9 Finansielle poster i petroleumsbeskatningen

9.1 Innledning og sammendrag

Den samlede skattesatsen for særskattepliktig virksomhet på sokkelen (78 pst.) er betydelig høyere enn satsen ved inntektsbeskatningen av långiver (28 pst. for norsk långiver). Oljeselskapene kan derfor oppnå en skattefordel (50 pst.) ved å finansiere virksomheten med rentebærende gjeld i stedet for egenkapital (heretter omtalt som finansieringsfordel). På grunn av finansieringsfordelen er det egne regler i petroleumsskatteloven som regulerer fordelingen av finansielle poster mellom sokkel og land, jf. § 3 d, og størrelsen på netto finansposter som kan fradragsføres på sokkelen (minstekapitalregelen), jf. § 3 h.

Etter departementets oppfatning er det svakheter ved dagens skatteregler for netto finansposter. For det første kan selskapene påvirke skattefradraget og oppnå utilsiktede skattefordeler gjennom tilpasning av regnskapsmessige størrelser. For det andre er reglene kompliserte og krevende å praktisere både for selskapene og ligningsmyndighetene. For det tredje har minstekapitalregelen en svakhet som gir for lav avkorting av netto rentefradrag når selskapene har tilpasset seg med en egenkapitalandel under 20 pst. Ved at § 3 h bygger på regnskapsmessige størrelser, vil det dessuten oppstå økt finansieringsfordel ved de fleste overdragelser av utvinningstillatelser på sokkelen. Dette krever særlige skattemessige nøytraliseringsvilkår i vedtak etter petroleumsskatteloven §10, og kompliserer skattebehandlingen av overdragelser.

For å avhjelpe disse svakhetene og forenkle skattereglene, foreslår departementet å endre skattereglene for netto finansposter i petroleumsbeskatningen. Det foreslås at rentekostnader og valutaposter på rentebærende gjeld behandles separat, og at fradraget for rentekostnadene mv. i særskattepliktig inntekt fastsettes direkte ut fra forholdet mellom skattemessige formuesverdier på sokkelen og rentebærende gjeld. Selskapets overskytende rentekostnader mv. føres til fradrag mot inntekt i landdistriktet sammen med renteinntekter, øvrige valutaposter og andre finansposter, men med subsidiær rett til å føre et eventuelt negativt nettobeløp til fradrag i det alminnelige sokkelgrunnlaget (28 pst.).

Endringsforslaget vil redusere selskapenes tilpasningsmuligheter og korrigere minstekapitalregelen, samtidig som skattereglene forenkles, herunder behandlingen av overdragelser etter petroleumsskatteloven § 10.

Departementet legger til grunn at endringen er provenynøytral.

9.2 Bakgrunn

Netto finansposter i utvinningsvirksomheten kan etter nærmere regler i petroleumsskatteloven §§ 3 d og 3 h føres til fradrag både i alminnelig inntekt og grunnlaget for særskatt. I netto finansposter inngår hovedsakelig rentekostnader og renteinntekter, samt valutatap og valutagevinster. Netto finansposter vil som oftest være en netto kostnad.

Fordi den samlede skattesatsen på sokkelen (78 pst.) er betydelig høyere enn satsen ved inntektsbeskatningen av långiver i ordinær landvirksomhet (28 pst. for norsk långiver) eller i utlandet, oppnår selskapene en betydelig skattefordel ved å finansiere virksomheten med rentebærende lån (heretter omtalt som finansieringsfordel). Skatteverdien av finansieringsfordelen beregnes som merverdien av skattefradraget gjennom særskattesatsen (50 pst.) multiplisert med de netto finanskostnadene som kan fradragsføres innenfor petroleumsbeskatningen.

Selskapet kan i tillegg oppnå en økt finansieringsfordel ved å legge annen virksomhet inn i selskapet som er gjenstand for petroleumsbeskatning. Dersom den øvrige virksomheten da lånefinansieres høyt, kan deler av lånekostnaden fordeles til sokkelen og gi rett til fradrag i sokkeldistriktet med høy skattesats (78 pst.). Dette var bakgrunnen for at reglene for fordeling av netto finansposter mellom sokkel og land ble endret fra og med inntektsåret 2002, ved at fordelingen skal skje på grunnlag av skattemessige verdier i henholdsvis sokkel- og landdistriktet i stedet for nettoinntekt før skatt. Selv om omleggingen til skattemessige verdier innebar en betydelig forbedring, kan det fortsatt være situasjoner der selskapene oppnår en økt finansieringsfordel fra virksomhet utenom sokkelvirksomheten. Fordi finansiering og opplåning er en fellesaktivitet i selskapet, er det ikke praktisk mulig å fordele netto finansposter basert på tilknytning til de enkelte virksomhetsområder.

Skattereglene for netto finansposter i petroleumsbeskatningen er blitt vurdert og endret en rekke ganger. I 1999 ble det oppnevnt et offentlig ekspertutvalg for å utrede petroleumsskattesystemet. Petroleumsskatteutvalget la fram sin innstilling, NOU 2000:18, i juni 2000. En av de viktigste svakhetene som utvalget påpekte, var mulighetene for at ubeskattet inntekt fra utvinningsvirksomheten kunne finansiere selskapets øvrige aktiviteter gjennom finansieringsfordelen. For å bøte på denne svakheten, foreslo utvalget en omlegging av fradragsretten for netto finansposter. Utvalget foreslo at netto finanskostnader ikke lenger skulle være fradragsberettiget i særskattepliktig inntekt, men sammen med friinntekten erstattes av et kapitalavkastningsfradrag. Videre foreslo utvalget at fordelingsgrunnlaget skulle endres til skattemessige formuesverdier på sokkelen og i øvrig aktivitet. Forslaget om å holde netto finansposter utenfor særskattegrunnlaget ble ikke videreført av departementet, men grunnlaget for fordeling av finanspostene mellom sokkel og land ble endret til skattemessige formuesverdier i de to skattedistriktene fra og med inntektsåret 2002, jf. Ot.prp. nr. 86 (2000-2001) og Innst. O. nr. 106 (2000-2001).

9.3 Svakheter ved gjeldende skatteregler for netto finansposter

9.3.1 Innledning

På grunn av de skattemessige incentivene til lånefinansiering, er det gitt særlige regler i petroleumsskatteloven som regulerer fordeling av og størrelse på netto finansposter som kan fradragsføres på sokkelen. Nedenfor behandles fordelingsregelen for finansielle poster mellom sokkel og land, jf. petroleumsskatteloven § 3 d (avsnitt 9.3.2), minstekapitalregelen i petroleumsskatteloven § 3 h (avsnitt 9.3.3), og oppjusteringsregelen for selskap med lav låneandel, jf. petroleumsskatteloven § 3 d syvende ledd (avsnitt 9.3.4).

9.3.2 Fordeling av finansielle poster mellom sokkel og land

Utvinningsselskapene kan drive ordinær landvirksomhet i tillegg til sokkelvirksomheten, og netto finansposter må derfor fordeles mellom land- og sokkelvirksomheten. Fram til inntektsåret 2002 ble netto finansposter fordelt mellom sokkel- og landdistriktet på grunnlag av størrelsen på nettoinntekten i de to skatteområdene. Med virkning fra og med inntektsåret 2002 ble regelen endret slik at netto finansposter i stedet fordeles på basis av skattemessig nedskrevet verdi av nærmere angitte formuesobjekter i de respektive skattedistriktene, jf. petroleumsskatteloven § 3 d.

Etter innføringen av den nye fordelingsregelen viser ligningspraksis en klar forbedring ved at netto finansposter i større grad fordeles slik den ville blitt dersom sokkel- og landvirksomheten ble drevet i to selvstendige selskaper. Fordi finansiering og opplåning er en fellesaktivitet i selskapet, må man i praksis basere seg på en sjablonregel som gir en så økonomisk korrekt fordeling som mulig.

Dagens fordelingsregel har fortsatt en svakhet ved at den fordeler selskapets totale finanskostnader uten alltid å ta fullt ut hensyn til ulik sammensetning av passivasiden i den regnskapsmessige balansen mellom sokkelvirksomhet og øvrig virksomhet. Fordelingen av netto finansposter kan derfor gi større fradrag på sokkelen enn dersom sokkel- og landaktiviteten hadde funnet sted i to atskilte selskaper, jf. eksemplet i boks 9.2 nedenfor. Fordelingsregelen er i tillegg administrativt utfordrende, og krever et detaljert regelverk for hva som inngår i skattemessige verdier, jf. petroleumsskatteloven § 3 d. Ved lignings- og klagebehandlingen har det oppstått flere spørsmål med hensyn til om enkeltposter skal medtas i henholdsvis sokkel- eller landdistriktet, eller holdes utenfor fordelingsgrunnlaget. Ved en endring av fradragsreglene vil det derfor være en fordel om skattemessige formuesverdier på sokkelen kan angis enklere og mer entydig.

9.3.3 Minstekapitalregelen og avkorting ved lav egenkapitalandel

Med virkning fra inntektsåret 1994 ble det innført en begrensning i retten til skattefradrag for netto finanskostnader når regnskapsmessig egenkapitalandel er lavere enn 20 pst., jf. petroleumsskatteloven § 3 h. Dersom egenkapitalandelen i regnskapsmessig balanse pr. 31.12 i inntektsåret er lavere enn 20 pst., skal det skje en forholdsmessig reduksjon (avkorting) av netto finanskostnader som kommer til fradrag på sokkelen, jf. formelen i boks 9.1

Boks 9.1 Beregning av skattefradrag for netto finanskostnader

Koblingen til regnskapsmessig egenkapitalandel har for det første svakheter ved at selskapene har ulike tilpasningsmuligheter. Selskapene kan blant annet foreta egenkapitaltransaksjoner for å unngå avkorting. For å avhjelpe dette er det stilt krav om at tilført egenkapital i løpet av inntektsåret bare skal hensyntas ved beregningen av egenkapitalandelen pr. 31.12 dersom midlene er i behold ved utløpet av etterfølgende år. Kravet til binding av tilført egenkapital har likevel svakheter, og enkelte selskaper oppnår en utilsiktet skattebesparelse ved for eksempel å foreta ekstraordinære utbytteutdelinger. Ved ligningsbehandlingen foreligger det tvister om regnskapsmessig tilpasning av utbytteavsetninger for å unngå at en utbyttegjeld begrenser mulighetene til rentebærende gjeld.

