5 Rapport fra spørreundersøkelse gjennomført av Norske Finansanalytikeres Forening for Regnskapslovutvalget om unoterte selskapers finansielle rapportering – spørreundersøkelse

Anne-Cathrine Bernhoft, EY

Statsautorisert revisor og autorisert finansanalytiker. Executive Director og leder fagavdeling regnskap, EY.

Per Magne Hansen, EY

Statsautorisert revisor. Senior Associate og faglig rådgiver i fagavdeling regnskap, EY.

Innledning

Dette dokumentet oppsummerer en spørreundersøkelse gjennomført av Norske Finansanalytikeres Forening (NFF) hvor formålet var å kartlegge analytikeres, investorers og andre eksterne regnskapsbrukeres anvendelse av regnskapsinformasjon fra unoterte selskaper. Videre gjøres noen betraktninger knyttet til de tilbakemeldinger som ble mottatt i spørreundersøkelsen.

Regnskapslovutvalgets mandat er vidtrekkende og inkluderer en gjennomgang av hele regnskapsloven for å modernisere og forenkle regnskapsregelverket. Dette inkluderer en vurdering av om de særnorske regnskapsprinsippene skal erstattes med internasjonale standarder, herunder IFRS for SMEs. Sentralt i regnskapslovutvalgets utredning er reguleringen av ikke-børsnoterte foretaks finansielle rapportering. Undersøkelsen er derfor begrenset til spørsmål om brukernytte av ikke-børsnoterte foretaks finansielle rapportering. Brukernytte av børsnoterte foretaks finansielle rapportering, dvs. regnskap utarbeidet i samsvar med International Financial Reporting Standards (IFRS), er ikke kartlagt.

Om NFF og utvalget

Undersøkelsen ble gjennomført i mai 2015 og ble sendt ut til samtlige medlemmer av NFF, dvs. ca. 1 200 personer.

Det er visse krav til utdannelse, eventuelt kombinert med relevant praksis, for å bli medlem av NFF. I tillegg til tilleggsutdanning som autoriserte finansanalytikere vil medlemmene typisk ha utdanning som siviløkonom, statsautorisert revisor, cand. oecon. Medlemmene må følgelig anses som kompetente regnskapsbrukere.

62 personer svarte på undersøkelsen, og disse definerte sitt primære arbeidsområde på som vist i figur 5.1

Formålet med undersøkelsen er å kartlegge brukernytten av regnskapsinformasjonen for eksterne regnskapsbrukere. Regnskapsprodusenter anses som interne regnskapsbrukere og disse er derfor ikke inkludert i denne oppsummeringen. Det samme gjelder de som har opplyst at arbeidsområdet deres er revisjon. Å sammenligne regnskapsprodusentenes og revisorenes tilbakemeldinger med de eksterne regnskapsbrukernes ville gitt en ytterligere dimensjon til analysen. Innenfor den aktuelle tidsfristen har vi imidlertid ikke hatt anledning til å gjøre en slik sammenligning.

Brukergrupper

Tradisjonelt har det vært fokus på kreditorer i norsk regnskapsregulering, men dagens regnskapslovgivning inneholder ingen prioritering av eksterne regnskapsbrukere. Både investorer, kreditorer og andre eksterne brukere anses dermed som aktuelle brukergrupper i denne undersøkelsen.

I oppsummeringen er tilbakemeldingene gruppert som følger:

1. Investorer – til sammen 8 respondenter

2. En gruppe bestående av finansanalytikere aksje/rente og PE-fond, porteføljeforvaltere aksjefond/rentefond, porteføljeforvaltere venturefond, megler, corporate finance, rådgiver/konsulent) – til sammen 24 respondenter

3. Restkategorien «Annet» (representerer offentlig tilsyn, forskning, kredittanalytikere samt risk management) – til sammen 6 respondenter

Totalt var det 38 personer i disse tre gruppene, og 35 av disse opplyste at de bruker regnskapsinformasjon fra unoterte foretak i sitt arbeid. Oppsummeringen i dette dokumentet reflekterer synspunktene til disse 35 respondentene. Ettersom utvalget er relativt lite er vurderingene sensitive for «outliers».

