16 Spesielle påbud og forbud

16.1 Generelt

En rekke spesielle påbud og forbud knyttet til anvendelse og omsetning av alkoholholdig drikk er samlet i alkohollovens kapittel 8. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av alkoholloven kapittel 8 og øvrige bestemmelser gitt i eller i medhold av alkoholloven er straffesanksjonert i lovens kapittel 10. Bevillingshaver kan i tillegg eller alternativt få inndratt bevillingen, jf § 1-8.

16.2 Kjøp av ulovlig tilvirket brennevin

§ 8-1 setter forbud mot tilvirkning eller omdestillering av brennevin uten tillatelse. Hjemmeproduksjon av øl og vin til eget bruk er tillatt. Videre forbyr § 8-2 forvaring eller lagring av ulovlig tilvirket brennevin, samt forvaring eller lagring av all alkoholholdig drikk som antas å ha vært eller skulle være gjenstand for ulovlig omsetning. Alkoholholdig drikk kan ikke selges eller skjenkes uten bevilling, jf §§ 3-1 og 4-1. Det er imidlertid ikke forbud mot kjøp av brennevin som er ulovlig tilvirket.

Departementet gikk i høringsnotatet inn for å innta i alkoholloven en ny § 8-2a som forbyr kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin, slik at alle ledd i omsetningsystemet for slike varer rammes av straffebestemmelsene i alkohollovens kapittel 10.

Det er mange høringsinstanser som har uttalt seg til departementets forslag om å kriminalisere kjøp av hjemmebrent, og det er bred enighet om at en slik løsning er nødvendig for å markere ønsket om å bekjempe bruken av illegalt produsert brennevin.

Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening tilhører dem som støtter forslaget om å forby og strafflegge kjøp av ulovlig tilvirket brennevin. Det gjør også Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund, men disse stiller seg spørsmål om hvorfor forslaget begrenses til kun å omfatte tilvirket brennevin og ikke omfatter all alkoholholdig drikk samt ulovlig innførsel.

Andre som ser positivt på et lovfestet forbud mot kjøp av ulovlig tilvirket alkohol er blant annet Avholdsfolkets Landsråd, IOGT, Forbundet Mot Rusgiftog fylkesmennene i Sør-Trøndelag og Hedmark.

Alle de kommuner som har tatt stilling til departementets forslag går inn for et lovfestet forbud mot kjøp av ulovlig tilvirket brennevin. Skien kommune peker likevel på at konsekvensen kan bli at det blir vanskelig å stoppe den ulovlige omsetningen.

Trondheim politikammer uttaler at hensynet til etterforskningen som grunnlag for å unnta kjøpere av ulovlig tilvirket brennevin fra straffansvar ikke har hatt den tilsiktede virkning. Videre uttales:

«Man står her overfor profesjonelle kriminelle, som ikke skyr noen midler i sin kamp for å opprettholde markedsandeler og egen økonomisk vinning. En visshet for kjøperen om at han slipper strafforfølgning fra det offentlige dersom han navngir disse, har liten gjennomslagskraft sammenlignet med de sanksjoner disse miljøer har til disposisjon og tar i bruk ved angiveri.»

Kristiansand politidistrikt er for så vidt enig i departementets synspunkter om behovet for å kriminalisere også kjøp av ulovlig tilvirket brennevin, men ønsker av etterforskningsmessige hensyn prinsipalt at departementets forslag endres slik at kjøp av hjemmebrent til eget bruk utover 2 liter er forbudt.

Politimesteren i Stavanger vil ikke gå inn for å forby kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin. Standpunktet er begrunnet i etterforskningsmessige hensyn.

Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at den ulovlige alkoholomsetningen er et alvorlig samfunnsproblem som staten setter inn store ressurser for å forhindre. Den ulovlige omsetningen er ofte av profesjonell og organisert kriminalitet. Økonomisk kriminalitet, heleri, vold og narkotikakriminalitet er i mange tilfeller en del av sakskomplekset. Den ulovlige omsetningen innebærer dessuten store avgiftstap for staten.

Begrunnelsene for at kjøp av ulovlig tilvirket brennevin ikke er straffbart, har blant annet vært av bevismessig og etterforskningsmessig art. De som kjøper slike varer skal kunne angi bakmennene uten selv å risikere straff. Det har vært ansett som viktigere å ta dem som står for den store omsetningen enn å ta dem som kjøper til eget forbruk. Som Trondheim politikammer peker på, kan det i dag være grunn til å sette spørsmålstegn ved om etterforskningsmessige hensyn i tilstrekkelig grad kan begrunne straffrihet for kjøperne. Hensynet til etterforskning og bevis har ikke fått så stor gjennomslagskraft ved f eks heleri og kjøp av smuglersprit at dette er gjort straffritt. Kjøp av hjemmebrent kan ha den samme samfunnsskadelige virkning som nevnte lovovertredelser.

Flere andre hensyn taler for at kjøp av ulovlig tilvirket brennevin forbys:

Kjøp av brennevin som er smuglet inn i landet er straffbart etter tolloven av 10. juni 1966 nr 5 § 63. Hensynet til sammenhengen i lovverket tilsier at også kjøp av ulovlig tilvirket brennevin bør være straffbart.Videre taler formåls- og prevensjonshensyn for å la kjøperen rammes av lovverket. Et forbud vil gi et holdningsskapende signal som til en viss grad kan stoppe potensielle kjøpere fra å kjøpe ulovlig tilvirket brennevin, og det uregistrerte alkoholholkonsumet vil som følge av dette kunne reduseres. Dette er i samsvar med formålet i alkoholloven, jf § 1-1. Redusert forbruk vil igjen medføre at noe av markedet for produksjon og salg vil opphøre, og svekke noe av grunnlaget for den organiserte kriminaliteten. Dette er også i samsvar med intensjonene bak §§ 8-1 og 8-2 slik de er formulert i dag.

Departementet har i samarbeid med andre ansvarlige instanser de siste årene gjennomført en bredt anlagt aksjon mot ulovlig spritomsetning. Det er naturlig å følge opp holdningskampanjen med å forby kjøp av ulovlig tilvirket brennevin. I tillegg til holdningsskapende arbeid synes det å være nødvendig med sterkere etterspørselsregulerende tiltak for å begrense salg av hjemmebrent. Dette vil særlig kunne ha effekt overfor mindreårige og åpenbart berusede personer som ellers er forhindret fra å skaffe seg alkohol gjennom de legale kanaler. Man mangler her helt den kontroll- og sanksjonsmulighet overfor selger som i kraft av bevillingssystemet finnes i alkoholloven.

Til spørsmålet fra Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund om hvorfor forslaget er begrenset til å omfatte tilvirket brennevin, vil departementet bemerke at hovedformålet med en kriminalisering av kjøp av hjemmebrent er å effektivisere det produksjonsforbud som allerede finnes. Et forbud mot kjøp av ulovlig omsatt øl og vin vil ha liten praktisk betydning, og ikke i tilsvarende grad påvirke produksjonen av disse varene, ettersom tilvirkning av øl og vin til eget bruk er lovlig.

