11 Unntak fra straff

11.1 Hvordan bør unntaket fra straff utformes?

11.1.1 Generelt

Et unntak fra legemiddellovens bestemmelser om at besittelse og bruk av narkotika er straffbart, kan tenkes gjennomført på flere måter.

Amnesti benyttes vanligvis i de tilfellene hvor straffbar handling ikke forfølges strafferettslig (straffettergivelse).

Straffrihetsgrunnene kjennetegnes ved at det ikke oppstår noe straffansvar. Gjerningspersonen skal frifinnes når lovens vilkår er oppfylt; spørsmålet er ikke overlatt til rettens skjønn. Handlingen anses i de fleste tilfeller som rettmessig. Dersom handlingen er rettmessig - altså lovlig - taler man gjerne om en rettmessighetsgrunn. Dersom handlingen kun er straffri, ikke rettmessig, taler man om en unnskyldningsgrunn.

Straffritaksgrunnene gir tradisjonelt adgang til å frita for straff når nærmere fastsatte vilkår er oppfylt. Retten har da en skjønnsmessig adgang til å frita for straff når de fastsatte vilkårene er oppfylt. Handlingen blir straffri, men ikke rettmessig.

Spørsmålet er om sprøyteromsordningen i tilfelle skal tillates i form av en amnestibestemmelse, straffrihetsregel eller straffritaksregel, og dersom det skal fastsettes en straffrihetsregel - om den skal være en rettmessighetsgrunn eller en unnskyldningsgrunn.

11.1.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene la i høringsnotatet til grunn at det ikke er naturlig å utforme unntaket som et amnesti (side 13):

«En amnestibestemmelse om at bruk og besittelse av en brukerdose i sprøyterommet ikke skal forfølges strafferettslig, er etter departementenes oppfatning mindre egnet. Hvis lovgiverne på forhånd har bestemt at man skal kunne bruke en brukerdose heroin i sprøyterommet uten straff, kan det synes mindre naturlig å bruke amnestibetegnelsen. Amnestibetegnelsen er vanligvis forbundet med en straffrihet som innvilges i ettertid. Av hensyn til politiets etterforskningsplikt i straffeprosessloven § 242, er det dessuten mer hensiktsmessig at forholdet ikke gjøres straffbart enn at det gis et amnesti. Politiet har i utgangspunktet ingen plikt til å etterforske et forhold som ikke er straffbart.»

Departementene foreslo at unntaket ble gjennomført i form av en straffrihetsregel, men slik at handlingen bare anses som straffri, ikke rettmessig. Departementene drøftet spørsmålet slik (side 13-14):

«Etter departementenes syn bør det ikke være opp til rettens skjønn om handlingen skal straffes eller ikke. Det vil ikke være så store individuelle forskjeller fra sak til sak. Behovet for en slik skjønnsmessig vurdering er derfor ikke stort. Dessuten vil en skjønnsmessig vurdering skape usikkerhet for brukerne, og gjøre ordningen vanskelig å praktisere. Departementene går derfor inn for at det innføres en straffrihetsregel, altså at den det gjelder skal ha et absolutt krav på straffrihet.

Det neste spørsmålet blir da om det bør etableres en rettmessighetsgrunn eller en unnskyldningsgrunn.

Ved en unnskyldningsgrunn vil besittelse og bruk av narkotika i sprøyterommet være ulovlig, men strafforfølgning skal ikke iverksettes mot brukeren. Det kan hevdes at en slik ordning i større grad enn en rettmessighetsregel underbygger myndighetenes holdning om at befatning med narkotika er uønsket i samfunnet. En unnskyldningsregel representerer slik sett et mindre avvik fra gjeldende rett enn en rettmessighetsregel. Også i forhold til Norges internasjonale forpliktelser kan det være fordelaktig at sprøyterom gjennomføres i form av en unnskyldningsregel, jf. drøftelsen under pkt. 4 ovenfor.

På denne bakgrunn vil departementene foreslå at ordningen med sprøyterom gjennomføres i form av en straffrihetsregel for brukerne, men hvor handlingen bare anses som straffri, ikke rettmessig. Det samme kunne kanskje vært oppnådd med en straffritaksregel, dersom det gikk klart frem at straffritaket skal være obligatorisk i motsetning til den skjønnsmessige vurderingen som er vanlig. Departementene mener imidlertid at en straffrihetsgrunn i form av en unnskyldningsregel er den mest hensiktsmessige og riktige betegnelse på en ordning hvor handlingen skal være straffri, men ikke rettmessig.»