Videre tilpasser enkelte selskaper seg med en egenkapitalandel under 20 pst. Fordi dagens avkortingsregel ikke tar hensyn til at det kan være store, ikke-rentebærende gjeldsposter i balansen (f.eks. utsatt skatt, avsetninger til framtidige nedstengings- og fjerningskostnader og betalbar skatt), vil selskapene kunne oppnå en skattemessig gevinst ved lavere egenkapitalandel enn 20 pst., jf. eksempel i boks 9.2. Det er flere selskaper som de siste årene har hatt en egenkapitalandel lavere enn 20 pst.

Boks 9.2 Avkorting ved lav egenkapitalandel

Det er også administrative og prinsipielle problemer knyttet til minstekapitalregelen i § 3 h. Når skattereglene er direkte knyttet til regnskapsmessige størrelser, vil selskapene kunne ønske å påvirke regnskapet for å oppnå ulike skatteeffekter. Selv om skattereglene ikke er bindende for regnskapsføringen, vil de indirekte påvirke sammensetningen av selskapenes balanser og regnskapsføring. Det er uheldig at selskapenes forretningsdrift og regnskapsføring påvirkes av skattemessige, og ikke regnskapsfaglige, vurderinger, og at ligningsmyndighetene får et aktivt kontrollansvar i forhold til regnskapsmessige poster.

9.3.4 Oppjusteringsregel ved høy egenkapitalandel

Ved endringen av fordelingsregelen i § 3 d med virkning fra og med inntektsåret 2002, ble det innført en egen oppjusteringsregel for selskaper med høyere egenkapitalandel enn 20 pst., jf. bestemmelsens syvende ledd. I de tilfeller et selskap som har formuesobjekter både på land og sokkel, har høyere egenkapitalandel enn 20 pst., kan selskapet øke andelen av netto finanskostnader som fordeles til sokkelen, jf. formelen i boks 9.1. Muligheten til oppjustering er begrenset til maksimalt 100 pst. av selskapets samlede netto finanskostnader.

Det er bare netto finanskostnader som vil bli gjenstand for oppjustering. Dette gir selskapene mulighet til å tilpasse inntektsføring og eventuelt finansiering for over tid å oppnå en utilsiktet skattebesparelse. I de årene oppjusteringsregelen har eksistert, er det eksempel på at selskap har valgt å inntektsføre store urealiserte valutagevinster som har gitt netto finansinntekt, som ikke er blitt oppjustert. Ved senere reversering av denne valutagevinsten kan selskapet eventuelt oppnå oppjustering av valutatap, og dermed en stor utilsiktet skattebesparelse samlet over årene.

Oppjusteringsregelen har også de samme svakhetene ved egenkapitaltransaksjoner som minstekapitalregelen. Selskapene kan foreta egenkapitaltransaksjoner ved årsskiftet, og oppnå en utilsiktet oppjustering av netto finanskostnader. Disse svakhetene bør etter departementets syn rettes opp.

9.3.5 Særlig om valutaposter og renteinntekter

Reglene om krav til minste egenkapitalandel og oppjustering som er omtalt over, er i stor grad innrettet mot fradrag for lånekostnader. Dette taler for at avkortingen og oppjusteringen primært burde omfatte lånekostnader, og ikke andre elementer i netto finansposter som renteinntekter og øvrige valutaposter.

Valutagevinster og valutatap oppstår ved at selskapene tar opp store deler av lånene eller har fordringer i utenlandsk valuta. Når verdiforholdet mellom norske kroner og lånevaluta endrer seg, vil det oppstå både realiserte og urealiserte valutaeffekter. I gjeldende skatteregler for valutagevinster og valutatap på langsiktige fordringer og gjeld i utenlandsk valuta, er det en tilpasningsmulighet ved at selskapene kan velge om de vil ta urealiserte valutaeffekter til inntekt eller fradrag skattemessig, jf. skatteloven § 14-5 femte ledd og skattelovforskriften § 14-5 C. Selskapene kan da tilpasse inntektsføringen ut fra om andre skatteparametre gjør inntektsføring fordelaktig, jf. bl.a. eksemplet i omtalen i avsnitt 9.3.4.

Dagens minstekapitalregel er knyttet til gjeld og egenkapital i selskapenes regnskapsmessige balanse, og er uavhengig av sammensetningen av aktiva. Dersom selskapene plasserer midler i bankinnskudd eller rentebærende papirer, vil de få renteinntekter. Renteinntektene vil bli medregnet i netto finanskostnader som kan bli gjenstand for avkorting eller oppjustering. Når størrelsen på rentebærende aktivaposter ikke påvirker avkorting eller oppjustering av sokkelfradraget, er det heller ingen grunn til at renteinntekter skal være gjenstand for avkorting eller oppjustering. Selskapene vil heller ikke ha behov for store rentebærende aktivaposter for å finansiere sokkelvirksomhet, fordi selskapene har gode muligheter til løpende å justere størrelsen på rentebærende gjeld og egenkapital.

9.3.6 Behov for § 10-nøytralisering ved overdragelse av utvinningstillatelser

Etter endringene i petroleumsbeskatningen i 2002 ble det større skattemessig likebehandling av selskaper i og utenfor skatteposisjon. Behandlingen av saker om samtykke til overdragelse av utvinningstillatelser etter petroleumsskatteloven § 10 har derfor kunnet forenkles og standardiseres vesentlig. Ved overdragelser der vederlaget for utvinningstillatelsen er høyere enn den regnskapsmessige verdien av tillatelsen hos selger, kan det imidlertid oppstå økt finansieringsfordel. I de fleste overdragelsessaker er det derfor behov for vilkår om skattemessig nøytralisering av regnskapsmessig merverdi, dvs. høyere regnskapsmessig verdi av andelen hos kjøper (markedsverdi) enn den hadde hos selger (regnskapsmessig nedskrevet verdi fratrukket utsatt skatt). For ytterligere å forenkle §10-behandlingen, vil det være en fordel om en kunne fjerne behovet for å nøytralisere økningen i finansieringsfordelen (regnskapsmessig merverdi) som følge av overdragelsen, jf. at departementet i St.meld. nr. 2 (2003-2004) pekte på at en ville arbeide videre med sikte på ytterligere forenkling. Dette kan eventuelt oppnås dersom skattereglene for netto finansposter ikke tar utgangspunkt i regnskapsmessige balanseverdier, men baseres på skattemessige verdier.

9.4 Høring

Departementet sendte 2. juni 2006 på høring et forslag om endringer i reglene for finansielle poster i petroleumsbeskatningen. Fristen for å komme med merknader var 14. august 2006.

I høringsbrevet viste departementet til svakhetene ved gjeldende regler for fordeling av finansielle poster mellom land- og sokkeldistriktet, jf. petroleumsskatteloven § 3 d, og minstekapitalregelen i petroleumsskatteloven § 3 h. For å avhjelpe disse svakhetene og forenkle skattereglene, foreslo departementet at reglene endres slik at rentekostnadene behandles separat, og at fradraget for rentekostnader i særskattepliktig virksomhet fastsettes direkte ut fra forholdet mellom skattemessige verdier på sokkelen og rentebærende gjeld. Selskapets overskytende rentekostnader ble foreslått ført til fradrag i landdistriktet. For renteinntekter, valutaposter og øvrige finansposter foreslo departementet primært en løsning der disse ikke inngår i grunnlaget for sokkelbeskatningen, men fullt ut henføres til landdistriktet. Dersom det viste seg vanskelig å skille valutaposter fra rentekostnadene, ville departementet vurdere å ta valutaeffektene inn i sokkelbeskatningen.

For rentekostnader og renteinntekter samlet ble det anslått at endringsforslaget ville medføre et provenytap på om lag 200 mill. kroner pr. år. Departementet la til grunn at endringen av skattereglene for finansposter skulle skje innenfor en provenynøytral ramme, og varslet at en ved eventuell fremming av lovforslaget ville vurdere hvordan forslaget kunne tilpasses innenfor denne rammen.

Departementet har mottatt realitetsmerknader fra Oljeindustriens Landsforening (OLF),fellesuttalelse fra Revus Energy ASA, DONG Norge AS, E.ON Ruhrgas Norge AS, Faroe Petroleum Norge AS, Gaz de France Norge AS, Norwegian Energy Company AS, Pertra ASA, Petro-Canada Norge AS, Premier Oil Norge AS og Talisman Energy Norge AS,dvs. ti «nykommere», Centrica Energi (støtter Revus m.fl.), PA Resources AB, Marathon Petroleum Company og Oljeskattekontoret.

Høringsinstansene deler i stor grad departementets vurdering av at gjeldende regler har svakheter. En hovedinnvending fra selskapene er likevel at høringsforslaget samlet innebærer en skatteskjerpelse, og at det særlig vil ramme finansiering av lete- og utbyggingsaktivitet for nye aktører på sokkelen. Selskapene anfører at det er nødvendig å justere forslaget for å fjerne uheldige virkninger. De vesentligste synspunktene fra høringsrunden er behandlet løpende nedenfor i avsnitt 9.5 og 9.6.

