21 Merknader til de enkelte bestemmelsene

21.1 Til endringene i straffeloven

Til ny § 68 a

Utkastet til ny § 68 a første punktum slår fast at foreldelsesfristen for straffbare forhold som omfattes av utkastet til §§ 281 til 287, ikke skal løpe under konkurs og gjeldsforhandling etter loven.

Når det gjelder forståelsen av begrepet «under konkurs eller gjeldsforhandling etter loven», henvises til merknadene til § 285.

Ved beregningen av foreldelsesfristen skal det som følge av første punktum ses bort fra den tiden bobehandlingen varer. Av hensyn til gjerningspersonen er det imidlertid foreslått en absolutt tidsbegrensning for suspensjonen på fem år, jf. annet punktum.

Hvis foreldelsesfristen er fem år, og det åpnes konkurs to år etter at fristen har begynt å løpe, vil foreldelsesfristen altså utløpe tre år etter at bobehandlingen er avsluttet. Men hvis bobehandlingen varer i seks år, vil fristen begynne å løpe ett år tidligere, slik at foreldelsesfristen utløper to år etter at bobehandlingen er avsluttet.

Bestemmelsen henviser også til § 287 om medvirkning mv. Dette innebærer at suspensjonsregelen ikke bare kommer til anvendelse overfor skyldnere, men også overfor medvirkere og andre selvstendige gjerningspersoner (og deres medvirkere).

Det er foreslått en tilsvarende bestemmelse i regnskapsloven § 8-5 fjerde ledd. For øvrig vises det til de alminnelige merknadene til bestemmelsene i punkt 18.5 foran.

Til § 281

Utkastet til § 281 viderefører nåværende § 285 første ledd med enkelte endringer. Nåværende § 281 om boforringelse mv. foreslås flyttet dels til § 283 om formuesforringelse ved insolvens mv. og dels til § 285 om boforringelse ved konkurs og gjeldsforhandling etter loven. Bestemmelsen er nærmere omtalt i de alminnelige merknadene punkt 16.5.

Bestemmelsen slår fast at det er straffbart for en skyldner å forsettlig eller uaktsomt ved pengespill eller annen risikopreget aktivitet, annen lettsindig atferd, overdrevent forbruk eller grovt uordentlig forretningsførsel, påføre fordringshaverne betydelig tap.

Bestemmelsen tar sikte på å ramme samme typer av disposisjoner som nåværende § 285 første ledd, men det er foretatt enkelte rent språklige omformuleringer og forenklinger. Uttrykket «annen risikopreget aktivitet» i bokstav a svarer til det gjeldende begrepet «annet vågelig foretagende». Det gjeldende vilkåret om at disposisjonen må stå i misforhold til skyldnerens økonomiske stilling er foreslått opphevet som overflødig ved siden av vilkåret om at handlingen må påføre fordringshaverne betydelig tap.

Bokstav b gjelder lettsindig atferd. Et eksempel på lettsindig atferd er at skyldneren unnlater å tegne forsikringer. Dette er imidlertid ikke straffbart i seg selv. Det kreves også her at unnlatelsen har medført et betydelig tap for fordringshaverne.

Uttrykket «overdrevent forbruk» i bokstav c svarer til det gjeldende begrepet «ødsel levemåte».

Til forskjell fra gjeldende rett er det ikke tilstrekkelig at handlingen medfører tap for fordringshaverne. Tapet må i tillegg være betydelig. Det må foretas en konkret vurdering av om tapet er «betydelig». Herunder må det legges vekt på hvor stor forholdsmessig reduksjon av fordringshavernes dekning disposisjonen har medført. Hvor stort det samlede tapet for fordringshaverne er beløpsmessig, er også av betydning. Ved vurderingen vil momentene som det etter gjeldende rett har vært lagt vekt på ved vurderingen av vilkåret «betydelig» i gjeldende § 281 første ledd, § 283 a annet ledd, § 284 og § 285 annet ledd, fortsatt være relevante.

Tapsvilkåret er utformet slik at handlingens tapspotensiale må realiseres for at handlingen skal være straffbar. Det er ikke tilstrekkelig at dekningsutsikten er svekket, slik som i utkastet til § 282 om kreditorbegunstigelse og utkastet til § 283 om formuesforringelse ved insolvens mv.

Som etter gjeldende rett er det et krav at handlingen rammer kreditorfellesskapet. Det er imidlertid ikke et krav at hver enkelt fordringshaver påføres et «betydelig tap.»

