men alle sitater vil være ukorrigerte.

Vurderingsreglene i gjeldende regnskapslov henger nøye sammen med lovens grunnleggende prinsipper, og de to regelsettene er til dels overlappende. Regnskapslovutvalget 1990 viser i sin utredning til at vurderingsreglene kan utledes av de grunnleggende prinsippene (NOU 1995: 30 s. 79):

«I foregående avsnitt har utvalget foreslått som et grunnleggende prinsipp at inntekt skal resultatføres når den er opptjent. Utvalget vil også foreslå som et grunnleggende prinsipp at kostnader skal sammenstilles med inntekt for måling av resultat. Forsiktighetsprinsippet anvendt som laveste verdis prinsipp, modifiserer resultatmålingen etter sammenstillingsprinsippet (…). Virkningen av laveste verdis prinsipp for resultatmålingen er påbud om kostnadsføring av urealisert verdifall når det oppstår og forbud mot inntektsføring av urealisert verdistigning. Også laveste verdis prinsipp kan formuleres som et inntekts- og kostnadsføringsprinsipp. Utvalget vil likevel holde fast ved tradisjonen og foreslå regler for vurdering av eiendeler i balansen. Som påpekt (…), må vurderingsreglene fortolkes i sammenheng med de grunnleggende regnskapsprinsippene og kan ikke betraktes som en isolert samling av balansevurderingsregler. Både transaksjonsprinsippet og sammenstillingsprinsippet er klart uttrykt i vurderingsreglene for eiendeler. Bestemmelsen om avskrivning etter en fornuftig avskrivningsplan er sammenstillingsprinsippet uttrykt for anleggsmidler.»

Vurderingsreglenes tilknytning til grunnleggende regnskapsprinsipper har betydning for forståelsen av gjeldende rett. En del av vurderingsreglene, som for eksempel adgangen til kostnadsføring av utgifter til forskning og utvikling i § 5-6, har bare mening når en forutsetter en hovedregel om balanseføring. I gjeldende regnskapslovs system følger denne hovedregelen av sammenstillingsprinsippet. Man må imidlertid også være oppmerksom på at enkelte vurderingsregler får et endret innhold dersom de tradisjonelle grunnleggende prinsippene ikke videreføres, som utvalget foreslår i kapittel 5.

I likhet med fjerde og syvende direktiv har det nye direktivet en hovedregel om historisk kost som fremkommer som en del av de generelle prinsipper for finansiell rapportering i artikkel 6, som i denne utredningen er drøftet sammen med de grunnleggende prinsippene i kapittel 5. Hovedregelens funksjon kommer imidlertid tydeligst frem dersom den plasseres sammen med de øvrige bestemmelser om innregning og måling til historisk kost. Fra hovedregelen om at måling skjer til historisk kost, er det åpnet for at medlemsstatene kan tillate eller kreve anvendelse av de alternative målegrunnlagene verdiregulert beløp (artikkel 7) for anleggsmidler og virkelig verdi (artikkel 8 nr.1 bokstav b) for eiendeler. For visse finansielle eiendeler og forpliktelser skal medlemsstatene tillate eller kreve bruk av virkelig verdi (artikkel 8 nr. 1 bokstav a). I tillegg kan medlemsstatene tillate eller kreve bruk av egenkapitalmetoden (artikkel 9 nr. 7).

Dette kapittelet er disponert som følger. I 6.2 gjennomføres en sammenligning av reglene for innregning og måling i det nye direktivet med de tilsvarende reglene i fjerde og syvende direktiv for å identifisere hvilke endringer som overgangen til nytt direktiv medfører. Deretter drøfter utvalget gjeldende norsk implementering av reglene for innregning og måling av eiendeler i fjerde og syvende direktiv for å vurdere om det etter utvalgets syn bør gjennomføres endringer utover de som er nødvendige som en følge av endringer i direktivkrav. Denne gjennomgangen følger systematikken i kapittelet om vurderingsregler i gjeldende regnskapslov og er delt inn i bolkene generelle og spesielle regler for innregning og måling som har utgangspunkt i direktivene (6.3) og generelle og spesielle regler for innregning og måling som ikke har utgangspunkt i direktivene (6.4). Deretter følger en gjennomgang av medlemsstatsopsjonen til å vurdere andre eiendeler enn finansielle eiendeler til virkelig verdi (6.5), medlemsstatsopsjon til å vurdere anleggsmidler til verdiregulert beløp (6.6) og medlemsstatsopsjonen til unntak fra måling til historisk kost for sikringsobjekter ved verdisikring (6.7). Til slutt drøfter utvalget reglene om innregning og måling av forpliktelser (6.8). De bestemmelser som utelukkende vedrører små foretak, vil bli behandlet i kapittel 10 om differensiering. Spesielle vurderingsregler som vedrører kjøp og eie av foretaksandeler og virksomhet, vil bli omtalt i kapittel 9.

6.2 Endringer i direktivets bestemmelser om innregning og måling av eiendeler og forpliktelser

6.2.1 Innledning

I det følgende redegjøres for endringer i det nye direktivet sammenlignet med fjerde og syvende direktiv. I vedlegg til kapittelet følger et lovspeil som viser bestemmelsene om innregning og måling i regnskapsloven, det nye direktivet samt fjerde og syvende direktiv. Det er kun identifisert begrensede endringer fra fjerde og syvende direktiv slik de forelå før de ble erstattet av det nye direktivet med betydning for dagens regler i regnskapsloven. Disse gjennomgås kort i det følgende.

Ettersom dette underkapittelet bare redegjør for endringer fra fjerde og syvende direktiv til det nye direktivet, vil en ikke her få et fullstendig bilde av hvilke lovbestemmelser som må til for å gjennomføre direktivet. Fullstendige lovforslag blir fremmet i kapitlene 6.3 til 6.7 som tar utgangspunkt i gjeldende norske lovbestemmelser og gjeldende direktivbestemmelser.

6.2.2 Goodwill

Det følger av vedlegg III, under overskriften eiendeler C.I.3, at goodwill kan innregnes i balansen, i den utstrekning den er ervervet mot vederlag. Artikkel 12 nr. 6 bokstav b krever at anleggsmidler skal verdijusteres slik at de gis «den lavest mulige verdi som de kan ha på balansedagen, dersom verdiforringelsen forventes å bli varig». Videre følger det av artikkel 12 nr. 6 bokstav d at måling til laveste verdi ikke lenger kan foretas dersom begrunnelsen for verdijusteringene ikke lenger er til stede, eller sagt på den måte som har vært benyttet i norsk regnskapsterminologi, nedskrivningen må reverseres. Ny i forhold til fjerde direktiv er bestemmelsen i artikkel 12 nr. 6 bokstav d som sier at bestemmelsen om reversering av nedskrivning ikke gjelder for goodwill. Denne direktivbestemmelsen er obligatorisk og må innarbeides i regnskapsloven. Tilsvarende forbud fremgår i dag av NRS(F) «Nedskrivning av anleggsmidler» punkt 7, slik at en lovfesting ikke forventes å innebære noen endring av praksis.

Hovedregelen for avskrivning av goodwill er planmessig avskrivning over økonomisk levetid, jf. artikkel 12 nr. 6. Artikkel 12 nr. 11 annet ledd slår fast at i unntakstilfeller, der den utnyttbare levetiden for goodwill ikke kan anslås på en pålitelig måte, skal goodwill avskrives i løpet av en maksimumsperiode fastsatt av medlemsstaten. Maksimumsperioden skal være på minst fem år og høyst ti år, og avskrivningsperioden skal angis i notene til finansregnskapet. Det fulgte av fjerde direktiv artikkel 37 nr. 2 at goodwill skulle avskrives over maksimalt fem år, men det var en medlemsstatsopsjon til å tillate avskrivning av goodwill over en begrenset periode på mer enn fem år. Dette forutsatte at denne perioden ikke overskred brukstiden for eiendeler, og at den ble angitt og «behørig begrunnet» i notene til årsregnskapet. Det fremgår av regnskapsloven § 7-14 tredje ledd at avskrivingsplan for goodwill som er lenger enn fem år, skal begrunnes i note. Fjerde direktivs begrensning av avskrivningstiden for goodwill, at den ikke skal overskride brukstiden for eiendeler, gjenfinnes ikke i regnskapsloven.

Det er behov for å lovfeste regelen om maksimumsperiode for avskrivning av goodwill for de unntakstilfeller der den utnyttbare levetiden for goodwill ikke kan anslås på en pålitelig måte. Utvalget har en målsetning om å legge til rette for bruk av reglene som følger av IFRS for SMEs når disse er innenfor direktivet. Følgende fremgår av IFRS for SMEs nr. 19.23 bokstav a:

«Dersom foretaket ikke kan beregne et pålitelig estimat på den utnyttbare levetiden til goodwill, skal levetiden antas å være ti år»

Bestemmelsen er foreslått endret i høringsutkast til endringer av IFRS for SMEs fra oktober 2013, der er det foreslått følgende endrede ordlyd i nr. 19.23 bokstav a:

«If an entity is unable to make a reliable estimate of the useful life of goodwill, the life shall be determined based on management’s best estimate and shall not exceed ten years.»

Utvalget foreslår en ordlyd som ligger tett opp til forslaget til endret IFRS for SMEs, jf. lovforslaget § 4-4 i utredningen kapittel 15.

6.2.3 Forskning og utvikling

Det følger av direktivet vedlegg III, under overskriften eiendeler C.I.1, at utviklingskostnader kan balanseføres, i den utstrekning nasjonal lovgivning tillater at de føres som eiendeler. Ut fra alminnelig forståelse av sammenstillingsprinsippet er hovedregelen etter gjeldende regnskapslov å balanseføre utgifter til egen forskning og utvikling. Hovedregelen om balanseføring bekreftes av spesialbestemmelsen i regnskapsloven § 5-6 som slår fast at slike utgifter kan kostnadsføres. Det følger videre av direktivet artikkel 12 nr. 11 annet ledd at i unntakstilfeller, der den utnyttbare levetiden for utvikling ikke kan anslås på en pålitelig måte, skal utvikling avskrives i løpet av en maksimumsperiode fastsatt av medlemsstaten. Maksimumsperioden skal være på minst fem år og høyst ti år. Etter fjerde direktiv artikkel 9 C.I.1 kunne forsknings- og utviklingskostnader balanseføres, i den utstrekning nasjonal lovgivning tillot at de ble innregnet som eiendeler. Det fulgte av fjerde direktiv artikkel 37 nr. 1 at forsknings- og utviklingskostnader skulle avskrives over maksimalt fem år, men det var en medlemsstatsopsjon til i unntakstilfeller å tillate avskrivning av forsknings- og utviklingskostnader over en lengre periode.

Beskrivelsen ovenfor viser at det har skjedd to endringer i direktivet i forhold til fjerde direktiv. For det første er det nå kun utgifter til utvikling som kan balanseføres dersom nasjonal lovgivning tillater det, ikke utgifter til forskning. For det annet skal balanseført utviklingseiendel avskrives etter de samme bestemmelser som andre anleggsmidler, unntatt i unntakstilfeller når den utnyttbare levetiden ikke kan anslås på en pålitelig måte. I slike unntakstilfeller skal medlemsstatene fastsette en maksimumsperiode for avskrivning, som skal være på minst fem år og høyst ti år.

Etter IFRS for SMEs kan utgifter til egen forskning og utvikling ikke balanseføres som egen eiendel, jf. IFRS for SMEs nr. 18.14. Etter IAS 38 «Immaterielle eiendeler» nr. 54 skal utgifter til forskning (eller forskningsfasen i et internt prosjekt) innregnes som kostnad når de påløper. En immateriell eiendel som oppstår av utvikling (eller av utviklingsfasen i et internt prosjekt), innregnes som eiendel dersom visse kriterier er oppfylt, jf. IAS 38.57.

Dersom norske regnskapspliktige skal kunne fortsette å balanseføre utgifter til egen utvikling, for eksempel innenfor kriteriene som IAS 38 setter, må en eksplisitt lovbestemmelse gi adgang til slik balanseføring. Ut fra endringen i direktivet som er påvist ovenfor, kan en slik bestemmelse bare gjelde utviklingsutgifter og ikke forskningsutgifter. Videre forutsetter direktivendringen at avskrivningsbestemmelsen justeres for å ta inn regulering av maksimal avskrivningstid i de tilfellene der utnyttbar levetid ikke kan anslås på en pålitelig måte. Utvalget gir sine vurderinger av en innregningsregel for utvikling i punkt 6.3.6.

6.2.4 Anskaffelseskost

Anskaffelseskost er definert slik i direktivet artikkel 2 nr. 6:

«’anskaffelseskostnad’ prisen som skal betales og eventuelle tilleggskostnader minus eventuelle fradrag fra kostprisen,»

og på engelsk slik:

«’purchase price’ means the price payable and any incidental expenses minus any incidental reductions in the cost of acquisition.»

I fjerde direktiv artikkel 35 nr. 2 var anskaffelseskost definert slik:

«Anskaffelseskostnaden skal beregnes ved å legge sammen innkjøpspris og utgifter forbundet med kjøpet.»

Regnskapsloven § 5-4 første ledd beskriver anskaffelseskost på denne måten:

«Anskaffelseskost ved kjøp er kjøpspris med tillegg av kjøpsutgifter.»

I motsetning til det som gjaldt etter fjerde direktiv, inneholder definisjonen av anskaffelseskost i gjeldende direktiv en eksplisitt angivelse av at også fradrag inngår i anskaffelseskost. Dette er en del av god regnskapsskikk i Norge, jf. NRS 1 «Varer» punkt 3.1 annet avsnitt som sier at anskaffelseskost ved kjøp er kjøpspris og utgifter tilknyttet varekjøpet som toll, avgifter, provisjoner og transportutgifter og indirekte innkjøpskostnader, men at det skal gjøres fradrag for rabatter, bonuser og kostnadsreduserende tilskudd, noe som betyr at også kontantrabatter skal redusere anskaffelseskost.

Kjøpsutgiftene er beskrevet på denne måten i IFRS for SMEs nr. 13.6:

«Kjøpsutgiftene for beholdninger omfatter kjøpspris, importavgifter og andre avgifter (unntatt avgifter som foretaket senere kan få tilbake fra skattemyndighetene), samt transport, håndtering og andre utgifter som er direkte forbundet med anskaffelse av ferdigvarer, råvarer og tjenester. Forhandlerrabatter, prisavslag og lignende fratrekkes ved fastsettelse av kjøpsutgiftene.»

Utvalget ser ikke behov for å endre gjeldende bestemmelse om anskaffelseskost i regnskapsloven, ettersom kjøpsutgifter er et nettobegrep der eventuelle fradrag knyttet til rabatter og liknede inngår.

Tilvirkningskost er definert slik i direktivet artikkel 2 nr. 7:

«’tilvirkningskostnad’ anskaffelseskostnaden for råvarer, forbruksvarer og andre kostnader som kan henføres direkte til det berørte produkt. Medlemsstatene skal tillate eller kreve at en rimelig del av de faste eller variable kostnadene som bare indirekte kan henføres til det aktuelle produkt, kan inngå i tilvirkningskostnaden, i den utstrekning de gjelder tilvirkningsperioden. Distribusjonskostnader skal ikke inngå i tilvirkningskostnaden.»

Tilvirkningskost var definert slik i fjerde direktiv artikkel 35 nr. 3:

«

1. Tilvirkningskostnaden skal beregnes ved at kostnader direkte knyttet til det aktuelle produkt legges til innkjøpsprisen for råvarer og forbruksvarer.

2. En rimelig del av kostnadene som bare indirekte knytter seg til det aktuelle produkt kan inngå i tilvirkningskostnaden, i den utstrekning de gjelder tilvirkningsperioden.»

Regnskapsloven § 5-4 annet ledd lyder:

«Anskaffelseskost ved tilvirkning omfatter variable og faste tilvirkningskostnader. Små foretak kan likevel unnlate å medta faste tilvirkningskostnader ved beregning av anskaffelseskost.»

Slik bestemmelsen om indirekte kostnader var utformet i fjerde direktiv artikkel 35 nr. 3 bokstav b, fremstår den som en foretaksopsjon. Etter nytt direktiv er det en medlemsstatsopsjon knyttet til behandlingen av indirekte kostnader, noe den allerede er behandlet som i gjeldende regnskapslov, da det for øvrige foretak kreves at både direkte og indirekte tilvirkningskostnader skal inngå i anskaffelseskost ved tilvirkning. Utover ny siste setning i artikkel 2 nr. 7 som slår fast at distribusjonskostnader ikke skal inngå i tilvirkningskost, og at den nå er utformet med en medlemsstatsopsjon for behandling av indirekte kostnader i stedet for en foretaksopsjon, er bestemmelsen ikke materielt endret fra fjerde direktiv. Utvalget foreslår et tillegg om distribusjonskostnader i den norske lovens bestemmelse om anskaffelseskost ved tilvirkning, i tråd med målet om direktivlojal implementering. Om medlemsstatsopsjonen for behandling av indirekte kostnader skal brukes på en annen måte enn i gjeldende regnskapslov, drøftes i punkt 6.3.4.

6.2.5 Avsetninger

Det nye direktivet artikkel 12 nr. 12 første ledd og fjerde direktiv artikkel 20 første ledd krever begge at det foretas avsetninger for forpliktelser, og inneholder medlemsstatsopsjoner i henholdsvis artikkel 12 nr. 12 annet ledd og artikkel 20 annet ledd til å tillate at det foretas avsetninger for kostnader, jf. nærmere omtale i kapittel 6.8. Det er imidlertid foretatt en direktivendring når det gjelder måling av avsetninger, jf. artikkel 12 nr. 12 tredje ledd og fjerde direktiv artikkel 42 første ledd.

Artikkel 12 nr. 12 tredje ledd første setning lyder:

«På balansedagen skal en avsetning representere det beste estimat for kostnadene som med sannsynlighet vil påløpe eller, dersom det gjelder en forpliktelse, for det beløp som trengs for å oppfylle forpliktelsen.»

Fjerde direktiv artikkel 42 første ledd lyder:

«Avsetninger til forpliktelser og kostnader skal ikke overstige det beløp som er nødvendig.»

Etter fjerde direktiv var det satt et tak på størrelsen på en avsetning, mens det nye direktivet slår fast at avsetninger skal måles til beste estimat. Gjeldende regnskapslov har en bestemmelse om beste estimat i § 4-2. Utvalget foreslår i punkt 5.3.2 at denne bestemmelsen ikke skal videreføres. Som en følge av dette, mener utvalget at regnskapsloven må tilpasses det nye kravet i direktivet om måling av avsetninger til beste estimat. Utvalget drøfter utformingen av bestemmelsen i kapittel 6.8.

6.3 Generelle og spesielle regler for innregning og måling som har utgangspunkt i direktivene

6.3.1 Klassifisering av eiendeler

Gjeldende rett

Regnskapsloven § 5-1 Klassifisering av eiendeler lyder:

«Anleggsmidler er eiendeler bestemt til varig eie eller bruk. Andre eiendeler er omløpsmidler.

Fordringer som skal tilbakebetales innen ett år, kan ikke klassifiseres som anleggsmidler.

Dersom hensikten med en eiendel endres, skal den omklassifiseres. Før omklassifisering skal vurderingen fullføres.»

Loven inneholder ingen definisjon av eiendeler. Det følger imidlertid av § 6-2 hva eiendeler typisk består av.

Det er foretakets hensikt med den enkelte eiendel, om den er bestemt til varig eie eller bruk, som skal avgjøre klassifiseringen. Det fremgår av lovforarbeidene (NOU 1995: 30 s. 122) at det sentrale kriteriet for inndeling i omløpsmidler og anleggsmidler er varekretsløpet, og at ett-årsregelen i annet ledd er et hjelpekriterium i forhold til en varekretsløpsvurdering. Det fremgår også at ett-årsregelen gjelder ved førstegangs klassifisering av fordring og ikke skal være et kriterium for omklassifisering.

Det siteres fra Vårdal og Johnsen (1989 s. 163):

«Resonnementet som ligger bak forskjellen i vurderingsregler for omløpsmidler og anleggsmidler, er at omløpsmidlene som forutsettes å skulle realiseres i løpet av det året som etterfølger regnskapsåret, ikke bør føres opp med høyere verdi enn de har på balansedagen. (…) Når det derimot gjelder anleggsmidler, må det være berettiget å vurdere på lengre sikt.»

Det følger av Ot.prp. nr. 42 (1997–98) at aksjer og andre verdipapirer skal klassifiseres etter de samme kriterier som andre eiendeler. Det skal ikke stilles andre eller «strengere» krav til klassifisering av for eksempel aksjer som anleggsmiddel enn det som gjelder for andre eiendeler.

