3 Omorganisering av skatteetaten - lovendringer

3.1 Innledning

Regjeringen slutter seg i St.prp. nr. 1 (2006-2007) for Finansdepartementet til hovedtrekkene i Skattedirektoratets forslag om å omorganisere skatteetaten. Forslaget går ut på å organisere skatteetaten i to nivåer: Skattedirektoratet og et regionalt nivå. Det regionale nivå organiseres slik at hver region omfatter flere av dagens fylker. Hver enkelt region får ett organ, skattekontoret, som erstatter dagens ligningskontor, fylkesskattekontor, skattefogdkontor og folkeregister i regionen. Hver regions skattekontor vil utgjøre én formell forvaltningsenhet. Skattekontoret vil bestå av mange kontorsteder (enheter) innen regionen, og utad vil disse kontorenhetene fremstå som en del av skattekontoret. Hver slik kontorenhet skal ha en førstelinjetjeneste som skal betjene alle typer henvendelser, ta imot alle typer oppgaver, klager, søknader med mer på alle skatteetatens områder. De skatte- og avgiftspliktige skal således kunne henvende seg til hvilken som helst kontorenhet.

Fordi alle disse kontorenhetene er en del av skattekontoret, vil hver av dem kunne ha den kompetansen som foreslås lagt til skattekontoret. Dette omfatter både ligningsmyndighet, avgiftsmyndighet, innkrevingsmyndighet og folkeregistermyndighet. I praksis vil det bli en saks- og myndighetsfordeling basert på administrativ styring, for å sikre en fleksibel og slagkraftig organisasjon med bedre ressursutnyttelse og høyere kvalitet.

Innad i regionene blir det regionledelsen som organiserer arbeidet og bestemmer hvor saker som ikke kan løses i førstelinjetjenesten, skal behandles. Skattedirektoratet kan gi overordnede anvisninger om dette, og vil ha tilsyns- og instruksjonsmyndighet overfor regionene. Regionledelsen vil ha tilsyns- og instruksjonsmyndighet overfor alle kontorenhetene i regionen, bl.a. for å sikre budsjettstyring, likebehandling og god kvalitet på behandlingen og avgjørelsene i hver enhet. Den kontorenheten som en regionsledelse plasseres ved, er ellers likestilt med de øvrige enhetene i regionen, og har ingen formell, overordnet posisjon i forhold til disse.

Skattekontoret i regionen skal primært behandle saker fra egen region, men Skattedirektoratet skal ha myndighet til å organisere oppgaver på tvers av regionene.

På ligningsområdet foreslås en ny klage- og nemndsstruktur. Forslaget innebærer at skattekontorene gis en generell adgang til å omgjøre egne avgjørelser som er truffet under ordinær ligning og forhåndsligning. Dette innebærer at skattyter skal rette klage over ligningen til skattekontoret. Hvis skattekontoret ikke tar klagen til følge, foreslås det at skattyter skal ha en generell klageadgang til en folkevalgt nemnd på regionalt nivå: skatteklagenemnda. Det foreslås å innføre nærmere bestemte krav til nemndsmedlemmenes kompetanse. I likhet med skattekontorene skal skatteklagenemndene primært behandle klager fra egen region, men Skattedirektoratet kan bestemme at for eksempel saker som overføres til andre regioner i forbindelse med ligning, kan klagebehandles der. Det foreslås en begrenset adgang for etaten til å bringe de regionale skatteklagenemndenes avgjørelser inn for overprøving av en landsdekkende nemnd: Riksskattenemnda. Både skatteklagenemndene og Riksskattenemnda vil ha samme uavhengige stilling som dagens nemnder.

På merverdiavgiftsområdet videreføres Klagenemnda for merverdiavgift uendret, men det foreslås visse endringer i fordelingen av myndighet mellom klagenemnda og skattekontorene. På de øvrige forvaltningsområdene forelås det ingen vesentlige endringer i klageordningen.

Forslaget til omorganisering er nærmere beskrevet i en rapport av desember 2005 fra Skattedirektoratet kalt «Den nye skatteetaten - effektiv og imøtekommende». Rapporten ble sendt på høring ved Finansdepartementets brev 13. mars 2006. Omtale av forslaget til omorganisering, høringen og høringsinstansenes syn m.m. er inntatt i St.prp. nr. 1 (2006-2007). For å tilpasse lovgivningen til den nye etatsstrukturen, foreslås det her endringer i arveavgiftsloven, folkeregisterloven, ligningsloven, merverdiavgiftsloven og den nye skattebetalingsloven. Høringsuttalelser som særlig knytter seg til regelverksendringer er omtalt nedenfor i tilknytning til de aktuelle forslagene til lovendringer.

Omorganisering av skatteetaten til to nivåer på samtlige områder med ett regionalt forvaltningsnivå (skattekontoret), krever en rekke lovendringer. Alle henvisninger til ligningskontor, fylkesskattekontor, skattefogdkontor og folkeregister må endres. Ved myndighetstildeling i de aktuelle forvaltningslovene, legges myndigheten til «skattekontoret» som formell enhet. Bestemmelser som gir myndighet som er stedbundet, foreslås endret som følge av at Skattedirektoratet skal fordele myndighet til skattekontorene. Videre foreslås det endringer i ligningsloven for å tilpasse denne til den foreslåtte klage- og nemndstrukturen. De vesentligste endringene er i ligningsloven. Det øvrige forvaltningsregelverket på skatteområdet påvirkes noe mindre av forslaget til omorganisering.

Ligningsmyndighetene for Svalbard skal fortsatt forestå all utligning av skatt til Svalbard, jf. lov 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard. Da ligningsbehandlingen for Svalbard i betydelig grad er regulert gjennom henvisninger til ligningsloven, vil omorganiseringen også berøre ligningsforvaltningen der. Departementet vil komme tilbake til lovendringsforslag på dette området. Videre gjør omorganiseringen det nødvendig med enkelte endringer i folketrygdloven, skatteloven og en rekke andre lover. Departementet vil fremme disse endringsforslagene senere.

3.2 Ligningsloven

3.2.1 Gjeldende rett

3.2.1.1 Ligningsmyndighetene

Lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) har regler om ligningsmyndighetene i kapittel 2. De lokale ligningsmyndigheter består i dag av ligningskontor, ligningsnemnd og overligningsnemnd, jf. § 2-1. Ligningskontorene er statlige og kan omfatte en eller flere kommuner. Organiseringen av ligningskontorene bestemmes av departementet.

Det er en ligningsnemnd og en overligningsnemnd for hvert ligningskontor. Nemndene er rene klageorganer. Nemnder som omfatter én kommune oppnevnes av kommunestyret. Omfatter nemnda flere kommuner, velges medlemmene av fylkestinget etter forslag fra de berørte kommunestyrer. Nemndene består av en leder og fire andre medlemmer. Det stilles ingen formelle kvalifikasjonskrav til medlemmene, men fylkestinget skal sørge for en balansert representasjon i nemndene, slik at hensynet til faglige kvalifikasjoner og lokalkunnskap ivaretas og kravene til kjønnsfordeling oppfylles.

For hvert fylke er det ett statlig fylkesskattekontor og en fylkesskattenemnd oppnevnt av fylkestinget, jf. § 2-2.

For hele riket er det ett statlig skattedirektorat og en riksskattenemnd, jf. § 2-3. Riksskattenemndas medlemmer oppnevnes av Kongen.

Det er tre særskilte sentrale ligningskontorer for hele riket: Sentralskattekontoret for utenlandssaker, Sentralskattekontoret for storbedrifter og Oljeskattekontoret, jf. § 2-4. Oljeskattekontoret er ligningskontor for skattytere som driver utvinning, behandling og rørledningstransport av petroleum i område som nevnt i petroleumsskatteloven § 1. Det er knyttet egne nemnder til Oljeskattekontoret, jf. petroleumsskatteloven § 6. Sentralskattekontoret for storbedrifter har ansvaret for ligning av norske konsern/store selskaper, rederier, Nokus-selskaper, utenlandske deltakerlignede selskaper og kraftforetak. Sentralskattekontoret for utenlandssaker er en spesialisert enhet for ligning av skattytere som ikke har varig tilknytning til riket, sjømenn bosatt i utlandet, samt skattytere som lignes etter artistskatteloven. For hvert sentralskattekontor er det en særskilt ligningsnemnd og overligningsnemnd. Nemndsmedlemmene oppnevnes av Kongen, og nemndene er sammensatt ut fra faglige kvalifikasjoner.

3.2.1.2 Vedtaksmyndighet under ligningsbehandlingen

Etter § 8-4 treffer ligningskontorene alle avgjørelser under den ordinære ligningsbehandlingen og forhåndsligningen.

Ligningskontorenes stedlige vedtaksmyndighet er regulert i § 8-6 om stedet for ligning. Etter § 8-6 nr. 1 fastsettes formue og inntekt av ligningsmyndighetene for den kommunen som etter skattelovens regler om skattestedet, skal ha skatten.

For de særskilte sentrale ligningsmyndighetene omfatter vedtaksmyndigheten de saker som etter lov, forskrift eller vedtak skal behandles ved kontorene. Ved sentralskattekontorene er vedtaksmyndigheten ved ordinær ligning lagt til ligningsnemndene, men nemndene kan delegere sin myndighet til sentralskattekontorene, jf. § 8-4 nr. 2.

Riksskattenemnda er tillagt en særskilt avgjørelsesmyndighet ved ligningen for fastsetting av verdier etter skatteloven § 18-7 første ledd bokstavene b og c, og fordelingen av dem mellom kommunene etter oppgave fra Norges vassdrags- og energiverk, jf. ligningsloven § 8-5.

3.2.1.3 Klage på ligningsavgjørelser - nemndenes vedtaksmyndighet

I utgangspunktet har enhver skattyter rett til å påklage et vedtak over egen ligning, truffet ved den ordinære ligningsbehandlingen eller i endringssak, jf. § 9-2 nr. 1 bokstav a og b. Nærmere regler om klagens innhold, leveringssted og leveringsfrister er gitt i § 9-2 nr. 2 til 7.

Skattyter kan som hovedregel få prøvet vedtak fattet ved den ordinære ligningsbehandlingen for to klageinstanser: ligningsnemnda og overligningsnemnda. Vedtak i endringssak fattes ordinært av ligningsnemnda og kan i utgangspunktet bare påklages til overligningsnemnda. Hvis overligningsnemndas vedtak ikke på noe punkt fører til økt skatte- eller avgiftsgrunnlag for skattyteren, er klagebehandlingen avsluttet. I motsatt fall har skattyter klagerett til fylkesskattenemnda. Skattyter har klagerett til Riksskattenemnda hvis fylkesskattenemndas vedtak på noe punkt fører til økt skatte- eller avgiftsgrunnlag. Riksskattenemnda er siste klageinstans.

Fylkesskattenemnda avgjør også hvilken kommune som tilkommer skatten hvis samme inntekt og formue er skattlagt i flere kommuner i fylket. Riksskattenemnda avgjør hvilken kommune som tilkommer skatten hvis samme inntekt og formue er skattlagt i flere kommuner som ligger i forskjellige fylker.

Nemndenes saklige og stedlige vedtaksmyndighet

Ved klagebehandling etter § 9-2 kan alle forhold som har hatt betydning for ligningsvedtaket prøves. Klageorganet kan således prøve både rettsanvendelsen, bevisvurderingen, skjønnsutøvelsen og saksbehandlingen.

Etter § 9-8 nr. 5 utledes nemndenes stedlige vedtaksmyndighet av bestemmelsene i § 8-6 om stedet for ligning. Vedtaksmyndigheten er som hovedregel lagt til nemndene for den kommunen som etter skattelovens regler om skattestedet, skal ha skatten. Etter bestemmelsene i ligningsloven § 2-4 nr. 3, jf. nr. 2, skal nemndene ved sentralskattekontorene behandle klager over de sakene som er behandlet ved sentralskattekontorene.

Nemndsavgjørelser

Nemndene treffer avgjørelse i møte hvor minst halvparten av nemndas medlemmer deltar, jf. § 3-10 nr. 1. Ved stemmelikhet avgjør lederens stemme.

Etter § 3-10 nr. 2 og 3 kan fylkesmannen godkjenne at enkeltsaker avgjøres etter avdelingsvis behandling i ligningsnemnd og overligningsnemnd. Ved avdelingsvis behandling i ligningsnemnda anses enkeltsaker avgjort når saken er forelagt skriftlig for alle medlemmene, og alle er enige i avgjørelsen. Ved avdelingsvis behandling i overligningsnemnda kan enkeltsaker avgjøres ved enstemmig vedtak av minst to av nemndas medlemmer.

Fylkesskattenemnda og Riksskattenemnda avgjør klage- og endringssaker i møte.

Delegasjon fra ligningsnemnda

Etter § 9-8 nr. 3 kan ligningsnemnda gi ligningskontoret fullmakt til å treffe vedtak i klage- og endringssaker. Delegasjonsadgangen omfatter ikke saker om tilleggsskatt etter ligningsloven §§ 10-2 til 10-4, saker som gjelder endring til skade for skattyteren av ligningsmyndighetenes skjønnsmessige fastsetting eller deres anvendelse av skattelovgivningen, og saker som skal behandles på nytt av samme klageorgan fordi skattyter ikke har fått pliktig varsel etter § 9-7.

Årssyklus for ligning av næringsdrivende

Etter § 9-8 nr. 4 kan ligningskontorene endre vedtak som er truffet ved ordinær ligning av næringsdrivende skattytere, inntil utgangen av mai måned året etter utløpet av selvangivelsesfristen. De vedtak som ligningskontorene treffer etter denne bestemmelsen, anses som endringsvedtak. Klage over disse skal derfor rettes til overligningsnemnda. På samme vilkår kan sentralskattekontorene treffe endringsvedtak i den utstrekning myndigheten er delegert fra ligningsnemnda etter § 8-4 nr. 2.

Saksforberedelse

Ligningskontoret forbereder saker som skal avgjøres av ligningsnemnda og overligningsnemnda for vedkommende område. Tilsvarende forbereder fylkesskattekontoret saker for fylkesskattenemnda, og Skattedirektoratet forbereder saker for Riksskattenemnda, jf. ligningsloven § 3-9 nr. 1.

3.2.1.4 Andre avgjørelser

Etter ligningsloven kan ligningsmyndighetene treffe en rekke andre avgjørelser enn ligningsavgjørelser, blant annet:

• vedtak om dekning av sakskostnader etter § 9-11

• vedtak om å ilegge tvangsmulkt etter § 10-6

• pålegg om oppdragsgivers ansvar for oppdragstakers skatt, arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk etter § 10-7

• vedtak om å ilegge gebyrer etter § 10-8

• vedtak om å begrense skattyters adgang til saksdokumenter etter § 3-4

• pålegg til skattyter om å gi opplysninger eller medvirke til undersøkelse etter § 3-6.

Hvis en nemnd helt eller delvis avslår et krav om dekning av sakskostnader etter § 9-11, kan avgjørelsen påklages til nærmeste overordnede nemnd som treffer endelig avgjørelse. Riksskattenemndas avgjørelse av krav om dekning av sakskostnader kan ikke påklages.

Avgjørelser truffet etter bestemmelsene i §§ 10-6 og 10-7 kan påklages til Skattedirektoratet.

Vedtak om gebyr etter § 10-8 skal ordinært påklages til fylkesskattekontoret. Skattedirektoratet er klageorgan når gebyret er ilagt av et sentralskattekontor, mens Riksskattenemnda avgjør klager over gebyrer ilagt av Skattedirektoratet.

Avgjørelser etter §§ 3-4 og 3-6 treffes av den aktuelle administrative ligningsmyndighet og kan påklages til nærmeste overordnede organ som treffer endelig avgjørelse.

Etter ligningsloven kapittel 3A kan ligningskontorene og Skattedirektoratet gi bindende forhåndsuttalelser i skattesaker.

3.2.1.5 Søksmål

Etter § 11-1 skal rettslig prøving av ligningsavgjørelse etter krav fra skattyteren, rettes mot staten som søktsøkt. Søksmål fra skattyter anlegges for retten i det distriktet hvor det angrepne forvaltningsvedtaket er truffet i første instans etter § 8-6, jf. § 11-1 nr. 2.

Statens partsstilling utøves av fylkesskattekontoret i distriktet. I Oslo utøves partsstillingen av ligningskontoret. Søksmål om vedtak truffet av Sentralskattekontoret for utenlandssaker anlegges ved Stavanger tingrett. Søksmål om vedtak truffet av Sentralskattekontoret for storbedrifter anlegges ved Oslo tingrett. Statens partsstilling utøves i disse sakene av vedkommende sentralskattekontor.

Søksmål fra det offentlige skal rettes mot formannen i det ligningsorganet som har truffet avgjørelsen, eller mot ligningssjefen hvis ligningskontoret har truffet den, jf. § 11-2 nr. 3.

3.2.2 Departementets forslag

3.2.2.1 Innledning

I omorganiseringen som omtalt i St.prp. nr. 1 (2006-2007) er det lagt til grunn at ligningsmyndighetene organiseres i to nivåer. Den formelle myndigheten som i dag er lagt til ligningskontorene og fylkesskattekontorene samles, ved at skattekontorene gjøres til ligningsmyndighet på regionalt nivå. Oljeskattemyndighetene, jf. lov 5. september 1989 nr. 4 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster mv., omfattes ikke av omorganiseringen av skatteetaten. Sentralskattekontoret for utenlandssaker og Sentralskattekontoret for storbedrifter foreslås videreført på den måten at de blir egne kontorenheter underlagt regionlederen i den regionen der kontorene ligger. Sentralskattekontorene blir dermed en del av vedkommende skattekontor. Skattedirektoratet videreføres som sentral ligningsmyndighet overordnet skattekontorene.

Skattedirektoratet skal etter omorganiseringen ha myndighet til å fordele oppgavene mellom skattekontorene. Det medfører endringer i ligningslovens bestemmelser som knytter ligningskontorenes stedlige myndighet til den kommunen som etter skattelovens regler om skattestedet, skal ha skatten.

Skattekontorene skal ha generell myndighet til å treffe vedtak til gunst og ugunst i alle endringsspørsmål som gjelder egne avgjørelser under ordinær ligning og forhåndsligning, samt myndighet til å treffe vedtak om sakskostnader i endringssak avgjort av skatteklagenemnda.

Overgangen til en toinstansforvaltning får konsekvenser for behandlingen av klager hvor fylkesskattekontoret i dag er klageinstans. Slike klagesaker vil gå direkte fra skattekontoret til Skattedirektoratet. Videre vil det være en generell klage- og endringsadgang for en nemnd på regionalt nivå, skatteklagenemnda. Skatteklagenemnda skal i likhet med skattekontorene kunne behandle saker fra hele landet og som hovedregel treffe skriftlige avgjørelser i avdeling. Dessuten skal det stilles større krav til lederen og øvrige nemndsmedlemmers fagkunnskap. Klage- og nemndsstrukturen for saker som i dag behandles ved sentralskattekontorene skal tilpasses dette, men slik at dagens oppnevningssystem, krav til spesialistkompetanse for nemndsmedlemmene og klagebehandling i nemndsmøter videreføres.

