8 Frå samferdselsjordskifte til oreigningsjordskifte

8.1 Gjeldande rett

Etter gjeldande rett kan vegstyresmaktene og Norges Statsbaner krevje jordskifte i samband med bygging, utbetring, vedlikehald og drift av offentlege vegar og jernbanar, medrekna nedlegging av private jernbaneovergangar, jf. jordskiftelova § 5 tredje ledd siste punktum og femte ledd. Vilkåret er at tilhøva på ein eller fleire driftseiningar blir utenlege som følgje av slike tiltak, jf. § 1 andre ledd. Vidare er det eit vilkår at ingen av partane taper på jordskifte, jf. § 3 bokstav a. Jordskifteplanen kan såleis ikkje påføre den einskilde driftseining skader og ulemper utover det oreigningstiltaket fører med seg.

Når jordskifte blir halde samstundes eller i samband med oreigning for tiltak som nemnt, held jordskifteretten oreigningsskjønnet som del av jordskiftesaka, jf. § 6. Departementet viser elles til Ot. prp. nr. 56 (1978-79) s. 45-46 og 53-57.

8.2 Framlegget i oppgåverapporten

Arbeidsgruppa gjer framlegg om at jordskifte skal kunne nyttast i samband med offentleg utbygging når eit av følgjande vilkår er oppfylt:

«Arealervervet (eiendomsinngrepet) kan kompenseres helt eller delvis ved arealbytte

eller

inngrepet skaper ulagelige eiendomsforhold eller ulemper på resteiendom, som kan forbedres gjennom eiendomsutforming ved hjelp av jordskiftets virkemidler

eller

bruk av jordskifterettens virkemidler kan tjene formålet for inngrepet og medføre forbedringer eller innsparinger ved etablering eller drift av tiltaket.»

Subsidiært gjer arbeidsgruppa framlegg om at dei ulike tiltaka som kan utløyse oreigningsjordskifte konkret vert nemnt i lova, slik gjeldande jordskiftelov er bygt opp med omsyn til samferdselsføremål.

Arbeidsgruppa grunngjev framlegget i all hovudsak med dei positive røynslene ein har med samferdselsjordskifte.

8.3 Høyringsfråsegner

Departementet viser til kap. 4.2.1. når det gjeld høyringsfråsegner meir generelt. Departementet viser vidare til kap. 6.2. om erfaringar med samferdselsjordskifte.

Dei fleste av høyringsinstansane er positive til at det vert innført ein meir generell heimel for det offentlege til å kunne krevje jordskifte i samband med oreigningstiltak. Vegdirektoratet og Norges Statsbaner, som har lang erfaring med jordskifte/oreigningsskjønn, har gjeve fråsegn på vegne av Samferdselsdepartememtet. Vegdirektoratet uttaler:

«...Ettersom jordskifteretten lenge har hatt en slik hjemmel når det gjelder offentleg veg, vil ikke dette, så vidt vi kan se, innebære noen endringer for Statens vegvesen. Erfaringene med vegjordskifte er gode, og på denne bakgrunn finner vi at en slik generell hjemmel innføres...»

Norges Statsbaner uttaler:

«...NSB ser i prinsippet positivt på forslaget om å gi jordskifteretten utvidet adgang til å avholde skjønn, spesielt ekspropriasjonsskjønn, .....»

Miljøverndepartementet uttaler mellom anna:

«I utgangspunktet ser Miljøverndepartementet positivt på å vurdere en utvidelse av Jordskifteverkets arbeidsoppgaver. Vi har spesielt merket oss at det synes som om bruk av jordskifte som alternativ til ekspropriasjon av arealer til veg- og jernbaneformål har vært vellykket, og at en slik ordning bør vurderes brukt også i andre sammenhenger...»

