26 Bruksordning og sams tiltak-jordskiftelova § 2 bokstavane c og e

26.1 Gjeldande rett

Med heimel i §§ 2 bokstavane c og e og 33-35 i jordskiftelova kan jordskifteretten skipe ulike lag og leggje til rette for ulike bruksordningar og sams tiltak (investeringar). Dette vert gjort som sjølvstendig bruksordningssak, som eiga sak om sams tiltak, som kombinasjon mellom desse sakstypane eller som del av ei jordskiftesak på anna grunnlag. Det spørsmål som har reist seg, er om desse laga utgjer ei eiga selskapsform med proratarisk ansvar i høve til delingsgrunnlaget eller om desse laga fell inn under selskapslovas § 1-1. I sistnemnte høve vil ansvarsforma for desse laga i utgangspunktet vere solidaransvar. Dette vil etter departementet si vurdering vere uforenleg i høve til tapsgarantiklausulen i § 3 bokstav a i jordskiftelova. Selskapslova byggjer vidare på krav om samrøystes vedtak og «ein deltakar, ei stemme». Dette bryt med sentrale prinsipp i jordskiftelova, som byggjer på fleirtalsvedtak og på at partane røyster etter sine andelar i tiltaket, jf §§ 27, 28 og 34 andre ledd.

I brev av 21. mars 1996 frå Landbruksdepartementet til Justisdepartementet tok ein opp spørsmålet om desse laga som jordskifterettten skipar, kan reknast som ei eiga selskapstype som i kraft av jordskiftelova går framfor selskapslova.

I brev av 22. mai 1996 svarar Justisdepartementet:

«Jordskifteretten har blant annet kompetanse til å pålegge forskjellige former for brukssamarbeid mellom eiendommer, jf jordskiftelovens § 2 bokstav c og e og § 34, jf § 35. Disse bestemmelsene regulerer ikke hvordan samarbeidet skal reguleres rettslig. Etter vårt syn er det åpenbart at de nevnte bestemmelsene i jordskifteloven ikke kan tolkes slik at de gir hjemmel for å fravike for eksempel aksjeloven eller selskapslovens regler.

Vi mener derfor at bruksordninger etter jordskifteloven ikke er noen egen foretaksform (For oss er det dessuten uklart hva konsekvensene av dette eventuelt ville være.) Slike bruksordninger må følgelig organiseres innenfor de rettslige rammer som gjelder for den aktuelle sammenslutningstypen. En konsekvens av dette synspunktet er at bruksordninger som har et innhold som faller inn under definisjonen av selskap i selskapsloven § 1-1, må organiseres på en måte som er i samsvar med selskapslovens regler. En annen sak er at definisjonen av selskap i selskapsloven § 1-1 inneholder flere skjønnstemaer. Det kan blant annet være rom for flere oppfatninger m.h.t. hvor omfattende det aktuelle samarbeidet må være, for at selskapsloven skal komme til anvendelse.

Videre er det vanskelig å se noe grunnlag for at jordskifteloven generelt går foran selskapsloven i kraft av lex specialis-prinsippet.»

26.2 Innstillinga frå Bruksordningsutvalet

Den 14. november 1995 nedsatte Landbruksdepartementet eit utval, «Bruksordningsutvalet», som mellom anna skulle sjå nærare på tilhøve mellom selskapsretten og reglane for dei lag som vert skipa av jordskifteretten. Departementet ba og utvalet om å vurdere om det var behov for lovendringar. Utvalet avga si innstilling den 2. desember 1996.

I den rettspolitiske vurderinga i innstillinga, som følgjer proposisjonen som utrykt vedlegg, uttaler utvalet mellom anna:

«Bruksordning etter jordskifteloven er ei slags tidlig lovfesta selskapsform for realsameie og områder med rettslig betinget sambruk. I utskiftningsloven av 1882 var hovedregelen at bruksrettigheter skulle forbli urørte på jordskifte, dersom ikke hensynet til et tjenlig jordskifte nødvendiggjorde noe annet. Jordskifteloven av 1950 innførte det motsatte prinsipp, i det den direkte ga anvisning på ordning av bruksrettigheter i utstrakt grad. Dette var en av de viktigste reformer ved loven. Det vises til § 27 første ledd i 1950-loven. Bruksordning kunne gjennomføres som del av en jordskiftesak, eller som egen sak. Som del av en jordskiftesak måtte vilkåret om hopehav (sameie mellom bruk eller ulagelige eiendomsforhold) etter lovens § 2 være oppfylt. Videre var det et kumulativt vilkår at vilkåret for avløsning etter lovens § 48 heller ikke var oppfylt. Når nevnte vilkår forelå, kunne jordskifteretten ordne «..tilhøva mellom eigar og bruksrettshavar og mellom bruksrettshavarar innbyrdes så langt det er tenleg..», jf. lovens § 49 første punktum. Etter lovens § 83 kunne en også kreve bruksordning som egen sak, også når vilkåret om hopehav ikke var oppfylt. Forutsetningen var da at det forelå rettslig betinget sambruk, jf. § 83 første ledd første punktum. I kommentarutgaven til jordskifteloven av Helge Christensen, fra 1962 ( andre utgave), framgår det at såvel ordningene som ble gjennomført etter 1882-loven, som etter 1950-loven, bygde på regler gitt av jordskifteretten mht. organisering av lag og prinsippet om flertallsvedtak basert på delingsgrunnlaget mv.

Ved lovendring i 1979 ble adgangen til å holde bruksordning utvidet fra å være begrenset til områder med rettslig betinget sambruk mellom eiendommer («det rettslige fellesskap») til også å omfatte eneeide bruk, det «geografiske fellesskap», jf. jskl. § 2c nr. 2. Vilkåret er at «... jordskifteretten finn at eigedomstilhøva gjer bruken særs vanskeleg». Ved lovendringen i 1979 ble det drøftet om denne utvidelsen var et for stort inngrep i eiendomsretten, jf. Ot. prp. nr. 56 (1978-79) s. 47-48, jf. de betenkeligheter som påpekes av jordskiftelovutvalget i NOU 1976:50 s. 35-37. Det var en forutsetning i 1979 at de nye reglene skulle brukes med en viss varsomhet og det ble neppe tenkt mye på det en kaller risikoprosjektene. Regelen om at «eigedomstilhøva gjer bruken særs vanskeleg» har voldt tolkningsvansker, jf. Rt. 1988 s. 1043, Rt. 1990 s. 148 og Rt. 1995 s. 1474. Denne nye lovregel ble ansett som svært viktig for å få utnytte ressursene på en god måte innenfor det såkalla «geografiske fellesskap». I Ot. prp. nr. 56 for 1978-79, s.75, første spalte, første hele avsnitt vises det nærmere for begrunnelsen til bestemmelsen. I et geografisk fellesskap, som reguleres av jskl.§ 2c nr. 2, vil det være slik at uten felles løsninger vil ressursen ikke kunne utnyttes. Eksempler på dette er jakt ( hver enkelt eiendom er for liten til å få fellingstillatele) eller teigblanding kombinert med topografiske forhold, som umuliggjør en lønnsom skogsdrift, selv etter et § 2b jordskifte. I andre tilfelle vil forholdene kunne være slik at tiltak på en eiendom vil kunne føre til skade på naboeiendommer og/ eller hindre en tjenlig utnytting for egen eller andre eiendommer. Et typisk eksempel på dette er når sand/grusmasser strekker seg over flere eiendommer. Også i annen lovgivning har vi bestemmelser som tar utgangspunkt i de samme prinsipielle vurderinger. Tiltak på egen eiendom, f.eks. i en bekk, kanal eller elv kan gi tiltakshaver en gevinst, men samtidig påføre naboeiendommer skade, jf. vassdragslovens § 26.

Det må sondres mellom reine bruksordninger etter jskl. § 2c og sams tiltak etter samme lovs § 2 e. Hovedforskjellen ligger i at det ved sams tiltak etableres anlegg/innretninger som forutsetter investeringer. I saker om sams tiltak har jordskifteretten kompetanse til å anvende en rekke virkemidler. Dette gjelder bl.a. bruksordningsreglene etter jskl. §§ 33-35. Det vises for øvrig til jskl. §§ 41-44 om investeringer. Sams tiltak kan bl.a. være ulike typer av private veger, tilrettelegging for utbygging av hyttefelt, småbåthavner og for utnytting av grus/sandforekomster. Så lenge saken kun gjelder regler for arealutnyttelse eller utnyttelse av ressurser, uten investeringer fra partene, vil saken være en bruksordningssak. Pålegges partene investeringskostnader, i forbindelse med tilrettelegging for utbygging, f. eks. i et hyttefelt, utbygging/utnytting av en grus/sandforekomst går saken over til å bli en sak om sams tiltak.