Formålet med bruk av regnskapsinformasjon fra unoterte foretak

«Hovedformålet med regnskapet er å gi beslutningsnyttig finansiell informasjon, både i investeringsøyemed og for kontrollformål. De primære brukerne, først og fremst investorene, skal kunne bruke regnskapet som et nyttig informasjonsgrunnlag i sine investeringsbeslutninger og i sin styring og kontroll av ledelsen. For at regnskapsinformasjonen skal være nyttig for brukerne, må den oppfylle bestemte kvalitetskrav. Den må være både relevant og pålitelig, men den må også være sammenlignbar over tid og mellom ulike regnskapsenheter.» (Kvifte og Johnsen, «Konseptuelle rammeverk», side 57).

Regnskapsinformasjonen benyttes fordi brukerne har behov for å få redusert usikkerheten i forbindelse med de beslutninger de skal fatte. Ved endring av regnskapsreguleringen må en åpenbar målsetting følgelig være at man ikke introduserer regler som øker graden av usikkerhet for brukerne.

Bruk av regnskapet – regnskapets funksjoner

To av tre (66 %) respondenter svarte at de bruker regnskapene for verdsettelsesformål, 46 % bruker regnskapet som informasjonsgrunnlag ved rådgivning (ikke utdypet), mens 54 % av respondentene oppga at de bruker informasjonen i forbindelse med investeringsbeslutninger. 26 % av respondentene i utvalget svarte at de benytter regnskapet som informasjonskilde ved kredittvurdering. Oppgaver som verdsettelse (66 % av brukerne) og investeringsbeslutninger (54 %) synes dermed å være svært sentrale for brukerne, noe som indikerer at vi i realiteten snakker om brukere som i stor grad er opptatt av investorhensynet, til tross for at bare ca. 20 % av utvalget definerer seg som investorer.

Selskapsregnskap vs. konsernregnskap

Når et selskap er morselskap, dvs. har bestemmende innflytelse over et annet selskap, skal det utarbeides et konsernregnskap i tillegg til det separate selskapsregnskapet. I morselskapets regnskap regnskapsføres investeringer i datterselskap enten til historisk kost, eller i samsvar med egenkapitalmetoden (egenkapitalmetoden er ikke tillatt for midlertidig (kortsiktig) investering i datterselskap). Et konsernregnskap viser morselskapet og datterselskapene som en enhet. Dette betyr at regnskapet viser konsernets samlede inntekter, kostnader, eiendeler og forpliktelser.

Små foretak kan velge ikke å utarbeide konsernregnskap.

91 % av respondentene opplyste at de bruker både konsernregnskapet og selskapsregnskapet i sitt arbeid. 69 % opplyste at det er forskjell med hensyn til hvordan de bruker konsernregnskapet i forhold til selskapsregnskapet. Enkelte respondenter opplyser at de alltid bruker konsernregnskapet for verdsettelsesformål og for å forstå verdi og drift, mens selskapsregnskapet benyttes for vurdering av utbyttekapasitet, analyser mv.

Det er ingenting i tilbakemeldingene som tyder på at det er ønskelig å fjerne kravet om å utarbeide både selskaps- og konsernregnskap. Undersøkelsen underbygger tvert i mot antakelsen om at brukerne har behov for begge disse informasjonskildene i sitt arbeid.

Finansregnskapet vs. andre informasjonskilder

For hver av arbeidsoppgavene verdsetting, kredittvurdering, rådgivning, investeringsbeslutninger og forvaltning av selskaper, ble respondentene bedt om å angi hvor mye vekt (på en skala fra 1 «svært liten vekt» til 5 «svært stor vekt») de legger på regnskapsinformasjonen versus andre informasjonskilder. Figur 5.2 gir en oversikt over tilbakemeldingene man fikk.

