3 Hovudtrekka i rapportane og departementet sitt høyringsnotat

3.1 Rapporten «Jordskifteverkets framtidige arbeidsoppgaver»

I sitt samandrag uttaler mellom anna den departementsnedsette arbeidsgruppa seg slik i oppgåverapporten:

• «Dagens jordskiftelov er innrettet mot privatøkonomisk optimalisering av eiendomsforholdene. Et viktig utgangspunkt for gruppen har vært å etablere en oppgavestruktur som i sterkere grad også ivaretar samfunnsøkonomiske målsettinger. Det er derfor et sentralt utgangspunkt å øke samfunnsnytten av jordskiftesakene, men dette må gjøres under den grunnleggende forutsetning at de private også har nytte av sakene.

• Arbeidsgruppen har vurdert jordskifte på innmark som en av de viktigste arbeidsoppgavene framover. Antallet eiendommer i landbruket som potensielt kan komme på salg vil trolig øke, og denne situasjonen må utnyttes gjennom et sterkt samarbeid mellom jordskifte- og landbruksmyndigheter. Gjennom et slikt samarbeid kan landbruksmyndighetene med assistanse fra Jordskifteverket analysere hvor jordskifte har potensiale til å utgjøre størst nytte. Jordskifteverket bør organisere virksomheten slik at rådgivning og konsulentbistand i slike spørsmål kan ytes uten at det skaper habilitetsproblemer for jordskifteretten. Landbruksmyndighetene kan kjøpe opp tilleggsjord, og gjennom jordskifte fordele denne slik at en oppnår optimal nytte med hensyn på de gjenværende eiendommer. Gruppen foreslår også en mer aktiv bruk av jordlovens ekspropriasjonshjemmel i forbindelse med jordskifter. Jordskifteloven må også få bedre muligheter til å håndtere leiejord, men det foreslås ikke at dette skal kunne gjøres som egen sak. Hensynet til kulturlandskap og miljø bør ivaretas i jordskifteloven, og jordskifterettens virkemidler må kunne brukes for å gjennomfore tiltak i kulturlandskapet. Jordskifteloven bør gi videre adgang enn i dag til å benytte penger som byttemiddel, slik at mindre endringer i eiendommens størrelse og verdi kan erstattes i penger.

• Målsettingen for god eiendomsutforming foreslås endret, slik at jordskifteretten skal gjennomføre en påregnelighetsvurdering for hver eiendom, og utforme eiendommen i tid med hva det er påregnelig at den brukes til. Eierens holdninger og muligheter må tillegges større vekt enn i dag, men det må fortsatt holdes fast ved at arealene skal være i produksjon og bli utnyttet i næringsøyemed.

• Et viktig element er forslaget om å innføre arealbytte som et generelt virkemiddel ved grunnerverv, og som et likeverdig altemativ til ekspropriasjon. Forslaget går ut på at innenfor visse avgrensninger kan en utbygger eller vernemyndighet kjøpe arealer og bytte disse bort i det areal de egentlig har behov for. Altemativt kan de bruke jordskifte for å reparere eiendomsforholdene etter inngrep og dermed redusere ulempene med inngrepet. Det foreslås at jordskifteretten skal kunne holde de ekspropriasjonsskjønn som blir nødvendige som en følge av en slik sakstype, forutsatt at utbygger eller vernemyndighet har de nødvendige tillatelser til ekspropriasjon. En kan også gjennomføre slike saker uten ekspropriasjonstillatelse, men en er da avhengig av å kunne erstatte alle ulemper ved hjelp av areal. Dagens ordning med samferdselsjordskifte er med andre ord foreslått utvidet til å bli et generelt virkemiddel som et alternativ til ekspropriasjon. Dette er gjort med bakgrunn i de positive erfaringer som er gjort i vegjordskiftene i Østfold og Vestfold.

