11 Bestemmelsene i alkohollovens kapittel 1

11.1 Definisjon av alkoholholdig drikk

11.1.1 Gjeldende rett

Omsetningsreglene i alkoholloven er knyttet til definisjonene av brennevin, vin og øl jf § 1-3. Hva som er øl er definert i lov av 28. juni 1912 nr 4 om tilvirking, innførsel og beskatning av øl § 1. Alkoholholdig drikk som ikke er definert som øl, faller enten i kategorien vin eller brennevin. Det får betydning blant annet for hvilke serveringssteder som kan skjenke drikken, for aldersgrensene og for skjenketider.

Under høringen av departementets lovforslag om ny bevillingsordning for alkoholholdig drikk framkom ønske om en avklaring av grensen mellom vin og brennevin i alkohollovens § 1-3. Årsaken til dette var den uenighet som har eksistert mellom deler av serveringsnæringen og departementet når det gjelder forståelsen av § 1-3. Det vises til Ot prp nr 51 (1994-95) Om lov om endringer i alkoholloven (ny bevillingsordning for alkoholholdig drikk m v) s. 21 flg, som redegjør for bakgrunnen for lovendringen og samtidig skisserer ulike løsninger på spørsmålet om grensedragning.

Med vin forstås drikk som er tilvirket av druesaft gjennom alkoholgjæring. Likt med vin regnes også sterkvin, dvs vin tilsatt tilvirket alkohol (alkohol framstilt ved destillasjon eller annen teknisk prosess) og drikk tilvirket av frukt, bær eller plantesaft gjennom gjæring. Mjød, som produseres på basis av en gjæret blanding av honning og vann, og cider, som er basert på gjæret eple- eller pæresaft, er omfattet av vindefinisjonen. Det er en forutsetning at drikken inneholder mindre enn 22 volumprosent alkohol.

Alle drikker som inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol regnes som brennevin. Dersom drikk som inneholder brennevin, er svakere enn 22 volumprosent, følger den reglene for vin bare dersom det dreier seg om et selvstendig produkt.

11.1.2 Departementets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet at definisjonene av vin og brennevin baseres på framstillingsmåten, jf modell 2 slik den er presentert i Ot prp nr 51 (1994-95), jf kap. 4.4. Dette betyr at vinkategorien vil omfatte drikk som er basert på alkohol fremstilt ved gjæring av druesaft (inkludert sterkvin) og andre gjærede drikkevarer såsom gjærede frukt, bær eller plantesafter som ikke inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol, og som ikke er øl. Det samme gjelder mjød som er produsert på basis av en gjæret blanding av honning og vann samt cider som er basert på gjæret eple- eller pærejuice.

Brennevin vil omfatte alle drikker som er basert på alkohol som er fremstilt ved destillasjon, ved gjæring med påfølgende destillasjon eller ved annen teknisk prosess (tilvirket alkohol.) Drikken kan være ublandet eller blandet med andre produkter.

Innenfor EU er det ikke et harmonisert regelverk for omsetning av alkoholholdige drikker. Fellesskapet har imidlertid et kvaltitetsregelverk som er en del av EØS-avtalen, jf Landbruksdepartementets forskrift av 1. juli 1994 nr 710 om handel med vin mm, som er gitt med hjemmel i lov 17. juni 1932 nr 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer mv §§ 2 og 3.

Det er få kommuner som har avgitt uttalelse. Av de kommunene som har uttalt seg, støtter flertallet departementets forslag om at definisjonene av vin og brennevin skal baseres på framstillingsmåten.

Drammen kommuneuttaler:

«Det viktigste for kommunens forvaltning av alkohollovens forutsetning om skille mellom vin og brennevin i bevillingsøyemed, er at grensedragningen fremgår klart av loven. Den foreslåtte nye regelen synes i alle fall å være enklere å praktisere enn dagens regel.»

Ringerike kommune går imot forslaget og uttaler:

«Det legges opp til en endring i bestemmelsene på hvordan grensen på 22 volumprosent skal defineres. Endringen synes svært byråkratisk og unødvendig. Endringen tiltrås ikke.»

