3 Bevillingshaver

3.1 Gjeldende rett

Salg og skjenking av alkohol forutsetter en bevilling fra det offentlige. Bevillingsmyndigheten er vanligvis kommunen. Kommunal bevilling til salg eller skjenking kan tildeles en bestemt «person over 20 år», jf lovens §§ 3-5 og 4-1. Etter alkoholloven kan m a o kommunale bevillinger bare gis til en fysisk person, ikke en juridisk person som f eks et selskap. Dette gjelder uavhengig av hvordan salgs- eller skjenkevirksomheten er organisert. Det personlige bevillingssystem gjelder i hovedsak også for statlige skjenkebevillinger, jf §§ 5-1 til 5-3. Bevilling til A/S Vinmonopolets butikker gis til selskapet.

Loven forutsetter at bevillingen gis til den personen som har det faktiske ansvaret for utøvelsen av bevillingen, dvs den som har ansvar for serverings- eller salgspersonalet. Det er ikke noe krav om at eieren av virksomheten skal stå som innehaver av salgs- eller skjenkebevillingen. Det personlige bevillingssystemet er derfor ikke til hinder for at en salgs- eller skjenkebevilling er tildelt én person, mens en annen person eller f eks et selskap eier selve virksomheten, og har det administrative og økonomiske ansvaret for driften. At bevilling til salg og skjenking gis til fysiske personer innebærer at endringer i virksomhetens eierforhold ikke får betydning for bevillingen i de tilfeller bevillingshaver fortsetter i virksomheten.

En person kan ikke ha mer enn én bevilling, jf lovens §§ 3-1 tredje ledd og 4-1 tredje ledd. En person eller et selskap ol kan derimot eie eller ha interesser i flere virksomheter hvor det selges eller skjenkes alkohol.

3.2 Vurdering av det personlige bevillingssystemet

Bevillingene har vært knyttet til fysiske personer så lenge vi har hatt et system med bevilling for detaljomsetning av alkoholholdig drikk. Bevillingssystemet har imidlertid åpenbare svakheter, og har skapt problemer for såvel bevillingsmyndigheter som næringen.

Næringslovutvalget gikk i sin utredning, Reiselivsnæringen del II - alkohollovvgivningen, inn for at bevillinger også skal kunne gis til juridiske personer, ikke bare til fysiske. Forutsetningen var at det også utpekes en bestemt person som blir ansvarlig for overholdelse av alkoholloven. Alkoholpolitisk utvalg fremmet tilsvarende forslag.

Sosial- og helsedepartementet har bedt advokat Erik Blaauw Evensen om en utredning om hensiktsmessigheten av at bevilling gis til fysiske personer på bakgrunn av eier- og driftsformer i næringen. Advokat Evensen konkluderte med at bevillingssystemet burde legges om, slik at bevillingen kan gis både til fysiske og juridiske personer. Han foreslo at bevillingen gis til den for hvis regning virksomheten drives, dvs den juridiske enheten som har det direkte økonomiske og juridiske ansvaret for driften.

Bare noen få kommuner, Arbeidernes Edruskapsforbundog Blå Kors i Norge ønsker å opprettholde et personlig bevillingssystem. Disse legger bl a vekt på at dagens system representerer nærhet mellom bevillingshaver og utøvelsen av salgs- eller skjenkerettighetene og at kontroll med skjenkingen blir lettere.

Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges Dagligvarehandels Forbundog Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjonmener spørsmålet må utredes nærmere mht alternativer og konsekvenser før disse kan ta endelig standpunkt. Med det forbeholdet er imidlertid NHO og Norges Dagligvarehandels Forbund enige i advokat Evensens konklusjon.

De aller fleste av høringsinstansene går inn for å legge om det personlige bevillingssystemet i samsvar med advokat Evensens forslag. Flere av disse legger vekt på at dagens system ikke fanger opp den økonomiske realiteten i næringen, og peker på at bevillingshaver ofte ikke har økonomisk ansvar for og interesse i virksomheten. Dette gjør at det personlige bevillingssystemet skaper problemer ved overdragelse og konkurs. Det anføres videre at det i folks bevissthet er virksomheten som har fått bevilling, ikke en person, og at eventuelle reaksjoner er ment å ramme virksomheten, ikke personen. Det anføres dessuten at det er en ulempe at alkoholloven og hotelloven ikke er harmonisert.

