9 Sprøyteromsordningens nærmere innhold - utkast til forskrift

9.1 Oversikt

Lovforslaget i høringsnotatet ga Kongen fullmakt til å gi bestemmelser om blant annet hvem som skal ha lovlig adgang til sprøyterommet, ordninger for adgangsregulering, bemanning og krav til forsøkskommunen. Forslag til forskrift ble sendt på høring samtidig med lovforslaget. En rekke av høringsinstansene som støtter forslaget om å etablere sprøyterom som en prøveordning, har synspunkter på den nærmere utformingen av ordningen. Også flere av instansene som prinsipalt går imot forslaget, har merknader til den nærmere utformingen. Selv om en inngående behandling av disse spørsmålene hører under arbeidet med forskriften, vil forslaget til den nærmere regulering av sprøyterommets innhold og form, høringsinstansenes syn og departementenes vurdering, likevel bli omtalt i proposisjonen her.

Et foreløpig utkast til forskrift er vedlagt proposisjonen. Utkastet er utarbeidet av Sosialdepartementet i samarbeid med Justisdepartementet og Helsedepartementet. Når det i kapittel 9 vises til «departementene» siktes det til alle tre departementer.

9.2 Målgruppe

9.2.1 Forslaget i høringsnotatet

Antallet sprøytemisbrukere i Norge er anslått til mellom 11.000 og 15.000. Dette er ingen ensartet gruppe. Av hensyn til formålet med ordningen og Norges internasjonale forpliktelser, foreslo departementene i forskriftsutkastet i høringsnotatet at bare tungt belastede heroinmisbrukere som har fylt 18 år og som ikke er tilknyttet legemiddelassistert rehabiliteringstiltak (LAR), skal ha adgang til sprøyterommet.

I forhold til vilkåret om tungt belastet heroinmisbruker ble det vist til at de aller fleste «tungt belastede» vil befinne seg i aldersgruppen over 31 år, og de fleste vil være menn. Et flertall vil være sosialt ekskludert, og tilbringer store deler av døgnet i og ved de åpne oppholds- og omsorgsarenaene for illegale rusmidler (som «Plata» i Oslo). Misbruket har vanligvis pågått i mange år, og misbrukerne kjennetegnes ved at de ikke har klart å dra fordel av tradisjonelle tilbud, i alle fall ikke slike som tar sikte på at misbruket skal opphøre. Skadereduksjon og lavterskel tilbud oppfattes som mest realistisk og hensiktsmessig for denne gruppen av rusmiddelmisbrukere. Departementene viste til en dansk ekspertgruppe som oppstiller fem kriterier som en «tungt belastet heroinmisbruker» vil være kjennetegnet av, hvorav minimum fire må være oppfylt. Tegn på personlighetsforstyrrelse og fysiske helbredsdefekter er blant kriteriene (side 17-18 i høringsnotatet).

Samtidig bruk av legemidler i LAR og heroin, ble pekt på som uforsvarlig og i strid med de mål og retningslinjer som er fastsatt for deltakelse i LAR.

I forhold til aldersgrensen på 18 år, ba departementene spesielt om høringsinstansenes syn.

Lovforslaget ga Kongen fullmakt til å gi bestemmelser om målgruppen for ordningen.

9.2.2 Høringsinstansenes syn og departementenes vurdering

Høringsinstansene er delt i synet på om ordningen bør være forbeholdt tungt belastede heroinmisbrukere.

Hovedbegrunnelsen til de av høringsinstansene som støtter forslaget, er at sprøyterommet ikke skal bidra til å rekruttere eller til å dempe «angstnivået» til lite etablerte misbrukergrupper.

Hovedbegrunnelsen til de av høringsinstansene som er imot forslaget, er at ordningen skal være et lavterskeltilbud som bør være åpent for alle. Noen av instansene viser også til at det er viktig å få kontakt med rusavhengige som ikke har en lang ruskarriere bak seg.

Enkelte av høringsinstansene som i utgangspunktet er positive til avgrensningen, er kritiske til høringsforslagets definisjon av tungt belastet heroinmisbruker.

