(1) Loven skal legge til rette for at forvaltningens saksbehandling er god, tillitskapende og effektiv. Den skal ivareta hensynet til den enkelte og til samfunnet.

(2) For å oppnå lovens formål skal forvaltningsorganet opptre saklig og samarbeide med andre forvaltningsorganer.

(1) Loven gjelder for

1. staten, fylkeskommunene og kommunene

2. andre i saker hvor de utøver offentlig myndighet.

(2) Loven gjelder når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov.

(1) Loven gjelder ikke for domstolenes virksomhet.

(2) Loven gjelder heller ikke for Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen eller andre organer for Stortinget.

(1) Når et forvaltningsorgan selv behandler eller avgjør saker i medhold av lovene i bokstav a til f, gjelder loven bare når det er fastsatt i vedkommende lov, eller når forvaltningsorganet gir forskrifter:

1. domstolloven

2. tvisteloven, voldgiftsloven og tvangsfullbyrdelsesloven

3. straffeprosessloven

4. skjønnsloven og jordskiftelova

5. konkursloven, gjeldsordningsloven og skifteloven

6. rettsgebyrloven.

(2) Når et forvaltningsorgan handler på privatrettslig grunnlag, for eksempel ved å inngå avtaler eller utøve eierrådighet, gjelder bare reglene i kapittel 4 om inhabilitet og kapittel 5 om taushetsplikt.

Loven gjelder på Svalbard så langt ikke Kongen fastsetter noe annet i forskrift.

(1) Som enkeltvedtak regnes en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet, er bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, og avslutter saken helt eller delvis. Følgende avgjørelser skal regnes som enkeltvedtak hvis ikke annet er fastsatt:

1. fastsetting av påbud, forbud, fritak eller tillatelse med grunnlag i lov eller forskrift

2. tildeling eller opphør av pengeytelser med grunnlag i lov eller forskrift eller for øvrig etter en fast ordning

3. tildeling eller opphør av tjenester eller andre naturalytelser med grunnlag i lov eller forskrift

4. avvisning av en sak

5. fastsetting av tvangsmulkt

6. tilsetting, oppsigelse, suspensjon, avskjed eller forflytting av offentlig tjenesteperson, og ileggelse av ordensstraff.

(2) Som forskrift regnes en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet, og som er bestemmende for rettigheter eller plikter til en ubestemt krets av personer.

(3) Som part regnes

1. den som et enkeltvedtak eller annen individuell avgjørelse kan rette seg mot

2. den som kan få sine rettigheter eller plikter endret som følge av en slik avgjørelse

3. den som en slik avgjørelse kan innebære vesentlige ulemper eller skadevirkninger for.

(1) Når et forvaltningsorgan treffer enkeltvedtak om tilsetting etter § 6 første ledd bokstav f, gjelder ikke reglene om begrunnelse i § 48, klage i §§ 53 til 60 og omgjøring i § 62 annet ledd. Forvaltningsorganet kan bestemme at reglene likevel skal gjelde.

(2) Når et kommunalt eller fylkeskommunalt organ treffer vedtak om oppsigelse eller avskjed etter § 6 første ledd bokstav f, gjelder ikke reglene om klage i §§ 53 til 60.

(1) Forvaltningsspråket er norsk.

(2) Forvaltningsorganet skal bruke et språk som er klart, presist og så vidt mulig tilpasset mottakeren.

(3) Om forvaltningsorganets bruk av bokmål og nynorsk gjelder lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste. Om bruk av samisk gjelder sameloven 12. juni 1987 nr. 56 kapittel 3.

(4) I samsvar med den nordiske språkkonvensjonen skal forvaltningsorganet ta imot søknader på nordiske språk og om nødvendig bruke tolk eller oversetter.

(1) Om forvaltningsorganers plikt til å bruke tolk gjelder [tolkeloven].

(2) I saker om enkeltvedtak som forvaltningsorganet selv tar opp, skal det sørge for at vedtaket med begrunnelse og sentrale dokumenter i saken blir oversatt til engelsk eller et språk som parten forstår, så langt det er nødvendig for at en privatperson som er part, kan ivareta sine interesser på rimelig måte.

(1) Saksbehandlingen i forvaltningsorganet er skriftlig.

(2) Hvis det er nødvendig fordi saken haster eller andre særlige forhold tilsier det, kan saksbehandlingen skje på annen måte.

(3) Henvendelser, observasjoner, meddelelser og avgjørelser i en sak skal foreligge skriftlig eller nedtegnes av forvaltningsorganet hvis de har betydning for saksbehandlingen eller bør bevares for ettertiden.

Kongen kan gi forskrift om at forvaltningsorganet på bestemte sakområder kan treffe avgjørelser ved helautomatisert saksbehandling. Avgjørelser som er lite inngripende overfor den enkelte, kan treffes ved helautomatisert behandling uten hjemmel i forskrift.

Forvaltningsorganet kan treffe helautomatiserte avgjørelser hvor personopplysninger inngår, når behandlingen er nødvendig for å utøve offentlig myndighet eller utføre lovfestede oppgaver. Behandlingen må sikre partens krav til forsvarlig saksbehandling og være forenlig med retten til vern av personopplysninger.

(1) Forvaltningsorganet skal dokumentere det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer. Dokumentasjonen skal offentliggjøres, hvis ikke annet følger av lov eller særlige hensyn taler mot det.

(2) Kongen kan gi forskrift om krav til systemer og om offentliggjøring etter denne paragrafen.

(1) Forvaltningsorganet skal være tilgjengelig og legge til rette for at den enkelte kan ta kontakt på sikker og effektiv måte.

(2) Kongen kan gi forskrift om digital kommunikasjon mellom forvaltningsorganer og den enkelte, også om rett til å reservere seg mot digital kommunikasjon, bruk av fristregler og sikring av tilgjengelighet, integritet og konfidensialitet.

(1) Forvaltningsorganet skal veilede innenfor sitt sakområde. Veiledningen skal tjene til å gi parter og andre mulighet til å ivareta sine interesser.

(2) Forvaltningsorganet skal på forespørsel så langt det er nødvendig, veilede om

1. hvilke regler som gjelder, og vanlig praksis

2. saksgangen

3. hvilke faktiske omstendigheter som særlig kan få betydning for utfallet av saken.

(3) Omfanget av veiledningen må tilpasses sakens viktighet og forvaltningsorganets kapasitet. I en sak som forvaltningsorganet behandler, skal det av eget tiltak vurdere behovet den enkelte har for veiledning.

(1) Forvaltningsorganet avgjør hvordan veiledning skal gis. Veiledning gis normalt i samme form som henvendelsen ble mottatt i.

(2) Den som henvender seg til et forvaltningsorgan med spørsmål som har aktuell interesse for vedkommende, har ved behov rett til muntlig samtale med en person i organet. Hvis det er nødvendig for å få en forvaltningssak opplyst, skal en slik samtale skje i et personlig møte. Også en mindreårig som blir representert av verge i saken, har rett til en slik samtale.

(3) I saker med parter som har motstridende interesser, må forvaltningsorganet veilede på en måte som ikke gir grunn til å tvile på organets objektivitet.

(4) Veiledning skal være gratis.

(5) Kongen kan gi forskrift om hvor langt veiledningsplikten rekker, og om fremgangsmåten ved veiledning.

(1) Hvis noen henvender seg til uriktig forvaltningsorgan, skal det organet som mottar henvendelsen, om mulig vise vedkommende til riktig organ.

(2) Hvis en henvendelse til et forvaltningsorgan inneholder feil, unøyaktigheter eller andre mangler, bør forvaltningsorganet sette frist for å rette dette og etter behov veilede om hvordan det kan gjøres.

(1) Forvaltningsorganet skal behandle saken uten ugrunnet opphold.

(2) Når forvaltningsorganet mottar en søknad eller annen henvendelse som det har plikt til å behandle, skal det

1. straks bekrefte at henvendelsen er mottatt, og opplyse om sannsynlig saksbehandlingstid eller

2. gi et foreløpig svar med opplysning om sannsynlig saksbehandlingstid hvis det vil gå mer enn én måned før henvendelsen vil bli besvart.

(3) Blir saken vesentlig forsinket ut over den saksbehandlingstiden som forvaltningsorganet har opplyst om, skal det gi parten melding om det.

(4) Kongen kan gi forskrift om beregning av saksbehandlingsfrister.

(1) Kongen kan gi forskrifter på bestemte områder om gebyr for behandling av søknader om tillatelser, autorisasjoner, dispensasjoner mv.

(2) Gebyr for søknadsbehandling bør ikke settes over selvkost for forvaltningens behandling av søknader på området.

(3) Krav på gebyr for behandling av søknader er tvangsgrunnlag for utlegg.

(4) Gebyr for klage skal betales tilbake dersom klagen fører frem.

(1) Enhver har rett til å la seg bistå av en fullmektig under saksbehandlingen. Forvaltningsorganet kan tillate bruk av flere fullmektiger i en sak.

(2) En fullmektig må være en myndig person som ikke er uskikket for oppdraget.

(3) Fullmektigen skal legge frem skriftlig fullmakt. En advokat trenger bare å legge frem skriftlig fullmakt når forvaltningsorganet ber om det.

(4) Forvaltningsorganet skal henvende seg til fullmektigen i spørsmål som er dekket av fullmakten. Når forvaltningsorganet finner det hensiktsmessig, kan det i tillegg henvende seg til parten direkte. Parten kan kreve å bli underrettet i tillegg til eller i stedet for fullmektigen.

Hvis forvaltningsorganet holder befaring i en sak om enkeltvedtak, bør parten varsles om tid og sted for befaringen og gis anledning til å være til stede mens den pågår.

(1) Et pålegg om å gi opplysninger eller om utlevering av dokumenter eller andre gjenstander skal vise til de regler det bygger på. Det skal opplyses at pålegget kan påklages. I sak om administrativ sanksjon skal det gis opplysning om taushetsrett mv. så langt det følger av § 83.

(2) Pålegget kan påklages skriftlig eller muntlig innen én uke etter at parten er gjort kjent med det. Pålegget skal etterkommes selv om klagen ikke er avgjort, med mindre den som ga pålegget, gir utsetting. Utsetting bør gis når klagen reiser rimelig tvil om lovligheten av pålegget. Utsetting skal gis hvis pålegget gjelder fremlegging av dokumenter, når disse blir forseglet og deponert etter regler gitt i forskrift. For øvrig gjelder bestemmelsene om klage i kapittel 8 tilsvarende.

(1) En avgjørelse om undersøkelse eller beslag skal vise til de regler den bygger på. Det skal opplyses at avgjørelsen kan påklages.

(2) Parten skal gis anledning til å være til stede mens undersøkelsen pågår. Dette gjelder likevel bare der dette kan gjøres uten vesentlig ulempe og uten at formålet med undersøkelsen settes i fare.

(3) Den som leder undersøkelsen, skal uoppfordret legitimere seg og meddele formålet med den. Parten har rett til å ha et vitne til stede mens undersøkelsen pågår.

(4) Når undersøkelsen er avsluttet, skal det utarbeides en rapport, hvis det ikke er åpenbart unødvendig. Det skal fremgå av rapporten hva som var formålet med undersøkelsen, når og hvor den ble foretatt, og hvem som var til stede. Dersom undersøkelsen har avdekket ulovlige forhold, skal det fremgå hvilke forhold det er tale om. Dersom det ble tatt beslag, skal det fremgå hva som ble beslaglagt, og hvor beslaget ble tatt. Rapporten skal sendes til parten straks den er ferdig.

(5) Om klage gjelder § 21 annet ledd tilsvarende.

(1) Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder delegering av myndighet som et forvaltningsorgan har til å treffe enkeltvedtak og gi forskrifter.

(2) Et forvaltningsorgan som delegerer myndighet, kan gi instrukser om hvordan den delegerte myndigheten skal utøves.

(3) En beslutning om delegering kan når som helst trekkes tilbake.

(1) Kongen og departementet kan delegere offentlig myndighet til sine underordnete forvaltningsorganer.

(2) Andre forvaltningsorganer i staten kan delegere til underordnete organer offentlig myndighet

1. når det følger av lov, forskrift eller beslutning av overordnet organ, eller

2. til å utfylle et vedtak som treffes av det forvaltningsorganet som delegerer.

(3) Delegering til uavhengige organer i staten kan bare skje i medhold av lov. Hvis organet ikke er opprettet ved lov, kan delegering likevel bestemmes av det organ som har opprettet det uavhengige organet.

(4) Delegering fra stat til kommune eller fylkeskommune kan bare skje i medhold av lov. Kommunestyret og fylkestinget kan delegere myndighet innenfor rammen av kommuneloven eller annen lov.

(5) Delegering til private og til offentlige selskaper kan bare skje i medhold av lov.

(1) En beslutning om å delegere offentlig myndighet skal være skriftlig, om det ikke gjelder delegering internt i et organ.

(2) Hvert departement skal gjøre tilgjengelig og holde ved like delegeringsvedtak på sitt område.

(3) For beslutninger om delegering i kommuner og fylkeskommuner gjelder kommuneloven § 5-14.