Det legges stor vekt på regnskapet i alle beslutninger. For verdsettingsformål er regnskapet åpenbart en viktig informasjonskilde (4 av 5), og det samme gjelder investeringsbeslutninger (3,9 av 5). Hvis vi går inn i de enkelte brukergruppene er bildet enda klarere; investorene har angitt at de i (svært) stor grad (4,25 av 5) vektlegger regnskapet når de fatter sine investeringsbeslutninger, mens analytikere, forvaltere, megler, ansatte i corporate finance mv. vektlegger regnskapet i (svært) stor grad (4,17 av 5) når de gjennomfører verdsettelser.

Årsberetningen

Respondentene i undersøkelsen ble spurt om de bruker årsberetningen. Som figur 5.3 viser så er tilbakemeldingen at for svært mange av brukerne er årsberetningen en relevant informasjonskilde.

Til spørsmålet om hvilke deler av årsberetningen som brukes og på hvilken måte, var tilbakemeldingene at det er omtale av ledelsens vurderinger og forventninger, herunder fremtidsutsikter og risikoforhold, som er av størst interesse for brukerne. Informasjonen benyttes også som supplement og/eller en bakgrunn for å kunne tolke regnskapsinformasjonen, og for bedre å forstå virksomheten. Dette indikerer at årsberetningen oppleves som en nyttig informasjonskilde for brukerne.

Nytte

Egenskaper ved regnskapsinformasjonen

Respondentene ble bedt om å vurdere følgende kvalitative egenskaper i regnskapene til unoterte selskaper, målt på en skala fra 1 (ikke enig) til 6 (svært enig): Oversiktlig, standardisert utforming, forståelig, relevant, pålitelig, sammenlignbart over tid, og sammenlignbart mellom selskaper. Svarene er oppsummert i figur 5.4. Alle brukergrupper er mer enige enn uenige i påstandene om at regnskapene er forståelige (4,3 i snitt), gir relevant informasjon (4,2 i snitt), inneholder pålitelig informasjon (4,0 i snitt) og er sammenlignbare over tid (3,9 i snitt). Svakest score får kvalitetskravet «sammenlignbarhet mellom selskaper» (3,2 i snitt). Gitt dagens regnskapsregulering med flere alternativer for foretak i gruppen øvrige foretak (IFRS, forenklet IFRS eller GRS), så er responsen ikke på noen måte oppsiktsvekkende.

Det er interessant å observere at påstanden om at regnskapene gir relevant informasjon får større støtte hos brukerne enn påstanden om at de gir pålitelig informasjon. Norsk regnskapsregulering bygger på et transaksjonsbasert historisk kost-prinsipp og har tradisjonelt hatt et sterkt pålitelighetsfokus. Regnskapsloven åpner bare i begrenset grad for bruk av virkelig verdi. Historisk kost anses ofte for å være mer pålitelig informasjon enn virkelig verdi, mens virkelig verdi ofte anses for å være mer relevant enn historisk kost. IFRS og IFRS for SMEs har større innslag av måling til virkelig verdi og det kan hevdes at dette gir mer relevant regnskapsinformasjon. Det er imidlertid ingenting i brukerundersøkelsen som tilsier at informasjonen i norske regnskaper ikke anses som relevant. Gitt høyere score på relevans enn på pålitelighet, så er det nærliggende å spørre seg om informasjonen som gis i norske regnskaper i dag anses «relevant nok» av brukerne og at de derfor ikke etterspør økt innslag av virkelig verdi. Videre ville det vært interessant å undersøke nærmere hvilke elementer i regnskapene som primært underbygger den lavere tilliten til påliteligheten.

Innregning og måling av poster basert på ledelsens beste skjønn

Respondentene ble bedt om å ta stilling til følgende problemstilling: «Noen regler fører gjerne til en forsiktig (lav) rapportering av resultat og egenkapital. Andre regler har ingen innebygd «forsiktighet», og sikter snarere på å reflektere ledelsens beste skjønn. Fire eksempler på slike regler for innregning og måling ble listet opp og respondentene ble bedt om å angi på en skala fra «svært negativ» (1) til «svært positiv» (5) hvordan de stiller seg til disse. Følgende eksempler ble listet:

