12 Boforringelse mv.

12.1 Boforringelse ved konkurs og gjeldsforhandling etter loven

12.1.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 281 første ledd retter seg mot «en skyldner som under konkurs, offentlig akkordforhandling eller annen forhandling om gjeldsordning etter regler som er gitt ved lov, ved fortielse eller uriktige opplysninger eller på annen måte søker å unndra noen av sine eiendeler fra å tjene til dekning for fordringshaverne, eller uriktig oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser.»

Når retten avsier kjennelse om åpning av konkurs i skyldnerens bo, jf. konkursloven § 72, mister skyldneren rådigheten over boet, jf. § 100. Skyldneren beholder imidlertid eiendomsretten til formuesgodene, og kan derfor ikke straffes for tyveri eller underslag fra eget bo. En slik unndragelse av egne gjenstander rammes i stedet av straffeloven § 281 første ledd.

Ved åpning av gjeldsforhandling, jf. konkursloven § 4, beholder skyldneren rådigheten over boet, men blir undergitt gjeldsnemndas tilsyn. Det gjelder begrensninger for hvilke disposisjoner skyldneren kan gjennomføre uten nemndas samtykke, jf. § 14. En gjeldsforhandling kan resultere i en frivillig gjeldsordning, jf. konkursloven kapittel 5, eller en tvangsakkord, jf. kapittel 6. Hvis dette ikke lykkes, skal gjeldsforhandlingen innstilles og konkurs åpnes i skyldnerens bo, jf. § 57. Allerede ved åpningen av gjeldsforhandlingen er straffeloven § 281 første ledd anvendelig.

Alternativet «annen forhandling om gjeldsordning etter regler som er gitt ved lov» ble opprinnelig formulert med sikte på de for lengst bortfalte lovene om gjeldsordning for jordbrukere og fiskere fra den økonomiske krisetiden i 1930-årene. Nå får det i stedet anvendelse på gjeldsforhandlinger etter lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner (gjeldsordningsloven). Også slike gjeldsforhandlinger kan resultere i frivillig eller tvungen gjeldsordning, jf. henholdsvis kapittel 4 og 5 i loven. Etter at gjeldsforhandlingen er åpnet, gjelder det begrensninger for hvilke disposisjoner skyldneren kan foreta på egen hånd, jf. gjeldsordningsloven §§ 3-3 og 3-5. Boforringende handlinger etter dette tidspunktet er straffbare etter straffeloven § 281 første ledd. Vilkåret om at gjeldsordningen må være basert på «regler som er gitt ved lov», gjør at bestemmelsen derimot ikke får anvendelse på rent private (utenrettslige) gjeldsordninger.

Straffeloven § 281 første ledd oppstiller to handlingsalternativer, som begge må sees i lys av at skyldneren har en plikt til å bistå med opplysninger under gjeldsforhandling og konkurs, jf. konkursloven §§ 18, 66 nr. 1 og 101:

Det er for det første straffbart å unndra noen av sine eiendeler fra å tjene til dekning for fordringshaverne. Overfor et konkursbo vil slike handlinger medføre at dividenden blir lavere enn det den skulle ha vært, eventuelt at bobehandlingen innstilles på et tidligere tidspunkt. I en gjeldsforhandlingssituasjon vil unndragelsen kunne gi skyldneren en større nedsettelse av gjelden enn det som ellers ville blitt resultatet. Det er likegyldig hvilken måte unndragelsen skjer på. Både rettslige og faktiske disposisjoner rammes. Det er likeledes uten betydning om boforringelsen er reell (eiendeler gis bort, forbrukes mv.) eller fiktiv (eiendeler gjemmes bort, overdras proforma mv.). Det er heller ikke noe krav om vinnings hensikt. Også ødeleggelse av egne gjenstander kan derfor rammes av straffeloven § 281 første ledd, selv om dette ikke straffes som skadeverk etter § 291. Gjerningsbeskrivelsen i første handlingsalternativ retter seg for øvrig direkte mot den som «søker» å unndra noen av sine eiendeler. Også forsøk på unndragelse regnes derfor som fullbyrdet overtredelse av bestemmelsen.

Det er for det annet straffbart uriktig å oppgi eller vedkjenne seg forpliktelser. Også dette vil normalt medføre at fordringshavernes dekning blir dårligere enn det den ellers ville blitt, ved at det blir flere «fordringshavere» å fordele formuesgodene på.

Skyldkravet etter § 281 er forsett, jf. straffeloven § 40. Etter § 283 straffes imidlertid også grovt uaktsomme overtredelser, men da med en lavere strafferamme (bøter eller fengsel inntil seks måneder). Strafferammen i straffeloven § 281 første ledd er bøter eller fengsel inntil tre år. I tredje ledd heves imidlertid strafferammen til fengsel inntil fem år. Forutsetningen er at overtredelsen gjelder betydelige verdier eller at det foreligger andre særlige skjerpende omstendigheter.

Hvis skyldneren unndrar en overbeheftet gjenstand, kan § 281 anvendes i konkurrens med § 278, jf. Andenæs, Formuesforbrytelsene, Oslo 1996 s. 158. Forutsetningen er at panthaveren også har et personlig krav mot skyldneren, slik at han har krav på dividende i et eventuelt konkursbo. I motsatt fall går ikke handlingen ut over kreditorfellesskapet, jf. punkt 7.1 foran.

12.1.2 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet foreslår å omformulere gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 281 første ledd første punktum, slik at bestemmelsen ikke lenger skal rette seg mot den som «søker å» unndra eiendeler fra fordringshaverne, jf. utredningen s. 39. Det nåværende kravet om boforringelsesforsett harmonerer etter rådets oppfatning dårlig med skyldkravet grov uaktsomhet, og foreslås erstattet av et krav om at skyldneren foretar en «handling som er egnet til å forhindre at noen formuesgoder tjener til dekning eller utnyttelse for fordringshaverne». Rådet viser til at dette på vanlig måte også vil innbefatte unnlatelser, jf. strl. § 4. Formuleringen vil ikke omfatte forsøkshandlinger, men forsøk vil likevel være straffbart etter strl. § 49. Det påpekes også at endringen vil åpne for straffrihet ved tilbaketreden fra forsøk, jf. § 50.

Alternativet «utnyttelse» er en tilføyelse i forhold til gjeldende rett, jf. utredningen s. 76, og tar sikte på å gjøre det straffbart for skyldneren å foreta handlinger som er egnet til å svekke eller eliminere fordringshavernes muligheter for å utnytte de kontraktene boet har rett til å tre inn i etter dekningsloven kapittel 7.

Straffelovrådet foreslår også uttrykket «sine eiendeler» endret til «noen formuesgoder», jf. utredningen s. 75. Ordvalget tilsikter blant annet å gjøre det klart at bestemmelsen også skal omfatte forføyelser over formuesgoder som omfattes av kreditorbeslaget som følge av at konkurrerende erverv mangler rettsvern. I slike tilfeller kan boet ta beslag i eiendelene, ved såkalt kreditorekstinksjon, selv om skyldneren i forhold til erververen ikke lenger eier formuesgodet. I en viss utstrekning skal uttrykket også verne mot forføyninger over formuesgoder som i forkant av forføyningen har vært gjenstand for en omstøtelig disposisjon, men det antas at strafforfølgning bør unnlates i den utstrekning fordringshaverne holdes skadesløse som følge av dekningsloven §§ 5-11 og 5-12. Dekningsloven §§ 5-11 og 5-12 regulerer boets krav på tilbakeføring og erstatning etter omstøtelige disposisjoner.

