37 Merknader til de enkelte paragrafer

Lovens kapittel 1 fastsetter lovens formål og virkeområde.

Paragrafen angir forvaltningslovens formål og sier også noe om hvordan forvaltningen skal gå frem for å nå disse målene. Den har ikke noe motstykke i dagens lov. Det vises til punkt 10.9 og 11.7 i de alminnelige motivene.

Det fremgår av første ledd første punktum at loven skal legge til rette for at forvaltningens saksbehandling skal være «god, tillitskapende og effektiv». Bestemmelsen rommer ingen selvstendige krav til saksbehandlingen, men vil likevel kunne få betydning på flere måter. For det første kan den få betydning ved tolkingen av loven, f.eks. der ressurssituasjonen vil ha en viss betydning for hvor langt lovens krav rekker. Et eksempel på det er veiledningsplikten (utk. § 14 tredje ledd) og utredningsplikten (utk. § 44 første ledd). For det annet vil den være en retningslinje for utøvingen av det forvaltningsskjønn som loven gir. For det tredje vil den kunne få betydning ved løsningen av spørsmål som ikke er regulert i loven, men som i stedet er regulert i ulovfestet rett eller overlatt til god forvaltningsskikk.

At saksbehandlingen bør være «god», innebærer at den skal oppfylle visse kvalitative minstekrav. Dette betyr ikke bare at forvaltningen må følge loven, men at den også ellers bør innrette saksbehandlingen på en betryggende måte.

At saksbehandlingen bør være «tillitskapende», innebærer at forvaltningen bør innrette sin virksomhet slik at allmennheten får tillit til at alt går rett for seg. Dette innebærer ikke bare at forvaltningen bør være oppmerksom på situasjoner hvor det kan foreligge inhabilitet, jf. utk. kapittel 4, men også at forvaltningen mer generelt bør ha et øye for hvordan den fremtrer utad. De som opptrer på vegne av forvaltningen, bør behandle både parter og andre med respekt og hensynsfullhet, og det bør treffes tiltak som sikrer notoritet om de saksbehandlingsskritt som foretas.

At saksbehandlingen bør være «effektiv», innebærer at den skal være mål- og kostnadseffektiv. Måleffektivitet sier noe om graden av målrealisering. Kostnadseffektivitet sier noe om hvor store kostnader som går med i den forbindelse. Dersom forvaltningen går langt i å legge vekt på individhensyn, vil det kunne lede til at saksbehandlingen blir dyrere og dermed mindre kostnadseffektiv. Noen nødvendig sammenheng er det likevel ikke. Regler som tar sikte på å ivareta hensynet til parten, kan lede til at eventuelle feil i det faktiske eller rettslige grunnlaget for avgjørelsen rettes opp før vedtak treffes. Dette kan i sin tur lede til at antallet klagesaker og omgjøringsbegjæringer går ned. For å kunne ta standpunkt til hvilken virkning et tiltak vil ha for kostnadseffektiviteten, må også slike besparelser regnes med.

Etter første ledd annet punktum skal loven «ivareta hensynet til den enkelte og samfunnet». Bestemmelsen innebærer at man ved tolkingen av loven og ved utøving av det skjønnet den gir, skal avveie hensynet til den enkelte mot styringshensyn. Ingen av hensynene er gitt forrang fremfor det andre. I de tilfellene hvor det er en spenning mellom rettssikkerhetshensyn og effektivitetshensyn, må det avgjøres konkret hvilke hensyn som skal tillegges størst vekt.

Med «hensynet til den enkelte» sikter loven til de interesser den enkelte – som kan være en fysisk eller juridisk person – har i en saksbehandling som kan bli opplevd som legitim og rettferdig. Når det gjelder avgjørelsen, vil både parter og andre berørte forvente at den er korrekt, og at en eventuell skjønnsutøving ligger innenfor skjønnsfrihetens rammer. Når det gjelder den forutgående saksbehandlingen, bør forvaltningen sørge for at den enkelte trekkes med i saksbehandlingen og gis anledning til å korrigere eller supplere det faktiske grunnlaget som forvaltningen vil bygge sin avgjørelse på. En part vil normalt ønske at forvaltningen ikke avslutter saksforberedelsen før alle forhold som trekker i partens favør, er klarlagt. Der avgjørelsen går parten imot, vil vedkommende normalt ønske å kunne påklage avgjørelsen inntil avgjørelsen endres til gunst for ham eller henne.

Med hensynet til «samfunnet» sikter loven både til de hensyn som ivaretas gjennom de reglene avgjørelsen treffes i medhold av, andre allmenne interesser og den fellesinteresse som ligger i å ha et forvaltningssystem som i rimelig utstrekning ivaretar hensynet til den enkelte. Hensynet til samfunnet vil ofte tilsi at det er nødvendig å avveie partens interesse i saken mot interessene til andre berørte eller til fellesskapet.

Det fremgår av annet ledd at forvaltningen skal opptre saklig og samarbeide med andre forvaltningsorganer for å oppnå lovens formål. Bestemmelsen setter ikke selvstendige krav til saksbehandlingen, men skal i stedet oppfattes som en generell rettesnor for utøving av all forvaltningsvirksomhet.

At organet skal opptre «saklig», er en grunnleggende rettesnor for all forvaltningsvirksomhet. Den overlapper delvis misbrukslærens forbud mot å legge vekt på utenforliggende hensyn og mot usaklig forskjellsbehandling, men rekker atskillig videre enn det. Forventningen om saklighet vil bl.a. få betydning av ved utøving av forvaltningens privatautonomi.

At forvaltningsorganer skal «samarbeide» med hverandre, er en forventning som tradisjonelt ikke har fått samme oppmerksomhet som forventningen om saklighet. I dagens forvaltning, med høy grad av spesialisering og oppsplitting av funksjoner, er det imidlertid viktig at ulike deler av forvaltningen samarbeider – til beste for den enkelte og for samfunnet.

Paragrafen fastsetter lovens generelle virkeområde. I dagens lov fastsettes det generelle virkeområdet i § 1. Bestemmelsen viderefører kjernen i dagens avgrensning, men innebærer samtidig en viss innsnevring av lovens virkeområde når det gjelder rettssubjekter som er skilt ut fra det tradisjonelle forvaltningsapparatet. Det vises til punkt 12.4.

Det fremgår av første ledd bokstav a at loven gjelder for «staten, fylkeskommunene og kommunene». Med «staten» menes alle organer mv. som hører til staten som rettssubjekt. Dette omfatter alminnelige forvaltningsorganer, forvaltningsorganer med særskilte fullmakter og forvaltningsbedrifter, men ikke offentlig eide aksjeselskaper eller andre enheter som er skilt ut fra forvaltningsapparatet. Med «fylkeskommunene» og «kommunene» menes på tilsvarende måte alle organer mv. som hører til disse rettssubjektene. Loven gjelder derfor for kommunale foretak og interkommunale samarbeidsorganer etter kommuneloven kapittel 17 til 20, men ikke for interkommunale selskaper, jf. lov 29. januar 1999 nr. 6. Bokstav a bygger utelukkende på en organisatorisk avgrensning. Et forvaltningsorgan som hører til staten eller til en fylkeskommune eller kommune, omfattes av forvaltningsloven uavhengig av hva slags virksomhet det driver.

Etter bokstav b gjelder loven også for «andre i saker hvor de utøver offentlig myndighet». Dette alternativet omfatter andre rettssubjekter enn dem som omfattes av bokstav a, f.eks. offentlige eller private selskaper, stiftelser, foreninger eller andre sammenslutninger. Også privatpersoner vil kunne omfattes hvis de har fått delegert offentlig myndighet. Avgrensningen ligger her ikke i organisatoriske krav, men i kravet til hvilken virksomhet vedkommende må utføre. Det følger motsetningsvis av lovens avgrensning at den ikke gjelder for saker hvor det ikke utøves offentlig myndighet.

Det er et krav etter bokstav b at rettssubjektet «utøver offentlig myndighet». Loven definerer ikke hva myndighetsutøving er. Det mest sentrale momentet er at det foreligger en avgjørelse som er truffet i medhold av et offentligrettslig kompetansegrunnlag, f.eks. lov eller forskrift. En avgjørelse som bygger på forvaltningens privatautonomi, er ikke myndighetsutøving. Det vises nærmere til punkt 20.5.3.2 i de alminnelige motivene.

Annet ledd presiserer at loven bare gjelder så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Dersom det er fastsatt særregler i særlovgivningen, går disse ved motstrid foran forvaltningsloven. For øvrig vil det bero på en tolkning av vedkommende særlov hvorvidt, og i tilfelle i hvilken utstrekning, forvaltningsloven skal komme supplerende til anvendelse. Meningen vil nok ofte være at forvaltningsloven skal regulere de spørsmålene som ikke uttrykkelig er særregulert, med mindre annet er fastsatt eller klart forutsatt i vedkommende lov.

På noen forvaltningsområder kan det være behov for at det i medhold av særlovgivningen fastsettes regler i forskrift som gjør unntak fra forvaltningsloven. Rettslig sett er det ikke noe i veien for det. For at en slik forskrift skal gå foran forvaltningsloven, bør det imidlertid fremgå klart av forskriftshjemmelen i vedkommende særlov at det skal være adgang til å gjøre dette. Forvaltningsloven skal bl.a. legge til rette for at saksbehandlingen er god, tillitskapende og effektiv, og at den ivaretar hensynet til den enkelte og til samfunnet, jf. utk. § 1 første ledd. Loven bør bare fravikes der det er tilstrekkelig grunn til det. Et krav om at forskriftshjemmelen bør være klar om det skal være adgang til å gi regler som fraviker forvaltningsloven, vil gi Stortinget mulighet til å vurdere hvorvidt forskriftsgiveren bør ha adgang til å gjøre dette.

Paragrafen unntar visse institusjoner fra lovens virkeområde. Den viderefører fvl. § 4 første ledd bokstav a og fjerde ledd. Det vises til punkt 12.4.3 i de alminnelige motivene.

Det fremgår av første ledd at loven ikke gjelder for «domstolenes virksomhet». Unntaket er generelt, og omfatter også domstolenes forvaltningsmessige virksomhet, f.eks. fastsetting av salær etter salærforskriften § 13. Loven gjelder for domstolsadministrative spørsmål som ikke behandles av domstolene selv, f.eks. utnevning av dommere.

Etter annet ledd gjelder loven heller ikke for Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen eller andre organer for Stortinget. Også dette unntaket er generelt. Stortingets forvaltningsmessige virksomhet, f.eks. fastsetting av rettferdsvederlag, faller dermed utenfor. I den grad saker om rettferdsvederlag blir behandlet av forvaltningsorganer (f.eks. Statens sivilrettsforvaltning), gjelder loven på vanlig måte. At unntakene bygger på en rent organisatorisk avgrensing, innebærer at det ikke er behov for å trekke noen grense mellom forskjellige sider ved disse organenes virksomhet.

Paragrafen gjør unntak for visse sakstyper. Første ledd viderefører fvl. § 4 første ledd bokstav b, og er behandlet i punkt 12.4.3.3. Annet ledd er nytt. Det vises til kapittel 27 i de alminnelige motivene.

Det fremgår av første ledd at loven ikke får anvendelse for saker som forvaltningen behandler eller avgjør i medhold av domstolloven, tvisteloven, voldgiftsloven, tvangsfullbyrdelsesloven, straffeprosessloven, skjønnsloven, jordskiftelova, konkursloven, gjeldsordningsloven, skifteloven og rettsgebyrloven. Unntaket innebærer blant annet at forvaltningsloven ikke får anvendelse for politiets og påtalemyndighetens behandling av straffesaker.

Unntaket er strengt tatt overflødig ved siden av utk. § 2 annet ledd, som fastsetter at loven bare gjelder der ikke annet er fastsatt i lov eller i medhold av lov. At loven på denne måten har en subsidiær karakter, innebærer at den uansett ikke ville gjelde i disse sakene. Unntaket i første ledd innebærer likevel den forenklingen at man ikke trenger å vurdere hvorvidt loven kan eller skal supplere de nevnte lovene.

Annet ledd er nytt og angir forvaltningslovens virkeområde i saker hvor forvaltningen gjør bruk av sin privatautonomi. Det vises til punkt 27.3–27.5.

Bestemmelsen fastslår at det bare er reglene om inhabilitet og taushetsplikt som gjelder i saker hvor forvaltningen «handler på privatrettslig grunnlag». Som eksempler nevnes inngåelse av avtaler og utøving av eierrådighet, men også andre privatrettslige disposisjoner vil omfattes av annet ledd, f.eks. heving av avtaler, fremsettelse eller oppgivelse av alminnelige erstatnings- eller tilbakesøkningskrav og inngåelse av rettsforlik i tvister av privatrettslig karakter.

Ordet «avtaler» må forstås i lys ordene «privatrettslig grunnlag». Det omfatter bare avtaler på formuerettens område (sml. avtaleloven § 41). Det som kjennetegner disse avtalene og andre privatrettslige disposisjoner, er at de etter sin art kan inngås eller treffes av både offentlige og private rettssubjekter. I slike saker opptrer det offentlige i prinsippet på samme måte som private. Utenfor faller avtaler som oppfyller vilkårene for enkeltvedtak (se utk. § 6), f.eks. et forhåndstilsagn om myndighetsutøving.

Det vil i de fleste tilfeller være klart om forvaltningen opptrer i kraft av sin privatautonomi, eller om det i stedet utøver offentlig myndighet. I tvilstilfeller må det legges stor vekt på hvilket kompetansegrunnlag disposisjonen treffes i medhold av. Bygger forvaltningen på lov eller forskrift, trekker det i retning av at det foreligger myndighetsutøving, se punkt 20.5.3.2. I tillegg vil det ha betydning hva som er sakens gjenstand, og hvilke roller de ulike aktørene i saken har. Et ytterligere kjennetegn ved privatrettslige avtaler er at disposisjonene har et visst gjensidig preg. Det viser seg på flere måter. For det første blir ingen av avtalepartene endelig bundet før den andre er det. For det annet er partenes ytelser gjensidig betinget, slik at en part ikke behøver å yte dersom den andre parten ikke gjør det. For det tredje vil det i mange tilfeller være en viss likevekt mellom ytelsene. Jo mer balansert avtalen er, desto klarere blir det at avtalen er privatrettslig.

At reglene om inhabilitet gjelder i disse sakene, innebærer at den som er inhabil, ikke kan inngå eller tilrettelegge grunnlaget for en avtale eller andre privatrettslige disposisjoner.

At reglene om taushetsplikt gjelder, innebærer at den som opptrer på vegne av forvaltningen, har taushetsplikt om det vedkommende får kjennskap til i forbindelse med arbeidet, dersom opplysningene er undergitt taushetsplikt etter reglene i utk. kapittel 5.

Paragrafen viderefører fvl. § 4 tredje ledd.

Det fremgår av bestemmelsen at loven gjelder på Svalbard. Dette innebærer at loven får anvendelse innenfor de rammer som trekkes opp i lovens §§ 2 til 4.

Det fremgår videre av bestemmelsen at Kongen ved forskrift kan fastsette unntak fra loven. Selv om adgangen til derogasjon ikke er betinget av at bestemte vilkår er oppfylt, bør den bare anvendes der de særlige forholdene på Svalbard gjør det nødvendig.

Paragrafen definerer enkelte sentrale begreper i loven og avløser fvl. § 2. Begrepet enkeltvedtak er behandlet i utredningens punkt 20.5. Om forskrift se kapittel 31. Partsbegrepet er behandlet i punkt 13.6 i de alminnelige motivene.

Det fremgår av første ledd første punktum at et «enkeltvedtak» er «en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet, er bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, og avslutter saken eller en del av den».

Enkeltvedtaksdefinisjonen bygger på § 2 første ledd bokstav a og b i dagens lov, men er ikke identisk med den. En viktig forskjell er at «vedtak» ikke lenger er et overbegrep som dekker underkategoriene «enkeltvedtak» og «forskrift». I stedet skiller lovutkastet mellom «enkeltvedtak» og «forskrift». Innholdsmessig svarer det foreslåtte enkeltvedtaksbegrepet stort sett til det som gjelder i dag, men det er inntatt et nytt vilkår («avslutter saken helt eller delvis»), og det er dessuten foretatt noen tilføyelser til listen over hvilke avgjørelser som uten videre skal anses som enkeltvedtak.

Det første vilkåret er at det må foreligge en «avgjørelse». Å treffe en avgjørelse vil si å ta endelig standpunkt til noe, typisk til hvilket utfall saken skal få. Også en avgjørelse om å foreta en faktisk handling, vil være en «avgjørelse» i lovens forstand. Slike avgjørelser vil imidlertid ikke oppfylle kravet om at avgjørelsen må være «bestemmende for rettigheter eller plikter». Utenfor avgjørelsesbegrepet faller utsagn som ikke innebærer avgjørelse av et konkret saksforhold, f.eks. rene deskriptive utsagn eller råd, veiledning, uttalelser mv.

Det andre vilkåret er at avgjørelsen må være truffet «under utøving av offentlig myndighet». Dette innebærer at avgjørelser som bygger på avtale eller på utøving av eierrådighet, ikke er enkeltvedtak. Myndighetsutøving vil ofte bygge på lov eller forskrift, men det kan tenkes at myndighet også utøves på ulovfestet grunnlag. Det vises til punkt 20.5.3.2.

Det tredje vilkåret er at avgjørelsen må være «bestemmende for rettigheter eller plikter». Dette innebærer at avgjørelsen må stifte, endre eller oppheve en rett, plikt eller kompetanse. Også avgjørelser som knytter seg til kvalifikasjonsregler, som fastsetter hva som hører til en bestemt kategori og eventuelt hvilket navn den har, omfattes, iallfall der kvalifiseringen har sammenheng med fastsetting av en rett, plikt eller kompetanse. Et eksempel er en særskilt avgjørelse om at et tiltak er konsesjonspliktig. Andre avgjørelser faller utenfor vedtaksbegrepet, f.eks. avgjørelser om å avgi en uttalelse eller foreta (andre) faktiske handlinger. Det samme gjelder påpeking av rettigheter eller plikter som springer direkte ut av lov eller forskrift. Det er loven eller forskriften som er bestemmende for partens rettigheter eller plikter, ikke forvaltningens påpeking av hva som følger av den. Dette gjelder også i tilfeller hvor det er tvilsomt hva rettsstillingen er. En bindende forhåndsuttalelse vil derimot omfattes.

Det fjerde vilkåret er at avgjørelsen må være bestemmende for rettigheter eller plikter til «en eller flere bestemte personer». Med «personer» menes det samme som i dagens bestemmelse. Dette omfatter både fysiske og juridiske personer. Også andre offentlige organer vil omfattes i saker hvor det treffes en avgjørelse som er bestemmende for organets rettigheter eller plikter. En kommune skal derfor likestilles med en privatperson i sak som gjelder ekspropriasjon av kommunal eiendom. At avgjørelsen må gjelde «en eller flere bestemte personer», innebærer at avgjørelser som retter seg mot et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer, ikke er vedtak. En slik avgjørelse vil, på samme måte som i dag, være forskrift, jf. annet ledd.

Det femte vilkåret er at avgjørelsen må «avslutte saken helt eller delvis». Dette innebærer at det må ha blitt truffet en realitetsavgjørelse i saken. Utenfor faller prosessledende avgjørelser og andre avgjørelser som treffes under saksbehandlingen eller etter at saken er avgjort.

I første ledd annet punktum regner loven opp enkelte avgjørelsestyper som uten videre skal regnes som enkeltvedtak, uavhengig av hvorvidt vilkårene i første punktum er oppfylt.

I bokstav a nevnes avgjørelser om forbud, påbud, fritak og tillatelse som treffes med grunnlag i lov eller forskrift. Disse avgjørelsene ligger i kjernen av enkeltvedtaksbegrepet og utgjør de klassiske formene for myndighetsutøving.

I bokstav b nevnes avgjørelser om tildeling eller opphør av pengeytelser. Det er et vilkår at tildeling skjer eller har skjedd med grunnlag i lov eller forskrift eller for øvrig etter en fast ordning. Denne bestemmelsen tar sikte på å videreføre praksis i tilknytning til dagens lov.

I bokstav c nevnes avgjørelser om tildeling eller opphør av tjenester og andre naturalytelser. Det er et vilkår at tildeling skjer eller har skjedd med grunnlag i lov eller forskrift. Avgjørelser om innholdet i eller gjennomføringen av ytelsen etter at tildeling har skjedd, omfattes ikke.

I bokstav d nevnes avgjørelser om å avvise en sak. Dette gjelder som i dag bare avvisning av saker som forvaltningsorganet som utgangspunkt har plikt til å behandle, jf. fvl. § 2 tredje ledd.

I bokstav e nevnes fastsetting av tvangsmulkt. Bestemmelsen viderefører delvis fvl. § 2 tredje ledd.

I bokstav f nevnes tilsetting, oppsigelse, suspensjon, avskjed eller forflytting av offentlig tjenesteperson, og ileggelse av ordensstraff. For enkelte av disse avgjørelsestypene gjelder imidlertid noen særregler i utk. § 7.

I annet ledd er begrepet «part» definert. Partsdefinisjonen er utformet noe annerledes enn dagens definisjon (se fvl. § 2 første ledd bokstav e), men innholdsmessig sett er det ikke tilsiktet noen realitetsendringer.

Partsdefinisjonen inneholder nå tre alternative tilknytningsformer som gir partsstatus. Felles for de tre alternativene er at forvaltningsorganet må være i ferd med å treffe eller ha truffet et enkeltvedtak eller annen individuell avgjørelse. Vedkommende vil da bli part i den saken som avgjørelsen knytter seg til. At avgjørelsen må være individuell, innebærer at man ikke kan bli part i en sak om forskrifter og eventuelt andre generelle reguleringsvedtak. Unntak vil her kunne gjelde der en avgjørelse som omtaler seg selv som forskrift, reelt sett rommer både et enkeltvedtak og en forskrift.

Etter bokstav a skal personer «som et enkeltvedtak eller annen individuell avgjørelse kan rette seg mot», regnes som part i saken. Definisjonen svarer til det første alternativet i fvl. § 2 første ledd bokstav e. Ordlyden presiserer at status som part inntrer før en avgjørelse er truffet. Som i dag bygger dette alternativet på en formell avgrensning og omfatter de personene som er eller vil bli angitt som part i en avgjørelse.

Etter bokstav b skal også personer som «kan få sin rettsstilling endret av en slik avgjørelse», regnes som part. Med «slik avgjørelse» siktes det til enkeltvedtak eller annen individuell avgjørelse, jf. bokstav a. Bestemmelsen sikrer partsrettigheter for dem som får rettigheter eller plikter stiftet, endret eller opphevet som følge av avgjørelsen, uavhengig av om de er oppført som parter. Dette kan f.eks. være tilfellet for en som har bruksrettigheter til en grunn eller fast eiendom som det offentlige ønsker å regulere nærmere. Også etter dette alternativet vil partsstilling inntre før avgjørelsen er truffet dersom det på forhånd er mulig å avklare hvilke personer som vil rammes.

Etter bokstav c skal personer som «avgjørelsen kan innebære vesentlige ulemper eller skadevirkninger for», regnes som part. Dette alternativet vil kunne omfatte en person som i vesentlig grad berøres av et tiltak på naboeiendommen. Et annet tilfelle er saker hvor iverksetting av et vedtak i realiteten innebærer at gjenstanden for en rettighet bortfaller eller blir ubrukelig. Man kan her se for seg en vassdragsregulering som innebærer at et vassdrag tørrlegges, og med det leder til at eventuelle fiskeretter blir uten verdi. Ulempene eller skadevirkningene må være så vesentlige at det er rimelig å tilkjenne personen partsstatus. Ved denne vurderingen vil det være av betydning om klageretten etter utk. § 53 er tilstrekkelig til å ivareta hans ellers hennes interesser i saken. På samme måte kan det stille seg når en person eller eiendom blir eller vil bli utsatt for merkbare miljøforstyrrelser fra en igangværende virksomhet eller et planlagt tiltak.

I konkurransesituasjoner, hvor flere personer har søkt om et på forhånd begrenset gode, f.eks. pengeytelser eller konsesjoner o.l., vil disse regnes som parter i samme sak.

Selv om partsstatus som regel vil knytte seg til en sak om enkeltvedtak, dekker definisjonen også andre saker hvor avgjørelsen «kan innebære vesentlige ulemper eller skadevirkninger». Dette kan være situasjonen i saker om utøving av eierrådighet eller inngåelse av avtaler. Selv om parter i slike saker ikke vil ha de samme partsrettighetene som gjelder i saker om enkeltvedtak, jf. utk. § 4 tredje ledd, fremgår det av reglene om inhabilitet at partsspørsmålet har betydning for hvem i organet som kan treffe avgjørelsen. Det vises til utk. §§ 27 flg.

Paragrafen angir rekkevidden av enkelte bestemmelser i saker om tilsetting, oppsigelse og avskjed. Den viderefører fvl. § 3 annet ledd annet og tredje punktum. De språklige endringene er ikke ment å innebære noen realitetsendringer. Det vises til punkt 20.4.5 i de alminnelige motivene.

Første ledd unntar avgjørelser om tilsetting fra reglene om begrunnelse, klage og omgjøring, selv om de regnes som enkeltvedtak etter utk. § 6 første ledd bokstav f. Det er bare avgjørelser om tilsetting som unntas. Andre avgjørelser i arbeidsforholdet, som f.eks. oppsigelse, suspensjon eller avskjed, er ikke omfattet av unntaket i første ledd.

Annet ledd unntar avgjørelser om oppsigelse og avskjed i kommunalt eller fylkeskommunalt organ fra reglene om klage i utk. §§ 53 til 60. Bestemmelsen omfatter ikke avgjørelser som treffes av et forvaltningsorgan som hører til statsforvaltningen.

Lovens kapittel 2 gir forskjellige alminnelige regler om forvaltningsorganets virksomhet.

Paragrafen er ny og gir regler om språket i forvaltningen. Det vises til punkt 13.5 i de alminnelige motivene.

Første ledd fastslår at språket i forvaltningen er norsk. Forvaltningen skal i sin alminnelige virksomhet og i behandlingen av enkeltsaker bruke norsk, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Bestemmelsen er ikke til hinder for at forvaltningsorganet besvarer henvendelser på andre språk, men innebærer at det som hovedregel ikke foreligger noen plikt til det. Det må imidlertid unngås at de som ikke behersker norsk, av den grunn mister rettigheter som de har krav på etter norsk lovgivning. Hovedregelen om at forvaltningsspråket er norsk, skal selvsagt ikke føre til det.

Annet ledd stiller nærmere krav til språk og formuleringer i skriftlige og muntlige henvendelser til borgerne, enten det er tale om alminnelig informasjonsvirksomhet, kommunikasjon under enkeltsaksbehandling eller i andre sammenhenger. Bestemmelsen gjelder for all virksomhet forvaltningen driver. At språket skal være «klart» og «presist», innebærer at forvaltningsorganet i valget mellom to eller flere alternative formuleringer, skal bruke det som fremstår som enklest å forstå for gjennomsnittspersonen. Klart og presist språk er derfor i utgangspunktet objektive størrelser. Samtidig skal forvaltningen i den grad det er mulig, tilpasse språket etter mottakeren. Språket skal være brukerrettet. Organet vil derfor ha en rett og undertiden plikt til å tilpasse språkføringen til adressaten for henvendelsen. Generelt kan det ventes at organet formulerer seg enklere i henvendelser som er rettet mot privatpersoner eller mindreårige, sammenlignet med henvendelser til advokater eller representanter for selskaper og private organisasjoner. Mellom disse ytterpunktene er det store variasjoner i personers språklige kyndighet. Med mindre det er klart for forvaltningsorganet hvilket språklig nivå mottakeren befinner seg på, vil det være tryggest å holde seg til de objektive kravene om klart og presist språk. Formålet med annet ledd er at det skal være enkelt for borgerne å forstå innholdet i henvendelser fra et forvaltningsorgan, særlig slik at det ikke blir nødvendig med ytterligere veiledning eller å søke profesjonell juridisk hjelp.

Tredje ledd lovfester av pedagogiske grunner en henvisning til regelverket som regulerer bruken av statens tre offisielle skriftspråk. Hvilke krav til bruken av bokmål, nynorsk eller samisk som gjelder i det konkrete tilfellet, er regulert i den aktuelle loven.

Fjerde ledd gjennomfører statens folkerettslige forpliktelse til å sikre at offentlige organer ikke kan avvise søknader som er skrevet på et av de andre nordiske språkene enn norsk, slik det følger av den nordiske språkkonvensjonen. Også krav om å bruke tolk kan følge av den nordiske språkkonvensjonen. Regler om bruk av tolk eller oversetter i saker som gjelder personer som kommer utenfra Norden, reguleres av utk. § 9.

Paragrafen er ny og kan ses i sammenheng de øvrige språkkravene som er foreslått lovfestet i utk. § 8. Den gir regler om tolking og oversetting i saker hvor parten ikke behersker norsk. Det vises til punkt 13.5.6 i de alminnelige motivene.

Første ledd er inntatt av pedagogiske grunner. I hvilke tilfeller forvaltningsorganet har plikt til å bruke tolk, vil følge av tolkeloven, som for tiden er under forberedelse på grunnlag av NOU 2014: 8.

Annet ledd stiller enkelte krav til oversetting av dokumenter i enkeltvedtakssaker. Det følger av bestemmelsens innledende ordlyd at bestemmelsen bare gjelder for saker om enkeltvedtak. Det er også et vilkår at saken er tatt opp av forvaltningsorganet. Saker som organet har tatt opp etter tips eller informasjon fra andre, må anses for ha blitt tatt opp av forvaltningsorganet selv. Utenfor faller saker som parten selv har innledet, typisk ved søknad. I slike tilfeller vil det ikke foreligge noen plikt til å oversette dokumentene, men både veiledningsplikten (utk. § 14) og utredningsplikten i saker om enkeltvedtak (utk. § 44) kan stille krav om at organet bidrar til å sette parten i stand til å forstå saken best mulig.

Det er bare vedtaket og andre sentrale dokumenter i saken som skal oversettes. «Vedtaket» er her brukt i vid forstand og omfatter både slutningen i og premissene for avgjørelsen. Oversetting skal bare skje i den utstrekning det er nødvendig for at fysiske personer som regnes som parter i saken, kan ivareta sine interesser på rimelig måte. Dette innebærer at det som hovedregel bare er slutningen og de sentrale eller avgjørende faktiske og rettslige argumentene i vedtaket som trenger å oversettes. Det er ikke et krav at hele vedtaket oversettes, med mindre det er nødvendig for parten for å forstå resultatet.

Også «andre sentrale dokumenter» skal oversettes. Dette vil typisk være forhåndsvarsel om vedtak, oversendingsbrev ved forelegging av nye opplysninger som ønskes kommentert, eller andre dokumenter som inneholder opplysninger av stor betydning for organets vurderinger eller partenes mulighet til å ivareta sine interesser. Selv om det i og for seg kan være relevant å oversette en rekke dokumenter, skal oversetting som nevnt bare skje så langt det er nødvendig for parten. Som for vedtak er det bare det sentrale innholdet i disse dokumentene som trenger å bli oversatt.

I tillegg innebærer nødvendighetsbegrensningen at organet ikke trenger å sørge for oversettinger hvis det er grunn til å tro at parten på egen hånd kan få det gjort, f.eks. ved å søke hjelp hos en representant (herunder advokat) eller ved hjelp av digitale hjelpemidler. Det ligger også en begrensning i at det bare er oversetting som er nødvendig for at parten kan ivareta sine interesser «på rimelig måte». Organet behøver derfor ikke å oversette dokumenter i større utstrekning enn det som er nødvendig for at parten enkelt kan få oversikt over hvordan han eller hun nå skal gå frem for å ivareta sine interesser, enten ved klage eller ved å overholde de kravene som stilles i vedtaket.

Organets plikt til å oversette dokumenter gjelder bare overfor «privatpersoner» som er parter. Meningen er her at en tilsvarende plikt ikke gjelder overfor juridiske personer, dvs. selskaper eller andre sammenslutninger. Det må kunne forventes at selskaper som driver virksomhet i Norge, selv kan sørge for å få oversatt offentlige dokumenter og opplysninger av relevans for virksomheten.

Paragrafen er ny og omtalt i punkt 13.4 i de alminnelige motivene. Den er et generelt uttrykk for et prinsipp som har fått enkeltstående utslag i gjeldende lov, se fvl. § 16 annet ledd, §§ 23 og 27 om at forhåndsvarsling, vedtak og underretning i utgangspunktet skal være skriftlig. Se også fvl. § 11 d om at enkelte opplysninger som en part gir muntlig, skal nedtegnes eller protokolleres.

Første ledd gir uttrykk for en generell regel om at forvaltningsorganets saksbehandling skal skje skriftlig. Et av regelens sentrale formål er å sikre dokumentasjon for ettertiden. «Skriftlig» skal forstås teknologinøytralt og omfatter elektronisk melding når informasjonen i denne er tilgjengelig også for ettertiden.

Det er det forvaltningen gjør, som etter bestemmelsen må være skriftlig. Dette kommer til uttrykk gjennom ordene «i forvaltningsorganet». Et eksempel er intern saksbehandling, samt henvendelser til partene, for eksempel ved forhåndsvarsling etter utk. § 42. Saksbehandlingen kan ha annen form enn skriftlig der dette har særlig grunnlag, for eksempel i utk. 10 tredje ledd eller i særskilt regulering. Bestemmelsen regulerer ikke hvordan parten skal ta kontakt med forvaltningsorganet (om dette se bl.a. punkt 18.3.4).

Et krav om skriftlighet fremgår også av utk. §§ 47 og 48, jf. § 51, om at enkeltvedtak med begrunnelse skal være skriftlig. Etter utk. § 25 skal delegeringsbeslutninger være skriftlige. Disse bestemmelsene er langt på vei pedagogiske gjentakelser av hovedregelen som allerede følger av utk. § 10. De kan imidlertid stille enkelte avvikende krav til skriftlighet, som i så fall går foran den generelle regelen i utk. § 10.

Lovutkastet har også andre regler om skriftlighet, for eksempel at en partsrepresentant må ha skriftlig fullmakt (utk. § 19 tredje ledd) og at en klage i utgangspunktet skal være skriftlig (forutsetningsvis § 58).

Annet ledd gjør unntak fra hovedregelen om skriftlighet, se også utk. § 51 om vedtak som ikke er skriftlige. Skriftlighet kan noen ganger være unødig tungvint og et hinder for fornuftig myndighetsutøvelse. Det kan for eksempel hende at en avgjørelse må tas raskt underveis i en saksbehandlingsprosess. Det kan også hende at den enkelte mottaker av informasjonen som utarbeides, ikke kan lese eller har særlige behov som tilsier en annen form. Når det haster eller andre særlige forhold tilsier det, kan derfor saksbehandlingen være muntlig eller få uttrykk gjennom faktiske handlinger. Undersøkelser kan for eksempel skje under en befaring eller utrykning, og opplysninger kan innhentes i en telefonsamtale.

Regler om muntlige innslag i saksbehandlingen kan følge av andre bestemmelser i forvaltningsloven eller av særlovgivningen. Etter utk. § 15 annet ledd kan parten på visse vilkår kreve muntlig samtale eller personlig møte med en saksbehandler. I kompliserte saker eller saker der det er hensiktsmessig å få et personlig inntrykk av vedkommende part, kan forvaltningsorganet ha interesse i å innkalle parten til personlig møte. Forvaltningsorganet trenger imidlertid lovhjemmel for å kreve at parten stiller. I særlovgivningen er det flere regler om muntlige innslag i saksbehandlingen, se punkt 13.4.

I nemnder er det normalt større innslag av muntlighet. Etter utkastet § 69 treffes vedtak i nemndsmøte etter muntlig rådslaging, og det kan for noen nemnder være hensiktsmessig med muntlige høringer. Regelen om skriftlig saksbehandling og nedtegning gjelder like fullt for nemnder, se punkt 30.6.4.

Tredje ledd har den funksjon å sikre en skriftlig nedtegning av saksbehandlingsskritt som forvaltningsorganet foretar eller mottar muntlig eller på annen måte. Det er slike opplysninger som «har betydning for saksbehandlingen», eller som «bør bevares for ettertiden», som skal nedtegnes. Hvis ett av vilkårene er oppfylt, skal opplysningen nedtegnes. Vilkåret «betydning for saksbehandlingen» innebærer at det må ses hen til sakens karakter og hvilke fremtidige saksbehandlingsskritt som kan være aktuelle. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med kravene til begrunnelsens innhold i utk. § 48. Vilkåret «bør bevares for ettertiden» betyr at for eksempel avgjørelser som treffes i forbindelse med dirigering av trafikken, ikke må nedtegnes. Bestemmelsens rekkevidde må ses i sammenheng med arkivlovens regler om dokumentasjon.