EØS-rett

Etter direktivet artikkel 12 nr. 3 skal spørsmålet om klassifisering av eiendeler i anleggsmidler eller omløpsmidler avgjøres ut fra formålet de er bestemt for. Anleggsmidler er eiendeler beregnet på vedvarende bruk innen foretakets virksomhet, jf. artikkel 2 nr. 4. Det er ikke foretatt endringer i engelsk originaltekst fra fjerde direktiv.3

IFRS for SMEs

IFRS for SMEs kapittel 4 definerer omløpsmidler, mens anleggsmidler følger residualt, jf. nr. 4.5 og nr. 4.6, altså motsatt av direktivet og regnskapsloven, som definerer anleggsmidler, mens omløpsmidler følger residualt. Omløpsmidler defineres på denne måten i IFRS for SMEs nr. 4.5:

«Et foretak skal klassifisere en eiendel som omløpsmiddel når:

• (a) foretaket forventer å realisere eiendelen, eller har til hensikt å selge eller forbruke den, i foretakets ordinære driftssyklus,

• (b) foretaket primært holder eiendelen for omsetning,

• (c) foretaket forventer å realisere eiendelen innen tolv måneder etter rapporteringstidspunktet, eller

• (d) eiendelen er i form av kontanter eller en kontantekvivalent, med mindre den er underlagt en begrensning som gjør at den ikke kan realiseres eller benyttes til å gjøre opp en forpliktelse i minst tolv måneder etter rapporteringstidspunktet.»

Utvalgets vurderinger

Med ulike regler for etterfølgende måling av anleggsmidler og omløpsmidler er det behov for en regel som regulerer klassifiseringen. Direktivets klassifiseringsbestemmelse fokuserer på hvilket formål eiendelen er bestemt for, og definerer anleggsmidler som eiendeler beregnet på vedvarende bruk innen foretakets virksomhet. Som en følge av dette foreslår utvalget at gjeldende regnskapslov § 5-1 første ledd videreføres uendret. Når det gjelder tidspunktet for når klassifiseringen skal foretas, legger direktivet ikke føringer for løsningen. Ved førstegangs innregning må forholdene på innregningstidspunktet legges til grunn. Kriterier for hjelp til denne vurderingen bør gis i regnskapsstandard.

I tråd med utvalgets hovedprioritering nr. 2, at regnskapskrav som ikke følger av direktivet, i hovedsak gis i regnskapsstandard, foreslår ikke utvalget videreføring av regnskapsloven § 5-1 annet og tredje ledd. Utvalget mener at reglene for klassifisering og eventuell omklassifisering på etterfølgende tidspunkt også skal reguleres i standard. Som beskrevet over, legger IFRS for SMEs til grunn at vurderingen av om en eiendel er omløpsmiddel eller anleggsmiddel, skal foretas på hver balansedag.

Utvalget foreslår etter dette følgende lovbestemmelse i lovutkastet § 4-1:

Anleggsmidler er eiendeler bestemt til varig eie eller bruk. Andre eiendeler er omløpsmidler.

6.3.2 Måling av omløpsmidler

Gjeldende rett

Regnskapsloven § 5-2 Omløpsmidler lyder:

«Omløpsmidler skal vurderes til laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi.»

Bestemmelsen omtales ofte som laveste verdis prinsipp, og var også en del av aksjeloven 1976.

Anskaffelseskost er definert i gjeldende regnskapslov § 5-4. Regnskapsloven har ingen bestemmelse som definerer virkelig verdi, men virkelig verdi for omløpsmidler er operasjonalisert blant annet i NRS 1 «Varer» punkt 3.2 og i NRS 18 «Finansielle eiendeler og forpliktelser» punkt 11 for børsnoterte aksjer.

EØS-rett

Artikkel 6 nr. 1 bokstav i sier at poster som innregnes i årsregnskapet, skal måles på grunnlag av prinsippet om anskaffelseskost eller tilvirkningskost, og dette omtales i punkt 5.5.5 som hovedregelen om historisk kost. Hovedregelen modifiseres imidlertid av artikkel 12 nr. 7 første ledd som sier at etterfølgende måling (verdijustering) for omløpsmidler skal foretas slik at de føres med laveste markedspris eller i særlige tilfeller med en annen lavere verdi som fastsettes for dem på balansedagen. Dersom begrunnelsen for verdijusteringen ikke lenger er til stede, skal måling til laveste verdi etter første ledd ikke lenger foretas. Medlemsstatsopsjoner for vurdering av omløpsmidler til virkelig verdi beskrives i punkt 6.3.8 (finansielle eiendeler) og kapittel 6.5 (andre eiendeler enn finansielle eiendeler).

IFRS for SMEs

Standarden er inndelt i kapitler. Innregning og måling av omløpsmidler er omhandlet i kapittel 11 Vanlige finansielle instrumenter, kapittel 12 Andre finansielle instrumenter, kapittel 13 Beholdninger, kapittel 16 Investeringseiendom, kapittel 27 Verdifall på eiendeler og kapittel 34 Spesialiserte aktiviteter (landbruk, utvinningsvirksomhet og tjenesteutsetting). Standardens kapittel 11 og 12 omtales i forbindelse med gjennomgangen av regnskapsloven § 5-8, jf. punkt 6.3.8. Standardens kapittel 16 og kapittel 34 omtales i kapittel 6.5.

Beholdninger måles som hovedregel ved førstegangs innregning til anskaffelseskost, og måles deretter til det laveste av anskaffelseskost og estimert salgspris med fradrag for utgifter til ferdigstillelse og salg, jf. nr. 13.4 og nr. 27.4.

Virkelig verdi er definert på denne måten i ordlisten til IFRS for SMEs:

«Det beløpet en eiendel kan omsettes for, en forpliktelse gjøres opp med eller et tildelt egenkapitalinstrument omsettes for i en transaksjon på armlengdes avstand mellom velinformerte og frivillige parter.»

Som beskrevet over er virkelig verdi i kapittelet om beholdninger estimert salgspris med fradrag for utgifter til ferdigstillelse og salg.

Utvalgets vurderinger

Utvalget foreslår at gjeldende regnskapslov § 5-2 videreføres som en regel om etterfølgende måling, og at operasjonaliseringen av virkelig verdi som i dag bør skje i regnskapsstandard.

Etter utvalgets hovedprioritering nr. 4 skal differensiering skje gjennom regnskapsstandard, og det er en målsetting for utvalget at enklere regler for små foretak skal være tillatt innenfor det som er forsvarlig ut fra brukernes informasjonsbehov, og det som er tillatt etter direktivet. Utvalget har på denne bakgrunn vurdert om direktivet muliggjør avleggelse av årsregnskap der skattereglene benyttes for innregning og måling av eiendeler og forpliktelser. Det er utvalgets vurdering at bestemmelsene i direktivet kapittel 2 og 3 på mange områder ikke er forenlige med de norske skattereglene. Et eksempel på dette er som beskrevet over at etter direktivet skal etterfølgende måling (verdijustering) for omløpsmidler foretas slik at de føres med laveste markedspris eller i særlige tilfeller med en annen lavere verdi som fastsettes for dem på balansedagen, jf. artikkel 12 nr. 7, mens de norske skattereglene ikke tillater nedskrivning av varer, jf. skatteloven § 14-5 annet ledd. Utvalget har også foretatt en vurdering av om andre bestemmelser i direktivet åpner for at små foretak generelt kan anvende skattelovens bestemmelser i årsregnskapet, men kan ikke se at direktivet åpner for dette.4 Utvalget slutter seg derfor til følgende kommentar i NOU 1995: 30 s. 153:

«Derimot bør det kunne fastsettes særregler for små foretak som er identisk med skattelovens vurderingsregler, når disse ligger innenfor direktivets mulighetsområde, og de ikke i vesentlig grad svekker viktige hensyn ved årsregnskapet.»

En nærmere vurdering av når, og eventuelt om det kan bli aktuelt å legge til grunn skattemessige bestemmelser i årsregnskapet for små foretak, må vurderes konkret ved fremtidig standardsetting.

6.3.3 Måling av anleggsmidler

Gjeldende rett

Regnskapsloven § 5-3 Anleggsmidler lyder slik:

«Anleggsmidler skal vurderes til anskaffelseskost.

Anleggsmidler som har begrenset økonomisk levetid, skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan.

Anleggsmidler skal nedskrives til virkelig verdi ved verdifall som forventes ikke å være forbigående. Nedskrivningen skal reverseres i den utstrekning grunnlaget for nedskrivningen ikke lenger er til stede.»

Bestemmelsen beskrives gjerne som vurdering til anskaffelseskost med betinget nedskrivningsplikt. Bestemmelsen har en tydelig tilknytning til grunnleggende regnskapsprinsipper ved at avskrivningsbestemmelsen i annet ledd er utlagt som en anvendelse av sammenstillingsprinsippet (NOU 1995: 30 s. 79) og nedskrivningsplikten i tredje ledd er en anvendelse av forsiktighetsprinsippet slik det er uttrykt i regnskapsloven § 4-1 første ledd nr. 4.

Anskaffelseskost som henvist til i bestemmelsens første ledd er definert i gjeldende regnskapslov § 5-4, jf. også omtale i punkt 6.3.4 nedenfor.

Bestemmelsens annet ledd omhandler avskrivning. I NOU 1995: 30 s. 130 sies følgende:

«I norsk lovgivning brukes uttrykket «fornuftig avskrivningsplan». Forståelsen av dette er at avskrivningene skal sammenstilles med inntjeningen, i tråd med de grunnleggende prinsipper for et historisk kost regnskap.»

Bestemmelsen i tredje ledd definerer nedskrivningsplikten. Regnskapsloven har ingen bestemmelse som definerer virkelig verdi. I NRS(F) «Nedskrivning av anleggsmidler» er virkelig verdi definert som det høyeste av netto salgsverdi og bruksverdi, også kalt gjenvinnbart beløp. Et observert verdifall i markedet for et gitt anleggsmiddel fører altså ikke til ubetinget krav om nedskrivning, og standarden argumenterer ut fra dette med at nedskrivningssystemet i standarden er i tråd med nedskrivningssystemet med betinget nedskrivningsplikt i regnskapsloven § 5-3 tredje ledd.5 Ved utslag på visse indikatorer, har foretaket plikt til å undersøke om det er verdifall på anleggsmidlene. Verdifall foreligger dersom virkelig verdi er lavere enn balanseført verdi. Standarden regulerer nedskrivning av varige driftsmidler6 og immaterielle eiendeler med unntak av utsatt skattefordel. Den omfatter ikke andre finansielle anleggsmidler enn investeringer i datterselskap, tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet.7

Johnsen og Kvaal (1999) sier følgende om nedskrivning av finansielle anleggsmidler på s. 268:

«Betinget nedskrivningsplikt for anleggsmidler gjelder også for finansielle anleggsmidler. Nedskrivningskriteriet er «verdifall som ikke er forbigående», men av drøftingen i forarbeidene må det legges til grunn en annen praktisk operasjonalisering av dette kriteriet enn det som gjelder for varige driftsmidler.»

I NOU 1995: 30 s. 132 sies følgende:

«I mange tilfelle vil en verdivurdering kunne ta utgangspunkt i en pålitelig markedspris. I andre tilfelle må virkelig verdi med stor sikkerhet kunne antas å samvariere med en observerbar markedspris. Observert verdiendring av finansielle instrumenter må som utgangspunkt anses å være ikke forbigående endringer, jf. drøftelsen av virkelig verdi for finansielle eiendeler i foregående avsnitt.»

Et eksempel på det første, at verdivurdering vil kunne ta utgangspunkt i en pålitelig markedspris, er børsnoterte aksjer klassifisert som anleggsmiddel. Det følger av NRS 18 «Finansielle eiendeler og forpliktelser» punkt 11 at børsnoterte aksjer klassifisert som anleggsmiddel skal regnskapsføres til balansedagens kurs dersom denne er lavere enn kostpris. Et eksempel på det andre, at virkelig verdi med stor sikkerhet kan antas å samvariere med en observerbar markedspris, er markedsbaserte låneinstrumenter slik som obligasjoner og sertifikater. Markedsverdien av slike instrumenter vil i hovedsak bli påvirket av renteforhold og markedets vurdering av låntakers evne til å tilbakebetale (ofte kalt misligholdsrisiko eller kredittrisiko).8 I NOU 1995: 30 s. 133 fremgår det at Regnskapslovutvalget 1990 ikke ser noen faglig begrunnelse for å betrakte en renteendring som forbigående, og at markedspris forutsettes å være beste estimat for fremtidig pris. Dette gjelder også for såkalte «obligasjoner holdt til forfall.»

Det vil også finnes finansielle eiendeler der en verdivurdering ikke vil kunne ta utgangspunkt i en pålitelig markedspris, dette vil typisk gjelde for ikke børsnoterte aksjer og selskapsandeler. Om slike sies det i Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 121 følgende:

«Finansielle anleggsmidler som ikke omsettes i et marked må vurderes etter andre metoder. I den utstrekning verdien av slike anleggsmidler endres i takt med finansielle størrelser, som for eksempel rente, må verdiendringene tilsvarende anses ikke å være forbigående. Departementet legger til grunn av den nærmere avgrensningen av i hvilken grad et observert verdifall på finansielle eiendeler kan anses som forbigående, bør utvikles gjennom god regnskapsskikk.»

Om dette sies det videre i Johnsen og Kvaal (1999) s. 270:

«Henvisningen til virkningen av renteendring vil nødvendigvis ramme mange finansielle instrumenter i denne kategorien, ettersom få finansielle instrumenter er upåvirket av renteendringer. Dette fremkommer mekanisk når verdivurderingen baseres på en nåverdibetraktning, fordi en renteendring påvirker diskonteringsrenten. Som for tilsvarende instrumenter klassifisert som omløpsmidler vil virkelig verdi for aksjer og andeler som ikke har en observerbar og informativ markedsverdi, være nåverdi av forventet fremtidig kontantstrøm. Anslaget på fremtidig kontantstrøm vil for enkelte investeringer være svært usikkert. Hvor mye ressurser som skal legges ned i en slik nåverdiberegning vil måtte avhenge av investeringens relative betydning i den regnskapspliktiges regnskap, og om det faktisk er sannsynlig at virkelig verdi er lavere enn anskaffelseskost. Substansverdi av aksjene basert på justert regnskapsført egenkapital i selskapet, vil også kunne være en brukbar tilnærming til virkelig verdi.»

Som nevnt over, omhandler NRS(F) «Nedskrivning av anleggsmidler» kun vurdering i selskapsregnskap av investering i datterselskap, tilknyttet selskap og felleskontrollert virksomhet samt eventuell vurdering av disse etter kostmetoden i konsernregnskap. NRS 18 «Finansielle eiendeler og forpliktelser» omhandler ikke problemstillingen i hvilken grad et observert verdifall på finansielle anleggsmidler skal anses som forbigående, med unntak av for børsnoterte aksjer.

EØS-rett

Artikkel 6 nr. 1 bokstav i, omtalt i kapittel 5 som hovedregelen om historisk kost, krever at poster som innregnes i årsregnskapet, skal måles på grunnlag av prinsippet om anskaffelseskost eller tilvirkningskost. Dette modifiseres imidlertid av artikkel 12 nr. 5 og 6. Artikkel 12 nr. 5 slår fast at for anleggsmidler med begrenset økonomisk levetid skal anskaffelseskost eller tilvirkningskost reduseres gjennom verdijustering, beregnet slik at anleggsmidlene avskrives planmessig i løpet av deres økonomiske levetid. Det følger av artikkel 12 nr. 6 bokstav b at anleggsmidler skal verdijusteres slik at de gis «den lavest mulige verdi som de kan ha på balansedagen», dersom det forventes at verdiforringelsen vil bli varig. Dersom begrunnelsen for verdijusteringen ikke lenger er til stede, skal den ikke lenger foretas, det vil si at nedskrivningen skal reverseres. Reverseringsplikt gjelder imidlertid ikke for verdijusteringer foretatt for goodwill, jf. artikkel 12 nr. 6 bokstav d. For finansielle anleggsmidler følger det av artikkel 12 nr. 6 bokstav a at medlemsstatene velger om de vil tillate eller kreve at finansielle anleggsmidler skal verdijusteres slik at de gis «den lavest mulige verdi som de kan ha på balansedagen». I motsetning til det som gjelder for andre anleggsmidler, jf. artikkel 12 nr. 6 bokstav b, er det ikke noe krav om at verdifallet for et finansielt anleggsmiddel skal være varig for at medlemsstatene kan kreve det nedskrevet. Artikkel 12 nr. 11 har enkelte særregler for immaterielle eiendeler. Det følger av annet ledd at dersom den utnyttbare levetiden for goodwill og utviklingskostnader ikke kan anslås på en pålitelig måte, skal slike eiendeler avskrives i løpet av en maksimumsperiode fastsatt av medlemsstaten. Denne maksimumsperioden skal være på minst fem år og høyst 10 år.

Bestemmelsene over om andre anleggsmidler enn finansielle anleggsmidler beskrives ofte som prinsippet om historisk kost med betinget nedskrivningsplikt, som regnskapsloven § 5-3 kan anses som en eksakt gjengivelse av. I tillegg inneholder direktivet i artikkel 7 opsjon for medlemsstatene til å tillate eller kreve måling til verdiregulert beløp, ofte omtalt som oppskrivning, og opsjon til å tillate eller kreve måling til virkelig verdi i artikkel 8. Disse er beskrevet i henholdsvis kapittel 6.6 og 6.5.

IFRS for SMEs

Innregning og måling av anleggsmidler er hovedsakelig omhandlet i kapittel 11 Vanlige finansielle instrumenter, kapittel 12 Andre finansielle instrumenter, kapittel 14 Investeringer i tilknyttede foretak, kapittel 15 Investeringer i felleskontrollerte virksomheter, kapittel 16 Investeringseiendom, kapittel 17 Eiendom, anlegg og utstyr, kapittel 18 Andre immaterielle eiendeler enn goodwill, kapittel 19 Virksomhetssammenslutninger og goodwill, kapittel 27 Verdifall på eiendeler og kapittel 34 Spesialiserte aktiviteter. Standardens kapittel 11 og 12 beskrives i forbindelse med gjennomgangen av gjeldende regnskapslov § 5-8, jf. punkt 6.3.8, mens standardens kapittel 14 og kapittel 15 beskrives i kapittel 9. Standardens kapittel 16 beskrives i kapittel 6.5.

Kapitlene om eiendom, anlegg og utstyr (varige driftsmidler), immaterielle eiendeler og verdifall på eiendeler inneholder regulering i tråd med det som over er beskrevet som prinsippet om historisk kost med betinget nedskrivningsplikt. Det følger av nr. 27.5 at foretaket skal redusere en eiendels balanseførte verdi til dens gjenvinnbare beløp når eiendelens gjenvinnbare beløp er lavere enn dens balanseførte verdi. Gjenvinnbart beløp er beskrevet i nr. 27.11 som den verdien som er høyest av eiendelens virkelige verdi fratrukket salgsutgifter og eiendelens bruksverdi. Virkelig verdi er beskrevet i standardens ordliste som det beløp en eiendel kan omsettes for i en transaksjon på armlengdes avstand mellom velinformerte og frivillige parter. Kapittelet om verdifall på eiendeler regulerer ikke verdifall på finansielle eiendeler som er omhandlet i kapittel 119. For de såkalte vanlige finansielle eiendelene omhandlet i kapittel 11 er hovedregelen måling til amortisert kost etter effektiv rente-metoden. Det følger av nr. 11.21 at dersom det foreligger objektive indikasjoner på verdifall, skal foretaket umiddelbart innregne et tap ved verdifall i resultatet for eiendeler vurdert til amortisert kost eller anskaffelseskost. Metoden for beregning av tapet ved verdifall er beskrevet i nr. 11.25 bokstav a. Nåverdien av estimerte kontantstrømmer skal diskonteres med den finansielle eiendelens opprinnelige effektive rente, og sammenlignes med eiendelens balanseførte verdi. For finansielle eiendeler med fast rente har dette den konsekvens at en renteendring ikke medfører tap ved verdifall.

Det følger av nr. 17.18 at et foretak skal fordele det avskrivbare beløpet for en eiendel systematisk over dens utnyttbare levetid. I tillegg sies følgende i nr. 17.16:

«Dersom hovedbestanddelene i en enhet av eiendom, anlegg og utstyr har vesentlig forskjellige mønstre for forbruk av økonomiske fordeler, skal et foretak fordele eiendelens opprinnelige anskaffelseskost mellom hovedbestanddelene og avskrive hver enkelt bestanddel separat over dens utnyttbare levetid. Andre eiendeler skal avskrives over sin utnyttbare levetid som enkelteiendeler. Med enkelte unntak, for eksempel steinbrudd og områder som benyttes som fyllplasser, har tomter en ubegrenset utnyttbar levetid, og avskrives derfor ikke.»

Utvalgets vurderinger

I kapittel 6.2. er det identifisert endringer som er påkrevd i gjeldende regnskapslov § 5-3 som en følge av endringer i nytt direktiv sammenlignet med fjerde direktiv.