Bestemmelser om sams tiltak som del av en jordskiftesak går tilbake til utskiftningsloven av 1882, jf. bl.a. lovens § 23. Med skifteplan og utlotting forstod en den samla, integrerte løsning for partene, ikke bare den nye eiedomsutformingen, men også tilhørende veger, gjerder mv. Dette system ble videreført og utbygget ved jordskifteloven av 1950. Det vises bl.a. til §§ 20, 35 og 37. Ved lovrevisjonen i 1979 ble instituttet utbygget og utvidet til også å gi grunnlag for særskilt krav (egen sakstype). Den nye sakstypen, sams tiltak etter jskl. § 2e som egen sak, var avgrensa til å omfatte nærmere bestemte tiltak etter jordlovas kap. X og tiltak etter vassdragslovens § 31. Tiltak som ble omfattet av § 2e var f.eks. private veger, gjerdehold, kultiveringstiltak og oppdyrking. § 2e ble endret i 1995 samtidig med at det vart innført en ny § 34. Det skjedde for såvidt ingen realitetsendring. Vilkåret er fortsatt at en eller flere eiendommer, som omfattes av tiltaket, er jord- eller skogbrukseiendom. Gjennom lovtekst og forarbeider ble det imidlertid foretatt en presisering og klargjøring av begrepene landbrukseiendom og tiltakenes art og karakter (knyttes til det utvidede landbruksbegrep). Videre fikk jordskiftedomstolen kompetanse til å trekke reindriftsnæringen inn i fellestiltak. Det vises særlig til jskl. § 34 a og til Ot. prp. nr. 72 (1993-94 ) s. 63 andre spalte siste avsnitt flg. og til proposisjonens kap. 5.1.4.

I beskrivelsen av den rettslige utvikling av bestemmelsene om bruksordning/sams tiltak, framgår det at elementer fra 1882-loven, og hovedelementer fra 1950-loven fortsatt utgjør sentrale deler av gjeldende rett. De utvidelser som trinnvis har funnet sted på dette område må bl.a. ses på bakgrunn av utvidelsen av landbruksbegrepet, ønsket om en miljøvennlig og forsvarlig utnyttelse av naturressurser, ønsket om å styrke lokalsamfunn og distrikter og den generelle samfunnsutvikling for øvrig.

Sams tiltak/bruksordning, såvel i et rettslig fellesskap som i et geografisk fellesskap, må ses på bakgrunn av flere vektige hensyn. Et hovedhensyn knytter seg til tiltakets konsekvenser, for egen og andres eiendommer. Anlegg av et skitrekk, som går over flere eneeide eiendommer, kan illustrere problemet. Etablering av et slikt anlegg, eller ikke etablering, ville kunne være avgjørende for igangsetting av andre og større turisttiltak i lokalsamfunnet og i distriktet.

Hovedhensynet bak bruksordninger/sams tiltak, både i det rettslige og geografiske fellesskap er av såvel privat- som av offentligøkonomisk karakter. Begrunnelsen ligger i den spesielle eiendomsstruktur vi har i landbruket, ønsket om en forsvarlig, bærekraftig utnyttelse av ressursene og de positive ringvirkninger en slik utnyttelse kan ha for den enkelte driftsenhet, lokalsamfunn og distriktet.

Arbeidsgruppa viser til de innledende bemerkninger i sitt brev og til at jskl. § 3a er uforenlig med et solidaransvar. Det er videre vist til at jordskifteloven bygger på gradert stemmegivning og flertallsvedtak mht. til de avgjørelser som lagene, som er etablert etter jordskifte, skal treffe. Arbeidsgruppa viser videre til at disse ordningene har vist seg funksjonelle og robuste gjennom en årelang praksis. I omfang gjelder det flere tusen saker. Arbeidsgruppa er ikke kjent med at det har vært reist ønske fra noen av aktørene i slike saker om at sakene burde organiseres etter selskapsloven. Dette gjelder parter, prosessfullmektiger, organisasjoner, de ordinære domstoler og Jordskiftedomstolen. Dette ville være en fremmed selskapsform for partene, og i mange tilfelle uhensiktsmessig, jf. bl.a foranstående om solidaransvar og krav om enstemmige avgjørelser.