Paragrafen er ny. Den er omtalt i punkt 18.3.3.3 i de alminnelige motivene. Bestemmelsen gir rettsgrunnlag for helautomatisert behandling av personopplysninger, jf. personvernforordningen artikkel 22 nr. 2 bokstav b om at helautomatisert behandling av personopplysninger må ha et tilstrekkelig klart og presist grunnlag i nasjonal rett når behandlingen får rettsvirkninger eller på tilsvarende måte i betydelig grad påvirker den registrerte.

Flertallets forslag tilførste punktum gir hjemmel til å bestemme i forskrift at helautomatisert behandling av personopplysninger kan skje på nærmere bestemte sakområder. Hvor presis forskriftshjemmelen må være, avhenger av hvor spesifikt nasjonalt rettsgrunnlag forordningen krever. Hvis behandlingen eller avgjørelsen som behandlingen leder til, er inngripende for den enkelte, bør hjemmelen være mer spesifikk enn hvis behandlingen er mindre inngripende. At behandlingen gjør bruk av avanserte personprofiler, kan for eksempel tilsi en mer presis hjemmel. Det samme gjelder hvis behandlingen skulle innebære maskinell håndtering av svært vurderingspregete kriterier.

Flertallets forslag til annet punktum gir nasjonalt rettsgrunnlag for å helautomatisere behandlingen av personopplysninger i tilfeller der den er lite inngripende overfor den enkelte. I slike tilfeller er det ikke nødvendig med presisering i forskrift for å helautomatisere behandlingen. Den er ikke ment som en hjemmel for helautomatisert behandling til kommersielle formål.

Mindretallets forslag tilførste punktum gir en generell hjemmel til å treffe helautomatiserte avgjørelser som innebærer behandling av personopplysninger når slik behandling er nødvendig for å utøve offentlig myndighet eller utføre lovfestede oppgaver. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for helautomatisert behandling til kommersielle formål.

Mindretallets forslag til annet punktum er en pedagogisk henvisning til at helautomatisert behandling forutsetter at kravene i saksbehandlingsregler som skal ivareta partens interesser, er oppfylt, og at organet har innført rutiner for å sikre at opplysningene som ligger til grunn for avgjørelsen, er oppdaterte og dekkende.

Paragrafen er ny og omtalt i punkt 18.3.3.5 og 18.3.3.6 i de alminnelige motivene.

Etter første ledd første punktum skal et forvaltningsorgan som utvikler et automatisert saksbehandlingssystem, sørge for tilstrekkelig dokumentasjon av systemets rettslige innhold. Det gjelder både for hel- og delautomatiserte beslutningssystemer, så lenge systemet inneholder representasjoner av rettsregler. Dokumentasjonen skal være egnet til å forklare systemets funksjoner og egenskaper som er rettslig relevante. Formålet er å legge til rette for kontroll av systemet og utbedring av svakheter ved det, samt god oppfyllelse av saksbehandlingsregler som forutsetter kunnskap om systeminnretningen.

Utarbeiding av dokumentasjonen kan ta utgangspunkt i en rettslig kravspesifikasjon for systemet, som ofte vil bli laget i forbindelse med systemutviklingen. En bekreftelse av at systemet er realisert i samsvar med hvert punkt i spesifikasjonen, vil utgjøre dokumentasjon av det rettslige innholdet (en forklaring på «oversettelsen» fra rettsregler til funksjoner i systemet). Bekreftelsen bør av og til suppleres av en forklaring i vanlig språk. Dette bør skje på de punktene det er nødvendig for å legge til rette for kontroll eller god etterlevelse av saksbehandlingsregler som forutsetter kunnskap om hvordan systemet er innrettet, og hva det inneholder av regler.

Første ledd annet punktum gjelder offentliggjøring av dokumentasjonen av systemets rettslige innhold. Dette legger til rette for åpenhet og kontroll. Forvaltningsorganet skal i utgangspunktet gjøre informasjonen tilgjengelig av eget tiltak, så snart dokumentasjonen er ferdig utarbeidet. Unntak kan følge av lov eller der «særlige hensyn» taler mot det. Et eksempel er at sikkerhetshensyn taler for ikke å offentliggjøre hele eller deler av dokumentasjonen.

Annet ledd gir hjemmel for forskrift om hvordan offentliggjøring skal skje, herunder når offentliggjøring skal skje, hvor og hvordan dokumentasjonen skal offentliggjøres, samt hva som regnes som «særlige hensyn» etter første ledd annet punktum. Annet ledd gir også hjemmel til å gi forskrift om krav til systemer og viderefører på dette punktet deler av fvl. § 15 a tredje ledd. Resten av fvl. § 15 a tredje ledd videreføres i utk. § 13 annet ledd.

Paragrafens første ledd er nytt, og annet ledd viderefører fvl. § 15 tredje ledd med enkelte språklige endringer. Første ledd er omtalt i punkt 18.3.4.2. Annet ledd viderefører fvl. § 15 a tredje ledd og er omtalt i punkt 18.3.4.3 i de alminnelige motivene.

Første ledd gir uttrykk for en generelt prinsipp om at forvaltningen skal være tilgjengelig for kontakt fra den enkelte. Forvaltningsorganet skal legge til rette for at borgere og virksomheter skal kunne ivareta sine interesser. Bestemmelsen må ses i sammenheng med veiledningsplikten etter § 14.

At den enkelte skal kunne ta kontakt med organet på «sikker» måte, innebærer at det skal være anledning til å velge kommunikasjonsmåter som er tilstrekkelig sikret mot at opplysninger kommer på avveie. For forvaltningsorganet innebærer regelen at det kan avvise kontakt i kanaler som ikke vurderes som tilstrekkelig sikre. Forvaltningsorganet må i så fall veilede om hvordan kommunikasjon kan skje, jf. utk. § 14.

Det skal finnes minst én «effektiv» måte å kontakte organet på. Ofte vil effektiv kontakt kunne skje på digital måte, og forvaltningsorganet bør legge til rette for det så langt det er praktisk mulig. Bestemmelsen innebærer imidlertid ingen absolutt plikt til å tilby digital kommunikasjon.

Bestemmelsen innebærer ikke at forvaltningen kan kreve at borgeren benytter seg av digitale kanaler. Dette krever særskilt rettsgrunnlag, se punkt 18.3.4.2. Organet må derfor tilby mer tradisjonell kontakt hvis det er borgerens ønske, og en slik mulighet må i seg selv oppfylle kravene i første ledd.

Generelt har forvaltningsorganet vide fullmakter til å bestemme hvordan kontakt skal skje. Organene bør ta i bruk fellesløsninger. Organer som opplever stor pågang, bør iverksette tiltak for å justere borgenes forventninger og dempe eventuell frustrasjon ved lang svartid. Det kan for eksempel gjøres ved tilbud om å bli ringt tilbake når ens tur i køen har kommet, eller ved å angi forventet svartid ved digital henvendelse.

Annet ledd viderefører forskriftshjemmelen i fvl. § 15 a tredje ledd i en forenklet språkdrakt, uten at det er ment å medføre realitetsendringer. Deler av fvl. § 15 a tredje ledd videreføres i utk. § 12 annet ledd.

Paragrafen gir regler om forvaltningens veiledningsplikt og viderefører fvl. § 11 første til tredje ledd med noen mindre endringer med sikte på å klargjøre pliktens innhold og omfang. Det vises til 17.3.5 og 17.3.6 i de alminnelige motivene.

Første ledd inneholder hovedregelen om forvaltningens veiledningsplikt. Første punktum angir veiledningspliktens saklige rekkevidde. Forvaltningsorganer har en generell veiledningsplikt innenfor sitt saksfelt. Det innebærer at borgerne kan henvende seg til et forvaltningsorgan med spørsmål om rettsregler, forvaltningspraksis eller andre faktiske omstendigheter som organet arbeider med eller har ansvaret for. Veiledningsplikten gjelder både i og utenfor en konkret sak, men pliktens innhold og omfang kan variere avhengig av situasjonen, jf. tredje ledd.

Formålet med veiledningsplikten er nedfelt i første ledd annet punktum. Formålsangivelsen utgjør ingen resultatforpliktelse for organet, men vil virke styrende for tolking og anvendelse av de øvrige reglene om veiledningsplikt. At veiledningsplikten skal «tjene til» å gi partene anledning til å ivareta sin interesser, innebærer at forvaltningen vil ha oppfylt sin veiledningsplikt hvis den veiledningen som er gitt, er egnet til å hjelpe parten, selv om parten i siste omgang ikke får det resultatet han eller hun kunne ha ønsket seg. Veiledningsplikten skal være en slags «hjelp til selvhjelp»-ordning, ikke en uttømmende rettshjelpsordning.

Annet ledd presiserer innholdet i veiledningsplikten og viderefører bestemmelsene i fvl. § 11 annet ledd bokstav a og b. Det følger av bokstav a at forvaltningsorganet på forespørsel skal veilede om rettsregler og praksis på forvaltningsorganets sakområde. Med «praksis» siktes her først og fremst til forvaltningspraksis. Dette vil ofte være organets hovedoppgave under veiledningen. Det vil av og til ikke være tilstrekkelig å vise til de relevante rettsreglene eller generelle lovene som organet forvalter eller arbeider med. Rettsregler og praksis må forklares på en måte som gjør det mulig for borgeren uten vesentlige tilleggsundersøkelser å forstå innholdet. Veiledningen må skje i tråd med reglene om klart, presist og brukerrettet språk, jf. utk. § 8. Etter bokstav b skal forvaltningsorganet også veilede om saksgangen, dvs. hvordan en sak vil bli behandlet. Slik veiledning vil det typisk være behov for når borgerne tar kontakt med organet for å få informasjon om en konkret sak som de har gående hos forvaltningsorganet. Viktig informasjon vil i disse tilfellene være saksbehandlingstid, veien videre etter at avgjørelse er truffet, osv. Det kan også være grunn til å informere om hva som kreves av borgeren selv, dersom han eller hun kan foreta seg noe for å påvirke saksbehandlingen eller resultatet i saken. Det kan dessuten være behov for å informere om partens medvirkningsplikt hvis det er aktuelt, jf. utk. § 44 annet ledd. Bokstav c må ses i sammenheng med begge de foregående bestemmelsene og kan medføre en plikt til å forklare hvilke faktiske opplysninger som typisk er avgjørende for resultatet i en konkret sak.

Veiledning etter annet ledd bokstav a til c gjelder bare etter «forespørsel» og bare så langt det er nødvendig for formålet med henvendelsen. Forvaltningsorganet kan som utgangspunkt forholde seg til henvendelsen og besvare den etter beste evne, og trenger ikke å veilede om mer enn det blir spurt om. Dersom henvendelsen gjelder en konkret sak, vil det imidlertid følge av tredje ledd annet punktum at organet også må vurdere veiledningsbehovet av eget tiltak. Utenfor en konkret sak må det være tilstrekkelig å besvare den konkrete henvendelsen på en god måte.

Tredje ledd første punktum fastslår at veiledningen skal tilpasses etter hvor viktig saken er, likevel slik at dette må avveies mot hensynet til organets kapasitet og ressurser. Det er ikke bare hvor viktig og aktuell saken er for parten, som har betydning i denne vurderingen, men også sakens samfunnsmessige sider. Selv om veiledningen kan variere etter organets ressurser, kan organet neppe unnlate helt å veilede og dermed resignere når noen ber om veiledning. Sakens betydning og aktualitet og forutsetningene som den som ønsker veiledning, har, kan tilsi at kapasitetshensyn må vike.

Spørsmålet om omfanget av veiledningen er et spørsmål om prioritering. Mindre viktige henvendelser, som f.eks. ikke gjelder noen konkrete og aktuelle saker, behøver ikke å prioriteres foran enkeltsakene organet har til behandling med sikte på en avgjørelse. Henvendelser som gjelder nært forestående avgjørelser, f.eks. i forbindelse med at et organ muligens vil treffe en avgjørelse som griper inn i noens rettigheter, bør ofte prioriteres foran andre saker. Mer generelle henvendelser, f.eks. henvendelser som gjelder hypotetiske forhold, kan vanligvis nedprioriteres dersom organets kapasitet tilsier det. Forvaltningen bør ikke brukes som en slags alminnelig informasjonskilde eller et substitutt til oppslagsverk og andre kunnskapsdatabaser, iallfall ikke der slik informasjon for øvrig er lett tilgjengelig.

Etter tredje ledd annet punktum skal forvaltningsorganet av eget tiltak vurdere den enkeltes behov for veiledning når borgeren henvender seg i anledning en konkret forvaltningssak. Det er mest aktuelt i saker om enkeltvedtak. Bestemmelsen innebærer at organet av eget tiltak må vurdere om de har gitt tilstrekkelig veiledning når personer som er involvert i en aktuell sak, tar kontakt for veiledning. Til forskjell fra gjeldende rett er ikke regelen begrenset til å gjelde overfor partene i saken. Også andre kan ha behov for slik veiledning, f.eks. naboer i en omfattende byggesak. Etter omstendighetene bør organet være behjelpelig med informasjon om hvem som kan hjelpe parten ytterligere, f.eks. ved å henvise til offentlige rettshjelptiltak eller advokatbistand. Selv om forvaltningsorganet ikke har en tilsvarende plikt overfor personer som henvender seg uten tilknytning til en konkret forvaltningssak, kan det være tilfeller hvor organet ut fra god forvaltningsskikk likevel bør yte noe mer veiledning enn det som det konkrete spørsmålet foranlediger.

Paragrafen er ny som lovbestemmelse, men viderefører flere av bestemmelsene som finnes i forvaltningslovforskriften §§ 2 til 7. I tillegg gir den regler om muntlig samtale og personlig møte mellom den enkelte og forvaltningen og avløser her fvl. § 11 d første ledd. Det vises til punkt 17.3.7 i de alminnelige motivene.

Første leddførste punktum fastsetter at forvaltningsorganet selv avgjør hvordan veiledningen skal gis. Annet punktum har likevel en retningslinje som tilsier at organet bør ha saklig grunn til å veilede parten på annen måte eller i annen form enn henvendelsen er kommet på. En typisk situasjon hvor det kan være aktuelt å veilede på annen måte, er når organet får en telefonhenvendelse, men ikke på stående fot kan yte den nødvendige veiledningen. Da kan det være behov for å veilede per e-post i etterkant. Mens utk. § 14 stiller krav til omfanget og innholdet i veiledningsplikten, som borgeren da kan gjøre gjeldende overfor organet, følger det av første ledd her at borgeren ikke kan stille noen tilsvarende krav til måten organet veileder på.

Annet ledd gjør unntak fra hovedregelen om at forvaltningsorganet avgjør hvordan veiledning skal gis, og gir borgerne rett til en muntlig samtale med en person i forvaltningsorganet på visse betingelser. To vilkår må være til stede for at denne retten skal bli aktuell. For det første må henvendelsen gjelde et spørsmål av aktuell interesse. Utenfor faller mer generelle henvendelser om hypotetiske situasjonsbeskrivelser og tilsvarende, jf. for så vidt merknadene til utk. § 14 tredje ledd. For det annet må vedkommende ha behov for slik muntlig samtale. Hvorvidt borgeren har et slikt behov, kan bero på både forhold ved borgeren selv og trekk ved saken. Retten til muntlig samtale innebærer at forvaltningsorganet ikke kan henvise til elektroniske tekstbaserte løsninger eller lignende. På den annen side kan ikke borgeren kreve et personlig møte – det må skje etter reglene i annet punktum. Dette innebærer at et tilbud fra organet om telefonsamtale eller tilsvarende vil være tilstrekkelig. Bestemmelsen gir borgeren heller ikke noen rett til å velge hvem han eller hun skal snakke med. Det er f.eks. ikke uten videre nødvendig at det er den som behandler den aktuelle saken i forvaltningsorganet, som gjennomfører samtalen. Veiledningen må likevel skje på en måte som gjør at formålet med veiledningen etter utk. § 14 kan oppfylles. Dette kan begrense forvaltningsorganets valgfrihet.

Det følger av annet leddannet punktum at den muntlige samtalen skal skje i et personlig møte hvis det er nødvendig for å få en forvaltningssak opplyst. Bestemmelsen gir rett til fysisk oppmøte hos forvaltningsorganet eller et annet sted hvor en representant fra forvaltningsorganet møter, men bare i en aktuell forvaltningssak, typisk en sak hvor den som ønsker veiledning, er part. For at den enkelte skal ha krav på personlig møte, må møtet dessuten være nødvendig av hensyn til sakens opplysning. Flere av de hensyn som begrunner muntlig samtale etter første punktum, vil også ha betydning i denne nødvendighetsvurderingen. Det avgjørende vil være om et personlig møte fremstår som den eneste måten å få ryddet uklarheter eller uoverensstemmelser av veien på. Som for retten til muntlig samtale er det ikke et krav om at saksbehandleren i den aktuelle saken møter parten, men dette må som ellers vurderes konkret.

Tredje ledd lovfester bestemmelsen i forvaltningslovforskriften § 6 og stiller krav til måten veiledning skjer på i saker med parter med motstridende interesser. Organet må opptre saklig og nøytralt og ikke forskjellsbehandle partene direkte eller indirekte gjennom veiledningen. Forvaltningsorganet må ha dette for øye selv om det er den aktuelle parten som har tatt initiativ og bedt om veiledning. I en sak hvor flere konkurrerer om en tildeling og en av partene ønsker veiledning om hvilke tilleggsopplysninger som bør legges frem i en søknad, vil det kunne være god grunn til å besvare henvendelsen med et likelydende brev til alle partene.

Fjerde ledd fastslår hovedregelen om at veiledning skal være gratis. Bestemmelsen gjelder bare for veiledning som skjer i medhold av forvaltningsloven.

Femte ledd viderefører bestemmelsen som gir Kongen myndighet til å treffe nærmere bestemmelser om veiledningspliktens omfang mv.

Paragrafen gir regler om retting av feil og mangler ved henvendelser fra den enkelte og viderefører fvl. § 11 fjerde ledd. Det vises til punkt 17.3.6 i de alminnelige motivene.

Første ledd fastslår at forvaltningsorganet skal vise borgeren til rett organ dersom henvendelsen er sendt til uriktig organ. Hva som er rett organ, vil bero på innholdet i henvendelsen vurdert i lys av utk. § 14 første ledd, som pålegger organene veiledningsplikt innenfor sitt sakområde. Henvendelsen er sendt til feil organ dersom det mottakende organet ikke har ansvaret for de temaer eller arbeider med de spørsmål som henvendelsen berører. Plikten til å henvise borgeren til rett organ gjelder bare så langt det er mulig. Hvis henvendelsen er så uklar at det er vanskelig å tyde meningsinnholdet og dermed henvise til rett organ, kan det ikke forventes at organet henviser borgeren videre.

Annet ledd inneholder regler om veiledning i situasjoner hvor henvendelser til organet inneholder feil, unøyaktigheter eller andre mangler. I den grad de aktuelle feilene bør rettes for at henvendelsen skal kunne behandles, skal forvaltningsorganet gi beskjed om dette. Dette gjelder både generelle henvendelser og henvendelser i konkrete saker. Organet kan derfor i utgangspunktet ikke uten videre se bort fra henvendelser fra parten fordi den ikke oppfyller visse formkrav. Det fastslås også at organet bør sette en frist for retting og veilede om hvilke tiltak som er nødvendig fra partens side. Formålet med fristen skal være å gi parten reell anledning til å rette feilen, men også å sørge for at forvaltningsorganet får oversikt over når det er greit å gå videre med saksforberedelsen – eventuelt se bort fra henvendelsen – uten at det på urimelig vis går ut over borgeren.

Paragrafen viderefører fvl. § 11 a og § 11 b med enkelte endringer som omtales nedenfor. Det vises til punkt 13.7 i de alminnelige motiver.

Første ledd viderefører fvl. § 11 a med noen språklige justeringer som ikke innebærer realitetsendringer. Forvaltningen skal «behandle», det vil si forberede og avgjøre, saken uten ugrunnet opphold. «Ugrunnet opphold» sikter både til saksbehandlingstiden sett i lys av sakens omfang og karakter, og til årsaken til et eventuelt opphold. Regelen angir altså ingen konkret saksbehandlingstid, men stiller krav til fremdriften i saksbehandlingen. Det er bare der det anføres en (god) grunn for utsettelsen, at forsinkelse kan aksepteres. Den vanligste årsaken til forsinkelser er at forvaltningsorganet har for mange oppgaver i forhold til sin kapasitet. Forutsatt at arbeidspresset er årsaken til utsettelsen og forvaltningsorganet tar de grep som kan forventes for å frigjøre eller skaffe ekstra ressurser, er utsettelse i utgangspunktet tillatt.

Annet ledd gjelder i saker som den private part innleder. Når forvaltningen har mottatt en søknad eller annen henvendelse som den har plikt til å behandle, kan forvaltningsorganet velge mellom to alternativer. Etter alternativet i bokstav a skal organet straks bekrefte at henvendelsen er mottatt, og opplyse om forventet saksbehandlingstid. Regelen er ny. Alternativet vil være særlig praktisk ved digitale henvendelser, men kan være upraktisk ved henvendelser på papir, i telefonen eller i møte. Formålet med regelen er å skape større forutberegnelighet når det gjelder hvor lang tid saken vil ta. Det er tilstrekkelig at forvaltningsorganet opplyser om interne mål for saksbehandlingen eller hvor lang tid tilsvarende henvendelser vanligvis tar. Det er ikke nødvendig å angi en konkret dato eller et anslag som baserer seg på en konkret vurdering av den individuelle saken.

Etter alternativet i bokstav b skal forvaltningsorganet gi et foreløpig svar med opplysning om forventet saksbehandlingstid hvis det vil gå mer enn en måned før henvendelsen blir besvart. Organet kan velge når i løpet av denne måneden det foreløpige svaret gis. Det bør imidlertid søke å opptre slik at saksbehandlingsforløpet oppleves som forutberegnelig for parten.

Tredje ledd viser til at forvaltningsorganet av eget tiltak skal gi ny informasjon til parten hvis det forstår at saksbehandlingstiden vil ta vesentlig lengre tid enn opplyst. Om forsinkelsen er «vesentlig», må vurderes ut fra tidsoverskridelsen og sakens karakter. Organet bør i så fall angi ny forventet saksbehandlingstid. Det stilles ikke strenge krav til forklaringen. Det sentrale er at parten holdes oppdatert slik at hans eller hennes begrunnete forventninger om svar er realistiske.

Hvis forvaltningsorganet ikke må gi opplysning om forventet saksbehandlingstid etter annet ledd, for eksempel fordi organet selv tar initiativ til saken, vil veiledningsplikten etter utk. § 14 kunne gi føringer om hvilken informasjon som skal gis til parten.

Fjerde ledd viderefører fvl. § 11 b annet punktum, som gir hjemmel til å gi forskrift om beregning av saksbehandlingsfrister som følger av særlovgivningen. Slike fellesregler finnes i dag i forvaltningslovforskriften kapittel 9 (§§ 35 til 42).

Paragrafen gir regler om gebyr for saksbehandling og avløser fvl. § 27 a. Det vises til punkt 13.8 i de alminnelige motivene.

Første ledd gir hjemmel for forskrifter om gebyr for behandling av søknader om tillatelser, autorisasjoner, dispensasjoner mv. på bestemte sakområder. Det kan ikke gis en alminnelig forskrift om gebyr for dette, og heller ikke forskrift om gebyr i strid med det som er fastsatt i særlov.

Første ledd gir bare hjemmel for gebyrsaker som bygger på en søknad om tillatelse, godkjenning, fritak e.l. Dette omfatter ikke f.eks. eksamensavgifter eller kontrolltiltak. Her må hjemmelen for gebyrforskrifter søkes i særlovgivningen (se f.eks. forurensningsloven § 52 a for kontrolltiltak). Bestemmelsen gir heller ikke hjemmel for å kreve gebyr for klagesaker eller anmodninger om omgjøring.

Gebyr for saksbehandling etter første ledd kan bare gjelde kostnader ved søknadsbehandlingen, ikke tilleggsgebyr eller forsinkelsesrenter ved forsinket innbetaling av gebyr. Derimot kan forskriften bestemme at en søknad kan avvises om ikke pliktig gebyr blir innbetalt, og at saksbehandlingen kan utsettes inntil gebyret er betalt.

Etter annet ledd bør gebyr for søknadsbehandling ikke settes over selvkost for forvaltningens saksbehandling. Som utgangspunkt blir denne rammen bestemt av kostnadene ved det forvaltningsorganet som har saken til behandling, men det kan også inkludere kostnader ved andre forvaltningsorganer som ordinært deltar i behandlingen av søknaden. Gis det en felles gebyrforskrift for saker som behandles av flere forvaltningsorganer hver for seg, blir rammen bestemt ut fra deres samlete kostnader. Gebyrsatsen for den enkelte saken blir i alle tilfeller et gjennomsnitt som kan ligge under eller over de faktiske kostnadene til behandling av den aktuelle saken. Det beror på forskriften i hvilken grad det skal fastsettes forskjellige gebyrsatser for saker som er vesensforskjellige når det gjelder omfanget av søknadsbehandlingen. Brukes det faste kriterier som grunnlag for differensierte gebyrer for ulike saker, må kriteriene – stort sett – ha en rimelig sammenheng med omfanget av kostnader ved saksbehandlingen, men det forvaltningsorganet som fastsetter gebyrforskriften, må ha en betydelig frihet til å vurdere dette.

Annet ledd gjelder også for gebyrforskrifter fastsatt i medhold av særlovgivningen. Særlovgivningen kan likevel ha egne regler om gebyrstørrelse som mer eller mindre svarer til annet ledd (f.eks. forurensningsloven § 52 a). Etter omstendighetene kan annet ledd tjene som middel til å tolke, eventuelt supplere, særlovens regel.

Etter tredje ledd er gebyr for behandling av søknader, tvangsgrunnlag for utlegg. Bestemmelsen avløser fvl. § 27 a tredje punktum, men gjelder også for søknadsgebyr fastsatt etter særlovgivningen. Særskilte hjemler i særlovgivningen (f.eks. forurensningsloven § 52 a annet ledd) er derfor overflødige.

Etter fjerde ledd skal et klagegebyr tilbakebetales i sin helhet til klageren hvis klagen fører frem. Bestemmelsen gjelder uansett hvilke regler som er grunnlag for å kreve gebyr i en klagesak. Enhver endring til gunst for klageren er tilstrekkelig, enten det skjer i underinstansen eller i klageinstansen. Retting etter utk. § 61 medfører ikke plikt til å betale tilbake klagegebyr.

Paragrafen viderefører fvl. § 12 med enkelte endringer.

Første leddførste punktum bestemmer at enhver person – parter og andre – har rett til å la seg bistå av en fullmektig under saksbehandlingen. Dette er en endring sammenlignet med gjeldende rett, der loven bestemmer at en «part» kan la seg bistå. Fullmektigen kan bistå på alle trinn av saksbehandlingen. Fullmektigen kan gjennomføre samtlige saksbehandlingsskritt på vegne av fullmaktsgiveren, unntatt der det er bestemt i lov eller forskrift at fullmaktsgiveren (parten) må medvirke personlig.

I utgangspunktet trenger forvaltningsorganet bare å forholde seg til én fullmektig i saken. Så lenge én fullmektig står for den samlete representasjonen utad, innebærer regelen ingen begrensing i hvor mange hjelpere en privat part kan ha.

En fullmektig som i kraft av sin stilling får tilgang til taushetsbelagte opplysninger, får taushetsplikt om disse, se utk. § 37.

Første ledd annet punktum viser til at forvaltningsorganet kan tillate bruk av flere fullmektiger i samme sak. Det kan være aktuelt der saken er særlig tung eller omfattende. For å unngå misforståelser overfor forvaltningsorganet, kan det likevel ofte være rimelig å fastholde at bare én kan opptre som fullmektig overfor organet.

Annet ledd gir regler om hvem som kan være fullmektig. For det første må fullmektigen være en myndig person, dvs. fylt 18 år og ikke helt eller delvis fratatt den rettslige handleevnen, jf. vergemålsloven § 2 tredje ledd. Vilkåret innebærer også at fullmektigen ikke kan være en juridisk person, slik som en organisasjon. Et krav om at fullmektigen er en fysisk person, gjør det enklere å bedømme at fullmektigen ikke er uskikket. Eventuelle brudd på taushetsplikten kan også best håndheves overfor en fysisk person. En juridisk person – f.eks. en organisasjon som parten er medlem av – kan eventuelt peke ut en ansatt som opptrer som fullmektig i saken.

For det andre må fullmektigen ikke være uskikket for oppdraget. Forvaltningsorganet kan tilbakevise en person som det etter en konkret vurdering anser som uskikket. Et eksempel er at det er grunn til å mistenke at taushetsbelagte opplysninger vil komme på avveie. Et annet eksempel er at forvaltningsorganet blir oppmerksom på at fullmektigen gjennom handling eller unnlatelse motarbeider partens sak. Bestemmelsen bør brukes med varsomhet, og det er ikke tilstrekkelig at forvaltningsorganet mener at valg av fullmektig ikke er hensiktsmessig, eller at vedkommende vidløftiggjør saken. Hvis forvaltningsorganet tilbakeviser fullmektigen som uskikket, skal det gi fullmaktsgiveren beskjed og gi anledning til å finne en ny fullmektig. En slik avgjørelse er ikke enkeltvedtak og kan ikke påklages. En advokat skal alltid anses som en «skikket person» til å være fullmektig etter bestemmelsen.

Etter gjeldende rett kan en som er tilsatt ved et forvaltningsorgan innenfor forvaltningsområdet som saken hører under, ikke opptre som fullmektig. Dette unntaket videreføres ikke. Hvis det er svært nær tilknytning mellom en fullmektigen og forvaltningsorganet som skal behandle saken, kan det etter omstendighetene være aktuelt å tilbakevise personen som uskikket, og reglene om inhabilitet i utk. kapittel 4 vil gjøre at vedkommende ikke kan behandle saken.

Tredje ledd gjelder dokumentasjon av fullmektigforholdet. Etter tredje leddførste punktum skal fullmektigen selv legge frem skriftlig fullmakt. Det gjelder også hvis fullmaktsgiveren er til stede og bekrefter fullmaktsforholdet, men da kan forvaltningsorganet om ønskelig bistå med å sette opp fullmakten skriftlig. Det gjelder ingen særskilte formkrav eller dokumentasjonskrav for fullmakten. Den skriftlige fullmakten kan være standardisert i form av et skjema eller lignende, men bør gjelde bestemte saker eller partens forhold til et bestemt organ. Hva som er tilstrekkelig spesifikasjon, vil variere med sakens art. Det er av betydning om fullmakten er tidsbegrenset, og om det kan påvises særlige behov for å gi en vid fullmakt. Kravet om fullmakt må forstås teknologinøytralt, likevel slik at det må stilles krav om signatur eller tilsvarende egnet autentisering.

Tredje ledd annet punktum bestemmer at en advokat bare trenger å legge frem skriftlig fullmakt når forvaltningsorganet ber om det, sml. regelen i tvisteloven § 3-4. Det kan for eksempel oppstå tvil om hvem som er riktig fullmektig fordi en part skifter advokat underveis i prosessen.

Fjerde ledd regulerer hvem som er adressat for forvaltningens henvendelser når parten er representert ved fullmektig. Etter fjerde ledd første punktum er utgangspunktet at forvaltningsorganet skal henvende seg til fullmektigen så langt det gjelder forhold som dekkes av fullmakten. Når forvaltningsorganet mener det er hensiktsmessig, kan det i tillegg henvende seg til fullmaktsgiveren direkte, jf. fjerde ledd annet punktum. Ofte vil det være lite arbeidskrevende å sende henvendelsen i kopi til fullmaktsgiveren, og det bør normalt gjøres hvis det ikke foreligger holdepunkter for at fullmaktsgiveren ikke ønsker å holdes orientert. Etter fjerde ledd tredje punktum kan fullmaktsgiveren kreve å bli underrettet i tillegg til eller i stedet for fullmektigen. Hvis det ikke foreligger konkrete holdepunkter for at fullmaktsgiveren vil underrettes alene, skal forvaltningsorganet underrette fullmaktsgiveren i tillegg til fullmektigen.

Paragrafen er ny og gjelder befaring. Det vises til punkt 26.6.4 i de alminnelige motivene.

Dersom forvaltningsorganet holder befaring i en sak om enkeltvedtak, bør parten varsles om tid og sted for befaringen og gis anledning til å være til stede. Med «befaring» siktes det til observasjon og dokumentasjon av steder, bygninger eller gjenstander som har interesse i en sak. Befaring må avgrenses nedad mot tilfeldige iakttakelser, som lovutkastet ikke gir særlige regler for (men se likevel den generelle nedtegningsplikten i utk. § 10 tredje ledd), og oppad mot undersøkelse, som reguleres i utk. § 22.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel for befaring, men forutsetter at det foreligger. Hvorvidt det er adgang til å foreta befaring, vil bero på om det kreves hjemmel i lov, jf. Grunnloven § 113, og på hvor langt hjemmelsgrunnlaget rekker. Dersom befaringen gjelder steder utendørs som er offentlig tilgjengelige, er det som regel ikke nødvendig med lovhjemmel.

Det fremgår av bestemmelsen at forvaltningen «bør» varsle parten. Forvaltningen har dermed ikke plikt til å varsle, men vil normalt ha plikt til å vurdere om varsel skal gis. Det kan stille seg annerledes hvis en befaring kommer i stand tilfeldig, f.eks. fordi den forvaltningsansatte er i nærheten av andre grunner og uventet får ekstra tid til rådighet, eller fordi det dreier seg om en rent foreløpig befaring for å skaffe seg et førstehåndsinntrykk med sikte på fortsatt saksbehandling og senere befaring med parten til stede. Hvis varsel kan gis uten at det innebærer noen ulemper for forvaltningen, er det liten grunn til ikke å varsle. At parten får anledning til å være til stede, kan bidra til at saken blir bedre opplyst enn den ellers ville ha blitt. Omvendt bør varsel ikke gis dersom det vil innebære vesentlig ulempe, eller dersom partens nærvær vil sette formålet med befaringen i fare.

Grensen mellom befaring etter nærværende bestemmelse og undersøkelse etter utk. § 22 kan noen ganger være vanskelig å trekke. I mange tilfeller vil en befaring kunne foretas i medhold av den alminnelige handlefriheten, mens en undersøkelse ofte vil forutsette hjemmel i lov. Det kan tenkes unntak i begge retninger. I grensetilfeller bør det legges avgjørende vekt på hvor stort behov det er for særreglene om undersøkelser. Den nærmere grensedragningen må skje i praksis.

Paragrafen gir regler om saksbehandlingen for pålegg om å gi opplysninger. Den viderefører fvl. § 14 med enkelte mindre endringer. Det vises til punkt 26.6.5 i de alminnelige motivene.

Etter første ledd første punktum skal et pålegg om å gi opplysninger eller å utlevere dokumenter eller andre gjenstander «vise til de regler det bygger på». Det er tilstrekkelig å vise til reglene, men de bør gjengis hvis parten ber om det. Forvaltningsorganet trenger ikke i tillegg gjøre rede for hvordan reglene er tolket, eller hva tolkingen bygger på. Bestemmelsen forutsetter at pålegget skal gis skriftlig. Dette følger av det alminnelige kravet om skriftlighet i utk. § 10.

Etter første ledd annet punktum skal det opplyses at pålegget kan påklages etter annet ledd. Etter første ledd tredje punktum skal det i saker om administrativ sanksjon også gis opplysninger om taushetsretten etter utk. § 83.

Annet ledd gir regler om klage. Klage kan skje skriftlig eller muntlig. Muntlig klage vil særlig være aktuelt der en kontroll påklages på stedet. En klage har likevel ikke oppsettende virkning. Etter annet punktum skal pålegget etterkommes «selv om klagen ikke er avgjort», med mindre den som ga pålegget, gir utsetting. Etter tredje punktum bør utsetting gis dersom klagen reiser rimelig tvil om lovligheten av pålegget. Dette kan være tilfellet selv om det ikke er sannsynlighetsovervekt for at pålegget mangler hjemmel. Etter fjerde punktum skal utsetting gis i slike tilfeller dersom de dokumentene som parten er pålagt å legge frem, blir forseglet og deponert etter regler gitt i forskrift. På den måten fratas parten rådigheten over de aktuelle dokumentene, uten at forvaltningsorganet får rådighet over dem før klagesaken er avgjort med at pålegget var lovlig. Etter femte punktum skal klagen for øvrig behandles etter reglene om klage over enkeltvedtak, jf. utk. kapittel 8.

Paragrafen gir regler om saksbehandlingen for avgjørelser om undersøkelse eller beslag. Bestemmelsen viderefører fvl. § 15 med enkelte endringer. At beslag omfattes, er nytt. Det vises til punkt 26.6.6.

Første ledd stiller krav til avgjørelsen om å foreta undersøkelse eller beslag. Avgjørelsen skal vise til «de regler den bygger på», og det skal «opplyses at avgjørelsen kan påklages». Bestemmelsen forutsetter at avgjørelsen treffes skriftlig, jf. skriftlighetskravet i utk. § 10.