Oslo kommune foreslår følgende definisjon:

«Misbrukere med et svært langvarig, massivt og regelmessig injeksjonsmisbruk, ofte av flere stoffer og i kombinasjon med blandingsmisbruk med andre rusmidler. Disse misbrukerne har åpenlys manglende evne til å reagere positivt på de tilgjengelige behandlingstilbud på det nåværende tidspunkt, og de har ofte avbrutte behandlingsforsøk bak seg.»

Departementene går inn for at brukerne må være tungt belastede heroinmisbrukere for å få adgang til sprøyterommet. Departementene legger vekt på at det uansett må skje en form for siling i prøveperioden, om ikke annet av kapasitetshensyn. For å være i best mulig samsvar med konvensjonsforpliktelsene er det viktig å regulere ordningen slik at nyrekruttering unngås og at brukere som er på vei ut av sitt misbruk, ikke blir «tunge». Dette taler for å begrense ordningen til å gjelde de tyngste misbrukerne. Formålene med sprøyteromsordningen gjør også denne gruppen mest aktuell som målgruppe. Uansett vil målgruppen evalueres etter prøveperiodens utløp. Dersom evalueringen skulle begrunne en endring i kriteriene for adgang, vil dette kunne tas hensyn til i en eventuell permanent ordning.

Når personalet vurderer om kriteriet «tungt belastet heroinmisbruker» er oppfylt eller ikke, vil det der og da være vanskelig å ta stilling til om en person for eksempel har personlighetsforstyrrelser. Ordningens karakter tilsier at vurderingen av tungt belastet heroinmisbruker i noen grad må bli skjønnsmessig. Vurderingen må for en stor del basere seg på personalets erfaring med og kunnskap om rusmisbrukere generelt, og kjennskap til miljøet spesielt. Fordi avgjørelsen av om en bruker skal anses som «tungt belastet» må tas på stedet og i noen grad må bli skjønnsmessig, vil man nok i praksis falle tilbake på en vurdering som ligger nærmere definisjonen som Oslo kommune foreslår enn den som er lagt til grunn i høringsnotatet. Departementene ser derfor ingen stor realitetsforskjell mellom definisjonen av en tungt belastet heroinmisbruker i høringsnotatet og Oslo kommunes mer praktiske tilnærming til vurderingstemaet.

Et flertall av høringsinstansene går imot forslaget om en aldersgrense på 18 år, men de er delt i synet på om grensen bør ligge høyere eller lavere.

Statens helsetilsyn, Norsk forening for kriminalreform (KROM) og Pro-Sentret mener at man ikke bør fastsette noen aldersgrense.

Bergen kommune og Norsk Sykepleierforbundgir uttrykk for at aldersgrensen bør være lavere, uten at de angir noen eksplisitt grense.

Hovedbegrunnelsen til de av høringsinstansene som ikke ønsker noen aldersgrense eller en grense som er lavere enn 18 år, er at det først og fremst er de unge rusmiddelmisbrukerne som trenger å etablere kontakt med hjelpeapparatet og veiledning. Det blir også vist til tiltakets karakter av lavterskeltilbud som tilsier at alle som ønsker det, i prinsippet bør få adgang.

Høringsinstansene som mener at aldersgrensen bør være høyere enn 18 år, har ulike syn på hvor grensen bør gå.

Politidirektoratet, Fylkesmannen i Sør-Trønderlag og Norsk Narkotikapolitiforening går alle inn for en høyere aldersgrense enn 18 år uten å angi noen konkret grense.

Oslo politidistrikt fremholder at grensen bør være sammenfallende med aldersgrensen i LAR (25 år). Også Oslo kommune mener at grensen bør gå ved 25 år, men med mulighet for å gjøre unntak. Stiftelsen Kirkens sosialtjeneste foreslår 21 år, mens Landsforbundet mot stoffmisbruk og Rusfeltets samarbeidsorgan (Actis)foreslår 20 år. Barne- og familiedepartementet mener det skal gode grunner til at unge voksne under 23 år skal få adgang til sprøyterom, og viser til barnevernloven § 1-3 som gir barneverntjenesten anledning til å opprettholde tiltak frem til personen er 23 år.

