13 Eksekusjonshindring

13.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 282 retter seg mot «den som under tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring ved fortielse eller uriktige opplysninger eller på annen måte søker å unndra noen av sine eiendeler fra å tjene til dekning for en fordringshaver».

I motsetning til etter § 281 annet ledd oppstilles det ikke her noe vilkår om at handlingen rammer kreditorfellesskapet, jf. punkt 7.1 foran. Bestemmelsen verner enkeltforfølgende fordringshavere, jf. formuleringen «en fordringshaver». Det er uten betydning om hensikten er at midlene skal komme en annen fordringshaver til gode, slik at det samlet sett ikke skjer noen forringelse av fordringshavernes situasjon, jf. Andenæs, Formuesforbrytelsene, 6. utg. Oslo 1996, s. 179.

Videre er det ikke noe vilkår at skyldneren er insolvent. Paragraf 282 skal først og fremst beskytte mot manglende betalingsvilje, men heller ikke dette er noe vilkår etter bestemmelsen. Det er tilstrekkelig at skyldneren hindrer fordringshaveren i å gjennomføre sin dekningsaksjon. Følgelig har det ingen betydning for anvendelsen av straffebudet at skyldneren hadde til hensikt å oppfylle forpliktelsen på annen måte.

Bestemmelsen kommer til anvendelse «under tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring», det vil si fra det tidspunktet fordringshaveren har begjært utlegg eller annen tvangsforretning og frem til tvangsforretningen er avsluttet. Ved utleggsforretninger som fremmes for å inndrive enkelte offentlige krav, vil det ikke alltid bli fremsatt utleggsbegjæring. Slik er det f.eks. ved skatteoppkreverens utleggsforretninger etter skattebetalingsloven § 36. Det må i slike tilfeller antas at tvangsfullbyrdelsen kan anses igangsatt fra det tidspunkt skyldneren får varsel om at utleggsforretning vil bli avholdt. Også handlinger foretatt på et tidligere tidspunkt kan ha til formål å hindre en vellykket dekningsaksjon fra en enkeltforfølgende fordringshaver, men dette er ikke tilstrekkelig til å gjøre forholdet straffbart etter straffeloven § 282. Når tvangsforretningen er avsluttet, og fordringshaveren har ervervet sikkerhetsrett i formuesgodet, vil eventuelle rettsstridige forføyninger fra skyldnerens side i stedet rammes av § 278.

Gjerningsbeskrivelsen i § 282 retter seg direkte mot den som «søker» å unndra noen av sine eiendeler. Også forsøk på unndragelse regnes dermed som fullbyrdet overtredelse av bestemmelsen.

Det er uten betydning på hvilken måte unndragelsen skjer. Straffebudet nevner alternativene fortielse og uriktige opplysninger. Disse må sees i lys av den opplysningsplikten skyldneren har etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9, som imidlertid først inntrer «når namsmannen gir pålegg om det».

Skyldkravet i § 282 er forsett, jf. straffeloven § 40. Etter § 283 straffes imidlertid også grovt uaktsomme overtredelser, men da med en lavere strafferamme (bøter eller fengsel inntil seks måneder). Strafferammen i straffeloven § 282 er bøter eller fengsel inntil tre år.

13.2 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet går inn for å oppheve straffeloven § 282, jf. utredningen s. 33, 38 og 80. Bestemmelsen antas å være overflødig som følge av forslaget om at også krenkelser av enkeltstående fordringshavere skal fanges opp av utkastet til § 281 annet ledd, jf. punkt 7.2 foran. Rådet peker på at utkastet til § 281 vil rekke lenger enn gjeldende § 282, siden det ikke oppstilles noe krav om at tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring skal være igangsatt. På den annen side erkjenner rådet at det også kan forekomme tilfeller som i dag rammes av § 282, men som ikke omfattes av rådets forslag til § 281 annet ledd. Rådet nevner som eksempel at en skyldner hindrer utlegg fordi han heller vil selge formuesgodet selv og betale fordringshaveren med salgsvederlaget. Etter rådets oppfatning er det ikke tilstrekkelig grunn til å opprettholde straffebudet for å «fange opp krenkelser av enkeltkreditorer på annen måte enn ved handlinger som svekker dekningsutsikten for vedkommende».