I motsetning til bestemmelsen om generell formuesforringelse (utkastet § 283 første ledd bokstav b) er det ikke noe vilkår at skyldneren på handlingstidspunktet er, blir eller står i påtakelig fare for å bli insolvent.

Det skal mye til for at kommersielt motivert atferd vil rammes av bestemmelsen. Straffebudet retter seg i hovedsak mot transaksjoner som ligger utenfor rammen av skyldnerens alminnelige virksomhet. Bestemmelsen vil kunne ramme igangsetting av klart underkapitalisert forretningsvirksomhet. Igangsetting av underkapitalisert forretningsvirksomhet gjennom aksjeselskaper vil også rammes av aksjeloven § 19-1 jf. § 3-4 om krav til forsvarlig egenkapital, hvoretter det er en plikt til å vurdere å styrke egenkapitalen ved utvidelse av forretningsdriften. Til forskjell fra aksjeloven § 3-4 er det etter strl. § 281 et krav at kreditorfellesskapet lider et tap som følge av handlingen. I tilfeller hvor kreditorfellesskapet har lidt et tap, er det ikke meningen at bestemmelsene skal kunne anvendes i konkurrens.

Bestemmelsen er formulert slik at den retter seg direkte mot skyldneren. Straffansvaret for andre enn skyldneren reguleres av § 287 om medvirkning mv.

Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Til forskjell fra gjeldende rett skal dette skyldkravet også gjelde for vilkåret om at fordringshaverne påføres (betydelig) tap. Strafferammen er som etter gjeldende rett bøter eller fengsel inntil to år. Bestemmelsen skal ikke kunne anvendes i konkurrens med utkastet til § 283 om formuesforringelse ved insolvens mv.

Til § 282

Utkastet til § 282 viderefører nåværende § 284 om kreditorbegunstigelse med enkelte endringer. Nåværende § 282 om eksekusjonshindring foreslås flyttet til § 283 første ledd bokstav b. Bestemmelsen er nærmere omtalt i de alminnelige merknadene punkt 15.5.

Bestemmelsen retter seg direkte mot skyldneren. Straffansvaret for andre enn skyldneren reguleres av § 287 om medvirkning mv.

Det økonomiske vilkåret «ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne» i gjeldende § 284 er erstattet av et krav om insolvens, uten at dette innebærer noen realitetsendring. I tillegg er det utvidet til også å ramme de tilfellene der skyldneren blir eller står i påtakelig fare for å bli insolvent ved handlingen. Insolvensbegrepet skal forstås på samme måte som i konkursloven § 61. Hva som skal til for at skyldneren kan sies å stå i påtakelig fare for å bli insolvent, må bero på en konkret vurdering. Vilkåret er nærmere omtalt i punkt 6 i de alminnelige merknadene.

Uttrykket «forringer fordringshavernes dekningsutsikt» innebærer at det som etter gjeldende rett skal være et krav at handlingen rammer kreditorfellesskapet, jf. punkt 7.1.

Den straffbare handlingen foreslås beskrevet som det å gi en fordringshaver oppgjør eller sikkerhet. Dette svarer til det å gi en fordringshaver fyllestgjørelse eller sikkerhet, slik den nåværende bestemmelsen er formulert, og tar ikke sikte på noen realitetsendring.

Skyldneren skal ha en nokså vid adgang til å foreta kommersielt motiverte handlinger med sikte på å videreføre virksomheten, forutsatt at det er et berettiget håp om å unngå konkurs. Som etter gjeldende rett kommer dette til uttrykk ved et krav om at kreditorbegunstigelsen, for å være straffbar, må ha forringet kreditorenes dekningsutsikt i betydelig grad. I dette vilkåret ligger det et element av fremtidsperspektiv, uten at det av den grunn kan innfortolkes noe tapsvilkår. Det avgjørende må være om skyldneren kan forvente en tilstrekkelig bedring i økonomien på det tidspunkt kreditorbegunstigelsen blir foretatt.

Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet, og strafferammen er bøter eller fengsel inntil to år.

Til § 283

Utkastet § 283 viderefører nåværende § 282 jf. § 283 om eksekusjonshindring og nåværende § 281 annet og tredje ledd jf. § 283 om formuesforringelse ved insolvens, med enkelte endringer. Det vises til de alminnelige merknadene til bestemmelsen i punkt 12.2.5 og 13.5.