Det skal være en begrenset adgang til å overprøve skatteklagenemndas avgjørelser i en landsdekkende nemnd: Riksskattenemnda. I tillegg foreslås at søksmål mot staten reises ved den enkelte skattyters alminnelige verneting etter reglene i den nye tvisteloven, og at partsstillingen utøves av skattekontorene.

Som følge av omorganiseringen foreslår departementet her de nødvendige endringer i ligningsloven, slik at loven tilpasses den nye organiseringen og myndighetsfordelingen.

3.2.2.2 Endringer i ligningsloven kapittel 2 om ligningsmyndighetene

Omorganisering av skatteetaten innebærer at bestemmelsene i ligningsloven §§ 2-1 til 2-4 om lokale ligningsmyndigheter, ligningsmyndigheter i fylket, sentrale ligningsmyndigheter og særskilte sentrale ligningsmyndigheter må endres. Etter omorganiseringen vil ligningsmyndighetene bestå av skattekontorer, skatteklagenemnder, Skattedirektoratet og Riksskattenemnda.

Flere bestemmelser i ligningsloven benytter ligningsmyndigheter som en fellesbetegnelse for samtlige organer. Dette foreslås videreført uendret som betegnelse på de nye organene.

Det foreslås at ligningsloven §§ 2-1 til 2-4 oppheves og erstattes med en ny § 2-1 om skattekontorene og en ny § 2-2 om skatteklagenemnder. Skattedirektoratet og Riksskattenemnda foreslås regulert i ny § 2-3 som sentral ligningsmyndighet. Oljeskattekontoret med tilhørende nemnder foreslås regulert i ny § 2-4 og benevnes særskilte ligningsmyndigheter. Oljeskattekontoret med nemnder berøres ellers ikke av omorganiseringsforslaget.

Ligningsmyndighetene i første instans

Skattekontorene er ligningsmyndighet i første instans. Etter omorganiseringen skal landet deles i regioner med ett skattekontor i hver region. Dette foreslås inntatt i ligningsloven § 2-1. Departementet foreslår at Sentralskattekontoret for storbedrifter og Sentralskattekontoret for utenlandssaker blir egne kontorenheter underlagt regionlederen i den regionen der kontorene ligger. Sentralskattekontorene blir dermed en del av vedkommende skattekontor. Det vises til forslag til ny § 2-1.

Ligningsloven har i dag flere særregler for de særskilte sentrale ligningsmyndigheter. Når Sentralskattekontoret for storbedrifter og Sentralskattekontoret for utenlandssaker blir en del av skattekontoret, vil de omfattes av de generelle reglene. Det vil dermed ikke være behov for særregler for sentralskattekontorene. Det foreslås likevel en hjemmel til å gi regler om egne skattelister for de skattytergrupper som i dag behandles ved sentralskattekontorene og Oljeskattekontoret, jf. forslag til ny § 8-8 nr. 2 siste ledd. For Oljeskattekontoret foreslås det særskilte regler i § 2-5 innledningen, § 2-8 nr. 1, § 3-4 nr. 4, § 3-6 nr. 3 § 4-6, § 4-7 nr. 3, § 4-9 nr. 5 og ny § 8-4 nr. 2.

Skattekontorenes stedlige vedtaksmyndighet foreslås regulert i ligningsloven § 8-6 og § 9-8 ny nr. 2.

Skatteklagenemndene

Skatteklagenemndene foreslås regulert i ligningsloven ny § 2-2. Det skal være en skatteklagenemnd for hvert skattekontor, jf. § 2-2 nr. 1. Primært skal skatteklagenemndene behandle endringssaker fra egen region, men Skattedirektoratet kan bestemme at for eksempel saker som er ligningsbehandlet i annen region, også kan nemndsbehandles der. Nemndenes stedlige vedtaksmyndighet foreslås regulert i ligningsloven § 9-8.

I høringsnotatet foreslås det at medlemmene av de ordinære skatteklagenemndene skal oppnevnes av fylkestingene i vedkommende region, og at det skal stilles bestemte krav til kompetanse hos nemndsmedlemmene.

En rekke høringsinstanser stiller seg positive til forslaget om å innføre et kompetansekrav for skatteklagenemndene for å styrke skattyters rettsikkerhet. Det fremheves at nemndene vil bli bedre rustet til å korrigere skattekontorenes rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Både Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon(HSH)og Skattebetalerforeningen påpeker at det bør sikres at nemndene blir tilført tilstrekkelige personalmessige og økonomiske ressurser slik at klagebehandlingen blir rask og effektiv. HSH støtter imidlertid ikke forslaget om at fylkestingene skal oppnevne medlemmer til skatteklagenemndene. Skattebetalerforeningen og Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF) stiller også spørsmål om hvordan tilstrekkelig fagkompetanse skal oppnås når nemndsmedlemmene skal oppnevnes av fylkestingene. Fylkesmannen i Nord- Trøndelag mener at nemndsmedlemmer med fagkompetanse ikke bør oppnevnes av fylkestinget. Advokatforeningen foreslår blant annet at lederen bør ha praktisk erfaring innen skatterett.

Departementet ser det som svært viktig at vervet som medlem av skatteklagenemndene fremstår som attraktivt både med hensyn til arbeidsmengde og arbeidsvilkår for personer med den ønskede kompetanse. Etter departementets syn vil en oppnevning i regi av fylkestingene ivareta det demokratiske innslaget som begrunner nemndsordningen. Dagens ordning med at medlemmene til ligningsnemnd, overligningsnemnd og fylkesskattenemnd velges av fylkestinget etter forslag fra de berørte kommunestyrer foreslås ikke videreført. Fylkestingene vil stå fritt til å oppnevne medlemmer så lenge de oppfyller de faglige kriteriene som er foreslått regulert i forskrift. Forutsatt at det etableres gode rutiner for å finne fram til egnede kandidater, ser ikke departementet at muligheten for å få faglig godt kompetente medlemmer vil være vesentlig annerledes om de oppnevnes av fylkestinget enn om næringslivets organisasjoner, interesseorganisasjoner eller et sentralt statlig organ oppnevner medlemmene. Etter departementets oppfatning kan det være en fordel at lederen har yrkeserfaring innen skatterett, men det bør ikke stilles som vilkår for å være leder av nemnda.

Departementet fastholder forslaget om at medlemmene av skatteklagenemnda skal oppnevnes av fylkestingene. Fylkestingene skal oppnevne det antall medlemmer som samsvarer med fylkets forholdsmessige andel av befolkningen i regionen. Nemndas leder skal oppnevnes av fylkestinget i det fylket hvor regionledelsen har sitt sete. Det foreslås at minst to tredjedeler av medlemmene skal ha formell utdanning innen regnskap, økonomi eller jus, samt praktisk yrkeserfaring på området. Lederen skal oppfylle kravene i domstolloven § 54 for å være tingrettsdommer, slik kravet er for lederen i Klagenemnda for merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 57. Dette foreslås regulert i forskrift. Det foreslås at departementet gis hjemmel til å fastsette forskrift om skatteklagenemndenes oppnevning, sammensetning og organisering. Det vises til forslag til ny § 2-2 nr. 1 og 3.

Departementet legger til grunn at det etter omorganiseringen skal være en særskilt skatteklagenemnd knyttet til hver av de to kontorenhetene som skal behandle de skattytergrupper som i dag behandles ved henholdsvis Sentralskattekontoret for utenlandssaker og Sentralskattekontoret for storbedrifter, og at disse nemndene skal oppnevnes av departementet. Dagens oppnevningssystem, sammensetning og krav til spesialistkompetanse videreføres. Det vises til forslag til ny § 2-2 nr. 2.

Forslaget til ny nemndsstruktur innebærer at reglene om fylkesskattenemnda og dagens Riksskattenemnd i ligningsloven §§ 2-2 og 2-3 oppheves. Endring i betegnelsen av nemndene innebærer også endringer i bestemmelser som i dag viser til ligningsnemnd, overligningsnemnd, fylkesskattenemnd og Riksskattenemnd. I samtlige vil det også være materielle endringer. Disse endringsforslagene omtales i tilknytning til de enkelte kapitler i ligningsloven.

Sentrale ligningsmyndigheter

Det foreslås at de sentrale ligningsmyndighetene - Skattedirektoratet og Riksskattenemnda - reguleres i ny § 2-3. I forslaget som ble sendt på høring, ble den landsdekkende nemnda kalt for overprøvingsnemnda. Departementet finner det hensiktsmessig å videreføre betegnelsen Riksskattenemnda, selv om den nye nemnda vil få en noe annen funksjon enn dagens nemnd. Riksskattenemnda skal være en landsdekkende nemnd. Den skal være faglig sammensatt og bestå av en leder og fire andre medlemmer med varamedlemmer, som alle oppnevnes av departementet. Etter forslaget skal det være en begrenset adgang for ligningsetaten til å bringe vedtak fattet av skatteklagenemnda inn for Riksskattenemnda. Det vesentligste formålet med en slik nemnd er å sikre rettsenhet og adgang til å overprøve vedtak som har prinsipiell karakter. Riksskattenemndas saklige myndighet foreslås regulert i ligningsloven § 9-5 nr. 5. Det vises til forslag til ny § 2-3.

Reglene om utelukkingsgrunner, tjenesteplikt, fritaksgrunner m.m.

Reglene om utelukkingsgrunner, tjenesteplikt, fritaksgrunner, samtidig verv og valg og oppnevning i ligningsloven §§ 2-5 til 2-9, foreslås videreført med visse tilpasninger. I tillegg må det foretas endringer i lovhenvisningene i disse bestemmelsene som følge av øvrige lovendringer i kapittel 2.

Paragraf 2-5 bokstav b bestemmer at skattefogder og skatteoppkrevere samt tjenestemenn ved deres kontorer, er utelukket fra å gjøre tjeneste som medlem av nemnd. Tilsvarende gjelder for tjenestemenn ved ligningsforvaltningen, jf. § 2-5 bokstav c. Sistnevnte bestemmelse foreslås endret slik at det er tjenestemenn i Skattedirektoratet og skattekontorene som er utelukket fra slik tjeneste. Når skattefogden og dennes tjenestemenn, som følge av omorganiseringen blir en del av skattekontorene, vil også de omfattes av denne bestemmelsen. Det foreslås derfor at henvisningen til skattefogden tas ut av § 2-5 bokstav b. Det vises til forslag til endringer i § 2-5 første ledd bokstav b og c.

Det foreslås at § 2-6 om tjenesteplikt og fritaksgrunner får anvendelse for nemnder som oppnevnes av fylkestinget etter ny § 2-2 nr. 1, og ikke for nemnder som oppnevnes av departementet, jf. ny §§ 2-2 nr. 2 og 2-3. Dermed vil tjenesteplikten gjelde for personer som er bosatt i det aktuelle fylket som fylkestinget oppnevner for. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 2-6 nr. 1 og 2.

Medlemmer av Riksskattenemnda omfattes ikke i dag av forbudet i § 2-7 om at ingen kan være medlem av flere ligningsorganer. Det er ikke hensiktsmessig at en person sitter i flere nemnder. Det foreslås derfor at bestemmelsen gjøres generell for skatteklagenemndene og Riksskattenemnda. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 2-7.

Etter § 2-8 nr. 1 skal det være like mange varamedlemmer som medlemmer i nemndene. Forslaget til endringer i måten nemndsmedlemmene skal oppnevnes på og etter hvilke kriterier, tilsier at det ikke er behov for å opprettholde kravet om ett varamedlem for hvert medlem av en skatteklagenemnd. Det foreslås at oppnevning av varamedlemmer blir forskriftsregulert i medhold av forslaget til ny § 2-2 nr. 3. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 2-8 nr. 1.

3.2.2.3 Endringer i ligningsloven kapittel 3 om alminnelige saksbehandlingsregler

Ligningsloven §§ 3-1 og 3-2 har bestemmelser om veiledningsplikt og behandling av muntlige henvendelser. Det foreslås at ligningskontoret endres til skattekontoret i begge bestemmelsene. Tilsvarende foreslås det at ligningskontoret og fylkesskattekontoret endres til skattekontoret i § 3-4 nr. 3 som regulerer hvordan skattyter skal få innsyn i saksdokumenter. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 3-1, § 3-2 og § 3-4 nr. 3.

Advokatforeningen mener at skattyters innsynsrett i vedtaket før endelig beslutning treffes, også må gjelde for skattekontorenes omgjøringsvedtak. Dette for å sikre kontradiktorisk behandling. Videre mener foreningen at prinsippet om innsyn i vedtaksutkast bør komme klart til uttrykk i loven. Departementet vil bemerke at skattyter som hovedregel har innsynsrett i alle forslag til vedtak, også ligningskontorets vedtaksutkast. Når skattekontoret ikke tar skattyters klage til følge eller tar opp ligningen til endring av eget tiltak og skattyter har innsigelser til varsel om endring, skal skattekontoret fatte begrunnet vedtak i saken. Etter departementets syn bør skattyters innsynsrett også omfatte utkast til slike vedtak. Som nevnt har skattyter som hovedregel innsynsrett i alle forslag til vedtak, og departementet ser ikke at det som følge av omorganiseringen er nødvendig at skattyters rett til innsyn i vedtaksutkastet fremgår uttrykkelig av loven.

Fylkesskattekontorene er i dag klageinstans for ligningskontorenes avslag på skattyters krav om innsyn i saksdokumenter, jf. ligningsloven § 3-4 nr. 4, og klage over pålegg om å gi opplysninger eller medvirke til undersøkelser etter ligningsloven kapittel 4 og 6, jf. § 3-6 nr. 3. Klager over slike avgjørelser fra skattekontorene vil bli behandlet av Skattedirektoratet. Klagen skal rettes til skattekontoret, det vil si til et hvilket som helst av skatteetatens kontorsteder. For pålegg gitt av Oljeskattekontoret foreslås det at Skattedirektoratet treffer avgjørelsen.

Etter § 3-4 nr. 4 kan klage over avslag på skattyters krav om innsyn i saksdokumenter rettes til overordnet administrativt organ når avslaget blant annet er satt fram under forberedelse av en sak for overligningsnemnda eller høyere nemnd. Som følge av endringer i nemndsstrukturen, vil dette måtte gjelde sak for henholdsvis skatteklagenemnda og overprøvingsnemnda. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 3-4 nr. 4 og § 3-6 nr. 3 annet punktum.

Ligningsloven § 3-8 nr. 1 bokstav e bestemmer at en tjenestemann eller valgt, oppnevnt eller engasjert person er ugild til å delta i forberedelse eller avgjørelse når overordnet tjenestemann ved samme kontor eller direktoratet i ligningsforvaltningen er ugild i saken. Samme kontor vil etter omorganiseringsforslaget være skattekontoret i regionen. Uttrykket samme kontor foreslås derfor endret til skattekontoret. Siden det bare er ett direktorat i ligningsforvaltningen, foreslås betegnelsen direktorat endret til Skattedirektoratet. Bestemmelsen forstås på samme måte som forvaltningsloven § 6 tredje ledd, slik at inhabiliteten bare rammer den som er direkte underordnet den aktuelle tjenestemannen. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 3-8 nr. 1 bokstav e.

Etter § 3-8 nr. 1 bokstav f er en tjenestemann eller valgt, oppnevnt eller engasjert person ugild til å delta i forberedelse eller avgjørelse når han har deltatt i tidligere avgjørelse i saken som medlem av en lavere nemnd. Med bare ett nemndsnivå i regionene, foreslås det at bestemmelsen endres slik at en person er ugild til å delta i forberedelse eller avgjørelse av en sak når vedkommende har deltatt i tidligere avgjørelse i saken som medlem av skatteklagenemnda. Det vises til forslag til endringer i § 3-8 nr. 1 bokstav f.

Ligningsloven § 3-9 har bestemmelser om saksforberedelse. På samme måte som ligningskontoret i dag forbereder saker som skal vedtas av ligningsnemnd eller overligningsnemnd, skal skattekontoret etter forslaget forberede saken og skrive utkast til skatteklagenemndas vedtak. Vanligvis vil det være det samme skattekontoret som har behandlet saken ved ordinær ligning, og som har vurdert om kontoret selv skulle ta klagen til følge, som forbereder saken for skatteklagenemnda.

Advokatforeningen, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Skattebetalerforeningen påpeker viktigheten av at saken blir behandlet av en ny saksbehandler på ethvert trinn av saken. Departementet forutsetter at ligningskontorene allerede i dag har slike rutiner, og forventer at dette videreføres og ivaretas av skattekontorene ved tilrettelegging av nye saksbehandlingsrutiner for klage- og nemndsbehandlingen. Den nye organiseringen av skatteetaten med større og faglig sterkere enheter, vil legge forholdene til rette for at slike saksbehandlingsrutiner vil fungere godt. Departementet ser imidlertid ikke at det som følge av forslaget til omorganisering er behov for å lov- eller forskriftsregulere et krav om ny saksbehandler. Det forutsettes at Skattedirektoratet som overordnet myndighet påser at retningslinjer om dette følges.

Ved eventuell overprøving i Riksskattenemnda, vil Skattedirektoratet etter forslaget være sekretariat for nemnda. Dette innebærer at en ny instans foretar en selvstendig kvalitetssikring av alle sider av saken.

I utkastet til § 3-9 nr. 3 videreføres bestemmelsene i gjeldende § 3-9 nr. 2 og 3 om at forberedende kontor har rett til å være til stede i møte der nemnda fatter vedtak. Hvis nemnda krever det, skal kontoret møte og gi uttalelse. Etter omorganiseringen av skatteetaten ser departementet det som mest hensiktsmessig at møteretten og -plikten legges til den aktuelle fagpersonen som kontoret utpeker, og ikke til lederen slik som i dag. Retten og plikten til å være til stede i møter tillegges derfor skattekontoret, som har ansvaret for å peke ut hvilken person som skal representere kontoret. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 3-9.

I høringsnotatet foreslås det at skatteklagenemndene fatter vedtak i avdeling. Hver avdeling skal bestå av tre medlemmer som kan fatte vedtak når saken har vært forelagt skriftlig for alle medlemmene eller har vært behandlet i samlet møte. Dersom alle medlemmene av avdelingen er enige, er saken avgjort. I motsatt fall tas saken opp i møte der avdelingen utvides med to medlemmer, hvorav en av dem er nemndas leder. Etter forslaget som ble sendt på høring, kan saken avgjøres når minst fire medlemmer er tilstede. Etter departementets oppfatning bør alle fem medlemmene være tilstede. Saken avgjøres da ved simpelt flertall.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) foreslår i sin høringsuttalelse at skattyter bør få anledning til å fremlegge sin sak muntlig for nemndene. HSH mener at en slik ordning vil virke opplysende og bidra til en bedre og mer rettferdig saksbehandling. Departementet vil påpeke at en ordning med muntlig fremleggelse for nemnda, må forventes å forlenge saksbehandlingstiden for nemnda vesentlig. Det vil heller ikke være mulig å avgjøre saken ved skriftlig sirkulering dersom skattyter ønsker å fremlegge sin sak muntlig. På grunn av de betydelige saksmengder som nemndene må forventes å få, finner departementet at skattyter ikke bør gis adgang til muntlig saksfremleggelse. Departementet peker også på at ligningslovens alminnelige saksbehandlingsregler, herunder retten til innsyn i utkastet til vedtak, på betryggende måte sikrer skattyters rettigheter.