Det er en forskjell mellom gjeldende regnskapslov § 5-3 annet ledds krav om en «fornuftig avskrivningsplan» og direktivets krav om «planmessig avskrivning». En ordrett forståelse av direktivet tilsier at alle de vanligste avskrivningsmetodene vil oppfylle kravet. Dette ble også konstatert av Regnskapslovutvalget av 1990, jf. NOU 1995: 30 s. 130. Det fremgår samme sted at kvalitetskravet «fornuftig» stammer fra norsk regnskapstradisjon og var et tillegg til minimumskravet i fjerde direktiv. Utvalgets hovedprioritering nr. 2, at regnskapskrav som ikke følger av direktivet, i hovedsak gis i regnskapsstandard, tilsier etter utvalgets vurdering at formuleringen «fornuftig avskrivningsplan» i § 5-3 annet ledd skiftes ut med formuleringen «avskrives planmessig». Utvalgets forslag om ikke å videreføre de tradisjonelle grunnleggende prinsippene, herunder sammenstillingsprinsippet, jf. kapittel 5.3, leder til samme konklusjon. Mer detaljert regulering av avskrivninger bør gis gjennom regnskapsstandard. Reglene om dekomponering i IFRS for SMEs referert over inneholder regulering som innebærer krav om avskrivning i tråd med mønster for forbruk av økonomiske fordeler.

Utvalget konstaterer at ordlyden i regnskapsloven § 5-3 tredje ledd første setning er noe forskjellig fra ordlyden i direktivet artikkel 12 nr. 6 bokstav b, som den implementerer. Regnskapsloven § 5-3 tredje ledd første setning sier at anleggsmidler skal nedskrives til virkelig verdi ved verdifall som forventes ikke å være forbigående, mens direktivet krever nedskrivning dersom det forventes at verdifallet er varig, og uten å nevne at nedskrivning skal skje til virkelig verdi. Varig er den norske oversettelsen av det engelske ordet permanent. Det sies følgende om dette i NOU 1995: 30 s. 125:

«Det kan være en betydningsfull nyanseforskjell mellom varig og permanent. I regnskapsterminologien nyttes varig ofte som synonym for langsiktig. F.eks. er varighet kriteriet for klassifisering av eiendelene i hhv. omløpsmidler og anleggsmidler. Permanent nyttes derimot som det motsatte av midlertidig i forbindelse med klassifikasjon av forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige vurderinger. Betingelsen i nåværende lovgivning om at verdifallet skal skyldes årsaker som ikke kan antas å være forbigående har derimot det samme meningsinnhold som den engelske direktivteksten. Danmark har valgt å beholde formuleringen av betingelsen fra den felles nordiske aksjelovutredningen.»

Den danske regnskapsloven inneholder ikke lenger formuleringen fra den felles nordiske aksjelovutredningen. Utvalget oppfatter ordet varig som en riktig og hensiktsmessig oversettelse av det engelske ordet permanent. Utvalget foreslår også at virkelig verdi ikke skal fremgå av den nye lovbestemmelsen. Bakgrunnen for dette er dels at direktivet ikke benytter dette begrepet, og dels at det har skjedd en utvikling av internasjonale regnskapsstandarder etter at forrige regnskapslov ble til med benyttelse av begrepet gjenvinnbart beløp ved nedskrivningsvurdering, der virkelig verdi inngår som en komponent i en sammensatt formel, jf. beskrivelsen over. Med utgangspunkt i utvalgets hovedprioritering nr. 1 om en tydelig og lojal implementering av direktivet og hovedprioritering nr. 3 om å legge til rette for internasjonalisering foreslår utvalget at regnskapsloven § 5-3 tredje ledd første punktum videreføres med denne ordlyden: Anleggsmidler skal nedskrives ved verdifall som forventes å være varig. Dette oppfattes ikke å gi nytt meningsinnhold til nedskrivningsbestemmelsen. Slik denne utredningen har utlagt hvordan fremtidig norsk regnskapsregulering skal utvikles, er det uansett selvsagt at lovens nedskrivningsbestemmelse skal utfylles av regnskapsstandard.

Utvalget anbefaler ikke anvendelse av medlemsstatsopsjonen til å unnta finansielle eiendeler vurdert til historisk kost fra nedskrivningsvurdering.10 Nytten av vurdering til laveste verdis prinsipp for regnskapsbrukerne vil etter utvalgets syn overstige kostnadene for regnskapsprodusentene ved å måtte foreta denne vurderingen. Utvalget foreslår imidlertid at kravet til nedskrivning av finansielle eiendeler ikke knyttes opp til en vurdering av om et verdifall er varig, jf. artikkel 12 nr. 6 bokstav a. Dette følger av utvalgets hovedprioritering nr. 3, at lovgivningen skal legge til rette for internasjonalisering av norsk regnskapspraksis. Som beskrevet over, inneholder ikke IFRS for SMEs noen betingelse om at et verdifall skal være varig ved vurdering av nedskrivning av finansielle anleggsmidler for annet enn investeringer i datterforetak, tilknyttet foretak og felleskontrollert virksomhet. Standardsetter gis mulighet til å knytte nedskrivningsplikten for investeringer i datterforetak, tilknyttet foretak og felleskontrollert virksomhet til at verdifallet forventes å være varig.

Utvalgets forslag til ny bestemmelse om etterfølgende vurdering av anleggsmidler fremgår av lovforslaget § 4-4.

6.3.4 Definisjon av anskaffelseskost

Gjeldende rett

Regnskapsloven § 5-4 Anskaffelseskost lyder:

«Anskaffelseskost ved kjøp er kjøpspris med tillegg av kjøpsutgifter.

Anskaffelseskost ved tilvirkning omfatter variable og faste tilvirkningskostnader. Små foretak kan likevel unnlate å medta faste tilvirkningskostnader ved beregning av anskaffelseskost.

Finansieringsutgifter på kapital som kan knyttes til tilvirkning av et anleggsmiddel kan kostnadsføres når de påløper.»

Begrepet anskaffelseskost slik det brukes i gjeldende regnskapslov har sammenheng både med transaksjonsprinsippet og sammenstillingsprinsippet. I forhold til transaksjonsprinsippet må anskaffelseskost oppfattes å være en operasjonalisering av «verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet» i transaksjoner som innebærer anskaffelse av en eiendel. I forhold til sammenstillingsprinsippet er anskaffelseskost den utgiften som skal balanseføres som eiendel for sammenstilling med inntekt i en fremtidig periode. «Kan-bestemmelsen» om kostnadsføring av finansieringsutgifter i tredje ledd relaterer således til en uuttalt hovedregel om balanseføring av slike finansieringsutgifter, som er konsistent med sammenstillingsprinsippet.

NRS 1 «Varer» punkt 3.1 annet og tredje avsnitt sier følgende om anskaffelseskost ved henholdsvis kjøp og tilvirkning:

«Anskaffelseskost ved kjøp er kjøpspris og utgifter tilknyttet varekjøpet som toll, avgifter, provisjoner og transportutgifter og indirekte innkjøpskostnader. Det gjøres fradrag for rabatter, bonuser og kostnadsreduserende tilskudd. Det betyr at også kontantrabatter reduserer anskaffelseskost.

For varer under tilvirkning og ferdig tilvirkede varer er anskaffelseskost kostnadene ved tilvirkning av varene. Disse kostnadene vil dels være variable, og dels direkte og indirekte faste. Anskaffelseskost for varer under tilvirkning og ferdig tilvirkede varer skal være full tilvirkningskost. Full tilvirkningskost omfatter direkte og indirekte, variable og faste tilvirkningskostnader. Bruk av full tilvirkningskost vil i større grad enn variabel tilvirkningskost likebehandle kjøp og tilvirkning av like ferdigvarer.»

I NRS 18 «Finansielle eiendeler og forpliktelser» punkt 7 beskrives anskaffelseskost for finansielle eiendeler som verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet med tillegg for direkte henførbare transaksjonsutgifter. Også NRS 19 «Immaterielle eiendeler» punkt 2.3.3 inneholder veiledning for hva som inngår i anskaffelseskost ved egen tilvirkning av en immateriell eiendel.

Johnsen og Kvaal (1999) s. 279 har denne fremstillingen av hva variable og faste, direkte og indirekte kostnader er:

«Det er vanlig å gruppere tilvirkningskostnader i faste og variable, og i direkte og indirekte. Med variabel tilvirkningskostnad forstås her en kostnad som totalt sett forandrer seg med endringer i en tilvirkningsaktivitet. Med fast kostnad forstås en kostnad som totalt sett blir uforandret i en gitt periode på tross av endringer i tilvirkningsaktiviteten. Presiseringen «en gitt periode» er nødvendig, fordi faste kostnader gjerne har sammenheng med produksjonskapasiteten som det er investert i, og den vil gjerne ligge fast på kort sikt. På lengre sikt vil kapasiteten kunne tilpasses tilvirkningsaktiviteten, slik at kapasitetskostnader også er variable. Med direkte kostnader menes kostnader som kan henføres direkte til et kostnadsobjekt, for eksempel en produsert enhet. Indirekte kostnader er kostnader som ikke kan identifiseres eller forbindes direkte med et enkelt kostnadsobjekt på en økonomisk forsvarlig måte. Presiseringen «økonomisk forsvarlig måte» må ikke overses, for det må være en sammenheng mellom nytten av den informasjonen regnskapet skal gi og hvilke ressurser som skal brukes for identifikasjon av slike sammenhenger. Skillet mellom direkte og indirekte tilvirkningskostnader beror derfor på både prinsipielle og praktiske hensyn.

Kostnader kan grupperes i en hvilken som helst av de fire mulige kombinasjonene som denne inndelingen gir. I en produksjonsbedrift for møbler som bl a produserer stoler kan en for eksempel tenke seg at

• Variable direkte kostnader innbefatter bl a lønn for arbeidstimer, forbruk av tre, stoff mv, som kan henføres til produksjonen av en enkelt stol.

• Variable indirekte kostnader innbefatter bl a strøm til produksjonslokalet, forbruk av lim og lakk, som praktisk sett ikke kan tilordnes et enkelt produkt.

• Faste direkte kostnader innbefatter utgifter til produksjonsutstyr, produktutvikling, patent mv.

• Faste indirekte kostnader innbefatter en andel av utgifter til administrasjon, bygninger mv.»

NRS 1 «Varer» sier at renteutgifter inngår i tilvirkningskost, men at omløpshastigheten for varer normalt vil være så høy at renter ikke tillegges. NRS 19 «Immaterielle eiendeler» sier også at låneutgifter inngår i tilvirkningskost, men opplyser om at det som en følge av regnskapsloven § 5-4 tredje ledd er adgang til å kostnadsføre låneutgifter. Det er ikke gitt nærmere regulering i norsk regnskapsstandard av hvordan beregning av beløp for innregning i balansen skal foretas. Følgende fremgår av NOU 1995: 30 s. 128:

«Det kan være vanskelig å identifisere rentekostnader for hvert anleggsmiddel. Det er vanlig i praksis å beregne en rentekostnad på hele investeringsbeløpet ved å anvende selskapets gjennomsnittlige gjeldsrente. Balanseføringen kan imidlertid ikke overstige gjeldsrentene.»

Dette følges opp på denne måten i Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 113:

«Departementet viser til utvalgets vurdering av tilhørende finansieringskostnader. Finansieringskostnader vil inngå i full tilvirkningskost. Som påpekt av utvalget kan det være vanskelig å identifisere spesifikke rentekostnader for hvert egentilvirket anleggsmiddel. I samsvar med gjeldende praksis bør det derfor kunne beregnes en rentekostnad på hele investeringsbeløpet ved å anvende selskapets gjennomsnittlige gjeldsrente. (…) Departementet legger til grunn at de nærmere regler for balanseføring av finansieringskostnader ved egentilvirkning, herunder valutagevinst og –tap utvikles gjennom god regnskapsskikk.»

EØS-rett

Poster som innregnes i årsregnskapet, skal måles på grunnlag av prinsippet om anskaffelseskost eller tilvirkningskost, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav i. Definisjonene av anskaffelseskost og tilvirkningskost i direktivet artikkel 2 nr. 6 og nr. 7 er gjengitt i punkt 6.2.4 over.

Det følger av artikkel 12 nr. 8 at medlemsstatene kan tillate eller kreve at renter på kapital som er lånt for å finansiere produksjonen av anleggsmidler eller omløpsmidler, kan medregnes i tilvirkningskost i den utstrekning de gjelder tilvirkningsperioden. Opsjonen er endret fra fjerde direktiv, den åpner nå også for at renter knyttet til produksjonen av omløpsmidler kan inngå i tilvirkningskost.

IFRS for SMEs/IFRS

Anskaffelseskost er definert i flere av kapitlene som omhandler ulike eiendeler, blant annet i kapittel 13 Beholdninger nr. 5 og i kapittel 17 Eiendom, anlegg og utstyr nr. 10. Anskaffelseskost ved tilvirkning er beskrevet slik i 13.8:

«Beholdningers bearbeidingsutgifter omfatter utgifter som er direkte knyttet til de produserte enhetene, for eksempel direkte lønnsutgifter. De omfatter også systematisk fordeling av faste og variable fellesutgifter i produksjon av råvarer til ferdigvarer. Faste fellesutgifter i produksjon er indirekte produksjonsutgifter som holder seg relativt konstante uansett produksjonsvolum, for eksempel avskrivning og vedlikehold av fabrikkbygninger og -utstyr samt utgifter til fabrikkledelse og administrasjon. Variable fellesutgifter i produksjon er indirekte produksjonsutgifter som varierer direkte eller tilnærmet direkte med produksjonsvolumet, for eksempel indirekte råvarer og indirekte lønnsutgifter.»

Når det gjelder låneutgifter, krever IFRS for SMEs at låneutgifter kostnadsføres, jf. nr. 25.2. Dette i motsetning til IAS 23 «Låneutgifter», der låneutgifter som er direkte henførbare til anskaffelse, tilvirkning eller produksjon av en kvalifiserende eiendel skal balanseføres som del av anskaffelseskost når det er sannsynlig at de vil føre til fremtidige økonomiske fordeler for foretaket, og utgiftene kan måles på en pålitelig måte. En kvalifiserende eiendel er en eiendel som krever en lang periode for å bli klar for påtenkt bruk eller salg, jf. IAS nr. 23.5. Det følger videre av IAS nr. 23.7 hvilke eiendeler som etter omstendighetene kan være kvalifiserende eiendeler. Direkte henførbare utgifter er de låneutgiftene som ville ha vært unngått dersom den kvalifiserende eiendelen ikke hadde medført anskaffelsesutgifter. Når et foretak låner midler spesielt med sikte på anskaffelse av en bestemt kvalifiserende eiendel, er det enkelt å identifisere de låneutgiftene som har direkte tilknytning til den aktuelle kvalifiserende eiendelen. Beløpet for låneutgifter som innregnes i balansen, er de faktiske låneutgiftene som påløper det aktuelle lånet i perioden, med fradrag for eventuelle kapitalinntekter fra midlertidig investering av lånene. I IAS nr. 23.14 reguleres det hvordan låneutgifter som skal innregnes i balansen, beregnes når det ikke lånes midler med sikte på anskaffelse av en bestemt kvalifiserende eiendel. Denne lyder slik:

«I den grad et foretak låner inn midler på generelt grunnlag og bruker dem for å anskaffe en kvalifiserende eiendel, skal foretaket fastsette beløpet for låneutgifter som kan kapitaliseres ved å anvende en kapitaliseringssats på utgiftene knyttet til denne eiendelen. Kapitaliseringssatsen skal være lik det veide gjennomsnittet av låneutgiftene til foretakets utestående lån i perioden, bortsett fra lån som er tatt opp spesielt med sikte på anskaffelse av en kvalifiserende eiendel. Beløpet for låneutgifter som et foretak kapitaliserer i løpet av en periode, skal ikke overstige beløpet for låneutgifter som er påløpt i samme periode.»

Balanseført verdi som overstiger gjenvinnbart beløp eller netto realisasjonsverdi vil medføre nedskrivning, jf. IAS nr. 23.16.

Utvalgets vurderinger

I punkt 6.2.4 er det redegjort for hvilke endringer i bestemmelsen om anskaffelseskost som er nødvendige som følge av endringer fra fjerde direktiv til det nye direktivet. Det er ikke identifisert behov for å endre § 5-4 første ledd, som foreslås videreført. Det er ikke identifisert behov for andre endringer i annet ledd som en følge av endringer fra fjerde direktiv til det nye direktivet enn at det tas inn en ny tredje setning som slår fast at distribusjonskostnader ikke inngår i tilvirkningskost, jf. punkt 6.2.4. Utvalget ønsker en tydelig og lojal implementering av direktivet, jf. utvalgets hovedprioritering nr. 1. Som beskrevet over, sier loven at anskaffelseskost ved tilvirkning omfatter variable og faste tilvirkningskostnader, og at små foretak kan unnlate å medta faste tilvirkningskostnader ved beregning av anskaffelseskost. Etter direktivet artikkel 2 nr. 7 er det klart at det kun er indirekte kostnader det er anledning til å holde utenfor tilvirkningskost, både variable og faste. Utvalget foreslår en adgang til å unnta indirekte faste og variable kostnader fra tilvirkningskost i regnskapsstandard. Indirekte fellesutgifter inngår i varers tilvirkningskost etter IFRS for SMEs. Som beskrevet i kapittel 10.3 må standardsetter om denne forenklingsmuligheten benyttes for øvrige foretak, foreta en kostnad/nyttevurdering av forenklingen. Standardsetter kan for små foretak ikke åpne for at direkte faste kostnader holdes utenfor tilvirkningskost. Dette antas ikke å gjøre regnskapsavleggelsen vanskeligere for små foretak enn i dag. Dette skyldes at omfanget av kostnader som totalt sett blir uforandret i en gitt periode på tross av endringer i tilvirkningsaktiviteten, og som kan henføres direkte til et kostnadsobjekt, antas å være lite.11

Direktivet inneholder en ny medlemstatsopsjon til å tillate eller kreve at renter på lånt kapital for å finansiere produksjonen av omløpsmidler kan inngå i tilvirkningskost. Opsjonen gjaldt tidligere kun anleggsmidler. Innregning av renter i balansen er mest aktuelt for tilvirkning av anleggsmidler, men vil også være aktuelt for tilvirkning av omløpsmidler der tilvirkningen tar lang tid. Eksempler kan være produksjon av vin og ost.

Behandlingen av låneutgifter er eksempel på et område der utvalget oppfatter at full IFRS har regler som bedre legger til rette for regnskaper som viser reelle perioderesultater og stilling enn IFRS for SMEs, jf. mandatet punkt 2, eller sagt på en annen måte, at full IFRS har en kvalitetsmessig bedre løsning enn IFRS for SMEs. En løsning med pliktig innregning av låneutgifter i balansen er imidlertid mer krevende enn en regel om innregning i resultatet eller en regel der den regnskapspliktige velger mellom innregning i resultatet eller innregning i balansen. Det er ulike syn på hva en forenkling er. Ett syn er at det er forenklende for regnskapsprodusentene å ha flere valg for løsning av en regnskapsmessig problemstilling. Dette har tradisjonelt vært lagt til grunn i Norge. Et annet, som er lagt til grunn i IFRS for SMEs, er at ingen valgalternativer for løsning av en regnskapsmessig problemstilling er forenklende. Valgalternativer gir redusert sammenlignbarhet mellom regnskapsprodusenter som anvender det samme regnskapsspråket, noe som generelt ikke er positivt for brukerne av et regnskap. I tråd med målet om en vid rammelov med detaljert regulering i regnskapsstandard, legger utvalget til grunn at valg av regnskapsmessig løsning for behandling av låneutgifter skal gjøres i regnskapsstandard.

Utvalgets forslag til bestemmelsen om anskaffelseskost fremgår av lovforslaget § 4-5.

6.3.5 Tilordning av anskaffelseskost

Gjeldende rett

Regnskapsloven § 5-5 Tilordning av anskaffelseskost lyder:

«Eiendeler skal tilordnes anskaffelseskost spesifikt. Varer kan tilordnes anskaffelseskost ved FIFO-metoden (først inn, først ut) eller gjennomsnittlig anskaffelseskost dersom spesifikk tilordning ikke er praktisk eller hensiktsmessig. Ombyttbare finansielle eiendeler skal tilordnes gjennomsnittlig anskaffelseskost. Små foretak kan likevel tilordne ombyttbare finansielle eiendeler anskaffelseskost etter FIFO-metoden.»

Regnskapsloven 1977 og aksjeloven 1976 hadde ikke bestemmelser om tilordning av anskaffelseskost til de ulike eiendelene.

Bestemmelsen har betydning for transaksjonsbasert resultatmåling og vurdering av beholdninger som er funksjon av flere kjøps- og salgstransaksjoner.12

I NOU 1995: 30 s.123 sies følgende om hovedregelen om at anskaffelseskost skal tilordnes den enkelte eiendel spesifikt:

«Hovedregelen om spesifikk tilordning av anskaffelseskost er selvsagt og trenger strengt tatt ikke noen lovbestemmelse. På den annen side kan en paragraf som bare uttrykker de tillatte unntakene fra en uuttalt hovedregel, bli noe forvirrende. Av den grunn har utvalget valgt å ta med en formulering av hovedregelen om spesifikk tilordning.»

