7 Vern av kreditorfellesskapet eller en enkeltstående kreditor?

7.1 Gjeldende rett

De fleste straffebudene i straffeloven kapittel 27 retter seg mot krenkelser av kreditorfellesskapet. Dette gjelder § 281 om boforringelse, § 283 a om unnlatelse av å begjære oppbud eller gjeldsforhandling, § 284 om kreditorbegunstigelse og § 285 om vågelig foretagende mv., jf. anvendelsen av begrepet «fordringshaverne». Straffeloven § 282 om eksekusjonshindring skiller seg fra de andre bestemmelsene i kapitlet ved at den retter seg mot krenkelser av enkeltforfølgende fordringshavere.

Det er ikke noe krav at skyldneren har mer enn én fordringshaver for at handlingen kan sies å ha rammet kreditorfellesskapet, jf. Rt. 1934 s. 317. Ved kreditorbegunstigelser følger det av selve gjerningsbeskrivelsen at skyldneren må ha to eller flere kreditorer.

Med begrepet «kreditorfellesskapet» siktes det til fellesskapet av alminnelige, usikrede kreditorer. Det er disse kreditorene som vil ha dividendekrav i konkurs. Pantekreditorene tilhører ikke kreditorfellesskapet, men også krenkelser overfor pantekreditorene vil normalt gå ut over fellesskapet. Når pantobjektet forringes, må panthaveren i stedet gjøre sitt personlige krav gjeldende i boet. I et konkursbo innebærer dette at antallet dividendefordringer øker. Dette gjelder imidlertid ikke uten unntak. Det personlige kravet kan for eksempel være bortfalt ved foreldelse, selv om pantesikkerheten består, jf. foreldelsesloven § 27 nr. 3. I et slikt tilfelle er handlingen utelukkende en krenkelse av sikkerhetsretten. Strafferettslig er det da straffeloven § 278 som kommer til anvendelse.

7.2 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet foreslår at det ikke lenger skal være et vilkår i straffeloven § 281 annet ledd om formuesforringelse ved insolvens mv. at handlingen rammer hele kreditorfellesskapet, jf. utredningen s. 33. Lovteksten foreslås derfor formulert slik at den direkte verner mot krenkelser av en eller flere fordringshavere. Forslaget må sees i sammenheng med at § 282 om eksekusjonshindring foreslås opphevet, jf. punkt 13.2 nedenfor. Rådet mener at nåtidens utstrakte lojalitetssynspunkter og hensynet til effektiv innfordring av pengekrav tilsier at straffelovens regler om forbrytelser i gjeldsforhold bør omfatte handlinger som er egnet til å svekke dekningsutsikten for enkeltkreditorer, selv om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring ikke er igangsatt. Før iverksetting av tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring kommer ikke § 282 til anvendelse. Videre peker rådet på at det kan innebære en viss håndhevingsmessig fordel at forbudet mot boforringelser rammer handlinger som er egnet til å unndra aktiva fra kreditorforfølgning, uten at det er et bevistema hvorvidt handlingen rammer kreditorfellesskapet. Det vises også til at bestemmelsene i dansk straffelov § 283 første ledd og § 292 likestiller krenkelser av enkeltkreditorer med krenkelser av kreditorfellesskapet.

7.3 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser har uttalt seg uttrykkelig om dette spørsmålet. Forslaget får imidlertid støtte fra Trondheim byrett, Oslo politidistrikt og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond.

7.4 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen ser ikke noe praktisk behov for å følge opp forslaget om at § 281 annet ledd også skal verne enkeltstående fordringshavere, jf. utredningen s. 389. Kommisjonen viser til at den i motsetning til Straffelovrådet foreslår å videreføre § 282, og at enkeltstående fordringshavere i tillegg er vernet av bestemmelsene om svikaktig dobbeltsalg, krenking av sikkerhetsrett og underslag (straffeloven §§ 255, 256, 277 og 278). Etter kommisjonens oppfatning bør man så langt det er mulig tilstrebe å unngå overlappende straffebud.

7.5 Departementets vurderinger

Departementet foreslår i likhet med Straffelovkommisjonen å videreføre en egen bestemmelse om eksekusjonshindring i lovutkastet § 283 første ledd bokstav a. Dette reduserer betydningen av å utvide anvendelsesområdet for bestemmelsen om formuesforringelse under insolvens, gjeldende § 281 annet ledd, lovutkastet § 283 første ledd bokstav b, til krenkelser av enkeltstående fordringshavere. Spørsmålet er om den foreslåtte endringen får noen reell betydning overhodet.