Akademikerne og Skatteetatens juristforening mener at behandling i utvidet avdeling bør skje i alle saker der noen av medlemmene ønsker å omgjøre «etatens vedtak», også der alle tre nemndsmedlemmene er enige om et slikt resultat. De uttaler at det er sterkt ønskelig at lederen av nemnda får anledning til å kvalitetssikre resultatet og begrunnelsen for vedtaket i alle saker der nemnda går imot fagetatens oppfatning. Departementet peker på at kravet til større innslag av fagkompetanse i nemndene legger til rette for god kvalitet på de vedtak som treffes. Etter departementets oppfatning er det ikke grunn til å behandle saken i utvidet avdeling utelukkende fordi skattekontorets vedtak omgjøres.

Advokatforeningen mener at alle saker som gjelder betydelige beløp eller prinsipielle spørsmål, bør behandles i utvidet avdeling. Departementet er enig i at saker av stor prinsipiell betydning etter behov bør kunne tas opp til behandling i utvidet avdeling uten at det foreligger direkte uenighet i avdelingen. At en sak vedrører betydelige beløp tilsier derimot ikke alene at saken bør behandles i utvidet avdeling. Departementet foreslår at nemndas leder kan bestemme at en sak skal behandles i utvidet avdeling. Det vises til forslag til § 3-10 nr. 1 og 2.

I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslås det at de særskilte skatteklagenemndene oppnevnt av departementet etter § 2-2 nr. 2 og Riksskattenemnda, skal avgjøre sakene med simpelt flertall i møte. Ved stemmelikhet gjør lederens stemme utslaget. Det vises til forslag til ny § 3-10 nr. 3.

Det foreslås at den adgangen Skattedirektoratet i dag har til å godkjenne at skatteklagenemndene ved sentralskattekontorene treffer avgjørelse i enkeltsak etter bestemmelsene om avdelingsvis behandling, skal gjelde tilsvarende for skatteklagenemndene oppnevnt av departementet etter § 2-2 nr. 2. Det vises til forslag til ny § 3-10 nr. 4.

Ligningsloven § 3-11 har bestemmelser om vedtak. I § 3-11 nr. 2 og 3 foreslås ligningskontoret endret til skattekontoret.

Bestemmelsen i § 3-11 nr. 4 gjelder den enklere vedtaksformen som ligningskontorene i dag kan bruke når en næringsdrivende skattyter ikke har kommet med innsigelser mot det varsel som vedkommende har mottatt om endring, og endringen er gjennomført innen utgangen av mai måned året etter selvangivelsesfristens utløp. Vedtak fattes da etter de bestemmelser som gjelder ved endring i skattyters selvangivelse under den ordinære ligningsbehandlingen. Når skattekontoret etter omorganiseringen skal ha generell endringsmyndighet for alle skattytere, foreslås det at den forenklede vedtaksformen gjøres gjeldende for alle skattytere. Det er en forutsetning for å anvende denne vedtaksformen at skattyter ikke har kommet med innvendinger til de endringer vedkommende har mottatt varsel om. Det foreslås at den forenklede vedtaksformen også kan brukes når skattyters klage fullt ut tas til følge.

Når skattyters klage ikke tas til følge, eller når skattyter har innsigelser til varsel om endring, skal det fattes begrunnet vedtak etter § 3-11 nr. 1. Det samme gjelder når endringen medfører bruk av tilleggsskatt. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 3-11 nr. 2, 3 og 4.

Etter § 3-13 nr. 2 bokstav f fjerde punktum kan ligningskontorene, med unntak av Oslo ligningskontor og sentralskattekontorene, ikke gi opplysninger til politi eller påtalemyndighet om overtredelser utenfor skatteetatens forvaltningsområde uten samtykke fra overordnet ligningsmyndighet. Fylkesskattekontorene og sentralskattekontorene har i dag slik myndighet. Som følge av forslaget til omorganisering foreslås det at skattekontoret kan gi slike opplysninger uten samtykke fra Skattedirektoratet. Ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav f siste punktum foreslås derfor opphevet.

3.2.2.4 Endringer i ligningsloven kapittel 3A om bindende forhåndsuttalelser

Både Skattedirektoratet og ligningskontorene har i dag myndighet til å avgi bindende forhåndsuttalelser på skatteområdet. Ved forskrift 14. juni 2005 nr. 550 om bindende forhåndsuttalelser i skatte- og avgiftssaker og i retningslinjer gitt av Skattedirektoratet er det regulert hvilke saker som skal behandles av ligningskontorene, herunder sentralskattekontorene. I høringsnotatet er det foreslått at bindende forhåndsuttalelser normalt skal gis av skattekontorene.

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) uttaler følgende i sin høringsuttalelse:

«Vi er imidlertid skeptiske til en ytterligere desentralisering av oppgaven med å avgi bindende forhåndsuttalelser. Det er allerede gitt adgang for ligningskontorene til å avgi uttalelser om enkle spørsmål. Forhåndsuttalelsene har betydning for utviklingen av ligningspraksis. Kombinasjonen av manglende mulighet til å klage og en ytterligere desentralisering vil etter NHOs vurdering kunne være uheldig for det helt sentrale prinsippet om likebehandling i ligningsforvaltningen, og det vil være en større risiko for uriktige uttalelser. Dersom det ikke er aktuelt å innføre en klageadgang, slik NHO ba om i vår høringsuttalelse vedrørende ligningskontorenes adgang til å avgi uttalelse, bør denne oppgaven fortsatt som hovedregel ligge i Skattedirektoratet.»

Departementet viser til at skattekontorene vil få betydelig større ressurser og samlet kompetanse enn dagens ligningskontorer. Dessuten vil omorganiseringen legge til rette for å samle oppgaver og utvikle sterkere og mer spesialiserte fagmiljøer innen skattekontoret. For øvrig viser departementet til uttalelsene i høringsdokumentene om at rettslikhet skal sikres ved at skattekontorene pålegges å konferere med Skattedirektoratet før prinsipielle saker avgjøres, og at Skattedirektoratet skal ha adgang til å overta saker i spesielle tilfeller.

Lovmessig innebærer ikke forslaget andre endringer enn at § 3A-1 nr. 1 første punktum og § 3A-3 nr. 1 angir skattekontoret istedenfor ligningskontoret som kompetent myndighet. Det vises til forslag til endringer i disse bestemmelsene.

3.2.2.5 Endringer i ligningsloven kapittel 4 om opplysningsplikt om egne forhold

Etter forslaget som ble sendt på høring skal skattyter, foruten å levere elektronisk, kunne levere selvangivelsen til et hvilket som helst av skatteetatens kontorsteder. Som følge av dette foreslås det at § 4-6 endres slik at det fremgår at selvangivelse som omfatter skattyterens samlede formue og inntekt, og alle påbudte vedlegg, skal leveres til skattekontoret. Skattytere som tidligere har levert selvangivelse til flere ligningskontorer, vil nå kunne levere selvangivelsen ett sted.

Skattytere som nevnt i forslaget til ny § 2-4 skal fortsatt levere selvangivelse til Oljeskattekontoret. Henvisningen til ligningsloven § 2-4 nr. 1 bokstav c i bestemmelsens nr. 3 endres i tråd med forslaget foran til § 2-4. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 4-6.

Ligningsloven § 4-7 nr. 5 og 6 regulerer selvangivelsesfrister og ligningskontorets adgang til å utsette leveringsfristen. Skriftlig søknad om utsettelse skal etter omorganiseringsforslaget kunne rettes til ethvert kontorsted. Det foreslås at ligningskontoret endres til skattekontoret i § 4-7 nr. 5 og nr. 6 første punktum.

Etter § 4-7 nr. 7 kan Skattedirektoratet forlenge fristen for innlevering av selvangivelsen med inntil en måned for enkeltskattytere som skal levere selvangivelse til mer enn ti kommuner. Når selvangivelsen bare skal leveres ett sted, foreslås bestemmelsen endret i tråd med dette.

Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 4-7 nr. 3, 5, 6 første punktum og nr. 7.

Etter § 4-9 nr. 5 skal selskapsoppgave og andre pliktige oppgaver leveres til ligningskontoret for den kommunen hvor selskapets hovedkontor ligger. Har selskapet ikke hovedkontor, skal oppgavene leveres til ligningskontoret for den kommunen hvor flertallet av deltakerne bor eller hører hjemme. Selskapsoppgave som skal behandles av et sentralskattekontor, leveres dit. I likhet med selvangivelser, kan slike oppgaver etter forslaget leveres til hvilket som helst av skatteetatens kontorsteder. Det foreslås at bestemmelsen endres slik at selskapsoppgave og andre pliktige oppgaver skal leveres til skattekontoret. Selskapsoppgave som skal behandles av Oljeskattekontoret skal leveres dit. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 4-9 nr. 5.

3.2.2.6 Endringer i ligningsloven kapittel 6 om kontrollopplysninger og ligningsoppgaver fra tredjemenn

I ligningsloven kapittel 6 om kontrollopplysninger og ligningsoppgaver fra tredjemenn, er det flere steder bestemt at oppgaver skal leveres til ligningskontoret for vedkommende kommune. Dette gjelder i § 6-3 nr. 4, § 6-8 nr. 1 annet punktum, § 6-9 annet punktum og § 6-11 nr. 2 og 3. Bestemmelsene foreslås endret slik at det er skattekontoret - et hvilket som helst kontorsted - som er mottaker av slike opplysninger og oppgaver. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 6-3 nr. 4, § 6-8 nr. 1 annet punktum, § 6-9 annet punktum og § 6-11 nr. 2 og 3.

Etter § 6-2 nr. 5 annet punktum kan ligningskontoret for vedkommende kommune gi tillatelse til at lønnsoppgaver fra personer bosatt i utlandet og der hjemmehørende selskaper mv., kan leveres på et senere tidspunkt enn det som følger av nr. 5 første punktum. Departementet foreslår at bestemmelsen endres slik at myndigheten tilligger skattekontoret. Det vises til forslag til endring i ligningsloven § 6-2 nr. 5 annet punktum.

Etter § 6-10 nr. 5 skal rederi eller arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord på fartøy, ukrevet gi opplysninger om arbeidstaker bosatt i utlandet i tjeneste på norsk registrert fartøy, herunder fartøy registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS). Opplysningene skal gis på skjema fastsatt av Sentralskattekontoret for utenlandssaker og leveres dit. På samme måte som ved annen oppgavelevering, foreslås det at oppgavene kan leveres til ethvert skattekontor. Det foreslås videre at Sentralskattekontoret for utenlandssaker endres til skattekontoret. Det foreslås ingen endring i hjemmelen for oppgaveplikt. Det vises til forslag til endring i ligningsloven § 6-10 nr. 5 første punktum.

3.2.2.7 Endringer i ligningsloven kapittel 7 om verdsetting og registrering

Det følger av § 7-1 nr. 2 at fylkesskattekontoret - for Oslo Skattedirektoratet - kan fastsette en lokal takseringsregel når lokale forhold tilsier at en takseringsregel fravikes for en gruppe skattytere eller når takseringsregel for hele landet ikke er fastsatt. Når fylkesskattekontorene blir en del av skattekontorene foreslås det at skattekontorene gis myndighet til å fastsette slik lokal takseringsregel. Det vises til forslag til endring i ligningsloven § 7-1 nr. 2.

3.2.2.8 Endringer i ligningsloven kapittel 8 om ligning

Etter § 8-1 nr. 2 skal ligning av sjømenn bosatt i utlandet, jf. § 2-4, som ikke har sendt selvangivelse, i alminnelighet baseres på de samme forhold som ble lagt til grunn ved forskuddsutskrivningen. Som det fremkommer ovenfor, foreslås gjeldende § 2-4 om sentralskattekontorene endret, og henvisningen til denne bestemmelsen i § 8-1 nr. 2 blir derfor overflødig. Det vises til forslag til endring i ligningsloven § 8-1 nr. 2.

Etter § 8-4 nr. 1 treffer ligningskontoret alle avgjørelser vedrørende ligningen etter ligningsloven kapittel 8 som ikke i lov eller forskrift er lagt til annen ligningsmyndighet. Som følge av forslaget til omorganisering foreslås det at denne myndigheten legges til skattekontoret.

I § 8-4 nr. 2 er avgjørelsesmyndighet under ligningen lagt til ligningsnemndene ved sentralskattekontoret for utenlandssaker og sentralskattekontoret for storbedrifter. Forslaget til omorganisering innebærer at alle nemndene blir rene klagenemnder. Det foreslås derfor at bestemmelsen oppheves idet betegnelsen skattekontoret i nr. 1 også vil omfatte de kontorenheter som skal behandle de skattytergrupper som i dag behandles ved henholdsvis Sentralskattekontoret for utenlandssaker og Sentralskattekontoret for storbedrifter. Ligningsloven § 8-4 nr. 3 blir ny nr. 2. Henvisningen til § 2-4 første ledd bokstav c foreslås endret til § 2-4 slik at det fremgår at avgjørelsesmyndigheten under ligningen følger petroleumsskatteloven for oljeskattemyndigheten. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 8-4 nr. 1 og til ny nr. 2.

Riksskattenemnda har i dag særskilt avgjørelsesmyndighet for fastsetting av verdier etter skatteloven § 18-7 første ledd bokstav b og c og fordelingen av dem mellom kommunene etter oppgave fra Norges vassdrags- og energiverk, jf. ligningsloven § 8-5. Det er Sentralskattekontoret for storbedrifter som foretar sentral ligning av kraftforetakene. Etter omorganiseringen skal det fortsatt være en særskilt skatteklagenemnd knyttet til den kontorenheten som skal behandle de skattytergrupper som i dag behandles ved Sentralskattekontoret for storbedrifter. Denne nemnda skal oppnevnes av departementet, jf. forslag til ny § 2-2 nr. 2. Departementet foreslår at myndigheten som i dag er lagt til Riksskattenemnda i ligningsloven § 8-5, legges til den særskilte skatteklagenemnda oppnevnt etter § 2-2 nr. 2. Fordi denne nemnden ikke er nærmere definert i ligningsloven, foreslås det rent lovteknisk at myndigheten tilligger den skatteklagenemnd departementet bestemmer. For øvrig foreslås det at foreleggelsesplikten overfor ligningsnemnda etter ligningsloven § 8-5 annet punktum, legges til den regionale skatteklagenemnda. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 8-5.

Ligningsloven § 8-6 angir hvor avgjørelsene ved ligningen skal treffes. I dag er ligningskontoret ligningsmyndighet for en eller flere kommuner, og deres stedlige myndighet er begrenset til disse kommunene. Etter forslaget til omorganisering skal skattekontorene primært behandle saker fra egen region, men Skattedirektoratet skal ha myndighet til å organisere oppgaver på tvers av regionene. Skattedirektoratet kan for eksempel bestemme at visse typer saker eller skattytergrupper skal behandles samlet for hele landet, eller at konkrete saker legges til en annen region enn der skattyterne er hjemmehørende. Myndighet til å bestemme hvor ligningen skal foretas foreslås lagt til departementet, med sikte på delegasjon av myndigheten til Skattedirektoratet.

Skattekontorene vil etter omorganiseringsforslaget ha myndighet til å behandle de sakene regionen får tildelt. Den interne organiseringen og fordelingen av oppgaver innad i regionen skal bestemmes av regionlederen. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 8-6.

Etter § 8-8 nr. 1 skal det legges ut en skatteliste for hver kommune over alle som det er foretatt ligningsfastsettelser for. Etter § 8-8 nr. 2 siste ledd skal det legges ut egne skattelister for de som lignes ved sentralskattekontorene og Oljeskattekontoret. Som følge av forslaget om at Sentralskattekontoret for storbedrifter og Sentralskattekontoret for utenlandssaker blir en del av skattekontoret, foreslås det at bestemmelsen i ligningsloven § 8-8 nr. 2 siste ledd oppheves. Departementet ser imidlertid at det fortsatt kan være behov for egne skattelister for de skattytergrupper som i dag lignes ved sentralskattekontorene. Det samme gjelder for de som lignes ved Oljeskattekontoret. Det foreslås derfor at departementet gis hjemmel til å bestemme at det skal legges ut egne skattelister for bestemte skattytergrupper, og hvor slike lister skal legges ut.

Etter § 8-8 nr. 3 første ledd første og annet punktum skal skattelistene legges ut på ligningskontoret til alminnelig ettersyn i tre uker. Ligningssjefen kan bestemme at skattelisten også skal legges ut på annet kontor hvor ligningskontoret er representert. Dette foreslås endret, slik at skattelistene legges ut på skattekontorene, det vil si kontorstedene, til alminnelig ettersyn, og slik at skattekontoret kan bestemme at skattelisten også skal legges ut på annet kontor hvor skattekontoret er representert. I § 8-8 nr. 3 annet ledd første punktum foreslås betegnelsen ligningskontor endret til skattekontor.

Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 8-8 nr. 2 siste ledd, nr. 3 første ledd første og annet punktum og nr. 3 annet ledd første punktum.

Paragraf 8-9 har bestemmelser om melding om skatteoppgjøret mv. Etter nr. 1 annet punktum skal melding om fastsetting etter ligningsloven § 8-6 nr. 5 sendes selskapets styre eller daglig leder. Som følge av forslaget til endringer i § 8-6 foreslås dette endret slik at det i stedet henvises til skattelovens bestemmelser om skattlegging av deltakere i ansvarlig selskap, kommandittselskap mv.

Etter § 8-9 nr. 2 kan skattyter kreve opplyst av ligningskontoret der fastsettingen er foretatt, hvordan ligningsmyndighetene har kommet fram til fastsettingene. I tråd med forslaget til omorganisering foreslås dette endret, slik at det er skattekontoret som skal gi slike opplysninger. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 8-9 nr. 1 annet punktum og nr. 2.

Etter § 8-10 nr. 2 kan sentralskattekontorene gjennomføre forhåndsligning når denne ikke kan legges fram for nemnda. Bestemmelsen foreslås opphevet idet det legges opp til at alle skatteklagenemndene blir rene klageinstanser. Nåværende nr. 3 blir nr. 2, og henvisningen til ligningskontoret i første punktum foreslås endret til skattekontoret. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 8-10 ny nr. 2 første punktum.

3.2.2.9 Endringer i ligningsloven kapittel 9 om endring av ligning

Klagerett og omgjøringsmyndighet

Etter dagens regler er det nemndene som i utgangspunktet har myndighet til å fatte vedtak i endringssaker, jf. § 9-8. Ligningskontorets endringsadgang følger i stor grad av delegasjon fra nemndene. Ved ligning av næringsdrivende skattytere har ligningskontoret adgang til å omgjøre egne avgjørelser i inntil ett år etter selvangivelsesfristens utløp, jf § 9-8 nr. 4.