Departementet finner ikke at det er grunnlag for å unnta kjøpere av mindre kvanta hjemmebrent fra straffansvar. For det første fordi de hensyn som begrunner en kriminalisering av kjøp av ulovlig tilvirket brennevin gjør seg gjeldende også for kjøpere av mindre kvanta, og for det andre fordi det vil være vanskelig å finne frem til en hensiktsmessig grense mellom mindre og større kvanta.

Når det gjelder spørsmålet om å innta i bestemmelsen at også kjøp av ulovlig innført brennevin er forbudt, vil dette kun være en gjentakelse av det som allerede følger av tolloven. Departementet vil ikke gå inn for slik dobbeltregulering av innførselsforbudet.

Høyesterett har som en konsekvens av at kjøp av ulovlig tilvirket brennevin hittil ikke har vært ulovlig, kommet til at lagring til eget bruk ikke rammes av alkoholloven § 8-2. Ved en kriminalisering av kjøp av ulovlig tilvirket brennevin bør også lagring til eget bruk være forbudt. Slik oppbevaring rammes av tolloven § 63 hva angår ulovlig innført brennevin, hvilket tilsier at det samme gjøres gjeldende for ulovlig tilvirket brennevin.

Dersom oppbevaring av hjemmebrent til eget bruk er lovlig, vil det kunne medføre store problemer å skaffe bevis for at brennevinet er kjøpt, og ikke mottatt som gave. I praksis vil man derfor være nødt til å overvære selve kjøpssituasjonen for å kunne ramme kjøperen. Selv om forutsetningen for rettstilstanden etter alkoholloven § 8-2 endres ved en kriminalisering også av kjøp av hjemmebrent, er departementet av den oppfatning at det bør presiseres i lovteksten at også oppbevaring til eget bruk er ulovlig. Etter forarbeidene til tolloven (Ot prp nr 19 (1965-66) Om lov om toll side 33) omfatter «oppbevaring» også besittelse. Sosial- og helsedepartementet er imidlertid av den oppfatning at det ikke er hensiktsmessig med en tilsvarende kriminalisering av besittelse av ulovlig tilvirket brennevin. Det vil føre for vidt å søke å ramme alle som på en eller annen måte får servert slikt brennevin, og grensedragningen mellom lovlig bruk og ulovlig besittelse blir derfor vanskelig. «Besittelse» henspeiler på situasjoner forbundet med umiddelbar bruk, og det følger ikke uten videre av ordet «oppbevare» at også besittelse rammes. Departementet finner det på denne bakgrunn ikke nødvendig å presisere i lovteksten at «oppbevaring» ikke omfatter besittelse.

Departementet foreslår at kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin forbys. Videre foreslås presisert at forbudet mot lagring av slikt brennevin også omfatter oppbevaring til eget bruk. Se lovutkastet §§ 8-2 og 8-2a.

16.3 Straffansvar for mindreårige ved alkoholkjøp

Etter gjeldende rett er alkohollovens sanksjonsmuligheter ved overtredelse av lovens aldersgrensebestemmelser rettet mot bevillingshaver, og ikke den mindreårige selv. Det følger av alkohollovens § 1-5 at det ikke kan selges, skjenkes eller utleveres øl og vin til ungdom under 18 år. For brennevin er aldersgrensen 20 år. § 8-8 setter forbud mot kjøp av alkohol på vegne av noen som er under lovens aldersgrenser, men det er i dag ikke straffbart for mindreårige å kjøpe alkohol selv.

Departementet tok i høringsnotatet opp spørsmålet om det skal være straffbart for mindreårige å kjøpe alkohol, men fant ikke grunnlag for å foreslå endringer i lovverket på dette punkt.

Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund uttaler:

«Vi mener det skal være straffbart for mindreårige å kjøpe alkohol. I serveringsnæringen er dette et betydelig problem, ikke minst på grunn av utstrakt bruk av falsk legitimasjon.

Vi er også av den oppfatning at et straffansvar på dette området ikke bør begrenses til kun å omfatte mindreåriges kjøp av alkohol, men at det innføres et generelt straffansvar for personer/gjester som bryter alkoholloven på serveringssteder.

Vi er av den oppfatning at det vil ha en preventiv virkning at eventuelle overtredelser fra gjestens side vil få personlige konsekvenser.»

IOGT mener på den annen side at det å kriminalisere mindreåriges kjøp av alkohol ville være en grov feil i retning av å forskyve ansvaret fra dem som har fått bevilling til å forestå salget/skjenkingen til de mindreårige.

Med ett unntak er de kommunene som har uttalt seg negative til å innføre straffansvar for mindreårige som kjøper alkohol.

Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at det er et gjennomført system at alkohollovens bestemmelser retter seg mot dem som omsetter de alkoholholdige varer, og pålegger disse en rekke plikter og ansvar for å hindre skadevirkningene av den virksomhet som drives. Det er ikke aktuelt å endre dette grunnleggende prinsipp ved å innføre et generelt straffansvar for brudd på alkohollovens omsetningsregler, og dermed i realiteten frita bevillingshaverne fra en del av ansvaret forbundet med omsetning av alkohol. Spørsmålet er om det skal innføres straffansvar for en bestemt gruppes brudd på alkoholloven.

Mindreårige er en viktig alkoholpolitisk målgruppe, og det er av stor betydning å bevisstgjøre unge om uheldige sider ved bruk av alkohol. I St meld nr 23 (1991-92) Om bekjempelse av kriminalitet, omtales alkoholpolitiske tiltak som virkemiddel i bekjempelsen av kriminaliteten. På side 41 i meldingen sies følgende:

«I et kriminalpolitisk perspektiv er ungdom en svært viktig gruppe. Samtidig vet vi at det er nær sammenheng mellom alkoholbruk og viktige former for kriminalitet. Å begrense alkoholforbruket blant ungdom er derfor et viktig kriminalitetsforebyggende tiltak. I et slikt arbeid kan vi ikke utelukkende bygge på restriksjoner. Disse må kombineres med tiltrekkende rusfrie alternativer. Her har kommunene en viktig opppgave.»

Det kan spørres om en trussel om straff i seg selv vil virke preventivt på ungdommens forsøk på å kjøpe alkohol.

Departementet har liten tro på effekten av å gjøre mindreåriges kjøp av alkohol straffbart innenfor det legale omsetningssystemet. De almenpreventive sider er etter departementets mening ivaretatt gjennom straffesanksjonert forbud mot salg og forbud mot kjøp på vegne av mindreårige. Salg til mindreårige er en grov overtredelse av alkohollovens regler, og selv enkeltstående tilfeller kan gi grunnlag for inndragning av bevilling. Bevisstgjøring og streng praktisering av regelverket vil etter departementets oppfatning ha større effekt når det gjelder å forhindre at mindreårige får tilgang til alkohol som omsettes gjennom de legale kanaler.

