6 Kravet til skyldnerens økonomiske stilling - insolvensbegrepet

6.1 Gjeldende rett

Et felles vilkår for straff etter straffeloven § 281 annet ledd om formuesforringelse ved insolvens mv., § 283 a om unnlatelse av å begjære oppbud mv. og § 284 om kreditorbegunstigelse er at skyldneren «ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne». Det samme vilkåret har § 285 annet ledd om uttak av næringsvirksomhet, selv om vilkåret her er formulert noe annerledes («at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles»).

Det er lagt til grunn i juridisk teori at uttrykket «ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne» innebærer et krav om insolvens, som antakelig skal forstås på samme måte som i konkursretten, jf. blant andre Andenæs, Formuesforbrytelsene, 6. utg., Oslo 1996 s. 161 og Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene, Oslo 2000 s. 102. M. H. Andenæs, Konkurs, Oslo 1999 s. 30 reiser spørsmålet om formuleringen gir uttrykk for et spesielt strafferettslig insolvensbegrep, men kommer til at meningen trolig er å henvise til det alminnelige insolvensbegrep i konkursloven § 61. Dette synes også lagt til grunn i høyesterettspraksis, jf. for eksempel Rt. 1993 s. 1518.

Insolvens etter konkursloven § 61 foreligger når skyldneren er illikvid, dvs. ute av stand til å betale gjelden etter hvert som den forfaller, og insuffisient, dvs. at gjelden overstiger verdien av skyldnerens formuesgoder. Forutsetningen er imidlertid at illikviditeten ikke er forbigående, og at formuesgodene heller ikke overstiger gjelden når forventede inntekter medregnes i formuesgrunnlaget.

Ved vurderingen av om skyldneren er likvid skal det tas hensyn til det man i regnskapssammenheng gjerne betegner som omløpsmidler. I tillegg til kontanter er dette formuesgoder som lett kan omgjøres til betalingsmidler, for eksempel varelager. Ved vurderingen av om skyldneren er suffisient, skal som hovedregel dividendefordringene medregnes på passivasiden, og de aktiva som kan beslaglegges i medhold av deknl. § 2-2, skal medregnes på aktivasiden. Beslagsfrie eiendeler, jf. dekningsloven §§ 2-3 flg., skal ikke regnes med på aktivasiden. Det samme gjelder eiendeler som ved en eventuell konkurs vil bli tilbakeført som følge av omstøtelsesreglene, siden disse formuesgodene ikke vil være tilgjengelige for enkeltforfølgende fordringshavere. Eiendeler som skyldneren nekter å oppgi hvor er, skal heller ikke medregnes, jf. Rt. 1977 s. 1235. På passivasiden medregnes også uforfalte og betingede krav, jf. dekningsloven § 6-2. Dette gjelder også påløpne, men ikke ilignede skatter. Derimot skal det ikke tas hensyn til latent skatt som utløses ved salg av eiendel, jf. Rt. 1982 s. 1426. For øvrig er det også enkelte andre forpliktelser som ikke kan gjøres gjeldende som dividendefordringer, jf. for eksempel dekningsloven § 7-13 om ufullbyrdede gaveløfter.

Det er sannsynligvis ikke noe vilkår for insolvens etter konkursloven § 61 at betalingsmislighold har forekommet. Etter omstendighetene bør det for eksempel kunne konstateres insolvens i tilfeller hvor skyldneren overholder de løpende forpliktelsene ved å tære på kapitalen, jf. Brækhus, Omsetning og kreditt I, Oslo 1991, s. 122-123. Om dette spørsmålet er det imidlertid uenighet i juridisk teori, og det motsatte standpunkt forfektes av Huser, Gjeldsforhandling og Konkurs bind 2, Bergen 1988, s. 107 og Jahre, Uttak og unndragelse under insolvens, Økokrims skriftserie, Oslo 1991, s. 7-8.

Det er heller ikke utvetydig fastlagt hvor langvarig en forbigående betalingsudyktighet kan være før illikviditetsvilkåret regnes som oppfylt, jf. M. H. Andenæs, Konkurs s. 15-16 med videre henvisninger. I juridisk teori er det antydet perioder fra noen få dager og opp til i hvert fall tre måneder. Dette vil imidlertid kunne bero på omstendighetene i den enkelte sak. For eksempel må det være relevant å legge vekt på hvor langvarig illikviditeten allerede har vært på det tidspunktet insolvensvurderingen foretas, jf. blant andre Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene, s. 104.

