1 Revisors erstatningsansvar

Utredning fra et underutvalg til Revisor- og regnskapsførerlovutvalget

Avgitt til Revisor- og regnskapsførerlovutvalget 18. mai 2017

Til Revisor- og regnskapsførerlovutvalget

Revisor- og regnskapsførerlovutvalget besluttet 13. januar 2016 å nedsette et underutvalg til å utrede revisors erstatningsansvar. Underutvalget legger med dette frem sin utredning.

Oslo, 18. mai 2017

• Johan Giertsen, leder

• Kari Birkeland

• Terje Granvang

• Marianne Irgens

• Per Hanstad

• Erling Hjelmeng

Innhold

1 Innledning 3001.1 Utredningens hovedinnhold 3001.2 Mandat og sammensetning 3001.3 Bakgrunn 3012 Gjeldende rett – utgangspunkter 3023 EØS-rett 3033.1 Revisjonsdirektivet 3033.2 EU-rekommandasjonen om begrensning av revisors erstatningsansvar 3034 Revisors erstatningsansvar i andre land 3084.1 Danmark 3084.2 Finland 3084.3 Storbritannia 3094.4 Sverige 3094.5 Begrensning av revisors erstatningsansvar i EU-landene 3094.6 Utredning av revisoransvaret i Sverige 3105 Underutvalgets vurdering 3115.1 Sentrale trekk ved revisoransvaret 3115.2 Viktige hensyn i vurderingen av revisors erstatningsansvar 3145.3 Vurderinger underutvalget deler 3155.4 Beløpsbegrensning 3165.5 Avtalt ansvarsbegrensning 3175.6 Forslag fra medlemmene Granvang, Hanstad og Hjelmeng 3185.7 Forslag fra medlemmene Birkeland, Giertsen og Irgens 3225.8 Årsberetningen 3256 Krav om å stille sikkerhet for mulig ansvar 3256.1 Gjeldende rett 3256.2 EØS-rett 3276.3 Regler i andre land 3276.4 Ansvarsforsikring og sikkerhetsstillelse for andre profesjoner 3286.5 Behovet for lovkrav om å stille sikkerhet for revisors erstatningsansvar 3296.6 Utforming av et eventuelt krav om sikkerhet 3317 Spesialmerknader 3328 Lovforslag 3348.1 Forslag til bestemmelser i ny revisorlov 3348.2 Forslag til endring i regnskapsloven 334

1.1 Innledning

1.1.1 Utredningens hovedinnhold

Underutvalgets medlemmer er enige om at ansvarsfordelingen mellom revisor og den revidertes organer skal tas inn som et hensyn i revisorlovens regulering av revisors erstatningsansvar, men er uenige om på hvilken måte dette hensynet skal vektlegges.

Medlemmene Terje Granvang, Per Hanstad og Erling Hjelmeng mener at det i større grad bør legges vekt på at ansvarsfordelingen mellom styret, daglig leder og revisor i utarbeidelsen og kontrollen av regnskapet, ikke blir tilstrekkelig ivaretatt med de gjeldende erstatningsreglene. På den ene siden gjelder det alminnelige erstatningsrettslige utgangspunktet om full dekning for skadelidtes tap fra en uaktsom skadevolder også her. På den annen side er det viktig at erstatningsreglene gir insentiver til styret og ledelsen til å overholde regnskapslovens krav om å gi rettvisende regnskapsinformasjon, og til å ivareta ansvaret etter bokføringsloven og selskapsretten for å ha en forsvarlig regnskapsrapporteringsprosess. Erstatningsreglene bør også lede til konkret rimelige og balanserte resultater. Disse medlemmene mener at det er behov for tydelige endringer i reglene om revisors erstatningsansvar for å ivareta disse hensynene.

Disse medlemmene foreslår å erstatte det alminnelige solidaransvaret for revisor med et ansvarsgrunnlag der revisor hefter overfor skadelidte bare i henhold til utvist skyld og bidrag til skaden. Forslaget omfatter tap som følge av feilinformasjon i et revidert årsregnskap, konsernregnskap eller i annen revisorbekreftet rapportering. En erstatningsrettslig regel som tydeligere eksponerer styremedlemmene og den daglige ledelsen for det ansvaret de er pålagt i selskaps- og regnskapslovgivningen, vil kunne bidra til å skjerpe aktsomheten knyttet til styrets behandling av regnskapet og kvaliteten på årsregnskapet i sin alminnelighet. En slik bestemmelse vil gjenspeile og bygge opp under den helt sentrale ansvarsdelingen i lovgivningen mellom styrets og daglig leders ansvar for å utarbeide regnskapet, og revisors ansvar for å kontrollere og uttale seg om at regnskapet ikke inneholder vesentlig feilinformasjon. Forslaget har ikke som sin hovedfunksjon å skjerme revisor mot høye erstatningskrav, men å la rettsvirkningene i form av erstatningsansvar gjenspeile den funksjonsdelingen mellom styret og revisor som følger av revisorloven, regnskapsloven, bokføringsloven og selskapslovgivningen. Forslaget kan på den måten beskrives som en form for proporsjonalt ansvar.

Medlemmene Kari Birkeland, Johan Giertsen og Marianne Irgens kan ikke slutte seg til disse forslagene, men vil anbefale at lempingsregelen – som etter disse medlemmenes syn fortsatt skal være en unntaksregel – suppleres med at domstolene kan legge vekt på «ansvarsfordelingen mellom revisor og den revidertes organer». Fordi denne tilføyelsen i lempingsregelen blir spesiell for revisorer, anbefaler disse medlemmene at denne justerte lempingsregelen inntas i revisorloven.

Ansvarsforsikring for styremedlemmer og daglig leder kan gjøre at disse i større grad blir eksponert for et reelt erstatningsansvar for tap som følge av vesentlig feilinformasjon i regnskapet. Underutvalget har vurdert at innføring av et slikt krav ligger på siden av mandatet, og har derfor ikke utredet det særskilt. Underutvalget foreslår imidlertid å styrke betydningen av slike ansvarsforsikringer gjennom et pålegg om å opplyse i årsberetningen om styrets medlemmer og daglig leder har tegnet forsikring for sitt mulige ansvar overfor foretaket og tredjepersoner.

Underutvalget går ikke inn for lovregler om begrensning av revisors erstatningsansvar gjennom beløpsbegrensninger eller presisering av adgangen til å avtale begrensninger i erstatningsansvaret.

Underutvalget foreslår å videreføre at et revisjonsselskap er solidarisk ansvarlig med en oppdragsansvarlig revisor som har utført oppdraget på dets vegne.

Underutvalget mener at det ikke bør stilles lovkrav om å stille sikkerhet for revisors erstatningsansvar, hverken i form av ansvarsforsikring eller garantistillelse. Dette innebærer at den gjeldende ordningen med krav om sikkerhetsstillelse etter underutvalgets syn bør avvikles. Dersom det skal stilles lovkrav, mener underutvalget at det bør være i form av et krav om å stille ansvarsforsikring. Underutvalget har utarbeidet et alternativt lovforslag om det.

Det vises til underutvalgets vurderinger i kapittel 5 og 6 nedenfor.

1.1.2 Mandat og sammensetning

Kongen i statsråd nedsatte 2. oktober 2016 et lovutvalg med mandat til å foreta en bred og helhetlig gjennomgang av det norske revisjons- og revisorregelverket, herunder foreslå regler for gjennomføring av nytt forventet EØS-regelverk på området. Utvalget skal også gå gjennom regnskapsførerlovgivningen.

Lovutvalget skal utrede og komme med forslag til regler om revisors erstatningsansvar, herunder om EU-kommisjonens rekommandasjon 2008/473/EF om begrensning av revisors erstatningsansvar bør gjennomføres i norsk rett og om gjeldende krav om sikkerhetsstillelse bør endres til krav om ansvarsforsikring (mandatet del II punkt 1 bokstav f). Utvalget kan nedsette egne underutvalg til å utrede bestemte deler av mandatet (mandatet del III).

Lovutvalget besluttet i møtet 13. januar 2016 å nedsette et underutvalg til å utrede revisors erstatningsansvar i henhold til mandatet. Det ble vist til at erstatningsspørsmål var omfattende og kompliserte, noe som nødvendiggjorde en annen og mer spesialisert kompetanse enn det lovutvalget hadde.

Underutvalget ble nedsatt med følgende sammensetning

• Professor dr. juris Johan Giertsen (leder), Universitetet i Bergen

• Førsteamanuensis (PhD) Kari Birkeland, Handelshøyskolen BI

• Advokat Terje Granvang, Arntzen de Besche Advokatfirma AS

• Seksjonsleder Marianne Irgens, Finansdepartementet (fra oktober 2016)

• Administrerende direktør Per Hanstad, Revisorforeningen

• Professor dr. juris Erling Hjelmeng, Universitetet i Oslo

• Seksjonsleder Alexander Behringer, Finansdepartementet (til oktober 2016)

Sekretærer for underutvalget har vært

• Seniorrådgiver Eyvinn Rudjord Helgevold (sekretær), Finansdepartementet (til november 2016)

• Fagsjef Espen Knudsen (sekretær), Revisorforeningen (fra november 2016)

Underutvalget har hatt møter 17. mars, 31. august, 19. desember 2016, 30. januar, 6. april og 24. april 2017.

1.1.3 Bakgrunn

Revisors erstatningsansvar har vært oppe til særskilt behandling to ganger tidligere i Norge. Den første behandlingen var under forarbeidene til gjeldende revisorlov av 1999. Den andre gangen var i 2008 da Finansdepartementet sendte EUs rekommandasjon om å begrense revisors erstatningsansvar på høring. Det ble ikke gjennomført endringer innen revisoransvaret som følge av disse to behandlingene. I det følgende redegjøres det kort for behandlingen av revisoransvaret i forarbeidene til revisorloven av 1999. EUs rekommandasjon om å begrense revisors erstatningsansvar og hovedtrekkene i høringsinstansenes vurderinger av EUs rekommandasjon er omtalt i punkt 3.2 nedenfor.

Revisorlovutvalget drøftet erstatningsansvaret for revisorer. Lovutvalget mente at det var viktig at revisors erstatningsansvar er undergitt de samme vurderinger og prinsipper som ellers gjelder i vår erstatningslovgivning, se NOU 1997: 9 pkt. 11.3.3 side 176. Utvalget fant derfor ikke grunn til å innføre andre regler for revisorer i denne sammenheng. Samtidig ønsket lovutvalget å klargjøre i revisorloven at lempingsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2 kan gjøres gjeldende for revisor.

Videre tok lovutvalget opp spørsmålet om det burde innføres en form for ansvarsbegrensning i loven for revisorer, og viste til at spørsmålet hadde vært drøftet både nasjonalt og internasjonalt. Bakgrunnen for spørsmålet var først og fremst at det hadde vært fremmet høye erstatningskrav mot revisor, samtidig som krav mot foretakets ledelse og styre var blitt frafalt eller ikke forfulgt. Lovutvalget viste til Justisdepartementets uttalelse i Ot.prp. nr. 36 (1993–1994) om ny aksjelov side 85 – 86:

«[…] Etter departementets syn skal det svært mye til for å fravike det grunnfestede utgangspunkt i norsk rett at en skadelidt har krav på full erstatning. Departementet kan ikke se at det i dette tilfelle foreligger tilstrekkelig tungtveiende argumenter. Selv om departementet er enig i at det kan virke urimelig at revisor trekkes til ansvar når selskapets ledelse går fri, kan departementet ikke se at den foreliggende praksis har avdekket vesentlige svakheter ved regelverket.»

Revisorlovutvalget la vekt på dette og kom til at det ikke burde innføres regler om ansvarsbegrensninger for revisorer. Videre påpekte lovutvalget at lempingsregelen vil kunne hindre at man i spesielle tilfeller «velter» ledelsens ansvar over på revisor.

Revisorlovutvalget tok også opp spørsmålet om solidaransvarsregelen i revisorloven og aksjeloven er rimelig. I Ot.prp. nr. 36 (1993–1994) om ny aksjelov ble et høringsinnspill om å innføre en bestemmelse om prorataansvar ikke fulgt opp. Justisdepartementet viste til at solidaransvaret er et grunnfestet prinsipp i norsk erstatningsrett og at det av hensyn til skadelidte ikke er aktuelt å gå inn for noen endring på dette området. Revisorlovutvalget sluttet seg til dette synspunktet.

Finansdepartementet fulgte opp revisorlovutvalgets forslag og uttalte følgende i Ot.prp. nr. 75 (1997–1998) pkt. 11.3.5 side 117 – 118:

«Departementet legger som utgangspunkt til grunn at revisors erstatningsplikt i størst mulig grad bør reguleres av de alminnelige lovfestede og ulovfestede regler i norsk erstatningsrett.»

Departementet gikk i likhet med utvalget ikke inn for regler som begrenser revisors erstatningsansvar. Departementets oppfatning var at det bør kreves sterke grunner for å fravike det alminnelige utgangspunktet om at skadelidte skal ha full dekning av sitt økonomiske tap. Departementet fulgte opp utvalgets forslag om å henvise til lempingsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2 i revisorloven.

Revisorforeningen har hentet inn opplysninger for underutvalget om samlede erstatningskrav og erstatningsutbetalinger i perioden 2011–2016. Se tabell 1.1.

Erstatningsutbetalingene i perioden utgjorde om lag 1,1 prosent av revisjonsomsetningen, 0,7 prosent av den totale omsetningen og om lag 7 prosent av regnskapsmessig resultat i bransjen. Store enkeltsaker kan gi store utslag, og det gjør at tallene kan variere mye. Erstatningskravene er mye større enn utbetalingene både i samlet størrelse og antall.

1.2 Gjeldende rett – utgangspunkter

Revisor plikter etter revisorloven § 8-1 første ledd å erstatte skade som denne forsettlig eller uaktsomt har voldt under utførelsen av sitt oppdrag.

Gjennom vilkåret «forsettlig eller uaktsom[…]» skadeforvoldelse kobler bestemmelsen seg til det alminnelige uaktsomhetsansvaret i norsk erstatningsrett.1 Med uaktsomhetsansvar menes at skadevolder kan bebreides for skaden. Revisor har et såkalt profesjonsansvar. Bebreidelsen ligger i at revisor ikke har oppfylt de krav som med rimelighet må stilles til ham som profesjonsutøver. Den klanderverdige oppdragsutførelsen må ha ført til et tap for noen som hadde grunn til å innrette seg i tillit til resultatet av revisors arbeid. Revisor må ha hatt reell mulighet til å forhindre skaden. De alminnelige erstatningsreglene kommer til anvendelse ved vurderingen av om revisor er erstatningsansvarlig for en skade etter revisorloven § 8-1 (se NOU 1997: 9 side 200). Hovedregelen er at skadelidte skal få dekket sitt økonomiske tap fullt ut, jf. skadeserstatningsloven § 4-1.

Der regnskapsbrukere har rett på erstatning som følge av vesentlige feil i det reviderte regnskapet, vil styremedlemmene og daglig leder i det reviderte foretaket kunne holdes erstatningsansvarlige på grunnlag av uaktsom utarbeidelse av det uriktige regnskapet. Revisor vil kunne holdes erstatningsansvarlig på grunnlag av uaktsom avgivelse av uriktig revisjonsberetning. Det alminnelige solidaransvaret etter skadeserstatningsloven § 5-3 første ledd for flere som plikter å betale erstatning for samme skade, gjelder for skadelidtes rett til å kreve erstatning. Etter bestemmelsen svarer de ansvarlige en for alle og alle for en. Den skadelidte kan velge å kreve erstatning fra alle, noen eller bare én av de solidaransvarlige, og kravet reduseres ikke fordi også andre er ansvarlig for samme skade. Ansvaret begrenses av at skadelidte bare skal ha erstatning én gang, selv om det fulle kravet kan fremmes mot samtlige solidaransvarlige. Skadevolder som kreves for en uforholdsmessig andel, kan kreve regress fra andre skadevoldere. I hvilken utstrekning den som har betalt erstatning kan gjøre krav gjeldende mot andre ansvarlige, avgjøres etter skadeserstatningsloven § 5-3 annet ledd under hensyn til «ansvarsgrunnlaget og forholdene ellers».

Dersom den skadelidte har medvirket til skaden ved egen skyld, kan erstatningen etter skadeserstatningsloven § 5-1 settes ned eller falle bort for så vidt det er rimelig når en tar hensyn til atferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers. Som medvirkning regnes det også når den skadelidte har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden. Etter revisorloven § 8-2, jf. skadeserstatningsloven § 5-2, kan erstatningsansvaret lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfeller er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden.

Etter revisorloven § 8-1 annet ledd er et revisjonsselskap solidarisk ansvarlig med en revisor som har utført oppdraget på dets vegne. Bestemmelsen gjør revisjonsselskapet objektivt medansvarlig ved erstatningsbetingende uaktsomhet fra en oppdragsansvarlig revisor i selskapet.

Overfor oppdragsgiver vil revisor kunne bli holdt erstatningsansvarlig på kontraktsrettslig grunnlag, men revisorloven § 8-1 danner også ansvarsgrunnlag for krav fra det reviderte selskapet som den feilaktige revisjonsberetningen gjelder.

Utførelsen av revisjonsoppdrag er i sin helhet regulert gjennom god revisjonsskikk og øvrige lovkrav, og oppdragsavtalen har derfor liten betydning for vurderingen av ansvarsgrunnlaget i disse tilfellene. I rettspraksis har vurderingen av kontraktsforpliktelsene kommet inn der (det er påstått at) revisor har påtatt seg tilleggsoppgaver som ikke er utført forsvarlig ved rådgivning, utfylling av selvangivelse o.l.2 Brudd på oppdragsavtalen vil være det sentrale temaet i erstatningssaker om uaktsom rådgivning.

Rettspraksis og sentrale trekk ved revisors erstatningsansvar er omtalt i punkt 5.1 og til dels i resten av kapittel 5.

1.3 EØS-rett

1.3.1 Revisjonsdirektivet

Etter direktiv 2006/43/EF (revisjonsdirektivet) artikkel 31 om revisorers erstatningsansvar, ble EU-kommisjonen pålagt innen 1. januar 2007 å framlegge en rapport om virkningen av gjeldende nasjonale regler for erstatningsansvar i forbindelse med utførelse av lovfestet revisjon på europeiske kapitalmarkeder og de forsikringsvilkårene som gjelder for revisorer og revisjonsselskaper, herunder en objektiv analyse av grensene for økonomisk erstatningsansvar. Kommisjonen skulle gjennomføre en offentlig høring og, dersom den anså det som hensiktsmessig, framlegge rekommandasjoner for medlemsstatene.

Etter endringsdirektivet 2014/56/EU inneholder ikke revisjonsdirektivet bestemmelser om revisors erstatningsansvar.

1.3.2 EU-rekommandasjonen om begrensning av revisors erstatningsansvar

1.3.2.1 Innledning

EU-kommisjonens rekommandasjon 2008/473/EF gir anbefalinger om begrensning av erstatningsansvaret til revisorer og revisjonsselskaper som foretar lovfestet revisjon.3 Rekommandasjonen ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 39/2009 av 17. mars 2009. De enkelte landene er ikke folkerettslig bundet til å gjennomføre rekommandasjonen i nasjonal rett. Det enkelte land står derfor fritt til å bestemme om og i tilfelle hvordan de ønsker å gjennomføre anbefalingene i rekommandasjonen i nasjonal rett.