Departementet vil på denne bakgrunn ikke tilrå at det inntas i alkoholloven en bestemmelse som på generelt grunnlag gjør mindreåriges kjøp av alkohol straffbart.

16.4 Forbud mot kjøp av alkoholholdig drikk for andre

Alkoholloven § 8-7 setter forbud mot at en som driver ervervsmessig transportvirksomhet kan kjøpe brennevin og vin for andre, dersom dette gjøres som ledd i vedkommendes transportvirksomhet, og selv om det skjer uten godtgjøring. Bestemmelsen omfatter alle som driver slik virksomhet, også ansatte sjåfører, togbetjening e l. Den omfatter såvel persontrafikk, inkludert drosjer, som varetrafikk. Etter sin ordlyd rammer bestemmelsen ikke formidling av øl, en problemstilling som ble oversett ved overføringen av sterkølet til Vinmonopolet 1. mars 1993. Departementet har imidlertid lagt til grunn at forbudet mot formidling av brennevin og vin til forbruker gjelder tilsvarende ved formidling av sterkøl og øl.

Departementet gikk i høringsnotatet inn for å bringe ordlyden i § 8-7 i overensstemmelse med tolkningen av bestemmelsen når det gjelder formidling av øl til forbruker.

Rusmiddeldirektoratet sier seg enig i den foreslåtte endring. Det gjør også Nordreisa, Valleog Lyngdal kommuner. Øvre Eiker kommune har derimot uttalt følgende:

«Forslaget om at forbud mot kjøp av alkoholholdig drikk for andre som ledd i egen ervervsvirksomhet, bør omfatte øl i tillegg til brennevin og vin støttes ikke. Øl står i en særstilling fordi det er en alment tilgjengelig vare og bør kunne rekvireres sammen med andre varer. Forslaget vil gå ut over personer i en avsides bosituasjon som ikke har mulighet til å handle «på krita» hos sin lokale forhandler.»

Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at bakgrunnen for forbudet mot at den som driver ervervsmessig transportvirksomhet kjøper brennevin og vin for andre, i første rekke var å hindre at andre enn Vinmonopolet selv gjorde seg næring av alternative distribusjonsordninger for alkoholholdig drikk. Slik distribusjon kan videre innebære en svekkelse av kontrollen med at alkohol ikke selges til mindreårige eller åpenbart berusede personer.

§ 8-7 er en videreføring av tilsvarende forbud i forskrifter til alkoholloven av 1927. Det kan imidlertid hevdes at et forbud mot formidling av alkoholholdig drikk til forbruker fremstår som unødvendig i dagens samfunn, og det må kunne sies å ha beskjeden alkoholpolitisk betydning. Kjøp av alkoholholdig drikk for mindreårige vil under enhver omstendighet rammes av alkoholloven § 8-8. Departementet antar dessuten at forbudet rammer mennesker som f eks på grunn av sykdom, alder eller funksjonshemming ikke er i stand til å kjøpe selv.

På denne bakgrunn vil departementet foreslå at forbudet i § 8-7 mot at den som driver ervervsmessig transportvirksomhet kjøper brennevin og vin for andre, oppheves.

16.5 Forbud mot bruk av alkohol som gevinst, premie e l

Alkoholloven § 8-6 slår fast at det er forbudt å auksjonere bort eller lodde ut alkohol. Begrepet utlodning omfatter generelt de konkurranser hvor utfallet beror på tilfeldighet. Bruk av alkohol som premie i ferdighetskonkurranser er tillatt.

Departementet gikk i høringsnotatet inn for å utvide forbudet mot utlodding av alkoholholdig drikk i § 8-6 til å gjelde all form for gratis utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed. Om dette spørsmålet vises til kap 16.6. En slik utvidelse ville også ramme det tilfelle at alkoholholdig drikk benyttes som premie i en ferdighetskonkurranse når dette er et ledd i markedsføring, m a o en viss utvidelse av det nåværende forbudet mot bortauksjonering og utlodding. Få høringsinstanser uttaler seg eksplisitt om et evt forbud mot bruk av alkohol som premie i ferdighetskonkurranser.

IOGTog Rusmiddeldirektoratet uttaler generelt at de er enige i departementets forslag.

Lyngdal kommune uttaler:

«Når det ikke er lov å auksjonere eller lodde ut alkohol, bør det ikke være unntak for å bruke alkohol til premiering. Departementets forslag om at all form for gratis utdeling av alkohol i markedsøyemed forbys, støttes.»

Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringenmener at det vil høyne respekten for alkohollovgivningen dersom lotteriforbudet fjernes.

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke: Etter en nærmere vurdering mener departementet at høringsnotatets forslag til endring av § 8-6 bør splittes opp i to. For det første, bruk av alkohol som premie i ferdighetskonkurranser. For det andre, utdeling av alkohol i markedsføringsøyemed. Om det siste spørsmålet henvises til kap 16.6.

Når det gjelder det første spørsmålet, vil departementet foreslå at forbudet mot bortauksjonering og utlodning utvides til også å gjelde bruk av alkohol som premie i ferdighetskonkurranser.

Forbudet mot utlodding av alkoholholdig drikk har bl a sin bakgrunn i at utlodding kan brukes som middel for omgåelse av bevillingsplikten ved at det ikke tas vederlag for alkoholen, men at det istedet kjøpes lodd. Det ligger imidlertid også en alkoholpolitisk uheldig signaleffekt i at alkohol brukes som premie ved utlodding. Dette gjør seg gjeldende ved all bruk av alkohol som premie, også der gevinstmuligheten beror på et større eller mindre innslag av ferdighet. I praksis er grensen mellom lotteri (lykkespill) og ferdighetskonkurranse nokså flytende. Delvis kan kravet til ferdighet være ytterst beskjedent. Dels kan det også i ferdighetskonkurranser være et innslag av pengeinnsats.

Departementet er av den oppfatning at det ikke bør differensieres mellom forskjellige former for premiering. Det foreslås derfor at det i § 8-6 inntas et generelt forbud mot bruk av alkohol som gevinst eller premie, slik at også premiering i ferdighetskonkurranser rammes, uavhengig av om det skjer som ledd i markedsføringen av enkelte alkoholholdige varer.

Lotteri- og premieforbudet tar først og fremst sikte på virksomhet som retter seg mot offentligheten. På samme måte som for spørsmålet om bevillingsløs skjenking, kan det hevdes at virksomhet av ren privat karakter bør holdes utenfor. Det er stor forskjell på lotterier og basarer som er åpne for alle, og et ukentlig vinlotteri som tilskudd til kaffekassen på arbeidsplassen. Departementet vil derfor foreslå at det gjøres unntak fra forbudet om bruk av alkoholholdig drikk som lotterigevinst eller premie der det skjer i rent privat sammenheng. Dette må forstås snevert. At et lotteri avholdes for en engere krets eller for et begrenset formål, vil ikke gjøre det lovlig dersom det er åpent for en relativt ubestemt krets av personer. En forening kan ikke avholde vinlotteri blant alle sine medlemmer. Heller ikke kan en større bedrift holde lotteri blant alle sine ansatte. Derimot må et kor, en syklubb eller et kontor på en arbeidsplass kunne ha et vinlotteri uten at det rammes av forbudet.