En beslutning etter første ledd skal kunngjøres i Norsk Lovtidend, hvis den ikke er begrenset til bestemte saker som er under behandling.

Forvaltningsorganet kan benytte sakkyndige, konsulenter og lignende i saksforberedelsen, men skal vurdere saken selvstendig før vedtak treffes.

(1) Den som er inhabil, skal ikke være med på å tilrettelegge grunnlaget for eller treffe avgjørelse i en forvaltningssak.

(2) Den som er inhabil, kan likevel

1. forberede eller treffe foreløpig avgjørelse i saken hvis en utsettelse vil være til stor ulempe

2. behandle saken hvis det er åpenbart at tilknytningen til parten eller saken ikke kan ha betydning for avgjørelsen, og hverken offentlige eller private interesser tilsier at den inhabile viker sete.

(3) Når en person er inhabil, kan en direkte underordnet i samme forvaltningsorgan tilrettelegge grunnlaget for, men ikke treffe avgjørelse i saken.

(4) Om nødvendig skal det oppnevnes eller velges stedfortreder for den inhabile. Hvis dette er forbundet med særlig ulempe, kan Kongen beslutte at saken skal overføres til et sideordnet eller overordnet forvaltningsorgan.

(1) Den som selv er part i saken eller har en vesentlig økonomisk interesse i sakens utfall, er inhabil.

(2) En person er inhabil når en part i saken er hans eller hennes

1. nære slektning

2. nåværende eller tidligere fosterbarn eller fosterforelder

3. nåværende eller tidligere stebarn eller steforelder

4. nåværende eller tidligere ektefelle, forlovede eller samboer

5. nåværende ektefelles, forlovedes eller samboers nære slektning

6. nære slektnings nåværende ektefelle, forlovede eller samboer

7. nære venn, eller en person som vedkommende har sterk uvilje mot.

(3) En person er inhabil når han eller hun

1. er eller det siste året før saken begynte, har vært verge eller fullmektig for en part i saken eller

2. har eller det siste året før saken begynte, har hatt lederstilling eller verv i styrende organer i et foretak, en sammenslutning eller en stiftelse som er part i saken.

(4) En person i klageinstansen er inhabil når vedkommende tidligere har truffet avgjørelse i saken, unntatt ved klage til Kongen over departementets vedtak.

(5) Med nær slektning forstås i denne paragrafen slektning til og med fetter og kusine.

(1) En person er inhabil når det foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til at saken vil bli behandlet på en upartisk og saklig måte.

(2) I vurderingen skal det legges vekt på om avgjørelse i saken kan innebære særlig fordel eller ulempe for vedkommende eller noen som han eller hun har nær tilknytning til, og i den forbindelse

1. hvor nær tilknytningen er

2. hva slags og hvor stor fordel eller ulempe det er

3. hvor sannsynlig det er at fordelen eller ulempen vil inntre.

(1) Enhver skal ta stilling til sin egen inhabilitet så snart han eller hun kjenner til forhold som kan gi grunn til det. Spørsmålet kan avgjøres av en overordnet eller et kollegialt organ som vedkommende er medlem av.

(2) Hvis det i samme sak blir spørsmål om flere medlemmer i et kollegialt organ er inhabile, skal ingen av dem delta i avgjørelsen om sin egen eller et annet medlems inhabilitet. Hvis det trengs for at organet skal være vedtaksført, skal alle møtende medlemmer delta. Voteringen skal protokolleres med henvisning til den aktuelle inhabilitetsgrunnen.

(1) En opplysning som er undergitt taushetsplikt etter denne lov, skal ikke gjøres tilgjengelig for andre eller utnyttes for egne formål.

(2) En opplysning som er undergitt taushetsplikt etter andre lover, skal behandles i samsvar med de regler som er fastsatt der.

(1) Taushetsplikten gjelder for enhver som skal utføre, utfører eller har utført arbeid eller oppdrag for et forvaltningsorgan eller andre som omfattes av loven, jf. § 2.

(2) Taushetsplikten gjelder bare opplysninger som man har fått tilgang eller kjennskap til i forbindelse med arbeidet eller oppdraget.

(1) Opplysninger om noens personlige forhold er undergitt taushetsplikt.

(2) Med personlige forhold menes opplysninger om en person som det er vanlig å ville holde for seg selv, og som blant annet kan gjelde

1. genetiske eller andre sensitive biometriske forhold

2. helsetilstand

3. livssyn eller politisk ståsted

4. seksuell legning.

(3) Taushetsplikten omfatter ikke opplysninger om fødselsnummer, statsborgerskap, bosted, sivilstand, yrke, arbeidsgiver eller arbeidssted. Det samme gjelder opplysninger om straffbare forhold i verv eller ledende stilling i offentlig tjeneste.

(1) Opplysninger om drifts- eller forretningshemmeligheter er undergitt taushetsplikt.

(2) Med drifts- eller forretningshemmeligheter menes opplysninger om drifts- eller forretningsmessige forhold som det er grunn til å verne om, og som blant annet kan gjelde

1. forretningsstrategier

2. forretningsideer

3. oppskrifter eller produksjonsmetoder.

(3) Taushetsplikten omfatter ikke opplysninger om foretakets administrative forhold og alminnelige økonomiske forhold. Det samme gjelder opplysninger om vedtak som treffes overfor virksomheten.

(1) Taushetsplikten etter §§ 33 og 34 omfatter ikke opplysninger som

1. er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige, eller som det for øvrig ikke er grunn til å holde hemmelig

2. gjelder personer eller virksomheter som ikke kan identifiseres.

(2) Taushetsplikt om personlige forhold faller bort 20 år etter at den opplysningen gjelder, er død.

(3) Taushetsplikt om drifts- eller forretningshemmeligheter faller bort senest 60 år etter at forvaltningen fikk opplysningen.

(4) Bestemmelser i annen lov om rett eller plikt til å gi opplysninger begrenser lovbestemt taushetsplikt bare når bestemmelsen fastsetter eller klart forutsetter det.

(1) Taushetsplikt etter §§ 33 og 34 er ikke til hinder for at opplysningen deles med den opplysningen gjelder, eller med andre når vedkommende gir et gyldig og informert samtykke til det.

(2) Taushetsplikt etter §§ 33 og 34 er heller ikke til hinder for at opplysningene deles med

1. sakens parter eller deres representanter

2. personer i samme forvaltningsorgan som har saklig behov for opplysningen

3. personer i andre forvaltningsorganer så langt det er nødvendig for å utføre de oppgaver som er lagt til avgiverorganet eller mottakerorganet

4. andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse eller for å unngå vesentlig skade eller tap.

(3) Opplysninger om personlige forhold kan bare deles dersom det er nødvendig og ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningen gjelder.

(4) Reglene i første til tredje ledd gjelder tilsvarende for andre som omfattes av loven.

(1) Parter, partsrepresentanter og vitner som får tilgang til opplysninger som er undergitt taushetsplikt, har selv taushetsplikt. Forvaltningsorganet skal gjøre vedkommende oppmerksom på det senest samtidig som tilgang gis.

(2) Parter og deres representanter kan likevel gjøre bruk av opplysningene så langt det er nødvendig for å ivareta partens interesser i saken.

(1) Opplysninger som er undergitt taushetsplikt, skal oppbevares trygt.

(2) For å oppfylle kravet etter første ledd skal forvaltningsorganet blant annet sørge for at uvedkommende ikke får tilgang til opplysningene, og føre kontroll med hvem som får tilgang til opplysningene.

(3) Forvaltningsorganet skal dokumentere hvilke tiltak som er truffet for å oppfylle kravene i første og annet ledd.

(1) Kongen kan gi nærmere forskrifter om hvilke opplysninger som skal være undergitt taushetsplikt, og om deling og oppbevaring av opplysninger undergitt taushetsplikt.

(2) Kongen kan gjøre unntak fra taushetsplikten overfor forskere og andre grupper av personer.

Forvaltningsorganet skal ikke legge vekt på utenforliggende hensyn. Forvaltningsskjønnet skal ikke være vilkårlig eller innebære usaklig forskjellsbehandling.

I vedtak om tildeling av tillatelser eller andre goder som parten ikke har krav på, kan forvaltningsorganet sette vilkår. Vilkårene må ha saklig sammenheng med tildelingen og kan ikke være uforholdsmessig tyngende.

(1) Forvaltningsorganet skal varsle parten så tidlig som mulig ved forberedelsen av et enkeltvedtak. Plikten til å varsle gjelder ikke når parten har innledet saken ved søknad.

(2) Varselet skal gjøre rede for hva saken gjelder, og ellers inneholde det som er påkrevd for at parten kan ivareta sine interesser på forsvarlig måte. Varselet skal inneholde en frist for parten til å uttale seg om saken.

(3) Forvaltningsorganet skal varsle på nytt hvis saken vesentlig har endret karakter, eller hvis saken er gjenopptatt etter å ha ligget i bero i lang tid.

(4) Varsel kan unnlates dersom varsling

1. vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres

2. ikke er praktisk mulig eller

3. er åpenbart unødvendig.

(1) Et forvaltningsorgan skal legge frem for parten opplysninger som det mottar om parten eller den virksomheten vedkommende driver eller planlegger. Det samme bør forvaltningsorganet gjøre med andre opplysninger av vesentlig betydning for avgjørelsen av saken. Parten skal få uttale seg innen en frist som forvaltningsorganet setter.

(2) Forvaltningsorganet trenger ikke å legge frem opplysninger

1. som bekreftes av en fremstilling som parten selv har gitt eller kontrollert i forbindelse med saken

2. når rask avgjørelse er påkrevd eller det av andre grunner ikke er praktisk mulig

3. når det er åpenbart unødvendig, eller

4. som parten etter innsynslova ikke har rett til innsyn i.

(1) Forvaltningsorganet skal sørge for at saken er forsvarlig utredet før det treffer vedtak. Forvaltningsorganet skal i det omfang saken tilsier, få klarlagt allmenne og private interesser som berøres, og alternative løsninger.

(2) I en sak som parten selv innleder, skal parten så langt som mulig legge frem opplysninger som kan få betydning i den. Også i andre saker bør parten legge frem slike opplysninger. Hvis parten ikke gjør dette, kan det virke inn på avgjørelsen.

(3) Særskilte regler om konsekvensutredninger kan følge av annen lov eller forskrift.

En part har rett til innsyn i sakens dokumenter etter reglene i innsynslova.

(1) Blir en mindreårig part over 15 år representert av verge i saken, skal også den mindreårige få varsel etter § 42 og opplysninger etter § 43.

(2) Mindreårige parter skal ha mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, i den grad de er i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder. De mindreåriges syn skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet

(3) En mindreårig under 15 år skal ikke gjøres kjent med opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt.

(4) Underretning om vedtaket etter § 49 skal også gis til en mindreårig part over 15 år selv om han eller hun er representert av verge i saken.

(1) Et enkeltvedtak skal være skriftlig, om ikke annet følger av § 51.

(2) Vedtaket skal være signert og opplyse om saksbehandlerens navn hvis ikke tungtveiende grunner taler mot det. Hvis vedtaket treffes etter helautomatisert saksbehandling, skal det angis i stedet.

(1) Enkeltvedtak skal ha skriftlig begrunnelse. Begrunnelsen skal tjene til å forklare sakens utfall for parten. Omfanget skal tilpasses vedtakets betydning.

(2) Begrunnelsen skal

1. nevne de faktiske omstendighetene som har hatt mye å si for sakens utfall, og om opplysninger er innhentet fra et annet forvaltningsorgan

2. vise til reglene som vedtaket bygger på, og i nødvendig utstrekning gjøre rede for innholdet i dem

3. gjøre rede for de viktigste hensyn som forvaltningsorganet har lagt vekt på i sin vurdering.

(3) Begrunnelsen trenger ikke inneholde opplysninger som kan unntas fra partsinnsyn etter innsynslova § 13 a.

(4) Kongen kan for bestemte sakområder gi forskrift om at begrunnelse kan unnlates dersom særlige forhold gjør det nødvendig, eller at begrunnelse først skal gis når parten ber om det.

(1) Forvaltningsorganet skal selv straks sende vedtaket med begrunnelse til partene. Vedtaket skal kunngjøres offentlig når det er bestemt i lov eller forskrift.

(2) Underretning bør gis til andre som har bedt om det under saksforberedelsen, når det ikke kommer i strid med taushetsplikt.

(3) Når et forvaltningsorgan avslutter en sak uten å treffe vedtak, skal det underrette parten og personer nevnt i annet ledd.

(4) Forvaltningsorganet trenger ikke å underrette hvis det er åpenbart unødvendig og vedtaket eller avgjørelsen ikke medfører skade eller ulempe for parten.

(1) Underretningen skal opplyse om hvordan forvaltningsorganet kan bli kontaktet om vedtaket.