Etter annet leddførste punktum skal parten gis anledning til å være til stede mens undersøkelsen pågår. Dette gjelder likevel bare så langt det kan gjøres uten vesentlig ulempe og uten at formålet med kontrollen blir satt i fare, jf. annet punktum. Hvis det er grunn til å tro at parten vil forspille bevis eller unndra seg kontrollen om han eller hun får et forhåndsvarsel, kan undersøkelsen gjennomføres uvarslet.

Etter tredje ledd første punktum skal den som leder undersøkelsen, uoppfordret legitimere seg og meddele formålet med den. Parten har rett til å ha et vitne til stede mens undersøkelsen pågår, jf. annet punktum. Som etter gjeldende rett er det opp til den som leder undersøkelsen, å bestemme hvem dette vitnet skal være, men det kan være grunn til å ta rimelig hensyn til partens ønske.

Etter fjerde leddførste punktum skal det utarbeides en rapport etter at kontrollen er avsluttet. Bestemmelsen kan ses på som en konkretisering av nedtegningsplikten i utk. § 10 tredje ledd. Kravet om å utarbeide rapport gjelder likevel ikke der det er «åpenbart unødvendig». Dette vil kunne være tilfelle når det er tale om en nokså begrenset kontroll, og hvor det ikke avdekkes noen ulovlige forhold, f.eks. en rutinemessig trafikkontroll eller tollkontroll av en koffert.

Det fremgår av fjerde ledd annet og tredje punktum hva rapporten skal inneholde. Tas det beslag, skal det fremgå av rapporten «hva som ble beslaglagt, og hvor beslaget ble tatt», jf. fjerde punktum. Rapporten skal sendes til parten straks den er ferdig, jf. femte punktum.

Femte ledd gir reglene om klage i utk. § 21 annet ledd tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at klagen kan fremsettes skriftlig eller muntlig, at den som hovedregel ikke har oppsettende virkning, og at klagen for øvrig skal behandles etter klagereglene i utk. kapittel 8.

Kapittel 3 gir regler om delegering av myndighet, først og fremst delegering i og fra organer i statsforvaltningen. Delegering av offentlig myndighet er behandlet i kapittel 15.

Paragrafen er ny. Den angir hvilke avgjørelser reglene i kapittel 3 om delegering gjelder for, og regulerer hvilken myndighet det delegerende forvaltningsorganet har etter delegeringen. Delegering av offentlig myndighet er behandlet i kapittel 15.

Første ledd angir virkeområdet for reglene i kapitlet. Det gjelder direkte bare for myndighet til å treffe enkeltvedtak og gi forskrifter, men må anvendes tilsvarende for andre avgjørelser som regnes som offentlig myndighetsutøving. Et eksempel på dette er avgjørelser under saksforberedelsen som ikke regnes som selvstendige enkeltvedtak. Hvilken adgang et forvaltningsorgan har til å overlate til andre organer eller private å inngå privatrettslige avtaler eller eierrådighet, beror på andre regler, særlig avtalerettslige regler om fullmakt.

Annet ledd fastslår at det delegerende organet kan gi instrukser om hvordan den delegerte myndigheten skal utøves, til det organet som får delegert myndigheten. Det gjelder også der delegering i kraft av særskilt hjemmel kan skje til ellers uavhengige organer eller til kommuner eller fylkeskommuner. Instruksjonsmyndigheten over delegerte avgjørelser omfatter både generelle instrukser og instrukser i den enkelte sak, instrukser om forskrifter eller enkeltvedtak og instrukser om saksbehandling, rettsanvendelse og forvaltningsskjønn.

Tredje ledd fastsetter at en beslutning om delegering kan omgjøres når som helst.

At det delegerende forvaltningsorganet har instruksjonsmyndighet og kan kalle delegeringen tilbake, er ikke til hinder for at det selv kan utøve den delegerte myndigheten i stedet for det organet som delegeringen er skjedd til.

Paragrafen er ny, men er delvis en lovfesting av ulovfestet gjeldende rett. Den gir regler om statlige forvaltningsorganers adgang til å delegere til andre forvaltningsorganer (ekstern delegering). Paragrafen gjelder bare delegering av offentlig myndighet, ikke delegering av privatrettslig avtalekompetanse eller eierrådighet. Delegering fra statlige organer er behandlet i punkt 15.6.

Første og annet ledd gir alminnelige regler om delegering fra statlige organer til andre organer i statsforvaltningen.

Første ledd fastslår at Kongen og departementet står fritt til å delegere myndighet til underordnete organer. Forutsetningen er at de har instruksjonskompetanse over det organet som det delegeres myndighet til. Et departement kan derfor ikke delegere til organer som er underordnet et annet departement. Fylkesmannen er administrativt underordnet Kommunal- og moderniseringsdepartementet, men underordnet fagdepartementene i fagspørsmål innenfor deres respektive ansvarsområder. Fagdepartementene kan delegere myndighet innenfor sine ansvarsområder til fylkesmannen. Derimot kan ikke et departement delegere sin myndighet til et fagdirektorat som hører under et annet departement. Slik delegering må foretas av Kongen eller av det aktuelle departementet i medhold av særskilt delegering fra Kongen. Delegering til uavhengige forvaltningsorganer er regulert særskilt i tredje ledd.

Første ledd gjelder også der loven har lagt myndighet direkte til et organ under departementsnivå i den ordinære statsforvaltningen. Er myndigheten delegert til et direktorat ved kongelig resolusjon, gir første ledd departementet adgang til å delegere denne myndigheten videre til f.eks. fylkesmannen.

Kongens og departementets adgang til å delegere gjelder ikke hvis delegering av avskåret i Grunnloven eller i lov. Avskjæring ved lov skjer etter fast praksis ved å bruke uttrykket «Kongen i statsråd» («Kongen i riksråd»).

Annet ledd gjelder delegering fra et statsforvaltningsorgan under departementsnivå til et annet statsforvaltningsorgan, typisk delegering fra direktorater. Også her kan delegering bare skje til et organ som er underordnet det forvaltningsorganet som delegerer. Etter bokstav a må et underordnet statsforvaltningsorgan ha hjemmel for delegeringen i lov, forskrift eller beslutning av et overordnet organ, f.eks. departementet. Er det tale om å vedta bestemmelser som i begrenset omfang utfyller et vedtak som det delegerende organet treffer, kan dette organet beslutte delegering i medhold av bokstav b. En delegering etter bokstav b kan skje både i det vedtaket som skal utfylles med ytterligere bestemmelser, eller mer generelt for sakstypen. Delegering som går utover det som annet ledd bokstav a og b gir hjemmel for, kan skje ved at det besluttes av Kongen eller departementet etter første ledd.

Tredje ledd er til hinder for en alminnelig delegeringsadgang til uavhengige organer. Regelen tar sikte på å beskytte organets uavhengighet ved å hindre at det blir tillagt nye oppgaver uten at det skjer etter en overordnet vurdering. Med «uavhengig» siktes det i bestemmelsen til at organet ikke kan gis generelle eller individuelle instrukser om avgjørelsen av den enkelte sak som den behandler, jf. utk. § 72. Annet punktum fanger opp tilfeller der et uavhengig organ ikke er opprettet ved lov, men av et forvaltningsorgan. Da skal bare dette organet kunne pålegge det uavhengige organet nye oppgaver. Et eksempel kan være hvis Kongen har opprettet en uavhengig klagenemnd (uten at den har grunnlag i lov). Da kan bare Kongen delegere andre oppgaver til klagenemnda.

Fjerde ledd første punktum fastslår at statsorganer bare kan delegere myndighet til fylkeskommuner og kommuner når det har hjemmel i lov. Eksempler på slik lovhjemmel finnes i kulturminneloven, forurensningsloven og vannressursloven. Lovhjemmelen kan angi uttrykkelig at et statsorgan kan delegere myndighet, eller det kan følge av en bestemmelse som regner opp fylkeskommunen eller kommunen blant de administrative organer etter loven og overlater til et statsorgan å fordele myndigheten mellom disse. Det alminnelige utgangspunkt, som kommuneloven bygger på, er at myndighet legges til fylkeskommunen eller kommunen i vedkommende lov selv, i stedet for ved delegering fra et statlig forvaltningsorgan.

Når myndighet ved lov eller delegeringsvedtak er lagt til kommunen eller fylkeskommunen, følger det av kommuneloven § 5-3 at myndigheten utøves av henholdsvis kommunestyret og fylkestinget. De kan delegere myndigheten etter reglene i kommuneloven, jf. fjerde ledd annet punktum. For delegering til selvstendige rettssubjekter utenfor kommunen eller fylkeskommunen, f.eks. et interkommunalt selskap, gjelder kommuneloven § 5-4. For lovpålagte oppgaver vil det gjøre at en slik delegering må ha hjemmel i vedkommende lov. Dette er samme løsning som etter femte ledd.

Femte ledd bestemmer at delegering av offentlig myndighet fra et statlig forvaltningsorgan til selvstendige rettssubjekter, som f.eks. private organisasjoner eller selskaper og offentlige selskaper og stiftelser, må ha lovhjemmel. Dette gjelder uavhengig av hvilket nivå det delegerende organet befinner seg på, og uavhengig av hvilket selvstendig rettssubjekt det er tale om å delegere til. Kravet om hjemmel i lov gjelder også for delegering til heleide offentlige selskaper som statsforetak, særlovselskaper og statsaksjeselskaper. En lovhjemmel kan eventuelt bli gitt i lovgivningen for vedkommende selskapsform. Ellers må en slik lovhjemmel i tilfelle finnes i loven som regulerer den aktuelle myndigheten, hvis det gjelder delegering fra statsforvaltningen (for eksempel skipssikkerhetsloven § 41 tredje ledd) eller av lovpålagte oppgaver i kommunalforvaltningen, jf. kommuneloven § 5-4 første ledd.

I praksis forekommer det at frivillige (private) organisasjoner blir tildelt et beløp for videre fordeling til visse formål. Når en slik viderefordeling ikke anses som utøving av offentlig myndighet, kan organisasjonen få i oppgave å foreta den uten at det må skje i henhold til en delegering med hjemmel i lov. Det vises her til en uttalelse 18. oktober 2004 fra Justisdepartementets lovavdeling (snr. 200401452 EO), som gjaldt viderefordeling foretatt av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU).

At delegering av myndighet krever hjemmel i lov, er ikke til hinder for å gi oppdrag til private om å bistå i saksforberedelsen, forutsatt at det ikke gjelder å treffe avgjørelser under saksforberedelsen som må betraktes som utøving av offentlig myndighet. Innholdet av et slikt oppdrag må avklares gjennom en avtale som bl.a. sikrer at vedtak i saken reelt vil bli gjort av forvaltningsorganet, og som oppfyller kravene i personvernforordningen artikkel 28 flg. hvis oppdraget innebærer behandling av personopplysninger. Det vises nærmere til punkt 15.9 foran.

Paragrafen er ny. Den tar bare sikte på delegering fra et forvaltningsorgan til et annet (ekstern delegering). Det vises til de alminnelige motivene punkt 15.7 og 15.8.

Bestemmelsen får i hovedsak betydning for delegering i statsforvaltningen. Første punktum om skriftlighet skal sikre notoriteten om beslutninger om delegering og på den måten bidra til klare ansvarsforhold i statsforvaltningen. Annet ledd og mindretallets forslag til første ledd annet punktum skal sikre at delegeringsbeslutningene er offentlig tilgjengelige på en enkel måte. I kommuner og fylkeskommuner vil det skje gjennom et delegeringsreglement etter kommuneloven § 5-14, jf. tredje ledd.

Første ledd gjelder bare for ekstern delegering, dvs. delegering til et annet forvaltningsorgan eller selvstendig rettssubjekt utenfor forvaltningen. Kravet om skriftlighet gjelder – i tråd med utk. § 10 – både for generelle beslutninger om delegering og for delegering som bare gjelder en enkelt sak. For delegering internt i et forvaltningsorgan er det ikke hensiktsmessig å stille et absolutt krav om skriftlighet, særlig ikke når det er tale om delegering i den enkelte sak. I ganske stor utstrekning vil det ellers følge av generelle stillingsbeskrivelser og tradisjon hvilken myndighet innehaveren av en stilling i et forvaltningsorgan har til å treffe avgjørelser.

Mindretallets forslag til første ledd annet punktum fastsetter at generelle delegeringsvedtak skal kunngjøres i Norsk Lovtidend. Formålet med bestemmelsen er å sikre en samlet oversikt over delegeringsvedtak for å gjøre det enkelte vedtaket kjent og enkelt å gjenfinne, og det vil være en fordel om det kan skje ved å søke på den aktuelle loven eller delegering. Det er det delegerende organet som må sørge for kunngjøringen. Kunngjøring er ikke nødvendig for konkrete delegeringsvedtak som bare gjelder i bestemte saker under behandling. Med «bestemte saker» siktes også til en avgrenset gruppe av saker som forvaltningsorganet har eller vil ha til behandling i en begrenset periode.

Annet ledd skal sikre at hvert departement har tilgjengelig en oversikt over foretatte delegeringer. Den bør være tilgjengelig på departementets nettside og må holdes løpende ved like. Når det administrative ansvaret for en lov blir overført til et annet departement, bør også listen over foretatte delegeringer etter denne loven overføres til det departementet som heretter har ansvar for loven.

Tredje ledd viser for kommunalforvaltningen til kommuneloven § 5-14, som innebærer at delegeringsvedtak i kommuner og fylkeskommuner normalt vil fremgå av et eget reglement.

Paragrafen er ny. Den gjelder adgangen til å bruke private i saksforberedelsen av vedtak som et forvaltningsorgan skal treffe. Det vises til punkt 15.9.2 i de alminnelige motivene.

Paragrafen fastlegger utgangspunktene når det gjelder adgangen til å bruke private til å forberede vedtak som et forvaltningsorgan skal treffe. Den fastsetter at sakkyndige og konsulenter kan engasjeres for å hjelpe til med saksforberedelsen. Det vil være opp til organet selv å avgjøre om det er grunn til det eller ikke. I praksis vil det trolig være mest aktuelt for å dekke et behov for fagkompetanse som organet mangler. Paragrafen regulerer ikke fremgangsmåten som eventuelt må følges når forvaltningsorganet engasjerer sakkyndige eller konsulenter mv. Ved faste oppdrag av et visst omfang kan det tenkes at reglene i anskaffelsesloven med forskrift må følges.

Bestemmelsen angir ikke hvor stor del av saksforberedelsen som kan overlates til den eller dem som engasjeres. For sakkyndige er det likevel som regel tale om et begrenset mandat til å utrede angitte spørsmål av faktisk eller rettslig karakter. Hvis en privat oppdragstaker skal delta i saksforberedelsen på annen måte, må forvaltningsorganet sikre at saksforberedelsen blir gjennomført i samsvar med de kravene som følger av forvaltningsloven eller annen lovgivning med forskrifter.

Uansett hvor stor del av saksforberedelsen som er lagt til en privat oppdragstaker, må forvaltningsorganet vurdere saken selvstendig før det selv treffer vedtaket. Hvis ikke forvaltningsorganet selv bidrar i saksforberedelsen, betyr det at oppdragstakeren må legge til rette for at forvaltningsorganet kan foreta en slik selvstendig vurdering.

Kapittel 4 gir regler om inhabilitet og avløser fvl. kapittel II. Inhabilitet er behandlet i kapittel 16.

Paragrafen viderefører innledningen til fvl. § 6 første, tredje og fjerde ledd, § 7 og § 9. Hvilke følger inhabilitet skal ha for saksbehandlingen, er omtalt i punkt 16.8. Oppnevning av stedfortreder mv. er omtalt i punkt 16.9.2. Avledet inhabilitet er omtalt i punkt 16.6.9.

Første ledd angir hovedregelen om konsekvensene av inhabilitet. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett. Den som er inhabil etter §§ 28 eller 29, kommunelovens inhabilitetsregler eller andre lover, skal ikke være med på å tilrettelegge grunnlaget for eller treffe avgjørelse i en forvaltningssak. «Avgjørelse» forstås vidt og omfatter beslutninger som ledd i alle typer forvaltningsvirksomhet, blant annet forberedende og tilretteleggende avgjørelser, og privatrettslige avtaler, i tillegg til ulike typer uttalelser som er ment å være autoritative. «Avgjørelse» omfatter både beslutning om å handle og om ikke å handle.

Den inhabile personen skal ikke «tilrettelegge grunnlaget for eller treffe avgjørelse» i en sak. Det sentrale er at personen ikke skal ha slik befatning med en sak at vedkommende kan påvirke utfallet eller bli mistenkt for å kunne gjøre det. Tjeneste- eller vareleverandører omfattes så langt de tilrettelegger grunnlaget for eller treffer avgjørelse i en bestemt sak. Utenfor faller rent kontortekniske oppgaver knyttet til f.eks. oversending og arkivering av dokumenter. Ved grensedragningen bør det legges vekt på hvilket behov det er for inhabilitetsregler i den aktuelle situasjonen.

Reglene gjelder for alle fysiske personer som er i et slikt tilknytningsforhold som nevnt i §§ 28 og 29. Lobbyister, høringsinstanser og andre som ikke er tilknyttet forvaltningen, men søker å opplyse eller påvirke en saks utfall, faller utenfor inhabilitetsreglenes virkefelt fordi de ikke er med på å «tilrettelegge grunnlaget for» en avgjørelse i paragrafens forstand.

Annet ledd gjør unntak fra hovedregelen i første ledd. Bestemmelsen viderefører fvl. § 7, og de språklige endringene er ikke ment å medføre realitetsendringer.

Etter annet leddbokstav a kan en inhabil person forberede eller treffe foreløpig avgjørelse i saken hvis utsettelse vil være til «stor ulempe». Et eksempel er at det er påkrevd i situasjonen å handle straks for å avverge skade eller lignende følger. De opprinnelige forarbeidene til forvaltningsloven nevner som eksempel bl.a. pålegg for å hindre at en usjødyktig båt går til sjøs (Innst. O. II (1966–67) s. 7). At avgjørelsen er «foreløpig», betyr at det endelige vedtaket må treffes av en habil stedfortreder eller annet forvaltningsorgan.

Annet ledd bokstav b gjør unntak fra virkningene av inhabilitet i saker hvor inhabiliteten ikke kan ha betydning. Bestemmelsen viderefører fvl. § 6 fjerde ledd, og de språklige justeringene er ikke ment å medføre realitetsendringer. For det første er det et vilkår at det er «åpenbart» at den inhabile personens tilknytning til saken eller dens parter ikke «kan ha» betydning for avgjørelsen. Dette må være åpenbart også for det utenforstående publikum. For det andre er det et vilkår at «hverken offentlige eller private interesser» tilsier at den inhabile personen fratrer. Hvis vilkårene er oppfylt, kan vedkommende «behandle» saken. Dette omfatter både å tilrettelegge grunnlaget for saken og å treffe avgjørelse i den. Vilkårene for unntak kan imidlertid oftere være oppfylt for slike handlinger i saksbehandlingen som har lav sannsynlighet for å påvirke utfallet, enn for handlinger som lett kan påvirke utfallet. Unntaket i annet ledd bokstav b er først og fremst aktuelt for strengt lovbundne vedtak, der det ikke er rom for vurderinger. Det er ikke nok at saken er triviell, enkel eller uviktig, eller at ulempene ved inhabilitet klart overstiger sakens viktighet.

Tredje ledd viderefører fvl. § 6 tredje ledd om såkalt «avledet inhabilitet». De språklige endringene er ikke ment å medføre realitetsendringer. Når en person er inhabil, kan direkte underordnede tjenestepersoner i samme forvaltningsorgan ikke treffe avgjørelse i saken. De kan likevel tilrettelegge grunnlaget for avgjørelsen, så lenge selve avgjørelsen treffes av noen andre. Tredje ledd går lenger enn kommuneloven § 13-3 tredje ledd, som bestemmer at en direkte underordnet også er inhabil til å forberede saken for klageinstansen. Det er bare de som er «direkte» underordnete, som omfattes av bestemmelsen. Hvem som er det, fremgår av den intern organiseringen i organet.

Fjerde ledd viderefører fvl. § 9 uten realitetsendringer. Etter fjerde leddførste punktum skal det oppnevnes eller velges stedfortreder for den inhabile personen. Hvem saken legges til, vil som regel være et sakfordelingsspørsmål, men kan også bero på interne retningslinjer eller være regulert i særlovgivningen. I kollegiale organer kan et varamedlem møte for den inhabile personen.

Etter fjerde leddannet punktum kan Kongen beslutte at saken skal overføres til et sideordnet eller overordnet forvaltningsorgan. Bestemmelsen gir departementet anledning til å fravike de alminnelige kompetansereglene dersom det er særlig ulempe forbundet med å finne stedfortreder, og er en snever unntakshjemmel.

Paragrafen viderefører fvl. § 6 første ledd med enkelte suppleringer. Paragrafen er omtalt i punkt 16.6. Den lister opp en rekke tilknytningsforhold mellom saken eller dens parter og personen som skal tilrettelegge grunnlaget for eller treffe avgjørelse i saken (her kalt «saksbehandleren», selv om reglene favner videre). Hvis saksbehandleren har en tilknytning til saken eller partene som nevnt i paragrafen, blir vedkommende inhabil uten at det skal gjøres noen nærmere vurdering. Om konsekvensene av inhabilitet, se utk. § 27.

Første ledd gjelder tilfeller der utfallet i saken gjelder saksbehandleren selv. For det første er enhver inhabil til å behandle saker som en selv er part i. Det kan også hende at personen ikke formelt er part, men likevel har en vesentlig økonomisk interesse i sakens utfall. Dette er i seg selv tilstrekkelig for inhabilitet. At den økonomiske interessen må være «vesentlig», innebærer at det ikke er tilstrekkelig med en hvilken som helst økonomisk interesse. Det må dreie seg om merkbare økonomiske fordeler eller ulemper. I vurderingen vil det ha betydning hvor stor sum det er tale om, hvor direkte konsekvensen vil påvirke vedkommende, hvor sannsynlig det er for at den økonomiske fordelen eller ulempen vil inntre, hvor nært i tid det i så fall vil skje, og i hvilken grad det er tale om en særinteresse. Direkte økonomiske interesser som overstiger en viss terskel, må uansett regnes som «vesentlige» i paragrafens forstand. Hvis den økonomiske interessen ikke er vesentlig, men det i tillegg gjør seg gjeldende andre tilknytningsmomenter, kan det være aktuelt med inhabilitet etter vurderingen i utk. § 29.

Annet ledd lister opp en rekke tilknytningsforhold som automatisk leder til inhabilitet. For alle tilknytningsforholdene er det nødvendig at den som nevnes, formelt er part i saken. Det er ikke tilstrekkelig at vedkommende er særlig berørt uten å være part. Slike forhold må eventuelt vurderes etter utk. § 29.

Annet ledd bokstav a gjelder slektskap. «Nær slektning» er definert i femte ledd. Saksbehandleren er automatisk inhabil når parten i saken er en slektning så nær som fetter og kusine. Alle slektskapsforhold i rett opp- og nedstigende slektskapslinje omfattes, det vil si barn, barnebarn, oldebarn mv., forelder, besteforelder, oldeforelder mv. I tillegg omfatter bokstav a, jf. femte ledd, slektninger i sidelinjen til og med fetter og kusine. Dette er søskens barn (niese og nevø), foreldres søsken (tante og onkel) og foreldres søskens barn (kusine og fetter). Barn av fetter og kusine, og tremenninger, faller utenfor bokstav a, jf. femte ledd. Adoptivforhold omfattes i samme utstrekning, jf. adopsjonsloven 16. juni 2017 nr. 48 § 24. Halvsøsken omfattes, men ikke stesøsken. Inngifte eller partner til slektninger omfattes ikke etter denne bestemmelsen.

Annet ledd bokstav b gjelder fosterrelasjoner. Hvis saksbehandleren er fosterbarn eller fosterforelder til en part i saken, leder dette automatisk til inhabilitet. Det samme gjelder dersom det tidligere har vært en slik relasjon mellom saksbehandleren og parten, selv om den er avsluttet for mange år siden. Det er nødvendig at fosterrelasjonen er eller var formalisert etter barnevernloven – det er ikke tilstrekkelig at part i saken i praksis var som en fosterforelder eller et fosterbarn. Slike tilfeller kan imidlertid lede til inhabilitet etter en nærmere vurdering, se utk. § 29. Andre fosterrelasjoner, for eksempel barn til nåværende eller tidligere fosterforeldre, må vurderes etter utk. § 29. Det samme gjelder relasjoner ved beredskapshjem.

Annet ledd bokstav c gjelder ste-relasjoner. Saksbehandleren er automatisk inhabil når parten i saken er nåværende eller tidligere stebarn eller steforelder. Bokstav c forutsetter at steforelderen har vært gift, forlovet eller samboer med stebarnets ene forelder. Både nåværende og avsluttede ste-relasjoner omfattes av bestemmelsen. Stesøskenrelasjoner omfattes ikke av bestemmelsen, men kan etter omstendighetene lede til inhabilitet etter en konkret vurdering, jf. utk. § 29, særlig hvis de har hatt felles oppvekst eller kontakt for øvrig.

Annet ledd bokstav d gjelder der saksbehandlerens nåværende eller tidligere partner er part i saken. Det leder automatisk til inhabilitet at partens ektefelle eller forlovede er part, også dersom ekteskapet eller forlovelsen er brutt. To personer er forlovet når de seg imellom har avgitt et konkret løfte om giftermål. Det er ikke nødvendig med utveksling av ringer eller offentliggjøring av forlovelsen, selv om dette ofte vil være et sikkert tegn på forlovelse.

Det leder også til inhabilitet uten videre at saksbehandlerens nåværende eller tidligere samboer er part i saken. «Samboer» forstås som i arveloven § 28 a (§ 2 tredje ledd i forslaget til lov om arv og dødsboskifte i Prop. L 107 (2017–2018)), det vil si som to personer over 18 som lever «saman i eit ekteskapsliknande forhold».1 Et samboerskap foreligger selv om partene en tid bor fra hverandre på grunn av utdanning, arbeid, sykdom, opphold på institusjon eller lignende omstendigheter. Det regnes ikke som samboerskap når to nære slektninger som ikke kan inngå ekteskap etter ekteskapsloven § 3, bor sammen. Slike tilfeller omfattes av utk. § 28 annet ledd bokstav a.

Annet ledd bokstav e gjelder der parten er en nær slektning til saksbehandlerens nåværende ektefelle, forlovede eller samboer, se definisjonen av «nær slektning» i femte ledd. Samboer forstås som i arveloven § 28 a. Det er bare slektskapsrelasjoner til nåværende partner som omfattes. Hvis parten er slektning til en tidligere ektefelle, forlovede eller samboer, må tilknytningsforholdet eventuelt vurderes etter § 29.

Annet ledd bokstav f gjelder der parten i saken er nåværende ektefelle, forlovede eller samboer til saksbehandlerens nære slektning. «Samboer» forstås som i arveloven § 28 a, se også forslag til ny arvelov § 2 tredje ledd.2 Bestemmelsen omfatter bare nåværende forhold og ikke de som er avsluttet.

Annet ledd bokstav g gjelder vennskap og uvennskap. Hvis part i saken er saksbehandlerens «nære venn», er saksbehandleren automatisk inhabil til å behandle saken. Det er nåtidspunktet som skal legges til grunn for vurderingen, og en person som har vært nær venn før, trenger ikke å være det lenger. Et vennskap som er «nært», vil ofte ha en personlig og fortrolig karakter. Det er i utgangspunktet en subjektiv vurdering som må legges til grunn. Opplevelsen av hva som skal til for at et nært vennskapsforhold er etablert, vil variere fra person til person. Saksbehandleren kan oppleve at en person er en nær venn, selv om vennen ikke opplever det samme. Det er også mulig at to personer tilbringer mye tid sammen på fritiden mv. uten at saksbehandleren oppfatter vennskapet som nært. Der vennskapet har fått et etablert, eksternt uttrykk som nært og personlig, vil dette ha betydning for vurderingen selv om saksbehandleren selv mener at vennskapet ikke er nært. Den subjektive vurderingen må altså suppleres med enkelte objektive elementer om hvordan forholdet fortoner seg utad.

Egen kjæreste, forlover ved giftermål, samt venner som er faddere i forbindelse med eget barns dåp eller navnefest, vil som utgangspunkt bli betraktet som nære venner. Felles feriereiser taler for at et vennskap er nært, særlig hvis reisefølget har få personer.

Alminnelig bekjentskap er ikke «nært» vennskap. Det er ikke tilstrekkelig at begge er del av samme vennekrets eller kjenner hverandre fra arbeidsplassen, organisasjonsarbeid eller lignende aktivitet, hvis ikke vennskapet har fått en sterkere, personlig karakter.

Hvis parten i saken er saksbehandlerens uvenn, vil dette automatisk lede til inhabilitet hvis vedkommende har «sterk uvilje mot» vedkommende. Det er ikke tilstrekkelig at saksbehandleren ikke liker parten. Det er heller ikke tilstrekkelig at det i fortiden har vært krangel og dårlig stemning mellom saksbehandleren og parten, hvis ikke disse episodene har etablert et langvarig og festet mistillitsforhold mellom dem. Det kan være mange årsaker til en slik uvilje, og det er ikke nødvendig at uvennskapet er gjensidig. Hvis det er etablert et offentlig, sterkt uvennskap, bør dette likevel vektlegges selv om saksbehandleren selv mener at han eller hun ikke har noen sterk uvilje mot vedkommende.

Tredje ledd gjelder inhabilitet uten videre for enkelte situasjoner der saksbehandleren er eller har vært representant for en part i saken. Hvis den representerte er særlig berørt uten å være part, må tilknytningsforholdet eventuelt vurderes etter utk. § 29.

Etter tredje ledd bokstav a er saksbehandleren automatisk inhabil hvis han eller hun er eller har vært verge eller fullmektig for en part i løpet av det siste året. «Verge» omfatter alle typer formelle vergeforhold – både verger med familietilknytning og oppnevnte verger. «Fullmektig» er en som representerer parten utad, se for eksempel utk. § 19 om fullmektig i forvaltningssaker. Rådgivere, konsulenter mv. som ikke opptrer på partens vegne utad, faller utenfor dette alternativet. Det er ikke et krav at fullmektigen har representert en part i forvaltningssammenheng – representasjon kan ha skjedd i forbindelse med en sivil sak, straffesak eller i annen sammenheng. Det er imidlertid nødvendig med en formalisert representasjon – det er for eksempel ikke tilstrekkelig å være vanlig ansatt eller medlem av en interesseorganisasjon som er fullmektig for parten. Omfattende rådgivning eller uformalisert representasjon kan likevel lede til inhabilitet etter en konkret vurdering, se utk. § 29. Parten som representeres, kan være privatperson eller juridisk person.

Vilkåret om representasjonsforhold «det siste året», betyr at saksbehandleren automatisk er inhabil hvis han eller hun har vært verge eller fullmektig for parten de siste tolv månedene, regnet fra datoen da saken startet. Når karantenetiden er over, er utgangspunktet at saksbehandleren ikke er inhabil til å behandle saker der den tidligere representerte er part. Dersom det var særlig tette bånd eller særlig langvarig representasjon, kan det være aktuelt med inhabilitet etter en konkret vurdering, se utk. § 29.

Tredje ledd bokstav b gjelder der saksbehandleren har en bestemt tilknytning til et foretak, en sammenslutning eller stiftelse som er part i saken. Både samvirkeforetak, foreninger, sparebanker, stiftelser og selskaper som er stiftet i medhold av selskapslovgivningen, omfattes. Det samme gjelder Finnmarkseiendommen.

Et vilkår etter bokstav b er at saksbehandleren har eller har hatt «lederstilling eller verv i styrende organer» i en slik sammenslutning mv. i løpet av de siste tolv månedene, regnet fra datoen da saken startet. «Ledende stilling» omfatter daglig leder og høyere funksjonærer med selvstendig avgjørelsesmyndighet. «Verv i styrende organ» omfatter medlemmer og varamedlemmer til styret, bedriftsforsamling og representantskap. Valgkomité, bedriftsråd, kontrollkomité og andre lignende komiteer og råd er ikke «styrende organer» og omfattes derfor ikke av bestemmelsen. Annen tilknytning må vurderes etter utk. § 29.

Fjerde ledd bestemmer at en person i klageinstansen er inhabil til å behandle en sak som vedkommende tidligere har truffet avgjørelse i. Bestemmelsen vil blant annet være aktuell der en saksbehandler bytter jobb fra underinstansen til klageinstansen og deretter møter den samme saken igjen i ny rolle. Det leder ikke automatisk til inhabilitet hvis vedkommende tilrettela grunnlaget for avgjørelsen i førsteinstansen, så lenge en annen traff realitetsavgjørelsen i saken. Prosessledende avgjørelser som ledd i saksforberedelsen faller utenfor.

Fjerde ledd gjelder ikke ved klage til Kongen over departementets vedtak. Det betyr at en statsråd kan treffe avgjørelse som departementssjef i en sak og senere være med på å behandle klagesaken som del av regjeringskollegiet.

Etter kommuneloven § 11-10 tredje ledd og § 13-3 annet ledd er henholdsvis en folkevalgt og en ansatt som har vært med på å forberede eller treffe vedtaket, inhabil til å delta i klageinstansens behandling av vedtaket eller i forberedelsen av saken for klageinstansen. Denne regelen leder til inhabilitet også der vedkommende har tilrettelagt grunnlaget for avgjørelse i saken, og går derfor lenger enn utk. § 28 fjerde ledd.

Femte ledd definerer «nær slektning» for utk. § 28. Kretsen av slektninger som omfattes av bestemmelsen, er alle i rett opp- og nedstigende slektskapslinje, det vil si barn, barnebarn, oldebarn mv., forelder, besteforelder, oldeforelder mv. I tillegg kommer søskens barn (niese og nevø), foreldres søsken (tante og onkel) og foreldres søskens barn (kusine og fetter). Adoptivbarn og halvsøsken omfattes, men ikke stesøsken.

Paragrafen gir regler om inhabilitet etter en konkret helhetsvurdering av omstendighetene i saken. Den svarer til fvl. § 6 annet ledd og viderefører terskelen for inhabilitet som er etablert i gjeldende rett. Bestemmelsen tydeliggjør vurderingstemaet. Det vises til punkt 16.7 i de alminnelige motivene.

Utk. § 28 lister opp en rekke tilknytningsforhold som automatisk leder til inhabilitet. Selv om tilknytningsforholdet ikke omfattes av den paragrafen, kan det foreligge inhabilitet etter en konkret vurdering. Saksbehandleren selv eller nærstående kan for eksempel ha økonomiske, faglige, ideelle, konkurransemessige eller prestisjemessige interesser i sakens utfall som er egnet til å svekke tilliten til en upartisk og saklig behandling. Utk. § 29 gir regler for denne vurderingen.

Gitt ellers like omstendigheter, er utgangspunktet at det må mer til enn bare en relasjon eller tilknytning til saken eller parten for inhabilitet etter § 29 hvis tilknytningsforholdet ikke omfattes av § 28. Noen typetilfeller vil imidlertid lett lede til inhabilitet. Det vil for eksempel ofte være grunn til å anlegge et identifikasjonssynspunkt mellom saksbehandleren og dennes ektefelle, forlovede eller samboer. Saksbehandleren vil dermed lett bli inhabil etter utk. § 29 hvis ektefellen ikke er part, men har slik interesse i saken at saksbehandleren ville vært inhabil hvis han eller hun selv hadde hatt interessen.

Etter første ledd er en person inhabil når to kumulative vilkår er oppfylt. Det må foreligge «særegne forhold», og disse må være «egnet til å svekke tilliten til at saken vil bli behandlet på en upartisk og saklig måte». Forslaget viderefører fvl. § 6 annet ledd, og de språklige endringene er ikke ment å innebære realitetsendringer. Den endrete ordlyden tar sikte på å gi et mer tilgjengelig vurderingstema og gi ordlydsdekning for at saksbehandlerens eventuelle forutinntatte holdninger kan ha bakgrunn i annet enn partsrelaterte forhold.

Vilkåret om at det må foreligge «særegne forhold» viser til at det må være noe egenartet med forholdet – det er ikke nok at saksbehandleren har et slikt tilknytningsforhold til saken eller dens parter som er vanlig eller som gjelder for mange personer. Vilkåret kan ses i sammenheng med hjelpekriteriene i utk. § 29 annet ledd om at det skal legges vekt på om avgjørelse i saken vil innebære «særlig fordel, tap eller ulempe» for vedkommende eller en nærstående. En konsekvens av dette er at det sjelden vil være aktuelt med inhabilitet etter § 29 i arbeid med saker som påvirker flere mer generelt, for eksempel arbeid med lover, forskrifter og generelle instrukser. Det er likevel ikke umulig at det foreligger et særegent tilknytningsforhold også i slike saker – den generelle regelen vil for eksempel i praksis ramme et par selskaper særlig hardt, og eier og leder av det ene selskapet er saksbehandlerens ektefelle.