• Arealplanlegging er ofte sterkt bundet av eiendomsforhold og eiendomgrenser. Arbeidsgruppen foreslår her jordskifte som virkemiddel slik at planprosessen kan frigjøre seg fra eiendomsgrenser og eiendomsforhold, og på den måten få til gode og helhetlige løsninger. Blant annet vil jordskifteretten sine muligheter til å fordele utbyggingsverdier være sentralt i en slik sakstype. Særlig når det gjelder fritidsbebyggelse i fjell og strandområdene, og når det gjelder råstoffutvinning vil dette være aktuelt, og det er relativt små tilpasninger som må gjøres både i jordskiftelov og plan- og bygningslov for å gi planmyndighetene nye virkemidler for å oppnå heldigere resultat. Også når det gjelder fortetting av hyttefelt og boliger i tettsteder, vil resultatet bli bedre om en opphever eiendomsgrensene og planlegger uavhengig av eiendomsgrenser før en utformer de nye tomtene til slutt.

• Hvem som skal kunne sette i gang en jordskifteprosess er viktig. Som en hovedregel vil fortsatt grunneiere være den viktigste gruppen som kan kreve jordskifte. Gruppen foreslår i tillegg at Fylkesmannen må bli sentral kravmyndighet for jordskifte. Ved hjelp av forhåndsanalyser av nyttepotensiale, senere fulgt opp med krav om jordskifte i de områder med størst potensiale, kan offentlig kravhjemmel nyttes til å øke den samfunnsmessige nytten av jordskiftesakene. Fylkesmannen må kunne kreve jordskifte av alminnelige hensyn, ved tilskuddsforvaltning m.m. Landbruksdepartementet bør utgå som kravmyndighet. Kommunene skal kunne kreve jordskifte ved fordeling av tilleggsjord, siden det er kommunen som har delegert fullmakt til å fatte vedtak om å fordele slike arealer. For å benytte jordskifte som alternativ til ekspropriasjon, må de samme myndigheter som har ekspropriasjonsadgang også kunne kreve jordskifte.

• Det er i tillegg foreslått en rekke justeringer av eksisterende arbeidsoppgaver. Sams tiltak er en sakstype som foreslås utvidet til å kunne gjelde alle typer eiendommer. Hjemmel til å fremme bruksordningssak foreslås oppmyket slik at det er tilstrekkelig å påvise utjenlige eiendomsforhold med hensyn på bruken for å kunne sette igang slik sak. Det foreslås endringer både når det gjelder jaktordning og beiteordninger, som først og fremst går ut på et nærmere samvirke med forvaltningen for å få til bedre helhetlige løsninger for relativt store geografiske områder. Det er også fremmet forslag om at bruksordning kan benyttes for å ordne forholdet mellom personlige sameiere, når sameieobjektet er en landbrukseiendom.

• Jordskiftelovens skjønnshjemmel foreslås utvidet, slik at jordskifteretten kan holde ekspropriasjonsskjønn og utføre andre skjønnsoppgaver i flere tilfeller enn i dag. Særlig er det viktig å kunne holde skjønn etter veglovens §53, private veger, som egen sak. Tilsvarende bør jordskifteretten holde gjerdeskjønn, skjønn etter servituttloven og diverse skjønn i forbindelse med fordeling av tilleggsjord, konsesjonsvilkår, forkjøpssak m.m.

• Det foreslås dessuten visse endringer i jordskifterettens muligheter til å bytte grunneiendom mot rettigheter. Det fremmes forslag om at grunnbyrder ikke kan ordnes eller avløses i en selvstendig jordskiftesak, men de kan behandles i en jordskiftesak hvor det er nødvendig å ta de med for å løse andre problemer som jordskifteloven gir hjemmel til å behandle.

• Det foreslås endringer i jordskiftelovens § 3, slik at denne bestemmelsen ikke gjøres gjeldende for saker som fremmes etter jordskiftelovens § 2h (rettsutgreiing) og § 88 (grensegang).