(2) Hvis det kan være aktuelt i saken, skal underretningen også opplyse om

1. fremgangsmåten ved klage

2. retten til å se saksdokumenter

3. forvaltningsorganets veiledningsplikt

4. adgangen til å be om at iverksettingen av vedtaket blir utsatt

5. adgangen til å søke fritt rettsråd

6. særlige vilkår for søksmål etter § 52 eller annen lovbestemmelse. Har ikke underretningen med slike særlige vilkår, gjelder de ikke i saken.

d) adgangen til og hovedvilkårene for å få dekket sakskostnader

(1) Et vedtak trenger ikke være skriftlig hvis avgjørelsen haster eller det av andre grunner ikke er praktisk mulig.

(2) Når et vedtak ikke er skriftlig, skal forvaltningsorganet gi opplysninger som nevnt i §§ 48 og 50 i den utstrekning vedtakssituasjonen tillater det. Parter som ikke er til stede, skal få etterfølgende underretning etter § 49.

(3) Forvaltningsorganet skal så langt som mulig bekrefte vedtaket skriftlig hvis parten ber om det. Bekreftelsen skal inneholde opplysninger som nevnt i §§ 48 og 50.

Forvaltningsorganet kan bestemme at søksmål om gyldigheten av vedtaket eller krav om erstatning som følge av vedtaket bare kan reises hvis parten har klaget og klagesaken er endelig avgjort. Søksmål kan likevel reises når det er gått seks måneder fra klagen ble fremsatt, hvis det ikke skyldes klageren at endelig avgjørelse ikke foreligger.

(1) Et enkeltvedtak kan påklages til en klageinstans av

1. en part

2. andre som i vesentlig grad berøres av vedtaket

3. en forening eller stiftelse hvis det ligger innenfor dens formål eller naturlige virkeområde å ivareta forhold som vedtaket gjelder.

(2) Den som har klagerett, kan påklage andre avgjørelser når det er bestemt i lov eller forskrift.

(3) Klageinstansens vedtak kan ikke påklages. Det gjelder også for klageinstansens vedtak om å avvise en klage.

(4) For særskilte sakområder kan Kongen gi forskrift om klageregler som utfyller eller avviker fra reglene i dette kapitlet. Forskrifter som begrenser klageretten eller på annen måte vesentlig endrer reglene til skade for partsinteresser, kan bare gis hvis det er tungtveiende grunner til det.

(1) Klageinstans for et enkeltvedtak som er truffet av et statlig forvaltningsorgan, er

1. det forvaltningsorganet som er nærmest overordnet, eller

2. en klagenemnd når det er bestemt i lov eller forskrift.

(2) Klageinstans for vedtak som er truffet av kommunen eller fylkeskommunen, er

1. kommunestyret eller fylkestinget

2. en særskilt klagenemnd eller

3. formannskapet eller fylkesutvalget når kommunestyret eller fylkestinget har bestemt det.

(3) Klageinstans for vedtak som er truffet av kommunestyret eller fylkestinget, er departementet.

(4) Et statlig forvaltningsorgan er klageinstans for vedtak som er truffet av kommunen eller fylkeskommunen,

1. når det er bestemt i den loven som vedtaket treffes i medhold av, eller

2. når vedtaket er truffet etter delegering fra et statlig organ.

(1) Fristen for å klage er tre uker fra underretningen om vedtaket er kommet frem til vedkommende. Skjer underretningen ved offentlig kunngjøring, løper klagefristen fra den dagen da vedtaket ble kunngjort første gang.

(2) For den som ikke har mottatt underretning om vedtaket, løper klagefristen fra den dagen han eller hun har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket. Hvis vedtaket går ut på å gi noen en tillatelse eller et annet gode, utløper likevel klagefristen for andre senest tre måneder etter at vedtaket ble truffet.

(3) Klagefristen går ut kl. 2400 på samme ukedag som fristen blir regnet fra. Ender fristen på en lørdag, helligdag eller 1. eller 17. mai, forlenges fristen til den nærmest følgende virkedag.

(4) I særlige tilfeller kan underinstansen eller klageinstansen forlenge klagefristen før den er utløpt.

(1) Klagen er fremsatt i tide når den er sendt eller levert til det forvaltningsorganet som traff vedtaket (underinstansen), før klagefristen er utløpt.

(2) Hvis klagen ikke kommer frem, må klageren sende eller levere den på nytt senest én uke etter at han eller hun ble kjent med eller burde ha forstått at klagen ikke er mottatt. Er klagefristen kortere enn én uke, må klageren sende eller levere klagen på nytt innen en frist som er like lang som den opprinnelige klagefristen.

(1) Selv om klagen er fremsatt for sent, kan den tas til behandling hvis

1. parten eller partens fullmektig ikke kan lastes for å ha oversittet fristen eller for å ha drøyd med klage etterpå, eller

2. særlige grunner gjør det rimelig at klagen blir prøvd.

(2) Ved vurderingen av om klagen bør tas til behandling, skal det også legges vekt på om endring av vedtaket kan medføre skade eller ulempe for andre.

(3) Klagen kan ikke tas til behandling som klagesak hvis det er gått mer enn ett år siden vedtaket ble truffet.

(1) En klage skal

1. fremsettes for underinstansen

2. være undertegnet av klageren eller klagerens fullmektig, eller signert på en måte som er fastsatt i medhold av lov 15. juni 2018 nr. 44 om elektroniske tillitstjenester

3. nevne hvilket vedtak det klages over, og om nødvendig gi opplysninger som trengs til å fastslå om klageren har klagerett og har overholdt klagefristen

4. nevne hvilken endring som klageren ønsker i vedtaket.

(2) Klageren bør begrunne klagen.

(3) Er muntlig klage tillatt, skal forvaltningsorganet sette den opp skriftlig.

(4) Hvis en klage ikke oppfyller kravene i første ledd, skal forvaltningsorganet sette en kort frist for retting eller utfylling.

(1) Dersom vilkårene for å behandle klagen ikke er oppfylt, skal underinstansen avvise klagen, jf. likevel § 57.

(2) Underinstansen skal foreta de undersøkelsene som klagen gir grunn til. Hvis noen regnes som motpart i saken, skal underinstansen varsle vedkommende snarest mulig og sette frist for å gi uttalelse etter reglene i § 42. Underinstansen kan rette, endre eller oppheve vedtaket dersom den finner klagen begrunnet, eller i medhold av §§ 61 eller 62.

(3) Hvis underinstansen ikke treffer vedtak etter første eller annet ledd, skal den sende sakens dokumenter til klageinstansen så snart saken er tilrettelagt. Gir underinstansen en uttalelse om klagen til klageinstansen, skal den sende kopi av uttalelsen til partene, med mindre Kongen er klageinstans eller partene etter innsynslova § 13 a ikke kan kreve å få se uttalelsen.

Hvis underinstansen ikke treffer vedtak etter første eller annet ledd, skal den sende sakens dokumenter til klageinstansen så snart saken er tilrettelagt og gi klageren melding om adgangen til å kreve dekket sakskostnader etter § [x].

(1) Klageinstansen skal avvise klagen hvis vilkårene for å behandle den ikke er oppfylt, jf. likevel § 57.

(2) Klageinstansen skal se til at saken er utredet i samsvar med § 44 før den treffer vedtak. Klageinstansen kan prøve alle sider av saken og ta hensyn til nye omstendigheter. Den skal vurdere de synspunktene klageren kommer med, og kan ta opp forhold som klageren ikke har nevnt. Klageinstansen kan pålegge underinstansen å foreta nærmere undersøkelser m.m.

(3) Er et statlig organ klageinstans for et vedtak fra en kommune eller fylkeskommune, kan klageinstansen endre forvaltningsskjønnet bare hvis nasjonale eller vesentlige regionale hensyn taler for det, eller hvis vedtaket er klart urimelig for en part. Det skal fremgå av vedtaket hvordan klageinstansen har lagt vekt på hensynet til det kommunale selvstyret.

(4) Vedtaket kan endres til skade for klageren bare i følgende tilfeller:

1. Klageinstansen kommer til at klagerens interesser må vike for hensynet til allmenne eller private interesser og har sendt underretning til klageren om endringen av vedtaket senest tre måneder etter at underinstansen mottok klagen, eller

2. vedtaket er i tillegg påklaget av en annen klager som får helt eller delvis medhold i sin klage.

(5) Klageinstansen kan selv treffe nytt vedtak i saken. Hvis klageinstansen ser grunn til det, kan den i stedet oppheve vedtaket og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling.

Er et statlig organ klageinstans for vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune, skal klageinstansen legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av forvaltningsskjønnet.

Er et statlig organ klageinstans for vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune, skal klageinstansen legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av forvaltningsskjønnet.

Er et statlig organ klageinstans for vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune, kan klageinstansen prøve om vedtaket er innholdsmessig lovlig, er truffet av rette organ og om det er blitt til på lovlig måte.

(1) Når klageinstansen endrer et vedtak til gunst for en part på grunn av feil ved vedtaket, skal parten få dekket kostnader som var nødvendige for å få endret vedtaket. Ved vurderingen av om kostnadene var nødvendige, skal det legges vekt på hvilke skritt en aktsom part med rimelighet hadde grunn til å ta. Kostnadsdekning gis ikke så langt feilen skyldes partens eget forhold.

(2) Kostnader til advokat dekkes etter sats fastsatt i medhold av lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp § 3.

(3) Krav om sakskostnader må settes frem for klageinstansen senest tre uker etter at underretning om det endrede vedtaket er kommet frem til parten. Reglene i § 55 tredje ledd og §§ 56 til 58 gjelder tilsvarende. Kravet avgjøres av klageinstansen og dekkes av førsteinstansen. Et vedtak om sakskostnader kan ikke påklages.

Når et vedtak etter klage blir opphevet eller endret til gunst for en part på grunn av feil ved vedtaket, skal parten få dekket kostnader som var nødvendige for å få endret vedtaket.

(1) Forvaltningsorganet kan rette klare skrive- eller regnefeil, utelatelser og andre lignende feil i vedtak som det har truffet. Hvis en part ber om det, skal forvaltningsorganet rette slike feil.

(2) Forvaltningsorganet skal sende det rettede vedtaket til partene i saken.

(1) Et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget vedtak hvis

1. vedtaket er ugyldig

2. underretning om vedtaket ikke er kommet frem til parten, og vedtaket heller ikke er offentlig kunngjort

3. endringen ikke er til skade for parten

4. sterke allmenne eller private interesser som taler for omgjøring, veier vesentlig tyngre enn de hensyn som taler imot, eller

5. det følger av vedtaket selv.

(2) Er vedtaket ugyldig, skal forvaltningsorganet omgjøre det.

Et overordnet forvaltningsorgan eller en klageinstans kan omgjøre et vedtak når vilkårene i § 62 er oppfylt. Et statlig organ som er klageinstans etter § 54 tredje ledd for vedtak truffet av kommunestyret eller fylkestinget, kan bare oppheve ugyldige vedtak. Særskilte klagenemnder kan ikke omgjøre vedtak etter denne paragrafen.

Dersom hensynet til allmenne eller private interesser tilsier det, kan et overordnet forvaltningsorgan eller en statlig klageinstans etter § 54 fjerde ledd bokstav b omgjøre et vedtak til skade for en part, selv om vilkårene etter første ledd ikke foreligger. Slik omgjøring kan skje bare hvis forvaltningsorganet

1. har sendt varsel til parten om at vedtaket vil bli overprøvd, senest tre uker etter at det ble sendt underretning om vedtaket, og

2. sender underretning til parten om at vedtaket er omgjort, senest tre måneder etter samme tidspunkt. Hvis omgjøringen gjelder et vedtak i en klagesak, er denne fristen tre uker.

(1) For behandling av saker om omgjøring etter §§ 62 og 63 gjelder reglene i kapittel 7 og 8, unntatt ved avslag på omgjøring og oppheving av ugyldige vedtak.

(2) Forvaltningsorganet vurderer selv om det skal behandle en anmodning om omgjøring, hvis ikke annet følger av lov eller forskrift.

Reglene i §§ 66 til 71 gjelder for kollegiale organer i statlig forvaltning som utøver offentlig myndighet. De gjelder likevel ikke for

1. regjeringen

2. spørsmål som det er gitt andre regler om i lov eller forskrift.

(1) Medlemmene av nemnda oppnevnes for fire år og kan gjenoppnevnes én gang, hvis ikke annet er fastsatt i regelgrunnlaget for nemnda.

(2) Oppnevningsmyndigheten utpeker leder og eventuelt nestleder for nemnda.

(1) Oppnevningsmyndigheten kan løse et medlem fra vervet når medlemmet

1. ber om det av personlige grunner

2. grovt har krenket plikter som følger med vervet.

(2) I særlige tilfeller kan oppnevningsmyndigheten løse ett eller flere medlemmer fra vervet hvis det er nødvendig for at nemnda skal ivareta sine oppgaver.

(3) Når et medlem av nemnda fratrer etter første eller annet ledd, eller dør, skal et varamedlem rykke opp eller oppnevningsmyndigheten oppnevne nytt medlem for resten av oppnevningsperioden.

Kollegiale organer som fatter vedtak, kan delegere sin myndighet til lederen, et eller flere medlemmer av organet eller sekretariatet når det er bestemt i lov eller forskrift eller av oppnevningsmyndigheten.