Kravet om at det særegne forholdet må være «egnet til å svekke tilliten til at saken vil bli behandlet på en upartisk og saklig måte», viser til hvordan forholdet tar seg ut utenfra. Det skal skje en objektiv vurdering av hvordan det vil bli oppfattet at en person med slikt tilknytningsforhold til saken, deltar i saksbehandlingen. Hvis det er grunn til å tro at det vil lede til generell mistanke om at saksbehandleren vil kunne skjele til subjektive hensyn som å tilgodese seg selv eller en nærstående, unngå ansvar, eller opprettholde egen æresfølelse, vil vilkåret være oppfylt. De særegne forholdene må generelt være «egnet til» å skape slik mistillit. Selv om en subjektiv følelse av mistillit hos en part i saken undertiden kan være forståelig, er ikke det alene tilstrekkelig for inhabilitet. Dette har sammenheng med at det også er hensyn som taler mot en streng praktisering av inhabilitetsreglene, se kapittel 16.1 og 16.4. Partens subjektive opplevelse kan likevel gi en indikasjon på at tilknytningsforholdene er egnet til å skape slik generell tvil som bestemmelsen etterspør.

Annet ledd lister opp momenter som ikke er selvstendige vilkår, men som ofte vil stå sentralt i vurderingen. De er derfor retningslinjer for vurderingen i første ledd. «Fordel eller ulempe» omfatter blant annet virkninger for personlig eller profesjonelt omdømme, økonomiske forhold eller risiko for straff eller annet ansvar. Henvisning til «særlig fordel eller ulempe» har sammenheng med vilkåret om «særegne forhold» i utk. § 29 første ledd. Hvis fordelen eller ulempen gjelder alle eller en stor, ubestemt gruppe personer, er det et argument imot at saksbehandleren er inhabil. Som utgangspunkt må fordelen eller ulempen gjelde saksbehandleren «selv eller noen som han eller hun har nær tilknytning til». Dette kan også omfatte virkninger for et selskap som saksbehandleren har betydelige eierinteresser i. Det kan imidlertid forekomme andre tilfeller hvor fordeler eller ulemper for andre kan gi saksbehandleren en indirekte interesse i sakens utfall, som må tas i betraktning ved vurderingen.

Tilknytningsforholdene som kan gi grunnlag for spørsmål om inhabilitet etter utk. § 29, er mangfoldige, se punkt 16.6. Eksempler er der saksbehandleren har sterke ideelle eller prestisjemessige interesser i sakens utfall, der en nærstående er part, men faller utenfor kretsen i utk. § 28, og der en nærstående ikke er part, men har fremtredende økonomiske eller ikke-økonomiske interesser i sakens utfall. Et annet eksempel er der saken vil få vesentlige økonomiske konsekvenser for en sammenslutning mv. som saksbehandleren har hatt ledende stilling eller verv i styrende organ hos det siste året, uten at dette vil få økonomiske konsekvenser for saksbehandleren selv. Et ytterligere eksempel er at saksbehandleren har tilknytning til bestemte interesser. Generelt vil ikke en generell tilknytning til næring eller interesser gjøre saksbehandleren inhabil, selv om særinteresser eller spesielt engasjement kan lede til inhabilitet etter en konkret vurdering. Samtidige eller suksessive roller i flere kollegiale organer mv. vil alene normalt ikke lede til inhabilitet, men kan det i noen sammenhenger. Noen type rollekombinasjoner vil på grunn av sine rolleforventninger lettere gi grunnlag for inhabilitet enn andre rollekombinasjoner. Flere tilknytningsforhold kan også opptre i kombinasjon og gjøre seg gjeldende med varierende styrke.

Det må alltid foretas en helhetsvurdering av tilknytningsforholdene i saken. I vurderingen må det ses hen til formålet med inhabilitetsreglene. Under nevnes momenter som kan være relevante i vurderingen. Listen er ikke uttømmende.

Hvor stor betydning har saken for den berørte? Hvor stor betydning saken har for den berørte, har sammenheng med fordelens eller ulempens art, intensitet og varighet, tidsperspektivet for når den inntrer, og sannsynligheten for at den inntrer, se annet ledd bokstav a til c. Hva gjelder konsekvensens art, har det betydning om saken gjelder inngripende interesser. Gjelder saken f.eks. gransking, tilsyn eller annet som kan utsette den berørte for straff eller annet ansvar, kan det være grunn til å stille strengere krav enn i saker hvor et slikt element ikke gjør seg gjeldende. Hva gjelder fordelens eller ulempens intensitet, har det betydning hvor hardt konsekvensen vil ramme. Konsekvensene kan være alt fra dramatiske og livsendrende for vedkommende til knapt merkbare. Hva gjelder konsekvensens varighet, har det betydning om den vil være forbigående eller vedvarende, og om den er reversibel eller irreversibel. Hva gjelder tidsperspektivet, har det betydning om fordelen eller ulempen vil inntre umiddelbart eller i nær fremtid, eller om den vil komme langt inn i fremtiden. Hva gjelder fordelen eller ulempens sannsynlighet, vil det ha betydning om det er stor sannsynlighet for at den vil inntre, eller om det er en mindre eller bare en teoretisk mulighet for det.

Hvor nærstående er den berørte? Isolert sett vil tilknytningen være sterkere desto nærere den berørte står saksbehandleren. Sterkest er tilknytningen hvis saken direkte berører saksbehandleren selv.

Er det stort som for skjønn ved avgjørelsen? Jo mer skjønns- eller vurderingspreget saken er, desto sterkere vil hensynene bak inhabilitetsregelen kunne gjøre seg gjeldende. Hensynet til tillit til forvaltningen taler for å være varsom med å legge vekt på at det er lite rom for skjønn i saken. Utk. § 27 annet ledd bokstav b gjør unntak fra inhabilitetens virkninger i saker der inhabiliteten ikke kan påvirke standpunktet i saken og hverken offentlige eller private interesser tilsier at saksbehandleren fratrer.

Hvor sentral rolle har personen i beslutningsprosessen, og hvor stor åpenhet er det rundt beslutningsprosessen og omstendighetene rundt tilknytningsforholdet? Det kan til en viss grad tas hensyn til hvor realistisk det er at personen ut fra sin rolle i saksbehandlingen vil kunne påvirke sakens utfall, men stort sett vil dette momentet ha liten betydning. I grensetilfeller kan det ha betydning om hensynet til tillit til forvaltningen godt blir ivaretatt på annen måte.

Vil det bety store praktiske ulemper at saksbehandleren må fratre som inhabil? Det kan til en viss grad tas hensyn til praktiske konsekvenser, likevel mest slik at en oftere fratrer som inhabil der det enkelt kan overlates til noen andre i forvaltningsorganet å behandle saken.

Er det elementer av interesse- eller partsrepresentasjon i organisasjonen av forvaltningsorganet? Det kan ikke være tale om inhabilitet så langt et mandat for representasjon gjør seg gjeldende.

Paragrafen gjelder behandlingen av inhabilitetsspørsmål og viderefører fvl. § 8 med noen endringer. Det vises til punkt 16.9.

Første ledd første punktum angir utgangspunktet om at enhver person – både i hierarkiske og kollegiale organer – skal ta stilling til spørsmål om egen inhabilitet så snart vedkommende blir oppmerksom på omstendigheter som kan medføre inhabilitet etter §§ 28 eller 29. En person som regner seg som inhabil, bør så snart som mulig melde fra om dette til lederen eller det kollegiale organet som vedkommende er medlem av. Utgangspunktet er dermed at den enkelte vurderer og treffer avgjørelse i spørsmålet selv, likevel slik at den endelige avgjørelsen kan treffes av en overordnet eller et kollegialt organ som vedkommende er medlem av, jf. første ledd annet punktum.

Forhold som kan innebære inhabilitet, kan ha inntrådt før vedkommende får befatning med saken, idet vedkommende får befatning med saken, eller etter at visse saksbehandlingsskritt er gjennomført. Det kan hende at saksbehandleren ikke var inhabil da saken begynte, men at det underveis har inntrådt omstendigheter som gjør saksbehandleren inhabil. Der en saksbehandler har hatt befatning med saken som inhabil, må organet foreta slike saksbehandlingsskritt som er nødvendige for å sikre at den inhabiles tidligere deltakelse ikke får betydning for sakens utfall, se punkt 16.8.1.

Første ledd annet punktum åpner for at inhabilitetsspørsmålet kan avgjøres av en overordnet i organet, eller – hvis vedkommende er medlem av et kollegialt organ – av det kollegiale organet selv. Det bør vanligvis gjøres hvis vedkommende selv ønsker det eller en part krever det. Hvis det ikke kan skje uten vesentlig tidsspille eller store vansker av andre slag, får saksbehandleren ta vurderingen selv, selv om det kan være vanskelig.

Annet ledd er en særregel for kollegiale organer (nemnder). Også for kollegiale organer er utgangspunktet at det enkelte medlem selv avgjør egen inhabilitet etter første ledd. Spørsmålet kan forelegges for det kollegiale organets leder, som kan avgjøre spørsmålet. Hvis medlemmet og/eller lederen finner grunn til det, kan det kollegiale organet selv avgjøre spørsmålet, jf. første ledd annet punktum.

Hvis det er bestemt at det kollegiale organet skal avgjøre spørsmålet og flere medlemmer potensielt er inhabile, skal ingen av dem delta i avgjørelsen av egen eller annet medlems inhabilitet, jf. annet ledd første punktum. Hvis organet ellers ikke vil være vedtaksført etter utk. § 70 første ledd eller andre regler som gjelder for organet, skal alle møtende medlemmer delta i vurderingen av egen og andres inhabilitet, jf. annet ledd annet punktum. Hvis organet på forhånd forstår at en slik situasjon vil oppstå, bør også medlemmer som har avgjort sin inhabilitet i forkant av møtet, innkalles til møtet.

Annet ledd tredje punktum bestemmer at møteprotokollen skal inneholde opplysninger om hvilke medlemmer som har stemt for hvilket resultat, og hvilke inhabilitetsgrunner (tilknytningsforhold) det ble stemt over, se også utk. § 71 første ledd.

Kapittel 5 gir regler om forvaltningsmessig taushetsplikt. Taushetsplikt er behandlet i kapittel 19.

Paragrafen slår fast hva taushetsplikt innebærer. I dagens lov er dette regulert i innledningen til § 13 første ledd. Det vises til punkt 19.8. Paragrafen regulerer også forholdet til regler om taushetsplikt i andre lover. I dagens lov er dette regulert i § 13 f første ledd. Bestemmelsen er formulert annerledes enn de tilsvarende bestemmelsene i dagens lov, men det er ikke tilsiktet noen realitetsendringer.

Det fremgår av første ledd at en opplysning som er undergitt taushetsplikt etter denne lov, ikke skal «gjøres tilgjengelig for andre». I dette ligger en plikt til å avstå fra enhver handling eller unnlatelse som leder til at taushetsbelagte opplysninger blir eller gjøres kjent for uvedkommende. Loven rammer både det å videreformidle slike opplysninger muntlig og det å gjøre dem tilgjengelig på andre måter, f.eks. ved å overlevere eller oversende dem i skriftlig form. Taushetsplikten er videre til hinder for å oppbevare taushetsbelagte opplysninger på slik måte at andre kan få tilgang til dem, f.eks. på et ulåst kontor eller på et datasystem som flere har tilgang til. Med «andre» menes først og fremst andre personer, men taushetsplikten vil også være til hinder for at man legger inn taushetsbelagte opplysninger i et datasystem som driver med helautomatisert saksbehandling.

Loven rammer videre det å utnytte taushetsbelagte opplysninger «for egne formål». I dette ligger bl.a. at en person ikke kan gjøre bruk av taushetsbelagte opplysninger for å ivareta egne personlige eller økonomiske interesser. Uttrykket «egne formål» må forstås vidt og vil også omfatte den situasjon at opplysningene utnyttes for å ivareta andres interesser, f.eks. en ektefelle eller nær venn. I slike tilfeller kan man si at den som har taushetsplikt, ivaretar sine egne formål ved å gi en annen person tilgang til taushetsbelagte opplysninger, uavhengig av hva vedkommende skal bruke opplysningene til.

Etter annet ledd skal en opplysning som er undergitt taushetsplikt etter andre lover, behandles «i samsvar med de regler som er fastsatt der». Dette gjelder både innholdet av taushetsplikten og hvilken adgang det er til å gjøre slike opplysninger kjent for andre. Hvorvidt reglene i forvaltningsloven kommer supplerende til anvendelse, vil bero på vedkommende lov.

Paragrafen fastsetter hvem som har taushetsplikt, og når taushetsplikten blir aktuell. Den viderefører gjeldende forvaltningslov § 13 første ledd. Det vises til punkt 19.9.

Det fremgår av første ledd at taushetsplikten gjelder «alle som skal utføre, utfører eller har utført arbeid eller oppdrag for et forvaltningsorgan eller andre som omfattes av loven». Det er uten betydning hvilken stilling vedkommende har, eller hva slags oppdrag det er tale om. Når det gjelder oppdragstakere, er det videre uten betydning om vedkommende har inngått avtale direkte med forvaltningen eller med noen som forvaltningen står i et kontraktsmessig forhold til. Taushetsplikten omfatter dermed også kontraktsmedhjelpere, uansett hvor mange ledd det er mellom forvaltningen og vedkommende oppdragstaker.

Taushetsplikten omfatter ikke bare den som utfører arbeid eller oppdrag for forvaltningen, men også den som skal gjøre det eller har gjort det. Alternativet «skal utføre» får betydning der en person får tilgang til taushetsbelagte opplysninger før vedkommende tiltrer stillingen eller har tatt fatt på oppdraget.

Etter annet ledd gjelder taushetsplikten «bare opplysninger som man har fått tilgang eller kjennskap til i forbindelse med arbeidet eller oppdraget». Det er uten betydning hvem kilden er. Loven skal imidlertid tolkes slik at den bare omfatter opplysninger som man har fått tilgang eller kjennskap til som ledd i eller som en følge av arbeidet eller oppdraget. Dersom en tjenesteperson får tilgang til slike opplysninger mer tilfeldig, f.eks. ved å overhøre en samtale mellom andre, vil det bero på omstendighetene om vedkommende har taushetsplikt om dem. Taushetsplikten vil kunne omfatte opplysninger fra en samtale mellom kolleger på arbeidsplassen, men ikke opplysninger fra en samtale mellom tilfeldige forbipasserende på gaten. Dersom opplysninger mottas direkte, f.eks. i en sosial sammenheng, vil det også bero på omstendighetene hvorvidt de dekkes av taushetsplikten. I slike tilfeller vil det blant annet ha betydning om opplysningene ble mottatt i kraft av arbeidet eller oppdraget.

Paragrafen fastsetter rekkevidden av taushetsplikten for opplysninger om personlige forhold. I dagens lov er dette regulert i § 13 første ledd nr. 1 og annet ledd. Bestemmelsen utgjør langt på vei en videreføring av gjeldende rett, men den regner i tillegg opp en del opplysninger som kan eller ikke skal anses som personlige. Det vises til punkt 19.10.1.

Det fremgår av første ledd at opplysninger om «noens personlige forhold» er undergitt taushetsplikt.

Med «personlige forhold» menes på samme måte som i dag opplysninger som det er vanlig å ville holde for seg selv, jf. annet ledd. At opplysningene gjelder noens person, er dermed ikke tilstrekkelig. Ved vurderingen er det ikke avgjørende hvordan vedkommende selv bedømmer den aktuelle opplysningen. Dette gjelder begge veier: En opplysning kan gjelde et «personlig forhold» selv om vedkommende ikke føler det slik, og kanskje er åpen om disse forholdene på sosiale medier eller andre steder. Omvendt er det ikke noe i veien for at en opplysning som parten oppfatter som dypt personlig, ikke utgjør noe «personlig forhold» i lovens forstand.

I annet ledd regner loven opp en del forhold som vil kunne utgjøre «personlige forhold». Dette gjelder likevel bare så langt det er tale om opplysninger «som det er vanlig å ville holde for seg selv».

Etter bokstav a kan opplysninger om noens «genetiske eller andre sensitive biometriske forhold» anses som personlige forhold. Med «genetiske» opplysninger menes opplysninger om arvestoffet til en person, enten på DNA-nivå eller på kromosom-nivå. Utenfor faller de slutninger man kan trekke på grunnlag av slike opplysninger, f.eks. hvorvidt man er disponert for alvorlige sykdommer e.l. En slik opplysning vil imidlertid dekkes av alternativet «helsetilstand», jf. bokstav b. Med «andre sensitive biometriske mønstre» menes opplysninger om biologiske egenskaper som er unike for hvert individ, og som derfor kan brukes til å identifisere vedkommende, f.eks. fingeravtrykk eller mønstre på iris eller netthinne.

Etter bokstav b kan opplysninger om noens «helsetilstand» anses som personlige. I kjernen av dette alternativet ligger opplysninger om sykdom eller psykiske lidelser. Også et lyte vil kunne omfattes. Utenfor faller helseopplysninger som det ikke er vanlig å holde for seg selv, f.eks. at man er forkjølet eller har brukket benet.

Etter bokstav c omfattes opplysninger om «livssyn eller politisk ståsted». Med «livssyn» menes et sett med oppfatninger om grunnleggende spørsmål i livet. De kan være av religiøs eller sekulær karakter. Utenfor faller synspunkter på enkeltstående moralske spørsmål e.l. Med «politisk ståsted» menes det samme som politisk orientering eller grunnholdning. Standpunkter til enkeltstående politiske spørsmål faller derimot utenfor.

Etter bokstav d omfattes videre opplysninger om «seksuell legning». Det er uten betydning hvorvidt vedkommende selv er åpen om sin legning. En annen sak er at et forhold som er alminnelig kjent, vil være unntatt fra taushetsplikt etter § 35 første ledd bokstav a. Utenfor bokstav d faller opplysninger om andre forhold av seksuell karakter. Dette vil imidlertid kunne dekkes av den generelle definisjonen i første ledd.

I tredje ledd regner loven opp enkelte forhold som ikke skal anses som «personlige forhold». For disse opplysningene skal det ikke foretas noen vurdering etter første ledd.

For det første omfatter taushetsplikten ikke noens «fødselsnummer». Den enkeltes interesse i å unngå at slike opplysninger kommer uvedkommende i hende, ivaretas i stedet av regler som begrenser adgangen til å gi innsyn i dem, jf. folkeregisterloven § 10-1 og offenleglova § 26 femte ledd. Det fremgår dessuten av offentlegforskrifta § 7 at forvaltningen ikke skal legge fødselsnummer, personnummer og nummer med tilsvarende funksjon ut på internett.

For det annet omfatter taushetsplikten ikke opplysninger om «statsborgerskap». Dette gjelder også der spørsmålet kan være sensitivt, f.eks. i mellomstatlige konflikter.

For det tredje omfatter taushetsplikten ikke opplysninger om «bosted». Dette er i utgangspunktet offentlig tilgjengelig informasjon, men det finnes regler i særlovgivningen som åpner for å gradere adresseopplysninger. Er slike regler gitt, vil de gå foran reglene i forvaltningsloven, jf. utk. § 2 annet ledd.

For det fjerde omfatter taushetsplikten ikke opplysninger om «sivilstand».

For det femte omfatter taushetsplikten heller ikke «yrke, arbeidsgiver eller arbeidssted». Med «yrke» siktes det til den generelle beskrivelsen av det arbeidet eller den virksomheten en person regelmessig utfører, f.eks. om vedkommende er lærer, snekker eller politiker. Med «arbeidssted» siktes det til stedet vedkommende arbeider. Med «arbeidsgiver» siktes det til den juridiske, eventuelt fysiske, personen vedkommende arbeider for.

I tredje ledd annet punktum er det dessuten fastsatt at opplysninger om «straffbare forhold i verv eller ledende stilling i offentlig tjeneste» heller ikke skal regnes som personlig forhold. At det må foreligge «straffbare forhold», innebærer at det må foreligge en skyldkonstatering, typisk i form av en rettskraftig dom eller et vedtatt forelegg. En beskrivelse av atferd uten en ledsagende skyldkonstatering omfattes ikke, heller ikke om atferden rammes av et straffebud. I tillegg må det straffbare forholdet knytte seg til vedkommendes verv eller ledende stilling i offentlig tjeneste. Utenfor faller straffbare handlinger som begås på fritiden, og som ikke har noen tilknytning til stillingen eller vervet, f.eks. en fartsovertredelse.

Hvorvidt opplysninger om et straffbart forhold for øvrig er undergitt taushetsplikt, vil bero om det må regnes som et personlig forhold etter første og annet ledd.

Paragrafen fastsetter rekkevidden av taushetsplikten for opplysninger om drifts- eller forretningshemmeligheter. I dagens lov er dette regulert i § 13 første ledd nr. 2. Bestemmelsen innebærer en viss forenkling av vilkårene, for så vidt som det ikke lenger skal være et vilkår at opplysningene har konkurransemessig betydning. Det vises til punkt 19.10.2.

Det fremgår av første ledd at opplysninger om «drifts- eller forretningshemmeligheter» er undergitt taushetsplikt.

For at opplysningene skal anses som drifts- eller forretningshemmeligheter, kreves det etter annet ledd at to vilkår er oppfylt: For det første må opplysningene saklig sett gjelde drifts- eller forretningsmessige forhold. Andre virksomhetsopplysninger omfattes ikke. For det annet må det være «grunn til å verne om» disse opplysningene. Dette kan være tilfelle der opplysningene har konkurransemessig betydning, men dette er ikke lenger noe vilkår. Også opplysninger som knytter seg til en virksomhet som har monopol eller som driver ideell virksomhet, kan være omfattet av taushetsplikten. Hvorvidt virksomheten selv ønsker at en opplysning skal holdes hemmelig, er ikke avgjørende. Behovet for hemmelighold skal vurderes objektivt.

Videre regnes i annet ledd opp enkelte forhold som kan være taushetsbelagte. Dette gjelder likevel bare så langt det er tale om opplysninger «som det er grunn til å verne om».

Bokstav a omfatter «forretningsstrategier». Med «forretningsstrategi» menes en plan for hvordan virksomheten skal oppnå sine forretningsmessige mål, f.eks. når det gjelder hvilke varer eller tjenester den ønsker å tilby, eller hvordan de skal prises eller markedsføres.

Bokstav b omfatter «forretningsideer». Med «forretningsidé» menes en idé for hvordan en virksomhet kan tjene penger. En slik idé tar utgangspunkt i et behov som finnes (eller kan skapes) i et marked. Ideen kan bestå i ny vare eller tjeneste som dekker dette behovet, men kan også knytte seg til hvordan eksisterende varer eller tjenester kan dekke slike behov billigere eller mer effektivt enn det konkurrentene makter.

Bokstav c omfatter «oppskrifter eller produksjonsmetoder». Med «oppskrifter» menes her en detaljert veiledning om hvordan noe fremstilles, f.eks. en oversikt over hvilke ingredienser en væske består av, og blandingsforholdet mellom dem. Med «produksjonsmetode» menes hvordan varer eller tjenester produseres. Bestemmelsen er ikke begrenset til bestemte former for produksjon. Den omfatter dermed ikke bare den vareproduksjon som finner sted i tradisjonelle produksjonsbedrifter, men også den tjenesteproduksjon som skjer i advokatfirmaer, kommunikasjonsbyråer og andre tjenesteytende næringer.

I tredje ledd regner loven opp enkelte forhold som ikke skal anses som drifts- eller forretningshemmeligheter. For disse opplysningene skal det dermed ikke foretas noen vurdering etter første og annet ledd. Tredje ledd nevner for det første opplysninger om «foretakets administrative forhold». Dette omfatter bl.a. opplysninger om hvem som eier virksomheten, og hvor mange som arbeider der. Videre nevnes «alminnelige økonomiske forhold». Dette omfatter bl.a. opplysninger om virksomhetens omsetning og skattebyrde. Også «vedtak som treffes overfor virksomhet», faller utenfor rammen av taushetsplikten. Dette gjelder imidlertid bare opplysningen om at vedtak er truffet, og hva vedtaket går ut på. Vedtakets begrunnelse og innhold for øvrig kan godt romme opplysninger som er taushetsbelagte.

Paragrafen regulerer begrensninger i og bortfall av taushetsplikt. Den viderefører de begrensninger som i dag fremgår av forvaltningsloven § 13 a første ledd nr. 2 og 3, og de regler som er fastsatt i forvaltningsloven § 13 f annet ledd om forholdet mellom taushetsplikt etter forvaltningsloven og regler om opplysningsplikt etter andre lover. Bestemmelsen endrer regelen i forvaltningsloven § 13 c tredje ledd om bortfall av taushetsplikt. Det vises til punkt 19.11.

Det fremgår av første ledd bokstav a at taushetsplikten etter forvaltningsloven ikke omfatter opplysninger som er «alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige». I slike tilfeller er det ikke behov for taushetsplikt. Alternativet «alminnelig kjent» dekker de tilfeller hvor opplysningen er kjent av en større krets av personer, f.eks. på det stedet hvor vedkommende bor. Alternativet «alminnelig tilgjengelig» dekker blant annet opplysninger som er tilgjengelig på internett, eller som er lagret i offentlige registre som allmennheten har tilgang til. Dersom en opplysning har vært alminnelig tilgjengelig, men ikke lenger er det, gjelder taushetsplikt på vanlig måte. Dette vil kunne være situasjonen der noe er lagt ut på nettet, men senere tatt bort, eller der noe har fremkommet under en hovedforhandling som har gått for åpne dører. Selv om slike opplysninger i prinsippet kan være spredd til en ubestemt krets av personer, taler hensynet til den som opplysningen knytter seg til, for at taushetsplikten bør gjelde inntil opplysningen eventuelt blir alminnelig kjent.

Unntaket i bokstav a vil ikke gjelde for opplysninger som har blitt alminnelig kjent eller gjort alminnelig tilgjengelig som følge av menneskelig eller teknisk svikt, eller som følge av en straffbar eller illojal handling. Slike opplysninger vil fortsatt være undergitt taushetsplikt. Dette innebærer at en tjenesteperson som røper opplysninger som er gjort tilgjengelig på en slik måte, har opptrådt i strid med taushetsplikten, selv om vedkommende ikke var klar over bakgrunnen for at opplysningene kom ut. En slik villfarelse, som ofte vil kunne gjøre seg gjeldende, vil imidlertid ha betydning for hvilke konsekvenser overtredelsen kan få.

I tillegg fremgår det av første ledd bokstav a at taushetsplikten ikke omfatter opplysninger som det «for øvrig ikke er grunn til å holde hemmelig». Unntaket sikter til tilfeller hvor de hensyn som bærer taushetsplikten må vike for andre hensyn. Dette vil kunne være situasjonen der forvaltningen utsettes for alvorlig offentlig kritikk i en sak med stor offentlig interesse, og hvor kritikken bygger på en gjengivelse av taushetsbelagte opplysninger som er klart uriktig eller misvisende. I slike tilfeller ville det kunne svekke tilliten til det offentlige om det ikke skulle være adgang til å imøtegå eller korrigere disse opplysningene.

Det fremgår av første ledd bokstav b at taushetsplikten heller ikke gjelder «personer eller virksomheter som ikke kan identifiseres». Bestemmelsen er strengt tatt overflødig, men er inntatt av pedagogiske grunner. En opplysning er ikke anonymisert dersom det er mulig å identifisere vedkommende person eller virksomhet ut fra sammenhengen og hva som ellers foreligger av opplysninger i saken. Dersom det praktisk sett ikke er mulig å foreta en reell anonymisering, vil opplysningen være taushetsbelagt på vanlig måte.

Etter annet ledd faller taushetsplikten om personlige forhold etter § 33 bort «20 år etter at den opplysningene gjelder, er død». Formålet med bestemmelsen er å unngå at opplysninger om personlige forhold om personer som fremdeles er i live, spres til uvedkommende. Også hensynet til nærstående og andre berørte taler for dette.

Etter tredje ledd faller taushetsplikten for drifts- og forretningshemmeligheter bort «senest 60 år etter at forvaltningen fikk opplysningen». Bestemmelsen gjelder både for opplysninger organet mottar fra andre, og opplysninger som organet innhenter selv. Taushetsplikten vil for øvrig falle bort før det har gått 60 år dersom opplysningen ikke lenger utgjør en hemmelighet, f.eks. der det er tale om oppfinnelse som virksomheten i mellomtiden har tatt patent på.

Paragrafen regulerer adgangen til å gjøre taushetsbelagte opplysninger kjent for andre. Bestemmelsen viderefører flere av reglene som i dag er gitt i forvaltningsloven § 13 b, men innebærer samtidig en utvidelse av delingsadgangen. Det vises til punkt 19.12.

Det fremgår av første ledd at taushetsplikt etter forvaltningsloven ikke er til hinder for at taushetsbelagte opplysninger deles med «den opplysningene gjelder». Det innebærer ingen krenkelse av vedkommendes privatliv at han eller hun får tilgang til opplysninger om egne personlige forhold som forvaltningen har innhentet eller mottatt fra andre. Derimot vil det unntaksvis kunne være utilrådelig at vedkommende får tilgang til slike opplysninger. I slike tilfeller vil det kunne være adgang til å nekte innsyn, jf. forslaget til ny § 13 a i offentleglova.

Det fremgår videre av samme bestemmelse at taushetsplikten ikke er til hinder for at slike opplysninger deles med «andre vedkommende samtykker til». Begrunnelsen er den samme: Det er ikke behov for taushetsplikt der det foreligger et gyldig samtykke fra den opplysningen gjelder.

Et samtykke til å dele personopplysninger må være gyldig og informert. I tillegg må det oppfylle vilkårene i personvernforordningen. Etter forordningens artikkel 4 nr. 11 er et samtykke «enhver frivillig, spesifikk, informert og utvetydig viljesytring fra den registrerte der vedkommende ved erklæring eller tydelig bekreftelse gir sitt samtykke til behandling av personopplysninger som gjelder vedkommende». Ved vurderingen av om et samtykke er frivillig, må det ses hen til forskjeller i styrkeforholdet mellom den registrerte og den behandlingsansvarlige. Dette vil kunne få betydning i forholdet mellom forvaltningen og den enkelte, jf. fortalen punkt 43. For at en behandling skal kunne bygge på samtykke, jf. forordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav a, må i tillegg vilkårene i artikkel 7 være oppfylt. Kravene etter forvaltningsloven er ment å svare til kravene i forordningen.

Personvernforordningen regulerer ikke behandling av drifts- eller forretningshemmeligheter, men samtykkekravene etter første ledd skal være de samme i slike tilfeller.

Særlige spørsmål oppstår der parten enten ikke har eller er fratatt sin rettslige handleevne.

Det fremgår av vergemålsloven § 9 at en mindreårig bare kan foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler der det er særlig bestemt. Et barn vil derfor i utgangspunktet ikke kunne gi samtykke til behandling av egne personopplysninger. I stedet er det foreldrene som verger som har samtykkekompetanse, jf. barnelova § 30. Selv om barn på flere områder har rett til selvbestemmelse før det fyller 18 år, vil en umyndig ikke kunne samtykke til deling. Dette henger blant annet sammen med at det kan være vanskelig for personer under 18 år å vurdere de fordeler og ulemper som knytter seg til det å gi et slikt samtykke. Dersom det på enkelte områder er behov for særlige regler, vil det kunne gis i særlovgivningen.

Det finnes videre personer over 18 år som helt eller delvis er fratatt sin rettslige handleevne som følge av at de for tiden ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser. Grunnlaget for dette kan være «sinnslidelse, herunder demens, psykisk utviklingshemming, rusmiddelbruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred», jf. vergemålsloven §§ 20 og 22. I slike tilfeller vil det oppnevnes en verge for vedkommende, jf. vergemålsloven § 21. Innenfor rammen av vergemålet er det vergen som har samtykkekompetanse, jf. vergemålsloven § 21.

Annet ledd gir ytterligere regler om deling.

Etter annet ledd bokstav a er taushetsplikt ikke til hinder for at taushetsbelagte opplysninger gjøres kjent for «sakens parter eller deres representanter». Dette unntaket omfatter ikke bare opplysninger om parten selv, jf. første ledd, men også opplysninger om andre parter eller berørte. Det fremgår imidlertid av tredje ledd at opplysningene bare kan brukes så langt det er nødvendig for å ivareta partens interesser i saken. Dersom det i en konkret sak er hensyn som taler mot at tilgang gis, kan innsyn nektes etter reglene om dokumentinnsyn, jf. forslaget til ny § 13 a i offentleglova.

Etter annet ledd bokstav b er taushetsplikt heller ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for «personer i samme forvaltningsorgan som har saklig behov for opplysningen». Organintern deling kan det være behov for i mange sammenhenger. For det første kan saksbehandleren ha behov for å drøfte saken med kolleger. For det annet vil ansvaret for saken noen ganger kunne være delt mellom flere saksbehandlere. For det tredje vil andre ansatte kunne få tilgang til opplysninger som er taushetsbelagte i forbindelse med gjøremål av administrativ karakter, f.eks. utsending og arkivering av vedtak.

Bokstav b gir ikke adgang til å gjøre taushetsbelagte opplysninger kjent for personer i andre forvaltningsorganer, heller ikke om de tilhører samme etat. Hvorvidt det er adgang til deling i slike situasjoner, vil i stedet bero på unntaket i annet ledd bokstav c.

Etter annet ledd bokstav c er det adgang til å gjøre taushetsbelagte opplysninger tilgjengelig for «personer i andre forvaltningsorganer så langt det er nødvendig for å utføre de oppgaver som er lagt til enten avgiverorganet eller mottakerorganet». Deling kan i begge tilfeller være aktuelt der et av organene har behov for å gi eller få tilgang til taushetsbelagte opplysninger som ledd i arbeidet med å forberede, fatte, gjennomføre eller håndheve vedtak eller andre avgjørelser.

Etter annet ledd bokstav d er det endelig adgang til å gjøre taushetsbelagte opplysninger kjent for «andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse eller for å unngå vesentlig skade eller tap». Bestemmelsen vil blant annet få betydning i situasjoner som omfattes av EMK artikkel 10 om ytrings- og informasjonsfrihet og straffeloven §§ 17 og 18 om nødrett og nødverge.

Det fremgår av tredje ledd at opplysninger om personlige forhold bare kan deles «dersom det er nødvendig og ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningen gjelder». Dette stiller krav i to retninger:

For det første er det bare adgang til deling der opplysningen er «nødvendig» for å utføre de oppgaver som er lagt til vedkommende organ. Nødvendighetskravet knytter seg dermed til opplysningens innhold og ikke til innhentingsmåten. Kravet vil være oppfylt dersom det er tale om et faktisk forhold som har betydning i saken.

For det annet er det et vilkår at deling «ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningen gjelder». Kravet til forholdsmessighet vil være oppfylt der avgiverorganets eller mottakerorganets behov for å gjøre opplysningen tilgjengelig for andre, oppveier den byrden som parten blir påført ved ytterligere spredning.

Ved denne vurderingen vil det også ha betydning om parten har gitt fra seg en opplysning under forutsetning av at den bare skal anvendes til bestemte forhold. I slike tilfeller kan det ses som et tillitsbrudd om opplysningene likevel gjøres tilgjengelige for andre. Det vil også ha betydning om informasjonsutveksling bryter med de forutsetninger som lovgivningen ellers bygger på. En variant er de tilfeller der lovgivningen gir forvaltningen adgang til å be om eller innhente opplysninger fordi tungtveiende hensyn taler for det. I slike tilfeller ville det kunne utgjøre et uforholdsmessig inngrep om loven åpner for å dele opplysningene i saker hvor det ikke gjør seg gjeldende tilsvarende hensyn. En annen variant er de tilfeller der lovgivningen begrenser forvaltningens adgang til å innhente opplysninger fra parten. Dersom forvaltningen i stedet skaffer seg tilgang til opplysningene fra et annet forvaltningsorgan, vil også det kunne utgjøre et uforholdsmessig inngrep.

Når det gjelder deling av personopplysninger til behandlingsformål som er uforenlige med det opprinnelige innsamlingsformålet, skal både nødvendighetskravet og kravet om at deling ikke må utgjøre et uforholdsmessig inngrep, tolkes i lys av personvernforordningen artikkel 6 nr. 4.

Etter fjerde ledd gjelder reglene i første ledd bokstav a til d tilsvarende for andre som omfattes av loven, jf. utk. § 2. Innenfor de rammer bestemmelsen trekker opp, vil det derfor være adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med andre som utøver offentlig myndighet, jf. utk. § 2 første ledd. Det samme gjelder der forvaltningen gjør bruk av sakkyndige eller på andre måter trekker private inn i saksbehandlingen.

Paragrafen fastsetter taushetsplikt for den som får tilgang til taushetsbelagte opplysninger, og angir også rammene for videre bruk av opplysningene. I dagens lov finnes det en tilsvarende bestemmelse i § 13 b annet ledd. Det vises til punkt 19.12.4.

Det fremgår av første leddførste punktum at parter, partsrepresentanter og vitner som får tilgang til taushetsbelagte opplysninger, selv får taushetsplikt – med de rettsvirkninger det har. Dette innebærer at vedkommende må sørge for at opplysningene ikke gjøres tilgjengelige for uvedkommende, jf. utk. § 31, og dessuten må sikre at de oppbevares på forsvarlig måte, jf. utk § 38. Etter annet punktum skal forvaltningsorganet gjøre vedkommende oppmerksom på dette senest samtidig som tilgang gis.