1. Balanseføring av egenutviklede immaterielle eiendeler

2. Bruk av virkelig verdi som målegrunnlag på områder hvor det ikke er observerbare markedsverdier

3. Inntektsføring basert på estimert fremdrift

4. Avskrivninger som reflekterer restverdi

Balanseføring av egenutviklede immaterielle eiendeler: I gruppen av finansanalytikere, forvaltere, meglere, rådgivere mv. (21 respondenter) var 9,5 % svært negative, 61,9 % negative, 23,8 % nøytrale og 4,8 % (1 person) svært positive. For gruppen investorer er ingen positive, 25 % er nøytrale og resten av respondentene fordeler seg på negative (62,5 %) og svært negative (12,5 %). Gruppen «annet» (forskere, kredittanalytikere mv.) deler seg i to, der 80 % er nøytrale, mens 20 % er svært negative. Samlet sett er bildet at respondentene angir at de er negative til balanseføring av egenutviklede immaterielle eiendeler.

Hovedregelen i dagens regnskapslov er balanseføring (gitt at balanseføringskravene er oppfylt), men loven åpner for at foretakene kan velge å resultatføre egne utgifter til forskning og utvikling. IFRS for SMEs inneholder krav om resultatføring av alle utgifter til forskning og utvikling. Tilbakemeldingen fra respondentene kan leses som en støtte for innføring av en IFRS for SMEs-løsning med forbud mot balanseføring av egenutviklede immaterielle eiendeler.

Bruk av virkelig verdi som målegrunnlag på områder hvor det ikke er observerbare markedsverdier: I investorgruppen er 12,5 % svært negative, 25 % er negative og 62,5 % nøytrale til bruk av virkelig verdi for eiendeler og forpliktelser som ikke har observerbare markedsverdier. I gruppen av «annet» (forskere, kredittanalytikere mv.) er 20 % svært negative, 20 % negative og 60 % nøytrale, mens respondentene i gruppen av finansanalytikere, forvaltere, meglere, rådgivere mv. er negative (47,6 %), nøytrale (38,1 %), positive (9,5 %) og svært positive (4,8 %).

Samlet sett er de fleste respondentene nøytrale eller negative til innføring av virkelig verdi for måling av eiendeler og forpliktelser som ikke har observerbare markedsverdier. Av 35 respondenter var 2 positive, mens 1 var svært positiv til slike regler. 16 personer var nøytralt innstilte. Resten av respondentene var negative eller svært negative. De som er positive/svært positive er alle i gruppen av finansanalytikere, forvaltere, meglere, rådgivere mv.

Dagens regnskapslovgivning åpner bare i begrenset grad for måling til virkelig verdi. IFRS for SMEs inneholder derimot i noe større grad regler som tillater eller krever bruk av virkelig verdi. Dette gjelder ikke bare eiendeler og forpliktelser med observerbare markedspriser, men også investeringer i eksempelvis ikke-børsnoterte aksjer, investeringseiendom og biologiske eiendeler skal eller kan måles til virkelig verdi. Tilbakemeldingene fra respondentene indikerer at det er relativt omfattende skepsis til økt innslag av måling til virkelig verdi og da spesielt for eiendeler/forpliktelser med ikke observerbare markedspriser. Det er ikke urimelig å anta at brukerne frykter at en slik løsning vil resultere i økt usikkerhet, og følgelig redusert nytte, i forbindelse med de beslutninger de skal fatte.

Inntektsføring basert på estimert fremdrift: Responsen fra alle tre brukergruppene er nøytral/negativ. Det er bare to av 35 respondenter som angir at de er positive/svært positive til inntektsføring basert på estimert fremdrift.

Avskrivninger som reflekterer forventet restverdi: Responsen er i hovedsak nøytral/positiv. I gruppen investorer er kun 1 av 8 respondenter negative/svært negative, 3 er nøytrale, 3 positive og 1 svært positiv til avskrivninger som reflekterer forventet restverdi. I gruppen av analytikere, forvaltere, meglere, rådgivere mv. var 1 av 20 respondenter negativ, 11 av 20 respondenter nøytrale, 7 av 20 positive og 1 respondent svært positiv. Blant kredittanalytikere, forskere mv. var 4 av 5 nøytrale og 1 respondent var positiv.