16.6 Forbud mot utdeling av alkoholholdig drikk i markedsføringsøyemed

Departementet foreslo i høringsnotatet inntatt i alkoholloven en ny § 8-6a som forbyr all form for gratis utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed.

IOGT og Rusmiddeldirektoratetuttaler at de er enige i departementets forslag. Det samme gjør flertallet av de kommunene som har tatt stilling til spørsmålet.

Ringerike kommuneuttaler på den annen side:

«Det foreslås her å ta inn en ny bestemmelse om forbud mot å dele ut alkoholholdig drikk i markedsføringsøyemed. Dette forslaget legger opp til klare definisjonsproblemer om hva som er «markedsføringsøyemed». Forslaget bør strykes.»

Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbunduttrykker bekymring over det de ser som et forbud mot produktpresentasjoner overfor ansatte i næringen:

«Vi går på den bakgrunn sterkt i mot lovregler som rammer den kompetanseutvikling som presentasjon av alkoholholdige drikkevarer og smaksprøver overfor ansatte i hotell- og restaurantnæringen representerer.»

Sosial- og helsedepartementetskal bemerke at alkoholmarkedet til dels er preget av store profittinteresser, og har endret seg i retning av større konkurranse. Dette øker faren for forsøk på omgåelser av reklameforbudet på forskjellige måter. Utdeling av alkohol som premie og smaksprøve, produkttesting eller annet kan ha et element av markedsføring i seg nettopp fordi de andre veiene er stengt. Formidling av gratis alkohol til forbruker er en svært direkte form for påvirkning som kan gi uheldige signaleffekter, og det er ønskelig å avskjære denne muligheten.

I forskrift 19. desember 1989 nr 1265 om omsetning av alkoholholdig drikk mv § 9-2 er reklame definert som «enhver form for massekommunikasjon i markedsføringsøyemed». Utdeling av alkohol til forbruker vil derfor i mange tilfeller rammes av reklameforbudet, men grensedragningen mot hva som anses som massekommunikasjon kan volde tvil. Departementets forslag til ny § 8-6a vil fange opp disse grensetilfellene.

Som Ringerike kommune påpeker kan det oppstå definisjonsproblemer i forhold til hva som skal regnes som «markedsføringsøyemed». Begrepet må forstås på samme måte som forskriftens § 9-2 om reklame, og retter seg mot markedsføringen av den enkelte alkoholholdige vare overfor den som i siste rekke vil være konsument. Forslaget vil ikke ramme produktpresentasjon overfor ansatte i næringen, da disse ved slike anledninger anses som videreformidlere av den alkoholholdige vare, og ikke som forbrukere.

Det følger allerede av forskrift om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk kapittel 3, fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 30. november 1995 med hjemmel i alkoholloven § 3A-2 annet ledd, at engrosbevillingshaver ikke kan gi alkohol som gave i markedsføringsøyemed til andre enn innehavere av bevilling til omsetning av alkohol. Det er for disse heller ikke adgang til å benytte alkoholholdig drikk som lønn eller utbytte.

Det følger videre av alkoholloven § 1-13, jf forskrift om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk § 1-2, at mellommenn bare kan utøve sin virksomhet overfor innehavere av nødvendig bevilling. Disse vil derfor uavhengig av forslaget til ny § 8-6a være forhindret fra å formidle gratis alkohol til forbruker for å fremme salg av enkelte alkoholholdige drikker.

Den praktiske konsekvens av departementets forslag er at det også blir forbudt for et skjenkested å drive utdeling av alkohol når det skjer for å profilere drikkevarer som tilbys på stedet. Dersom det er grossister eller mellommenn som stiller varene til rådighet for at skjenkestedet kan tilby sine gjester smaksprøver, vil skjenkestedet kunne rammes av medvirkningsbestemmelsen i § 10-1, men det kan by på problemer å bevise at det står andre bak. Det gir derfor et mer helhetlig system å ha en bestemmelse som på selvstendig grunnlag setter forbud mot slik utdeling også for skjenkested. I høringsnotatets lovutkast var det presisert at det var snakk om utdeling av alkohol uten vederlag til forbruker. Departementet finner imidlertid at man ved å begrense ordlyden til «utdeling av alkohol til forbruker» vil kunne ramme også tilfeller hvor utdelingen ikke skjer helt gratis, men mot et helt symbolsk vederlag som f eks 1 krone. Dette vil være ønskelig som en følge av at forslaget om forbud mot skjenking til pris under selvkost ikke opprettholdes, jf kap 16.7.

Når bestemmelsen på generelt grunnlag rammer all form for utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed, anses det ikke nødvendig å presisere nærmere i lovteksten at dette også omfatter slik bruk av alkohol som premie eller smaksprøve.

Departementetforeslår på denne bakgrunn inntatt i alkoholloven et forbud mot utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed, se lovutkastet § 8-6a.

16.7 Forbud mot omsetning med rabatt

Alkoholloven § 8-12 setter forbud mot å gi spesielle rabattilbud ved salg av alkoholholdig drikk til forbruker.

Departementet drøfter i høringsnotatet om det er grunn til å foreta en endring av ordlyden i alkoholloven § 8-12 for å avklare tvil omkring forståelsen av begrepet «rabatt». Uklarheten knytter seg til forskjellen mellom dagligvarehandelens frie adgang til å fastsette sine kalkyler og mer sporadiske lokketilbud.

Dagligvareforbundet har tidligere gitt uttrykk for at bestemmelsen trenger presisering, og uttaler:

«Forbundet fastholder at det er uklarhet om regelverket på dette punkt, men tar departementets vurdering om at ordlyden i regelverket er tilstrekkelig klar til etterretning.»

Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at bestemmelsens henvisning til spesielle rabattilbud tydeliggjør at forbudet ikke rammer såkalte billigbutikker som har lavpriser på hele varespekteret eller en betydelig del av dette. Øl er i prinsippet underlagt fri prisdannelse. En forretning kan derfor sette avansen på øl svært lavt så lenge avansen er tilsvarende lav på resten av eller en betydelig del av vareutvalget. I henhold til departementets tolkning av bestemmelsen vil imidlertid kvantumsrabatt på kasser med øl rammes av forbudet mot spesielle rabattilbud.

Departementetlegger til grunn at det ikke er behov for presiseringer i lovteksten og foreslår derfor ingen endringer i § 8-12.

16.8 Forbud mot skjenking av alkoholholdig drikk til pris under selvkost

Som omtalt foran under 16.7 er det etter alkoholloven forbudt å gi spesielle rabattilbud ved salg av alkoholholdige drikker til forbruker. Det finnes ikke noe forbud mot skjenking av alkohol til særlig lav pris.