Under henvisning til den noe uklare rettslige situasjon som foreligger på dette område, jf. Justisdepartementets brev av 22. mai 1996, finner arbeidsgruppa det nødvendig med en klargjøring og presisering, slik at jordskifteloven blir lex specialis i forhold til selskapslovgivningen.

Arbeidsgruppa foreslår derfor et nytt tredje ledd i jordskiftelovens § 34, som skal lyde:

«Jordskifteretten skipar dei eigarlag som er nødvendig for å kunne ordne bruk og sambruk innan skiftefeltet etter første ledd»

«Med «dei eigarlag som er nødvendig» mener arbeidsgruppa; veglag, utmarkslag, fiskelag, beitelag, jaktlag mv. tilpassa jordskiftekravet og sakens karakter. Arbeidsgruppa foreslår at det er eierlag som opprettes gjennom jordskifterettens vedtak. Begrepet eierlag skal som tidligere omfatte bruksordninger/samstiltak mellom eiere og mellom eiere og bruksrettshavere. Mao. begrepet eierlag skal omfatte tilfelle både der det foreligger rettslig betinget sambruk og tilfelle som omfatter det såkalte geografisk fellesskap, jf. jskl. § 2c nr. 2.

Det ligger til eierlaget - med hjemmel i vedtekter gitt av jordskifteretten - å opprette et eventuelt driftsselskap, som skal organiseres på grunnlag av selskapslovgivningen. Deltakelse i driftsselskapet forutsettes å være frivillig og kan være åpent for andre enn medlemmer i eierlaget.»

26.3 Høyringsfråsegner

Innstillinga var send på høyring til Jordskifteverket i desember 1996 med ein høyringsfrist på fire veker. Det kom inn i alt 23 høyringsfråsegner. Innstillinga fekk tilslutning frå dei som uttalte seg.

26.4 Departementet sine merknader

Departementet viser til at jordskifterettane skipar omlag 150 lag årleg. Desse laga er skipa under føresetnad av at mellom anna vilkåret i § 3 bokstav a i jordskiftelova er oppfylt. Dernest ligg det eit element av tvang overfor partane når laga vert skipa. Desse to tilhøva avvik prinsipielt frå stifting av selskap etter selskapsretten. Den byggjer på at deltakarane går inn i selskapet av fri vilje og at deltakarane ikkje har nokon garanti mot tap. Jordskiftelova legg vidare til grunn prinsippa om fleitalsvedtak, jf § 34 andre ledd og stemmegjeving etter høvetal, jf §§ 27 og 28 og 43 andre ledd. Skulle jordskiftesakene grunnast fullt ut på semje, ville svært mange av sakene ikkje bli gjennomført. Eit slikt system kunne til dømes føre til at jordskifteretten arbeidde med ei sak om råstoffutvinning, t.d. eit grustak, i fleire år. Eit stort antal partar var for gjennomføringa av saka. Når laget, som var skipa under jordskiftesaka, skulle gjennomføre tiltaket, gjekk ein av partane imot. Ein eller fleire av partane ville då ikkje få den skiftegevinsten som § 1 i jordskiftelova garanterar skal skapast. Partane vil vidare site att med jordskiftekostnadene som rettsgebyr, meddommarkostnader m.v. Dei vil site att med tap i strid med § 3 bokstav a i lova. Ingen av dei to kumulative vilkåra som retten la til grunn ved fremminga og avsluttinga av saka, vil vere oppfylt. Poenget er at no er ikkje berre saka fremma og avslutta, den er rettskraftig.

Departementet er samd med utvalet i at eit solidaransvar i desse sakene vil vere i strid med § 3 bokstav a.

Departementet viser til at dei rettslege utgangspunkta om solidaransvar og krav til samrøystes vedtak i selskapslova kan fråvikast, jf § 2-4 (3) første punktum og § 2-12 (1) andre punktum. Ein føresetnad for å fråvike hovudreglane er at partane avtalar dette. Etter departementet si vurdering vil dette såleis ikkje løyse dei hovudproblema som er nemt innleiingsvis. Departementet er difor komen til at det må innførast ein spesialregel (lex specialis) i jordskiftelova som på ein betre måte sikrar partane i høve til dei kumulative vilkåra i §§ 1 og 3 bokstav a.