FIFO-metoden innebærer at et uttak fra lager alltid anses å skje ved at de enhetene som først kom inn i beholdninger, tas først ut. Gjennomsnittlig anskaffelseskost innebærer at alle enhetene tilordnes samme gjennomsnittlige anskaffelseskost. Metoden innebærer ny beregning av gjennomsnittlig anskaffelseskost ved hvert kjøp.

NRS 1 «Varer» punkt 3.3 har også regler om tilordning av anskaffelseskost, men gir ikke mye veiledning ut over bestemmelsen i regnskapsloven. Det sies imidlertid at prinsippet om ensartet prinsippanvendelse ikke anses å være til hinder for at tilordning av anskaffelseskost kan skje ved ulike metoder for ulike grupper av varer.

NRS 18 «Finansielle eiendeler og forpliktelser» punkt 16 gjentar lovens regel for ombyttbare finansielle eiendeler. I tillegg fremgår det at ombyttbare finansielle eiendeler er eiendeler med identiske økonomiske karakteristika, for eksempel aksjer i samme aksjeklasse i et foretak.

Regnskapslovutvalget 1990 gir følgende begrunnelse for regelen om at finansielle eiendeler skal tilordnes gjennomsnittlig anskaffelseskost (NOU 1995: 30 s. 129):

«For ombyttbare eiendeler er spesifikk identifikasjon ikke meningsfylt for resultatmåling og balansevurdering, selv om de er individualiserbare. Derfor er heller ikke en tilnærming til spesifikk identifikasjon et utgangspunkt for valg av tilnærmingsmetode. Utvalget mener at ombyttbare finansielle eiendeler bør vurderes under ett, og de bør tilordnes gjennomsnittlig anskaffelseskost.»

EØS-rett

Det følger av artikkel 12 nr. 9 at medlemsstatene kan tillate at anskaffelseskost for varebeholdninger og artsbestemte gjenstander, herunder finansinvesteringer, beregnes enten på grunnlag av veide gjennomsnittspriser eller FIFO, LIFO eller en metode som er alminnelig anerkjent som beste praksis.

IFRS for SMEs

IFRS for SMEs nr. 13.17 har en regel om spesifikk tilordning for varer som ikke er innbyrdes ombyttbare, og for varer og tjenester som er produsert og atskilt for særskilte prosjekter. FIFO-metoden eller metoden for veid gjennomsnitt gjelder for varer som er innbyrdes ombyttbare, og for varer som ikke er produsert og atskilt for særskilte prosjekter, jf. IFRS for SMEs nr. 13.18. IFRS for SMEs har ingen egen tilordningsregel for ombyttbare finansielle eiendeler.

Utvalgets vurderinger

En av utvalgets hovedprioriteringer er at regnskapskrav som ikke følger av direktivet, i hovedsak gis i regnskapsstandard. Direktivet har ingen uttrykt hovedregel om spesifikk tilordning, men prinsippet om spesifikk tilordning kan utledes av hovedregelen om historisk kost. Utvalget mener, som Regnskapslovutvalget 1990, at det er klargjørende at en slik hovedregel blir eksplisitt formulert, og foreslår derfor at gjeldende hovedregel videreføres i lovteksten. Direktivet krever ikke at adgangen til bruk av FIFO-metoden eller gjennomsnittlig anskaffelseskost for varer gjøres avhengig av at spesifikk tilordning ikke er praktisk eller hensiktsmessig. I tråd med hovedprioriteringen om at regnskapskrav som ikke fremgår av direktivet, ikke skal fremgå av lov, foreslår utvalget at § 5-5 annet ledd ikke skal inneholde en avgrensning til situasjoner der spesifikk tilordning ikke er praktisk eller hensiktsmessig. Utvalget anser det ikke av interesse å vurdere LIFO-metoden, som ikke er tillatt etter IFRS for SMEs. Direktivet krever ikke at ombyttbare finansielle eiendeler skal tilordnes gjennomsnittlig anskaffelseskost, og et slikt krav følger heller ikke av IFRS for SMEs. Som en følge av dette, foreslår utvalget at § 5-5 første ledd tredje setning ikke videreføres. Utvalgets forslag til bestemmelse om tilordning av anskaffelseskost fremgår av lovforslaget § 4-6.

6.3.6 Forskning og utvikling

Gjeldende rett

Regnskapsloven § 5-6 Forskning og utvikling lyder:

«Utgifter til egen forskning og utvikling kan kostnadsføres.»

Bestemmelsen er en spesialregel som gir unntak fra en implisitt hovedregel om balanseføring av utgifter til forskning og utvikling i samsvar med sammenstillingsprinsippet. Hovedregelen om balanseføring kan også sies å følge av den generelle vurderingsregelen i § 5-3 anvendt på immaterielle eiendeler, men i en lov uten eiendelsdefinisjon er denne sammenhengen noe mindre tydelig.

En hovedregel om balanseføring innebærer at immaterielle eiendeler i form av forskning og utvikling regnskapsføres etter de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler uavhengig av om disse er kjøpt eller egentilvirket. Denne reguleringen var ny i gjeldende regnskapslov, for aksjeloven 1976 hadde strengere krav til sannsynliggjøring av fremtidige fordeler ved egentilvirket forskning og utvikling enn for kjøpt forskning og utvikling. Som en følge av internasjonale standarder og praksis ble § 5-6 med adgang til kostnadsføring for utgifter til egen forskning og utvikling tatt inn i loven i tillegg til den generelle regelen om at anleggsmidler skal balanseføres til anskaffelseskost (Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 126.) Departementet mente at bestemmelsen svekket informasjonsverdien av regnskapet i forhold til utvalgets forslag, som var at det ikke skulle være noen særregel for egen forskning og utvikling. Som en følge av dette, ble det innført notekrav om utgifter medgått til forskning og utvikling i regnskapsloven § 7-14. Det følger av regnskapsloven § 7-14 annet ledd at det skal opplyses om utgifter medgått til forskning og utvikling i regnskapsåret, i tillegg skal det opplyses om forventet samlet inntjening av pågående forskning og utvikling motsvarer medgåtte samlede utgifter. Arten av forskning og utvikling som drives skal også angis.

NRS 19 «Immaterielle eiendeler» regulerer regnskapsmessig behandling av immaterielle eiendeler anskaffet til varig eie eller bruk, det vil si immaterielle anleggsmidler. Standarden krever at det må foreligge en sannsynlig fremtidig økonomisk fordel for at en immateriell eiendel skal kunne balanseføres, og visse kriterier må tilfredsstilles. Standarden definerer henholdsvis forsking og utvikling på denne måten i punkt 2.1.3:

«Forskning er grunnleggende, planmessige undersøkelser som utføres med håp om å finne fram til tekniske eller vitenskapelige nyvinninger med mulig økonomisk anvendelse.

Utvikling er bearbeidelse og videreføring av teknisk, vitenskapelig eller annen kunnskap med mulig økonomisk anvendelse med sikte på å frembringe nye eller vesentlig forbedrede produkter, prosesser, metoder, systemer eller tjenester, frem til oppstart av kommersiell produksjon eller bruk.»

Det slås i tillegg fast at det kan være vanskelig å bestemme hvilke aktiviteter som omfattes av definisjonene, og å skille mellom aktiviteter som utgjør henholdsvis forskning og utvikling. Samme punkt har derfor eksempler på aktiviteter som normalt vil ligge innenfor definisjonene, mens 2.1.4 har eksempler på egen tilvirkning som ikke regnes som forskning og utvikling.

EØS-rett

Det vises til beskrivelsen i punkt 6.2.3.

Dessuten fremgår følgende av artikkel 12 nr. 11 tredje ledd:

«Dersom nasjonal lovgivning tillater at utviklingskostnader tas med under «eiendeler» og utviklingskostnadene ikke er avskrevet fullt ut, skal medlemsstatene kreve at det ikke finner sted noen utdeling av utbytte med mindre midlene som er tilgjengelige for utdeling og overføringer fra tidligere år minst tilsvarer ikke-avskrevne kostnader.»

Dette modifiseres imidlertid i artikkel 12 nr. 11 femte ledd som sier at medlemsstatene i unntakstilfeller kan tillate unntak fra tredje ledd. Slike unntak skal angis i notene til finansregnskapet og «behørig begrunnes».

IFRS for SMEs/IFRS

Utgifter til egen forskning og utvikling kan ikke balanseføres som egen eiendel, jf. IFRS for SMEs nr. 18.14. Etter IAS 38 «Immaterielle eiendeler» nr. 54 skal utgifter til forskning (eller forskningsfasen i et internt prosjekt) innregnes som kostnad når de påløper. En immateriell eiendel som oppstår av utvikling (eller av utviklingsfasen i et internt prosjekt), innregnes i balansen dersom visse kriterier er oppfylt, jf. IAS nr. 38.57.

IFRS for SMEs nr. 18.29 krever at et foretak i note skal opplyse om det samlede beløpet for utgifter til forskning og utvikling som er innregnet som en kostnad i løpet av perioden, det vil si beløpet for utgifter som er påløpt internt til forskning og utvikling som ikke er innregnet i balansen som en del av anskaffelseskost for en annen eiendel som oppfyller innregningskriteriene. Notekravet i regnskapsloven § 7-14 annet ledd som er kort beskrevet over, inneholder mer vidtgående krav til opplysninger om forskning og utvikling enn det som følger av IFRS for SMEs.

Utvalgets vurderinger

Direktivet åpner ikke lenger for at utgifter til egen forskning kan innregnes i balansen. Som et minimum må derfor forskning tas ut av § 5-6. Utvalget foreslår at sammenstillingsprinsippet ikke videreføres, jf. kapittel 5.3. Med dette forsvinner den implisitte hovedregelen om balanseføring av egne utgifter til utvikling, noe som også medfører behov for endring av § 5-6.

Det er ikke noe krav etter direktivet at utvikling skal balanseføres, tvert imot følger det av vedlegg III, underoverskriften eiendeler, C.I.1 at utviklingskostnader kan balanseføres, i den utstrekning nasjonal lovgivning tillater at de føres som eiendeler. Dersom utgifter til egen utvikling fremdeles skal kunne balanseføres, vil det følgelig være behov for en bestemmelse som slår fast dette.

Behandlingen av utgifter til egen utvikling er eksempel på et område der utvalget oppfatter at full IFRS har regler som bedre legger til rette for regnskaper som viser reelle perioderesultater og stilling enn IFRS for SMEs, jf. mandatet punkt 2. En løsning med pliktig vurdering av om utgifter til egen utvikling oppfyller visse kriterier og skal innregnes i balansen, er imidlertid mer krevende enn en regel om innregning i resultatet eller en regel der den regnskapspliktige velger mellom innregning i resultatet eller innregning i balansen dersom visse kriterier er oppfylt. I tråd med målet om en vid rammelov med detaljert regulering i regnskapsstandard, foreslår utvalget en bestemmelse om pliktig kostnadsføring av utgifter til forskning og utvikling, med adgang til balanseføring av utviklingsutgifter hvis det fremgår av regnskapsstandard, jf. lovutkastet § 4-7.

Som beskrevet over, inneholder direktivet krav om begrensing i utbyttegrunnlaget dersom utviklingsutgifter innregnes i balansen. Dette er ikke noe nytt krav, men fulgte også av fjerde direktiv. Utvalget vil komme tilbake til denne problemstillingen i delutredning II.

6.3.7 Goodwill

Gjeldende rett

Regnskapsloven § 5-7 Goodwill lyder:

«Goodwill er differansen mellom anskaffelseskost ved kjøp av en virksomhet og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld i virksomheten. Goodwill skal vurderes etter vurderingsregelen for anleggsmidler i § 5-3.»

I tillegg følger det av § 7-14 tredje ledd andre setning at avskrivningsplan for goodwill som er lenger enn fem år, skal begrunnes.

I NOU 1995: 30 s. 127 sies følgende:

«Etter utvalgets syn skal goodwill være ensbetydende med kjøpt goodwill. Goodwill er differansen mellom anskaffelseskost og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld, og er derfor en residual på transaksjonstidspunktet.»

Regnskapslovutvalget 1990 mente at regnskapsføring av goodwill ville følge av transaksjonsprinsippet og de generelle vurderingsreglene, og foreslo derfor ikke noen egen vurderingsregel for goodwill. Derimot ble det foreslått en definisjonsbestemmelse i lovkapittelet om resultatregnskap og balanse:

«Goodwill er på kjøpstidspunktet differansen mellom anskaffelseskost av en virksomhet og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld i virksomheten.»

I lovproposisjonen valgte imidlertid Finansdepartementet å ta med en egen vurderingsregel om goodwill. Bakgrunnen var at departementet med henvisning til synspunkter fra høringsinstansene foreslo en maksimal avskrivningstid for goodwill på 20 år, jf. Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 129. Departementets forslag om øvre grense for avskrivningstiden fikk imidlertid ikke støtte i Stortinget. Finanskomiteens flertall uttalte i Innst. O. nr. 61 (1997–98) s. 33:

«Bestemmelsen vil gi norske bedrifter dårligere rammebetingelser enn utenlandske konkurrenter fordi avskrivningsbegrensningen hindrer bedriftene i å vise sitt reelle overskudd overfor investorer. Flertallet mener at det ikke er hensiktsmessig å sette noe tak for avskrivningsperioden for goodwill fordi et slikt tak kan gi villedende regnskapsmessige størrelser og dermed tilsløre den regnskapspliktiges egentlige verdier.»

Sluttresultatet av dette var at en fikk en ren definisjonsbestemmelse i kapittelet om vurderingsreglene. Siste setning i bestemmelsen er bare en henvisning til en generell vurderingsregel.

NRS 17 «Virksomhetskjøp og konsernregnskap» inneholder bestemmelser om regnskapsføring av goodwill og negativ goodwill i punkt 6.1.6, 7.2.2 og 7.2.3. Den åpner for bruk av to likestilte alternativer for måling av goodwill, både at goodwill kun oppføres med majoritetens13 andel og den såkalte full goodwill-metoden. Full goodwill-metoden innebærer at goodwill innregnes både med majoritetens og minoritetens14 andel. Innføringen av full goodwill-alternativet var ikke ukontroversiell, det ble fra enkelte hold hevdet at metoden var i strid med gjeldende regnskapslov §§ 5-7 og 5-4. Også bestemmelsen om at resterende negativ goodwill (negativ goodwill som ikke kan knyttes til forventet fremtidig tap eller planlagte kostnader som inngår i kjøpers plan for virksomheten på oppkjøpstidspunktet) skal resultatføres systematisk over fem år har vært noe kontroversiell. Metoden er i strid med omtalen av negativ goodwill i Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 128.

EØS-rett

Det vises til beskrivelsen av reglene om innregning, avskrivning og nedskrivning av goodwill i punkt 6.2.2.

IFRS for SMEs

Goodwill er definert slik i ordlisten til IFRS for SMEs:

«Framtidige økonomiske fordeler fra eiendeler som ikke kan identifiseres enkeltvis og innregnes separat.»

I nr. 19.22 angis denne regelen for førstegangs måling av goodwill:

«På overtakelsestidspunktet skal det overtakende foretaket:

• (a) innregne goodwill anskaffet ved en virksomhetssammenslutning som en eiendel, og

• (b) foreta førstegangsmåling av denne goodwillen til anskaffelseskost, hvilket er det overskytende av anskaffelseskost for virksomhetssammenslutningen i forhold til det overtakende foretakets andel av netto virkelig verdi av de identifiserbare eiendelene, forpliktelsene og betingede forpliktelsene som er innregnet i samsvar med nr. 19.14.»

Full goodwill-metoden er ikke et tillatt alternativ etter IFRS for SMEs. Etterfølgende måling av goodwill er avskrivning og vurdering for nedskrivning, jf. nr. 19.23. Dersom foretaket ikke kan beregne et pålitelig estimat på den utnyttbare levetiden til goodwill, skal levetiden antas å være ti år, men denne regelen er foreslått endret, jf. omtale i punkt 6.2.2. Resterende negativ goodwill etter revurdert måling skal inntektsføres umiddelbart, jf. nr. 19.24.

Utvalgets vurderinger

For å oppfylle EØS-forpliktelsene, må den norske regnskapsloven forby reversering av nedskrivning på goodwill, og det må innarbeides regler om avskrivningstid i de unntakstilfeller der den utnyttbare levetiden for goodwill ikke kan estimeres på en pålitelig måte. Det vises til utformingen av bestemmelsen om etterfølgende måling av anleggsmidler i lovutkastet § 4-4.

Direktivet har ingen egen bestemmelse som definerer goodwill. Direktivet har heller ingen eksplisitt bestemmelse om at goodwill skal følge måleregelen for anleggsmidler. Dette følger imidlertid av at oppstillingsplanen for balansen lister opp goodwill under immaterielle eiendeler og av at immaterielle eiendeler er en undermengde av anleggsmidler.

I tråd med utvalgets hovedprioritering nr. 2, at regnskapskrav som ikke følger av direktivet i hovedsak gis i regnskapsstandard, foreslår utvalget at bestemmelsen om goodwill ikke videreføres, og at ytterligere regulering av regnskapsmessig behandling av goodwill skal fremgå av regnskapsstandard. Forståelsen av goodwill i norsk regnskapsrett må baseres på den allmenne forståelsen innen EØS-området.

6.3.8 Finansielle instrumenter og varederivater

Gjeldende rett

Regnskapsloven § 5-8 Finansielle instrumenter og varederivater lyder:

«Finansielle instrumenter og varederivater skal vurderes til virkelig verdi dersom de

1. er klassifisert som omløpsmiddel,

2. inngår i en handelsportefølje med henblikk på videresalg,

3. omsettes på børs, autorisert markedsplass eller tilsvarende regulert marked i utlandet, og

4. har god eierspredning og likviditet.

Små foretak kan uten hinder av bestemmelsen i første ledd vurdere markedsbaserte finansielle omløpsmidler etter vurderingsregelen for omløpsmidler i § 5-2.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om regnskapsføring av finansielle instrumenter og varederivater, herunder om hvilke finansielle instrumenter og varederivater som ikke kan vurderes til virkelig verdi.»

Bestemmelsen har ikke noe motstykke i regnskapsloven 1977 eller aksjeloven 1976 og var en av bestemmelsene i gjeldende regnskapslov som fikk mest oppmerksomhet da loven kom. Bakgrunnen for dette var at fjerde og syvende direktiv ikke inneholdt medlemsstatsopsjoner for vurdering av finansielle eiendeler til virkelig verdi, og § 5-8 var således et resultat av det som fikk benevnelsen regulert overstyring. Lovgiver brukte bestemmelsen i fjerde direktiv artikkel 2 nr. 5 for å sette til side direktivets regel om at omløpsmidler skal vurderes til laveste verdis prinsipp, for at regnskapet skulle gi et rettvisende bilde.

Begrunnelsen for regelen er at markedsbaserte finansielle omløpsmidler er nære substitutter for penger. Fordi instrumentene er likvide, transaksjonskostnadene små og det er én pris i markedet, kan en eiendel selges og gjenerverves i samme øyeblikk uten vesentlige kostnader. Dermed er skillet mellom realisert og urealisert vinning utydelig og lite relevant. Anvendelse av laveste verdis prinsipp, som gir ulik resultatføring av realisert og urealisert vinning, vil for slike instrumenter ha uheldige virkninger ved at regnskapspliktige kan manipulere resultatet uten å endre økonomiske realiteter (NOU 1995: 30 s. 142).

Loven inneholder ingen definisjon av finansielle instrumenter eller varederivater, og hjemmelen i tredje ledd til å gi forskrifter om regnskapsføring av finansielle instrumenter og varederivater er i dag ikke benyttet.

NRS 18 «Finansielle eiendeler og forpliktelser» regulerer regnskapsmessig behandling av finansielle eiendeler og forpliktelser. Her defineres en finansielle eiendel som en kontrakt som er en finansiell forpliktelse eller egenkapital for en annen part. Det gis også eksempler på hva en finansiell eiendel er: Kontanter og bankinnskudd, utlån, kundefordringer, sertifikater, obligasjoner, aksjer, grunnfondsbevis, andeler og derivater med finansielt oppgjør. Varederivater som har avtalt oppgjør i kontanter eller i andre finansielle instrumenter, nevnes som eksempel på hva et derivat med finansielt oppgjør er. Andre eksempler er opsjoner, tegningsretter, warrants, futurekontrakter, terminkontrakter samt rente- og valutaswaper. En finansiell forpliktelse defineres som en kontrakt som er en finansiell eiendel for en annen part. Eksempler som nevnes er blant annet innlån og leverandørgjeld.

Standarden gir ingen utdypning av kriteriene for vurdering til virkelig verdi i regnskapsloven § 5-8. Kriteriene er noe utdypet i Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 132. En handelsportefølje består av finansielle instrumenter øremerket for videresalg. Handelsporteføljen er en undermengde av finansielle omløpsmidler, og klassifiseringen vil bero på den regnskapspliktiges hensikt. Kravet om god eierspredning og likviditet innebærer at den regnskapspliktiges eventuelle beslutning om salg ikke kan antas å påvirke markedskursen. Det er ikke gitt utdypninger av kriteriene for gjeld, men det fremgår tydelig av Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 123 at gjeldsposter også vil kunne bli omfattet av § 5-8. Dette innebærer krav om vurdering til virkelig verdi.