Følgende instanser støtter forslaget om en aldersgrense på 18 år:

Sosial- og helsedirektoratet, Høgskolen i Bodø, Universitet i Bergen, Den norske lægeforening, Fagrådet innen Rusfeltet i Norge, Frelsesarmeen, Fransiskushjelpenog Helseansattes Yrkesforbund. Kirkens Bymisjon er i utgangspunktet negativ til aldersgrensen, men finner likevel å kunne støtte forslaget om en 18-årsgrense.

Barne- og familiedepartementet forutsetter at tiltaket samarbeider med barneverntjenesten, og at denne kobles inn ved behov. Norsk Sykepleierforbund forutsetter at det nedfelles i forskriften at ungdom under 18 år blir formidlet videre på forskriftsmessig måte til det øvrige hjelpeapparatet.

Departementene går inn for en 18-årsgrense og viser til den oppslutningen 18-årsgrensen har fått under høringen.

Departementene kan ikke gå inn for et sprøyterom uten aldersgrense. Det er en viktig målsetting for myndighetene å unngå nyrekruttering til narkotikamisbruk. Normalt vil avgrensingen «tungt belastet heroinmisbruker» utelukke dem under 18 år, men i noen tilfeller vil man finne mindreårige rusmiddelmisbrukere med flerårig injeksjonspraksis. Departementene mener ordningen ikke bør rette seg mot eller på annen måte være tilgjengelig for unge under 18 år. Mindreårige rusmiddelmisbrukere bør hjelpeapparatet oppnå kontakt med på annen måte enn gjennom en sprøyteromsordning. Departementene legger til grunn at personalet skal ha god kjennskap til andre tjenestetilbud, inklusive barneverntjenesten.

Selv om målgruppen gjennomgående vil være vesentlig eldre enn 18 år, mener departementene at en 18-årsgrense likevel er hensiktsmessig ut fra formålet med ordningen. Yngre tungt belastede heroinmisbrukere, som ikke er mindreårige, bør etter departementenes syn ha tilgang til den veiledning og kontaktetablering som sprøyterommet kan tilby.

Av høringsinstansene som uttrykkelig uttaler seg om forslaget om at brukere inntatt i legemiddelassistert rehabilitering (LAR), ikke skal ha adgang, går et flertall imot. Disse høringsinstansene begrunner sitt syn delvis med kontrollproblemer for personalet og dels med at mange av LAR-pasientene har et risikopreget sidemisbruk. Et synspunkt som fremføres er at det vil være viktig å fange opp LAR-pasienter som samtidig injiserer heroin, for på den måten å kunne informere om risiko og henvise tilbake til hjelpeapparatet.

Flere høringsinstanser støtter forslaget, med en begrunnelse som i hovedsak tilsvarer den i høringsnotatet.

Selv om det innenfor LAR-tiltakene forutsettes å være godt etablerte kontrolltiltak som skal forebygge og avdekke sidemisbruk, er departementene klar over at sidemisbruk forekommer. Det foreligger imidlertid ingen samlet oversikt over antallet LAR-pasienter som også har et sidemisbruk. Med bakgrunn i etablerte kontrolltiltak og det forhold at vedvarende alkohol- og/eller narkotikamisbruk ved siden av behandlingen kan gi grunnlag for utskriving av tiltaket, forutsetter departementene at antallet LAR-pasienter som har et vedvarende sidemisbruk, ikke er høyt.

Departementene ser likevel at det er nødvendig å fange opp dem som har et vedvarende sidemisbruk samtidig med deltakelse i et LAR-tiltak. Dette bør imidlertid være behandlingsapparatets og LAR-tiltakenes ansvar, og ikke en oppgave som skal tillegges sprøyteromsordningen.