Når det gjelder behovet for en straffrihetsregel for det offentliges medvirkningsansvar, ble det vist til at en generell bestemmelse i loven om straffrihet for medvirkning vil rekke for langt. Departementene uttalte:

«Andre brukere av sprøyterommet og personalet skal ikke ha adgang til å bistå en bruker med selve sprøytesettingen, jf. pkt. 10 om rekkevidden av straffriheten. Dette skal fortsatt regnes som straffbar medvirkning. Straffrihetsregelen måtte derfor i tilfelle formuleres mer omstendelig for ikke å rekke for vidt. Dette vil være lovteknisk mulig. Departementene ser imidlertid ikke noe stort behov for en slik regel. Departementene har foran lagt til grunn at det offentliges medvirkning i form av tilrettelegging for sprøyterom, utdeling av brukerutstyr og generell veiledning fra personalets side, uansett ikke må regnes som straffbar medvirkning. Departementene anser det dessuten viktig at det offentliges handlinger i forbindelse med sprøyterommet anses som rettmessige/lovlige, og ikke bare straffrie. Rettsstridsreservasjonen i kombinasjon med særlovens straffrihetsbestemmelse og lovens formål, gir hjemmel for at det offentliges tilrettelegging og drift av sprøyterommet er lovlig. Det foreslås derfor ingen uttrykkelig straffrihetsregel på dette punktet.»

11.1.3 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Politidirektoratet er enig i departementenes vurdering av spørsmålet om straffrihet. Oslo og Troms politidistrikter uttaler seg i samme retning. Også Høgskolen i Stavanger må forstås tilsvarende.

Bare Norsk forening for kriminalreform (KROM)og Straffedes Organisasjon i Norge (SON) mener at straffriheten bør gjennomføres i form av en rettmessighetsgrunn.

Riksadvokaten uttaler at embetet ikke har sterke innvendinger mot en lovteknisk løsning som i forslaget, men at det ville foretrukket en bestemmelse som fastsatte at slike handlinger ikke skal straffeforfølges (amnesti). Riksadvokaten uttaler at en amnestibestemmelse tydeligere ville

«markere at man ikke ønsker å gjøre bruk av narkotika straffri, men at det av tunge sosiale hensyn ikke er formålstjenlig å bruke straff i visse nærmere avgrensede situasjoner i forhold til en bestemt gruppe personer.»

Selv om amnesti vanligvis er forbeholdt allerede begåtte straffbare handlinger, mener embetet at det ikke kan være noe i veien for å gi en amnestibestemmelse som også omfatter fremtidige lovbrudd. Riksadvokaten viser videre til at dersom det bestemmes at bruk og besittelse av en brukerdose heroin i sprøyterommet ikke skal forfølges strafferettslig, vil det heller ikke være «rimelig grunn» til å etterforske forholdet etter straffeprosessloven § 224.

Politiets Fellesforbund mener at en straffrihet i form av en unnskyldningsgrunn vil føre til at aktiviteten oppfattes som lovlig. Instansen viser blant annet til at i forebyggende arbeid blant barn og unge vil det nærmest være umulig å forstå tolkningen som departementene legger opp til. Instansen foreslår ingen alternativ løsning til en unnskyldningsgrunn.

Departementet har forståelse for synspunktet om at et amnesti kanskje tydeligere enn en unnskyldningsgrunn får frem myndighetenes syn på bruk av narkotika som uønsket i samfunnet. På den annen side skiller sprøyteromsordningen seg fra andre områder der lovgiver tidligere har benyttet amnesti. Riksadvokaten nevner selv våpenamnestiet. Selv om det ikke er noe i veien for å gi amnesti for fremtidige lovbrudd, vil dette ligge fjernt fra hva betegnelsen «amnesti» tradisjonelt har vært benyttet til. Begrepet har vært forbeholdt situasjoner hvor man i ettertid unnskylder et straffbart forhold som har funnet sted. Den løsning som riksadvokaten legger opp til, ligger etter departementets syn nærmere en tradisjonell påtaleunnlatelse enn et amnesti. På bakgrunn av høringen og med den begrunnelsen som er anført i høringsnotatet, fremmer departementet forslag om at besittelse og bruk av narkotika i sprøyteromslokalene blir gjort straffri.

I valget mellom en unnskyldningsgrunn og en rettmessighetsgrunn fastholder departementet sitt standpunkt om at straffrihetsregelen bør være en unnskyldningsgrunn, og viser til begrunnelsen i høringsnotatet. Departementet legger spesielt vekt på at en regel om at besittelsen og bruken fortsatt er ulovlig selv om den er fritatt for straff, vil ha en signaleffekt. En slik regulering er også best i samsvar med konvensjonsforpliktelsene.

Departementet kan være enig i at straffrihet i form av en unnskyldningsgrunn er en juridisk konstruksjon som det kan være vanskelig å forstå det nærmere innholdet av. Skal man gjennomføre en ordning med sprøyterom, er det imidlertid nødvendig med et unntak fra legemiddellovens bestemmelser om straff for besittelse og bruk av narkotika. Departementet legger vekt på at en unnskyldningsgrunn er den mest restriktive måten å gjennomføre dette unntaket på.

11.2 Hvilke handlinger som er straffrie (saklig avgrensning)

11.2.1 Oversikt

Departementene gikk i høringsnotatet inn for at bare en brukerdose heroin straffritt kan besittes og brukes i sprøyterommet. Medvirkning til bruk (bistand i forbindelse med sprøytesetting) fra andre brukere eller personalet, var etter forslaget ikke omfattet av straffriheten.