Ved omorganiseringen legges det opp til at skattekontorene skal ha generell adgang til å omgjøre egne avgjørelser som er truffet under ordinær ligning eller forhåndsligning. Omgjøring skal kunne skje både på kontorets eget initiativ og etter klage fra skattyter, og både til skattyters gunst og ugunst. Endringsadgangen vil følge de ordinære frister for endring av ligning.

Ingen høringsinstanser har i utgangspunkt hatt innvendinger til forslaget om at skattekontorene skal ha en generell omgjøringsadgang for alle skattytergrupper.

Når skattekontoret tar en sak opp til omgjøring på eget initiativ, følges reglene i ligningsloven § 9-5 om endring uten klage. Dette innebærer blant annet at skattyter skal varsles med en passende frist for å uttale seg før saken avgjøres, jf. § 9-7. Når skattyter påklager ligningen etter § 9-2, skal skattekontoret vurdere om klagen gir grunn til å omgjøre den foretatte ligningen. Hvis skattyters klage fullt ut tas til følge, foreslås det at skattkontoret kan benytte en forenklet vedtaksform, jf. forslag til endringer i § 3-11 nr. 4. Hvis klagen ikke fullt ut tas til følge, skal skattekontoret fatte et begrunnet vedtak etter bestemmelsene i § 3-11 nr. 1 til 3. Skattyter kan påklage endringsvedtak fattet av skattekontoret til skatteklagenemnda. Skatteklagenemnda vil være siste ordinære klageinstans.

Skattebetalerforeningen foreslår at når skattekontoret ikke tar skattyters begjæring om omgjøring til følge, bør begjæringen anses som en klage til skatteklagenemnda. Departementet viser til at dersom skattyters klage ikke fullt ut tas til følge, skal skattekontoret etter forslaget fatte et begrunnet vedtak. Skattyter har da en frist på tre uker til å bringe vedtaket inn for skatteklagenemnda. En slik ordning vil gi skattyter mulighet til å vurdere vedtakets begrunnelse, og om vedtaket skal påklages til skatteklagenemnda. I en eventuell klage vil skattyter kunne kommentere skattekontorets begrunnelse. Departementet kan derfor ikke se at en automatisk oversendelse av klagen til skatteklagenemnda er hensiktsmessig.

Advokatforeningen mener at det bør lovfestes en adgang til å bringe klage over ligningen rett til skatteklagenemnda, uten først å påklage ligningen til skattekontoret for eventuell omgjøring. Foreningen anfører at dette vil være tidsbesparende for skattyterne og arbeidsbesparende for ligningsmyndighetene. Departementet viser til at en slik adgang ville medføre at saken bare blir klagebehandlet én gang. I tillegg kommer at en ligning normalt ikke er begrunnet. Det vil først være ved skattekontorets klagebehandling at det fattes et begrunnet vedtak, forutsatt at klagen ikke fullt ut tas til følge. Det er derfor lite hensiktsmessig at en ligning påklages direkte til skatteklagenemnda. En slik løsning ville dessuten medføre at muligheten til å få rettet ligningen i en instans hvor endringen er mindre ressurskrevende enn ved nemndsbehandling, bortfaller. Det må også ses hen til at avgjørelser under ordinær ligning treffes under tidspress. Det ville derfor være uheldig om skattekontoret ikke gis anledning til å omgjøre sitt vedtak når det påklages.

Departementet foreslår at ligningsnemnda endres til skattekontoret i § 9-2 nr. 1 bokstav a. Videre foreslås det at § 9-2 nr. 1 bokstav b endres slik at skattyter kan klage til skatteklagenemnda over skattekontorets vedtak i endringssak etter kapittel 9. Det vises til forslag til § 9-2 nr. 1 bokstav a og b.

Forslaget til omorganisering av skatteetaten innebærer at fylkesskattenemnda og dagens Riksskattenemnd bortfaller. Det foreslås derfor at nåværende § 9-2 nr. 1 bokstav c og d oppheves.

Etter gjeldende rett har skattyter rett til å klage til fylkesskattenemnda over avgjørelser som medfører at samme inntekt eller formue blir skattlagt til flere kommuner, og til Riksskattenemnda dersom de berørte kommunene ligger i forskjellige fylker. Etter omorganiseringen vil et skattekontor dekke flere fylker, og departementet forutsetter at dobbeltbeskatning innen samme region ordinært forhindres gjennom skattekontorets samordning. For øvrige tilfeller foreslår departementet at Skattedirektoratet skal være klageinstans dersom samme inntekt eller formue blir skattlagt til flere kommuner. Nåværende § 9-2 nr. 1 bokstav e og f foreslås opphevet. Det vises til forslag til ny § 9-2 nr. 1 bokstav c.

Etter gjeldende rett skal klage over ligningen leveres til ligningskontoret for den kommunen hvor skatten er skrevet ut. Når vedtak er fattet av de særskilte ligningsmyndigheter etter gjeldende § 2-4, skal klagen leveres til vedkommende sentralskattekontor. I tråd med forslaget til omorganisering foreslår departementet at loven endres slik at klage skal leveres til et skattekontor. Dette innebærer at skattyter med fristavbrytende virkning kan levere klagen til hvilket som helst av skatteetatens kontorsteder. For klager over vedtak truffet av de særskilte ligningsmyndigheter etter forslaget til ny § 2-4, videreføres dagens regler om at klagen skal leveres til Oljeskattekontoret. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 9-2 nr. 3.

Ettårsfrist

Etter forvaltningsloven § 31 siste ledd kan en klage ikke tas under behandling som klagesak dersom det har gått mer enn ett år siden vedtaket ble truffet. I høringsnotatet foreslås det å innføre en tilsvarende tidsbegrensning i ligningsloven. Forslaget innebærer at en klage ikke kan behandles som klagesak dersom det er gått mer enn ett år siden ligningen ble lagt ut eller vedtak ble truffet. Etter utløpet av ettårsfristen må skattekontoret vurdere om saken skal bringes inn for skatteklagenemnda av eget tiltak i medhold av § 9-5.

Skattebetalerforeningen og NHO går imot forslaget om at skattyter skal miste sin klagerett ett år etter at vedtak er truffet. NHO peker på at skattekontoret også etter den tid skal kunne bringe saken inn for skatteklagenemnda, eventuelt akseptere at klagen bringes inn, men da som sak tatt opp av skattekontoret. Etter organisasjonens syn forsterker dette den ubalansen som allerede er i dag mellom ligningsmyndighetene og skattyter.

Departementet mener at det ikke er urimelig at det settes en grense for hvor lenge en skattyter kan oversitte en klagefrist og likevel ha krav på at saken behandles som en klage. Etter gjeldende rett skal en klage behandles som klagesak etter ligningsloven § 9-2, selv om for eksempel klagefristen er oversittet. Det er den som skal treffe vedtak i saken, som avgjør hvilken betydning det skal ha for klageretten at vilkårene i § 9-2 nr. 2-7 (formkrav, klagefrist med mer) ikke er oppfylt. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på de hensyn som er nevnt i § 9-5 nr. 7, det vil si spørsmålets betydning, skattyters forhold, sakens opplysning og den tid som er gått.

Forvaltningens arbeidsbelastning ved å vurdere om eldre saker skal tas opp til endring, kan ofte stå i urimelig forhold til sakens betydning. Den foreslåtte begrensningen i skattyters klagerett innebærer at dersom skattyter klager etter utløpet av treukersfristen, men før utløpet av ettårsfristen, skal skattekontoret vurdere om saken skal realitetsbehandles eller ikke. Skattekontorets vedtak, herunder et eventuelt avvisningsvedtak, kan da påklages til skatteklagenemnda. Kommer klagen derimot inn etter utløpet av ettårsfristen, kan skattekontoret vurdere om det på eget tiltak skal ta saken opp til endring etter reglene i ligningsloven § 9-5 nr. 1, jf. nr. 7. Dersom skattekontoret avviser klagen på dette stadiet, er det ikke klagerett på avvisningsvedtaket. Det vises til forslag til ny § 9-2 nr. 9.

Endring uten klage

Etter gjeldende rett kan ligningskontoret ta opp endringsspørsmål som gjelder ordinær ligning, forhåndsligning eller vedtak i endringssak, jf. § 9-5 nr. 1. Som følge av omorganiseringsforslaget foreslås det at ligningskontoret endres til skattekontoret i disse bestemmelsene. Videre kan ligningskontoret i dag kreve at overligningsnemnda overprøver vedtak truffet av ligningskontoret eller ligningsnemnda i endringssak, jf. § 9-5 nr. 3. Som følge av omorganiseringsforslaget foreslår departementet at dette endres til at skattekontoret skal kunne kreve at skatteklagenemnda overprøver endringsvedtak truffet av skattekontoret. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 9-5 nr. 1 til 3.

Nåværende § 9-5 nr. 4 foreslås opphevet som følge av at fylkesskattekontor og fylkesskattenemnd bortfaller.

Departementet foreslår at skatteklagenemndas vedtak skal kunne overprøves i en landsdekkende nemnd: Riksskattenemnda. Etter forslaget er det Skattedirektoratet som skal kunne bringe et vedtak inn for slik overprøving. Overprøving skal kunne skje både til skattyters gunst og ugunst, men adgangen til å overprøve til skattyters ugunst skal være snevrere enn adgangen til å overprøve til gunst.

Etter forslaget skal adgangen til å bringe skatteklagenemndas vedtak inn for Riksskattenemnda være svært begrenset. Det er lagt til grunn at overprøvingsbehovet særlig vil oppstå ved forskjellsbehandling av skattytere, i saker av stor prinsipiell betydning eller når det er av allmenn interesse å få avklart en spesiell problemstilling. Nærmere avgrensning av hvilken type saker som kan bringes inn for Riksskattenemnda, foreslås regulert av departementet i forskrift.

Skattyter vil kunne anmode om at et vedtak truffet av skatteklagenemnda bringes inn for Riksskattenemnda. En slik anmodning rettes til skattekontoret, som forbereder saken. Før en sak tas opp til endring skal det vurderes om det er grunn til det under hensyn til blant annet spørsmålets betydning, sakens opplysning, skattyters forhold og den tid som er gått, jf. § 9-5 nr. 7. Vurderingen kan resultere i at saken avvises, og etter forslaget skal dette kunne gjøres administrativt av skattekontoret/Skattedirektoratet. Skattyter kan ikke påklage et slikt avvisningsvedtak. Det foreslås at Skattedirektoratet skal gi retningslinjer for saksbehandlingen som sikrer at saken blir vurdert «med nye øyne» ved vurderingen av anmodningen. Når skatteklagenemndas vedtak er brakt inn for nemndsbehandling, kan Riksskattenemnda på selvstendig grunnlag henlegge saken. Det kan skje både etter kriteriene i § 9-5 nr. 7 og fordi nemnda finner at vilkårene for å bringe saken inn for nemnda etter forskrift gitt i medhold av § 9-5 nr. 5 ikke er tilstede.

NHO og Advokatforeningen mener at skattyter bør ha adgang til å klage skatteklagenemndas vedtak inn for Riksskattenemnda. Advokatforeningen mener at skattyter bør ha ubegrenset klageadgang, mens NHO mener at skattyter bør ha klageadgang i samme grad som skatteetaten har adgang til å bringe saker inn til overprøving. Departementet viser til at skattyters klage vil bli behandlet to ganger, først ved skattekontorets behandling av klagen og deretter ved skatteklagenemndas behandling. Dersom skattekontoret ikke fullt ut gir klager medhold skal det fatte et begrunnet vedtak. På hvert trinn av behandlingen skal saken behandles av nye saksbehandlere ved skattekontorene. I tillegg vil fagkompetansen i nemndene bli styrket ved at minst to tredjedeler av nemndsmedlemmene skal ha formell utdanning innen regnskap, økonomi eller jus samt praktisk yrkeserfaring på områdene. Nemndas leder skal dessuten oppfylle kravene til å være tingrettsdommer. Etaten gis videre en begrenset adgang til å bringe en sak inn for Riksskattenemnda. Overprøving skal kunne skje både til skattyters gunst og ugunst. Dersom skattyter skulle ha en tilsvarende adgang til å bringe saker innfor nemnda ved klage over skatteklagenemndas vedtak, må det erfaringsmessig kunne påregnes en rekke klager hvorav kun et fåtall ville tilfredsstille vilkårene for overprøving. Det ville bli en betydelig arbeidsbelastning for nemnda bare å avvise slike klager. En ubegrenset adgang for skattyter til å bringe skatteklagenemndas vedtak inn for Riksskattenemnda ville innebære at det i realiteten ble to ordinære nemndsnivåer. Departementet fastholder derfor forslaget om at kun skatteetaten skal ha en begrenset adgang til å bringe skatteklagenemndas avgjørelse inn for Riksskattenemnda. Det vises til forslag til ny § 9-5 nr. 5.

Etter gjeldende rett kan ligningsmyndighetene på ethvert trinn i saksbehandlingen utvide saken til å omfatte andre spørsmål i skattyters ligning. Departementet foreslår at skattyter skal kunne kreve at skattekontoret behandler disse endringsspørsmålene i første instans. På denne måten får skattyter adgang til en reell og fullstendig behandling av saken i to instanser. Også i slike tilfeller skal skattyter varsles og gis en rimelig frist til å kommentere saken. Det vises til forslag til nytt annet punktum i ligningsloven § 9-5 nr. 6.

Etter § 9-5 nr. 7 skal det vurderes nærmere angitte forhold før det eventuelt tas initiativ til endringssak etter § 9-5 nr. 1 eller nr. 3 til 6. Etter en tilsvarende vurdering kan det organet som skal fatte vedtak i saken, beslutte å henlegge den, jf. nr. 7 annet punktum. Det følger av § 9-5- nr. 7 tredje punktum at bestemmelsene i første og annet punktum ikke gjelder når ligningskontoret tar opp endringsspørsmål etter særregelen for næringsdrivende skattytere i § 9-8 nr. 4. Denne særregelen bortfaller som følge av forslaget om en generell adgang for skattekontorene til å omgjøre egne avgjørelser truffet under ordinær ligning og forhåndsligning.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) reiser spørsmål om det er ment at skattekontoret skal kunne omgjøre ligningen for alle skattytere innen ett år etter selvangivelsesfristens utløp uten å foreta vurderinger etter § 9-5 nr. 7. Organisasjonen uttaler i denne sammenheng:

«Vi vil fraråde en utvidelse av omgjøringsadgangen som innebærer at skattekontorene ikke behøver å gjøre vurderinger iht. § 9-5 nr. 7 av om endring bør foretas. Vurderingene hindrer på den ene siden at det brukes tid på ressurskrevende småsaker, og på den annen side at skattekontorene avviser saker av stor betydning for skattyter men hvor klageretten ikke består f eks fordi klagefristen er oversittet.»

Etter departementets oppfatning bør skattekontoret ha adgang til å foreta endring på eget initiativ uten en vurdering av kriteriene i § 9-5 nr. 7 når skattyter ikke har hatt innsigelser til varselet om endring. I slike tilfeller kan det også benyttes forenklet vedtaksform, jf. reglene i § 3-11 nr. 4, og en slik fremgangsmåte gir en effektiv utnyttelse av ressursene ved behandling av denne type saker. Dersom skattyter har innsigelser til varselet om endring skal det fattes et begrunnet vedtak, jf. § 3-11 nr. 1, og det er da naturlig at skattekontoret også vurderer om det er grunn til å ta saken opp til endring. For øvrig nevnes at forslaget om en generell omgjøringsadgang for skattekontoret ikke berører skattyters klagerett og skattekontorenes plikt til å behandle klagen. Det vises til forslag til endringer i § 9-5 nr. 7 tredje punktum.

Vedtaksmyndighet i endringssaker

Gjeldende § 9-8 nr. 1 legger vedtaksmyndigheten i endringssaker til de organer som er nevnt i § 9-2 og § 9-5 nr. 3-5. I samsvar med forslaget om at skattekontorene skal ha generell adgang til å omgjøre egne avgjørelser som er truffet under ordinær ligning eller forhåndsligning, foreslås endringer i henvisningene i nr. 1, og at deler av nr. 2 tas inn i nr. 1. Resterende nr. 2 gjelder saker som etter forslaget vil omfattes av skattekontorets vedtaksmyndighet i nr. 1, og foreslås derfor opphevet. Nr. 3 om ligningsnemndenes delegasjonsadgang blir med forslaget overflødig, og foreslås opphevet.

Etter § 9-8 nr. 4 kan ligningskontoret avgjøre endringsspørsmål i saker som tas opp etter § 9-5 nr. 1a, dersom saken gjelder næringsdrivende skattytere, og ny ligningsavgjørelse foreligger innen ett år etter utløpet av selvangivelsesfristen. Etter forslaget skal skattekontoret ha en generell endringsadgang, og denne bestemmelsen blir derfor overflødig. De alminnelige fristene for endring vil da komme til anvendelse. Det vises til forslag til ny § 9-8 nr. 1.

Etter § 9-8 nr. 5 er spørsmålet om hvilken lignings-, overlignings- eller fylkesskattenemnd som skal treffe avgjørelse i en sak, knyttet til bestemmelsene om stedet for ligning i § 8-6. Omorganiseringen av skatteetaten innebærer at Skattedirektoratet fastsetter stedet for ligning. I utgangspunktet vil det meste av saksmengden for et skattekontor og en skatteklagenemnd komme fra regionens egne skattepliktige, men Skattedirektoratet skal ha myndighet til å organisere oppgaver på tvers av regionene. I tilfeller hvor et skattekontor er tillagt ligning av skattytere som ikke er hjemmehørende i skattekontorets region, vil nemndsbehandling normalt skje ved skatteklagenemnda for det skattekontoret som foretok den ordinære ligningen. Skattedirektoratet står likevel fritt til å bestemme at endrings- og klagesaker skal legges til skattekontoret og skatteklagenemnda for skattyters bosted, eventuelt et annet sted. Behovet for spesialisering på enkelte områder eller samlet behandling av større sakskompleks som involverer flere skattytere, kan innebære at både ligning og klage-/endringssaker overføres til ett bestemt skattekontor med tilhørende skatteklagenemnd. For skattytere som lignes ved de to kontorenhetene som skal behandle de skattytergrupper som i dag lignes ved henholdsvis Sentralskattekontoret for utenlandssaker og Sentralskattekontoret for storbedrifter, skal endrings- og klagesaker behandles av de særskilte nemndene oppnevnt etter § 2-2 nr. 2. Myndighet til å bestemme hvor behandlingen skal foregå foreslås lagt til departementet, med sikte på delegasjon av myndigheten til Skattedirektoratet. Det vises til forslag til ny § 9-8 nr. 2.

Summarisk endring

Når ligningskontoret tar opp endringsspørsmål etter § 9-5 nr. 1, kan tillegg eller fradrag i inntekt eller formue tas i betraktning ved ligningen for et senere inntektsår, i stedet for at ligningen for vedkommende inntektsår blir endret, jf. § 9-9 nr. 1. Bestemmelsen videreføres men slik at ligningskontor endres til skattekontor. Det vises til forslag til endring i ligningsloven § 9-9 nr. 1.