Når departementene fastholder sitt forslag om at LAR-pasienter ikke skal gis adgang til sprøyterom, er hovedbegrunnelsen at en slik adgang vil bidra til å undergrave det etablerte opplegget for LAR-behandling, herunder de fastsatte mål og retningslinjer for tiltaket og nødvendige forsvarlighetskrav. Ved at LAR-pasienter får adgang til sprøyterommet gis det etter departementenes syn en uheldig signaleffekt. På denne bakgrunn opprettholder departementene forslaget om at deltakere i LAR ikke bør gis adgang til sprøyterom.

9.3 Adgangsregulering

I forskriftsutkastet i høringsnotatet la departementene til grunn at adgangen til tilbudet, og den nærmere regulering av denne, burde være så ubyråkratisk og enkel som mulig innenfor forsvarlige rammer. Det ble vist til tiltakets karakter av lavterskel. En omfattende søknadsprosedyre, med dokumenterte opplysninger og ventetid for søknadsbehandling, ble ikke ansett som ønskelig eller hensiktsmessig. Likevel mente departementene at en adgangsregulering i form av en førstegangsregistrering er nødvendig. Det ble vist til både muligheten for å føre statistikk i forbindelse med evaluering av ordningen, og til at sprøyterommet ikke skal rekruttere til narkotikamisbruk.

I alt tyve høringsinstanser uttaler seg prinsipielt om adgangsregulering. Et flertall av disse støtter forslaget om adgangsregulering, selv om enkelte peker på at det vil kunne bli vanskelig å gjennomføre en adgangskontroll basert på en skjønnsmessig vurdering av om kriteriene er oppfylt. Datatilsynet mener at det må stilles krav til dokumentasjon av hvorvidt adgangskriteriene er oppfylt.

Høringsinstansene som er kritiske til eller klart imot adgangsregulering, viser til at kontrolltiltak vil bidra til å redusere tilgjengeligheten av sprøyterommet.

Departementene mener hensynet til kontroll med prøveordningen krever en viss grad av regulering, samtidig som det innses at denne terskelen ikke må bli så høy at dette i realiteten ikke blir et lavterskeltilbud. Et flertall av høringsinstansene støtter også forslaget om adgangsregulering. Departementene går etter dette inn for en adgangsregulering som tilsvarer forslaget i høringsnotatet. Departementene understreker likevel at adgangsreguleringen vil bli evaluert.

Departementene har forståelse for innvendingen om at adgangsreguleringen vil bli praktisk vanskelig fordi den delvis må basere seg på en skjønnsmessig vurdering. Departementene mener likevel at en adgangsregulering med krav om dokumentasjon, ikke er hensiktsmessig for den gruppen som sprøyteromsordningen retter seg mot. Et slikt krav vil dessuten kunne være i strid med ordningens karakter av lavterskeltiltak. I vurderingen av om en person kan regnes som en tungt belastet heroinmisbruker inngår dessuten kriterier som vanskelig lar seg fullt ut dokumentere.

Det er en forutsetning at det stilles krav om faglig relevant kompetanse hos lederen av sprøyterommet. Personalet vil sannsynligvis også ha praktisk erfaring med rusmiddelmisbrukere. Etter departementenes syn vil personalet være kvalifisert for å kunne identifisere en tungt belastet heroinmisbruker. Er det tvil om alderen, bør derimot legitimasjon/aldersbevis kunne kreves. Vurderingen av LAR-tilknytningen må basere seg på tillit til at brukerne gir riktige opplysninger. Hvis en LAR-deltaker ikke opplyser at han er inntatt i LAR, må det forutsettes at hans sidemisbruk (bruk av sprøyterommet) blir avdekket i forbindelse med kontroller som regelmessig tas av LAR-pasienter. Et vedvarende sidemisbruk kan gi grunnlag for utskriving av LAR-tiltak.

For å styrke brukernes rettsstilling vil departementene gå inn for at lederen av sprøyterommet avgjør om en person skal nektes registrering og dermed adgang til sprøyterommet.

Fylkesmannen skal i følge forslaget føre tilsyn med sprøyteromsordningen.

