28 Deling av landbrukseigedomar - jordskiftelova § 2 bokstav g nr. 1

28.1 Gjeldande rett

Etter dagens jordskiftelov har jordskifteretten i § 2 bokstav g nr. 1 heimel til å halde eigedomsdeling som sjølvstendig sak når eigedomar skal delast etter eit fastlagd verdiforhold. I tillegg har jordskifteretten i § 2 bokstav g nr. 2 fått ein spesialheimel til å dele ein landbrukseigedom når dei nye eigedomane skal nyttast til landbruksføremål. Dette skjedde ved lov av 17. juni 1988 nr. 59, og i Ot. prp. nr. 56 for 1987-88 er det uttalt at jordskifteretten ikkje skal utføre tomtefrådelingar o.l., men berre delingar der delingsprodukta vert sjølvstendige driftseiningar, eller der dei vert knytt til andre driftseiningar.

Ein alminneleg situasjon er at ein landbrukseigedom vert delt ved at jorda vert selt til eit grannebruk, medan seljaren sit att med tun med hus som ein eigen eigedom. Med andre ord skal dennye eigedom en(eintal) nyttast til landbruksføremål, i motsetnad til dei nye eigedom ane (fleirtal) som jordskiftelova § 2 bokstav g nr. 2 talar om. I desse sakene har det vorte avdekka ei kompetansekonflikt mellom jordskifteretten og kommunen si oppmålingsavdeling, ved at nokre kommunar meiner at jordskifteretten ikkje har heimel til å fradele tunet når den øvrige jorda berre skal seljast til ein nabo. Slike delingssaker vert derfor no ofte handsama etter jordskiftelova § 2 f, som gjev jordskifteretten heimel til å forme ut eigedomar når grunn og rettar skal avhendast i samsvar med formålet i lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova).

28.2 Framlegget i oppgåverapporten

I oppgåverapporten vert det framheva at det er uheldig med slik tvil om kompetansetilhøva, og at sakene no vert handsama med heimel i ei føresegn som ikkje klårt omfattar denne typen saker. Vidare vert det sagt følgjande:

«Det må være en åpenbar fordel at jordskifterettene, som har god kompetanse innen akkurat dette fagområdet, tar seg av de mest kompliserte landbruksdelingssakene. Jordskifteretten skal ikke bruke tid og ressurser på å fradele tomter eller mindre stykker fra landbrukseiendommer, og hjemmelsmessig må det lages en avgrensing som gjør at jordskifterettene kan avvise slike saker. Når det derimot gjelder å dele tunet og bebyggelsen fra resten av eiendommen for at resteiendommen skal legges til et annet driftssentrum, er det absolutt behov for at slike saker skal kunne løses av jordskifteretten.

I de aller fleste tilfeller knytter det seg en rekke rettigheter og plikter til en landbrukseiendom. I det eiendommen skal opphøre som landbrukseiendom, blir det behov for å avklare hvilke rettigheter og plikter som skal følge tunbebyggelsen og hvilke som skal følge over til den eiendommen som kjøper tilleggsarealet. Vegrettigheter, gjerdeplikter, årlige erstatninger, naustrettigheter, seterbuer, beiterettigheter, hogstrettigheter, fiskerettigheter og jaktrettigheter er eksempel på de vanligste rettighetene som en må ta hensyn til ved delingen av en lanbrukseiendom. Ofte kan dette utgjøre en langt større verdi enn det som fordeles arealmessig. Samtidig bør delingsmyndigheten kjenne til generelt lovverk som odels- og åsetesrettlovgivningen.

Delingsloven er arealfokusert, og generelt sett dårlig egnet til å ta for seg slike kompliserte eiendomssammensetninger. Kompetansen til de som utfører delingene er også generelt sett svakere i kommunen enn i Jordskifteverket, først og fremst fordi landbrukseiendommer er tema som jordskifteretten håndterer daglig, mens kommunene bare er borte i slike saker unntaksvis. (......)»

28.3 Høyringsfråsegner

Høyringsinstansane sluttar opp om framlegget frå arbeidsgruppa om å presisere jordskifteretten sin delingsheimel slik at det ikkje lenger er tvil om at jordskifteretten har kompetanse (har heimel) til å frådele tunet når jordvegen berre skal seljast til ein nabo.

Kyrkje-, undervisnings- og forskningsdepartementet uttaler:

«Videre synes vi at forslaget om å endre jordskiftelovens § 2 g andre ledd er positivt. I de tilfeller der tun og bebyggelse deles fra en landbrukseiendom for at resteiendommen skal legges til et annet driftssentrum, er det absolutt et behov for at slike saker kan håndheves av jordskifteretten.»

Fylkesmannen i Hordaland, Landbruksavdelinga, uttaler:

«Landbruksavdelinga ser positivt på at § 2 g punkt 2 er endra slik at jordskifteretten kan dele ein landbrukseigedom når det er tale om å skilja frå tun.»

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane uttaler:

«Denne presiseringa har vore eit stort sakn. Kommunane kan, i motsetnad til Jordskifteverket, ikkje på nokon måte tilby den kompetanse som ligg i å finne fram til og avklare dei mange spørsmål i samband med rettar og plikter som knytter seg til landbrukseigedomar, og som ofte krev avklaring i samband med at tun med bygningar vert skilt ifrå. Dessutan er kommunane sine kart- og delingsforretningar i mange høve urimeleg dyre å gjennomføre av di kommunane fastset gebyra også ut i fra kva inntekter dette kan gi til slunkne kommunekasser.»

Miljøverndepartementet, Statens Kartverk og jordskifteetaten er og positive til framlegget. Andre høyringsinstansar har ikkje uttalt seg om dette.

28.4 Departementet sine merknader

Departementet er samd med arbeidsgruppa og høyringsinstansane i at det trengst ein presisering av heimelen på dette punktet. Når det gjeld den konkrete utforminga av paragrafen, har departementet vurdert arbeidsgruppa sitt framlegg til endring av § 2 g nr. 2, og kome til at formuleringa «når tun skal delast frå» er noko uklår. Den seier ikkje noko om kva som skal skje med jordvegen, og kva «tun» er, kan det vel og vere rom for diskusjon om. Departementet har etter dette kome til at det mest tenlege er å endre § 2 bokstav f ved å ta inn eit tillegg om deling, ettersom denne handlar om tilleggsjord frå før. Det vert gjort framlegg i samsvar med dette.