A/S Vinmonopolet, Avholdsfolkets Landsråd og IOGT støtter departementets forslag.

A/S Vinmonopolet uttaler:

«Dagens definisjon fører til enkelte fortolkningsproblemer, da begrepet selvstendig drikk er uklart. Vinmonopolet ser ingen bedre måte å løse dette på enn den departementet selv foreslår. En forutsetning er at der hvor vin er tilsatt tilvirket alkohol, skal en vesentlig del av drikken være vin for at den skal kunne defineres som vin.»

Avholdsfolkets Landsråd uttaler:

«Vi støtter departementets forslag på dette punkt, og håper at dette kan sette en stopper for spekulasjonene i å produsere såkalt lettbrennevin for å komme utenom de spesielle reglene for brennevinsomsetning.»

Nærings- og energidepartementet, Dagligvareforbundet, Norges Colonialgrossisters Forbund, Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund, Norske Vinagenters Foreningog Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund går imot departementets forslag.

Nærings- og energidepartementet har uttalt:

«Nærings- og energidepartementet kan ikke stille seg bak SHDs forslag om å basere definisjonen av vin og brennevin på fremstillingsmåten. Det vil etterhvert komme flere blandingsprodukter på markedet, noe som gjør det vanskelig å vite hvordan det enkelte produkt er fremstilt. Det vil derfor kunne oppstå vanskeligheter for serveringspersonalet og skjenkekontrollører ved praktiseringen av en slik regel. Etter NOEs syn bør derfor definisjonene baseres på alkoholprosenten.»

Dagligvareforbundet uttaler:

«DF vil advare mot å foreta innstramminger/endringer i eksisterende definisjoner av alkoholholdige drikker. I forbindelse med alkoholpolitiske vurderinger gir det ikke mening å legge annet enn drikkevarens reelle alkoholinnhold til grunn.»

Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringenog Norsk Hotell- og Restaurantforbund sier i sin fellesuttalelse:

«Departementets forslag innebærer på dette punkt en endring for 3. gang på kort tid. Problemet har nær tilknytning til EØS-avtalen uten at vi kan se at dette er drøftet.

Vi er kjent med at problemstillingen er forelagt ESA i tillegg til at den er under behandling i domstolene. Vi kan heller ikke se at spørsmålet om fremstillingsmåte eller hvilke ingredienser som blandes med hverandre har alkohol- eller edruskapspolitisk betydning. Etter vår mening bør klassifiseringen av alkoholholdige drikker spesielt klassifiseringen av brennevin som medfører strengere regulering på flere punkter, knyttes til enkle og lett praktiserbare kriterier. Kravet til forutberegnelighet og at loven i overveiende grad skal etterleves av personalet i den enkelte bedrift og håndheves på kommunalt nivå, ikke minst av de lokale kontrollører som ikke kan forventes å ha en omfattende produktkunnskap tilsier at man opererer med en prosentgrense.»

Norske Vinagenters Forening har blant annet uttalt følgende:

«Norske Vinagenters Forening mener lovens brennevinsdefinisjon ikke bør gå videre enn de alkoholpolitiske målsettinger tilsier. Siktemålet med lovens utvidete brennevinsdefinisjon skal være at også brennevinsbaserte tradisjonelle «drinker» som tilbys markedet som masseprodusert, ferdigblandet drikk, skal være omfattet.

Det kan lovteknisk by på vanskeligheter å skille brennevinsbaserte drikker som markedet oppfatter som ferdigblandede drinker (gin/tonic, Whisky/soda m.m.) og coctails («Gin Fizz», «Tom Collins» o.l.) fra brennevinsbaserte produkter slik som alkoholsvake, «kremede» likører som f.eks. egglikører eller bitterprodukter som en merkevare som Campari. For å oppnå smak og konsistens som varer av sistnevnte kategori og merker, kreves i utgangspunktet fremstillingsprosesser av industriell karakter: dette i motsetning til regulære drinker som tradisjonelt har vært blandet manuelt i forbindelse med servering. En alkoholsvak, kremet likør kan ikke uten videre fremstilles i en bardisk. Et slikt produkt vil derfor pga fremstillingsmåten lettere enn en tradisjonell drink/coctail kunne karakteriseres som et selvstendig produkt. En drink/coctail vil derimot kunne karakteriseres som et blandingsprodukt enten det er fremstilt i en bardisk eller som masseprodusert vare.»