9.5 Departementets vurderinger og forslag

9.5.1 Samlede provenyvirkninger

Basert på selskapenes historiske balanse- og ligningstall la departementet i høringsnotatet til grunn at effekten av endringsforslaget for rentekostnader og renteinntekter samlet for alle selskap ville gi et provenytap på om lag 200 mill. kroner pr. år. Valutagevinster og -tap og øvrige finansposter varierer fra år til år, og det ble derfor sett bort fra disse i provenyberegningene. Departementet forutsatte at endringen skulle være provenynøytral, og varslet at en i statsbudsjettet for 2007 ville vurdere hvordan forslaget eventuelt kunne tilpasses innenfor denne rammen.

I høringsrunden uttaler selskapene at høringsforslaget for finansposter vil innebære en provenyøkning for selskapene samlet. OLF viser til egne beregninger som viser en provenyøkning på 2 mrd. kroner samlet for perioden 2007-2013. Revus m.fl. har gjort beregninger for en gruppe på seks nykommere som viser en provenyøkning på 610 mill. kroner for perioden 2007-2013. Oljeskattekontoret skriver at det har foretatt egne beregninger som indikerer at departementets anslåtte provenytap er undervurdert.

Departementet har ikke tilgang til de provenymodellene som selskapene benytter, og kan derfor ikke vurdere selskapenes anslag direkte. Når det gjelder OLF, viser departementet til at OLFs konsulent ECON i vedlegget til høringsbrevet skriver:

«Resultatene av endringen til foreslått regel er helt avhengig av hvor store renteinntekter selskapene har, hvordan oljeprisutviklingen er, samt hvor stor aktivitet selskapene har knyttet til lete- og utbyggingsvirksomhet.»

I et av ECONs alternative provenyanslag har de tatt med alle renteinntektene som deres modell genererer. Dette alternativet gir en provenyreduksjon på 563 mill. kroner. For å komme fram til hovedanslaget med en provenyøkning på 2 mrd. kroner, har de halvert renteinntektene som fullt ut vil fordeles til land (28 pst. beskatning) etter forslaget i høringsnotatet.

Når det gjelder anslaget fra Revus m.fl., vil departementet vise til at de nye reglene vil gi en jevnere finansieringsfordel over levetiden til prosjektet, jf. figur 9.1. Dagens regler gir en svært høy finansieringsfordel de første årene, og en lav eller negativ finansieringsfordel i senere år. Dersom en tar utgangspunkt i en kort periode for selskaper i oppbyggingsfasen, kan en dermed stå i fare for å overvurdere provenyeffekten av omleggingen. Som drøftet i avsnitt 9.5.2 viser også departementets beregninger at endringsforslaget vil medføre en mindre innstramming for nye aktører utenfor skatteposisjon, fordi de med dagens regler kan oppnå en utilsiktet skattefavorisering i forhold til etablerte aktører i skatteposisjon.

Departementet er enig med selskapene i at provenyanslagene er svært avhengig av utviklingen i rentekostnader, renteinntekter og valutaposter. Dette er grunnen til at departementet har basert provenyanslaget på historiske ligningstall. Disse viser et provenytap når en tar hensyn til at betydelige renteinntekter etter forslaget vil bli fordelt fullt ut til landdistriktet med 28 pst. beskatning. Det er imidlertid betydelig usikkerhet om framtidig utvikling i rentekostnader, renteinntekter, valutaposter og øvrige finansposter, og provenyeffekten av omleggingen er derfor usikker. Med den betydelige usikkerheten om framtidig utvikling i finanselementene, legger departementet til grunn at omleggingen til skattemessige verdier i seg selv er om lag provenynøytral for selskapene samlet. Det er dermed ikke aktuelt å fremme forslag til innstramming på andre områder for å oppnå en provenynøytral ramme.

9.5.2 Effekter for nye aktører med kun lete- og utbyggingsaktivitet

OLF, Revus m.fl. og enkeltselskaper påpeker i høringsrunden at omleggingen vil medføre økte skatter for nye aktører som driver lete- eller utbyggingsaktivitet. Nye aktører som kun driver lete- og utbyggingsaktivitet, vil ikke ha skattemessige inntekter i en tidlig fase. Slike selskaper vil måtte framføre underskudd med rentekompensasjon eller eventuelt få refundert skatteverdien av letekostnader. I en tidlig fase vil disse aktørene ha lave skattemessige verdier, og vil derfor få lavt rentefradrag på sokkelen med forslaget i høringsnotatet. Selskapene uttaler at omleggingen over noen år kan medføre en reduksjon i selskapenes nåverdier etter skatt på i størrelsesorden 2-10 pst.

Departementet vil påpeke at det er vanskelig å oppnå en systemmessig omlegging uten at enkelte selskaper enten kommer bedre eller dårligere ut enn med eksisterende regler. Det nye forslaget basert på skattemessige verdier vil innebære at finansieringsfordelen blir jevnere over prosjektets levetid. Dagens regler medfører derimot en svært høy finansieringsfordel de første årene, for så å gi en negativ finansieringsfordel i en sen fase, jf. illustrasjonene i figur 9.1 som viser finansieringsfordelen for et selskap i skatteposisjon. Virkningen av omleggingen er avhengig av i hvilken fase i prosjektforløpet selskapets hovedaktivitet ligger. Det er derfor viktig å ikke se på effekten for enkeltår, men vurdere de samlede virkningene over prosjektets levetid.

Skattemessig likebehandling mellom etablerte og nye aktører var et viktig mål ved justering av petroleumsskatten både i 2002 og 2005. Hensikten har vært at skattevilkårene verken skal være til ulempe eller fordel for nye aktører i forhold til etablerte aktører som er i skatteposisjon. Framføring av underskudd med rentekompensasjon, refusjon av skatteverdien av underskudd ved opphør av virksomhet, samt refusjon av skatteverdien av letekostnader for selskaper utenfor skatteposisjon, har vært viktige tiltak for å oppnå skattemessig likebehandling. Skattemessig likebehandling vil medføre at nåverdien av et prosjekt etter skatt bør være om lag den samme for en ny aktør og en etablert aktør i skatteposisjon.

Med dagens skatteregler for netto finansposter har det oppstått en ikke ubetydelig skattefavorisering av nye aktører i forhold til etablerte aktører. Dette er illustrert i figur 9.2, som viser nåverdi etter skatt av samme modellprosjekt for en etablert aktør i skatteposisjon og for en ny aktør utenfor skatteposisjon i oppbyggingsperioden. En viktig årsak til den utilsiktede skattefavoriseringen er at selskaper med underskudd til framføring kan få større rom for rentebærende gjeld i den regnskapsmessige balansen. Effekten oppstår ved at selskaper utenfor skatteposisjon både har lavere utsatt skattegjeld, ingen betalbar skattegjeld og lav eller ingen utbyttegjeld. Det er ikke tatt hensyn til dette økte rommet for rentebærende gjeld ved tidligere skattejusteringer. Nye aktører med underskudd til framføring og høy belåning, kan dermed oppnå en utilsiktet høy finansieringsfordel med dagens skatteregler. Dette er bakgrunnen for at nye aktører utenfor skatteposisjon vil få en mindre skatteskjerpelse ved den foreslåtte omlegging til skattemessige verdier.

I modellprosjektet tilsvarer den økte skatten for nye aktører utenfor skatteposisjon en reduksjon av selskapenes nåverdi etter skatt på om lag tre prosent. Ved lave oljepriser eller marginal prosjektlønnsomhet vil skatteskjerpelsen være noe større fordi dagens regler gir større finansieringsfordel ved lave priser og marginal prosjektlønnsomhet. Selv om en ikke skulle gjennomføre en omlegging til skattemessige verdier, ville det uansett være aktuelt å vurdere innstramminger på dette området for i større grad å likestille nye og etablerte aktører.

Figur 9.2 viser også at en ny regel basert på skattemessige verdier i større grad likestiller nye og etablerte aktører. Når fradragsreglene har basis i skattemessige verdier, vil påløpt finansieringsfordel være uavhengig av aktørenes skatteposisjon.

Selskapene har også påpekt at omleggingen vil medføre reduserte investeringsincentiv og svakere økonomi etter skatt for marginale prosjekter. Departementet har tidligere vurdert, senest i St.meld. nr. 2 (2003-2004) jf. Budsjett-innst. S. nr. II (2003-2004), at de investeringsbaserte fradragene (avskrivninger, friinntekt og finansieringsfordel) i petroleumsbeskatningen er for sjenerøse i forhold til et nøytralt skattesystem. Selv om omleggingen vil være en innstramming for enkelte selskaper, vil fortsatt de investeringsbaserte fradragene være sjenerøse. Eventuelle problemer knyttet til investeringsincentiver og marginale prosjekter vil derfor fortsatt være at de investeringsbaserte fradragene er for sjenerøse. Omleggingen vil også medføre en større skattemessig likestilling mellom selskapene, slik at selskapene ikke setter ulik verdi på prosjektene på grunn av ulik skatteposisjon.

OLFog Revus m.fl. innvender at selskap som utelukkende driver utvinningsvirksomhet, risikerer ikke å få fradrag overhodet for finansielle kostnader som skal fordeles til landdistriktet fordi de ikke har inntekt der å føre kostnadene mot. Etter gjeldende rett kan inntil en halvpart av underskudd fra landdistriktet føres til fradrag i alminnelig inntekt (28 pst.) på sokkelen. Det påpekes videre at framføring av resterende underskudd til fradrag i framtidige år uten rentekompensasjon uansett medfører en verdireduksjon. Selskapene foreslår at finanskostnader som ikke kommer til fradrag i særskattepliktig inntekt (78 pst.), skal kunne føres til fradrag i alminnelig inntekt (28 pst.) på sokkelen.