11.2.2 Type narkotikum

I forskriftsutkastet i høringsnotatet foreslås det at bare heroin skal kunne brukes straffritt i sprøyterommet. Begrunnelsen var at risikoen for overdoser øker når inntak av heroin kombineres med andre rusmidler. Å tillate inntak av flere rusmidler i sprøyterommet, kan oppfattes som å legge til rette for slik praksis. Det ble også vist til at det er heroin som først og fremst injiseres. Dessuten vil det være vanskeligere å avgrense en brukerdose dersom flere rusmidler aksepteres.

En rekke høringsinstanser har hatt synspunkter på forslaget.

Høgskolen i Oslo og Den norske lægeforening støtter forslaget, selv om sistnevnte instans ikke ser bort fra at type narkotikum i visse tilfeller kan være vanskelig for personalet å kontrollere.

De av høringsinstansene som er skeptiske til forslaget, eller går uttrykkelig imot, anfører noe ulike begrunnelser for sitt syn.

Sosial- og helsedirektoratet, Fylkesmannen i Sør-Trønderlag, Oslo kommune, Kirkens Bymisjon og Fransiskushjelpen synes å innta en prinsipiell holdning om at alle typer narkotikum bør omfattes av ordningen.

Asker kommune, Norsk forening for kriminalreform (KROM), Norsk Sykepleierforbund og Fagrådet innen Rusfeltet i Norge synes i større grad å legge vekt på de praktiske problemer for personalet når de skal kontrollere type narkotikum.

Stiftelsen Rus-Nett og Straffedes organisasjon i Norge (SON) går også imot forslaget, uten å begrunne sitt syn nærmere.

Departementet har forståelse for innvendingene som er reist mot å avgrense straffriheten til bruk av heroin. Dette er et vanskelig spørsmål som krever at ulike hensyn avveies nøye. Når departementet likevel fastholder at bare heroin straffritt bør kunne medtas og brukes i sprøyteromslokalene, må dette først og fremst ses i sammenheng med formålene med prøveordningen. Hvis formålet utelukkende var å sikre økt verdighet for misbrukerne, kunne det tale for å åpne for bruk av flere rusmidler. Men prøveordningen skal også oppfylle andre formål, som å bidra til å redusere antallet overdoser og bidra til å begrense skader som følge av sprøytesetting. Man må også se på den signaleffekten det vil ha å åpne for blandingsmisbruk i sprøyterommet. Det er mer risikofylt å blande rusmidler enn å bruke bare heroin. Blandingsmisbruk står i motsetning til flere av formålene med sprøyterom, og vil være i strid med anbefalt praksis. Det betyr ikke at blandingsmisbrukere ikke vil ha adgang til sprøyterommet, men at det ikke åpnes for blandingsmisbruk i sprøyterommet. Etter departementets syn er en avgrensning til heroin også best i samsvar med konvensjonsforpliktelsene.

11.2.3 En brukerdose

Flere høringsinstanser problematiserer forslagets avgrensning til en brukerdose heroin.

Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Datatilsynet, Asker kommune, Fagrådet innen Rusfeltet i Norge, Pro-Sentret, Sosial- og helsedirektoratet og Norsk Narkotikapolitiforbund etterspør fastere holdepunkter for hva som skal utgjøre en brukerdose.

Politidirektoratet mener at forskriften bør fastsette nærmere størrelsen av en brukerdose, og uttaler:

«For den enkelte narkomane vil en brukerdose variere fra 0,05 gram til ca 0,2 gram med heroinholdig blanding, avhengig av kvalitet og toleranse.

Innholdet av virkestoff i 1 gram heroin kan variere svært mye. 1 gram heroin deles vanligvis opp i 5-10 salgsdoser med heroinholdig blanding. (0,1 gram heroinholdig blanding selges for 150-200 kr, mens 0,2 gram heroinholdig blanding selges for 300-400 kr i Oslo.) Vanligvis er det nødvendig med 10-20 mg ren heroin for å oppnå en «normal» rus, avhengig av kvalitet og toleranse.»

Oslo politidistrikt uttaler:

«Den straffrie mengde er angitt til en brukerdose, som ikke er presist eller entydig. Imidlertid er det etter Oslo politidistrikts oppfatning neppe avgjørende å kunne angi en helt nøyaktig eller presis mengde - som uansett ville vært vanskelig - men en skjønnsmessig angivelse i forarbeidene av hva som normalt oppfattes som en brukerdose heroin, ville formentlig vært gunstig.»