1.3.2.2 Bakgrunn for rekommandasjonen

På bakgrunn av pålegget i revisjonsdirektivet artikkel 31 (se punkt 3.1), fikk EU-kommisjonen i 2006 utarbeidet en rapport om revisors erstatningsansvar og deres forsikringsordninger. Rapporten ble utarbeidet av det uavhengige analyseselskapet London Economics i samarbeid med Professor Ralf Ewert, Goethe-universitetet i Frankfurt, Tyskland: «Study on the Economic Impact of Auditors’ Liability Regimes», september 2006.4

I tillegg hadde EU-kommisjonen i 2001 fått utarbeidet en rapport som tok for seg eierskap og kapitalstrukturer i revisjonsselskaper. Rapporten ble utarbeidet av det franske advokatfirmaet Thieffry & Associes i samarbeid med advokatfirmaer i andre medlemsland: «A study on systems of civil liability of statutory auditors in the context of a Single Market for auditing services in the European Union».5 Kommisjonen utarbeidet to vedlegg med oppdateringer av rapporten til høringen i 2007.6

EU-kommisjonen gjennomførte i 2007 en høring om revisors erstatningsansvar og innvirkningen på de europeiske kapitalmarkedene. Høringen inkluderte de nevnte rapportene og et høringsdokument utarbeidet av Kommisjonen «Consultation Report on auditors’ liability and its impact on the European capital markets».7

1.3.2.3 Begrunnelsen for rekommandasjonen

I fortalen er EU-rekommandasjonen begrunnet slik:8

«2) For at kapitalmarkedene skal virke på en tilfredsstillende måte, kreves en bærekraftig revisjonskapasitet og et konkurransedyktig marked for revisjonstjenester der det finnes et tilstrekkelig utvalg av revisjonsselskaper som er i stand til å utføre og villige til å påta seg å gjennomføre lovfestet revisjon av selskaper hvis verdipapirer er opptatt til notering på et regulert marked i en medlemsstat. Økende svingninger i selskapenes markedsverdi har imidlertid ført til mye høyere erstatningsrisiko, samtidig som tilgangen til forsikringsdekning mot risiko knyttet til slik revisjon er blitt stadig mer begrenset.

3) Ettersom et ubegrenset solidaransvar kan medføre at revisjonsselskaper og -nettverk avholder seg fra å gå inn i det internasjonale markedet for børsnoterte selskaper i Fellesskapet, er det små utsikter til at det skulle oppstå nye revisjonsnettverk som vil være i stand til å utføre lovfestet revisjon av slike selskaper.

4) Erstatningsansvaret for revisorer og revisjonsselskaper, herunder konsernrevisorer, som foretar lovfestet revisjon av børsnoterte selskaper, bør derfor begrenses. En begrensning av erstatningsansvaret er imidlertid ikke berettiget i saker som dreier seg om en revisors forsettlige brudd på sine yrkesmessige plikter, og bør ikke gjelde i slike tilfeller. En slik begrensning bør heller ikke berøre den retten en skadelidt har til å få en rimelig erstatning.

5) På grunn av den betydelige variasjonen som finnes mellom ordningene for erstatningsansvar i medlemsstatene er det på dette stadiet hensiktsmessig at hver enkelt medlemsstat får velge den begrensningsmetoden som anses for å være best tilpasset medlemsstatens egen ordning for erstatningsansvar.

6) Derfor bør medlemsstatene i henhold til nasjonal lovgivning kunne fastsette en grense for revisorers erstatningsansvar. Som alternativ bør medlemsstatene i henhold til nasjonal lovgivning kunne fastsette en ordning for forholdsmessig erstatningsansvar der revisorer og revisjonsselskaper som foretar lovfestet revisjon, bare er ansvarlig for sin del av den skaden som oppstår, uten at de er solidarisk ansvarlige med andre parter. I medlemsstater der det bare er det reviderte selskapet og ikke den enkelte aksjeeier eller annen tredjemann som kan fremme krav mot revisorer som foretar lovfestet revisjon, bør det også være mulig for medlemsstaten å la selskapet, dets aksjeeiere og revisor fastsette begrensningen av revisorens erstatningsansvar, forutsatt at finnes passende garantier for investorene i det reviderte selskapet.»

EU-kommisjonen har gitt en utfyllende begrunnelse av rekommandasjonen i en tilhørende konsekvensvurdering.9 Rekommandasjonen retter seg i første rekke mot revisjonens betydning for kapitalmarkedenes funksjon. Revisjon vurderes som en viktig del av den finansielle infrastrukturen. Velfungerende kapitalmarkeder er avhengig av at revisorer utfører en objektiv og uavhengig revisjon av foretakene. Store erstatningsutbetalinger fra revisjonsselskaper vurderes som en trussel mot at det vil være tilstrekkelig kapasitet i revisjonsbransjen til å fylle denne funksjonen. Rekommandasjonen anbefaler derfor lovregler som begrenser revisors ansvar. Formålet er utdypet slik i konsekvensvurderingen punkt 4:

«Trust in capital markets is a necessary condition to enable those markets to allocate capital efficiently. It is necessary to ensure the efficient functioning of financial markets and to preserve investor confidence in financial statements. The general objectives for this impact assessment are:

• Reduce the risk to capital markets that statutory auditors might no longer be available to audit listed companies; and

• Facilitate access to the international statutory audit market (in order to encourage more auditors to audit large and listed companies)

To achieve these general objectives, the following specific objectives are defined:

• Achieve fairer liability risk exposure for statutory auditors

• Facilitate access to professional indemnity insurance for statutory auditors

• Encourage investments into the expansion of audit firms

• Reduce differences in liability regimes across the EU.»

I London Economics-rapporten blir det påpekt at store erstatningskrav, dyre forsikringer og begrensede muligheter for forsikringsdekning medfører en fare for høy konsentrasjon i den delen av revisjonsmarkedet som betjener noterte foretak og andre store og meget store foretak. Dette markedet er sterkt dominert av de fire store internasjonale revisjonsnettverkene PWC, KPMG, Deloitte og EY («the Big 4»). Selskaper i disse nettverkene hadde i 2008 om lag 80 % markedsandel for lovpliktig revisjon av noterte foretak internasjonalt, og om lag 90 % markedsandel for lovpliktig revisjon av finansinstitusjoner i EU (jf. konsekvensvurderingen punkt 3.2.3.a). EU-kommisjonen vurderer i konsekvensvurderingen at det er usannsynlig at denne strukturen i revisjonsbransjen vil endre seg vesentlig på kort sikt.

EU-kommisjonen la vekt på at risikoen for erstatningsansvar og vanskeligheter med å skaffe forsikring innenfor en forsvarlig økonomisk ramme, utgjør en barriere mot at mellomstore revisjonsselskaper – «the mid-tier firms» – kan ta en større del av markedet for lovpliktig revisjon av noterte foretak og finansinstitusjoner på et internasjonalt nivå. I konsekvensvurderingen punkt 6.1.1 står det:

«Barriers (liability risks/lack of insurance) are still likely to constrain the scope and breadth of the presence of mid-tier firms in the market for larger audits over the coming years. If such failures are not addressed, it is unlikely that mid-tier audit firms, even if merged or consolidated, could ever become a major alternative to the Big 4 audit networks in the foreseeable future.»

Kommisjonen viser til at det i London Economics-rapporten anses å være en reell fare for at ett eller flere ødeleggende erstatningskrav («catastrophic claims») mot selskaper i nettverket, kan medføre at ett av de store revisjonsnettverkene må avvikle. Det ble blant annet lagt vekt på at partnernes insentiv til å bli værende i nettverket i en slik situasjon kan bli vesentlig svekket (konsekvensvurderingen punkt 3.4.4). Et slikt «big-3 scenario» vil ifølge Kommisjonen få alvorlige konsekvenser for de europeiske og globale kapitalmarkedene både når det gjelder revisjonsselskaper å velge blant og tilgangen på revisjon. I konsekvensvurderingen punkt 6.1.2 står det:

«Constantly high liability risks might be one of the reasons for a future collapse of one of the Big 4 networks (see also section 3.2.3 above).

Self insurance of audit firms has only limited capacities. As mentioned above, London Economics estimated that the maximum absorption capacity of a Big 4 firm ranges from € 170m to € 365m depending on the firm. A firm would not be able to sustain a subsequent large claim (or series of smaller significant claims) in the immediate period following settlement of the first claim before its resources had been rebuilt, which would take several years. Such a scenario is possible – in 2005, EU audit firms from the six biggest audit networks were faced with 16 claims exceeding € 160 million and five cases exceeding € 750 million. One might question whether the risk of such a successful claim only reflects a theoretical «doomsday» scenario. If no action is taken, the fact that this risk is a real one would be ignored.

Based on the information available, (see predictability of litigation costs section 3.3.3), the average settlement amount for one of these five cases should be around €90m (= 12 % of a claim exceeding €750m). However, in one fifth of the cases, the settlement amount could be higher – between 25–40 % of the claim. So for one of these five cases it is probable that the settlement will range between €188m (= 25 % of €750m) and €300m (=40 % of €750m). Looking at the table summarising the London Economics threshold simulations (section 3.4.4), it is clear that settlements of this order would be far outside the reach of mid-tier firms (in 3.4.4 table: firms with an annual turnover of around €200m). Depending on the threshold assumptions, even one or two of the Big 4 firms might also be unable to pay the higher (25–40 % of claim) settlements and would have to call on the support of partners in its network but located in other countries. There is no reason to suppose that firms in many other Member States would be better placed. Given the figures available on the (not always final) settlements being proposed for certain large claims e.g. Parmalat, L&H, such high payments can clearly not be ruled out.

The loss of another major audit network would have serious consequences for the European and global capital markets both in terms of auditor choice and the actual availability of audit. The completion of statutory audits could be delayed, especially if the failure occurred close to the year-end, as the Transparency Directive will require audited financial statements to be published no later than four months after the end of a company’s financial year. More importantly, it is possible that some companies would no longer be able to find a firm with the degree of specialisation required to undertake their audit. Financial institutions in particular could face serious transition problems as the special skills their audits require could severely restrict their range of choice for a new auditor.

Many leading mid-tier accountancy firms have already confirmed that in these circumstances they would not be prepared to move into the Big 4’s current audit market due the liability risks. The remaining largest firms would be constrained both by independence rules (see section 3.2.3) and their ability to bear audit risk in the aftermath of the loss of one of the Big 4. The Big 3 scenario could lead to calls to open up the independence rules, although the regulatory world decided to strengthen them after the Enron debacle in 2002.»

I konsekvensvurderingen punkt 6.2 la EU-kommisjonen til grunn at direktivfesting av maksimumsbeløp er godt egnet til å oppfylle alle de uttalte formålene med tiltaket. Det vil bidra til mer rimelig eksponering for erstatningsansvar for revisorer og det vil bedre tilgangen på ansvarforsikring for revisorer. Dersom taket ikke settes for høyt, vil det oppmuntre investering i utvidelser av mellomstore revisjonsselskaper. Det vil sikre reduserte forskjeller mellom medlemslandene i erstatningsreglene for revisorer.

I konsekvensvurderingen punkt 6.3 la EU-kommisjonen til grunn at direktivfesting av proporsjonalt erstatningsansvar også er godt egnet for å oppnå formålene. Det vil bidra betydelig til mer rimelig eksponering for erstatningsansvar for revisorer. Proporsjonalt erstatningsansvar ble imidlertid ikke ansett å være så effektivt for å bedre tilgangen på ansvarforsikring for revisorer. EU-kommisjonen antok at proporsjonalt ansvar, i større grad enn maksimumsbeløp, kunne fjerne hindre for investering i mellomstore revisjonsselskaper som følge av eksponering for erstatningskrav.

I konsekvensvurderingen punkt 6.4 la EU-kommisjonen til grunn at en rekommandasjon kan ha en positiv effekt for å oppnå større tilnærming mellom medlemsstatene i regler som begrenser revisors erstatningsansvar. Det kommer an på i hvilken grad medlemslandene velger å følge anbefalingene.

EU-kommisjonen la avgjørende vekt på medlemsstatenes frihet til å velge tiltak, det såkalte subsidiaritetsprinsippet, og hva som ble ansett som politisk akseptabelt. I konsekvensvurderingen punkt 7.4 står det:

«The outcome of the public consultation proved that legal and economic differences between Member States are so significant that harmonisation would not be accepted by Member States. Moreover given that civil liability rules for listed companies with regard to their financial statements and accounting failures are not harmonised, a complete harmonisation of liability rules for auditors would not be accepted. Therefore options 4a and 4b are probably not realistic at this stage despite being highly effective and efficient regarding their impact on the objectives.»

I punkt 7.6 (konklusjonen) står det:

«The Services of the Commission would propose a short principle based recommendation (Option 4c), as the preferred solution, compared to other possible options, to address the general and the specific objectives. Although other options could achieve the objectives more efficiently, they are not politically acceptable at this time.»

1.3.2.4 EU-kommisjonens anbefalinger for begrensning av erstatningsansvaret

I rekommandasjonen anbefales det at revisors erstatningansvar ved revisjon av selskaper med verdipapirer notert på regulert marked begrenses i henhold til minst en av følgende tre metoder:

• Fastsettelse av et absolutt maksimumsbeløp for erstatningsansvar, eller en fremgangsmåte for å beregne et slikt beløp.

• Fastsettelse av prinsipper om at revisor eller revisjonsselskaper ikke hefter utover de skadevoldende handlinger som faktisk er utført, som vil tilsvare et prorataansvar.

• Fastsettelse av regler som tillater revisor og revisjonspliktige å inngå avtale med revisjonsklienten om å begrense revisors erstatningsansvar.

I tilfeller hvor erstatningsansvaret begrenses ved avtale, bør medlemslandene sikre at følgende vilkår er oppfylt:

• Avtalen skal kunne underlegges rettslig prøvelse.

• Beslutning om inngåelse av en slik avtale skal fattes av styret i det reviderte foretaket og godkjennes av aksjeeierne.

• Begrensningen i revisors erstatningsansvar skal opplyses i notene til det reviderte foretakets årsregnskap.

EU-kommisjonen har overlatt til de enkelte medlemsstatene å eventuelt velge den formen for begrensning av erstatningsansvaret som er mest forenlig med deres erstatningsansvarsordninger.

1.3.2.5 Behandlingen av EU-rekommandasjonen i Norge

Finansdepartementet sendte EU-kommisjonens rekommandasjon 2008/473/EF på høring 17. desember 2008, med frist for å inngi merknader innen 31. mars 2009. Finansdepartementet sendte rekommandasjonen til 36 høringsinstanser. Det kom inn høringssvar med merknader fra 15 høringsinstanser.10 Høringssvarene kan deles inn i tre hovedtendenser. Den første er de som går inn for en ansvarsbegrensning, den andre er de som er mer tilbakeholdne, og den tredje er de som er av den oppfatning at revisoransvaret ikke bør begrenses.

Seks høringsinstanser fra revisjonsbransjen, BDO Noraudit, Deloitte, Ernst & Young, KPMG, PwC og Revisorforeningen, gikk inn for å begrense ansvaret for revisorer. Disse instansene viste i hovedsak til hensynene som EU-kommisjonen fremmer. Det ble først og fremst vist til markedsmessige hensyn og begrensningene i forsikringsmulighetene som kan gi store samfunnsmessige konsekvenser gjennom blant annet svekket konkurranse og redusert revisjonskapasitet dersom ansvaret ikke begrenses. Videre mente disse høringsinstansene at proporsjonalt ansvar på en god måte balanserer hensynet til ansvarsfordeling mellom revisor og selskapsorganene etter bidraget til skaden og hensynet til beskyttelse for skadelidte, og at det er grunn til å se nærmere på denne muligheten. Begrensningen av erstatningssummen er imidlertid best egnet til å redusere de negative samfunnsmessige konsekvensene av et ubegrenset og solidarisk erstatningsansvar for revisorene. Én høringsinstans, Økonomiforbundet, gikk inn for å begrense ansvaret for revisor med den begrunnelse at revisor ikke bør bli ansvarlig for tap han faktisk ikke har bidratt til. Samtidig mente Økonomiforbundet at det bør være mulig for revisor og revisjonspliktige å inngå avtale om rekkevidden av revisors erstatningsansvar.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (nå Finans Norge), Handelshøyskolen BI, Justisdepartementet, Sparebankforeningen og LO var tilbakeholdne med å innføre begrensninger i erstatningsansvaret for revisorer. Disse pekte i hovedsak på at den bekymring som EU-kommisjonen fremholder i rekommandasjonen ikke nødvendigvis vil gjøre seg gjeldende for norske forhold. Finansnæringens Hovedorganisasjon og BI mente beløpsmessig begrensing vil være den mest hensiktsmessige metoden dersom det innføres en ansvarsbegrensning.

Kredittilsynet (nå Finanstilsynet) mente det var vanskelig å ha en klar oppfatning av spørsmålene i høringsbrevet før det var foretatt en nærmere vurdering av behovet for endringer i regelverket, og hvordan en slik begrensningsregel i så fall mest hensiktsmessig kan utformes. Kredittilsynet konkluderte på følgende måte:

«Etter Kredittilsynets syn tilsier rekommandasjonen, det beskjedne antallet store internasjonale revisjonsselskaper og rettstilstanden i andre land at det er grunn til å utrede spørsmålet nærmere, herunder forholdet til styret. I et eventuelt mandat bør det etterspørres en vurdering av om en bestemmelse som i større grad fører til lemping av revisors ansvar enn gjeldende regler kan være et alternativ fordi dette i mindre grad vil bryte med norske erstatningsrettslige prinsipper.»

NHO gikk mot gjennomføring av rekommandasjonen. NHO fremhevet at konsekvensen ved en ansvarsbegrensning vil kunne være at skadelidte ikke får den erstatning hun ellers ville fått og denne risikoforskyvningen må i tilfelle være begrunnet i særlige forhold. NHO var usikker på om konkurransehensyn er et slikt særlig forhold, og mente at spørsmålene må være utredet grundig før det kan være aktuelt å gjennomføre rekommandasjonen.

1.4 Revisors erstatningsansvar i andre land

1.4.1 Danmark

Revisor som under utførelser av sitt verv forsettlig eller uaktsomt har påført selskapet skade, er pliktig til å erstatte skaden etter selskabsloven § 361.11 Det samme gjelder når skaden er påført aksjeeiere eller tredjemann. Er et revisjonsselskap valgt til revisor, er både revisjonsselskapet og den oppdragsansvarlige revisoren erstatningsansvarlige. Erstatningen kan lempes etter § 363 når det finnes rimelig under hensyn til skyldgraden, skadens størrelse og omstendighetene for øvrig.

De erstatningsrettslige prinsippene for revisors erstatningsansvar etter dansk rett, tilsvarer langt på vei revisors erstatningsansvar etter norsk rett. Det gjelder et profesjonsansvar basert på at revisor kan komme i ansvar på grunnlag av uaktsomhet dersom et revisjonsoppdrag eller et oppdrag om revisorbekreftelse er utført i strid med rimelige krav til profesjonsutøvelsen:

«De objektive elementer i culpabedømmelsen tager udgangspunkt i en beskrivelse af revisors faglige pligter i relation til de enkelte arbejdsområder og opgaver. Det er ikke muligt at formulere revisors pligter under ét uden at anvende en bredere retlig standard. Culpanormen er i sig selv en sådan standard. Ifølge denne må revisor udføre sit arbejde med den omhu, påpasselighed og – ikke mindst – den faglige kompetence, som man kan forlange af en ordentlig revisor. Det er meget nærliggende at identificere de krav, som indeholdes i disse ord med kravet i revisorloven § 16 om iagttagelse af god revisorskik.»12

Tilsidesettelse av «god revisorskik» har betydning for uaktsomhetsvurderingen.

Ansvaret kan i henhold til alminnelige erstatningsrettslige prinsipper settes ned på grunnlag av skadelidtes medvirkning til skaden.13

1.4.2 Finland

Revisors erstatningsansvar er regulert i den finske revisjonsloven. Etter § 51 skal en revisor erstatte skade som revisoren forsettlig eller uaktsomt har påført det reviderte foretaket ved utførelsen av en lovbestemt oppgave. Det samme gjelder skade som er påført en aksjeeier, selskapsdeltaker eller noen annen gjennom overtredelse av revisjonsloven, selskapslovgivningen, foretakets vedtekter eller selskapsavtalen. Etter § 51 tredje ledd, gjelder de alminnelige reglene i den finske skadeserstatningsloven kapittel 2 og 6 om at flere erstatningspliktige er solidarisk ansvarlige for å dekke skaden og om lemping av erstatningsansvaret.

I følge den svenske utredningen av revisors erstatningsansvar i SOU 2016:34, er konstruksjonen av erstatningsansvaret for revisorer i Finland, veldig lik det som gjelder i Sverige.14

Revisors erstatningsansvar ble vurdert i en utredning fra det finske Handels- og industriministeriet fra 2006.15 I utredningen foreslås endringer i revisjonslovens bestemmelser om erstatningsansvar, slik at vurderingen av revisors opptreden baseres tydeligere på overholdelsen av revisjonsstandarder. Når det gjelder fordeling av erstatningsansvar, foreslås det at i tilfeller der erstatningskrav ikke er reist mot eller er frafalt for øvrige skadevoldere enn revisoren, skal revisors ansvar være begrenset til den del av skaden som kan anses å være en følge av revisors handlinger eller forsømmelser. Forslagene i utredningen ble ikke fulgt opp med lovgivning.