Norges vassdrags- og energiverk, som gjev fråsegn på vegne av Nærings- og Energidepartementet, uttaler:

«.. Vi ser positivt på forslaget om ytterligere utvidelse av adgangen til å benytte jordskifte, i form av arealbytte, som alternativ til en tradisjonell ekspropriasjonsprosess. Dette faller greit inn i jordskifterettens tradisjonelle arbeidsområde og innebærer en enda bedre utnyttelse av kompetansen med tanke på samfunnsmessige gode løsninger. Vi ser heller ikke problemer med å gi jordskifteretten myndighet til å holde ekspropriasjonsskjønn i den forbindelse. Av dette følger naturlig også en utvidelse av kravshjemmelen til å omfatte offentlige myndigheter med ekspropriasjonsadgang..»

Fylkesmannen i Østfold uttaler:

«..Arealbytte som alternativ til ekspropriasjon åpner muligheter for at en landbrukseiendom kan holdes helt skadefri gjennom et inngrep. Det offentlige på sin side får lettere gjennomført sine planer og må betale mindre i erstatninger. Ved å bygge på de erfaringene som er gjort i Østfold (E6) og Vestfold (E18) synes det å være fornuftig at jordskifteretten får full anledning til å avholde ekspropriasjonsskjønn og å benytte øvrige virkemidler i jordskifteloven for å gjennomføre saker i forbindelse med andre tiltak enn bygging, utbedring og drift av offentlige veger og jernbane. Offentlige myndigheter som har ekspropriasjonsadgang bør kunne kreve jordskifte for å gjennomføre tilsvarende saker gjennom arealbytte...»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

«...Ved å nytte arealbytte som alternativ til ekspropriasjon til verneformål, åpner vi muligheten for at de berørte eiendommer kan holdes skadefri gjennom inngrepet, og bør derfor kunne legge forholdene bedre til rette for en positiv holdning til formålet i lokalmiljøet. Tilgang på byttearealer er imidlertid en viktig forutsetning for en slik modell noe som forutsetter et tett samarbeid mellom de ulike offentlige aktører. Tilsvarende forutsetter en slik aktivitet en økning av og endring i reglene for jordfondet. Forslaget forutsetter at jordfondet kan bli jordeier også på lengre sikt, med det ansvar og praktiske forhold dette innebærer...»

Fråsegnene frå kommuneforvaltninga (eit utval av fylkes- og primærkommunar) er positive til framlegget.

Norges Bondelag uttaler:

«..Norges Bondelag er enig i at arealbytte kan være et egnet virkemiddel, og generelt et likeverdig alternativ med ekspropriasjon. Arealbytte kan være både privat- og samfunnsøkonomisk gunstig ved at drifts- og arronderingsulemper reduseres. Arealer som er i offentlig eie, eller som eies av statlige selskaper, må inngå som et prioritert virkemiddel for å tilgodese private eiere ved arealbytte. Det offentlige må imidlertid ikke drive oppkjøp av landbrukseiendommer med sikte på å redusere grunnerstatningene ved ekspropriasjon...»

Dei som stiller seg kritiske til ei utviding av jordskifteretten sin kompetanse i oreigningsskjønn, peikar i hovudsak på to faktorar. Den eine gjeld jordskifteretten sin juridiske kompetanse, og den andre gjeld det såkalla tospora system, eller sagt på ein annan måte, valfridomen mellom dei ordinære skjønnsrettane og jordskifteretten.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttaler:

«Jordskifteretten foreslås å gis utvidet hjemmel til å avholde ekspropriasjonsskjønn. Vi mener at jordskifterettens nåværende kompetanse innenfor fagområdenre prosess og ekspropriasjonsrett ikke er tilstrekkelig til å håndtere disse oppgavene. Hvis ordningen skal gjennomføres, må kompetansen styrkes ved dommere fra by/herredsrett. Hvis ikke, kan ordningen medføre et større antall ankesaker som må behandles av lagmannsretten enn ønskelig er..»