Avholdsfolkets Landsråd ser flere positive konsekvenser av forslaget, og mener at en endring av dagens ordning vil innebære at den økonomisk ansvarlige i flere tilfeller vil være den som innehar bevillingen, noe som kan skape større oversikt og gjøre det lettere å skape ryddige ansvarsforhold.

Flere kommunerog fylkesmennuttaler at advokat Evensens forslag vil gi mange praktiske fordeler. De mener at systemet er i samsvar med den økonomiske realiteten i næringen, og at den innebærer en harmonisering av regelverket som forenkler forvaltningen. De mener også at systemet vil gi klarere forhold ved eierskifte og konkurs.

Konkursrådetuttaler:

«Det har vært en del problemer i denne bransjen knyttet til at skjenkestedet blir overdratt til nye rettssubjekter og det rettssubjektet som tidligere drev virksomheten blir deretter slått konkurs uten at det er midler igjen i boet. Det er i en del av disse tilfellene sterk mistanke om at virksomheten har blitt tappet for midler på utilbørlig vis mens kreditorene, herunder skatte- og avgiftskreditorene, sitter igjen uten dekning. Samtidig blir virksomheten videreført under et nytt rettssubjekt med de samme eierne. Denne fremgangsmåten kan endog benyttes flere ganger - hele tiden med bruk av den samme skjenkebevillingen - etter dagens system. (...) For ordens skyld understreker Konkursrådet at den situasjonsbeskrivelsen som her er gitt relaterer seg til enkelte bedrifter og ikke til konkurser i restaurantnæringen i sin alminnelighet.»

Nærings- og energidepartementet peker på at en personlig bevilling i enkelte sammenhenger kan benyttes som redskap i en arbeidskonflikt mellom bevillingshaver som arbeidstaker og arbeidsgiver.

Sosial- og helsedepartementetvil understreke at bevillingssystemet for omsetning av alkoholholdig drikk er et viktig virkemiddel i norsk alkoholpolitikk. Det regulerer tilgjengeligheten til alkohol ved å bestemme hvor og når det kan selges eller skjenkes alkohol, og hvem som kan drive med slik virksomhet. Det regulerer også sanksjoner ved brudd på bestemmelsene. Spørsmålet om hvem bevillingen skal gis til må ses i sammenheng med andre sider av bevillingssystemet. Målet er at bevillingssystemet som helhet gir mulighet til å drive en effektiv alkoholpolitikk.

Da alkoholloven ble laget, bygget den på en forutsetning om at bevillingshaver også har det økonomiske ansvaret for salgs- eller skjenkevirksomheten. Etter hvert har det blitt mange salgs- og skjenkesteder som ikke er personlig eid. Departementet har ingen fullstendig oversikt eller statistikk over eier- og driftsformene i salgs- og skjenkenæringen. Advokat Evensen legger til grunn at ca halvparten av salgs- og skjenkestedene eies av selskaper ol, mens den andre halvdelen drives som enkeltmannsforetak. Oslo kommune opplyser at bare en fjerdedel av skjenkestedene i Oslo drives som enkeltmannsforetak, mens resten drives som selskap, stiftelse, organisasjon osv, hovedsakelig som aksjeselskap.

Tidligere lovgivning ble utformet i en tid da det ikke var mulig å holde juridiske personer strafferettslig ansvarlig. I den senere tid har det kommet bestemmelser om foretaksstraff, jf straffeloven kapittel 3a, som innebærer at foretaket som sådan kan være et straffesubjekt. Straffansvaret er objektivt. Dersom bevillingen gis til en juridisk person, kan m a o også denne straffes. Disse bestemmelsene gjør det mindre nødvendig å ha en bestemt person å holde seg til.