Departementet er enig i at selskaper som utelukkende driver utvinningsvirksomhet, bør få effektivt fradrag for finanskostnadene i samme grad som selskaper som også driver ordinær landvirksomhet. Departementet foreslår at det gis en særregel for netto finanskostnader som etter forslaget skal henføres til land. Hvis selskapet i inntektsåret ikke har inntekt i landdistriktet å føre finansnetto mot, foreslås det at selskapet skal kunne føre kostnadene til fradrag i alminnelig inntekt på sokkelen (28 pst. beskatning). Dersom selskapet heller ikke har skattepliktig inntekt på sokkelen, medtas kostnadene til framføring (28 pst.) sammen med øvrig underskudd på sokkelen. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 9.6.7 nedenfor.

Departementet vil også foreslå ytterligere en lovendring som kan avhjelpe den innstrammingen som nye aktører kan få ved overgang til ny regel for finansielle poster. Det foreslås at det blir adgang til å pantsette kravet på refusjon fra staten av skatteverdien av letekostnader. Dette spørsmålet er ikke tatt opp i høringsrunden, men vil ha en positiv effekt på rentekostnadene for nye aktører på sokkelen. En pantsettelsesadgang kan både gi nye, små aktører større lånemuligheter og gi lavere lånerente pga. redusert risiko for långiver. Det vises til nærmere redegjørelse for forslaget i avsnitt 9.6.11.

9.5.3 Særlig om skillet mellom rentekostnader og valutaposter, renteinntekter og øvrige finansposter

I høringsnotatet ble det primært foreslått at kun rentekostnader skulle komme til fradrag i petroleumsbeskatningen, og at andre finansposter som valutagevinst og -tap og renteinntekter skulle henføres fullt ut til landdistriktet. Det ble blant annet vist til at for valutaposter, renteinntekter og øvrige finansposter er det ingen nødvendig direkte kobling mellom de enkelte postene og petroleumsvirksomheten. Dersom det skulle vise seg vanskelig å skille valutaposter fra rentekostnadene, varslet departementet at en ville vurdere å ta valutaeffektene inn i sokkelbeskatningen.

Både OLF, Revus m.fl. og Oljeskattekontoret peker på at det kan være problemer med å skille valutaposter fra rentekostnadene når sokkelfradraget beregnes. OLF og Revus m.fl. viser til at valutaposter er en del av de totale kostnader ved lånefinansiering, og at en full fordeling av valutaposter til land særlig kan gi problemer for nye aktører. Problemene knytter seg til at selskapene i stor grad har lån i valuta, samt at olje- og gassalget i hovedsak skjer i USD og EUR, mens skattebetalingen må foretas i norske kroner. Oljeskattekontoret peker på at selskapene kan låne i en høyrentevaluta, og samtidig inngå en valutaterminkontrakt som gir en sikker valutagevinst. Med det primære forslaget i høringsnotatet kunne en andel av de høye rentekostnadene fordeles til sokkel (78 pst.), mens hele den sikre valutagevinsten fordeles fullt ut til land (28 pst.). Dersom kun rentekostnader skal fradragsføres på sokkelen, vil det derfor være fare for vesentlig provenytap over tid.

Departementet er enig med Oljeskattekontoret i at dersom alle valutaposter fordeles fullt ut til land, vil det være fare for vesentlig provenytap over tid. I høringsnotatet var det forutsatt at selskapene ikke har klare forventninger til framtidig valutakursutvikling for de viktigste lånevaluta. Som Oljeskattekontoret påpeker er det imidlertid mulig for selskapene å inngå valutaterminkontrakter, og dermed oppnå en sikker valutaeffekt. Departementet foreslår derfor en justering i forhold til høringsutkastet ved at også valutagevinster og valutatap som er direkte knyttet til rentebærende lån, inngår i sokkelfradraget. Ved lån i utenlandsk valuta vil den utenlandske renten sammen med forventet valutakursutvikling over tid om lag kunne tilsvare den norske lånerenten (udekket renteparitet). Ved å inkludere både rentekostnaden og valutagevinst og -tap på lånet vil en inkludere hele den forventede lånekostnaden i sokkelfradraget. Valutakursene vil imidlertid svinge fra år til år, og sokkelfradraget vil dermed avvike fra den norske lånerenten det enkelte år. Over tid vil en imidlertid ikke forvente at systematiske avvik fra renteparitet holder. Det samlede fradraget for et valutalån vil dermed kunne tilsvare fradraget ved et lån i norske kroner.

Departementet foreslår at en bare inkluderer valutagevinster og valutatap som er direkte knyttet til de rentebærende lånene. Øvrige valutaposter som f.eks. sikringsgevinster og -tap og valutaeffekter av aktivaposter, skal fordeles fullt ut til landdistriktet sammen med renteinntekter. Slike inntekter og utgifter er ikke i samme grad knyttet til selskapenes aktivitet på sokkelen, og det er derfor ikke ønskelig å inkludere slike valutaposter i sokkelfradraget. Selskapene vil fortsatt ha full frihet til å inngå sikringskontrakter for valutalån, men må tilpasse sikringsandelen til de nye skattereglene. Dette tilsvarer selskapenes posisjon ved oljeprissikring der sokkelbeskatningen er basert på normpriser som skal tilsvare den løpende markedsprisen for olje.

I forhold til selskapenes merknad om at salgsinntekter er i USD eller EUR, og skattebetaling i norske kroner, vil departementet bemerke at selskapene har gode muligheter til å tilpasse seg de nye reglene. Selskapene vil ha full mulighet til å inngå sikringskontrakter i den grad de ønsker det, men sikringsandelen bør tilpasses de nye skattereglene. Videre vil departementet bemerke at petroleumsskatten beregnes på basis av normpriser for olje som tar hensyn til valutakursen hver måned. Selskapene kan unngå valutaeksponering ved løpende å kjøpe norske kroner eller andre sikringsprodukter i takt med inntektene gjennom året. Selskapet vil da ha en posisjon i norske kroner som tilsvarer skattebetalingen, uten at det oppstår risiko for valutagevinst og valutatap knyttet til skatteinnbetaling. Departementet vurderer derfor ikke selskapenes øvrige merknader for valutaposter som så vesentlige at større deler av valutapostene bør inngå i sokkelbeskatningen.

9.5.4 Hensynet til dobbeltbeskatning og skatteavtaler

Ved tidligere vurderinger av rentefradraget i særskattepliktig inntekt er det blitt lagt vekt på at man ønsker å beholde krediterbarhet for de norske petroleumsskattene slik at det ikke oppstår dobbeltbeskatning for utenlandske oljeselskaper. Det er derfor viktig at sokkelbeskatningen fortsatt anses som en inntektsskatt der alle vesentlige kostnader er fradragsberettigede. I skatteavtale med enkelte land er det også inntatt en særbestemmelse som sikrer kredit for norske petroleumsskatter, og for slike avtaler vil det ha betydning at det ikke skjer vesentlige endringer i beskatningen i forhold til skattesystemet da skatteavtalen ble inngått.

Departementets vurdering er at endringsforslagene ikke vil medføre vesentlig risiko for dobbeltbeskatning. Begrunnelsen for endringene er å rette opp svakheter ved gjeldende regler, og gi skattevilkår som skal være enklere å praktisere for selskapene og myndighetene. Rentekostnader og valutaposter på rentebærende gjeld på sokkelen er som tidligere fradragsberettiget i inntekt fra utvinningsvirksomheten, og forslaget innebærer en teknisk tilpasning av hvordan rentekostnadene mv. tilordnes sokkeldistriktet og eventuelt nedjusteres eller oppjusteres ved høy eller lav belåning. De nye reglene har det samme formålet som dagens regler om fordeling mellom land og sokkel, krav til minstekapital og oppjustering ved høy kapitalandel. Selskapene vil også oppnå om lag den samme skatteverdien av fradraget for netto finansposter som ved dagens skatteregler for netto finansposter. Endringsforslaget kan dermed ikke anses som noen vesentlig endring av skattesystemet.

9.6 Nærmere om departementets forslag

9.6.1 Generelt

Mange av de utilsiktede skattevirkningene for netto finansposter oppstår fordi skattereglene tar utgangspunkt i selskapenes regnskapsmessige balanse. Etter departementets oppfatning oppnås en mer treffsikker og enklere løsning dersom skattereglene i stedet knyttes til skattemessig verdier.

Departementet foreslår en regel der rentekostnader og tilhørende valutaposter (heretter rentekostnader mv.) på rentebærende gjeld behandles separat fra øvrige finansposter, jf. avsnitt 9.5.3 ovenfor. Det foreslås at skattefradraget for rentekostnader mv. fastsettes forholdsmessig basert på skattemessige verdier av formuesobjekter tilordnet sokkeldistriktet. Fradraget vil fortsatt ta utgangspunkt i selskapets faktiske rentekostnader mv., men disse skal fordeles mellom sokkel- og landdistriktet og justeres, slik det også gjøres i dag, etter beregningsformelen vist i boks 9.1.

Etter forslaget kan selskapet kreve fradrag i særskattepliktig inntekt for faktiske rentekostnader mv. som svarer til 50 pst. av forholdet mellom skattemessige formuesverdier tilordnet sokkeldistriktet og selskapets rentebærende gjeld. For rentekostnader mv. innebærer departementets forslag at gjeldende fordeling mellom land og sokkel etter § 3 d, herunder syvende ledd, og eventuell avkorting etter § 3 h, skjer under ett. Regelen fører til at det ikke lenger vil være behov for å foreta en forholdsmessig fordeling av rentekostnadene mv. mellom sokkel og land, fordi fradraget fastsettes på basis av formuesverdier tilordnet sokkeldistriktet. Når det gjelder en eventuell avkorting eller oppjustering av skattefradraget i sokkelinntekten ved høy eller lav gjeldsgrad, innebærer forslaget at beregningen skal skje på grunnlag av skattemessige formuesverdier i stedet for regnskapsmessige størrelser som i dag, jf. § 3 h og § 3 d syvende ledd.