• Arbeidsgruppen har også sett det som en vesentlig utfordring å gjøre den kompetansen som finnes i Jordskifteverket tilgjengelig for private og andre offentlige organer, uten at det først må kreves sak. Det er skissert flere arbeidsoppgaver som trolig vil kreve at de utføres av en del av organisasjonen som er organisert adskilt i forhold til domstoldelen. Arbeidsoppgavene er delvis basert på konsulenttjenester, delvis på tekniske arbeidsoppgaver. Det er forutsatt at flere av oppgavene bør brukerfinansieres.»

Når det gjeld dei meir detaljerte konklusjonane og ein nærare oversikt over gruppa sine framlegg, viser ein til rapporten som følgjer proposisjonen som utrykt vedlegg.

3.2 Rapporten «Jordskifteverkets arbeidsrutiner»

I rutinerapporten er det gjort fleire framlegg om endring av eksisterande arbeidsrutinar som inneber lovendringar. Mellom anna vert det gjort framlegg om å endre jordskiftelova § 12 slik at ein skal kunne sende melding til andre berørte grunneigarar og bruksrettshavarar i vanleg brev, og å endre jordskiftelova § 9 slik at hovudregelen vert at jordskifteretten skal settast med einedommar.

Det vert vidare gjort framlegg om å endre jordskiftelova § 26 slik at eit meir omfattande skifte berre kan fremmast dersom det er nødvendig eller vil auke nytten vesentleg, og slik at jordskifteretten er forplikta til å avvise eit tilleggskrav med mindre visse vilkår er oppfylt.

Det vert gjort framlegg om reglar for korleis jordskifteretten skal handsame tvistesaker når partar ikkje møter, om innføring av reglar om reduserte sakskostnader ved felles partsrepresentasjon og om endring av reglane om skiftegrunnlaget i skog. Det vert vidare gjort framlegg om ei endring av jordskiftelova § 24 første ledd slik at tinglyst utdrag av rettsboka ikkje lenger skal sendast til ein av partane i saka, etter som alle partar no får kopi av heile rettsboka og andre viktige dokument.

3.3 Departementet sitt høyringsnotat

Sentralt i departementet sitt høyringsnotat står innføring av avgjerdsforma vedtak i jordskifteprosessen. I dag opererer ein i jordskifteprosessen med dei same avgjerdsformene som ein finn i tvistemålslova § 137: Dommar, orskurder og formlause avgjerder. Det finst ingen eigen avgjerdsform for dei avgjerdene som er spesielle for arbeidet i jordskifteretten, t.d. verdsetting og regulering. Departementet gjer i høyringsnotatet framlegg om å innføre vedtak som ei fjerde avgjerdsform, med eigne reglar for mellom anna sakshandsaming og grunngjeving.

Vidare vert det gjort framlegg om utvida tilgang til å kreve oppattaking av saker for jordskifteretten, at reglane i skjønnsprosesslova i større grad skal gjerast gjeldande når jordskifteretten handsamar skjønnssaker, styrking av disposisjonsprinsippet i samband med grensegangssaker, førehands påanke av fremmingsvedtak og ein del andre mindre prosessendringar.

Det vert og gjort framlegg om at jordskifteretten skal ta avgjerd om førehandsovertaking i dei sakene der jordskifteretten skal halde skjønnet.

Følgjande framlegg til ny ordlyd vart gjort i høyringsnotatet:

«Jordskiftelova § 6 fyrste punktum vert fyrste ledd. Andre og tredje punktum går ut, og vert erstatta av eit nytt andre ledd, som skal lyde:

For jordskiftedelen av saka gjeld føresegnene i denne lova, unntatt § 76 om fordeling av kostnadene. For skjønsdelen av saka gjeld, så langt anna ikkje er bestemt for skjøn i denne lova, reglane om rettsleg skjøn i lova av 1. juni 1917 nr. 1 om skjøn og oreigningssaker tilsvarande, med unntak av §§ 6, 10, 13, 18-19 og 21. I staden gjeld tilsvarande reglar i jordskiftelova. § 11 i denne lova skal gjelde slik at forsikring skal gjevast etter begge lover.