I Straffelovrådets utkast til straffeloven § 281 første ledd nytt annet punktum foreslår rådet tatt inn en bestemmelse om at straffebudet også skal ramme en skyldner som under konkurs unnlater å bidra til at formuesgoder som befinner seg utenfor riket, gjøres tilgjengelig for fordringshaverne, jf. utredningen s. 45-46 og s. 76-78. Rådet begrunner forslaget med at det kan være usikkert hvordan slike tilfeller skal bedømmes etter gjeldende rett, og at en uttrykkelig bestemmelse om dette vil «sette fokus på et praktisk tilfelle hvor skyldneren bør ha straffesanksjonerte plikter overfor boet, samtidig som det ikke etterlates tvil om at slike passivitetstilfeller omfattes av straffebudet» (utredningen s. 46). Uten skyldnerens bidrag risikerer boet å bli avskåret fra å ta dekning i slike aktiva, eller å pådra seg unødvendige kostnader. Bistandsplikten skal ikke være avgrenset til de tilfellene hvor den fremstår som absolutt nødvendig for å gjøre formuesgodet tilgjengelig for fordringshaverne. Det forutsettes på den annen side at plikten ikke inntrer før boet har krevd slikt bidrag fra skyldneren.

Straffelovrådet viser til et tilsvarende forslag i svensk rett, jf. SOU 1996: 30 og utkastet til Brottsbalken 11. kap. 1 § annet ledd nr. 2, som retter seg mot en skyldner som

«otillbörligen underlåter att medverka till att tillgångar ställs till konkursförvaltningens förfogande».

Rådet har vurdert å foreslå et tilsvarende utilbørlighetskrav i straffeloven § 281, men mener at det «vil kunne begrense straffebudets virkeområde i for stor grad, hensett til norsk tradisjon for tolkning av straffebud» (s. 46).

Straffelovrådet foreslår for øvrig at skyldkravet i § 281 endres til forsett eller grov uaktsomhet, og at § 283 oppheves som overflødig, jf. utredningen s. 39 og punkt 3.6 foran. Straffeloven § 281 tredje ledd foreslås omformulert til en bestemmelse om grove overtredelser av første og annet ledd, og strafferammen for grove overtredelser foreslås hevet til bøter eller fengsel inntil seks år, uavhengig av om det er utvist forsett eller grov uaktsomhet, jf. utredningen s. 39 og punkt 10.2 foran.

12.1.3 Høringsinstansenes syn

Mange av høringsinstansene har synspunkter på redigeringen av utkastet til § 281. Det er bred enighet om at bestemmelsen bør forenkles rent teknisk, fortrinnsvis ved å splitte den opp i flere straffebud.

Høringsinstansene er stort sett positive til endringsforslagenes materielle innhold. Oslo politidistrikt mener de foreslåtte endringene vil

«... effektivisere bestemmelsene som er gitt for å beskytte kreditorfelleskapets dekningsmuligheter under lovbasert gjeldsforhandling og i konkurs.

Bestemmelsen om at debitor på annen måte «foretar handling som er egnet til å forhindre at noen formuesgoder tjener til dekning eller utnyttelse for fordringshaverne» angir etter vårt syn et mer objektivt bevistema. Den gir bestemmelsen en større rekkevidde enn den nåværende, og gir kreditorfelleskapet større beskyttelse enn i dag.

Presiseringen av at handlingen gjelder debitors formuesgoder mot gjeldende bestemmelses eiendeler synes hensiktsmessig i relasjon til de gjenstander kreditorene etter dekningsloven har beslagsrett i. Beviskravene i endringsbestemmelsene synes relativt greie å praktisere.

Tilføyelsen i siste pkt. om «debitors unnlatelse av å bidra til at noen formuesgoder som beror utenfor riket gjøres tilgjengelig for fordringshaverne» vil ytterligere styrke kreditorfellesskapet og er slik vi ser det en praktisk viktig og hensiktsmessig bestemmelse.»

Den foreslåtte tilføyelsen om aktivitetsplikt for skyldneren vedrørende midler i utlandet får også uttrykkelig støtte av Trondheim politidistrikt, ØKOKRIM og Konkursrådet(med tilslutning av Den Norske Advokatforening). Trondheim politidistrikt peker på at

«... [u]ten skyldners medvirkning, vil tilbakeførsel av midler fra utlandet være en tung og omstendelig prosess. I enkelte tilfeller kan manglende medvirkning føre til at myndighetene gir opp å få tilbakeført midlene. Med debitors samvirke, vil prosessen bli mindre komplisert.»

Politiembetsmennenes Landsforening (PEL) støtter forslaget om å benytte begrepet «formuesgoder» i stedet for «eiendeler», men er skeptisk til forslaget om å fjerne formuleringen «søker å unndra», og viser til at det er lettere å bevise forsøk enn en fullbyrdet handling. Om utkastet til § 281 tredje ledd om grove overtredelser uttaler PEL at

«... beløpets størrelse er sentralt i bedømmelsen av den skade en konkurs påfører kreditorfellesskapet. Vi ønsker derfor at dette elementet videreføres fra dagens ordlyd. Det bør ikke være tvil om at dersom betydelige verdier er unndratt, bør det også reageres strengt.»

For øvrig er PELs støtte til den foreslåtte formuleringen av tredje ledd betinget av at foreldelsesfristen opprettholdes:

«Når et straffebuds sideramme er knyttet til «særlig skjerpende omstendigheter» er det alltid den høyere strafferammen som er avgjørende for foreldelsesfristen, uavhengig av om slike omstendigheter foreligger. Motsatt ved forskjellige strafferammer for uaktsomme og forsettelige overtredelser og ved henvisning til konkrete omstendigheter som for eksempel beløpets størrelse.

Overtredelse av straffeloven § 281 foreldes i dag etter 10 år, jevnfør straffeloven § 67, 1. ledd. Dette har sammenheng med bruk av begrepet «særlig skjerpende omstendigheter». I og med at det ikke foreslås egne foreldelsesregler for konkurs vil forslaget til endring medføre at overtredelser som ikke er grove vil bli foreldet etter fem år.

Det synes som om etterforskningen i mange konkurssaker tar betydelig lenger tid enn hva som er ønskelig, og at fem år ofte vil kunne bli for kort.

Det synes også som om trenden i dag er å gi rom for lengre foreldelsesfrister for økonomisk kriminalitet. PEL ser det derfor som viktig at foreldelsesfristen fortsatt blir 10 år.»

Når det gjelder høringsinstansenes syn på de foreslåtte strafferammene, herunder forslaget om å sidestille forsettlige og grovt uaktsomme handlinger, vises det til punkt 10.3 foran.

12.1.4 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen omtaler et forslag fra Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene, Oslo 2000, s. 351-352 om å avgrense § 281 første ledd til konkurstilfellene, men går selv inn for å videreføre en avgrensning i tråd med gjeldende rett, jf. NOU 2002: 4 s. 390:

«Skyldneren har en skjerpet lojalitetsplikt overfor kreditorene allerede ved iverksettelsen av gjeldsforhandlingen. Det er naturlig at dette reflekteres i en særskilt bestemmelse som også retter seg mot boforringende handlinger foretatt under lovbestemt gjeldsforhandling.»