I høringsnotatet foreslo departementet inntatt i alkoholloven en ny § 8-12a som setter forbud mot at prisen ved skjenking av alkoholholdig drikk settes lavere enn anskaffelsesprisen inklusive avgifter. Videre ble det foreslått forbud mot å fastsette prisen på alkoholholdige drikker slik at den fremmer skjenking av drikker med høyt alkoholinnhold fremfor alkoholsvakere drikker.

De kommuner som har uttalt seg mener det er nødvendig med en bestemmelse som forbyr skjenking til særlig lav pris. Det synes imidlertid å knytte seg uklarhet til hva departementets forslag innebærer. Således uttaler Stavanger kommune:

«Stavanger kommune ser gjerne lovfestet et forbud mot rabatt på skjenking av alkohol (happy hours o.l.), men finner departementets forslag til ny § 8-12a upresist formulert og derfor vanskelig å håndheve i praksis.»

Norsk- Bryggeri og Mineralvannindustris Forening (NBMF) vil ta til orde for at det bør være mulig både å bruke alkoholvarer i markedsføringsøyemed, at alkoholvarer kan selges med rabatt og dermed også til lavere pris enn selvkost. Foreningen uttaler videre:

«Det er vanskelig å finne en begrunnelse for hvorfor prissettingen på denne typen varer ikke skal være undergitt den samme frihet som for andre lovlige varer. Så lenge man har et strengt reklameforbud i Norge, bør det også av konkurransehensyn være en viss mulighet for å konkurrere på pris o.l. Priskonkurranse og frihet med hensyn til prisdannelse har også ført til et større mangfold innenfor skjenkenæringen, hvor for eksempel øl selges etter «børsprinsippet». NBMF anser dette som et gode for publikum.»

Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen og Norsk Hotell- og Restaurantforbunduttaler:

«Vi har ikke motforestillinger mot at det blir forbud mot å servere alkoholholdig drikk under selvkost. Vi forutsetter dog at restauratører også i fremtiden har anledning til å spandere et glass på sine gjester som en ren gest. Dette skjer ofte dersom restauranten har opptrådt på en lite heldig måte. Vi antar at lovens formål på dette området ikke er å sette til side god service.»

Det uttales likevel annetsteds i høringsuttalelsen:

«Vi er imot departementets forslag om å innføre minstepris for skjenking av alkohol. Vi kan ikke se at problemstillingen er praktisk og den vil i tillegg innebære en rekke praktiske problemer for de seriøse drivere, og den vil ikke, så langt vi kan se, løse problemet som vi forstår ligger bak, å ramme de useriøse. Slik bestemmelsen er utformet, er den altfor upresis og i tillegg står den ikke i stil til § 8-9, 1. ledd, hvor det blant annet fremgår at - «selv om dette skjer uten vederlag». På dette grunnlag bør bestemmelsen tas bort eller omformuleres for å ramme det man ønsker, noe det også vil være adgang til, jfr. Eidsivating Lagmannsretts dom i forbindelse med fornyelsessak i Ringerike kommune.»

Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at det på samme måte som for salg er behov for en regel som forbyr fastsettelse av en urimelig lav pris ved skjenking av alkoholholdig drikk. Lave priser bør ikke kunne benyttes som et middel til å øke omsetningen av alkoholholdige drikkevarer.

Departementets forslag innebærer imidlertid ikke at enhver form for rabattordninger for skjenking av alkohol rammes, kun der rabatten medfører at alkohol skjenkes til pris under selvkost. Departementet er enig med Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening i at det må være mulig for skjenkesteder å utvikle spesielle skjenkekonsepter for å gi publikum et variert tilbud. Heller ikke «happy hours» vil i kraft av forslaget bli forbudt - såfremt prisen ikke settes lavere enn til selvkost. Hensikten har vært å sette en grense der hensynet til publikum og skjenkestedenes konkurransesituasjon må vike for å hindre skjenking i strid med alkohollovens formål.

Forslaget slik det er utformet i høringsnotatet rammer alle tilfeller der et skjenkested skjenker alkohol til pris under selvkost, uavhengig av formålet med slik skjenking, og også der prisen settes til null. Det har fra departementets side særlig vært ønskelig å gjøre det klart at slike arrangementer som fra tid til annen forekommer med tilbud om gratis alkohol for å trekke folk til stedet er forbudt. Denne typen arrangement anses også i dag å være i strid med alkoholloven, ut fra betraktninger om at forutsetningene for lovens skjenkebevillingssystem brytes når alkohol skjenkes uten vederlag, men en tydeligere hjemmelssituasjon vil være en fordel.

Ulempen er imidlertid at forslaget kan gjøre en del legitime tilfeller av skjenking ulovlig. Dette kan f eks gjelde de tilfellene der et skjenkested spanderer et glass på en gjest som en ren gest, i forbindelse med feiring eller på grunn av klanderverdige forhold fra skjenkestedets side. Departementet er av den oppfatning at et forsøk på å unnta fra forbudet visse former for skjenking til pris under selvkost, kan føre til vanskelige avgrensningsspørsmål og at forslaget derfor kan fremstå som lite hensiktsmessig i praksis. Tatt i betraktning at utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed vil rammes av forslaget til ny § 8-6a, vil departementetikke opprettholde forslaget om å forby skjenking til pris under selvkost.

16.9 Alkoholservering uten bevilling

16.9.1 Gjeldende rett

All servering av alkohol mot vederlag må skje i henhold til bevilling. Servering av alkohol uten vederlag er som utgangspunkt tillatt uten bevilling. §§ 8-9 og 8-10 pålegger imidlertid bevillingsplikt også for vederlagsfri servering og drikking i enkelte typer lokaler, steder og sammenhenger.

Siktemålet med bestemmelsene i § 8-9 nr 2-4 er å markere et drikkeforbud på offentlige steder som av ordensmessige hensyn ikke bør være forbundet med alkoholkonsum. Dette gjelder blant annet samfunnshus, kinoer, lokaler hvor det holdes offentlig dans og utstillinger, forretningslokaler og andre lokaler hvor allmennheten vanligvis uten videre har adgang. Alkohol skal mao ikke brukes i det offentlige rom uten at det er underlagt den kontroll som et bevillingssystem medfører. Unntak gjelder når den som disponerer over slike lokaler bruker dem til sluttede selskaper slik at allmennheten ikke har tilgang. § 8-9 nr 1 omhandler lokaler med tilleggelser hvor det drives serveringsvirksomhet, og faller for så vidt i en litt annen kategori. Hensikten her var å hindre omgåelser av den bevillingsplikt som normalt følger steder som driver servering av mat og drikke i et slikt omfang at det har eller skulle hatt serveringsbevilling etter hotelloven.

§ 8-10 omhandler lokaler som ikke regnes som offentlige, men hvor det likevel er ønskelig å føre kontroll med serveringen av alkohol. Dette fordi lokalene ofte er å sammenligne med dem som er nevnt i § 8-9, og alkoholserveringen kan ha et kommersielt preg.