Innledningen til første ledd fastslår at det er forbudt for en skyldner som er i en situasjon som nevnt i bokstav a eller b, å foreta en handling som er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning for en eller flere av fordringshaverne. Straffbar «handling» kan være av ulik art. Også unnlatelser omfattes av begrepet, jf. straffeloven § 4. På samme måte som etter gjeldende rett, vil f.eks. gave, gavesalg og ødeleggelse og beskadigelse av formuesgoder omfattes. Både faktiske og rettslige disposisjoner rammes, og det er uten betydning om disposisjonene er proforma eller reelle. Det er heller ikke noe krav om vinnings hensikt for skyldneren, jf. at ødeleggelse av egne eiendeler er omfattet. På den annen side vil disposisjonens betydning for skyldneren kunne tillegges vekt ved vurderingen etter annet ledd av om overtredelsen er grov. I forhold til alternativet i bokstav b om formuesforringelse ved insolvens, vil også gjeldsøkning være en handling som kan være straffbar. Noen praktiske eksempler på hva slags opptreden som kan rammes av alternativet om formuesforringelse ved insolvens, er gitt i NOU 1999: 23 s. 78.

Ved at straffebudet beskytter fordringshavernes dekningsadgang i skyldnerens «formuesgode» i stedet for «eiendeler», er det meningen å gjøre det klart at bestemmelsen også skal omfatte forføyninger over formuesgoder som kan omfattes av et fremtidig kreditorbeslag som følge av at konkurrerende erverv mangler rettsvern eller er omstøtelig.

Til forskjell fra gjeldende § 281 annet ledd og § 282, vil forsøk på unndragelse av formuesgoder ikke lenger være likestilt med fullbyrdet overtredelse. Straffbarheten av forsøk må i stedet vurderes etter de alminnelige reglene i §§ 49 flg. En konsekvens av at ordningen med såkalt fremrykket fullbyrdelse oppheves er at § 50 om straffri tilbaketreden kan komme til anvendelse. Det er ikke meningen å gjøre unntak for utjenlige forsøk, selv om formuleringen «egnet til å hindre» er brukt.

Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet, og strafferammen er bøter eller fengsel inntil tre år. For grovt uaktsomme overtredelser er dette en vesentlig skjerpelse i forhold til gjeldende rett, hvor strafferammen er bøter eller fengsel inntil seks måneder, jf. § 283. Endringen medfører at foreldelsesfristen utvides fra to til fem år, jf. strl. § 67 første ledd.

Første ledd bokstav a fastsetter at det å foreta en handling som er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning for en fordringshaver er straffbart dersom det pågår tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring rettet mot skyldneren, det vil si når begjæring om enkeltforfølgning eller midlertidig sikring er satt fram for namsmyndighetene etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Dersom fordringshaveren har fått utleggspant i et formuesgode, og skyldneren rettsstridig forføyer over dette før fordringshaveren har begjært tvangssalg eller annen tvangsdekning, vil § 278 være anvendelig.

Straffebudet om eksekusjonshindring retter seg nå uttrykkelig mot skyldneren, det vil si den som er saksøkt i tvangsfullbyrdelsesprosessen. Straffansvaret for andre reguleres av § 287 om medvirkning mv.

Første ledd bokstav b første punktum viderefører nåværende § 281 annet ledd om formuesforringelse ved insolvens med enkelte endringer. Nåværende § 283 om grovt uaktsom overtredelse av bestemmelsene om boforringelse, formuesforringelse ved insolvens og eksekusjonshindring, er innarbeidet i § 285 tredje ledd og § 283 tredje ledd.

Første ledd bokstav b fastsetter at det er straffbart å foreta en handling som er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning for en eller flere av fordringshaverne når skyldneren er, blir eller står i påtakelig fare for å bli insolvent ved handlingen eller unnlatelsen, og handlingen eller unnlatelsen er uforsvarlig. Bestemmelsen kommer til anvendelse hvor fellesforfølgning fra fordringshavernes side ikke er iverksatt. Under fellesforfølgning kommer utkastet § 285 om boforringelse ved konkurs og gjeldsforhandling etter loven til anvendelse.

Insolvensbegrepet skal forstås på samme måte som i konkursloven § 61. Hva som skal til for at skyldneren kan sies å stå i påtakelig fare for å bli insolvent, må bero på en konkret vurdering. Dette er nærmere omtalt i de alminnelige merknadene punkt 6.5.