Kommisjonen er enig med Straffelovrådet i at forsøk på unndragelse som nevnt i § 281 første ledd første handlingsalternativ ikke bør være likestilt med fullbyrdet overtredelse. Det er kommisjonens generelle synspunkt at slike særregler i størst mulig utstrekning bør fjernes fra straffebudene, slik at det for eksempel vil bli adgang til straffri tilbaketreden, jf. NOU 2002: 4 s. 89-90.

Kommisjonen er også enig med Straffelovrådet i at bestemmelsen bør ramme en skyldner som under konkurs unnlater å bidra til at formuesgoder som befinner seg utenfor riket, gjøres tilgjengelig for fordringshaverne, jf. NOU 2002: 4 s. 391. Kommisjonen legger imidlertid til grunn at dette er tilfelle også etter gjeldende rett, og viser til Brækhus, Omsetning og kreditt 1 Oslo 1991 s. 92, som uttaler følgende om inndrivelse av en konkursskyldners aktiva i utlandet:

«Bobestyreren [...] må også kunne kreve bistand av debitor, hvor dette gjør det enklere å få hånd om midlene. En særlig bistandsplikt må debitor ha hvor bare et krav fremsatt i debitors navn vil føre frem. Bestyreren må f.eks. kunne kreve at debitor gir ham fullmakt til å heve hans innskudd i banker i utlandet. Hjemmel for debitors bistandsplikt gir kkl. § 101. Nekter han å medvirke, kan han pålegges frihetsinnskrenkninger efter kkl.§ 105, jf. NOU 1972: 20 s 242-243. Debitor risikerer også straffansvar, jf. strfl § 281.1.»

Etter kommisjonens oppfatning er det tilstrekkelig at straffbarheten av skyldnerens manglende bistand presiseres i forarbeidene:

«I den grad det skulle være nødvendig med en nærmere lovregulering av skyldnerens bistandsplikt i forbindelse med inndrivelser i utlandet, bør dette heller gjøres i konkurslovgivningen. Av informasjonshensyn kan det eventuelt vurderes å formulere gjerningsbeskrivelsen i utk § 33-8 på en måte som gjør at den på generelt grunnlag også retter seg mot unnlatelser.»

For øvrig går kommisjonen inn for at det opprettes tre bestemmelser, jf. lovutkastet §§ 33-8 til 33-10 om henholdsvis vanlig, grov og grovt uaktsom boforringelse under lovbestemt fellesforfølgning. For grov overtredelse foreslås det en strafferamme på fengsel inntil seks år, mens kommisjonen for vanlig og grovt uaktsom overtredelse går inn for strafferammer på bøter eller fengsel inntil to år.

12.1.5 Departementets vurderinger

Departementet foreslår at handlinger som nevnt i straffeloven § 281 første ledd skilles ut i et eget straffebud, slik Straffelovkommisjonen har foreslått. Dette vil gi mindre omfangsrike bestemmelser og gjøre det enklere å plassere straffebudene kronologisk etter gangen i en konkurssak, noe som bidrar til et lettere tilgjengelig regelverk. Denne type handlinger skiller seg dessuten vesentlig fra andre gjeldsforbrytelser ved at de er gjennomført til tross for de rådighetsbegrensningene som gjelder under fellesforfølgning, jf. punkt 12.1.1 foran.

Den nye bestemmelsen foreslås av hensyn til kronologien i kapitlet flyttet til § 285. Som etter gjeldende rett foreslår departementet at den skal komme til anvendelse på handlinger som foretas etter at det er åpnet konkurs eller gjeldsforhandling. Formuleringen «offentlig akkordforhandling eller annen forhandling om gjeldsordning etter regler som er gitt ved lov» foreslås imidlertid forenklet til «gjeldsforhandling etter loven». Begrepet vil fange opp gjeldsforhandlinger både etter konkursloven og etter gjeldsordningsloven. Med uttrykket «etter loven» er det meningen å avgrense mot utenrettslige (private) gjeldsforhandlinger. Det tas følgelig ikke sikte på realitetsendringer på dette punkt.

Departementet er enig i at forsøk på unndragelse ikke bør regnes som fullbyrdet overtredelse. Som Straffelovrådet peker på, er det lite heldig å oppstille et krav om boforringelsesforsett i gjerningsbeskrivelsen når også grovt uaktsomme handlinger skal rammes. Til Politiembetsmennenes Landsforenings bekymring om at forsøk er lettere å bevise enn fullbyrdet handling, bemerker departementet at forsøk fremdeles vil være straffbart selv om man går bort fra ordningen med fremskutt fullbyrdelse. Dessuten bør det også ved denne type lovbrudd være adgang for lovbryteren til å tre tilbake fra forsøk, og derved bli fritatt fra det strafferettslige ansvaret, jf. straffeloven § 50.

Straffelovrådet foreslår at kravet om boforringelsesforsett erstattes av et krav om at skyldneren «foretar handling som er egnet til å forhindre» at formuesgoder tjener til dekning eller utnyttelse for fordringshavere. Etter departementets syn bør det komme klarere til uttrykk at skyldnerens passivitet kan rammes, selv om dette i og for seg følger av straffeloven § 4, som slår fast at begrepet handling også omfatter unnlatelser. Departementet foreslår derfor at straffebudet i stedet retter seg mot skyldnere som «opptrer slik at det er egnet til å forhindre«, som er en enklere formulering.

I likhet med den nåværende utformingen av § 281 første ledd, er det i Straffelovrådets utkast tatt med en eksemplifisering av unndragelser («fortielse eller uriktige opplysninger eller på annen måte»). Den veiledningen disse eksemplene gir, er etter departementets oppfatning så begrenset at de med fordel kan sløyfes, jf. punkt 12.1.1 foran om de ulike formene for unndragelser som rammes av straffebudet. Departementet foreslår å opprettholde alternativet om at skyldneren uriktig oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser.

Med unntak av enkelte små, språklige justeringer, slutter departementet seg ellers til den foreslåtte omformuleringen av gjerningsbeskrivelsen. Departementet er enig i at det er hensiktsmessig at begrepet «eiendel» erstattes med «formuesgode», slik at det gjøres klart at straffebudet rammer unndragelser mv. av alt fordringshaverne kan ta beslag i. Som følge av rettsverns- og omstøtelsesregler vil ikke formuesgoder det kan tas beslag i, alltid samsvare med det reelle eierforholdet. Departementet har valgt entallsformen «et formuesgode» i lovteksten, fordi bestemmelsen også rammer unndragelse av ett formuesgode. Departementet er videre enig i at oppregningen i § 281 første ledd bør suppleres med et alternativ om at skyldnerens opptreden er til hinder for at formuesgodene tjener til fordringshavernes «utnyttelse». Dette vil gi et strafferettslig vern for fordringshavernes muligheter til å utnytte de kontraktene boet har rett til å tre inn i etter dekningsloven kapittel 7.

Når det derimot gjelder forslaget om å supplere straffebudet med en egen bestemmelse om at det også er anvendelig dersom skyldneren unnlater å medvirke til at aktiva i utlandet gjøres tilgjengelig for fordringshaverne, mener departementet i likhet med Straffelovkommisjonen at dette er en unødvendig presisering. Et viktig formål med revisjonen av bestemmelsene om forbrytelser i gjeldsforhold er at de skal bli lettere tilgjengelig. Fragmentariske presiseringer som den det her er tale om, kan etter departementets oppfatning virke mot sin hensikt, for eksempel ved at den kan gi grunnlag for motsetningsslutninger. Eventuelle uklarheter om skyldnerens plikter i en konkurssituasjon bør under enhver omstendighet ikke løses ved endringer i straffelovgivningen, men ved endringer i konkurslovgivningen. Departementet ser imidlertid ikke behov for noe slikt initiativ i denne forbindelse, og vil også minne om at gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 281 første ledd er foreslått endret, slik at det skal komme tydeligere frem at også skyldnerens passivitet kan rammes av bestemmelsen. Det vises for øvrig til Straffelovkommisjonens argumentasjon på dette punkt.