Samlet betraktning: Regnskapsbrukerne fremstår generelt som skeptiske til flere av disse konkrete eksemplene på innregning- og måleregler med store innslag av skjønnsmessige vurderinger. Mest overraskende er nok skepsisen til inntektsføring basert på estimert fremdrift ettersom dette er regler som vi er godt kjent med under god regnskapsskikk (langsiktige tilvirkningskontrakter mv.). Det er likevel skepsisen til økt innslag av estimerte virkelig verdi-størrelser og balanseføring av egenutviklede immaterielle eiendeler, som er mest interessant.

Observasjonen knyttet til virkelig verdi-måling trekker i retning av at man bør utvise varsomhet med å kreve eller tillate måling til virkelig verdi for eiendeler som eksempelvis investeringseiendommer, varige driftsmidler og mindre aksjeposter i ikke-børsnoterte selskaper. Det er ikke gjort nærmere undersøkelser av bakgrunnen for brukernes skepsis til virkelig verdi-måling, men vi kan ikke se bort fra at brukerne frykter at estimerte virkelig verdi-størrelser vil øke usikkerheten snarere enn å redusere den, og at regnskapsinformasjonen følgelig oppleves som mindre nyttig.

Når det gjelder balanseføring av egenutviklede immaterielle eiendeler så er skepsisen forståelig gitt at vurdering av når balanseføringskriteriene er oppfylt krever utstrakt bruk av skjønn. IFRS for SMEs inneholder krav om resultatføring av alle utgifter til forskning og utvikling og tillater følgelig ikke balanseføring av utviklingsutgifter.

Årsrapportens bestanddeler

Årsrapporten til unoterte foretak skal som et minimum bestå av årsregnskapet og styrets årsberetning. Enkelte foretak gir informasjon ut over det som følger av minimumskravene. Årsregnskapet skal inkludere resultatoppstilling, balanse, noter og kontantstrømoppstilling. Små foretak kan velge ikke å utarbeide kontantstrømoppstilling. Årsregnskapets bestanddeler gir begrenset med informasjon hvis de leses separat. Det er først når de sammenstilles at brukerne får et helhetlig bilde av selskaps inntjening, finansielle stilling og kontantstrømmer.

I en spørreundersøkelse fra 2014 vedrørende rapporteringen i børsnoterte selskaper anga NFFs medlemmer at notene utgjør den viktigste bestanddelen av årsrapporten. Man har nå bedt respondentene i denne undersøkelsen rangere de ulike bestanddelene av årsregnskapet for unoterte selskaper, på en skala fra 1 (ikke nyttig) til 6 (svært nyttig), jf. figur 5.5. Balanseoppstillingen anses som mest nyttig (5,5 i snitt), deretter kommer noteopplysningene og resultatoppstillingen (begge to får 5,4 i snitt), tett etterfulgt av kontantstrømoppstillingen (5,3 i snitt). Alle oppstillingsplaner anses følgelig som nyttige/svært nyttige for brukerne. Det samme gjelder notene.

Hele 61,9 % av brukerne i gruppen av finansanalytikere, forvaltere, meglere, rådgivere mv. anser notene som svært nyttige (6 på skalaen), mens 23,8 % anser dem som nyttige (5 på skalaen). For investorene er det også noteopplysningene som scorer høyest, med 62,5 % som angir at disse er svært nyttige (6 på skalaen), mens de resterende 37,5 %-ene angir at notene er nyttige (5 på skalaen). Gruppen «annet» (kredittanalytikere, forskere) anser notene som noe mindre nyttig enn både balanse, resultat og kontantstrømoppstilling, men angir like fullt at notene er svært nyttige (33,3 % av respondentene) eller nyttige (50 % av respondentene). Kun én person i hele utvalget angir at notene ikke er nyttige.

Noteinformasjonen – viktige vs. uviktige noter?

Respondentene i undersøkelsen ble bedt om å angi hvilke tre noter som anses viktigst for deres bruk av regnskapene. I tillegg ble de bedt om å angi minst tre noter (men gjerne flere) som anses som minst viktige og/eller overflødige for deres bruk av regnskapene.