Dersom formuesforringelsen rammer et pantbeheftet objekt, vil krenkelsen i utgangspunktet ramme panthaveren. Normalt vil imidlertid panthaveren også ha et personlig krav mot skyldneren, slik at formuesforringelsen også går ut over kreditorfellesskapet, og allerede av den grunn kan rammes av straffebudet mot formuesforringelse ved insolvens mv. Uansett vil handlingen falle inn under straffeloven § 278 om krenkelse av sikkerhetsrett. Etter Straffelovrådets oppfatning bør deres forslag til § 281 annet ledd tolkes innskrenkende i den grad det allerede dekkes av særregler som §§ 277 og 278, jf. utredningen s. 36. Dette vil i tilfelle innebære at den foreslåtte utvidelsen ikke får betydning ved unndragelse mv. av pantsatte eiendeler. Departementet er imidlertid noe skeptisk til en så streng tolkning. Det bør ikke være noe i veien for å subsumere handlingen som en gjeldsforbrytelse, så lenge bestemmelsene anvendes i stedet for, og ikke i tillegg til §§ 277 eller 278. Dette kan for eksempel gjøres av hensyn til strafferammen. Men som regel vil det være mer naturlig å anvende spesialreglene.

Ved forringelse av aktiva som ikke tjener til sikkerhet for noe krav, er det vanskelig å finne noe praktisk eksempel på at unndragelsen kan ramme bare en enkeltstående kreditor, og ikke kreditorfellesskapet som sådan.

Et slags mellomtilfelle er Straffelovrådets eksempel på s. 36 i utredningen, at skyldneren innfrir en usikret fordring ved å foreta oppgjør med et formuesgode som en tredjeperson har separatistrett i. Med «separatistrett» menes at vedkommendes krav er sikret ved pant, eller at vedkommende har eiendomsrett til en gjenstand e.l., slik at kravet holdes utenfor konkursen. Rådet legger til grunn at den nye boforringelsesbestemmelsen vil være anvendelig overfor slike handlinger, fordi det ikke lenger skal være et vilkår at kreditorfellesskapet rammes. I eksemplet bortfaller et usikret krav, mens det i stedet kommer et nytt - formodentlig usikret - krav fra den som har separatistrett (S). Virkningen er altså uten økonomisk betydning for kreditorfellesskapet, mens S står igjen med et usikret krav. Situasjonen vil være annerledes for de øvrige kreditorene dersom S har sikkerhet for sitt nye krav. I så fall vil dekningsutsiktene for kreditorfellesskapet reduseres. Spørsmålet er imidlertid om S i det hele tatt kan sies å være en fordringshaver som beskyttes av bestemmelsen om formuesforringelse under insolvens. Hvis vedkommende betraktes som eier av formuesgodene med separatistrett, vil et erstatningskrav først oppstå idet forringelsen skjer. Da er den separatistberettigede ikke fordringshaver på det tidspunktet loven forutsetter. Under enhver omstendighet vil det normalt være andre straffebud som det er mer naturlig å anvende overfor krenkelser av en fordringshaver med separatistrett, nemlig §§ 255 og 256 om underslag eller § 277 om svikaktig dobbeltsalg.

Departementet antar på denne bakgrunn at en lemping i forhold til det nåværende vilkåret vil ha liten betydning. Det kan likevel ikke utelukkes at det i praksis vil forekomme tilfeller av unndragelser mv. som ikke rammer kreditorfellesskapet, men bare enkeltstående kreditorer, og hvor andre straffebud enten ikke er anvendelige eller ikke har en tilstrekkelig høy strafferamme. Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at overlappende straffebud så vidt mulig bør unngås. På den annen side kan en viss overlapping gjøre det enklere å håndheve regelverket. Under enhver omstendighet er det en vesentlig forskjell på gjerningsbeskrivelsen i bestemmelsen om formuesforringelse ved insolvens mv. og andre straffebud som er nevnt foran, herunder § 282 om eksekusjonshindring. For at noe skal rammes som formuesforringelse, stilles det krav om at skylderen er insolvent (eller i en insolvenslignende situasjon). Departementet går på denne bakgrunn inn for å følge opp forslaget fra Straffelovrådet. Proposisjonsutkastet bruker derfor uttrykket «en eller flere av fordringshaverne» også i forhold til § 283 første ledd bokstav b.

Straffelovrådet har ikke foreslått noen tilsvarende endring i gjeldende § 284 om kreditorbegunstigelse. Departementet er enig i at rettstilstanden bør opprettholdes på dette punkt, slik at det fortsatt skal være et vilkår at kreditorfellesskapet rammes. Disposisjoner som går i favør av en fordringshaver og i disfavør av en enkelt blant flere andre fordringshavere, ligner mer på en unndragelse og bør vurderes etter det generelle straffebudet om formuesforringelse, hvor det ikke lenger vil være et vilkår at disposisjonen forringer stillingen til hele kreditorfellesskapet.

Departementet foreslår derfor at utkastet § 282 om kreditorbegunstigelse bare skal rette seg mot handlinger som rammer kreditorfellesskapet, jf. uttrykket «forringer fordringshavernes dekningsutsikt».