I tråd med gjeldende rett og Straffelovrådets forslag, foreslår departementet at grove overtredelser skilles ut i et eget ledd med en egen strafferamme på bøter eller fengsel inntil seks år. Departementet foreslår at lovutkastet § 285 annet ledd formuleres slik at det ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal legges særlig vekt på om handlingen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning, eller om det foreligger andre særlige skjerpende omstendigheter. Dersom boforringelsen omfatter betydelige verdier, vil dette normalt medføre en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning. Departementet ser da ikke behov for å videreføre momentet «betydelige verdier» i lovteksten, slik PEL har gått inn for.

For vanlige overtredelser foreslås det en strafferamme på bøter eller fengsel inntil tre år. Departementet er enig i at også grovt uaktsomme handlinger bør rammes, men mener at strafferammen da bør begrenses til bøter eller fengsel inntil tre år, også når overtredelsen er grov. For øvrig vises det til punkt 10.5 foran om valg av strafferammer.

I en konkurssituasjon vil altså grovt uaktsomt skadeverk på egne eiendeler være straffbart selv om boforringelsen subsumeres som vanlig. Grovt uaktsomt skadeverk på annen persons eiendom er imidlertid bare straffbart når skadeverket anses som grovt, jf. straffeloven § 391 tredje ledd. På den annen side retter § 391 seg også mot simpelt uaktsomme handlinger. En eventuell samordning av skyldkravene vil bli vurdert ved forberedelsen av den nye straffeloven.

Det følger av det som er sagt foran, at departementet ikke har fulgt Straffelovkommisjonens opplegg med egne bestemmelser for grove og grovt uaktsomme overtredelser, men dette vil bli vurdert på nytt i forbindelse med utformingen av den nye straffeloven, jf. punkt 11.4 foran.

For øvrig vises det til utkastet til § 285 og spesialmotivene til bestemmelsen.

12.2 Formuesforringelse ved insolvens mv.

12.2.1 Gjeldende rett

12.2.1.1 Straffeloven § 281 annet ledd

Straffeloven § 281 annet ledd retter seg mot «en skyldner som, skjønt han ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshavere, ved gave, salg til underpris, ødeleggelse, beskadigelse eller på annen måte søker å unndra noen av sine eiendeler fra å tjene til dekning for fordringshaverne».

Det er et grunnleggende vilkår i § 281 annet ledd at skyldneren er eller blir insolvent ved handlingen, jf. punkt 6.1 foran. Dette utledes av formuleringen «skjønt han ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshavere». En insolvent skyldner kan bli slått konkurs, og derved miste retten til å forføye over eiendelene i boet, jf. punkt 12.1.1 foran. Ved en eventuell gjeldsforhandling vil skyldneren i stedet bli satt under tilsyn av gjeldsnemnda. Så lenge det ikke er iverksatt noen slik fellesforfølgning, har skyldneren full råderett over sine formuesgoder også når han er insolvent. En annen sak er at disposisjoner over formuesgodene den siste tiden for konkursåpning kan bli omstøtt etter reglene i dekningsloven kapittel 5. Kreditorfellesskapet vil i en slik situasjon være særlig utsatt for å lide tap som følge av formuesforringende handlinger fra skyldnerens side: Mister skyldneren troen på at det lar seg gjøre å få økonomien på rett kjøl igjen, er det en nærliggende fare for at hans disposisjoner kan bli preget av forventningene om en snarlig fellesforfølgning. Boforringende handlinger som foretas under slike omstendigheter, er straffbare etter § 281 annet ledd. Hvis lovbestemt fellesforfølgning er iverksatt, kommer i stedet første ledd til anvendelse, jf. punkt 12.1.1 foran.

I motsetning til § 281 første ledd nevner ikke § 281 annet ledd det å uriktig oppgi eller vedkjenne seg forpliktelser. Fortielse av aktiva er heller ikke tatt med i oppregningen, som imidlertid også rammer den som «på annen måte søker å unndra ...». Det er først når fordringshaverne setter i verk forfølgning av kravet at slik opptreden fra skyldneren forringer dekningsmulighetene, og da vil forholdet vanligvis falle inn under første ledd. Dersom det er satt i gang utenrettslige gjeldsforhandlinger, vil riktignok heller ikke denne delen av straffebudet komme til anvendelse, men forholdet kan bli betraktet som ordinært bedrageri, jf. Andenæs, Formuesforbrytelsene, 6. utg. Oslo 1996, s. 163. Ved en eventuell privat avvikling av boet vil fortielse av aktiva være en «annen måte» å unndra midler på, og således falle inn under § 281 annet ledd. Det samme gjelder antakelig uriktig vedkjennelse av gjeld, jf. Andenæs, samme sted, som legger til grunn at den del av midlene som går til den fingerte kreditor, bør betraktes som en indirekte unndragelse av aktiva. Ved fortielse av aktiva overfor en enkeltforfølgende fordringshaver vil § 282 kunne være anvendelig, jf. punkt 13.1 nedenfor.

Det er et vilkår for å straffe skyldneren for overtredelse av straffeloven § 281 annet ledd at handlingen rammer «kreditorfellesskapet», jf. punkt 7.1 foran. Dersom det er uklart hvordan skyldneren har disponert sine eiendeler, er det en forutsetning for straffansvar at det kan utelukkes at midlene er kommet fordringshaverne til gode, jf. Rt. 1995 s. 293.

Gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 281 annet ledd retter seg direkte mot den som «søker» å unndra noen av sine eiendeler. Også forsøk på unndragelse regnes derfor som fullbyrdet overtredelse av bestemmelsen. Det har for øvrig ingen betydning for straffbarheten om disposisjonen kan omstøtes, jf. Rt. 1993 s. 1518 (om § 285 annet ledd) og Bratholm/Matningsdal, Straffelovkommentaren bind II, Oslo 1995, s. 764. Omstøtelse regnes som en etterfølgende omstendighet, og en omstøtelig disposisjon er derfor straffbar som fullbyrdet overtredelse.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven § 40. Etter § 283 straffes imidlertid også grovt uaktsomme overtredelser, men da med en lavere strafferamme (bøter eller fengsel inntil seks måneder). Strafferammen i straffeloven § 281 annet ledd er bøter eller fengsel inntil tre år, jf. formuleringen «på samme måte». I tredje ledd heves imidlertid strafferammen til fengsel inntil fem år. Forutsetningen er at overtredelsen gjelder betydelige verdier eller at det foreligger andre særlig skjerpende omstendigheter.

Hvis skyldneren unndrar en pantebeheftet gjenstand, kan § 281 anvendes i konkurrens med § 278, jf. Bratholm/Matningsdal, Straffelovkommentaren bind II s. 763. Forutsetningen er at panthaveren også har et personlig krav mot skyldneren, slik at han har krav på dividende i et eventuelt konkursbo. I motsatt fall går ikke handlingen ut over kreditorfellesskapet.