Det skattemessige fradraget for rentekostnader mv. i sokkelinntekten kan maksimalt tilsvare selskapets samlede rentekostnader mv. Det vises til tilsvarende begrensning i dagens regler for oppjustering av netto finanskostnader fordelt til sokkel.

Dersom selskapet tilpasser seg med høy andel rentebærende gjeld, vil brøken bli mindre enn 1, og skattemessig fradrag på sokkelen vil bli nedjustert på en mer økonomisk korrekt måte enn i dagens minstekapitalregel. De rentekostnader mv. som ikke kan fradragsføres på sokkelen, vil etter de nye reglene kunne fradragsføres i landdistriktet, jf. avsnitt 9.6.2. Dette er en gunstigere løsning for selskapene enn ved avkorting etter dagens regler.

Dersom selskapet også har formuesobjekter i landdistriktet og tilpasser seg med høy egenkapitalandel, vil beregningen gi om lag samme fradrag som for et tilsvarende selskap med en lavere egenkapitalandel, jf. dagens oppjusteringsregel.

Skattefradraget på sokkelen ved dagens regler og forslaget basert på skattemessig verdier er illustrert i boks 9.3.

Denne modellen har etter departementets oppfatning flere fordeler framfor gjeldende skatteregler. Fradraget for rentekostnader mv. på sokkelen vil samsvare bedre med selskapets finansieringsbehov på sokkelen, svakhetene knyttet til avkortingsmekanismen ved lav egenkapitalandel fjernes, og mange av tilpasningsmulighetene faller bort. Samtidig blir regelverket enklere.

Ved at skattemessig fradrag for rentekostnader mv. er knyttet til skattemessige verdier, vil selskapene videre ikke oppnå økt finansieringsfordel ved overdragelse av utvinningstillatelser. Kjøper vil overta selgers skattemessige verdi på driftsmidlene som overdras. Det er dermed mulig å ytterligere forenkle og standardisere §10-vilkårene ved de aller fleste overdragelser. Dette vil være en forenkling for selskapene, redusere omfanget av arbeidet for myndighetene, og gjøre det enklere for nye aktører å vurdere verdien ved kjøp av utvinningstillatelser på norsk sokkel.

Boks 9.3 Illustrasjon av foreslått rentefradrag basert på skattemessige verdier

Andre finansielle poster enn rentekostnader og valutaposter knyttet til den rentebærende gjelden, foreslås henført direkte til land, jf. avsnitt 9.6.6.

Departementet foreslår at de nye reglene for skattemessig behandling av finansielle poster i petroleumsbeskatningen tas inn i petroleumsskatteloven § 3 d.

Det vises til vedlagte lovforslag.

9.6.2 Rentekostnader og valutaposter knyttet til rentebærende gjeld

Med rentekostnader i beregningsformelen menes renter av rentebærende gjeld, dvs. gjeld som har gitt opphav til rentekostnader som skal behandles etter den foreslåtte regelen. Kostnadene må for det første være fradragsberettiget som rentekostnader etter petroleumsskattelovens og skattelovens alminnelige regler, jf. skatteloven § 6-40. En forutsetning for at en rentekostnad skal behandles etter den foreslåtte regelen er dessuten at kostnadene ville inngått til fordeling etter gjeldende §§ 3 d og 3 h i petroleumsskatteloven. Det er ikke meningen å endre virkeområdet på dette punktet. Derimot vil det med den nye regelen bli nødvendig å trekke en grense mellom rentekostnader og valutaposter knyttet til rentebærende gjeld, og andre finansielle kostnader som etter forslaget skal henføres til land.

Regelen tar først og fremst sikte på lånekostnader opptatt for å finansiere sokkelinvesteringene. Rentekostnader kan imidlertid pådras i mange ulike sammenhenger, som for eksempel ved innrømmet kreditt, forsinket betaling osv. For at en rentekostnad skal medtas etter den foreslåtte regelen, må den ha tilknytning til en korresponderende rentebærende gjeld som også inngår ved fastsettelsen av skattefradraget for rentekostnader mv. på sokkelen. Det betyr at det i utgangspunktet må være en direkte sammenheng mellom de faktiske rentekostnader mv. som omfattes, og den gjennomsnittlige rentebærende gjelden som inngår ved beregningen av fradragsberettigede rentekostnader, jf. omtale i avsnitt 9.6.4. En tilsvarende sammenheng kreves i dag etter bestemmelsen i petroleumsskatteloven § 3 d syvende ledd siste punktum.

I tillegg til rentekostnader skal valutatap og valutagevinster på rentebærende gjeld medtas. Det er bare valutaposter som er direkte knyttet til den rentebærende gjelden som inngår i beregningsformelen, som omfattes. Valutaposter på både kortsiktig og langsiktig rentebærende gjeld medtas. Alle realiserte valutagevinster og valutatap i inntektsåret inngår. Urealiserte valutaposter medtas i samme grad som de etter gjeldende regler kan fradragsføres eller inntektsføres for skatteformål. Når det gjelder tidfestingen av valutatap og valutagevinst på fordringer og gjeld i utenlandsk valuta, er det gitt særregler i skatteloven § 14-5 femte ledd, jf. skattelovforskriften § 14-5 C. Etter forskriften skal det føres en omvurderingskonto for urealisert tap og gevinst. Departementet foreslår i utgangspunktet ingen endringer i disse tidfestingsreglene. Det betyr at også urealiserte valutaposter kan føres til fradrag eller tas til inntekt etter beregningsformelen i den grad det følger av bestemmelsene i forskriften. Når valutatap og valutagevinst knyttet til den rentebærende gjelden skal behandles separat, må imidlertid disse postene skilles ut fra den alminnelige omvurderingskontoen. Det må settes opp en egen omvurderingskonto for valutatap og valutagevinster på den rentebærende gjelden. Denne omvurderingskontoen skal føres etter de samme prinsipper som følger av skatteloven § 14-5 femte ledd, jf. skattelovforskriften § 14-5 C. Når urealiserte valutaposter på rentebærende gjeld skilles ut og behandles for seg, mens urealiserte valutaposter knyttet til langsiktige fordringer og eventuell øvrig gjeld føres på den alminnelige omvurderingskontoen, vil det likevel påvirke samordningen av selskapets samlede urealiserte valutaposter det enkelte inntektsår. Etter departementets oppfatning er det ingen grunn til at tidfestingen som sådan av urealiserte valutaposter skal påvirkes av at de urealiserte valutapostene knyttet til den rentebærende gjelden skal behandles separat fra øvrige valutaposter. Departementet vil derfor vurdere om det er behov for å regulere dette nærmere i forskrift. Etter petroleumsskatteloven § 8 har departementet hjemmel til å gi nærmere regler til gjennomføring og utfylling av petroleumsskatteloven. Departementet legger til grunn at denne bestemmelsen gir hjemmel til i forskrift å gi nærmere regler om behandlingen av urealiserte valutaposter etter forslaget til ny bestemmelse i § 3 d.

For tidfesting av gevinst og tap på kortsiktig (rentebærende) gjeld i utenlandsk valuta kommer bestemmelsen i skatteloven § 14-4 annet ledd til anvendelse.

Valutaposter som ikke er knyttet til den rentebærende gjelden, tilordnes landdistriktet, jf. avsnitt 9.6.6. Det gjelder også for ulike finansielle instrumenter til sikring av den rentebærende gjelden.

Hvis selskapets faktiske rentekostnader mv. overstiger det beregnede skattefradraget i særskattepliktig inntekt etter forslaget, skal de overskytende rentekostnadene mv. komme til fradrag i landinntekt.

Dersom et selskap ikke har formuesobjekter i sokkelvirksomheten, skal selskapets samlede rentekostnader mv. også fullt ut henføres til land.

Det vises til vedlagte lovforslag § 3 d annet til femte ledd, og forslag om opphevelse av gjeldende bestemmelse i § 3 h.

Petroleumsskatteforskriften § 2 annet ledd bestemmer at et selskap kan velge å aktivere rentekostnader som del av kostprisen for driftsmiddel som nevnt i § 3 b. Rentekostnader som aktiveres, kan ikke overstige netto finanskostnader som kommer til fradrag i sokkeldistriktet etter §§ 3 d og 3 h, jf. §§ 3 j og 3 h fjerde ledd. Dersom den foreslåtte regelen innføres, vil det skje en samlet fastsettelse av skattemessig rentefradrag mv. Departementet foreslår at det foretas en tilpasning av bestemmelsen i § 3 j slik at den delen som aktiveres, ikke kan overstige de skattemessige rentefradrag mv. som kommer til fradrag på sokkelen etter den nye regelen i § 3 d annet ledd. Årets aktiverte rentekostnader medregnes ikke i skattemessig nedskrevet verdi pr. 31. desember i inntektsåret av formuesobjekter tilordnet sokkeldistriktet etter § 3 annet ledd. Tidligere års aktiverte rentekostnader inngår derimot.

Etter opphevelsen av den någjeldende bestemmelsen i § 3 h, blir gjeldende bestemmelse i § 3 j inntatt som § 3 h. Någjeldende § 3 j foreslås opphevet.

Det vises til forslag til § 3 h og forslag om opphevelse av § 3 j.

9.6.3 Skattemessige formuesverdier tilordnet sokkelen

I høringsnotatet foreslo departementet at fysiske og immaterielle driftsmidler skulle medregnes som formuesverdier tilordnet sokkeldistriktet etter beregningsformelen. Eiendelene ble foreslått verdsatt til skattemessig nedskrevet verdi pr. 31.12 i inntektsåret.