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Generelt vil utvidelser som de foreslåtte innebære en utvidelse av det tosporede system som i en viss utstrekning allerede er etablert. Et slikt system har i seg selv uheldige sider både på prinsipielt og konkret grunnlag, selv om det skulle være slik at siden ordningen ble etablert ved loven av 1979, ikke er konstatert sprikende praksis av betydning, jfr utredningen s. 53. Jeg peker i den anledning på skjønnslovutvalgets uttalelser på s 54 i NOU 1993:35, og på de tidligere uttalelser som det er vist til på s. 53 i rapporten...»

Borgarting lagmannsrett peikar og på at embetsdommarar reint generelt vil vere betre skikka til å ta seg av dei prosessuelle spørsmåla som kjem opp. På den andre sida vert det vist til trongen for spesifikk jordskiftekompetanse, medrekna den verdsettingskompetanse jordskifteretten har. Det vert og vist til at dei ordinære domstolane ikkje har kompetanse til å gjennomføre arealbytte og liknande inngrep, og at dette ofte vert følt som ein mangel. Borgarting lagmannsrett (ved førstelagmann Agnes Nygaard Haug) framheld vidare:

«Det følger av dette at jeg er skeptisk til en utvidelse - eller for den saks skyld en fortsettelse - av det tosporede system som er etablert. Generelt er jeg av den oppfatning at de ordinære domstoler er best skikket til å behandle ekspropriasjonsskjønn og andre skjønn. Jeg slutter meg til de foran nevnte uttalelser fra skjønnslovutvalget. På den andre side er det en mangel ved det eksisterende system at de ordinære domstoler bare i svært liten utstrekning kan trekke veksler på den kompetanse som finnes i jordskifterettene, og heller ikke kan utnytte de muligheter for smidige løsninger som jordskifteprosessen åpner for, i behandlingen av skjønnssaker».

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Advokatforeningen ser positivt på arealbytte som alternativ til ekspropriasjon, i den grad det ligger til rette for dette. Slik Advokatforeningen ser det, bør imidlertid dette spørsmålet søkes løst på andre måter enn gjennom fullt jordskifte, slik som i samferdselsjordskifte, jfr. rapporten pkt. 6.3. Denne modellen kan gi gode resultater for alle involverte parter. Erfaringene er imidlertid blandede, både med hensyn til besparelser og ikke minst når det gjelder ressursbruk og tidsforbruk. Det kan ikke sees at rapporten inneholder forslag som bøter på dette.»

Den Norske Advokatforening viser vidare til dei ofte kompliserte juridiske spørsmål som vert handsama i samband med oreigning, til at det i oreigningsskjønn handsamast takstobjekt som jordskifteretten ikkje har røynsle med å vurdere, og til «balansegangen mellom Jordskifteverket som arealplanlegger og domstol». Den Norske Advokatforening konkluderar med:

«Advokatforeningen er på bakgrunn av det ovenfor anførte enig i at det må foretas en konkret hjemmelsavgrensing. Den avgrensing som er foreslått i pkt. 6.6.3. på s. 59-60, anses imidlertid for vidtgående. Slik forslaget er utformet, vil jordskifteretten kunne være skjønnsrett i nær sagt alle vernesaker og i praksis de fleste saker som behandles etter plan- og bygningsloven. Advokatforeningen kan etter dette ikke slutte seg til forslagene som er fremmet om utvidelse av jordskifterettens kompetanse, og under ingen omstendighet i den utstrekning som forslagene angir».

8.4 Departementet sine merknader

Departementet har merka seg at dei fleste av høyringsinstansane er positive til at offentlege styresmakter med oreigningsheimel skal kunne krevje jordskifte i samband med utbyggingstiltak. Departementet legg stor vekt på at partar som har røynsle frå samferdselsjordskifte er udelt positive til ei ordning som byggjer på jordskifte i kombinasjon med oreigning. Dette gjeld såvel utbyggjarane (ekspropriantane) som grunneigarane (ekspropriatane).