12.2.1.2 Straffeloven § 285 annet ledd

Straffeloven § 281 annet ledd har mye til felles med § 285 annet ledd, som retter seg mot den som «til fordel for seg eller andre tar penger eller varer ut av en næringsvirksomhet som han eier eller styrer, alene eller sammen med andre, når virksomheten går med tap eller ikke har tilstrekkelig overskudd til dekning av det som uttas, og han bør innse at formuesstillingen blir betydelig forverret og at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles».

I Ot.prp. nr. 75 (1948) s. 46 uttales det følgende om innholdet og formålet med § 285 annet ledd:

«Ved denne bestemmelse vil søkes rammet bl.a. det ikke ualminnelige forhold at det blir åpnet en mindre forretning med forskjellige slags varer, og det nokså snart viser seg at forretningen ikke er levedyktig, den går med tap, men eieren fortsetter virksomheten og trekker penger og varer ut av forretningen til sitt og sin families opphold så lenge han kan holde det gående. På den måten tømmes ofte små forretninger for alle sine vesentlige aktiver innen konkurs endelig blir åpnet.»

Også § 285 annet ledd retter seg mot insolvente skyldneres formuesforringende handlinger. Den lavere strafferammen, sammenholdt med omtalen i forarbeidene, gir imidlertid uttrykk for at det er de noe mindre alvorlige boforringelsestilfellene man tar sikte på å ramme med denne bestemmelsen.

Paragraf 285 annet ledd er ikke en generell bestemmelse om formuesforringende disposisjoner av enhver art, men en bestemmelse som retter seg mot det å ta penger eller varer ut av virksomheter som går med tap. Straffebudet får også anvendelse ved slettelse av pengekrav, jf. Rt. 1993 s. 1518. Forutsetningen er som nevnt at formuesstillingen blir betydelig forverret. Ved vurderingen av om dette vilkåret er oppfylt, skal det foretas en samlet vurdering. Det må ikke bare ses hen til hvor mye det utbetalte beløpet utgjør i forhold til underbalansen, det vil si i hvilken grad disposisjonen påvirker en eventuell dividende. Det skal også legges vekt på hvor stort beløp det er tale om isolert sett, jf. Bratholm/Matningsdal, Straffelovkommentaren bind II s. 770 og Rt. 1992 s. 434. Det er imidlertid uten betydning om disposisjonen kan omstøtes, jf. Rt. 1993 s. 1518 og omtalen foran om § 281 annet ledd.

Paragraf 285 annet ledd retter seg mot den som eier eller styrer en næringsvirksomhet. Det er uten betydning om gjerningspersonen er personlig ansvarlig for virksomhetens gjeld. I motsetning til de øvrige bestemmelsene i kapittel 27, er denne bestemmelsen altså ikke begrenset til å ramme skyldneren.

Skyldkravet i § 285 annet ledd er forsett, jf. straffeloven § 40, med unntak for vilkåret om at formuesstillingen blir betydelig forverret og at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles. Her er det tilstrekkelig at gjerningspersonen har utvist uaktsomhet. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil to år, jf. formuleringen «på samme måte», som viser tilbake til § 285 første ledd.

Paragraf 285 annet ledd overlappes ikke bare av § 281 annet ledd, men også i noen grad av § 283 a første ledd nr. 2 og § 285 første ledd, jf. punkt 14.1 og 16.1 nedenfor.

12.2.2 Straffelovrådets forslag

I sitt utkast til § 281 annet ledd foreslår Straffelovrådet å utvide insolvensvilkåret til også å omfatte situasjoner hvor skyldneren står i påtakelig fare for å bli insolvent, jf. utredningen s. 30. I tillegg foreslås det en uttrykkelig lovfesting av det alternative vilkåret om at skyldneren ved handlingen blir insolvent. Forslagene er nærmere omtalt i punkt 6.2 foran.

Insolvensvilkåret i § 281 annet ledd foreslås supplert med en presumsjonsregel som i realiteten fremstår som en omvendt bevisbyrderegel, jf. utkastet til § 281 annet ledd annet punktum og utredningen s. 31-32. Etter forslaget skal det legges til grunn at insolvensvilkåret er oppfylt, dersom skyldnerens forsettlige eller grovt uaktsomme overtredelse av den lovhjemlede regnskapsplikten medfører at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å bedømme skyldnerens økonomiske stilling på gjerningstidspunktet.

Bakgrunnen for forslaget er at det ofte begås regnskapsovertredelser for å hindre at påtalemyndigheten skal klare å føre tilstrekkelig bevis for at insolvensvilkåret er oppfylt. For eksempel forekommer det at skyldneren helt unnlater å føre regnskaper, eller i hvert fall fjerner vesentlige deler av regnskapsmaterialet i ettertid, slik at det blir nærmest umulig for påtalemyndigheten å klarlegge skyldnerens økonomiske situasjon på disposisjonstidspunktet. Hvis mangelen skyldes simpel uaktsomhet, får imidlertid forholdet en helt annen karakter. Ansvaret for selve regnskapsovertredelsen forutsettes derfor å strekke seg lenger enn den foreslåtte presumsjonsregelen.

Straffelovrådet sier seg enig med Straffelovkommisjonen i at det må utvises tilbakeholdenhet med regler om omvendt bevisbyrde, men fremholder at det kan være nødvendig å ta særlige hensyn ved utformingen av lovbestemmelsene på områder hvor bevisproblemene er store. Så lenge lempingen av beviskravet kan føres tilbake til skyldnerens forsettlige eller grovt uaktsomme tilsidesettelse av regnskapsbestemmelsene, kan rådet ikke se at forslaget reiser rettssikkerhetsmessige betenkeligheter.

Videre foreslår Straffelovrådet at det ikke lenger skal være et vilkår i straffeloven § 281 annet ledd at handlingen rammer kreditorfellesskapet, jf. utredningen s. 32-33. Etter forslaget vil for eksempel også en panthaver uten personlig krav mot konkursskyldneren være beskyttet av bestemmelsen. Forslaget må sees i sammenheng med at rådet går inn for å oppheve § 282, og er nærmere omtalt i punkt 7.2 foran.

Straffelovrådet foreslår også en omformulering av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 281 annet ledd første punktum, slik at bestemmelsen ikke lenger skal rette seg mot den som «søker å» unndra eiendeler fra fordringshaverne, jf. utredningen s. 39. Det nåværende kravet om boforringelsesforsett harmonerer etter rådets oppfatning dårlig med skyldkravet grov uaktsomhet, og den straffbare handlingen skal derfor i stedet formuleres som en «... handling som er egnet til å forhindre at noen formuesgoder tjener til dekning ...». Rådet viser til at dette på vanlig måte også vil innbefatte unnlatelser, jf. strl. § 4. Det påpekes også at dette vil åpne for straffrihet ved tilbaketreden fra forsøk, jf. § 50. Som eksempel på en handling som kan være «egnet til å forhindre ...», nevner rådet en skyldner som gir usikrede lån til låntakere med usikker betalingsevne, jf. utredningen s. 78.

Den foreslåtte omformuleringen av gjerningsbeskrivelsen antas å gi et noe større behov for å tolke bestemmelsen innskrenkende, og rådet har på denne bakgrunn vurdert å foreslå en uttrykkelig reservasjon i § 281 annet ledd, om at formuesforringelsen må være uforsvarlig for å være straffbar. Rådet er imidlertid blitt stående ved ikke å innta en slik uttrykkelig reservasjon i straffebudet, jf. utredningen s. 43. Rådet viser til at straffrihet vil ha et klarere unntakspreg ved formuesforringende handlinger enn ved kreditorbegunstigelse, og at behovet derfor må antas å være mindre enn for § 284. Det presiseres likevel at straffebudet må tolkes innskrenkende, slik at man ikke vil ramme kommersielt motiverte handlinger som fremstår som forsvarlige. For øvrig vises det til rådets drøftelse på s. 43-45 i utredningen.