Etter Statens helsetilsyns vurdering bør « ... dose ikke reguleres i forsøksordningen». Kirkens Bymisjon foreslår at den enkelte bruker kan ta med seg den mengde stoff som vedkommende forventer å benytte selv. Straffedømtes organisasjon i Norge (SON)er av samme oppfatning. Instansen viser til at erfaringer fra drift av sprøyterom i Norge og i andre land, gir grunn til å tro at brukerne likevel vil holde seg på sitt brukerdosenivå og ikke øke sitt forbruk. Norsk forening for kriminalreform (KROM) mener at det er liten risiko for at en slik regel fører til omsetning i sprøyterommet. Brukerne vil i følge KROM være varsomme med slike handlinger som kan skade tiltaket, og foreslår at det settes en øvre grense på to brukerdoser og tyve piller.

Kirkens Bymisjon foreslår at «intravenøs bruk av narkotika» endres til «injeksjon av narkotika», og viser til at svært mange også injiserer narkotiske stoffer under huden (subcutan injeksjon) og intramuskulært. Sosial- og helsedirektoratet mener også «intravenøs bruk» blir for snevert, og viser til at injeksjon som er ment å settes instravenøst kan bli «bomskudd» som settes intramuskulært.

Forslaget om at andre brukere av sprøyterommet eller personalet ikke skal kunne bistå med selve injiseringen, får uttrykkelig støtte av Oslo kommune, Kirkens Bymisjon og Norsk Sykepleierforening.

Pro-Sentret og Fransiskushjelpen viser til at mange er avhengig av hjelp for å injisere, og mener at det bør være anledning for brukerne til å yte slik bistand. Pro-Sentret støtter likevel forslaget om at slik medvirkning ikke skal omfattes av straffriheten, men mener at brukere som bistår hverandre, ikke bør ekskluderes fra ordningen.

11.2.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder avgrensningen av straffriheten til å gjelde én brukerdose. Departementet ser imidlertid behovet for at «en brukerdose» presiseres nærmere i motivene, og tar utgangspunkt i at vurderingen av hva som skal utgjøre en brukerdose ikke kan ses uavhengig av målgruppen for sprøyterommet.

Brukerne av sprøyterommet vil ha en helt annen toleranse for stoffet enn førstegangsbrukere, og dette må få betydning for hvilken mengde som godtas. I motsatt fall er det en risiko for at ordningen treffer på siden av målgruppen. Målgruppen for ordningen tilsier at en avgrensning til 0,1 gram blir for lite. Mengden som har etablert seg som en brukerdose/salgsdose i påtalemyndighetens arbeid, kan derfor ikke uten videre legges til grunn. Folkehelseinstituttet opplyser at 0,1 gram heroin tilsvarer en brukerdose for en «ikke-tilvendt person». En brukerdose for tilvendte misbrukere, ligger med andre ord høyere. Det finnes imidlertid ingen tilsvarende angivelse av den øvre grensen. En tungt belastet heroinmisbruker kan bruke vesentlig mer enn 0,1 gram heroin i en dose. Mengden heroin i samme dose kan også være avhengig av styrken (renheten) av heroinet. I dagens marked er for eksempel styrken av heroinet svakere enn for noen tid tilbake.

Slik departementet ser det, må det i forhold til sprøyterommet være avgjørende om mengden brukeren tar med seg inn i sprøyteromslokalene representerer en spredningsfare i forhold til de andre brukerne av rommet. Det vil være av betydning hvilken mengde denne brukergruppen med rimelighet må forventes å benytte selv.

Departementet er klar over at det for politiet kan være håndhevingsproblemer forbundet med at en brukerdose i sprøyterommet ikke er klart definert. Men departementet er enig med Oslo politidistrikt i at en klar grense heller ikke er avgjørende. Enhver omsetning i sprøyterommet vil uansett være straffbar og føre til bortvisning, jf. utkastet til forskrift § 5 om regler for opptreden i sprøyterommet. Departementet vil tro at brukerne vil være tilbakeholdne med handlinger som vil skade tiltaket og dermed også dem selv. Departementet åpner likevel for at en brukerdose kan kvantifiseres nærmere i forskriften dersom det skulle vise seg å bli nødvendig, jf lovutkastet § 6 bokstav c. Evalueringen kan avdekke om det er behov for en avklaring på dette punktet ut over det motivene gir grunnlag for.

Departementet har forståelse for at personalet ikke alltid vil være i stand til å identifisere og kvantifisere type og mengde narkotika, men regner likevel med at dette stort sett vil la seg gjennomføre. Ordningen kan imidlertid ikke utformes slik at personalet må vurdere stoffets nærmere kvalitet og renhet. En slik vurdering er vanskelig å foreta. Politiet analyserer i utgangspunktet heller ikke stoffets kvalitet ved ilegging av forelegg for 1-2 brukerdoser.

Departementet er enig med Kirkens Bymisjon og Sosial- og helsedirektoratet i at det ikke er grunn til å gjøre forskjell ut fra om misbrukeren setter sprøyten intravenøst, intramuskulært eller under huden. Departementet legger særlig vekt på at målgruppen for sprøyteromsordningen vil være dem som ofte har «brukt opp» årene sine, og dermed benytter annen form for injisering enn den intravenøse. På denne bakgrunn foreslås det at «intravenøs bruk av narkotika» i lovteksten endres til «injeksjon av narkotika».