Departementet viser til pkt. 6.2. og finn grunn til å streke under dei store samfunns- og privatøkonomiske gevinstane som samferdselssjordskifte kan medføre. Dette er gevinstar som ikkje kan skapast ved ordinære skjønn. Dei jordskifteskapte gevinstane er eit resultat av den samla bruk av verkemiddel som jordskiftelova gjev heimel for. Dette gjeld mellom anna arealbyte og omforming av eigedomar, omforming, avløysing og skiping av bruksrettar, bruk av mellombels bruksrettar frå jordskifte vert fremma til avslutting, og frå avslutting til saka er rettskraftig. Vidare utfører jordskifteretten grensemerking i marka, innmåling (koordinatfesting) og innteikning på kart av grensemerka som ein del av saka.

Departementet viser vidare til pkt. 2.2.2. der rapporten frå Silkosetutvalet er nærare handsama. Rapporten gjeld evaluering av Gardermoprosjektet medrekna jernbane og vegar. Konklusjonane og tilrådingane frå utvalet er eintydige med omsyn til erfaringane med oreigningsjordskifte i den konkrete saka, og med omsyn til at heimelen for å kunne krevje oreigningsjordskifte bør verte generell for offentlege styresmakter.

Departementet finn grunn til å streke under den erfaring jordskifterettane har fått med samferdselsjordskifte, og til den særlege kompetansen den har med makeskifte (arealbyte) og verdsetting av jord- og skogbrukseigedomar.

Departementet konkluderer på dette grunnlag med at den eksklusive heimelen som nokre av samferdselsstyresmaktene (veg og jernbane) i dag har til å krevje oreigningsjordskifte vert utvida til å gjelde for offentlege styresmakter reint generelt. Departementet gjer likevel unntak for oreigningstiltak i vassdrag. Skjønn i vassdrag kan reise særlege problem med omsyn til erstatningar som vert bygd på ein arealbytemodell. Departementet vil derfor utgreie dette spørsmålet nærare før ein tek standpunkt til om tilsvarande prinsipp kan verte nytta i vassdrag.

Omgrepet «oreigningsheimel» omfattar både lovpositiv heimel til oreigning, og samtykke eller vedtak etter oreigningslova. Det er forvaltninga som gjer vedtak om oreigning.

Departementet legg til grunn at jordskifteretten sin kompetanse i oreigningsjordskifte skal vere avgrensa til område som vert eller skal verte nytta til landbruks-, natur - og friluftsområde, såkalla LNF- område, jf. plan- og bygningslova § 20-4 nr. 2. Kompetansen gjeld og område som er regulert til slike føremål. I delar av landet er ikkje kommuneplandekninga 100 pst. Dette inneber at ein framleis har område som korkje er omfatta av kommune-, kommunedel- eller reguleringsplanar. Det er såleis nødvendig at jordskifteretten sin kompetanse også omfattar desse områda (uregulert område).

Framlegget er ei vesentleg avgrensing i høve til framlegget i oppgåverapporten, som gjekk ut på at jordskifteretten skulle ha kompetanse i heile landet. Etter departementet si meining er det først og fremst LNF-områda jordskifteretten har røynsle frå gjennom samferdselsjordskifte, det er slike område spisskompetansen i verdsetting knyter seg til, og det er i slike område tilhøva i dag ligg best til rette for arealbyte, tilleggsjord og store skiftegevinstar.

Departementet meiner at når vilkåret med omsyn til stadleg kompetanse er oppfylt, vil jordskifteretten - i samsvar med gjeldande praksis - vere kompetent til å halde oreigningsskjønn for einskilde takstobjekt, til dømes bustadeigedom, som er omfatta av oreigningstiltaket. Det må framleis ligge til eksproprianten, gjennom jordskiftekrav og skjønnsbegjæring, å vurdere kven som skal halde skjønnet for slike einskilde takstobjekt.