Foreningen uttaler videre:

«Norske Vinagenters Forening mener det kriterium som skal skille det ene blandingsprodukt fra det andre må være hvorvidt man gjennom serieframstilling av et brennevinsbasert produkt søker å tilby en vare som etter innhold og karakter er en drikk som tradisjonelt blir tilberedt - eller kan tilberedes - i forbindelse med servering. Det er dette forhold loven skal ramme. Uten denne presisering vil lovens definisjon ramme for vidt.

Etter Foreningens oppfatning er det lovteknisk nødvendig å henføre alle brennevinsbaserte produkter som skal følge omsetningsreglene for vin til lovens vindefinisjon istedet for å unnta enkelte slike fra brennevinsdefinisjonen. Dette gjelder selv om det i slike produkter vil være et totalt fravær av ingrediensen vin (slik som tilfellet vil være for f.eks. en egglikør.)

Norske Vinagenters Forening foreslår på denne bakgrunn at tredje og fjerde ledd blir lydende:

Med vin forstås drikk som er tilvirket av druesaft gjennom alkoholgjæring, herunder vin tilsatt tilvirket alkohol, og andre gjærede drikkevarer som inneholder under 22 volumprosent alkohol og som ikke er øl. Med vin forstås også drikk som er blandingsprodukt av alkoholfri drikk og tilvirket alkohol med lavere alkoholinnhold enn 22 prosent og som ikke er brennevin etter fjerde ledd.

Med brennevin forstås tilvirket alkohol som inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol. Med brennevin forstås også seriefremstilt drikk med lavere alkoholinnhold enn foran nevnt og som er sammensatt av alkoholfri drikk og tilvirket alkohol, såfremt drikk med tilsvarende innhold og av tilsvarende karakter normalt også kan tilberedes ved blanding i forbindelse med servering.»

Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund har fremsatt følgende endringsforslag:

«§ 1-3 tredje ledd bør lyde:

Med vin forstås drikk som er tilvirket av druesaft gjennom alkoholgjæring. I tillegg også andre drikker som i hovedsak består av vin eller andre gjærede frukt- og bærsafter som er tilsatt tilvirket alkohol og som inneholder under 22 volumprosent og som ikke er øl.»

Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund uttaler i denne forbindelse:

«Begrunnelsen til endringsforslaget er at departementets forslag i praksis vil diskriminere mellom gjærede safter av druer og bær som naturlig forekommer i Norge. Dette vil kunne diskriminere tilvirkning av hetvinsdrikker i Norge. Samtidig mener vi at avgrensningen mot salg av utblandet sprit som vin er hensyntatt i vårt forslag.»

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Ot prp nr 51 (1994-95) ba departementet følge utviklingen på dette området og vurdere bestemmelsene i forbindelse med revisjon av alkoholloven og øvrige forhold i denne sammenheng (Innst O nr 74 (1994-95)). Dette er bakgrunnen for at departementet nå reiser spørsmålet om grensedragningen mellom vin og brennevin er tilfredsstillende løst i loven.

Spørsmålet er aktualisert gjennom forsøk fra næringsinteresser for å få ferdigblandede brennevinsdrinker som gin/tonic, vodka/tonic, whisky/soda o l som har en alkoholstyrke på 9 volumprosent, samt en del brennevinsbaserte drikker med et alkoholinnhold mellom 14,5 og 21 volumprosent regulert som vin etter alkohollovens definisjon.