Jordskiftelova § 6 a skal lyde:

Jordskifteretten held skjøn etter

1. lov av 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift

2. lov av 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) § 17

3. lov av 5. mai 1961 om grannegjerde (gjerdelova) § 16 fyrste ledd

4. lov av 16. juni 1961 nr. 12 om ymse beitespørsmål (beitelova) § 11 fyrste ledd

5. lov av 21. juni 1963 nr. 23 (veglova) § 60 (nytt) andre ledd

6. lov av 29. november 1968 om særlege råderettar over framand eigedom (servituttlova) § 12 (nytt) fyrste ledd

7. lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og forskjøpsrett for det offentlege ved erverv av fast eigedom (konsesjonslova) § 14 (nytt) siste ledd

8. lov av 1. juni 1917 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønsprosesslova) § 4 fyrste ledd (avtaleskjøn)

Så langt anna ikkje er bestemt for skjøn i denne lova, følgjer skjøn som ikkje vert halde i samband med jordskifte reglane for rettslege skjøn i lov av 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker, med unntak av § 6. I staden gjeld § 12 fyrste ledd fyrste punktum. Skjøn som vert halde i samband med jordskifte, følgjer reglane i § 6.

Jordskiftelova får ein ny § 6 b, som skal lyde:

I kombinerte skjøn- og jordskiftesaker der skjønsmenn/meddommarar frå både skjønmannsutvalet og jordskiftemannsutvalet tek del, skal alle ha godtgjersle etter reglane for skjønsmenn.

Jordskiftelova får ein ny § 6 c, som skal lyde:

Jordskifteretten tek avgjerd om førehandsovertaking av eigedom etter § 25 (nytt) siste ledd i lov av 23. juni 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom.

Jordskiftelova § 17 skal lyde:

Tvist om grenser, eigedomsrett, bruksrett eller anna innan skiftefeltet eller med utanforståande skal jordskifteretten, om det trengst av omsynet til jordskiftet, avgjere ved dom. Dommen skal grunngivast i samsvar med §§ 144 i lov 13. august 1915 om rettergangsmåte for tvistemål.

Tvist i rettsutgreiings- og grensegangssaker skal avgjerast ved dom.

Dersom det i sak som nemnt i andre ledd, eller i skjønssak, er tvist om eit underliggande rettshøve som nemnt i fyrste ledd, og som det er naudsynt å taka stilling til for at saka skal kunne avgjerast, kan jordskifteretten etter krav frå ein part avgjere dette ved dom.

Retten bør først prøve mekling i saka og kan reise spørsmål om partane vil leggje tvisten under voldgift.

Jordskiftelova § 20 tredje ledd vert ny § 20.

Jordskiftelova får ein ny § 20 a, som skal lyde:

Når det vert teke avgjerder som gjeld grenser, rettar eller plikter for ein eller fleire partar, skal det nyttast vedtak dersom det ikkje skal avseiast dom. Dette gjeld både rettsfastsetjande, verdsetjande og regulerande avgjerder. Vidare gjeld det avgjerd etter § 14 om å fremme jordskiftesak.

Jordskiftelova får ein ny § 20 b, som erstattar noverande § 20 fyrste ledd, og som skal lyde:

Når det skal gjerast vedtak etter § 20 a, skal partane få høve til å uttala seg om det saka gjeld og om det dei andre partane har lagt fram.

Når jordskifteretten har kome fram til eit resultat eller eit framlegg til regulering eller verdsetjing, skal dette, med grunngjeving, forkynnast for partane. Partane skal ha utkastet skriftleg.

1. regulering og verdsetjing: Før vedtak skal framlegget takast opp til drøfting med partane. Partane kan krevje ein frist på opp til ei veke for å kome med merknader. Alle partane skal få høve til å uttala seg om dei andre merknadene som har kome inn, og til endringar som retten vil gjere utanom merknadene. Etter dette skal vedtak gjerast utan unødig opphald.