Departementet finn det nødvendig å gjere framlegg om unntak frå hovedregelen om stadleg kompetanse. Det må framleis vere heimel til å take med eigedomar som fell utanfor omgrepet LNF-område når det er nødvendig av omsyn til jordskiftet. Departementet viser til at formuleringa «er det nødvendig av omsyn til jordskifte» inngår i fleire føresegner i jordskiftelova, jf. mellom anna § 43 andre ledd. Alt i 1917 kom det inn ein regel i jordskiftelova av 1882 som § 39 andre ledd med slik tekst: «Anses det nødvendig å anlegge vei over nabogrunn, utfører utskiftningsretten også de i så henseende nødvendige meglingsforsøk og skjønn» Føresegna vart vidareført i § 35 i lova av 1950 med slik tekst: «Er det turvande av omsyn til jordskiftet, kan jordskifteretten halde skjøn etter lov om veivæsenet ...». Departementet viser vidare til gjeldande § 25 andre ledd som gjeld avgrensing av skiftefeltet.

Departementet meiner vidare at det må gjerast unnatak for dei høve det er motstrid mellom formell planstatus og realitet. Problemstillinga kan illustrerast med eit døme. Eit skogareal vert lagt ut som byggeområde i arealdelen av kommuneplan. Styresmaktene vedtek seinare at område skal vernast som reservat etter naturvernlova. Etter departementet sitt framlegg til hovedregel vil det i slike høve kunne oppstå tvil om den stadlege kompetansen. Departementet legg til grunn at det må vere den reelle situasjon som vert avgjerande for jordskifteretten sin kompetanse i slike høve. Departementet gjer derfor framlegg om at jordskifteretten skal ha kompetanse når dei interesser som vert berørt gjeld landbruk, naturvern eller friluftsliv. Det er såleis desse interessene som er dei dominerande i jordskiftet og i skjønnet.

Endeleg ser departementet det som naudsynt med eit unnatak når det ligg føre særlege grunnar. Dette vil vere aktuelt for mindre samanhengande område som vert omfatta av ei større jordskiftesak. Føresetnaden for dette er at det framstår som praktisk og prosessøkonomisk - og at partane er samde om det.

Departementet legg vidare til grunn at det skal liggje til rette for ein skiftegevinst innanfor skifteplanområdet, jf. jordskiftelova § 1 bokstav b. Dette er eit vilkår for å kunne fremme eit oreigningsjordskifte etter gjeldande rett, og vilkåret vert vidareført gjennom lovrevisjonen. Vilkåret knyter seg ikkje til erstatningsutmålinga, men inneber at totalverdien på grunn og rettar i feltet - utanfor oreigningstiltaket sine grenser - skal vere større med jordskifte enn utan jordskifte. Det er også viktig å streke under jordskiftelova § 3 bokstav a jf. § 30 andre ledd, som er ei sentral føresegn i jordskiftelova, og som gjeld tilsvarande i høve til eit oreigningsjordskifte. Denne føresegna er ein garanti for at den einskilde driftseining skal kome ut av jordskiftet utan tap. Verdi av grunn og rettar etter eit oreigningsjordskifte kan med andre ord ikkje verte mindre enn verdien av grunn og rettar med oreigningstiltaket, men utan jordskifte. Vert den det, må jordskiftesaka avvisast.

Einskilde høyringsinstansar, mellom anna Den Norske Advokatforening, meinar at ei utviding av kravskompetansen vil føre til ei auke av ankesaker i høve til om sakene vert handsama av dei ordinære domstolane.

Departementet viser til tabellane 3 og 4 i vedlegget.

Departementet gjer merksam på at rettsmiddelbruken mot samferdselsjordskifte er regulert av § 61 i jordskiftelova. Når spørsmålet om rettsmiddelbruk vert drøfta, er det viktig å vere klår over at slike saker inneheld to hovudkomponentar; ein jordskiftedel og ein skjønnsdel. På lik line med eit vanleg jordskifte kan skjønnet, sakshandsaminga og rettsbruken i jordskiftedelen i eit samferdselsjordskifte prøvast fullt ut for jordskifteoverretten. Dette gjeld mellom anna fremmingsvedtaket, dei rettsfastsettande vedtaka og dei regulerande vedtaka. Dei grunnleggjande vilkåra for å fremme eit jordskifte, jf. §§ 1 og 3 bokstav a, bonitering, verdsettjing og eigedomsutforming vil såleis vere ankegrunnar også i eit samferdselsjordskifte.