Norsk alkoholpolitikk og dagens alkohollov setter et skille mellom vin og brennevin. Drikkene behandles derfor i mange henseender forskjellig. En grensedragning basert på alkoholinnholdet i den utskjenkede drikk ville innebære en så omfattende utvisking av grensene at det blir lite igjen av dem. Ethvert ferdig utblandet brennevinsprodukt, f eks whisky med vann, ville i henhold til dette standpunktet kunne serveres etter vinreglene, d v s på skjenkesteder som bare har vinbevilling, til 18-åringer, på søndager o s v, mens en whisky som blandes på stedet ville kreve brennevinsbevilling. Dette ville innebære en betydelig stimulans for omsetning av utblandete produkter ved skjenkesteder uten brennevinsbevilling og detaljmonopolets kundegruppe mellom 18-20 år av slike produkter. En utvisking av grensen mellom vin og brennevin som foreslått, ville m a o medføre en vesentlig liberalisering av omsetningsreglene for brennevin.

De aller fleste europeiske land har ulike salgs- og skjenkeregler for ulike alkoholholdige drikker. De fleste land opererer med skiller basert på rene produksjonstekniske kriterier. Enkelte land har imidlertid et system som svarer til dagens alkohollov. I Frankrike deles alkoholholdige drikker inn i fire grupper basert på en kombinasjon av framstillingsmåte og alkoholstyrke.

Innspillene fra næringsinteresser som er omtalt foran, kan oppfattes som uenighet når det gjelder behovet for et alkoholpolitisk skille mellom vin og brennevin. Departementet mener at det er viktig å skille mellom vin og brennevin og foreslår at skillet opprettholdes.

Det må imidlertid konstateres at det fortsatt er uenighet rundt grensedragningen vin - brennevin i alkoholloven. Som A/S vinmonopolet peker på i sin uttalelse, har dagens definisjon ført til endel fortolkningsproblemer i forhold til hvilke drikker som kan betegnes som et selvstendig produkt og således skal følge reglene for vin.

Departementet er av den oppfatning at ved at definisjonene av vin og brennevin baseres på fremstillingsmåten, vil det skapes større klarhet enn etter dagens definisjoner.

Nærings- og energidepartementet viser i sin uttalelse til at det vil kunne komme flere blandingsprodukter på markedet og at det derfor vil kunne være vanskelig for serveringspersonal og skjenkekontrollører å praktisere en regel hvor definisjonene av vin og brennevin baseres på fremstillingsmåten. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen og Norsk Hotell- og Restaurantforbund har i sin fellesuttalelse gitt uttrykk for lignende synspunkter.

Departementet viser i denne sammenheng til at brennevinsdefinisjonen ifølge forslaget vil omfatte alle blandingsprodukt med tilvirket alkohol med unntak av sterkvingruppen. Det er vanskelig å se at dette ville skape uklarheter.

Departementet viser forøvrig til at det stadig lanseres nye drikker, særlig for restaurantmarkedet og med ungdom som målgruppe, f eks drikker som i pressen beskrives som en slags alkoholholdig brus. Disse produktene kan være basert på gjæret frukt tilsatt mineralvann eller en blanding av øl og cider. Både etter gjeldende rett og etter departementets nye forslag regnes produktene som vin. Derimot regnes brusdrikken eller limonaden som brennevin når den har fått sitt alkoholinnhold ved tilsetting av tilvirket alkohol.

Norske Vinagenters Forening har foreslått at brennevinsdefinisjonen bare bør omfatte de blandingsproduktene som det også er mulig å tilberede i forbindelse med serveringen.

Departementet har sympati for forslaget, som i store trekk svarer til dagens lov. Det vil imidlertid ikke løse de problemer som er skapt, spesielt innenfor skjenkenæringen.

Departementet vil foreslå at definisjonene av vin og brennevin baseres på framstillingsmåten, som beskrevet innledningsvis foran, jf departementets lovutkast § 1-3 tredje og fjerde ledd og merknadene til bestemmelsen.