Departementet er vidare samd med utvalet i at jordskifteretten ikkje lenger skal ha kompetanse til å tvinge partane til å vere deltakarar i prosjekt som etter måten kan innebere stor risiko. Jordskifteretten vurderer §§ 1 og 3 bokstav a på fremmingstidspunktet, under saka og når saka vert avslutta. Vurderinga er basert på kostnadar og inntekter i notid og framtid. Lønsemda til einskilde tiltak, som til dømes turistanlegg, hyttebyggjing, råstoffutvinning m.v., vil vere konjunkturavhengige. Lønsemda av slike tiltak må dessutan vurderast ut frå eit heller langsiktig tidsperspektiv. I slike saker må det, etter departementet si vurdering, ligge til partane sjølve om dei vil iverksette tiltaka. Dei må og stå fritt med omsyn til val av selskapsform. Departementet sluttar seg såleis til utvalet sitt framlegg om at partane i slike høve må opprette eit driftsselskap dersom dei vel å gjennomføre tiltaket.

Arbeidsgruppa sitt framlegg tek utgangspunkt i prinsippa i § 5 i sameigelova. Den byggjer på at sameiga, ved fleirtalsvedtak, kan gjennomføre utnytting for sams rekning. Kvar av partane har rett til å vere med i samdrifta så langt det svarar til hans part. Dersom ikkje alle vert med etter som dei har part til, skal vederlag for utnyttingsretten svarast til sameiga og delast ut på partane.

Arbeidsgruppa sitt framlegg byggjer på at jordskifteretten skipar eit lag av eigarar og bruksrettshavarar (partane i saka). Jordskifteretten legg til rette for utnytting gjennom klårleggjing og fastsettjing av grenser og rettar, jf § 16 første og andre ledd, eigedomsutforming, skiping og omskiping av bruksrettar og klårleggjing og fastsettjing av delingsgrunnlaget, jf §§ 27 og 28. Fleirtalet i laget vel så om dei vil gjennomføre tiltaket. Dette skal i så fall gjerast av eit driftsselskap der partane har krav på å vere deltakarar. Driftsselskapet betaler for utnyttingsretten til laget, som fordeler leigeinntekta mellom partane etter høvetalet. Dersom nokon av partane vel å ikkje vere med heilt eller delvis i driftsselskapet, svarer driftsselskapet vederlag for utnyttingsretten til laget, som betaler dette til parten (partane). I dette ligg at rettane skal utnyttast, men at dei som vel å stå utanfor, skal ha vederlag for utnyttingsretten. Det ligg vidare i framlegget at retten til utnytting av vedkomande ressurs skal lysast ut på anbud. Dette inneber at vederlaget til partane (laget som er skipa av jordskifteretten) vert basert på marknadsverdi. Dei som ikkje vil ta del i utnyttinga - vere med i driftsselskapet - heilt eller delvis, får såleis og vederlag basert på marknadsverdi.

Departementet byggjer sin konklusjon mellom anna på at laga som jordskifteretten skipar, skjer under tvang, og med ein garanti mot tap. Vidare byggjer slike saker på fleirtalsvedtak, der deltakarane røyster etter høvetal. Dette er prinsipp som ikkje utan vidare let seg sameina med sentrale prinsipp i selskapslovgjevinga. Dette har samanheng med at utgangspunktet for deltaking i selskap etter selskapslovgjevinga og dei lag som jordskifteretten skipar, er grunnleggjande ulike. Departementet sin konklusjon byggjer vidare på at partane i ei jordskiftesak må stå fritt med omsyn til å vere med på investeringar som etter måten kan medføre stor risiko. I slike tilfelle skal dei som investerar og stå fritt med omsyn til val av selskapsform.

Departementet har kome til at partane, ved avtale, kan gjennomføre andre saker og på tilsvarande måte som prosjekta med stor risiko. Føresetnaden for dette er at verksemda kan falle inn under selskapslova § 1-1.

Departementet sitt framlegg til ny § 34b i jordskiftelova (spesialregel i høve til selskapslova) gjeld berre for lag som vert skipa av jordskifteretten.

Driftsselskapet avgjer sjølv valet av selskapsform og selskapslovgjevinga vil gjelde for desse selskapa.