De viktigste fordelene med et personlig bevillingssystem er at bevillingen gis til den som har reell innflytelse over at salget og skjenkingen skjer i samsvar med alkoholloven etc, og at bevillingsmyndigheten kan forholde seg til en bestemt person ved kontroll. Disse hensynene kan imidlertid ivaretas ved at det stilles krav om at det skal være en bestemt person som er styrer for bevillingen, se kapittel 3.3 nedenfor.

Ulempen ved det personlige bevillingssystemet er at bevillingen ikke nødvendigvis knyttes til den som har økonomisk interesse i virksomheten. Salgs- eller skjenkestedet kan f eks være eid av et selskap ol, mens bevillingshaveren er en ansatt. I praksis har det også variert hvilken reell innflytelse vedkommende har hatt over salget eller skjenkingen.

Manglende kobling til de økonomiske interessene har flere uheldige konsekvenser. Det kan f eks innebære at salgs- eller skjenkevirksomheten kan overdras og slås konkurs uten at det får konsekvenser for bevillingen. Det personlige bevillingssystemet muliggjør derfor den typen styrte konkurser som Konkursrådet nevner i sin høringsuttalelse. Et slikt system kan i praksis også medføre at bevillingen blir et overdragbart formuesgode, ved at bevillingshaver ved overdragelse av virksomheten fortsetter i denne. Bevillingshaveren har ofte heller ikke innflytelse over om skatter og avgifter betales. Bevillingssystemet må derfor legges om dersom det skal bidra til å effektivisere skatte- og avgiftslovgivningen, se kapittel 4.3 nedenfor.

Det personlige bevillingssystemet har heller ikke vist seg å være fullt ut gjennomførbart i praksis. I dag har vi i realiteten et blandingssystem. I praksis behandles f eks skifte av bevillingshavere som et godkjenningsspørsmål, ikke som et spørsmål om ny bevilling. Dersom det personlige bevillingssystemet skulle vært gjennomført fullt ut, måtte bevillingen falt bort når bevillingshaver slutter i virksomheten. Videre er både bevillingshaver og virksomheten i praksis ansvarlig for bevillingsavgiften. Og selv om et salgs- eller skjenkested skifter bevillingshaver avskjæres ikke bevillingsmyndighetene fra å legge vekt på forhold som skjedde under den tidligere bevillingshaveren ved vurdering av om bevillingen skal inndras. Det avgjørende er om det etter de underliggende forhold er kontinuitet i driften.

Reglene om bevillingssystemet har på denne måten blitt nokså uklare. En omlegging vil gjøre det lettere for bevillingsmyndighetene å forvalte regelverket.

Bevillingssystemet bør dessuten i størst mulig grad tilpasses det øvrige regelverket som gjelder på området. Alkohollovens system med personlige bevillinger samsvarer dårlig med andre lover. Et skjenkested må som hovedregel ha serveringsbevilling etter hotelloven. Serveringsbevillingene gis til den for hvis regning virksomheten drives, dvs at både en fysisk og en juridisk person kan gis serveringsbevilling. Ved endringer i driften kan systemet med to bevillinger skape problemer.

Advokat Evensen foreslår at bevillingen skal gis til den for hvis regning virksomheten drives. Uttrykket er hentet fra alkoholloven § 3A-3, som gjelder engros- og tilvirkningsbevillinger, og lov av 3. juni 1983 nr 52 om overnattings- og serveringssteder (hotelloven) § 8. Forslaget innebærer at bevillingen gis til den juridiske enheten som har det direkte økonomiske og juridiske ansvaret for driften, dvs den som faktisk driver salg eller skjenking av alkohol. Dersom salgs- eller skjenkevirksomheten drives av et enkeltmannsforetak, gis bevillingen til den fysiske personen som står som innehaver av foretaket. Dersom virksomheten drives av en juridisk person, gis bevillingen til det såkalte driftsselskapet. Dersom det f eks er en juridisk enhet som leier ut det lokalet som det selges eller skjenkes alkohol i, eventuelt med inventar, ansatte etc, mens en annen juridisk enhet har ansvaret for selve salget eller skjenkingen, gis bevillingen til sistnevnte.