9.4 Bemanning

Et av formålene med sprøyteromsordningen etter forslaget i høringsnotatet var å gi økt mulighet for kontaktetablering mellom rusmiddelmisbrukerne og det øvrige hjelpeapparatet. En av oppgavene til personalet i sprøyterommet skulle derfor være å informere, veilede og bistå brukerne i forbindelse med kontakt med det øvrige hjelpeapparatet. De skulle også motivere brukerne av sprøyterommet til å ta i bruk det øvrige hjelpeapparatet innen sosial- og helsetjenesten, for eksempel motivere til behandling for deres rusmiddelmisbruk. I forskriftsutkastet i høringsnotatet ble det derfor fremmet forslag om at personalet i sprøyterommet skal ha sosialfaglig og/eller miljøterapeutisk kompetanse. De vil da ha kompetanse i motivasjonsarbeid og kunnskap om hjelpeapparatet. Det ble også pekt på at kommuner som oppretter sprøyterom, skal legge til rette for et samarbeid med sosial- og helsetjenesten som sikrer rask tilgang til helsehjelp og oppfølging fra sosialtjenestens side. Det ble derfor stilt krav i forskriftsutkastet om at sprøyterommet skal være samlokalisert med, eller være lokalisert i nærheten av, andre deler av hjelpeapparatet, for eksempel lavterskel helsetiltak.

De øvrige oppgavene til personalet skulle etter forslaget i høringsnotatet være å utføre adgangskontroll, observere sprøytesettingen for å kunne gripe inn og gi førstehjelp ved eventuelle overdoser og å gi veiledning om hygiene og injeksjonspraksis. Etter forslaget i høringsnotatet skulle personalet ikke selv yte helsehjelp, men bistå brukerne til å etablere kontakt med eksisterende helsetilbud, som for eksempel lavterskel helsetiltak for rusmiddelmisbrukere. Det ble derfor ikke foreslått krav om at sprøyterommet skulle bemannes med helsepersonell.

For å forebygge belastningsskader ved den følelsesmessige påkjenningen som arbeid i sprøyterom innebærer og for å sikre kompetanseutvikling, ble det stilt krav i forskriftsutkastet om at ansatte deltar i ekstern veiledning. Det ble også stilt krav om at personalet regelmessig skal gjennomgå opplæring i førstehjelp for å kunne håndtere overdosesituasjoner.

En rekke av høringsinstansene, også de som er imot sprøyterom, har hatt synspunkter på forslaget om bemanning.

Et flertall av høringsinstansene går imot forslaget om at helsepersonell ikke skal bemanne sprøyterommet, herunder blant annet Den norske lægeforening, Kirkens Bymisjon, Norsk Sykepleierforbund og Pro-Sentret. Disse instansene peker i hovedsak på at formålet med ordningen ikke oppfylles uten bistand av helsepersonell. Det vises konkret til målgruppens generelle helsetilstand og spesielle behov. For eksempel uttaler Den norske lægeforening:

«Legeforeningen mener en forsøksordning med sprøyterom, ut fra de forutsetningene som er lagt til grunn, kan være et positivt tiltak. Tunge rusmiddelmisbrukere er en helsemessig svært utsatt gruppe, og et toårig forsøksprosjekt vil kunne gi svaret på om etablering av sprøyterom vil være et hensiktsmessig virkemiddel for å forebygge og redusere de helseplagene rusmiddelmisbrukere ofte sliter med.»

Den norske lægeforening uttaler videre:

«Vi mener derfor at helseaspektet vektlegges sterkere ved at det til enhver tid er minst én ansatt i sprøyterommene som har helsefaglig kompetanse. Det er i dette perspektivet også viktig at sprøyterommet samordnes og samarbeider med kommunens øvrige tjenesteapparat for rusmisbrukere og fortrinnsvis samlokaliseres med andre gatenære tiltak f.eks feltpleien.»