1.4.3 Storbritannia

Revisor kan holdes erstatningsansvarlig av det reviderte foretaket på avtalegrunnlag. Ansvarsgrunnlaget bygger i henhold til lang rettspraksis på at revisoren ikke har utført revisjonen med den omsorg som må forventes:

«It is the duty of an auditor to bring to bear on the work he has to perform that skill, care and caution which a reasonably competent, careful, and cautious auditor would use. What is reasonable skill, care and caution must depend on the special circumstances of each case.»16

Revisor kan også holdes erstatningsansvarlig overfor tredjemenn etter en form for profesjonsansvar, jf. Candler v. Crane, Christmas & Co.17 Ansvarsgrunnlaget er utviklet i senere rettspraksis. De sentrale forutsetningene for ansvar er at skaden har sammenheng med oppdragsutførelse i strid med rimelige krav til profesjonsutøvelsen, at skaden har vært mulig å forutse (foreseeable) og at det var en nærhet i den rettslige relasjonen mellom revisor og den skadelidte (proximity). Nærhetsvilkåret skal etter praksis anvendes ganske snevert og omfatter de regnskapsbrukerne som revisors rapportering er ment for og de som revisor visste ville motta revisors rapportering fra det reviderte foretaket, jf. Caparo Industries v. Dickman.18

I 2007 ble det vedtatt lovregler i Storbritannia om avtalt begrensning av revisors erstatningsansvar overfor det reviderte selskapet, jf. The Companies Act section 534–538.19 Avtalen må inngås for hvert regnskapsår og hvert år godkjennes av generalforsamlingen. Avtalen kan begrense ansvaret på ulike måter, for eksempel til et beløp eller angi at ansvaret skal være proporsjonalt i stedet for solidarisk.

1.4.4 Sverige

Etter aktiebolagslagen kapittel 29 § 2 er revisor erstatningsansvarlig for skade revisor forsettlig eller uaktsomt har påført selskapet, aksjeeier eller noen annen under utførelsen av sitt oppdrag.20 Ansvaret overfor aksjeeier og andre tredjepersoner (det eksterne ansvaret) gjelder skade påført gjennom overtredelse av aktiebolagslagen, regnskaps- eller bokføringslovgivningen. Erstatningsansvaret omfatter også skade som er forsettlig eller uaktsomt påført av revisors medhjelpere. Der oppdraget er utført av et revisjonsselskap, er det selskapet og den oppdragsansvarlige revisoren som er erstatningspliktige. Erstatningen kan lempes etter aktiebolagslagen kapittel 29 § 5 etter hva som er rimelig med hensyn til handlingens art, skadens størrelse og omstendighetene for øvrig. Om flere skal erstatte samme skade, svarer de solidarisk for skaden etter § 6.

Tilsvarende regler om erstatning finnes i andre selskapsrettslige lover.

Utgangspunktet for uaktsomhetsvurderingen tilsvarer profesjonsansvaret etter norsk rett:

«Frågan om revisorn varit oaktsam ska i första hand avgöras efter en objektiv måttstock. Vid en objektiv bedömning bortses till viss del från faktorer som har anknytning till den revisor vars ansvar ska bedömas. Frågan om oaktsamhet får i stället avgöras med ledning av vilken omsorg och kunnighet som man rimligen kan och bör fordra av en revisor mot bakgrund av det reviderade bolagets omsättning, storlek och struktur. Innebörden av god revisionssed har därvid betydelse. Vid bedömningen av vilken omsorg som en revisor måste iaktta för att undgå skadeståndsskyldighet, måste också beaktas att revisorn inte bara utför sitt uppdrag såsom aktieägarnas förtroendeman utan även ska utöva sin granskning i fordringsägarnas, de anställdas, den aktieköpande allmänhetens och det allmännas intresse.»21

Ansvaret kan i henhold til alminnelige erstatningsrettslige prinsipper settes ned på grunnlag av skadelidtes medvirkning.

1.4.5 Begrensning av revisors erstatningsansvar i EU-landene

Revisors erstatningsansvar er begrenset ved lov i Belgia, Bulgaria, Kypros, Estland, Hellas, Latvia, Slovakia, Slovenia, Tyskland, Polen og Østerrike. I disse landene gjelder det lovfestede maksimumsbeløp som begrenser størrelsen på revisors erstatningsansvar for tap som følge av mangelfull revisjon av årsregnskap og konsernregnskap. Beløpsgrensene og regler for beregningen av dem varierer.

I Storbritannia og Østerrike er bare revisjonsselskapet, og ikke den oppdragsansvarlige revisoren, erstatningsansvarlig som følge av mangelfullt utført revisjon av selskapets revisjonsoppdrag. Den oppdragsansvarlige revisoren kan likevel komme i personlig ansvar i visse tilfeller der vedkommende etter loven har en separat omsorgsforpliktelse. Se EU-kommisjonens oppdatering av Thieffry-rapporten (omtalt i punkt 3.2.1 ovenfor).

1.4.6 Utredning av revisoransvaret i Sverige

I Sverige er det gjennomført to lovutredninger som vurderer om revisoransvaret bør begrenses på bakgrunn av EUs rekommandasjon. I den første utredningen fra 2008, foreslo den oppnevnte utrederen, tidligere justitieråd Bo Svensson, at revisors erstatningsansvar skulle begrenses.22 Forslaget inneholdt en kombinasjon av to av de metoder EU-kommisjonen anbefalte. Det ble foreslått å innføre et tak på erstatningssummen, begrenset oppad til 100 millioner svenske kroner, og å innføre et subsidiært og proporsjonalt ansvar i forhold til styremedlemmer og daglig leder.

Regjeringen gikk i Prop. 2012/13: 61 inn for at forslagene i utredningen ikke burde gjennomføres. Det ble blant annet lagt vekt på at et subsidiært ansvar ble ansett som en for kraftig begrensing av den skadelidtes mulighet til erstatning. Heller ikke et tak på erstatningssummen ble ansett som problemfritt, da det også begrenser skadelidtes mulighet til full erstatning, samtidig som det heller ikke vil eliminere risikoen for at revisjonsselskap går over ende.23

Som følge av nye EU-regler om revisjon i 2014, besluttet den svenske regjeringen den 13. mars 2014 å gi en særskilt utreder, justitieråd Kristina Ståhl, i oppdrag å vurdere hvilke lovendringer som er nødvendige for å tilpasse svensk rett til de nye EU-reglene om revisorer og revisjon.24 Oppdraget omfattet også å vurdere hvordan de nye EU-reglene og revisors erstatningsansvar påvirker revisjonsselskapenes mulighet til å påta seg oppdrag for foretak av allmenn interesse, samt å vurdere om ansvarsfordelingen mellom selskapsorganene kunne tydeliggjøres på noen måte.25

Utrederen mente at det var et for svakt empirisk grunnlag for å anta at risikoen for høye erstatningskrav er det som hindrer andre revisjonsselskaper enn de fire store revisjonsnettverkene fra å ta på seg revisjonsoppdrag hos foretak med allmenn interesse. Det samme gjelder spørsmålet om det er en reell risiko for at noen av disse nettverkene går konkurs som følge av store erstatningskrav. Utrederen pekte likevel på at det ikke er usannsynlig at erstatningskrav er en av flere faktorer som kan ha betydning for den rådende markedskonsentrasjonen.

I utredningen ble flere metoder som kan bidra til å begrense ansvaret for revisorer vurdert, herunder EU-rekommandasjonens forslag. Metodene som ble vurdert er obligatorisk ansvarsforsikring for styremedlemmer og daglig leder, proporsjonalt ansvar eller annen begrensing av det solidariske ansvaret, tak på erstatningssummen, tydeliggjøring av den erstatningsrettslige lempingsregelen og lovfestet ansvarsbegrensning gjennom avtale mellom revisor og revisjonsklienten. Utrederen falt ned på tre anbefalinger som hun mente kan bidra til å redusere risikoen for høye erstatningskrav og som kan bidra til å opprettholde lovgivningens ansvarsfordeling mellom revisor og selskapsorganene. I det følgende redegjøres det kort for de tre forslagene.

Det første forslaget gikk ut på at det må opplyses i selskapets årsregnskap om det er tegnet ansvarsforsikring for styremedlemmer og daglige leder. Utrederen gikk ikke inn for obligatorisk ansvarsforsikring for styremedlemmer og daglig leder. Obligatorisk ansvarsforsikring har tidligere vært vurdert av Aktiebolagskommittén. Den svenske regjeringen fulgte forslaget om ikke å innføre en obligatorisk ansvarsforsikring.26 Innvendingen mot obligatorisk ansvarsforsikring var blant annet at erstatningsretten kan miste noe av sin preventive effekt. Utrederen viste også til at de fleste børsnoterte foretak i Sverige har ansvarsforsikring for styremedlemmer og daglig leder, og anså selvregulering som hensiktsmessig.

Det andre forslaget var å tydeliggjøre den erstatningsrettslige lempingsregelen ved at det inntas i bestemmelsen at ansvarsfordelingen mellom selskapsorganene skal vektlegges når spørsmålet om lemping skal avgjøres. I vurderingen skulle det også tas hensyn til forsikringer og forsikringsmuligheter og graden av uaktsomhet.

Endelig forslo utrederen å lovfeste at revisorene gjennom avtale med revisjonsklienten kan begrense det interne erstatningsansvaret mot selskapet. Ansvarsbegrensningen skulle være saklig og godkjent av generalforsamlingen, og begrensingen skulle ikke gjelde for skader som begås forsettlig eller grovt uaktsomt. En avtale om ansvarsbegrensning skulle ikke gjelde overfor selskapets konkursbo.

Utredningen var på høring høsten 2016. Per mai 2017 lå forslagene fortsatt til behandling i det svenske justisdepartementet.

1.5 Underutvalgets vurdering

1.5.1 Sentrale trekk ved revisoransvaret

Revisoransvaret innenfor ekstern revisjon særpreges ved at en vid krets av skadelidte kan ha krav på erstatning. Revisor har et kontraktsrettslig ansvar overfor det reviderte foretaket for mangelfullt utført revisjon. Revisor kan også bli erstatningsansvarlig overfor regnskapsbrukere som ikke omfattes av kontrakten mellom revisor og revisjonsklienten dersom revisor uaktsomt har gjennomført revisjonen i strid med de kravene som følger av lov og god revisjonsskikk. Det må være relevant årsakssammenheng mellom den mangelfulle revisjonen og skadelidtes tap.

Revisjonsberetningen er revisors kommunikasjon til omverdenen. Det reviderte årsregnskapet er offentlig tilgjengelig og skal kunne legges til grunn av alle som har behov for informasjonen. Regnskapsbrukere kan eksempelvis være aksjonærer, kreditorer, leverandører, ansatte, konkurrenter og offentlige instanser. Innholdet i revisjonsberetningen er avgjørende for om en regnskapsbruker kan reise et erstatningssøksmål mot revisor, men ikke alle regnskapsbrukere er erstatningsrettslig beskyttet. Revisors ansvar er imidlertid ikke begrenset til ansvar for feil i årsregnskapsrevisjonen. Revisor vil hefte på grunnlag av revisorloven § 8-1 også for feil som begås i anledning alle andre tjenester som leveres av revisor, herunder rådgivning, utfylling av selvangivelse etc.

At revisor har ansvar for å avlegge revisjonsberetningen kan ses i sammenheng med at revisor har et såkalt informasjonsansvar overfor regnskapsbrukerne.27 Erstatningsansvar utenfor kontrakt for rene formueskader som oppstår i situasjoner der skadevolder har gitt villedende informasjon, betegnes gjerne som et informasjonsansvar. Betegnelsen informasjonsansvar har den senere tid etablert seg i norsk rett særlig som følge av Rt-2008-1078, Rt-2015-556, HR-2016-2264-A (erstatningsdommer mot takstmenn og eiendomsmegler), og HR-2016-2344-A (erstatningsdom mot revisor), uten at det dermed kan hevdes at informasjonsansvaret er et eget ansvarsgrunnlag. Høyesterett har formulert tre vilkår for denne formen for uaktsomhetsansvar. For det første må informasjonen ha vært villedende, og dette må skyldes uaktsomhet hos den som har avgitt informasjonen i en profesjonell sammenheng. For det andre må skadelidte ha hatt en rimelig og berettiget grunn til å stole på og innrette seg etter informasjonen. For det tredje må informasjonen ha vært ment for skadelidte eller i det minste for en begrenset gruppe som skadelidte tilhørte. Det vises også til dommen i LB-1995-3002 (Investa), som gjaldt erstatningskrav mot revisor med påstand om villedende regnskapsinformasjon overfor en rekke innlånskreditorer.

Vurderingen av hvem som er erstatningsrettslig beskyttet er i de nevnte dommene foretatt etter en interesseavveining. Denne interesseavveiningen er ikke nødvendigvis tilpasset revisoransvaret, og kriteriene som stilles opp er dermed heller ikke spesielt velegnet til å vurdere interessevernet, altså ansvarets utstrekning. I HR-2016-2344-A (Glåma Bygg) ble revisor dømt til å betale erstatning til en sparebank for uaktsomt å ha uttalt seg villedende om et foreløpig regnskap i et brev til revisjonsklienten før avgivelse av revisjonsberetningen. Selv om revisoren ikke konkret visste at banken overveide en aksjeinvestering, la retten vekt på at revisoren visste at det ble arbeidet med å styrke selskapets finansiering og at brevet kunne bli videreformidlet til banken. Revisoren «må uansett ha skjønt at banken overveide en risikofylt disposisjon, og at hans uttalelse kunne være viktig for bankens beslutning», se premiss 43. Erstatningen ble nedsatt med ca. 40 prosent fordi banken hadde medvirket til tapet ved egen uaktsomhet.

Et annet forhold ved revisoransvaret er at erstatningskravene og erstatningsutbetalingene kan bli svært høye. I Norge er det to saker de senere årene hvor revisor har blitt erstatningsansvarlig for høye beløp. Den ene saken var RG-2008-705 (Sponsor Service) der det samlede tapet som følge av revisors uaktsomhet beløp seg til 202 millioner kroner. Erstatningssummen ble redusert til 133 millioner kroner som følge av skadelidtes medvirkning. I den andre saken, TOSLO-2003-17426 (Finance Credit) var erstatningsbeløpet 655 millioner kroner. Saken ble imidlertid forlikt i etterkant av tingrettsavgjørelsen på et vesentlig lavere nivå enn den erstatningen som ble idømt i tingretten. Konsernrevisoren i Troms Kraft ble stevnet for 1,7 milliarder kroner. Saken ble forlikt før den kom til behandling i domstolene.

For det tredje gjenspeiler ikke nødvendigvis erstatningsretten funksjonsdelingen mellom selskapsorganene og revisor. Styret og daglig leder er ansvarlig for å utarbeide årsregnskapet i samsvar med lov og forskrifter, herunder for at det gir et rettvisende bilde i samsvar med regnskapslovens regler. Revisor har ved årsoppgjørsrevisjonen en kontrollfunksjon. Gjennom revisjonen skal revisor skaffe seg trygghet for at regnskapet ikke inneholder vesentlig feilinformasjon og avgi en revisjonsberetning med sin konklusjon. Det vises også til beskrivelsen i Birkeland (2017) side 111 – 112:

«Den opprinnelige skaden oppstår hos revisjonsklienten ved for eksempel regnskapsmanipulering. Regnskapsmanipuleringen er den skadevoldende handlingen som fører til at årsregnskapet blir misvisende, med den mulige følge at selskapet går konkurs og regnskapsbrukerne får et økonomisk tap. Parallelt med at årsregnskapet blir feilaktig på grunn av regnskapsmanipulasjon, vil revisjonsberetningen bli misvisende dersom revisor ikke oppdager regnskapsmanipulasjonen i forbindelse med revisjonsprosessen. Revisor har utført en skadevoldende handling uavhengig av revisjonsklientens skadevoldende handling. I denne og i andre tilsvarende situasjoner ved lovpliktig revisjon vil det være to skadevoldere der de skadevoldende handlingene har utspring i samme materiale, men de skadevoldende handlingene er forskjellige på bakgrunn av skadevoldernes ulike plikter som er gitt i lovgivningen.»

På denne måten er rolledelingen sentral for at disse funksjonene gjensidig skal styrke systemet som skal sikre pålitelig finansiell rapportering. Etter aksjeloven § 6-12 skal styret holde seg orientert om selskapets økonomiske stilling og plikter og påse at dets virksomhet, regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll. Etter § 6-14 skal daglig leder sørge for at selskapets regnskap er i samsvar med lov og forskrifter, og at formuesforvaltningen er ordnet på en betryggende måte. Sentralt for å ivareta styrets og daglig leders ansvar er å sørge for nødvendig intern kontroll med regnskapsprosessen. Etter § 6-13 skal styret føre tilsyn med den daglige ledelse og selskapets virksomhet for øvrig. Styret må blant annet i rimelig utstrekning begrense muligheten for regnskapsmanipulering og andre misligheter fra den daglige ledelsen. Underskriftskravet i regnskapsloven § 3-5 presiserer det ansvaret styremedlemmene og daglig leder har for å avgi et korrekt årsregnskap.

Styret og ledelsen bør, og vil normalt, legge stor vekt på revisors påpekninger før årsregnskapet ferdigstilles. Konsekvensen av ikke å ta hensyn til revisors påpekninger, kan være at revisor avgir revisjonsberetning med negativ konklusjon, forbehold eller presisering (avvikende revisjonsberetning), eller i ytterste konsekvens at revisor fratrer. Like fullt har ledelsen og revisor hver for seg selvstendig ansvar for å ivareta sine respektive funksjoner. Revisors rolle er ikke å bistå ledelsen i å avgi et korrekt regnskap. Der revisors påpekninger fører til at ledelsen avlegger et korrekt årsregnskap, har revisorfunksjonen fungert etter hensikten, på samme måte som der revisor avgir en revisjonsberetning med negativ konklusjon eller forbehold på et regnskap som inneholder vesentlige feil. Styret og ledelsen kan imidlertid ikke gjøre seg avhengig av revisjonen for å avgi et korrekt regnskap. Da svikter den funksjonsdelingen som skal sikre pålitelig finansiell rapportering.

I Rt-2010-1328 (straffesak om medvirkning til brudd på regnskapsloven), bygget Høyesterett på en forståelse av revisors og styrets roller som etter underutvalgets syn er egnet til å skape uklarhet, jf. premiss 36:

«Når revisor avgir ren revisjonsberetning til tross for mangelfull eller unnlatt revisjon, finner jeg det ikke tvilsomt at vedkommende aktivt bidrar til at revisjonsklienten fastsetter et uriktig årsregnskap. Karakteren av aktivt bidrag har sammenheng med at der foretaket har regnskapsplikt som i foreliggende sak, vil avgivelsen av revisjonsberetningen reelt sett være bestemmende for regnskapsfastsettelsen. Etter min oppfatning kvalifiserer derfor en ren revisjonsberetning på tross av mangelfulle eller unnlatte revisjonshandlinger, som en medvirkningshandling under regnskapsloven § 8-5. Beretningen gjør det mulig å fastsette det uriktige regnskapet som selskapets årsregnskap.»

Selv om det kan være en rent faktisk årsakssammenheng mellom mangelfull revisjon og uriktig regnskap, gjenspeiler ikke Høyesteretts syn slik det her er formulert den rettslige rollefordelingen mellom styret og revisor. Styret plikter etter aksjeloven § 6-12 å påse at selskapets virksomhet, regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll, og skal etter § 6-13 føre tilsyn med den daglige ledelse og selskapets virksomhet for øvrig. Det samme prinsippet følger av øvrig selskapslovgivning. Rolledelingen mellom styret og revisor tilsier at styret ikke skal kunne bruke den eksterne revisjonen til å ivareta dette ansvaret for den interne kontrollen.

Videre er revisor så vidt underutvalget kjenner til, i praksis oftest den eneste som det rettes erstatningskrav mot i saker der noen har lidt tap som følge av å ha stolt på regnskaper med vesentlig feilinformasjon. I de publiserte rettsavgjørelsene der erstatningskrav er reist mot revisor på grunnlag av feil i det reviderte regnskapet, har det kun i få tilfeller vært rettet erstatningskrav mot styremedlemmer eller daglig leder i samme sak. Revisor er solidarisk ansvarlig med styret og daglig leder, men det viser seg at når revisor saksøkes kreves det ikke erstatning fra styremedlemmer eller daglig leder samtidig, selv om de er ansvarlig for den samme skaden som har oppstått. Se for eksempel Rt-2003-696 der både revisor og styremedlemmene ble saksøkt i første instans, men kravet mot styremedlemmene ble frafalt i ankeomgangene. Dette til tross for at Høyesterett konkluderte med at ansvaret lå hos styret og ikke revisor. Den skjeve ansvarsfordelingen kan ha sammenheng med at revisor tegner ansvarsforsikring og har sikkerhetsstillelse for erstatningskrav, mens styremedlemmer ikke nødvendigvis har forsikringsordninger og dermed er revisor et mer attraktivt ansvarssubjekt enn styremedlemmene og eventuelt daglig leder.