I Straffelovrådets utkast til § 281 annet ledd første punktum foreslås gjerningsbeskrivelsen utvidet med et alternativ om boforringelse i form av gjeldsøkning («påtar seg forpliktelser»), jf. utredningen s. 78-79. Som eksempel nevner rådet en skyldner som stiller seg som kausjonist for en økonomisk svakstilt persons forpliktelse overfor tredjeperson, uten at regresskravet er tilfredsstillende sikret. Å betrakte gjeldsøkninger som indirekte unndragelser, jf. punkt 12.2.1 foran, har etter rådets oppfatning mye for seg, men bare i de tilfellene hvor forpliktelsene er fiktive:

«Boforringelse i form av at skyldner påtar seg forpliktelser, skiller seg imidlertid fra tilfelle med fiktive forpliktelser ved at kreditorene for de nye forpliktelsene har krav på dekning i skyldnerens midler på linje med eldre kreditorer. Det blir i slike tilfelle etter rådets oppfatning mer problematisk å tale om boforringelse i form av indirekte unndragelse av midler fra å tjene til dekning fra kreditorene.»

I likhet med for § 281 første ledd foreslår rådet ellers å føye til alternativet «utnyttelse», og å erstatte uttrykket «sine eiendeler» med «noen formuesgoder», jf. punkt 12.1.2 foran.

Straffelovrådet foreslår for øvrig at skyldkravet i § 281 endres til forsett eller grov uaktsomhet, og at § 283 oppheves som overflødig, jf. utredningen s. 39 og punkt 10.2 foran. Straffeloven § 281 tredje ledd foreslås omformulert til en bestemmelse om grove overtredelser av første og annet ledd, og strafferammen for grove overtredelser foreslås hevet til bøter eller fengsel inntil seks år, uavhengig av om det er utvist forsett eller grov uaktsomhet.

Straffeloven § 285 annet ledd foreslås opphevet, jf. utredningen s. 39-40. Rådet viser til at straffebudet har liten selvstendig betydning, og at de foreslåtte endringene av § 281 annet ledd vil gjøre at det får enda mindre selvstendig betydning. Det pekes også på at overlappingen mellom straffebudene skaper uklarhet, og at dette kan vanskeliggjøre rettsanvendelsen:

«Rådet kan ikke se at gjerningsbeskrivelsen i dagens § 285, andre ledd rekker vesentlig lenger enn rådets forslag til § 281, andre ledd. Den utvidelse av personkretsen som følger av at § 285, andre ledd taler om «den som ... eier eller styrer, alene eller sammen med andre», istedet for «skyldner», oppveies av § 288, både etter gjeldende rett og etter rådets forslag. På noen punkt er imidlertid skyldkravet etter § 285, andre ledd lempeligere enn skyldkravet etter gjeldende § 281, andre ledd og etter rådets forslag, ved at det bare kreves at gjerningspersonen har utvist uaktsomhet med hensyn til at «formuesstillingen blir betydelig forverret og at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles». Som omtalt i kapittel 5.10 går imidlertid rådet inn for å forenkle skyldkravene og ikke å straffe simpelt uaktsomme overtredelser av forbudene mot boforringelse og kreditorbegunstigelse.»

Også i forhold til § 284 om kreditorbegunstigelse mener rådet at anvendelsen av gjeldende § 285 annet ledd bidrar til en uklarhet i forståelsen og praktiseringen av bestemmelsen som det er ønskelig å unngå, jf. utredningen s. 40. Straffelovrådet gjør for øvrig nærmere rede for avgrensningen mellom boforringelse og kreditorbegunstigelse på s. 35 flg. i utredningen.

Rådet foreslår også å oppheve § 283 a første ledd nr. 2, fordi det ikke vil ha noen selvstendig betydning ved siden av utkastet til § 281 annet ledd, jf. utredningen s. 41. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 14.2 nedenfor.

12.2.3 Høringsinstansenes syn

Som nevnt i punkt 12.1.3 har mange av høringsinstansene synspunkter på redigeringen av utkastet til § 281. Det er bred enighet om at bestemmelsen bør forenkles rent teknisk, fortrinnsvis ved å splitte den opp i flere straffebud.

Også forslaget om å utvide insolvensvilkåret i § 281 annet ledd har fått bred tilslutning i høringsrunden, jf. punkt 6.3 foran. Det samme gjelder den foreslåtte presumsjonsregelen om insolvens ved brudd på regnskapslovgivningen, jf. utkastet til nytt annet punktum i § 281 annet ledd. Forslaget gis uttrykkelig tilslutning av Oslo, Bergen og Bodø politidistrikter, ØKOKRIM, Konkursrådet, Norges Skatterevisorers Landsforening og Politiembetsmennenes Landsforening.

Oslo politidistrikt påpeker at den foreslåtte endringen vil innebære en forenklet bevisføring i flere saker, og støtter forslaget og begrunnelsen, blant annet ut fra et effektivitetssynspunkt. Oslo politidistrikt understreker samtidig at det må tas hensyn til bevistvil om andre straffbarhetsvilkår enn det økonomiske, og at senere korrigeringer av skyldnerens regnskaper, tilgang på andre bevis mv. kan vise at skyldneren likevel ikke oppfylte insolvensvilkåret, slik at han må frifinnes.

Bergen politidistrikt legger til grunn at den foreslåtte bestemmelsen vil gjøre rettsanvendelsen mer presis:

«Manglende eller ufullstendig regnskapsføring og oppbevaring av regnskapsbilag har i en rekke saker hvor en har hatt sterk mistanke om materielle forbrytelser i gjeldsforhold, kun resultert i reaksjon for overtredelse av regnskapslovgivningen. Dette fordi en i disse tilfellene ikke har kunnet fastslå insolvenstidspunktet. En har etter hvert også i disse sakene oppnådd relativt strenge straffer for de rene regnskapsovertredelser, ved under straffeutmålingen, å prosedere på de mulig straffbare forhold manglende eller ufullstendige regnskaper kan skjule. Det har imidlertid en vesentlig egenverdi at den straffbare handling får sin rette subsumsjon og gjerningsbeskrivelse, at en kaller «en spade for en spade».»

Bodø politidistrikt har erfart det som problematisk at man ikke på tilstrekkelig måte får rammet en konkursskyldner som ikke har ført regnskap eller som har kastet regnskapsmaterialet. Bodø politidistrikt mener forslaget ikke er rettssikkerhetsmessig betenkelig «så lenge vilkåret for å snu bevisbyrden er at konkursdebitor har begått en straffbar overtredelse av reglene om regnskap».

ØKOKRIM og Konkursrådet , som på dette punktet uttaler seg sammenfallende, mener regelen

«... vil kunne få stor betydning i forhold til å kunne straffeforfølge handlinger som nevnt i de tilfelle hvor politiet i dag enten helt unnlater å etterforske forholdet på grunn av insolvensproblematikken, eller hvor det må anvendes store ressurser for å søke å fastsette et strafferettslig insolvenstidspunkt.»