EØS-rett

Artikkel 6 nr. 1 bokstav i krever at poster som innregnes i årsregnskapet, skal måles på grunnlag av prinsippet om anskaffelseskost eller tilvirkningskost. Dette suppleres av artikkel 12 nr. 7 første ledd, som foreskriver bruk av laveste verdis prinsipp for omløpsmidler.

Dette modifiseres i artikkel 8. Det følger av artikkel 8 nr. 1 bokstav a at medlemsstatene skal tillate eller kreve at alle foretak eller visse kategorier av foretak måler finansielle instrumenter15, herunder derivater, til virkelig verdi. Adgang eller plikt kan begrenses til konsernregnskapet.

I artikkel 8 nr. 3 innsnevres plikten eller adgangen til bruk av virkelig verdi for finansielle instrumenter som er forpliktelser: Bare finansielle forpliktelser som innehas som del av en handelsportefølje og finansielle derivater kan vurderes til virkelig verdi.

I artikkel 8 nr. 4 innsnevres plikten eller adgangen til bruk av virkelig verdi på finansielle instrumenter som er eiendeler. Følgende finansielle eiendeler kan ikke vurderes til virkelig verdi: Finansielle instrumenter som ikke er derivater og holdes til forfall, lån og fordringer som er etablert av foretaket og ikke holdes for handelsformål, og til slutt andeler i datterselskaper, assosierte foretak (tilknyttet selskap) og felleskontrollerte virksomheter, egenkapitalinstrumenter utstedt av foretaket, avtaler om betinget vederlag ved en foretakssammenslåing, samt «andre finansielle instrumenter med slike særlige egenskaper at instrumentene, i samsvar med det som er allment akseptert, regnskapsføres på en annen måte enn andre finansielle instrumenter».

Som unntak fra nr. 3 og 4 kan medlemsstatene tillate eller kreve at finansielle instrumenter innregnes, måles og opplyses om i samsvar med internasjonale regnskapsstandarder vedtatt i samsvar med forordning (EF) nr. 1606/2002, jf. artikkel 8 nr. 6. Dette innebærer at finansielle instrumenter kan innregnes, måles og opplyses om etter reglene i full IFRS som godkjent av EU.16

Artikkel 8 nr. 7 gir anvisning på hvordan virkelig verdi etter artikkel 8 skal fastsettes. Dersom virkelig verdi ikke kan måles på en pålitelig måte etter noen av metodene som er beskrevet i artikkel 8, skal det finansielle instrumentet måles til anskaffelseskost.

Det følger av artikkel 8 nr. 8 at endring i verdi resultatføres når et finansielt instrument måles til virkelig verdi. I to tilfeller skal imidlertid endringen føres direkte i et fond for virkelig verdi. Dette gjelder sikringsinstrumenter, der systemet for sikringsvurdering tillater at en del av eller hele verdiendringen ikke resultatføres, samt verdiendringer som skyldes en kursforskjell i forbindelse med pengepost som utgjør en del av foretakets nettoinvestering i en utenlandsk enhet.

Den begrensede plikten til å tillate eller kreve måling av finansielle instrumenter til virkelig verdi kom i direktiv 2001/65/EF.

IFRS for SMEs

Finansielle instrumenter er behandlet i flere ulike kapitler i IFRS for SMEs. Kapittel 11 omhandler regnskapsføring av de mest vanlige finansielle eiendelene og forpliktelsene, slik som bankinnskudd, kundefordringer, leverandørgjeld, ordinære aksjer, banklån, sertifikater og obligasjoner. Kapittel 12 omhandler regnskapsføring av andre finansielle instrumenter, samt sikringsvurdering. Eksempler på finansielle instrumenter omfattet av kapittelet er derivater med finansielt oppgjør (opsjoner, tegningsretter, futurekontrakter, terminkontrakter, rente- og valutaswaper og varederivater med finansielt oppgjør), konvertible obligasjoner og aksjer med spesielle betingelser, slik som for eksempel aksjer med innløsningsrett. I stedet for å følge kapittel 11 og 12 i standarden kan IAS 39 «Finansielle instrumenter – Innregning og måling» benyttes. Selv om IAS 39 benyttes, skal noteopplysningskravene i IFRS for SMEs kapittel 11 og 12 følges og ikke opplysningskravene etter IFRS. Investeringer i datterselskap, tilknyttet selskap og felleskontrollert virksomhet er unntatt fra virkeområdet til både kapittel 11 og 12. Slike investeringer skal i stedet regnskapsføres etter IFRS for SMEs kapittel 9, 14 og 15. Disse kapitlene beskrives i utredningen kapittel 9.

Hovedregelen for måling av finansielle instrumenter innenfor virkeområdet til kapittel 11 er amortisert kost. Børsnoterte aksjer og andre ordinære aksjer hvor virkelig verdi kan måles pålitelig,17 skal imidlertid måles til virkelig verdi med innregning i resultatet av endringer i den virkelig verdien (11.14 bokstav c i). Dersom virkelig verdi ikke kan måles pålitelig, skal disse aksjene måles til anskaffelseskost minus eventuelle nedskrivninger. Foretaket skal ved hver regnskapsavleggelse vurdere om det foreligger objektive bevis på verdifall på finansielle instrumenter vurdert til kost eller amortisert kost. Foreligger dette, skal tap ved verdifall regnskapsføres umiddelbart. Virkelig verdi kan etter kapittelet normalt måles pålitelig dersom eiendelen er kjøpt av en utenforstående part. Det angis et hierarki for hvordan virkelig verdi skal fastsettes. Dersom børskurs finnes, skal denne brukes. I mangel av børskurs ses det på nylig inngåtte transaksjoner. Hvis sistnevnte heller ikke gir et godt estimat, brukes verdivurderingsmetoder. Valutakursdifferanse på pengeposter18 som er del av nettoinvestering i en utenlandsk enhet19 skal innregnes i andre inntekter og kostnader og rapporteres som en post under egenkapitalen i finansregnskapene som omfatter den utenlandske virksomheten og det rapporterende foretaket (f.eks. konsernregnskap når den utenlandske virksomheten er et datterforetak), jf. nr. 30.13.

Hovedregelen for måling av finansielle instrumenter innenfor virkeområdet til kapittel 12 er virkelig verdi. Ved førstegangs måling skal de finansielle instrumentene måles til virkelig verdi som normalt er transaksjonsprisen. Transaksjonskostnader skal ikke inkluderes i balanseført verdi. Ved etterfølgende måling skal de finansielle instrumentene måles til virkelig verdi med innregning av endringer i virkelig verdi i resultatet (nr. 12.8). Virkelig verdi finnes ved bruk av hierarkiet i kapittel 11, jf. beskrivelsen av dette over. Det er gitt et par unntak fra hovedregelen. Blant annet skal egenkapitalinstrumenter som ikke er offentlig omsatt og hvis virkelige verdi på annet vis ikke kan måles på en pålitelig måte, måles til anskaffelseskost fratrukket verdifall.

Utvalgets vurderinger

Kravet om bruk av virkelig verdi for markedsbaserte finansielle omløpsmidler i gjeldende lov § 5-8 ville ikke oppfylle kravet i artikkel 8 nr. 1 bokstav a om at medlemsstatene skal tillate eller kreve at visse kategorier av foretak måler finansielle instrumenter, herunder derivater, til virkelig verdi. I gjeldende rett er det forskriften om forenklet IFRS som sammen med § 5-8 oppfyller dette direktivkravet, jf. Ot.prp. nr. 39 (2004–2005) s. 40. I kapittel 10.4 foreslår utvalget at forenklet IFRS skal reguleres i regnskapsstandard. Dette alene tilsier en annen regel i regnskapsloven for å oppfylle kravet i artikkel 8 nr. 1 bokstav a til at medlemsstatene skal tillate eller kreve måling av finansielle instrumenter til virkelig verdi, og § 5-8 foreslås ikke videreført.

Som beskrevet over, krever artikkel 8 nr. 1 bokstav a at medlemsstatene tillater eller krever at finansielle instrumenter måles til virkelig verdi for alle foretak eller visse kategorier av foretak. Ikke alle finansielle instrumenter omfattes, begrensninger følger av artikkel 8 nr. 3 og 4. Dessuten følger det av artikkel 8 nr. 6 at det som et unntak fra nr. 3 og 4 kan tillates eller kreves at finansielle instrumenter innregnes, måles og opplyses om i samsvar med EU-godkjent IFRS. Etter utvalgets vurdering vil bruk av artikkel 8 nr. 6 innebære at alle finansielle instrumenter i så fall innregnes, måles og opplyses om i samsvar med EU-godkjent IFRS. Det fremstår ikke som en rimelig tolkning at det skulle være anledning til å velge ut kun enkelte finansielle instrumenter, dette ville medføre at begrensningene i nr. 3 og 4 fremstår som lite meningsfylte. Tilsvarende forståelse er lagt til grunn i Danmark, men motsatt i Storbritannia.20 I tråd med utvalgets hovedprioritering nr. 2, at regnskapskrav som ikke følger av direktivet i hovedsak gis i regnskapsstandard, foreslår utvalget i lovutkastet § 4-11 følgende hovedbestemmelse om måling av finansielle instrumenter til virkelig verdi:

Finansielle instrumenter som nevnt i direktiv (EU) 34/2013 artikkel 8 nr.1 bokstav a kan måles til virkelig verdi. Regnskapsstandard kan kreve måling til virkelig verdi og forby måling til virkelig verdi.

Standardsetter får dermed anledning til å gi regulering basert på IFRS for SMEs samt foreslå eventuelle justeringer av denne standardens regler, jf. omtale i kapittel 10.3. I lovens formulering ligger også anledning til å begrense bruken av måling til virkelig verdi for visse typer regnskapspliktige. Utvalget foreslår videre en bestemmelse om at regnskapsstandard kan fastsette at finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser kan måles i samsvar med internasjonale regnskapsstandarder vedtatt i samsvar med forordning (EU) nr. 1606/2002. Standardsetter kan gjennom dette åpne for at den regnskapspliktige kan anvende reglene om innregning, måling og opplysninger om finansielle instrumenter fra EU-godkjent IFRS i stedet for de regler som for øvrig fremgår av regnskapsstandarden. Etter utvalgets syn er det her ikke anledning til å åpne for bruk av IFRS for SMEs, som i kapittel 11 og 12 åpner for bruk av reglene i full IFRS i stedet for reglene i standarden, men med noteopplysninger etter IFRS for SMEs.

Direktivet krever i artikkel 8 nr. 7 at medlemsstatene regulerer hvordan virkelig verdi for måling av finansielle instrumenter skal fastsettes, og stiller krav til innholdet i en slik bestemmelse. Bestemmelsen lyder:

«Virkelig verdi i henhold til denne artikkel skal fastsettes med henvisning til en av følgende verdier:

1. markedsverdien, for finansielle instrumenter som det er enkelt å identifisere et pålitelig marked for. Når det ikke er enkelt å identifisere markedsverdien for et instrument, men derimot for dets bestanddeler eller for et lignende instrument, kan markedsverdien utledes av bestanddelene eller det lignende instrumentet,

2. en verdi beregnet ut fra allment aksepterte verdsettingsmodeller og -metoder, forutsatt at slike verdsettingsmodeller og -metoder sikrer en rimelig tilnærming til markedsverdien, for finansielle instrumenter som det ikke er enkelt å identifisere et pålitelig marked for.

Finansielle instrumenter som ikke kan måles på en pålitelig måte med noen av metodene beskrevet i første ledd bokstav a) og b), skal måles på grunnlag av prinsippet om anskaffelseskostnad eller tilvirkningskostnad, i den grad måling på dette grunnlag er mulig.»

Utvalget foreslår i lovutkastet § 4-15 en bestemmelse om virkelig verdi i loven med følgende ordlyd:

Virkelig verdi for eiendeler og forpliktelser etter § 4-11 og § 4-13 er markedsverdi eller et pålitelig estimat for markedsverdi.

Når en eiendel eller forpliktelse har en observerbar markedspris i et velfungerende marked, er denne markedsprisen eiendelens eller forpliktelsens markedsverdi. Dersom det ikke foreligger noen slik markedspris for eiendelen eller forpliktelsen, men det finnes en observerbar markedspris i et velfungerende marked for en lignende eiendel eller forpliktelse eller for bestanddeler av eiendelen eller forpliktelsen, kan markedsverdi estimeres på grunnlag av denne markedsprisen. Dersom markedsverdi ikke lar seg fastsette eller estimere som beskrevet i første eller annet punktum, kan markedsverdi estimeres ved hjelp av allment aksepterte verdsettingsmetoder, forutsatt at disse gir en rimelig tilnærming til markedsverdi.

§ 4-11 i lovforslaget er bestemmelsen som tillater måling til virkelig verdi av finansielle instrumenter som nevnt i direktivet artikkel 8 nr. 1 bokstav a, mens § 4-13 er bestemmelsen som åpner for måling av finansielle instrumenter i tråd med internasjonale regnskapsstandarder. Henvisning til bestemmelsen som omtaler verdisikring anses ikke nødvendig, da sikringsinstrument ved verdisikring vil være finansielle instrumenter som blir vurdert til virkelig verdi og derfor er dekket av henvisningene til §§ 4-11 og 4-13.

Begrepet «pålitelig marked» i direktivet er fremmed i norsk språk, og er foreslått implementert gjennom bruk av begrepet «velfungerende marked» i lovbestemmelsen. Direktivets «enkelt å identifisere» er i lovbestemmelsen dekket gjennom bruk av det innarbeidede ordet «observerbar», mens direktivets «rimelig tilnærming til markedsverdi» må være tilstrekkelig dekket av formuleringen «allment aksepterte verdsettingsmetoder» i lovbestemmelsen. Utvalget mener at det ikke er behov for pålitelighetsunntaket i artikkel 8 nr. 7 annet ledd i lovteksten. Den eneste foreslåtte lovbestemmelsen som direkte gir adgang til måling til virkelig verdi er § 4-11, som er en «kan»-bestemmelse. Dersom markedsverdi ikke lar seg fastsette eller estimere pålitelig, finnes det ikke noen virkelig verdi, og lovens hovedregel om historisk kost må brukes. De øvrige foreslåtte lovbestemmelser om virkelig verdi gir standardsetter adgang til å fastsette regler om bruk av virkelig verdi. Pålitelighetsunntaket må tas med i fremtidige standarder dersom slike standarder gir påbud om måling til virkelig verdi.

Direktivet artikkel 8 nr. 8 krever også at medlemsstatene skal regulere innregningen av endringer i virkelig verdi for finansielle instrumenter målt til virkelig verdi etter artikkel 8, og stiller krav til hva denne reguleringen skal gå ut på. Basert på dette har lovutkastet § 4-16 en bestemmelse som lyder:

Endring i virkelig verdi ved måling etter § 4-11 og § 4-13 innregnes i resultat.

Endring i virkelig verdi på sikringsinstrument i sikring som ikke er verdisikring, og endring i virkelig verdi forårsaket av valutakursendring på pengepost som utgjør en del av nettoinvestering i utenlandsk foretak, føres direkte mot fond for virkelig verdi.

Sikring som ikke er verdisikring, er kontantstrømsikring og sikring av nettoinvestering i utenlandsk enhet. Sikring er nærmere omtalt under i kapittel 6.7.

Som beskrevet i utredningen kapittel 1, vil utvalget komme tilbake til regulering knyttet til utbytte i delutredning II. Som en del av dette, vil utvalget komme med forslag til bestemmelse om det som i direktivet kalles fond for virkelig verdi.

6.4 Generelle og spesielle vurderingsregler som ikke har utgangspunkt i direktivene

6.4.1 Pengeposter i utenlandsk valuta

Gjeldende rett

Regnskapsloven § 5-9 Utenlandsk valuta lyder:

«Pengeposter i utenlandsk valuta skal vurderes etter kursen ved regnskapsårets slutt.»

Bestemmelsen har ikke noe motstykke i tidligere lovgivning, og valutaspørsmål er heller ikke drøftet i forarbeidene til regnskapsloven 1977 eller aksjeloven 1976.

Begrepet pengeposter er ikke definert i loven, men det fremgår av forarbeidene at dette blant annet vil omfatte obligasjoner, fordringer, bankinnskudd, kontanter og lignende (Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 134). Begrepet er definert på denne måten i NRS 20 «Transaksjoner og regnskap i utenlandsk valuta» punkt 11:

«Pengeposter er en rett til å motta (eller en forpliktelse til å levere) et kontantbeløp som er fastsatt eller vil kunne fastsettes. Eksempler på pengeposter er kundefordringer, leverandørgjeld, avsetninger som skal gjøres opp med kontanter og betalbar skatt. Eksempler på ikke-pengeposter er aksjer, forskuddsbetalte beløp for varer og tjenester (for eksempel forskuddsbetalt leie), goodwill, immaterielle eiendeler, varebeholdninger, eiendom, anlegg og utstyr samt avsetninger som skal gjøres opp ved levering av en ikke-pengepost eiendel.»

I de fleste tilfeller hvor en skal behandle valuta i regnskapet, inngår valuta som en av flere faktorer som har betydning for verdien av en eiendel eller en forpliktelse. Det følger av de vanlige målereglene at kursen på transaksjonstidspunktet vil inngå i anskaffelseskost, mens kursen på balansedagen inngår i virkelig verdi. Bestemmelsen om at pengeposter i utenlandsk valuta skal vurderes etter kursen ved regnskapsårets slutt, er et unntak fra bestemmelsene om laveste verdis prinsipp for eiendeler og høyeste verdis prinsipp for gjeld i regnskapsloven §§ 5-2, 5-3 og 5-13.

For kortsiktige poster begrunnes regelen med at dagskursen er et godt estimat på realisasjonskurs. For langsiktige poster fremgår det av forarbeidene til regnskapsloven (NOU 1995: 30 s. 144) at det er større uenighet om dagskursprinsippet, fordi det kan stilles spørsmål om balansedagens kurs er det beste estimat for den fremtidige kursen når posten skal gjøres opp. Det henvises til at internasjonal praksis tenderer mot et dagskursprinsipp for både kortsiktige og langsiktige pengeposter i valuta.

I Johnsen og Kvaal (1999) s. 350 sies det at bestemmelsen operasjonaliserer verdibasert inntekt etter opptjeningsprinsippet. Ut fra egenskaper ved valutamarkedet, kan det hevdes at kursendringer på valuta er like relevante for inntektsføring som prisendringer på finansielle markedsbaserte instrumenter. Mot dette kan det innvendes at valuta sjelden er et selvstendig markedsgode.

EØS-rett

De opprinnelige fjerde og syvende direktiv inneholdt ikke særskilte regler for måling av fordringer og forpliktelser i utenlandsk valuta. Dette ga opphav til to ulike forståelser av direktivet (NOU 1995: 30 s. 143). En forståelse var at de alminnelige vurderingsreglene i direktivet måtte gjelde valuta ettersom det ikke var gitt særregler. En annen forståelse var at medlemsstatene stod fritt til å velge måleregler for valuta.

NOU 1995: 30 s. 144 slår fast at utvalgets forslag om bruk av dagskursprinsippet for pengeposter i valuta var et unntak fra direktivbestemmelsene, basert på regulert overstyring. I dette må det ligge at Regnskapslovutvalget 1990 var av den oppfatning at de alminnelige vurderingsreglene i direktivet har anvendelse, ettersom det ikke var gitt særregler.

Endringer i direktivene etter at gjeldende regnskapslov ble vedtatt, har ikke medført særskilte regler for måling av fordringer og forpliktelser i utenlandsk valuta. Det nye direktivet inneholder heller ikke slike særskilte regler. I 2010 gjorde EFRAG, på oppdrag av EU-kommisjonen, en såkalt kompatibilitetsstudie. Alle bestemmelser i IFRS for SMEs ble sammenlignet med fjerde og syvende direktiv. Regelen for omregning av pengeposter i valuta fremgår av IFRS for SMEs nr. 30.9 bokstav a, og det slås fast at monetære poster i utenlandsk valuta skal omregnes til sluttkurs på slutten av hver rapporteringsperiode. Regelen er altså den samme som i regnskapsloven. EFRAG sier i sin studie at regelen i nr. 30.9 ikke er vurdert å være i strid med direktivene. Det gis ingen beskrivelse av hvilke forhold det er lagt vekt på i denne vurderingen.

IFRS for SMEs

Monetære poster i utenlandsk valuta skal omregnes til sluttkurs på slutten av hver rapporteringsperiode, jf. nr. 30.9.