Forbudet i §§ 8-9 og 8-10 mot drikking og servering av alkohol uten bevilling gjelder ikke dersom lokalene disponeres av eier, leier, driver eller ansatt til eget bruk og til sluttet selskap. Med «leier» menes leie på permanent basis, dvs hvor leier disponerer lokalene som en eier. Slik §§ 8-9 og 8-10 er formulert i dag innebærer bestemmelsene derfor at alkoholservering ved rent private arrangementer i lokaler som leies for en enkelt anledning er bevillingspliktig. Dette gjelder selv om verken utleier eller arrangør har kommersielle interesser i alkoholserveringen. Typiske eksempler på slike arrangementer kan være bryllup eller 50-årsdag som arrangeres i samfunnshus. Enkelte mener bestemmelsene griper inn i den private sfæren på en uheldig måte, og departementet har mottatt en del reaksjoner på dette.

16.9.2 Departementets forslag

Departementet tok i høringsnotatet opp spørsmålet om det bør foretas endringer i systemet for regulering av grensen mellom bevillingspliktig servering av alkohol og alkoholservering uten bevilling etter alkoholloven §§ 8-9 og 8-10.

Det ble fremhevet at servering av alkohol uten vederlag bør være bevillingspliktig dersom formålet er kommersiell virksomhet, mens ren privat servering selv om den skjer utenfor hjemmet, bør holdes utenfor bevillingssystemet. Departementet gikk på denne bakgrunn inn for at bestemmelsene endres slik at alle arrangementer av privat karakter tillates uten bevilling. Det ble derfor foreslått en tilføyelse i § 8-9 om at drikking og servering av alkohol tillates uten bevilling i lokaler som leies ut for enkelte anledninger til sluttet selskap, såfremt alkoholserveringen ikke skjer som ledd i annen næringsvirksomhet.

Reglene om servering uten bevilling er i dag regulert i to bestemmelser, §§ 8-9 og 8-10. Departementet foreslo at disse av lovtekniske grunner slås sammen til en bestemmelse. Dette lovendringsforslaget var ikke ment å gjøre noen endringer i gjeldende rett utover det som er nevnt ovenfor.

Stortingsrepresentant Carl I. Hagen har tidligere fremsatt et privat lovforslag i Dokument nr 8:30 (1994-95) som innebærer at det ikke skal være bevillingsplikt når offentlige eller private lokaler leies ut til sluttet selskap.

Nærings- og energidepartementetstøtter forslaget om at rent private arrangementer i lokaler som leies ut for en enkelt anledning ikke er bevillingspliktige, dersom verken utleier eller arrangør har kommersielle hensikter med alkoholserveringen. Videre uttales:

«Hensynet til serveringsnæringen bør ikke spille noen rolle i slike tilfeller, fordi arrangement på serveringssted sjelden vil være et alternativ. En må imidlertid søke ved hjelp av regelverket å sikre mot utglidning og misbruk av denne retten.»

Fylkesmannen i Møre og Romsdaler enig i departementets forslag. Det er også Rusmiddeldirektoratet,som uttaler at dette kan bidra til å øke legitimiteten for norsk alkoholpolitikk.

Videre stiller et flertall av de kommunene som har tatt standpunkt til spørsmålet om alkoholservering uten bevilling seg positive til departementets forslag. De fleste viser til folks rettsbevissthet, som uttrykt ved Bergen kommunes uttalelse:

«En slutter seg til de betraktninger som departementet fremkommer med i sitt høringsnotat. Det skal bare bemerkes at bortfall av bevillingsplikten til private selskaper, som ikke er ledd i næringsvirksomhet vil føre til et system som er mer i overensstemmelse med den alminnelige rettsbevissthet enn dagens ordning.»

Oslo kommuneuttaler at det gis tilslutning til at private ikke lenger skal trenge ambulerende bevilling for å servere alkohol ved større arrangementer i leide lokaler, fordi det er urimelig at de som ikke har stor nok plass hjemme til å arrangere jubileer av forskjellig karakter må ha skjenkebevilling og betale600 kr. for bevillingen.

Justisdepartementet har ikke tatt standpunkt til forslaget, men fremhever:

«Det er viktig å sikre seg at det offentliges ansvar for den samlede alkoholpolitikken ikke svekkes. Dette gjelder også når man vurderer spørsmålet om skjenking av alkohol uten bevilling i ikke-kommersiell sammenheng, slik at det ikke lages ordninger der man omgår lovbestemmelser.»

Avholdsfolkets Landsråd (AL) uttaler at det deler departementets oppfatning om at all skjenking mot vederlag fortsatt skal skje mot bevilling, men beklager av hensyn til muligheten for å forhindre forsøk på omgåelse av bevillingsplikten at departementet foreslår å utvide den bevillingsløse skjenkingen:

«Tatt i betraktning muligheten for kontroll bør dagens regelverk i det minste videreføres. AL vil derfor foreslå at alkoholloven paragraf 8-9 og 8-10 beholdes slik som i dag dog slik at den foreslåtte endring i paragraf 8-9 1. ledd nr. 2 gis bifall fra AL.»

Forøvrig er AL av den oppfatning at den foreslåtte lovendring vil kunne føre til økt press for alkoholservering i lokaler som i utgangspunktet er vedtatt å være alkoholfrie. Et fortsatt krav om bevilling vil etter ALs mening beskytte mot et slikt uønsket press mot samfunnets få alkoholfrie soner.

Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund ønsker ikke at det i større utstrekning enn i dag skal gis adgang til alkoholservering uten bevilling, og uttaler blant annet:

«For de profesjonelle yrkesutøvere i hotell- og restaurantnæringen utgjør arrangementer i bevillingsløse lokaler - samfunnshus, idrettslagshus, velhus o.l. - en vesentlig konkurrransefaktor. Jo strengere forutsetninger alkohollovgivningen knytter til skjenkebevillingen, desto mer attraktivt blir det å henlegge arrangementer utenfor de steder som har skjenkebevilling.

Konsekvensen av departementets forslag om å unnta arrangementer av privat karakter - d.v.s. alle arrangementer som ikke er i næringsøyemed, vil være å flytte en betydelig andel av alkoholskjenkingen fra kontrollert til ukontrollert sektor. Etterhvert som flere oppdager at man i praksis (fordi lensmenn og politi ikke har ressurser til å kontrollere at alkoholloven følges) kan unndra seg restriksjoner som skjenketider, aldersgrenser og andre krav som fremkommer i alkoholloven, vil stadig flere at arrangementer flyttes ut av restauranter, selskapslokaler og hoteller til bevillingsløse lokaler. Dette vil representere en utvikling fullstendig på tvers av alt annet som fremkommer som forutsetninger for norsk alkoholpolitikk. Det vises forøvrig til Alkoholpolitisk utvalg som fremmer forslag stikk i strid med departementet. Utvalget påpeker nederst s. 151 behovet for å vurdere om kommunene bør gis en mer aktiv rolle i å bekjempe bevillingsløs skjenking.