Prinsippet om at det skal foretas en helhetsvurdering av om skadevolder har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt er anerkjent i rettspraksis. Sentralt i aktsomhetsvurderingen er om skadevolder har overtrådt handlenormer som har til oppgave å verne skadelidte. For revisors vedkommende er det sentralt om han har overtrådt god revisjonsskikk, herunder de internasjonale revisjonsstandardene. I Rt-2003-696 (Ivaran) ble det uttalt at det for revisorer gjelder et strengt profesjonsansvar, men at det likevel er rom for en viss kritikkverdig atferd før det blir tale om erstatningsbetingende uaktsomhet, se premiss 43. Innenfor profesjonsansvaret generelt er det en tendens til at uaktsomhetsnormen gjøres mer objektiv. Domstolene vurderer først og fremst om skadevolder har handlet i strid med regelverk og standarder i profesjonen, mens individuelle forhold hos skadevolder i mindre grad eller overhodet ikke blir vektlagt. Innenfor revisoransvaret kommer dette særlig til uttrykk ved at vurderingen av god revisjonsskikk har betydning for både om handlenormen er brutt og for vurderingen av de mer generelle erstatningsrettslige momentene i uaktsomhetsnormen, som blant annet handlingsalternativer og skadeevne. Revisjonsstandardene har derfor betydelig innflytelse på både handlenormen og aktsomhetsnormen, og skillet mellom normbruddene og den rene aktsomhetsvurderingen blir mindre fremtredende.

Der retten i saker om revisors erstatningsansvar har konstatert at det forelå vesentlige feil i regnskapet og at en revisjon i samsvar med handlenormene som følger av god revisjonsskikk ville ha avdekket feilene, er den helhetlige vurderingen av om revisor har opptrådt uaktsomt integrert i vurderingen av god revisjonsskikk. I HR-2016-2344-A (Glåma Bygg) ble revisor som nevnt ovenfor dømt til å betale erstatning til en sparebank for uaktsomt å ha uttalt seg villedende om et foreløpig regnskap i et brev til revisjonsklienten før avgivelse av revisjonsberetningen. Høyesterett viste til uttalelsen i Rt-2003-696 (Ivaran) om rom for kritikkverdig atferd og vurderte deretter om revisor hadde utformet og formidlet brevet på en uaktsom måte, se premiss 58 og 59:

«Jeg peker videre på at selv om brevet 21. juni 2011 ikke var en formell revisjonsberetning, gjaldt det revisors arbeid med Glåma Byggs årsregnskap og inneholdt kommentarer til det foreløpige regnskapet. Det ble altså skrevet i tilknytning til den pågående utførelsen av en av revisors kjerneoppgaver, der det er grunn til å forvente en høy grad av nøyaktighet og forsiktighet i formuleringene.

Gitt den kunnskapen som revisor hadde om hvordan brevet kunne bli brukt, mener jeg derfor at det var uaktsomt av ham ikke å ta klarere forbehold om posten ‘varer i arbeid’ i brevet 21. juni 2011. Han burde ha skjønt at de formuleringene han valgte, lett kunne bli oppfattet som at banken kunne se bort fra risikoen for store endringer i posten ‘varer i arbeid’.»

Når det gjaldt vurderingen av revisjonsarbeidet som lå til grunn for at brevet ble villedende viste Høyesterett til følgende vurdering i lagmannsrettens dom, se premiss 47:

«På bakgrunn av den risiko revisor under planleggingsfasen mente forelå, var det etter lagmannsrettens syn, ikke tilstrekkelig å kontrollere holdbarheten av selskapets kalkyler kun gjennom samtaler med daglig leder. Dersom revisor skulle ha handlet i tråd med god revisjonsskikk, burde han ha innhentet eksterne bevis, som støttet holdbarheten av at kalkylene var rimelige.»

1.5.2 Viktige hensyn i vurderingen av revisors erstatningsansvar

1.5.2.1 Dekning for skadelidte – gjenopprettingshensyn

Gjenopprettingshensynet (omtales også som reparasjonshensynet) bygger på at økonomisk kompensasjon kan tre i stedet for eller svare til en skade eller et tap. Den som gjennom kritikkverdig adferd volder en skade, står nærmest til å bære det økonomiske tapet skaden medfører for andre. Etter skadeserstatningsloven § 4-1 skal erstatning for tingsskade og annen formueskade dekke den skadelidtes hele økonomiske tap.

Hensynet har størst vekt der den skadelidte ikke selv har bidratt til at skaden oppsto og ikke har hatt noen særskilt grunn eller oppfordring til å beskytte seg mot skaden. Dette gjenspeiles i reglene i skadeserstatningsloven § 5-1 om skadelidtes medvirkning og § 5-2 om lemping av erstatningsansvaret. I saker om revisoransvar er det ikke uvanlig at erstatningen avkortes på grunn av skadelidtes medvirkning. Underutvalget kjenner ikke til saker fra rettspraksis der revisors erstatningsansvar har blitt lempet etter revisorloven § 8-2, jf. skadeserstatningsloven § 5-2.

Også andre forhold kan tale mot ubegrenset gjenoppretting i alle saker der det er påvist faktisk årsakssammenheng. Alminnelige erstatningsregler avgrenser skadevolderens ansvar i visse tilfeller gjennom ulovfestede prinsipper om ansvarsfrihet der skadevolderens bidrag er uvesentlig, det det mangler adekvat sammenheng mellom den skadevoldende adferden og skadelidtes tap, og i henhold til læren om vernet interesse. Interessevernet kan tenkes å sette en grense for hvem som er erstatningsrettslig beskyttet på grunnlag av en villedende revisjonsberetning, men det skal antakelig mye til. Det finnes så langt underutvalget kjenner til ikke eksempler fra rettspraksis som avgrenser revisors erstatningsansvar på dette grunnlaget.28

Gjenopprettingshensynet er grunnleggende for hele erstatningsretten. Hensynet står sterkt i norsk erstatningsrett. Underutvalget legger i de nærmere vurderingene av om revisors erstatningsansvar bør begrenses (punkt 5.4 til 5.7 nedenfor) vekt på at det kreves en særskilt begrunnelse å fravike prinsippet om at en uaktsom skadevolder skal dekke skadelidtes økonomiske tap fullt ut.

1.5.2.2 Tillit til reviderte regnskaper – prevensjonshensyn

Prevensjonshensynet innebærer at trusselen om erstatningsansvar kan motivere til å unngå skadevoldende adferd og fremme skadebegrensende adferd. Den økonomiske og øvrige belastningen ved erstatning kan påvirke handlemåten i ønsket retning på liknende måte som straffelovgivningen. Formålet med revisjon er å skape tillit til at årsregnskapet oppfyller gjeldende lovkrav og ikke inneholder vesentlig feilinformasjon. Erstatningsansvar for mangelfull revisjon forutsetter at regnskapet inneholder vesentlig feil som ikke er påpekt i revisjonsberetningen. Det at revisor risikerer å komme i erstatningsansvar ved mangelfullt utført revisjon, bidrar antakelig til å øke tilliten til den finansielle informasjonen i reviderte regnskaper. Eksponeringen for erstatningsansvar styrker revisors egeninteresse i å gjennomføre en god revisjon.

Det reviderte foretaket, ved styret og ledelsen, har det primære ansvaret for at årsregnskapet oppfyller gjeldende lovkrav og ikke inneholder vesentlig feilinformasjon. Det vises til omtalen av funksjonsdelingen mellom revisor og styret og ledelsen i punkt 5.1. Muligheten for et reelt erstatningsansvar for styremedlemmer og daglig leder som uaktsomt bidrar til at foretaket utarbeider et feilaktig regnskap, kan påvirke disse til å legge mer vekt på sitt ansvar for korrekte regnskaper.

1.5.2.3 Velfungerende markeder

Revisjonens funksjon i å skape tillit til finansiell informasjon har stor betydning for et velfungerende næringsliv. Denne tillitsfunksjonen er den sentrale begrunnelsen for revisjonsplikt. I Ot.prp. nr. 75 (1997–98) om revisorloven står det i pkt. 1.1:

«Både med sikte på effektiv ressursallokering gjennom regnskapets informasjonsverdi ved økonomiske beslutninger, og tiltak mot økonomisk kriminalitet, er det behov for at en uavhengig person vurderer om regnskapet er avlagt i samsvar med gjeldende regelverk. Utøvelsen av revisors funksjoner skal dermed medvirke til effektiv ressursallokering og til bekjempelse av ulike former for økonomisk kriminalitet, herunder kriminalitet på skatte- og avgiftsområdet. Hensiktsmessige regler om revisjon og revisorers virksomhet har således en vesentlig samfunnsøkonomisk betydning.»

Revisjonens tillitsfunksjon er spesielt viktig for velfungerende kapitalmarkeder. Det gir store gevinster i form av lavere transaksjonskostnader ved at investorene kan stole på utstedernes finansielle informasjon, men også i resten av næringslivet gir tillit til årsregnskaper og ordnet økonomi store gevinster. Revisjon er viktig i den forbindelsen. Tilstrekkelig tilgang på kompetente og uavhengige revisorer er nødvendig for at revisjonens tillitsfunksjon skal bli ivaretatt. Det forutsetter et fungerende revisjonsmarked.

I praksis består revisjonsmarkedet av flere delmarkeder. Markedet for revisjon av noterte foretak domineres i dag av revisjonsselskaper i fire internasjonale nettverk både i Norge og internasjonalt – EY, Deloitte, KPMG og PWC. Revisjonsselskaper i andre internasjonale nettverk har en liten del av dette markedet. BDO, som er store i det samlede norske revisjonsmarkedet, har noen få noterte revisjonsklienter i Norge. Også de fleste banker og forsikringsselskaper revideres av ett av de fem største revisjonsselskapene. Per februar 2017 var det til sammen 14 revisjonsselskaper som reviderte foretak av allmenn interesse, det vil si noterte foretak, banker og forsikringsselskaper. I markedet for revisjon av andre større foretak opererer det noen mellomstore revisjonsselskaper i tillegg til de fem største. Ved utgangen av 2015 var det seks revisjonsselskaper med omsetning over 100 millioner kroner, 80 revisjonsselskaper med omsetning mellom 10 og 100 millioner kroner og 509 revisjonsselskaper med omsetning under 10 millioner kroner.29

Både på grunn av markedskonsentrasjonen og den samfunnsmessige betydningen, er det etter underutvalgets syn mest relevant å vurdere om erstatningsansvaret påvirker markedet for revisjon av foretak av allmenn interesse på en slik måte at det bør innføres begrensninger. Videre er EUs rekommandasjon om å begrense revisoransvaret begrunnet i hensynet til kapitalmarkedet. I følge EU-rekommandasjonen, begrenser risikoen for høye erstatningskrav muligheten for revisjonsselskaper i de mellomstore revisjonsnettverkene til å komme inn på markedet for revisjon av foretak av allmenn interesse. Det pekes på at erstatningsrisikoen gjør at tilgjengeligheten av ansvarsforsikringer er begrenset. Revisjonsselskapene i de fire største internasjonale revisjonsnettverkene, forsikrer seg gjennom nettverkenes egne forsikringsselskaper, såkalte «captives». Et «captive» er et forsikringsselskap som er etablert for å forsikre ett eller noen bestemte foretaks egne risikoer. Rekommandasjonen er særlig motivert av at kollaps i ett av de fire største revisjonsnettverkene, kan medføre samfunnsskadelige forstyrrelser i kapitalmarkedene som følge av at mange utstedere i en slik situasjon står uten reell mulighet til å skaffe seg en uavhengig revisor (omtalt som «big 3 scenario»). Det vises til omtalen i punkt 3.2.3 ovenfor.

Markedshensyn er nærmere vurdert punkt 5.4 nedenfor som grunnlag for å innføre beløpsbegrensning av revisors erstatningsansvar.

1.5.3 Vurderinger underutvalget deler

1.5.3.1 Innledning

Underutvalget mener at begrensning av revisors erstatningsansvar ut over det som følger av den alminnelige erstatningsretten, krever en særskilt begrunnelse, jf. også omtalen av gjenopprettingshensynet i punkt 5.2.1. Det er flere mekanismer i den alminnelige erstatningsretten som avgrenser og begrenser erstatningsansvaret. Underutvalget vurderer her anvendelsen av disse mekanismene relatert til revisors erstatningsansvar.

1.5.3.2 Uaktsomhetsvurderingen

Profesjonsansvaret hviler på en forventing hos regnskapsbrukerne om at revisor som et utgangspunkt skal følge de profesjonelle handlenormene som gjelder for utførelsen av revisjonsoppdrag og andre revisoroppdrag. Det er likevel rom for kritikkverdig atferd uten at det skal vurderes som erstatningsbetingende uaktsomt. Det er en tendens til at terskelen for den forsvarlige atferden blir lavere når handlenormene er omfattende. Det er i stor grad tilfelle for revisjon, jf. særlig de internasjonale revisjonsstandardene som må følges for å være i samsvar med kravet til god revisjonsskikk i revisorloven.

I vurderingen av om revisor har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt, vil det være en rekke momenter som legges til grunn, og ikke bare en vurdering av om revisor har overtrådt de internasjonale revisjonsstandardene. Det må foretas en helhetsvurdering av om revisor i det enkelte tilfellet har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. Selv om dette prinsippet er stadfestet i rettspraksis, fremgår grensen mellom (i) vurderingen av om handlenormen er brutt og hvis ja, (ii) om bruddet var uaktsomt, ikke nødvendigvis klart av premissene i domspraksis. Dette kan gi et inntrykk av at domstolene går i retning av å objektivisere ansvaret. En tydeligere grensedragning mellom disse to spørsmålene kan bidra til å klargjøre domstolenes uaktsomhetsvurdering med hensyn til revisors erstatningsansvar. Det vises til omtalen av dette i punkt 5.1.

Innen lovpliktig revisjon har det vært en del usikkerhet om hvor langt ansvaret for revisor strekker seg, og særlig om forholdet mellom styret og revisor. Klargjøring av bestemmelsene i revisorloven om revisors ansvarsområde kan bidra til å skape større forutsigbarhet for revisorer samtidig som regnskapsbrukerne bevisstgjøres.

1.5.3.3 Årsakssammenheng og adekvans

De alminnelige erstatningsrettslige prinsippene om årsakssammenheng og adekvans avgrenser erstatningsansvaret. Revisor kan kun holdes erstatningsansvarlig der revisors uaktsomme adferd har medført den skadelidtes tap og denne sammenhengen vurderes som adekvat (skadefølgen må ha fremstått som synbar eller påregnelig for revisor). Etter underutvalgets vurdering er ikke årsakssammenheng egnet for særskilt lovregulering i saker om revisors erstatningsansvar. Underutvalget går heller ikke inn for særregler som avgrenser visse skadelidtes rett til erstatning i slike saker.

1.5.3.4 Skadelidtes medvirkning

Erstatningsansvaret kan reduseres eller falle bort etter de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven om skadelidtes medvirkning. Det vises også til omtalen i kapittel 2 og punkt 5.1 ovenfor. Bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 5-1 om skadelidtes medvirkning kan anvendes uavhengig av om skadelidte er revisjonsklienten eller en regnskapsbruker. I flere avgjørelser om revisors ansvar har erstatningssummen blitt redusert som følge av skadelidtes medvirkning. Etter underutvalgets syn anvendes den alminnelige regelen om skadelidtes medvirkning i de fleste tilfeller på en god måte i saker for domstolene om revisors erstatningsansvar, selv om revisor gjennomgående synes å måtte bære en større del av ansvaret enn skadelidte selv. En ansvarsreduksjon på 50 % eller mer hører til sjeldenhetene. Hvis retten kommer til at den skadelidte også kan klandres for tapet, reduseres normalt erstatningsbeløpet. I HR-2016-2344-A (Glåma Bygg) og RG-2008-705 (Sponsor Service), ble erstatningen til de saksøkende bankene redusert som følge av medvirkning. Retten la vekt på at bankene ikke hadde foretatt en forsvarlig kredittbeslutning.

Nedsetting av erstatningsbeløpet på grunn av skadelidtes medvirkning er en utpreget skjønnsmessig vurdering. Etter underutvalgets vurdering er ikke dette egnet for særskilt lovregulering i saker om revisors erstatningsansvar.

1.5.4 Beløpsbegrensning

Ettersom EUs anbefaling gjelder å begrense ansvaret for revisorer som reviderer foretak med allmenn interesse, er det hensiktsmessig først å se om de forholdene som EU-kommisjonen fremhever gjør seg gjeldene i Norge. Som nevnt i punkt 5.2.3 er markedet for revisjon av foretak av allmenn interesse, og spesielt noterte foretak, også i Norge dominert av revisjonsselskaper i de fire største internasjonale revisjonsnettverkene (EY, Deloitte, KPMG og PWC). Et «big 3 scenario» der ett av disse nettverkene kollapser som følge av store erstatningsutbetalinger, er langt på vei relevant for norske forhold, inkludert en situasjon der kun det norske revisjonsselskapet i nettverket avvikles. Dette begrenses noe av at også BDO har et stort revisjonsselskap i Norge. Det har ikke vært fremmet erstatningsrettskrav for domstolene for mangelfull revisjon av noterte foretak. De største kjente erstatningssakene mot norske revisorer har dreiet seg om revisjon av større unoterte foretak. Det er mulig det er inngått forlik mellom revisorer og noterte foretak, men det er i så fall ikke offentlig tilgjengelig informasjon. Det kan imidlertid ikke utelukkes at slike saker kommer opp i fremtiden. Skadevirkningene for kapitalmarkedene ved et «big 3 scenario» vil imidlertid være like store om den eller de nettverksødeleggende erstatningssakene gjelder noterte foretak eller andre foretak.

Underutvalget deler vurderingen i EU-rekommandasjonen av at et «big 3 scenario» vil kunne ha store skadevirkninger for kapitalmarkedenes funksjon ved at mange noterte foretak ikke vil klare å skaffe seg en uavhengig revisor, i hvert fall på kort sikt etter en nettverkskollaps. Etter underutvalgets vurdering vil det kunne føre til merkbare og uheldige forstyrrelser i de norske kapitalmarkedene og i de internasjonale kapitalmarkedene som betyr mye for norsk næringsliv. Det vil være stor usikkerhet knyttet til hvor omfattende slike forstyrrelser faktisk vil bli, men en kan ikke se bort fra at risikoen er reell for at de kan bli betydelige. Underutvalget anser at det antakelig skal mye til før en eller flere erstatningssaker medfører at ett av de største revisjonsnettverkene, eller den norske delen av nettverket, opphører. Det har tidligere vært flere store erstatningssaker mot disse revisjonsselskapene uten at de har blitt avviklet av den grunn. Da hele det internasjonale revisjonsnettverket Arthur Andersen kollapset etter Enron-skandalen i 2002, var det ikke som følge av en erstatningssak. Det kan ikke utelukkes at en eller flere store erstatningssaker kan medføre at nettverket eller den norske delen av det opphører, hvis det samtidig inntrer andre alvorlige omstendigheter. En begrensning av revisors erstatningsansvar i tråd med EU-rekommandasjonen vil redusere denne risikoen.