Utvalgets vurderinger

Utvalget legger opp til en rammelov, der detaljerte regler skal fremgå av regnskapsstandard. Standardsetter kan imidlertid ikke lage regulering som går utover de rammer som bestemmelsene i regnskapsloven stiller opp. Utvalget ønsker samme regulering av pengeposter i valuta som i dag, jf. beskrivelsen over av internasjonal regulering på området. Reguleringen er et unntak fra bestemmelsene i loven om hvordan omløpsmidler og anleggsmidler skal måles, som etter utvalgets vurdering krever lovfesting. Utvalget mener at en videreføring av regelen om måling av pengeposter i utenlandsk valuta til kursen ved regnskapsårets slutt ikke er mer kostnadskrevende enn måling til laveste verdis prinsipp, samtidig som nytten for regnskapsbrukerne vurderes som større enn ved vurdering til laveste verdis prinsipp.

6.4.2 Aksjeverdibasert betaling

Gjeldende rett

§ 5-9a Aksjeverdibasert betaling lyder slik:

«Aksjeverdibasert betaling skal regnskapsføres til virkelig verdi på transaksjonstidspunktet.

Små foretak kan unnlate å kostnadsføre aksjeverdibasert avlønning.»

Bestemmelsen kom inn i loven i 2004 og har ikke noe motstykke i tidligere regnskaps- eller aksjelovgivning. Følgende ble imidlertid sagt om problemstillingen i Ot.prp. nr. 42 (1997–98):

«For øvrig innebærer transaksjonsprinsippet bl.a. at opsjonsordninger til ansatte skal regnskapsføres til virkelig verdi, jf. Oslo Børs' merknad om dette.»

Bestemmelsen fremstår som en fremmed fugl i kapittel 5.II i regnskapsloven, som har tittelen spesielle vurderingsregler. De fleste andre reglene i dette kapittelet gir unntak fra de grunnleggende prinsippene i kapittel 4 eller de generelle vurderingsreglene i kapittel 5.I, mens denne bestemmelsen er en presisering av de grunnleggende prinsippene.

Evalueringsutvalget mente at det ikke var behov for en slik bestemmelse i loven, jf. denne omtalen i NOU 2003: 23 «Evaluering av regnskapsloven» s. 205:

«Det at praksis i Norge ikke har vært ensartet,21 reiser spørsmål om det er behov for å presisere loven på dette området. Utvalget har gått inn for at loven fortsatt bør være en rammelov, jf. avsnitt 2.7.2. Ved at det kommer internasjonal regnskapsstandard som vil gjelde for alle i forordningslinjen, vil det normalt også komme en norsk regnskapsstandard og kravet til samsvar med god regnskapsskikk vil sikre en enhetlig regnskapsføring. Utvalget legger til grunn at standardsetter vil prioritere denne standarden. En egen lovbestemmelse om regnskapsføring av aksjebasert betaling vil da ikke være nødvendig. Utvalget foreslår ingen endring av regnskapsloven.»

Finansdepartementet var ikke enig i dette, og mente at den varierende praksisen en hadde hatt fra regnskapsloven trådte i kraft, tilsa at kravet om at aksjebasert betaling skal regnskapsføres til virkelig verdi burde presiseres særskilt i regnskapsloven (Ot.prp. 89 (2003–2004) s. 49).

NRS 15A «Aksjebasert betaling» ble utgitt i 2005. Standarden innebærer at IFRS 2 «Aksjebasert betaling» skal anvendes, med de få unntak og tillegg som følger av NRS 15A. Aksjeverdibasert betaling kostnadsføres på det tidspunkt hvor varene eller tjenestene forbrukes. Det vanligste eksempelet på aksjeverdibasert betaling er aksjebasert avlønning i form av opsjoner på kjøp av aksjer i foretaket til foretakets ansatte.

EØS-rett

Regnskapsdirektivet inneholder ikke bestemmelser med direkte betydning for regnskapsføring av aksjeverdibasert betaling.

IFRS for SMEs

Kapittel 26 i IFRS for SMEs omhandler aksjebasert betaling. Dets innhold ligger nær opptil innholdet i IFRS 2.

Utvalgets vurderinger

Utvalgets hovedprioritering nr. 2 er at regnskapskrav som ikke følger av direktivet, i hovedsak gis i regnskapsstandard. Direktivet har ikke krav til særskilt regulering av aksjeverdibasert betaling. På bakgrunn av dette foreslår ikke utvalget videreføring av regnskapsloven § 5-9a, men legger opp til at et slikt krav vil følge av regulering i regnskapsstandard. NRS(HU) «Norsk regnskapsstandard» inneholder reglene om innregning og måling fra kapittel 26 i IFRS for SMEs.

6.5 Medlemsstatsopsjon til å vurdere andre eiendeler enn finansielle eiendeler til virkelig verdi

Gjeldende rett

Som beskrevet over i punkt 6.3.8 innebærer regnskapsloven § 5-8 en begrenset plikt til måling av finansielle eiendeler til virkelig verdi. Andre eiendeler kan derimot ikke måles til virkelig verdi.22

EØS-rett

Det følger av artikkel 8 nr. 1 bokstav b at medlemsstatene kan tillate eller kreve at alle eller visse kategorier av foretak måler bestemte kategorier av eiendeler som ikke er finansielle instrumenter, til virkelig verdi. Denne bestemmelsen skiller seg altså prinsipielt fra den obligatoriske bestemmelsen om måling av finansielle instrumenter til virkelig verdi i artikkel 8 nr. 1 bokstav a som er omtalt i punkt 6.3.8 ovenfor. Adgang eller plikt etter artikkel 8 nr. 1 bokstav b kan begrenses til konsernregnskapet.

Til slutt følger det av artikkel 12 nr. 9 at ved måling til virkelig verdi for eiendeler som ikke er finansielle instrumenter, kan medlemsstatene tillate eller kreve at verdiendringen føres i resultatregnskapet.

IFRS for SMEs

I det følgende gis en oversikt over kapitler i IFRS for SMEs som omhandler måling til virkelig verdi av ikke-finansielle eiendeler.

Kapittel 16 om investeringseiendom krever måling til virkelig verdi på hver etterfølgende balansedag dersom virkelig verdi løpende kan måles på en pålitelig måte uten urimelige kostnader eller anstrengelser. Endringer i virkelig verdi skal innregnes i resultatet. Investeringseiendom er definert på denne måten i IFRS for SMEs nr. 16.2:

«Investeringseiendom er eiendom (tomt, bygning eller en del av en bygning, eller begge deler) som innehas av eieren eller av leietakeren i henhold til en finansiell leieavtale for å opptjene leieinntekter eller for å oppnå verdistigning på kapital, eller begge deler, heller enn for:

• (a) bruk i produksjon, levering av varer eller tjenester, eller for administrative formål,

  eller

• (b) salg som en del av ordinær virksomhet.»

Foretak med landbruksvirksomhet skal måle sine biologiske eiendeler til virkelig verdi, dersom virkelig verdi kan finnes uten urimelige kostnader eller anstrengelser, jf. 34.2. Biologiske eiendeler skal måles ved førstegangsinnregning og ved hvert rapporteringstidspunkt til virkelige verdi fratrukket salgsutgifter. Endringer i virkelig verdi fratrukket salgsutgifter skal innregnes i resultatet, jf. 34.4. Biologiske eiendeler beskrives som levende dyr eller levende planter, mens landbruksvirksomhet er et foretaks forvaltning av den biologiske omdanningen av biologiske eiendeler som er beregnet på salg, til landbruksprodukter eller nye biologiske eiendeler. Landbruksprodukter defineres som de innhøstede produktene fra foretakets biologiske eiendeler. Biologiske eiendeler kan for eksempel være en ku, en laks eller et tre. Landbruksvirksomhet vil omfatte blant annet skogbruk og havbruk. Landbruksprodukter kan være for eksempel melk, druer og tømmer.

Foretak med landbruksvirksomhet skal også måle landbruksprodukter til virkelig verdi fratrukket estimerte salgsutgifter på innhøstingstidspunktet. Deretter skal de vurderes på samme måte som andre beholdninger, det vil si til laveste verdis prinsipp. Virkelig verdi fratrukket estimerte salgsutgifter på innhøstingstidspunktet blir anskaffelseskost i den etterfølgende vurderingen, jf. 34.5.

I 34.6 angis et hierarki for fastsetting av virkelig verdi for biologiske eiendeler og landbruksprodukter.

I høringsutkastet til endringer i IFRS for SMEs fra oktober 2013 er det foreslått tatt inn en beskrivelse i nr. 2.14A, B og C av hva som skal forstås med begrepet «uten urimelige kostnader eller anstrengelser», på engelsk «without undue cost or effort»:

«2.14A An undue cost or effort exemption is specifically included for some requirements in the IFRS for SMEs to clarify that, if obtaining or determining the information necessary to comply with the requirement would result in excessive incremental cost or an excessive additional effort for an SME, the SME would be exempt from that specific requirement. The exemption may not be used for any other requirements in the IFRS for SMEs.

2.14B Undue cost or effort depends on the entity’s specific circumstances and on management’s judgement when assessing the costs and benefits. Whether the cost or effort is excessive (undue) requires consideration of how the economic decisions of the expected users of the financial statements could be affected by the availability of the information.

2.14C Assessing whether a requirement will result in undue cost or effort at the date of the transaction or event should be based on information about the costs and benefits of the requirement that is available at the time of the transaction or event. If the undue cost or effort exemption also applies to subsequent measurement of an item, for example, on the following reporting date, a new assessment of undue cost or effort should be made at that date, based on information available at that subsequent measurement date.»

Utvalgets vurderinger

I tråd med utvalgets hovedprioriteringer nr. 2 og 3, jf. kapittel 3.3, foreslår utvalget en bestemmelse om at regnskapsstandard kan bestemme at andre eiendeler enn finansielle eiendeler måles til virkelig verdi. Som beskrevet over skal landbruksprodukter etter IFRS for SMEs måles til virkelig verdi fratrukket estimerte salgsutgifter på innhøstingstidspunktet. I tillegg skal biologiske eiendeler og investeringseiendom etter IFRS for SMEs måles til virkelig verdi, dersom denne kan finnes uten urimelig kostnad eller anstrengelse. Vurderingen av om virkelig verdi kan finnes uten urimelig kostnad eller anstrengelse synes krevende. Lovutvalget oppfatter dette som et område der standardsetter må vurdere om forenklingshensyn kan tilsi at norske regnskapspliktige gis et ubetinget valg mellom vurdering til anskaffelseskost med betinget nedskrivningsplikt og vurdering til virkelig verdi. Standardsetter må også regulere om verdiendringer skal innregnes i resultatet, jf. artikkel 12 nr. 9. Etter IFRS for SMEs innregnes verdiendringene i resultatet. Standardsetter kan også vurdere forenklinger i målingen av landbruksprodukter. Som beskrevet i kapittel 10.3 krever en forenkling av reglene i IFRS for SMEs at det foretas en konkret kost/nytte-vurdering for forenklingen.

6.6 Medlemsstatsopsjon til å vurdere anleggsmidler til verdiregulert beløp

Gjeldende rett

Regnskapslovens ordinære regler inneholder ingen plikt eller adgang til måling av anleggsmidler til verdiregulert beløp,23 eller det som i norsk regnskapsterminologi har blitt kalt oppskrivning. Aksjeloven 1976 hadde regler som tillot oppskrivning. Oppskrivning kunne foretas hvis virkelig verdi var vesentlig høyere enn balanseført verdi og verdiøkningen skyldtes forhold av ikke-forbigående art. I praksis ble en tommelfingerregel på minimum 25 % merverdi brukt for å vurdere hvorvidt den positive differansen mellom virkelig verdi og balanseført verdi var vesentlig eller ikke.24 I Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s. 120 begrunnes fjerningen av oppskrivningsadgangen blant annet på denne måten:

«Departementet er enig med utvalgets flertall i at oppskrivning bryter prinsipielt med historisk kost modellen. Departementet vil spesielt trekke frem at oppskrivning ikke er i samsvar med transaksjonsprinsippet. Oppskrivning er knyttet til den regnskapspliktiges subjektive vurderinger på en måte som bryter med helheten i regnskapsreguleringen.»

EØS-rett

Etter artikkel 7 nr. 1 kan medlemsstatene tillate eller kreve at alle foretak eller visse kategorier foretak måler anleggsmidler til verdiregulert beløp. Hva verdiregulert beløp er, er imidlertid ikke definert i direktivet. Dersom det tillates eller kreves at anleggsmidler måles til verdiregulert beløp i nasjonal lovgivning, følger det videre av bestemmelsen at nasjonal lovgivning skal definere metodens innhold og begrensningene og reglene som gjelder for dens anvendelse. Artikkelens nr. 2 og 3 stiller visse krav til slik lovgivning dersom metoden tillates eller kreves, blant annet skal oppskrivningsbeløpet avsettes til fond for verdsettingsdifferanser. Fondet skal oppløses når beløpene som er overført til fondet, ikke lenger trengs for å benytte verdiregulering som målegrunnlag. Ingen del av fondet kan deles ut, med mindre den tilsvarer en verdiøkning som faktisk er realisert. Verdijusteringer skal beregnes hvert år på grunnlag av det verdiregulerte beløpet. Medlemsstatene kan tillate eller kreve at differansen som fremkommer ved måling på grunnlag av verdiregulering, skal vises særskilt i resultatet.

IFRS for SMEs/IFRS

IFRS for SMEs tillater ikke bruk av verdireguleringsmodellen for eiendom, anlegg og utstyr eller immaterielle eiendeler, i motsetning til det som gjelder etter IAS 16 «Eiendom, anlegg og utstyr» og IAS 38 «Immaterielle eiendeler». Etter IAS 16 og IAS 38 kan verdireguleringsmodellen velges dersom virkelig verdi kan måles på en pålitelig måte. Samme modell må brukes for eiendeler i samme klasse. IAS 16 og IAS 38 stiller ingen konkrete krav til hvor lang tid det kan gå mellom hver verdiregulering. For eksempel er det ikke krav om årlig verdivurdering. Standardene understreker likevel at verdireguleringer skal skje med en slik hyppighet at balanseført verdi ikke avviker vesentlig fra virkelig verdi på balansedagen. Hva som er vesentlig avvik, er det opp til foretaket selv å avgjøre. Det er ikke foreslått endringer på dette området i høringsutkastet til endringer av IFRS for SMEs fra oktober 2013. Som en følge av høringskommentarer har IASB i oktober og november 2014 likevel tentativt besluttet at verdireguleringsmodellen skal bli en del av IFRS for SMEs.

Utvalgets vurderinger

I tråd med utvalgets hovedprioriteringer nr. 2 og 3, jf. kapittel 3.3, foreslår utvalget en bestemmelse om at anleggsmidler måles til verdiregulert beløp dersom dette følger av regnskapsstandard. Målet om direktivlojal implementering nødvendiggjør også en bestemmelse om at avskrivninger og nedskrivninger skal foretas på grunnlag av det verdiregulerte beløpet. Differansen mellom måling på grunnlag av anskaffelseskost og måling på grunnlag av verdiregulering skal etter direktivet artikkel 7 nr. 2 inngå i fond for verdsettingsdifferanser, som også har sin egen romertallslinje i direktivets oppstillingsplan for balansen. Som beskrevet i utredningen kapittel 1 vil utvalget komme tilbake til regulering knyttet til utbytte i delutredning II. Som en del av dette vil utvalget komme med forslag til bestemmelse om det som i direktivet kalles fond for verdsettingsdifferanser, og eventuelt foreslå en benevnelse som er mer i tråd med det fondet skal dekke, og som skiller det tydelig fra de andre fondene det er krav om etter aksjeloven.

6.7 Medlemsstatsopsjon til unntak fra måling til historisk kost for sikringsobjekter ved verdisikring

Gjeldende rett

Verdisikring er ikke eksplisitt omtalt i regnskapsloven, men det følger av regnskapsloven § 4-1 nr. 5 at ved sikring skal gevinst og tap resultatføres i samme periode. Denne bestemmelsen er nærmere omtalt i denne utredningen punkt 5.3.3.

NRS 18 «Finansielle eiendeler og forpliktelser» omhandler sikringstypene kontantstrømsikring og verdisikring. Følgende fremgår av vedlegg A punkt 1 om verdisikring:

«Med verdisikring forstås i denne standarden en sikringsrelasjon mellom et sikringsinstrument og et sikringsobjekt der virkningen av endringer i verdien av sikringsinstrumentet effektivt reduserer virkningen av endringer i verdien av sikringsobjektet. (…) En verdisikring er en sikring mot endringer i den virkelige verdien av en eiendel eller forpliktelse eller en bindende avtale, som skyldes en særlig risiko og som kan påvirke foretakets resultat. En vanlig form for verdisikring er bruk av renteinstrumenter som sikrer fastrente pengeposter (motta fast rente/betale flytende rente, eventuelt motsatt for en fordring).»

Sikringsobjekt omtales i A5 og beskrives som en eiendel, en forpliktelse, en bindende avtale eller en rimelig sikker transaksjon som utsetter foretaket for resultatrisiko fra endringer i virkelig verdi eller fremtidige kontantstrømmer. Sikringsinstrument omtales i A6 til A8. Det skal effektivt redusere virkningen av den sikrede risikoen i sikringsobjektet og må være et finansielt instrument eller et varederivat. Selve regnskapsføringen ved regnskapsmessig sikring er beskrevet i A11 til A15. To alternativer presenteres for regnskapsmessig behandling av verdisikring, og det fremgår av standarden punkt 20 at valg av metode er et prinsippvalg som skal anvendes konsistent. Etter det ene alternativet skal balanseført verdi på sikringsobjektet justeres for endring i virkelig verdi av sikret risiko i sikringsperioden, mens sikringsinstrumentet balanseføres til virkelig verdi. Etter det andre alternativet skal sikringsobjektet balanseføres til den verdi som reflekterer effekten av sikringen, mens verdiendring på sikringsinstrumentet ikke regnskapsføres.

EØS-rett

Det følger av artikkel 8 nr. 5 at medlemsstatene med hensyn til alle eiendeler og forpliktelser som kan betegnes som sikringsobjekter i henhold til et system for sikringsbokføring til virkelig verdi, eller bestemte deler av slike eiendeler eller forpliktelser, kan tillate måling til det bestemte beløp som nevnte system krever.

IFRS for SMEs

Regnskapsføring av sikring er regulert i nr. 12.15 til nr.12.25. Ved sikring innregnes gevinsten eller tapet på sikringsinstrumentet og sikringsobjektet i resultatet i samme regnskapsperiode. IFRS for SMEs inneholder fire konkrete krav som må være oppfylt for at regnskapsføring som sikring kan foretas. For det første må foretaket utpeke og dokumentere sikringsrelasjonen. For det annet kan kun angitte risikoer sikres. For det tredje kan bare angitte instrumenter benyttes som sikringsinstrument. Til slutt må sikringsrelasjonen forventes å være svært effektiv.

Etter nr. 12.17 er det bare følgende risikoer som kan sikres:

1. Renterisiko i et gjeldsinstrument25 målt til amortisert kost.

2. Valuta- eller renterisiko i et bindende tilsagn26 eller en svært sannsynlig27 forventet transaksjon.

3. Prisrisiko i en råvare som foretaket innehar eller i et bindende tilsagn eller en svært sannsynlig forventet transaksjon om å kjøpe eller selge en råvare.

4. Valutarisiko i en nettoinvestering i en utenlandsk virksomhet.28

Rentebytteavtaler, valutabytteavtaler, ikke-børsomsatte valutaterminkontrakter og ikke-børsomsatte råvareterminkontraker er de eneste instrumentene som kan brukes som sikringsinstrument. I tillegg fremgår det av nr. 12.8 at sikringsinstrumentene må oppfylle følgende vilkår:

«

• (a) sikringsinstrumentet er en rentebytteavtale, en valutabytteavtale, en ikke-børsomsatt valutaterminkontrakt eller en ikke-børsomsatt råvareterminkontrakt som forventes å være svært effektiv når det gjelder å utligne en risiko angitt i nr. 12.17 som er øremerket som den sikrede risikoen,

• (b) sikringsinstrumentet involverer en part som er ekstern til det rapporterende foretaket (dvs. ekstern til konsernet, segmentet eller det enkelte foretaket det rapporteres om),

• (c) sikringsinstrumentets nominelle beløp er lik hovedstolens øremerkede beløp eller sikringsobjektets nominelle beløp,

• (d) sikringsinstrumentet har en angitt forfallsdag som ikke er senere enn:

  • (i) forfallsdagen til det finansielle instrumentet som sikres,

  • (ii) det forventede oppgjøret av avtalen om kjøp eller salg av råvaren, eller

  • (iii) gjennomføringen av den svært sannsynlige forventede valuta- eller råvaretransaksjonen som sikres.

• (e) sikringsinstrumentet har ingen elementer av forskuddsbetaling, førtidig opphør eller forlengelse.»

Sikringseffektivitet er i ordlisten til IFRS for SMEs beskrevet som i hvilken grad endringer i den virkelige verdien av eller kontantstrømmene for sikringsobjektet som er henførbare til en sikret risiko, blir utlignet ved endringer i den virkelige verdien av eller kontantstrømmene for sikringsinstrumentet. Som nevnt over er kravet at sikringsrelasjonen må forventes å være svært effektiv. Etter IAS 39 «Finansielle instrumenter – Innregning og måling» er det krav om at verdiendringene på sikringsinstrumentet må motvirke 80–125 % av verdiendringene på sikringsobjektet, men IFRS for SMEs inneholder ingen slik grense.