2. rettsfastsetjing og fremming av jordskiftesak: Før vedtak skal partane få høve til å kome med merknader. Dersom retten finn grunn til å gjere endringar, skal dette gjerast kjend for partane, og dei skal få høve til å uttale seg. Etter dette skal vedtak gjerast så snart råd er, og seinast innan ein månad.

Dersom anna ikkje er sagt i lova her, gjeld føresegnene om dommar i kapittel 12 i lov av 13. august 1915 nr. 6 tilsvarande for vedtak, med unntak av § 152.

Jordskiftelova får ein ny § 20 c, som erstattar noverande § 20 andre ledd, og som skal lyde:

Eit vedtak skal innehalde

1. namnet på retten, namna på dommarane og opplysning om kva tid og stad vedtaket vert gjort

2. kven som er partar og eventuelt prosessfullmektigar

3. opplysning om kva slag vedtak det er og heimelen for vedtaket

4. ei kort framstilling om kva saka gjeld, kva partane i hovudsak har lagt fram og eventuelt kva påstander dei har lagt ned

5. dei vurderingane retten har gjort som ligg til grunn for resultatet, og dei faktiske rettslege tilhøva som desse vurderingane i hovudsak bygger på

6. slutning

Jordskiftelova § 22 fyrste ledd skal lyde:

Partane skal få melding om avgjerder under saka i samsvar med reglane i kap. 12 i lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål, slik at § 154 fyrste ledd gjeld for dommar og vedtak, § 164 andre ledd for orskurder og § 165 andre ledd for andre avgjerder.

Jordskiftelova § 58 andre ledd skal lyde:

Grensene skal merkast opp med varige og tydelege merke. Retten kan ta avgjerd om å utsette varig grensemerking og tilhøyrande grensebeskrivelse til etter at jordskiftet har rettskraft, der han finn at særlege grunnar talar for det. I såfall må retten ta avgjerd om korleis kostnadene med utsett grensemerking skal dekkast.

Jordskiftelova får ein ny § 61 b, som skal lyde:

Skjøn etter § 6 a kan ankast til jordskifteoverretten (overskjøn).

Mot avgjerd etter § 6 c kan det ikkje nyttast rettsmiddel.

Jordskiftelova § 62 skal lyde:

Med dei unntak som paragrafen nemner, er det ikkje høve til å bruke rettsmiddel før jordskiftet er slutt.

Dom etter § 17 kan påankast straks av granne og av nokon som er godkjent som eigar eller som bruksrettshavar i skiftefeltet. Jordskifteretten kan ta avgjerd om at det same skal gjelde for andre som har ankerett. Slik avgjerd må takast inn i dommen.

Rettsforlik kan påankast straks.

Avgjerder som nemnt i § 61 tredje ledd kan påankast straks. Opplysning om dette, om frist etter § 63 andre ledd og at avgjerda ikkje kan ankast seinare, skal takast inn i avgjerda.

Vedtak etter § 14 om fremme av jordskifte kan påankast til jordskifteoverretten straks. Dette er ikkje til hinder for at partane kan anke jordskiftet etter at det er avslutta på grunnlag av at skifteplanen ikkje tilfredsstiller kravet i § 3 a. Heller ikkje er det til hinder for at jordskifteretten kan gjere om fremmingsvedtaket etter § 14 andre ledd.

Jordskiftelova § 69 fyrste ledd skal lyde:

For overjordskifte gjeld reglane for jordskifte så langt dei høver, men om lova krev at ei avgjerd i jordskiftelova skal vere samrøystes, trengst det likevel berre vanleg fleirtal i jordskifteoverretten til stadfesting av slik avgjerd. På overjordskifte kan det settast stuttare frist enn fastsett i § 59.