Etter annet ledd kan de taushetsbelagte opplysningene bare brukes «så langt det er nødvendig for å ivareta partens interesser i saken». En part vil dermed kunne forelegge opplysningene for sin advokat eller rådgiver, men kan ikke legge opplysningene ut på nettet i håp om å komme i kontakt med bestemte personer eller fagmiljøer.

Paragrafen gir regler om oppbevaring av taushetsbelagte opplysninger. I dagens lov er det gitt en tilsvarende bestemmelse i § 13 c annet ledd. Det vises til punkt 19.13.

Det fremgår av første ledd at taushetsbelagte opplysninger skal «oppbevares trygt». Bestemmelsen stiller krav om et visst beskyttelsesnivå, men lar det samtidig være opp til forvaltningen å avgjøre hvordan forsvarlighetskravet skal oppfylles. Det vil bl.a. bero på den teknologiske utviklingen hvordan dette best bør gjøres.

For å oppfylle kravet etter første ledd, skal forvaltningen etter annet ledd bl.a. etablere systemer for tilgangskontroll og sporbarhet. Formålet med tilgangskontroll er å «sørge for at uvedkommende ikke får tilgang til opplysningene». Formålet med sporbarhet er å «føre kontroll med hvem som skaffer seg tilgang til opplysningene».

Etter tredje ledd skal forvaltningen «dokumentere hvilke tiltak som er truffet for å oppfylle kravene i første og annet ledd».

Paragrafen gir hjemmel til å fastsette utfyllende forskrifter. I dagens lov er det gitt en begrenset forskriftshjemmel i § 13 annet ledd.

Det fremgår av første ledd at Kongen kan gi nærmere forskrifter om «hvilke opplysninger som skal være underlagt taushetsplikt, og om deling og oppbevaring av taushetsbelagte opplysninger».

Etter annet ledd kan Kongen dessuten «gjøre unntak fra taushetsplikten overfor forskere og andre grupper av personer». Denne forskriftshjemmelen må ses i sammenheng med utvalgets forslag om ikke å videreføre særlige regler om taushetsplikt for forskere i forvaltningsloven.

Kapittel 6 inneholder regler om grensene for vedtakets innhold. Bestemmelsene lovfester regler som i dag anses for å gjelde på ulovfestet grunnlag.

Paragrafen er ny og lovfester den såkalte myndighetsmisbrukslæren for så vidt gjelder utøving av forvaltningsskjønn. Det vises til punkt 34.2.2 og 34.6.

Bestemmelsen fastsetter de innholdsmessige rammene for enkeltvedtaket i den forstand at avgjørelsen ikke kan være et resultat av at forvaltningsorganet har lagt vekt på utenforliggende hensyn, eller et resultat av en skjønnsutøving som er vilkårlig eller innebærer usaklig forskjellsbehandling. Første punktum kan også ses i sammenheng med utk. § 1 annet ledd.

Lovfestingen er ikke ment å innebære noen realitetsendringer. Det siste elementet i den tradisjonelle læren om myndighetsmisbruk – at et vedtak blir ugyldig hvis det er grovt urimelig – har ikke vært brukt av domstolene til å sette vedtak til side på mange år, selv om muligheten har vært nevnt i domspremissene. Det skiller seg derfor fra de andre elementene som er tatt opp i utk. § 40, og er av den grunn utelatt fra bestemmelsen.

Paragrafen er ny og lovfester den såkalte vilkårslæren som etter gjeldende rett er ulovfestet. Det tas ikke sikte på realitetsendringer. Det vises til punkt 34.2.1 og 34.5.

Første punktum angir i hvilke tilfeller forvaltningsorganet kan knytte tyngende vilkår til et vedtak. Det må for det første dreie seg om en tildeling av et gode, f.eks. en tillatelse. For det annet må det være et gode som parten ikke uten videre har krav på. Adgangen til å knytte vilkår til vedtaket etter utk. § 41 gjelder altså bare der forvaltningsorganet har et forvaltningsskjønn ved avgjørelsen.

Annet punktum fastsetter rammene for hvilke vilkår som kan stilles. Det er for det første et krav at vilkåret har saklig sammenheng med tildelingen av godet. Hva som er «saklig», beror på tildelingens art og virkninger, samt kompetansegrunnlaget for tildelingen. Ikke sjelden følger det av en formålsbestemmelse i hjemmelsloven hvilke hensyn loven skal ivareta. Et vilkår som bidrar til å oppfylle lovens formål, vil i så fall være saklig. Men også andre hensyn kan være lovlige. Når det treffes vedtak etter loven, og tillatelse blir nektet fordi den kan føre med seg andre skader og ulemper, kan det foreligge en saklig sammenheng etter utk. § 41 når det i stedet settes vilkår for å motvirke slike skader og ulemper. Spesielt kan det settes vilkår for å ivareta hensyn som etter lovgivningen er tverrgående, jf. f.eks. naturmangfoldloven kapittel II og kulturminneloven § 1, eller for å ivareta interesser som har grunnlovsvern, jf. Grunnloven del E. Et vilkår som motvirker hjemmelslovens formål, kan mangle saklig sammenheng hvis det ikke kan forsvares ut fra hensyn som nevnt. Det samme gjelder for vilkår som overhodet ikke har noe med loven å gjøre, og heller ikke er knyttet til virkningene av tildelingen, for eksempel et vilkår om betaling for en tillatelse uten at dette har klar lovhjemmel.

For det annet må vilkårene ikke virke uforholdsmessig tyngende for parten som tildeles godet med vilkår. Som utgangspunkt må dette vurderes i lys av den tillatelsen eller godet som parten blir tildelt ved vedtaket. Det vil ha betydning hva som er formålet med vilkåret, og hvor egnet det er til å ivareta dette formålet. I enkelte tilfeller kan også partens situasjon bortsett fra det aktuelle vedtaket spille inn ved vurderingen.

Lovforslagets kapittel 7 gir bestemmelser om saksforberedelse i saker om enkeltvedtak og om avgjørelsen i slike saker. Kapitlet avløser forvaltningsloven kapittel IV og V.

Paragrafen gir regler om forvaltningsorganets plikt til å varsle parten før vedtak treffes (forhåndsvarsel). Paragrafen svarer til og viderefører fvl. § 16 med mindre endringer. Forhåndsvarsling er behandlet nærmere i punkt 22.2 i de alminnelige motivene.

Første ledd første punktum slår fast hovedregelen om forhåndsvarsling i saker om enkeltvedtak. Uttrykket «så tidlig som mulig» må ses i lys av formålet med varselet og kravene til varselets innhold. Varselet må komme så tidlig at parten får en reell mulighet til å uttale seg og eventuelt til å korrigere grunnlaget for avgjørelsen. Samtidig må forvaltningsorganet kunne vente med å varsle til det er kommet så langt i saksbehandlingen at varselet kan oppfylle kravene til varselets innhold etter tredje ledd. Annet punktum gjør unntak for saker som parten selv har innledet ved søknad. I søknadssaker vil varsel etter første punktum likevel være nødvendig overfor eventuelle andre parter i saken enn søkeren, jf. likevel tredje ledd som kan komme til anvendelse der saken endrer seg vesentlig, eller saken har ligget i bero i lang tid, slik at også søkeren bør varsles.

Annet ledd stiller krav til forhåndsvarselets innhold. Kravene i første punktum springer ut av og må ses i lys av formålet med varselet, som er å sette parten i stand til å ivareta sine interesser i saken. Varselet trenger ikke å inneholde all faktisk og rettslig informasjon som kan være relevant for avgjørelsen, men må orientere om hva slags vedtak det er aktuelt å treffe, og de avgjørende faktiske forhold og sentrale rettsregler, herunder rettslige vurderingstemaer, som forvaltningsorganet antar kan gi grunnlag for vedtaket. Det er dette som generelt forklarer «hva saken gjelder». Dessuten må varselet ha med annen relevant informasjon i den grad det er «påkrevd» for at parten kan ivareta sine interesser på forsvarlig måte. Dette kan være en orientering om saksgangen og om retten til partsinnsyn, eller – alt etter omstendighetene – sentrale dokumenter i saken, f.eks. søknaden, konsekvensutredning eller en nærmere beskrivelse av det omsøkte tiltaket. For øvrig svarer bestemmelsen i hovedsak til gjeldende § 16 annet ledd.

Varselet kan gis elektronisk til partens digitale postkasse hvis ikke parten har reservert seg mot elektronisk post i samsvar med gjeldende regler. Loven gir ikke regler om varsling ved offentlig kunngjøring, men slike regler kan finnes i særlovgivningen, f.eks. plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven kapittel V.

Etter annet ledd annet punktum skal forvaltningsorganet sette en frist for uttalelse. Fristen skal være så lang at parten har reelle muligheter til å uttale seg og bidra til å opplyse saken for forvaltningsorganet, jf. merknadene til første ledd. Forvaltningsorganet avgjør selv hvordan fristen skal settes (antall dager, konkret dato e.l.), og hvordan den skal beregnes.

Tredje ledd pålegger forvaltningsorganet å sende nytt varsel til parter i to situasjoner. Den ene er når sakens karakter har endret seg «vesentlig» siden varslet første gang ble gitt. Dette innebærer at den avgjørelsen som forvaltningsorganet er i ferd med å treffe, rettslig eller faktisk i stor grad skiller seg fra vedtaket som det første varselet ga informasjon om. Mindre faktiske endringer i grunnlaget for avgjørelsen som organet ønsker å bygge avgjørelsen på, gjør det ikke nødvendig med nytt varsel. I slike tilfeller vil uansett reglene i utk. § 43 om fremlegging av nye opplysninger bli aktualisert. Hvis organet ser at det trolig vil bli truffet et mer vidtgående vedtak overfor parten enn det opprinnelige varselet bar bud om, vil det vanligvis være nødvendig med nytt varsel.

For det annet inntrer varslingsplikten på ny når saken er tatt opp igjen etter å ha vært lagt til side i lang tid. At saken må ha «ligget i bero», innebærer at forvaltningsorganet over en lengre periode ikke har arbeidet med saken. Vilkåret vil ikke være oppfylt i saker hvor det har tatt lang tid å treffe avgjørelse, dersom organet har arbeidet med saken mer eller mindre hele tiden, men når saksbehandlingen blir vesentlig forsinket, skal forvaltningsorganet gi parten melding om det etter utk. § 17 tredje ledd. Om saken blir lagt til side i kortere tid, f.eks. for å prioritere andre saker, inntrer ikke varslingsplikten etter tredje ledd. Nøyaktig hvor lang periode som kreves, må vurderes konkret. Et viktig moment i vurderingen vil være om det har gått så lang tid at parten har hatt rimelig grunn til å tro at saken er henlagt eller avsluttet på annen måte. Saken er «gjenopptatt» når forvaltningsorganet igjen begynner å arbeide med saken og forbereder å treffe vedtak.

Tredje ledd gjelder også til fordel for parter som opprinnelig ikke ble varslet, f.eks. fordi parten innledet saken ved søknad, eller fordi unntakene etter annet ledd var til stede. Dette innebærer at en opprinnelig unntakssituasjon etter første eller fjerde ledd ikke uten videre fritar for å varsle etter tredje ledd.

Fjerde ledd fastsetter enkelte unntak og angir i hvilke tilfeller organet ikke behøver å varsle parten om saken. Til forskjell fra unntaket i første ledd annet punktum er unntakene i fjerde ledd vurderingspregete. Bokstav a viderefører unntaket i fvl. § 16 tredje ledd bokstav a annet alternativ. Varsel både kan og bør unnlates dersom varslingen av parten kan skape en reell fare for at formålet med vedtaket ikke kan nås. Bokstav b viderefører unntaket i gjeldende § 16 tredje ledd bokstav a første alternativ, men konsumerer også unntaket i dagens bokstav b. Varsling kan altså unnlates dersom det er forbundet med store praktiske ulemper å varsle, f.eks. hvis parten ikke har noe kjent kontaktpunkt og ikke kan etterspores uten urimelig stor innsats. Bokstav c viderefører fvl. § 16 tredje ledd bokstav c annet alternativ, men konsumerer også unntaket i § 16 første ledd for de tilfellene hvor parten allerede har uttalt seg. Forvaltningsorganet må likevel ta i betraktning at parten kan ha uttalt seg på et annet eller dårligere grunnlag enn et varsel etter utk. § 42 vil gi. Det første unntaket i dagens § 16 tredje ledd bokstav c er ikke foreslått videreført, slik at forvaltningsorganet ikke kan la være å gi forhåndsvarsel fordi parten har hatt anledning til å uttale seg uten å benytte muligheten.

Paragrafen gir regler om forvaltningsorganets plikt til å legge frem faktiske opplysninger som kommer frem under saksbehandlingen om parten eller partens virksomhet. Paragrafen viderefører med enkelte endringer fvl. § 17 annet til fjerde ledd. Fremleggingsplikten er behandlet i punkt 22.3 i de alminnelige motivene.

Første ledd første punktum fastsetter hovedregelen om plikt til å legge frem opplysninger om parten. Det stilles to krav til opplysningene for at plikten skal inntre. For det første må opplysningene gjelde parten eller den virksomhet han eller hun driver eller planlegger. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Det er imidlertid bare informasjon om den virksomheten som er gjenstand for forvaltningssaken, som er relevant for fremleggingsplikten. Opplysninger om annen virksomhet parten driver, og som altså ikke angår saken, behøver ikke å legges frem. For det annet må organet ha mottatt opplysningene. Ordet «mottatt» skal forstås vidt og omfatter også opplysninger forvaltningsorganet innhenter fra eksterne virksomheter, f.eks. et annet forvaltningsorgan. Det vesentlige er at opplysningene har sin opprinnelse utenfra, og at vedtaksorganet er blitt kjent med opplysningene etter at saken ble innledet. Det er først og fremst denne typen opplysninger som det kan være stor grunn for vedtaksorganet til å få kontrollert ved å legge dem frem for parten. For personopplysninger vil en slik fremlegging for parten være i samsvar med personopplysningsloven, jf. personvernforordningen artikkel 14.

Første ledd annet punktum viderefører fvl. § 17 tredje ledd i et tilsynelatende utvidet omfang og angir hvilke opplysninger forvaltningsorganet ikke har en rettslig plikt til å legge frem, men som det likevel bør legge frem. Utvidelsen består i at organet oppfordres til å legge frem alle opplysninger av vesentlig betydning for avgjørelsen, uavhengig av om det må forutsettes at parten «har grunnlag eller interesse for å uttale seg om» opplysningene, slik det fremgår av dagens regel. Selv om organet ikke har en plikt til å legge frem opplysningene, må det vurdere om opplysningene skal legges frem. Bestemmelsen må ses i sammenheng med utredningsplikten etter utk. § 44. Fremlegging vil kunne bidra til at saken blir forsvarlig utredet, slik utredningsplikten krever. Det er derfor tenkelig at en unnlatelse av å legge frem opplysninger kan bli ansett som et brudd på utredningsplikten, bl.a. avhengig av hvor sentrale opplysningene er for saken og avgjørelsen som treffes, og om fremlegging ville vært egnet til å belyse viktige sider av saken.

Første ledd tredje punktum pålegger forvaltningsorganet å sette en frist for uttalelse. Dette gjelder enten opplysningene legges frem etter første eller annet punktum. Fristen skal være lang nok til å gi parten reelle muligheter til å uttale seg om opplysningene, men det er også viktig at fristen ikke bidrar til å forlenge saksbehandlingstiden unødig. Når fristen er utløpt, bør forvaltningsorganet i de fleste tilfeller kunne bygge avgjørelsen på den informasjonen som er tilgjengelig.

Annet ledd gjør unntak fra fremleggingsplikten etter første ledd første punktum. For andre opplysninger enn dem som omfattes av første ledd første punktum, er det ikke nødvendig å vurdere unntaksvilkårene. Unntakene kan likevel være styrende for de vurderingene organet gjør når det skal avgjøre om opplysninger skal legges frem etter bør-regelen.

Det gjelder generelt at annet ledd gir en adgang til å la være å legge frem opplysningene, ikke en plikt. Forvaltningsorganet kan derfor velge å legge dem frem. Annet ledd bokstav a gjør unntak for tilfeller hvor opplysningene er bekreftet av parten selv. Bekreftelsen trenger ikke å ha skjedd eksplisitt. Det vil f.eks. være tilstrekkelig at opplysningene indirekte bekreftes av andre opplysninger parten selv har gitt i sin fremstilling av saken, eller at opplysningene harmonerer godt med en annen fremstilling som parten tidligere har kontrollert. Bokstav b gjør unntak for hastesituasjoner og andre tilfeller hvor fremlegging vil være praktisk umulig, f.eks. fordi parten ikke har noe kjent kontaktpunkt. Det er ikke et krav at fremlegging må være absolutt umulig. Vilkåret vil være oppfylt dersom det krever uforholdsmessig store ressurser å finne ut hvor parten befinner seg, eller hvordan parten kan få seg forelagt opplysningene. For øvrig innbyr unntaksbestemmelsen til en avveining av hensynet til rask avgjørelse og effektiv saksbehandling mot hensynet til partens muligheter til å ivareta sine interesser.

Annet ledd bokstav c viderefører det generelle unntaket i gjeldende bokstav c og gjør unntak for fremlegging når det åpenbart er unødvendig å legge frem opplysningene av hensyn til utredning av saken og partens muligheter for å uttale seg. Det sentrale i bokstav c er at de hensynene som taler for at parten bør få uttale seg om opplysningene, ikke gjør seg gjeldende. Det kan være fordi opplysningene ikke har nevneverdig betydning for avgjørelsen, eller det kan være at de utelukkende taler til gunst for parten, slik at det er grunn til å tro at parten ikke vil komme med innvendinger eller kommentarer.

Annet ledd bokstav d viderefører gjeldende rett og gjør unntak for opplysninger som parten ikke ville hatt krav på innsyn i etter en innsynsbegjæring. Dette unntaket følger i dag motsetningsvis av fremleggingsplikten i gjeldende § 17 annet ledd første punktum. Selv om det ikke er en plikt til å legge frem slike opplysninger, bør det overveies å gjøre det hvis gode grunner taler for å gi parten merinnsyn etter reglene i innsynslova.

Paragrafen avløser fvl. § 17 første ledd første punktum og gir regler om forvaltningsorganets plikt til å utrede saken før det treffer vedtak, og om parters plikt til å medvirke til å opplyse saken. Utredningsplikten er behandlet i punkt 21.4 og 21.5. Medvirkningsplikten er behandlet i punkt 21.6.

Første ledd første punktum slår fast forvaltningsorganets plikt til «sørge for at saken er forsvarlig utredet» før det gjør vedtak i saken, dvs. før realitetsavgjørelsen tas. Kravet om «forsvarlig» utredning er ikke ment å utvide eller innsnevre forvaltningens utredningsplikt sammenlignet med gjeldende regel i fvl. § 17 første ledd første punktum, men i stedet å gi et mer dekkende uttrykk for pliktens innhold. Som i dag må utgangspunktet være at alle faktiske forhold som kan ha reell betydning for avgjørelsen, skal løftes frem under saksbehandlingen og belyses og vurderes av forvaltningsorganet. Det er organets oppgave å sørge for at saken er utredet objektivt og nøytralt og på det grunnlaget treffe riktige, formålstjenlige og hensiktsmessige avgjørelser.

At utredningen skal være «forsvarlig», innebærer at det kan bero på de konkrete omstendighetene i saken hvor grundig utredningen rent faktisk må være. Relevante momenter i denne forsvarlighetsvurderingen vil være hva saken gjelder, hvor viktig den er for parten eller eventuelt (lokal)samfunnet og for allmenne interesser, hvor lang tid forvaltningsorganet har til rådighet, herunder om det haster å treffe en avgjørelse, og i noen grad også hvilke andre ressurser forvaltningsorganet har til rådighet. Dessuten må alle disse omstendighetene ofte måtte avveies mot hensynet til en forsvarlig økonomisk ressursbruk. Ingen statlige eller kommunale organer har ubegrenset med ressurser, og i realiteten er det få saker som kan utredes så grundig at absolutt alle tenkelige relevante fakta i saken kommer frem. Utredningspliktens omfang må for øvrig også avgrenses mot partenes medvirkningsplikt etter annet ledd.

Bestemmelsen pålegger organet en plikt til å «sørge for» at saken er utredet. Det er dermed opp til forvaltningsorganet selv å bestemme hvordan utredningen rent praktisk skal gjennomføres. I en del sakstyper vil konsekvensutredninger, jf. tredje ledd, være et viktig middel til å få utredet saken. Dersom organet f.eks. setter ut utredningsarbeidet eller saksbehandlingen, må dette gjøres etter reglene i utk. § 26. I slike tilfeller følger det forutsetningsvis av første ledd første punktum at ansvaret for resultatet uansett ligger hos vedtaksorganet.

Første ledd annet punktum er nytt og presiserer utredningsplikten på to måter. Bestemmelsen er et stykke på vei en lovfesting av krav som bl.a. følger av utredningsinstruksen i staten. I det omfang saken tilsier, må organet for det første klargjøre hvilke tredjepartsinteresser som berøres av saken, og hvordan de berøres. Hvorvidt saken «tilsier» at dette må gjøres, vil som regel bero på sakens karakter og de materielle reglene som saken bygger på. Det kan f.eks. følge av lovgrunnlaget vedtaket bygger på, at avgjørelsen skal treffes etter en avveining mellom hensynet til private og hensynet til allmenne interesser. Men selv om det ikke er gitt slike uttrykkelige retningslinjer i lovgrunnlaget, kan første ledd annet punktum innebære en plikt til å identifisere og utrede mulige konsekvenser saken kan få for private tredjepersoner eller samfunnet for øvrig. Organet er bare pålagt å «klargjøre» disse interessene. Hvorvidt organet må legge vekt på dem i skjønnsutøvingen, identifisere dem i vedtaket eller på andre måter ta hensyn til dem, vil bero på det materielle rettsgrunnlaget vedtaket treffes i medhold av, og omstendighetene ved saken for øvrig.

Videre må organet etter annet punktum klargjøre «alternative løsninger». I dette ligger særlig at organet skal ta sikte på å identifisere flere realistiske alternative resultater i saken. I klarleggingsplikten ligger dessuten at organet i valget mellom flere alternative avgjørelser bør utrede hvordan disse vil slå ut. Dette kan gi et mer realistisk grunnlag for selve skjønnsutøvingen.

Annet ledd er nytt og pålegger partene en medvirkningsplikt i saker som partene selv innleder hos forvaltningsorganet. Etter bestemmelsen skal partene uoppfordret legge frem opplysninger som kan ha betydning for saken, for forvaltningsorganet. Bestemmelsen gjelder særlig for søknadssaker, men kan også få betydning i andre saker. Plikten gjelder bare så langt det er mulig for parten å legge frem opplysningene. Uttrykket «så langt som mulig» bør ikke tolkes for strengt, og plikten gjelder bare opplysninger som parten ikke vil ha uforholdsmessig store vanskeligheter med å frembringe. Plikten gjelder også bare opplysninger som kan få betydning for avgjørelsen. Opplysninger som ikke kan få betydning for vedtakets innhold, trenger parten ikke å legge frem.

I annet ledd annet punktum er det presisert at parten i alle slags saker «bør» legge frem opplysninger som kan få betydning for avgjørelsen. I tredje punktum er det av pedagogiske grunner fastslått at dersom parten ikke oppfyller medvirkningsplikten, kan det virke inn på avgjørelsen. Det ligger ikke noe annet i dette enn det opplagte at forvaltningsorganet bare kan legge til grunn og bygge avgjørelsen på opplysninger som organet er kjent med. Partene kan ikke forvente at forvaltningsorganet skal treffe avgjørelser til fordel for parten basert på opplysninger som parten ikke har dokumentert. Annet ledd tredje punktum er imidlertid ikke en bevisbyrderegel som gjør at forvaltningsorganet kan løse faktisk tvil til partens ugunst fordi parten ikke har medvirket. Regler om bevisbyrde og beviskrav må bygges på andre regler, f.eks. det aktuelle kompetansegrunnlaget.

Medvirkningsplikten etter annet ledd og utredningsplikten etter første ledd må ses i lys av hverandre. De må i tillegg ses i sammenheng med veiledningsplikten, medregnet utk. § 16 om retting av feil og mangler. Selv om forvaltningsorganet som utgangspunkt ikke behøver å frembringe opplysninger som det er rimelig å forvente at parten legger frem – og som parten eventuelt har en plikt til å legge frem, f.eks. dokumentasjon som underbygger en søknad – vil veiledningsplikten kunne stille krav til oppfølging overfor en part som glemmer dette.

Tredje ledd er foreslått tatt med av pedagogiske grunner. Regler om konsekvensutredninger finnes særlig i plan- og bygningsloven § 4-2 og kapittel 14 med tilhørende forskrift, genteknologiloven 2. april 1993 nr. 38 med tilhørende forskrift og folkehelseloven 24. juni 2011 nr. 29 § 11. En konsekvensutredning etter disse reglene må gjennomføres slik at den – eventuelt sammen med annen saksutredning – oppfyller utredningsplikten etter utk. § 44.

Paragrafen avløser fvl. §§ 18 til 18 d og henviser parter som ønsker innsyn i sakens dokumenter, til reglene i innsynslova. Den må ses i sammenheng med utvalgets forslag om gi regler om partsinnsyn i offentleglova, som derfor samtidig bør få korttittelen innsynslova, se utk. § 95. Partsinnsyn er behandlet i punkt 22.4 i de alminnelige motivene. Det er bare parter i saker om enkeltvedtak som kan kreve innsyn etter reglene om partsinnsyn i innsynslova, se merknadene til bestemmelsene i innsynslova nedenfor.

Paragrafen samler og viderefører reglene om mindreåriges rettigheter i saksbehandlingen.

Første ledd svarer til fvl. § 16 første ledd annet punktum og § 17 fjerde ledd. Den mindreårige må for egen del kunne erklære at det er unødvendig å bli forelagt nye opplysninger etter utk. § 43 (som uttrykkelig sagt i fvl. § 17 fjerde ledd), men det binder ikke vergen.

Annet ledd svarer til fvl. § 17 første ledd annet og tredje punktum.

Tredje ledd svarer til fvl. § 18 første ledd fjerde punktum.

Fjerde ledd svarer til fvl. § 27 første ledd annet punktum.

Paragrafen gjelder vedtakets form og viderefører deler av fvl. § 23. Annet ledd er nytt. Det vises til punkt 23.1 i de alminnelige motivene.

Første ledd viderefører hovedregelen i fvl. § 23 om at vedtak skal være skriftlig. Bestemmelsen er et utslag av den generelle regelen om skriftlig saksbehandling i utk. § 10. «Skriftlig» omfatter også elektronisk tekst som er ment å være tilgjengelig også for ettertiden. Mulighet for unntak fra kravet om skriftlighet finnes i utk. § 51.

Vedtaket skal utformes i klart språk, se utk. § 8 annet ledd om at forvaltningsorganet skal bruke et språk som er klart, presist og så vidt mulig tilpasset mottakeren. Se også utk. § 1 om at saksbehandlingen skal være tillitvekkende og ta hensyn til den enkeltes behov.

Annet ledd første punktum stiller krav til autentisering av vedtaket. At vedtaket skal være «undertegnet», forstås i vid forstand og omfatter også elektronisk signatur og andre alminnelig brukte sikre autentiseringsmetoder, jf. lov 15. juni 2018 nr. 44 om elektroniske tillitstjenester.

Vedtaket skal som hovedregel opplyse om saksbehandlerens navn. Det kan gjøres særskilt eller følge av hvem som har parafert brevet, jf. reglementet for departementenes organisasjon og saksbehandling § 12 nr. 2 (fastsatt ved kgl. res. 23. januar 1981 med endringer ved kgl. res. 30. november 1984). Opplysning om hvem som har hatt hovedansvaret for saksbehandlingen kan blant annet være viktig for å avdekke eventuell inhabilitet. Det gir også holdepunkter for hvem parten kan ta kontakt med ved spørsmål.

Forvaltningsorganet kan la være å opplyse om saksbehandlerens navn hvis «tungtveiende grunner» taler mot å opplyse om det. Det kan for eksempel være grunn til å frykte at saksbehandleren vil utsettes for voldelige reaksjoner, grove trusler, grov sjikane eller utilbørlig press hvis navnet fremgår av vedtaket. Indiksjoner på dette kan for eksempel være at parten har et alvorlig kriminelt rulleblad som omfatter vold og trusler, at parten har fremsatt alvorlige trusler i saken eller ellers har en «profil» som gjør anonymitet nødvendig for å ivareta hensyn til liv og helse. Når saksbehandlerens navn skjermes, må navnet til en overordnet eller forvaltningsorganets leder fremgå av vedtaket. Hvem som er organets leder, formodes å være offentlig kjent. Det skal ikke under noen omstendigheter brukes fiktive navn. Hvis saksbehandlerens navn unntas, skal det opprettes et internt notat hvor det redegjøres for bakgrunnen for beslutningen, hvem som har fattet beslutningen, og hvem som er saksbehandler og vedtaksfatter, se utk. § 10 tredje ledd.

Annet ledd annet punktum gjelder saker der ingen fysisk saksbehandler har truffet vedtaket. I slike tilfeller skal vedtaket opplyse om at det er truffet ved helautomatisert saksbehandling.

Paragrafen viderefører fvl. § 24 første ledd første punktum og siste ledd samt § 25 med noen endringer. Det vises til punkt 23.2 i de alminnelige motivene.

Første ledd første punktum bestemmer at enkeltvedtak skal ha begrunnelse, og viderefører fvl. § 24 første ledd første punktum. Det er krav om klart språk også ved utformingen av begrunnelsen, jf. utk. § 8 annet ledd om at forvaltningsorganet skal bruke et språk som er klart, presist og så vidt mulig tilpasset mottakeren. Begrunnelseskravet gjelder i utgangspunktet for alle enkeltvedtak, også der parten forventes å være fornøyd med vedtaket. I slike tilfeller vil det imidlertid stilles mindre strenge krav til begrunnelsens innhold. Dette er en endring fra gjeldende rett, som bestemmer at det i enkelte typer saker ikke er nødvendig å gi samtidig begrunnelse. Begrunnelsen skal som hovedregel være skriftlig. Dette er et utslag av den generelle regelen om skriftlig saksbehandling i utk. § 10. «Skriftlig» omfatter også elektronisk tekst som er ment å være tilgjengelig også for ettertiden. Unntak fra skriftlighetskravet reguleres i utk. § 51.

Første ledd annet punktum er nytt og fremhever begrunnelsespliktens formål, som er å kunne forklare sakens utfall for parten. Forvaltningsorganet skal, så langt det er praktisk mulig, ta hensyn til partens behov og forutsetninger for å forstå vedtaket. Begrunnelsen skal utformes i klart språk, se utk. § 8 annet ledd.

Første ledd tredje punktum er nytt. Det lovfester at begrunnelsesplikten er relativ, noe som må antas å samsvare med gjeldende rett. Det stilles større krav til begrunnelsen der vedtaket er særlig inngripende, og lempeligere krav der vedtaket er trivielt eller det ikke er grunn til å tro at parten vil være misfornøyd med det. Vedtakets «betydning» sikter til hvordan vedtaket påvirker parten og tredjepersoner, men også til eventuelle konsekvenser for mer generelle samfunnsforhold og allmenne interesser.

Annet ledd gjelder hva begrunnelsen skal inneholde, og må forstås i lys av første ledd. Annet ledd bokstav a gjelder de faktiske forholdene som vedtaket bygger på. Begrunnelsen skal nevne de faktiske omstendighetene som har hatt «mye å si» for sakens utfall. Det er ikke nødvendig å redegjøre for alle detaljer som forvaltningen har kjennskap til, eller faktiske opplysninger som ikke har hatt særlig betydning for utfallet. Det er ikke nødvendig å redegjøre for de enkelte bevismidler og slutningene en trekker fra dem (selve bevisvurderingen). Fremstillingen kan støtte seg på en eksisterende redegjørelse som parten har utarbeidet eller er kjent med, men begrunnelsen må i så fall peke på hvilke forhold som har hatt mye å si for vedtakets konklusjon.

Hvis avgjørelsen har bygd på opplysninger som forvaltningsorganet har fått tilgang til fra et annet organ, skal begrunnelsen opplyse om dette og organet skal navngis.

Annet ledd bokstav b gjelder beskrivelsen av rettsanvendelsen. Begrunnelsen skal for det første vise til reglene som vedtaket bygger på. Henvisningen skal være så presis som praktisk mulig. For det andre skal begrunnelsen i nødvendig utstrekning gjøre rede for innholdet i reglene. Kravet må forstås i lys av at begrunnelsen skal kunne forklare sakens utfall for parten, se første ledd. «Nødvendig utstrekning» vil være slik utstrekning som kan sette parten i stand til å forstå hovedtrekkene i vedtakets rettslige innhold. Hvis parten er profesjonell, kan språket være mer teknisk. Tilhører parten en samfunnsgruppe som ikke kan forventes å ha forutsetninger for å gjøre mening av juridisk tekst, skal redegjørelsen ta hensyn til det. Som hovedregel er det ikke nødvendig å gjøre rede for tolkningsprosessen, men det kan være nødvendig hvis et bestemt tolkningsspørsmål er det springende punktet i saken.

Annet ledd bokstav c gjelder beskrivelsen av vurderingspregete vilkår. Begrunnelsen skal gjøre rede for de viktigste momentene som forvaltningsorganet har lagt vekt på ved avgjørelsen. Bestemmelsen gjelder redegjørelsen for forvaltningens vurderinger generelt. For det første omfattes forvaltningens vurderinger av hensiktsmessighet («forvaltningsskjønn», «hensiktsmessighetsskjønn», «fritt skjønn», «kan-skjønn»). Forvaltingsorganet kan for eksempel innvilge en ytelse når bestemte vilkår er oppfylt. For det andre omfattes forvaltningens vurderinger av vilkår i lov eller forskrift (vurderingspreget rettsanvendelse). Et eksempel på et vurderingspreget vilkår er at noe er «urimelig». I noen saker vil det være overlapp mellom beskrivelsen av de faktiske forholdene som har hatt mye å si, og de viktigste momentene som forvaltningsorganet har lagt vekt på ved avgjørelsen. For vilkår som ikke er vurderingspregete, vil ofte forklaringen av rettsreglene og av de faktiske forholdene i saken uten videre forklare hvilke momenter det er lagt vekt på.

Å gjøre rede for «de viktigste hensyn» er å nevne argumentene eller forholdene som har hatt mye å si for vurderingen. Det må opplyses om mer enn det aller viktigste momentet i vurderingen, men det er ikke nødvendig å nevne alle momentene som har hatt betydning. Kravet til omfanget må vurderes i lys av første ledd om at begrunnelsen skal tjene til å forklare sakens utfall for parten, og at omfanget skal tilpasses vedtakets betydning.

Det er ikke nødvendig å gjengi eller kommentere alle argumentene som parten har gjort gjeldende i saken. Ofte vil det likevel være hensiktsmessig for å forklare utfallet av saken for parten at begrunnelsen tar opp sentrale punkter i partens argumentasjon og forklarer hvorfor den ikke førte frem.

Tredje ledd gjør unntak fra annet ledd. Begrunnelsen trenger ikke å inneholde opplysninger som kan unntas partsinnsyn etter innsynslova § 13 a. Av og til kan det like fullt være grunn til at begrunnelsen inneholder opplysninger som parten ikke har rett til innsyn i. Hvis begrunnelsen ikke redegjør for opplysninger eller vurderinger som har hatt betydning for vedtaket, må dette i stedet fremgå av et skriftlig internt notat.

Fjerde ledd gir hjemmel til å fastsette forskrift om unntak fra plikten til å gi begrunnelse eller om adgang til å gi etterfølgende begrunnelse. Bestemmelsen viderefører fvl. § 24 fjerde ledd, jf. forvaltningslovforskriften §§ 20 og 21. Justisdepartementet har praktisert en høy terskel for å legge til grunn at det foreligger «særlige forhold» som gjør det «nødvendig» med unntak.

Paragrafen viderefører fvl. § 27 første ledd første, tredje og sjette punktum og annet ledd med noen endringer. Annet og tredje ledd er nye. Paragrafen er omtalt i punkt 23.3 i de alminnelige motivene.

Første ledd første punktum angir hva underretning er. Underretning er formidling av vedtaket med dets begrunnelse, samt opplysninger som er nevnt i utk. § 50. At underretningen skal skje «straks», innebærer at oversendingen skal skje i forlengelse av at vedtak treffes og begrunnelse utarbeides. At forvaltningsorganet «selv» skal underrette, betyr at organet ikke kan delegere til andre å underrette. Det betyr for eksempel at en klageinstans ikke kan pålegge underinstansen å underrette klageren og eventuelt andre parter om klageinstansens vedtak.