Et stort flertall av høringsinstansene fremhever fordelen med at bevillingshaveren også har det økonomiske ansvaret for driften, og mener at ansvaret for utøvelsen av bevillingen bør legges til den eller de som høster de økonomiske fordeler av skjenkingen. Tromsø kommune peker særlig på at systemet ikke må åpne for at ansvaret utad «pulveriseres».

Konkursrådetanser det som en fordel at skjenkebevilling knyttes til det rettssubjektet som driver den aktuelle virksomheten, og viser til at et slikt system vil innebære at skjenkebevillingen faller bort dersom virksomheten går konkurs eller overdras.

Justisdepartementet uttaler at det bl a er «viktig at reglene utformes slik at deltagerne i virksomheten ikke kan unngå drifts- og straffeansvar gjennom en «kreativ» bruk av selskaper. Det er viktig å sikre seg at det offentliges ansvar for den samlede alkoholpolitikken ikke svekkes».

Norges Colonialgrossisters Forbund uttaler at bevillingen bør gis til en bedrift, og til hovedbedriften i en gruppe bedrifter.

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke:

Et system hvor bevillingen gis til den som har det økonomiske ansvaret for salgs- eller skjenkevirksomheten fanger etter departementets mening bedre opp de juridiske, økonomiske og ansvarsmessige realitetene i næringen. Det nåværende system gjør det i praksis mulig å peke ut en person som formelt er bevillingshaver uten at vedkommende i realiteten er særlig involvert i driften. En omlegging av systemet innebærer en samling av ansvarsforholdene. Samtidig vil det kunne gjøre det vanskeligere for de som reelt har økonomisk interesse i virksomheten å legge opp til drift på kant med lovverket. Endringer i driftsforhold vil også kunne gjenspeile seg i bevillingen. Et slikt system kan f eks ramme den type styrte konkurser som Konkursrådet retter søkelyset mot i sin høringsuttalelse. Hver gang et selskap legges ned eller virksomheten omsettes må det søkes om ny bevilling, og de som søker om ny bevilling må vurderes i forhold til de kravene som stilles til bevillingshaver, se kapittel 4.3. Dersom bevillingssystemet legges om i samsvar med advokat Evensens forslag, blir systemet også i samsvar med bevillingssystemet for alkohollovens engros- og tilvirkningsbevillinger og hotellovens serveringsbevillinger. Det vil også være i samsvar med den øvrige delen av næringsjussen, f eks i forhold til hvem som er regnskapsansvarlig, har ansvar for innbetaling av skatter og avgifter osv.

Norges Colonialgrossisters Forbunds høringsuttalelse innebærer at bevillingen f eks skal gis til et konsern og ikke til datterselskapene som driver selve salgs- eller skjenkevirksomheten. Etter departementetsmening vil et slikt system ikke identifisere de økonomiske interessene på en tilfredsstillende måte. Et system hvor bevillingene gis til konserner, vil f eks ikke løse problemet med styrte konkurser. Dersom bevillingen gis til konsernet kan driftsselskapene skiftes ut uten at det får konsekvenser for bevillingen. Det vil derfor heller ikke bidra til å effektivisere skatte- og avgiftsinnkrevingen, se nedenfor kapittel 4.3.

I dagligvarebransjen er det etter hvert vanlig med en nær kobling av butikker gjennom f eks kjeder. Dersom hver av butikkene i kjeden driver for egen regning, bør bevillingen gis til hver av disse. Er derimot butikkene organisert som økonomisk uselvstendige filialer, som ikke driver for egen regning, kan det selskapet som driver filialene søke om bevilling til salg i spesifiserte filialer. Dette skiller seg fra det å gi bevilling til konsern på noen vesentlige punkter: Filialene kan f eks ikke slås selvstendig konkurs. Hele selskapet må eventuelt slås konkurs.