Selskapene anfører at det er gitt en for snever definisjon av hvilke skattemessige verdier som inngår i beregningsformelen, og at andre vesentlige poster som innebærer en klar kapitalbinding i sokkelvirksomheten, bør inkluderes. OLF viser bl.a. til et forslag fra ECON som går ut på at man legger inn «skatteverdiene pr. 1. januar i inntektsåret og krav på tilbakebetaling av leteunderskudd (psktl. § 3c femte ledd), samt hele årets investeringer i telleren. Årets investeringer inkluderer også utgiftsførte investeringer (først og fremst letekostnader)».

Departementet fastholder at finansieringskostnadene i utvinningsvirksomheten hovedsakelig går til finansiering av fysiske og immaterielle driftsmidler. Videre legger departementet til grunn at det bare er kostnader som ikke er kommet til fradrag skattemessig (dvs. aktiverte kostnader og driftsmidler), som bør gi grunnlag for tilordning av fradragsberettigede finansieringskostnader. Letekostnader, på samme måte som driftskostnader som fradragsføres løpende skattemessig, bør derfor ikke inngå som formuesobjekt i beregningsformelen. Eiendelene som skal medtas som formuesobjekter tilordnet sokkelen, foreslås verdsatt til skattemessig nedskrevet verdi.

Kapitalbindingen og sammensetningen av kapitalen vil variere gjennom inntektsåret. Av administrative grunner foreslår departementet at en legger til grunn skattemessige formuesverdier pr. 31.12 i inntektsåret. En kunne også ha tatt utgangspunkt i skattemessige formuesverdier pr. 1.1, eller i et gjennomsnitt av 1.1. og 31.12. ECONs forslag har etter departementets vurdering ikke den nødvendige økonomiske sammenheng ved at det inkluderer årets investeringer og letekostnader uten å trekke fra de tilhørende avskrivninger og utgiftsføringer.

I dagens fordelingsgrunnlag etter petroleumsskatteloven § 3 d inngår også en del finanskapital i skattemessige formuesverdier på sokkelen. Som omtalt i avsnitt 9.3.2 er dagens fordelingsregel komplisert, og det oppstår stadig nye spørsmål om fordelingen av balanseposter. Ettersom fradraget for rentekostnader mv. etter forslaget frikobles fra regnskapsmessige balanseverdier, og renteinntekter ikke lenger skal inngå i sokkelbeskatningen, er det mindre grunn til at finansposter skal inngå i skattemessige formuesverdier ved beregning av rentefradraget. Departementet foreslår derfor en løsning der skattemessige formuesverdier på sokkelen defineres som (fysiske og immaterielle) driftsmidler. Selskapene vil trolig likevel ha behov for noe finanskapital knyttet til sokkelaktiviteten, men deler av dette vil finansieres ved ikke-rentebærende gjeldsposter. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan være behov for en viss rentebærende arbeidskapital knyttet til sokkelaktiviteten. For å ta høyde for dette, samtidig som en tar høyde for dagens skattemessige formuesverdier i fordelingsregelen, har en derfor justert prosentsatsen som benyttes ved beregningen av det skattemessige rentefradraget i sokkeldistriktet, jf. avsnitt 9.6.5. Å avgrense formuesobjektene som skal tilordnes sokkelen til fysiske og immaterielle driftsmidler, vil gi en regel som er enklere å praktisere enn gjeldende § 3 d.

Dersom et formuesobjekt skal medtas i sokkelgrunnlaget, må det være anskaffet før utløpet av inntektsåret. Videre må det ved utløpet av inntektsåret ha den nødvendige tilknytning til sokkelvirksomheten. På disse punktene er vurderingene de samme som i dag gjelder ved anvendelsen av fordelingsregelen i § 3 d. Det vises til nærmere omtale i Ot.prp. nr. 86 (2000-2001) avsnitt 4.2.5.

Departementet foreslår etter dette for det første at driftsmidler som avskrives etter petroleumsskatteloven § 3 b, dvs. produksjonsanlegg og rørledninger, skal medtas i sokkelgrunnlaget. En overveiende del av kapitalbindingen vil knytte seg til slike driftsmidler. Også utgifter som ved utløpet av inntektsåret er påløpt til erverv av slike driftsmidler, skal medtas. Likeledes inngår innleid flyttbar produksjonsinnretning med skattemessig nedskrevet verdi, jf. petroleumsskatteloven § 3 i og forskrift 18. august 1998 om skattemessig behandling av leie av flyttbar produksjonsinnretning på kontinentalsokkelen (eieleie-forskriften). Det samme gjelder øvrige driftsmidler i utvinningsvirksomheten som avskrives etter de alminnelige reglene i skatteloven, herunder utgifter påløpt ved utløpet av inntektsåret til erverv av slike driftsmidler. Ved overdragelser etter petroleumsskatteloven § 10 skal utvinningstillatelse og driftsmidler medtas med den skattemessige verdi som nedfelles i § 10-vedtaket (etter-skatt- og kontinuitetsvilkår).

I tillegg til nevnte realaktiva (og eventuell utvinningstillatelse), foreslår departementet at også immateriell kapital i utgangspunktet skal inngå i sokkelgrunnlaget. Det gjelder for det første ervervede immaterielle formuesobjekter i utvinningsvirksomheten, med unntak av forretningsverdi. Videre skal medtas aktiverte kostnader til forskning og utvikling etter skatteloven § 6-25. I Ot.prp. nr. 86 (2000-2001) er det gitt en nærmere redegjørelse og begrunnelse for å henføre disse driftsmidlene til sokkelgrunnlaget ved fordeling etter gjeldende regel i petroleumsskatteloven § 3 d. Det vises til gjennomgangen der, som har tilsvarende relevans i forhold til spørsmålet om hvilke formuesobjekter som skal medtas i sokkelgrunnlaget etter departementets forslag her.

Derimot foreslår departementet, i motsetning til det som er tilfellet etter § 3 d, at finansaktiva, herunder ulike typer fordringer, ikke skal inngå i sokkelgrunnlaget. Det gjelder selv om slike formuesposter har en klar tilknytning til sokkelvirksomheten, jf. nærmere begrunnelse ovenfor og under avsnitt 9.5.3.

Det vises til vedlagte forslag til § 3 d tredje ledd.

9.6.4 Rentebærende gjeld

Selskapets samlede rentebærende gjeld i brøken vil typisk være lån fra ekstern långiver eller eventuelt beslektet selskap for å finansiere sokkelvirksomheten. Lånene kan være gitt i form av prosjektlån, selskapslån eller ulike former for kassakreditt osv. Det skal ikke tas hensyn til rentebærende formuesposter ved beregning av rentebærende gjeld. Ikke-rentebærende gjeld, som for eksempel utsatt og betalbar skatt eller avsetninger til framtidige utgifter, omfattes ikke.

Det er den gjennomsnittlige rentebærende gjelden gjennom året som gir grunnlag for rentekostnadene. Ved at man beregner den gjennomsnittlige rentebærende gjelden, vil man unngå svakheten med skattemotiverte tilpasninger rundt årsskiftet som nå foreligger etter minstekapitalregelen, jf. avsnitt 9.3.3. Gjennomsnittlig rentebærende gjeld tar hensyn til bevegelser i lånesaldoen gjennom året. For mange lån vil saldoen endres sjelden, for eksempel én til to ganger i året i forbindelse med betaling av avdrag. For andre lån kan det være hyppige endringer i lånesaldoen. Endringer i rentebærende gjeld må uansett kontinuerlig registreres for at långiver og låntaker skal være i stand til å beregne rentekostnadene for året. Det vil derfor foreligge et grunnlag for å beregne gjennomsnittlig rentebærende gjeld. For selskaper som påberoper seg eieleie-forskriften, må det fastsettes en rentebærende gjeld som inngår ved fastsettelsen av rentefradraget. Departementet vil regulere dette i forskrift.

En del av selskapets rentebærende lån vil være plassert i valuta, og det vil da være nødvendig å regne disse om til norske kroner. For å få sammenheng i regelverket, må valutaomregning av lånesaldo skje til samme valutakurs som er brukt ved omregning til norske kroner av årets rentekostnader og valutaposter knyttet til rentebærende gjeld.

Fastsettelse av gjennomsnittlig rentebærende gjeld vil skje ved ligningen på grunnlag av innsendte opplysninger fra selskapet.

Det kan være behov for å fastsette nærmere i forskrift bl.a. hva som skal anses som rentebærende gjeld og rentekostnader, samt fastsette hvordan den gjennomsnittlige rentebærende gjelden skal beregnes. Departementet antar at den alminnelige forskriftsbestemmelsen i petroleumsskatteloven § 8 gir hjemmel til dette.

9.6.5 Fradragsandelen

I høringsnotatet foreslo departementet at andelen av selskapets rentekostnader som skal komme til fradrag på sokkelen, settes til 50 pst. av selskapets skattemessige verdier tilordnet sokkeldistriktet.

Selskapene anfører i høringsrunden at prosentandelen (50 pst.) av skattemessige verdier som gir fradrag på sokkelen, bør være høyere.