Det er inntatt et uttrykkelig vilkår om at handlingen må være uforsvarlig. Det er således ikke meningen at bestemmelsen skal ramme kommersielt motiverte handlinger som fremstår som forsvarlige. Noen eksempler knyttet til grensedragningen mellom kommersielt motiverte handlinger og straffbare handlinger er gitt i NOU 1999: 23 på s. 43-45. Som Straffelovrådet nevner på s. 45, må anvendelsen av § 283 første ledd bokstav b avpasses til de materielle beslagsreglene ved gjeldsforhandling og konkurs. Avslag på gaver som det etter dekningsloven § 2-12 annet ledd er adgang til å avslå under konkursbehandling, og avkall på andel av den annen ektefelles rådighetsdel ved oppløsning av felleseiet som det er adgang til å gi under konkurs etter dekningsloven § 2-12 tredje ledd, vil således ikke rammes av § 283. Skyldneren vil også ha anledning til å gi «leilighetsgaver og lignende gaver», som ikke vil være omstøtelige i forhold til dekningsloven § 5-2.

Det er ikke lenger et vilkår for alternativet om formuesforringelse ved insolvens mv. at handlingen rammer kreditorfellesskapet. Bestemmelsen verner også enkeltstående fordringshavere, jf. formuleringen «en eller flere av fordringshaverne». En annen sak er at det antakelig vil være sjelden at bare en fordringshaver rammes, jf. punkt 7.5 foran.

Det er ikke noe vilkår for straffansvar etter første ledd bokstav b at fordringshavernes dekningsmulighet svekkes rent faktisk. En disposisjon som fyller vilkårene i utkastet § 283 første ledd bokstav b, men som senere omstøtes, er etter sin art egnet til å «hindre at et formuesgode tjener til dekning for en eller flere av fordringshaverne», og rammes følgelig som fullbyrdet overtredelse, og ikke bare som forsøk. Hvis det derimot mislykkes skyldneren å foreta selve disposisjonen, blir det spørsmål om handlingen er et straffbart forsøk, jf. §§ 49 flg.

Bestemmelsen i første ledd bokstav b annet punktum er ny. Her slås det fast at skyldnerens opptreden kan være straffbar selv om det økonomiske vilkåret ikke er oppfylt, nærmere bestemt i de tilfellene hvor skyldneren har overtrådt regnskapsbestemmelser i lov eller forskrift i en slik grad at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å bedømme om vedkommende var, ble eller sto i påtakelig fare for å bli insolvent da disposisjonen ble foretatt, eller da unnlatelsen skjedde. Forutsetningen er at den mangelfulle regnskapsføringen har vært forsettlig eller grovt uaktsom. Dersom bokføringsreglene i regnskapsloven blir skilt ut i en egen lov, vil tilsidesettelse av disse reglene fortsatt omfattes av presumsjonsregelen. Presumsjonsregelen kommer ikke til anvendelse ved simpelt uaktsomme regnskapsovertredelser, selv om simpel uaktsomhet er tilstrekkelig til å forfølge overtredelsen som sådan, jf. straffeloven § 286 og regnskapsloven § 8-5.

Brudd på regnskapsreglene vil imidlertid ikke i seg selv være tilstrekkelig til at vilkåret om insolvens mv. anses oppfylt. Hvis det heller ikke med en korrekt regnskapsføring hadde latt seg gjøre å påvise skyldnerens økonomiske situasjon, må skyldneren frifinnes. Dette kan for eksempel komme fram i forbindelse med en rekonstruksjon av regnskapene.

Presumsjonsregelen kommer bare til anvendelse ved bevistvil om insolvensvilkåret. Enhver rimelig tvil om at skyldneren har foretatt den omtvistede disposisjonen vil derfor komme ham til gode, uavhengig av om bevistvilen skyldes mislighold av regnskapsplikten.

Annet ledd første punktum hever strafferammen til bøter eller fengsel inntil seks år for grov overtredelse av første ledd bokstav b. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det ifølge annet ledd annet punktum særlig legges vekt på om handlingen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning og på om det foreligger andre særlig skjerpende omstendigheter. Begrepet «betydelig svekkelse» må forstås på samme måte som det tilsvarende uttrykket i gjeldende § 283 a første ledd nr. 1 og § 284. Skyldkravet er forsett. Grovt uaktsom, grov overtredelse av første ledd bokstav b straffes etter tredje ledd. Det er ikke gitt noen bestemmelse om heving av strafferammen for grov overtredelse av § 283 første ledd bokstav a.