Sosial- og helsedepartementet foreslår etter dette at bevillingen skal gis til den for hvis regning virksomheten drives, enten dette dreier seg om en fysisk eller juridisk person. Departementet foreslår at dette bevillingssystemet innføres for både kommunale og statlige bevillinger. Siden forslaget er i overensstemmelse med bevillingssystemet for engros- og tilvirkningsbevillinger, foreslår departementet at det tas inn en generell bestemmelse i lovens kapittel 1 som gjelder alle bevillingstyper, se lovforslaget § 1-4b.

Bevilling til salg av sterkøl, vin og brennevin gis i dag til A/S Vinmonopolet, som har det økonomiske ansvaret for butikkene. Departementet foreslår ingen endringer i § 3-1 første ledd.

Dersom en virksomhet driver på flere steder, oppstår spørsmålet om det skal gis en bevilling som gjelder generelt, eller om det skal gis en bevilling til hvert lokale som det foretas salg eller skjenking fra. Advokat Evensen forutsetter i sin utredning at det skal være en bevilling for hvert salgs- eller skjenkested.

Noen få kommuner peker på viktigheten av at bevillingen fortsatt knyttes til et salgs- eller skjenkested. Ut over det er ikke spørsmålet berørt av høringsinstansene.

Departementet vil understreke at bevillingsmyndighetens adgang til å bestemme antallet salgs- eller skjenkesteder, og hvor disse skal ligge, er et viktig alkoholpolitisk virkemiddel. Dersom det gis en generell bevilling til bevillingshaveren, kan vedkommende åpne salgs- eller skjenkefilialer etter eget forgodtbefinnende både m h t antall og plassering. Dette anser departementet som alkoholpolitisk uheldig. Det er viktig at bevillingsmyndighetene har mulighet til å vurdere i hvert enkelt tilfelle om det skal foretas salg eller skjenking av alkohol fra de aktuelle lokaler. Departementet foreslår derfor at det fortsatt skal gis en bevilling for hvert sted som driver salg eller skjenking, se lovforslaget § 3-1 andre ledd siste punktum og presiseringer i § 4-2 siste ledd.

I forlengelsen av dette oppstår spørsmålet om en bevillingshaver bare skal kunne få én bevilling. Departementet foreslo i høringsnotatet at begrensningen i antallet bevillinger pr bevillingshaver oppheves dersom man legger om det personlige bevillingssystemet.

Noen kommuner uttalte seg om dette spørsmålet. Bare Tønsberg kommunegår imot en slik løsning, og begrunner det med at et slikt system kan medføre at en eller et begrenset antall bevillingshavere kan skape «monopol» i skjenke- eller salgsbransjen i kommunen dersom kommunen bestemmer at det bare skal være et visst antall bevillinger.

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke:

Begrunnelsen for dagens begrensning er at det kan være vanskelig for én person å føre kontroll med flere bevillinger samtidig. Noe av begrunnelsen for begrensningene i antall bevillinger faller bort dersom bevillingssystemet legges om. Dersom bevillingshaver er en juridisk person er det i vedkommendes interesse å peke ut en fysisk person som har ansvaret for skjenkingen på hvert sted. Dette kan være forskjellige personer i forskjellige lokaler. Også i dag har noen personer eller virksomheter interesse i flere salgs- eller skjenkesteder. En begrensning tilsvarende den som gjelder for personlige bevillinger vil etter departementets mening innebære en urimelig begrensning i næringsutøvelsen. Dersom det er fare for uønsket monopolisering av skjenkevirksomheten i en kommune, må kommunen kunne ta hensyn til dette ved vurdering av om bevilling skal gis.

Departementetforeslår derfor at nåværende §§ 3-1 tredje ledd og 4-1 tredje ledd endres i tråd med ovenstående.

Slik § 3-1 tredje ledd er formulert i dag, er den også et forbud mot at det gis salgsbevilling og skjenkebevilling på samme sted. Begrunnelsen for en slik bestemmelse er at to forskjellige bevillinger kan skape kontrollproblemer. Det kan da være vanskelig å skille mellom hva som er kjøpt og hva som er skjenket. Departementet ser ingen grunn til å endre på dette, og foreslår at det i § 3-1 tredje ledd presiseres at en salgsbevilling ikke kan utøves i kombinasjon med en skjenkebevilling på samme sted.