EU-rekommandasjonen legger vekt på å redusere risikoen for et «big 3 scenario» gjennom å styrke markedsandelene til revisjonsselskaper i de mellomstore internasjonale nettverkene («mid-tier firms») i markedet for revisjon av foretak av allmenn interesse. I rekommandasjonen pekes det på at et ubegrenset solidaransvar kan medføre at revisjonsselskaper og -nettverk avholder seg fra å gå inn i det internasjonale markedet for noterte selskaper, og at det derfor er små utsikter til at det skulle oppstå nye revisjonsnettverk som vil være i stand til å utføre lovfestet revisjon av slike selskaper. Som antydet ovenfor anser underutvalget at risikoen ved et «big 3 scenario» i Norge begrenses noe av at også BDO har et stort revisjonsselskap her i landet. Norge har fem store revisjonsselskaper som reviderer foretak av allmenn interesse. Revisjonsselskapene i de fire største internasjonale revisjonsnettverkene, er imidlertid omtrent like dominerende i markedet for revisjon av foretak av allmenn interesse i Norge som ellers i Europa. For regnskapsåret 2015 ble revisjonen av 132 av selskapene som er notert på Oslo Børs utført av et selskap i ett av de fire største nettverkene (EY 52, PWC 42, KPMG 24, Deloitte 13) og 14 av et annet revisjonsselskap (BDO 7, RSM 2, Grant Thornton 1, annet utenlandsk revisjonsselskap 4).30 Underutvalget har ikke noen klar formening om hvilken betydning erstatningsrisiko har for evnen og viljen til revisjonsselskaper utenfor de fire store internasjonale nettverkene til å øke sin andel av markedet for revisjon av foretak av allmenn interesse. Underutvalget har merket seg at dette vektlegges i EU-rekommandasjonen. Samtidig er det antakelig andre faktorer som har like stor eller større betydning.

Etter en samlet vurdering av disse forholdene opp mot de alminnelige hensynene som er omtalt i punkt 5.2 og 5.3, anser underutvalget at det ikke er tilstrekkelig grunn til å begrense revisors erstatningsansvar gjennom en øvre beløpsbegrensning.

Underutvalget har også vurdert om det kan være hensiktsmessig å lovfeste et ansvarsfritt beløp «i bunn» før erstatningsansvar kan gjøres gjeldende mot revisor. Et slikt «bunnfradrag» for revisor kan bidra til skjerpet aktsomhet hos medansvarlige styremedlemmer og daglig ledelse og regnskapsbrukere som handler med det reviderte foretaket. Hjelmeng har anført argumenter for en løsning der revisors erstatningsansvar begrenses med et øvre tak kombinert med et nedre ansvarsfritt beløp.31 I siste avsnitt i artikkelen oppsummeres synspunktet slik:

«Hvis det velges en slags capping [øvre beløpsbegrensning], kunne man supplert dette med et lovfestet ‘egenrisikobeløp’ for skadelidte, slik at revisor bare blir ansvarlig innenfor et intervall. Under dette intervallet måtte krav rettes mot styremedlemmer eller selskapsledelsen. På denne måten kunne man oppnådd en viss dekning hos revisor, men reservert dette for de mer alvorlige tilfeller der full ansvarsfrihet kunne virket støtende, og samtidig skjermet revisor for ‘massesøksmål’ samt individuelt sett ruinerende utbetalinger. En mulig ‘cap’ i europeisk sammenheng kunne vært ansvar i intervallet 5–25 mill €.»

Underutvalget har ut fra de samme hensynene som er nevnt ovenfor, kommet til at heller ikke denne måten å begrense revisors erstatningsansvar bør lovfestes.

1.5.5 Avtalt ansvarsbegrensning

Revisor og revisjonskunden kan inngå avtale om revisors erstatningsansvar overfor den reviderte. Avtalefriheten følger av alminnelig ulovfestet kontraktsrett, på samme måte som den reviderte kan regulere erstatningsansvaret i andre kontraktsforhold som ikke er preseptorisk regulert av hensyn til forbrukere eller andre. En eventuell avtale mellom revisor og den reviderte kan både gjelde ansvarsvilkårene og utmålingen hvis vilkårene for ansvar er til stede, for eksempel en begrensning av ansvaret sammenlignet med den alminnelige regelen om at revisor ved uaktsomhet må dekke den revidertes fulle tap. Innholdet i revisjonen kan revisor ikke begrense eller modifisere ved avtale. Kravene til innholdet i revisjonen følger av revisorloven og god revisjonsskikk.

En avtalt ansvarsbegrensning mellom revisor og klienten vil ikke ha betydning for rettsstillingen til eventuelle tredjepersoner som krever erstatning som følge av revisors uaktsomhet.

En ansvarsbegrensning for revisor kan, som andre formuerettslige avtaler, sensureres etter avtaleloven § 36. Fordi partene i dette tilfellet er profesjonelle, vil terskelen for sensur være høy. Så vidt underutvalget kjenner til, er det ikke vanlig å fastsette ansvarsbegrensninger i avtaler om revisjonsoppdrag.

Beslutningen om å regulere revisors ansvar ved en ansvarsbegrensning eller på annen måte, må etter underutvalgets syn treffes av det organet hos klienten som etter selskapsrettslige regler har kompetanse til å oppnevne eller velge revisor, eventuelt må dette organet gi samtykke hvis beslutningen er truffet av et annet organ. I aksje- og allmennaksjeselskaper må samtykket gis av generalforsamlingen fordi revisor er aksjeeiernes tillitsperson og velges av generalforsamlingen.

Fordi avtalefriheten mellom revisor og klienten når det gjelder erstatningsansvaret fremgår av alminnelig kontraktsrett, supplert med selskapsrettslige regler som nevnt, ser ikke underutvalget noen grunn til å foreslå regulering av dette spørsmålet i den nye revisorloven.

1.5.6 Forslag fra medlemmene Granvang, Hanstad og Hjelmeng

1.5.6.1 Proporsjonalt ansvar

Regelen om solidaransvar, jf. skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1, sikrer at skadelidte ikke må gå på den enkelte medvirkende for delbeløp. Forutsetningen for et solidaransvar er at skaden er voldt «i forening», dvs. at samtlige solidarisk ansvarlige må stå bak en årsaksfaktor som det kan knyttes ansvar til. Det er sikker rett at det også gjelder solidaransvar etter skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1 mellom ansvarlige som hefter på ulikt grunnlag, jf. Rt-2005-870.32

Regelen om solidaransvar er blitt til av hensyn til skadelidte, og forutsetter at det kan knyttes ansvar til alle de solidarisk ansvarlige. Det vil si at alle representerer en såkalt nødvendig betingelse for skaden, eller at skaden er påført i fellesskap uten at den enkeltes spesifikke årsaksbidrag fastlegges. Hvis revisor reviderer et regnskap og dette senere viser seg å være misvisende og dermed påfører andre et økonomisk tap, er det på det rene at revisor representerer et i utgangspunktet relevant årsaksbidrag, en «nødvendig betingelse», i den forstand at skaden ikke ville ha skjedd dersom revisor hadde oppdaget feilene. Likevel kan ikke revisors rolle sammenlignes med andre situasjoner der en aktør representerer en ansvarlig årsak. I revisors situasjon ligger den primære feilen hos styret og ledelsen som har utarbeidet regnskapet. Revisor kommer inn som kontrollør, og årsaksbidraget etableres fordi kontrollen har sviktet.

En erstatningsrettslig likestilling av revisor og andre ansvarlige representerer således et avvik fra den ansvarsfordeling mellom revisor og styre som selskaps- og regnskapslovgivningen og revisorloven legger opp til. På denne måten er et solidaransvar som likestiller de ansvarlige, i kombinasjon med at forholdene ligger slik til rette at krav gjerne kanaliseres mot revisor, problematisk ut fra erstatningsrettens prevensjonsaspekt. Selv om et strengt ansvar for revisor vil virke skjerpende for den kontrollen som revisjonen innebærer, fører solidaransvaret til at det preventive aspektet svekkes for styrets medlemmer og ledelsen, siden disse i praksis i begrenset utstrekning er eksponert for erstatningssøksmål. I sin tur kan dette øke risikoen for vesentlige feil i regnskapet og lede til en negativ spiral. For at styret skal kunne ivareta sin rolle i å sikre en forsvarlig regnskapsapporteringsprosess og et riktig regnskap, er det sentralt at styrebehandlingen av årsregnskapet får den oppmerksomheten loven krever. Etter disse medlemmenes syn er det mye å hente på å få til forbedringer her.

Etter disse medlemmenes oppfatning bør erstatningsreglene fremme de normene den tjener som sanksjon og rettsvirkning for. Erstatningsansvar for tap som følge av feilinformasjon i reviderte regnskaper, bør understøtte formålet både etter regnskaps- og revisjonslovgivningen om rettvisende finansiell informasjon. Erstatningsansvaret for revisor og det reviderte foretakets styremedlemmer og ledelse bør bidra til riktige regnskaper. Disse medlemmer mener at dette hensynet ikke er godt nok ivaretatt innenfor gjeldende rett.

Det er et viktig hensyn at erstatningsansvaret utformes slik at skadelidte gis en dekningsmulighet (se punkt 5.2.1 ovenfor om gjenopprettingshensynet). Men det er også viktig at erstatningsreglene gir insentiver til styret og ledelsen til å overholde regnskaps- og bokføringslovgivningen, og til å ivareta ansvaret etter selskapsretten for å ha en forsvarlig intern kontroll med regnskapsrapporteringsprosessen. På denne bakgrunn mener disse medlemmene at det bør innføres et proporsjonalt ansvar for revisor. Dette bør utformes slik at revisors ansvar begrenses etter en vurdering av ansvarsfordelingen i lovverket, revisors utviste skyld og ellers bidrag til skaden. Disse medlemmer finner det riktig å betegne ansvaret som «proporsjonalt», siden revisor bare skal hefte forholdsmessig iht. skyld, årsaksbidrag og ansvarsfordeling. Dette er noe annet enn «proratarisk» ansvar, som forutsetter en fordeling av tapet mellom flere skadevoldere.

Særregler om erstatningsansvar som skal understøtte viktige hensyn bak regulering innenfor et område, vil ikke være særpreget for revisoransvaret. I konkurranseretten skjer det en tilpasning av solidaransvaret i erstatningsretten for å hindre at erstatningsansvaret virker forstyrrende på sanksjonsmekanismene i konkurranseloven. Foretak som har overtrådt konkurransereglene, men som er innrømmet amnesti eller lemping for bøtesanksjonen, vil skjermes for solidarisk erstatningsansvar for å gi ytterligere insentiver til å varsle om konkurranseskadelig atferd.33

I nyere høyesterettspraksis er det videre tatt til orde for at erstatningsrettens preventive funksjon kan ha særlig betydning når den bidrar til å supplere håndhevelsen av annet regelverk. I Rt-2015-276 sies det for eksempel i premiss 32: «Den ansvarliges mulige erstatningsplikt overfor en skadelidt tredjemann vil derfor utgjøre et nyttig privatrettslig supplement til det offentligrettslige håndhevingsregimet, som kan bidra til å styrke rettsvernet nettopp for de interesser på privat hånd som loven og de aktuelle regler også tar sikte på å beskytte. Muligheten for erstatningsansvar vil anspore til kvalitet ved utførelsen av oppdraget som ansvarlig.»

En erstatningsrettslig regel som tydeligere eksponerer styremedlemmene og den daglige ledelsen for det ansvaret de er pålagt i selskaps- og regnskapslovgivningen, vil kunne bidra til å skjerpe aktsomheten knyttet til styrets behandling av regnskapet og kvaliteten på årsregnskapet i sin alminnelighet. Et proporsjonalt ansvar vil ikke ha som sin hovedfunksjon å skjerme revisor mot høye erstatningskrav, men å la rettsvirkningene i form av erstatningsansvar gjenspeile den rollefordelingen mellom styret og revisor som er fastsatt i selskaps- og revisjonslovgivningen. Slik revisoransvaret har utviklet seg i praksis, er det grunn til å tro at et proporsjonalt ansvar for revisor vil kanalisere flere søksmål mot de primæransvarlige for regnskapsavleggelsen, og således øke bevisstheten om, samt øke etterlevelsen av, pliktene etter regnskapslovgivningen. Det er ikke grunn til å anta at et proporsjonalt ansvar vil svekke kvaliteten i revisjonen gjennom svekket prevensjon. Et proporsjonalt erstatningsansvar for revisor vil etter disse medlemmenes vurdering fortsatt innebære en eksponering for erstatningsansvar som revisjonsforetaket og den oppdragsansvarlige revisoren er nødt til å ta hensyn til i sitt kvalitetsarbeid. I tillegg bidrar reguleringen av revisorer og revisjon og offentlig tilsyn med revisorene til å sikre forsvarlig revisjon. Samlet sett er det disse medlemmenes vurdering at et proporsjonalt ansvar for revisor vil bidra til bedre regnskaper med færre feil. Et mer reelt erstatningsansvar for styremedlemmer og den daglige ledelsen, vil styrke erstatningsrettens preventive funksjon.

Disse medlemmer mener at en samlet avveining av hensynene til dekning for skadelidte og til at erstatningsreglene bør bidra best mulig til å understøtte tilliten til reviderte regnskaper, tilsier at den erstatningsrettslige hovedregelen om fullt solidaransvar bør fravikes. Disse medlemmer mener at solidaransvaret på dette området har medført en reell fordeling av erstatningsansvar mellom revisor og det reviderte foretakets styremedlemmer og daglige ledelse som ikke i tilstrekkelig grad motiverer både ledelsen og revisor til hver for seg å sikre at det avlegges regnskaper uten vesentlig feilinformasjon. En klargjøring i loven i form av et proporsjonalt ansvar vil også bidra til å fjerne den misforståelsen som i noen grad synes å gjøre seg gjeldende hos selskapsledelsen om at revisor også har et ansvar for regnskapet. Anvendelsen av lempningsregelen i revisorloven § 8-2, jf. skadeserstatningsloven § 5-2, har ikke vært tilstrekkelig til å motvirke dette.

Disse medlemmer anser at det gjeldende solidaransvaret i for stor grad legger til rette for at styremedlemmer og den daglige ledelsen legger for lite vekt på en forsvarlig regnskapsrapporteringsprosess og at regnskapene blir riktige. Videre at det bør legges mer vekt på denne faren for flere feil i regnskapene og skader som følge av at kredittgivere og investorer stoler på regnskapene, enn på full dekningsmulighet hos en uaktsom revisor når skaden først har skjedd. Etter disse medlemmers vurdering vil gevinstene som kan forventes ved å modifisere solidaransvaret klart overstige mulige uheldige konsekvenser av å redusere skadelidtes dekningsmulighet. Disse medlemmer legger vekt på at styret og den daglige ledelsen er og bør være ansvarlige i første hånd for å avlegge et regnskap uten vesentlige feil, og at disse har til rådighet virkemidler for å sikre at det skjer. Samtidig vektlegges at skadelidte i disse sakene vil ha mulighet til å ta hensyn til forsikringsdekning mv. som påvirker dekningsmuligheten både hos revisor og hos styremedlemmene og daglig leder. Byrdene ved også å måtte saksøke styrets medlemmer og eventuelt andre ansvarlige for regnskapet i tillegg til revisor, må fra en prosessøkonomisk synsvinkel anses som begrensede. Skaden oppstår i begge tilfeller på grunn av vesentlige feil i regnskapet, og bevisføringen vil i stor grad bygge på det samme bevismaterialet. Disse medlemmene mener at det derfor bør innføres et proporsjonalt erstatningsansvar for revisor, slik at revisor hefter for en andel av tapet som reflekterer revisors bidrag til skaden.

Disse medlemmer har også vurdert om formålet om tydelig eksponering for erstatningsansvar kan oppnås tilfredsstillende med andre virkemidler. Et mulig tiltak kan være lovpliktig ansvarsforsikring for styremedlemmer og daglig leder. Et slikt tiltak ble vurdert og avvist i Sverige i SOU 2016:34.34 Pliktig ansvarsforsikring for styremedlemmer og daglig leder kan øke muligheten for at skadelidte som har stolt på et revidert regnskap med vesentlige feil, vil søke erstatning både hos styremedlemmene og daglig leder og hos revisor. Disse medlemmer anser at det taler mot et slikt lovkrav at det vil være begrenset mulighet for å håndheve kravet og at ulik risiko og forsikringsbehov kan føre til unødvendig høye kostnader (forsikringsbehovet kan for eksempel være lavt i selskaper uten gjeld og eksterne investorer). Disse medlemmene går derfor ikke inn for det. Et proporsjonalt ansvar for revisor vil videre være et klart mer effektivt tiltak for å bidra til riktigere regnskaper og færre skader som følge av feil i regnskapene, som bør gjennomføres uavhengig av om det eventuelt også skulle innføres lovpliktig ansvarsforsikring for styremedlemmer og daglig leder.

Utformingen av en regel om proporsjonalt ansvar byr på noen utfordringer, både av materiell og prosessuell art. Hovedformålet er å komme frem til en bestemmelse som innebærer at ansvaret fordeles mellom «kontrollsiden» og «utarbeidelsessiden» på en måte som gjenspeiler ansvarsfordelingen etter lovverket. Spørsmålet er for det første hvilke kriterier som skal anvendes for å fordele ansvaret. For det andre oppstår det spørsmål om koordinering av krav rettet mot henholdsvis revisor og andre (styrets medlemmer, ledelsen), herunder om det skal kreves at det fremmes krav mot begge sider.

EUs rekommandasjon om revisoransvar var inne på en løsning med proporsjonalt ansvar, men ga ikke konkrete anbefalinger om hvilke prinsipper som skulle være bestemmende. Hjelmeng skriver følgende om dette:

«Hovedforslag nr. 2 er pro rata-ansvar, hvilket innebærer at revisor ikke lenger skal hefte solidarisk for hele tapet, men bare for ‘det faktiske bidrag til den skade, som en skadesanmelders krav vedrører’. Det fremgår ikke av rekommandasjonen hvordan dette bidraget skal bestemmes, utover henvisningen til ‘fastsættelse af en række principper ...’. En fordeling ut fra det faktiske årsaksmessige bidraget (dvs. en opphevelse av hovedregelen om solidaransvar) er vanskelig fordi revisor ved ikke å ha avdekket feil i regnskapet etter betingelseslæren vil representere en nødvendig betingelse for hele skaden, ... Betraktninger om det faktiske bidraget til skaden er derfor ikke egnet som grunnlag for en fordeling mellom revisor og andre ansvarlige»35

Disse medlemmer er enige i at en fordeling basert på det faktiske årsaksbidraget byr på utfordringer, og har bl.a. sett hen til bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 5-3 om regress mellom flere skadevoldere, som benytter formuleringen «avgjøres under hensyn til ansvarsgrunnlaget og forholdene ellers». Denne formuleringen passer imidlertid ikke helt godt. For det første forutsettes det at det foreligger et ansvarsgrunnlag å fordele ansvaret i henhold til. Dersom skadelidte bare saksøker revisor, vil det ikke være tatt stilling til om erstatningsvilkårene er oppfylt for andre ansvarssubjekter, typisk styremedlemmer eller ledelsen. «Forholdene ellers» åpner også for konkrete vurderinger der også den ansvarliges økonomiske stilling og rimelighetshensyn kan komme inn. Juridisk teori fremhever både gradering etter skyld og «årsakskvalitet». Årsaksfaktorer graderes i henhold til hvor dominerende og direkte de har påvirket utfallet.36 Askeland fremhever følgende:

«Den norske tradisjonen kan etter dette sies å ha vært at det legges vekt på begge graderingsmåtene, både skyldgradering og årsaksgradering. Mye tyder også på at dette er den mest rettferdige fremgangsmåte for å veie partenes forhold mot hverandre. En slik likestilling av skyld- og årsaksforhold er også forenlig med den någjeldende ordlyd i skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 2 …»37

Disse medlemmer anser at en begrensning av revisors ansvar som bygger på en kombinasjon av skyld- og årsaksbetraktninger, samt ansvarsfordelingen mellom revisor og selskapets organer i henhold til regnskaps- og revisjonslovgivningen, vil være den beste løsningen, og foreslår en formulering om at revisor bare hefter i henhold til «utvist skyld og bidrag til skaden i henhold til ansvarsfordelingen etter regnskapsloven og revisorloven». Dette er en normativ standard, der ansvaret må fordeles etter en konkret vurdering, som vil adressere og vektlegge rolle- og ansvarsfordelingen.

En slik normativ vurdering vil kunne sies å representere et avvik fra hovedprinsippet om solidaransvar. At dette prinsippet er grunnleggende i erstatningsretten, oppfatter ikke disse medlemmer som noe tungtveiende argument mot løsningen. Snarere tvert imot; det er ikke overraskende at brede erstatningsrettslige prinsipper krever tilpasning når de anvendes på enkelte områder, og disse medlemmer anser spørsmålet som så tett knyttet til utformingen av revisors plikter etter loven at det naturlig er lovgivers oppgave å formulere retningslinjer som domstolene kan utvikle videre.