Modellen vil tilfredsstille kravet til klarhet og forutsigbarhet og derfor være enkel å praktisere. Den vil imidlertid innebære en viss tilstramming i forhold til dagens lov, forsåvidt som svake likører og bitre aperitifer (som ikke er vinbaserte) vil følge reglene for brennevin.

Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund har pekt på at forslag til vindefinisjon i § 1-3 tredje ledd vil diskriminere mellom gjærede safter av druer og bær som naturlig forekommer i Norge og har derfor fremsatt endringsforslag.

Departementet finner imidlertid ikke å kunne gå inn for dette forslaget. Det vises i denne sammenheng til at det vil være svært variabelt hva som omfattes av begrepet «frukt». Det vil av denne grunn være en viss fare for omgåelse av reglene i forbindelse med blandingsproduktene. Departementet mener derfor at safter av druer på den ene siden og frukt- og bærsafter på den andre ikke bør likestilles i denne sammenheng.

11.2 Aldersgrenser ved salg av lettøl m v

Ifølge alkoholloven § 1-3 er alkoholholdig drikk definert som drikker som inneholder mer enn 2,50 volumprosent alkohol. Aldersgrensebestemmelsene i lovens § 1-5 får imidlertid anvendelse også for drikk mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol. Dette innebærer at ungdom under 18 år ikke kan kjøpe eller selge lettøl.

I høringsnotatet foreslo departementet at alkoholloven § 1-3 skulle justeres slik at aldersgrensebestemmelsene bare omfattet kjøp av varen. Forslaget innebar m a o at det ville bli tillatt for ungdom under 18 år å selge lettøl.

Det er få kommuner som har avgitt uttalelse. Av de kommunene som har uttalt seg, går flertallet inn for at ungdom under 18 år skal kunne selge lettøl.

Fredrikstad kommune uttaler:

«Fredrikstad kommune støtter forslaget om å opprettholde aldersgrensen på 18 år for alkoholholdige drikker mellom 0,70 og 2,5 volumprosent. Forbud mot at ungdom under 18 år kan selge slike varer bør opprettholdes, i tråd med forbudet i røykeloven om at tobakk ikke kan selges av personer som er yngre enn de som kan kjøpe.»

Avholdsfolkets Landsråd har uttalt:

«Vi stiller oss kritisk til opphevelse av denne regelen. Vi har forståelse for at det kan være vanskelig å håndheve regelen i praksis. Vårt prinsipielle standpunkt er imidlertid at det er uheldig at det er lovlig å selge en vare som det ikke er lovlig å kjøpe.»

Kristiansand politidistrikthar uttalt:

«Departementet foreslår alkohollovens § 1-3 «justert» slik at aldersgrensen på 18 år bare skal gjelde for kjøp, ikkefor salg. Dette med den begrunnelse at lettøl «selges oftere i kiosker og andre steder som bare er betjent av skoleungdom». En slutning som den departementet trekker synes inkonsekvent. Enten må loven endres slik at hovedregelen i § 1-3, 1. pkt gjelder generelt, eller så må lovens nåværende bestemmelser i 1. ledd bli stående uendret.»

Dagligvareforbundetog Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon har uttalt at de ønsker at ungdom under 18 skal kunne selge lettøl.

Departementet skal bemerke at det må antas at forbudet mot at ungdom under 18 år kan selge lettøl er vanskelig å gjennomføre i praksis og at det ofte ikke overholdes. Dette er en situasjon som er lite heldig for lovens legitimitet og som taler for at forbudet oppheves. På den annen side kan det som påpekt i uttalelsene fra Avholdsfolkets Landsråd og Kristiansand politidistrikt, virke inkonsekvent at ungdom under 18 år skal kunne selge lettøl men ikke ha adgang til å kjøpe samme produkt.

Som nevnt av en av høringsinstansene, har tobakkskadeloven også en bestemmelse om at salg (av tobakk) bare kan foretas av personer over 18 år, men dette forbudet gjelder likevel ikke hvis en person over 18 år har daglig tilsyn med salget. Etter departementets mening vil en tilsvarende bestemmelse i alkoholloven representere en mellomløsning som kan oppfylle næringens ønske om lovendring og ivareta kontrollhensyn.