Ved verdisikring29 skal sikringsinstrumentet balanseføres til virkelig verdi og sikringsobjektets balanseførte verdi justeres for endring i virkelig verdi av sikret risiko i sikringsperioden, jf. nr. 12.19. Endringer i virkelig verdi resultatføres.

Ved kontantstrømsikring30 og sikring av nettoinvestering i utenlandsk enhet skal verdiendring på sikringsinstrumentet regnskapsføres i «andre inntekter og kostnader»31 når det gjelder den effektive delen, jf. nr. 12.23. Den delen av verdiendringen som ikke utgjør en effektiv sikring, skal resultatføres. Når sikringsobjektet resultatføres, skal gevinst og tap på sikringsinstrumentet ført i andre inntekter og kostnader omklassifiseres til ordinært resultat. Omklassifisering skal også skje dersom sikringsforholdet avsluttes.

NRS(HU) «Norsk regnskapsstandard» inneholder ikke et kapittel 12 basert på kapittel 12 i IFRS for SMEs beskrevet over. Dette skyldes ifølge høringsbrevet blant annet at noen av de forenklinger som er gjort i IFRS for SMEs i forhold til full IFRS fremstår som begrensninger som kan hindre regnskapsføring av økonomisk sikring.

Utvalgets vurderinger

Utvalget foreslår i tråd med hovedprioritering nr. 3 at medlemsstatsopsjonen i artikkel 8 nr. 5 benyttes, slik at det legges til rette for regnskaper som reflekterer effekten av virkelig verdi-sikring. Regulering av sikring må skje i regnskapsstandard. Utvalget foreslår i lovutkastet § 4-14 en bestemmelse med følgende ordlyd:

Regnskapsstandard kan tillate eller kreve sikringsvurdering av sikring. Ved sikringsvurdering av sikring av innregnede eiendeler og forpliktelser (verdisikring) måles sikringsinstrumentet til virkelig verdi, og verdiendring knyttet til sikret risiko justerer balanseført verdi av sikringsobjektet.

Bestemmelsen legger til rette for at også kontantstrømsikring og sikring av nettoinvestering i utenlandsk enhet kan gjennomføres dersom dette enten åpnes for eller kreves i regnskapsstandard. Direktivet inneholder ingen omtale av disse to sikringstypene, men artikkel 8 nr. 8 bokstav a antas å være utformet med tanke på dem. Denne bestemmelsen krever at verdiendring på et finansielt instrument som vurderes til virkelig verdi, skal føres direkte i et fond for virkelig verdi, dersom det er et sikringsinstrument i et system for sikringsbokføring som tillater at en del av eller hele verdiendringen ikke resultatføres. Virkelig verdi-sikring, kontantstrømsikring og sikring av nettoinvestering i utenlandsk enhet er de tre sikringstypene som er regulert i full IFRS. NRS 18 «Finansielle eiendeler og forpliktelser» regulerer kun virkelig verdi-sikring og kontantstrømsikring, men også sikring av nettoinvestering i utenlandsk enhet må være dekket av regnskapsloven § 4-1 nr. 5. IFRS for SMEs bruker, som beskrevet over, ikke begrepene verdisikring og kontantstrømsikring, men inneholder beskrivelse av sikring som hører til i begge gruppene. Begrensningene på blant annet hvilke risikoer som kan sikres, og hvilke sikringsinstrumenter som kan benyttes, er betydelig strengere enn det som gjelder etter full IFRS og NRS 18. IFRS for SMEs åpner imidlertid også for bruk av reglene i full IFRS, i stedet for reglene som er formulert i kapittel 12.

I NRS(HU) «Norsk regnskapsstandard» har en foreslått ikke å innarbeide kapittel 12 i IFRS for SMEs. I stedet ble sikringsreguleringen fra NRS 18 «Finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser» foreslått videreført, med unntak av adgangen til å bruke sikringsreglene i full IFRS. I høringsbrevet er dette begrunnet med at NRS 18 var en relativt ny standard som ble til etter omfattende høringskommentarer relatert til sikring, og at forenklinger som er gjort i IFRS for SMEs fremstår som begrensninger som kan hindre regnskapsføring av økonomisk sikring. Utvalget legger til grunn at standardsetter vil anvende kriteriene i denne utredningen kapittel 10.3 også ved utformingen av regler for sikring.

6.8 Vurderingsregler for forpliktelser

Gjeldende rett

Regnskapsloven § 5-13 Vurdering av gjeld lyder:

«Bestemmelsene i dette kapittel gjelder tilsvarende for gjeld.

Kravene til resultatføring av urealisert tap, jf. § 4-1 nr. 4, § 5-2 og § 5-3 tredje ledd, gjelder ikke urealisert tap som følge av renteendring på annen langsiktig gjeld og kortsiktig gjeld, jf. § 6-2 første ledd D II og III.

Første års avdrag på langsiktig gjeld kan klassifiseres som kortsiktig gjeld.»

Gjeld er ikke definert i regnskapsloven, men det følger av § 6-2 hva den typisk består av. I regnskapsloven § 6-2 er gjeld delt i avsetning for forpliktelser, annen langsiktig gjeld og kortsiktig gjeld. Lån utgjør en undermengde av annen langsiktig gjeld og kortsiktig gjeld. Med lån menes i vanlig økonomisk språk en pengeforpliktelse uttrykt i en nominell størrelse, med eller uten en avtalt rente eller forfallstidspunkt.32 Sammen med egenkapitalen utgjør gjeld passivasiden i balansen.

Regnskapslovutvalget 1990 la til grunn at vurderingsregler formulert for eiendeler ville gjelde analogt for gjeld, uten noen uttrykkelig lovbestemmelse om dette.33 Under en slik forståelse vil det altså generelt gjelde et «høyeste verdis prinsipp» for forpliktelser, og eventuelt et markedsverdiprinsipp for forpliktelser som skulle sies å utgjøre en handelsportefølje. Et «høyeste verdis prinsipp» skulle tilsi at urealisert verdistigning på forpliktelsen skal kostnadsføres (og eventuelt reverseres), mens et urealisert verdifall ikke resultatføres.

Gjeldende lovs bestemmelse kom inn i loven gjennom departementets forslag i Ot.prp. nr. 42 (1997–98). Heller ikke andre og tredje ledd ble foreslått av Regnskapslovutvalget 1990. Annet ledd ble foreslått i Ot.prp. nr. 42 (1997–98), etter at svært mange av høringsinstansene hadde gått imot regelen om plikt til å skrive opp langsiktig fastrentegjeld ved fall i markedsrenten som fulgte av lovforslaget. Departementet beskriver regelen i annet ledd som et resultat av en helhetsvurdering, der det blant annet er lagt vekt på at den løsningen utvalget hadde foreslått, ikke syntes å ha internasjonal støtte.34 Regelen innebærer at urealisert tap som følge av renteendring på annen langsiktig gjeld og kortsiktig gjeld ikke må resultatføres. Det er imidlertid adgang til å resultatføre et slikt urealisert tap, jf. Ot.prp. nr. 42 (1997–98) s.123.

Tredje ledd kom inn ved Finanskomiteens behandling av lovforslaget. Omklassifisering av første års avdrag på langsiktig gjeld til kortsiktig gjeld hadde vært utbredt praksis i Norge før gjeldende regnskapslov kom.35 Begrunnelsen til flertallet i Finanskomiteen for å innta bestemmelsen i loven var imidlertid en annen, jf. Innst. O. nr. 61 (1997–98) s. 29:

«Flertallet finner det hensiktsmessig generelt å harmonisere norsk regnskapslovgivning til IAS-reglene også på dette punkt, og fremmer forslag til nytt tredje ledd i § 5-13 i samsvar med dette.»

Innregning og måling av forpliktelser er omhandlet i en rekke norske regnskapsstandarder. Et fellestrekk ved standardenes regulering av forpliktelser, som er beskrevet i det følgende, er at den stort sett følger reguleringen i IFRS.

NRS 2 «Anleggskontrakter» punkt 25 slår fast at dersom en kontrakt som behandles etter løpende avregnings metode, vil gi tap, skal det gjøres avsetning for nettokostnaden ved gjenværende kontraktsfestet produksjon.

NRS 6 «Pensjonskostnader» omhandler regnskapsføring av pensjon. For ytelsesbaserte pensjonsordninger vil det kunne oppstå en netto pensjonsforpliktelse som innregnes i balansen.

NRS 13 «Usikre forpliktelser og betingede eiendeler» omhandler usikre forpliktelser og betingede eiendeler. Et foretak har en forpliktelse hvis det har plikt til å avgi økonomiske ressurser til en annen part på et fremtidig oppgjørstidspunkt. En usikker forpliktelse har ukjent størrelse eller oppgjørstidspunkt. Dersom det er sannsynlighetsovervekt for at en usikker forpliktelse vil komme til oppgjør, og dersom verdien av oppgjøret kan estimeres pålitelig, skal forpliktelsen regnskapsføres. Beste estimat av verdien av oppgjøret skal føres som avsetning for forpliktelser i balansen. Dersom det er sannsynlighetsovervekt for at en usikker forpliktelse ikke vil komme til oppgjør, skal forpliktelsen ikke regnskapsføres, men det skal gis noteopplysninger. Det samme gjelder dersom det er sannsynlighetsovervekt for at en usikker forpliktelse vil komme til oppgjør, men det ikke er mulig å estimere verdien av oppgjøret pålitelig. Standarden slår fast at sistnevnte vil forekomme svært sjelden.

NRS 14 «Leieavtaler» omhandler regnskapsføring av leieavtaler for leietaker. Finansielle leieavtaler balanseføres som eiendeler og forpliktelser hos leietaker, til verdien av vederlaget i leieavtalen.

NRS 18 «Finansielle eiendeler og forpliktelser» regulerer regnskapsmessig behandling av finansielle forpliktelser. En finansiell forpliktelse er definert som en kontrakt som er en finansiell eiendel for en annen part. Anskaffelseskost for finansielle forpliktelser, ofte benevnt opptakskost, er verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet med fradrag for direkte henførbare transaksjonsutgifter. For etterfølgende måling henviser standarden til regnskapsloven kapittel 5, men det sies i tillegg at vurdering til amortisert kost med periodisering etter effektiv rente er en målemetode som omfattes av de generelle vurderingsreglene, i likhet med lineær periodisering. Valg av periodiseringsmetode må gjennomføres konsistent. Oppskrivningsplikt gjelder også ved bruk av amortisert kost og lineær periodisering.

EØS-rett

Forpliktelser deles i balanseoppstillingen i vedlegg III til regnskapsdirektivet inn i avsetninger og gjeld. Sammen med egenkapitalen utgjør forpliktelser passivasiden av balansen. Begrepet forpliktelser i direktivet brukes med andre ord på samme måte som begrepet gjeld i gjeldende regnskapslov. Direktivets gjeldsbegrep har følgelig et snevrere meningsinnhold enn regnskapslovens gjeldsbegrep.

Verken forpliktelser, avsetninger eller gjeld er definert i direktivet, men oppstillingsplanen i direktivets vedlegg gir noe veiledning. Det følger av vedlegg III at avsetninger deles i avsetninger til pensjoner og lignende forpliktelser, avsetninger til påløpt, ikke utlignet skatt og andre avsetninger. Gjeld deles i obligasjonslån, gjeld til kredittinstitusjoner, mottatte a konto-betalinger på ordrer, leverandørgjeld og varekreditorer, vekselgjeld, gjeld til foretak i samme konsern, gjeld til tilknyttet foretak og felles kontrollert virksomhet, annen gjeld og påløpte kostnader og forskuddsbetalte inntekter.

Det følger av artikkel 12 nr. 10 at dersom beløpet som skal tilbakebetales på grunn av gjeld, er større enn det mottatte beløp, kan medlemsstatene tillate eller kreve at differansen føres som en eiendel. Denne differansen skal avskrives med et rimelig beløp hvert år og være helt avskrevet senest på det tidspunktet da gjelden er tilbakebetalt. Differansen har i norsk regnskapsterminologi vært benevnt kapitalrabatt.

Etter artikkel 12 nr. 12 første ledd skal avsetninger dekke forpliktelser som er klart definert etter sin art, og som på balansedagen anses som sannsynlige eller sikre, men usikre med hensyn til beløpets størrelse eller på hvilket tidspunkt forpliktelsene vil oppstå. Avsetningen skal representere det beste estimat på balansedagen for det beløp som trengs for å oppfylle forpliktelsen. I tillegg kan medlemsstatene etter artikkel 12 nr. 12 annet ledd tillate at det foretas avsetninger som har som formål å dekke kostnader hvis art er klart definert, og som på balansedagen anses som sannsynlige eller sikre, men usikre med hensyn til beløpets størrelse eller på hvilket tidspunkt de vil påløpe. Avsetningen skal representere det beste estimat på balansedagen for kostnader som med sannsynlighet vil påløpe. Avsetninger skal ikke brukes til å justere eiendelenes verdi.

Enkelte av direktivets alminnelige prinsipper, som er drøftet i kapittel 5, har en tilknytning til innregning og måling av forpliktelser. Artikkel 6 nr. 1 bokstav c ii nevner som et eksempel på forsiktighetsprinsippet at det skal tas hensyn til alle forpliktelser som er oppstått i løpet av regnskapsåret eller i et tidligere regnskapsår, selv om forpliktelsene først blir kjent i tidsrommet mellom balansedagen og det tidspunktet da balansen settes opp. I tillegg fremgår det av artikkel 6 nr. 5 at medlemsstatene kan tillate eller kreve at alle forventede forpliktelser og mulige tap som oppstår i løpet av det berørte regnskapsår eller i et tidligere regnskapsår, innregnes selv om disse forpliktelsene eller tapene først blir kjent i tidsrommet mellom balansedagen og det tidspunkt da balansen settes opp. Den sistnevnte bestemmelsen har et innhold som ligner på medlemslandsopsjonen i artikkel 12 nr. 12 annet ledd om avsetning for å dekke antatte fremtidige kostnader.

Også anvendelse av et periodiseringsprinsipp, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav d, kan skape balanseposter. For eksempel vil periodisering av en fremtidig fjerningsutgift forutsette en avsetning. Slik direktivet er bygget opp med overveiende udefinerte og uforklarte alminnelige prinsipper, er det gjennomføringen av direktivets avsetningsbestemmelse i artikkel 12 nr. 12 som i hovedsak avgjør om slike avsetninger er tillatt etter nasjonal rett.

Direktivet definerer ikke hva som er en langsiktig eller en kortsiktig forpliktelse.

IFRS for SMEs

Forpliktelser er omhandlet i IFRS for SMEs kapittel 11 Vanlige finansielle instrumenter, kapittel 12 Andre finansielle instrumenter, kapittel 20 Leieavtaler, kapittel 21 Avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler, kapittel 22 Forpliktelser og egenkapital, kapittel 23 Driftsinntekter, kapittel 28 Ytelser til ansatte og kapittel 29 Inntektsskatt.

Kapittel 11 omhandler de mest vanlige finansielle forpliktelsene slik som leverandørgjeld og innlån fra banker og andre tredjeparter på normale vilkår. Vanlige finansielle forpliktelser skal behandles etter amortisert kost ved hjelp av effektiv rente-metoden med vurdering for oppskrivning. Kapittel 12 omhandler andre finansielle forpliktelser samt sikring. Andre finansielle forpliktelser skal regnskapsføres til virkelig verdi. I stedet for å følge kapittel 11 og 12 i standarden kan IAS 39 «Finansielle instrumenter – innregning og måling» benyttes. Selv om IAS 39 benyttes, skal likevel noteopplysningskravene i IFRS for SMEs kapittel 11 og 12 følges og ikke opplysningskravene etter IFRS.

Kapittel 20 Leieavtaler krever at finansielle leieavtaler balanseføres som eiendeler og forpliktelser hos leietaker. Balanseført beløp skal være virkelig verdi av eiendelen, eller nåverdien av leieavtalens minsteleie dersom dette beløpet er lavere.

Kapittel 21 omhandler regnskapsføring av avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler, med unntak av avsetninger som er behandlet i andre egne kapitler i IFRS for SMEs.36 Forpliktelser er definert slik i IFRS for SMEs:

«En eksisterende plikt for foretaket som oppstår av tidligere hendelser, hvis oppgjør forventes å føre til en strøm av ressurser ut fra foretaket som omfatter økonomiske fordeler.»

En avsetning er en forpliktelse med usikkert oppgjørstidspunkt eller beløp. En avsetning skal regnskapsføres når foretaket som resultat av en tidligere hendelse har en forpliktelse som sannsynligvis vil komme til oppgjør og som kan estimeres pålitelig. En betinget forpliktelse skal ikke regnskapsføres. Betinget forpliktelse er definert slik i ordlisten til IFRS for SMEs:

«

• (a) en mulig plikt som oppstår av tidligere hendelser, og hvis eksistens bare vil bli bekreftet ved at det i framtiden inntreffer eller ikke inntreffer én eller flere usikre hendelser som ikke i sin helhet er innenfor foretakets kontroll, eller

• (b) en eksisterende plikt som oppstår av tidligere hendelser, men som ikke er innregnet fordi:

  • (i) det ikke er sannsynlig at en strøm av ressurser som omfatter økonomiske fordeler ut fra foretaket vil kreves for å gjøre opp plikten, eller

  • (ii) forpliktelsesbeløpet ikke kan måles på en tilstrekkelig pålitelig måte.»

Foretaket skal måle en avsetning til det beste estimatet på beløpet som vil være nødvendig for å gjøre opp plikten på rapporteringstidspunktet, jf. nr. 21.7 og nr. 21.11.

Kapittelet inneholder et vedlegg som er et tillegg til, men ikke en del av kapittel 21. Vedlegget gir veiledning om anvendelsen av kravene i kapittel 21 ved innregning og måling av avsetninger. Nyttig veiledning gis for eksempel i nr. 21A.2 tapsbringende kontrakter, nr. 21A.4 garantier og nr. 21A.9 rettstvist.

Kapittel 22 fastsetter prinsipper for klassifisering av finansielle instrumenter som enten forpliktelser eller egenkapital. Konvertible obligasjoner og tilsvarende sammensatte finansielle instrumenter skal splittes i en del som klassifiseres som egenkapital, og en del som klassifiseres som forpliktelse.

Kapittel 23 Driftsinntekter sier i nr. 23.26 at når det er sannsynlig at de totale kontraktsutgiftene ved bruk av løpende avregningsmetode vil overstige de totale kontraktsinntektene, skal det forventede underskuddet innregnes som en kostnad umiddelbart med en tilsvarende avsetning for en tapsbringende kontrakt.

Kapittel 28 omhandler ytelser til ansatte, herunder pensjonsytelser som for eksempel alderspensjon. I ytelsesordninger beregnes og regnskapsføres en netto pensjonsforpliktelse. Påløpte ytelsers metode (projected unit credit method) skal i utgangspunktet benyttes, men kan unnlates benyttet dersom bruk av metoden vurderes å medføre urimelige utgifter eller anstrengelser. I så fall er det for eksempel adgang til å se bort fra effekten av fremtidig lønnsvekst, jf. nr. 28.19 bokstav a.

Kapittel 29 omhandler inntektsskatt. Kapittelet er basert på et høringsutkast til endringer av IAS 12 «Inntektsskatt» som ikke har resultert i endringer av IAS 12. Som en følge av dette, foreslår høringsutkastet til endringer av IFRS for SMEs fra oktober 2013 en utforming av dette kapittelet som er basert på reguleringen i IAS 12. Inntektsskatt inkluderer all skatt som beregnes på grunnlag av et foretaks skattemessige resultat, både i inneværende periode (periodeskatt) og i fremtidige perioder (utsatt skatt). Foretaket regnskapsfører skyldig periodeskatt dersom beregnet periodeskatt overstiger betalt skatt på balansedagen. Dersom en eiendel eller gjeld forventes å påvirke fremtidig skattemessig resultat når den gjenvinnes eller blir gjort opp til balanseført verdi, skal en eiendel eller forpliktelse ved utsatt skatt innregnes i balansen. Disse skal ikke neddiskonteres.

Kapittel 4 omtaler postene som skal vises i balansen. I nr. 4.7 defineres en kortsiktig forpliktelse:

«Et foretak skal klassifisere en forpliktelse som kortsiktig når:

• (a) foretaket forventer å gjøre opp forpliktelsen i foretakets ordinære driftssyklus

• (b) foretaket primært holder forpliktelsen for omsetning,

• (c) forpliktelsen forfaller til oppgjør innen tolv måneder etter rapporteringstidspunktet, eller

• (d) foretaket ikke har en ubetinget rett til å utsette oppgjøret av forpliktelsen i minst tolv måneder etter rapporteringstidspunktet.»