Sakskostnader

Etter gjeldende regler kan skattyter på nærmere vilkår kreve hel eller delvis dekning av sakskostnader når overligningsnemnda, fylkesskattenemnda eller Riksskattenemnda har endret en ligningsavgjørelse til gunst for skattyter. I høringsnotatet foreslås det at reglene om dekning av sakskostnader videreføres for tilfeller der skatteklagenemnda og overprøvingsnemnda endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyter. Det foreslås ingen endringer i vilkårene for å tilkjennes dekning av sakskostnader. Det vil si at skattyter skal tilkjennes hel eller delvis dekning av statskassen for vesentlige sakskostnader når kostnaden var pådratt med god grunn og det ville være urimelig om skattyteren måtte dekke dem selv.

Skattebetalerforeningen er kritisk til at dagens regler for dekning av sakskostnader videreføres. Foreningen uttaler blant annet at klager må være sikret full dekning av sakskostnader hvis hun eller han får medhold i en av de aktuelle nemndene. Videre uttaler foreningen at sakskostnader i normaltilfeller må dekkes når saken har kommet til skatteklagenemnda eller overprøvingsnemnda, slik at skatteetaten slipper å bruke mye ressurser på å vurdere om sakskostnader skal dekkes eller ei. Skattebetalerforeningen mener også at det vil være fordelaktig å endre lovverket slik at kostnader pådratt mellom varsel og vedtak dekkes. Advokatforeningen mener at det bør innføres en lovfestet rett til sakskostnader når skattyter får medhold i skatteklagenemnda eller Riksskattenemnda (overprøvingsnemnda).

Departementet kan ikke se at de foreslåtte endringene i klage- og nemndsstrukturen i seg selv tilsier endringer i vilkårene for dekning av sakskostnader. Etter departementets vurdering vil forslaget på en tilfredsstillende måte videreføre dagens regler om rett til dekning av sakskostnader.

Etter gjeldende regler er det den nemnda som fatter ligningsavgjørelsen, som også tar stilling til krav om sakskostnader. For at skattyter skal kunne påklage en avgjørelse om sakskostnader der ligningsavgjørelsen fattes av skatteklagenemnda, ble det i høringen foreslått at skattyters krav om dekning av sakskostnader alltid skal avgjøres av skattekontoret i første instans. Skattyter vil da kunne påklage et avslag om dekning av sakskostnader til skatteklagenemnda.

I høringsnotatet foreslås det at når overprøvingsnemnda (Riksskattenemnda) endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyter, skal sakskostnadskravet behandles samtidig med ligningsavgjørelsen. Da det er skatteetaten som bringer saker inn for Riksskattenemnda, må ligningsmyndighetene varsle skattyter og gi han eller henne anledning til å fremme krav om sakskostnader før saken behandles av nemnda. Departementet foreslår at skattyter gis en frist på tre uker etter melding er mottatt til å fremme krav om sakskostnader. Overprøvingsnemndas vedtak om sakskostnader skal etter forslaget ikke kunne påklages.

Departementet foreslår i kapittel 22 å utvide § 9-11 til også å gjelde dekning av sakskostnader når klagebehandlingen ikke har ført fram, men hvor en etterfølgende domstolsavgjørelse gir skattyteren medhold. Den nærmere begrunnelsen for forslaget og innholdet i det fremgår av kapittel 22.

Det er nødvendig å tilpasse den foreslåtte utvidelsen av § 9-11 til etatsstrukturen etter omorganiseringen. Etter omorganiseringen er det skattekontoret som skal behandle endring som følger av, eller forutsettes i, en domstolsavgjørelse med mindre det gjelder en domstolsavgjørelse som forutsetter en annen behandling etter kapittel 8 eller 9, jf. forslag til § 9-5 nr. 2 bokstav a og § 9-8 nr.1. Departementet foreslår at skattekontoret i slike saker også skal avgjøre skattyters krav om sakskostnader i første instans. For å unngå at samme sak må behandles i to omganger, foreslås det at skattekontoret skal behandle krav om sakskostnader fra skattyter samtidig med endringssaken. Skattyter må varsles om at saken vil bli tatt opp til endring, slik at han eller hun får anledning til å fremme krav om dekning av sakskostnader før vedtaket fattes. Det foreslås at skattyter gis en frist på tre uker fra varselet er mottatt, til å fremme et eventuelt sakskostnadskrav. Det vises til forslag til ny § 9-11.

3.2.2.10 Endringer i ligningsloven kapittel 10 om tilleggsskatt mv.

Etter ligningsloven § 10-1 nr.1 skal skattyter svare forsinkelsesavgift dersom selvangivelse leveres etter fristens utløp til ligningskontoret for den kommunen hvor vedkommende er skattepliktig etter § 3-1 eller § 3-4 i skatteloven, eller til den kommunen hvor skattepliktig inntekt skal fastsettes etter § 8-6 nr. 1 i ligningsloven. Tilsvarende gjelder når selskapsoppgave og andre pliktige oppgaver leveres etter fristen til ligningskontoret som nevnt i ligningsloven § 4-9 nr. 5, jf. bestemmelsens annet punktum. Skattytere som lignes ved de særskilte sentrale ligningsmyndigheter, skal svare forsinkelsesavgift dersom oppgave til vedkommende kontor leveres etter fristens utløp, jf. tredje punktum.

I tråd med forslaget til endringer i §§ 4-6 og 8-6, foreslås ordlyden i § 10-1 nr. 1 første punktum endret slik at forsinkelsesavgift skal svares når selvangivelse er levert til et skattekontor etter fristens utløp. Skattyter vil dermed ha levert rettidig når selvangivelse og andre pliktige oppgaver er levert til ett av skatteetatens kontorsteder innen fristens utløp. Tilsvarende skal forsinkelsesavgift svares ved levering av selvangivelse mv. til Oljeskattekontoret etter fristens utløp. Ligningsloven § 10-1 nr. 1 annet og tredje punktum foreslås opphevet, og nåværende fjerde og femte punktum blir nytt annet og tredje punktum. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 10-1 nr. 1.

Etter ligningsloven § 10-2 nr. 2 skal skattyter som unnlater å levere selvangivelse og næringsoppgave ilegges tilleggsskatt. Tilleggsskatten skal beregnes av den samlede skatt som fastsettes ved ligningen. For skattytere som leverer forhåndsutfylt selvangivelse er det i annet og tredje punktum en særregel for beregning av tilleggsskatt for unnlatelse av å levere pliktig skjema til annet ligningskontor enn ligningskontoret for bostedskommunen. Ligningsloven § 4-6 foreslås endret slik at selvangivelse som omfatter skattyterens samlede formue og inntekt, og alle påbudte vedlegg, skal leveres til skattekontoret. Skattytere som tidligere har levert selvangivelse til flere ligningskontorer vil etter forslaget kunne levere selvangivelsen ett sted. Som følge av dette foreslås det at ligningsloven § 10-2 nr. 2 annet og tredje punktum oppheves. For tilfeller der skattyter har levert selvangivelse men ikke næringsoppgave, og heller ikke har tatt inntekten fra oppgaven med i selvangivelsen, legger departementet til grunn at dagens praksis om å ilegge tilleggsskatt etter ligningsloven § 10-2 nr. 1 videreføres. Forslaget om å fjerne særregelen i § 10-2 nr. 2 for skattytere som leverer forhåndsutfylt selvangivelse, er derfor ikke ment å medføre noen skjerpelse. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 10-2 nr. 2.

Myndigheten til å ilegge tvangsmulkt etter § 10-6 nr. 1 første punktum tilligger i dag Skattedirektoratet, fylkesskattekontorene - for Oslo ligningskontoret - og sentralskattekontorene. Bestemmelsen foreslås endret slik at denne myndigheten tilligger Skattedirektoratet og skattekontorene. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 10-6 nr. 1 første punktum. Skattedirektoratet blir som i dag klageinstans i slike saker.

Etter ligningsloven § 10-7 nr. 1 første punktum kan fylkesskattekontoret - for Oslo ligningskontoret - pålegge oppdragsgiver som ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 6-10 nr. 1, ansvar for forfalt men ikke innbetalt skatt, arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk fra en oppdragstaker, når den manglende betalingen må antas å skyldes at opplysningene ikke ble gitt i rett tid. Bestemmelsen foreslås endret slik at denne myndigheten tilligger skattekontorene. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 10-7 nr. 1 første punktum. Skattedirektoratet blir som i dag klageinstans i slike saker.

Etter ligningsloven § 10-8 nr. 3 kan kommunekasserer, ligningsmyndighet og annet offentlig organ ilegge den som ikke leverer oppgave etter § 6-16c og § 6-13 nr. 3 innen 31. januar eller unnlater å gi opplysninger etter § 6-10 nr. 1 og 2 innen fristen i samme bestemmelse nr. 3, et gebyr. Vedtak om gebyr kan påklages til fylkesskattekontoret innen tre uker, jf. bestemmelsen nr. 5. Er vedtaket truffet av et sentralskattekontor, er Skattedirektoratet klageinstans. Riksskattenemnda er klageinstans når Skattedirektoratet har truffet vedtaket.

Som følge av omorganiseringen skal klager over slike avgjørelser behandles av Skattedirektoratet. Når det er Skattedirektoratet som har truffet vedtak om ileggelse av gebyr, foreslås det at klagen forberedes i direktoratet, og at skatteklagenemndene gis myndighet til å avgjøre klagen. Av hensyn til likebehandling og effektiv utnyttelse av etatens ressurser, bør vedtaksmyndigheten legges til en bestemt skatteklagenemnd. Det foreslås at departementet får hjemmel til å bestemme hvor slike klager skal behandles. Det foreslås at vedtak om gebyr truffet av skatteoppkreveren kan påklages til skattekontoret. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 10-8 nr. 5.

3.2.2.11 Endringer i ligningsloven kapittel 11 om rettergang

Ligningsloven § 11-1 har bestemmelser om rettslig prøving av ligningsavgjørelse etter krav fra skattyteren. Søksmål rettes mot staten som saksøkt. Etter § 11-1 skjer rettslig prøving av ligningsavgjørelser etter krav fra skattyter etter bestemmelsen i § 48 i skattebetalingsloven av 1952. I forbindelse med vedtakelsen av ny skattebetalingslov, er bestemmelsen i skattebetalingsloven § 48 flyttet til ligningsloven § 11-1 nr. 1 og nr. 2. Den nye bestemmelsen i ligningsloven er forventet å tre i kraft samtidig med ny skattebetalingslov.

Etter ligningsloven § 11-1 nr. 2 skal søksmål fra skattyter anlegges for retten i det distriktet hvor det angrepne forvaltningsvedtak er truffet i første instans etter § 8-6. Som følge av forslaget til omorganisering vil det ikke være praktisk å opprettholde dagens regler. Ved lov 17. juni 2005 nr. 90 ble ny tvistelov vedtatt. Den er foreløpig ikke trådt i kraft. Lovens kapittel 4 har bestemmelser om verneting. Etter § 4-4 første ledd kan søksmål reises ved saksøktes alminnelige verneting. I fjerde ledd fremgår det at staten har verneting i Oslo. Paragraf 4-5 åttende ledd bestemmer imidlertid at søksmål mot staten også kan anlegges ved saksøkers alminnelige verneting. Etter § 4-4 annet ledd har fysiske personer alminnelig verneting der de har bopel. Etter tredje ledd har virksomheter registrert i foretaksregisteret alminnelig verneting på det sted virksomhetens hovedkontor ifølge registeret ligger.

Departementet foreslår at søksmål anlegges ved saksøkers alminnelige verneting, jf. bestemmelsen i tvisteloven § 4-5 åttende ledd. Dagens bestemmelse om at statens partsstilling utøves av henholdsvis fylkesskattekontor og Oslo ligningskontor foreslås endret, slik at partsstillingen legges til skattekontoret i vedkommende distrikt.

Departementet vil vurdere om det fortsatt er behov for særskilte søksmålsregler for skattytere som i dag lignes ved sentralskattekontorene, og eventuelt fremme forslag til slike regler senere. Det vises til forslag til endring i ligningsloven § 11-1 nr. 2.

Ligningslovens § 11-2 har bestemmelser om søksmål fra det offentlige. Det foreslås at bestemmelsen endres slik at søksmål rettes mot lederen av det ligningsorganet som har truffet avgjørelsen, eller mot lederen av skattekontoret dersom kontoret har truffet avgjørelsen. Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 11-2 nr. 3.

3.2.2.12 Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

Departementet foreslår at Kongen får fullmakt til å bestemme når lovendringene skal tre i kraft, og at endringene kan tre i kraft på ulike tidspunkt.

Ikrafttredelse av endringene i ligningsloven vil kreve enkelte overgangsbestemmelser. Det må gis overgangsregler for saker som er i klagesystemet på det tidspunktet endringene trer i kraft. Blant annet må skattytere som på ikrafttredelsestidspunktet har påklaget vedtak til fylkesskattenemnda og dagens Riksskattenemnd, få avgjort disse. Det foreslås at departementet får hjemmel til å gi overgangsregler.

3.3 Merverdiavgiftsloven

3.3.1 Gjeldende rett

3.3.1.1 Avgiftsmyndighetene

Lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven) fastsetter i kapittel II enkelte regler om avgiftsforvaltningen. De viktigste bestemmelsene om avgiftsmyndighetenes organisasjon fremgår imidlertid av forskrift 19. desember 1969 nr. 15 om avgiftsforvaltningen og avgiftskontrollen og om klagenemndas organisasjon og saksbehandling (forskrift nr. 17). Forskriften er fastsatt ved kongelig resolusjon.

Merverdiavgiftsloven bruker begrepet «avgiftsmyndighetene» uten å angi nærmere hvilke organer det siktes til, men det følger av forskrift nr. 17 § 1 at fylkesskattesjefene, det vil si fylkesskattekontorene, er avgiftsmyndighet i fylkene og Skattedirektoratet er overordnet avgiftsmyndighet. Etter forskrift nr. 17 § 2 er Klagenemnda for merverdiavgift avgiftsmyndighet i klager over vedtak etter merverdiavgiftsloven kapittel XIII og § 73.

Klagenemnda er landsdekkende og består av en leder og fire andre medlemmer, hver med sitt varamedlem. Lederen og vedkommendes varamedlem skal fylle vilkårene for å være tingrettsdommer. For de øvrige medlemmene er det ingen kvalifikasjonskrav i loven. Av forarbeidene fremgår det at de skal være regnskapskyndige og representere forskjellige næringsgrupper. I tillegg skal det legges vekt på at ulike deler av landet er representert. Medlemmer og varamedlemmer oppnevnes av departementet. Klagenemndas leder avgjør om en sak skal behandles skriftlig eller i møte.

Foruten de særreglene som følger av merverdiavgiftsloven og tilhørende forskrifter, er merverdiavgiftsforvaltningen underlagt forvaltningslovens bestemmelser.

3.3.1.2 Vedtaksmyndighet i første instans

Fylkesskattekontorene treffer vedtak i første instans med mindre dette er lagt til en annen avgiftsmyndighet, jf. forskrift nr. 17 § 6 første ledd annet punktum. Dette gjelder blant annet vedtak om registrering og sletting i avgiftsmanntallet og vedtak om ettergivelse av merverdiavgift opp til 200 000 kroner. Fylkesskattekontorene treffer også vedtak om skjønnsmessig etterberegning av merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven kapittel XIII, herunder ileggelse av tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven § 73. Skjønnsmessig etterberegning kan blant annet skje dersom mottatt omsetningsoppgave er uriktig.

Etter forskrift nr. 17 § 6 første ledd første punktum er fylkesskattekontorenes stedlige vedtaksmyndighet begrenset til å gjelde avgiftspliktige som har sitt forretningssted, eventuelt hovedkontor, eller hjemsted i angjeldende fylke.

På enkelte områder er vedtaksmyndigheten lagt til Skattedirektoratet. Dette gjelder blant annet i saker om fritak for merverdiavgift som ikke er prinsipielle, jf. merverdiavgiftsloven § 70, og ettergivelse av merverdiavgift for beløp som overstiger 200 000 kroner, jf. § 69. Skattedirektoratet kan i tillegg treffe vedtak om skjønnsmessig etterberegning av merverdiavgift etter kapittel XIII, herunder ilegge tilleggsavgift etter § 73, jf. forskrift nr. 17 § 6 annet ledd.

Skattedirektoratet kan på anmodning fra en avgiftspliktig avgi bindende forhåndsuttalelse, jf. merverdiavgiftsloven kapittel XIVa.

Departementets myndighet etter merverdiavgiftsloven til å treffe vedtak i første instans, er i de fleste tilfeller delegert til Skattedirektoratet eller fylkesskattekontorene. Dette gjelder for eksempel i saker om samtykke til kortere avgiftsterminer, godtgjørelse av renter og ileggelse av tvangsmulkt. Departementet treffer imidlertid vedtak i første instans om fritak for og ettergivelse av merverdiavgift i prinsipielle saker, jf. §§ 69 og 70.

3.3.1.3 Klage- og omgjøringsordninger

Etterberegningsvedtak

Fylkesskattekontorets vedtak om etterberegning av merverdiavgift, herunder ilagt tilleggsavgift, kan etter merverdiavgiftsloven § 57 første ledd første punktum påklages til Klagenemnda for merverdiavgift. Er klagegjenstandens verdi under 15 000 kroner og saken ikke er av prinsipiell art, behandles den av Skattedirektoratet, jf. § 57 første ledd annet til fjerde punktum.

Fylkesskattekontoret kan, uavhengig av om vedtaket er påklaget eller ikke, omgjøre eget etterberegningsvedtak. Dersom det foreligger nye opplysninger som viser at den tidligere etterberegningen er uriktig, kan fylkesskattekontoret også endre til ugunst for den avgiftspliktige. Endring til ugunst kan foretas inntil ti år etter utløpet av vedkommende termin. Reglene fremgår av merverdiavgiftsloven § 56 første og annet ledd. Før det treffes endringsvedtak må den avgiftspliktige varsles, jf. forvaltningsloven § 35 annet ledd.

Har Skattedirektoratet truffet et etterberegningsvedtak i første instans, jf. forskrift nr. 17 § 6 annet ledd, er direktoratets omgjøringsmyndighet tilsvarende den som gjelder for fylkesskattekontorene.

Skattedirektoratet kan omgjøre fylkesskattekontorets etterberegningsvedtak. Omgjøring kan skje til ugunst for den avgiftspliktige selv om det ikke foreligger nye opplysninger, men da må varsel gis innen to år etter det tidspunktet fylkesskattekontoret traff sitt vedtak. Det vises til merverdiavgiftsloven § 56 tredje ledd og forskrift nr. 17 § 10 annet ledd.

Skattedirektoratet er sekretariat for Klagenemnda for merverdiavgift. Dersom direktoratet ikke endrer fylkesskattekontorets etterberegningsvedtak, eller endringen ikke er i samsvar med klagers påstand, sender direktoratet en innstilling med forslag til vedtak i klagesaken til klagenemnda, jf. forskrift nr. 17 § 17. Endrer klagenemnda et etterberegningsvedtak til gunst for den avgiftspliktige, avgjør nemnda om sakskostnader skal tilkjennes, jf. forvaltningsloven § 36. Nemndas vedtak om sakskostnader kan ikke påklages.