Departementet foreslår etter dette at § 1-5 tredje ledd endres.

11.3 Kontroll med salg og skjenking

11.3.1 Internkontroll

Internkontroll betyr at det påses at krav fastsatt i medhold av lov eller forskrift overholdes.

Departementet foreslo i høringsnotatet at det inntas en hjemmel for departementet til å gi forskrifter om internkontroll i alkoholloven § 1-9. Forslaget innebærer at bevillingshaverne skal kunne pålegges å innføre et internkontrollsystem for å sikre gjennomføringen av reglene i alkohollovgivningen.

Det er ingen høringsinstanser som går imot departementets forslag.

Alle de kommunene som har avgitt uttalelse støtter departementets forslag.

Tromsø kommune uttaler i denne sammenheng:

«Vi ser positivt på SHDs, merknader om internkontroll på salgs- og skjenkesteder og vil tiltre forslaget om å hjemle en adgang for departementet i loven til å gi forskrifter om dette.»

Rusmiddeldirektoratet, Avholdsfolkets Landsråd, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundetog Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund er blant de høringsinstanser som har uttalt at de støtter departementets forslag.

Rusmiddeldirektoratet uttaler i denne sammenheng:

«Vi er enig i at det i § 1-9 inntas en hjemmel til å gi forskrifter om internkontroll tilsvarende hjemmelen i § 3A-10.»

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at et internkontrollsystem vil kunne effektivisere den kommunale kontrollen og slik sett innebære en styrking av denne. I tillegg vil pålegg om internkontroll i alle salgs- og skjenkevirksomheter styrke bedriftenes egenkontroll og være en pådriver for forbedring av de interne rutiner som må etableres for å forhindre brudd på alkohollovens bestemmelser. En tilsvarende hjemmel er gitt i § 3A-10 hva angår bevilling til engrossalg. Departementet foreslår derfor at det inntas en hjemmel for departementet til å gi forskrifter om internkontroll, jf lovforlagets § 1-9 fjerde ledd og merknadene til denne.

11.3.2 Kontroll med alkoholservering uten bevilling

De kommunale kontrollutvalgene har som oppgave å kontrollere de salgs- og skjenkebevillinger som er gitt av kommunen. Kontroll med ulovlig skjenking der bevilling mangler, s k bevillingsløs skjenking, er en oppgave for politiet alene.

Departementet drøftet i høringsnotatet hvorvidt kommunale kontrollorganer burde få hjemmel for å kontrollere og å gripe inn overfor bevillingsløs skjenking. Det vises forøvrig til at Alkoholpolitisk utvalg har gitt uttrykk for at dette bør vurderes.

Av de kommunene som har avgitt uttalelse, har et klart flertall gitt uttrykk for at kontroll og sanksjonering av ulovlig skjenking fortsatt bør være en oppgave som tilligger politiet.

Ål kommune uttaler:

«Det kommunale kontrollorgan bør ikkje ha heimel til å kontrollere og gripe inn i høve stader som skjenker utan løyve. Dette bør fortsatt vere ei politisak.»

Oslo kommuneog Lyngdal kommune har gitt uttrykk for lignende synspunkter. Lyngdal kommune viser særlig til at det vil være vanskelig å finne reaksjonsformer dersom kommunen skal få hjemmel til å gripe inn overfor bevillingsløs skjenking.

Avholdsfolkets Landsråd støtter forøvrig departementets syn og vurdering.

Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringenog Norsk Hotell- og Restaurantforbund har i sin fellesuttalelse uttalt følgende:

«Når det hevdes at kontroll av bevillingsløs skjenking er en oppgave for politiet alene, er vi helt uenige i dette. Ikke minst på bakgrunn av departementets gjentatte begrunnelser om kommunalt selvstyre og kommunes mulighet til å regulere alkoholpolitikken og begrense forbruket. Vi er innforstått med at kommunen etter alkoholloven ikke har noen formell myndighet eller sanksjonsmuligheter overfor bevillingsløs skjenking, men som bevilgende myndighet har man plikt og rett til å sørge for at bevillingspliktig virksomhet har bevilling eller opphører sin virksomhet.

