16 Uforsvarlige økonomiske disposisjoner

16.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 285 første ledd retter seg mot den som «innlater seg på spill eller annet vågelig foretagende som står i misforhold til hans økonomiske stilling, med den følge at formuesstillingen forverres og fordringshaverne påføres tap». Det er også straffbart om denne følgen bevirkes ved «ødsel levemåte eller annen lettsindig atferd eller ved grovt uordentlig forretningsførsel».

Vågelig foretagende kan for eksempel være et spekulasjonskjøp på børsen. Om transaksjonen ligger utenfor den ordinære forretningsvirksomheten er i prinsippet uten betydning, men den vil i så fall lettere bli ansett for å være vågelig, jf. Ot.prp. nr. 75 (1948) s. 46.

Med spill menes for eksempel lotteri, lykkespill (bingo, gevinstautomater mv.), pengespill (lotto, oddsen mv.) og totalisatorspill (hesteveddeløp). For at formuesstillingen skal være forverret som følge av spill, må det ha skjedd en reduksjon i skyldnerens aktiva. En økning av passiva er ikke aktuelt: «Af Spil og Væddemaal opstaar ingen Forpligtelse, og en Anerkjendelse af derved stiftet Gjæld er uforbindende», jf. straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 2.

For at spillet skal være straffbart, må det i likhet med annet vågelig foretagende stå i misforhold til skyldnerens økonomiske stilling, jf. Ot.prp. nr. 75 (1948) s. 46. Formuleringen ble valgt for å gjøre det klart «at man ikke bare kan legge vekt på hvilke midler mannen har på handlingstiden, men også på hans utsikt til å erverve nye midler, mens på den annen side hensyn også må tas til omfanget av hans forpliktelser».

Om skyldneren har en ødsel levemåte, må bero på om vedkommende har et forbruk som overstiger et rimelig nivå for en person i hans økonomiske situasjon. Lettsindig atferd vil som regel bestå i å ta en uforsvarlig risiko, for eksempel ved å overta et stort kausjonsansvar eller ved å unnlate å tegne forsikring, jf. Andenæs, Formuesforbrytelsene, 6. utg., Oslo 1996, s. 167 med videre henvisninger til rettspraksis. Med grovt uordentlig forretningsførsel siktes det først og fremst til uorden i regnskapsførselen, jf. Rt. 1982 s. 1793:

«Det er ikke hevdet at selve regnskapsførselen har vært uordentlig. Domfelte gir en generell erkjennelse av grovt uordentlig forretningsførsel og nevner som eksempler at han ikke anmeldte inntak av arbeidstakere til trygdekontoret, og at han ikke satte trukne skatter på egen konto. De nevnte forhold alene gir neppe grunnlag for å karakterisere forretningsførselen som grovt uordentlig, og det er heller ikke noe som viser at den nevnte uorden har medvirket til kreditorenes tap. Domfelte erkjenner at han «manglet merkantile forutsetninger», at han manglet oversikt over lønnssystemet, at han påtok seg for store utgifter i forhold til hva anbudene kunne tåle og at han engasjerte seg for meget i andre gjøremål. Intet av dette kan i seg selv være avgjørende for om selve forretningsførselen skal anses uordentlig.»

Det å fortsette driften av en næringsvirksomhet til tross for at den er tapsbringende, og derved påføre fordringshaverne tap, rammes ikke av § 285 første ledd, men av § 283 a, jf. Rt. 1982 s. 1793.

Til forskjell fra straffeloven § 281 annet ledd og § 285 annet ledd er det ikke noe vilkår etter § 285 første ledd at skyldneren er insolvent på gjerningstidspunktet. Handlingen kan også ellers innebære en uakseptabel risiko som materialiserer seg i et tap for fordringshaverne. Som eksempler på dette nevner Straffelovrådet spekulasjonsforretninger, manglende forsikringsdekning og garantiforpliktelser for økonomisk svakstilte hovedskyldnere uten tilfredsstillende sikkerhet for regresskrav, jf. utredningen s. 15. Det er riktignok ikke noe til hinder for å anvende bestemmelsen i de tilfellene hvor skyldneren er insolvent på gjerningstidspunktet. Men hvis skyldneren er klar over insolvensen, vil forholdet i mange tilfeller rammes av den strengere bestemmelsen i § 281 annet ledd, jf. punkt 12.2.1 foran. Det kan imidlertid tenkes at vilkårene der ikke er oppfylt, for eksempel hvis skyldneren mangler boforringelsesforsett, eller hvis det dreier seg om en gjeldsøkning. En annen sak er at jo svakere skyldnerens formuesstilling er, jo mindre skal det til for å konstatere misforhold mellom disposisjonen og den økonomiske stillingen, men dette er bare er et formelt krav etter første punktum om spill og annet vågelig foretagende.