Disse medlemmer vil ikke foreslå en bestemmelse om at andre potensielt ansvarlige enn revisor må saksøkes (og da eventuelt i tvungent prosessfellesskap). Hvis skadelidte bare reiser sak mot revisor, vil partsforholdet som den prosessuelle rammen for saken sette grenser for sakens opplysning med hensyn til andre potensielt ansvarlige (styremedlemmer, daglig leder). Rettens materiale for å drøfte om det i en slik situasjon er en eller flere ansvarlige i tillegg til revisor, og hvis ja, klarlegge årsaksbidrag og skyldgrad hos den enkelte for å fastsette revisors forholdsmessige andel kan da ofte være så spinkelt at en drøftelse av disse spørsmålene kan bli krevende. For å avhjelpe disse utfordringene foreslås det at bestemmelsen om proporsjonalt ansvar begrenses til tilfeller hvor det objektivt sett foreligger feilinformasjon i regnskapet eller annen rapportering som selskapets har utarbeidet. Deretter må revisors skyldgrad og årsaksbidrag i henhold til ansvarsfordelingen etter regnskapsloven og revisorloven vurderes opp mot dette. Samtidig bør ikke vanskelighetene overvurderes, og skadelidte vil ha insentiver til å saksøke også andre ansvarlige nettopp for å sikre full erstatningsdekning. At styremedlemmer og eventuelle andre i selskapsledelsen i større utstrekning trekkes inn i prosesser ved feilinformasjon i årsregnskapet er også et hovedformål med forslaget. Dette representerer riktignok et brudd med prinsippet om solidaransvar og den valgmulighet skadelidte generelt er innrømmet i erstatningsretten. Disse medlemmer mener imidlertid at hensynet til en mer effektiv håndhevelse av regnskapslovgivningen bør veie tyngst. Det gjøres imidlertid ikke inngrep i skadelidtes rett til full erstatning, forskjellen blir at skadelidte må rette krav mot flere for å få full dekning. Dersom styrets medlemmer frifinnes for erstatningsansvar, mens ansvar blir ilagt revisor, vil imidlertid skadelidtes dekning reduseres, siden det ikke er meningen at revisor skal hefte for hele tapet dersom andre frifinnes.

En bestemmelse om proporsjonalt ansvar kan lyde: «For tap som følge av feilinformasjon i et revidert årsregnskap eller konsernregnskap eller i annen revisorbekreftet rapportering, hefter revisor og revisjonsselskapet overfor skadelidte bare i henhold til utvist skyld og bidrag til skaden i henhold til ansvarsfordelingen etter regnskapsloven og revisorloven.»

1.5.6.2 Begrensning ved erstatningsutmålingen

For å tydeliggjøre den eksponeringen for erstatningssøksmål som styremedlemmer og selskapets administrasjon vil utsettes for, mener medlemmene Granvang, Hanstad og Hjelmeng at ansvaret bør utformes som en reell begrensning i ansvaret for revisor i henhold til de kriterier som er utviklet ovenfor i 5.6.1. Disse medlemmene har også vurdert om det kan tas hensyn til ansvarsfordelingen i regnskapsloven og revisorloven ved andre elementer i erstatningsansvaret. I tilfelle er spørsmålet om det bør formuleres egne utmålingsregler. På dette punkt foreligger det i alle fall to alternativer, enten å ta ansvarsfordelingen inn som et moment i en lempningsvurdering, alternativt å legge dette inn som et obligatorisk moment i erstatningsutmålingen.

Dersom det først aksepteres at ansvarsfordelingen mellom revisor og selskapsorganer skal inngå i erstatningsvurderingen med sikte på at revisors ansvar skal begrenses for også å fremme en preventiv virkning overfor selskapets organer, fremstår imidlertid begge disse løsningene som svake, om enn i ulik grad.

Lempingsalternativet fremstår som det åpenbart svakeste alternativet. Bestemmelsen om lempning i revisorloven § 8-2, jf. skadeserstatningsloven § 5-2, åpner for å lempe ansvaret når ansvaret blir særlig tyngende for skadevolder eller når det i særlige tilfeller er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden. Bestemmelsen er en form for sikkerhetsventil for skadevoldere. I følge forarbeidene til revisorloven ønsket Finansdepartementet å opprettholde hovedregelen i erstatningsretten om at skadelidte skal få dekket sitt økonomiske tap fullt ut, med unntak av lempingsregelen.38 Etter disse medlemmers vurdering må det blant annet være rom for å anvende lempingsregelen dersom full erstatning kan føre til konkurs for revisoren eller revisjonsselskapet.39 Lempingsregelen er imidlertid i liten grad anvendt i erstatningsrettssaker mot revisor.

Hovedkriteriet for lempning er at ansvaret vil virke urimelig tyngende. Dette representerer en konkret vurdering av skadevolders interesse opp mot skadelidtes. Et slikt rimelighetsskjønn vil etter disse medlemmer gi alt for liten forutberegnelighet til at en ønsket preventiv virkning vil fremmes. Til dette kommer at ansvarsfordelingen da bare vil inngå som ett av flere momenter i en helhetsvurdering, og det fremstår som uklart hvilken vekt de ulike momentene vil ha. Av disse årsaker vil disse medlemmene advare mot en løsning der lempningsadgangen reguleres. Den svenske utredningen SOU 2016:34 viser etter disse medlemmenes oppfatning også at realiteten i en slik regulering vil være uklar, med andre ord om den faktisk vil innebære en realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Man ser for øvrig også i svensk rett at domstolene forsøker å skjære til revisoransvaret gjennom prinsipielle vurderinger av ansvarsgrunnlaget, ikke gjennom anvendelse av unntaksregler.40

Dersom hensynet til ansvarsfordelingen i lovverket skal inngå i erstatningsutmålingen, er disse medlemmer av den oppfatning at det best gjøres ved å innføre en vurdering av ansvarsfordelingen som et obligatorisk moment i tapsutmålingen, der det gjøres obligatorisk å korrigere revisors ansvar i henhold til ansvarsfordelingen og eventuelt utvist skyld. Hovedpoenget er da å rendyrke denne vurderingen og frigjøre den fra eksisterende konsepter som primært bygger på rimelighet og som derfor ikke frembyr den nødvendige tydelighet. En formulering kunne da vært følgende:

«Ved utmåling av erstatning som revisor hefter for, skal det tas hensyn til revisors bidrag til skaden i henhold til ansvarsfordeling mellom revisor og selskapets organer etter regnskapsloven og revisorloven.»

Disse medlemmene mener likevel at dette er et mindre tydelig alternativ enn forslaget om proporsjonalt ansvar i henhold til skyld og bidrag til skaden vurdert ut fra ansvarsfordelingen i lovgivningen, men et bedre alternativ enn å inkludere dette som ett av flere momenter i en lempningsvurdering.

1.5.7 Forslag fra medlemmene Birkeland, Giertsen og Irgens

1.5.7.1 Proporsjonalt ansvar

Forslaget fra medlemmene Granvang, Hanstad, Hjelmeng:

«For tap som følge av feilinformasjon i et revidert årsregnskap eller konsernregnskap eller i annen revisorbekreftet rapportering, hefter revisor og revisjonsselskapet overfor skadelidte bare i henhold til utvist skyld og bidrag til skaden. Denne begrensning gjelder ikke dersom revisor har utvist grov uaktsomhet eller forsett.»

Problemet bør vurderes i en bredere sammenheng

Underutvalgets medlemmer Birkeland, Giertsen og Irgens ser ikke bort fra at begrunnelsen for et proporsjonalt ansvar – funksjonsfordelingens betydning og prevensjon rettet mot styrenes håndtering av regnskapene – kan ha relevans i visse tilfeller. Men konsekvensen – i form av å lovfeste en særskilt ansvarsreduksjon for én profesjon (revisorene) griper så dypt inn i alminnelig erstatningsrett – at disse medlemmene vil anbefale at dette problemet blir drøftet i en bredere ramme, ikke bare i tilknytning til revisorenes ansvar.

Disse medlemmene er også usikre på det empiriske grunnlaget for antagelsen om at gjeldende rett har ført til en uheldig ansvarskanalisering mot revisor og et tilsvarende mindre søkelys – og dermed mindre effektiv prevensjon – mot styrenes medlemmer og daglige ledere.41 Det usikre empiriske grunnlaget tilsier også varsomhet med å gå inn for dyptgripende endringer i erstatningslovgivningen i dette lovarbeidet.

Avveiningen mellom den uaktsomme revisor og skadelidte

Birkeland, Giertsen og Irgens kan ikke se at det i avveiningen mellom den uaktsomme revisor og skadelidte er urimelig at skadevolderen (revisor), i likhet med andre skadevoldere, må søke regress hvis det anføres at dekning av det fulle tapet vil påføre revisor et større ansvar enn det som tilsies «under hensyn til ansvarsgrunnlaget og forholdene ellers» (skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 2).

Skadelidtes svekkede stilling etter forslaget om et proporsjonalt ansvar trer særlig frem hvis andre mulig ansvarlige frifinnes: «Dersom styrets medlemmer frifinnes for erstatningsansvar, mens ansvar blir ilagt revisor, vil … skadelidtes dekning reduseres, siden det ikke er meningen at revisor skal hefte for hele tapet dersom andre frifinnes» (sitat fra punkt 5.6.1 foran). Særlig hvis revisor eller revisjonsselskapet har evne til å dekke det fulle tapet av egne midler og/eller forsikring, kan det virke spesielt uheldig om skadelidte likevel må tåle en reduksjon av ansvaret.

Beregningsproblemet

Den svenske utrederen i SOU 2016:34 avviste et proporsjonalt ansvar, blant annet fordi dette vil reise beregningsproblemer, se utredningen side 123:

«Frågan är då om ansvaret i stället bör vara delat. Att ansvaret är solidariskt när flera är skadeståndsskyldiga för samma skada är huvudregeln i svensk rätt.

Principen om solidariskt ansvar är en så central del av skadeståndsrätten att det enligt utredningens mening inte framstår som en framkomlig väg att göra ytterligare avsteg från den principen än vad som följer av gällande regler. En regel om delat ansvar skulle, på samma sätt som ett subsidiärt ansvar, i alltför hög grad begränsa de skadelidandes möjligheter att föra en legitim skadeståndstalan mot en revisor som genom ansvarsgrundande handlande orsakat eller medverkat till att orsaka skadan. Ett delat ansvar får dessutom antas leda till betydande svårigheter för de skadelidande att visa vem som ska ansvara för vad.»

Beregningsproblemet skyldes at forslaget om et proporsjonalt ansvar avgrenser revisors ansvar i henhold til «skyld og bidrag». Skal revisors «bidrag» fastsettes, må andelen av tapet som skal dekkes av revisor ofte fastsettes i lys av atferden fra styremedlemmer eller daglig leder. Kriteriet «bidrag» synes å peke på forholdsmessighet, der revisors «bidrag» må sees relativt mot andres «bidrag». For å begrense dette problemet, synes utkastet til lovtekst fra Granvang, Hanstad og Hjelmeng å peke på en helhetsvurdering der «skyld og bidrag» skal sees i lys av ansvarsfordelingen etter regnskapsloven og revisorloven. Slik utkastet er formulert (særlig kriteriet «bidrag»), synes det vanskelig å se bort fra at en slik helhetsvurdering må inneholde overveielser av forholdsmessigheten, og dermed vil beregningsproblemet (trolig) ofte bli aktuelt.

Problemer som kan oppstå ved beregning av aktørenes «skyld og bidrag» kan også skyldes at på utarbeidingssiden med hensyn til regnskapet (styret, daglig leder) vil det som regel være andre handlinger som danner grunnlaget for et ansvar, sammenlignet med kontrollsiden (revisor), og det kan ha vært kommunikasjon mellom utarbeidings- og kontrollsiden som kan gjøre det krevende å klarlegge de ansvarliges årsaksbidrag og skyldgrad. Hvis bare revisor er saksøkt, kan disse mulige skadevoldernes «skyld og bidrag» måtte bli beregnet i lys av en hypotetisk vurdering av årsaksbidraget og skyldgraden hos styremedlemmer eller andre som ikke er trukket inn som parter i saken. Det kan prosessøkonomisk bli krevende.

Skadelidtes søksmålsbyrde

Vanskeligheter med å beregne revisors «bidrag» kan føre til at et søksmål mot revisor som allerede i gjeldende rett ofte er prosessøkonomisk krevende, får et nytt ansvarsvilkår som kan forsterke søksmålsbyrden for skadelidte. Vedtas et proporsjonalt ansvar, vil det for skadelidte ikke være tilstrekkelig å reise sak bare mot revisor for å få dom for det fulle tapet. Skadelidte må reise sak mot minst en ansvarlig i tillegg for å få dekket sitt fulle tap. Søksmålsbyrden vil da ofte stige, fordi søksmålets omfang kan bli (vesentlig) større hvis to eller flere saksøkte må trekkes inn.

1.5.7.2 Det subsidiære utmålingsalternativet

Det subsidiære forslaget fra medlemmene Granvang, Hanstad, Hjelmeng:

«Ved utmåling av erstatning som revisor hefter for, skal det tas hensyn til revisors bidrag til skaden i henhold til ansvarsfordeling mellom revisor og selskapets organer etter regnskapsloven og revisorloven.»

I forslaget om et proporsjonalt ansvar trekkes revisors «skyld og bidrag» inn i ansvarsvurderingen, slik at erstatningsansvaret (ofte) vil bli lavere enn skadelidtes fulle tap. Utmålingsalternativet forutsetter at det fulle tapet er utgangspunktet, men at det «skal tas hensyn» til revisors «bidrag» til skaden. Kriteriet «bidrag» reiser det samme beregningsproblemet som tilsvarende begrep i forslaget om proporsjonalt ansvar. At det «skal tas hensyn» til dette bidraget, vil (ofte) medføre et fradrag i den fulle erstatning. Settes størrelsen på dette fradraget i lys av revisors «bidrag», synes utmålingsalternativet (ofte) å føre til en erstatning til skadelidte som er nær det som ville blitt resultatet i henhold til det foreslåtte proporsjonale ansvaret. Ulempene ved et proporsjonalt ansvar – slik Birkeland, Giertsen og Irgens vurderer disse – gjør seg derfor i hovedsak også gjeldende for det subsidiære utmålingsalternativet.

1.5.7.3 Tilføyelse i lempingsregelen

Dersom det reises erstatningskrav mot revisor, gjelder den alminnelige lempingsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2 (i henhold til henvisning fra revisorloven § 8-2):

«Erstatningsansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden.»

Lempingsregelen har så langt vært lite brukt i publisert norsk rettspraksis om revisorers ansvar, trolig fordi kriteriet «foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter» normalt vil trekke i retning av at ansvaret ikke lempes.

Lempingsregelens betydning for revisors erstatningsansvar ble drøftet av den svenske utrederen i SOU 2016:34. Gjeldende lempingsregel i den svenske aktiebolagslagen lyder slik:

«Om någon är ersättningsskyldig …, kan skadeståndet jämkas efter vad som är skäligt med hänsyn till handlingens art, skadans storlek och omständigheterna i övrigt.»

Forslaget fra den svenske utrederen i lyder slik:

«Om någon är ersättningsskyldig …, kan skadeståndet jämkas efter vad som är skäligt med hänsyn till handlingens art, skadans storlek, ansvarsfördelningen mellan bolagsorganen och omständigheterna i övrigt».

Birkeland, Giertsen og Irgens vil anbefale at det i revisorloven inntas en særskilt lempingsregel, der den foreslåtte tilføyelsen i det svenske forslaget kombineres med gjeldende lempingsregel i norsk rett. En slik bestemmelse kan lyde:

«Erstatningsansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold, ansvarsfordelingen mellom revisor og den revidertes organer og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden.»

EU-rekommandasjonen 2008/473 om begrensning av erstatningsansvaret for revisorer og revisjonsselskaper forutsetter at landene har handlefrihet til å avveie hensynene til skadelidte og den skadevoldende revisor innenfor rammen av sin nasjonale erstatningsrett. Problemene som rekommandasjonen peker på, kan i noen grad bli ivaretatt ved lemping. En fordel med å koble dette til lemping, er at da vil et etablert erstatningsrettslig regelverk bli virkemiddelet dersom det skulle oppstå en situasjon der et større revisjonsforetak skulle bli utsatt for en konkursfare på grunn av et erstatningskrav – som typisk er den risiko som er bakgrunnen for rekommandasjonen.

Lovteksten i skadeserstatningsloven § 5-2 («urimelig tyngende», «særlige tilfelle») og forarbeidene forutsetter at lemping er forbeholdt unntakstilfeller. Birkeland, Giertsen og Irgens legger til grunn at lemping i henhold til en eventuell ny bestemmelse i revisorloven også vil gjelde for unntakstilfellene, i likhet med gjeldende rett.

Tilføyelsen om at «ansvarsfordelingen mellom revisor og den revidertes organer» kan vektlegges tar typisk sikte på at styret eller daglig leder har vært kvalifisert uaktsomme i utarbeidelsen av regnskapet, men der revisors skyld var nær den nedre grensen for vanlig uaktsomhet, og at et fullt ansvar for revisor derfor kan være «urimelig tyngende» i henhold til denne unntaksregelen. Det kan også vektlegges i gjeldende rett – der skadeserstatningsloven § 5-2 viser til «skyldforhold» og «forholdene ellers». Tilføyelsen vil presisere og fremheve dette. Tilføyelsen vil også minne om at spørsmålet om lemping kan bero på en samlet avveining av hensynene til reparasjon for skadelidte og tyngden av de preventive hensyn rettet mot både styrets medlemmer og daglig leder på den ene siden og revisor på den andre.

Alternativet «foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter» i lempingsregelen vil ha størst vekt så langt revisor er eller burde vært forsikret. Spørsmål om lemping kan særlig oppstå for et mulig ansvar utover dette. Det er også forutsatt i forarbeidene til den svenske utrederens forslag om lemping.42

Lemping er trolig mest aktuelt for revisors ansvar overfor tredjepersoner, det vil si andre enn klienten. Skulle både det reviderte foretaket og revisor være uaktsomme i utarbeidelsen av regnskapet og kontrollhandlingene, vil det mest nærliggende grunnlaget for en reduksjon eller bortfall av revisors ansvar være skadeserstatningsloven § 5-1 om medvirkning. Når det gjelder ansvaret overfor tredjepersoner, kan lemping aktualiseres hvis et stort antall aksjeeiere, investorer eller andre regnskapsbrukere lider tap, slik at det samlete tapet blir «urimelig tyngende».

1.5.8 Årsberetningen

Ansvarsforsikring for styremedlemmer og daglig leder kan gjøre at disse i større grad blir eksponert for et reelt erstatningsansvar for tap som følge av vesentlig feilinformasjon i regnskapet. Underutvalget anser at innføring av et slikt krav ligger på siden av mandatet, og har derfor ikke utredet det særskilt. Underutvalget foreslår imidlertid å styrke betydningen av slike ansvarsforsikringer gjennom et pålegg om å opplyse i årsberetningen om styrets medlemmer og daglig leder har tegnet forsikring for sitt mulige ansvar overfor foretaket og tredjepersoner og i tilfelle om forsikringsdekningen. Den svenske utrederen har foreslått en slik tilføyelse i den svenske årsredovisningslagen.

Det vises til underutvalgets forslag til endring i forslaget til ny regnskapslov i NOU 2015: 10 § 9-2.

1.6 Krav om å stille sikkerhet for mulig ansvar

1.6.1 Gjeldende rett

1.6.1.1 Revisorloven og revisorforskriften

Etter revisorloven § 3-7 første ledd nr. 4 skal en ansvarlig revisor stille «nødvendig sikkerhet for mulig ansvar etter kapittel 8 i samsvar med regler fastsatt av departementet». Etter § 8-1 plikter revisor å erstatte skade som denne forsettlig eller uaktsomt har voldt under utførelsen av sitt oppdrag. Ansvarlig revisor er etter § 3-7 en registrert eller statsautorisert revisor som oppfyller tilleggsvilkår blant annet om sikkerhetsstillelse, og er tildelt revisorregisternummer fra Finanstilsynet etter å ha dokumentert at vilkårene er oppfylt.

Det er gitt nærmere regler om sikkerhetsstillelse i forskrift 25. juni 1999 nr. 712 om revisjon og revisorer (revisorforskriften) kapittel 3.