(1) Nemnder skal behandle saker og treffe vedtak i møte.

(2) Vedtak kan treffes ved sirkulasjon til nemndsmedlemmene

1. hvis saken haster

2. hvis saken er kurant på bakgrunn av en prinsippavgjørelse om tilsvarende forhold

3. hvis avgjørelsen kunne vært delegert til leder eller sekretariat, eller

4. der det er bestemt i lov eller forskrift eller det for øvrig er bestemt av oppnevningsmyndigheten.

(1) Nemnder kan treffe vedtak når mer enn halvparten av medlemmene er til stede under forhandlingene og avgir stemme. Vedtak treffes ved alminnelig flertall av de avgitte stemmene.

(2) Nemndsmedlemmer har plikt til å avgi stemme. Et medlem kan søke om å bli fritatt fra å delta i behandlingen av en sak av personlige grunner. Nemnda avgjør om medlemmet skal fritas.

(3) Vedtaket skal opplyse om eventuell dissens.

(1) Nemnder skal føre protokoll med opplysninger om når vedtak er truffet, hva vedtaket gjelder, og hva nemndas medlemmer har stemt for og imot.

(2) Kongen kan gi forskrift om krav til protokollen.

(1) Når en lov fastsetter at et organ i statsforvaltningen er uavhengig, kan ikke andre forvaltningsorganer gi instruks til organet om saksbehandlingen eller innholdet i avgjørelsene, hverken generelt eller i den enkelte sak. Andre organer kan heller ikke omgjøre det uavhengige organets vedtak eller treffe vedtak i en sak som hører under et uavhengig organ.

(2) Avgjørelser som et uavhengig organ treffer om saksbehandlingen, innsyn eller ansattes forhold, kan påklages til det departement som organet hører under, dersom det er klagerett over tilsvarende avgjørelser truffet av andre forvaltningsorganer.

(1) En særskilt klagenemnd i statsforvaltningen som er opprettet i eller i medhold av lov, kan ikke gis instruks i den enkelte sak uten hjemmel i lov.

(2) En særskilt klagenemnd kan ikke gi instruks til underinstansen eller omgjøre underinstansens vedtak uten at det er klaget.

(1) Et enkeltvedtak som mangler nødvendig lovhjemmel, er ugyldig. Dette innebærer blant annet at det ikke får virkning etter sitt eget innhold. I helt særlige tilfeller kan vedtaket likevel bli opprettholdt av hensyn til en part som i god tro har innrettet seg etter det.

(2) Dersom andre feil kan ha påvirket vedtakets innhold, kan avgjørelsen bli ugyldig. Ved vurderingen skal det blant annet legges vekt på hva slags feil som er begått, hvor grov feilen er, og om ugyldighet er til gunst eller skade for parten.

(1) Når et enkeltvedtak er truffet, kan det iverksettes straks. Dette gjelder likevel ikke der annet er fastsatt i vedtaket eller det treffes avgjørelse om utsatt iverksetting, jf. § 76.

(2) Dersom forvaltningsorganet skal iverksette vedtaket ved direkte gjennomføring, skal parten varsles før iverksetting skjer. Parten skal gis anledning til å være til stede dersom det er praktisk mulig og ikke setter gjennomføringen av avgjørelsen i fare.

(3) Iverksettingen skal være så hensynsfull som forholdene tillater.

(1) Forvaltningsorganet kan beslutte at vedtaket ikke kan iverksettes

1. før klagefristen har utløpt eller klagen er avgjort

2. før det foreligger endelig dom i søksmål som er eller vil bli reist

3. før det foreligger uttalelse fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen når vedtaket er eller vil bli brakt inn for ombudsmannen.

(2) Hvis vedtaket blir angrepet ved klage eller søksmål, skal iverksettingen utsettes der den ikke kan gjøres om, eller der den kan utgjøre en risiko for partens liv eller helse. Dette gjelder likevel ikke dersom sterke samfunnsmessige hensyn gjør det utilrådelig, eller dersom klagen eller søksmålet er åpenbart grunnløst.

(3) Anmodninger om utsettinger skal avgjøres snarest mulig. Det kan settes vilkår for utsettingen. Avslag på anmodning om utsetting skal begrunnes.

(1) Når det er fastsatt i lov, kan et forvaltningsorgan treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre at plikter som følger av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, blir etterlevd.

(2) Tvangsmulkten kan fastsettes som en løpende mulkt eller som et beløp som forfaller ved hver overtredelse. Tvangsmulkt påløper ikke dersom etterlevelse blir umulig og årsaken til dette ikke ligger hos den ansvarlige.

(3) Forvaltningsorganet kan i særlige tilfeller frafalle påløpt tvangsmulkt helt eller delvis. Avgjørelsen er ikke enkeltvedtak.

(4) Tvangsmulkt tilfaller statskassen.

(5) Er parten uenig i at tvangsmulkt er påløpt i det omfang forvaltningen hevder, kan dette påklages. Reglene i kapittel 8 gjelder tilsvarende.

Reglene i dette kapitlet gjelder for administrative sanksjoner. Med administrativ sanksjon menes en negativ reaksjon som kan ilegges av et forvaltningsorgan, som retter seg mot en begått overtredelse av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, og som regnes som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon.

(1) Et forvaltningsorgan kan ilegge overtredelsesgebyr (lovbrotsgebyr) når det er fastsatt i lov.

(2) Overtredelsesgebyr kan ilegges etter faste satser eller utmåles i det enkelte tilfelle (individuell utmåling) innenfor en øvre ramme som må fastsettes i eller i medhold av lov. Departementet kan gi forskrift om slike rammer.

(3) Ved individuell utmåling av overtredelsesgebyr mot fysiske personer kan det blant annet legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger, fordeler som er eller kunne vært oppnådd ved lovbruddet, samt overtrederens skyld og økonomiske evne. For foretak gjelder § 81 annet ledd.

(4) Varsel etter § 42 kan unnlates når overtredelsesgebyr ilegges på stedet.

(5) Oppfyllelsesfristen er fire uker fra vedtaket ble truffet. Lengre frist kan fastsettes i vedtaket eller senere.

(6) Overtredelsesgebyret tilfaller statskassen.

(1) Et forvaltningsorgan kan ilegge administrativt rettighetstap når det er fastsatt i lov. Administrativt rettighetstap består i at en offentlig tillatelse trekkes tilbake eller begrenses når dette utgjør en administrativ sanksjon etter § 78.

(2) Administrativt rettighetstap kan bare ilegges så langt det etter overtredelsens art, alvor og forholdene for øvrig fremstår som forholdsmessig. Vedtaket skal gjelde for en bestemt tid.

(1) Når det er fastsatt i lov at det kan ilegges administrativ sanksjon overfor et foretak, kan sanksjon ilegges selv om ingen enkeltperson har utvist skyld. Med foretak menes selskap, samvirkeforetak, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet.

(2) Ved avgjørelsen av om et foretak skal ilegges administrativ sanksjon og ved individuell utmåling av sanksjonen kan det blant annet tas hensyn til

1. sanksjonens preventive virkning

2. overtredelsens grovhet, og om noen som handler på vegne av foretaket, har utvist skyld

3. om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen

4. om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser

5. om foretaket har hatt eller kunne oppnådd noen fordel ved overtredelsen

6. om det foreligger gjentakelse

7. foretakets økonomiske evne

8. om andre reaksjoner som følge av lovbruddet blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt administrativ sanksjon eller straff

9. om overenskomst med fremmed stat eller internasjonal organisasjon forutsetter bruk av administrativ foretakssanksjon eller foretaksstraff.

(1) Dersom et forvaltningsorgan har grunn til å anta at både straff og administrativ sanksjon kan være en aktuell reaksjon mot samme forhold, må organet i samråd med påtalemyndigheten avklare om forholdet skal forfølges strafferettslig, administrativt eller både strafferettslig og administrativt.

(2) Dersom et forvaltningsorgan har grunn til å anta at det også for et annet organ kan være aktuelt å ilegge administrativ sanksjon mot samme forhold, må forvaltningsorganet sørge for en samordning av behandlingen av spørsmålet om å ilegge sanksjoner.

I sak om administrativ sanksjon skal forvaltningsorganet gjøre parter som det er aktuelt for, oppmerksom på at det kan foreligge en rett til ikke å svare på spørsmål eller utlevere dokumenter eller gjenstander når svaret eller utleveringen vil kunne utsette vedkommende for administrativ sanksjon eller straff. Orienteringsplikten gjelder ikke der parten må antas å være kjent med at det kan foreligge en slik rett.

Når en sak om administrativ sanksjon avsluttes i førsteinstansen med at sanksjon ikke ilegges, skal parten underrettes om dette i samsvar med § 49 tredje ledd. Grunnlaget for at saken avsluttes, skal samtidig kort angis.

Ved prøving av vedtak om administrative sanksjoner kan retten prøve alle sider av saken.

(1) Før forvaltningsorganet fastsetter, endrer eller opphever en forskrift, skal det utrede behovet for forskriften, alternative tiltak og virkninger som forskriften vil ha for allmenne og private interesser som den vil berøre.

(2) Omfanget av utredningen skal tilpasses sakens viktighet for berørte allmenne og private interesser og behovet for en rask avgjørelse.

Når et forvaltningsorgan begynner et arbeid med å forberede en ny forskrift eller endringsforskrift av vesentlig betydning, bør det kunngjøre dette elektronisk eller på annen måte.

(1) Offentlige og private institusjoner og organisasjoner skal få uttale seg før en forskrift blir fastsatt, endret eller opphevet, når forskriften skal gjelde for dem eller de ivaretar interesser som vil bli berørt. Så langt det trengs for å få saken allsidig opplyst, skal uttalelse også søkes innhentet fra andre. Høringer skal være åpne for innspill fra alle.

(2) Forvaltningsorganet bestemmer hvordan høringen gjennomføres, og skal sette frist for å gi uttalelse. Høringsfristen skal tilpasses forskriftens omfang og betydning. Den bør settes slik at høringsinstansene får reell mulighet for medvirkning. Fristen bør være minst to måneder hvis ikke særlige grunner tilsier en kortere frist.

(3) Forvaltningsorganet kan unnlate høring når

1. rask avgjørelse er nødvendig

2. det kan vanskeliggjøre gjennomføringen av forskriften eller svekke dens effektivitet eller

3. det er åpenbart unødvendig.

En forskrift skal

1. uttrykkelig vise til den eller de bestemmelser som gir forvaltningsorganet hjemmel til å utferdige forskriften, og dessuten ha en henvisning i samsvar med EØS-høringsloven § 12 hvis forskriften inneholder tekniske regler i henhold til den loven

2. nevne det eller de forvaltningsorganer som har gitt forskriften

3. betegnes som forskrift.

(1) En forskrift skal kunngjøres i Norsk Lovtidend så snart den er vedtatt.

(2) Kongen kan bestemme for enkelte sakområder eller tilfeller der kunngjøring i Norsk Lovtidend ikke er hensiktsmessig på grunn av forskriftens art, innhold eller virkeområde, at forskriften kan kunngjøres på en annen måte.

(1) En forskrift kan bare anvendes til skade for den enkelte hvis den er kunngjort etter § 90, eller hvis vedkommende kjente til forskriften eller burde gjøre det fordi den er kunngjort på annen forsvarlig måte

(2) Første ledd gjelder ikke for forskrifter som må virke straks. Slike forskrifter skal publiseres på annen hensiktsmessig måte og kunngjøres etter § 90 så snart som mulig.

Et forvaltningsorgan kan fravike en forskrift i enkeltsaker bare hvis hjemmelsloven eller forskriften selv gir adgang til det.

Et forvaltningsorgan som har fastsatt generelle instrukser og veiledninger, skal sikre at de er tilgjengelige for allmennheten så lenge de har aktuell betydning.

(1) Loven trer i kraft når Kongen bestemmer.

(2) Fra den tid loven trer i kraft, oppheves lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven).

(1) Lova skal leggje til rette for god, tillitskapande og effektiv sakshandsaming i forvaltninga. Ho skal tryggje omsynet til den einskilde og til samfunnet.

(2) For å oppnå føremålet i lova skal forvaltningsorganet te seg sakleg og samarbeide med andre forvaltningsorgan.

(1) Lova gjeld for

1. staten, fylkeskommunane og kommunane

2. andre i saker der dei utøver offentleg styremakt.

(2) Lova gjeld når ikkje anna er fastsett i eller med heimel i lov.

(1) Lova gjeld ikkje for verksemda til domstolane.

(2) Lova gjeld heller ikkje for Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombodsmann for forvaltninga eller andre organ for Stortinget.

(1) For saker som eit forvaltningsorgan sjølv handsamar eller avgjer med heimel i lovene i bokstav a til f, gjeld forvaltningslova berre når det er særskilt fastsett i den lova, eller når forvaltningsorganet gjev forskrifter:

1. domstolloven

2. tvisteloven, voldgiftsloven og tvangsfullbyrdelsesloven

3. straffeprosessloven

4. skjønnsloven og jordskiftelova

5. konkursloven, gjeldsordningsloven og skifteloven

6. rettsgebyrloven.