Likevel er ikke en hvilken som helst lettsindig atferd, grovt uordentlig forretningsførsel eller vågelig foretagende straffbar etter § 285 første ledd. Det er et vilkår at handlingen har til følge at formuesstillingen forverres og at fordringshaverne påføres tap. En forverring av formuesstillingen innebærer at forholdet mellom aktiva og passiva forskyves, i den forstand at balansen svekkes. Til forskjell fra annet ledd kan dette også skje ved en økning av passiva, og ikke bare ved en reduksjon av aktiva. Det er heller ikke noe krav etter første ledd at svekkelsen er betydelig. Til gjengjeld er det som nevnt også et krav at fordringshaverne påføres tap. I motsetning til § 281 annet ledd og § 285 annet ledd er det altså ikke nok at skyldneren utsetter fordringshaverne for tapsrisiko, men det er ikke uten videre klart hva som ellers ligger i dette vilkåret. I forarbeidene heter det bare at tapet skal være «en følge av mannens handlemåte». Det foreligger ingen avgjørende rettspraksis i tilknytning til denne delen av bestemmelsen. Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene, Oslo 2000, s. 287 mener tapsvilkåret gjør at man forutsetningsvis må innfortolke et krav til skyldnerens økonomiske stilling, slik at det i hvert fall må kreves at handlingen har ført til slik formuessvekkelse at den samlede økonomiske stillingen nå må betegnes som insolvent. I motsatt fall foreligger det ikke noe tap for kreditorene. Andenæs, Formuesforbrytelsene s. 166 mener på den annen side at det antakelig ikke kan oppstilles noe slikt krav, og viser til følgende eksempel:

«Vi kan tenke oss at formuen ved en vågelig disposisjon er gått ned fra 500 000 kroner til henimot 0. Ved uhell eller kursfall som skyldneren ikke kan bebreides for, lider han ytterligere tap, så han blir insolvent. Også i dette tilfelle har den vågelige disposisjon bidratt til at kreditorene blir påført tap.»

Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene s. 288 hevder imidlertid at straffansvar må være utelukket i et tilfelle som dette, siden det her ikke foreligger årsakssammenheng mellom disposisjonen og kreditorenes tap. Hvis denne tolkningen legges til grunn, blir forskjellen mellom § 285 første ledd og §§ 281 og 285, begges annet ledd, mindre, for selv om det i de sistnevnte straffebudene oppstilles et insolvensvilkår, er det ikke et krav at skyldneren er insolvent på det tidspunktet han foretar disposisjonen. Det er tilstrekkelig at han blir insolvent som følge av transaksjonen, jf. punkt 6.1 foran. Straffeloven § 285 første ledd har like fullt selvstendig betydning, jf. foran om manglende boforringelsesforsett og økning av passiva. Dessuten krever ikke § 285 første ledd at følgen omfattes av forsettet, jf. nedenfor. Til støtte for det tradisjonelle synspunktet som Andenæs forfekter, kan imidlertid anføres at også en forbigående betalingsudyktighet kan påføre fordringshaverne tap, uten at dette er tilstrekkelig til å konstatere insolvens, jf. punkt 6.1 foran.

Formuleringen av lovteksten og sammenhengen med de øvrige straffebudene i kapitlet tilsier at det er kreditorfellesskapets dekningsmuligheter som må bli forringet, dvs. de dividendeberettigede kreditorene, jf. Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene s. 289-290, hvor det imidlertid påvises en viss uenighet med tradisjonell teori også på dette punkt.