Dei laga som jordskifteretten skiper vil gjennomføre og administrere verksemd som vil vere av ulik økonomisk og juridisk karakter. I høve til selskapslova § 1-1 vil det såleis vere store variasjonar. I reine bruksordningssaker vil det ikkje vere investeringar. Det motsette vil vere tilfelle når det gjeld sams tiltak. I mange av tiltaka som skal administrerast av laget vil driftsmidla vere eigd av den einskilde part, men ikkje alltid. Graden av økonomisk aktivitet eller handlingskompleks vil variere både når det gjeld bruksordninger og sams tiltak. Det same vil graden av partane sin integrasjon i den sams aktivitet. Etter gjeldande rett vil mellom anna desse kriteria vere avgjerande i spørsmålet om tiltaket vert omfatta av § 1-1 i selskapslova eller ikkje.

Dei lag som jordskifteretten skipar i ei jordskiftesak, kan etter lovframlegget grupperast slik i høve til omgrepet «økonomisk virksomhet» i selskapslova § 1-1:

1. Laget, som er skipa av jordskifteretten, skal sjølv gjennomføre drifta av bruksordninga eller det sams tiltaket. Dette vil gjelde:

a. Ordninger eller tiltak som fell utanfor omgrepet økonomisk verksemd.

Eksempler på dette vil mellom anna vere tiltak som er reine støttefunksjonar til bruka som t.d. ulike sams veganlegg, gjerder, hytter som i all hovudsak skal nyttast i tilknytning til oppsyn og innsanking av husdyr m.v.

Andre eksempler er tiltak for sams forproduksjon, eller grustak, der produksjonen/drifta heilt eller i hovudsak vil vere til støtte for bruk som partane driv kvar for seg. Sal av fiskekort og bortleige av jaktrettar i mindre målestokk, eller når inntektene i hovudsak skal nyttast til fiske-og jaktfremmande tiltak vil kunne vere andre døme.

b. Ordninger/tiltak som ligg i ei «gråsone» i høve til selskapslova § 1-1:

Dette er tilfelle som skaper tolkingsproblem. Dette vil t.d. omfatte sams hytter som nyttast til oppsyn/innsanking av dyr, men som og vert leigd ut i delar av året. Eit anna døme vil vere sams grustak til dekning av deltakarane sitt behov, men som og vert nytta i noko mon for sal.

c. Tilfelle som klårt fell inn under selskapslova § 1-1. Jordskifteretten finn likevel at ordninga/tiltaket ikkje representerar nokon stor risiko i høve til jskl. § 3 bokstav a.

2. Laget skal sjølv ikkje stå for drifta av ordninga eller tiltaket, men skal setta det bort til eit driftsselskap.

Dette vil vere tilfelle når partane er samde om det, eller når jordskifteretten finn at det ligg føre stor risiko i høve til § 3 bokstav a. Laget vil i dette tilfelle falle inn under spesialregelen, mens driftsselskapet vil falle inn under selskapslovgjevinga.

Kva omfattar så omgrepet «stor risiko»?

Alle jordskiftesaker har i større eller mindre grad risiko i seg. I høve til § 3 bokstav a må retten gjere seg opp ei meining om kva som er pårekneleg. Det handler om vurdering av inntekter som kjem i framtida, og om kostnader som gjeld både notid og framtid. Reell risiko kan ein likevel først tale om når det gjeld investeringar som vert pålagt under jordskiftesaka. Risikoen vil reint ålmeint auke med aukande investeringsvolum. Dette er likevel berre eit utgangspunkt. Investeringar til landbruksvegar er til dømes nøye avstemt med areal- og ressursgrunnlaget og har ikkje valda nemnande problem. Etter departementet si meining lyt ein difor og sjå nærare på kva investeringa skal brukast til, og til tidshorisonten for vedkomande investering. Investeringsvolum og investeringsobjekt sett i samanheng med areal- og ressursgrunnlaget vil etter departementet si meining stå sentralt i ei risikovurdering.

Når det gjeld investeringsobjektet, kan risikovurderingane falle ulikt ut. Investering til ein skogsbilveg vil normalt vere tilpassa verdien av ressursgrunnlaget. Investering til eit turisttiltak vil kunne stå i mishøve til verdien av eigedomens landbruksverdi. Det vil og vere ein annan viktig forskjell. Ein har røynsle for at einskilde prosjekt (næringsgreiner) er langt meir følsomme for konjunkturendringar enn andre. Døme på dette er turisttiltak, som utleigehytter, skitrekk m.v. Endeleg utgjer tida ein viktig faktor. Med aukande tid vert vurderinger av inntekter og kostnader meir usikre.