Det kan reises spørsmål ved om insolvensbegrepet i konkursretten er enhetlig. Spørsmålet er diskutert av Straffelovrådet i NOU 1999: 23 s. 26 flg. (med videre henvisninger s. 26). Dommen i Rt. 1982 s. 1426, hvor en latent skatteplikt for gevinst ved tvangssalg ikke ble regnet med i insolvensvurderingen, kan tyde på at insolvensvurderingen kan påvirkes av hvilken sammenheng begrepet insolvens skal benyttes i. Resultatet i dommen har antagelig sammenheng med at skatteansvaret ikke ville blitt utløst ved salg fra et eventuelt konkursbo.

Den insolvensvurderingen som foretas i forkant av konkursåpningen, vil ikke være avgjørende for om det foreligger insolvens i strafferettslig sammenheng. Det høye beviskravet i straffesaker gjør det vanskeligere å konstatere insolvens etter straffeloven kapittel 27. Tvil om formuesforholdene må i større grad komme skyldneren til gode. Det kan selvsagt heller ikke komme på tale å anvende de særskilte reglene om presumsjon for insolvens i konkursloven §§ 62 og 63.

Det er ikke et krav etter strl. § 281 annet ledd, § 283 a, § 284 og § 285 annet ledd at skyldneren er insolvent på det tidspunktet han foretar disposisjonen. Det er tilstrekkelig at han blir insolvent som følge av transaksjonen, jf. Ot. prp. nr. 75 (1948) s. 44. Dette alternativet er imidlertid ikke aktuelt i forhold til straffeloven § 283 a om oppbudsplikt. Normalt vil heller ikke fyllestgjørelse eller sikkerhetsstillelse etter § 284 om kreditorbegunstigelse i seg selv medføre insolvens, men dette gjelder ikke ubetinget. For eksempel kan en fra før insuffisient skyldner bli illikvid, og derved muligens insolvent, ved å betale uforfalt gjeld. At skyldneren blir insolvent som følge av transaksjonen er på denne bakgrunn først og fremst aktuelt ved ordinær formuesforringelse i forkant av fellesforfølgning, jf. §§ 281 og 285, begges annet ledd. Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene, s. 110 flg. mener imidlertid at det også i forhold til gjeldende § 281 annet ledd bør kreves at gjerningspersonen var insolvent på handlingstidspunktet.

Det har ingen betydning for straffbarheten om disposisjonen kan omstøtes. Dette betraktes som et etterfølgende forhold, jf. Bratholm/Matningsdal, Straffelovkommentaren bind II Oslo 1995, s. 764 og Rt. 1993 s. 1518.

6.2 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet peker på at konkursrettens insolvensbegrep ikke er enhetlig. Rådet drøfter også enkelte andre tvilsspørsmål knyttet til konkurslovens insolvensbegrep, og konstaterer (s. 29 sp. 1) at

«... også innenfor de noenlunde sikre rammer for det konkursrettslige insolvensbegrep, kan det oppstå vanskelige spørsmål både av faktisk og rettslig art. Disse problemene forsterkes når det er spørsmål om å konstatere insolvens i strafferettslig sammenheng.»

Rådet peker videre på de særskilte problemene som reiser seg når det gjelder å fastsette gjerningstidspunktet for den kreditorskadelige handling. I forhold til omstøtelsesreglene er dette langt på vei løst av rettsvernsregelen i dekningsloven § 5-10, men i straffesaker må det på selvstendig grunnlag avgjøres når handlingen er foretatt (utredningen s. 29 sp. 2):

«Påtalemyndigheten vil ofte være henvist til å føre bevis for skyldnerens insolvens på gjerningstidspunktet ved å ta utgangspunkt i skyldnerens regnskaper og annen tilgjengelig, supplerende informasjon. Dersom regnskapsføringen er mangelfull, vil påtalemyndigheten gjerne savne det bevismessige grunnlag for å konstatere at skyldneren var insolvent på gjerningstidspunktet. Dette kan etter omstendighetene gi skyldneren en oppfordring til i ettertid å «pynte på» regnskapene eller å gjøre regnskapsmaterialet helt eller delvis utilgjengelig for bobestyrer og påtalemyndighet. De bevismessige problemer rådet her peker på, er så vidt alvorlige og praktiske at de bør tillegges betydning ved utformingen av straffebudene.»