Skyldkravet i § 285 første ledd er forsett, jf. § 40, men forsettet må ikke dekke de følger at formuesstillingen forverres og at fordringshaverne påføres tap. Det er tilstrekkelig at følgene er forutselige, jf. Ot.prp. nr. 75 (1948) s. 46, hvor det forutsettes at straffeloven § 43 kommer til anvendelse. Siden § 43 etter sin ordlyd bare gjelder straffskjerpelser, må dette bygge på en analogisk tolkning av bestemmelsen, jf. Andenæs, Formuesforbrytelsene s. 166-167. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil to år.

Når det gjelder § 285 annet ledd, vises det til fremstillingen i punkt 12.2.1 foran.

16.2 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet går inn for å videreføre vilkåret om at handlingen må ha til følge at fordringshaverne påføres tap, jf. utredningen s. 35. Rådet peker på at dette riktignok kan gi tilfeldige utslag, men at straff likevel ikke bør gjøres gjeldende med mindre tapsrisikoen slår ut. Det foreslås dessuten at fordringshavernes tap må være betydelig, jf. utredningen s. 83. Rådet synes forutsetningsvis å legge til grunn at dette ikke nødvendiggjør at skyldneren blir insolvent som følge av handlingen, jf. sitatet nedenfor.

Det nåværende vilkåret om forverret formuesstilling foreslås sløyfet fra lovteksten uten nærmere drøftelser, antakelig fordi det er vanskelig å forestille seg at det har noen selvstendig betydning ved siden av tapsvilkåret. Bestemmelsen foreslås også forenklet ved at alternativene «spill» og «ødsel levemåte» oppheves som overflødige ved siden av alternativene «vågelig foretagende» og «lettsindig atferd», jf. utredningen s. 83.

Etter rådets oppfatning skal det normalt mye til for at kommersielt motivert atferd kan rammes av § 285, jf. utredningen samme sted. Straffebudet forutsettes i hovedsak å rette seg mot transaksjoner som ligger utenfor rammen av skyldnerens alminnelige virksomhet.

For å tydeliggjøre skillet mellom §§ 281 og 285 foreslår Straffelovrådet å innføre en subsidiaritetsklausul i § 285 annet ledd, jf. utredningen s. 42 og 84. Dette betyr at det skal stå uttrykkelig i § 285 annet ledd at § 285 ikke kommer til anvendelse på handling som kan straffes etter § 281. Rådets forslag til utforming av § 281 annet ledd tilsikter samtidig å redusere behovet for å anvende § 285 første ledd på handlinger som begås når skyldneren er insolvent eller ved handlingen blir eller står i påtakelig fare for å bli insolvent, jf. punkt 6.2 foran om den foreslåtte utformingen av insolvensvilkåret i § 281 annet ledd. Dette skyldes forslaget om å erstatte kravet om boforringelsesforsett i § 281 med formuleringen «foretar handling som er egnet til å forhindre at noen formuesgoder tjener til dekning ...», samt at § 281 annet ledd også foreslås å omfatte boforringelse i form av gjeldsøkning, jf. punkt 12.2.2 foran. Men når vilkårene i § 281 ikke er oppfylt, legger rådet til grunn at § 285 skal kunne anvendes, også når skyldneren på gjerningstidspunktet var, ble eller stod i fare for å bli insolvent, jf. utredningen s. 42:

«Det kan ... også etter rådets forslag tenkes tilfelle som omfattes av § 285, første ledd, men som ikke omfattes av § 281, andre ledd selv om skyldneren var eller ble insolvent eller stod i påtagelig fare for å bli insolvent på gjerningstidspunktet. Et eksempel kan være den insolvente skyldner som forringer sitt bo med samtykke fra en søkegod tredjeperson som har stillet eller stiller seg som garantist eller står solidarisk medansvarlig på annet grunnlag overfor samtlige av skyldners kreditorer. Så langt garantisten er søkegod når kreditorene kan kreve garantisten, vil kreditorene ikke lide tap som følge av hovedskyldners boforringelse. I relasjon til forslaget til § 281, andre ledd må slike tilfelle trolig likestilles med tilfelle hvor tredjeperson gir skyldner tilsagn om likviditet til å dekke sin gjeld: heller ikke da kan det normalt komme på tale å anvende § 281, andre ledd overfor boforringende skyldner i og med at skyldner forutsetningsvis kan trekke på likviditeten til å dekke sine kreditorer (men i tilfellene med garanti/solidarisk medansvar på annet grunnlag vil skyldner i og for seg kunne være insolvent når han ikke selv ved egne midler eller ved utnyttelse av kreditt kan tilfredsstille sine kreditorer). Dersom garantisten blir insolvent etter at skyldner har foretatt en boforringende handling, kan det imidlertid bli spørsmål om å se skyldners tidligere boforringende handlinger som straffbare etter § 285, første ledd (som «lettsindig atferd»), gjennom den risiko for tap som boforringelsen utsetter kreditorene for. Når vilkårene for anvendelse av § 285, første ledd i og for seg anses oppfylt, og forholdet ikke finnes å kunne rammes av § 281, andre ledd, er det ikke noe hinder for straff etter § 285, første ledd at skyldner var insolvent eller stod i påtagelig fare for å bli insolvent på gjerningstidspunktet.»