Tredje ledd slår fast at også grovt uaktsom overtredelse av første og annet ledd er straffbar. Selv om overtredelsen vurderes som grov etter annet ledd, er strafferammen begrenset til bøter eller fengsel inntil tre år, slik som for vanlig, forsettlig overtredelse. Dette er uansett en vesentlig skjerpelse i forhold til gjeldende rett, hvor strafferammen for grovt uaktsom formuesforringelse er bøter eller fengsel inntil seks måneder, jf. § 283. Endringen medfører at foreldelsesfristen utvides fra to til fem år, jf. § 67 første ledd.

Til § 284

Utkastet til § 284 viderefører nåværende § 283 a om unnlatelse av å begjære oppbud mv. med enkelte endringer. Nåværende § 284 om kreditorbegunstigelse foreslås videreført i utkastet til § 282. Bestemmelsen er omtalt i de alminnelige merknadene punkt 14.5.

I første ledd er det økonomiske vilkåret innledningsvis i nåværende § 283 a første ledd, "ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne", erstattet av et krav om insolvens, uten at dette innebærer noen realitetsendring. Gjeldsforhandling kan kreves åpnet allerede ved illikviditet, jf. konkursloven § 1, men det inntrer ikke derved noen straffesanksjonert plikt til slik begjæring. Insolvensbegrepet skal forstås på samme måte som i konkursloven § 61.

Felles for begge handlingsalternativene i første ledd er at de blandede skyldkravene i nåværende § 283 a foreslås opphevet og erstattet av et generelt krav om forsett eller grov uaktsomhet.

Bestemmelsen er for øvrig formulert slik at den retter seg direkte mot skyldneren. Straffansvaret for andre reguleres av § 287 om medvirkning mv.

Begge handlingsalternativene i første ledd gjelder når skyldneren har unnlatt å begjære åpning av gjeldsforhandling etter konkursloven eller konkurs. Alternativet om gjeldsforhandling omfatter altså ikke gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven.

Første ledd bokstav a viderefører nåværende § 283 a første ledd nr. 1. Ordlyden er imidlertid tilpasset opphevelsen av det blandede skyldkravet. Vilkåret om omstøtelsens betydning er også omformulert, men det tilsiktes ingen realitetsendringer. Det vil fortsatt være et krav at den manglende omstøtelsen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning.

Gjerningstidspunktet for dette handlingsalternativet er det tidspunktet gjeldsforhandlingen eller konkursen senest må begjæres for at disposisjonen eller tvangsforretningen skal kunne omstøtes. Dette vil bero på fristreglene i dekningsloven kapittel 5, herunder § 5-10, som slår fast at utlegg og disposisjoner som får rettsvern ved tinglysing eller annen sikringsakt, ikke anses foretatt før slik sikringsakt er iverksatt.

Det skal fremgå av en begjæring om åpning av gjeldsforhandling om skyldneren begjærer åpning av forhandling om frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord, jf. konkursloven § 2 første ledd annet punktum. Omstøtelse kan bare skje i tvangsakkordboene, jf. dekningsloven § 5-1 og kkl. § 38. Også en begjæring om forhandling om frivillig gjeldsordning kan imidlertid være straffriende i forhold til § 284 første ledd bokstav a, fordi fristdagen, som er det tidspunkt som avbryter omstøtelsesfristen, regnes fra tidspunktet da begjæringen om gjeldsforhandling kom inn til retten. Dette tidspunktet vil være avgjørende for omstøtelsesfristen dersom gjeldsforhandlingen går over i konkurs, jf. dekningsloven § 1-2 annet ledd.

Hvis skyldneren var, ble eller sto i påtakelig fare for å bli insolvent da den omstøtelige disposisjonen ble foretatt, kan disposisjonen i seg selv være straffbar etter utkastet til § 282 om kreditorbegunstigelse eller utkastet til § 283 første ledd bokstav b om formuesforringelse ved insolvens mv. Bestemmelsene vil i så fall kunne anvendes i konkurrens.

Første ledd bokstav b viderefører nåværende § 283 a første ledd nr. 2. Ordlyden er også her tilpasset opphevelsen av det blandede skyldkravet. Formuleringen «må innse» innebærer ikke noe avvik fra kravet om grov uaktsomhet.

Videre er uttrykket «næringsvirksomhet som han eier eller bestyrer, alene eller sammen med andre» endret til «skyldnerens næringsvirksomhet». Dette har sammenheng med at bestemmelsen skal avgrenses klarere mot § 287 om medvirkning mv. Den som eier virksomheten, vil fortsatt rammes direkte av bestemmelsen her, uavhengig av om han eller hun eier den alene eller sammen med andre. Den som driver virksomheten uten å eie den, vil imidlertid rammes av § 287.