Den andre hovudkomponenten i eit samferdselsjordskifte, skjønnsdelen, kan ankast på grunnlag av sakshandsaming og rettsbruk. Denne delen gjeld fastsetting av pengevederlag for dei skader og ulemper som ikkje er erstatta gjennom jordskifte.

Etter departementet si vurdering kan ein ikkje utan vidare gjere ei statistisk samanlikning mellom rettsmiddelbruken ved oreigning med og utan jordskifte. Det er i tilfelle berre anke over skjønnsdelen i eit samferdselsjordskifte som kan samanliknast med talet på anke over dei rettslege skjønna. Erfaringar tyder på at talet på anke over skjønnsdelen i eit samferselsjordskifte ikkje avvik nemnande i høve til tala frå dei rettslege skjønna.

Når det gjeld rettsmiddelordninga i dag, meiner departementet at hovudproblemet gjeld tida det tek før ein får prøve dei ekspropriasjonsrettslege spørsmåla for juridiske fagdommarar. Dette får ein først når saka kjem til lagmannsretten.

Etter departementet si meining talar også likskapsomsyn for ei utviding av kravskompetansen. Dette gjeld i høve til både ekspropriant og ekspropriat. Sett frå grunneigar si side er det ofte av mindre interesse kva namn eksproprianten har og kva føremål oreigninga gjeld. Grunneigarane si primære interesse vil som oftast vere å få erstatta realverdiar med realverdiar. Sett frå ekspropriantane si side vil det kunne framstå som urimeleg at enkelte utbyggarar kan få reduserte kostnader gjennom eit oreigningsjordskifte, medan andre med liknande tiltak ikkje skal kunne oppnå tilsvarande innsparingar.

Departementet har vurdert innføring av ein prioritetsregel for oreigningsjordskifte, til dømes ved å gje desse sakene prioritet frå kravstidspunktet. Etter ei heilskapsvurdering ønskjer departementet ikkje å gjere framlegg om ein slik regel. Avgjerda må etter departementet si meining fortsatt ligge fullt ut til jordskifteretten. Lokale tilhøve med omsyn til geografi, topografi, ver, synfaring og andre saker m.v. talar for dette.

Departementet har merka seg at einskilde høyringsorgan tek opp tida som går med i samferdselsjordskifta. Departementet viser til det som er nemnt ovanfor med omsyn til prioritet. Ein viser vidare til jordskiftelova § 14 siste ledd første punktum, som pålegg jordskifteretten å fremme saka så langt råd er utan avbrot. Departementet er likevel kjent med at einskilde samferdselsjordskifte har teke lang tid. Etter departementet si meining ligg årsaka til dette ikkje alltid hjå jordskifterettane åleine. Departementet er såleis kjent med at jordskifterettar har utsett samferdselsjordskifte etter oppmoding frå prosessfullmektigane - som er opptekne med andre presserande arbeidsoppgåver. Departementet finn difor grunn til å streke under at sakene skal fremmast «så langt råd er utan avbrot».

Når det gjeld handsamingstida, viser departementet til tabell 5 i vedlegget.