(2) Når eit forvaltningsorgan handlar på privatrettsleg grunnlag, til dømes ved å inngå avtalar og bruke eigarråderett, gjeld berre reglane i kapittel 4 om ugildskap og kapittel 5 om teieplikt.

Lova gjeld på Svalbard om ikkje Kongen fastset noko anna i forskrift.

(1) Som enkeltvedtak er rekna ei avgjerd som blir teken i utøvinga av offentleg styremakt som er avgjerande for rettane eller pliktene til ein eller fleire særskilde personar, og avsluttar saka heilt eller delvis. Slike avgjerder skal reknast som enkeltvedtak, om ikkje anna er særskilt fastsett:

1. fastsetjing av påbod, forbod, fritak eller løyve med grunnlag i lov eller forskrift

2. tildeling eller stans av pengeytingar gjevne med grunnlag i lov eller forskrift eller etter ei anna fast ordning

3. tildeling eller stans av tenester eller andre naturalytingar med grunnlag i lov eller forskrift

4. avvising av ei sak

5. fastsetjing av tvangsmulkt

6. tilsetjing, oppseiing, suspensjon, avskil eller forflytting av offentleg tenesteperson, og fastsetjing av ordensstraff.

(2) Som forskrift er rekna ei avgjerd som blir teken under utøving av offentleg styremakt som er avgjerande for rettane eller pliktene til ein allmenn krins av personar.

(3) Som part er rekna

1. den som eit enkeltvedtak eller anna individuell avgjerd kan rette seg mot

2. den som kan få rettar og plikter endra som følgje av ei slik avgjerd

3. den som ei slik avgjerd kan vere til stor skade eller ulempe for.

(1) Dersom eit forvaltningsorgan gjer enkeltvedtak om tilsetjing etter § 6 fyrste leddet bokstav f, gjeld ikkje reglane om grunngjeving i § 48, klage i §§ 53 til 60 og omgjering i § 62 andre leddet. Forvaltningsorganet kan likevel fastsetje at reglane skal gjelde.

(2) Når eit kommunalt eller fylkeskommunalt organ gjer vedtak om oppseiing eller avskil etter § 6 fyrste leddet bokstav f, gjeld ikkje reglane om klage i §§ 53 til 60.

(1) Forvaltningsspråket er norsk.

(2) Forvaltningsorganet skal nytte eit språk som er klårt, presist og tilpassa mottakaren om det er mogleg.

(3) For bruken av bokmål og nynorsk i forvaltningsorganet gjeld lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste. For bruken av samisk gjeld sameloven 12. juni 1987 nr. 56 kapittel 3.

(4) I samsvar med den nordiske språkkonvensjonen skal forvaltningsorganet ta imot søknader på nordiske språk og bruke tolk eller omsetjar når det trengst.

(1) Forvaltningsorgan pliktar å bruke tolk slik det er fastsett i [tolkeloven]

(2) Når forvaltningsorganet sjølv tek opp ei sak om enkeltvedtak, skal det syte for at vedtaket med grunngjeving og sentrale dokument i saka blir omsette til engelsk eller eit språk som parten forstår, så langt det trengst for at ein privatperson som er part, rimeleg skal kunne tryggje interessene sine.

(1) Sakshandsaminga i forvaltningsorganet er skriftleg.

(2) Om det er naudsynt fordi saka hastar eller av andre særlege grunnar, kan saka handsamast på ein annan måte.

(3) Førespurnader, observasjonar, meldingar og avgjerder i ei sak skal vere skriftlege eller skrivast ned av forvaltningsorganet dersom dei har noko å seie for sakshandsaminga eller bør takast vare på for ettertida.

Kongen kan gje forskrift om at forvaltningsorganet på visse sakområde kan ta avgjerder ved hjelp av heilautomatisert sakshandsaming. Avgjerder som er lite inngripande overfor den einskilde, kan gjerast ved heilautomatisert handsaming utan heimel i forskrift.

Forvaltningsorganet kan bruke personopplysningar i heilautomatiserte avgjerder når handsaminga trengst for å utøve offentleg avgjerdsmakt eller utføre lovfeste oppgåver. Handsaminga må sikre partens krav på forsvarleg sakshandsaming og retten til vern av personopplysningar.

(1) Forvaltningsorganet skal dokumentere det rettslege innhaldet i automatiserte sakshandsamingssystem. Dokumentasjonen skal offentleggjerast, om ikkje anna følgjer av lov eller særlege omsyn talar mot det.

(2) Kongen kan gje forskrift om krav til system og om offentleggjering etter denne paragrafen.

(1) Eit forvaltningsorgan skal vere tilgjengeleg for at kvar og ein kan ta kontakt på sikker og effektiv måte.

(2) Kongen kan gje forskrift om digital kommunikasjon mellom forvaltningsorgan og den einskilde, også om rett til å reservere seg mot digital kommunikasjon, bruk av fristreglar og sikring av tilgjenge, integritet og trumål.

(1) Forvaltningsorganet skal rettleie innanfor sakområdet sitt. Rettleiinga skal tene til å gje partar og andre høve til å tryggje interessene sine.

(2) På førespurnad skal forvaltningsorganet så langt det trengst, rettleie om

1. kva reglar som gjeld, og vanleg praksis

2. saksgangen

3. kva faktiske omstende som særleg kan kome til å avgjere saka.

(3) Omfanget av rettleiinga skal stå i rimeleg høve til kor viktig saka er, og kva kapasitet forvaltningsorganet har. I saker som forvaltningsorganet handsamar, skal det av eige tiltak vurdere kva rettleiing den einskilde treng.

(1) Forvaltningsorganet avgjer korleis det skal gje rettleiinga. Til vanleg skal rettleiinga vere i same form som førespurnaden.

(2) Den som vender seg til forvaltninga med spørsmål som har aktuell interesse for han eller henne, har om det trengst rett til å snakke med nokon i forvaltningsorganet. Om det må til for å få ei forvaltningssak opplyst, skal samtalen haldast i eit personleg møte. Ein mindreårig som blir representert av ei verje i ei sak, har òg rett til ein slik samtale.

(3) I saker med partar som har motstridande interesser, må forvaltningsorganet rettleie på ein måte som ikkje gjev grunn til å tvile på at organet er objektivt.

(4) Rettleiing skal ikkje koste noko.

(5) Kongen kan gje forskrift om kor langt rettleiingsplikta rekk og om framgangsmåten i rettleiinga.

(1) Dersom nokon vender seg til gale forvaltningsorgan, skal organet som tek imot førespurnaden, om mogleg vise til det rette organet.

(2) Dersom det står noko gale eller upresist i ein førespurnad til eit forvaltningsorgan, eller det er andre manglar, bør forvaltningsorganet setje frist for å rette mangelen og om det trengst, rettleie om korleis det kan gjerast.

(1) Forvaltningsorganet skal handsame saka utan grunnlaust opphald.

(2) Når forvaltningsorganet får inn ein søknad eller annan førespurnad som det har plikt til å handsame, skal det

1. straks stadfeste at førespurnaden er komen inn, og opplyse om sannsynleg sakshandsamingstid, eller

2. gje førebels svar med opplysning om sannsynleg sakshandsamingstid dersom det kjem til å ta meir enn ein månad å svare på førespurnaden.

(3) Blir sakshandsaminga klårt forseinka ut over den sakshandsamingstida som forvaltningsorganet har opplyst om, skal parten få melding om kor mykje.

(4) Kongen kan gje forskrift om utrekning av sakshandsamingsfristar.

(1) Kongen kan gje forskrifter på visse område om gebyr for handsaming av søknader om løyve, autorisasjonar, dispensasjonar o.a.

(2) Gebyr for søknadshandsaming bør ikkje setjast over sjølvkost i forvaltninga for handsaming av søknader på området.

(3) Krav på gebyr for handsaming av søknader er tvangsgrunnlag for utlegg.

(4) Gebyr for klage skal betalast attende dersom klaga fører fram.

(1) Alle har rett til å nytte ein fullmektig i sakshandsaminga. Forvaltningsorganet kan tillate bruk av fleire fullmektigar i ei sak.

(2) Ein fullmektig må vere ein myndig person som ikkje er uskikka for oppdraget.

(3) Fullmektigen skal leggje fram skriftleg fullmakt. Ein advokat treng berre å leggje fram skriftleg fullmakt når forvaltningsorganet bed om det.

(4) Forvaltningsorganet skal vende seg til fullmektigen i spørsmål som er dekte av fullmakta. Når forvaltningsorganet finn det tenleg, kan det i tillegg vende seg direkte til parten. Parten kan krevje å bli informert sjølv i tillegg til eller i staden for fullmektigen.

Dersom forvaltningsorganet held synfaring i ei sak om enkeltvedtak, bør parten varslast om tid og stad for synfaringa og få høve til å vere til stades der og då.

(1) Eit pålegg om å gje opplysningar eller å utlevere dokument eller andre ting skal vere skriftleg og vise til dei reglane det er bygt på. I pålegget skal det stå at ein kan klage på det. I saker om administrativ sanksjon skal det dessutan opplysast om teierett o.a. så langt det følgjer av § 83.

(2) Ein kan klage på pålegget innan éi veke etter at parten er gjord kjend med det. Pålegget skal etterkomast sjølv om klaga ikkje er avgjord, om ikkje den som gav pålegget gjev utsetjing. Utsetjing skal gjevast dersom pålegget gjeld framlegging av dokument, når desse er forsegla og deponerte etter reglar gjevne i forskrift. Elles gjeld føresegnene om klage i kapittel 8 tilsvarande.

(1) Ei avgjerd om undersøking eller beslag skal vise til dei reglane ho byggjer på. Det skal stå i avgjerda at ein kan klage på henne.

(2) Parten skal få høve til å vere til stades medan undersøkinga går føre seg. Dette gjeld likevel berre dersom det kan gjerast utan større ulempe og utan å setje føremålet med undersøkinga på spel.

(3) Den som leier undersøkinga, skal alltid fortelje kva føremålet er og legitimere seg. Parten har rett til å ha eit vitne til stades medan undersøkinga går føre seg.

(4) Når undersøkinga er avslutta, skal det skrivast ein rapport, med unntak av der det klårt ikkje trengst. I rapporten skal det stå kva føremålet med undersøkinga var, når og kvar ho vart gjord, og kven som var til stades. Dersom undersøkinga har avdekt noko ulovleg, skal det stå kva det det gjeld. Dersom det vart teke beslag, skal det stå i rapporten kva som vart beslaglagt, og kvar det vart gjort. Rapporten skal sendast til parten straks han er ferdig.

(5) Om klage gjeld § 21 andre leddet tilsvarande.

(1) Føresegnene i dette kapittelet gjeld delegering av avgjerdsmakt som eit forvaltningsorgan har til å gjere enkeltvedtak og gje forskrifter.

(2) Eit forvaltningsorgan som delegerer avgjerdsmakt, kan gje instruksar om korleis den delegerte avgjerdsmakta skal utøvast.

(3) Ei avgjerd om delegering kan trekkjast attende kva tid som helst.

(1) Kongen og departementet kan delegere offentleg avgjerdsmakt til dei underordna forvaltningsorgana sine.

(2) Andre forvaltningsorgan i staten kan delegere offentleg avgjerdsmakt til underordna organ

1. når det følgjer av lov, forskrift eller avgjerd frå eit overordna organ, eller

2. til å utfylle eit vedtak som blir gjort av det delegerande forvaltningsorganet.

(3) Berre med heimel i lov kan avgjerdsmakt delegerast til uavhengige organ. Dersom organet ikkje er skipa ved lov, kan organet som har skipa det, likevel delegere avgjerdsmakt til det.

(4) Berre med heimel i lov kan avgjerdsmakt delegerast frå stat til kommune eller fylkeskommune. Kommunestyret og fylkestinget kan delegere avgjerdsmakt innanfor dei rammene som kommuneloven eller andre lover set.

(5) Berre med heimel i lov kan avgjerdsmakt delegerast til private.

(1) Ei avgjerd om å delegere offentleg avgjerdsmakt skal vere skriftleg, om det ikkje gjeld delegering internt i eit organ.

(2) Kvart departement skal gjere tilgjengelege og halde ved like delegeringsvedtak på sitt område.

(3) For avgjerder om delegering i kommunar og fylkeskommunar gjeld kommuneloven § 5-14.

Ei avgjerd etter fyrste leddet skal kunngjerast i Norsk Lovtidend, dersom ho ikkje er avgrensa til visse saker som for tida er til handsaming.

Forvaltningsorganet kan nytte sakkunnige, konsulentar og liknande i saksførebuinga, men skal vurdere saka sjølvstendig før det gjer vedtak.

(1) Den som er ugild, skal ikkje vere med på å leggje til rette grunnlaget for eller ta avgjerder i ei forvaltningssak.