Handlingsalternativet er også omformulert i forhold til det nåværende vilkåret om at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles innen rimelig tid. Dette har dels sammenheng med det endrede skyldkravet. Dels har det sammenheng med at den delen av vilkåret som handler om at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles, er omskrevet til et krav om insolvens innledningsvis i bestemmelsen, uten at dette har noen betydning for realiteten. En slik formulering passer imidlertid dårlig her. I stedet er det tatt inn et krav om at skyldneren må innse at han eller hun ikke vil kunne gi fordringshaverne oppgjør innen rimelig tid. Det tilsiktes ingen endringer i realiteten sammenlignet med gjeldende rett.

Annet ledd viderefører den nåværende unntaksregelen i § 283 a annet ledd.

Dersom skyldneren har opptrådt i forståelse med fordringshavere som representerer en vesentlig del av fordringsmassen, med hensyn til både beløp og antall, vil unnlatelse av å begjære oppbud eller gjeldsforhandling være straffri. Den felles «forståelse» skal gå ut på at skyldneren ikke skal begjære gjeldsforhandling eller konkurs. Formålet med unntaksregelen er at skyldneren straffritt skal kunne forhandle med fordringshaverne med sikte på å få til en utenrettslig løsning på gjeldsproblemene. Hvis det føres lojale forhandlinger om en utenrettslig ordning, vil fordringshaverne være informert om stillingen, og de kan da selv vurdere om det er grunn til å begjære skyldneren konkurs, eller å forsøke å få skyldneren til å gjøre dette. Som etter gjeldende rett er det ikke nødvendig at det er ført forhandlinger med fordringshaverne. Også det at skyldneren lojalt har informert dem om situasjonen, vil kunne være straffriende. Forutsetningen vil være at skyldneren må ha hatt rimelig grunn til å tolke fordringshavernes holdning slik at de har akseptert risikoen ved fortsatt drift.

Ved vurderingen av om skyldneren har opptrådt i forståelse med fordringshavere som «representerer en vesentlig del av fordringsmassen» må det legges vekt på hvilken gruppe fordringshavere det gjelder. Panthavere eller fordringshavere med annen sikkerhetsrett kan bare «telle med» for den del av sine fordringer som ikke er dekket av sikkerheten.

Gruppen fordringshavere som skyldneren har opptrådt i forståelse med, må være vesentlig både med hensyn til beløp og antall. Dersom skyldneren har en eller to fordringshavere med store krav, vil det ikke være tilstrekkelig å opptre i forståelse med disse, dersom det er flere andre fordringshavere som i antall utgjør en vesentlig del.

Strafferammen er bøter eller fengsel inntil to år.

Til § 285

Første ledd i utkastet til § 285 viderefører nåværende § 281 første ledd med enkelte endringer. Bestemmelsen er behandlet i de alminnelige merknadene punkt 12.1.5.

Bestemmelsen gjelder når det er åpnet konkurs eller gjeldsforhandling etter loven i skyldnerens bo. Konkurs anses åpnet når retten avsier kjennelse om konkursåpning, jf. konkursloven § 74, og anses avsluttet når det foreligger rettskraftig sluttutlodning eller kjennelse om innstilling, jf. konkursloven § 137. Gjeldsforhandling anses åpnet når begjæring om gjeldsforhandling kom inn til retten, jf. konkursloven § 4 fjerde ledd, eller fra det tidspunktet namsmyndighetene åpner gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven § 3-1. Gjeldsforhandling etter konkursloven anses avsluttet på de tidspunktene som er nevnt i konkursloven § 58. Gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven anses avsluttet enten ved vedtakelsen av frivillig gjeldsordning, jf. gjeldsordningsloven § 4-11, eller når det foreligger rettskraftig avgjørelse om utfallet av en forhandling om tvungen gjeldsordning, jf. § 5-1. Dersom det ikke blir enighet om en frivillig gjeldsforhandling, og skyldneren heller ikke begjærer tvungen gjeldsordning, anses forhandlingen avsluttet ved gjeldsforhandlingsperiodens utløp. Gjeldsforhandlingsalternativet omfatter ikke utenrettslige gjeldsforhandlinger. Utkastet til § 285 er på dette punkt fullt ut i samsvar med gjeldende rett, selv om ordlyden er vesentlig forenklet.