Etter Straffelovrådets vurdering tilsier de vanskelighetene insolvensvilkåret medfører i strafferettslig sammenheng at vilkåret bør utvides til også å omfatte handlinger som er foretatt når skyldnerens økonomiske stilling er nær insolvens, jf. utredningen s. 30. I samsvar med den svenske straffeloven Brottsbalken 11. kap. 1 § og 3 § foreslås det å bygge ut vilkåret til også å ramme situasjoner hvor skyldneren står i påtakelig fare for å bli insolvent (utredningen s. 30 sp. 2):

«Dersom straffebudet bare opererer med et vilkår om insolvens, vil bl.a. rimelig tvil om verdien av skyldnerens eiendeler og omfanget av gjelden på gjerningstidspunktet måtte føre til frifinnelse, selv om domstolen finner det tilstrekkelig godtgjort at konkurs er nær forestående. Med rådets forslag blir stillingen annerledes. Men alternativet vil også omfatte tilfelle hvor det i og for seg er klart at skyldneren ikke var insolvent på gjerningstidspunktet, men hvor faren for insolvens var påtagelig. [...] Selv om hovedsiktemålet med å innføre det alternative vilkåret om påtagelig fare for insolvens, er å avhjelpe de faktiske og rettslige problemer strafferettslig håndhevelse av et insolvensvilkår innebærer, vil tilfellene hvor skyldner anses å stå i påtagelig fare for å bli insolvent, ligge så nær opp til hovedtilfellene at det er ubetenkelig å likestille disse.»

Noen oppbudsplikt kan det imidlertid ikke bli tale om så lenge konkurslovens vilkår ikke er oppfylt. Endringen foreslås derfor ikke å berøre § 283 a.

Straffelovrådet legger til grunn at den foreslåtte utvidelsen vil gjøre det mindre nødvendig å avgrense eksakt insolvensbegrepet i straffeloven kapittel 27. Som eksempel påpeker rådet at skyldneren i forhold til en latent skattegjeld, jf. foran om Rt. 1982 s. 1426, utvilsomt må stå i påtakelig fare for å bli insolvent når tvangsrealisasjon er forestående.

I § 281 annet ledd om formuesforringelse ved insolvens foreslår Straffelovrådet også en uttrykkelig lovfesting av det alternative vilkåret om at skyldneren blir insolvent ved handlingen. Det legges til grunn at dette er i samsvar med gjeldende rett, jf. utredningen s. 78. Derimot foreslås det ikke å ta med dette alternativet i § 284 om kreditorbegunstigelse, jf. utredningen s. 81-82. Rådet begrunner dette med at det ikke er noe vesentlig behov for et slikt alternativt vilkår, siden man bare unntaksvis vil bli insolvent som følge av en kreditorbegunstigelse. Videre antas det at slike unntakstilfeller vil rammes av det alternative vilkåret om påtakelig fare for insolvens.

Insolvensvilkåret i § 281 annet ledd foreslås for øvrig supplert med en presumsjonsregel for insolvens ved alvorlige brudd på regnskapsreglene, som i realiteten fremstår som en omvendt bevisbyrderegel, jf. punkt 12.2.2 nedenfor.

6.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget om å utvide insolvensvilkåret har fått bred støtte i høringsrunden. Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Salten herredsrett, Oslo, Bergen, Kristiansand og Bodø politidistrikter, ØKOKRIM, Konkursrådet (med tilslutning av Den Norske Advokatforening), Politiembetsmennenes Landsforening, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, Skattedirektoratet, Toll- og avgiftsdirektoratet, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Norsk Rederiforbund og Sparebankforeningen er alle positive til den foreslåtte endringen. Flere av høringsinstansene fremholder at dagens insolvenskrav gjør det svært vanskelig å få pådømt lovbrudd etter straffeloven kapittel 27.