Første ledd annet punktum er en henvisning til at særlovgivning eller forskrift kan bestemme at vedtak skal kunngjøres offentlig i tillegg til eller i stedet for underretning etter første punktum. Det kan være aktuelt å bestemme dette på områder med saker som har et stort antall parter. Om offentlig kunngjøring kommer i tillegg til eller i stedet for forvaltningslovens regler om underretning, beror på en tolkning av den konkrete lov- eller forskriftsbestemmelsen.

Annet ledd er nytt og bestemmer at forvaltningsorganet bør underrette personer som i løpet av saksforberedelsen har bedt om å bli holdt orientert. En anmodning om å bli underrettet når vedtak foreligger, har likhetstrekk med en begjæring om innsyn. Hvis forvaltningsorganet har grunn til å tro at personen som ber om underretning, vil ha klagerett (jf. utk. § 53), bør den klare hovedregelen være at vedkommende underrettes. Det vil være servicevennlig og effektivt å la borgeren slippe å måtte å gå om en formell innsynsbegjæring i slike tilfeller. Det vil også medføre fordeler ved beregning av klagefristen.

Underretning til flere enn partene kan bety at taushetsbelagte opplysninger må skjules. Det kan være tidkrevende og kan begrunne at personer som ber om underretning etter annet ledd, ikke får det. Dette vil særlig være aktuelt hvis forvaltningsorganet har grunn til å anta at vedkommende ikke vil ha klagerett eller annet konkret behov for beskjed. Det kan også være aktuelt å sende en forenklet underretning med for eksempel vedtakets konklusjon og informasjon om reglene i innsynslova (offentleglova), jf. også veiledningsplikten etter utk. § 14.

Tredje ledd er nytt og gjelder underretning der vedtak ikke treffes. Forvaltningsorganet skal i utgangspunktet underrette parten og personer nevnt i annet ledd dersom den avslutter en sak uten å treffe vedtak. Parten mv. vil ha interesse i beskjed om utfallet der vedkommende har mottatt forhåndsvarsel eller på annen måte har fått kjennskap til saken.

Fjerde ledd gjelder unntak fra hovedregelen om underretning. Bestemmelsen viderefører fvl. § 27 første ledd siste punktum. Det er ikke nødvendig å underrette hvis det er «åpenbart unødvendig» og vedtaket «ikke medfører skade eller ulempe for parten». De to vilkårene må være oppfylt samtidig. Et eksempel er at en søknad i sak som påvirker tredjeperson slik at vedkommende er part i saken, avslås før tredjepersonen har blitt varslet om saken eller uttalt seg i den av eget tiltak. Et selskap søker for eksempel om å legge en ledning over mange titalls privateide tomter, men forvaltningsorganet antar at søknaden vil bli avslått, og unnlater å varsle tomteeierne. Hvis det ikke foreligger holdepunkter for at tomteeierne kjenner til saken, er det ikke nødvendig å underrette om avslaget. Hvis tomteeierne har fått varsel om sak etter utk. § 42 eller forvaltningsorganet kjenner til at konkrete tomteeiere har kjennskap til saken, er vilkårene for å unnlate underretning ikke oppfylt.

• d) adgangen til og hovedvilkårene for å få dekket sakskostnader

Paragrafens første ledd er nytt. Annet ledd viderefører fvl. § 27 tredje og fjerde ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 23.3 i de alminnelige motivene.

Bestemmelsen gjelder opplysningene som underretningen skal inneholde i tillegg til vedtaket og dets begrunnelse. Opplysningene som bestemmelsen nevner, skal tas med i underretningen så langt de kan være aktuelle i saken. Det betyr at det ikke er nødvendig å ta med opplysninger som ikke kan være aktuelle. Klageinstansen må ikke, og bør heller ikke, inkludere opplysninger om fremgangsmåten ved klage. Dersom det er usikkert om opplysningene vil være relevante for saken, skal opplysningene tas med.

Første ledd gjelder kontaktinformasjon. Underretningen skal oppgi forvaltningsorganets elektroniske adresse, men kan også ta med postadresse, besøksadresse og telefonnummer. Det er opp til forvaltningsorganet selv om det vil oppgi en bestemt kontaktperson, men indirekte vil det ofte følge av vedtaket at den som har underskrevet eller parafert det, kan kontaktes.

Annet ledd gjelder informasjon om forskjellige praktiske opplysninger.

Bokstav a gjelder informasjon om klagereglene. Det er relevant i alle tilfeller der det er en adgang til å klage til et annet forvaltningsorgan etter reglene i utk. kapittel 8.

Bokstav b gjelder retten til å se sakens dokumenter etter innsynslova.

Bokstav c gjelder informasjon om forvaltningens veiledningsplikt etter utk. § 14.

Bokstav d gjelder informasjon om adgangen til å be om utsatt iverksetting av vedtaket etter utk. § 76. Enkelte vedtak er slik at iverksettingen vil medføre uopprettelig skade, for eksempel vedtak om avliving av et dyr.

Bokstav e gjelder informasjon om adgangen til å søke fritt rettsråd. Dette vil bare være aktuelt i enkelte typer saker, se rettshjelploven 13. juni 1980 nr. 35.

Bokstav f bestemmer at det skal gis informasjon om særlige vilkår for søksmål etter utk. § 52 hvis det blir satt et slikt vilkår. Det skal opplyses om rettsgrunnlaget for vilkårene, samt om hva de gjelder. Hvis underretningen ikke inneholder slike opplysninger, gjelder de ikke for parten. Det samme gjelder når søksmålsvilkåret bygger på en bestemmelse i særlovgivningen i stedet for § 52.

Et mindretall (Innjord) foreslår som bokstav d en regel om informasjon om adgangen til å få dekket kostnader ved klage når vedtaket blir endret til gunst for parten på grunn av en feil ved det, se utk. § x. Informasjonen bør da omfatte hovedvilkårene for å få slik kostnadsdekning og hvordan parten skal gå frem med et slikt krav.

Paragrafen en ny, men viderefører elementer fra fvl. §§ 23 og 27. Det vises til punkt 23.1.3, 23.2.6 og 23.3.6 i de alminnelige motivene.

Bestemmelsen gjør unntak fra hovedregelen om at vedtaket, begrunnelsen og underretningen er skriftlig, se utk. §§ 47, 48 og 49.

Første ledd bestemmer at et vedtak ikke trenger å være skriftlig hvis det haster med å treffe vedtaket eller skriftlighet av andre grunner ikke er praktisk mulig. I slike tilfeller vil det være upraktisk og byrdefullt med krav om skriftlig form. Bestemmelsen gir ikke grunnlag for fravike utgangspunktet om skriftlighet fordi det vil være lettere og eller mer praktisk for forvaltningsorganet. Skriftlighet må i den konkrete situasjonen utgjøre en hindring for god og hensiktsmessig myndighetsutøving. Et eksempel er der det haster så sterkt å innvilge en søknad at det må gjøres over telefon, eller der det gis pålegg om opphør av farlig aktivitet under en utrykning. Iallfall i det førstnevnte eksemplet er det en forutsetning at vedtaket blir nedtegnet i samsvar med utk. § 10.

I tillegg til muntlige vedtak kan det treffes vedtak som ikke har noe verbalt uttrykk. Når vedtaket kommer til uttrykk som en faktisk handling, vil ofte vedtaket og iverksettingen av det falle sammen, som der en tjenesteperson dirigerer trafikken eller et spedbarn hentes ut av en situasjon der foreldrene er fraværende eller ute av stand til å kommunisere. I en situasjon hvor forvaltningsorganet har valget mellom å treffe vedtaket i muntlig form eller som faktisk handling, bør det velge den formen som gir best veiledning til parten.

Annet ledd første punktum bestemmer at når vedtaket ikke er skriftlig, skal forvaltningsorganet gi slik begrunnelse som nevnt i utk. § 48 og slike tilleggsopplysninger som nevnt i utk. § 50, så langt vedtakssituasjonen tillater det. Når et vedtak er muntlig, vil det ofte være rom for å gi en viss begrunnelse, selv om det i mange tilfeller ikke vil være praktisk mulig å oppfylle vilkårene i utk. § 48. Hvor langt forvaltingsorganet skal gå i å gi opplysninger, beror på en vurdering av den konkrete situasjonen. Forvaltningens veiledningsplikt i § 14 kan også gi føringer for hva det bør informeres om.

Annet ledd annet punktum gjelder situasjoner der vedtak treffes og gjennomføres uten at parten er til stede. Dette kan være praktisk der vedtak kommer til uttrykk ved en faktisk handling. Et eksempel er der et barn hentes ut fra et hjem etter en utrykning og foreldrene ikke er til stede, eller der det gjennomføres inngrep på eiendom uten at eieren har fått beskjed eller er til stede. Det kan også tenkes at et vedtak gis muntlig til én part, men at saken har flere parter som ennå ikke er informert. I slike tilfeller skal det gis skriftlig underretning som fyller kravene i § 49, som inkluderer opplysningene som er nevnt i § 50.

Etter tredje ledd kan en part kreve skriftlig bekreftelse av et vedtak som i utgangspunktet ikke har skriftlig form. Parten kan be om slik bekreftelse når som helst og må ikke oppfylle noen formkrav. Når en part har bedt om bekreftelse, skal forvaltningen gi den så snart som mulig. Den skal inneholde opplysninger som nevnt i § 48 om krav til begrunnelsen og § 50 om krav til underretningens innhold. Forvaltningsorganet trenger bare å gi slik etterfølgende bekreftelse «så langt det er mulig». I noen tilfeller vil det være praktisk umulig å gi slik bekreftelse, som for eksempel der kjøretøyer dirigeres i trafikken.

Paragrafen gjelder vilkår for å reise sak for domstolene om vedtaket. Den svarer i det vesentlige til fvl. § 27 b.

Første punktum gir forvaltningsorganet adgang til å sette som vilkår i vedtaket at klageretten etter utk. kapittel 8 må brukes før det kan reises søksmål om vedtaket. Er det ikke satt noe slikt vilkår, står vedkommende fritt til å velge mellom å klage og å reise søksmål. Bestemmelsen gjelder både for søksmål som direkte gjelder gyldigheten av vedtaket, og søksmål for å få stadfestet at det er adgang til å utføre handlinger som vedtaket eventuelt vil være til hinder for. Regelen gjelder også for søksmål om erstatning i anledning av et vedtak, men står tilbake for regelen i skjønnsloven § 4 annet ledd om ekspropriatens adgang til å kreve skjønn.

Når det er satt vilkår etter første punktum, vil det i praksis ikke kunne reises søksmål før klageinstansen har avgjort klagen. Tar det mer enn seks måneder, følger det av annet punktum at det er adgang til å reise søksmål trass i vilkåret. Det gjelder likevel ikke hvis det skyldes klageren at klagesaken ikke er avgjort innen seks måneder. Til forskjell fra regelen etter fvl. § 27 b gjelder annet punktum i alle tilfeller der klageren er årsak til forsinkelsen, selv om klageren ikke er noe å bebreide. Forvaltningsorganet kan likevel samtykke i at søksmål blir reist, og seksmånedersfristen er ikke til hinder for å sende varsel om søksmål etter tvisteloven § 5-2.

Kapittel 8 gir regler om klage. Reglene gjelder først og fremst klage over enkeltvedtak, men de kan komme til anvendelse i andre klagesaker når det foreligger hjemmel for det. Klage er behandlet i kapittel 24.

Paragrafen avløser fvl. § 28 første ledd (delvis) og tredje og fjerde ledd. Den har regler om hvilke avgjørelser som kan påklages, og hvem som har klagerett. Det vises til punkt 24.7 og 24.8 i de alminnelige motivene.

Første ledd fastsetter at enkeltvedtak kan påklages, og angir hvem som har klagerett. Bestemmelsen svarer i det vesentlige til gjeldende rett. Hvilke avgjørelser som regnes som enkeltvedtak, må bedømmes etter definisjonen i utk. § 6 første ledd. Hvilket organ som skal avgjøre klagen (klageinstansen), følger av utk. § 54.

Etter første ledd bokstav a har parten alltid klagerett, uansett hvilket reelt behov parten har for å klage, jf. punkt 24.8.2. Hvem som regnes som part, må bedømmes etter definisjonen i utk. § 6 tredje ledd. En tidsmessig begrensning av klageretten følger av reglene om klagefrist i utk. § 55, som langt på vei vil sikre at klagen har aktuell interesse. Hvis en klage ikke innebærer noe krav om å få endret innholdet av avgjørelsen og dermed ikke fyller noe reelt behov for klageren, kan den tjene en funksjon som middel til forvaltningens interne kontroll, men kan etter omstendighetene blir behandlet ganske enkelt.

Første ledd bokstav b avløser kriteriet «rettslig klageinteresse» i fvl. § 28 og gir andre enn partene klagerett. Kriteriet i bokstav b er utformet etter mønster av tvisteloven § 1-3, men det er fremhevet at de må bli berørt av vedtaket i vesentlig grad for å ha klagerett. Dette må likevel ikke tas for strengt. F.eks. må vedtak om miljøbelastende tiltak kunne påklages av dem som har slik tilknytning til det område som kan bli utsatt for forurensning eller støy som kan være til nevneverdig skade eller ulempe, og en nabo som mister utsikten ved et planlagt byggeprosjekt, må kunne påklage vedtak som tillater prosjektet.

Første ledd bokstav c opprettholder den etablerte praksis med å gi ideelle organisasjoner klageadgang over vedtak som berører interesser som ligger innenfor organisasjonens formål eller naturlige virkeområde. I noen grad må de to kriteriene ses i sammenheng, slik at en lokalorganisasjon normalt ikke kan klage over vedtak som ikke har virkninger innenfor organisasjonens geografiske virkefelt. Også vedtak som legger til rette for tiltak som griper inn i interesser organisasjonen ivaretar, f.eks. tillatelser og tilskudd til virksomhet som påvirker miljøet, dekkes av klageretten. Klageretten etter bokstav c gjelder bare for organisasjoner som er organisert som en forening eller stiftelse, ikke f.eks. som aksjeselskap eller samvirkelag.

Annet ledd fastsetter at andre avgjørelser enn enkeltvedtak kan påklages når det følger av særskilte bestemmelser i lov eller forskrift. Lovforslaget har enkelte slike regler, se f.eks. utk. § 21 om pålegg om å gi opplysninger. Er det klagerett over slike avgjørelser, bestemmer første ledd hvem som har klagerett, hvis ikke det er sagt noe annet i særlovgivningen.

Tredje leddførste punktum lovfester i samsvar med fvl. § 28 tredje ledd første punktum at det er klagerett i ett trinn, slik at klageinstansens vedtak i klagesaken ikke kan påklages videre. Det gjelder uansett om vedtaket er en realitetsavgjørelse av klagen eller avviser klagen. Det siste er uttrykkelig lovfestet i annet punktum, som betyr en delvis endring sammenlignet med fvl. § 28 tredje ledd annet punktum.

Fjerde ledd viderefører adgangen for Kongen til å gi avvikende forskrifter om klage for bestemte sakområder.

Paragrafen svarer til fvl. § 28 første ledd (delvis) og annet ledd, men er omredigert. Den gir regler om hvilket organ som er klageinstans. Det vises til punkt 24.6 i de alminnelige motivene.

Første ledd angir hvilket organ som er klageinstans over vedtak truffet av et statsorgan.

Første ledd bokstav a fastslår hovedregelen om at nærmest overordnete organ er klageinstans når ikke annet er bestemt i lov eller forskrift. Bestemmelsen åpner ikke for at klagesaken blir behandlet og avgjort i en annen enhet innenfor underinstansen. Om to enheter skal betraktes som ett organ eller to forskjellige organer, se også punkt 14.2. I en del tilfeller er spørsmålet avklart i lov eller forskrift, og det kan også være at lov eller forskrift i medhold av utk. § 53 fjerde ledd fastsetter at et annet forvaltningsorgan enn det nærmest overordnete skal være klageinstans.

Forvaltningsorganer er statlige når utgiftene til dem dekkes over statsbudsjettet. Rovviltnemndene, som oppnevnes av Klima- og miljødepartementet etter rovviltforskriften 18. mars 2005 nr. 242, jf. naturmangfoldloven § 18, er statlige forvaltningsorganer selv om nemndsmedlemmene blir oppnevnt etter forslag fra fylkestingene og Sametinget.

Første ledd bokstav b presiserer at klageinstansen er en særskilt klagenemnd når dette følger av lov eller forskrift.

Annet og tredje ledd har regler om klageinstansen når det gjelder (fylkes)kommunale vedtak.

Annet ledd gjelder kommunale klageinstanser («intern kommunal klagerett»). Hvem som er klageinstans, avhenger da av hva kommunestyret og fylkestinget har bestemt. Bokstav a angir utgangspunktet om at klageinstansen er kommunestyret eller fylkestinget selv. Dette gjelder så langt kommunestyret eller fylkestinget ikke har truffet noen bestemmelse om klageinstans. Etter bokstav b kan det være en særskilt klagenemnd. Det vil trolig være det vanlige i kommuner med et større antall klagesaker. Kommunen kan opprette en felles klagenemnd for alle klagesakene (eventuelt med unntak for visse sakstyper) eller flere klagenemnder. Har kommunen flere klagenemnder, må fordelingen av klagesaker mellom de enkelte klagenemndene skje på grunnlag av objektive generelle kriterier, f.eks. sakstype eller stedlig tilknytning. Etter bokstav c kan kommunestyret resp. fylkestinget bestemme at henholdsvis formannskapet eller fylkesutvalget skal være klageinstans, eventuelt for bestemte sakstyper.

Tredje ledd bestemmer at departementet er klageinstans over vedtak truffet av kommunestyret eller fylkestinget. Departementets myndighet til å avgjøre klagesaker kan delegeres i samsvar med utk. § 24. I praksis er den på flere områder delegert til fylkesmannen. For enkeltvedtak som formannskapet eller fylkesutvalget treffer i første instans, gjelder reglene i annet ledd. På grunn av regelen om inhabilitet i kommuneloven § 11-10 tredje ledd er det lite praktisk at kommunestyret eller fylkestinget er klageinstans her, slik at kommunen i tilfelle bør opprette en egen klagenemnd.

Fjerde ledd angir i hvilke andre tilfeller et statlig forvaltningsorgan er klageinstans over enkeltvedtak som en kommune eller fylkeskommune har gjort. I fjerde ledd bokstav a er det presisert at det kan følge av særlovgivning at et statlig organ er klageinstans over kommunale og fylkeskommunale vedtak. Er det gjort, er det som oftest fylkesmannen som er klageinstans over kommunale vedtak. Fjerde ledd bokstav b fastsetter at et statlig organ vil være klageinstans når kommunen eller fylkeskommunen utøver myndighet etter delegering fra et statlig forvaltningsorgan der loven åpner for slik delegering. Som regel vil klageinstansen da være det organ som har delegert myndigheten, men er myndigheten delegert fra departementet eller et direktorat, kan det f.eks. bli fastsatt at fylkesmannen er klageinstans.

Paragrafen gir regler om klagefrist. Første, annet og fjerde ledd svarer til fvl. § 29. Tredje ledd svarer til fvl. § 30 tredje punktum. Det vises til punkt 24.9 i de alminnelige motivene.

Første ledd fastsetter en klagefrist på tre uker. Fristen regnes etter første punktum fra underretning om vedtaket etter utk. § 49 er kommet frem til mottakeren, ikke fra da den ble sendt fra forvaltningsorganet. Ved digital underretning vil denne forskjellen spille liten rolle. Fristen begynner å løpe selv om vedtaket ikke er kommet til mottakerens kunnskap, f.eks. fordi mottakerens digitale mottaksutstyr svikter, eller fordi mottakeren ikke åpner brevpost på grunn av reisefravær. Slike forhold må i tilfelle tas i betraktning når forvaltningsorganet etter utk. § 57 avgjør om en klage skal behandles selv om den er satt frem etter utløpet av klagefristen.

Klagefristen begynner å løpe selv om underretningen er mangelfull, men dette bør ha betydning for om en klage etter fristens utløp skal tas til behandling etter utk. § 57. Er det gitt underretning uten begrunnelse for vedtaket, gjelder tredje ledd.

Skjer underretningen ved offentlig kunngjøring, jf. utk. § 49 første ledd, bestemmer første ledd annet punktum at klagefristen løper fra første gangs kunngjøring. Med «offentlig kunngjøring» siktes det til kunngjøring i avismedia med hjemmel i lov eller forskrift, også i de tilfeller hvor kunngjøring skjer etter analogi fra domstolloven § 181 fordi parten ikke har kjent adresse eller kontaktpunkt. En offentlig kunngjøring ved pressemelding er ikke tilstrekkelig til at klagefristen begynner å løpe.

Annet ledd svarer til gjeldende fvl. § 29 annet ledd og angir utgangspunktet for klagefristen for den som har klagerett uten å ha fått underretning om vedtaket. Annet ledd annet punktum viderefører en lengstefrist på tre måneder regnet fra vedtaket ble truffet, for vedtak som går ut på å gi noen en tillatelse eller et annet gode. Formuleringen her dekker det samme som ordene «tillatelse, ytelse eller annen rettighet» i fvl. § 29 annet ledd. Annet ledd får likevel noe mindre betydning enn før fordi andre interesserte enn parten kan kreve å bli underrettet om vedtaket etter utk. § 49 annet ledd.

Tredje ledd gir regler om hvordan fristen skal beregnes, generelt og når fristen faller på enkelte konkrete datoer. Bestemmelsen svarer i innhold til fvl. § 30 tredje punktum, jf. domstolloven §§ 148 og 149, men er omskrevet for å få innholdet klart frem.

Fjerde ledd viderefører en adgang til å forlenge klagefristen i samsvar med fvl. § 29 fjerde ledd. Dette kan f.eks. være aktuelt i tilfeller hvor parten ikke har mottatt begrunnelse samtidig med vedtaket.

Paragrafen viderefører fvl. § 30 første og annet punktum med mindre endringer. Den gir regler om når klagen må være fremsatt for å være i tide. Det vises til punkt 24.9 i de alminnelige motivene.

Første ledd har en alminnelig regel om hva klageren må gjøre for å overholde klagefristen. Blir klagen fremsatt elektronisk, må den være sendt til underinstansens digitale postkasse før klagefristen utløper. Det er tilstrekkelig at klageren sender klagen, selv om den ikke når frem til underinstansen på grunn av digital svikt hos underinstansen. Blir klagen sendt til klageinstansens digitale postkasse eller til en annen elektronisk adresse hos underinstansen enn den har oppgitt for klager, er dette ikke tilstrekkelig, men en slik klage bør normalt tas under behandling etter reglene i utk. § 57 hvis ikke forholdet går inn under annet ledd.

Blir klagen sendt med vanlig post, må den før klagefristen er utløpt, være levert til en tilbyder av posttjenester som skal sørge for å få sendingen frem til underinstansen. Hvem som er tilbyder av posttjenester, følger av vedtak eller avtale etter postloven 4. september 2015 nr. 91 – i praksis særlig Posten Norge. Det er tilstrekkelig at klagen er lagt i postkassen innen utløpet av klagefristen, selv om det går frem av informasjon på kassen at den ikke vil bli tømt før neste dag.

En klage kan også bli fremsatt på andre måter, f.eks. muntlig overfor forvaltningsorganet (jf. utk. § 58 tredje ledd). Det må skje før klagefristen er ute. Har underinstansen en postkasse som er tilgjengelig for publikum, kan en skriftlig klage bli lagt der direkte hvis det skjer før klagefristen er ute, selv om det ikke kan ventes at postkassen vil bli tømt før neste morgen.

Annet ledd gir regler for det tilfellet at klagen ikke kommer frem til underinstansen. Når klageren blir kjent med det eller burde ha forstått det, må hun eller han etter første punktum gjenta klagen innen én uke. Er klagefristen kortere enn én uke, må klagen etter annet punktum gjentas innen en frist av samme lengde. Annet punktum får bare betydning ved slike korte klagefrister etter særlovgivningen, siden lovforslaget ikke har noen kortere klagefrister enn en uke.

Paragrafen svarer innholdsmessig helt til fvl. § 31. Den gir regler om behandlingen av en klage som er fremsatt for sent (oversitting av klagefristen).

Første ledd gir to alternative vilkår for å ta til behandling en klage som er fremsatt for sent. Er ett av disse vilkårene oppfylt, beror det på et forvaltningsskjønn om det skal skje. Men iallfall ved lovvilkåret i bokstav b – «særlige grunner» – vil vurderingen av lovvilkåret og forvaltningsskjønnet lett gli over i hverandre.

Både ved lovvilkårene etter første ledd og i forvaltningsskjønnet kan det ha betydning hvor lang tid som er gått etter utløpet av fristen før klagen ble fremsatt. Det kan også legges vekt på hvor nærliggende det er at en klage fører frem, og hvor mye saken betyr for klageren. På den annen side skal det i forvaltningsskjønnet etter annet ledd legges vekt på om en endring av saken kan være til skade eller ulempe for en motpart eller andre interesserte som kan bli berørt av endringen. Dette må ses i lys av hvor store skader og ulemper det kan være tale om, men også den usikkerheten som klagebehandlingen betyr, kan etter omstendighetene ha betydning.

Tredje ledd setter en absolutt frist på ett år, regnet fra den dagen vedtaket ble truffet. Etter dette tidspunktet må klagen behandles som en anmodning om omgjøring, jf. utk. §§ 62 til 64.

Paragrafen svarer til fvl. § 32. Den gir regler om hvordan en klage skal fremsettes. Det vises til punkt 24.11.2 i de alminnelige motivene.

Første ledd gir regler om fremsetting og innhold av en klage.

Etter første ledd bokstav a skal klagen settes frem for underinstansen som har truffet vedtaket. Dette skal også fremgå av de opplysninger som gis i samband med underretning om vedtaket, jf. utk. § 49 bokstav a. Blir klagen likevel sendt til klageinstansen eller et annet forvaltningsorgan, skal mottakerorganet videreformidle klagen til underinstansen, jf. utk. § 16

Etter første ledd bokstav b skal klageren eller klagerens fullmektig undertegne klagen. Undertegning kan skje for hånd eller elektronisk med autorisert elektronisk signatur i samsvar med lov 15. juni 2018 nr. 44 om elektroniske tillitstjenester. En klage med ordinær e-post vil ikke oppfylle dette kravet, men forvaltningsorganet bør da i kraft av veiledningsplikten søke å få bekreftet klagerens identitet. Hvis klagen undertegnes av en fullmektig, må en skriftlig fullmakt undertegnet av klageren vedlegges hvis ikke fullmektigen er advokat, jf. utk. § 19 tredje ledd. Dette vil normalt være tilstrekkelig som dokumentasjon for fullmaktsforholdet.

Etter første ledd bokstav c må klagen vise hvilket vedtak det klages over, og etter omstendighetene gi opplysninger som trengs for å bedømme om klageren har klagerett og har overholdt klagefristen, jf. utk. §§ 53 og 56. Klageren skal også nevne hvilken endring han eller hun ønsker i vedtaket, jf. bokstav d. Det kreves ikke at klageren sier hva vedtaket i klagesaken bør gå ut på. Det er tilstrekkelig å angi noe som ønskes endret i underinstansens vedtak, eller hvilken retning en endring bør gå i. Klageren må imidlertid få frem at henvendelsen er ment som en klage og ikke bare som en alminnelig besværing eller uttrykk for misnøye. Er det tvil om dette, må underinstansen gå frem etter fjerde ledd.

Annet ledd oppfordrer klageren til å begrunne klagen, men stiller ikke noe krav om det. Ved å gjøre det oppnår klageren at disse synspunktene vil bli vurdert av klageinstansen, forutsatt at det ikke er unødvendig å ta stilling til dem i lys av klageinstansens konklusjon på annet grunnlag.

Etter tredje ledd skal forvaltningsorganet – i praksis underinstansen – gi en muntlig klage en skriftlig form. Denne må deretter undertegnes av klageren. I praksis kan en muntlig klage derfor bare fremsettes ved oppmøte på underinstansens kontor eller offentlig servicesenter.

Fjerde ledd fastsetter at forvaltningsorganet – i praksis underinstansen – i tråd med veiledningsplikten (jf. utk. § 14) skal gi klageren en frist for å rette eller supplere klagen hvis den ikke oppfyller kravene i første ledd.

Paragrafen svarer til fvl. § 33, men er omredigert. Den gir regler om saksforberedelsen og underinstansens rolle i klagesaker. Det vises til punkt 24.11 i de alminnelige motivene.

Første ledd pålegger underinstansen å avvise klagen hvis klageren ikke har klagerett eller avgjørelsen ikke kan påklages, eller hvis klagen ble fremsatt etter at klagefristen var ute, uten at underinstansen finner grunn til å ta klagen til behandling etter utk. § 57. Underinstansens vedtak om avvisning kan påklages til klageinstansen. Hvis klageinstansen tar klagen over avvisningsvedtaket til følge, kan den sende saken tilbake til underinstansen til forberedelse etter paragrafen her, eller velge å stå for saksforberedelsen i klagesaken selv.

Etter annet ledd skal underinstansen undersøke saken videre så langt klagerens synspunkter i klagen gir grunn til, og varsle eventuelle motparter. I medhold av annet ledd tredje punktum kan underinstansen endre eller oppheve sitt opprinnelige vedtak når den finner grunnlag for det. Underinstansen kan også rette eller omgjøre vedtaket i medhold av utk. §§ 61 og 62. Underinstansens nye vedtak kan imidlertid påklages, og endringsadgangen bør derfor brukes med varsomhet hvis det er motparter i saken eller klageren i hovedsak ikke blir imøtekommet. Hvis underinstansen ikke treffer vedtak om å avvise klagen eller endre eller oppheve vedtaket, skal den sende saken til klageinstansen etter tredje ledd første punktum. Det må underinstansen alltid gjøre hvis den mener at det opprinnelige vedtaket bør stadfestes og klagen forkastes. Etter forslaget fra et mindretall (Backer og Fagernæs) skal underinstansen samtidig med oversendingen orientere klageren om retten til sakskostnader etter § x.

I mange saker kan det være nærliggende at underinstansen gir en uttalelse til klageinstansen med sin vurdering av klagen. Da er hovedregelen etter tredje ledd annet punktum at underinstansen samtidig med oversending til klageinstansen skal la partene få uttalelsen. Unntak fra dette gjelder hvis Kongen er klageinstans, eller hvis partene ikke har rett til innsyn i uttalelsen.

Paragrafen avløser fvl. § 33 første og femte ledd og § 34. Den gir regler om klageinstansens myndighet i klagesaker. Det vises til punkt 24.12 og 24.13 i de alminnelige motivene.

Første ledd svarer til fvl. § 34 første ledd og pålegger klageinstansen å avvise klagen hvis klageren ikke har klagerett, avgjørelsen ikke kan påklages eller klagen er fremsatt etter utløpet av klagefristen uten at det er grunn til å ta den under behandling. Klageinstansen er ikke bundet av underinstansens standpunkt til dette, og fvl. § 34 første ledd annet punktum er sløyfet som overflødig. I de fleste klagesakene som det er grunn til å avvise, bør underinstansen ha gjort det i medhold av utk. § 59 annet ledd. Går underinstansen frem i samsvar med det, er det i saker hvor avvisningsspørsmålet byr på tvil, og i saker hvor klageinstansen har en annen oppfatning enn underinstansen, at det blir aktuelt for klageinstansen å avvise klagen. Klageinstansens avvisning kan ikke påklages, jf. utk. § 53 tredje ledd.

Annet ledd angir grunntrekkene i klageinstansens oppgave og myndighet. Annet ledd første punktum pålegger klageinstansen et samlet ansvar for at klagesaken er tilstrekkelig utredet i samsvar med utk. § 44. Bestemmelsen avløser fvl. § 33 femte ledd første punktum. Avhengig av hvor omfattende saksforberedelsen i underinstansen har vært, kan det bli nødvendig for klageinstansen å forberede saken videre. Den kan pålegge underinstansen å gjøre dette i det omfang som klageinstansen selv finner tjenlig, jf. fjerde punktum. Klageinstansen må se til at klagesaken også på annen måte er forberedt i samsvar med reglene i utk. kapittel 7 og eventuelle saksbehandlingsregler i særlovgivningen.

Annet ledd annet og tredje punktum svarer til fvl. § 34 annet ledd første og annet punktum. Det følger av annet punktum at klageinstansen kan ta stilling til rettsanvendelsen (både lovtolking og konkret rettsanvendelse), bevisvurderingen og de faktiske forhold vedtaket skal bygge på, forvaltningsskjønnet og saksbehandlingen. Klageinstansen kan bygge på nye opplysninger og på endrete faktiske forhold. Klageinstansen står helt fritt når det gjelder de vurderinger underinstansen har gitt uttrykk for.

Annet ledd tredje punktum regulerer klageinstansens forhold til klagerens argumentasjon. Klageinstansen skal ta stilling til klagerens synspunkter, men behøver ikke gjøre det hvis det er unødvendig for det resultatet klageinstansen kommer til i klagerens favør. Klageinstansen kan begrense sin overprøving til det som klageren har gjort gjeldende, men står fritt til å ta opp forhold som klageren ikke har pekt på, og må påse at underinstansens vedtak ikke har et lovstridig innhold.

Annet ledd fjerde punktum svarer til fvl. § 33 femte ledd annet punktum og bestemmer at klageinstansen kan pålegge underinstansen å bistå i forberedelsen av klagesaken ved å foreta nærmere undersøkelser eller på annen måte. Bestemmelsen har betydning der klageinstansen ellers ikke har adgang til å instruere underinstansen, jf. særlig utk. § 73 annet ledd om særskilte klagenemnder.

Tredje ledd gjør en viktig modifikasjon i klageinstansens myndighet når det er en statlig klageinstans som overprøver vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune. Bestemmelsen avløser fvl. § 34 annet ledd tredje og fjerde punktum. Etter tredje ledd første punktum kan en statlig klageinstans bare på visse vilkår endre vedtaket på grunnlag av en annen utøving av forvaltningsskjønnet enn kommunens eller fylkeskommunens. Disse vilkårene er enten at nasjonale eller vesentlige regionale hensyn taler for det, eller at vedtaket er klart urimelig for en part. Om det første vilkåret, som kan være mest aktuelt i saker om arealdisponering og miljø, vises til punkt 24.13.4.3 i de alminnelige motivene. Det andre vilkåret – «klart urimelig for en part» – kan trolig være mest aktuelt i saker etter velferdslovgivningen. Terskelen «klart urimelig» forutsetter at vedtaket får markert negative følger for parten, og at skjønnsutøvingen er svært ubalansert. Bestemmelsen åpner ikke for en alminnelig rimelighetsvurdering, se ellers punkt 24.13.4.3. En viss parallell ligger i sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd, der «klart urimelig» er et kriterium for kritikk fra Sivilombudsmannen. Når de nevnte vilkårene ikke er oppfylt, må klageinstansen legge til grunn det forvaltningsskjønnet som kommunen eller fylkeskommunen har utøvd. Også når vilkårene er oppfylt, kan klageinstansen ta hensyn til det kommunale selvstyret i sin avgjørelse. Dette er forutsatt i tredje ledd annet punktum, som innebærer at klageinstansens begrunnelse skal vise hvordan klageinstansen har lagt vekt på hensynet til det kommunale selvstyret. Dette kravet kommer i tillegg til de kravene til begrunnelsens innhold som følger av utk. § 48.

Et mindretall (Backer og Sollie) foreslår i tredje ledd første punktum i stedet en alminnelig regel om at en statlig klageinstans skal legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved overprøving av kommunale eller fylkeskommunale vedtak, slik fvl. § 34 annet ledd tredje punktum lød etter lovendring i 1997. Det vises til punkt 24.13.4.3 i de alminnelige motivene. Med en slik bestemmelse må klageinstansen i alle klagesaker gjøre rede for hvordan hensynet til det kommunale selvstyret har vært vurdert ved avgjørelsen, jf. annet punktum.

Et annet mindretall (Halvorsen) foreslår i tredje ledd første punktum en alminnelig regel om at en statlig klageinstans skal legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved overprøving av kommunale og fylkeskommunale vedtak. Dette svarer til regelen i fvl. § 34 annet ledd tredje punktum etter lovendringen i 2017. Det vises ellers til punkt 24.13.4.3 i de alminnelige motivene.

Et tredje mindretall (Selle) foreslår i tredje ledd en bestemmelse som innebærer at en statlig klageinstans ikke kan overprøve forvaltningsskjønnet ved prøving av kommunale og fylkeskommunale vedtak. Det vises til punkt 24.13.4.3 i de alminnelige motivene.

Fjerde ledd fastsetter hvilken adgang klageinstansen har til å endre vedtaket til skade for klageren. Bokstav a gir en nokså fri adgang til å foreta slike endringer av hensyn til andre privatpersoner eller allmenne interesser, hvis klageinstansen sender underretning til klageren om det endrete vedtaket senest tre måneder etter at underinstansen mottok klagen. Bokstav b gjelder klagesaker hvor flere har klaget. Da kan klageinstansen fritt endre vedtaket til skade for noen av dem hvis det er å gi en annen helt eller delvis medhold i sin klage, og det behøver ikke skje innen en bestemt frist. Utover disse tilfellene kan klageinstansen endre vedtaket til skade for klageren bare i medhold av reglene om omgjøring i utk. § 63.