3.3 Krav om styrer og stedfortreder

Advokat Evensen foreslo at det skal stilles krav om at bevillingshaveren har en styrer med stedfortreder som er ansvarlig for at salget eller skjenkingen foregår i samsvar med alkoholloven.

Alle høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet går inn for at det skal stilles krav om en personlig styrer og stedfortreder for bevillingen. Flere av høringsinstansene, herunder Avholdsfolkets Landsråd,uttaler at krav om styrer og stedfortreder er en forutsetning for å gi tilslutning til forslaget om oppheving av det personlige bevillingssystemet.

Høringsinstansene peker særlig på fordelene ved å ha bestemte personer i virksomheten som er ansvarlige for salget eller skjenkingen, og som bevillingsmyndighetene kan forholde seg til. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet uttaler:

«På denne måten vil mer adekvate tildelingskriterier og vilkår kunne stilles, og sanksjonsreglene få større gjennomslagskraft.»

Kristiansand kommune uttaler at krav om styrer og stedfortreder kan medføre at ansvaret for å etterleve alkoholloven med forskrifter pulveriseres.

Sosial- og helsedepartementet vil bemerke:

Det sentrale i bevillingsutøvelsen etter alkoholloven ligger i å føre faktisk kontroll med virksomheten, f eks for å hindre at det skjenkes eller selges alkohol til mindreårige eller overstadig berusede personer. Det kan derfor være viktig å ha en bestemt person som har dette ansvaret og kan holdes ansvarlig for salget og skjenkingen. Krav om styrer sikrer at det faktisk er noen som har tilsynet med utøvelsen av bevillingen, og som bevillingsmyndighetene kan forholde seg til ved kontroll. Det er også praktisk å stille krav om at det skal være en stedfortreder som har styrerens plikter når denne er borte.

Spørsmålet om styrer ble drøftet i Ot prp nr 51 (1994-95) om ny bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk mv, men ble ikke foreslått innført for disse bevillingene. Forholdene er noe annerledes ved salgs- og skjenkebevillinger. For disse er det viktigere å sikre at det f eks ikke selges eller skjenkes mindreårige eller overstadig berusede. Det er derfor viktig å ha en klar ansvarsplassering for den daglige salgs- og skjenkevirksomheten.

Departementet foreslår i kapittel 4.3.3 at det skal stilles krav om kjennskap til alkoholloven. Forslaget forutsetter at det må være bestemte, utpekte personer som skal oppfylle kravene. Det kan være praktisk å knytte dette til en styrer.

Et system med styrer er også hensiktsmessig hvor et selskap ol har flere bevillinger. Det kan da stilles krav om en styrer på hvert sted for å sikre at det er en på hvert sted som faktisk har ansvaret for utøvelsen av bevillingen.

Hotelloven stiller krav om at det skal være en styrer med stedfortreder for serververingsbevillingene, og Hotellovutvalget foreslår et tilsvarende system i serveringsloven. Felles regelverk kan tale for at det også stilles slike krav i alkoholloven.

Departementet foreslår derfor at det stilles krav om at bevillingshaveren utpeker en styrer med stedfortreder som er ansvarlig for utøvelsen av salgs- eller skjenkebevillinger, se lovforslaget § 1-7 c. Kravet gjelder også ved søknad om skjenkebevilling for en enkelt anledning eller ambulerende bevilling. Departementet foreslår at bevillingsmyndighetene kan gjøre unntak fra kravene om stedfortreder dersom det f eks vil være urimelig ut fra en vurdering av salgs- eller skjenkestedets størrelse. Normalt vil det heller ikke være aktuelt å kreve stedfortreder ved bevilling for en enkelt anledning eller ved ambulerende bevilling.