Størrelsen på det skattemessige rentefradraget vil bestemmes av andelen av skattemessige verdier som tillates fradragsført, jf. dagens minstekapitalkrav på minst 20 pst. Forslaget innebærer at selskapet kan kreve fradrag i særskattepliktig inntekt for faktiske rentekostnader mv. som svarer til 50 pst. av forholdet mellom skattemessige formuesverdier tilordnet sokkedistriktet og selskapets rentebærende gjeld. Departementet har foretatt både modellfeltberegninger og beregninger på basis av historiske balanseverdier, jf. avsnitt 9.5.1. Med en andel på 50 pst. vil en oppnå om lag den samme verdien av skattefradragene for netto finanskostnader for alle selskaper samlet, som ved dagens regler. Denne andelen tar også høyde for en viss andel rentebærende arbeidskapital når skattemessige verdier kun vil inneholde driftsmidler. Størrelsen på finansieringsfordelen underveis i feltets levetid kan variere, men samlet over feltets levetid vil en sats på 50 pst. gi om lag like stort fradrag for rentekostnader mv. som etter gjeldende regler. Prosentandelen i endringsforslaget kan ikke sammenlignes direkte med en gjeldsandel på 80 pst. i dagens minstekapitalregel. Som omtalt over vil den regnskapsmessige balansen inneholde en stor andel ikke-rentebærende gjeld. For de fleste selskaper vil den maksimale rentebærende gjeldsandelen være langt lavere enn de 80 pst. som dagens regler tilsynelatende kan gi rom for.

9.6.6 Renteinntekter og øvrige valuta- og finansposter

Departementet foreslår at andre finansielle poster enn rentekostnader og valutaposter knyttet til den rentebærende gjelden, henføres direkte til land. Det vises til nærmere begrunnelse i avsnitt 9.5.3. Med andre finansielle poster menes de samme postene som etter gjeldende regler omfattes av petroleumsskatteloven §§ 3 d og 3 h (unntatt rentekostnadene og valutapostene som fordeles etter beregningsformelen). Det foreslås ikke endringer i hvilke poster som inngår som finansielle poster.

Det vises til forslag til § 3 d sjette ledd.

Hvis netto finansposter er negativ (netto finanskostnader), og det i inntektsåret ikke er skattepliktig inntekt i landdistriktet å føre netto finanskostnader til fradrag mot, kan selskapet kreve å føre netto finanskostnadene til fradrag i alminnelig inntekt i sokkeldistriktet, jf. avsnitt 9.6.7.

9.6.7 Fradrag i alminnelig inntekt i sokkeldistriktet for underskudd fra finanskostnader henført til land

Departementets forslag innebærer at overskytende rentekostnader mv., renteinntekter og øvrige valutaposter og finansposter skal føres til fradrag eller tas til inntekt i landdistriktet. Etter gjeldende rett kan inntil en halvpart av underskudd fra landdistriktet føres til fradrag i alminnelig inntekt (28 pst.) på sokkelen, jf. petroleumsskatteloven § 3 c sjette ledd. Forslaget kan dermed føre til at selskaper som utelukkende driver lete- og utbyggingsvirksomhet på sokkelen, ikke får effektivt fradrag for hele finanskostnaden. Etter departementets oppfatning bør selskaper som utelukkende driver utvinningsvirksomhet, få effektivt fradrag for finanskostnadene i samme grad som de selskaper som også driver ordinær landvirksomhet.

Departementet foreslår derfor at det gis en særregel for netto finanskostnader som etter forslaget skal henføres til land. Hvis selskapet i inntektsåret ikke har inntekt i landdistriktet å føre finansnetto mot, bør selskapet kunne føre kostnadene til fradrag i alminnelig inntekt på sokkelen (28 pst. beskatning). Dersom selskapet heller ikke har skattepliktig inntekt på sokkelen, medtas kostnadene til framføring (28 pst.) sammen med øvrig underskudd på sokkelen. Det betyr at det også beregnes renter på finanskostnadene som framføres. En ulempe med denne løsningen er at det innføres en særlig samordningsregel for finansposter. Dette lar seg etter departementets syn forsvare ut fra at det innføres som et samordningselement innenfor et sett av særregler for finansposter, og der samordningselementet skal sikre at alle faktiske pådratte finanskostnader effektivt kommer til fradrag, og derved sikrer reell likebehandling av selskapene.

Hvis et selskap i landdistriktet både har underskudd som skriver seg fra finansielle poster, og underskudd som skriver seg fra landvirksomhet, jf. petroleumsskatteloven § 3 c sjette ledd, skal underskuddet fra finansielle poster tas til fradrag først i alminnelig inntekt på sokkelen.

Det vises til forslag til § 3 d syvende ledd.

9.6.8 Ikrafttredelse mv.

Departementet foreslår at lovendringene for finanspostene trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2007. Det betyr at rentekostnader, valutagevinst og valutatap påløpt på rentebærende gjeld fra og med dette inntektsåret skal komme til fradrag på sokkelen etter beregningsformelen, mens øvrige finansposter skal henføres til land. Gjeldende bestemmelse i petroleumsskatteloven § 3 d og § 3 h oppheves fra samme tidspunkt.

Det vises til vedlagte forslag til ikrafttredelsesbestemmelse.

Valutaposisjonene kan inneholde akkumulerte effekter over flere år, og departementet har derfor vurdert om det er behov for spesielle overgangsregler for valutaposter. Som følge av styrking av den norske kronen de siste årene har selskapene ved utgangen av 2005 betydelige urealiserte valutagevinster som ikke er tatt til beskatning. En vesentlig del av valutaposisjonene knytter seg trolig til de rentebærende lånene, der valutagevinster og valutatap fortsatt vil inngå i sokkelbeskatningen. For disse delene vil det ikke være behov for overgangsregler da inngangsverdi og valutaposisjon vil overføres fra dagens skatteregime til de nye reglene for skattefradrag på sokkelen. Departementet vil ikke foreslå spesielle overgangsregler for valutaposisjoner som ikke knytter seg til de rentebærende lånene. Valutaendringer som ikke er knyttet til rentebærende gjeld, vil dermed fordeles til sokkeldistriktet til og med inntektsåret 2006, men vil deretter fordeles fullt ut til landdistriktet.

PA Resources AB har i sin høringsuttalelse foreslått at det gis en særlig overgangsregel som regulerer vilkår i tidligere vedtak etter petroleumsskatteloven § 10, jf. egen omtale i avsnitt 9.6.9 nedenfor.

En lovendring som foreslått vil også føre til at det må foretas nødvendige tilpasninger i øvrig regelverk, jf. blant annet petroleumsskatteforskriften Kapittel IX og § 2.

For å skattemessig likestille eie og leie av flyttbare produksjonsinnretninger ble det i 1998 utformet en egen ordning der leietaker kunne få skattemessig fradrag for avskrivninger, friinntekt og rentekostnader i stedet for direkte fradragsføring av leiebeløpet (eieleie-forskriften). I eieleie-forskriften er de fradragsberettigede rentekostnader beregnet ut fra regnskapsmessige verdier. Ved overgang til ny regel for å fastsette fradraget for rentekostnader mv., vil det også være behov for å vurdere justeringer av eieleie-forskriften.

Departementet vil komme tilbake til disse endringene når forslaget om endrede lovregler er behandlet i Stortinget.

9.6.9 Forholdet til tidligere § 10-vedtak - overgangsregel

PA Resources AB påpeker i høringsuttalelsen at høringsforslaget medfører at nøytraliseringsvilkår i tidligere § 10-vedtak får ulik effekt avhengig av hvilken nøytraliseringteknikk som er brukt. Selskapet ber om at det gis en overgangsregel som likebehandler selskapene på dette punktet.

Etter petroleumsskatteloven § 10 kreves departementets samtykke til de skattemessige virkningene av overdragelser av utvinningstillatelser. Et standardvilkår for samtykket går ut på å nøytralisere skattevirkningen av at kjøpers fradragsberettigede lånekostnader øker med transaksjonen (regnskapsmessig eller finansiell merverdi). Nøytralisering kan skje ved at det settes vilkår om at nærmere angitte beløp i en beregningsperiode skal holdes utenfor regnskapsmessig egenkapital ved anvendelsen av § 3 h. Når retten til rentefradrag mv. knyttes til skattemessige verdier, vil dette vilkåret etter sitt innhold falle bort ved ikrafttredelsen av de nye reglene, dvs. fra og med inntektsåret 2007. Fradraget for rentekostnader mv. i særskattepliktig virksomhet vil utelukkende bestemmes av den nye regelen i § 3 d.

Enkelte selskaper har i stedet valgt en alternativ teknikk med engangsnøytralisering i transaksjonsåret av regnskapsmessig merverdi i beregningsperioden. Avhengig av beregningsperioden for vilkåret, kan det for disse selskapene ha skjedd en nøytralisering også for årene etter ikrafttredelsen av den nye regelen. For disse selskapene vil den finansielle merverdien bli nedjustert både gjennom engangsnøytraliseringen og ved overgang til ny regel.

Departementet viser til at tidligere § 10-vedtak som utgangspunkt ikke bør endres selv om etterfølgende lovendringer kan hevdes å bryte med forutsetningene for vedtaket. For selskaper som har valgt den ordinære nøytraliseringsteknikken, vil det ikke være behov for overgangsregler. Det kan virke urimelig at selskaper som har valgt en alternativ nøytraliseringsteknikk, får en hardere beskatning ved innføring av nye regler, som nettopp gjelder de forhold det tidligere er stilt nøytraliseringsvilkår for (endring i finansieringsfordel). For å unngå slik forskjellsbehandling, foreslår departementet at det gis en særlig overgangsregel på dette punktet som sikrer likebehandling av selskaper som forut for lovendringen har benyttet den alternative teknikken om engangsnøytralisering. Overgangsregelen skal bare gjelde for vedtak truffet etter at det ble fastsatt nærmere retningslinjer for praktiseringen av § 10 på dette punktet, jf. Finansdepartementets brev 10. mai 2004 til Oljeindustriens Landsforening. Regelen innebærer at selskaper som etter retningslinjene har valgt å nøytralisere effekten av regnskapsmessig (finansiell) merverdi ved å inntektsføre i transaksjonsåret nåverdien av beregnede rentekostnader for beregningsperioden, skal få fradragsføre et beløp som svarer til den beregnede nåverdieffekten for årene fra og med 2007 til og med utløpet av beregningsperioden.