Samtidig vil det representere et alvorlig angrep på den norske hotell- og restaurantnæringen fra Regjeringens side dersom dette forslaget fremmes, særlig når man ser det i lys av departementets øvrige forslag om ytterligere restriksjoner på de bedrifter som er underlagt bevillingsplikt.»

Sosial- og helsedepartementetvil bemerke at hensikten med forslaget om utvidelse av adgangen til bevillingsløs skjenking, er å gi mulighet for privatpersoner til å avholde arrangementer i lokaler som leies for en enkelt anledning på samme måte som de ellers ville avholdt arrangementet hjemme hos seg selv, når dette f eks på grunn av selskapets størrelse eller omgivelsene ikke er mulig eller ønskelig. Ved alkoholservering uten vederlag i eget hjem er man ikke underlagt de samme begrensninger som alkoholloven setter for innehavere av skjenkebevilling f eks når det gjelder tidsinnskrenkninger for skjenking. En utvidelse av adgangen til bevillingsløs servering av alkohol i lokaler som leies for en enkelt bestemt anledning innebærer likeledes at alkohollovens skjenkebegrensninger ikke kommer til anvendelse. Dette er en naturlig følge av ønsket om å sidestille denne type arrangementer i leide lokaler med tilsvarende arrangementer i det private hjem.

En slik løsning vil, som flertallet av høringsinstansene påpeker, være bedre i samsvar med folks rettsbevissthet. Det møter liten forståelse at rent privat servering av alkohol skal være underlagt bevillingsplikt. Det kan være vanskelig å se den store forskjellen på private arrangement i egen stue og det samme arrangement f eks i et lokale leid for anledningen. Regler som innebærer bevillingsplikt for arrangementet i det leide lokalet synes å ha liten legitimitet i befolkningen, og mange bryter reglene uten å være klar over det.

Det er imidlertid betenkeligheter ved å gi slik adgang. Dersom servering av alkohol i vid utstrekning godtas uten bevilling, kan dette medføre at kommunens innflytelse over den lokale alkoholpolitikken reduseres. En bevillingsordning gir dessuten større mulighet til å føre kontroll med alkoholserveringen, fordi bevillingsplikt innebærer at det kommunale kontrollapparatet registrerer når og hvor servering av alkohol skal finne sted. Uten bevillingsplikt vil eneste kontrollmulighet være den som ligger i politiets ansvar for å føre kontroll med at det ikke oppstår bråk som følge av alkoholserveringen.

Utvidet adgang til bevillingsløs drikking og servering i leide lokaler kan videre undergrave drikkeforbudet for offentlige steder, særlig i forhold til samfunnshus. Eierne, som i en del tilfeller vil være kommunen selv, må her i mangel av bevillingsplikt i større utstrekning ta i betraktning om det er ønskelig med alkoholservering ved vurderingen av om lokalet skal tillates utleid.

Til slutt vil departementet trekke fram faren for at en lemping av bevillingsplikten for visse tilfeller kan føre til uklare grensedragninger, med dertil hørende forsøk på omgåelser, når det gjelder virksomhet som ikke kan unntas bevillingsplikt. Departementet tenker her på grensen mellom servering av alkohol med og uten vederlag. Spørsmålet er i hvor stor grad utleier kan være involvert i selskapet før man kan si at den vederlagsfrie servering av alkohol uten bevilling gir inntekter på en slik måte at den må kunne sies å være overdratt arrangøren av selskapet mot vederlag - i hvilket tilfelle det alltid kreves bevilling.

Stortingsrepresentant Hagens forslag om adgang til bevillingsløs skjenking i lokaler som leies ut til sluttet selskap innebærer, slik departementet ser det, at det ikke trekkes grenser mot disse tilfellene på en tilfredsstillende måte. Departementet kan derfor ikke anbefale at §§ 8-9 og 8-10 utvides som foreslått i Dokument nr 8:30 (1994-95).

Dersom alkoholservering uten bevilling kan skje på en slik måte at det gir inntekter for utleier, vil det innebære at det åpnes for en stor skjenkevirksomhet utenfor alkoholpolitisk kontroll, og en forskjellsbehandling i forhold til den delen av næringen som må søke om bevilling og betale bevillingsgebyr. Både av hensyn til serveringsnæringen og kommunens alkoholpolitikk er det derfor viktig at bestemmelsen som regulerer dette ikke utformes på en slik måte at systemet lett kan omgås. En del av disse arrangementene representerer ikke noen stor konkurransefaktor for næringen, fordi man i dag kan søke ambulerende bevilling heller enn å flytte arrangementet til restaurantene. Man kan imidlertid tenke seg en utvikling av konsepter i forbindelse med utleievirksomhet der det er upraktisk å være avhengig av å måtte søke bevilling for en enkelt anledning, og der det i realiteten drives virksomhet som konkurrerer med restaurantenes. I mange tilfeller vil disse rammes av § 8-9 nr 1 fordi stedet driver slik virksomhet at det skulle hatt serveringsbevilling, men det kan oppstå vanskelige grensedragninger også her.

Dersom utleier står for innkjøp og servering av alkoholen vil dette alltid kreve bevilling. Det vil ikke være regningssvarende for en utleier å servere alkohol gratis dersom dette ikke kompenseres på andre måter, og dermed tas det i realiteten vederlag. Det samme gjelder dersom et utenforstående cateringfirma står for både mat og alkohol. De alkoholholdige varer må derfor alltid skaffes av selskapet selv, på samme måte som man ville gjort det dersom festen ble holdt hjemme. Det gjenstår likevel et problem for de tilfellene at arrangør medbringer sin egen alkohol, men utleier likevel får inntekter av at det er mulig å holde selskap med alkoholservering uten bevilling i lokalene. Det vil ikke være mulig å ramme de tilfeller der prisen generelt for leie av lokalet settes opp fordi det som følge av adgangen til alkoholservering uten bevilling blir mer attraktivt å benytte lokalene. Men dersom utleier tilbyr pakkeløsninger som f.eks. inkluderer matservering, er det mulig å oppnå god fortjeneste på at det blir mer lønnsomt for folk å holde store selskaper i leide lokaler. Dette gjelder også når utleier formidler kontakt med samarbeidende cateringselskap e.l. Som nevnt over vil denne typen utleiekonsept ha likhetstrekk med ordinær serveringsvirksomhet som drives i selskapslokaler med bevilling. Departementet mener derfor at adgangen til alkoholservering uten bevilling i lokaler som leies for en enkelt anledning, kun skal gjelde når utleier ikke er involvert i arrangementet på annen måte enn ved å stille lokaler til rådighet. Dette innebærer en endring av ordlyden i forhold til høringsnotatet, der det var oppstilt et vilkår om at alkoholserveringen ikke måtte være ledd i annen «næringsvirksomhet».