(2) Den som er ugild, kan likevel

1. førebu eller ta førebels avgjerd i saka dersom ei utsetjing er til stor ulempe

2. handsame saka dersom det er klårt at tilknytinga til parten eller saka ikkje kan påverke avgjerda, og korkje offentlege eller private interesser talar for at den ugilde skal vike sete.

(3) Når ein person er ugild, kan ein direkte underordna i det same forvaltningsorganet leggje til rette grunnlaget for, men ikkje ta avgjerd i saka.

(4) Om det trengst, skal det nemnast opp eller veljast ein avløysar for den ugilde. Om dette vil vere til særleg ulempe for forvaltningsorganet, kan Kongen avgjere at saka skal overførast til eit sideordna eller overordna forvaltningsorgan.

(1) Den som sjølv er part i saka eller har ei vesentleg økonomisk interesse i utfallet av saka, er ugild.

(2) Ein person er ugild om ein part i saka er hans eller hennar

1. nære slektning

2. fosterbarn eller fosterforelder no eller tidlegare

3. stebarn eller steforelder no eller tidlegare

4. ektefelle, trulova eller sambuar no eller tidlegare

5. ektefelle, trulova eller nær slektning av sambuar sin nære slektning

6. nære slektnings ektefelle, trulova eller sambuar

7. nære ven, eller nokon vedkommande har sterk uvilje mot.

(3) Ein person er ugild når han eller ho

1. er eller det siste året før saka byrja har vore verje eller fullmektig for ein som er part i saka

2. har eller det siste året før saka byrja har hatt leiarstilling eller verv i styrande organ i eit føretak, ei samanslutning eller ei stifting som er part i saka.

(4) Ein person i klageinstansen er ugild når han eller ho tidlegare har teke avgjerd i saka, men ikkje ved klage til Kongen over vedtak i departementet.

(5) Nær slektning tyder i denne paragrafen slektningar til og med syskenborn.

(1) Ein person er ugild når det finst andre særskilde grunnar som er eigna til å svekkje tilliten til at han eller ho kan handsame saka upartisk og sakleg.

(2) I vurderinga skal det leggjast vekt på om ei avgjerd i saka kan vere til særleg føremon eller ulempe for vedkommande eller nokon som han eller ho har nære band til, og ein må då sjå på

1. kor nære banda er

2. kva slags og kor stor føremon eller ulempe det er tale om

3. kor sannsynleg det er at det blir noko av føremonen eller ulempa.

(1) Kvar og ein skal ta stilling til ugildskapen sin så snart dei får greie på noko som kan gje grunn til det. Ugildskapen kan avgjerast av ein overordna eller av eit kollegialt organ som han eller ho er medlem av.

(2) Dersom det i same sak blir spørsmål om fleire medlemmer i eit kollegialt organ er ugilde, skal ingen av dei vere med på nokon av ugildskapsavgjerdene. Om det må til for at organet skal vere vedtaksført, skal alle møtande medlemmer ta del. Voteringa skal protokollerast med tilvising til den aktuelle ugildskapsgrunnen.

(1) Opplysningar som det etter denne lova gjeld teieplikt for, kan ingen utnytte til eigne føremål eller gjere tilgjengelege for andre.

(2) Opplysningar som det gjeld teieplikt for etter andre lover, skal handsamast etter reglane der.

(1) Teieplikta gjeld for kvar og ein som skal utføre, utfører eller har utført arbeid eller oppdrag for eit forvaltningsorgan eller andre som lova femner om, jf. § 2.

(2) Teieplikta gjeld berre for opplysningar som ein har fått tilgang eller kjennskap til i samband med arbeidet eller oppdraget.

(1) Det gjeld teieplikt for opplysningar om personlege tilhøve.

(2) Opplysningar om personlege tilhøve tyder opplysningar som det er vanleg å vilje halde for seg sjølv, om mellom anna

1. genetiske og andre sensitive biometriske tilhøve

2. helsetilstand

3. livssyn eller politisk ståstad

4. seksuell legning

(3) Teieplikta gjeld ikkje for opplysningar om fødselsnummer, statsborgarskap, bustad, sivilstand, yrke, arbeidsgjevar og arbeidsstad. Det same gjeld opplysningar om strafflagde tilhøve i verv eller leiande stilling i offentleg teneste.

(1) Det gjeld teieplikt for opplysningar om drifts- eller forretningsløyndommar.

(2) Drifts- eller forretningsløyndommar tyder opplysningar om drifts- eller forretningstilhøve som det er grunn til å verne om, og som mellom anna kan gjelde:

1. forretningsstrategiar

2. forretningsidear

3. oppskrifter eller produksjonsmetodar.

(3) Teieplikta gjeld ikkje for opplysningar om administrative og allmenne økonomiske tilhøve i føretaket. Det same gjeld opplysningar om vedtak som blir gjorde overfor verksemda.

(1) Teieplikta etter §§ 33 og 34 gjeld ikkje for opplysningar som

1. er allment kjende eller allment tilgjengelege, eller som det elles ikkje er grunn til å halde hemmeleg

2. gjeld personar eller verksemder som ikkje kan identifiserast.

(2) Teieplikt om personlege tilhøve fell bort 20 år etter at den opplysninga gjeld, er død.

(3) Teieplikt om drifts- og forretningstilhøve fell bort seinast 60 år etter at forvaltninga fekk opplysninga.

(4) Føresegner i anna lov om rett eller plikt til å gje opplysningar avgrensar teieplikt etter lov berre når føresegna fastset det eller klårt legg det til grunn.

(1) Teieplikt etter §§ 33 og 34 er ikkje til hinder for at opplysningane kan delast med den opplysningane gjeld, eller med andre når han eller ho gjev eit gyldig og informert samtykke til det.

(2) Teieplikt etter §§ 33 og 34 er heller ikkje til hinder for at opplysningane kan delast med

1. partane i saka eller representantane deira

2. personar i same forvaltningsorgan som av saklege grunnar treng opplysninga

3. personar i andre forvaltningsorgan så langt det trengst for å utføre dei oppgåvene som er lagde til anten avgjevarorganet eller mottakarorganet

4. andre dersom det trengst for å unngå fare for liv eller helse eller for å unngå vesentleg skade eller tap.

(3) Opplysningar om personlege tilhøve kan berre delast dersom det er naudsynt og ikkje er eit for stort inngrep overfor den opplysninga gjeld.

(4) Reglane i fyrste til tredje leddet gjeld tilsvarande for andre som lova femner om.

(1) Partar, partsrepresentantar og vitne som får tilgang til opplysningar det gjeld teieplikt for, har sjølve teieplikt. Seinast når forvaltningsorganet gjev nokon tilgang til opplysningane, skal det gjere merksam på teieplikta.

(2) Partane og representantane deira kan likevel gjere bruk av opplysningane så langt det trengst for å tryggje partsinteressene i saka.

(1) Opplysningar som det gjeld teieplikt for, skal lagrast trygt.

(2) For å oppfylle kravet etter fyrste leddet skal forvaltninga mellom anna syte for at uvedkommande ikkje får tilgang til opplysningane, og føre kontroll med kven som får tilgang til opplysningane.

(3) Forvaltningsorganet skal dokumentere kva tiltak som er gjorde for å oppfylle krava i fyrste og andre leddet.

(1) Kongen kan gje nærmare forskrifter om kva opplysningar det skal gjelde teieplikt for, og om deling og lagring av desse opplysningane.

(2) Kongen kan gjere unntak frå teieplikta overfor forskarar og andre grupper av personar.

Forvaltningsorganet skal ikkje leggje vekt på utanforliggjande omsyn. Forvaltningsskjønet skal ikkje vere vilkårleg eller føre til usakleg forskjellshandsaming.

I vedtak om tildeling av løyve eller andre gode som parten ikkje har krav på, kan forvaltningsorganet setje vilkår. Vilkåra må ha sakleg samanheng med tildelinga og kan ikkje vere for tyngande.

(1) I førebuinga av eit enkeltvedtak skal forvaltningsorganet varsle parten så tidleg som råd er. Plikta til å varsle gjeld ikkje når parten har innleidd saka med søknad.

(2) Varselet skal gjere greie for kva saka gjeld, og kva som må til for at parten skal kunne tryggje interessene sine på ein forsvarleg måte. Varselet skal setje ein frist for parten til å uttale seg om saka.

(3) Forvaltningsorganet skal varsle på nytt dersom saka har endra karakter, eller dersom saka har vore lagd til side og blir teken opp att lenge etter.

(4) Forvaltningsorganet kan la vere å varsle dersom varsling

1. skaper fare for at vedtaket ikkje kan gjennomførast

2. ikkje er praktisk mogleg eller

3. klårt ikkje er naudsynt.

(1) Eit forvaltningsorgan skal leggje fram for parten opplysningar som det får om parten eller den verksemda han eller ho driv eller planlegg. Det same bør forvaltningsorganet gjere med andre opplysningar som er viktige for avgjerda i saka. Parten skal få uttale seg innan ein frist som forvaltningsorganet set.

(2) Forvaltningsorganet treng ikkje å leggje fram opplysningar

1. som blir stadfeste av ei framstilling som parten sjølv har gjeve eller kontrollert i samband med saka

2. som det ikkje er praktisk mogleg å leggje fram, til dømes fordi det hastar med å få ei avgjerd

3. når det klårt ikkje er naudsynt, eller

4. som parten etter innsynslova ikkje har rett til innsyn i.

(1) Forvaltningsorganet skal syte for at saka er forsvarleg utgreidd før det gjer vedtak. Forvaltningsorganet skal i det omfanget saka treng, få klårlagt råka allmenne og private interesser, og alternative løysingar.

(2) I ei sak som parten sjølv innleier, skal parten så langt som råd leggje fram opplysningar som kan ha noko å seie i saka. I andre saker bør parten òg leggje fram slike opplysningar. Dersom parten ikkje gjer dette, kan det verke inn på avgjerda.

(3) Særskilde reglar om konsekvensutgreiingar kan følgje av anna lov eller forskrift.

Ein part har rett til innsyn i saka etter reglane i innsynslova.

(1) Blir ein mindreårig part over 15 år representert av verje i saka, skal den mindreårige òg få varsel etter § 42 og opplysningar etter § 43.

(2) Mindreårige partar som er mogne nok til å gjere seg opp ei meining om det saka gjeld, skal ha høve til å komme med sitt syn om det saka gjeld. Meininga til dei mindreårige skal telje meir di eldre og mognare dei er.

(3) Mindreårige under 15 år skal ikkje få opplysningar som det gjeld lovfest teieplikt for.

(4) Mindreårige partar over 15 år skal etter § 49 ha melding om vedtaket, òg om dei er representerte av verje i saka.

(1) Eit enkeltvedtak skal vere skriftleg, om ikkje anna følgjer av § 51.

(2) Vedtaket skal vere signert og opplyse om namnet til sakshandsamaren om ikkje vektige grunnar er til hinder. Når vedtaket er gjort etter fullautomatisert sakshandsaming, skal det opplysast om dét i staden.

(1) Vedtaket skal vere grunngjeve skriftleg. Grunngjevinga skal tene til å forklare utfallet av saka for parten. Omfanget av grunngjevinga skal stå i rimeleg høve til kor viktig vedtaket er.

(2) Det skal stå i grunngjevinga

1. kva faktiske omstende som har vore viktige for utfallet av saka, og om det er henta inn opplysningar frå eit anna forvaltningsorgan

2. kva reglar vedtaket er bygt på, og så langt det trengst, kva dei går ut på

3. kva omsyn forvaltningsorganet har lagt mest vekt på i vurderinga.

(3) I grunngjevinga treng det ikkje stå noko som ein part ikkje har rett til innsyn i etter innsynslova § 13 a.

(4) Kongen kan gje forskrift om at ein på visse sakområde kan la vere å grunngje vedtak dersom særlege tilhøve gjer det naudsynt, eller at grunngjeving fyrst skal gjevast når parten bed om det.

(1) Forvaltningsorganet skal sjølv straks sende vedtaket med grunngjeving til partane. Vedtaket skal kunngjerast offentleg når det er fastsett i lov eller forskrift.

(2) Forvaltningsorganet bør gje melding til andre som har bede om det under saksførebuinga, dersom det ikkje bryt med teieplikta.

(3) Når eit forvaltningsorgan avsluttar ei sak utan å gjere vedtak, skal det melde frå til parten og dei som er nemnde i andre leddet.

(4) Forvaltningsorganet treng ikkje gje melding dersom det klårt ikkje trengst og vedtaket eller avgjerda ikkje er til skade eller ulempe for parten.

(1) I meldinga skal det stå korleis forvaltningsorganet kan kontaktast om vedtaket.

(2) Dersom det er aktuelt i saka, skal meldinga òg opplyse om

1. korleis ein klagar

2. retten til å sjå saksdokument

3. rettleiingsplikta til forvaltninga

4. høvet til å be om at iverksetjinga av vedtaket blir utsett

5. høvet til å søkje fritt rettsråd

6. særlege vilkår for søksmål etter § 52 eller anna lovføresegn. Er ikkje slike særlege vilkår nemnde i meldinga, gjeld dei ikkje i saka.

d) høvet til og hovudvilkåra for å få dekt sakskostnader

(1) Dersom det er heilt uråd å gjere eit skriftleg vedtak, til dømes når det hastar, kan ein gjere vedtak på andre måtar.