Femte ledd presiserer at klageinstansen selv kan treffe nytt realitetsvedtak i saken. Den er ikke henvist til å velge mellom å stadfeste eller oppheve underinstansens vedtak. Den kan velge å oppheve underinstansens vedtak og sende saken tilbake til underinstansen for ny behandling hvis det er mest hensiktsmessig. Det kan f.eks. være tilfellet hvis det er gjort vesentlige saksbehandlingsfeil og saken trenger ytterligere utredning eller forholdene har endret seg. Også hensynet til det kommunale selvstyret kan tilsi en slik fremgangsmåte der kommunen eller fylkeskommunen er underinstans. I alle tilfeller må fremgangsmåten vurderes opp mot klagerens behov for å få en endelig avslutning av saken.

Mindretallets forslag til § x [§ 61] bygger på fvl. § 36 med flere endringer. Det er gjort innstramminger og forenklinger sammenlignet med gjeldende rett. Det vises til kapittel 29.

Første ledd første punktum gir vilkårene for når parten kan få dekket sine kostnader knyttet til klagebehandling. Syv vilkår må være oppfylt samtidig.

Retten til sakskostnader gjelder for det første bare i saker om enkeltvedtak, jf. utk. § 6 første ledd.

For det annet må kostnadene knytte seg til en klagesak, og vedtaket må være endret av klageinstansen. Utenfor faller tilfellene der førsteinstansen eller overinstansen omgjør på begjæring eller av eget tiltak, f.eks. etter §§ 62 eller 63. Siden en klage skal fremsettes for underinstansen, vil kostnader ikke dekkes dersom førsteinstansen endrer vedtaket i stedet for å sende det til klageinstansen etter utk. § 59 tredje ledd. Underinstansen skal imidlertid si ifra til parten når den oversender klagen til klageinstansen, og skal samtidig informere om vilkårene for å få dekket kostnader i en klagesak for klageinstansen. Etter forslaget fra ett mindretall (Innjord) vil det være tilstrekkelig til å gi rett til sakskostnader at vedtaket er endret av underinstansen etter klage, jf. utk. § 59 annet ledd.

For det tredje må vedtaket «endres». Retten til sakskostnader inntrer selv om klageren ikke får fullt medhold, men det kan ha betydning for hva som anses som «nødvendige» kostnader for å oppnå den endring som ble gjort. Vedtak i ny sak er ikke endring av en sak.

For det fjerde må endringen være «til gunst» for parten. Endring i realiteten til fordel for klageren, er endring til gunst. Ved oppheving er det avgjørende hva som blir det endelige utfallet i saken, eventuelt etter ny behandling i underinstansen. Ett mindretall (Innjord) mener at all oppheving skal betraktes som en endring til gunst, se punkt 29.7.1.4.

For det femte er det et vilkår at endringen til gunst skjedde fordi det var «feil» ved vedtaket som ble påklaget. Alle typer feil omfattes, og det er ikke nødvendig å godtgjøre at forvaltningen kan bebreides eller har gjort noe galt. Kostnader dekkes imidlertid ikke så langt feilen skyldes partens eget forhold, se første ledd tredje punktum.

For det sjette er det et vilkår at «parten» har hatt kostnadene. Det er tilstrekkelig at vedkommende er part i klagesaken. «Part» er definert i utk. § 6 tredje ledd.

For det syvende er det et vilkår at kostnadene var «nødvendige». Vilkåret må ses i sammenheng med vilkåret om endring av vedtaket. Det er bare de kostnadene som var nødvendige for endringen, som dekkes.

Første ledd annet punktum gir retningslinjer for utmålingen. Ved vurderingen av om kostnadene var «nødvendige», skal det tas utgangspunkt i hvilke kostnader som var objektivt nødvendige for å få endret vedtaket, supplert med en vurdering av hvilke kostnader en aktsom part med rimelighet hadde grunn til å tro at var nødvendige. Vurderingen vil til en viss grad påvirkes av hvilke interesser saken gjelder. Der saken for eksempel gjelder inngripende, tyngende vedtak, er det grunn til å vektlegge subjektive hensyn mer enn der saken gjelder mindre inngripende interesser.

Første ledd tredje punktum viser til at endring på grunn av feil som skyldes partens eget forhold, ikke utløser krav på kostnadsdekning. Det kan for eksempel hende at parten bevisst har gitt uriktige opplysninger eller har unnlatt å medvirke på oppfordring. Det må være noe å bebreide parten hvis kostnader skal avskjæres på dette grunnlaget.

Annet ledd supplerer første ledd annet punktum og bestemmer at advokatkostnader dekkes etter offentlige salærsatser, fastsatt i gjeldende salærforskrift med hjemmel i rettshjelploven § 3. Dette vil i praksis ha betydning for timesatsen, mens spørsmålet om antall timer – og eventuelt behovet for advokatbistand overhodet – må bedømmes etter første ledd annet punktum. Ett mindretall (Innjord) foreslår at annet ledd utgår.

Tredje ledd gir regler om behandlingen av krav om sakskostnader. Etter tredje ledd første punktum må kravet settes frem for klageinstansen senest tre uker etter at underretning om det endrete vedtaket kom frem til parten. Etter tredje ledd annet punktum gjelder reglene i § 55 tredje ledd om forlengelse av klagefristen og §§ 56 til 58 om når klagen må være fremsatt, oversitting av klagefristen og krav til form og innhold, tilsvarende.

Tredje ledd tredje punktum bestemmer at kravet avgjøres av klageinstansen og dekkes av førsteinstansen. Dette gjelder også hvis vedtaket oppheves av klageinstansen og sendes tilbake til førsteinstansen for ny behandling.

Tredje ledd fjerde punktum bestemmer at et vedtak om sakskostnader ikke kan påklages, hverken av personer eller kommuner.

Hva gjelder dokumentasjon av kostnadskravet, er utgangspunktet at parten må dokumentere de ulike postene det kreves dekning for, f.eks. ved kvittering for betalt faktura. Dokumentasjonen må være så spesifisert at informasjonen er mulig å vurdere og ettergå. Det må være mulig å se om kostnadene er påløpt i klageomgangen. Forvaltningsorganet kan be om ytterligere redegjørelse for de enkelte utgiftspostene og utregningsgrunnlaget der det er grunn til det.

Det er ikke slik at sakskostnadsregelen bare dekker utgifter som er betalt før kravet fremsettes. Det vil kunne utsette parten for et likviditetsproblem. Treukersfristen for å fremsette krav gjør også et slikt krav lite hensiktsmessig. Forvaltningen kan imidlertid senere kreve dokumentasjon for at oppgjør har skjedd. Hvis oppgjør ikke skjer, og dette bidrar til å avdekke at parten ikke har en slik betalingsforpliktelse som tilkjenningen av sakskostnader bygger på, kan det være aktuelt å kreve tilbake hele eller deler av beløpet.

Kapittel 9 gir regler om retting og omgjøring av enkeltvedtak. Retting og omgjøring er behandlet i kapittel 25.

Paragrafen er ny. Den gir regler om at forvaltningsorganet kan rette sitt eget vedtak. Det vises til punkt 25.5 i de alminnelige motivene.

Første leddførste punktum fastsetter hvilke feil som et forvaltningsorgan kan rette uten videre i et vedtak som det har truffet. Bestemmelsen svarer til det som trolig er gjeldende rett, og er utformet med utgangspunkt i tvisteloven § 19-8 og bestemmelser i nyere særlovgivning. Det gjelder ingen tidsfrist for retting. Forvaltningsorganet kan ikke rette feil i et vedtak truffet av et underordnet eller overordnet organ. Hvis klageinstansen i en klagesak vil rette opp klare feil i underinstansens vedtak, må det skje ved at klageinstansen utformer et nytt vedtak med korrekt innhold, eller ved at den i begrunnelsen for å stadfeste underinstansens vedtak gir uttrykk for hva som er det riktige innholdet av underinstansens vedtak. Den første av disse fremgangsmåtene er normalt å foretrekke.

Adgangen til å rette gjelder alle slags klare feil – skrive- og regnefeil, utelatelser og innskudd. Retting forutsetter at det er klart for forvaltningsorganet både hva som er feil, og hva det riktige vedtaket går ut på. I grensetilfeller kan det være noe større rom for å rette i begrunnelsen for vedtaket enn i konklusjonen. Er vedtaket selvmotsigende, slik at innholdet ikke gir mening og uten at den virkelige meningen med vedtaket er klar, kan ikke retting skje etter § 61, men må i stedet skje ved omgjøring etter utk. § 62.

Blir det foretatt retting uten at det har dekning i § 61, må det anses som en omgjøring av vedtaket, som må ha hjemmel i utk. §§ 62 eller 63. I så fall kan en part klage til overordnet forvaltningsorgan etter reglene i utk. §§ 53 flg. Hvis parten har klaget over en retting som ligger innenfor rammen av § 61, kan forvaltningsorganet avvise klagen, siden en ren retting ikke innebærer noe nytt enkeltvedtak.

Ved digitale feil som består i at et foreløpig utkast eller en uriktig versjon av det endelige vedtaket er sendt ut ved et uheldig tastetrykk, foreligger det ennå ikke noe vedtak som forvaltningsorganet har truffet. I en del tilfeller – f.eks. hvis det utsendte dokumentet er merket «utkast» eller ennå ikke har noen (elektronisk) underskrift, vil en aktsom og oppmerksom mottaker forstå dette. Det er uansett ikke noe å rette etter § 61, men forvaltningsorganet må selvsagt gjøre parten oppmerksom på feilen så snart det er blitt kjent med den. Inntil det er skjedd, vil en aktsom mottaker ikke kunne holdes ansvarlig for å ha stolt på det oversendte dokumentet, og det offentlige kan bli erstatningsansvarlig for tap som en aktsom mottaker har hatt ved å innrette seg etter dokumentet.

Første ledd annet punktum fastslår at forvaltningsorganet plikter å rette vedtaket hvis en part påpeker feil og ber om retting. Det gjelder uansett hvor ubetydelig feilen er, og retting bør gjøres straks. Retting er desto viktigere fordi opplysninger i vedtaket kan bli gjenbrukt i annen sammenheng.

Annet ledd pålegger forvaltningsorganet å sende det rettede vedtaket til alle partene i saken. For personopplysninger er bestemmelsen i samsvar med personvernforordningen artikkel 16, jf. personopplysningsloven 15. juni 2018 nr. 38. Det rettede vedtaket skal sendes til alle partene uten hensyn til om noen av dem har bedt om retting, og uten hensyn til om rettingen angår dem eller deres forhold.

Paragrafen gir regler for når et forvaltningsorgan kan og skal omgjøre sitt eget vedtak. Den avløser fvl. § 35 første og delvis femte ledd. Om første ledd vises til punkt 25.6 i de alminnelige motivene, og om annet ledd til punkt 33.4.2.2.

En omgjøring kan gå ut på å endre vedtaket på hvilken som helst annen måte enn retting (jf. utk. § 61), også et fullstendig tilbakekall eller en oppheving av vedtaket som gjør at saken skal behandles på ny. Hva omgjøringen går ut på, kan imidlertid ha betydning for hvilken adgang det er til å omgjøre, særlig etter første ledd bokstav c og d. Dessuten kan det ha betydning ved et eventuelt forvaltningsskjønn der det er rettslig adgang til å omgjøre.

Normalt vil omgjøring gjelde vedtakets operative innhold (konklusjonen). Men det kan tenkes at omgjøringen bare berører begrunnelsen – særlig ved å bygge konklusjonen på et annet faktisk forhold eller et annet rettslig grunnlag enn det var gjort i det opprinnelige vedtaket. Ofte vil en slik omgjøring kunne bygges på at det opprinnelige vedtaket var ugyldig, jf. første ledd bokstav a. Skulle det ikke være tilfellet, kan omgjøringen bygge på første ledd bokstav c så lenge konklusjonen er uendret.

Første ledd angir vilkårene for å omgjøre i form av fem alternative omgjøringsgrunner.

Bokstav a gjelder ugyldige vedtak og svarer til fvl. § 35 første ledd bokstav c. Om et vedtak er ugyldig, må vurderes etter reglene om dette i utk. § 74. Bokstav a gir ikke grunnlag for omgjøring bare fordi det foreligger en ugyldighetsgrunn, hvis den ikke medfører at vedtaket blir ugyldig. Fordi et langt tidsforløp i visse tilfeller kan bli til hinder for å statuere ugyldighet, kan det forekomme at omgjøringsadgangen etter bokstav a faller bort med tiden.

Bokstav b gjelder omgjøring før parten er underrettet om vedtaket og svarer til fvl. § 35 første ledd bokstav b. Med digital underretning vil bestemmelsen i praksis få liten betydning. Alternativet «offentlig kunngjort» tar sikte på tilfeller hvor lov eller forskrift fastsetter at det skal skje en offentlig kunngjøring av vedtaket. Det er ikke tilstrekkelig at forvaltningsorganet har sendt ut pressemelding om vedtaket eller gitt intervju om det.

Bokstav c gjelder endringer som ikke er til skade for en part. Bestemmelsen svarer i hovedsak til fvl. § 35 første ledd bokstav a, men vurderingen skal skje i forhold til dem som er parter i saken. Spørsmålet om hvem som er part, må vurderes ut fra definisjonen i utk. § 6 tredje ledd. Det er hverken nødvendig eller tilstrekkelig for å bli vernet mot omgjøring at vedkommende er direkte tilgodesett ved vedtaket. Det er tilstrekkelig til å åpne for omgjøring etter bokstav c at virkningen er nøytral for partene – den behøver ikke være fordelaktig for noen part. Denne vurderingen må være like gyldig for hver enkelt part i saken. Går omgjøringen ut på å endre flere sider av et vedtak, må det foretas en samlet vurdering. I grensetilfeller må det legges vekt på den enkelte parts egen vurdering. Hvis parten samtykker i endringen, er det godt nok dersom samtykket bygger på et tilstrekkelig informert grunnlag.

Bokstav d lovfester den alminnelige ulovfestede regelen om omgjøring til skade for en part for å ivareta sterke allmenne interesser. Det må her foretas en avveining av de interesser som taler for omgjøring, og de hensyn som taler mot. Denne avveiningen kan prøves fullt ut av domstolene. De interesser som taler for omgjøring, må være sterke i seg selv, og holdt opp mot de motstående interessene må det foreligge en klar interesseovervekt i favør av omgjøring. Hvis det gjelder omgjøring av vedtak truffet like før et valg i saker som det har vært politisk strid om, kan et politisk skifte ved valget påvirke denne avveiningen. De motstående hensyn kan være av både allmenn og individuell art. Det har betydning hva slags vedtak det er tale om å omgjøre, og om den som endringen er til skade for, får en tilpasningsfrist eller blir kompensert på annen måte. Unntaksvis kan også sterke private interesser gi grunnlag for omgjøring etter bokstav d til skade for en (annen) part i saken, men i slike tilfeller kan det nok være grunn til å foreta en bredere vurdering i et forvaltningsskjønn før det eventuelt treffes vedtak om å omgjøre.

Bokstav e gir adgang til omgjøring når det er tatt forbehold om det i vedtaket. Bestemmelsen svarer til ett av alternativene etter fvl. § 35 femte ledd. Et slikt forbehold er å regne som et vilkår i vedtaket og må derfor oppfylle kravene i utk. § 41 – at det er en saklig sammenheng med vedtaket ellers, og at det ikke virker uforholdsmessig tyngende. Et spesifisert forbehold vil gi sikrere grunnlag for omgjøring enn et generelt forbehold, men et generelt forbehold kan uansett ha en viss betydning for EØS-rettslige vurderinger og i avveiningen etter bokstav d. Dersom enkeltvedtaket treffes i form av en avtale, kan avtalen inneholde oppsigelsesklausuler. En slik klausul kan gi adgang til omgjøring etter bokstav e fordi omgjøringsadgangen (oppsigelsesadgangen) da følger av vedtaket selv.

Annet ledd er nytt og fastsetter at forvaltningsorganet har plikt til å omgjøre ugyldige vedtak. Hva som skal til for at vedtaket blir ugyldig, beror på andre regler, se særlig utk. § 74. Er det etter utk. § 74 første ledd annet punktum adgang til å opprettholde det ugyldige vedtaket, er det ingen plikt til omgjøring etter annet ledd. Det er heller ingen plikt til å omgjøre et vedtak som er ugyldig etter utk. § 74 annet ledd dersom det i stedet blir ratihabert (godkjent) etter en saksbehandling som retter opp feilen.

Er det fastslått i rettskraftig dom at vedtaket er ugyldig, er det unødvendig at forvaltningsorganet i tillegg omgjør det. Men hvis forvaltningsorganet selv blir klar over at vedtaket er ugyldig, skal det stadfeste dette ved å omgjøre det. Gjør parten selv eller andre gjeldende overfor forvaltningsorganet at vedtaket er ugyldig, må det gjøre en rimelig vurdering av spørsmålet, men behøver ikke gå videre hvis det konkluderer med at vedtaket er gyldig.

Blir forvaltningsorganet kjent med en feil som gjør et bestemt vedtak ugyldig, og organet må regne med at feilen går igjen i andre tilsvarende vedtak, vil det bero på en noe bredere vurdering om organet av eget tiltak må undersøke disse vedtakene og i tilfelle omgjøre dem, jf. punkt 33.4.2.2 i de alminnelige motivene. Blir feilen gjort gjeldende av en part i et annet vedtak, er det nok til å utløse plikten til å omgjøre etter annet ledd hvis feilen gjør (også) dette vedtaket ugyldig.

Paragrafen gir regler om hvilken adgang et overordnet forvaltningsorgan – medregnet en klageinstans selv om den ikke generelt regnes som overordnet – har til å omgjøre et enkeltvedtak. Den avløser fvl. § 35 annet til fjerde ledd. Det vises til kapittel 25.7 i de alminnelige motivene.

Første ledd første punktum svarer til fvl. § 35 annet ledd og gir et overordnet forvaltningsorgan samme adgang til å omgjøre vedtak etter utk. § 62. som vedtaksorganet har selv. Det er imidlertid lite praktisk at et overordnet forvaltningsorgan omgjør et vedtak med hjemmel i utk. § 62 første ledd bokstav b før parten har fått underretning om vedtaket. Har vedtaksorganet større adgang til å omgjøre i medhold av bestemmelser i særlovgivningen, beror det på en tolking av disse bestemmelsene om de også gjelder for overordnete organer, men første ledd første punktum vil være et moment i retning av at det er tilfellet.

Første ledd annet punktum svarer til § 35 fjerde ledd første punktum, jf. annet ledd, jf. § 28 annet ledd annet punktum. Bestemmelsen er til hinder for at et statlig organ (i praksis departementet eller fylkesmannen) som etter utk. § 54 tredje ledd er klageinstans for vedtak som kommunestyret eller fylkestinget har truffet, av eget tiltak omgjør kommunestyrets eller fylkestingets gyldige vedtak. Ugyldige vedtak kan bare omgjøres ved å oppheve vedtaket, slik at kommunestyret eller fylkestinget må treffe nytt vedtak i saken. Hvis et statlig organ er klageinstans over (fylkes)kommunale vedtak i medhold av særlovgivningen eller fordi det har delegert myndighet til (fylkes)kommunen (jf. utk. § 54 fjerde ledd), kan det omgjøre vedtaket i medhold av første punktum jf. utk. § 62. Hensynet til det kommunale selvstyret vil imidlertid være et moment av betydning når et statlig organ vurderer å bruke denne omgjøringskompetansen.

Første ledd tredje punktum er nytt og klargjør at en klagenemnd ikke kan omgjøre underinstansens vedtak uten at det er klaget, med mindre særlovgivningen gir hjemmel for det. Bestemmelsen gjelder bare for en særskilt klagenemnd, dvs. ikke for kollegiale organer som treffer enkelte vedtak som første instans i tillegg til å avgjøre klagesaker.

Mindretallet (Backer, Fagernæs og Innjord) foreslår et annet ledd som en utvidet omgjøringsadgang for overordnete organer, sammenlignet med vedtaksorganets egen adgang til å omgjøre. Bestemmelsen svarer langt på vei til fvl. § 35 tredje ledd. Den regulerer også spørsmålet om utvidet omgjøringsadgang for statlige klageinstanser som kan omgjøre underinstansens vedtak etter første ledd første punktum. Etter forslaget fra Fagernæs og Innjord gjelder den utvidete omgjøringsadgangen for vedtak som førsteinstansen (et kommunalt eller fylkeskommunalt organ) treffer etter myndighet delegert fra et statlig forvaltningsorgan, jf. henvisningen til utk. § 54 fjerde ledd bokstav b. Etter forslaget fra Backer gjelder, i samsvar med fvl. § 35 tredje, jf. fjerde ledd, den utvidete omgjøringsadgangen for en statlig klageinstans også der loven legger myndighet til (fylkes)kommunen og bestemmer at klageinstansen er et statlig organ.

Den utvidete omgjøringsadgangen gjelder ikke for særskilte klagenemnder, jf. første ledd tredje punktum.

Omgjøring etter annet ledd må skje senest tre måneder etter at førsteinstansen sendte underretning om vedtaket, eller senest tre uker etter at klageinstansen sendte underretning hvis det er vedtaket i en klagesak som skal omgjøres (annet punktum bokstav b). I tillegg må det overordnete organet gi parten forhåndsvarsel i samsvar med utk. § 64, jf. § 42, innen tre uker fra underretning om det opprinnelige vedtaket ble sendt. Blir disse fristene overholdt, kan det overordnete organet omgjøre vedtaket til skade for parten uten at det behøver å foreligge noen slik klar interesseovervekt som etter utk. § 62 første ledd bokstav d. Det overordnete organet må imidlertid foreta en avveining av de interesser som taler for og mot omgjøring, og hvilken interesseovervekt som foreligger, vil naturlig ha betydning for forvaltningsskjønnet om hvorvidt det skal omgjøres. Er det spørsmål om å omgjøre et vedtak truffet av (fylkes)kommunen der det er adgang til det, vil hensynet til det kommunale selvstyret være et moment av betydning i dette forvaltningsskjønnet.

Paragrafen er ny. Den gir regler om saksbehandlingen i omgjøringssaker og om forvaltningsorganets plikt til å behandle anmodninger om omgjøring. Det vises til punkt 25.8 i de alminnelige motivene.

Første ledd presiserer i samsvar med gjeldende rett utgangspunktet om at reglene for enkeltvedtak også gjelder for omgjøring av enkeltvedtak. Det betyr bl.a. at det må gis særskilt varsel etter utk. § 42 om omgjøringssaken og begrunnelse for omgjøringsvedtaket. Omgjøringsvedtaket kan påklages etter reglene i utk. §§ 53 flg. Disse reglene gjelder ikke når et forvaltningsorgan avslår en anmodning om å omgjøre, eller når omgjøringsvedtaket går ut på å oppheve et ugyldig vedtak.

Forvaltningsorganet kan som utgangspunkt avslå å omgjøre uten å gi noen begrunnelse etter utk. § 48. Det gjelder både der avslaget skjer uten videre, og der det skjer etter en grundig vurdering av omgjøringsspørsmålet. Det må imidlertid gi beskjed om avslaget til den som har anmodet om omgjøring. Etter omstendighetene kan det være grunn til å forklare avslaget nærmere, selv om det ikke er en plikt til å gjøre det.

Ved oppheving av et ugyldig vedtak må parten underrettes. Fortsetter saksbehandlingen med sikte på nytt vedtak, må parten varsles om det, og reglene i utk. kapittel 7 og 8 gjelder på vanlig måte for den fortsatte behandlingen.

Annet ledd fastsetter at forvaltningsorganet ikke har noen plikt til å behandle en anmodning om omgjøring. Lar det være å gjøre det, må det underrette den som har sendt anmodningen, om dette. Av pedagogiske hensyn er det tatt med at en plikt til å behandle anmodninger om omgjøring kan følge av annen lovgivning, f.eks. for å unngå motstrid mot EMK.

Kapitlet er nytt, men følger opp fvl. § 11 c. Det vises til kapittel 30 i de alminnelige motivene.

Paragrafen er ny. Reglene om nemnder omtales i kapittel 30.

Første punktum angir virkeområdet for bestemmelsene i kapitlet om nemnder. Loven bruker nemnder som betegnelse på kollegiale organer, dvs. forvaltningsorganer som består av flere medlemmer som deltar på like fot og treffer avgjørelser i fellesskap. Reglene om nemnder i utk. kapittel 10 gjelder ikke for kollegiale organer i kommuner og fylkeskommuner, som i praksis er regulert av bestemmelsene i kommuneloven. For enkelte nemnder kan det være fastsatt egne regler som i tilfelle går foran reglene i utk. kapittel 10, se f.eks. lov 17. februar 2017 nr. 7 om Forbrukerklageutvalget.

Kapitlet har regler om særlige spørsmål i nemnder. Dessuten inneholder utk. § 30 særregler for vurdering og avgjørelse om inhabilitet i kollegiale organer. Reglene i utk. § 30 gjelder også for nemnder i kommunalforvaltningen, jf. utk. § 2. Lovens øvrige bestemmelser gjelder for nemnder i både stats- og kommuneforvaltningen.

Annet punktum bestemmer at utk. kapittel 10 ikke gjelder for regjeringen (bokstav a). Det kan også være aktuelt å gi avvikende regler i særlov eller forskrift (bokstav b), som i så fall går foran reglene i forvaltningsloven.

Paragrafen er ny. Oppnevning av medlemmer i nemnder omtales i punkt 30.5.2.

Første ledd bestemmer at oppnevningen av leder og medlemmer i nemnda gjelder for fire år. Gjenoppnevning kan skje én gang. Dette er normalregler som kan fravikes i regelgrunnlaget for nemnda. Det er ikke noe i veien for at en som har vært medlem av nemnda i to perioder, senere blir oppnevnt hvis vedkommende har vært ute av nemnda en oppnevningsperiode.

Utgangspunktet er at leder eller medlem skal sitte ut oppnevningsperioden, se likevel utk. § 67 om opphør av verv. Hvis et nytt medlem tar et annet medlems plass før perioden er ute, skal det nye medlemmet i utgangspunktet bare sitte ut den opprinnelige perioden før gjenoppnevning eventuelt må skje, se utk. § 67 tredje ledd. Gjenoppnevning kan bare skje én gang hvis ikke annet er bestemt. Det gjelder også for medlemmer som har trådt inn i et annet medlems sted og derfor bare har sittet i nemnda i en kortere første periode.

Annet ledd bestemmer at oppnevningsmyndigheten utpeker leder og eventuelt nestleder for nemnda. Alle nemnder skal ha en leder som har et overordnet ansvar for nemndas arbeid og leder møtene. Eventuelle krav til kvalifikasjoner kan finnes i regelgrunnlaget for nemnda.

Oppnevningsmyndigheten står fritt til å oppnevne en nestleder hvis ikke annet følger av regelgrunnlaget for nemnda. Nestlederen bistår lederen i det strategiske arbeidet og tar møteledelsen hvis lederen ikke kan møte.

Paragrafen er ny. Bestemmelsen omtales i punkt 30.5.2.

Utgangspunktet er at nemndas leder og medlemmer sitter ut perioden. Noen ganger kan det være ønskelig at et medlem eller lederen løses fra sitt verv før perioden er over. Paragrafen gir generelle regler om løsning fra verv.

Første ledd bokstav a gjelder der medlemmet selv ønsker å bli løst fra vervet. Oppnevningsmyndigheten kan løse vedkommende fra vervet når medlemmet ber om det av personlige grunner. Det kan være at vedkommendes livssituasjon eller arbeidsbyrde har endret seg, slik at medlemmet ikke lenger ønsker å fortsette. Vilkåret bør ikke forstås for strengt. Det stilles ikke bestemte formkrav.

Er et medlem oppnevnt til nemnda i kraft av forvaltningens instruksjonsmyndighet, må vedkommende anses som representant for forvaltningsorganet. I kraft av den samme instruksjonsmyndigheten må forvaltningsorganet da kunne løse vedkommende fra vervet. Blir en forvaltningsansatt oppnevnt til vervet av et annet forvaltningsorgan enn der vedkommende arbeider, kan det i praksis ikke ses som oppnevning i kraft av instruksjonsmyndigheten, med mulig unntak for tilfeller der oppnevningen blir gjort av et organ som er overordnet det forvaltningsorganet hvor vedkommende arbeider.

Første ledd bokstav b gir forvaltningsorganet adgang til å løse et medlem fra vervet når vedkommende grovt har krenket plikter som følger med vervet. Også i slike tilfeller kan imidlertid vedkommende be om å bli løst fra vervet i medhold av bokstav a, og oppnevningsmyndigheten står da fritt til å bestemme hvilket grunnlag som skal brukes. Eksempler på forhold som dekkes av bokstav b, er korrupsjon og klare brudd på taushetsplikt. Mistanke om kritikkverdige forhold er ikke tilstrekkelig. Straffbare handlinger som ikke henger sammen med vervet, kan etter omstendighetene gi grunnlag for å løse vedkommende fra vervet i medhold av annet ledd.

Annet ledd gir oppnevningsmyndigheten en begrenset adgang til å løse et medlem fra vervet mot sin vilje av hensyn til nemndas funksjon. Å løse medlemmet fra vervet må være «nødvendig» for at nemnda skal kunne ivareta sine oppgaver. Dette kan være tilfellet når samarbeidsforholdene i nemnda er blitt umulige, men det er ikke uten videre tilstrekkelig at vedkommende hindrer ønsket fremgang eller produktivitet i nemnda. Det er nødvendig med en etablert og kvalifisert situasjon som hindrer forsvarlig funksjon. Bestemmelsen kan også være aktuell når et medlem har opptrådt utenfor nemnda slik at vedkommende og nemnda ikke lenger har den allmenne tillit som trengs for å utføre oppgaven.

Tredje ledd bestemmer at et medlem som trer ut av sin rolle, kan erstattes på to måter. Det ene alternativet er at det skjer et automatisk opprykk for varamedlem. Opprykket varer i så fall ut funksjonstiden til medlemmet som erstattes. Dersom det er besluttet at varamedlemmene er personlige, trer det personlige varamedlemmet inn. Nestleder trer inn for leder. Ved opprykk for varamedlem kan det være behov for å oppnevne et nytt varamedlem.

Det andre alternativet er at oppnevningsmyndigheten velger å oppnevne et nytt medlem for den gjenværende delen av oppnevningsperioden. Dette alternativet må velges hvis det er påkrevd med en bestemt sammensetning av nemnda og varamedlemmene ikke har de nødvendige kvalifikasjonene. Oppnevning av et nytt medlem kan også være nødvendig hvis nemnda ikke har varamedlemmer.

Paragrafen er ny. Den gir alminnelige regler om intern delegering i kollegiale organer (nemnder, styrer, råd mv.). Det vises til punkt 30.5.6.

Paragrafen gjør at kollegiale organer trenger et særskilt rettsgrunnlag for intern delegering, enten det gjelder delegering til lederen, et eller flere medlemmer (f.eks. et arbeidsutvalg) eller sekretariatet. Dette rettsgrunnlaget kan være lov eller forskrift som regulerer organets virke, eller en særskilt beslutning av oppnevningsorganet. Med «oppnevningsmyndigheten» siktes til det organet som oppnevner medlemmene av nemnda. Rettsgrunnlaget eller oppnevningsbeslutningen kan stille nemnda fritt når det gjelder om og hvordan delegering i tilfelle bør skje.

For folkevalgte organer i kommuner og fylkeskommuner har kommuneloven regler om (intern) delegering.

Paragrafen er ny. Krav om behandling i møte omtales i punkt 30.6.2. Spørsmål om skriftlig behandling blir omtalt i punkt 30.6.4. Muligheten til å delegere til leder eller sekretariatet omtales i punkt 30.5.6.

Første ledd bestemmer at nemnder skal behandle saker og treffe vedtak i møter. I praksis vil ofte sekretariatet eller nemndlederen forberede et saksfremlegg som nemnda diskuterer og rådslår over. Begrunnelsen for at vedtak skal treffes i møter, er at det legger bedre til rette for meningsutveksling og umiddelbart fellesskap om avgjørelsen. Regelen er ikke til hinder for at møter avvikles ved hjelp av fjernmøteteknologi, likevel slik at det bør velges løsninger som ivaretar hensynet bak regelen.

Selv om møteformen gjør at viktige deler av nemndas virksomhet skjer muntlig, skal saksbehandlingen i nemnda være skriftlig, se punkt 30.6.4 og utk. § 10.

Annet ledd gjør unntak fra regelen om at vedtak treffes i nemndsmøte, og bestemmer at vedtak i bestemte situasjoner kan treffes ved sirkulasjon blant medlemmene av nemnda. Det betyr at sakspapirene gjøres tilgjengelig for medlemmene, og medlemmene avgir sin stemme i tur og orden.

Etter annet ledd bokstav a kan vedtak treffes ved sirkulasjon hvis «saken haster». Det kan for eksempel hende det ikke er noen praktisk mulighet for å avholde et møte i tide.

Etter annet ledd bokstav b kan sirkulasjon skje hvis saken er «kurant på bakgrunn av en prinsippavgjørelse om tilsvarende forhold». Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger klar praksis som tilsier hvordan en sak skal løses. Prinsippsaken må være avgjort med det formål å kunne avgjøre de tilsvarende sakene ved sirkulasjon.

Etter annet ledd bokstav c kan sirkulasjon skje i saker som «kunne ha vært delegert» til lederen, et eller flere medlemmer eller sekretariatet. Slik delegeringsadgang foreligger hvis det er bestemt i lov eller forskrift eller av organet som oppnevner medlemmene til organet, se utk. § 68 og punkt 30.5.6.

Etter annet ledd bokstav d kan vedtak treffes ved sirkulasjon hvis det er bestemt i lov eller forskrift eller for øvrig av oppnevningsmyndigheten. Hvis det ikke er gitt regler om delegering etter utk. § 68, eller det er behov for videre adgang til sirkulering enn slike delegeringsregler åpner for, vil det etter omstendighetene være aktuelt å gi slike regler.

Paragrafen er ny. Vedtaksførhet er behandlet i punkt 30.6.6. Avstemning og flertallskrav er omtalt i punkt 30.6.7.

Første ledd første punktum stiller alminnelige krav til nemndas vedtaksførhet. Mer enn halvparten av medlemmene må være til stede under forhandlingene og avgi stemme. I en nemnd med 5 medlemmer må 3 møte for at nemnda er vedtaksfør, i en nemnd med 6 medlemmer må 4 møte. Det kan imidlertid tenkes at ett eller flere av de møtende medlemmene er inhabile, se utk. kapittel 4. I så fall er nemnda ikke vedtaksfør dersom de øvrige møtende medlemmene ikke utgjør mer enn halvparten. Det kan derfor være nødvendig at varamedlemmer trer inn i inhabile medlemmers posisjon, eller at det oppnevnes settemedlemmer hvis varamedlemmer ikke finnes.

Det kan fastsettes avvikende krav til vedtaksførhet i lov eller forskrift. Det kan for eksempel gjøre seg gjeldende hensyn som tilsier at flere medlemmer må møte, eller at nemnda må ha en bestemt sammensetning.

Første ledd annet punktum bestemmer at vedtak treffes ved alminnelig flertall blant stemmene som avgis. Nemndlederen har ikke dobbeltstemme. Det kan fastsettes avvikende krav til flertallskrav i lov eller forskrift.

Annet ledd første punktum gjelder stemmeplikt. Utgangspunktet er at møtende medlemmer må avgi stemme. Det er ikke tillatt å stemme blankt. Det kan oppstå situasjoner hvor medlemmet har behov eller ønske om ikke å avgi stemme. Annet ledd annet punktum bestemmer i så fall at medlemmet må søke nemnda om fritak av «personlige grunner», sml. kommuneloven § 11-11. Personlige grunner kan for eksempel være samvittighetsårsaker eller forhold som grenser til inhabilitet. Nemnda selv avgjør spørsmålet om medlemmet skal fritas. Hvis et medlem blir fritatt, kan vedkommende ikke regnes med ved vurdering av om nemnda er vedtaksfør, eller ved vurdering av om tilstrekkelig antall stemmer er avgitt for forslaget, jf. første ledd. Avvikende regler om stemmeplikt og fritak kan fastsettes i lov eller forskrift.

Paragrafen er ny. Krav til møteprotokoll (møtebok) er omtalt i punkt 30.6.3.

Første ledd gjelder krav til møteprotokoll. Protokollen skal inneholde opplysninger om når vedtak er truffet, hva vedtaket gjelder, og hvilke medlemmer som har stemt for og imot hvilket resultat. Protokollen bør inneholde andre opplysninger som er nødvendige for god orden og etterprøvbarhet. At medlemmenes identitet fremkommer, er viktig for senere å kunne vurdere spørsmål om inhabilitet og eventuell virkning for vedtaket, jf. utk. § 74 annet ledd.

Normalt bør også begrunnelsen for vedtaket tas inn i protokollen, og dissenterende medlemmer må få innført sin mindretallsbegrunnelse om de ønsker det. Også ellers bør det enkelte medlem kunne få sin eventuelle avvikende mening protokollert. Nemndlederen kan kreve at medlemmer som ønsker det, selv forfatter et utkast til tekst.