Nærings- og handelsdepartementet støtter forslaget, men uttrykker en viss bekymring for at reglene kan bli vanskelige å anvende:

«Ved å utvide regelverket til også å gjelde tiden før insolvens, ser vi at man i bestemmelsens kjerneområde (insolvenssituasjoner) vil unngå komplisert bevisføring. I grenseområdet (påtagelig fare for insolvens) er bestemmelsene imidlertid etter vår mening mer kompliserte enn tidligere, og det vil kunne ta tid før man i domstolene finner en standard.»

ØKOKRIM mener at endringsforslaget innebærer en hensiktsmessig forenkling av beviskravene:

«Ved at terskelen for domfellelse på denne måten senkes noe, vil man kunne oppnå straffereaksjoner i tilfeller som er klart straffverdige, men som tidligere ikke ble påtalt. Det alternative vilkåret vil også lede til at man unngår «uriktige» frifinnelser i saker hvor insolvens rent faktisk foreligger, men hvor det har vært vanskelig å bevise dette utover enhver rimelig tvil.»

Politiembetsmennenes Landsforening understreker at de foreslåtte endringene i insolvensvilkåret må ses i sammenheng:

«Å bare endre «ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshavere» til «insolvent/insolvens» ville kunne skape større bevisproblemer. Når det også foreslås et tillegg for de handlinger som foretas når «debitor står i påtagelig fare for å bli insolvent» vil det bli betydelig enklere å ramme de klanderverdige handlingene som blant annet finner sted når konkurs er uunngåelig grunnet en håpløs insuffisiens, men kravet til illikviditet ikke er oppfylt grunnet stadig tilsig av kapital fra for eksempel en bankforbindelse.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening er svært positive til at det utformes regler «som avhjelper en del bevistvil om insolvenssituasjonen, slik at det i større utstrekning kan oppnås pådømmelse overfor straffverdige handlinger begått i tiden forut for konkurs/offentlig gjeldsordning». Tilslutningen bygger imidlertid på en forutsetning om at det «fortsatt tas hensyn til at skyldneren på sin side har et legitimt behov for handlefrihet i sine bestrebelser på å overvinne sine økonomiske problemer gjennom å tilstrebe en fortsatt drift av virksomheten».

Norsk Rederiforbund viser til at den foreslåtte formuleringen også vil kunne ramme forretningsmessige disposisjoner som foretas for å redde bedriften i en kritisk fase, og at det er viktig å presisere i forarbeidene at dette ikke skal rammes, selv om det i ettertid kan vise seg at forventningene til markedsutviklingen var for optimistiske:

«Rederinæringen særpreges av at den er svært syklisk. Skipsverdiene svinger i takt med fraktmarkedene, til dels raskt og mye. I motsetning til mange andre næringer der insolvens vil være resultat av en negativ utvikling over tid, kan verdisvingninger innenfor rederinæringen føre til at et selskap svinger fra utvilsomt å være solvent til insolvens og tilbake igjen på svært kort tid.

[...]

Verken bedriften eller kredittgiverne er normalt tjent med at driften stopper opp på et tidspunkt hvor verdiene er lave. Normalt vil alle parter være best tjent med at virksomheten holdes gående frem til markedet, og dermed verdiene, igjen har steget. Dersom markedssituasjonen vedvarer å være dårlig gjennom lengre tid enn forventet og resultatet blir en konkurs, kan det imidlertid i ettertid være vanskelig å avgjøre om virksomheten hadde 'rimelig utsikt til å unngå konkurs' på disposisjonstidspunktet.»

NHO fremhever at det bør presiseres i forarbeidene at det regelmessig vil kunne oppstå situasjoner hvor det i ettertid viser seg at disposisjonen ikke skulle vært foretatt, men hvor den på det aktuelle tidspunkt var klart forsvarlig. Dette kan være aktuelt innenfor næringer som er utsatt for store verdisvigninger.

Konkursrådet gir full tilslutning til den foreslåtte utvidelsen av insolvensvilkåret, men har bemerkninger om ordvalget:

«Konkursrådet oppfatter forslaget dithen at det tas sikte på å ramme de tilfeller hvor det er høy grad av sannsynlighet for at insolvens vil inntreffe, og at dette vil skje i en nær fremtid. Muligens ville «nærliggende fare» være et noe mer treffende uttrykk i denne sammenheng.»