Viktige noter

Den samlede brukergruppen har angitt at disse notene er de viktigste for deres formål:

Uviktige/overflødige noter

Informasjon ut over det som normalt gis i dagens regnskaper?

Regnskapsloven og norske regnskapsstandarder inneholder i dag ingen eller bare svært begrensede krav om noteopplysninger om forhold som ikke-videreført virksomhet, segmenter, kapitalstyring og resultat pr. aksje. Det samme gjelder estimatusikkerhet og usikkerhet ved anvendelsen av regnskapsprinsipper. Respondentene i undersøkelsen ble bedt om å angi om de ønsker at regnskapet til unoterte selskaper skal gi mer informasjon om de nevnte forholdene, i tillegg til økt informasjon om verdifall/nedskrivninger, samt kontanter/kontantekvivalenter.

Figur 5.6 viser de samlede tilbakemeldingene. Respondentene synes å ønske seg mer informasjon om segmenter (4,5 på en skala fra 1[i svært liten grad] til 6 [i svært stor grad]), verdifall/nedskrivning av varige driftsmidler og immaterielle eiendeler (4,4) og estimatusikkerhet og usikkerhet i anvendelse av prinsipper (4,3). Denne undersøkelsen gjelder som nevnt bruk av regnskapene til unoterte selskaper. I 2014 gjennomførte EY og NFF en spørreundersøkelse knyttet til bruk av regnskapene for noterte foretak, og den undersøkelsen viste at segmentnoten var den noten som ble aller mest benyttet av brukerne, med nedskrivningsnoten som en god nummer to. Det at også brukerne av regnskap til unoterte selskaper forventer at denne informasjonen vil være nyttig, er i seg selv interessant. Det er videre interessant å observere er at gruppen av analytikere, forvaltere, rådgivere, meglere mv. er de som har sterkest ønske om å få mer informasjon om segmenter (4,75), estimatusikkerhet mv. (4,50) og verdifall/nedskrivninger (4,55). Investorene – som anses som den primære brukergruppen for noterte foretak – ligger litt lavere med 4,0 på henholdsvis segmenter og estimatusikkerhet og 3,88 på verdifall/nedskrivninger.

Totalresultatoppstilling

Dagens regnskapslov inneholder ikke krav om å presentere oppstilling over andre inntekter og kostnader (OCI) eller totalresultatoppstilling. Deltakerne i undersøkelsen ble stilt følgende spørsmål: «Mener du at oppstillingen over andre inntekter og kostnader (OCI), slik det rapporteres i IFRS-regnskap, gir nyttig informasjon, og derfor også bør gis av unoterte selskaper?» 47 % av respondentene svarte ja, 21 % svarte nei, og 32 % svarte «ikke relevant». Resultatet er som ovenfor nevnt ikke annet enn indikerende, men en kvalifisert hypotese basert på undersøkelsen er at innføring av et krav om en oppstilling over andre inntekter og kostnader vil øke regnskapenes brukerverdi.

Rammeverk for finansiell rapportering basert på IFRS

Spørsmålet om norsk god regnskapsskikk skal erstattes med et IFRS-basert regnskapsspråk har vært mye diskutert de senere årene. Diskusjonene har imidlertid primært foregått i fagmiljøet og det har ikke tidligere vært gjennomført spørreundersøkelser for å kartlegge regnskapsbrukernes syn i saken. I denne undersøkelsen ble brukerne spurt om det vil være en fordel om unoterte selskaper brukte samme regnskapsspråk som noterte selskaper (IFRS), eventuelt en forenklet variant av IFRS.

Responsen fra hele gruppen på 35 respondenter var at 41 % svarte ja på dette spørsmålet, 29,5 % svarte nei, mens 29,5 % svarte «vet ikke».

I investorgruppen var det bare 25 % som svarte ja, mens hele 50 % svarte nei. De resterende 25 %-ene svarte «vet ikke». Respondentene som er skeptiske til IFRS har i noen grad utdypet sitt syn ved å angi at «IFRS er kjent for å være komplisert» og at unoterte selskaper bør ha så enkle regnskaper som mulig. En respondent går så langt som til å si at «IFRS er i bunn og grunn ubrukelig for mitt formål. For små selskaper vil det være en skandale om det skulle bli pålagt med IFRS».