Det bør normalt være en godkjenningsordning for protokollens innhold. Hvis feil oppdages, skal de rettes. Det vil ofte være tilstrekkelig at protokollens innhold blir godkjent på neste møte. Dersom det går særlig lang tid mellom møtene, bør andre rutiner innføres.

Annet ledd inneholder en hjemmel til å gi forskrift om krav til møteprotokollen. Det kan gis krav til protokoller for nemnder generelt, eller for nemnder innen bestemte fagområder eller med bestemte oppgaver.

Paragrafen er ny og gjelder uavhengige organer i statsforvaltningen. Uavhengige organer i kommuneforvaltningen faller utenfor. Det vises til kapittel 32.

Første ledd bestemmer hva «uavhengighet» for et organ i statsforvaltningen innebærer, hvis ikke annet er presisert i særlovgivningen. For særskilte klagenemnder som loven gir en uavhengig stilling, gjelder denne paragrafen i tillegg til utk. § 73.

Etter første ledd første punktum kan ikke andre forvaltningsorganer gi instrukser til organet. De kan hverken gi 1) generelle instrukser om sakers materielle innhold, 2) generelle instrukser om saksbehandlingen, 3) instrukser om det materielle innholdet i konkrete saker eller 4) instrukser om saksbehandlingen i konkrete saker.

Etter første ledd annet punktum kan ikke andre organer omgjøre det uavhengige organets vedtak av eget tiltak eller etter forespørsel fra parten. Andre organer kan ikke treffe vedtak som hører under det uavhengige organets område.

Annet ledd gjelder klage over avgjørelser som et uavhengig organ treffer i første instans, for eksempel om innsyn, samt klageinstansens avgjørelser som ikke gjelder sakens realitet, se punkt 32.9.5. Det er klageadgang for slike avgjørelser i samme utstrekning som for tilsvarende avgjørelser som treffes av ordinære forvaltningsorganer. Hvis det er klageadgang, behandles klagen av det departementet som har det administrative og budsjettmessige ansvaret for det uavhengige organet, hvis det ikke er etablert en egen klageinstans for formålet.

Paragrafen er ny og gjelder nemnder som utelukkende har klagesaksbehandling som oppgave. Det vises til punkt 32.8.5 og 32.10.2.

Første ledd gjelder uavhengigheten til særskilte klagenemnder. En «særskilt klagenemnd» er en klagenemnd som bare behandler klagesaker. Hvis en slik klagenemnd er opprettet i eller i medhold av lov, kan overordnede organer ikke gi nemnda instruks i den enkelte sak uten å ha hjemmel i lov for det. «Instruks i den enkelte sak» omfatter både instruks om saksbehandlingen og om materielt innhold. Hva som er en «instruks i den enkelte sak», må vurderes konkret. En instruks som er utformet generelt, men som i realiteten gjelder én helt begrenset krets saker, kan ikke gis uten hjemmel i lov.

Mange klagenemnder skal ha en «uavhengig» status. I så fall gjelder også reglene i utk. § 72, slik at nemnda heller ikke kan instrueres i generelle saker.

Hvis det er bestemt at nemnda ikke skal være uavhengig, eller det ikke er er uttalt noe om spørsmålet, er utgangspunktet at overordnet organ kan gi generelle instrukser om saksbehandlingen og om materielt innhold. En generell instruks for saksbehandlingen kan gjelde mål for saksbehandlingstiden, og en generell instruks om materielt innhold kan gjelde spørsmål om tolking av lovbestemmelser mv. Organet som er overordnet klageinstansen, kan i så fall også omgjøre den særskilte klagenemndas vedtak.

Annet ledd bestemmer at en særskilt klagenemnd ikke kan gi instruks til underinstansen eller omgjøre underinstansens vedtak uten at det er klaget. «Instruks» omfatter 1) generell instruks om sakers materielle innhold, 2) generell instruks om saksbehandlingen, 3) instruks om det materielle innholdet i konkrete saker og 4) instruks om saksbehandlingen i konkrete saker. Underinstansens vedtak kan bare omgjøres i klagesak og ikke i medhold av omgjøringsreglene.

Kapittel 11 gir regler om ugyldighet. Ugyldighet er behandlet i kapittel 33.

Paragrafen gir regler om ugyldighet. Den har ikke noe motstykke i dagens lov. Forvaltningsloven § 41 regulerer i stedet når et vedtak er gyldig på tross av feil ved behandlingsmåten. Det vises til punkt 33.4.

Det fremgår av første ledd første punktum at «et enkeltvedtak som mangler nødvendig lovhjemmel, er ugyldig». Det er uten betydning om det er det rettslige eller det faktiske grunnlaget for avgjørelsen som svikter.

Avgjørelsen er ugyldig uansett om det er til gunst eller skade for parten. Når det gjelder avgjørelser til ugunst, følger dette også av legalitetsprinsippet, jf. Grunnloven § 113. Når det gjelder avgjørelser til gunst, underbygges løsningen av likhetshensyn. Hensynet til parten må ivaretas på annen måte, f.eks. ved at parten søker på ny, eller ved at forvaltningen vurderer om søknaden kan innvilges på andre grunnlag. I helt særlige tilfeller kan det dessuten være adgang til å opprettholde vedtaket på tross av at det mangler hjemmel, jf. tredje punktum.

En særlig form for hjemmelsmangler foreligger der avgjørelsen er truffet av et organ eller en person som mangler personell kompetanse. Dersom det forvaltningsorganet eller den personen som har truffet avgjørelsen, overhodet ikke har kompetanse til å treffe avgjørelser med det innholdet det er tale om, følger det av første ledd første punktum at avgjørelsen uten videre er ugyldig. Hvorvidt avgjørelsen tilfeldigvis ville ha blitt den samme om den personelle feilen tenkes borte, spiller ingen rolle.

Er avgjørelse truffet av et overordnet forvaltningsorgan, foreligger det ingen kompetansesvikt. I slike tilfeller bør feilen ikke lede til ugyldighet. En forutsetning er likevel at det foreligger et over-/underordningsforhold mellom forvaltningsorganene. At det organet som treffer vedtaket, er høyere plassert i forvaltningshierarkiet enn det organet som har primærkompetanse, er ikke avgjørende.

I situasjoner hvor flere sideordnede forvaltningsorganer har kompetanse til å treffe avgjørelser med det innhold det er tale om, vil det gjerne være fastsatt nærmere regler eller retningslinjer for sakfordelingen mellom dem. Dersom loven legger kompetanse til ett bestemt organ, f.eks. en kommune, er avgjørelsen uten videre ugyldig om den er truffet av en nabokommune. Om det i stedet er tale om en intern sakfordeling mellom distriktskontorer e.l., vil det derimot ikke utgjøre noen personell kompetansemangel om avgjørelsen treffes av feil kontor, f.eks. feil fylkesmannsembete.

I situasjoner hvor et underordnet organ har truffet en avgjørelse som hører under et overordnet organ, vil avgjørelsen derimot uten videre være ugyldig. I motsatt fall vil et underordnet organ kunne etablere en forvaltningspraksis som et overordnet organ ikke er enig i, og som kan være uriktig eller i strid med overordnede politiske målsettinger på vedkommende felt. Hensynet til parten taler imidlertid for at det overordnete organet i enkelte tilfeller bør vurdere om vedtaket kan opprettholdes på tross av feilen.

I første ledd annet punktum slår loven fast at en ugyldig avgjørelse ikke får virkning etter sitt eget innhold. Bestemmelsen regulerer ikke andre virkninger av ugyldighet. Hvorvidt feilen i tillegg leder til tjenestemessige reaksjoner, erstatning eller straff, vil bero på reglene om det.

Det fremgår av første ledd tredje punktum at det i «helt særlige tilfeller» er adgang til å opprettholde et vedtak som mangler hjemmel av hensyn til «en part som i god tro har innrettet seg etter det». I slike tilfeller kan forvaltningen treffe avgjørelse om at vedtaket skal få rettsvirkninger etter sitt eget innhold på tross av ugyldigheten. Innenfor rammen av tvisteloven § 11-2 vil også domstolene kunne treffe slik avgjørelse. Dersom vedtaket opprettholdes, vil en som utøver en virksomhet i medhold av en ugyldig tillatelse, fortsatt kunne utøve denne virksomheten. Ved vurderingen av om vedtaket skal opprettholdes, må hensynet til parten avveies både mot hensynet til andre berørte og mot ulike samfunnsmessige hensyn. Det vil i den forbindelse også måtte legges vekt på hvor lang tid som har gått siden vedtaket ble truffet.

Har forvaltningsorganet eller domstolene truffet avgjørelse om å opprettholde vedtaket på tross av ugyldigheten, har parten på ny fått grunn til å innrette seg etter det. For å unngå at partens stilling blir for usikker, vil det bare være adgang til å omgjøre slike vedtak etter reglene om omgjøring av gyldige vedtak, jf. utk. § 62 første ledd bokstavene b til e. I slike tilfeller skal altså utk. § 62 første ledd bokstav a om omgjøring av ugyldige vedtak, tolkes innskrenkende.

Det fremgår av annet ledd første punktum at avgjørelsen også kan bli ugyldig dersom «andre feil kan ha påvirket avgjørelsen». Bestemmelsen regulerer to grupper av feil.

Annet ledd får anvendelse der det foreligger andre feil ved avgjørelsen som ikke leder til at den mangler nødvendig lovhjemmel eller er i strid med lov, jf. første ledd. Dette vil være situasjonen der avgjørelsen bygger på uriktig rettsanvendelse (f.eks. feil lovtolking), eller at det foreligger feil ved skjønnsutøvelsen (f.eks. usaklig forskjellsbehandling). Annet ledd får også anvendelse der det foreligger saksbehandlingsfeil. Det er uten betydning om det er det rettslige eller faktiske grunnlaget for avgjørelsen som svikter.

Grunnvilkåret for ugyldighet er at feilen «kan ha påvirket avgjørelsens innhold». Dersom feilen ikke kan ha påvirket innholdet, vil avgjørelsen være gyldig. Dette gjelder uavhengig av hva slags feil som er begått. Lovutkastet bygger dermed på en annen løsning enn tvisteloven § 29-21 annet ledd og straffeprosessloven § 343 annet ledd.

Innvirkningskravet er oppfylt der det er sannsynlig at avgjørelsen ville ha blitt en annen om feilen tenkes borte. Kravet kan imidlertid også være oppfylt selv om sannsynligheten er noe lavere enn det, men bare dersom det foreligger en reell mulighet for at feilen kan ha virket inn. Hvis det i en konkret sak oppstår tvil om innvirkningskravet er oppfylt, må tvilen avklares ved hjelp av de alminnelige beviskravreglene i forvaltningsretten.

Dersom innvirkningskravet er oppfylt, kan avgjørelsen bli ugyldig. Den er ikke ugyldig, som etter første ledd. Ved vurderingen av hvorvidt feilen leder til at avgjørelsen blir ugyldig eller ikke, skal det etter annet ledd annet punktum «blant annet legges vekt på hva slags feil som er begått, hvor grov feilen er, og om ugyldighet er til gunst eller skade for parten». Dette er i samsvar med gjeldende rett. Ved vurderingen av hvorvidt ugyldighet er til skade, vil det blant ha betydning om parten har innrettet seg etter avgjørelsen eller ikke.

Paragrafen er ny. Den gir regler om iverksetting av enkeltvedtak og setter enkelte krav til hvordan iverksettingen skal foregå. Det vises til punkt 28.4 i de alminnelige motivene.

Første leddførste punktum fastslår at et enkeltvedtak som hovedregel kan iverksettes straks det er truffet. Bestemmelsen retter seg både mot forvaltningsorganet og mot enkeltpersoner som er tilgodesett i et vedtak. Dette innebærer f.eks. at den som har fått en byggetillatelse, som hovedregel kan iverksette de planlagte byggetiltakene. Som det følger av annet punktum, gjelder dette bare dersom ikke vedtaket bestemmer noe annet, eller dersom det blir truffet avgjørelse om utsatt iverksetting.

Annet ledd gir enkelte regler om gjennomføringen av iverksettingen når det er tale om direkte gjennomføring – dvs. der forvaltningsorganet selv utfører eller sørger for å få utført det som parten er pålagt å gjøre i vedtaket. Bestemmelsen gjelder både for fysiske tiltak og inndriving av pengekrav som vedtaket fastsetter, ved motregning eller lønnstrekk. Reglene i annet ledd kommer i realiteten i stedet for fvl. § 2 tredje ledd for så vidt den for andre særskilte tvangsmidler enn tvangsmulkt gjorde slike iverksettingsmidler til enkeltvedtak.

Annet ledd første punktum pålegger organet en plikt til å varsle parten når iverksettingen skal skje ved direkte gjennomføring. I tillegg skal parten gis anledning til å være til stede dersom det er praktisk mulig og ikke setter gjennomføringen av avgjørelsen i fare. Plikten til å varsle gjelder også ved motregning og lønnstrekk, men her er nærvær upraktisk.

Tredje ledd fastsetter at iverksettingen skal være så hensynsfull som forholdene tillater. Dette innebærer at dersom forvaltningsorganet kan iverksette en avgjørelse på ulike måter, må fortrinnsvis det minst inngripende alternativet velges. Det kan f.eks. oppstå spørsmål om når på dagen eller på hvilke steder tjenestemenn skal oppsøke en part. Vanligvis vil det f.eks. være mest skånsomt å gjøre dette på et sted og tidspunkt hvor personen ikke oppholder seg sammen med familie, venner eller kolleger. Samtidig kan det være vanskelig å få gjennomført vedtaket dersom slike hensyn alltid skal være avgjørende, og i så fall må det være anledning til å gå frem annerledes. Det avgjørende vil være hva forholdene tillater.

Paragrafen gir regler om utsatt iverksetting av vedtak og avløser fvl. § 42 med noen tillegg. Det vises til punkt 28.4.3 i de alminnelige motivene.

Det fremgår av første ledd at vedtaksorganet eller et overordnet organ kan beslutte at vedtak som angripes ved klage eller søksmål, ikke skal iverksettes før saken er endelig avgjort. Det samme gjelder der saken er bragt inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Bestemmelsen overlater til forvaltningens skjønn å avgjøre hvorvidt iverksettingen skal utsettes eller ikke, innenfor de rammer som trekkes opp i annet ledd. Dersom iverksettingen ikke utsettes, kan den gjennomføres på tross av klagen eller søksmålet. At vedtaket allerede er gjennomført, kan imidlertid som utgangspunkt ikke telle med når det skal avgjøres om klagen eller søksmålet skal føre frem.

Reglene i annet ledd er nye. Etter første punktum skal iverksettingen for det første utsettes der den ikke kan gjøres om. Eksempler på slike tilfeller er saker om avliving av dyr, riving av bygninger eller felling av trær. Iverksetting skal for det annet utsettes der den kan utgjøre en risiko for partens liv eller helse. Det kan f.eks. dreie seg om en avgjørelse om å avslutte en livsforlengende medisinsk behandling. Partens adgang til å påklage et vedtak eller bringe det inn for domstolene til rettslig prøving, er en sentral rettssikkerhetsgaranti. Dersom forvaltningen også i disse tilfellene skulle stå fritt til å gjennomføre en avgjørelse som er angrepet, vil det bidra til en uthuling av det vernet som reglene om klage og søksmål tar sikte på å gi.

Plikten til å utsette iverksettingen gjelder ikke dersom sterke samfunnsmessige hensyn gjør det utilrådelig, jf. annet ledd annet punktum. I en sak om avliving av dyr kan man eksempelvis se for seg at en utsettelse av iverksettingen innebærer fare for spredning av sykdom. Plikten gjelder heller ikke dersom klagen eller søksmålet er åpenbart grunnløst. Parten eller andre med klage- eller søksmålsadgang skal ikke kunne trenere saken ved å angripe vedtak uten grunn. At det etter annet ledd annet punktum ikke foreligger en plikt til å utsette iverksettingen, betyr ikke at vedtaket må iverksettes. Dette må bli opp til organet selv å avgjøre.

Tredje ledd bestemmer at anmodninger om utsetting skal avgjøres snarest mulig, at det kan settes vilkår for utsettelsen, og at avslag på anmodninger skal begrunnes. Det stilles ikke like strenge krav til begrunnelsen som for enkeltvedtak.

Paragrafen viderefører fvl. § 51. Spørsmål knyttet til tvangsmulkt er behandlet i punkt 28.4 og 28.5. Se også forarbeidene til fvl. § 51, jf. særlig Prop. 62 L (2015–2016) s. 206–209. Det følger av utk. § 6 første ledd bokstav e at en avgjørelse om å fastsette tvangsmulkt er enkeltvedtak. I så fall må saksforberedelsen skje etter reglene i utk. kapittel 7, bl.a. med særskilt forhåndsvarsel. Tvangsmulkt kan også fastsettes som vilkår i et enkeltvedtak som pålegger plikter, uten at det behøves noe særskilt forhåndsvarsel om dette vilkåret. Et slikt vilkår om tvangsmulkt vil i praksis ikke gå utover rammen etter fvl. § 41 så lenge det er satt en rimelig tidsfrist for å oppfylle den plikten som tvangsmulkten knytter seg til.

Første ogfemte ledd er gitt ny språklig utforming uten at det er ment å bety noen realitetsendring. At det opprinnelige vedtaket som fastsetter tvangsmulkt, kan påklages, følger av utk. § 53, jf. § 6 første ledd bokstav e. Betydningen av femte ledd er at parten kan klage over spørsmålet om tvangsmulkt faktisk er påløpt, for eksempel ved uenighet om plikten er oppfylt eller når det skjedde. I tillegg er tredje ledd annet punktum en ny bestemmelse som presiserer at avgjørelser om å frafalle påløpt tvangsmulkt ikke er enkeltvedtak. Dette må ses i sammenheng med at det i utk. § 6 første ledd bokstav e er bestemt at fastsetting av tvangsmulkt skal anses som enkeltvedtak.

Kapittel 13 viderefører reglene om administrative sanksjoner i forvaltningsloven kapittel IX. Det vises til Prop. 62 L (2015–2016), særlig punkt 34.1 (s. 194–205).

Paragrafen viderefører forvaltningsloven § 43.

Paragrafen viderefører forvaltningsloven § 44.

Paragrafen viderefører forvaltningsloven § 45.

Paragrafen viderefører forvaltningsloven § 46.

Paragrafen viderefører forvaltningsloven § 47.

Paragrafen viderefører forvaltningsloven § 48.

Paragrafen viderefører forvaltningsloven § 49.

Første punktum har ingen selvstendig betydning ved siden av den generelle regelen i utk. § 49 tredje ledd. Annet punktum stiller opp et særskilt krav til kort begrunnelse. Kravet til begrunnelse etter annet punktum er langt mindre omfattende enn kravet til begrunnelse for enkeltvedtak etter utk. § 48.

Paragrafen viderefører forvaltningsloven § 50.

Kapittel 14 gir regler om saksforberedelse og avgjørelse i forskriftssaker og viderefører reglene i gjeldende forvaltningslov kapittel VII med enkelte endringer og tillegg. Det vises til kapittel 31 i de alminnelige motivene.

Paragrafen gir regler om utredningsplikten ved forberedelse av forskrifter. Den avløser fvl. § 37 første ledd, men er utdypet og presisert. Det vises til punkt 31.5.2 i de alminnelige motivene. Internt i statsforvaltningen blir paragrafen supplert av reglene i utredningsinstruksen 19. februar 2016.

Første ledd fastslår at forvaltningsorganet har en generell utredningsplikt også i forskriftssaker. Plikten til utredning gjelder både i saker om fastsetting av nye forskrifter og i saker om endringer i eller oppheving av en gjeldende forskrift. Det som skal utredes, er behovet for å fastsette generelle regler i form av forskrift, om alternative tiltak kan være tilstrekkelige for det formålet forvaltningen ønsker å oppnå med forskriften, og om hvilke virkninger forskriften vil ha for berørte private og allmenne interesser og for samfunnet som helhet. Alternative tiltak kan være bruk av andre virkemidler enn en forskrift eller andre regler i forskriften. I utredningen av en forskrift med et bredt virkeområde bør det klarlegges om enkelte grupper av private vil bli sterkere påvirket enn andre.

Utredningsplikten for forskrifter omfatter også utformingen av forskriftstekst. Forvaltningsorganet bør legge vekt på å få en så tydelig og presis forskrift at den egner seg for helt eller delvis automatisert saksbehandling der hvor dette er aktuelt. Utredningen må da ta i betraktning de krav som personvernforordningen stiller, dersom anvendelsen av forskriftsreglene forutsetter behandling av personopplysninger, jf. også utk. § 12 om automatisert saksbehandling.

Annet ledd gjelder omfanget av utredningen. Utredningen skal ikke være mer omfattende enn forskriftens betydning tilsier. I enklere saker kan det være tilstrekkelig å skissere et behov mv. I saker der forskriften berører store velferdsmessige eller økonomiske interesser, vil det ofte være nødvendig med mer omfattende analyser av forskriftens virkninger o.l.

Paragrafen er ny og gir regler om kunngjøring av forberedelser til en forskrift. Paragrafen er utformet med utredningsinstruksen punkt 3-3 tredje ledd som forbilde. Kunngjøring av arbeid med forskrifter og forskriftsendringer er behandlet i punkt 31.5.3.3.

Det følger av bestemmelsen at arbeid med å forberede en ny forskrift eller vesentlige endringer i en gjeldende forskrift bør kunngjøres elektronisk eller på annen måte. Formålet med bestemmelsen er å gjøre allmennheten oppmerksom på at det blir arbeidet med forskriftsverket på et område, både for å forberede på mulige endringer og for å gi anledning til å melde inn endringsbehov til forvaltningsorganet.

Det er bare ved ny forskrift eller ved vesentlige endringer av gjeldende forskrift at regelen oppfordrer til kunngjøring. Endringene er vesentlige dersom det er tale om bestemmelser med nytt innhold som kan ha mye å si for dem som forskriften retter seg mot, eller der det er tale om å innføre eller oppheve en forholdsvis omfattende forskrift. Oppstart av arbeidet med en standardpreget forlenging av gyldighetstiden til en forskrift, språklige justeringer og andre endringer uten reell praktisk betydning er det sjelden grunn til å kunngjøre etter utk. § 87. I alle tilfeller vil dette være opp til forvaltningsorganet å vurdere og avgjøre.

Paragrafen gir regler om høring av forskrifter og viderefører reglene fvl. § 37 annet til femte ledd med språklige og enkelte innholdsmessige endringer. Høring av forskriftsforslag er behandlet i punkt 31.5.3 i de alminnelige motivene.

Første ledd fastslår at både offentlige og private institusjoner og organisasjoner skal få uttale seg om en forskrift før den blir fastsatt, endret eller opphevet. Det er etter første punktum bare institusjoner som forskriften skal gjelde for, og institusjoner som har til formål å ivareta de interesser som blir berørt av forskriften, som har en rett til å bli hørt. Etter annet punktum har forvaltningsorganet likevel også en plikt til å innhente uttalelse fra andre som kan bidra til å opplyse saken. Dette kan være institusjoner som sitter på den relevante faglige ekspertisen, eller institusjoner og interesseorganisasjoner som representerer berørte grupper eller har oppfatninger om de interesser forskriften berører. I tredje punktum er det bestemt at høringen som sådan skal være åpen for alle, slik at enhver som ønsker å uttale seg, kan få gitt sitt syn til kjenne innen høringsfristens utløp.

Annet leddførste punktum lar forvaltningsorganet selv bestemme hvordan og når høringen skal gjennomføres, men pålegger å sette en høringsfrist. Etter annet punktum skal høringsfristen tilpasses forskriftens omfang og betydning. Forskriftens betydning kan bero både på innvirkningen i en bestemt sektor og hvor mange forskjellige interesser som blir berørt. Tredje punktum presiserer at fristen bør settes slik at høringsinstansenes mulighet til å medvirke i prosessen blir reell. Fristen bør være så lang at høringsinstansene får tid til å sette seg inn i forskriften og utforme et grundig høringssvar. Fjerde punktum fastsetter som retningslinje at høringsfristen ikke bør være kortere enn to måneder, hvis ikke særlige grunner tilsier kortere frist. Også om forvaltningsorganet setter en kortere frist, gjelder tredje punktum om å sette fristen slik at høringsinstansene får reell mulighet for medvirkning. En kortere frist vil være lettere å forsvare hvis forskriften har en begrenset adressatkrets og for kommunale forskrifter av begrenset omfang. En kortere høringsfrist kan også være aktuell for å kunne oppfylle en folkerettslig plikt til å gjennomføre en folkerettslig avtale innen en bestemt frist, særlig hvis spørsmålet om norsk tilslutning til avtalen har vært på høring. Hvis en ferieperiode faller innenfor høringsfristen, bør fristen forlenges tilsvarende.

Tredje ledd gjør unntak fra høringsplikten og viderefører gjeldende § 37 tredje ledd med den forskjell at det ikke lenger er grunnlag for å gjøre unntak av praktiske grunner i sin alminnelighet. I stedet er det etter bokstav a bare hensynet til tiden som står til rådighet, som kan begrunne unntak av rent praktiske årsaker. Tredje ledd bokstav b viderefører gjeldende bokstav b og gjør et prinsipielt og praktisk viktig unntak fra høringsreglene i situasjoner hvor en høring kan underminere formålet med forskriften. Bokstav c gjør unntak der det er åpenbart unødvendig med høring, f.eks. ved oppretting av feil i en forskrift eller ved inkorporasjon av en forordning som er innlemmet i EØS-avtalen når spørsmålet om innlemming har vært på høring. Dette unntaket skal brukes med forsiktighet, jf. punkt 31.5.3.2.

Paragrafen viderefører formkravene i fvl. § 38 første ledd med visse språklige og redaksjonelle justeringer. Det som i dag gjelder kunngjøringer, er skilt ut i en egen paragraf. Formkrav er omtalt i punkt 31.5.4 i de alminnelige motivene.

I bokstav a er ordet «inneholde» i fvl. § 38 første ledd bokstav a tatt ut for å markere at hjemmelshenvisningen ikke er en del av forskriftens innhold og derfor kan endres redaksjonelt (av det forvaltningsorganet som har gitt eller nå er administrativt ansvarlig for forskriften) uten å gå frem etter reglene for endring av forskrifter. Tidligere var det uklart om en endring av hjemmelslov fordi det gis ny lov eller lignende, kunne medføre at hele forskriften måtte ut på høring mv. I bokstav b er ordet «de» tatt inn for å markere at også et forvaltningsorgan som godkjenner forskriften, skal nevnes. Det omfatter også den situasjon at forskriften er vedtatt av flere forvaltningsorganer i fellesskap.

Paragrafen erstatter reglene om kunngjøring i fvl. § 38. Kunngjøring av forskrifter er behandlet i punkt 31.5.5.2 i de alminnelige motivene.

Første ledd fastsetter som hovedregel at forskrifter skal kunngjøres i Norsk Lovtidend så snart de er vedtatt. Til forskjell fra etter gjeldende rett vil det ikke være tilstrekkelig å kunngjøre en kort omtale av forskriften kombinert med en henvisning til hvor forskriften kan finnes. Det er forskriften som sådan som skal kunngjøres. Det er heller ikke adgang til å unnlate kunngjøring bare fordi forskriften vil gjelde i kort tid.

Annet ledd viderefører forskriftshjemmelen i fvl. § 38 tredje ledd annet punktum med visse justeringer.

Paragrafen gir regler om betydningen av at kunngjøring ikke er skjedd i tråd med bestemmelsene i utk. § 90. Virkningen av manglende kunngjøring er behandlet i punkt 31.5.5.3.

Første ledd viderefører reglene i gjeldende § 39 med språklige endringer. Det følger av bestemmelsen at en forskrift bare kan anvendes til skade for borgeren dersom den er kunngjort på riktig måte, eller hvis borgeren kjente til forskriften eller burde ha kjent til den som følge av at forskriften er kunngjort på annen forsvarlig måte. En situasjon som den sistnevnte kan foreligge der et forvaltningsorgan har kunngjort en forskriftsendring på internett, og det er klart at borgeren har vært inne på den aktuelle nettsiden og gjort seg kjent med endringen. I en slik situasjon kan ikke borgeren påberope seg manglende kunngjøring etter utk. § 90.

Annet ledd er nytt og åpner for at en forskrift kan gjøres gjeldende etter sitt innhold selv om den ikke er kunngjort på alminnelig måte. Dette gjelder bare i situasjoner hvor forskriften må virke straks. I dette ligger at formålet med forskriften vil bli forfeilet dersom det utsettes å gi forskriften virkning. Det følger av annet punktum at slike forskrifter skal publiseres på en hensiktsmessig måte og kunngjøres i samsvar med utk. § 90 så snart som mulig.

Paragrafen viderefører fvl. § 40 med noen språklige justeringer. Adgangen til å fravike forskrifter er behandlet i punkt 31.5.7.

Bestemmelsen fastslår at et forvaltningsorgan bare kan fravike en forskrift i enkeltsaker dersom hjemmelsloven eller forskriften selv gir adgang til dette.

Paragrafen er ny og gir regler om kunngjøring og publisering av instrukser og veiledninger. Det vises til punkt 31.6 i de alminnelige motivene.

Paragrafen stiller et noe mindre formelt publiseringskrav for instrukser og veiledninger. Bare unntaksvis vil det være aktuelt å kunngjøre disse i Norsk Lovtidend, jf. lov 19. juni 1969 nr. 53 § 1 annet ledd. Det følger av utk. § 93 at generelle instrukser og veiledninger skal være tilgjengelige på forvaltningsorganets nettsted eller på annen måte. Unntak gjelder for instrukser og retningslinjer som ikke har noen aktuell betydning. Etter omstendighetene kan det ha interesse at også disse fortsatt er tilgjengelige. Forvaltningsorganet må imidlertid uansett ordne sin informasjon på nettsiden eller i trykt form slik at det er enkelt for interesserte å finne frem til de instrukser og veiledninger som for tiden har aktuell betydning.

Med instrukser sikter bestemmelsen særlig til bindende direktiver innad i forvaltningen til underordnete forvaltningsorganer om saksbehandling, lovtolking eller skjønnsutøving. Instrukser i den enkelte sak går ikke inn under regelen. Med veiledninger siktes det til orienteringer og faglige råd om fremgangsmåter og handlemåter. En veiledning er ikke ment å være bindende for dem som den retter seg til, hverken andre forvaltningsorganer eller borgerne.

Om kunngjøring av beslutninger om delegering vises til utk. § 25 med merknader.

Kapittel 15 gir avsluttende bestemmelser om ikraftsetting og om endringer i andre lover.

Paragrafen gir regler om ikraftsetting av loven. Første ledd slår fast at Kongen fastsetter når loven skal tre i kraft.

Annet ledd fastsetter at gjeldende forvaltningslov oppheves idet ny forvaltningslov trer i kraft.

Spørsmålet om overgangsregler for saker som er under behandling når loven trer i kraft, må vurderes i lys av de reglene som blir endelig foreslått. Som utgangspunkt vil det med utvalgets forslag være lite behov for overgangsregler, og det er en fordel om loven kan gjelde fullt ut for saker som er under behandling.

1. Lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova) endres slik:

Lovens tittel skal lyde: Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (innsynslova).

Endringsforslagene i nr. 1 inneholder nye bestemmelser i offentleglova. Det er foreslått at offentleglova samtidig med at disse endringene gjøres, får korttittelen «innsynslova». Bestemmelsene gir regler om partsinnsyn og må ses i sammenheng med forslaget om å gi offentleglova (innsynslova) anvendelse i partsinnsynssakene. Det vises til punkt 22.4 i de alminnelige motivene.

Reglene om partsinnsyn gjelder bare der en part ber om innsyn i sin egen sak. Hvis parten ber om innsyn i dokumenter som gjelder andre saker, må innsynskravet behandles som en alminnelig innsynsbegjæring, ikke etter de særskilte reglene om partsinnsyn. Dette gjelder selv om dokumentene eller opplysningene kan ha en viss interesse for partens sak, f.eks. fordi de gjelder lignende saker og kan kaste lys over forvaltningspraksis osv.

Hvem som regnes som part, må bedømmes etter definisjonen i utk. § 2 tredje ledd.

I saker hvor det er flere søkere til en stilling eller et gode, er det vanlig å betrakte alle søkerne som parter i samme sak. Et innsynskrav innebærer derfor at parter kan få innsyn i opplysninger som gjelder andre søkere. Det avgjørende vil være hva som anses som én og samme sak. Dersom noen åpenbart ukvalifiserte personer søker, kan det oppstå situasjoner hvor det vil være urimelig å gi disse tilgang til opplysninger om de andre søkerne som allmennheten ikke har krav på innsyn i. I slike tilfeller bør de åpenbart ukvalifiserte ikke anses som parter i samme sak som de potensielt kvalifiserte. Deres innsynsrett vil da ikke omfatte opplysninger om andre søkere. Under enhver omstendighet vil merinnsynsvurderingen i slike tilfeller neppe kunne slå ut til fordel for den åpenbart ukvalifiserte parten, jf. merknaden til § 11 nytt tredje punktum nedenfor.

Etter § 8 første ledd nytt annet punktum skal parter som ønsker innsyn i dokumenter i saken sin, ikke måtte betale for å få innsyn. Bestemmelsen avløser fvl. § 20 fjerde ledd og gjør regelen i første punktum der generell. Betalingshjemmelen i offentleglova § 8 for øvrig kan derfor ikke påberopes overfor parter.

I § 11 nytt tredje punktum er det tatt inn en særskilt retningslinje for merinnsynsvurderingen. Merinnsyn overfor parter er behandlet i punkt 22.4.6. Bestemmelsen er bare aktuell i saker hvor personer ber om innsyn i dokumenter som gjelder en sak vedkommende regnes som part i. I slike tilfeller skal forvaltningsorganet legge vekt på hensynet til partens interesser i å få innsyn. Det ligger i dette at hensynet som begrunner et aktuelt unntak, må avveies mot hensynet til en rettferdig og god saksbehandling som bl.a. fordrer at parten får en reell mulighet til å ivareta sine interesser, f.eks. ved å kunne uttale seg i saken på et mest mulig fullstendig grunnlag. Det bør derfor gis innsyn f.eks. hvis opplysningene er direkte relevante for vedtaket som skal treffes i saken. Det er et poeng i seg selv at parter i en forvaltningssak skal ha en videre adgang til dokumentene i saken sin enn den rett allmennheten har til innsyn etter de alminnelige reglene. I motsetning til ved alminnelige innsynsbegjæringer har forvaltningsorganet ingen plikt til å nekte innsyn i taushetsbelagte opplysninger, jf. ny § 13 a. Organet skal derfor vurdere merinnsyn etter § 11 tredje punktum hvis det kan være aktuelt å nekte innsyn i taushetsbelagte opplysninger etter § 13 a. Dette følger av offentleglova § 11 første punktum, som fastsetter at merinnsyn skal vurderes «når det er høve til å gjere unntak frå innsyn».

Ny § 13 a svarer i det vesentlige til gjeldende innsynsregel i fvl. § 19. Paragrafen angir hvilken adgang forvaltningsorganet har til å gjøre unntak fra partsinnsyn i opplysninger som er undergitt taushetsplikt. Disse unntakene er behandlet i punkt 22.4.6.

Første punktum fastslår at utgangspunktet er at parten har rett til innsyn i taushetsbelagte opplysninger. Dette samsvarer med gjeldende § 18 første ledd, jf. § 13 b første ledd nr. 1. Unntakene fra dette følger av annet punktum bokstav a til e.

Bokstav a viderefører gjeldende § 19 første ledd bokstav d og gjelder opplysninger som det vil være utilrådelig å gi innsyn i på grunn av partens helse eller forhold til personer som står parten nær. En forskjell fra i dag er imidlertid at bestemmelsen ikke skal kunne brukes til å nekte parten innsyn i egne helseopplysninger.

Bokstav b viderefører gjeldende § 19 annet ledd bokstav a.

Bokstav c viderefører gjeldende § 19 første ledd bokstav b.

Bokstav d er ny som et selvstendig unntak, men lovfester en kildevernpraksis som i dag har utviklet seg med grunnlag i § 19 annet ledd bokstav b. Unntaket er praktisk, og det vil være klargjørende at denne adgangen kan leses direkte ut av loven. Det må kreves tungtveiende grunner for å nekte parten innsyn i kildeopplysninger, f.eks. at kilden står i fare for å bli utsatt for alvorlige represalier.

Bokstav e viderefører gjeldende § 19 annet ledd bokstav b.

Ny § 15 a viderefører forvaltningsloven § 18 c. Det vises til punkt 22.4.6.

2. (forslag til bestemmelse i [tolkeloven])

Bestemmelsen viderefører gjeldende forvaltningslov § 11 e med enkelte språklige og redaksjonelle justeringer. Paragrafen er foreslått flyttet til tolkeloven som følge av forslaget i utk. § 9 om å henvise til tolkelovens regler om bruk av tolk i offentlig sektor.