Trondheim politidistrikt går imot det foreslåtte utvidelsen av insolvensvilkåret, jf. punkt 6.3 foran. I tråd med dette går politidistriktet inn for at det i en egen legaldefinisjon av insolvensbegrepet tas med «de tilfellene der skyldneren ikke har ført regnskaper og bruker dette som en unnskyldning på manglende oversikt over den økonomiske situasjonen [...], slik at selvpåført manglende kunnskap ikke blir en straffriende årsak».

Den foreslåtte opphevelsen av vilkåret om at handlingen må ramme kreditorfellesskapet er derimot lite kommentert av høringsinstansene, jf. punkt 7.3 foran.

Oslo politidistrikt mener at de foreslåtte endringene i § 281 annet ledd fremstår som de viktigste forslagene i utredningen «med hensyn til bestemmelsenes effektivitet og praktiske anvendelse». Oslo politidistrikt gir uttrykkelig tilslutning til flere av de foreslåtte omformuleringene av gjerningsbeskrivelsen:

«Vi er enig i at den foreslåtte tilføyelse om debitors forhindring av at hans formuesgoder skal kunne tjene til kreditorenes « utnyttelse» [i] tillegg til någjeldende « dekning» vil styrke deres beskyttelse mot kreditorskadelige handlinger ytterligere i relasjon til gjeldende bestemmelse.

[...]

Vi er videre enig i forslaget om at den kreditorskadelige handling også kan bestå i at debitor påtar seg forpliktelser, f. eks. kausjonsansvar uten side- eller regressikring, mens han er insolvent eller ved forpliktelsen ble insolvent eller sto i påtakelig fare for å bli insolvent. Slike handlinger vil kunne føre til redusert dekningsutsikt for kreditorene.»

Oslo politidistrikt er også enig i forslaget om å oppheve § 285 annet ledd, og viser til at dette straffebudet i praksis har hatt liten betydning i forhold til nåværende § 281 annet ledd.

Flere av høringsinstansene sier seg enige med Straffelovrådet i at Straffelovrådets utkast til § 281 annet ledd første punktum må tolkes innskrenkende for ikke å ramme handlinger som fra en kommersiell synsvinkel må betraktes som forsvarlige. Oslo politidistrikt understreker at det er viktig for skyldneren å

«kunne ha økonomisk handlefrihet, også når hans virksomhet går dårlig, for å kunne kjempe for dens videre eksistens, dersom han ved foretakelsen av kommersielt motiverte handlinger undergir tapsrisikoen en forsvarlig vurdering».

Også Konkursrådet er enig i den foreslåtte presiseringen, men mener at den bør komme direkte til uttrykk i lovteksten. Konkursrådet viser til at problemstillingen er særlig aktuell, siden

«... bestemmelsen i en viss utstrekning også kommer til anvendelse forut for insolvens, og dessuten i forhold til alternativet «påtar seg forpliktelser». Konkursrådet finner imidlertid grunn til å reise spørsmålet om ikke bestemmelsen bør gjøres noe mer leservennlig. Dette antas i en viss grad å kunne oppnås dersom «uforsvarlig» inntas i lovteksten, slik det er foreslått i utkastets § 284, idet forståelsen av bestemmelsen derved blir noe mindre avhengig av andre rettskilder.»

Trondheim politidistrikt peker på at en slik innskrenkende tolkning av straffebudet vil stille krav til vurderingsevne på det spesielle fagfeltet, i forhold til hva som er forsvarlig og i forhold til hva som kan gi gevinst på sikt:

«For politi og påtalemyndighet vil det bety at vi er nødt til å innhente fagkompetanse på de aktuelle områdene, i de enkelte saker.»

I punkt 6.3 foran refereres deler av uttalelsen fra NHO, hvor det presiseres at det er viktig å få frem i forarbeidene at det

«regelmessig vil kunne oppstå situasjoner hvor det i ettertid viser seg at disposisjonen ikke skulle vært foretatt, men hvor den på det aktuelle tidspunkt var klart forsvarlig, uten at disse skal falle innenfor lovbestemmelsens rekkevidde. Dette vil særlig kunne gjelde i næringer med store markedssvingninger.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening mener at det er

«... viktig å påpeke at straffebestemmelser generelt må tjene som reaksjonsmiddel hvor det foreligger almene og legitime behov for en straffereaksjon. I forhold til angivelse av et insolvenstidspunkt må en eventuell straffereaksjon også etter lovforslagets retningslinjer rettes mot de klart illojale handlinger begått overfor kreditorfellesskapet. I den vurderingsnorm som ligger til grunn for lovforslaget må det [...] fortsatt tas hensyn til at skyldneren på sin side har et legitimt behov for handlefrihet i sine bestrebelser på å overvinne sine økonomiske problemer gjennom å tilstrebe en fortsatt drift av virksomheten. Behovet for løpende rådgivningstjenester må således også bedømmes ut fra siktemålet og drivkraften om «fortsatt drift». Det minnes her om at det til grunn for vårt rettssystem tross alt ligger klare forutsetninger og aksept om at aktive utøvere av næringsvirksomhet skal kunne begrense sitt personlige ansvar gjennom å velge bruk av aksjeselskapsformen. Risikoen for at noen medkontrahenter vil kunne lide tap er således akseptert og innebygget i vår næringslovgivning og det må derfor bare i klare unntakstilfeller bli snakk om å bryte gjennom den formelle ansvarsstrukturen ved anvendelse av en forsvarlighetsstandard som skissert i lovforslaget.»

Politiembetsmennenes Landsforening uttrykker skepsis til forslaget om at forsøkshandlinger ikke lenger skal kunne straffes som fullbyrdet overtredelse av straffebudet, jf. punkt 12.1.3 foran om tilsvarende kommentar i forhold til første ledd.

I punkt 9.3 foran er referert til høringsinstansenes oppfatning av de foreslåtte skyldkravene. Når det gjelder høringsinstansenes syn på de foreslåtte strafferammene, herunder forslaget om å sidestille forsettlige og grovt uaktsomme handlinger, vises det til punkt 10.3 foran.

12.2.4 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen foreslår at begrepet «boforringelse» forbeholdes de handlinger som foretas etter at en lovbestemt fellesforfølgning fra fordringshavernes side er igangsatt, og anvender i stedet begrepet «formuesforringelse» om tilsvarende handlinger foretatt på et tidligere tidspunkt, jf. NOU 2002: 4 s. 389.

Kommisjonen støtter den foreslåtte utvidelsen av insolvensvilkåret, slik at bestemmelsen også skal omfatte de tilfellene der gjerningspersonen står i påtakelig fare for å bli insolvent ved handlingen. Noen ytterligere lemping av beviskravene anser Kommisjonen imidlertid ikke som ønskelig. Kommisjonen tar på denne bakgrunn avstand fra den foreslåtte bevisregelen om at man ved manglende eller mangelfulle regnskaper skal kunne presumere insolvens, og mener at man i stedet får nøye seg med å anvende de straffebudene som etter alminnelige bevisregler er overtrådt, det vil si utkastet §§ 22-15 til 22-17 om henholdsvis vanlig, grov eller grovt uaktsom regnskapsovertredelse. Etter kommisjonens oppfatning bør formuesforringende disposisjoner som foretas under slike omstendigheter, i stedet kunne tas i betraktning ved vurderingen av om regnskapsovertredelsen regnes som grov, jf. NOU 2002: 4 s. 390.