Sparebankforeningen gir forslaget støtte, men uttrykker skepsis til at endringen vil få noen særlig betydning i praksis:

«Det fremgår i utredningen s. 30 annen sp. at i praksis vil disse tilfellene ligge «nær opp» til hverandre, og at en slik likestilling derfor vil være «ubetenkelig». Det naturlige motspørsmål vil da være hvor mye som reelt vinnes gjennom et slikt alternativt vilkår, også hensett til den tolkning og grensedragning som må skje i forhold til standarden «påtagelig». For vår del og sett fra et banksynspunkt peker vi her bl.a på eksemplet på s. 31 første sp. første avsn. som en illustrasjon på hvor komplisert grensedragningen kan bli også under dette alternative vilkår.

[...] Vårt inntrykk er [...] at det kritiske spørsmål i forhold til bevisvurderingen og håndhevingen gjelder debitors subjektive forhold i relasjon til insolvenssituasjonen [...].»

Trondheim politidistrikt går som eneste høringsinstans imot forslaget. Standpunktet begrunnes blant annet med at det nye vilkåret vil medføre betydelige tolkningsproblemer:

«Fortolkninger vil være nødvendig i forhold til ordet «påtagelig», et annet fortolkningsproblem vil være å fastslå faregraden, og hvor nærliggende en insolvenssituasjon trenger å være.

Brukerne vil i forhold til dette begrepet være usikre, tvil vil lettere forekomme og derav henleggelse eller frifinnelse på det anvendelsesområdet dette vilkåret er tiltenkt.

Det någjeldende «insolvens»-begrep fremstår for brukerne som relativt konkret. Utrykket er definert i konkurslovgivningen. Dette er et vilkår vi har erfaring med, og en er klar over hvilke bevistema som skal belyses.»

Trondheim politidistrikt foreslår i stedet at det innføres en egen legaldefinisjon som tar utgangspunkt i det eksisterende insolvensbegrep, og som utvides med enkelte typetilfeller, herunder midlertidig solvens:

«Det bør vurderes om ikke straffeloven bør innta en legaldefinisjon av begrepet insolvens, som ikke nødvendigvis er eksakt lik den konkursrettslige fortolkning av begrepet. Dette for å fange opp de typetilfeller som er straffverdige, men hvor innholdet i det någjeldende insolvensbegrepet medfører at disse tilfellene i dagens situasjon, ikke fanges opp som straffbare.

Trondheim Politidistrikt foreslår at en benytter seg av det eksisterende insolvensbegrep og utvider dette med tiltenkte typetilfeller.

Begrepet kunne blitt utvidet med å gjelde midlertidig insolvens. Selv om debitor kommer i balanse en periode rett før konkurs, bør en handling som feks. går på tvers av kreditorfellesskapet i en periode med solvens før han igjen blir klart insolvent, også gjøres straffbar.

Videre bør en periode med solvens, hvor solvensen kommer av at konkursdebitor har fått tilgang til midler via en straffbar handling, betraktes som insolvens. Trondheim politidistrikt er enig med Jahre's betraktninger vedrørende dette spørsmålet, og vil også tilføye at boforringelse i en slik situasjon som beskrevet, vil være å betrakte som straffverdige handlinger.»

Når det gjelder forslaget om å innføre begrepet «insolvent» i lovteksten, mener ØKOKRIM og Konkursrådet at det bør være utslagsgivende at dette innebærer en språklig forenkling av bestemmelsene. Det påpekes imidlertid at

«... når det derved anvendes et begrep som er legaldefinert i konkursloven, svekkes muligens bevisstheten hos brukerne i forhold til at det strafferettslige insolvensbegrep - som påpekt av Straffelovrådet - ikke fullt ut er kongruent med det sivilrettslige begrep. I noen sammenhenger antas dette også å kunne påvirke bevisstheten i forhold til de ulike krav til bevis for insolvens i strafferetten og sivilretten, eksempelvis hos bobestyrere og borevisorer.»

6.4 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen er enig med Straffelovrådet i at straffeloven kapittel 27 også bør ramme boforringende handlinger som foretas til tross for at det er en «påtakelig fare for» at skyldneren blir insolvent ved handlingen, jf. NOU 2002: 4 s. 387. Allerede på dette stadiet inntrer det etter kommisjonens oppfatning en skjerpet lojalitetsplikt overfor fordringshaverne, som bør reflekteres i de aktuelle straffebestemmelsene. Det legges til grunn at det er illojalt og straffverdig av skyldneren å unndra eiendeler eller forfordele fordringshavere når den økonomiske tilstanden er så nær insolvens.