Vi er derfor av den oppfatning at kommunale kontrollører kan og skal kontrollere og fastslå de faktiske omstendigheter i forbindelse med bevillingsløs skjenking og påpeke forholdet overfor ansvarlige personer eventuelt overlate saken til politiet.»

Trondheim Politikammer har avgitt følgende uttalelse:

«Som utvalget - og departementet korrekt peker på, har ikke kontrollene med bevillingsløs skjenking vært særlig høyt prioritert. Til tross for dette er denne kontrollen en oppgave først og fremst for politiet. Vi mener derfor at selv om også kommunale organer engasjerer seg sterkere i denne kontrollen, bør det fortsatt ligge et selvstendig ansvar hos politiet for å foreta slik kontroll. Vi nevner dessuten i denne forbindelse at politiet med jevne mellomrom mottar tips om - og aksjonerer mot ulovlig etablerte skjenkesteder.

Vi vil forøvrig i forbindelse med det alkoholpolitiske utvalgets forslag om at reaksjonen mot et eventuelt lovbrudd (ulovlig skjenking) skal komme fra kommunal myndighet peke på at de kommunale myndigheter i disse saker ikke vil ha den forvaltningsmessige sanksjonsmuligheten med inndragning/endring av bevillingen. Sanksjonene må derfor nødvendigvis ha likheter med strafferettslige reaksjoner, hvor det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden for at det har skjedd en straffbar overtredelse. Utvalgets selv antyder bøtelegging av virksomhet og person med anmeldelse til politiet ved grovere overtredelser. Utvalget har imidlertid ikke gitt noen anvisning på videre saksbehandling hvis bøtene ikke betales. Vi er av den prinsipielle oppfatning at det bør tilligge politi/påtalemyndighet å forfølge og eventuelt iretteføre også mer bagatellmessige straffbare handlinger. Skal disse etterforskes, iretteføres og eventuelt straffes utenfor det etablerte strafferettssystemet, må det foreligge helt spesielle hensyn som vi ikke kan se er til stede på dette området.»

Departementet kan se at det av alkoholpolitiske grunner kan være ønskelig å intensivere kontrollen med den alkoholservering som ulovlig foregår uten bevilling. Politiet har mange oppgaver, og kan ofte ha vanskelig for å prioritere denne typen lovbrudd. Dette er et moment som taler for at kommunale kontrollorganer får adgang til å kontrollere og gripe inn også overfor bevillingsløs skjenking.

Etter departementets vurdering knytter det seg imidlertid sterke betenkeligheter til en ordning der de kommunale kontrollorganene utøver kontrollen. Der bevilling mangler kan ikke kontrollutvalget gjennomføre kontrollen med grunnlag i at det er gitt en offentlig tillatelse, og at det offentlige derfor har adgang til å kontrollere om virksomheten driver i samsvar med forutsetningene for bevillingen. Mangler bevilling må kontrollutvalget ha en generell hjemmel for å gjennomføre kontroll i alle situasjoner der det foreligger mistanke om ulovlig alkoholservering. Utvalget må også ha hjemmel til å kreve adgang til rent private arrangement, uten at arrangørene er forberedt på at kontroll vil kunne skje. Å gi kontrollutvalgene adgang til kontroll på dette grunnlag er etter departementets vurdering ikke tilrådelig. Kontroll av denne type er politioppgaver som ikke bør overføres til administrative organ.

Som det også vises til i uttalelsen fra Trondheim politikammer, er det ikke mulig å inndra bevillingen i disse tilfellene. Det vil derfor være aktuelt med andre typer sanksjoner eventuelt av strafferettslig karakter. Departementet mener at det av denne grunn vil være mest nærliggende at det er politiet som kontrollerer og eventuelt griper inn overfor ulovlig skjenking.