Får et vedtak truffet av klagenemnda betydning ut over den enkelte sak, og vedtaket er truffet i strid med regelverket eller ellers må anses for å være ugyldig, kan departementet omgjøre nemndas vedtak. Det samme gjelder når departementet finner at nemndas skjønnsutøvelse er åpenbart uriktig, jf. forskrift nr. 17 § 4.

Andre vedtak

Fylkesskattekontorets saksbehandling når det gjelder enkeltvedtak om andre forhold enn etterberegning av merverdiavgift og ileggelse av tilleggsavgift, følger forvaltningslovens alminnelige regler. Det følger av forvaltningsloven § 28 første ledd at Skattedirektoratet som nærmeste overordnede organ er klageinstans. Eventuell klage fremsettes for fylkesskattekontoret som etter forvaltningsloven § 33 annet ledd kan omgjøre vedtaket til gunst for den avgiftspliktige. Fylkesskattekontoret kan også omgjøre vedtaket uten at det er påklaget, dersom den avgiftspliktige ikke er underrettet om vedtaket, endringen er til gunst for den avgiftspliktige eller vedtaket må anses ugyldig, jf. forvaltningsloven § 35 første ledd.

Skattedirektoratet kan som klageinstans endre fylkesskattekontorets vedtak, og på visse vilkår også endre det til den avgiftspliktiges ugunst. Dette følger av forvaltningsloven § 34 tredje ledd. Direktoratet kan etter forvaltningsloven § 35 annet og tredje ledd også omgjøre vedtaket uten klage. Har Skattedirektoratet truffet et vedtak i første instans, er departementet klageinstans.

3.3.1.4 Søksmål

Merverdiavgiftsloven har ingen bestemmelser som regulerer prosessordningen ved rettslig prøving av grunnlaget for merverdiavgiftskrav og andre avgjørelser etter loven.

Når det gjelder hvem søksmål skal rettes mot, følger det av domstolloven § 191 at det er staten ved departementet som mottar og vedtar forkynnelse av stevning. Alminnelig partsstilling for merverdiavgiftssaker er imidlertid delegert Skattedirektoratet i departementets vedtak av 26. september 2005 der direktoratet er gitt full prosessuell handleevne.

Spørsmålet om hvor søksmål skal anlegges reguleres av tvistemålsloven. Det følger av § 17 at alle søksmål kan anlegges ved saksøktes hjemting. Saker mot staten i tvister om merverdiavgift kan derfor anlegges i Oslo der departementet har sitt kontor. Søksmål kan imidlertid også anlegges i den rettskrets fylkesskattekontoret har sin kontoradresse, jf. tvistemålsloven § 439 første punktum.

3.3.2 Departementets forslag

3.3.2.1 Innledning

Departementet arbeider med en teknisk revisjon av merverdiavgiftsloven. En lovteknisk gjennomgang av organiseringen av avgiftsmyndighetene vil foretas i forbindelse med revisjonen. I denne omgang videreføres merverdiavgiftsloven § 6 som gir Kongen myndighet til å gi bestemmelser om avgiftsforvaltningen og kontrollen med avgiften, men det må gjøres endringer i bestemmelsene i forskrift nr. 17 om avgiftsforvaltningen.

Merverdiavgiftsforvaltningen er i dag organisert i to forvaltningsnivåer - fylkesskattekontorene og Skattedirektoratet/Klagenemnda for merverdiavgift. Den nye organiseringen av skatteetaten innebærer at den formelle myndigheten som i dag er lagt til fylkesskattekontorene, må legges til skattekontorene, som blir avgiftsmyndighet på regionalt nivå.

Forslaget om oppdeling i regioner som hver for seg skal utgjøre en formell enhet - skattekontoret - som skal kunne behandle saker fra alle regioner, medfører at det må foretas endringer i forskrift nr. 17 som begrenser fylkesskattekontorenes stedlige myndighet til eget fylke.

Etter forslaget fra Skattedirektoratet skal flere oppgaver overføres fra Skattedirektoratet til skattekontorene. Blant annet foreslås det at skattekontorenes endringsmyndighet når det gjelder etterberegningsvedtak utvides, og at kontorene skal overta saksforberedelsen og skrive innstilling i saker om etterberegning for Klagenemnda for merverdiavgift. Dessuten skal skattekontorene avgjøre sakskostnadsspørsmålet i etterberegningssaker i første instans. Videre foreslås det at Klagenemnda for merverdiavgift får utvidet myndighet i klagesaker som gjelder vedtak om registrering eller sletting hvor det samtidig treffes et etterberegningsvedtak.

Departementet foreslår her de nødvendige endringer i merverdiavgiftsloven, slik at loven tilpasses den nye organiseringen og myndighetsfordelingen.

3.3.2.2 Endringer i merverdiavgiftsloven

Endret myndighet - fastsettelsesvedtak

Det følger av opplegget i St.prp. nr. 1 (2006-2007) at ansvaret for å forberede klagesaker til Klagenemnda for merverdiavgift og å avgi innstilling om vedtak overføres fra Skattedirektoratet til skattekontoret. Som en følge av dette foreslås det at skattekontorets myndighet til å endre et fastsettelsesvedtak utvides til å tilsvare den myndigheten direktoratet har i dag. Det vil si at skattekontoret også skal kunne endre et vedtak til ugunst for den avgiftspliktige selv om det ikke foreligger nye opplysninger. Varsel må imidlertid gis innen to år etter det tidspunkt vedtaket ble truffet. Forslaget om at Klagenemnda for merverdiavgift også skal være klageinstans over nærmere bestemte vedtak om registrering og sletting, medfører at skattekontorenes endringsmyndighet også må omfatte slike vedtak.

Forslaget om å utvide skattekontorenes endringsmyndighet innebærer at Skattedirektoratet ikke skal ha endringsmyndighet i de saker som skal behandles av Klagenemnda for merverdiavgift. Dette må reguleres særskilt i merverdiavgiftsloven idet slik myndighet ellers følger direkte av forvaltningsloven § 35 tredje ledd.

Skattedirektoratet skal imidlertid fortsatt avgjøre klagesaker av mindre økonomisk verdi og direktoratets myndighet i merverdiavgiftsloven § 56 tredje ledd til å endre denne type vedtak må derfor videreføres.

Klagenemnda for merverdiavgift kan som overordnet avgiftsmyndighet endre et etterberegningsvedtak, herunder ilagt tilleggsavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 56 tredje ledd. Bestemmelsen videreføres.

Det vises til forslag til ny § 56.

Endret myndighet - Klagenemnda for merverdiavgift

I høringsnotatet foreslås det at Klagenemnda for merverdiavgift forblir en sentral nemnd, og at det ikke, slik som på skattesiden, opprettes egne nemnder for hvert skattekontor.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) uttaler:

«Til tross for at klagenemnda for merverdiavgift holder et høyt faglig nivå og har tilfredsstillende saksbehandlingstider, er vi uenige med Skattedirektoratet i at denne ordningen bør videreføres. Ett av målene med omorganiseringen er å samordne arbeidet med skatt og avgift, og det vil være mer effektiv saksforberedelse for nemndene om det etableres en felles regional klagenemnd for skatt og merverdi. Trolig må dette organiseres slik at mva behandles i én avdeling i klagenemnda, men ved en felles regional klagenemnd for skatt og mva, kan saker som omfatter både skatte- og avgiftspørsmål behandles under ett; ved at den først behandles i avdeling for mva, deretter i skatteavdeling. YS mener at dette vil virke mer ryddig for skattyter. Skattyter vil da kun måtte forholde seg til skatteetaten på ett sted og vil få kun ett vedtak på forhold som har både en skattemessig og en avgiftsmessig side.»

Departementet legger til grunn at forslaget om å etablere regionale skattekontorer med ansvar for blant annet skatt og merverdiavgift, vil gi et godt grunnlag for å samordne arbeidet med skatt og avgift. Skattyter vil kunne forholde seg til skatteetaten på ett sted både når det gjelder de skattemessige og avgiftsmessige sidene ved sin virksomhet. Selv om klage over vedtak som gjelder avgiftsmessige forhold skal avgjøres av en sentral nemnd for merverdiavgift, vil ansvaret for saksforberedelsen for nemnda, på samme måte som i skattesaker, skje på skattekontoret. Departementet forutsetter at det vil skje en koordinering av klagebehandlingen for skatte- og avgiftsspørsmålene på skattekontoret. Departementet legger derfor til grunn at det vil ha liten praktisk betydning for skattyter om en klage over ulike deler av et vedtak blir avgjort av henholdsvis en sentral og en regional nemnd.

I høringsnotatet foreslås det at Klagenemnda for merverdiavgift også skal være klageinstans ved klage over vedtak om registrering og sletting når det samtidig klages over vedtak om etterberegning som følge av registrerings- eller slettingsvedtaket. Den utvidede myndigheten foreslås tatt inn i § 57 første ledd som nytt annet punktum. Det vises til forslag til endring i § 57 første ledd.

I rapporten som ble sendt på høring, foreslås det at beløpsgrensen for nemndsbehandling på 15 000 kroner, jf. § 57 første ledd annet til tredje punktum, fjernes. Behovet for å begrense antallet saker i nemnda, særlig ut i fra kravet om kort saksbehandlingstid, tilsier at denne grensen likevel beholdes. Det foreslås derfor at saker hvor det påklagede beløpet er under 15 000 kroner fortsatt skal behandles av Skattedirektoratet. Det foreslås at bestemmelsen om dette flyttes til § 57 annet ledd.

Departementet foreslår å gjeninnføre en nedre grense for behandling av klagesaker. Fra 1977 og frem til 2001 ble saker hvor verdien var under 1 000 kroner ikke tatt til behandling i klagenemnda med mindre departementet samtykket, jf. merverdiavgiftsloven § 58 tredje ledd slik den lød den gang. Det er viktig at saksmengden begrenses noe. På den annen side er det også viktig at man ikke i for stor grad avgrenser muligheten for å få en sak prøvd for et klageorgan. Departementet er kommet til at en grense på 4 000 kroner sammenholdt med forslaget om at saker av prinsipiell karakter likevel skal kunne tas til behandling i nemnda, ivaretar kravet til rettssikkerhet. Det foreslås at det inntas i § 57 annet ledd at klagen avgjøres av Skattedirektoratet dersom klagegjenstandens verdi er mellom 4 000 og 15 000 kroner. Det vises til forslag til endring i § 57 annet ledd.

Departementet foreslår at den nedre grensen på 4 000 kroner også inntas i § 58 som nytt tredje ledd. Det vises til forslag til § 58 nytt tredje ledd.

Sakskostnader

Etter omorganiseringsforslaget skal skattekontorene avgjøre om sakskostnader skal tilkjennes når klagenemnda endrer et vedtak til gunst for den avgiftspliktige. Dette krever positiv regulering i merverdiavgiftsloven idet forvaltningsloven § 36 tredje ledd bestemmer at klageinstansen skal treffe slike vedtak. I følge forslaget til omorganisering skal skattekontorets avgjørelse kunne påklages til nemnda. Det vises til forslag til ny § 57a.

Bindende forhåndsuttalelser

Etter dagens bestemmelser kan bindende forhåndsuttalelser i merverdiavgiftssaker kun avgis av Skattedirektoratet. Som et ledd i omorganiseringen foreslås det at skattekontorene skal kunne avgi bindende forhåndsuttalelser, i tillegg til Skattedirektoratet. Det vises til forslag til endringer i §§ 58a og 58d.

Hvilke anmodninger som skal behandles av skattekontorene og Skattedirektoratet, foreslås regulert i forskrift 14. juni 2005 nr. 550 om bindende forhåndsuttalelser i skatte- og avgiftssaker. Det foreslås at bindende forhåndsuttalelser normalt skal gis av skattekontorene.

Skattekontoret som ett forvaltningsorgan

Omorganiseringsforslaget forutsetter at skattekontorene skal ha myndighet på samtlige forvaltningsområder som hører under skatteetatens ansvarsområde. Det må derfor foretas endringer i lovbestemmelser som regulerer forholdet mellom disse forvaltningsmyndighetene.

Ifølge merverdiavgiftsloven § 46 tredje ledd første punktum skal nærmere bestemte næringsdrivende etter krav fra avgiftsmyndighetene sende inn gjenpart av næringsoppgave til ligningsmyndighetene. Departementet foreslår å endre bestemmelsen slik at «sende gjenpart av næringsoppgave til ligningsmyndighetene» fjernes fra lovteksten. Departementet viser til forslag til endringer i § 46 tredje ledd.

Det følger av merverdiavgiftsloven § 50 første ledd at ligningssjefen uoppfordret skal gi avgiftsmyndighetene opplysninger som foreligger og som er av betydning for avgiftskontrollen. Slike opplysninger kan også gis til bruk ved innfordring av merverdiavgift. Da taushetspliktsreglene i ligningsloven ikke er til hinder for slik utveksling av opplysninger foreslås bestemmelsen opphevet som overflødig.

Etter merverdiavgiftsloven § 67 skal ligningssjefen bistå ved opprettelse av avgiftsmanntallet mv. Med samme begrunnelse som ovenfor, foreslås bestemmelsen opphevet.

Søksmål

Søksmål i saker om merverdiavgift følger i dag tvistemålslovens regler. Ved lov 17. juni 2005 nr. 90 ble det vedtatt ny tvistelov. Loven er ennå ikke er trådt i kraft. Lovens kapittel 4 har bestemmelser om verneting. Etter loven § 4-4 første og fjerde ledd kan den avgiftspliktige anlegge søksmål i Oslo der staten v/Finansdepartementet har sitt alminnelige verneting. Den avgiftspliktige kan også anlegge søksmål der hun eller han har sitt alminnelige verneting, jf. tvisteloven § 4-5 åttende ledd.

Departementet ser det som en fordel at søksmålsreglene er mest mulig like innen skatte- og avgiftsforvaltningen. For søksmål om skatt er det foreslått endringer i ligningsloven § 11-1 nr. 2 slik at reglene om anleggelse av søksmål følger den alternative regelen i den vedtatte, men ikke ikrafttrådte bestemmelsen i den nye tvisteloven, om at søksmål anlegges ved saksøkers alminnelig verneting. Departementet foreslår derfor at det tilsvarende inntas en ny bestemmelse i merverdiavgiftsloven som fastsetter at i saker som gjelder merverdiavgift skal søksmål anlegges ved saksøkers alminnelige verneting. Etter tvisteloven § 4-4 har fysiske personer alminnelig verneting der de har bopel. Virksomheter registrert i Foretaksregisteret har alminnelig verneting på det sted virksomhetens hovedkontor ligger. Det vises til forslag til § 61 nytt første ledd.

Øvrig tilpasning

I merverdiavgiftsloven § 27 første ledd første punktum er det gitt bestemmelser om at næringsdrivende skal sende melding om start av avgiftspliktig virksomhet til avgiftsmyndigheten i det fylke hvor han har sitt forretningssted eller sitt hjemsted når han ikke har noe forretningssted. Dette foreslås endret slik at melding sendes til skattekontoret. Det vil si at melding kan sendes til hvilket som helst av skatteetatens kontorsteder. Det vises til forslag til endringer i § 27 første ledd.

Etter merverdiavgiftsloven § 28 fjerde ledd første punktum kan fylkesskattesjefen når særlige grunner foreligger slette en avgiftspliktig virksomhet fra avgiftsmanntallet. Det foreslås at fylkesskattesjefen erstattes med skattekontoret. Det vises til forslag til endring i § 28 fjerde ledd.

Etter merverdiavgiftsloven § 48 annet ledd første punktum kan fylkesskattesjefen foreta undersøkelser mv. om registrerte næringsdrivende mv. i finansinstitusjoner. Det foreslås at fylkesskattesjefen erstattes med skattekontoret. Det vises til forslag til endring i § 48 annet ledd.

Merverdiavgiftsloven § 49a første ledd første punktum regulerer opplysningsplikten for næringsdrivende mv. som engasjerer utenlandske næringsdrivende. Disse skal sende opplysninger til «fylkesskattekontoret i det fylket hvor arbeidet utføres». Det foreslås at slik melding sendes til skattekontoret, det vil si til hvilket som helst av skatteetatens kontorsteder. Det vises til forslag til endring i § 49a.

3.3.2.3 Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

Departementet foreslår at Kongen gis fullmakt til å bestemme når lovendringene skal tre i kraft, og at endringene kan tre i kraft på ulike tidspunkter.

Ikrafttredelse av endringene i merverdiavgiftsloven vil kreve overgangsbestemmelser, blant annet når det gjelder behandlingen av klager på vedtak truffet før endringene trer i kraft. Det foreslås at departementet får hjemmel til å gi overgangsbestemmelser.

3.4 Folkeregisterloven

3.4.1 Gjeldende rett

3.4.1.1 Registermyndigheten

Lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering har regler om folkeregistermyndigheten. I henhold til delegeringsvedtak med hjemmel i Kongelig resolusjon 16. januar 1970 med senere endringer i kronprinsregentens resolusjon av 11. januar 1991, er Sentralkontoret for folkeregistreringens funksjon lagt til Skattedirektoratet.

Folkeregisterloven og dens forskrifter bruker gjennomgående betegnelsen «folkeregister» når den angir lokal forvaltningsenhet med vedtaksmyndighet. Ved omorganiseringen av ligningsforvaltningen fra 2002, ble den lokale vedtaksmyndigheten lagt til landets 99 ligningskontorer.

Fylkesskattekontorene er registermyndighet med myndighet til å treffe vedtak i saker om endring av fødselsdato.

På riksnivå er det ett Sentralkontor for folkeregistrering. Videre er det to registermyndigheter med landsdekkende funksjoner:

• Personregisteret, som har ansvar for registrering av fødsler og farskap samt tildeling av fødselsnummer og D-nummer. Personregisteret ligger til Oslo likningskontor.

• Særregisteret, som står for utlevering av masseopplysninger (opplysninger om flere enn tre personer og regelmessige forespørsler). Særregisterets funksjoner ivaretas av Sør-Hedmark likningskontor.

3.4.1.2 Vedtaksmyndighet i første instans

Etter gjeldende folkeregisterlovgivning har det lokale folkeregister, fylkesskattekontoret og Skattedirektoratet v/Sentralkontoret for folkeregistrering vedtaksmyndighet i første instans.

Det lokale folkeregister har vedtaksmyndighet i alle saker om hvor personer skal være registrert bosatt. Dette gjelder saker om inn- og utvandring, flytting mellom kommuner og innen en kommune. Videre har det vedtaksmyndighet i saker om utlevering av opplysninger fra registeret for personer bosatt innen sitt distrikt. Det er også det lokale folkeregisteret som har vedtaksmyndighet i saker om registrering av fødsler og avgjør søknader om utlevering av fødselsattester. I tillegg behandler det lokale folkeregisteret saker om adressesperring for truede personer. Det følger av lov 7. juni 2002 nr. 19 om personnavn (navneloven) § 11 at den som vil ta, endre eller sløyfe et navn må gi melding om det til folkeregisteret som avgjør om meldingen skal godtas. I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) § 6 er myndigheten til å prøve om vilkårene for inngåelse av ekteskap foreligger, lagt til folkeregistrene.