Den norske lægeforeningog Sykepleierforbundetpeker også på at det kreves helsefaglig kompetanse for å håndtere overdosesituasjoner og mener informasjon og veiledning om blant annet hygiene, smittevern og injeksjonsteknikk for å forebygge infeksjoner og skader, bør gis av kompetent helsepersonell.

Enkelte høringsinstanser, herunder blant annet Sosial- og helsedirektoratet, støtter forslaget om at sprøyterommet ikke bør bemannes med helsepersonell.

Sosial- og helsedirektoratet uttaler følgende om sprøyteromsordningen som et supplement til eksisterende tjenester og om behov for kompetanse for personalet ved sprøyterommet:

«Sprøyterom bør representere et supplement og en forsterkning til allerede eksisterende tjenester og bør ikke utvikles til et parallelt system til den helsetjenesten og de lavterskeltilbud som allerede finnes for målgruppen. Lavterskel helsetilbud har blitt utbygget i over 30 kommuner og har vist seg å være en nødvendig og vellykket tjeneste til brukerne. Disse har opparbeidet seg betydelig kompetanse på målgruppen og tilbyr helsefaglig og sosialfaglig veiledning og henvisning. Det er viktig at de som bemanner sprøyterom kanaliserer brukerne til disse og andre eksisterende tjenestetilbud. Direktoratet vil understreke betydningen av at et sprøyterom blir knyttet nært opp mot allerede eksisterende tiltak og samlokalisert med lavterskel helsetilbud (...).

I tråd med formålet angis at personalets arbeidsoppgaver skal være å overvåke sprøytesettingen for å kunne gripe inn og gi førstehjelp ved overdoser, gi generell veiledning om hygiene og injeksjonspraksis, samt motivere brukerne av sprøyterommet til å søke behandling for misbruket. Direktoratet mener at slik oppgavene for personalet er beskrevet vil det ikke være behov for å ha helsepersonell til stede i sprøyterommet. Nødvendig undersøkelse og behandling skal gis av helsetjenesten i nærheten av sprøyterommet. Direktoratet understreker at helsetjenesten har et ansvar for å lindre og behandle skader som oppstår som følge av slik bruk, men at sprøyterommet ikke er egnet for dette (jf. formålene). Vi viser til forutsetningen om samarbeid med helsetjenesten og samlokalisering med et lavterskel helsetilbud (se forslag til forskrift § 7 fjerde ledd). Ved behov må helsepersonell som arbeider i tilgrensende lokaler kunne operere inn i sprøyterommet.»

Helsetilsynet i Oslo/Akershus, Helsetilsynet i Vest-Agder, Sosial- og helsedirektoratet, Statens helsetilsyn samt Fransiskushjelpen uttaler at helsepersonell i sprøyterommet ikke er nødvendig dersom det stilles krav til samlokalisering med helsetjenestetiltak.

For eksempel uttaler Statens helsetilsyn:

«Etter Helsetilsynets vurdering bør sprøyterom være bemannet med helsepersonell dersom man ønsker at de uttrykte helsemessige formålene skal ivaretas fullt ut. Helsepersonell vil være best kvalifisert til å gi nødvendig bistand ved overdoser, vurdere hjelpebehov som følge av risikofylt injeksjonspraksis, og vurdere allmenntilstand og komorbiditet i forhold til henvisningsbehov.

Helsetilsynet tror likevel at geografisk nærhet mellom «sprøyterom» og lavterskel helsetiltak vil bidra til at vanlige helsetjenester for brukerne av «sprøyterommet», som sårstell, vaksinasjoner, etc, blir tilfredsstillende. Under formålet med etablering av sprøyterom er det omtalt at ordningen bl.a. skal bidra til etablering av kontakt med hjelpeapparatet. Vi mener at dette lettest kan oppnås ved en samlokalisering av sprøyterom og lavterskel helsetjeneste. Vi viser til at rusmiddelmisbrukerne ofte har problemer med å forholde seg til tjenestetilbud som kan være lokalisert i god avstand fra de områdene de oppholder seg, og som forutsetter planmessig inngåelse av timeavtaler.»