13.3 Høringsinstansenes syn

Oslo politidistrikt gir uttrykkelig støtte til opphevelsen av § 282, og viser til at

«den forslåtte strl. § 281, 2. ledd 1. punktum ved tilføyelsen « en» eller flere kreditorer i minst like stor grad som ved strl. § 282 tar sikte på å beskytte en enkeltkreditor mot debitors kreditorskadelige handlinger».

De andre høringsinstansene lar forslaget stå uomtalt.

13.4 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen er ikke enig i at bestemmelsen bør oppheves, og mener at bestemmelsen er «nødvendig for å beskytte en enkeltstående kreditor som ønsker å tvangsinndrive sitt krav i en situasjon hvor insolvens overhodet ikke foreligger, det vil si hvor det bare er tale om betalingsvegring fra skyldnerens side», jf. NOU 2002: 4 s. 388.

Kommisjonen foreslår imidlertid å oppheve den ordningen at forsøk er likestilt med fullbyrdet overtredelse. Det er - som nevnt før - kommisjonens generelle synspunkt at slike særregler i størst mulig utstrekning bør fjernes fra straffebudene, slik at det for eksempel vil bli adgang til straffri tilbaketreden, jf. NOU 2002: 4 s. 89-90.

Kommisjonen peker også på at man ved utformingen av bestemmelsen bør se hen til straffeloven § 278, jf. lovutkastet § 32-14 om krenking av sikkerhetsrett, og straffeloven § 343, jf. utkastet § 19-13 om hindring av tvangsfullbyrdelse mv.

Straffeloven § 282, jf. § 283, foreslås videreført i en felles bestemmelse, jf. utkastets § 33-2 om eksekusjonshindring. Skyldkravet skal som i dag være forsett eller grov uaktsomhet. Strafferammen foreslås satt til bøter eller fengsel inntil to år, jf. NOU 2002: 4 s. 392.

13.5 Departementets vurderinger

Behovet for § 282 om eksekusjonshindring reduseres når § 281 annet ledd om formuesforringelse ved insolvens mv. utvides til også å omfatte krenkelser av enkeltstående fordringshavere, jf. utkastet til § 283 og punkt 12.2.5 foran. Fordringshaverne har imidlertid også krav på vern i de tilfellene hvor det ikke foreligger insolvens, men hvor det av ulike grunner fremstår som nødvendig å tvangsinndrive kravet. Dette hensynet er det bare § 282 som ivaretar. Høringsinstansenes taushet om opphevelsesforslaget kan tyde på at bestemmelsen betraktes som lite viktig i praksis. Departementet er likevel av den oppfatning at bestemmelsen bør videreføres, slik Straffelovkommisjonen har foreslått. Bestemmelsen foreslås flyttet til § 283 første ledd bokstav a.

Gjerningsbeskrivelsen er foreslått tilpasset ordlyden i resten av bestemmelsen om formuesforringelse ved insolvens mv. og § 285 om boforringelse ved insolvens mv. På denne bakgrunn foreslås lovteksten å rette seg mot «en skyldner som foretar en handling som er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning for en fordringshaver». Etter departementets syn er det ikke nødvendig å presisere i lovteksten at hindringen kan foregå ved fortielse eller uriktige opplysninger. Slik opptreden vil åpenbart være egnet til å hindre at formuesgoder tjener til dekning for en fordringshaver, og vil følgelig rammes av straffebudet selv om det ikke er uttrykkelig nevnt.

Straffeloven § 283 om grovt uaktsom overtredelse av §§ 281 og 282 foreslås opphevet og innarbeidet i de respektive straffebudene. Skyldkravet i utkastet til § 283 om eksekusjonshindring vil derfor være forsett eller grov uaktsomhet. Det foreslås en felles strafferamme på bøter eller fengsel inntil tre år for vanlige forsettlige og grovt uaktsomme tilfeller av formuesforringelse ved insolvens eller eksekusjonshindring. Ved straffutmålingen må det legges vekt på at eksekusjonshindring normalt er mindre straffverdig enn formuesforringelse som rammer kreditorfellesskapet. Det foreslås ingen egen strafferamme for grove tilfeller av eksekusjonshindring.

For øvrig vises det til § 283 og spesialmotivene til bestemmelsen.