Jordskiftelova § 70 siste ledd skal lyde:

Det kan ikkje brukast rettsmiddel mot avgjerd frå jordskifteoverretten om å vise ei sak tilbake til jordskifteretten. Orskurdene (kjennelsane) som har ført til avgjerd om tilbakevising får rettskraft om dei ikkje blir påkjæra innan fristen er ute.

Jordskiftelova § 73 skal lyde:

Avgjerd teke av jordskifteretten i dom, vedtak, orskurd eller skjøn kan takast opp att etter dei vanlege reglane i kap. 27 i lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål.

Jordskifteretten utfører dei endringane som oppattakinga måtte føre med seg. Det skal ikkje gjerast større endringar enn det som trengst for å rette opp mishøvet. Gjeld det endringar av grenser o.l. der kostnadene ikkje vil stå i rimeleg høve til det ein oppnår, kan endringar gjerast opp heilt eller delvis i pengar, skog eller andre verdiar.

Saker som er avslutta før lovendringa trer i kraft, kan takast opp att etter denne paragrafen.

Jordskiftelova § 80 tredje ledd skal lyde:

Av forskott kan det reknast rente som jordskifteretten fastsett etter skjønn. Retten kan og ta avgjerd om at det skal svarast rente av andre krav som kjem av skiftet.

Jordskiftelova § 2 h går ut, og lova får eit nytt kapittel 10 a som skal lyde:

Kap. 10 a. Rettsutgreiing

§ 87 a

Jordskifteretten kan i særskild sak klarleggje og fastsette eigedoms- og bruksrettstilhøva i sameiger og i andre område der det er sambruk mellom eigedomar, når dette er nødvendig av omsyn til ein rasjonell bruk av området.

§ 87 b

Reglane om jordskifte gjeld på tilsvarande måte i rettsutgreiingssaker så langt dei høver. § 88 fjerde ledd gjeld tilsvarande.

Jordskiftelova § 88 skal lyde:

Eigar kan krevje at jordskifteretten i særskild sak skal klarleggje, merkje av og beskrive eigedomsgrenser og grenser for alltidvarande bruksrett. Dette gjeld og slike grenser som er nemnde i lov 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene §§ 2, 3 og 4. Når det gjeld grenser for alltidvarande bruksrett, kan og bruksrettshavar krevje grensegang. I tilfelle som nemnt i § 5 andre ledd, kan departementet krevje grensegang.

Grensegang kan også krevjast etter lov av 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom § 2-2 siste ledd. I slike høve kan jordskifteretten fastsette grenser for festa grunnareal når festetida er meir enn 10 år.

I kravet om grensegang skal nemnast kva for grenser ein ynskjer at retten skal taka stilling til. Retten kan ikkje gå utanfor dette. Dersom ein part krev utviding av saka, skal retten i vurderinga av kravet mellom anna leggje vekt på omfanget av utvidinga, samanhengen med resten av kravet og korleis dei øvrige partane stiller seg til utvidinga.

Ulaglege grenser prøver retten å få regulert ved minneleg makeskifte. Kjem ein ikkje fram til semje kan jordskifteretten, etter krav frå ein part, gjere mindre justeringar av grensene på den måten han meiner er mest tenleg for dei eigedomane det gjeld. Retten skal sjå til at ingen av partane kjem dårlegare ut enn før grensejusteringa.

Jordskiftelova § 97 fyrste ledd bokstav a skal lyde:

Etternemnde reglar i lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål gjeld i jordskiftesaker, rettsutgreiingssaker og grensegangssaker, enten

1. på tilsvarande måte så langt dei høver, for § 22, kap. 3, kap. 4, § 64, § 70, §§ 75-79, §§85-88, § 91, §§ 97-99 jf. §§ 285-287, kap. 12, §§ 169-170, heile andre delen, §§ 327-343, § 361, § 369, §§ 467-471 jf. § 472, eller Jordlova av 12. mai 1995 nr. 23 § 17 andre ledd siste punktum går ut. (Val av prosessreglar vil no vere regulert i jordskiftelova § 6 a.)»