Etter nr. 4.8 skal et foretak klassifisere alle andre forpliktelser som langsiktige.

Utvalgets vurderinger

Utvalget vil starte med å drøfte om en hovedregel om analog anvendelse for forpliktelser av bestemmelsene om innregning og måling av eiendeler er tjenlig og forenlig med direktivet.

Både bestemmelsene om innregning og måling av eiendeler i direktivet og vurderingsreglene for eiendeler i gjeldende regnskapslov består av en hovedregel om historisk kost og særregler om virkelig verdi. En ubetinget bestemmelse om analog anvendelse for forpliktelser av disse bestemmelsene ville således innebære at virkelig verdi skulle gjelde for klasser av forpliktelser som tilsvarer de eiendeler som skal føres til virkelig verdi. Et slikt prinsipp er imidlertid ikke forenlig med direktivet, etter som det avgrenser spesifikt adgangen til å føre forpliktelser til virkelig verdi, jf. omtale i punkt 6.3.8. Ut fra dette kan spørsmålet om eventuell videreføring av analogiprinsippet begrenses til forpliktelser som motsvarer eiendeler som regnskapsføres i samsvar med historisk kost.

Etter dette resonnementet skulle altså langsiktige forpliktelser føres etter samme tankesett som langsiktige eiendeler, som avskrives og nedskrives ved varig verdifall. Langsiktige ikke-finansielle forpliktelser består av slike poster som avsetninger, forpliktelser ved utsatt skatt og pensjonsforpliktelser. Det har ikke vært praksis under gjeldende regnskapslov, og det ville heller ikke være i samsvar med IFRS / IFRS for SME, å føre slike forpliktelser til noe som skulle tilsvare historisk kost med betinget nedskrivningsplikt som gjelder for eiendeler. Avsetninger og pensjonsforpliktelser måles til nåverdi, og resultatføring skjer symmetrisk etter hvert som tiden går og informasjonen oppdateres. Måling av utsatt skatt følger sine egne mekaniske regler som ikke kan utledes av generelle regler om innregning og måling av anleggsmidler. Oppsummert mener utvalget at bestemmelsen om analog anvendelse i § 5-13 første ledd ikke har mening for de forpliktelser som omfattes av regnskapsloven § 6-2 D I.

Det er bare for finansielle forpliktelser at analog anvendelse har vært diskutert i forarbeider og litteratur. Tankesettet ved analog anvendelse kan illustreres med et foretak som tar opp langsiktig lån med fast rente. For långiver vil verdien på et slikt lån variere med det generelle rentenivået. For eksempel vil fastrentelånet etter et generelt fall i rentenivået antakelig kunne overdras til en annen långiver for en pris som er høyere enn lånets pålydende, fordi det under de rådende markedsforholdene ikke er mulig å yte nye lån med tilsvarende nominell renteavkastning. Långiver har dermed fått en urealisert gevinst. Det er ikke like intuitivt at låntaker har et like stort urealisert tap, for låntaker vil jo kunne fortsette å betale renter og avdrag akkurat som avtalt. Låntaker har imidlertid en alternativkostnad i den forstand at lånet ville ha vært billigere hvis det var tatt opp i lavrenteperioden i stedet for høyrenteperioden. Ved en analog anvendelse av målereglene for anleggsmidler, kan man argumentere for at det her har vært en urealisert verdistigning på lånet, som skal tapsføres.

Eksempelet er basert på hva som skjer ved en endring i det generelle rentenivået. Det er vanskelig å si noe sikkert om analogi-prinsippet er forenlig eller ikke forenlig med direktivet i dette eksempelet. Det er imidlertid klart at det vil være i strid med bestemmelsene i IFRS / IFRS for SME som krever periodisering ved amortisert kost for et slikt tilfelle.

Det kan være instruktivt å se på andre hendelser enn generelle renteendringer som har tilsvarende betydning for verdien av egen gjeld. En mye omdiskutert virkning er verdiendringer på gjeld som følger av variasjon i egen kredittrisiko.37 Større konkurssannsynlighet vil redusere verdien på egen gjeld og således skape en urealisert gevinst for låntaker, mens redusert konkurssannsynlighet gir et urealisert tap. Også på dette punktet er det vanskelig å si noe sikkert om hva som er forenlig med direktivet, men en bestemmelse som åpner for slike paradoksale regnskapsvirkninger ville uansett være svært kontroversiell.

Utvalget konkluderer med at en bestemmelse om analog anvendelse for forpliktelser av bestemmelsene om innregning og måling av eiendeler vil ha en uklar status i forhold til direktivet, og den vil dels kollidere med IFRS / IFRS for SME. I tillegg er det uklart om bestemmelsen har hatt noen betydning for praksis under gjeldende regnskapslov. Ut fra dette tilrår utvalget at en slik bestemmelse ikke inkluderes i ny lov.

Uten en videreføring av § 5-13 første ledd faller også en videreføring av annet ledd bort, siden annet ledd er en modifisering av hovedregelen i første ledd.

Utvalget foreslår heller ikke videreføring av tredje ledd. Bakgrunnen for dette er at direktivet ikke definerer kortsiktige eller langsiktige forpliktelser. I tråd med utvalgets hovedprioritering nr. 2 at regnskapskrav som ikke følger av direktivet, i hovedsak gis i regnskapsstandard, foreslår utvalget at retningslinjer for eventuell inndeling av forpliktelser i kortsiktige og langsiktige forpliktelser, gis i regnskapsstandard. Som vist over innebærer reguleringen i IFRS for SMEs at neste års avdrag blir klassifisert som kortsiktig gjeld.

Utvalget foreslår å benytte medlemsstatsopsjonen i artikkel 12 nr. 10, som åpner for at medlemsstatene kan tillate eller kreve at differansen mellom beløp som skal tilbakebetales på grunn av gjeld og mottatt beløp kan innregnes som en eiendel i balansen.38 Bakgrunnen for dette er mandatets fokus på at de administrative byrdene som regnskapsplikt medfører for regnskapsprodusentene, skal stå i et rimelig forhold til nytten regnskapsbrukerne har av regnskapene. Det kan oppfattes som en enklere løsning å balanseføre og avskrive en slik differanse mellom lånets pålydende og mottatt beløp ved låneopptak enn å regnskapsføre lånet til amortisert kost etter effektiv rentes metode. Synspunktet i NOU 1995: 30 s. 67 er at en nettobetraktning følger av transaksjonsprinsippet, slik at initial balanseføring av lånet skal være til markedsverdien på opptakstidspunktet. En bruttobetraktning som direktivet tillater, er derfor i strid med transaksjonsprinsippet. Utvalget har imidlertid i kapittel 5 foreslått at transaksjonsprinsippet ikke videreføres, slik at konflikten med lovbestemmelsen ikke lenger er til stede. Behandling av lån på ordinære vilkår til amortisert kost etter effektiv rentes metode følger av IFRS for SMEs, men den enklere løsningen som direktivet åpner kan for eksempel være aktuell for små foretak. Utvalget foreslår en bestemmelse om at når beløpet som skal tilbakebetales på grunn av lån er større enn det motatte beløp, kan differansen innregnes som eiendel i balansen, dersom dette følger av regnskapsstandard. Det vises for øvrig til de foreslåtte kriteriene for norsk tilpasning av IFRS for SMEs i kapittel 10.3, som blant annet innebærer at standardsetter skal foreta en konkret kost/nytte-vurdering av alle eventuelle forenklingsforslag utover forenklinger som følger av IFRS for SMEs.

Plikt til avsetning for forpliktelser i gjeldende regnskapslov har fulgt av sammenstillingsprinsippet. Sammenstillingsprinsippet foreslås ikke videreført, jf. punkt 5.3.1, og det vil dermed ikke lenger være noe overordnet prinsipp som styrer den periodiseringen som genererer avsetninger. Plikt til å hensynta forpliktelser er riktignok nevnt som et eksempel på anvendelse av forsiktighetsprinsippet, og denne plikten vil i noen tilfeller kunne ivaretas ved bruk av avsetninger. Avsetninger kan også følge av anvendelse av det nokså udefinerte periodiseringsprinsippet. Utvalget mener at disse alminnelige prinsippene er så generelt formulert, at de i liten grad får betydning for bruken av avsetninger. Avsetningsbestemmelsen i artikkel 12 nr. 12 omhandler begreper som ikke er definert i direktivet, som forpliktelser og kostnader, og den har dermed et mindre presist innhold enn for eksempel bestemmelsene om avsetning i IFRS eller IFRS for SME. Den er likevel langt mer konkret enn de alminnelige prinsippene som er drøftet i kapittel 5. Første ledd, som er obligatorisk for medlemsstatene, gjelder forpliktelser som er klart definert etter sin art, og som på balansedagen anses som sannsynlige eller sikre, men usikre med hensyn til beløpets størrelse eller på hvilket tidspunkt forpliktelsene vil oppstå. Utvalget foreslår, i tråd med sin hovedprioritering nr. 1 om tydelig og lojal implementering av direktivet, lovfesting av et eksplisitt krav om avsetninger for forpliktelser som ivaretar direktivet artikkel 12 nr. 12 første ledd.

Artikkel 12 nr. 12 annet ledd inneholder medlemsstatsopsjon til å tillate eller kreve avsetninger for annet enn forpliktelser. Bestemmelsen er beslektet med medlemsstatsopsjonen i artikkel 6 nr. 5 som tillater at forsiktighetsprinsippets innhold utvides til å gjelde forventede fremtidige forpliktelser og tap. Innholdet i begge disse bestemmelsene er noe vanskelig tilgjengelig, blant annet som følge av at forpliktelser og avsetninger for forpliktelser ikke er gitt noen definisjon i direktivet. Det er imidlertid ingen formell kobling mellom dem, slik at det må være anledning for en medlemsstat til å ha en vid avsetningsadgang (ved å benytte medlemslandsopsjonen i artikkel 12 nr. 12 annet ledd) uten å knytte denne til et utvidet forsiktighetsprinsipp i samsvar med artikkel 6 nr. 5. I kapittel 5 har utvalget konkludert med at medlemsstatsopsjonen i artikkel 6 nr. 5 ikke benyttes.

Etter artikkel 12 nr. 12 annet ledd kan medlemsstatene tillate at det foretas avsetninger som har som formål å dekke kostnader hvis art er klart definert og som på balansedagen anses som sannsynlige eller sikre, men usikre med hensyn til beløpets størrelse eller på hvilket tidspunkt de vil påløpe. Eksempler på avsetninger som ville være mulige å gjennomføre dersom denne medlemsstatsopsjonen benyttes, kan være avsetninger til periodisk vedlikehold og avsetninger for fjerningsutgifter. Ingen av disse oppfyller forpliktelsesdefinisjonen fra IFRS for SMEs, og kan følgelig ikke innregnes i balansen etter det balanseorienterte rammeverket som gjelder for denne. Det kan imidlertid tenkes at det er hensiktsmessig å tillate slike avsetninger for regnskapspliktige som ikke følger et regime som er knyttet tett opp mot IFRS for SME. Som en følge av dette, og i tråd med utvalgets hovedprioritering nr. 2, foreslås en lovbestemmelse om at det kan gjøres avsetning for kostnader som på balansedagen anses som sannsynlige eller sikre, men usikre med hensyn til beløp eller tidspunkt når de vil påløpe, dersom dette følger av regnskapsstandard.

Som beskrevet ovenfor er det behov for en regel om måling av avsetninger for forpliktelser som en følge av den nye målebestemmelsen i direktivet artikkel 12 nr. 12 tredje ledd. Denne sier at avsetningen skal representere det beste estimat for kostnadene som forventes å påløpe eller beløpet som trengs for å oppfylle en forpliktelse.

I tilknytning til forslaget om å implementere artikkel 12 nr. 12 i norsk lov vil utvalget særskilt drøfte denne direktivbestemmelsens betydning for to klasser av forpliktelser, nemlig pensjonsforpliktelser og skatteforpliktelser. Det er særlig for å kunne vise mulighetene for å gi enklere regler at det er viktig å klarlegge hva direktivet innebærer på dette punktet.

Som forklart i punkt 6.2.5 inneholder både fjerde direktiv og det nye regnskapsdirektivet en plikt til å foreta avsetning for forpliktelser, som blant annet får anvendelse på pensjonsforpliktelser. Det er således plikt til å føre en pensjonsforpliktelse i balansen både etter det gamle og det nye direktivet. Den tilknyttede målebestemmelsen har imidlertid blitt endret. Fjerde direktiv artikkel 42 første ledd satte et tak på hvor stor avsetningen kunne være ved at den «ikke skal overstige det beløp som er nødvendig», mens det nye direktivet krever måling til beste estimat. Den pliktige avsetningen til pensjonsforpliktelse kunne således etter fjerde direktiv være beste estimat eller et lavere beløp, og dette ga rom for gjeldende differensieringsløsning hvor «øvrige foretak» har innregnet en forpliktelse målt til nåverdi etter systemet som følger av NRS 6 «Pensjonskostnader», mens små foretak ikke har balanseført noen forpliktelse i det hele tatt for forsikrede pensjonsordninger, jf. regnskapsloven § 5-10. Systemet for måling av pensjonsforpliktelser i NRS 6 er basert på den internasjonale standarden IAS 19 «Ytelser til ansatte» slik denne forelå før den ble endret med virkning for 2013. Spørsmålet som reiser seg med gjennomføringen av det nye direktivet, er om alle foretak som omfattes av direktivet, også små foretak, må balanseføre pensjonsforpliktelser etter det systemet for måling av pensjonsforpliktelser som følger av IAS 19, eller om direktivets krav om måling til beste estimat også rommer måling etter andre metoder.

Utvalgets syn på dette spørsmålet er at regnskapsføringen av forsikrede pensjonsordninger som i dag gjelder for små foretak, kan være forenlig også med det nye direktivet. All regnskapsføring av pensjonsordninger er basert på en nettobetraktning, hvor det er differansen mellom en brutto pensjonsforpliktelse og midler som er satt til side for å oppfylle den (pensjonsmidler), som vises i balansen. For det tilfellet at brutto pensjonsforpliktelse og pensjonsmidlene er like store, blir nettoforpliktelsen null. Det at små foretak ikke skal balanseføre noen forpliktelse for forsikrede pensjonsordninger, betyr da at en anser reserveoppbygging gjennom en aktuarmessig fastsatt premie som et tilstrekkelig godt estimat på brutto pensjonsforpliktelse. Forskjellen mellom pensjonsforpliktelsen slik den beregnes i norske forsikringsselskaper og pensjonskasser for ordninger innenfor lov om foretakspensjon, og slik den beregnes etter IAS 19, ligger dels i at sistnevnte omfatter hele pensjonsløftet overfor arbeidstaker, mens premiereserven kun omfatter den forsikringsbare andelen av pensjonsløftet. Dette medfører eksempelvis at beregninger etter IAS 19 tar med effekten av forventet lønnsregulering frem til pensjoneringstidspunktet og effekten av forventet pensjonsregulering under utbetalingsperioden, mens premiereserven ikke gjør det. Når det forventes lønnsvekst eller oppregulering av pensjonsytelsene, vil derfor brutto pensjonsforpliktelse måles til et noe høyere beløp etter IAS 19 enn ved premieberegningen i et norsk forsikringsselskap. På den annen side vil det være elementer ved aktuarberegningene som trekker premiereserven opp i forhold til beregningen av den regnskapsmessige forpliktelsen. Det vil også kunne være forskjeller mellom de to beregningene som skyldes at en ikke anvender samme diskonteringsrente, da fastsettelsen av denne har ulikt formål og følgelig ulikt grunnlag og beregningsmåte. IAS 19-målingen er imidlertid sterkt knyttet til definisjonen av forpliktelse etter det konseptuelle rammeverket, som ikke gjelder tilsvarende etter direktivet. Begrepet «beste estimat» av en forpliktelse har derfor et større presisjonsnivå når det brukes i en IFRS-sammenheng enn når det brukes i en direktivsammenheng. Utvalgets syn er at målingen av brutto pensjonsforpliktelse som implisitt følger av premiefastsettelsen for forsikrede pensjonsordninger innenfor lov om foretakspensjon, kan være forenlig med direktivets krav om måling til beste estimat.

Når det gjelder regnskapsføring av skatt, skiller direktivet mellom behandlingen i årsregnskapet og behandlingen i konsernregnskapet. For årsregnskapet er det verken etter fjerde direktiv eller det nye direktivet noen særskilt bestemmelse om innregning og måling av skatt, så regnskapsføringen må følge av de generelle prinsippene for innregning og måling i artikkel 6, herunder periodiseringsprinsippet og forsiktighetsprinsippet, og den generelle bestemmelsen om avsetninger i artikkel 12 nr. 12. Regnskapsføring av betalbar skatt, eller forpliktelse ved periodeskatt som det kalles i IFRS-terminologi, passer til avsetningsbestemmelsen i artikkel 12 nr. 12 første ledd og periodiseringsprinsippet. I og med at direktivet ikke inneholder noen definisjon av hva en forpliktelse er, kan det imidlertid vanskelig hevdes at artikkel 12 nr. 12 første ledd innebærer krav om regnskapsføring av utsatt skatt.

Skatt er nevnt to steder i direktivets bestemmelse om oppstillingsplaner i vedlegg III. Post B.2 har teksten Avsetninger til påløpt, ikke utlignet skatt, mens C.8 har teksten Annen gjeld, herunder utlignet skatt og skyldige trygdeavgifter. Ingen av disse gir umiddelbart assosiasjoner til utsatt skatt. I den engelske versjonen av direktivet har B.2 imidlertid teksten provisions for taxation, samme tekst som fremgikk av artikkel 9 og 10 i fjerde direktiv. I NOU 1995: 30 s. 54 sies følgende om dette:

«Posten avsetninger for skatt i direktivets oppstillingsplan er ikke entydig med hensyn til innhold. I den britiske versjonen av direktivet er posten «provisions for taxation», mens oppstillingsplanen i Companies Act har posten «taxation, including deferred taxation». I den danske versjonen av direktivet er posten «hensættelser til skatter», mens den danske oppstillingsplanen har posten «hensættelser til eventualskatt». Den norske versjonen «avsetninger til påløpt, ikke utlignet skatt» kan med litt velvilje forstås som påløpt skatteforpliktelse på midlertidige resultatforskjeller mellom regnskapsmessig og skattemessig resultat. Posten må ikke forveksles med den tidligere benevnelsen «beregnet, ikke utlignet skatt», som ble erstattet med «betalbar skatt» da regnskapsføring av utsatt skatt ble innført i Norge i 1992 (jf. NOU 1992: 13 «Regnskapsmessig behandling av skatt» s. 10). Det er lite formålstjenlig å diskutere hvilket innhold posten i direktivet opprinnelig var tiltenkt. I de landene hvor utsatt skatt regnskapsføres, herunder Storbritannia og Danmark, fortolkes posten å inneholde utsatt skatt.»

Regnskapslovutvalget 1990 fant således at innregning av utsatt skatt både i årsregnskapet og konsernregnskapet var forenlig med direktivene, men dets argumentasjon tyder ikke på at innregning av utsatt skatt ble ansett som en nødvendig følge av direktivene.

For konsernregnskapet sier det nye direktivet artikkel 24 nr. 13 at «saldoer ved utsatt skatt skal innregnes ved konsolidering dersom det er sannsynlig at et av foretakene som inngår i konsolideringen får en slik faktisk utgift i overskuelig fremtid», jf. også omtale i kapittel 9. Dette er en obligatorisk innregningsbestemmelse som står på egne ben uavhengig av den generelle avsetningsbestemmelsen i artikkel 12 nr. 12 første ledd. Syvende direktiv hadde en bestemmelse om skatt i artikkel 29 nr. 4, men denne nevner ikke utsatt skatt eksplisitt og ordlyden kan snarere synes å peke på periodeskatt enn på utsatt skatt.

Utvalgets syn er dermed at det nye direktivet krever regnskapsføring av utsatt skatt i konsernregnskapet, men ikke i årsregnskapet. Medlemsstatsopsjonen i artikkel 12 nr. 12 annet ledd, som foreslås implementert som en adgang til å fastsette regnskapsstandard om en videre avsetningsplikt, muliggjør imidlertid krav om regnskapsføring av utsatt skatt også i årsregnskapet. Regnskapsføring av utsatt skatt reflekterer at regnskapsmessige inntekter før eller senere vil være grunnlag for iligning av skatt og kostnader før eller senere vil være grunnlag for skattemessig fradrag.39 IFRS for SMEs krever regnskapsføring av utsatt skatt. I samsvar med utvalgets overordnede prioriteringer foreslås en lovbestemmelse om utsatt skatt i konsernregnskapet (jf. kapittel 9), og det overlates til standardsetter å avgjøre bruken av utsatt skatt i årsregnskapet med hjemmel i lovbestemmelsen om avsetninger.

Utvalget foreslår basert på drøftingen over en bestemmelse om avsetning for forpliktelser i lovforslaget § 4-9.

Vedlegg til kapittel 6. Lovspeil for målingsregler i gjeldende regnskapslov som har utgangspunkt i direktivene.