Departementene ser det som meget viktig å møte det store behovet for helsehjelp som tunge rusmiddelmisbrukere har. Departementene mener imidlertid at det ikke er hensiktsmessig å gjøre dette ved å tilby helsetjenester i selve sprøyteromsordningen. Et sprøyterom vil ikke være et egnet sted eller et egnet tiltak for individuell behandling av rusmiddelmisbrukeres helseproblemer. Ett av formålene med sprøyterom er å bidra til å forebygge infeksjoner og smitte, samt redusere antallet overdoser. Helsehjelp skal imidlertid ytes av helsetiltaket som er samlokalisert. Her vil brukerne som har behov for det, kunne få blant annet sårbehandling, helsesjekk, individuell helsefaglig rådgivning og henvisning til videre behandling i helsetjenesten. Departementene slutter seg derfor til Sosial- og helsedirektoratets uttalelse om at sprøyterom bør anses som et supplement og forsterker til det eksisterende hjelpeapparatet.

Formålet om å bidra til å forebygge infeksjoner og smitte skal etter departementenes vurdering søkes ivaretatt ved at brukerne gis tilbud om å sette sine sprøyter i et hygienisk miljø, med tilgang til rent brukerutstyr og innsamling av brukt utstyr og ved at det gis generell informasjon og veiledning om hygiene, smittevern og injeksjonsteknikk. Det skal etter departementenes syn ikke være en oppgave for personalet å gi konkret, individuell rådgivning til den enkelte bruker i forbindelse med selve injiseringen, for eksempel å finne forsvarlig injeksjonssted. Den informasjon og veiledning som bør gis, bør etter departementenes vurdering være av generell karakter. Det vil derfor ikke kreves helsefaglig kompetanse for å gi denne type informasjon og veiledning. Departementene viser i den forbindelse til direktoratets vurdering om at det ikke vil være behov for å ha helsepersonell til stede i sprøyterommet, slik oppgavene for personalet er beskrevet i høringsnotatet.

På bakgrunn av høringen, og for å sikre den nødvendige nærhet og tilknytning til eksisterende helsetiltak, går departementene imidlertid inn for å skjerpe kravet i forskriften slik at det stilles et krav om at sprøyteromsordningen skal samlokaliseres med lavterskel helsetjeneste. I høringsnotatet var det krav om at sprøyterommet skulle samlokaliseres eller lokaliseres i nærheten av andre deler av hjelpeapparatet, for eksempel lavterskel helsetiltak. Helsetjenesten som er samlokalisert med sprøyteromsordningen, skal holde åpent i sprøyterommets åpningstid. Etter departementenes syn vil kravet om samlokalisering med lavterskel helsetiltak sikre rusmiddelmisbrukerne tilfredsstillende tilgang på helsehjelp og i det vesentligste vareta de samme hensyn som et krav om at selve sprøyterommet skal være bemannet med helsepersonell. Departementene viser særlig til uttalelsen fra Statens helsetilsyn.

Når det gjelder håndtering av akutte overdosesituasjoner, mener departementene at dette kan ivaretas tilstrekkelig ved at personalet i sprøyterommet gis spesiell opplæring og trening i håndtering av slike situasjoner, ved at personalet tilkaller den ordinære ambulansetjenesten dersom det er behov for det, og ved at helsepersonell i helsetiltaket som er samlokalisert med sprøyteromsordningen også kan tilkalles ved behov.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet etterspør kommentarer knyttet til personalets arbeidsmiljø.

Ansvaret for arbeidsmiljøet i sprøyteromslokalene vil i første rekke påligge den enkelte kommune som etablerer sprøyterom. Departementene forutsetter at ordningen i den enkelte kommune blir lagt opp slik at arbeidsmiljøet for personalet blir forsvarlig. Skulle det for eksempel i forbindelse med evalueringen vise seg å være behov for en nærmere regulering av arbeidsmiljøet i sprøyterommet utover det som følger av gjeldende rett, kan det tas inn bestemmelser om dette i forskriften til sprøyteromsloven.