Departementet ser at de tyngst belastede rusmiddelmisbrukerne som følge av fysiske helbredsdefekter kan trenge hjelp til å injisere. I sprøyterommet er det derimot viktig både for personalet og brukerne at man ikke åpner for bistand til injisering. Av etiske grunner og av forsvarlighetshensyn kan ikke departementet se at det under noen omstendighet bør være adgang for slik bistand fra personalet. En slik grense vil dessuten hindre uro og avverge risikoen for «kjøp» av bistand i form av omsetning av narkotika. Departementet fastholder derfor forslaget om at verken personalet eller brukere kan assistere i forbindelse med selve injiseringen.

11.3 Straffrihetens geografiske avgrensning

11.3.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet gikk departementene inn for at bruk bare skal være straffritt i rommet som er innredet for bruk av narkotika (injisering). Besittelsen av brukerdosen burde derimot også være straffri i venterommet og samtalerommet. Departementene uttalte på side 24:

«Ingen andre lokaler/rom i tilknytning til sprøyterommet er omfattet av straffriheten. Utenfor sprøyterommet er bruk og besittelse av en brukerdose følgelig fortsatt straffbart. Det betyr i prinsippet at det ikke vil være straffritt å være i besittelse av en brukerdose på vei til sprøyterommet. Departementene har ikke funnet grunnlag for å fastsette et eventuelt straffritt territorium utenfor sprøytelokalene (frisone). Det foreslås imidlertid at Kongen kan gi fullmakt til å bestemme en eventuell frisone om det skulle vise seg nødvendig og hensiktsmessig.»

En person har i følge forslaget lovlig adgang når vedkommende er registrert som bruker av sprøyterommet og har mottatt et slags adgangsbevis. Den nærmere regulering av kriteriene for adgang samt utforming av adgangsbeviset, overlates til forskriftene. Selv om vedkommende rent fysisk oppholder seg i sprøyterommet, og rent faktisk oppfyller vilkårene for adgang, men ikke er registrert, omfattes han ikke av straffrihetsregelen.»

11.3.2 Høringsinstansenes syn

Høgskolen i Oslo støtter uttrykkelig forslaget om å gi en forskriftshjemmel som åpner for at det kan etableres en frisone.

Oslo politidistrikt, Troms politidistrikt, Datatilsynet, Kriminalomsorgen region Nordøst, Stiftelsen Rus-Nettog Ungdom mot Narkotika går uttrykkelig imot at straffriheten også skal gjelde et nærmere angitt område utenfor sprøyteromslokalene. Hovedbegrunnelsen er at grensen for frisonen er vanskelig å trekke, og at en slik sone vil åpne for fristeder der man kan omsette narkotika.

Oslo politidistrikt viser til at det vil kunne danne seg kø utenfor lokalet som vil kunne øve en tiltrekning på personer som vil selge stoff og representere et ordensmessig problem. Instansen er også bekymret for at

«et større område enn den umiddelbare nærhet til lokalene vil endre karakter og skape frykt blant publikum. Denne bekymringen er også knyttet til at forskriften i liten grad gir veiledning for hva som skal skje dersom politiets bekymringer blir realisert.»

Politidirektoratet sier seg enig i at straffriheten kun bør knytte seg til sprøyteromslokalene, og kommenterer ikke frisone nærmere.

Troms politidistrikt mener på den annen side at straffrihet i sprøyteromslokalene og ikke utenfor, vil sette politiet i en «umulig situasjon», og uttaler:

«Hva skal politiet foreta seg med en bruker som hevder å være på veg til sprøyterommet med en brukerdose på seg? Skal det spille noen rolle for vurderingen om vedkommende pågripes 100 eller 500 meter fra sprøyterommet? Og hva med brukeren som pågripes med 2 - 3 doser eller flere og som hevder å være på veg til sprøyterommet? Skal politiet beslaglegge det kvantum som går ut over en dose og opprette straffesak, og la vedkommende beholde en dose til bruk i sprøyterommet?

Man føler seg ganske forvisset om at politiet i praksis vil resignere, hvilket innebærer at besittelse av heroin i små mengder egentlig og reelt sett kommer til å bli legalisert - stikk i strid med alle gode intensjoner.»

Troms politisdistrikt mener at et eventuelt straffritt territorium utenfor sprøyteromslokalene heller ikke vil løse problemet, og uttaler:

«I forhold til den betydelige risiko for omsetning av heroin vil for øvrig en frisone fremstå som noe som på ingen måte kan anbefales.»

Politiets Fellesforbund uttrykker også skepsis med hensyn til lovforslagets avgrensning av den straffrie virksomhet. Instansen viser til at det nærmest vil bli umulig for politiet å gripe inn overfor misbrukere som hevder at de er på vei til sprøyterommet.