6.5 Departementets vurderinger

Departementet er enig med Straffelovrådet i at det nåværende vilkåret om at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles, rent språklig bør erstattes med et krav om insolvens. Dette er i overensstemmelse med den nåværende tolkningen av det økonomiske vilkåret i § 281 annet ledd, § 283 a, § 284 og § 285 annet ledd, og innebærer følgelig ingen realitetsendring. Lovteksten blir likevel lettere tilgjengelig, noe som er en del av formålet med revisjonen.

Departementet er enig med Straffelovrådet i at § 281 annet ledd om formuesforringelse ved insolvens mv. også bør fange opp det tilfelle at skyldneren blir insolvent ved handlingen. Heller ikke dette innebærer noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett. I motsetning til Straffelovrådet mener departementet at dette alternativet også bør tas med i bestemmelsen om kreditorbegunstigelse (lovutkastet § 282). Det er etter departementets oppfatning naturlig at avgrensningen av det økonomiske vilkåret er likt i disse bestemmelsene. At kreditorbegunstigelser sjelden vil medføre insolvens, har mindre betydning så lenge det ikke er helt utenkelig. Også Straffelovrådet mener at det økonomiske vilkåret i § 284 bør utvides til å omfatte de tilfellene der skyldneren står i påtakelig fare for å bli insolvent. Da gir det etter departementets oppfatning liten mening at bestemmelsen ikke skal være anvendelig når vedkommende rent faktisk blir insolvent ved disposisjonen. Departementet slutter seg ikke til rådets oppfatning om at en i slike tilfeller bør være henvist til en fortolkning av alternativet om påtakelig fare.

Vanskelighetene med å bevise at skyldneren var eller ble insolvent ved en disposisjon gjør at påtalemyndigheten i mange tilfeller må nøye seg med å forfølge regnskapsovertredelsene. Men handlingens straffverdighet vil normalt ikke være betinget av at skyldneren var eller ble insolvent. Dersom skyldneren står i påtakelig fare for å bli insolvent ved handlingen, er det i prinsippet en tilfeldig fordel for skyldneren om insolvens likevel ikke inntreffer.

Det sentrale bør heller være skyldnerens vurderingsgrunnlag på det tidspunktet formuesforringelsen eller kreditorbegunstigelsen foretas. Når faren for insolvens er påtakelig, bør skyldnerens varsellamper blinke. Effektivitetshensyn kommer følgelig etter departementets syn ikke i konflikt med straffverdighetsvurderinger dersom det økonomiske vilkåret utvides til også å omfatte de tilfellene der skyldneren står i påtakelig fare for å bli insolvent ved handlingen. Departementet er enig i den begrunnelsen som er gitt av Straffelovrådet, jf. punkt 6.2 foran, og støtter forslaget.

Samtidig vil departementet understreke at «påtakelig» er et strengt krav, med et relativt begrenset anvendelsesområde. Rent språklig innebærer ordet «påtakelig» et strengere krav til sannsynligheten for at insolvens vil inntre enn ordet «nærliggende», som er foreslått av Konkursrådet. Et eksempel kan være en skyldner som får stadig tilførsel av ny kreditt, og derved unngår konkursåpning, med den konsekvens at underbalansen blir stadig større. Som nevnt i punkt 6.1, kan det etter omstendighetene bli konstatert insolvens i slike tilfeller. Uansett vil skyldneren normalt stå i påtakelig fare for å bli insolvent, slik at det er unødvendig å tøye insolvensbegrepet. På den annen side kan det også i slike tilfeller tenkes at den økte kredittgivningen er et fornuftig bidrag til en skyldner som har en realistisk sjanse til å komme «over kneika». Det må derfor alltid foretas en konkret vurdering av skyldnerens fremtidsutsikter på tidspunktet for disposisjonen. Som påpekt av NHO, må vurderingen av om disposisjonen har vært forsvarlig, knytte seg til disposisjonstidspunktet.

Som Straffelovrådet har fremhevet, er det naturlig nok ikke aktuelt å utvide det økonomiske vilkåret i straffebudet om unnlatelse av å begjære oppbud eller gjeldsforhandling (utkastet § 284).