Bare den som i kraft av sin stilling har innflytelse på salgs- eller skjenkevirksomheten kan utpekes til styrer. Vedkommende må, ikke bare formelt, men også reelt, ha myndighet til å ta de daglige avgjørelsene og ha ansvaret for den daglige ledelse av salgs- eller skjenkevirksomheten. Han må f eks ha styringsrett over eventuelle ansatte som forestår salget eller skjenkingen. Det er de underliggende forhold som er bestemmende for om vedkommende kan sies å ha tilstrekkelig myndighet til å bli godkjent som styrer.

I personlig eide virksomheter kan eieren være både bevillingshaver og styrer, men det stilles ikke krav om at dette skal være samme person så lenge styreren har tilstrekkelig styringsrett over salgs- eller skjenkevirksomheten.

Den som overtar styrers ansvar ved fravær kan oppnevnes som stedfortreder. Dersom det er flere personer som har instruksjonsmyndighet over salget eller skjenkingen, f eks fordi de jobber skift, er det tilstrekkelig at én av dem oppnevnes som styrer. En av de andre kan oppnevnes som stedfortreder.

Styreren har ansvaret for den faktiske utøvelsen av bevillingen. Han skal sørge for at virksomheten er slik organisert at det ikke skjer brudd på alkoholloven i forbindelse med salget eller skjenkingen. Det innebærer at han har ansvaret for at de ansatte har nødvendig kunnskap om regelverket, og for at de overholder dette.

Det stilles ikke krav om at styreren eller stedfortrederen skal være fysisk til stede på salgs- eller skjenkestedet til enhver tid. Disse har likevel ansvaret for at utøvelsen av bevillingen er forsvarlig også når de ikke er til stede.

Styreren/stedfortrederen skal være kontrollmyndighetenes kontaktperson. Styreren skal sørge for at det til enhver tid er bestemte utpekte personer som kontrollmyndigheten kan forholde seg til hvis han selv ikke er tilstede ved en kontroll.

Styreren skal godkjennes av bevillingsmyndigheten. Dette innebærer at bevilling kan nektes dersom styreren f eks ikke oppfyller de kravene som stilles til ham, se kapittel 4.3. I slike tilfeller må imidlertid bevillingshaveren få mulighet til å finne en ny styrer for bevillingen. Ved tildeling av bevilling kan ikke bevillingshaveren drive midlertidig inntil han har funnet en styrer som kan godkjennes. Eventuelle overgangsordninger ved utskiftninger av styrer er behandlet i kapittel 7.2.6 nedenfor.

Systemet med styrer fritar ikke bevillingshaveren for ansvar i forhold til alkohollovens inndragningsbestemmelser eller straff- eller erstatningsansvar. Bevillingshaveren er objektivt ansvarlig for hvordan bevillingen utøves. Han fritas m a o ikke for ansvar om ansatte eller andre betrodde opptrer i strid med instruks.

Eventuelt straff- eller erstatningsansvar kan også vurderes i forhold til styreren. Styreren plikter å sette seg ut over lovstridige retningslinjer eller pålegg fra bevillingshaveren eller ledelsen. At styreren handler på ordre fra overordnede fritar m a o ikke for personlig straff- eller erstatningsansvar. Dette gjelder forøvrig også for andre ansatte.

Finansdepartementet foreslår at det skal stilles krav om at styreren og stedfortrederen er ansatt eller på annen måte har formell tilknytning til serveringsstedet.

Sosial- og helsedepartementet ser at det kan være en fordel å sikre at styreren og stedfortrederen har formell tilknytning til virksomheten. En utenforstående kan uansett ikke godkjennes som styrer, men krav om formell tilknytning kan bidra til å sikre at styreren faktisk har en slik innflytelse, og ikke f eks er en «stråmann» som låner ut navnet sitt til virksomheten. Departementet foreslår derfor at det stilles krav om at styrer og stedfortreder er ansatt eller arbeider i bedriften i kraft av eiertilknytning, se lovforslaget § 1-7 c andre ledd.

Krav til styrerens og stedfortrederens kvalifikasjoner og vandel er behandlet i kapittel 4.3 nedenfor.