Et § 10-vedtak er i utgangspunktet bindende for begge parter i overdragelsen, dvs. både selger og kjøper. Departementet antar at overgangsregelen ikke vil være til ugunst for noen av partene i transaksjonen.

Kravet om fradrag etter overgangsregelen må rettes til Oljeskattekontoret senest ved innlevering av selvangivelsen for inntektsåret 2007. Kravet følger direkte av overgangsbestemmelsen, og det skal dermed ikke foretas noen formell endring av det aktuelle § 10-vedtaket.

Departementet foreslår at regelen trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2007.

Det vises til vedlagte forslag til overgangsregel.

9.6.10 Ligningsmyndighetenes kompetanse

Etter petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstavene a og c har Oljeskattenemnda og Klagenemnda for petroleumsskatt kompetanse til fastsette skattepliktig inntekt for selskaper som driver utvinning og rørledningstransport av petroleum.

Oljeskattekontoret uttaler at oljeskattemyndighetene fortsatt bør ha kompetansen til ved ligningen å fastsette størrelsen på alle finanspostene i oljeselskapene, selv om finanspostene, med unntak av rentekostnader mv., i utgangspunktet skal fordeles til landdistriktet. Det vises til at det er viktig å vurdere et selskaps finanstransaksjoner i sammenheng, og at kontoret har opparbeidet verdifull erfaring på dette området.

Departementet er enig i synspunktene fra Oljeskattekontoret. På grunn av den store forskjellen i skattesats i henholdsvis sokkel- og landdistriktet, har selskapene sterke incentiver til å henføre utgifter til sokkelen og inntekter til land. For å vurdere hva som skal tilordnes sokkelen, er det viktig å se finanspostene i en helhetlig sammenheng. Oljeskattemyndighetene har i dag kompetansen til å fastsette størrelsen på finansposter for selskaper som driver utvinningsvirksomhet, og har opparbeidet betydelig kunnskap på dette området.

Det vises også til at netto finanskostnader som ikke kommer til fradrag i landdistriktet, etter departementets forslag kan føres til fradrag i alminnelig inntekt i sokkeldistriktet, jf. avsnitt 9.6.7. Selv om denne fradragsretten ikke gjelder med virkning for særskatten, vil den likevel påvirke skattegrunnlaget på sokkelen. For underskudd i alminnelig inntekt på sokkelen gjelder særlig gunstige regler sammenlignet med skattereglene for underskudd på land, jf. petroleumsskatteloven § 3 c. Departementet foreslår derfor at Oljeskattenemnda og Klagenemnda for petroleumsskatt fortsatt skal ha kompetanse til å fastsette størrelsen på alle finanspostene som omfattes av petroleumsskatteloven § 3 d. Dette gjelder også finanspostene som etter forslaget til § 3 d sjette ledd skal henføres til fradrag eller tas til inntekt i landdistriktet.

Det vises til forslag til petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstav e første ledd. Den någjeldende bestemmelsen i § 6 nr. 1 bokstav e blir nytt annet ledd.

Departementet foreslår at bestemmelsen trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2007.

9.6.11 Adgang til pantsettelse og overdragelse av krav på utbetaling etter petroleumsskatteloven § 3 c femte ledd

Petroleumsskatteloven § 3 c femte ledd gir den skattepliktige rett til å kreve utbetalt fra staten skatteverdien av direkte og indirekte kostnader (med unntak av finanskostnader) til undersøkelse etter petroleumsforekomster, for så vidt beløpet ikke overstiger årets underskudd i henholdsvis alminnelig inntekt i sokkeldistriktet og grunnlaget for særskatt. Beløpet fastsettes av ligningsmyndighetene ved ligningen for det aktuelle inntektsår.

Departementet har mottatt flere henvendelser med spørsmål om det er adgang til å pantsette eller overdra krav på utbetalinger etter petroleumsskatteloven § 3 c femte ledd.

Departementet har i brev til et advokatfirma lagt til grunn at skattebetalingsloven § 32 a som forbyr overdragelse og pantsettelse av skattekrav, kommer til anvendelse for slike utbetalinger fordi skattebetalingsloven gjelder tilsvarende for utbetalingskrav etter petroleumsskatteloven § 3 c femte ledd, jf. petroleumsskatteloven § 7 nr. 7, jf. § 8.

I henvendelse til departementet ble det anført at en pantsettelses- og overdragelsesadgang vil være i tråd med formålet med ordningen. I Ot.prp. nr. 1 (2004-2005) kapittel 14 ble det uttalt at formålet med ordningen er å få til en større grad av likebehandling av selskaper i og utenfor skatteposisjon og øke konkurransen på sokkelen gjennom å likebehandle nye og eksisterende aktører.

Departementet er enig i at en adgang til pantsettelse og overdragelse av slike utbetalinger kan bidra til å fremme formålet med ordningen i petroleumsskatteloven § 3 c femte ledd. En adgang til pantsettelse og overdragelse må imidlertid avveies mot de hensyn som ligger bak pantsettelses- og overdragelsesforbudet i skattebetalingsloven § 32 a. Ordningen er ment å bidra til å effektivisere det offentliges motregningsadgang etter lovens § 32 nr. 2, jf. Ot.prp. nr. 82 (1980-81) kap. 5. En generell adgang til pantsettelse vil også kunne medføre praktiske problemer for skattemyndighetene. Dette gjelder særlig i forbindelse med endring og retting av ligningen, men det kreves også et system for oppfølging slik at utbetalingen skjer til riktig rettighetshaver.

Motregningsadgangen som følger av skattebetalingsloven § 32 er en enkel og effektiv måte å sikre oppgjør for offentlige krav som er misligholdt. Adgangen til motregning er generelt begrunnet i grunnleggende rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger. Departementet kan ikke se at det foreligger spesielle hensyn som tilsier at motregningsadgangen bør reduseres på dette området. Departementet mener derfor at en eventuell pantsettelsesadgang bør utformes slik at retten til motregning ikke begrenses av at kravet er pantsatt eller overdratt.

De praktiske forhold rundt en adgang til å pantsette og overdra krav etter petroleumsskatteloven § 3 c femte ledd er etter departementets vurdering ikke til hinder for en slik ordning, fordi den vil gjelde et meget begrenset antall skattytere. Departementet foreslår derfor at slike krav kan pantsettes eller overdras, men at retten til motregning går foran rettigheter stiftet ved pantsettelse eller overdragelse. Det vises til forslag til § 3 c femte ledd nytt femte og sjette punktum.

Et grunnleggende prinsipp er at panthaver eller den som har fått overdratt en fordring, ikke kan erverve større rettigheter enn opprinnelig debitor for kravet. Departementet legger til grunn at dette innebærer at et eventuelt krav på tilbakebetaling av en tidligere utbetaling som følge av endringer i skattyters ligning kan rettes mot panthaver eller den som har fått overdratt fordring når utbetalingen er skjedd til disse. Når slike krav rettes mot skattyter, bestemmer skattebetalingsloven § 31 nr. 4 at kravet kan innfordres etter reglene for skatt. Departementet foreslår at det samme skal gjelde når kravet kan rettes mot panthaver eller den som har fått krav overdratt til seg. Det vises til forslaget til § 3 c femte ledd syvende punktum. Departementet foreslår også en bestemmelse som klargjør at kravet i slike tilfeller også kan rettes mot skattyter. Det vises til forslaget til § 3 c femte ledd åttende punktum.

Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning for inntektsåret 2007.

Stortinget har vedtatt ny skattebetalingslov som ikke er trådt i kraft, jf. lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven). Departementet foreslår at tilsvarende endringer innarbeides i loven. Det vises til forslag til § 1-3 nytt annet ledd og § 10-1 nytt tredje ledd. Når loven trer i kraft, kan bestemmelsen som er foreslått i petroleumsskatteloven oppheves. Det vises til forslag til tilføyelser i ny skattebetalingslov § 19-3 nr. 10.

9.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringsforslaget vil innebære en forenkling både for selskapenes arbeid med ligningen og for ligningsmyndighetene. Dagens petroleumsskatteregler for netto finansposter er kompliserte, og krever omfattende vurderinger av regnskapsmessige balanseposter både i selskapene og hos ligningsmyndighetene. Endringsforslaget vil også innebære at selskap og ligningsmyndigheter vil måtte vurdere skattemessig verdi på formuesobjekter og rentebærende gjeld, men dette vil være færre og mer entydige poster enn i dagens regler.

Forslaget vil også medføre en forenkling for selskapenes og myndighetenes arbeid med § 10-behandling. Mulighetene for økt finansieringsfordel ved overdragelser av andeler i utvinningstillatelser vil bli borte, og § 10-vilkårene kan i stor grad standardiseres. Det vil derfor ta kortere tid før overdragelsene godkjennes. Vurderingen av etter-skatt-verdier ved kjøp av andeler i utvinningstillatelser vil også bli enklere.

Når det gjelder de økonomiske virkningene av forslaget, viser departementet til omtalen i avsnitt 9.5.1 og 9.5.2. For selskaper i oppbyggingsfasen som må framføre underskudd, innebærer endringen en mindre skatteskjerpelse. Denne skatteskjerpelsen knytter seg til at slike aktører har hatt en utilsiktet skattefavorisering i forhold til etablerte aktører, som det uansett ville vært behov for å vurdere.

Som det framgår i avsnitt 9.5.1, vil de samlede provenyeffekter være svært avhengig av framtidig utvikling i rentekostnader, renteinntekter og valutaposter. Med den betydelige usikkerheten legger departementet til grunn at endringen er om lag provenynøytral for alle selskaper samlet.