Første ledd slår fast at det i de nevnte situasjoner er straffbart for skyldneren å opptre slik at det er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning eller utnyttelse for kreditorene eller uriktig oppgi eller vedkjenne seg forpliktelser.

Den straffbare handling kan være av ulik art. Både faktiske og rettslige disposisjoner rammes, og det er uten betydning om disposisjonene er proforma eller reelle. Også passivitet rammes. Det kan derfor være straffbart å unnlate å bidra til at formuesgodene gjøres tilgjengelige for fordringshaverne. Dette vil særlig være praktisk når eiendelene befinner seg i utlandet, og av den grunn er vanskelige å få oversikt over og tilgang til for et konkursbo som administreres fra Norge. Men for at unnlatelser skal være straffbare, må skyldneren ha hatt en plikt eller særskilt oppfordring til å gjøre noe aktivt. I eksemplet foran vil aktivitetsplikten normalt inntre først når boet har krevd at skyldneren yter slik medvirkning. Dette forutsetter selvsagt at boet kjenner til formuesgodene. I motsatt fall rammes skyldnerens opptreden allerede ved fortielsen.

For at vilkåret om straffbar opptreden skal være oppfylt, oppstilles det heller ikke noe krav om vinnings hensikt for skyldneren. Både ødeleggelse av egne eiendeler og proforma overdragelse rammes. På den annen side vil disposisjonens betydning for skyldneren kunne tillegges vekt ved vurderingen etter annet ledd av om overtredelsen er grov.

De nåværende presiseringene i lovteksten av at en unndragelse kan foregå ved fortielse eller uriktige opplysninger, foreslås tatt ut. Det tilsiktes imidlertid ingen realitetsendring med dette. Slik opptreden vil åpenbart være egnet til å hindre at formuesgoder tjener til dekning eller utnyttelse for fordringshaverne, og vil følgelig rammes av straffebudet.

Alternativet om at skyldnerens opptreden er egnet til å forhindre at formuesgodene tjener til «utnyttelse» for fordringshaverne er nytt i forhold til gjeldende rett. Dette gjør det straffbart for skyldneren å opptre på en slik måte at det er egnet til å svekke eller eliminere fordringshavernes muligheter for å utnytte de kontraktene som konkursboet har rett til å tre inn i etter dekningsloven kapittel 7.

Ved at straffebestemmelsen beskytter fordringshavernes dekningsadgang i skyldnerens «formuesgode», i stedet for «eiendeler», er det meningen å gjøre det klart at bestemmelsen også skal omfatte forføyelser over formuesgoder som omfattes av kreditorbeslaget som følge av at konkurrerende erverv mangler rettsvern eller er omstøtelig. Dette er nærmere omtalt i NOU 1999: 23 s. 75. En annen sak er at også den disposisjonen som mangler rettsvern eller er omstøtelig kan være straffbar, for eksempel etter utkastet til § 283 første ledd bokstav b om formuesforringelse ved insolvens mv.

Sett i sammenheng med gjerningsbeskrivelsen for øvrig, må «formuesgode» vanligvis forstås som beslagbart formuesgode, jf. dekningsloven § 2-2. Unntak kan likevel tenkes, for eksempel der skyldnerens disposisjon over beslagsfrie midler får som konsekvens at ellers beslagbare midler må betraktes som beslagsfrie. Et eksempel på hvor dette kan være aktuelt er gitt i NOU 1999: 23 på s. 75.

Alternativet «uriktig oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser» skal forstås på samme måte som etter gjeldende rett. Bestemmelsen er formulert slik at den retter seg direkte mot skyldneren. Straffansvaret for andre reguleres av § 287 om medvirkning mv.

Til forskjell fra gjeldende rett vil ikke forsøk på unndragelse være likestilt med fullbyrdet overtredelse. Straffbarheten av forsøk må i stedet vurderes etter de alminnelige reglene i §§ 49 flg., herunder § 50 om straffri tilbaketreden. Det er ikke meningen å gjøre unntak for utjenlige forsøk, selv om formuleringen «egnet til å forhindre» er brukt.

Det er ikke noe vilkår for straffansvar etter bestemmelsen her at fordringshavernes dekningsmulighet mv. svekkes rent faktisk, jf. punkt 8.5 foran. En disposisjon som fyller vilkårene i utkastet til § 285, men som senere omstøtes, er etter sin art «egnet til å forhindre» at formuesgoder tjener til dekning, og rammes følgelig som fullbyrdet overtredelse, og ikke bare som forsøk. Hvis skyldneren derimot mislykkes i å foreta selve disposisjonen, blir det spørsmål om handlingen er et straffbart forsøk, jf. §§ 49 flg.