For gruppen av analytikere, forvaltere, meglere, rådgivere mv. er 50 % positive (ja) til at man erstatter GRS med et IFRS-basert regnskapsspråk. Resten fordeler seg med 25 % som er negative (nei) og 25 % som svarte «vet ikke». Tilhengerne av en slik endring angir at det vil bedre mulighetene for å sammenligne unoterte og noterte selskaper, og at dette vil være en fordel for analytikerne (og andre). En av motstanderne angir at overgang til IFRS-basert regnskapsspråk er unødvendig for å gjøre verdsetting av foretak.

Blant gruppen av kredittanalytikere, forskere mv. er det 2 av 6 (33 %) som har svart ja, 1 av 6 (16,7 %) har svart nei og 3 har svart «vet ikke». Også her har tilhengerne angitt at løsningen vil bidra til økt sammenlignbarhet og at dette er fordelaktig for brukere. Motstanderne angir at løsningen vil være svært kostnadsdrivende i forhold til hva det kan gi, og at løsningen vil gi økende resultatsvingninger uten at det gir bedre kontantstrøminformasjon.

Samlet sett indikerer undersøkelsen altså at meningene er delte – det er hverken noen overveldende støtte eller noen sterk og klar motstand mot innføring av et IFRS-basert regnskapsspråk. Det sterkeste argumentet for en slik løsning synes å være at det bedrer sammenlignbarheten foretakene imellom, herunder mellom unoterte og noterte foretak. Dette synes dog å bero på en antakelse om at IFRS-baserte regnskapsspråk har tilnærmet like løsninger, enten det er snakk om full IFRS eller IFRS for SMEs. I virkeligheten er avvikene mellom IFRS og IFRS for SMEs relativt omfattende, og det kan ikke ubetinget legges til grunn at et regnskap utarbeidet etter IFRS for SMEs er sammenlignbart med et regnskap utarbeidet etter full IFRS.

Oppsummerende betraktninger

Tilbakemeldingene fra respondentene i undersøkelsen bekrefter antakelsen om at regnskapet faktisk benyttes som en viktig informasjonskilde for sentrale grupper av eksterne brukere som investorer, kreditorer og andre. Undersøkelsen viser også at både selskaps- og konsernregnskapet benyttes. Vi ser videre at majoriteten av brukerne bruker årsberetningen og følgelig anser den som en nyttig informasjonskilde.

En annen interessant observasjon er at brukerne anser noteinformasjonen som nyttig. I høringsutkast til ny norsk regnskapsstandard hadde Norsk RegnskapsStiftelse lagt til grunn at notekravene skal forenkles. Vi ser nå at svært mange brukere anser en rekke noter som viktige, og at det er gode grunner for å beholde og kanskje utvide disse notekravene også under revidert regnskapslovgivning. Det faktum at brukerne også opplyser at de ønsker seg mer informasjon om eksempelvis segmenter, verdifall/nedskrivning, samt estimeringsusikkerhet og sentrale ledelsesvurderinger, er også et viktig innspill i debatten om forenkling av noteopplysningene. Spørsmålet blir ytterligere aktualisert når tilbakemeldingene på spørsmålet om bruk av virkelig verdi for eiendeler/forpliktelser hvor det ikke eksisterer observerbare markedspriser indikerer at brukerne er skeptiske til økt innslag av måling til virkelig verdi. Introduserer man økte krav og/eller adgang til bruk av virkelig verdi for slike eiendeler/forpliktelser, vil det kunne øke usikkerheten for brukerne. Dette kan etter vårt syn bare kompenseres gjennom økte krav til noteopplysninger. Disse forholdene må derfor ses i sammenheng.

Vi ser videre at respondentene er delte i synet på om det er formålstjenlig å introdusere et rammeverk som i større grad er basert på IFRS. Vel 40 % ser det som en fordel at man får økt grad av sammenlignbarhet selskap imellom, herunder at unoterte selskaper bruker samme regnskapsspråk som noterte selskaper, mens ca. 30 % er negativt innstilte til dette.