Skyldkravet foreslås senket til grov uaktsomhet, jf. utredningen s. 58-59 og punkt 9.2 foran, men det skal fortsatt være tilstrekkelig at tapsfølgen er forutselig, jf. utredningen s. 84. Det foreslås ingen endringer i strafferammen, jf. punkt 10.2 foran.

Når det gjelder § 285 annet ledd, vises det til fremstillingen i punkt 12.2.2 foran.

16.3 Høringsinstansenes syn

Bare Oslo politidistrikt har uttalt seg om straffeloven § 285 første ledd. Oslo politidistrikt understreker behovet for å videreføre bestemmelsen:

«Strl. 285, 1. ledd bør beholdes som vern mot debitors kreditorskadelige handlinger som foretas før debitor er eller blir insolvent eller står i påtakelig fare for å bli insolvent ved handlingene når disse fører til et uakseptabelt og betydelig tap for kreditorene. Debitor har, på dette stadiet i sin virksomhet, en betydelig grad av økonomisk handlefrihet. Denne må allikevel ikke misbrukes og være av en slik vågelig art, baseres på lettsindig adferd eller grovt uordentlig forretningsførsel, slik at kreditorene lider betydelig tap.

Når det gjelder alternativet «vågelig foretagende» antar en det bare bør anvendes i tilfeller som gjelder ikkekommersielle motiverte handlinger eller som etter en forretningsmessig vurdering innebærer en uforsvarlig eller uakseptabel tapsrisiko for kreditorene. Bestemmelsen er ment å supplere strl. § 281, 2. ledd for kreditortapsbringende handlinger forut for debitors insolvens eller hvor det foreligger påtakelig fare for insolvens ved handlingene. Handlingene tar i utgangspunktet ikke sikte på boforringelse, men innebærer kommersielt uakseptable eller uansvarlige handlinger med store tapsrisiki som senere manifesterer seg i betydelig tap for kreditorene.

Slike handlinger bør belegges med straff for å beskytte kreditorene.

De skadelige handlinger som er nevnt i forslaget tar tilstrekkelig hensyn til slikt kreditorvern.»

Når det gjelder høringsinstansenes syn på skyldkrav og strafferammer, vises det til punkt 9.3 og 10.3 foran.

16.4 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen er i hovedsak enig i de foreslåtte endringene og foreslår et liknende straffebud inntatt i lovutkastet § 33-1 om uforsvarlige økonomiske disposisjoner, jf. NOU 2002: 4 s. 388.

Kommisjonen viser til et forslag fra Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene, Oslo 2000, s. 356-357 om å supplere bestemmelsen med et uttrykkelig insolvensvilkår, men sier seg enig med Straffelovrådet i at det er behov for et straffebud som beskytter mot kreditorskadelige handlinger uavhengig av om et eventuelt insolvensvilkår er oppfylt.

Kommisjonen går imidlertid inn for en mer generell formulering av gjerningsbeskrivelsen:

«Som Straffelovrådet skriver på s 83-84 i utredningen, konsumerer uttrykket «lettsindig atferd» langt på vei alternativet «vågelig foretagende», og går antakelig «noe lenger i retning av mer generelt å sanksjonere skyldnerens uforsvarlige og kreditorskadelige atferd». Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene s 357 foreslår samlebetegnelsen «uforsvarlige forhold», riktignok i forhold til en bestemmelse med et noe annet innhold. Beskrivelsen vil imidlertid være dekkende også for den paragrafen som foreslås her. Kommisjonen har benyttet uforsvarlighetsbegrepet i paragrafoverskriften, og antar at det også kan være anvendelig i gjerningsbeskrivelsen. Forslaget må sees i sammenheng med at det etter utkastet vil være et vilkår at fordringshaverne påføres betydelig tap, noe som innebærer en kvalifisering i forhold til gjeldende rett, jf Straffelovrådets utredning s 35 og 83.»