Fylkesskattekontoret i det fylket som søkeren er bostedsregistrert i på søknadstidspunktet, har vedtaksmyndighet i saker om endring av fastsatt fødselsdato. For Oslo er det folkeregisteret som fatter slike vedtak, jf. forskrift 4. mars 1994 nr. 161 om folkeregistrering (nedenfor betegnet som folkeregisterforskriften) § 32.

Sentralkontoret for folkeregistrering er vedtaksmyndighet ved behandling av saker om utlevering av opplysninger om samtlige som er registrert i Det sentrale folkeregister. Sentralkontoret for folkeregistrering har også vedtaksmyndighet i saker om registrering av personer som ikke har bestemt bosted i Norge, jf. folkeregisterforskriften § 28.

3.4.1.3 Klage- og omgjøringsregler

Det er ikke gitt særlige forvaltningsbestemmelser for behandling av saker etter folkeregisterloven. De alminnelige regler i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) gjelder derfor både ved klage og ved omgjøring.

Fylkesskattekontoret er klageorgan i saker hvor folkeregisteret har truffet vedtak i tilknytning til flytting mellom kommuner samt flytting innen kommunen, og i saker hvor folkeregisteret på eget initiativ treffer vedtak i bostedssaker. For folkeregisteret i Oslo er Sentralkontoret for folkeregistrering klageorgan i slike saker. Det vises til folkeregisterforskriften §§ 10, 22 og 23.

For andre klagesaker er Sentralkontoret for folkeregistrering klageorgan. Det gjelder ved klage over:

• fylkesskattekontorenes/Oslo likningskontors vedtak om endring av fødselsdato, jf. folkeregisterforskriften § 32 nr. 2

• vedtak vedrørende flytting til og fra utlandet, jf. folkeregisterforskriften §§ 16 og 19

• nektelse av å utstede fødselsattest, jf. forskrift 25. oktober 1982 nr. 1525 § 3

• vedtak i saker om adressesperring, jf. folkeregisterforskriften § 37

• personregisterets avslag på tildeling av D-nummer, jf. forskrift 14. februar 1995 nr. 125 § 6

• avslag om utlevering av opplysninger fra folkeregisteret, jf. folkeregisterforskriften §§ 35-36.

Når Sentralkontoret for folkeregistrering har truffet vedtak i første instans, er departementet som nærmeste overordnede organ, klageinstans, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd.

Fylkesmannen på det stedet melderen bor, er klageinstans for folkeregisterets vedtak knyttet til melding om navneendring, jf. navneloven § 11. Likeledes er fylkesmannen på det stedet brudefolkene er bosatt, klageinstans for folkeregisterets vedtak om ikke å utstede prøvingsattest etter ekteskapsloven, jf. ekteskapsloven § 10.

3.4.2 Departementets forslag

3.4.2.1 Innledning

Folkeregisterloven er basert på at det skal føres egne folkeregistre for hver kommune over de som er bosatt i kommunen. Allerede i 1994 ble imidlertid de lokale registrene erstattet av ett felles register - Det sentrale folkeregister - og ved omorganiseringen av ligningsforvaltningen i 2002 ble den lokale vedtaksmyndigheten på folkeregisterområdet lagt til landets 99 ligningskontorer.

Fordi det lokale folkeregisteret ikke lenger er en organisatorisk enhet i hver kommune, og for å harmonisere ordlyden med de faktiske endringer som har skjedd for folkeregistreringsordningen, foreslår departementet at det i tillegg til lovendringene som følger av omorganisering av skatteetaten, også foretas enkelte andre lovendringer av mer teknisk og begrepsmessig karakter. Disse endringsforslagene omtales nedenfor i avsnitt 3.4.2.2 sammen med endringsforslagene som direkte følger av omorganiseringen.

I høringsnotatet foreslås det at folkeregistermyndighetene organiseres i to nivåer. Det innebærer at den myndigheten som i dag er lagt til ligningskontorene og fylkesskattekontorene samles ved at skattekontorene gjøres til registermyndighet på regionalt nivå. Skattedirektoratet foreslås videreført som sentral registermyndighet, mens betegnelsen Sentralkontoret for folkeregistrering ikke lenger brukes i lovteksten.

Det foreslås at skattekontorene skal ha de funksjoner som i dag ivaretas av ligningskontorene og fylkesskattekontorene. Saker som i dag behandles av fylkesskattekontoret i første instans foreslås lagt til skattekontoret, mens saker hvor fylkesskattekontoret i dag er klageinstans foreslås overført til Skattedirektoratet.

Departementet foreslår her de nødvendige endringer i folkeregisterloven slik at loven tilpasses den nye organiseringen og myndighetsfordelingen. Omorganiseringen nødvendiggjør også endringer i folkeregisterforskriften.

3.4.2.2 Endringer i folkeregisterloven

Lovgivningen på folkeregisterområdet bruker i dag begrepet folkeregister som betegnelse på både registermyndigheten og selve registeret med sine opplysninger. For å klargjøre begrepsbruken foreslår departementet at begrepet folkeregister brukes om selve registeret. Begrepet registermyndighet blir betegnelsen på folkeregisterforvaltningen der det ikke er hensiktsmessig å vise direkte til skattekontoret eller Skattedirektoratet. Det vises til forslag til endringer i § 6 første ledd første punktum og annet ledd, ny § 7, § 8 første ledd første punktum og annet ledd første punktum, § 10 første ledd annet punktum, § 11 første, annet og tredje ledd, § 12 første ledd, § 13 første ledd første og tredje punktum og tredje ledd første punktum, § 14 første ledd første punktum og fjerde ledd, § 14a første punktum og § 16 tredje ledd.

Folkeregisterloven bruker i flere bestemmelser betegnelsen distrikt synonymt med kommune. Siden all registrering i dag foregår i ett sentralt register, foreslås det at lovens bruk av begreper som distrikt, folkeregisterdistrikt og lignende endres. Det vises til forslag til ny § 7 og endringer i § 8 annet ledd første og annet punktum og § 11 første ledd første punktum.

Det følger av folkeregisterloven § 1 at det skal det føres folkeregister for hver kommune over de som er bosatt der. I tillegg skal det føres et sentralt register. Som nevnt ovenfor føres alle endringer vedrørende folkeregistreringen i Det sentrale folkeregister som er felles for hele landet. Det foreslås å endre folkeregisterloven § 1 i samsvar med dette. Det foreslås videre at § 1 omformuleres slik at den klarere angir hvilke persongrupper folkeregisteret skal omfatte. Dette vil, som i dag, være alle som er eller har vært bosatt i Norge og alle som er født i Norge, samt de som har fått tildelt fødselsnummer eller D- nummer.

Det foreslås å oppheve § 1 tredje ledd om at departementet kan bestemme at to eller flere kommuner skal utgjøre ett folkeregisterdistrikt, da bestemmelsen ikke lenger vil ha betydning når begrepet distrikt bortfaller. Det vises til forslag til ny § 1.

Samtidig foreslås det at «Folkeregisterets opplysninger» i § 6 første ledd siste punktum endres til «Opplysning».

Folkeregisterloven § 2 slår fast at staten sørger for føringen av folkeregistrene og bærer kostnadene ved deres virksomhet. Bestemmelsen foreslås endret som følge av at det ikke lenger vil være flere lokale folkeregistre. Det vises til forslag til endringer i § 2.

Ved omorganiseringen av skatteetaten er det forutsatt at de nye skattekontorene skal være regional registermyndighet. Departementet foreslår at det fremgår av § 3 første ledd at skattekontoret er folkeregistermyndighet i første instans.

Etter § 3 første ledd slik den lyder i dag, er det Kongen som bestemmer hvilken institusjon Sentralkontorets funksjoner skal legges til. I henhold til delegeringsvedtak er Sentralkontoret for folkeregistreringens funksjon lagt til Skattedirektoratet. Departementet foreslår i samsvar med forslaget til ny organisering at det i § 3 annet ledd fremgår at Skattedirektoratet er sentral registermyndighet. Departementet foreslår samtidig at dagens bestemmelser om at sentralkontoret skal føre kontroll med folkeregistrenes virksomhet, gi de nødvendige pålegg vedrørende registreringen, avgjøre prinsipielle registreringsspørsmål og løse tvister mellom lokale registermyndigheter tas bort, da dette følger av de alminnelige prinsipper om organisasjons- og instruksjonsmyndighet i forvaltningen.

Omorganiseringen innebærer at Skattedirektoratet skal ha myndighet til å tildele skattekontorene myndighet og oppgaver. Skattekontorene skal primært behandle saker fra egen region, men Skattedirektoratet kan også organisere oppgaver på tvers av regionene. Det foreslås at det i § 3 første ledd annet punktum tas inn en bestemmelse om at departementet har myndighet til å fordele oppgaver mellom skattekontorene. Det tas sikte på at myndigheten delegeres til Skattedirektoratet. Det vises til forslag til ny § 3.

Som følge av forslaget til endring av § 3 første ledd, foreslås det at sentralkontoret i § 13 første ledd fjerde punktum og § 14 tredje ledd første punktum endres til Skattedirektoratet. Forskriftshjemlene i § 6 tredje ledd og § 13 annet ledd fjerde punktum foreslås lagt til departementet.

Folkeregisterloven § 5 har regler om iverksettelse av landsdekkende og lokale undersøkelser (folketellinger). Paragraf 6 har bestemmelser om plikt til å gi opplysninger ved slike tellinger mv. Formålet med slike folketellinger er blant annet å innhente opplysninger om tilflyttede til kommunen, hvem som var midlertidig tilstede i kommunene på telletidspunktet, og i hvilken kommune de i så fall er bosatt. Bestemmelsen bruker her ordet distrikt synonymt med kommune. For å unngå utilsiktede realitetsendringer som følge av omorganiseringen, foreslår departementet å benytte uttrykket kommune i folkeregisterloven § 6, slik at det klart fremgår at kommunene fortsatt kan få gjennomført tellinger mv. for sitt område, jf. også § 14 a.

Folkeregisterloven § 18 bruker også uttrykket distrikt synonymt med kommune. Dette er en særskilt bostedsbestemmelse for medlemmer av Regjeringen og Stortinget, statssekretærer og politiske rådgivere i departementene og ved statsministerens kontor. Departementet foreslår at distrikt endres til kommune også her for å unngå en utilsiktet realitetsendring. Det vises til forslag til endringer i § 6 første ledd og § 18 første og annet punktum.

Folkeregisterloven § 7 har regler om plikt til å sende melding ved endring av bostedskommune, mens § 9 regulerer slik plikt ved flytting innen den enkelte kommune. Som ledd i en forenkling, foreslår departementet at bestemmelsene nå reguleres samlet i ny § 7, og at § 9 oppheves. Dette medfører ingen realitetsendringer.

Ved flytting mellom kommuner skal melding i dag gis til registermyndigheten i innflyttingskommunen. I tråd med omorganiseringsforslaget foreslås dette endret slik at meldeplikten er oppfylt ved at melding sendes skattekontoret. Melding kan sendes et hvilket som helst av skatteetatens kontorsteder.

Etter § 7 annet punktum skal de som flytter anses som « bosatt i innflytningsdistriktet fra den dag meldingen er mottatt av folkeregisteret». Departementet foreslår at bestemmelsen tas ut av loven, og at forholdet reguleres i folkeregisterforskriften. Forskriften har allerede bestemmelse om hvilken dato som skal brukes i de tilfellene registermyndigheten treffer vedtak for en person som ikke har gitt pliktig flyttemelding. Det vises til forslag til ny § 7.

Den formelle myndigheten til å treffe en rekke beslutninger, gi nærmere regler mv. er flere steder i folkeregisterloven lagt til Kongen. Departementet foreslår at denne myndigheten legges til departementet. Det vises til forslag til endringer i § 4 tredje punktum, § 5, § 8 annet ledd fjerde punktum, § 14 fjerde ledd, § 14a og § 15.

3.4.2.3 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at Kongen gis fullmakt til å bestemme når lovendringene skal tre i kraft, og at endringene kan tre i kraft på ulike tidspunkter. Det foreslås at departementet får hjemmel til å gi overgangsbestemmelser.

3.5 Skattebetalingsloven

3.5.1 Gjeldende rett

3.5.1.1 Innkrevingsmyndighetene

Innkrevingen av merverdiavgift, arveavgift og visse særskilte skatter skjer i dag hos 18 skattefogdkontorer, ett kontor for hvert fylke med unntak av Oslo og Akershus som har felles skattefogdkontor. Skattedirektoratet er overordnet innkrevingsmyndighet for skattefogdkontorene. Under skattefogdkontorene hører også den faglige oppfølgingen av landets rundt 400 skatteoppkreverkontorer. Det administrative ansvaret for skatteoppkreverne er kommunalt forankret. Skatteoppkreverkontorene har ansvar for innkreving av skatt, arbeidsgiveravgift og trygdeavgift samt skatteregnskapet og arbeidsgiverkontrollen.

3.5.1.2 Ny skattebetalingslov

Hovedloven for betaling og innkreving av skatter og visse avgifter er lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven). For arveavgift og merverdiavgift finnes det i dag betalings- og innkrevingsregler i henholdsvis lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver (arveavgiftsloven) og i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven). Reglene om tvangsinnfordring i skattebetalingsloven kommer til anvendelse også for disse kravene, jf. lov 21. juli 1894 nr. 5 om delvis Omordning af det civile Embedsværk.

Ny skattebetalingslov er vedtatt ved lov 17. juni 2005 nr. 67. Den nye loven viderefører i stor grad gjeldende rett, og kommer til anvendelse på innkreving av formues- og inntektsskatt etter skatteloven, artistskatt, petroleumsskatt, arveavgift, merverdiavgift, trygdeavgift, arbeidsgiveravgift, petroleumsskatt og Svalbardskatt. Det henvises i det følgende til den nye skattebetalingsloven.

3.5.1.3 Innkrevingsmyndighetene i første instans

Skattefogdkontorene

Merverdiavgift skal betales til og innkreves av skattefogdkontoret for det fylket hvor den avgiftspliktige er registrert, jf. skattebetalingsloven § 2-2 første ledd. I hvilket fylke virksomheten skal registreres, følger av merverdiavgiftsloven § 27.

Skattefogdkontoret innkrever også arveavgift, jf. skattebetalingsloven § 2-2 annet ledd. Dersom arveavgiften ikke blir oppgjort fullt ut av de midler som holdes tilbake ved offentlig skifte, skal betaling skje til skattefogdkontoret. Når boet skiftes privat skal avgiften betales til det skattefogdkontoret som er avgiftsmyndighet etter arveavgiftsloven § 24 annet og tredje ledd.

Formues- og inntektsskatt fastsatt av Sentralskattekontoret for utenlandssaker, betales til og innkreves av Rogaland skattefutkontor. Også artistskatt skal betales til og innkreves av Rogaland skattefutkontor. Petroleumsskatt skal betales til og innkreves av Oslo og Akershus skattefogdkontor, mens Troms skattefogdkontor er skatteoppkrever for skatt til Svalbard.

Skatteoppkreverkontorene

Det følger av skattebetalingsloven § 2-1 første ledd at formuesskatt, inntektsskatt, trygdeavgift og arbeidsgiveravgift innkreves av den kommunale skatteoppkreveren. Utgangspunktet er at skatt innkreves og betales til skatteoppkreveren for den kommunen skatten er skrevet ut for.

Skattefogdkontorenes og skatteoppkrevernes særnamsmyndighet

Etter skattebetalingsloven § 14-3 har skattefogdkontorene og skatteoppkreverne myndighet til å holde forretning for utleggspant i sitt distrikt for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for (særnamsmyndighet). Etter den såkalte bistandsordningen som reguleres i § 14-3 annet ledd, kan et skattefogdkontor eller en skatteoppkrever på anmodning holde forretning for utleggspant for et annet skattefogdkontor eller en annen skatteoppkrever.

3.5.1.4 Klage- og omgjøringsregler

Det er to regelsett for klage i innkrevingssaker. For klager over avgjørelser truffet av skattefogden som særnamsmann ved inndriving av et krav, kommer klagereglene i tvangsfullbyrdelsesloven til anvendelse. I slike tilfeller er tingretten klageinstans.

For klager over avgjørelser truffet av skattefogdkontoret i medhold av den nye skattebetalingsloven, gjelder forvaltningslovens klage- og omgjøringsregler med nærmere angitte unntak.

Skatteutvalgets avgjørelser om lempning av skatt av hensyn til skyldneren kan ikke påklages, jf. skattebetalingsloven § 3-3 første ledd annet punktum. Avgjørelse fattes av skatteutvalget når søknaden om ettergivelse gjelder skattebeløp under 200 000 kroner. Gjelder søknaden skatt over 200 000 kroner eller merverdiavgift treffes avgjørelsen av skattefogdkontoret i første instans med Skattedirektoratet som klageinstans.

Hvilken innkrevingsmyndighet som treffer avgjørelse om lempning av skatt og avgift av hensyn til det offentlige som kreditor, avhenger av beløpets størrelse. Det er ikke klageadgang over slike avgjørelser, uansett kravets art.

3.5.1.5 Søksmål

Skattebetalingsloven har to regelsett om rettergang, avhengig av sakstype. Det er en prosessordning i innfordringssaker og en prosessordning i andre saker hvor avgjørelser er truffet etter skattebetalingsloven, jf. §§ 17-1 og 17-2.

Ved prosesser i innfordringssaker (tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring, konkursbegjæringer mv.) er staten saksøker. Statens partsstilling utøves av innkrevingsmyndigheten for kravet, jf. skattebetalingsloven § 17-1 første ledd. Departementet kan imidlertid i enkeltsaker eller i grupper av saker overta utøvelsen av statens partsstilling eller overføre den til et annet organ i skatteetaten (for eksempel Skattedirektoratet), jf. § 17-1 tredje ledd. Skattebetalingsloven regulerer ikke nærmere hvor søksmål skal reises. Dette reguleres i andre lover, for eksempel i tvangsfullbyrdelsesloven når saken gjelder tvangssalg og i konkursloven når det er saker etter denne loven som skal behandles.

Rettslig prøving av andre avgjørelser etter skattebetalingsloven rettes mot staten som saksøkt. Søksmålet anlegges for retten i det distriktet hvor innkrevingsmyndigheten har truffet det angrepne vedtaket i første instans. Statens partsstilling utøves av innkrevingsmyndigheten for kravet, jf. skattebetalingsloven § 17-2.

3.5.2 Departementets forslag

3.5.2.1 Innledning

Omorganisering av skatteetaten innebærer at ordningen med fylkesvise skattefogdkontor opphører. Arbeidsoppgavene vil etter omorganiseringen tilligge skattekontorene. Skattekontorene skal primært behandle saker fra egen region, men Skattedirektoratet skal ha myndighet til å organisere oppgaver på tvers av regionene. De kommunale skatteoppkreverne omfattes ikke av forslaget, og bestemmelsene i skattebetalingsloven som legger myndigheten til skatteoppkreverne videreføres derfor.

Som følge av omorganiseringen foreslås her de nødvendige endringer i skattebetalingsloven slik at loven tilpasses den nye organiseringen og myndighetsfordelingen.