Etter § 3-1 skal sikkerhet stilles av norsk skadeforsikringsselskap, bank, kredittinstitusjon eller finansieringsforetak, eller av et tilsvarende foretak som har hovedsete i, er gitt tillatelse til å drive virksomhet i og er underlagt myndighetstilsyn i en annen EØS-stat. Etter § 3-1 annet ledd påtar sikkerhetsstilleren seg, på vilkår som nevnt i § 3-2 og § 3-4, å innestå for oppfyllelse av revisors ansvar som nevnt i revisorloven kapittel 8 innenfor rammen av et nærmere angitt beløp som oppfyller kravene i § 3-3. Revisor skal etter tredje ledd til enhver tid kunne fremlegge dokumentasjon som viser at det er stillet tilstrekkelig sikkerhet.

Ette § 3-2 er den sikkerhetsstiller som revisor har når skadelidte fremsetter krav om erstatning ansvarlig overfor skadelidte. Dette gjelder selv om tapet ble forårsaket mens revisor hadde en annen sikkerhetsstiller. Et erstatningskrav anses etter annet ledd som fremsatt på det tidligste av følgende tidspunkter:

• Det tidspunkt revisor eller dennes sikkerhetsstiller første gang mottok skriftlig melding om tapet med krav om erstatning.

• Det tidspunkt revisor eller dennes sikkerhetsstiller første gang mottok skriftlig melding fra sikrede eller skadelidte vedrørende omstendigheter som kan ventes å føre til at et erstatningskrav blir reist mot sikrede.

• Kravet om skriftlig melding i de over nevnte punkter ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon dersom det er benyttet en betryggende metode for angivelse av tidspunkt for sending og mottak av slik melding.

Dersom revisor ikke har en sikkerhetsstiller på det tidspunktet kravet fremsettes, svarer etter tredje ledd revisors siste sikkerhetsstiller. Den sikkerhetsstiller revisor hadde da tapet ble forårsaket er også ansvarlig overfor skadelidte, men kan kreve full regress hos den sikkerhetsstilleren som er ansvarlig etter første eller tredje ledd.

Etter § 3-3 skal sikkerheten være minst 5 millioner kroner. Finanstilsynet kan i enkelttilfeller bestemme at det skal stilles høyere sikkerhet. Dersom utbetaling fra sikkerhetsstilleren medfører at sikkerheten ikke lenger oppfyller kravene til sikkerhetens størrelse, må revisor sørge for å bringe sikkerheten i samsvar med kravene innen en måned. Finanstilsynet kan i enkelttilfeller fastsette lengre eller kortere frist.

Etter § 3-4 kan skadelidte kreve dekning direkte fra sikkerhetsstilleren uten først å rette krav mot revisor. Sikkerhetsstilleren kan ikke gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser revisor selv har i forholdet til skadelidte. Sikkerhetsstilleren kan overfor skadelidte ikke påberope at det er foretatt utbetalinger under sikkerheten med mindre Finanstilsynet er varslet om utbetalingen senest samtidig med at utbetalingen fant sted. Oppsigelse av sikkerheten eller bortfall av sikkerheten på annen måte er ikke virksomt i forhold til skadelidte før tre måneder etter at Finanstilsynet har mottatt melding om bortfallet. Stilles ny sikkerhet før utløpet av denne perioden, blir bortfallet av sikkerheten virksomt fra det tidspunkt ny sikkerhet er stilt.

1.6.1.2 Forsikringsavtaleloven

Underutvalget har vurdert et krav om tvungen ansvarsforsikring, og har derfor med en omtale av bestemmelser i forsikringsavtaleloven som er av særlig betydning i den forbindelse.

Ved ansvarsforsikring kan forsikringsselskapet ikke påberope seg at sikrede (revisoren eller revisjonsselskapet) har fremkalt forsikringstilfellet ved simpel eller grov uaktsomhet, jf. forsikringsavtaleloven § 4-9 annet og tredje ledd. Har sikrede forsettlig fremkalt forsikringstilfellet, er forsikringsselskapet ikke ansvarlig, jf. første ledd.

Forsikringsavtaleloven § 7-6 regulerer skadelidtes stilling ved ansvarsforsikring. Har forsikringstakeren tegnet ansvarsforsikring for å oppfylle pålegg gitt i eller i medhold av lov (tvungen ansvarsforsikring), gjelder § 7-6 tilsvarende i den utstrekning skadelidtes stilling ikke er særskilt regulert i den aktuelle loven, jf. § 7-7 første ledd. Etter § 7-7 annet ledd gjelder det særregler som gir skadelidte økt beskyttelse ved tvungen ansvarsforsikring.

Dekker forsikringen sikredes erstatningsansvar, kan skadelidte etter § 7-6 første ledd kreve erstatning direkte fra forsikringsselskapet. Forsikringsselskapet og sikrede har plikt til på forespørsel å opplyse skadelidte om det foreligger ansvarsforsikring. Fremsettes krav om erstatning mot forsikringsselskapet, skal selskapet etter annet ledd varsle sikrede uten ugrunnet opphold og holde sikrede underrettet om den videre behandlingen av kravet. Forsikringsselskapets innrømmelser overfor skadelidte binder ikke sikrede. Blir forsikringsselskapet saksøkt, kan det etter tredje ledd kreve at skadelidte saksøker sikrede i samme sak.

Forsikringsselskapet kan etter § 7-6 fjerde ledd gjøre gjeldende de innsigelser mot kravet som sikrede har i forhold til skadelidte. Det innebærer at forsikringsselskapet har alle sikredes erstatningsrettslige innsigelser i behold. Det gjelder fullt ut også ved tvungen ansvarsforsikring.

Ved frivillig ansvarsforsikring kan forsikringsselskapet også gjøre gjeldende sine innsigelser overfor sikrede, jf. § 7-6 fjerde ledd. Forsikringsselskapet kan for eksempel gjøre gjeldende at forsikringsdekningen er opphørt på grunn av manglende premiebetaling eller at sikrede har fremkalt forsikringstilfellet forsettlig. Ved tvungen ansvarsforsikring, kan imidlertid forsikringsselskapet etter § 7-7 annet ledd ikke gjøre gjeldende innsigelser som det kunne ha gjort gjeldende mot forsikringstakeren eller sikrede, dersom det vet eller bør vite at det dreier seg om en tvungen ansvarsforsikring. Bestemmelsen innebærer at forsikringsselskapet ikke kan gjøre gjeldende forsikringsrettslige innsigelser fra forsikringsforholdet med sikrede. Forsikringsselskapet hefter umiddelbart i forhold til skadelidte. Det vil si at selskapet som utgangspunkt skal betale erstatning til skadelidte selv om forsikringsselskapet i forhold til sikrede ikke er forpliktet til å dekke skaden, for eksempel fordi skaden er forvoldt forsettlig eller sikrede har tilsidesatt sikkerhetskrav i forsikringsvilkårene.

Er en tvungen ansvarsforsikring oppsagt eller på annen måte bortfalt, får dette etter § 7-7 annet ledd virkning i forhold til skadelidte én måned etter at vedkommende myndighet har mottatt varsel om forholdet. For revisorer vil dette måtte være Finanstilsynet.

Søksmål mot forsikringsselskapet etter § 7-6 må anlegges i Norge, hvis ikke noe annet følger av Norges folkerettslige forpliktelser, jf. § 7-6 femte ledd.

Bestemmelsene i § 7-6 hindrer ikke at en næringsdrivende overfor sikrede frafaller sin rett til å kreve erstatning for skade i næring direkte fra forsikringsselskapet, jf. § 7-6 sjette ledd. Slik avtale er likevel uten rettsvirkning ved sikredes insolvens.

1.6.2 EØS-rett

Det er ikke krav om sikring av revisors erstatningsansvar etter EU-reglene om revisjon.

1.6.3 Regler i andre land

Det stilles krav om forsikring av revisors erstatningsansvar i de fleste land i EU og EØS.43 I de fleste av landene er dette krav fra bransjeforeninger og ikke lovkrav. I enkelte land er de foreningsfastsatte kravene forankret i lovgivningen gjennom vilkår om at de skal oppfylles. Det er gjennomgående krav om ansvarsforsikring. I Danmark er dette kombinert med et krav om å stille garanti. Det gjelder ulike minstekrav til beløpsgrenser og dekningen for øvrig. I enkelte land er beløpsgrensene samordnet med tak i loven på revisors erstatningsansvar. Nedenfor er ordningene i Sverige og Danmark omtalt nærmere.

Etter den svenske revisorloven44 § 27 skal revisorer og registrerte revisjonsselskaper tegne forsikring for erstatningsansvar som revisoren eller selskapet kan pådra seg i revisjonsvirksomheten. I særlige tilfeller kan Revisorsnämnden gjøre unntak fra kravet om forsikring. Nærmere regler er gitt i Revisorsnämndens föreskrifter om villkor för revisorers och registrerade revisionsbolags verksamhet (RNFS 2001:2) §§ 7, 8 og 9. Etter forskriften skal slik ansvarsforsikring tegnes av revisorer som utøver revisjonsvirksomhet som selvstendig næringsdrivende og registrerte revisjonsselskaper («revisionsföretag»). I revisionsföretag med høyst fem utøvende revisorer, kan forsikringssummen begrenses til 200 prisbasbelopp (om lag 9 millioner svenske kroner) per skadetilfelle og forsikringsår. Der antallet utøvende revisorer er mellom fem og 50 øker minstegrensen per forsikringsår til 400 prisbasbelopp (18 millioner kroner) og til 600 prisbasbelopp (27 millioner kroner) i større revisjonsselskaper. Revisorsnämnden skal på forespørsel få dokumentasjon for ansvarsforsikringen.

Etter den danske revisorloven45 § 3 første ledd nr. 6, er det et vilkår for å få revisorgodkjennelse at søkeren er forsikret mot økonomiske krav som måtte bli reist i forbindelse med utførelsen av lovfestet revisjon og avgivelse av revisorbekreftelser som ikke utelukkende er bestemt til bruk for oppdragsgiveren. Det er gitt nærmere regler i bekendtgørelse nr. 1536 af 9. desember 2015 om godkendte revisorers garantistillelse og ansvarsforsikring. Etter denne forskriften skal vilkåret i loven om forsikring oppfylles både med garantistillelse og ansvarsforsikring. Garantien kan begrenses til 500 000 danske kroner innenfor en garantiperiode på ett år. Ansvarsforsikringen kan i et revisjonsselskap begrenses til 2 millioner kroner multiplisert med antallet godkjente revisorer, maksimalt 20 millioner kroner. Garantien eller ansvarsforsikringen kan kun bringes til opphør ved registrering i Erhvervsstyrelsens revisorregister.

1.6.4 Ansvarsforsikring og sikkerhetsstillelse for andre profesjoner

Advokatlovutvalget har omtalt de gjeldende reglene om sikring av advokaters erstatningsansvar i NOU 2015: 3 punkt 19.1:

«Domstolloven § 222 stiller krav om at den som vil utøve advokatvirksomhet, må stille sikkerhet for erstatningsansvaret som advokaten kan pådra seg under utøvelsen av virksomheten. Nærmere regler er gitt i advokatforskriften kapittel 2. Regler for god advokatskikk i advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.6 fastsetter dessuten et krav om at advokaten har plikt til å tegne ansvarsforsikring i tillegg til den lovbestemte sikkerhetsstillelsen.

En advokat som vil utøve advokatvirksomhet i eget navn, plikter å stille sikkerhet, jf. advokatforskriften § 2-1 første ledd. Sikkerheten skal omfatte erstatningsansvar som advokaten etter de alminnelige erstatningsregler kan pådra seg overfor tredjemann i sin advokatvirksomhet. Sikkerhetsstillelsen gir økonomisk sikkerhet for den som lider tap ved advokatens handlinger eller unnlatelser. Sikkerheten verner ikke advokaten. Advokatens økonomi sikres ved at det tegnes forsikring, i tillegg til sikkerhetsstillelsen. Se nærmere om dette nedenfor.

[…]

I advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.6 er det likevel fastsatt en bestemmelse om at ‘advokaten til en hver tid skal være ansvarsforsikret mot erstatningskrav som retter seg mot hans yrkesutøvelse …’. Bestemmelsen ble inntatt i de etiske reglene ved revisjon i 1991. Bestemmelsen pålegger advokaten å tegne ansvarsforsikring i tillegg til den lovbestemte sikkerhetsstillelsen. Etter bestemmelsen i punkt 3.6 skal advokaten være ansvarsforsikret under hensyn til sin virksomhets art og omfang. Størrelsen på forsikringen er ikke nærmere spesifisert i bestemmelsen. Av Advokatforeningens kommentar til advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.6 kommer det frem at en grunndekning på samme beløp som sikkerhetsstillelsen, som er fem millioner kroner, i kombinasjon med den lovpålagte sikkerhetsstillelsen, antas å være tilstrekkelig for vanlig advokatvirksomhet. Videre fremgår det av Advokatforeningens kommentar at hvis advokaten driver ‘en virksomhet som ut fra oppdragets art og omfang innebærer en risiko for å bli ansvarlig for større beløp enn det som gjelder for advokater flest, følger det av pkt. 3.6 at advokaten må tegne ansvarsforsikring for et høyere beløp enn det som følger av grunndekningen’.»

Advokatlovutvalget har foreslått å endre dagens system med sikkerhetsstillelse og ansvarsforsikring. Utvalget går inn for et lovkrav om en ordning med kollektiv ansvarsforsikring. Utvalget har følgende grunnleggende betraktninger i NOU 2015: 3 punkt 19.2.1:

«Sikkerhetsstillelse og forsikring skal i første rekke sørge for at klienter ikke lider økonomisk tap som følge av advokatens klanderverdige handlinger. Et forslag om en nyordning må fullt ut ivareta hensynet til klienten. Etter utvalgets syn er det imidlertid også viktig å ivareta hensynet til advokatene. Uaktsomhetsnormen under profesjonsansvaret er streng, og selv den beste kan komme til å gjøre erstatningsbetingende feil. Et tyngende erstatningsansvar kan svekke advokatens økonomi. Hvis en advokat ikke har god og ordnet økonomi, kan det virke inn på advokatens uavhengighet; behovet for å tjene penger kan medføre at advokaten setter sine egne interesser foran klientens. Erfaring viser også at dårlig økonomi øker faren for at advokaten forgriper seg på klientmidler.

Ordningen bør utformes slik at man får mest mulig sikkerhet for klienter og advokater for minst mulig kostnader. Dette forutsetter at forslaget blant annet tar hensyn til konsesjons- og kapitalkrav og til andre rammebetingelser i forsikringsbransjen.»

Advokatlovutvalget uttaler videre i punkt 19.2.2:

«Utvalget mener systemet med sikkerhetsstillelse og ansvarsforsikring bør forenkles. Dagens ordning medfører betydelig administrasjon og risiko for feil. Sikkerhetsstillelsen og ansvarsforsikringen dekker dessuten langt på vei den samme risikoen. Som nevnt under fremstillingen av gjeldende rett over, antar Advokatforeningen at advokatene må tegne ansvarsforsikring for at godkjente sikkerhetsstillere skal være villig til å stille sikkerhet. I så fall kommer advokatene i praksis ikke utenom å måtte tegne ansvarsforsikring. Utvalget forslår derfor at kravet om sikkerhetsstillelse fjernes og at kravet om ansvarsforsikring videreføres. For ikke å svekke vernet av klientene, må ansvarsforsikringen utvides til også dekke forsettlig voldt skade, for eksempel underslag av klientmidler. Utvalget foreslår derfor at alt erstatningsansvar, både forsettlig og uaktsomt voldt, skal være dekket av en tvungen ansvarsforsikring.»

Advokatlovutvalget har også gått gjennom krav til ansvarsforsikring og sikkerhetsstillelse for andre profesjoner. Omtalen i NOU 2015: 3 punkt 19.1.5 av ordningene for eiendomsmegling, forsikringsmegling, inkasso og verdipapirhandel gjengis her:

«19.1.5.2 Eiendomsmekling

Eiendomsmeglingsloven § 2-7 krever at ‘[f]oretak og advokat som driver eiendomsmegling, jf. § 2-1, må ha forsikring som dekker det ansvar de kan pådra seg under utøvelse av eiendomsmeglingsvirksomheten’. Forskrift om eiendomsmegling § 2-2 fastsetter at sikkerheten skal være på 30 millioner kroner. Ansvaret kan begrenses ved avtale, men ikke til mindre enn ti millioner kroner per skadetilfelle. Ellers tilsvarer ordningen den man har i revisorforskriften § 3-3. Det vises til kommentarer om denne over.

19.1.5.3 Forsikringsmekling

Lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling fastsetter et krav om ansvarsforsikring for profesjonsansvar og underslag av klientmidler, jf. § 4-2 første og andre ledd. Ansvarsforsikringens størrelse fastsettes av departementet og er for tiden 1 250 600 euro per skadetilfelle, jf. forskrift om forsikringsformidling § 2-1. Det er fastsatt høyere minstebeløp for foretak med flere forsikringsformidlere. Forsikringen som dekker underslag av klientmidler, skal dekke minst 75 prosent av det gjennomsnittlige innestående på klientkonto i løpet av siste år, jf. forskriften § 2-2. Finanstilsynet kan i enkelttilfeller bestemme at både ansvarsforsikringen og forsikringen mot underslag skal være høyere enn minimumsbeløpene.

19.1.5.4 Inkasso

En person som driver inkassovirksomhet ved «ervervsmessig og stadig inndriving av forfalte pengekrav for andre», må stille sikkerhet, jf. inkassoloven § 29. Sikkerheten skal alltid være minimum to og en halv millioner kroner. Ut over dette er det krav om at sikkerheten skal tilsvare en førtiendedel av fordringsmassen og minst tilsvare det dobbelte av summen av innkasserte, ikke utbetalte midler og andre midler som tilhører klienter, jf. inkassoforskriften § 3-4.

19.1.5.5 Verdipapirhandel (aksjemeklere)

For aksjemeklere gjelder det ikke krav til ansvarsforsikring eller sikkerhet, men lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) § 9-12 stiller krav om at verdipapirforetak skal være medlem av Verdipapirforetakenes sikringsfond. Sikringsfondet skal sikre at medlemmenes kunder får dekket krav som skyldes medlemmenes behandling av kunders midler og finansielle instrumenter når medlemmet mangler økonomisk evne til å dekke kravet selv. Fondet finansieres av medlemmene.»

1.6.5 Behovet for lovkrav om å stille sikkerhet for revisors erstatningsansvar

Skadelidte som har rett på erstatning fra et revisjonsselskap eller en revisor, vil naturlig nok ha en interesse i å få dekket kravet sitt. Ansvarsforsikring eller garanti vil øke muligheten til å få dekket tapet. Det gjelder generelt for alle skadelidte som har rett på erstatning. Det krever en særskilt begrunnelse – oftest et trygghetshensyn eller pulveriseringshensyn – å beskytte skadelidtes interesse i å få dekket sin rett til erstatning gjennom en lovbestemt plikt til å forsikre eller garantere for kravet.

Lovkravet om sikkerhetsstillelse har vært begrunnet med beskyttelse av skadelidte. I Ot.prp. nr. 75 (1997–98) uttalte departementet i punkt 6.8.5:

«Etter departementets syn bør en sikkerhetsstillelsesordning i første rekke sikre skadelidte dekning for sine rettmessige krav på en rask og effektiv måte, uavhengig av om manglende dekning fra revisor skyldes manglende evne eller vilje. Departementet antar at en ansvarsforsikring vil representere en velegnet sikkerhet for skadelidte. Departementet mener imidlertid at sikkerheten bør kunne stilles både som ansvarsforsikring og garantierklæring. Det vises i denne forbindelse bl.a. til reglene som gjelder for verdipapirforetak. Det vesentlige må være at den sikkerhet som stilles gir sikrede et ubetinget krav på utbetaling dersom ansvar er konstatert.»

Se også omtalen i NOU 1997: 9 punkt 11.3.3 (s. 177):

«Spørsmålet om lovpålagt forsikringsdekning for revisorer burde etter Utvalgets oppfatning sees i sammenheng med tilsvarende spørsmål for foretakets ledelse. En lovpålagt ordning som bare berører revisorene, vil lett føre til at foretaksledelsens ansvar skyves til side og at man i erstatningstilfeller fokuserer ensidig på revisor. Utvalget finner det uansett viktig å beskytte den skadelidte best mulig og foreslår innført obligatorisk sikkerhetsstillelse for alle revisorer som påtar seg egne revisjonsoppdrag eller blir utpekt som ansvarlig revisor på oppdrag i revisjonsselskap.»