Norsk Narkotikaforbundetterlyser en tydelig avklaring i forhold til forventningen om en «lojal håndhevingspraksis» fra politiets side. Instansen mener forslaget kan innebære at man får områder der omsetning av narkotika og annen kriminalitet i praksis er vernet fra politiets inngripen. Instansen stiller spørsmål ved om forslaget må tolkes slik at politiet ikke skal gjøre jobben de er satt til, og mener forslaget underbygger at ordningen er en glidende overgang til full legalisering av narkotika.

Riksadvokatenfremhever at håndhevingsproblemene er betydelige, men understreker samtidig at den avgrensningen av straffriheten som departementene foreslår, tross alt reiser færrest problemer. Riksadvokaten uttaler videre:

«Det er en betydelig utfordring for politiet i de byer hvor det etableres sprøyterom å finne frem til en fornuftig håndhevingspraksis. Det har, som kjent, vært betydelig motstand i politiet mot å opprette sprøyterom. Men norsk politi er, og skal være, lojal mot de beslutninger politiske myndigheter treffer. Når det gis et skikkelig fundament for sprøyterommet, er det all grunn til å tro at politiet vil gjøre sitt beste for å balansere de to viktige hensyn: å respektere intensjonen bak opprettelsen av sprøyterom og at lovgiveren ikke ønsker en generell legalisering av bruk av narkotika. Problemstillingen vil bli drøftet med politimesteren ved leilighet».

Oslo politidistrikt, med støtte fra Politidirektoratet, må tolkes i samme retning. Instansene peker på at påtalemyndigheten må vurdere nærmere hvilken holdning den ut fra opportunitetsprinsippet skal ha til registrerte brukere som kan sannsynliggjøre at de er på vei til sprøyterommet.

Politidirektoratet fremhever behovet for at lokaliseringen av sprøyterom skjer i samråd med det lokale politidistriktet. Det vises til at lokalene bør ha en plassering som gir størst mulig ro og orden for omgivelsene rundt.

Få av høringsinstansene har uttrykkelig uttalt seg om grensen for lovlig adgang bør gå ved fysisk overskridelse av «dørterskelen» eller være avhengig av om vedkommende er registrert som bruker av ordningen. Norsk Sykepleierforbund og Pro-Sentret støtter generelt et forslag om registrering. Kirkens Bymisjon går prinsipielt imot.

11.3.3 Departementets vurdering

Høringsrunden har bidratt til å underbygge departementets tvil med hensyn til om en frisone utenfor sprøyteromslokalene er nødvendig og hensiktsmessig. Det som kunne tale for en slik frisone, er ønsket om å hindre at brukerne av sprøyterommet regelmessig blir «tatt» på vei til eller fra lokalene. En slik konsekvens vil kunne motvirke intensjonen med ordningen. På den annen side ser departementet håndhevingsproblemer og risiko for straffbare handlinger i tilknytning til en frisone. Departementet vil imidlertid understreke at en eventuell straffri sone utenfor sprøyteromslokalene ikke vil rekke lenger enn straffriheten innenfor.

På bakgrunn av innvendingene under høringen, og spesielt uttalelsen fra riksadvokaten, har departementet likevel kommet til at det ikke er behov for å gi hjemmel for frisone i prøveperioden. Dersom ordningen blir permanent, vil evalueringen kunne si noe om det er behov for at straffriheten utvides til et nærmere avgrenset område utenfor sprøyteromslokalene.

Det betyr at enhver aktivitet utenfor sprøyteromslokalene som i dag er straffbar - herunder besittelse og bruk av en brukerdose narkotika - fortsatt er straffbar etter lovforslaget. Politiet må imidlertid foreta en skjønnsmessig vurdering - ikke ulike den som skjer i forbindelse med brukerne på «Plata» i Oslo - av om politiet bør prioritere å strafforfølge besittelse av narkotika til personlig bruk som forekommer i nærheten av et sprøyterom. I denne vurderingen vil sprøyterommets intensjon stå sentralt. En lojal oppfølging betyr ikke at politiet skal avstå fra å gjøre jobben sin i forhold til enhver besittelse eller bruk av narkotika. Derimot vil det stå i et problematisk forhold til formålet med sprøyteromsordningen om politiet aktivt straffeforfølger åpenbart tungt belastede sprøytemisbrukere som befinner seg i umiddelbar nærhet av sprøyterommet og som er i besittelse av det som må antas å utgjøre en brukerdose heroin til personlig bruk. Skulle misbrukere begå andre lovbrudd, som voldsforbrytelser eller tyveri, skal vedkommende derimot selvsagt ikke stå i noen særstilling. Departementet støtter seg på dette punkt til riksadvokatens uttalelse, og har tillit til at politiet vil foreta en riktig avveining mellom hensynet til sprøyterommets intensjon og myndighetenes klare motstand mot å legalisere besittelse og bruk av narkotika.

I tilknytning til Troms politidistrikts eksempel vil departementet understreke følgende: Dersom politiet utenfor sprøyteromslokalene pågriper en person som viser seg å være registrert bruker av sprøyterommet, men som har med seg en mengde heroin som overstiger hva han med rimelighet kan forventes å bruke selv, bør politiets vurdering av om forholdet skal forfølges nærmere skje uavhengig av vedkommendes tilknytning til sprøyterommet. I et slikt tilfelle bør risikoen for omsetning være avgjørende, og omsetning er straffbart både innenfor og utenfor sprøyteromslokalene.