Departementet vil ikke tilrå at kommunale kontrollorganer gis adgang til å kontrollere og gripe inn overfor bevillingsløs skjenking.

11.4 Opplysninger til statistiske formål

Innehavere av bevilling for tilvirkning og engrossalg av alkoholholdig drikk kan med hjemmel i lovens § 3A-8 fjerde ledd pålegges å avgi opplysninger til statistiske formål. Slike opplysninger kan f eks være mengden solgt alkohol og hvor varene kommer fra.

Departementet drøftet i høringsnotatet hvorvidt innehavere av salgs- og skjenkebevillinger bør ha en tilsvarende plikt.

Av de kommunene som har avgitt uttalelse, ønsker et klart flertall at innehavere av salgs- og skjenkebevillinger skal pålegges plikt til å avgi opplysninger til statistiske formål.

9 kommuner i Østfold uttaler:

«Dersom innsendt tallmateriale fra bevillingsstedene kan bli like pålitelige som fra innehavere vedr. tilvirkning og engrossalg, vil en anbefale at også innehavere av salgs- og skjenkebevillinger skal ha opplysningsplikt.»

Rusmiddeldirektoratet, A/S Vinmonopolet, Avholdsfolkets Landsråd, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundetog Dagligvareforbundethar i sine uttalelser gått inn for at også innehavere av salgs- og skjenkebevillinger skal ha plikt til å avgi opplysninger til statistiske formål.

Rusmiddeldirektoratet uttaler:

«I likhet med lovens § 3A-8 bør det etter vår oppfatning gis en hjemmel for at også bevillingshavere for salg og skjenking av alkoholholdig drikk avgir opplysninger til statistiske formål.

Etter dirketoratets oppfatning er det viktig for kommunen som bevillingsmyndighet, å kunne ha et best mulig grunnlag for å følge utviklingen av alkoholomsetningen i egen kommune med tanke på å vurdere behovet for endringer i den lokale alkoholpolitikken. Videre kan en slik opplysningsplikt bedre bidra til å kunne fastsette bevillingsgebyrer etter omsetning av ulovlige varer m.v.

For nasjonale formål har direktoratet selv et stort behov for bedre statistikk om salgs- og skjenkesteder.»

A/S Vinmonopolet uttaler:

«Vinmonopolet gir allerede i dag fra seg en rekke statistiske data, og ser ingen større vanskeligheter med å tilpasse seg et pålegg om utlevering av opplysninger til statistiske formål.»

Avholdsfolkets Landsråduttaler:

«Vårt syn er at det bør innføres en slik plikt. Det er et problem i dagens situasjon at vi mangler data spesielt om skjenket alkohol.

Det kan være at opplysningene man får ikke fullt ut er pålitelig. Dette må da heller være noe man tar regning for og forsøker å gjøre noe med.»

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at en adgang til å innhente opplysninger også fra denne delen av omsetningssystemet vil kunne gi mulighet for en mer fullstendig oversikt over alkoholomsetningen, hvilke veier den tar og hvilket omfang den har. Det ville også gjøre det mulig å sammenligne tallene for tilvirkning og innførsel på den ene siden, og salg, skjenking og eksport på den andre siden. Slike sammenligninger kan si noe om den illegale omsetningen av alkohol. Dette taler for at også innehavere av salgs- og skjenkebevillinger pålegges plikt til å avgi opplysninger til statistiske formål. Spørsmålet er imidlertid om de opplysninger som innhentes vil være pålitelige nok til at det er mulig å bygge på dem i statistisk sammenheng, eller om feilkildene vil være for store. Dette er et forhold som enkelte av høringsinstansene har tatt opp i sine uttalelser. Departementet vil imidlertid legge avgjørende vekt på at et klart flertall av høringsinstansene ønsker at også innehavere av salgs- og skjenkebevillinger skal pålegges plikt til å avgi opplysninger til statistiske formål, se lovforslagets § 1-14 og merknadene til denne.