Etter dette kan man konkludere med at det i henhold til den løsning departementet har skissert her, ikke foreligger bevillingsplikt for private arrangementer i lokaler hvor det bare dreier seg om ren utleie av lokalene og leietaker medbringer sine egne drikkevarer. Med private arrangementer forstås tilstelninger som holdes av privatpersoner i leide eller lånte lokaler som alternativ til eget hjem.

Etter departementets mening bør skjenking ved arrangementer som ligger utenfor den private sfære fortsatt underlegges kommunens alkoholpolitiske myndighet, uavhengig av om arrangementene er kommersielle eller ikke.

Departementet foreslår at alkoholloven § 8-9 endres slik at drikking og servering av alkohol tillates uten bevilling i lokaler som leies eller lånes ut til privatpersoner for en enkelt bestemt anledning til sluttet selskap når utleier ikke for øvrig står for deler av arrangementet utover å stille lokaler til disposisjon. § 8-10 foreslås opphevet og bestemmelsens innhold inkorporert i § 8-9 første ledd nr 2 og tredje ledd nr 1, se lovutkastet og merknader til dette.

16.10 Forbud mot innførsel og omsetning av brennevin som inneholder over 60 volumprosent alkohol

Det er i henhold til alkoholloven § 8-13 forbudt å selge eller skjenke brennevin som inneholder over 60 volumprosent alkohol. Departementet foreslo i høringsnotatet at det i bestemmelsen inntas en tilføyelse om at brennevin som inneholder over 60 volumprosent alkohol heller ikke kan omsettes en gros eller innføres til landet uten tilvirkningsbevilling. Lovendringsforslaget er av teknisk art, og nødvendig som følge av lovendringer foretatt i forbindelse med opphevelsen av Vinmonopolets enerett til import og engrossalg av alkoholholdig drikk. Slikt brennevin ble heller ikke tidligere solgt en gros eller innført til landet som ferdig produkt av A/S Vinmonopolet.

Departementetforeslår ordlyden i § 8-13 utvidet til også å omfatte engrossalg av brennevin over 60 volumprosent alkohol, samt inntatt en tilføyelse om krav til tilvirkningsbevilling for innførsel, se lovutkastet § 8-13.

16.11 Skjenkestedets hjelpeplikt

§ 8-11 setter forbud mot å selge eller skjenke alkoholholdig drikk til personer som er åpenbart beruset, eller skjenke alkoholholdig drikk på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart beruset. Skjenkestedet har også en plikt til å yte hjelp overfor gjester som trenger nødvendig bistand fordi de er blitt beruset der. Hjelpeplikten følger imidlertid ikke av alkoholloven, men av løsgjengerloven av 31. mai 1900 nr 2 § 24. Bestemmelsen lyder:

«Med Bøder eller Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som fra Sted hvor Udskjænking foregaar, udviser eller lader udvise nogen, som ved der erholdte Drikkevarer er bleven overstadig beruset, uden at sørge for, at han medgives den for Tilfældet fornødne Bistand.

Kommer den således Udviste til Skade, fordi fornøden Bistand ikke er ham medgivet, kan den Skyldige efter Omstændigheterne tilpliktes helt eller delvis at yde ham eller hans Efterladte Erstatning.»

Departementet gikk i høringsnotatet inn for å overføre bestemmelsen om skjenkestedets hjelpeplikt fra løsgjengerloven til alkoholloven. Forslaget var ikke ment å innebære realitetsendringer i forhold til gjeldende rett, men hadde til hensikt å gi bestemmelsen om hjelpeplikt en mer synlig plassering enn den i dag har i løsgjengerloven. På denne måten tydeliggjøres konsekvensene av å skjenke alkohol i strid med alkoholloven § 8-11 til gjester som er åpenbart beruset.

Flertallet av de høringsinstansene som har uttalt seg om skjenkestedets hjelpeplikt mener at det er behov for å tydeliggjøre hjelpeplikten, og at det også tematisk er naturlig at bestemmelsen om skjenkestedets hjelpeplikt i løsgjengerloven § 24 flyttes til alkoholloven.

Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund uttaler:

«Vi er enige i at bestemmelsen om skjenkestedets hjelpeplikt flyttes fra løsgjengerloven til alkoholloven for å synliggjøres, men vi kan overhodet ikke akseptere departementets konkrete forslag som innebærer en betydelig endring av rettstilstanden hvor vilkårene og kravet til skyld er totalt endret.»

Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening (NBMF), fylkesmannen i Hedmark og 3 kommunerstiller seg skeptisk til lovutkastet § 8-14 annet ledd om erstatningsansvar for et skjenkested. NBMF uttaler at selv om utkastet slik det er formulert neppe vil rekke videre enn det som allerede i dag følger av alminnelige rettsprinsipper, kan det åpne for unødige krav og tvister.

Et mindretall av høringsinstansene vil ikke gå inn for at bestemmelsen om skjenkestedets hjelpeplikt flyttes til alkoholloven.

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at det i St meld nr 23 (1991-92) Om bekjempelse av kriminalitet, hvor hjelpeplikten er omtalt, uttales at det er grunn til å tro at hjelpeplikten i liten grad blir håndhevet, og at det av denne grunn er påkrevet at næringsorganisasjonene understreker hjelpeplikten overfor sine medlemsbedrifter. Det understrekes at det er en oppgave for politi- og påtalemyndighet å vurdere å ta i bruk denne bestemmelsen i tilfeller der det skjer ulykker eller voldsbruk i tilknytning til restaurantbesøk.

Departementet deler den bekymring som er fremkommet fra forskjellig hold om at bestemmelsen om hjelpeplikt i liten grad synes å bli fulgt. Noe av årsaken til dette kan være at den er plassert i løsgjengerloven av 31. mai 1900. Departementet vil fremheve viktigheten av at skjenkestedene overholder forbudet i alkoholloven mot overskjenking. Overtredelse av dette forbudet er en direkte forutsetning for at hjelpeplikten etter løsgjengerloven skal inntre, og slik sett har bestemmelsen nær sammenheng med alkoholloven.

Til tross for at flertallet av høringsinstansene stiller seg positive til at bestemmelsen flyttes til alkoholloven, har departementet kommet til den konklusjon at det for å unngå uklarhet om hjelpepliktens innhold og bestemmelsens rekkevidde ikke er hensiktsmessig å foreta endringer i dens plassering. Det var under ingen omstendighet hensikten å endre det materielle innhold i løsgjengerloven § 24. En større grad av bevisstgjøring omkring den allerede eksisterende hjelpeplikt vil derfor i realiteten føre til samme ønskede resultat. Dette krever at bransjeorganisasjonene, men også andre sørger for å medvirke til slik bevisstgjøring. Som Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund selv sier i sin høringsuttalelse, er de enige i at en synliggjøring av bestemmelsen er nødvendig. Videre er det viktig at politi og påtalemyndighet tar bestemmelsen i bruk, noe som også ville være en forutsetning for en positiv effekt av en flytting av bestemmelsen til alkoholloven.

Departementetopprettholder på denne bakgrunn ikke forslaget om at løsgjengerloven § 24 flyttes til alkoholloven.