I lavterskel helsetiltaket som er samlokalisert med sprøyteromsordningen, går ikke departementet inn for at besittelsen av brukerdosen skal være straffri. Selv om kravet om samlokalisering med lavterskel helsetjeneste gjør helsetilbudet spesielt tilgjengelig for målgruppen, taler hensynet til klare regler imot straffrihet også i helsetjenestens lokaler. Straffrihet for besittelse av narkotika i helsetjenestens lokaler måtte i tilfelle bare gjelde registrerte brukere av sprøyterommet. Helsetiltaket vil imidlertid også være tilgjengelig for andre brukere enn dem som har lovlig adgang til sprøyterommet. Et slikt skille vil kunne skape uklarhet og håndhevingsproblemer. Dessuten ville det være et spørsmål i hvilke rom innenfor helsetiltaket straffriheten skal gjelde. Det kan ikke legges til grunn at lavterskel helsetiltaket vil være likt organisert alle steder hvor det opprettes sprøyteromsordning. Høringen har vist at det er viktig at det foretas en klar avgrensing av lokalene for straffrihet, slik at det ikke reises tvil om hvor grensen for straffriheten går. På denne bakgrunn kan ikke departementet gå inn for straffrihet i helsetjenestens lokaler. Departementet vil imidlertid fremheve at riksadvokatens uttalelse om lojal oppfølging av sprøyterommets intensjon vil være av særlig betydning i forhold til lavterskel helsetiltaket. Uansett vil dette forholdet kunne inngå i evalueringen.

Departementet deler Oslo politidistrikts bekymring for den offentlige ro og orden utenfor sprøyteromslokalene. Også brukerne av ordningen er tjent med at forholdene omkring lokalene ikke representerer et ordensmessig problem. Politilovens bestemmelser om håndhevelse av den offentlige ro og orden er her anvendelige. Departementet kan likevel se et behov for at forskriften presiserer politiets myndighet etter politiloven, jf. utkastet til forskrift § 14.

Departementet er enig i at man ved vurderingen av hvor sprøyterommet skal lokaliseres, bør legge vekt på omgivelsene rundt. Samtidig er det et formål at sprøyterommet oppleves som tilgjengelig for brukergruppen. Departementet kan ikke gå inn for en ordning hvor prøvekommunen er forpliktet til å rådføre seg med politiet om lokalisering av ordningen. Det stilles allerede krav om at ordningen samlokaliseres med lavterskel helsetiltak. Ytterligere krav til lokalisering av sprøyterommet kan gjøre det vanskelig for prøvekommunen å sette i gang forsøket. Departementet ser likevel at det ofte vil være hensiktsmessig om kommunen av eget tiltak rådfører seg med politiet. I utkastet til forskrift gis det dessuten klare regler for hva som er akseptert oppførsel i sprøyterommet, samtidig som det blir gjort klart at politiet har myndighet til å gripe inn for å sikre ro og orden. Uansett bør ordningens innvirkning på omgivelsene være et forhold som bør inngå i evalueringen.

Siden departementet går inn for en ordning med adgangsregulering, jf. punkt 9.3, vil det holde fast ved at lovlig adgang bør foreligge først når brukeren er registrert som bruker av ordningen og ikke ved fysisk passering av «dørterskelen». En slik regel vil gjøre det enklere for politiet å øve kontroll med ordningen.

11.4 Straffeprosessulle virkninger av straffrihet i sprøyteromslokalene

11.4.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementene skriver på side 24-25:

«For de tilfeller av bruk og besittelse som faller innenfor straffrihetsbestemmelsen, er det etter straffeprosessloven § 224 første ledd ikke rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold, og det skal derfor ikke innledes etterforsking. Politiet skal heller ikke registrere noen straffesak. Vilkårene for å benytte tvangsmidler mot brukeren vil derfor i utgangspunktet ikke være oppfylt, idet bruk og besittelse av én brukerdose narkotika i sprøyterommet ikke vil være straffbart. Konsekvensen av dette bør også være at politiet heller ikke ransaker og beslaglegger narkotika på misbrukeren i sprøyterommet, selv om det gjennom spaning er konstatert at vedkommende hadde stoffet på seg også på vei til sprøyterommet.

På den annen side er det viktig å få frem at brukerne av sprøyterommet ikke vil være beskyttet mot tvangsinngrep fra politiet. Har politiet skjellig grunn til mistanke om straffbare handlinger som faller utenfor straffrihetsregelen, bør politiet ha adgang til å aksjonere i sprøyterommet. Etter departementenes forslag vil for eksempel enhver omsetning, samt besittelse eller oppbevaring av mer enn én brukerdose narkotika i sprøyterommet, være straffbart og underlagt vanlig straffeprosessuell regulering.»