Departementet meiner at dei momenta som er nemnt ovafor, og som verkar sjølvforsterkande, må trekkjast inn i vurderinga av «stor risiko» Departementet meiner at det som vert avgjerande, er om desse momenta samla sett fører til at risikoen vert merkbart (påviseleg) større enn det som gjeld for investeringstiltak flest. Med andre ord; det avgjerande må vere om § 3 bokstav a vurderinga framstår som meir usikker enn det som er vanleg i jordskiftesaker flest.

I tillegg til turisttiltak vil departementet vidare leggje til grunn at «kommersiell» råstoffutvinning, som stein-, grus- og sandtak vil falle inn under omgrepet «stor risiko». Opprekninga er ikkje meint å vere uttømande. Det einskilde tiltak må vurderast konkret av jordskifteretten.

Departementet gjer merksam på at framlegget ikkje skal ha nokon verknad i høve til andre lover enn selskapslova, t.d. lovgjevinga om meldeplikt og registrering av verksemder m.v.

Departementet viser til at ei rekke vedtak skal fattast av laga på bakgrunn av vedtekter gjeve av jordskifteretten. Fleire av desse vedtaka vil vere fleirtalsvedtak. Spørsmålet om mindretalsvern i høve til fleirtalsvedtak blir difor sentralt. Det har tidlegare ikkje vore gjeve noko systematisk framstilling av spørsmålet. Departementet finn difor å vise til innstillinga frå «Bruksordningsutvalet» som mellom anna uttaler om dette spørsmålet:

«I de fleste ordningssakene må det opprettes en organisasjon med styrevedtekter osv., for å ta seg av drift og styring i fellesskapet etter at jordskiftet er ferdig. Hjemmel for å gi et flertall av brukerne i område kompetanse til å stifte og eventuelt endre bruksreglene, er gitt i jskl. § 34.2.

I alle tilfelle der et flertall får kompetanse til å forplikte et mindretall, blir det et sentralt problem å se på hvordan mindretallets rettigheter er vernet. Her kan det settes opp en del sentrale krav som må stilles til minoritetsvernet.

For det første bør den såkalte «likhetsgrunnsetningen» gjelde. Dette er en rettslig norm med et noe vagt innhold, men det må i alle fall kreves at det vedtaket flertallet gjør ikke må føre med seg usaklig forskjell på rettighetene til flertallet og mindretallet.

Et annet viktig punkt i minoritetsvernet, er at det må være et krav at flertallet med sine vedtak må ha felleskapets vel for øye og ikke bare sine egne interesser som grunnlag for vedtaket.

En tredje grunnsetning er at vedtak som gir flertallet urimelige fordeler til skade for mindretallet, må kunne settes tilside.

I RG 1974 s. 488 flg. er et eksempel på at Agder lagmannsrett satte til side et flertallsvedtak i et aksjeselskap. Vedtaket ble karakterisert som «en bevisst tilsidesettelse av mindretallets rettigheter og interesser».

I 1938 kom Justisdepartementet med en uttalelse om et utkast til ny jaktlov fra Jaktlovkomitéen av 1937. [Innstillingen er trykt som bilag til Ot.prp. nr. 1 for 1940, jf. også Ot.prp. nr. 41 for 1949.] Justisdepartementet sier her at en forutsetning for at et flertall kan få lov til å binde et mindretall, må være at den enkelte rettshaver ikke blir «urettferdig begunstiget på andres bekostning», (innstillingen s. 16). Det som her er sagt må en kunne ta som et uttrykk for det samme som i den ovenfornevnte tredje grunnsetning.

I ulike lover og sammenhenger finner vi uttrykk for det samme synet på vern av mindretallet.

I framlegget til ny aksjelovgivning blir dette drøftet i NOU 1996:3 s. 73-75. I framlegget til ny lov om eierseksjonar (Ot.prp. nr. 33 for 1995-96) drøfter en problemet s. 116-118. Utgangspunktet i det siste lovframlegget er eieforholdet der kravet, med mindre anna er hjemlet i lov, er at alle må være enige om vedtaket. I framlegget til § 30 er det gitt hjemmel for flertallsvedtak, men «bare [for] disposisjoner innenfor fellesskapets formål» (utheva av oss). I § 32 er den generelle verneregelen for et mindretall tatt inn. Flertallet kan ikke gjøre vedtak som «er egnet til å gi visse sameiere en urimelig fordel på andre sameieres bekostning». Det er også sagt at et flertall ikke kan gå inn for et tiltak som fører med seg «vesentlige ulemper» for noen sameier.