Videre er kommisjonen enig med Straffelovrådet i at forsøk på unndragelse som nevnt i § 281 annet ledd ikke bør være likestilt med fullbyrdet overtredelse, jf. NOU 2002: 4 s. 389. Det er kommisjonens generelle synspunkt at slike særregler i størst mulig utstrekning bør fjernes fra straffebudene, slik at det for eksempel vil bli adgang til straffri tilbaketreden, jf. NOU 2002: 4 s. 89-90. Kommisjonen er for øvrig enig i at § 285 annet ledd kan oppheves, jf. NOU 2002: 4 s. 411.

Derimot går kommisjonen ikke inn for å følge opp forslaget om at også enkeltstående fordringshavere skal være vernet av straffebudet mot formuesforringelse, jf. NOU 2002: 4 s. 389. Dette må sees i sammenheng med at kommisjonen går inn for å videreføre § 282, og er nærmere omtalt i punkt 7.4 foran.

For øvrig går kommisjonen inn for at det opprettes tre bestemmelser, jf. lovutkastet §§ 33-4 til 33-6 om henholdsvis vanlig, grov og grovt uaktsom formuesforringelse ved insolvens mv. For grov overtredelse foreslås det en strafferamme på fengsel inntil seks år, mens kommisjonen for vanlig og grovt uaktsom overtredelse går inn for strafferammer på bøter eller fengsel inntil to år.

12.2.5 Departementets vurderinger

Departementet foreslår at handlinger som nevnt i straffeloven § 281 annet ledd skilles ut i et eget straffebud, men foreslår at dette slås sammen med bestemmelsen om eksekusjonshindring. Dette vil gjøre det enklere å plassere straffebudene kronologisk etter gangen i en konkurssak, noe som bidrar til et lettere tilgjengelig regelverk. Departementet er også enig i at § 285 annet ledd kan oppheves som overflødig, og tiltrer Straffelovrådets begrunnelse for dette. Den nye bestemmelsen foreslås av hensyn til kronologien i kapitlet flyttet til § 283.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at begrepet boforringelse bør forbeholdes de tilfellene der det er iverksatt en eller annen form for fellesforfølgning mot skyldneren. Overtredelser som nevnt i straffeloven §§ 281 og 285, begges annet ledd, kan med fordel betegnes som formuesforringelse.

Departementet støtter den foreslåtte utvidelsen av insolvensvilkåret, jf. punkt 6.5 foran. Det samme gjelder forslaget om at bestemmelsen ikke bare skal verne kreditorfellesskapet, men også enkeltstående kreditorer, jf. punkt 7.5 foran.

Departementet er videre enig i at forsøk på formuesforringelse ikke bør regnes som fullbyrdet overtredelse. Departementet er også enig i at det er hensiktsmessig at begrepet «eiendel» erstattes med «formuesgode». Departementet viser til begrunnelsene for tilsvarende endringer i forhold til § 281 første ledd, jf. punkt 12.1.5 foran.

Etter departementets oppfatning kan imidlertid gjerningsbeskrivelsen forenkles vesentlig i forhold til Straffelovrådets utkast til § 281 annet ledd. Ved utformingen av lovteksten må hensynet til enkelhet avveies mot hensynet til presisjon. Slik departementet ser det, vil begge hensyn bli rimelig ivaretatt ved at gjerningsbeskrivelsen utformes i tråd med det parallelle straffebudet om boforringelse ved konkurs og gjeldsforhandling etter loven, jf. punkt 12.1 og utkastet til § 285. På den annen side er det klart at disposisjonsfriheten er større i disse tilfellene enn under fellesforfølgning. Vilkåret må følgelig tolkes i lys av den situasjonen skyldneren befinner seg i. En konkursskyldner kan ikke bruke av boets midler. For en skyldner som er i ferd med å bli insolvent, men som kanskje har et godt håp om å komme på rett kjøl igjen, vil situasjonen være en annen. For eksempel kan det være fornuftig å bruke penger på å utvide varelageret, selv om dette vil redusere fordringshavernes dekningsmuligheter ved en snarlig konkurs.

I motsetning til Straffelovrådet mener departementet at bestemmelsen bør suppleres med et vilkår om at handlingen må ha vært uforsvarlig. Departementet mener det er uheldig om ordlyden i et straffebud rekker lenger enn tilsiktet slik at det blir nødvendig med innskrenkende tolkning.

Etter departementets oppfatning er det ikke behov for alternativet om at skyldneren «på annen måte forringer en eller flere fordringshaveres utsikt til dekning i eller utnyttelse av formuesgoder», slik rådet har foreslått. Dette har sammenheng med at departementet går inn for å videreføre § 283 a første ledd nr. 2, jf. punkt 14.5 og utkastet til § 284.

Den foreslåtte presumsjonsregelen for de tilfellene hvor manglende regnskapsføring umuliggjør en konstatering av at det økonomiske vilkåret er oppfylt, jf. rådets utkast til § 281 annet ledd nytt annet punktum, er i realiteten en omvendt bevisbyrderegel. I utgangspunktet vil en slik regel være i strid med det grunnleggende strafferettslige prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode. Slike regler kan og bør bare brukes når de fremstår som absolutt nødvendige, og når dette ikke går på bekostning av den tiltaltes rettssikkerhet. I dette tilfellet kreves det imidlertid at regnskapsreglene er overtrådt på en grovt klanderverdig måte, og i den forbindelse er det de vanlige bevisbyrdereglene som gjelder. Simpelt uaktsomme regnskapsovertredelser vil være straffbare isolert sett, jf. straffeloven § 286 og regnskapsloven § 8-5, men presumsjonsregelen forutsettes altså bare å komme til anvendelse når uaktsomheten er grov. Dette gjør åpenbart betenkelighetene mindre, særlig fordi det skal relativt mye til for at uaktsomheten vil bli regnet som grov. Skyldneren vil normalt være klar over at konsekvensene av regnskapsovertredelser ofte blir større i en uoversiktlig økonomisk situasjon. Dette tilsier at skyldnerens aktsomhetsnivå skjerpes. Hvis regnskapsplikten likevel misligholdes på en grovt uaktsom måte, er skyldneren den nærmeste til å bære risikoen for at de mangelfulle regnskapene gjør det umulig å ta standpunkt til om vedkommende var, ble eller stod i påtakelig fare for å bli insolvent ved den aktuelle disposisjonen. Departementet støtter på denne bakgrunn den foreslåtte presumsjonsregelen, og viser til at også høringsinstansene ga bred støtte til en slik regel. Bestemmelsen er noe omskrevet, men det har ikke vært meningen å endre realiteten i forhold til Straffelovrådets forslag.

I tråd med gjeldende rett og Straffelovrådets forslag foreslår departementet at grove overtredelser skilles ut i et eget ledd med en egen strafferamme på bøter eller fengsel inntil seks år. For vanlige overtredelser foreslås det en strafferamme på bøter eller fengsel inntil tre år. Departementet er enig i at også grovt uaktsomme handlinger bør rammes, men mener at strafferammen da bør begrenses til bøter eller fengsel inntil tre år, også når overtredelsen er grov. Se for øvrig punkt 10.5 foran om valg av strafferammer og punkt 12.1.5 foran om sammenhengen med skyldkravet i § 391 tredje ledd om uaktsomt skadeverk.

Det følger av det som er sagt foran at departementet ikke har fulgt Straffelovkommisjonens opplegg med egne bestemmelser for grove og grovt uaktsomme overtredelser, men dette vil bli vurdert på nytt i forbindelse med utformingen av den nye straffeloven, jf. punkt 11.4 foran.

For øvrig vises det til § 283 og spesialmotivene til bestemmelsen.