11.4.2 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har hatt bemerkninger til departementenes forslag på dette punkt.

Statens helsetilsyn trekker imidlertid frem personalets rolle dersom det skulle være vitne til straffbare handlinger i sprøyterommet:

«Mye taler for at personalet også må forholde seg til situasjoner som er straffbare, og ikke bare ulovlige men straffrie, for eksempel i forhold til omsetning av narkotika i eller umiddelbar nærhet av sprøyterommet. Hvilke regler som gjelder for slike situasjoner blir ikke beskrevet, og hvilke momenter som bør inngå i en vurdering eksemplifiseres ikke. Helsetilsynet vil peke på at offentlige tjenestemenn i slike situasjoner lett kan komme i lojalitetskonflikter, og vil uttrykke bekymring dersom det gis uklare føringer og rammer for hva offentlige ansatte kan stilles til ansvar for når det gjelder ivaretakelse av offentlige interesser som er beskyttet med straff. Imidlertid representerer denne type dilemma ikke noe nytt, og vi antar at en klargjøring kan bygge på erfaringer og føringer som er gitt i forbindelse med etableringen av andre typer lavterskeltiltak som feltpleie, sprøytebuss, etc.»

Asker kommune er inne på samme problemstilling, og mener det er uheldig dersom de ansatte må peke ut personer for politiet.

Kriminalomsorgen region Øst tar opp spørsmål i forhold til straffegjennomføringsloven. Instansen ber departementet om å gi føringer til kriminalomsorgen med hensyn til hvordan tilfeller med inntak av rusmidler i sprøyterom skal forholde seg til reglene for gjennomføring av straff. Det gjelder et generelt forbud mot inntak av legale eller illegale rusmidler i de fleste tilfeller av gjennomføring av straff. Instansen peker på at inntak av rusmidler kan føre til disiplinærreaksjoner, endringer av soningsregime eller faktisk innsetting i fengselet, og spør om slike reaksjoner overfor en bruker av sprøyterommet vil være i strid med intensjonen med sprøyterom. Kriminalomsorgen region Øst reiser også spørsmålet om kjennskap til at domfelte benytter sprøyterommet kan benyttes som grunn til mistanke om inntak av rusmidler i forhold til kriminalomsorgens regelverk.

11.4.3 Departementets vurdering

Departementet fastholder etter høringen beskrivelsen i høringsnotatet om politiets kompetanse til å aksjonere i sprøyteromslokalene. For de tilfeller av besittelse og bruk i sprøyteromslokalene som faller innenfor straffrihetsbestemmelsen, er vilkårene for å benytte tvangsmidler mot brukeren i utgangspunktet ikke oppfylt. Har politiet skjellig grunn til mistanke om straffbare handlinger som faller utenfor straffrihetsregelen, har de adgang til å aksjonere etter alminnelige straffeprosessuelle regler.

Departementet fastholder at personalet ikke skal ha plikt til å gripe inn i forhold til straffbare handlinger som måtte finne sted i sprøyteromslokalene i større grad enn det som følger av alminnelige regler. Høringen foranlediger at departementet kommenterer dette noe nærmere.

I utgangspunktet har ingen plikt til å anmelde straffbare forhold som man er vitne til. Et unntak er straffeloven § 139 om plikten til å anmelde eller på annen måte avverge visse alvorlige forbrytelser og deres følger. Straffeloven § 162 eller legemiddelloven § 24, jf. § 31 er ikke med i denne oppregningen. Det betyr at personalet ikke kommer i et strafferettslig ansvar om de ikke forsøker å avverge omsetning eller straffbar besittelse og bruk av narkotika. Annerledes vil det stille seg dersom de er vitne til betydelig grov legemsbeskadigelse eller drap. Avvergeplikten består inntil forbrytelsen er fullbyrdet eller følgene har opphørt. Paragraf 139 får ikke anvendelse på handlinger som allerede har funnet sted.

Straffeprosessloven § 227 bør også nevnes i denne sammenheng. Dersom personalet skulle være vitne til et dødsfall i sprøyteromslokalene og har mistanke om at døden er voldt ved en straffbar handling, vil personalet ha plikt til å underrette politiet.

For øvrig vil alminnelige regler om vitneplikt gjelde. Omfanget av vitneplikten vil blant annet bero på reglene om taushetsplikt.

Personalets erstatningsrettslige ansvar er omtalt i punkt 15.

Departementet fastholder at sprøyteromsordningen ikke får betydning for bestemmelsene om gjennomføring av straff. Dersom en straffedømt person har ruset seg straffritt i sprøyterommet, vil vedkommende likevel være underlagt regelverket etter straffegjennomføringsloven på vanlig måte. Regelen om at en permittent eller prøveløslatt skal møte til avtale med kriminalomsorgen i rusfri tilstand, gjelder for eksempel uavhengig av om handlingen som har forårsaket rusen kan straffeforfølges eller ikke. Også inntak av alkohol - som i seg selv er fullt lovlig - kan være brudd på regler om straffgjennomføring.