Første ledd har en strafferamme på bøter eller fengsel inntil tre år. Skyldkravet er forsett, jf. § 40, men også grovt uaktsom boforringelse rammes etter tredje ledd.

Annet ledd første punktum hever strafferammen til bøter eller fengsel inntil seks år dersom boforringelsen er grov. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det ifølge annet ledd annet punktum legges særlig vekt på om handlingen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning eller om det foreligger andre særlig skjerpende omstendigheter. Uttrykket «betydelig svekkelse» må forstås på samme måte som det tilsvarende uttrykket i gjeldende § 283 a første ledd nr. 1 og § 284. Skyldkravet er forsett, men også grovt uaktsom, grov boforringelse rammes etter tredje ledd.

Tredje ledd slår fast at også grovt uaktsom boforringelse er straffbar. Selv om overtredelsen vurderes som grov etter annet ledd, er imidlertid strafferammen begrenset til bøter eller fengsel inntil tre år, slik som for vanlig, forsettlig overtredelse. Dette innebærer uansett en vesentlig skjerpelse i forhold til gjeldende rett, hvor strafferammen er bøter eller fengsel inntil seks måneder, jf. § 283. Endringen medfører at foreldelsesfristen utvides fra to til fem år, jf. § 67 første ledd.

Til § 287

Nåværende § 288 om medvirkning mv. foreslås videreført som § 287, med enkelte endringer. Det vises til de alminnelige merknadene til bestemmelsen i punkt 17.5.

Første ledd regulerer de tilfellene hvor andre enn skyldneren opptrer som selvstendig hovedperson. Bestemmelsen er forenklet ved at samtykkealternativet er fjernet som overflødig. Dette innebærer ingen realitetsendring.

Henvisningen til § 286 om regnskapsovertredelser er sløyfet, fordi det alminnelige medvirkningsansvaret antas å være tilstrekkelig for denne type lovbrudd.

Annet ledd første punktum hjemler et alminnelig medvirkningsansvar. Bestemmelsen retter seg ikke bare mot medvirkning til handlinger som nevnt i §§ 281 til 285, men også mot medvirkning til handlinger som nevnt i første ledd. Bestemmelsen vil bl.a. få anvendelse på styremedlemmer og ansatte i juridiske personer med begrenset ansvar, som aksjeselskaper, der den juridiske person selv er skyldneren.

I annet punktum er det gjort unntak for fordringshavere. Disse kan bare straffes for medvirkning hvis de har brukt utilbørlige trusler eller andre utilbørlige midler for å få skyldneren til å oppfylle kravet eller stille sikkerhet for det. Til forskjell fra gjeldende rett vil det ikke være tilstrekkelig for ansvar at en fordringshaver krever dekning for uforfalt gjeld. Også i slike tilfeller er det en forutsetning at inndrivingen skjer på en utilbørlig måte.

Når det gjelder skyldkrav og strafferammer, kommer de respektive reglene i §§ 281 til 286 til anvendelse.

21.2 Til endringene i regnskapsloven

Til § 8-5 fjerde ledd

Den nåværende særregelen i § 8-5 fjerde ledd foreslås opphevet. Foreldelsesfristen for ikke vesentlige regnskapsovertredelser vil derved bli forkortet fra fem til to år, jf. straffeloven § 67. Det er foreslått en tilsvarende bestemmelse i straffeloven § 68 a, jf. foran. Det vises til de alminnelige merknadene punkt 18.5.

Utkastet til § 8-5 fjerde ledd første punktum slår i stedet fast at foreldelsesfristen for straffbare forhold som omfattes av bestemmelsens første ledd, ikke skal løpe under konkurs og gjeldsforhandling etter loven.

Når det gjelder forståelsen av begrepene konkurs og gjeldsforhandling etter loven, vises det til merknadene til straffeloven § 285.

Ved beregningen av foreldelsesfristen skal det som følge av den nye bestemmelsen ses bort fra den tiden bobehandlingen varer. Suspensjonsregelen vil imidlertid bare gjelde ved vesentlige overtredelser av regnskapsloven og tilhørende forskrifter, jf. henvisningen til første ledd. Av hensyn til gjerningspersonen er det dessuten foreslått en absolutt tidsbegrensning for suspensjonen på fem år, jf. annet punktum.