Når det gjelder skyldkravet, foreslår kommisjonen at det generelle kravet om forsett eller grov uaktsomhet også skal gjelde i forhold til tapsfølgen, slik Straffelovrådet har foreslått for bestemmelsen ellers. Kommisjonen viser til at rådet går inn for en liknende forenkling når det gjelder skyldkravet i straffeloven § 283 a.

Heller ikke Straffelovkommisjonen foreslår noen endring i forhold til gjeldende rett når det gjelder strafferammen, jf. NOU 2002: 4 s. 392.

16.5 Departementets vurderinger

Departementet er enig i at det er behov for å beholde et straffebud som retter seg mot den type uforsvarlige økonomiske disposisjoner som nevnt i straffeloven § 285 første ledd, samtidig som det er nødvendig med enkelte justeringer i forhold til den nåværende bestemmelsen. Av hensyn til kronologien i kapitlet foreslås straffebudet dessuten flyttet til § 281.

Mange av de tapsbringende disposisjonene som foretas i forretningslivet, vil i ettertid kunne karakteriseres som uforsvarlige. Det er ikke dermed sagt at de er straffverdige. Spørsmålet er hvor grensene skal settes. Etter departementets oppfatning er det rimelig å innsnevre bestemmelsen til bare å gjelde i de tilfellene hvor fordringshavernes tap har vært betydelig, slik Straffelovrådet har foreslått. En annen sak er at dette nærmest vil være ensbetydende med et krav om fremtidig insolvens: Insolvensen må riktignok ikke nødvendigvis inntreffe i direkte tilknytning til disposisjonen, men vil vanligvis være en mer avledet følge, slik situasjonen for eksempel vil være ved manglende forsikringsdekning. For å markere forskjellen fra det alminnelige insolvensvilkåret i de andre straffebudene, anser imidlertid departementet det mest hensiktsmessig å beholde den nåværende terminologien.

Det gjeldende vilkåret knyttet til alternativet spill eller annet vågelig foretagende, om at handlingen må stå i misforhold til skyldnerens økonomiske stilling, foreslås opphevet. Det foreslås at skyldnerens handlinger må påføre fordringshaverne «betydelig tap» for å rammes av bestemmelsen. Det foreslås at skyldkravet for dette vilkåret, som for de øvrige vilkårene i bestemmelsen, skal være forsett eller grov uaktsomhet. Det vil formodentlig sjelden kunne forekomme at en skyldner ved spill eller annen risikopreget aktivitet forsettlig eller grovt uaktsomt påfører fordringshaverne betydelig tap, uten at handlingene samtidig står i misforhold til skyldnerens økonomiske stilling.

Vilkåret om at formuesstillingen må forverres foreslås opphevet som overflødig ved siden av tapsvilkåret.

Departementet er enig i at de blandede skyldkravene bør oppheves og erstattes av generelle krav om forsett eller grov uaktsomhet, jf. punkt 9.5 foran. Det er rimelig at bestemmelsen også blir anvendelig på tilfeller hvor den risikoskapende handlingen foretas grovt uaktsomt.

Når det gjelder strafferammen, er departementet enig i at den fortsatt bør settes til bøter eller fengsel inntil to år, jf. punkt 10.5 foran.

Det er ikke meningen at bestemmelsen skal kunne anvendes i konkurrens med utkastet til § 283 første ledd bokstav a om formuesforringelse ved insolvens mv. Departementet legger til grunn at dette vil følge av alminnelig lovtolking, og ser derfor ikke behov for å ta inn en særlig regel om dette i lovteksten, slik Straffelovrådet har foreslått i utkastet til § 285 annet ledd.

For øvrig vises det til utkastet til § 281 og spesialmotivene til bestemmelsen.