(2) Når eit vedtak ikkje er skriftleg, skal forvaltningsorganet gje opplysningar som nemnt i §§ 48 og 50 i den mon det er mogleg. Partar som ikkje er til stades, skal få melding seinare etter § 49.

(3) Forvaltningsorganet skal stadfeste vedtaket skriftleg dersom parten bed om det. Stadfestinga skal innehalde opplysningar som nemnt i §§ 48 og 50.

Forvaltningsorganet kan fastsetje at søksmål om eit vedtak er gyldig eller krav om erstatning som følgje av vedtaket berre kan reisast dersom parten har klaga og klagesaka er endeleg avgjord. Søksmål kan likevel reisast når det er gått seks månader frå klaga vart sett fram, dersom det ikkje kjem av klagaren at endeleg avgjerd ikkje er teken.

(1) Desse kan klage på eit enkeltvedtak til ein klageinstans:

1. ein part

2. andre som vedtaket får store følgjer for

3. ei foreining eller stifting som etter føremålet eller innanfor det naturlege verkeområdet sitt arbeider for noko som vedtaket gjeld.

(2) Den som har klagerett, kan klage på andre avgjerder dersom det er fastsett i lov eller forskrift.

(3) Ein kan ikkje klage på vedtaka til klageinstansen, heller ikkje vedtak om å avvise ei klage.

(4) For særskilde sakområde kan Kongen gje forskrift om klagereglar som utfyller eller skil seg frå reglane i dette kapittelet. Forskrifter som avgrensar klageretten eller på annan måte klårt endrar reglane til skade for partsinteresser, kan berre gjevast dersom det er vektige grunnar for det.

(1) Klageinstans for eit enkeltvedtak som er gjort av eit statleg forvaltningsorgan, er

1. det forvaltningsorganet som er nærmast overordna, eller

2. ei klagenemnd, dersom det er fastsett i lov eller forskrift.

(2) Klageinstans for eit vedtak som er gjort av kommunen eller fylkeskommunen, er

1. kommunestyret eller fylkestinget

2. ei særskild klagenemnd eller

3. formannskapet eller fylkesutvalet, når kommunestyret eller fylkestinget har fastsett det.

(3) Klageinstans for eit vedtak som er gjort av kommunestyret eller fylkestinget, er departementet.

(4) Eit statleg forvaltningsorgan er klageinstans for eit vedtak som er gjort av kommunen eller fylkeskommunen,

1. når det er fastsett i den lova som vedtaket er gjort med heimel i, eller

2. når vedtaket er gjort etter delegering frå eit statleg organ.

(1) Klagefristen er tre veker frå den dagen meldinga om vedtaket kom fram. Dersom meldinga blir gjeven ved offentleg kunngjering, går klagefristen frå den dagen då vedtaket vart kunngjort fyrste gongen.

(2) For den som ikkje har fått melding om vedtaket, går klagefristen frå den dagen han eller ho har eller burde ha fått greie på vedtaket. Dersom vedtaket går ut på å gje nokon eit løyve eller eit anna gode, går likevel klagefristen for andre ut seinast tre månader etter at vedtaket vart gjort.

(3) Klagefristen går ut klokka 2400 på same vekedag som fristen blir rekna frå. Endar fristen på ein laurdag, helgedag eller 1. eller 17. mai, går han til kl. 2400 den fyrste yrkedagen etter.

(4) I særlege tilfelle kan underinstansen eller klageinstansen forlengje klagefristen før han går ut.

(1) Klaga er sett fram i tide når ho er send eller levert til det forvaltningsorganet som gjorde vedtaket (underinstansen), før klagefristen er gått ut.

(3) Dersom klaga ikkje kjem fram, må klagaren sende eller levere henne på nytt seinast ei veke etter at han eller ho fekk greie på eller burde ha skjøna at klaga ikkje kom fram. Er klagefristen kortare enn ei veke, må klagaren sende eller levere klaga på nytt innan ein frist som er like lang som den opphavlege klagefristen.

(1) Klaga kan handsamast endå om ho er sett fram for seint, dersom

1. parten eller fullmektigen ikkje kan lastast for å ha klaga etter fristen eller for å ha drygd med å klage etterpå, eller

2. det finst særlege grunnar som gjer det rimeleg å prøve klaga.

(2) Når ein vurderer om klaga bør handsamast, skal ein òg leggje vekt på om endring av vedtaket kan vere til skade eller ulempe for andre enn klagaren.

(3) Klaga kan ikkje takast til handsaming som klagesak seinare enn eitt år etter vedtaket.

(1) Ei klage skal

1. setjast fram for underinstansen

2. vere underskriven av klagaren eller fullmektigen eller signert på ein måte som er fastsett med heimel i lov 15. juni 2018 nr. 44 om elektroniske tillitstjenester

3. nemne kva vedtak det blir klaga på, og om det trengst, gje opplysningar for å slå fast om klagaren har klagerett og har halde klagefristen

4. nemne kva endring klagaren ynskjer i vedtaket.

(2) Klagaren bør grunngje klaga.

(3) Er det tillate med munnleg klage, skal forvaltningsorganet setje klaga opp skriftleg.

(4) Dersom ei klage ikkje fyller krava i fyrste leddet, skal forvaltningsorganet setje ein kort frist for retting eller utfylling.

(1) Dersom vilkåra for å handsame klaga ikkje er fylte, skal underinstansen avvise klaga, jf. likevel § 57.

(2) Underinstansen skal gjere dei undersøkingane som klaga gjev grunn til. Dersom nokon blir rekna som motpart i saka, skal underinstansen varsle han eller henne snarast råd, og setje frist for å uttale seg etter reglane i § 42. Underinstansen kan rette, endre eller oppheve vedtaket dersom han kjem til at klaga må føre fram eller med heimel i §§ 61 eller 62.

(3) Om underinstansen ikkje gjer vedtak etter fyrste eller andre leddet, skal han sende dokumenta i saka til klageinstansen så snart saka er lagd til rette. Om underinstansen uttalar seg om klaga til klageinstansen, skal han sende kopi av fråsegna til partane, så sant ikkje Kongen er klageinstans eller partane etter § 13 a ikkje kan krevje å få sjå fråsegna.

Dersom underinstansen ikkje gjer vedtak etter fyrste eller andre leddet, skal han sende saksdokumenta til klageinstansen med ein gong saka er lagd til rette og gje klagaren melding om høvet til å krevje sakskostnader dekte etter § [x].

(1) Klageinstansen skal avvise klaga dersom vilkåra for å handsame henne ikkje er fylte, jf. likevel § 57.

(2) Klageinstansen skal sjå til at saka er utgreidd i samsvar med § 44 før han gjer vedtak. Klageinstansen kan prøve alle sider av saka og ta omsyn til nye omstende. Han skal vurdere dei synspunkta klagaren kjem med, og kan ta opp spørsmål som klagaren ikkje har nemnt. Klageinstansen kan påleggje underinstansen å gjere nærmare undersøkingar m.m.

(3) Er eit statleg organ klageinstans for eit vedtak som ein kommune eller fylkeskommune har gjort, skal klageinstansen endre forvaltningsskjønet berre dersom nasjonale eller viktige regionale omsyn talar for det, eller vedtaket er klårt urimeleg for ein part. Det skal gå fram av vedtaket korleis klageinstansen har lagt vekt på omsynet til det kommunale sjølvstyret.

(4) Vedtaket kan endrast til skade for klagaren berre i desse tilfella:

1. når klageinstansen kjem til at klagaren sine interesser må vike for omsynet til allmenne eller private interesser, og sender melding til klagaren om vedtaksendringa seinast tre månader etter at underinstansen fekk inn klaga, eller

2. når ein annan, som får heilt eller delvis medhald, òg har klaga på vedtaket.

(5) Klageinstansen kan sjølv gjere nytt vedtak i saka. Dersom klageinstansen ser grunn til det, kan han i staden oppheve vedtaket og sende saka attende til underinstansen til heilt eller delvis ny handsaming.

Er eit statleg organ klageinstans for eit vedtak som ein kommune eller fylkeskommune har gjort, skal klageinstansen leggje vekt på omsynet til det kommunale sjølvstyret ved prøving av forvaltningsskjønet.

Er eit statleg organ klageinstans for eit vedtak som ein kommune eller fylkeskommune har gjort, skal klageinstansen leggje stor vekt på omsynet til det kommunale sjølvstyret ved prøving av forvaltningsskjønet.

Er eit statleg organ klageinstans for eit vedtak gjort av ein kommune eller fylkeskommune, kan klageinstansen prøve om vedtaket har eit lovleg innhald, er gjort av rette organ og om det har vorte til på lovleg måte.

(1) Når klageinstansen endrar eit vedtak til føremon for ein part på grunn av feil ved vedtaket, skal parten få dekt dei kostnadene som var naudsynte for å få endra vedtaket. I vurderinga av om kostnadene var naudsynte, skal ein leggje vekt på kva åtgjerder ein aktsam part hadde rimeleg grunn til å ta. Kostnadene skal berre dekkjast så langt ikkje feilen kjem av parten.

(2) Kostnader til advokat skal dekkjast etter sats fastsett med heimel i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp § 3.

(3) Krav om sakskostnader må setjast fram for klageinstansen seinast tre veker etter at meldinga om vedtaksendringa er kommen fram til parten. Reglane i § 55 tredje leddet og §§ 56 til 58 gjeld tilsvarande. Kravet skal avgjerast av klageinstansen og dekkjast av fyrsteinstansen. Det kan ikkje klagast på vedtak om sakskostnader.

Når eit vedtak etter klage blir oppheva eller endra til føremon for ein part på grunn av feil ved vedtaket, skal parten få dekt kostnader som var naudsynte for å få endra vedtaket.

(1) Forvaltningsorganet kan rette klåre skrive- eller reknefeil, utelatingar og andre liknande feil i vedtak som det har gjort. Dersom ein part bed om det, skal forvaltningsorganet rette slike feil.

(2) Forvaltningsorganet skal sende det retta vedtaket til partane i saka.

(1) Eit forvaltningsorgan kan gjere om sitt eige vedtak dersom

1. vedtaket er ugyldig

2. melding om vedtaket ikkje er komme fram til parten, og vedtaket heller ikkje er offentleg kunngjort

3. endringa ikkje er til skade for parten

4. viktige allmenne eller private grunnar som talar for omgjering, veg monaleg tyngre enn dei omsyna som talar imot, eller

5. det følgjer av sjølve vedtaket.

(2) Er vedtaket ugyldig, skal forvaltningsorganet gjere det om.

Eit overordna forvaltningsorgan eller ein klageinstans kan gjere om eit enkeltvedtak når vilkåra i § 62 er fylte. Eit statleg organ som er klageinstans etter § 54 tredje leddet for vedtak gjorde av kommunestyret eller fylkestinget, kan berre oppheve ugyldige vedtak. Særskilde klagenemnder kan ikkje gjere om vedtak etter denne paragrafen.

Dersom omsynet til allmenne eller private interesser talar for det, kan eit overordna forvaltningsorgan eller ein statleg klageinstans etter § 54 fjerde leddet bokstav b gjere om eit vedtak til skade for ein part, jamvel om vilkåra etter fyrste leddet ikkje er oppfylte. Eit vedtak kan gjerast om på denne måten berre dersom forvaltningsorganet

1. seinast tre veker etter at det vart sendt melding om vedtaket, har sendt varsel til parten om at vedtaket skal overprøvast, og

2. seinast tre månader etter at det vart sendt melding om vedtaket, sender melding til parten om at vedtaket er gjort om. Dersom det gjeld omgjering av eit vedtak i ei klagesak, er denne fristen tre veker.

(1) For handsaming av saker om omgjering etter §§ 62 og 63 gjeld reglane i kapittel 7 og 8, men ikkje ved avslag på omgjering og oppheving av ugyldige vedtak.

(2) Forvaltningsorganet vurderer sjølv om det skal handsame ei oppmoding om omgjering, om ikkje anna følgjer av lov eller forskrift.

Reglane i §§ 66 til 71 gjeld for kollegiale organ i statleg forvaltning som utøver offentleg styremakt. Dei gjeld likevel ikkje

1. for regjeringa

2. i spørsmål som det er gjeve andre reglar om i lov eller forskrift.

(1) Medlemmene av ei nemnd blir nemnde opp for fire år og dei kan nemnast opp att ein gong om ikkje anna er fastsett med heimel i regelgrunnlaget for nemnda.

(2) Oppnemningsmakta peikar ut ein leiar og eventuelt ein nestleiar for nemnda.

(1) Oppnemningsmakta kan løyse ein medlem frå vervet når han eller ho

1. bed om det av personlege grunnar

2. grovt har krenkt plikter som følgjer med vervet.

(2) I særlege tilfelle kan oppnemningsmakta løyse ein eller fleire medlemmer frå vervet dersom det må til for at nemnda skal kunne utføre oppgåvene sine.