I Ot.prp. nr. 78 (2008–2009) uttalte departementet i punkt 12.2.6:

«Departementet viser til at revisorlovutvalget i NOU 1997: 9 begrunnet kravet til sikkerhetsstillelse med at det er viktig å beskytte den skadelidte best mulig. På det grunnlag ble det fremmet forslag om krav til at revisor må stille nødvendig sikkerhet for mulig ansvar. Departementet sluttet seg i Ot.prp. nr. 75 (1997–98) til revisorlovutvalgets forslag. Departementet har ikke endret syn i dette spørsmålet. På grunnlag av Kredittilsynets forslag kan det imidlertid reises spørsmål om sikkerheten bør kunne stilles i form av ansvarsforsikring i stedet for som garanti.»

Underutvalget mener at hensynet til skadelidte, som begrunner det gjeldende kravet til sikkerhetsstillelse, bør vurderes nærmere.

Det at revisor risikerer å komme i erstatningsansvar ved mangelfullt utført revisjon, bidrar antakelig til å øke tilliten til den finansielle informasjonen i reviderte regnskaper. Erstatningsrisikoen styrker revisors egeninteresse i å gjennomføre en god revisjon. Underutvalget kan ikke se at reduksjon av den økonomiske risikoen gjennom forsikring av revisors erstatningsansvar, svekker denne tilliten. Ved ansvarsforsikring reflekteres erstatningsrisikoen i premienivået og sikkerhetsstillelse i form av garanti reduserer ikke revisors risiko. Erstatningskrav og søksmål er dessuten en belastning i seg selv. Etter underutvalgets vurdering er det antakelig heller ikke slik at forsikring eller garanti for revisors erstatningsansvar bidrar til å øke tilliten til reviderte regnskaper.

Gjennom loven er godkjente revisorer og revisjonsselskaper gitt enerett til å påta seg revisjon av revisjonspliktiges årsregnskap og konsernregnskap. Visse andre attestasjonsoppgaver er også forbehold godkjente revisorer. Det kan anses å gi god balanse i systemet at regnskapsbrukere som lider tap på grunn av feil i regnskapene som revisor burde ha avdekket og påpekt, skal ha sikkerhet for å få oppgjør for sitt erstatningskrav mot revisor.

Lovkrav som skal gi kunder og andre sikkerhet for å få dekket sitt tilgodehavende, har en særlig sterk begrunnelse der den regulerte virksomheten inkluderer håndtering av betrodde midler. Av den grunn er banker og forsikringsselskaper underlagt omfattende soliditetskrav og deltakelse i sikringsordninger. Oppbevaring av klientmidler i forbindelse med oppgjør mv. inngår som en del av den normale virksomheten til verdipapirforetak, eiendomsmeglere og advokater. Regler som skal gi klientene trygghet for at midlene er sikret i tilfelle insolvens, misligheter og feil, bidrar til at virksomheten kan fungerer etter hensikten. Håndtering av betrodde midler er ikke del av den vanlige virksomheten til revisorer. Etter underutvalgets syn er hensynet til å beskytte skadelidtes rett til oppgjør gjennom et lovkrav, vesentlig svakere for revisorer enn for regulerte foretak som håndterer betrodde midler.

Forsvarlig drift av revisjonsvirksomheten er viktig for tilliten til revisorer og revisjon. Store erstatningsutbetalinger kan true økonomien i virksomheten og evnen til fortsatt drift. Denne risikoen kan reduseres vesentlig ved tilfredsstillende forsikring av mulig erstatningsansvar. Et godt kvalitetsarbeid i organisasjonen er ikke alltid nok til å sikre seg mot at en revisor eller et revisjonsselskap pådrar seg erstatningsansvar. Feil skjer likevel. Det kan tale for et lovkrav om ansvarsforsikring. De aller fleste revisjonsselskaper og revisorer som har ansvar for revisjonsoppdrag og andre oppdrag, har tegnet forsikring mot mulig erstatningsansvar. Disse revisorene har en klar egeninteresse i å være ansvarsforsikret. Det reduserer behovet for et lovkrav.

Etter underutvalgets syn er ikke rimelighetshensyn eller tilliten til revisjon tilstrekkelig til å begrunne et lovkrav om å stille sikkerhet for mulig erstatningsansvar. Dessuten vil de fleste revisorer og revisjonsselskaper antakelig uansett tegne ansvarsforsikring frivillig.

Etter en samlet vurdering mener underutvalget at det ikke bør stilles lovkrav om å stille sikkerhet for revisors erstatningsansvar, hverken i form av ansvarsforsikring eller garantistillelse. Dette innebærer at den gjeldende ordningen med krav om sikkerhetsstillelse etter underutvalgets syn bør avvikles.

1.6.6 Utforming av et eventuelt krav om sikkerhet

1.6.6.1 Sikkerhetens form – ansvarsforsikring eller garanti

Underutvalget går som nevnt i punkt 6.5.1 mot at det stilles lovkrav om sikkerhet for revisors erstatningsansvar gjennom ansvarsforsikring eller garantistillelse. I det følgende vurderer underutvalget likevel hvordan et lovkrav i tilfelle bør utformes.

I Ot.prp. nr. 78 (2008–2009) ble det vurdert om et krav om ansvarsforsikring i stedet for det gjeldende kravet om sikkerhetsstillelse (garanti fra en bank eller forsikringsselskap), ville være tilstrekkelig til å sikre formålet. Departementet uttalte følgende om dette i proposisjonen punkt 12.2.6:

«Departementet er enig i Kredittilsynets vurdering av sikkerhetsstillelsesordningen. Departementet viser i den forbindelse særlig til at sikkerhetsstillelsen antas ikke i praksis å gi eventuelle skadelidte nevneverdig bedre dekningsmuligheter enn en ansvarsforsikring ville ha gjort. Departementet viser videre til at sikkerhetsstillelseskravet er en særnorsk ordning som av denne grunn medfører en uforholdsmessig kostnad for revisorene.

Selv om departementet i utgangspunktet er enig med Kredittilsynet i at kravet til sikkerhetsstillelse bør kunne erstattes med et krav om ansvarsforsikring og avviklingsforsikring, er det etter departementets vurdering imidlertid ikke behov for lovendring. Etter departementets oppfatning følger det av drøftelsen i Ot.prp. nr. 75 (1997–98) at gjeldende krav etter revisorloven § 3-7 første ledd nr. 4 kan oppfylles ved ansvarsforsikring.»

Underutvalget deler vurderingen i Ot.prp. nr. 78 (2008–2009). Underutvalget legger også vekt på at hensynet til forsvarlig drift av revisjonsvirksomheten taler for ansvarsforsikring.

De alminnelige reglene om ansvarsforsikring i forsikringsavtaleloven (se punkt 6.1.2) sikrer at skadelidte har rett til oppgjør direkte fra forsikringsgiveren. Ved tvungen ansvarsforsikring gjelder det selv om forsikringsgiveren har forsikringsmessige innsigelser mot den sikrede (revisor), inkludert tilfeller der revisor har fremkalt skaden forsettlig.

Dersom det i motsetning til det underutvalget foreslår skal videreføres et lovkrav om sikkerhet for revisors erstatningsansvar, går underutvalget inn for at et lovkrav bør stilles i form av et krav om ansvarsforsikring.

1.6.6.2 Virkeområde – revisjonsselskap og revisorer

Det gjeldende kravet til sikkerhetsstillelse gjelder for ansvarlige revisorer. Ansvarlig revisor er etter revisorloven § 3-7 en registrert eller statsautorisert revisor som oppfyller tilleggsvilkår blant annet om sikkerhetsstillelse, og er tildelt revisorregisternummer fra Finanstilsynet etter å ha dokumentert at vilkårene er oppfylt. Det gjelder ikke et eget krav om sikkerhetsstillelse for revisjonsselskaper. I Ot.prp. nr. 75 (1997–1998) punkt 6.8.5 uttaler Finansdepartementet at «det er tilstrekkelig å kreve at de enkelte revisorer stiller sikkerhet, og ikke revisjonsselskapet. Det vises til at dette er ordningen for advokatfirmaer.»

Underutvalget viser til lovutvalgets forslag om å oppheve ordningen med ansvarlig revisor. Etter underutvalgets vurdering tilsier det at krav om sikring av revisors erstatningsansvar plasseres på foretaksnivå, slik at kravet skal gjelde for det revisjonsselskapet eller den statsautoriserte revisoren som har påtatt seg oppdraget. Vektleggingen av hensynet til forsvarlig drift av revisjonsvirksomheten, trekker i samme retning. Etter revisorloven § 8-1 annet ledd er et revisjonsselskap solidarisk ansvarlig (objektivt ansvar) med den revisor som har utført oppdraget på dets vegne. Det vises også til bestemmelsene i skadeserstatningsloven om arbeidsgiveransvar. De enkelte revisorene i et revisjonsselskap vil også ha behov for ansvarsforsikring. Det må i tilfelle tegnes på frivillig grunnlag.

Underutvalget foreslår et lovkrav om ansvarsforsikring for revisjonsselskaper og statsautoriserte revisorer som utfører lovfestet revisjon i eget navn (enkeltpersonforetak).

1.6.6.3 Minstekrav til forsikret beløp mv.

Erstatningsrisikoen og hva som vil være et forsvarlig tak på forsikringsdekningen, påvirkes blant annet av størrelsen på virksomheten, størrelsen på enkeltoppdrag, typen oppdrag, hvilken virksomhet mv. klientene driver og regulatoriske forhold. Underutvalget har vurdert om minstekrav til forsikret beløp bør fastsettes som et krav om forsvarlig dekning eller om det bør fastsettes faste beløpsgrenser ut fra størrelsen på virksomheten.

Bestemmelsene om ansvarsforsikring i advokatforskriften, kunne være mønster for et krav om forsvarlig dekning. Etter forskriften punkt 3.6 skal advokaten være ansvarsforsikret under hensyn til sin virksomhets art og omfang. Størrelsen på forsikringen er ikke nærmere spesifisert i bestemmelsen. Fordelene med et slikt skjønnsmessig minstekrav til forsikringsdekningen, er særlig at revisor må gjøre en selvstendig vurdering av risikoen i virksomheten og at forsikringsdekningen må tilpasses den konkrete risikoen snarere enn sjablonmessige beløpsgrenser. Et skjønnsmessig minstekrav legger til rette for en konkret avveining av nytte og kostnader. Faste beløpsgrenser har den fordelen at de er enkle å forholde seg til og håndheve.

Underutvalget mener det bør legges mest vekt på de hensynene som taler for et skjønnsmessig minstekrav, og går inn for at forsikringssummen skal stå i rimelig forhold til virksomhetens art og omfang.

1.6.6.4 Hvilket forsikringsselskap som hefter ved bytte av forsikringsselskap

Underutvalget går inn for at forsikringen skal følge skade-meldt-prinsippet («claims made»). Prinsippet er anerkjent, praktisk og brukt i tilsvarende lovhjemlede ordninger.

Underutvalget foreslår at forsikringsselskapet som revisjonsforetaket har når skadelidte fremmer krav om erstatning, skal være ansvarlig. Et erstatningskrav skal anses for fremsatt på det tidligste av følgende tidspunkter:

• Det tidspunktet sikrede eller forsikringsselskapet første gang mottar skriftlig krav om erstatning eller skriftlig melding som angir at erstatningskrav vil bli reist mot sikrede eller forsikringsselskapet.

• Det tidspunktet sikrede eller forsikringsselskapet første gang mottok skriftlig melding fra skadelidte vedrørende omstendigheter som kan ventes å føre til at et erstatningskrav blir reist mot sikrede. Dette gjelder også melding fra sikrede til forsikringsselskapet.

1.6.6.5 Krav til forsikringsgiver

Når det først stilles lovkrav om ansvarsforsikring, kan hensynet til tilliten til ordningen tilsi krav om at forsikringen må plasseres i et forsikringsselskap som har rett til å drive forsikringsvirksomhet her i riket, jf. finansforetaksloven § 2-6. Samtidig mener underutvalget at det vil være forsvarlig og ønskelig at de revisjonsselskapene som er del av internasjonale revisjonsnettverk kan tegne forsikring gjennom egenforsikringsordningene i nettverket. Egenforsikringsforetakene i disse ordningene («captives») er i praksis etablert utenfor EØS uten særskilt tillatelse til å drive virksomhet i Norge eller EØS.

Etter forsikringsformidlingsloven § 4-1 må ansvarsforsikring for forsikringsformidlingsforetak tegnes i et selskap som har hovedsete i, er gitt tillatelse til å drive forsikringsvirksomhet i, og er underlagt myndighetstilsyn i en EØS-stat. Lignende krav gjelder for sikkerhetsstillelsen til eiendomsmeglingsforetak og inkassator etter eiendomsmeglingsforskriften § 2-2 og inkassoforskriften § 3-2. I forslaget om ansvarsforsikring for advokater i NOU 2015: 3, er det ikke foreslått særskilte krav til forsikringsgiveren.

Underutvalget forslår at forsikringen må tegnes i et forsikringsforetak som har adgang til å drive forsikringsvirksomhet her i riket. Dette skal likevel ikke gjelde revisjonsforetak som har tegnet forsikring i et solid forsikringsforetak som ifølge sine vedtekter bare kan overta direkte forsikring for en nærmere angitt krets av forsikringstakere.

1.7 Spesialmerknader

Til § 12-1 første ledd

Etter første ledd første punktum plikter en oppdragsansvarlig revisor å erstatte skade som denne forsettlig eller uaktsomt har voldt under utførelsen av sitt oppdrag. Bestemmelsen viderefører den gjeldende erstatningsbestemmelsen i revisorloven § 8-1 for den revisor som har ansvaret for oppdraget. Med «oppdragsansvarlig revisor» siktes det til en godkjent revisor som er utpekt av et revisjonsselskap som hovedansvarlig for et oppdrag om lovfestet revisjon eller revisorbekreftelse på vegne av revisjonsselskapet, i tillegg til en godkjent revisor som utfører et slikt oppdrag i eget navn. Underutvalget legger til grunn at bestemmelsen skal kunne anvendes tilsvarende for andre typer oppdrag som en godkjent revisor har ansvaret for og som utføres på vegne av et revisjonsselskap eller innenfor en personlig drevet revisjonsvirksomhet.

Til § 12-1 annet og tredje ledd – forslaget fra medlemmene Granvang, Hanstad og Hjelmeng

Disse medlemmenes forslag til annet ledd erstatter det alminnelige solidaransvaret med en form for proporsjonalt ansvar for revisor for tap som følge av feilinformasjon i et revidert årsregnskap eller konsernregnskap eller i annen revisorbekreftet rapportering. Etter forslaget hefter revisor og revisjonsselskapet overfor skadelidte bare i henhold til utvist skyld og bidrag til skaden. Denne begrensning skal imidlertid ikke gjelde dersom revisor har utvist grov uaktsomhet eller forsett.

Det vises til den nærmere omtalen av forslaget i punkt 5.6.1.

Disse medlemmene foreslår å videreføre i tredje ledd at erstatningsansvaret kan lempes etter den alminnelige bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 5-2

Til § 12-1 annet ledd – forslaget fra medlemmene Birkeland, Giertsen og Irgens

Når det gjelder lemping, viser revisorloven § 8-2 til lov om skadeserstatning § 5-2. Medlemmene Birkeland, Giertsen og Irgens foreslår en tilføyelse i lempingsregelen særskilt innrettet mot revisorers ansvar. Lempingsregelen blir derfor spesiell for revisors ansvar, og må fremgå av revisorloven. Disse medlemmene foreslår denne teksten, der tilføyelsen – sammenlignet med gjeldende bestemmelse i skadeserstatningsloven – er kursivert:

«Erstatningsansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold, ansvarsfordelingen mellom revisor og den revidertes organer og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden.»

I gjeldende revisorlov er det adgang til å legge vekt på «ansvarsfordelingen» som nevnt i spørsmålet om lemping, jf. kriteriet «forholdene ellers» i skadeserstatningsloven § 5-2. At «ansvarsfordelingen» mellom den revidertes organer på den ene siden og revisor på den andre fremheves i lovteksten, vil presisere at dette er et relevant hensyn. Det vises til den nærmere omtalen av forslaget i punkt 5.7.3.

Når det gjelder terskelen for lemping, legger Birkeland, Giertsen og Irgens til grunn at slik ansvarsreduksjon fortsatt skal være et unntakstilfelle, og viser til forarbeidene da hjemmelen for lemping ble innført i skadeserstatningsloven § 5-2, Ot.prp. nr. 75 (1983–1984) side 65:

«I likhet med de lempingsbestemmelser vi har i gjeldende lovgivning, skal den alminnelige lempingsregel som her foreslås være en unntaksregel. Den store hovedregel skal fortsatt være at skadelidte har krav på full erstatning for det tap han lider.»

Til alternativ § 12-2

Underutvalget går primært inn for at det ikke fastsettes lovkrav om å stille sikkerhet. Et eventuelt lovkrav om å stille sikkerhet for revisors erstatningsansvar bør etter underutvalgets syn være et krav om å stille ansvarsforsikring. Det vises til omtalen i punkt 6.6.1.

Etter første ledd skal et revisjonsforetak sørge for å ha forsikring for mulig erstatningsansvar etter lovforslaget § 12-1. Med revisjonsforetak etter første ledd, menes revisjonsselskap eller en godkjent revisor som utfører lovfestet revisjon og andre oppdrag i eget navn gjennom et enkeltpersonforetak. Det vises til omtalen i punkt 6.6.2. Forsikringen må tegnes i et forsikringsforetak som har adgang til å drive forsikringsvirksomhet her i riket. Det vises til omtalen i punkt 6.6.5. Revisjonsforetaket skal til enhver tid kunne fremlegge gyldig forsikringsbevis.

Forsikringssummen skal etter annet ledd stå i rimelig forhold til virksomhetens art og omfang. Forsikringsselskapet kan ikke overfor skadelidte gjøre gjeldende forsikringsrettslige innsigelser fra forsikringsforholdet med sikrede. Skadelidte kan kreve dekning direkte fra forsikringsselskapet uten først å ha rettet krav mot sikrede. Det vises til omtalen i punkt 6.6.3.

Etter tredje ledd er det forsikringsselskapet ansvarlig som revisjonsforetaket har når skadelidte fremmer krav om erstatning (skade meldt-prinsippet). Tredje ledd bokstav a og b presiserer tidspunktet. Det vises til omtalen i punkt 6.6.4.

Fjerde ledd presiserer at forsikringsavtaleloven gjelder så langt ikke noe annet følger av paragrafen her. Det vises til punkt 6.1.2.

Til ny regnskapslov § 9-2

Underutvalget foreslår at det skal opplyses i årsberetningen om det er tegnet forsikring for styrets medlemmer og daglig leder for deres mulige ansvar overfor foretaket og tredjepersoner og i tilfelle om forsikringsdekningen.

Det vises til omtalen av forslaget i punkt 5.8.

1.8 Lovforslag

1.8.1 Forslag til bestemmelser i ny revisorlov

Forslag fra medlemmene Granvang, Hanstad og Hjelmeng

Subsidiært foreslår disse medlemmene at annet ledd skal lyde:

Forslag fra medlemmene Birkeland, Giertsen og Irgens

Alternativt forslag fra underutvalget dersom det skal stilles krav om sikkerhet

1.8.2 Forslag til endring i regnskapsloven

Litteraturliste

EU-kommisjonens rekommandasjon 2008/473/EF av 5. juni 2008 om begrensning av erstatningsansvaret til revisorer og revisjonsselskaper som foretar lovfestet revisjon (EØS-tillegget nr. 32/2014 side 265).

Askeland (2006): Bjarte Askeland, Tapsfordeling og regress ved erstatningsoppgjør, Bergen 2006.

Birkeland (2017): Kari Birkeland, Ekstern revisors handleplikter, Oslo 2017.

Hjelmeng (2010): Erling Hjelmeng, Revisoransvar og ansvarsbegrensning. Selskap, kontrakt, konkurs og rettskilder: Festskrift til Mads Henry Andenæs 70 år. Oslo 2010 side 86–99.

Hagstrøm (1989): Viggo Hagstrøm, Informasjonsansvar – Om villedning av annen en kontraktspart. Tidsskrift for Rettsvitenskap nr. 2 (1989) side 196–220.

Langsted (2013): Lars Bo Langsted og Paul Krüger Andersen, Revisoransvar, 8. utgave 2013.