3.4 Framlegg som ikkje er vidareført i proposisjonen

Ein del av lovendringsframlegga i rapportane er ikkje handsama i proposisjonen. Nokre av dei fordi dei etter departementet sitt syn høver mindre bra med jordskifteretten si domstolsorganisering og/eller fordi dei har møtt sterk motstand i høyringsrunden. Andre fordi dei krev meir utgreiingsarbeid.

I første rekkje gjeld dette ein del av framlegga i oppgåverapporten. Under lovarbeidet har departementet lagt vekt på dei prinsipielle sidene ved ei vidareføring av domstolsordninga. Dette gjeld både i høve til gjeldande rett og i høve til framtidige oppgåver. Domstolordninga set klåre grenser med omsyn til kva slags saker ein kan handsama. Prinsippet om uavhengige domstolar set og krav til måten saka vert handsama på, medrekna tilhøvet til forvaltninga. Departementet viser her til drøftinga i kap. 7.

Departementet finn difor ikkje nokon grunn til å ta opp framlegget i oppgåverapporten om endring av § 32 i jordskiftelova. Framlegget tok sikte på å gje jordskifteretten ein initiativrett overfor landbruksstyresmaktene, for å få til erverv av eigedomar (frivillig eller ved tvang) til tilleggsjord i samband med oreigningsjordskifte. Departementet viser til at det er jordskifteretten som held skjønnet ved oreigning etter jordlova. Departementet legg til grunn at uansett om ervervet skjer frivillig eller ved tvang, er ein slik initiativrett uforenleg med rolla som skjønnsrett.

Departementet finn heller ikkje grunn til å ta opp framlegget om å gjere jordskiftelova til ei generell eigedomslov for heile landet. Departementet viser til framlegga til skjønnskompetanse og til grunngjevinga for at den stadlege kompetanse vert avgrensa til LNF-område.

Departementet har ikkje teke opp framlegget til endring av § 30 tredje ledd i jordskiftelova (om å utvide heimelen til å erstatte jord med pengar). Departementet viser til at det er denne føresegna som set grensa mellom oreigning og jordskifte. Den set vidare grensa mellom avhending og jordskifte. Ein er kjend med at lovgjevinga i andre europeiske land, til døme Frankrike, opnar for ei avgrensa overføring av jord mot vederlag i pengar. Departementet legg til grunn at gjeldande rett gjev tilstrekkeleg opning for å få til ein tenleg skifteplan.

Frå rutinerapporten vil framlegget om å justere sakskostnadene etter som partane er felles- eller individuelt representert, ikkje bli fremma. Dette fordi det etter departementet sitt syn vil bli svært innfløkt å rekne ut fordeling av sakskostnadene både etter nytten, slik utgangspunktet er etter jordskifteloven § 76 første ledd, og etter graden av fellesrepresentasjon. Ettersom det i einskilde delar av saka vil vere naturleg for nokre partar å vere fellesrepresentert, og i andre delar ikkje, vil ein regel om fordeling av sakskostnader knytta til fellesrepresentasjon bygge på kompliserte skjønnsvurderingar frå rettens side. Dette er, slik departementet ser det, uheldig. I tillegg er det departementet sitt syn at partar som ønskjer å utøve sin grunnleggande rett til å vere individuelt representert og ivareta sine eigne interesser i saka, ikkje bør straffast for dette gjennom høgare sakskostnader.

Nokre av framlegga i rutinerapporten er bygd vidare på i proposisjonen, men med slike endringar at det ikkje er naturleg å seie at framlegget er vidareført. Dette gjeld mellom anna framlegget om handsaming av tvistesaker når partar ikkje møter, og samansettinga av jordskifteretten. Ein viser her til det einskilde kapittel.

Frå departementet sitt høyringsnotat om prosessendringar vert dei fleste framlegga ført vidare, nokre i litt endra form som følgje av høyringsrunden.