Departementet finn grunn til å streke under at tida for gjennomsnittleg handsaming av samferdselsjordskifta er redusert vesentleg dei seinare åra. Gjennomsnittstala i tabellen inneheld saker frå byrjinga av 1980-talet då denne sakstypa var ny for jordskiftedomstolen. På 1990 talet ligg den gjennomsnittlege handsamingstida til jordskifterettane på ca. tre år frå saka vert krevd til saka vert avslutta. Departementet finn vidare grunn til å gjere merksam på at handsamingstida må vurderast i samband med anleggstida. Det vert såleis meire vanleg at ei jordskiftesak ikkje vert avslutta før utbyggjaren har utført hovudtyngda av dei tiltak som vil få innverknad på skifteplanløysinga og erstatningsutmålinga. Ikkje minst omsynet til vurderinga av skadeverknader på dei areala som oreignaren har teke mellombels til bruk, som til dømes riggområder, tilseier ei slik løysing. I tillegg vil ein ikkje alltid kunne ha ein fullgod oversikt over omfanget av erstatningsareal (tilleggsjord) før eit stykkje ut i prosessen. Departementet har forstått det slik at både ekspropriant og ekspropriat er samd i ein slik framdrift og tidsbruk.

For dei store og ofte kompliserte samferdselsjordskifta reknar ikkje departementet med at handsamingstida i gjennomsnitt kan kome noko særleg under to år. For mindre oreigningstiltak vil eit oreigningsjordskifte kunne gjennomførast på alt i frå nokre få veker til nokre få månader. Departementet vil mellom anna i sitt arbeide med nye arbeidsrutiner for Jordskifteverket leggje vekt på at handsamingstida skal kunne kortast ned i samsvar med desse måla.

Departementet er med bakgrunn i det som er nemnt ovanfor, samd i at jordskifteretten ikkje representerar noko utprega tidseffektiv løysing av grunnervervsprosessen når det gjeld dei større utbyggingsprosjekta. Dette må derfor vurderast opp mot andre gevinstar som ein kan oppnå ved ei slik prosessform. I tillegg til dei store samfunns- og privatøkonomiske gevinstane vil ein også kunne oppnå andre viktige gevinstar. Jordskifteprosessen er i stor utstrekning lagt til rette for å få til semje om løysingar under saka, og departementet vil derfor leggje vekt på den konfliktførebyggjande og konfliktløysande sida av jordskiftedomstolen si arbeidsform.

Departementet konstaterer at tidsplanane for gjennomføringa av oreigningstiltaka, anleggstida, ikkje har blitt endra som følgje av eit samferdselsjordskifte. Departementet legg til grunn at dette må vere eit ufråvikeleg krav også i høve til oreigningsjordskifta.

Departementet har merka seg at jordskifterettane i stor utstrekning gjev mellombels bruksordninger i medhald av jorskiftelova §§ 23 og 60 under eit samferdselsjordskifte. Gjennom slike ordninger vert det fastsett mellombels eigedomsgrenser og bruksrettar. Desse gjeld fram til saka er avslutta eller rettskraftig. Etter departementet si meining skapar slike ordninger stabilitet i jordskiftefeltet medan saka pågår. Partane kan såleis planlegge og gjennomføre drifta i samsvar med dei mellombels bruksreglane som er fastsette av jordskifteretten. Dette fører til at skader og ulemper kan avgrensast medan eit jordskifte pågår. Dette gjeld særleg i høve til skader og ulemper som elles ville kunne oppstå i anleggstida. Departementet viser til at reglane om mellombels bruksordninger vil gjelde tilsvarande for oreigningsjordskifta.

Etter departementet si meining må eventuelle skadeverknader for ekspropriat og ekspropriant vurderast når ein samanliknar handsamingstida mellom oreigningsjordskifte og rettsleg skjønn. I høve til ekspropriant kan ein ikkje sjå nokon nemnande forskjell så lenge ikkje anleggstida vert lengd som følgje av eit oreigningsjordskifte. Når det gjeld ekspropriat, vil skadeverknadene i anleggstida kunne reduserast i eit oreigningsjordskifte i høve til rettsleg skjønn.

Departementet viser til sitt framlegg i pkt. 14.3.3. om å gjere lagmannsrettane til ankeinstans for oreigningsjordskifta. Framlegget inneber at ein får prøvd saka for juridiske fagdommarar i lagmannsretten, utan først å gå vegen om jordskifteoverretten slik som i dag. Dette framlegget inneber ei vesentleg kortare ankehandsamingstid.