3.5.2.2 Endringer i skattebetalingsloven

Innkrevingsmyndighet og betalingsmottaker

Skattebetalingsloven kapittel 2 regulerer hvem som er innkrevingsmyndighet og betalingsmottaker for de ulike skatte- og avgiftskravene som omfattes av loven. Det foreslås at bestemmelsen endres slik at det fremgår at skattekontoret er betalingsmottaker og innkrevingsmyndighet for merverdiavgift og arveavgift. Det vises til forslag til endringer i skattebetalingsloven § 2-2.

Skattebetalingsloven § 2-3 regulerer hvem som er innkrevingsmyndighet og betalingsmottaker for formues- og inntektsskatt fastsatt ved Sentralskattekontoret for utenlandssaker, artistskatt, petroleumsskatt og formues- og inntektsskatt og lønnstrekk til Svalbard. De skattytergrupper som i dag behandles ved Sentralskattekontoret for utenlandssaker vil etter forslaget til omorganisering bli behandlet ved en egen kontorenhet i skattekontoret. Det foreslås at § 2-3 endres slik at formues- og inntektsskatt for skattytere som ikke har varig tilknytning til riket og sjømenn bosatt i utlandet, skal betales til og innkreves av det skattekontoret departementet bestemmer. Det samme gjelder artistskatt, petroleumsskatt og svalbardskatt. Det vises til forslag til endringer i skattebetalingsloven § 2-3.

Stedet for forskuddsutskrivingen

Skattebetalingsloven § 4-5 regulerer stedet for forskuddsutskrivingen. Forskuddsutskrivingen er som utgangspunkt knyttet til ligningskontoret for den kommunen som skattyteren er skattepliktig til etter skatteloven kapittel 3. Etter omorganiseringen skal forskuddsutskrivingen foretas av skattekontoret. Skattedirektoratet skal tildele skattekontorene myndighet og oppgaver. Skattekontorene skal primært behandle saker for egen region, men kan også tildeles myndighet til å behandle saker for andre regioner. Det er dermed ikke behov for særskilte regler i loven om hvor forskuddsutskriving skal foretas. Det foreslås derfor at skattebetalingsloven § 4-5 annet til femte ledd oppheves, og at første ledd endres slik at det fremgår at forskuddsutskrivingen foretas av skattekontoret.

Når stedet for forskuddsutskrivingen legges til skattekontoret generelt, vil ikke Skattedirektoratet ha behov for myndighet til å bestemme at utskrivingen skal skje ved et annet skattekontor enn det som følger av paragrafen. Nåværende sjette ledd foreslås derfor endret og tas inn som nytt annet ledd. Det vises til forslag til endringer i skattebetalingsloven § 4-5.

Betaling

Skattebetalingsloven § 9-1 regulerer betalingsmåten for skatte- og avgiftskrav. I bestemmelsens annet ledd, som er foreslått flyttet til tredje ledd, jf. avsnitt 23.8, gis departementet anledning til å gi nærmere regler om betalingsordningen for skatte- og avgiftskrav. Det følger av forslaget til omorganisering at de skatte- og avgiftspliktige skal kunne henvende seg til ethvert av skatteetatens kontorsteder ved behov. For å sikre at kontante innbetalinger blir raskt og korrekt registrert i regnskapet hos skatte- og avgiftsmyndighetene, er det behov for særregler for kontantinnbetalinger. På denne bakgrunn foreslås det presisert i forskriftshjemmelen i § 9-1 tredje ledd at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om hvor kontant betaling kan skje. Det vises til forslag til endringer i skattebetalingsloven § 9-1 tredje ledd.

Spesielt om betaling av petroleumsskatt

Etter skattebetalingsloven § 9-3 første ledd skal petroleumsskatt betales ved overføring av beløpet til Oslo og Akershus skattefogdkontors konto for petroleumsskatt. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 2-3 tredje ledd som regulerer hvilken myndighet petroleumsskatt skal betales til og innkreves av. Det foreslås at § 9-3 første ledd endres slik at innbetalingen skal skje ved overføring av beløpet til en bestemt konto for petroleumsskatt hos det skattekontoret departementet bestemmer. I tillegg endres bestemmelsen slik at det fremgår at betaling anses å være skjedd når beløpet er godskrevet banken til det aktuelle skattekontoret. Det vises til forslag til endringer i skattebetalingsloven § 9-3.

Forretning for utleggspant

Skattebetalingsloven § 14-3 første ledd hjemler skattefogdkontorenes myndighet til å holde forretning for utleggspant i sitt distrikt for skatte- og avgiftskrav som kontorene har innkrevingsansvaret for. Uttykket sitt distrikt foreslås tatt ut, og bestemmelsen foreslås endret slik at myndigheten legges til skattekontorene. Skattekontorene vil med dette få myndighet til å holde forretning for utleggspant i hele landet.

Skattebetalingsloven § 14-3 første ledd regulerer også skatteoppkrevernes myndighet til å holde utleggsforretning. Skatteoppkreverne er ikke omfattet av omorganiseringsforslaget og deres myndighet vil fortsatt være knyttet til den enkelte skatteoppkrevers distrikt. Bestemmelsen foreslås endret slik at skattekontorenes og skatteoppkrevernes myndighet til å holde utleggsforretning beskrives i henholdsvis første og annet punktum.

Skattebetalingsloven § 14-3 første ledd annet punktum bestemmer at innkrevingsdistriktet er hele landet for skatte- og avgiftkrav fastsatt av Sentralskattekontoret for utenlandssaker. Sentralskattekontoret for utenlandssaker er en del av skattekontoret i den regionen det ligger i, jf. forslaget til ny § 2-1 i ligningsloven. Som følge av omorganiseringsforslaget vil skattekontorene være innkrevingsmyndighet og ha myndighet til å holde forretning for utleggspant i hele landet. Den særskilte regelen om innkrevingsdistriktet for Sentralskattekontoret for utenlandssaker foreslås opphevet.

Skattebetalingsloven § 14-3 annet ledd regulerer den såkalte bistandsordningen. Når det foreslås at skattekontorene skal kunne tildeles myndighet på tvers av regionene, er det ikke behov for bestemmelser om at et skattekontor kan holde utleggsforretning for et annet skattekontor. Av hensyn til lokal tilstedeværelse vil det imidlertid fortsatt være behov for at en skatteoppkrever kan holde utleggsforretning for skattekontorene. Det er også fortsatt behov for at skattekontorene kan holde utleggsforretning for skatteoppkreverne. Bestemmelsens første punktum foreslås derfor endret slik at skatteoppkreverne har myndighet til å holde utleggsforretninger for andre skatteoppkrevere og skattekontorene. Bestemmelsens annet punktum foreslås endret slik at skattekontorene har myndighet til å holde utleggsforretninger for skatteoppkrevere. Det vises til forslag til endringer i skattebetalingsloven § 14-3.

Utleggstrekk

Skattefogdkontorenes adgang til å nedlegge utleggstrekk og gjennomføringen av utleggstrekket reguleres av §§ 14-4 og 14-5. Bestemmelsene foreslås endret slik at myndigheten som i dag er lagt til skattefogdkontorene, legges til skattekontorene.

Det vises til forslag til endringer i § 14-4 første ledd og § 14-5 første ledd første punktum.

Lempning

Skattebetalingsloven kapittel 15 har regler om betalingsutsettelse og -nedsettelse av skatte- og avgiftskrav av hensyn til skyldneren og av hensyn til det offentlige som kreditor. I § 15-1 tredje ledd er myndigheten til å behandle søknader om betalingsnedsettelse av skatt for inntil 200 000 kroner av hensyn til skyldneren tillagt skatteutvalget. Det følger av tredje punktum at det skal være ett skatteutvalg for hvert likningskontor.

Etter opplegget for omorganiseringen skal landet deles i regioner, med ett skattekontor i hver region. Skattekontoret skal være ligningsmyndighet i første instans, og erstatte dagens ligningskontor. Skattebetalingsloven § 15-1 tredje ledd må derfor endres. Departementet legger til grunn at ordningen med skatteutvalg skal videreføres i samsvar med de hensyn som ligger bak bestemmelsen, jf. Innst.O. nr. 130 (2004-2005). Det foreslås at departementet får hjemmel til å fastsette hvilket utvalg den enkelte kommune skal tilhøre. Det vises til forslag til endringer i skattebetalingsloven § 15-1 tredje ledd tredje og fjerde punktum.

Søksmål

Prosessordningen i innfordringssaker reguleres av skattebetalingsloven § 17-1. Omorganiseringsforslaget medfører ingen endringer for slike saker. Ved rettslig prøving av andre avgjørelser i medhold av skattebetalingsloven, skal søksmål anlegges for retten i det distriktet hvor det angrepne vedtaket er truffet i første instans. Det foreslås ingen endringer i denne regelen der skatteoppkreverkontoret og tollregionen er innkrevingsmyndighet.

Som følge av omorganiseringsforslaget er det behov for regler som ikke knytter vernetinget til stedet der vedtaket i medhold av skattebetalingsloven treffes der skattekontoret er saksøkt. Departementet ser det som en fordel at søksmålsreglene er mest mulig like innen skatteetaten. Departementet foreslår derfor at skattebetalingsloven § 17-2 endres tilsvarende forslaget om søksmål i saker om skatt og merverdiavgift, slik at søksmål om avgjørelser truffet i medhold av skattebetalingsloven anlegges ved saksøkers alminnelige verneting. Det vises til forslag til endringer i § 17-2 første ledd.

Øvrig tilpasning

Departementet foreslår for øvrig at skattebetalingslovens henvisninger til ligningskontor, fylkesskattekontor og skattefogdkontor endres til skattekontor. I § 5-13 tredje punktum, § 5-14 fjerde ledd, § 5-16 første ledd, § 14-4 første ledd og § 14-5 første ledd første punktum foreslås skattefogdkontor endret til skattekontor.

I § 4-4 første ledd første punktum og tredje ledd, § 5-1 første ledd første og annet punktum og annet ledd, § 5-3 annet ledd første og annet punktum, § 6-3 fjerde og sjette ledd, § 6-4 første ledd bokstav a, § 6-5 tredje og fjerde ledd første punktum og § 14-6 annet ledd annet punktum foreslås ligningskontor endret til skattekontor. I § 6-6 annet ledd foreslås fylkesskattekontor endret til skattekontor.

3.5.2.3 Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

Departementet foreslår at Kongen får fullmakt til å bestemme når lovendringene skal tre i kraft, og at endringene kan tre i kraft på ulike tidspunkter. Det foreslås at departementet får hjemmel til å gi overgangsregler.

3.6 Arveavgiftsloven

3.6.1 Gjeldende rett

3.6.1.1 Avgiftsmyndighetene

Reglene om arveavgift er gitt i lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver (arveavgiftsloven). Arveavgiftsforvaltningen er organisert med en sentral ledelse i Skattedirektoratet og til sammen 18 skattefogdkontorer, ett for hvert fylke, bortsett fra Oslo og Akershus som har felles kontor.

Skattefogdkontorene er avgiftsmyndighet med mindre saken hører inn under en tingrett, jf. arveavgiftsloven § 24. Tingretten er avgiftsmyndighet i boer som skiftes offentlig. Tingretten er også avgiftsmyndighet for gaver, når de ikke er avgiftsberegnet, og gaven er gitt av den hvis bo skiftes offentlig, og mottaker er blant dem som mottar midler på skiftet, jf. § 24 første ledd.

3.6.1.2 Vedtaksmyndighet i første instans

Etter arveavgiftsloven § 23 første ledd skal skattefogdkontorene (eller tingrettene) påse at avgiftsplikten overholdes, fastsette avgiftsgrunnlaget, beregne avgiften, innkreve avgiftsbeløpet og ellers håndheve de regler som følger av arveavgiftsloven.

Hvilket skattefogdkontor en avgiftssak hører inn under, følger av § 24 annet og tredje ledd. Ved privat skifte av dødsbo er det skattefogdkontoret i det fylket hvor avdøde hadde sin bopel ved dødsfallet, som skal behandle saken. Ved gaver og ved utdeling fra uskiftebo er det skattefogdkontoret i det fylket hvor giver/gjenlevende ektefelle hadde sin bopel da midlene ble ytet, som skal behandle saken. Hvis bopelen er i utlandet, er det skattefogdkontoret i Oslo og Akershus som er avgiftsmyndighet. I tvilstilfeller og i tilfelle hvor det finnes hensiktsmessig å overføre en sak til en annen avgiftsmyndighet enn den regulære, avgjør Skattedirektoratet, i henhold til delegering fra departementet, hvilken avgiftsmyndighet som skal behandle saken.

Etter arveavgiftsloven § 25 første ledd skal melding om arv gis til skattefogdkontoret innen seks måneder etter arvelaters død. Melding om avgiftspliktig gave eller utdeling fra uskiftemidler, skal gis skattefogdkontoret innen en måned etter at midlene er ytet, jf. § 25 annet ledd. Melding skal gis til det skattefogdkontor som saken hører inn under, jf. § 24 annet og tredje ledd. Dersom boet er overtatt av tingretten før meldefristens utløp, skal melding som hovedregel ikke sendes skattefogdkontoret.

I saker om fastsetting av tilleggsavgift etter arveavgiftsloven § 44, har Skattedirektoratet vedtaksmyndighet etter delegering fra departementet.

3.6.1.3 Klage- og omgjøringsregler

Enhver som er ansvarlig for avgiften kan klage over avgiftsfastsettingen, jf. arveavgiftsloven § 35. Klage- og omgjøringsadgangen er nærmere regulert i arveavgiftsloven kapittel VIII og forvaltningsloven kapittel VI.

Klagen fremsettes for avgiftsmyndigheten, som etter forvaltningsloven § 33 annet ledd kan omgjøre vedtaket til gunst for den avgiftspliktige. Klage over verdsetting av avgiftspliktige midler eller fradragsposter behandles av avgiftsmyndigheten selv, jf. arveavgiftsloven § 36.

Skattedirektoratet er klageinstans for avgiftsvedtak for annet enn klage over verdsetting av avgiftspliktige midler eller fradragsposter. Direktoratet er også klageinstans for annet enn klage over verdsettingsspørsmål når tingretten opptrer som avgiftsmyndighet.

Det følger av arveavgiftsloven § 34 at avgiftsmyndigheten av eget tiltak, innen visse frister, skal rette andre feil ved avgiftsfastsettingen enn de som gjelder verdsetting. Avgiftsmyndigheten kan etter forvaltningsloven § 35 første ledd omgjøre vedtaket uten at det er påklaget, dersom visse vilkår er oppfylt.

Skattedirektoratet kan som klageinstans prøve alle sider av saken, herunder ta hensyn til nye omstendigheter, jf. forvaltningslovens § 34. Skattedirektoratets klageavgjørelse kan ikke påklages, men direktoratet kan på visse vilkår omgjøre sitt eget vedtak, jf. forvaltningsloven § 35 første ledd. Skattedirektoratet har fått delegert myndighet fra departementet til på visse vilkår å kunne omgjøre avgiftsmyndighetens avgiftsfastsetting uten forutgående klage, jf. arveavgiftsloven § 35 annet og tredje ledd.

Klage over avgiftsmyndighetens enkeltvedtak om andre forhold enn avgiftsfastsettingen, følger forvaltningslovens alminnelige regler. Har Skattedirektoratet truffet et vedtak i første instans, er departementet klageinstans.

3.6.2 Departementets forslag

3.6.2.1 Innledning

Arveavgiftsmyndighetene er allerede i dag organisert i to forvaltningsnivåer: skattefogdkontorene (og tingretten) og Skattedirektoratet. Omorganiseringen av skatteetaten innebærer at den formelle myndigheten som i dag er lagt til skattefogdkontorene, legges til skattekontorene som blir arveavgiftsmyndighet på regionalt nivå.

I den nye organiseringen skal Skattedirektoratet fordele oppgaver og myndighet mellom skattekontorene. Dette gjør det nødvendig med endringer i arveavgiftslovens bestemmelser som knytter skattefogdkontorenes stedlige myndighet til eget fylke.

Departementet foreslår her de endringer i arveavgiftsloven som er nødvendig for å tilpasse loven til den nye organiseringen og myndighetsfordelingen.

3.6.2.2 Endringer i arveavgiftsloven

Etter arveavgiftsloven § 24 annet og tredje ledd er skattefogdkontorene avgiftsmyndighet i de tilfeller hvor saken ikke hører inn under en tingrett. Skattefogdkontorenes stedlige myndighet er begrenset til eget fylke. Omorganiseringen av skatteetaten innebærer at Skattedirektoratet tildeler skattekontorene myndighet og oppgaver. Skattekontorene skal primært behandle saker fra egen region, men kan også tillegges myndighet til å behandle saker fra andre regioner. Det foreslås at departementet gis myndighet til å bestemme hvor avgiftsfastsettingen skal foretas. Det legges til grunn at denne myndigheten vil bli delegert til Skattedirektoratet. Det vises til forslag til § 24 nytt annet ledd. Paragraf 24 tredje ledd første og annet punktum foreslås opphevet.

Etter omorganiseringen er det lagt opp til at de avgiftspliktige skal kunne levere melding om arv og gave til ethvert av skatteetatens kontorsteder. Som følge av dette foreslås det at § 25 første ledd første punktum og annet ledd første punktum endres, slik at det fremgår at melding om arv og gave skal leveres til skattekontoret.

Det foreslås at skattefogden endres til skattekontoret i arveavgiftsloven § 25 fjerde ledd annet punktum, § 25 femte ledd og § 27 fjerde ledd.

Etter arveavgiftsloven § 33 annet ledd plikter tingretten etter anmodning fra skattefogden, i visse tilfelle, å holde tilbake avgiftspliktige midler som sikkerhet for avgiften. Paragraf 33 første og annet ledd blir ny § 32 ved ikrafttredelsen av ny skattebetalingslov. Resten av § 33 inntas i ny skattebetalingslov. Ny § 32 annet ledd i arveavgiftsloven foreslås endret ved at skattefogden endres til skattekontoret.

Arveavgiftsloven § 35 har regler om klage og omgjøring. Det følger av første ledd at forvaltningsloven gjelder med de unntak som følger av arveavgiftsloven kapittel VIII. Etter forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav a skal klage fremsettes for det organ som har truffet vedtaket. Departementet foreslår at det inntas en bestemmelse i arveavgiftsloven § 35 om at klage skal fremsettes for skattekontoret. Dette innebærer at klage med fristavbrytende virkning kan leveres til ethvert av skatteetatens kontorsteder. Det vises til forslag til nytt siste punktum i arveavgiftsloven § 35 første ledd.

3.6.2.3 Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

Departementet foreslår at Kongen får fullmakt til å bestemme når lovendringene skal tre i kraft, og at endringene kan tre i kraft på ulike tidspunkt.

Ikrafttredelse av endringene i arveavgiftsloven vil kreve enkelte overgangsbestemmelser. Det må gis overgangsregler slik at skattekontorenes myndighet etter loven gjelder uavhengig av rådighetstidspunktet i den enkelte sak. Det foreslås at departementet får hjemmel til å gi overgangsregler.