Spørsmålet om å tillate at et flertall gir normer for sine og mindretallets disposisjoner, er prinsipielt ulikt alt ettersom det er tale om et eksisterende rettslig fellesskap eller et geografisk fellesskap av eiendommer i eneeie. Det kan utvikles en omfattende teori om dette emnet. Her vil vi bare peke på at i et rettslig fellesskap, for eksempel et sameie, vil den enkelte eiers disposisjonsrett nødvendigvis måtte avgrenses av hensyn til de andre som også eier en part i det samme objektet. Den faktiske avhengigheten mellom partene i et slikt forhold gjør at praktiske og økonomiske grunner taler for regler om flertallsvedtak.

Jordskiftelovutvalget hadde et relativt avgrenset område i tankene da det drøftet en utvidelse av ordningssaken til også å gjelde område der det ikke var sambruk fra før. Utvalget tenkte seg at regelen først og fremst var praktisk ved fiskeordningssaker og ved løsning av fôrdyrkings- og kulturbeitesaker, se NOU 1976:50 s. 102 første spalte. Om vernet for mindretallet i slike tilfelle uttalte utvalget at det hadde «....... vore inne på tanken om det burde være høve for eit mindretall til å få fleirtalets avgjerder prøva for jordskifteretten, men ein meiner at dette ikkje skulle vere nødvendig. Det er her tale om detaljreglar for drift og styring av eit samarbeidstiltak innanfor ramma av ei ordning jordskifteretten fastlegg.»

Som nevnt går Departementet lenger enn utvalget med hensyn til å trekke inn eneeide bruk, se ovenfor og Ot.prp. nr 56 (1978-79) s. 47-48. Mindretallsvernet ble ikke drøfta spesifikt, men Departementet sier s. 85-86 i proposisjonen at det er tale om utforming av «detaljregler» og at jordskifteretten «...... klart [skal] presisere kva slag reglar som fleirtalet kan ta avgjerd om». Det flertallet kan ta avgjørelse om er «detaljreglane innanfor ramma av bruksordninga», proposisjonen s. 85 andre spalte. I tillegg til dette må en også peke på vilkåret i jskl.§ 2c nr. 2 om at bruksordning i eneeide område bare kan komme på tale når eiendomsforholdene gjør bruken «særs vanskeleg». Hva som ligger i dette kravet er streifet av Høyesteretts Kjæremålsutvalg i kjennelse den 15. sep. 1988 (Rt. 1988 s. 1043). Det konkrete skjønnet kunne Kjæremålsutvalget ikke prøve, men Utvalget fant at lagmannsretten hadde vurdert dette innenfor lovens ramme.

Jordskifteretten kan ikke gjøre vedtak om noen form for endring som kan komme i strid med § 3a. Den ramme som her er satt for jordskifterettens vedtak må også gjelde for hva et flertall kan gjøre vedtak om i den organisasjonen som jordskifteretten gjør vedtak om som en del av bruksordningssaken. Flertallet kan ikke gjøre vedtak om noe som kan påføre mindretallet et økonomisk tap eller som er til større ulempe enn nytte. I vurderingen om en eiendom blir påført et tap, er det i utgangspunktet tale om en objektiv vurdering, men også subjektive moment må tas med, jf. drøftingene i Austenå/Øvstedal s. 37 flg. En part kan ikke tvinges med på tiltak som påfører han økonomisk sammenbrudd og konkurs.

Det som nå er sagt fører til at ingen av partene har krav på å få en bestemt del av skifte-gevinsten. Det avgjørande er, som sagt, at jordskiftet ikke påfører parten større kostnader og ulemper enn den nytten han har av tiltaket. Dersom parten er kommet ut av jordskiftet med «overskudd», dvs. har fått en større del av skiftegevinsten enn kostnadene og ulempene, kan en reise spørsmålet om hva for vern parten har for denne gevinsten i forhold til et senere flertalls-vedtak i det organ som blir stiftet i forbindelse med bruksordningen. Svaret på dette må være at flertallet ikke kan gjøre et vedtak som tar fra parten den gevinsten han fikk da jordskifteretten avsluttet saken. Prinsippet i jskl. § 3a må, i forhold til senere flertallsvedtak, gjelde for den rettslige og økonomiske situasjonen parten fikk i det rettskraftige jordskiftet».

Departementet slutter seg til utvalets vurderinger.