(3) Når ein medlem av nemnda blir løyst frå vervet etter fyrste eller andre leddet, eller døyr, skal ein varamedlem rykkje opp eller oppnemningsmakta nemne opp ein ny medlem for resten av oppnemningsperioden.

Kollegiale organ som gjer vedtak, kan delegere avgjerdsmakta til leiaren, til ein eller fleire medlemmer av organet eller til sekretariatet, dersom det er fastsett i lov eller forskrift eller av det organet som nemner opp medlemmene.

(1) Nemnder skal handsame saker og gjere vedtak i møte.

(2) Vedtak kan gjerast ved sirkulasjon til nemndmedlemmene

1. dersom saka hastar

2. dersom utfallet er opplagt etter ei prinsippavgjerd i liknande sak

3. dersom avgjerda kunne vore delegert til leiar eller sekretariat, eller

4. dersom det er fastsett i lov, forskrift eller elles av oppnemningsmakta.

(1) Nemnder kan gjere vedtak når minst halvparten av medlemmene er til stades under forhandlingane og røystar. Vedtak blir gjorde med vanleg fleirtal av dei røystene som er gjevne.

(2) Nemndmedlemmer har plikt til å røyste. Ein medlem kan søkje om fritak frå handsaminga av ei sak av personlege grunnar. Nemnda avgjer om medlemmen skal fritakast.

(3) Dissens skal nemnast i vedtaket.

(1) Nemnder skal føre møtebok som fortel når vedtak er gjorde, kva dei gjeld, og kva medlemmene har røysta for og imot.

(2) Kongen kan gje forskrift om krav til møteboka.

(1) Om det står i ei lov at eit organ i statsforvaltninga er uavhengig, kan ikkje andre forvaltningsorgan gje instruks til organet om sakshandsaminga eller innhaldet i avgjerdene, korkje allment eller i den einskilde saka. Andre organ kan heller ikkje gjere om vedtak som eit uavhengig organ har gjort, eller gjere vedtak i saker som høyrer under det.

(2) Avgjerder som eit uavhengig organ tek om sakshandsaming, innsyn, sakskostnader eller om tilsette i organet, kan klagast inn til det departementet som organet høyrer under, dersom det er klagerett over tilsvarande avgjerder som andre forvaltningsorgan har gjort.

(1) Ei særskild klagenemnd i statsforvaltninga som er skipa i eller med heimel i lov, kan ikkje utan heimel i lov gjevast instruks i einskildsaker.

(2) Ei særskild klagenemnd kan ikkje gje instruks til underinstansen eller gjere om vedtaket til underinstansen utan at det er klaga.

(1) Eit enkeltvedtak som manglar naudsynt lovheimel, er ugyldig. Det vil mellom anna seie at det ikkje får verknad etter innhaldet sitt. I heilt særlege tilfelle kan vedtaket likevel haldast fast ved av omsyn til ein part som i god tru har innretta seg etter det.

(2) Dersom andre feil kan ha påverka innhaldet i vedtaket, kan det bli ugyldig. I vurderinga skal ein mellom anna leggje vekt på kva slags feil som er gjorde, kor grove dei er, og om det vil vere til føremon eller skade for parten om vedtaket blir kjent ugyldig.

(1) Når eit enkeltvedtak er gjort, kan det setjast i verk straks. Dette gjeld likevel ikkje der anna er fastsett i vedtaket eller det blir teke avgjerd om utsett iverksetjing, jf. § 76.

(2) Dersom forvaltningsorganet skal setje i verk vedtaket ved direkte gjennomføring, skal parten varslast før iverksetjing skjer. Parten skal få høve til å vere til stades dersom det er praktisk mogleg og ikkje set gjennomføringa av avgjerda i fare.

(3) Iverksetjinga skal vere så omsynsfull som råd ut frå tilhøva.

(1) Forvaltningsorganet kan ta avgjerd om at vedtaket ikkje kan setjast i verk

1. før klagefristen har gått ut eller klaga er avgjord

2. før det kjem dom i søksmål som er eller vil bli reist

3. før Stortingets ombodsmann for forvaltninga har uttala seg dersom vedtaket er eller vil bli bringa inn for ombodsmannen.

(2) Iverksetjinga skal utsetjast dersom det vert klaga over eller teke ut søksmål mot eit vedtak som gjeld ei handling det ikkje er mogleg å gjere om, eller kan setje partens liv eller helse i fare. Dette gjeld likevel ikkje dersom viktige samfunnsomsyn talar mot, eller klaga eller søksmålet er klårt grunnlaust.

(3) Oppmodingar om utsetjingar skal avgjerast snarast mogleg. Det kan setjast vilkår for utsetjinga. Avslag på oppmoding om utsetjing skal grunngjevast.

(1) Når det er fastsett i lov, kan eit forvaltningsorgan gjere vedtak om tvangsmulkt for å sikre at plikter som følgjer av lov, forskrift eller individuell avgjerd, blir oppfylte.

(2) Tvangsmulkta kan fastsetjast som mulkt for kvar dag som går eller som ein sum som forfell ved kvart regelbrot. Det blir ikkje rekna tvangsmulkt for den tida ei plikt er uråd å oppfylle og årsaka ikkje ligg hjå den ansvarlege.

(3) Forvaltningsorganet kan i særlege tilfelle redusere eller gje avkall på tvangsmulkt. Avgjerda er ikkje enkeltvedtak.

(4) Tvangsmulkt går til statskassa.

(5) Er parten usamd i at tvangsmulkt har kome opp i det omfanget forvaltninga hevdar, kan dette klagast over. Reglane i kapittel 8 gjeld tilsvarande.

Reglane i dette kapittelet gjeld for administrative sanksjonar som etter den europeiske menneskerettskonvensjonen er rekna som straff. Administrativ sanksjon tyder her negativ reaksjon frå eit forvaltningsorgan retta mot brot på ei lov, forskrift eller individuell avgjerd.

(1) Eit forvaltningsorgan kan fastsetje lovbrotsgebyr (overtredelsesgebyr) dersom det følgjer av lov.

(2) Lovbrotsgebyr kan fastsetjast etter satsar eller målast ut i kvart tilfelle innanfor ei ramme som må ha heimel i lov. Departementet kan gje forskrift om slike rammer.

(3) Når det skal målast ut individuelt lovbrotsgebyr overfor fysiske personar, kan ein mellom anna leggje vekt på omfanget og verknadene av lovbrotet, føremonene det har eller kunne ha gjeve, kor mykje den som har brote regelen kan lastast og den økonomiske evna hans eller hennar. For føretak gjeld § 81 andre leddet.

(4) Ein kan la vere å varsle etter § 42 når det kan fastsetjast lovbrotsgebyr på staden.

(5) Oppfyllingsfristen er fire veker frå vedtaket vart gjort. Lengre frist kan fastsetjast i vedtaket eller seinare.

(6) Lovbrotsgebyret går til statskassa.

(1) Eit forvaltningsorgan kan fastsetje administrativt rettstap dersom det følgjer av lov. Administrativt rettstap går ut på at eit offentleg løyve blir trekt attende eller avgrensa som ein administrativ sanksjon etter § 78.

(2) Administrativt rettstap skal nyttast berre dersom det står i rimeleg høve til omstenda, typen lovbrot og kor alvorleg det er. Vedtaket skal gjelde for ei viss tid.

(1) Dersom det er fastsett i lov at det kan nyttast administrativ sanksjon mot eit føretak, kan det gjerast jamvel om ingen einskildperson har vore aktlause eller forsettlege. «Føretak» tyder her selskap, samvirkeføretak, foreining eller anna samanslutning, enkeltpersonføretak, stifting, bu eller offentleg verksemd.

(2) Når ein skal avgjere om det skal nyttast administrativ sanksjon mot eit føretak, og i utmålinga av sanksjonen, kan ein ta omsyn til mellom anna

1. kva preventiv verknad sanksjonen kan ha

2. kor grovt lovbrotet er, og om nokon har handla forsettleg eller aktlaust på vegner av føretaket

3. om føretaket kunne ha førebygt lovbrotet med retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak

4. om lovbrotet er gjort for å fremje interessene til føretaket

5. om lovbrotet har eller kunne ha gjeve føretaket ein føremon

6. om føretaket har brote lova fleire gonger

7. kor stor økonomisk evne føretaket har

8. om føretaket eller nokon som har handla på vegner av det, er møtt med andre reaksjonar på lovbrotet, til dømes straff eller administrativ sanksjon mot ein einskildperson

9. om bruk av administrativ føretakssanksjon eller føretaksstraff følgjer av avtale med ein framand stat eller internasjonal organisasjon.

(1) I tilfelle der eit forvaltningsorgan har grunn til å rekne med at både straff og administrativ sanksjon kan vere aktuelle reaksjonar, må organet i samråd med påtalemakta finne ut om tilhøvet skal forfølgjast strafferettsleg, administrativt eller begge delar.

(2) I tilfelle der eit forvaltningsorgan har grunn til å rekne med at eit anna organ òg kan komme til å nytte administrativ sanksjon, må forvaltningsorganet syte for samordning av spørsmålet om å nytte sanksjonar.

I saker om administrativ sanksjon skal forvaltningsorganet gjere dei aktuelle partane merksame på at dei kan ha rett til ikkje å svare på spørsmål eller utlevere dokument eller ting dersom dei kan utsetje seg for administrativ sanksjon eller straff. Orienteringsplikta gjeld berre når det er grunn til å tru at parten ikkje kjenner retten.

Når ei sak om administrativ sanksjon blir avslutta i fyrsteinstansen med at det ikkje blir nytta sanksjon, skal parten få melding om det i samsvar med § 49 tredje leddet. Samtidig skal grunnlaget for at saka blir avslutta, nemnast kort.

Når retten prøver vedtak om administrative sanksjonar, kan han prøve alle sider av saka.

(1) Før forvaltningsorganet fastset, endrar eller opphevar ei forskrift, skal det greie ut om forskrifta trengst, alternative tiltak og kva verknader forskrifta kan få for allmenne og private interesser.

(2) Omfanget av utgreiinga skal stå i rimeleg høve til kor viktig saka er for dei allmenne og private interessene ho har følgjer for, men kan tilpassast etter kor raskt avgjerd trengst.

Når eit forvaltningsorgan tek fatt på arbeidet med ei viktig ny forskrift eller endringsforskrift, bør organet kunngjere det elektronisk eller på annan måte.

(1) Offentlege og private institusjonar og organisasjonar skal få uttale seg før ei forskrift blir fastsett, endra eller oppheva, dersom forskrifta gjeld dei, eller dersom interesser dei tek i vare, kan bli påverka. Så langt det trengst for å få saka allsidig opplyst, skal ein be om fråsegn frå andre hald òg. Høyringar skal vere opne for innspel frå alle.

(2) Forvaltningsorganet avgjer korleis høyringa skal gjennomførast, og skal setje frist for å uttale seg. Høyringsfristen skal tilpassast omfanget av og kor viktig forskrifta er. Han bør setjast slik at høyringsinstansane får reelt høve til medverknad. Om det ikkje er særlege grunnar til noko anna, bør fristen vere minst to månader.

(3) Forvaltningsorganet kan la vere å sende eit framlegg til forskrift til høyring når

1. det trengst ei rask avgjerd

2. ei høyring kan gjere det vanskelegare å gjennomføre forskrifta eller kan svekkje verknaden av forskrifta eller

3. det klårt ikkje trengst noka høyring.

Ei forskrift skal

1. nemne den eller dei føresegnene som gjev forvaltningsorganet heimel til å fastsetje forskrifta, og dessutan ha ei tilvising i samsvar med EØS-høringsloven § 12 dersom forskrifta inneheld tekniske reglar etter den lova

2. nemne det eller dei forvaltningsorgana som har fastsett forskrifta

3. ha ordet forskrift i namnet.

(1) Ei forskrift skal kunngjerast i Norsk Lovtidend så snart ho er vedteken.

(2) Kongen kan fastsetje for visse sakområde og tilfelle der kunngjering i Norsk Lovtidend ikkje er tenleg på grunn av innhaldet eller verkeområdet, at forskrifta kan kunngjerast på ein annan måte.

(1) Ei forskrift kan nyttast til skade for den einskilde berre dersom ho er kunngjord etter § 90, eller om han eller ho kjenner til forskrifta eller bør gjere det fordi ho er kunngjord på ein annan forsvarleg måte

(2) Fyrste leddet gjeld ikkje for forskrifter som må verke straks. Slike forskrifter skal publiserast på ein annan føremålstenleg måte og kunngjerast etter § 90 så snart råd er.

Eit forvaltningsorgan kan gjere unntak frå ei forskrift i einskildsaker berre dersom heimelslova eller forskrifta sjølv gjev høve til det.

Eit forvaltningsorgan som har fastsett allmenne instruksar og retningslinjer, skal sikre at dei er tilgjengelege for ålmenta så lenge dei er aktuelle.

(1) Lova gjeld frå den tid Kongen fastset.

(2) Når lova tek til å gjelde, blir lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) oppheva.